enraptureofficial

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blodhemn – «Velg din Gift»

Blodhemns andre singel fra ‘Sverger Hemn’ er et rødglødende sverd smidd i thrashmetallens og black’n’rollens brennhete smie. Åpningsriffets svansende gange utstyres med en Endezzma-aktig intensitet som følge av den skoldende og gnistrende produksjonen – en forbindelse som styrkes av «Invisus» sin hemningsløst brølende vokal. De byksende thrash-riffene bryter godt opp med den svingende rytmikken som regjerer på de fengende black’n’roll-partiene, men med tanke på hvor hinsides støyende og intens låta er kunne den kanskje vært tjent med å være redusert med en del eller to. Sånn som den står nå er «Velg din Gift» et tårnende og aggressivt monster av en låt, dog en låt som etterlater deg litt fortumlet og oppskaket ved enden av sin kompakte spilletid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tottal Tømming – «Krig etter Krig»

Slippet av Tottal Tømmings nyeste skive er rett rundt svingen (faktisk ble det sluppet i dag), men bandet ser likevel sitt snitt til å sende et siste vådeskudd i retning lyttere som ved et uhell har forvillet seg inn i deres lille hjørne av grindcore-verdenen. «Krig etter Krig» er en låt som balanserer bandets tradisjonelle grind-kunnskaper med de psykotiske vrangforestillingene som truet med å fullstendig overta fjorårets ‘Omgangsspsyke’, og det innenfor en låtform som er en liten balansekunst i seg selv. Her er både grindcorens maniske idemyldring og tradisjonell (ta det med en klype salt) låtskriving ivaretatt, og resultatet er en catchy liten ladning auditiv ødeleggelse.

Etter en forstyrrende og manisk kaklende åpning blir låtas blastende og hektiske hjemmebase etablert. Fra denne trygge holmen begir Tottal Tømming seg ut på det kvalmende oseanet av ledegitarer som preget ‘Omgangsspsyke’, fengende punk-refrenger, samt en psykotisk bro fylt av bandets armé av frivillige session-vokalister. Låta er som mye annet Tottal Tømming produserer forutsigbar i sin kaotiske fremtoning, men overraskende i sin utførelse. Alt i alt lover det svært godt for «tidenes sinteste plate», som uten at jeg skal spoile for mye faktisk kan vise seg å være tidenes sinteste plate. Hør på «Krig etter Krig», og så hører du på resten av ‘Om Hundre År er Allting Brennt!!!». Metallurgi befaler.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Kongen«

Etter å ha blitt signert på selveste Season of Mist i vår, har post black metal-prosjektet Bizarrekult nå sluppet noen minutter fra sin kommende fullengder ‘Den Tapte Krigen’ i form av låta «Kongen». Her er det snakk om en låt som nok ikke lener i retning av de mange heseblesende øyeblikkene på debutplata ‘Vi Overlevde’, men som snarere preges av en seigere og treigere tilnærming. Svære, traskende gitarakkorder og et sant nikkeriff i låtas andre halvdel sørger like fullt for en god dose intensitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mantric Momentum – «In the Heart of the Broken«

Mantric Momentum er det fortsatt ganske ferske power metal-prosjektet til Christer Harøy, tidligere kjent for sitt virke i det progressive metallbandet Divided Multitude. Etter to år med singelslipp er det omsider klart for slipp av debutalbum i november, og første smakebit er «In the Heart of the Broken» – en låt som nok kan blidgjøre den gjengse power metal-entusiast om den så ikke vil målbinde så mange andre.

Denne streite fireminutteren må nok sies å bevege seg i et hit or miss-territorium når det gjelder melodiene komposisjonen baserer seg på. Dessverre synes jeg ikke vokallinjene overbeviser helt, og den obligatoriske power metal-overtenningen og -overdådigheten her får ikke nok støtte av kvaliteten på melodiene. Det gitarbaserte hovedtemaet oser imidlertid av utsøkt, gøteborgsk melodisk death metal. Sånn sett peker «In the Heart of the Broken» mot et helt ålreit power metal-album fra Harøy og co. som kan inneha noen sterke høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange

Moor – «Lepers Among Us»

Enmanns-svartmetallbandet Moor har etter kun noen fåtalls demoer bestemt seg for å gi ut debutskive, en utgivelse som bærer navnet ‘Viper Kingdom’ og slippes i løpet av oktober. Denne avgjørelsen reiser noen spørsmål hos anmelder personlig, ettersom låtene jeg har hørt fra prosjektets hold tidligere har vært preget av ufullstendige låtstrukturer, til tross for at materialet stort sett var sterkt. «Lepers Among Us» fikser i stor grad på strukturproblemene fra tidligere av, selv om prosjektet fortsatt har mye å vokse på i den forstand.

Bølger av flerrende gitarer kaster oss inn i den hektiske formen for svartmetall som har kjennetegnet Moor til nå. De stadig rullende basstrommene gir låta en muskulær tyngde, der punkete akkordrekker bidrar til en heseblesende fremdrift. Det hele fremstår som en kombinasjon av Gjendøds melodiske invensjoner på ‘I Angrep’ og Mayhems mest krigerske tendenser. Moor har ennå ikke klart å finstemme låtstrukturen helt på «Lepers Among Us», men musikeren har forbedret seg såpass på denne fronten at forventningene er moderate til ‘Viper Kingdom’ i oktober. Lytt om du liker barsk og brutal svartmetall med melodiske tendenser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Under the Oak – Rattus Norvegicus

Under the Oak er et bandnavn som for mange vil gi assosiasjoner til enten svartmetallband av den dendrofile sorten, eller til den eldgamle mystikken som ligger som en aura rundt den tradisjonelle doom-metallen til bandet Candlemass. Personlig var det førstnevnte som virket mest sannsynlig da jeg ble introdusert for dem rundt slippet av debuten i 2020, men alle som har hørt enten ‘Ripped Up by the Roots’ eller deres nye skive ‘Rattus Norvegicus’ kan testamentere at hverken svartmetall eller doom-metall har det minste å gjøre med det Under the Oak holder på med.

Under the Oak spiller nemlig en form for thrash/heavy-metall som orienterer de to uttrykkene rundt en sterk 80-talls sensibilitet. Det at vokalist Jostein Sandaker var aktiv i den norske metallscenen helt på slutten av det legendariske tiåret (om så som trommis, ikke vokalist) har sikkert hjulpet for å spikre denne delen av bandets sound, selv om det ikke er det eneste elementet som bidrar til å skille gruppen fra andre uttrykksmessige frender. Fartsmetallen er også et hyppig brukt våpen i Under the Oaks arsenal, i tillegg til noen særere manøvere som er hakket mer vanskelige å plassere på metallens slektstre.

Bandet åpner dog showet med å gi oss en av de mest rendyrkede strekkene av pur, fartsgal trashmetall som finnes på skiva. «Total Trash Metal» er – til tross for hva tittelen måtte tilsi – ikke et eksempel på juglete og halvbakt metall, men en heseblesende kraftpakke av en låt ledet av den fenomenale vokalen til Jostein Sandaker. Mannen låter som en kombinasjon av Bobby Ellsworth fra Overkill og Udo Dirkschneider fra Accept, som vil si både melodisk og røff som sandpapir på én og samme tid. Stemmen hans fungerer like så bra over teutonisk thrash som majestetisk tradmetall, og er også frynsete nok i kantene til at bandet kan tillate seg å lene seg i retning ekstremthrash til tider.

Et eksempel på dette finner vi på høydepunktet «Inner Demon», som etter en dramatisk og moll-preget åpning vier spilletiden sin til både aggressive dobbelbass-partier og inntrykksfulle gitarharmonier. Deretter bærer det rett over i nok et høydepunkt, «Walls of Pain», som med sine kvikke, jagende gitarer erklærer klart og tydelig at vi har entret en lommedimensjon utelukkende bestående av riff av høyeste kvalitet.

