Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Abbath – The Book of Breath

Abbaths kommende plate ‘Dread Reaver’ er rett rundt hjørnet, og som en siste(?) smakebit får vi servert «The Book of Breath», som kanskje er den mest varierte singelen vi har fått høre fra plata. Låta følger formlene som særlig ble etablert i førstesingelen «Dream Cull», der den tidligere Immortal-frontmannens svartmetallteft kles i en mer eller mindre tradmetallsk drakt med tunge, flotte grooves.

Dette sørger for en ganske jevn og god kvalitet og en kompromissløs energi i låta, og et ess i ermet introduseres når et velfungerende, mørkt og rolig parti får prege midtpartiet. Jeg vil nok imidlertid si at produksjonen gjør «The Book of Breath» en aldri så liten bjørnetjeneste, der man særlig i hovedpartiet får servert såpass mye trøkk og volum at det minner om et skamløst slag i 2000-tallets loudness war – det er imidlertid låtas trøkk som først og fremst preger denne siste opptakten til ‘Dread Reaver’.

Skrevet av Alexander Lange


Confidential – Salvation

«Salvation» er kanskje den beste singelen fra Confidentials kommende debutplate ‘Devil Inside’. Dette symfoniske metallbandet har aldri imponert stort som følge av originalitet, men serverer på sitt beste solid musikk etter sjangerkonvensjonene, og på «Salvation» treffer de blink i flere henseender. Det tenor-befengte hovedtemaet synes jeg er nokså over-the-top, men for øvrig byr Confidential på solide riff og vokalmelodier. Etter den litt søvnige balladen «Forever Angel» har vi dermed fått smake på en låt som vitner om at ‘Devil Inside’ kan bli en riktig så solid affære for fans av den symfoniske metallskolen.

Skrevet av Alexander Lange


Mortemia – «Lost Horizon»

Elektroniske pulser og eventyrlig pianospill leder oss inn i den åttende leveransen med symfonisk metall fra Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Ny låt betyr ny sangerinne, og i denne omgang er det Erica Ohlsson fra Metalite som får gleden av å sette sin klokkeklare røst opp mot Velands veldige brøl. Sentralt for Mortemias låtsuksesser er selvfølgelig de velskrevne og fengende instrumental-arrangementene til Veland, og «Lost Horizon» skorter – i likhet med skivas tidligere singler – ikke på musikalske detaljer å la seg forlyste over. 

Etter den scene-settende introduksjonen kommer får vi servert et av Velands vektige riff, pyntet i kantene med kromatiske detaljer og hvinende harmonics. Den velkjente «skjønnheten og udyret»-dynamikken etableres over de growlede versene og de fengende refrengene, der sistnevntes kaskader av piano og himmelsplittende vokal-bidrag er spesielt verdt å nevne. Dette er kanskje den første låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ som oppleves som til forveksling lik tidligere materiale, og den har litt problemer med å skille seg ut fra mengden. Hadde «Lost Horizon» vært den første låta jeg hadde hørt fra skiva hadde den dog vært et umiddelbart høydepunkt, hvilket understreker at det ikke er kvaliteten på låtmaterialet det står på. Vi kommer stadig nærmere muligheten til å lytte gjennom Mortemias andre skive i sin helhet, og det råder liten tvil for øyeblikket om at den kommer til å være en av de sterkeste norske singel-kolleksjonene ved årets slutt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Insense – «Spawn of the Wicked»

Insenses retur (til scenen, i det minste) er en av de mest etterlengtede vendingene i den norske metallscenen for mitt eget vedkommende, ettersom bandets ‘Burn in Beautiful Fire’ var en av de få norske platene som virkelig klarte å fange den flyktige oppmerksomheten til min yngre utgave. I tillegg til konserten på Parkteateret (kom til Trondheim, pliiis) i mai har bandet begitt seg ut på en «B-sides bonanza», hvilket vil gi oss et knippe uutgitte låter fra bandets innspillingsarkiver. Den første låta ut, «Spawn of the Wicked», kommer fra innspillingen av bandets debut ‘Soothing Torture’, og er en eksplosiv liten sak som er like potent som låtene som faktisk fikk plass på skiva.

En brutal, perkussiv åpning leder inn i et Lamb of God-aktig riff som kunne vært hentet ut av bandets ulmende, illsinte ‘As the Palaces Burn’-periode. Noen sære akkordvalg sender så tankene i retning Voivod (av alle mulige band), før versets oppfinnsomme rytmikk minner meg på hvor mye fattigere den norske groove/metalcore-scenen har blitt i fravær av ny Insense. Broen pisker opp en uhyggelig og foruroligende stemning ved hjelp av streng-gnisninger, massive, ugjennomtrengelige akkorder og kvalte skrik, og låtas refreng leverer all den trøkk man måtte måtte håpe på når man trykker play på en ny og ukjent Insense-låt. Om det så bare er for noen live-datoer og et knippe ukjente b-sider er jeg sjeleglad for å ha det formidable Follo-bandet tilbake i aksjon – men det er jo alltids lov å håpe at fremføringen av gamle låter gir en trang til å skrive nye. «Spawn of the Wicked» er en veritabel «blast from the past», og et gledelig gjensyn med en undervurdert gruppe fra den moderne, norske metallhistorien.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Perfect Nme – The Perfect Enemy

«The Perfect Enemy» er Perfect Nmes første slipp av ny musikk siden de slapp debutplata ‘Remains to be Seen’ i 2020. Dette bandet har en ganske solid forankring i klassisk tungmetall og -rock, om enn med hint av thrash, men er også preget av litt mer moderne groove metal-takter. Sånn sett følger også «The Perfect Enemy» bandets formler mer eller mindre til punkt og prikke, og får frem det Perfect Nme også er gode på i så måte.

Denne låta byr på habile riff, taktfast groove-følelse og et velfungerende refreng. Den mangler nok en klar nok egenart til at bandet skiller seg ut i et allerede velutforsket sjangerlandskap, og jeg har også litt problemer med at jeg ikke synes de rolige ballade-partiene på hver ende av låta passer så bra med resten. Like fullt er «The Perfect Enemy» en solid låt, og vitner om at Perfect Nme kan det å frembringe habilt metallhåndverk.

Skrevet av Alexander Lange



Strøm – «Split»

Strøm er et norsk/tysk metallband som gjennom storslagne, atmosfæriske instrumentallåter søker å beskrive Nord-Norges spektakulære natur. På sin nye låt «Split» har de fått med seg vokalisten fra det tyske bandet Wasabi, og resultatet er en strømlinjet rock/metal-låt som skjener mellom behagelige fønvinder og krappere vindkast i form av henholdsvis rolige vers og jagende refrenger. 

Det første som møter oss på «Split» er tumlende trommer og gitarer, der sistnevnte har en sprø, bluesy tonekvalitet som ikke opptrer så ofte i metallisk kontekst. Det dynamiske spillet mellom vers og refreng gir Tristan fra Wasabi rikelig med rom til å utfolde seg i; et rom den drevne vokalisten fyller med kraftig belting og smakfulle melodilinjer. For min egen del kunne miksen gjerne vært litt kraftigere, ettersom de tyngre øyeblikkene ikke helt klarer å ta tak i kragen og filleriste lytteren til den grad materialet fordrer. Ser man bort ifra dette er det mye å like ved «Split», der spesielt det snirklende riffet som støtter opp under låtas andre refreng er et flott touch. 

Skrevet av Fredrik Schjerve