Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Under the Oak – Rattus Norvegicus

Ute nå via WormHoleDeath

Under the Oak er et bandnavn som for mange vil gi assosiasjoner til enten svartmetallband av den dendrofile sorten, eller til den eldgamle mystikken som ligger som en aura rundt den tradisjonelle doom-metallen til bandet Candlemass. Personlig var det førstnevnte som virket mest sannsynlig da jeg ble introdusert for dem rundt slippet av debuten i 2020, men alle som har hørt enten ‘Ripped Up by the Roots’ eller deres nye skive ‘Rattus Norvegicus’ kan testamentere at hverken svartmetall eller doom-metall har det minste å gjøre med det Under the Oak holder på med.

Under the Oak spiller nemlig en form for thrash/heavy-metall som orienterer de to uttrykkene rundt en sterk 80-talls sensibilitet. Det at vokalist Jostein Sandaker var aktiv i den norske metallscenen helt på slutten av det legendariske tiåret (om så som trommis, ikke vokalist) har sikkert hjulpet for å spikre denne delen av bandets sound, selv om det ikke er det eneste elementet som bidrar til å skille gruppen fra andre uttrykksmessige frender. Fartsmetallen er også et hyppig brukt våpen i Under the Oaks arsenal, i tillegg til noen særere manøvere som er hakket mer vanskelige å plassere på metallens slektstre. 

Bandet åpner dog showet med å gi oss en av de mest rendyrkede strekkene av pur, fartsgal trashmetall som finnes på skiva. «Total Trash Metal» er – til tross for hva tittelen måtte tilsi – ikke et eksempel på juglete og halvbakt metall, men en heseblesende kraftpakke av en låt ledet av den fenomenale vokalen til Jostein Sandaker. Mannen låter som en kombinasjon av Bobby Ellsworth fra Overkill og Udo Dirkschneider fra Accept, som vil si både melodisk og røff som sandpapir på én og samme tid. Stemmen hans fungerer like så bra over teutonisk thrash som majestetisk tradmetall, og er også frynsete nok i kantene til at bandet kan tillate seg å lene seg i retning ekstremthrash til tider.

Et eksempel på dette finner vi på høydepunktet «Inner Demon», som etter en dramatisk og moll-preget åpning vier spilletiden sin til både aggressive dobbelbass-partier og inntrykksfulle gitarharmonier. Deretter bærer det rett over i nok et høydepunkt, «Walls of Pain», som med sine kvikke, jagende gitarer erklærer klart og tydelig at vi har entret en lommedimensjon utelukkende bestående av riff av høyeste kvalitet. 

Ikke alle låtene er like uangripelige som «Inner Demon» og «Walls of Pain», men det finnes heller ingen låter på skiva som kan beskrives som et virkelig svakt ledd. Den oppstemte, neo-klassiske solo-seksjonen på åpningssporet er et noe karakterbrytende øyeblikk, og det skal også nevnes at vokalmelodiene på flere av sporene – til tross for at de er fremført med primal råskap – sliter med å feste seg til minnet selv over flere lytt. Dette er dog forholdsvis mild kritikk, og alle som har kommet seg gjennom plata og til det dødstunge riffet som kroner refrenget på tittelsporet vil være like klar som meg over at ‘Rattus Norvegicus’ er en fabelaktig thrash/trad-skive. Det andre halvåret av 2022 ser ut til å bli langt sterkere på utgivelsesfronten enn det første, og Under the Oak sparker i gang musikkfesten med betydelig bravur på ‘Rattus Norvegicus’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s