Ikke alle låtene er like uangripelige som «Inner Demon» og «Walls of Pain», men det finnes heller ingen låter på skiva som kan beskrives som et virkelig svakt ledd. Den oppstemte, neo-klassiske solo-seksjonen på åpningssporet er et noe karakterbrytende øyeblikk, og det skal også nevnes at vokalmelodiene på flere av sporene – til tross for at de er fremført med primal råskap – sliter med å feste seg til minnet selv over flere lytt. Dette er dog forholdsvis mild kritikk, og alle som har kommet seg gjennom plata og til det dødstunge riffet som kroner refrenget på tittelsporet vil være like klar som meg over at ‘Rattus Norvegicus’ er en fabelaktig thrash/trad-skive. Det andre halvåret av 2022 ser ut til å bli langt sterkere på utgivelsesfronten enn det første, og Under the Oak sparker i gang musikkfesten med betydelig bravur på ‘Rattus Norvegicus’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Våde – Spirals

Etter to singelutgivelser tidligere i år er det splitter nye progressive death metal-bandet Våde ute med sin debut-EP ‘Spirals’. Her demonstrerer kvartetten en forfriskende profesjonalitet og lekenhet, først og fremst som følge av både velhåndterte og avanserte rytmiske påfunn, et veldefinert uttrykk med føtter i flere undersjangre av ekstremmetallen og musikerprestasjoner fra øverste hylle.

Mye kommer for en dag allerede i det korte åpningssporet, der seigt gitar- og bass-spill tøyer strikken over krigstrommer, basstrommegallopp og hektiske lydeffekter. Det glir sømløst over i «Across the Chasm», der Vådes grunnuttrykk virkelig får etablert seg. Et blytungt hovedriff ligger i sentrum for en komposisjon som drives fremover av organisk trommespill, skeive takter og ganske så uimotståelige grooves. Det er nok det sistnevnte som blir bandets største ess i ermet utover i ‘Spirals’ også – til tider, for eksempel på «Krigssti», er Meshuggah-tendensene til å ta å føle på.

Sammen med et høyt detaljnivå i gitararbeidet og mye variasjon i vokalsegmentet skaper Våde et interessant skjæringspunkt mellom flere litt ulike stiler innenfor den progressive ekstremmetallen. Ofte er det litt som å høre på death metal-bandet Ulcerate og djent-musikken til Vildhjarta samtidig, med en liten bonus for dem som har sansen for norske band innenfor sjangeren som Agabas og Messier 16. Nikk til både svartmetall og post-hardcore mot slutten av EP’en bidrar også til at Vådes prestasjon i denne omgang er et friskt pust rent uttrykksmessig. Når gjennomføringen er såpass profesjonell skulle jeg nok likevel ha ønsket meg litt mer ren egenart, så vel som variasjon når de mange taktskiftene og gitarlekenhetene kan bli litt mange og svimlende når det har gått litt tid. ‘Spirals’ avsluttes imidlertid like fullt på utsøkt vis når tendensene fra introduksjonen gjenintroduseres i de siste minuttene av «Shadows on the Soil», og med det demonstrerer Våde også en god kontroll på EP-formatet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Disfallen – The Echoing Despair

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sist uke skrev jeg om det jeg trodde var en to-låters demo av det nye enmannsprosjektet Disfallen, ‘The Echoing Despair’. I etterkant har Bandcamp-utgivelsen blitt utvidet med hele fem ytterligere låter, og det viser seg at det ikke er en demo, men selve album-debuten til Disfallen vi har med å gjøre. Dette har mye å si for hvordan utgivelsen bør evalueres, ettersom plateformatet tradisjonelt sett har blitt forbeholdt mer betydelige statements enn demoformatet.

Og det finnes definitivt spor av et større statement på ‘The Echoing Despair’. «Orth», mannen bak Disfallen har et solid grep på de mange ulike fasettene ved doom-metall, og vet også å kombinere disse fasettene med mer dødsmetalliske elementer på en god måte. De lange låtformene er generelt sett viet til meningsfulle og intuitive utviklingsforløp, og det finnes plenty av landemerker underveis i skiva som gjør seg til kjenne over flere lytt. Det som mest av alt jobber mot skiva, er de tette båndene «Orth» knytter til enkelte av bandets inspirasjonskilder, samt at prosjektet ennå ikke har funnet frem til en distinkt vinkling på doom-tradisjonene som emuleres.

De to første låtene på skiva omtalte jeg temmelig grundig sist uke, så jeg nøyer meg med å gå løs på låtene som ble sluppet sist fredag. «Oblivion Beckons» henter sin åpning fra Opeths tyngre materiale pre-‘Ghost Reveries’, og forsterker forbindelsen til de svenske prog/death-legendene ved å veve noen yndige, akustiske landskaper. «Demon of Perpetual Night» overrasker deretter ved å ispe doomen noen tordnende dødsmetall-strekk, før den førstnevnte sjangeren får bre seg ut i all sin majestetiske nedtrykthet på «Decaying Solitude». Låta lener seg i retning funeral doom-landskapet, og det er noe deilig Isolesk over låtas bittersøte melodikk.

Dessverre understreker platas avslutning det største problemet som står i veien for at jeg skal omfavne Disfallen til det fulle. Etter et mektig og brutalt åpningsstrekk faser låta nemlig over i et akustisk strekk som er plukket nesten noterett fra Opeths «The Drapery Falls» – om det er snakk om de klimprende akustiske gitarene, den eteriske ledegitaren eller «Orth»s Åkerfeldt-aktive stemme. Dette er beklageligvis det mest åpenbare eksempelet på plagiat jeg har vært borti i metallsammenheng i senere tid, hvilket legger en solid demper på oppfattelsen av skiva som helhet.

Hvilket er synd, for grunnlaget for en fremragende døds/doom-produksjon har definitivt blitt lagt på ‘The Echoing Despair’. Melodikken, stemningen og låtmaterialet er på plass, så med en større grad av uttrykksmessig distansering fra Opeth, samt en noe mer profesjonalisert miks og produksjon vil Disfallen trolig kunne gi ut en av de sterkere norske døds/doom-bidragene i nyere tid (om ikke gjennom tidene; Norge er ikke akkurat storprodusenter av undersjangeren). Foreløpig befinner Disfallen seg dog en hårsbredd unna min fulle anbefaling, selv om fans av doomens mange ansikter bør kjenne sin besøkelsestid og gi ‘The Echoing Despair’ en velfortjent gjennomspilling.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nidhög – Fjord

Duoen Nidhögs debut-EP ‘Fjord’ er den siste utgivelsen som har kommet fra Kristiansand-baserte Whispering Voice Records, som blant annet også sto for utgivelsen av Arvas’ imponerende plate ‘IV’ i fjor. ‘Fjord’ er også et prisverdig stykke arbeid til å være første gang Nidhög gir lyd fra seg, og byr på akkurat passe velprodusert, melodisk og kraftfull svartmetall.

Åpningslåta «Nidhoggr» er for eksempel en god oppvisning i å få mye ut av en kort tre-minutter, der traskende vers i mid-tempo suppleres med sterke melodier litt uti komposisjonen. Om den i mine øyne litt simple og malplasserte gitar-chuggingen mot slutten demper det gode førsteinntrykket noe, varter «Helheim» like fullt opp med noen sterke øyeblikk i EP’ens andre ledd. Når klassisk Darkthrone-riffing får støtte av buldrende doble basstrommer er Nidhög virkelig i sitt ess, og lignende tendenser serveres i «Undergang», der trommene byr på en tilsvarende brutalitet under en helt utsøkt, melankolsk gitarmelodi.

Jeg skulle imidlertid ønske at denne EP’en fungerte litt bedre strukturelt. En nokså forglemmelig rolig instrumental tominutter tar stafettpinnen videre etter «Undergang», og etter at Nidhög deretter byr på litt ambient i «Stille tåke over Fjorden», som riktignok er ganske så habil og stemningsfull, er det hele over. At EP’en sånn sett deles i en ren svartmetalldel og en instrumental og roligere andredel gjør meg litt undrende, og det får ‘Fjord’ til å virke litt demo-aktig. Like fullt er det imidlertid en imponerende debut fra Nidhög på sitt beste, der et høyt potensiale ligger i et svært potent, melodiøst materiale.

Skrevet av Alexander Lange

Dadlur – Digital Terror for the Analog Mind Demo

Nordnorske Dadlur har hatt et begivenhetsrikt år når det gjelder nyutgivelser, og byr nå på en demo av det som etter sigende skal være prosjektets første fullengder: ‘Digital Terror for the Analog Mind’. Dadlur er et ganske spesielt svartmetallprosjekt der det også pryder seg med merkelappen «frenchcore», noe som fungerer som en plausibel forklaring på de ganske friske, drivende og synth-befengte rytmene som stadig dukker opp i musikken til stor fordel for prosjektets egenart.

