trad metal – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Ildfar – Sorrowful echoes of perdition

Ildfar, et svartmetallprosjekt drevet av Thomas «Favn» Aamodt, er blitt en gjenganger i Metallurgis platespalter gjennom nå å ha lansert tre skiver siden 2021. Disse tre skivene er også prosjektets eneste, selv om internetts metall-encyklopedi skal ha det til at prosjektet startet opp i en eller annen form allerede i 1994, da den norske svartmetallen fortsatt hadde voksesmerter. Ildfar har også levert noen nokså habile svartmetallplater nå på 2020-tallet, der folketonale elementer gjerne har vært det som har justert et ellers svært tradisjonstro uttrykk.

Dette går Ildfar litt bort fra på sin nyeste skive ‘Sorrowful echoes of perdition’. Dette er en mer rendyrket og mørk svartmetallutgivelse, der det virker som at Favn har forsøkt å kanalisere mer depressive takter enn tidligere. Det er stilistisk valg som håndteres godt, og noen av høydepunktene på denne skiva er nettopp de der Ildfar viser seg fra sin mest aggressive side.

Dette gjelder for eksempel den flerrende andrelåta «Kulden som river i mitt sinn». De Burzumske stemningene og den fryktinngytende avslutningen på åtteminuttsmastodonten «We Fall» er også klare høydepunkter i så måte, så vel som de krigerske gitarpassasjene i avslutningslåta «Du Visner». Ildfar lykkes særlig i «Depths of the soul» også med mer melodiske innslag.

Likevel synes jeg ‘Sorrowful echoes of perdition’ viser en del forbedringspotensiale. Det desidert svakeste her er de to interludene «Til graven…» og «Emptiness», som begge er melankolske pianospor som både føles klisjéfylte og dårlig innbakt i plateopplevelsen som helhet. Jeg synes heller ikke Ildfar alltid treffer så godt når det gjelder produksjonen, der vokalen ligger litt lavt til og synthen, som til tider dukker opp, ikke sklir helt heldig inn i lydbildet. Stort sett er denne skiva nokså habil svartmetall, men jeg synes dessverre ikke plateopplevelsen er helt konsistent på grunn av dette. Det er synd, for jeg synes Ildfar treffer svært godt i de beste låtene her.

Skrevet av Alexander Lange

Arania – Whispering Embers

Det er tydelig at trønderske metallbandet Arania har tatt tiden til bruk i arbeidet med debutskiva ‘Whispering Embers’. Bandet har eksistert på papiret siden rundt 2018, men foruten EP-en ‘Mental State’ fra 2021 har mesteparten av aktiviteten deres utspilt seg bak sceneteppet. ‘Mental State’ viste dog at det lå et klart potensiale i bandets perspektiv på melodisk, symfonisk metall, og på ‘Whispering Embers’ blir dette potensialet i stor grad realisert i form av en variert, storslagen og inntrykksfull plateopplevelse.

Som nevnt i omtalen min av ‘Mental State’ fra 2021 henter Arania tydelig inspirasjon fra hjørnesteinsbandene innenfor norsk symfonisk metall, altså Tristania og Sirenia. Men i tillegg til den fengende dramatikken som pushes av nevnte band, har musikken til Arania ofte også et oppløftende tonespråk som virker hentet fra power metal og de mer episke hjørnene av tradmetallen. Sånn sett kan musikken på ‘Whispering Embers’ til tider sammenliknes med den undervurderte diskografien til Andreas Nergård (Nergard), kanskje spesielt når synth-strykerne jager gjennom lydbildet.

Arania har åpenbart tenkt nøye gjennom hva som må til for å fikse overgangen fra kort-format til stor-format, og åpningsstrekket fra preludiet «Forsaken» og inn i det første minuttet av «Open My Eyes» benytter seg av alle tilgjengelige midler for å skape en følelse av begivenhet. Gode melodier virker å smette ut fra hver eneste krik og krok i det vi begir oss gjennom skivas første par-tre låter, samtidig som tunge riff og ditto heroisk trommespill sørger for at musikken ikke oppleves som sukkersøt og tannløs. Denne kløktige balanseringen av tungt og fengende peker nok en gang i retning band som nevnte Sirenia og Nergard, men også mer powermetalliske norske enheter som Mantric Momentum.