Vi nøyer oss med en kort omtale i denne omgang i påvente av det endelige prosjektet. Førsteinntrykket er imidlertid godt; på tross av et noe begrenset utgangspunkt som preges av at alt er instrumentalt, klarer Dadlur å holde interessen oppe gjennom demoen, og flere av øyeblikkene viser seg definitivt som minneverdige. Eksempler på dette er de sterke synth-melodiene i «Analog Death», folk-tendensene i «Concrete and Cable» og de to punk-aktige låtene i midten. Vi gleder oss til å høre sluttresultatet.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blodhemn – «Fraa Djupet…»

Annonseringen av Blodhemns kommende skive ‘Sverger Hemn’ er svært gode nyheter for fans av melodisk men beinhard svartmetall. Skiva ‘Mot Ein Evig Ruin’ som ble utgitt i 2019 var en gnistrende og tuktende svartmetallutgivelse full av tumlende riff og rasende vokaler, og singelen «Fraa Djupet…» fra den nye skiva vitner om at dette er et utgangspunkt Blodhemn er fornøyde med å jobbe ut ifra. I denne omgang er dog produksjonen bedre tilpasset råskapen i bandets dystre melodikk, og låtmaterialet er sterkt nok til å gi følelsen av at bandet har hevet ambisjonsnivået enda et hakk siden deres siste utgivelse.

De maniske skrikene og det golde hovedtemaet som åpner showet levner ingen tvil om at vi har å gjøre med et Blodhemn i full angrepsmodus. Akkurat som med Nattverds ‘Vandring’ fra fjoråret er det ikke snakk om melodisk svartmetall av en konvensjonelt vakker sort, men av en sort som er vakker i sin råskap og brutalitet. Dette fremheves av et hovedtema i Sargeistsk stil som hever sitt dystre hode over vannflaten ved sentrale punkter over låtas spilletid. «Fraa Djupet…» er noe av den mest instinktivt fengslende musikken jeg har hørt fra Blodhemns hold, så forventningene er store til slippet av ‘Sverger Hemn’ i begynnelsen av Oktober.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Brotthogg – «When the Curtain Falls»

Brotthogg er en – for meg – ukjent enhet innenfor den norske undergrunnen som i all stillhet har gitt ut tre strålende utgivelser i skjæringspunktet mellom progressiv metall, svartmetall og melodisk dødsmetall. Bandets nye singel «When the Curtain Falls» er faktisk mitt første møte med bandet, og basert på innholdet i denne låta må det være en av de største overseelsene jeg har begått når det kommer til den norske scenen i senere tid. «When the Curtain Falls» er såpass velkomponert, teknisk presist og profesjonelt utført at bandets navn burde vært på langt flere lepper enn det som foreløpig er tilfellet.

Etter en dramatisk fade-in slippes lytteren rett ned i et sammensatt rytmisk og melodisk landskap som umiddelbart kunngjør Brotthogs erfaring som band. Det rifftunge uttrykket sender tankene i retning band som Emperor og Keep of Kalessin, band som injiserer sin svartmetalliske base med intens fremdrift og detaljerte storstrukturer. Man kan dog ikke slå seg til ro med så enkle sammenlikninger, ettersom Brotthogg mest av alt har hugget seg ut et eget hjørne i den massive steinrøysa som er norsk undergrunnsmetall. «When the Curtain Falls» er en av de mest rikholdige og spennende singlene jeg har hørt fra det norske metallmiljøet i 2022, selv om dette utsagnet bør balanseres av en innrømmelse om at denne formen for sjangerkryssende ekstremmetall er nøyaktig min kopp te. Anbefalt er den uansett!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vorbid – «Derealization»

Det kan virkelig være duket for et høydepunkt i det norske metallåret 2022 når arendalskvartetten Vorbid slipper sin andreplate ‘A Swan by the Edge of Mandala’ i oktober. Etter slippene av to imponerende singler fra plata tidligere i år, «By the Edge of Mandala» og «Paradigm», innevarsler også låta «Derealization» en leken og spennende raffinering av uttrykket til dette progressive ekstremmetallbandet. I denne omgang snakker vi Vorbid på sitt kanskje mest teknisk avanserte og omskiftende, der spilletiden på drøye seks minutter rommer et flust av taktarter, vendinger og stemningsskifter.

Det er kanskje Vorbids evne til å holde et slikt sprakende lerret enhetlig som er det mest imponerende i denne sammenhengen. I dette ligger også det faktum at materialet i seg selv også er råsterkt. Det åpner med en teknisk finesse lik den man finner i musikken til band som Obscura og Vektor, før The Ocean-aktige clean-vokalrefrenger, en groovy og mer tilbakelent bridge og flotte klimaks drar lytteren videre gjennom det skiftende lydlandskapet. Et helt særegent take på sjangeren forsvinner muligens i Vorbids lek med ulike inspirasjonskilder, men det spiller ingen stor rolle når denne leken fremstår såpass proff og spennende som den gjør på «Derealization».

Skrevet av Alexander Lange

Funeral Harvest – «Fire Sermon»

Funeral Harvests selvtitulerte EP fra 2020 var en av de første utgivelsene jeg omtalte som skribent hos den da ny-oppstartede bloggen Metallurgi. EP-en høstet lovord for sin mørkt dronende, ritualistiske svartmetall, og var en såpass skjellsettende opplevelse at tanken på en full-lengder hjemsøkte meg med jevne mellomrom gjennom året som var. Nå er endelig full-lengderen ‘Redemptio’ annonsert, men om singelen «Fire Sermon» er noen indikator så har vi med et ganske annet beist å gjøre i 2022 enn vi hadde på EP-en fra noen år tilbake.

Den bekmørke, okkulte atmosfæren som åpenbares i åpningsstrekket til «Fire Sermon» er forså vidt en side av bandet vi kjenner igjen fra ‘Funeral Harvest’. Fra dette Beyond Man-aktige utgangspunktet (passende nok, med tanke på at «Enstad» gjester på låta) kutter Funeral Harvest dog rett over i en piskende storm av svartmetall som er intens nok til å kunne sammenliknes med den pure faenskapen til band som Black Fucking Cancer. Skoldende gitarer deler rom med krigsmetalliske blastbeats, og den hemningsløse vokalen til «Nathas» skyver bandet stadig nærmere den fandenivoldske og flyktige sjangerbenevnelsen «Nidarosk svartmetall». Denne formen for brutal og fysisk avstraffende svartmetall kler Funeral Harvest helt utmerket, og sett i lys av skivas fantastiske platecover er det god grunn til å forvente store ting av slippet av ‘Redemptio’ i Oktober. Anbefales fans av Terratur Possessions og generelt mannevond undergrunns-metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tottal Tømming – «Om hundre år er allting brennt!!!«

Det er bare én uke til den definitivt Oslo-baserte grindcore-kaosenheten Tottal Tømming slipper ny plate, og for noen dager siden slapp bandet en Youtube-video prydet av bilder av brennende hus, schtøgg sangtekst og lyden av platas tittelspor. Denne grindcore-låta varer i hele fire minutter og innevarsler Tottal Tømming i kjent stil, der hemningsløs uhøytidelighet bankes sammen med skitten grindcore-musikk med kvalitetsstempel.

For dette er virkelig punksk, Napalm Death-aktig og kompromissløs musikk. Gitarene skifter nokså usystematisk mellom grom riffing og dissonante, skranglete arpeggio-nedganger, innimellom hviner de på Kerry Kingsk, og etter at frontfiguren Sigrid Vollgraven (Morten Müller) har raljert over dette i noen minutter får lytteren servert et dundrende tøft breakdown-riff før man plutselig etterlates i en sølepytt av en ustemt gitarmelodi. Det er som det skal være med Tottal Tømming, og vi gleder oss til femten låter til neste uke.

Skrevet av Alexander Lange

Phybia – «Ethos Unshared»

Phybia er det splitter nye, tilsynelatende instrumentale djent-prosjektet til gitaristen Christian Tjore fra Sande. Med unntak av noen svært meme-inspirerte lydsnutter på Soundcloud er «Ethos Unshared» den første ordentlige smakebiten vi har fått på prosjektets form for djent – en form som er tydelig inspirert av det mer melodiske materiale på skiver som Peripherys ‘II’ fra sjangerens oppstart tidlig på 2010-tallet.

Med andre ord er det snakk om melodisk og tilgjengelig instrumental-djent som ikke skyr unna et styggvakkert breakdown fra tid til annen. Produksjonen er klar og punchy uten å være smertelig overkomprimert, og dette støtter opp under gitarspill som er både dødstight, luftig og fengende. Det er definitivt plass til vokal i arrangementet, og låtformen også føles strukturert rundt en imaginær vokalstemme som i mitt eget hode alltid er fremført av Spencer Sotelo. Dette avslører kanskje et uttrykk som ligger temmelig tett opp mot Peripherys åndsverk, men dette balanseres av det faktum at denne typen djent er veldig dårlig representert i Norge. Det er alltid rom for velkomponert og kompetent djent-relatert musikk i mine spillelister, så jeg ser frem til hva enn Phybia koker i hop i tiden som kommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Storm – Invincible

Til tross for bloggens uttalte åpenhet og forkjærlighet for samtlige av metall-sjangerens mange uttrykksmessige fjes, skal jeg innrømme at mine egne fordommer stadig kommer på banen i møte med enkelte nye prosjekter. Metalcore-sjangeren har – i alle fall siden tenårene – hatt en mindre rolle enn de fleste andre undersjangre innenfor metall når det kommer til å forme min egen smak som lytter, mye grunnet at scenen virker å stille seg noe skeptisk til innovasjon på bekostning av kommersiell gjennomslagskraft. I senere år har jeg heldigvis blitt motbevist av den vitale bølgen av subtilt grensesprengende metalcore som pushes av band som Code Orange, Vein.fm og Knocked Loose, samt de (tidligere) sorte fårene i Bring Me the Horizon.

Sistnevnte har nok hatt betydelig påvirkning på ‘Invincible’, den imponerende debut-utgivelsen til Storm, aka Leo Davadi Sundli. «Supertalent» er et uttrykk som etter min mening ligger altfor lett tilgjengelig på tungespissen til musikkjournalister i både innland og utland, men i Storms tilfelle må jeg innrømme at bruken er temmelig passende – i alle fall om musikken på ‘Invincible’ hovedsakelig er skrevet og arrangert av vokalisten fremfor industrifolk i maskineriet til Indie Recordings. Om så han skulle ha fått betydelig drahjelp med låtskrivingsprosessen er det ingen grunn til å tvile på at kontrakten er noe annet enn velfortjent, ettersom vokalen på ‘Invincible’ holder en profesjonell standard som er temmelig uhørt med tanke på musikerens beskjedne alder.

Det at ‘Invincible’ gis ut av det største metallplateselskapet i Norge betyr at også produksjonen er av ypperste kvalitet hva gjelder kommersiell metalcore. Både ideer, tematikk og instrumentering er tydelig inspirert av band som Motionless in White og BMTH, band som kombinerer tunge, spretne riff med fengende melodier og elektroniske elementer. Til å være en debut-utgivelse er soundet allerede godt på plass, og selv om innovasjonen og egenarten foreløpig uteblir i Storms materiale er ikke dette noe man egentlig har rett i å forvente av et såpass ungt prosjekt. Det holder at uttrykket og låtskrivinga står på egne ben og danner grunnlag for videre utvikling, og det gjør de til de grader på ‘Invincible’.

Åpningssporet «Beautiful Pain» er intet mindre enn noe av den absolutt beste kommersielle metalcoren jeg har hørt fra norsk hold. Et åpningsriff hentet ut av BMTHs pandemi-EP går over i et punchy og kompakt, todelt vers, før refrenget setter sine sylskarpe klør i lytterens musikalske mine. Denne låta alene rettferdiggjør Storms signering til en industri-gigant som Indie Recordings, samt gir meg håp om at den norske metallscenen snart vil ha flere internasjonale kort å spille på enn de som tilhører undergrunnen og ekstremmetallen.

Ingen av de andre låtene på EP-en når «Beautiful Pain» til tåspissene, men det vil ikke si at de er noe annet enn bunnsolide. «Break Yourself» skjener inn i et mer rytmisk potent landskap, og tittelsporet gjør opp for sitt noe platte, festival-klare refreng med en strålende melodisk bro og et byksende, aggressivt riff. De noe uheldige synthene som åpner avslutningssporet «King» er en aldri så liten skamplett på EP-ens resyme, men nok en gang sørger et dødelig fengende refreng for å korrigere skipets kurs.

Det finnes selvfølgelig ting å plukke på ved ‘Invincible’: spesielt følger tekstene metalcorens sedvane til å formidle seriøs tematikk med oppbrukte platityder, og EP-ens visuelle utforming fremstår som noe uelegant Yungblud-tilbedelse. Dette er selvfølgelig feiltrinn man bør forvente av et ungt prosjekt som Storm, og jeg har stor tro på at disse – i tillegg til spørsmålene rundt bandets egenart – vil bli ordnet opp i etterhvert som Storm vokser inn i sitt eget skinn. Folk som får anafylaktisk sjokk av kommersiell metalcore vil selvfølgelig ikke la seg overbevise av ‘Invincible’, men for metalcore-agnostikere som meg selv er Storm et sterkt tillegg til den spede bølgen av ny, norsk metalcore ledet an av band som Fixation. Storm leverer en kruttsterk debut på EP-en ‘Invincible’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Manifest – The Sinking

‘The Sinking’ er Manifests femte fullengder, og markerer sånn sett en aldri så liten milepæl for dette groove metal-bandet fra Trondheim. Manifest har holdt på i over 20 år og har en rekke øvrige utgivelser og sagnomsuste live-opptredener under beltet, der bandet har stått på plakat sammen med en rekke internasjonale storheter innenfor metallmusikken.

‘The Sinking’ kommer hele syv år etter fjerdeplata ‘…and for This We Should Be Damned?’, som må kunne sies å ha utmerket seg godt gjennom et solid, post-Panterask og velprodusert groove metal-uttrykk. Noe slikt får også prege ‘The Sinking’, om enn med en smule åpnere og lettere produksjon, og Manifests grunnformler suppleres stadig med smått uventede og interessante sidespor. Egentlig er det ikke den rent utpregede groove-metallen som imponerer meg mest på denne plata; snarere kan Manifest bli i overkant anonyme på sitt mest stilrene, eksempelvis på ‘Jobkill’ og avslutningslåta ‘Better Ideas and Worse Solutions’.

I stedet er Manifest kulest på sitt merkeligste. Den rytmiske leken på åpningslåta og «Infant Rage» utgjør for eksempel friske pust, og ellers ligger mye imponerende og detaljrikt gitararbeid innbakt i materialet. Det gjør eksempelvis ‘Upriver’ til et av platas beste affærer, så vel som ‘Mistakes’, som åpner i et rolig terreng med klare nikk til klassisk rock før den plutselig forvandler seg til en mer progga og nesten TOOL-aktig affære via noen lekne, skeive takter. Det må også sies at Stian Leknes’ usminkede, grovkornede vokal tilføyer mye egenart, variasjon og interessante øyeblikk, all den tid den ikke alltid fungerer like godt i de mest melodiske partiene på plata. Her kan man antyde en aldri så liten identitetskrise, der kraften i melodiene havner litt på kollisjonskurs med vokalens brutalitet.

Tittellåta på ‘The Sinking’ er delt i én rolig og balladeaktig førstedel og en mer rifftung andredel, uten at disse ender opp som noen av platas store høydepunkter. Ellers er det ikke helt lett å bli klok på plasseringen og merkingen av én bonus-låt på hver ende av denne lille tittellåtbunten (og før avslutningslåta); 90-tallsnikkene i «L.G.A.D.» og åtteminutteren «The Meeting» skilter verken dårligere eller spesielt annerledes enn platas øvrige låter, og tilføyer snarere noen mer interessante øyeblikk. Den lavmælte jam-følelsen i sistnevnte har jeg hatt særlig glede av.