‘Whispering Embers’ har en tydelig storstruktur, hvor både platas A-side og B-side krones med en lengre, mer eventyrlysten låt. Dette er en meget god måte å strukturere en såpass lang skive på, ettersom man alltid har et tydelig mål i sikte dersom øyeblikket man befinner seg i ikke skulle fenge. Personlig har jeg nok mest sansen for skivas A-side, ettersom den innehar både en større tetthet av tunge riff, favorittlåtene «Open My Eyes» og «Hubris», samt den fabelaktige storkonstruksjonen «The Hunt» som verdig finale. B-siden befinner seg akkurat litt for lenge i softere territorier for min egen del (står B-en i B-side for «ballade» mon tro??), selv om avslutningssporet «From Ashes» er nok en heseblesende, episk triumf for Arania.

‘Whispering Embers’ er en bunnsolid symfonisk metallplate som kapitaliserer godt på det ulmende potensialet vi så i Aranias EP fra 2021. Kritikken min begrenser seg i hovedsak til enkelte beslutninger knyttet til produksjon og vokal, hvor jeg synes vokalen til Aina Catrine Hammern ligger en smule langt frem og nakent til i lydbildet. I tillegg synes jeg vokalen ofte blir litt for pen og pyntelig – spesielt når det instrumentale underlaget trapper opp tempoet og tyngden – hvilket understrekes av de mer helhjerta vokalprestasjonene på låtene «The Hunt» og «From Ashes». For fans av melodisk, symfonisk metall burde ‘Whispering Embers’ være lett å like, og jeg synes Arania kan være godt fornøyde med det de har levert på sin debutskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dragonfall – Cold Whining Road

Dragonfall er et splitter nytt heavy metal/hardrock-band fra Horten som lar seg inspirere av 80-tallets arena-helter innenfor nevnte sjangre. Over de fire låtene som utgjør debut-EPen ‘Cold Whining Road’ (skulle det forresten vært ‘Cold «Winding» Road?) demonstrerer bandet et tydelig talent for enkel, effektiv låtskriving, minneverdige refrenger og temmelig imponerende instrumentferdigheter, uten at noe definitivt særpreg gir seg til kjenne.

Stilistisk sett plukker jeg opp referanser til band som Judas Priest via Bjørnar Marthinsens tunge riffing, Accept via den fabelaktige stemmen til bandets vokalist Cato Johansen, ogEurope som følge av både de tydelige arena-aspirasjonene og den bombastiske synthen som dukker opp med jevne mellomrom. EP-coveret og bandnavnet vil nok for mange gi inntrykk av at Dragonfall henter inspirasjon fra sfærer som fantasy-litteratur og power metal, men foruten en Game of Thrones-inspirert introduksjon til åpningssporet så befinner vi oss altså trygt innenfor tungmetallens og hardrockens territorier.

Samtlige av låtene på ‘Cold Whining Road’ inneholder sterke vokalmelodier, velkalibrerte arrangementer og flashy men velskrevne gitarlicks og soloer, men jeg har likevel funnet et par låter jeg synes er spesielt bra på EP-en. «Hell or High Water» har med enkelhet det mest fengende og allsang-verdige refrenget på utgivelsen, og «Closer to Heaven» kan også skilte med et musikalsk drama som går mye av norsk tradmetall i 2024 en høy gang. Det eneste som egentlig jobber imot Dragonfall på ‘Cold Whining Road’ er produksjonen, hvor spesielt vokalen til Cato Johansen låter overraskende blass gitt hans åpenbare kvaliteter som sanger. Utenom dette er det mye å like ved debut-utgivelsen til Dragonfall, spesielt om du er blant dem som gleder seg aller mest til å se Europe på årets utgave av Tons of Rock på Ekebergsletta.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Urstrid – Urstrid

Urstrid er en trio som med sin selvtitulerte debutskive herved er på kartet over norske svartmetallband som spesialiserer seg innenfor den mer melodiske siden av sjangerlandskapet. Dette er musikk som minner mye om for eksempel Ulvers ‘Bergtatt’, og er også preget av en del elementer som gir assossiasjoner til Taake og Darkthrone.

Tospannet «Blodhevn» og «Offesteinen» åpner plata på habilt vis, og særlig førstnevnte demonstrerer et overbevisende meloditeft. Det er i det hele tatt melodiene som er Urstrids hovedverktøy på denne skiva, og det bidrar til en del sterke høydepunkter; for eksempel synes jeg et av temaene på «Trolldom» utmerker seg ved også å vise en mer kompleks side av melodihåndverket.

Urstrid finner imidlertid også plass til mer rifftunge affærer med skarpere tenner, som den trampende «En Krone Av Ild» som for øvrig er en velkommen kuriositet midt på plata. Den er velkommen fordi Urstrids materiale ellers likevel blir litt vel ensformig og langstrukket, og jeg kommer ikke utenom tanken om at utgivelsen hadde passet bedre som en EP. Avslutningslåta «Hundre År Med Vinter» er for eksempel langt fra en dårlig låt i seg selv, men jeg føler meg rett og slett mettet på det Urstrid har å by på når avslutningsstrekket står for tur.