På tross av mange kule og spennende øyeblikk og elementer vil jeg nok si at Manifest har mer å gå på enn det bandet tilbyr på ‘The Sinking’. Denne plata inneholder mye godt materiale som gjør det til en lytteverdig affære, men ingen låter slår meg så mye i bakken som jeg kanskje skulle ønsket meg. Det desidert beste Manifest byr på her er imidlertid en tydelig egenart i mye av materialet som endatil peker i mange og uforutsigbare retninger; med det blir ‘The Sinking’ også en minneverdig affære.

Skrevet av Alexander Lange

Disfallen – The Echoing Despair

Disfallen er et nytt enmanns-band som henter inspirasjon fra ulike strømninger innenfor ekstrem doom-metall. Både tradisjonell dødsdoom, melodisk doom, funeral doom og gotiske varianter finner plass i varmen på debut-demoen ‘The Echoing Despair’, og det på et velbalansert og selvfølgelig vis som er temmelig uhørt for en debut-utgivelse fra en ukjent musiker.

Dødsdoomens tradisjoner kaster lange og mørke skygger over den høytidelige introduksjonen på førstesporet «Pale Contorted Apparition». «Orth», musikeren bak Disfallen er dog ikke sen med å utfordre ideen om at ‘The Echoing Despair’ kommer til å være en tradisjonell affære, men faser umiddelbart over i et krigersk, gammelt-lydende tema som minner om en destruktiv krysning mellom Sarpanitum og Opeths klassiske materiale. Moderne utøvere innenfor dødsdoom vektlegger ofte sistnevnte bestanddel av sjangerbenevnelsen i for stor grad, og denne overvekten av doomens tyngde og nedslåtthet ofrer noe av den energiske brutaliteten som gjorde sjangerens originale utgivelser så ufattelig dynamiske og dystre. Med denne blastende og eksplosive seksjonen viser «Orth» en evne til å opprettholde denne balansen, hvilket lover godt for prosjektets fremtidige produksjon.

Der «Pale Contorted Apparition» bruker dødsdoom og melodisk doom til utsøkt effekt, får vi endelig møte prosjektets selvuttalte gotiske tendenser på andrelåta «Old Moon». Låtas åpningsstrekt er dog trygt plantet i en form for katedralsk og melodisk funeral doom, med sine rungende orgelakkorder og langsomt traskende vers. Det skal nevnes at «Orth» sine dødsgrowls er – etter min mening – helt perfekte for sjangeren, og vokalens gutturale, umenneskelige fremtoning utgjør mye av grunnen til at ‘The Echoing Despair’ treffer så godt som den gjør. Resten av låta svinger innom robust melodisk doom, sukkende, Mournful Congregation-aktige gitarkor, samt de noe naive og syntetiske gotiske mellomspillene som florerte innenfor 90-tallets melodiske dødsdoom.

‘The Echoing Despair’ er en meget sterk prøvekjøring av Disfallens visjon og musikalske vinkling. «Orth» har allerede et sterkt instinkt for meningsfull progresjon og dynamikk i store strukturer, og et tilsvarende solid grep rundt ekstrem-doomens mange uttrykksmessige sider. Det finnes dog et par ting som kan utvikles og jobbes videre med i forkant av en eventuell nesteutgivelse. Soloene og enkelte av ledegitarene på åpningslåta kunne trengt litt jobb, ettersom de enten ikke tilfører låta all verdens av egenverdi, eller fordi de skjærer med det underliggende akkordgrunnlaget på uheldig vis. I tillegg er flere av overgangene på «Old Moon» – til tross for at de fungerer godt strukturelt sett – preget av litt plutselige tonale skifter, hvilket bryter litt med den ellers naturlige flyten i musikken. Unntaket er overgangen til den siste melodien i låta, hvis tonale endring iverksetter et skifte i det emosjonelle terrenget som er magisk som mye av det beste innenfor undersjangeren. Alt i alt er ‘The Echoing Despair’ en bunnsolid utgivelse, og en meget lovende oppstart på et splitter nytt ekstremmetall-prosjekt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Kingdom«

Jommen er det ikke mye svartmetall igjen i Enslaved-maskineriet. Grutle Kjellsons umiskjennelige skrikevokal ligger som et anker i bandets svartmetallgrunn, men ellers bar både fullengderen ‘Utgard’ og fjorårets EP ‘Caravans to the Outer Worlds’ bud om bandets fullkomne transformasjon til et ganske rendyrket progressivt ekstremmetallband. Den nye singelen «Kingdom» sementerer nok en slik utvikling, da med Enslaveds stadige egenart i behold.

«Kingdom» er – i alle fall ikke så langt – betraktet som en del av noe større prosjekt, og omtales av bandets gitarist Ivar Bjørnson som en hyllest til både ideers slitestyrke, thrash metal, space rock og ambient-pionérer. I bunn og grunn er uansett «Kingdom» en solid og direkte Enslaved-låt, der luftig prog-riffing a la ‘Vertebrae’ og krautrock-tendensene som overrasket på låta «Urjotun» for to år siden er noe av det som får prege uttrykket mest. Og jo: Synth-bruken her er helt utsøkt, noe som veier litt opp for en småtam prestasjon i clean-vokal-registret.

Skrevet av Alexander Lange

Kampfar – «Flammen fra Nord«

Da jeg omtalte singelen «Lausdans under Stjernene» i februar hadde Kampfar enda ikke annonsert slippet av sin niende skive ‘Til Klovers Takt’. Nå er dog slippdatoen satt til 11. november, og hele to tredeler av skiva har blitt sluppet i form av singler. Basert på en hastig gjennomlytt av de andre låtene – i tillegg til mange og iherdige gjennomlyttinger av sistesingelen «Flammen fra Nord» – er det trygt å si at Kampfar foreløpig ikke befinner seg i noen kreativ bølgedal i sin lange karriere. Tvert i mot virker ‘Til Klovers Takt’ å være et produkt av en høyst vital og inspirert periode i bandets historie.

I likhet med Helheim er Kampfar mestre i å bruke svartmetall-sjangeren som et middel heller et mål i seg selv. Man får aldri følelsen av at Kampfar sitter og krysser av en liste med sjangertroper, men heller at svartmetallen fungerer som et utgangspunkt for bandets egne visjoner og musikalske påfunn. Musikken du finner på «Flammen fra Nord» og de andre singlene fra den kommende skiva er rikholdig, intens og innhyllende – alle karakteristikker som tyder på at ‘Til Klovers Takt’ kommer til å være en bemerkelsesverdig hendelse i det norske utgivelsesåret.

De massive akkordene som runger ut i dalstrøkene ved starten av «Flammen fra Nord» fungerer effektivt som en heving av sceneteppet. En enslig taler entrer scenen fra vingen for å deklamere sin illevarslende liturgi, før piskende svartmetall velter som uregjerlige flammer ut i salen. Dette åpningsstrekket er noe av den mest intense musikken Kampfar har produsert i sin fartstid, og bandet balanserer den ildnende heten med mer romslige og suggererende partier på utsøkt vis. Den folketonale, melodiske svartmetallen som entrer rundt 4 minutters-merket er selve prikken over i-en, et fordømmende klimaks kronet av vokalist Ask sine utøylede utrop mot oven. Kampfar har alltid vært et noe undervurdert band i den norske svartmetall-floraen, men om rettferdigheten fortsatt har en rolle å spille i det moderne musikklandskapet burde dette endre seg med slippet av ‘Til Klovers Takt’. For de allerede innvidde er det i alle fall liten grunn til å forvente noe annet enn en essensiell plateopplevelse når Kampfar lanserer sin nye skive i november.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nordjevel – «Of Rats and Men«

Parallelt med Metallurgis dvale har tungvekterne i svartmetallbandet Nordjevel sluppet hele fire låter fra sin kommende fullengder ‘Gnavhól’. Siste singel i rekka, «Of Rats and Men», som kom sist fredag, bærer i likhet med det meste i de andre singlene bud om en plate der Nordjevel ønsker å skvise ut det mest flerrende, tekniske og hurtige de klarer innenfor svartmetallens rammer. I smeltedigelen finner vi som regel raske, intrikate og aggressive virvelvinder av gitarspill, besk og insisterende vokal og utrettelige trommegallopper. En forsmak fikk vi for så vidt allerede i fjor, da låta «Gnawing the Bones», som var på EP’en ‘Fenriir’ og som også kommer på Gnavhól’, sendte assossiasjoner til de mest frenetiske øyeblikkene i musikken til band som 1349 og Mayhem.

«Of Rats and Men» demonstrerer riktignok også Nordjevels evne til å føye inn dynamikk og flott pacing over litt lengre låtstrukturer. Denne låtas introduksjon er omtrent så aggressiv og frenetisk som man får det, men den beveger seg like fullt inn i åpnere, mektigere og mer mid-tempo-befengte partier. Låta kulminerer i et tungt, svært refreng som må kunne sies å være høydepunktet, og refrengriffet geleider lytteren ut av voldsomhetene med stor suksess. Ut fra både «Of Rats and Men» og mye annet Nordjevel har sluppet de siste månedene kan man trygt si at mye er lagt til rette for en sterk svartmetallutgivelse når ‘Gnavhól’ lander 23. september.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – «Forever and Beyond»

En av (de utallige) tingene som har vært kjipt med å sette bloggen på pause et halvt år, er å måtte droppe tråden på den stadige utrullingen av Morten Velands nyeste prosjekt under Mortemia-banneret. Jeg kan bare tenke meg til hvor mange uimotståelige refrenger og massive arena-riff jeg har gått glipp av i løpet av de siste seks månedene, men jeg kan også glede meg over at pausen har transportert meg stadig nærmere prosjektets fullendelse. Det skal bli spennende å endelig få skrive om en skive som jeg begynte å stifte bekjentskap med for et helt år siden, samt å se hvordan låtene spiller på hverandre når de settes i kontekst.

Men før den tid må vi kaste et blikk på den nyeste singelen «Forever and Beyond». Som de fleste andre låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er «Forever and Beyond» en enkel sak bygd på velkjente styrker fra Velands låtskriver-arsenal. Sagende rave-synther deler plass med massive gitarer og eventyrlige synth-arpeggioer, og refrenget krones som alltid av et dødsfengende gjestebidrag; denne gangen fra Linda Toni Grahn fra Anima Veil og tidligere Follow the Cipher. Til tross for at låtas bro ikke er blant de sterkeste, er det ingen tvil om at «Forever and Beyond» føyer seg inn som nok en hit i resymeet til den veritable låtfabrikken Morten Veland, og det er ikke til å legge skjul på at jeg sitrer av forventning på å få høre det siste kapittelet i Mortemias pandemi-saga.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Besatt – «Machete»

Den svartmetall-berørte horrorpunk-duoen Besatt har på sine utgivelser fra det siste året demonstrert et sound som søker å kombinere sære avantgardismer med relativt streite punk-forløp. På deres nyeste singel «Machete» er dette fortsatt en line som Besatt balanserer på – den store forskjellen fra tidligere er at skrittene deres nå virker langt mer selvsikre.

Det byksende og D-beat-inspirerte verset som åpner ballet er et eksempel på hvor instinktivt fengende musikken til Besatt er på sitt enkleste. Den glefsende, førstebølge-aktige vokalen skaper forbindelser til horrorpunken via sin blodige skrekkfiksjon, og selv om den neppe er det sterkeste leddet rent musikalsk er vokalen likevel en viktig bit av Besatts uttrykksmessige puslespill. Åpningen er dog det straighteste strekket vi finner på «Machete», og resten av låta skjener gjennom en yrende lydjungel befolket av elementer som tamburin-pyntet doomrock, Virus-aktige gitar-abstraksjoner og synkoperte gitarhugg som lydmaler låtens tittel på effektivt vis.

For min del er det hovedsakelig vokalen som hindrer meg i å omfavne musikken til Besatt uten reservasjoner. Det kan hende at det ikke er mer som skal til enn en subtil endring i produksjonsvalg – som f.eks en mer diffus romklang eller økt distortion – men sånn som den står per i dag tilfører den ikke så mye musikalsk sett, om så den har en viktig narrativ funksjon. Dette hindrer meg dog ikke i å sette pris på den avmålte galskapen som Besatt leverer på «Machete», en fengende og interessant liten klump med Agdersk horrorpunk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Abbath – The Book of Breath

Abbaths kommende plate ‘Dread Reaver’ er rett rundt hjørnet, og som en siste(?) smakebit får vi servert «The Book of Breath», som kanskje er den mest varierte singelen vi har fått høre fra plata. Låta følger formlene som særlig ble etablert i førstesingelen «Dream Cull», der den tidligere Immortal-frontmannens svartmetallteft kles i en mer eller mindre tradmetallsk drakt med tunge, flotte grooves.

Dette sørger for en ganske jevn og god kvalitet og en kompromissløs energi i låta, og et ess i ermet introduseres når et velfungerende, mørkt og rolig parti får prege midtpartiet. Jeg vil nok imidlertid si at produksjonen gjør «The Book of Breath» en aldri så liten bjørnetjeneste, der man særlig i hovedpartiet får servert såpass mye trøkk og volum at det minner om et skamløst slag i 2000-tallets loudness war – det er imidlertid låtas trøkk som først og fremst preger denne siste opptakten til ‘Dread Reaver’.

Skrevet av Alexander Lange

Confidential – Salvation

«Salvation» er kanskje den beste singelen fra Confidentials kommende debutplate ‘Devil Inside’. Dette symfoniske metallbandet har aldri imponert stort som følge av originalitet, men serverer på sitt beste solid musikk etter sjangerkonvensjonene, og på «Salvation» treffer de blink i flere henseender. Det tenor-befengte hovedtemaet synes jeg er nokså over-the-top, men for øvrig byr Confidential på solide riff og vokalmelodier. Etter den litt søvnige balladen «Forever Angel» har vi dermed fått smake på en låt som vitner om at ‘Devil Inside’ kan bli en riktig så solid affære for fans av den symfoniske metallskolen.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – «Lost Horizon»

Elektroniske pulser og eventyrlig pianospill leder oss inn i den åttende leveransen med symfonisk metall fra Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Ny låt betyr ny sangerinne, og i denne omgang er det Erica Ohlsson fra Metalite som får gleden av å sette sin klokkeklare røst opp mot Velands veldige brøl. Sentralt for Mortemias låtsuksesser er selvfølgelig de velskrevne og fengende instrumental-arrangementene til Veland, og «Lost Horizon» skorter – i likhet med skivas tidligere singler – ikke på musikalske detaljer å la seg forlyste over.

Etter den scene-settende introduksjonen kommer får vi servert et av Velands vektige riff, pyntet i kantene med kromatiske detaljer og hvinende harmonics. Den velkjente «skjønnheten og udyret»-dynamikken etableres over de growlede versene og de fengende refrengene, der sistnevntes kaskader av piano og himmelsplittende vokal-bidrag er spesielt verdt å nevne. Dette er kanskje den første låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ som oppleves som til forveksling lik tidligere materiale, og den har litt problemer med å skille seg ut fra mengden. Hadde «Lost Horizon» vært den første låta jeg hadde hørt fra skiva hadde den dog vært et umiddelbart høydepunkt, hvilket understreker at det ikke er kvaliteten på låtmaterialet det står på. Vi kommer stadig nærmere muligheten til å lytte gjennom Mortemias andre skive i sin helhet, og det råder liten tvil for øyeblikket om at den kommer til å være en av de sterkeste norske singel-kolleksjonene ved årets slutt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Insense – «Spawn of the Wicked»

Insenses retur (til scenen, i det minste) er en av de mest etterlengtede vendingene i den norske metallscenen for mitt eget vedkommende, ettersom bandets ‘Burn in Beautiful Fire’ var en av de få norske platene som virkelig klarte å fange den flyktige oppmerksomheten til min yngre utgave. I tillegg til konserten på Parkteateret (kom til Trondheim, pliiis) i mai har bandet begitt seg ut på en «B-sides bonanza», hvilket vil gi oss et knippe uutgitte låter fra bandets innspillingsarkiver. Den første låta ut, «Spawn of the Wicked», kommer fra innspillingen av bandets debut ‘Soothing Torture’, og er en eksplosiv liten sak som er like potent som låtene som faktisk fikk plass på skiva.

En brutal, perkussiv åpning leder inn i et Lamb of God-aktig riff som kunne vært hentet ut av bandets ulmende, illsinte ‘As the Palaces Burn’-periode. Noen sære akkordvalg sender så tankene i retning Voivod (av alle mulige band), før versets oppfinnsomme rytmikk minner meg på hvor mye fattigere den norske groove/metalcore-scenen har blitt i fravær av ny Insense. Broen pisker opp en uhyggelig og foruroligende stemning ved hjelp av streng-gnisninger, massive, ugjennomtrengelige akkorder og kvalte skrik, og låtas refreng leverer all den trøkk man måtte måtte håpe på når man trykker play på en ny og ukjent Insense-låt. Om det så bare er for noen live-datoer og et knippe ukjente b-sider er jeg sjeleglad for å ha det formidable Follo-bandet tilbake i aksjon – men det er jo alltids lov å håpe at fremføringen av gamle låter gir en trang til å skrive nye. «Spawn of the Wicked» er en veritabel «blast from the past», og et gledelig gjensyn med en undervurdert gruppe fra den moderne, norske metallhistorien.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Perfect Nme – The Perfect Enemy

«The Perfect Enemy» er Perfect Nmes første slipp av ny musikk siden de slapp debutplata ‘Remains to be Seen’ i 2020. Dette bandet har en ganske solid forankring i klassisk tungmetall og -rock, om enn med hint av thrash, men er også preget av litt mer moderne groove metal-takter. Sånn sett følger også «The Perfect Enemy» bandets formler mer eller mindre til punkt og prikke, og får frem det Perfect Nme også er gode på i så måte.

Denne låta byr på habile riff, taktfast groove-følelse og et velfungerende refreng. Den mangler nok en klar nok egenart til at bandet skiller seg ut i et allerede velutforsket sjangerlandskap, og jeg har også litt problemer med at jeg ikke synes de rolige ballade-partiene på hver ende av låta passer så bra med resten. Like fullt er «The Perfect Enemy» en solid låt, og vitner om at Perfect Nme kan det å frembringe habilt metallhåndverk.

Skrevet av Alexander Lange

Strøm – «Split»

Strøm er et norsk/tysk metallband som gjennom storslagne, atmosfæriske instrumentallåter søker å beskrive Nord-Norges spektakulære natur. På sin nye låt «Split» har de fått med seg vokalisten fra det tyske bandet Wasabi, og resultatet er en strømlinjet rock/metal-låt som skjener mellom behagelige fønvinder og krappere vindkast i form av henholdsvis rolige vers og jagende refrenger.

Det første som møter oss på «Split» er tumlende trommer og gitarer, der sistnevnte har en sprø, bluesy tonekvalitet som ikke opptrer så ofte i metallisk kontekst. Det dynamiske spillet mellom vers og refreng gir Tristan fra Wasabi rikelig med rom til å utfolde seg i; et rom den drevne vokalisten fyller med kraftig belting og smakfulle melodilinjer. For min egen del kunne miksen gjerne vært litt kraftigere, ettersom de tyngre øyeblikkene ikke helt klarer å ta tak i kragen og filleriste lytteren til den grad materialet fordrer. Ser man bort ifra dette er det mye å like ved «Split», der spesielt det snirklende riffet som støtter opp under låtas andre refreng er et flott touch.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Nordjevel – Within the Eyes

Etter å ha sluppet et av fjorårets beste norske metall-EP’er, ‘Fenriir’ viser det erfarne svartmetallmannskapet i Nordjevel at de fortsatt har mye krutt på lager med singelen «Within the Eyes». Denne låta føyer seg inn i rekka av Nordjevel-låter som blander svartmetallens intensitet med mange av de tekniske finurlighetene man finner særlig i moderne dødsmetall, ikke helt ulikt det man kanskje har vært borti mens man har hørt på band som 1349.

Resultatet er en frenetisk, fryktinngytende cocktail av en låt. Hovedtemaet sørger for en utålmodig og hektisk start, og derfra drar Nordjevel lytteren gjennom både groovy mid-tempo-partier og illsinte svartmetalldeler. Det er særlig de sistnevnte som faller i smak hos meg når de åpner lydbildet ca. midt i og på slutten av låta, men det er riktignok i forlengelse av at Nordjevel også klarer å balansere de ulike elementene man er innom i helheten på en gjennomført måte. På tross av at låta med sine ganske distinkte deler kan føles litt fragmentert, er «Within the Eyes» dermed en låt jeg trygt kan anbefale for alle som har sansen for virkelig heseblesende ekstremmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Slagmaur – Ritual Dogs

Det trønderske svartmetallbandet Slagmaur har sluppet ny musikk for første gang på tre år, men har da også sluppet en låt som uttrykks- og produksjonsmessig ligger tett opp mot singelen «Wildkatze» fra 2019. «Ritual Dogs» fremstår i og for seg også som en vaskeekte Slagmaur-låt der norske svartmetalltradisjoner følges til punkt og prikke på dette bandets særegne måte. I denne låta brukes for eksempel iskalde moll-akkorder og -arpeggioer for det de er verdt og med stort hell, noe som gir låta en flott atmosfære kombinert med at særlig hovedtemaet er ganske så fengende. Særlig avslutningspartiet der rytmikken blir litt løsere i formen og gitarmelodiene blir lenger er skikkelig fett.

Det mer spesielle ved låta ligger i Slagmaurs veletablerte tendens til å bruke utrolig fuzzete gitarer som nesten sender assosiasjoner til hybridene mellom svartmetall og shoegaze. Dette kan nok sies å bli hakket for dominerende i produksjonen, men det tilfører like fullt en egenart, og gir en litt distinkt farge på et stykke svartmetall som i all sin prakt egentlig er ganske typisk.

Skrevet av Alexander Lange

Haunted by Silhouettes – «Flock»

Trondheims-bandet Haunted by Silhouettes girer opp til utgivelsen av sin nyeste EP ‘No Man Isle’ med den hardtslående singelen «Flock». Som tittelen tilsier omhandler låta de utallige, meningsresirkulerende saueflokkene som for øyeblikket legger beslag på det kollektive debattforumet, samtidig som bandet oppfordrer samtlige lyttere til selv-refleksjon i det som er en trøblete og vanskelig tidsalder.

«Flock» er reist på mørk og teknisk riffing i skjæringspunktet mellom melo-death og Parkway Drivesk metalcore, frontet av en kar (Mathias Jamtli Rye fra Blodtørst) som låter som en nær slektning av Randy Blythe. Dette passer for så vidt godt – låtas sosio-politiske brodd tatt i betraktning – selv om det skal sies at Haunted by Silhouettes leverer kritikken sin på langt mindre direkte og konfronterende vis enn sin amerikanske motpart. Det som selger låta for mitt eget vedkommende er det storskalerte og Insomnium-aktige refrenget, samt den tekstlige oppfordringen til selvransakelse fremfor å legge ansvaret over på omgivelsene for alt som måtte skjære seg i det større bildet. Omtenksomme som de er gir bandet oss et øyeblikks ro til å utøve denne selvrefleksjonen ved låtas slutt – en ro som dog akkompagneres av foruroligende, apokalyptiske drønn i det fjerne. Haunted by Silhouettes iakttar verden gjennom en vidvinklet linse på sin nye singel «Flock».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fjøsnisse – «Den Forlatte Kirke»

Mørk og mytisk nasjonalromantikk fortsetter å være toneangivende på den nyeste singelen til det norske enmanns-svartmetallbandet Fjøsnisse. Der den forrige singelen «Midnattstime» var en ode til den grublende nattevandrer, er «Den Forlatte Kirke» en stemningsfull beskrivelse av et svunnet, lokalt knutepunkt i det tidligere norske bygdelivet.

Etter en støvete og gulnet folkemelodi åpner Anders Vada – mannen bak prosjektet – flomportene for den stormfulle men melodiske svartmetallen som kan sies å være Fjøsnisses signatur. Det instrumentale åpningsstrekket er langstrakt og utbrodert, og maler den gamle, nedbrutte kirkefasaden i bryske trekk. Drivende black’n’roll og post-svartmetalliske bobler av atmosfære finner atter plass i Vadas mangefasetterte låtkonstruksjon, hvor de mest virkningsfulle seksjonene er versets hektiske gitarer og Djevelske vokal, samt kirkespiret av en melodi som strekker seg mot himmelen ved slutten av låtas bro. Rekapituleringen av åpningsmelodien knytter så en fin sløyfe rundt den helhetlige opplevelsen; en opplevelse som rivaliserer de sterkeste øyeblikkene fra fjorårets ‘Vord’ på både musikalsk og tematisk plan. «Den Forlatte Kirke» er et effektivt stykke melodisk svartmetall, hvilket lover godt for utgivelsen av ‘Fjord og Fjeld’ i mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Fordi vi ikke publiserte favorittspalte i forrige uke inkluderer vi to plater denne uka.

Darvaza – Ascending into Perdition

Ute nå via Terratur Possessions/ Ván Records

Darvaza er et samarbeid mellom to betydningsfulle skikkelser innenfor den internasjonale svartmetall-undergrunnen, nemlig italienske «Omega» fra bl.a. Blut aus Nord, Chaos Invocation og Nubivagant, og norske «Wraath» fra Behexen, Beyond Man og tidligere One Tail, One Head. Duoen skriver allerede musikk sammen i Fides Inversa, men tydeligvis er ikke et enkelt prosjekt nok til å romme den veldige idéverdenen som åpner seg når de to låtskriverkreftene møtes. Passende nok -med tanke på at debuten ‘Ascending into Perdition’ er gitt ut via Terratur Possessions – er det snakk om symboltung og okkult svartmetall av en type som bruker enkle metoder for å sette dype spor.

På ‘Ascending into Perdition’ makter de to artistene å skape et sluttprodukt som oppleves som sømløst, samtidig som deres respektive karakteristikker som musikere er lette å spore i musikken. «Wraath» tilfører den samme ritualistiske intensiteten som han er kjent for i Beyond Man, en uhemmet og brølende seremoniell leder som fremfører liturgien med sydende overbevisning. «Omega» står på sin side for det musikalske underlaget, som består av gold, ulmende svartmetall som ofte låner fra både metallens tradisjonelle kretser og førstebølgens røtter i infernalsk fartsmetall. Det er også mulig å spore en del tromme/gitarteknikker og teksturer fra soloprosjektet hans Nubivagant, hvis ritualistiske droning her blir kontrastert med tårnende melodier og oppbrytende riff.

‘Ascending into Perdition’ starter sterkt med høydepunktene «Mother of Harlots» og «The Spear and the Tumult». Korrumpert og ominøs klassisk musikk leder oss inn på seremoniell grunn, før stormende svartmetall annonserer ritualets oppstart. Låta er enkel men dødelig – et giftig stikk fra en kurvet, seremoniell kniv. «The Spear and the Tumult» trer så inn i et virvlende, blasfemisk territorie ikke altfor langt unna Beyond Mans «Ave Usera» fra i fjor. De minneverdige, musikalske hendelsene kommer på løpende bånd, med spesielt «Wraath»s ufortøyde og sinnssvake «Attila Csihar»-ismer og låtas mer romslige andre halvdel som høydepunkter.

Darvaza legger seg så i marsjfart over de neste par låtene, om så en svimlende og rasende en. «Mouth of the Dragon» og «This Hungry Triumphant Darkness» bidrar til å opprettholde den rituelle transen uten å eskalere den; to forrykende messeledd som ikke når samme nivå av ekstase som skivas lengre spor. «The Second Woe» hever så kvaliteten så den nesten streifer borti åpningsstrekket, med noen kolossale riff og melodiske kurvetopper som fungerer som distinkte landemerker i platas landskap. «Silence in Heaven» lukker så katakombenes dører med en bestemt hånd, via en langstrakt konstruksjon som fungerer som seremonielt klimaks og kollaps i ett.

Til tross for at musikerne bak Darvaza har vært involvert i mange prosjekter over årenes løp, har de et utgivelsestempo som er relativt tregt i forhold. Skiver som ‘Beyond Man’, ‘Roaring Eye’ og ‘Ascending into Perdition’ hinter om en tidkrevende og streng skriveprosess – en prosess som dog resulterer i utgivelser som alle utgjør karakteristiske, avgrensede universer. ‘Ascending into Perdition’ er nok en byggesten i Terratur Possessions stadig-voksende tempel til okkult svartmetall, og en overbevisende triumf for den kyndige duoen som står bak Darvaza. Anbefales fans av bitende, rituell svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

YAWN – Materialism

Ingen skal beskylde det progressive, jazzete og djentende YAWN for å fremstå lite ambisiøse på sin debutplate ‘Materialism’. Dette er en plate som fremstår som et enhetlig, inspirert og målrettet prosjekt, og som med et bredt arsenal av produksjonstriks med det også fortoner seg som noe nokså unikt. YAWNs ess i ermet ligger i den interessante balansegangen mellom improvisatorisk finesse, nærmest mekanisk rytmikk og elektroniske, atmosfæriske og tidvis voldsomme ambient-partier. Alt dette smelter på ‘Materialism’ sammen i et slags hypermoderne og eksperimentelt musikalsk uttrykk som peker i et flust av interessante retninger.

Med sin bukett av ulike elementer er ‘Materialism’ også en svært variert lytteropplevelse, noe som kan sies å gjenspeiles i den ganske spesielle strukturen YAWN har gitt plata. ‘Materialism’ inneholder 16 spor, varer i 37 og et halvt minutt og er delt inn i fire hoveddeler, noe som visstnok skal være en slags tilpasning til det moderne streaming-formatet, men som kanskje først og fremst bidrar til at plata føles som en sann fargeklatt. På tross av at alle sporene er en del av en større hoveddel, føles de alle unike, og de går egentlig såpass sømløst inn i hverandre alle sammen at det først og fremst føles som at de livnærer den store soniske organismen ‘Materialism’.

I det ligger det at denne plata for meg gir mest mening som en helhet, noe som helt klart føles som et lite paradoks når den samtidig er delt opp i såpass mange fragmenter. Plata føles på sett og vis også fragmentert i forlengelsen av en variasjon som i grunnen kan fortone seg som ganske ekstrem. Det åpner for eksempel i ganske velkjente djent-takter med den tredelte «Cement» før denne går svært flott og sømløst inn i den lavmælte, nydelige og smågufne ambient-snutten «Chaos I : Artificial Superstition», der det nesten føles ut som om at man befinner seg midt i en økologi av små, robotiske vesener. Dette kule, abstrakte og merkelige lydbildet suppleres straks med Meshuggah-aktig gitarspill i den neste snutten før blant annet breakdowns og nye, interessante ambient-triks får prege resten av «Chaos».

Deretter introduseres platas tredjedel «Lachrymator» med den kanskje kuleste snutten på ‘Materialism’, «Lignite», der en buldrende bass sender assossiasjoner rett til støyrock- og no wave-takter man ellers støtter borti i musikk av Swans og KEN Mode. «Lachrymator» er i det hele tatt kanskje den kuleste delen på denne plata, særlig med tanke på det voldsomme og nærmest ubehagelige (på en positiv måte…) ambient-sporet «Erebus & Terror» og hvordan «Tripwire» plutselig åpner og lyser opp lydbildet og sånn sett sørger for en overgang som er like brå som den er velfungerende. Også siste fjerdedel, «Tokamak», er en interessant sak, spesielt med tanke på den kule bruken av mikrotonale gitarer, polyrytmisk klokketikking(?!) og de enorme, støyete gitarene som får runde av hele plata.

Når det hele er over, får jeg et slags inntrykk av at avslutningen egentlig var litt uventet, og at ‘Materialism’ aldri pekte i en veldig ensidig og åpenbar retning underveis. Det kan være en innvending mot plata at variasjonen og fragmenteringen gir et slikt inntrykk, men for meg sier det mest om hva slags plate YAWN har kokt opp her – og i mine ører er ‘Materialism’ ganske så interessant i så måte. Denne plata er litt som det abstrakte maleriet som er albumcoveret; alternativt som en merkelig bygning uten inngang og utgang der lytteren vandrer mellom mange små rom som alle er unike. Så er ikke alle rommene like interessante, og særlig djent-delene som preger platas første del føles litt for velkjente og utdaterte. Men i all hovedsak er ‘Materialism’ uhyre fremoverlent, og er eksperimentell i den forstand at den utfordrer konvensjoner i både uttrykket og formatet sitt. Først og fremst er det kanskje en plate som setter seg selv på kartet ved å vise hvor mye sprengkraft og potensiale som ligger i progressiv, jazzete og moderne metall.

Skrevet av Alexander Lange