Det mest lovende peket fremover er definitivt «Født Under En Svart Måne», der jeg vil påstå at Urstrid mønstrer både det beste riffet og den beste melodien på hele skiva. Og denne plata er for all del god selv om jeg hadde ønsket meg noen oppstrammere, og for øvrig også preget av en svært god produksjon og sterke prestasjoner. Jeg gleder meg definitivt til neste korsvei.

Skrevet av Alexander Lange

Belfalas – Dor-En-Ernil

Da har altså det instrumentelle solo-prosjektet Belfalas sluppet ‘Dor-En-Ernil’, som i følge skaperen er ment å telle som en full-lengder. Dette slår meg som ukonvensjonelt gitt innholdet på utgivelsen, som består av tre nye spor og to av demo-innspillingene fra ‘Cries of the Coming Wind’, som ble sluppet tidligere i år. Det er snakk om atmosfærisk, symfonisk melo-death som passer like godt som bakgrunnsmusikk til introspeksjon som til dagdrømming om storslåtte slag på blodige slagmarker, og til tross for at låtene mangler vokal er de temmelig lette å la seg fenge av. Det er ikke så mye annet å si om musikken til Belfalas for øyeblikket, men ta for all del en lytt eller ti dersom du liker å la tankene vandre til fjerne fantasy-riker til lyden av episk, atmosfærisk metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Styggedom – Massedrap

Kjartan «Nattsvart» Øvrehus er en skikkelse som har gjort seg bemerket gjennom en hel rekke svartmetallprosjekter, blant annet Nitrist. Mange av dem, om ikke alle, er sentrert rundt det lille rogalandske plateselskapet Bad Noise Records, som også har band som Evig Hat, Dimmu Bongir (nei, ingen stavefeil!) og Kirkegrill. Styggedom er fyrens nyeste prosjekt, og på debututgivelsen ‘Massedrap’ evner han – som i mange av sine andre prosjekter – og koke opp vederstyggelig svartmetall som er tro mot røttene på en ganske så appellerende måte.

‘Massedrap’ består nemlig av nikkeverdig og uhøytidelig svartmetall av den gamle skolen, der stygge og ekle gloser proklameres over en rå og hjemmebakt produksjonsdrakt. Det minner spesielt mye om en del Darkthrone-materiale, og tendenser lik dem man finner i klassikeren «Sjakk Matt Jesu Krist» åpenbarer seg for eksempel raskt i den fengende åpningslåta «Forlatt herfra til Helvete».

Styggedoms ess i ermet mener jeg er vokalen, særlig på grunn av tekstene som i sin krasse, rogalandske fasong også er hørbare. Linjer som «skyta deg sjølv med shotgun!» nører opp under platas herlige, misantropiske legering, og tekstene får ofte også drahjelp av noen strålende, taktfaste grooves, som i den minneverdige «Kristenmanns blod». «…og Satan spiller solo!» rekker Nattsvart også å berette før en sinnsyk gitarsolo krydrer til «Blod og hat», en av platas beste låter. Slike ting gjør at denne plata blir en underholdende affære i all sin vemmelighet.

Verktøykassa er ellers litt skral, og den nevnte «Blod og hat» er en av de beste låtene nettopp fordi lengden på den rettferdiggjøres av variasjon. ‘Massedrap’ er ellers preget litt vel mye av repetisjoner, og noen av låtene blir også litt like, selv om låter som den litt sakteregående «Nidingsverk» riktignok bidrar med litt dynamikk. Først og fremst er likevel ‘Massedrap’ et friskt pust som jeg har fått mye sans for, der Styggedom leverer tradisjonstro og misantropisk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Khold – «Galgeberg og Retterbakke»

Ny uke, nok en singel fra de flittige arbeidsmaurene og veteranene i Khold. De to foregående singlene fra gruppas kommende skive ‘Du Dømmes til Død’ var temmelig enkle og forutsigbare Khold-låter, men også drivende og effektive – hvilket beskriver brorparten av prosjektets materiale gjennom deres nå 24 år som band. Sånn sett er det lite som er nytt under solen på «Galgeberg og Retterbakke», som mest av alt forsterker inntrykket av at kvartettens kommende skive kommer til å bli en solid men noe ordinær plateopplevelse sett i lys av gruppens øvrige diskografi. Det er tydelig at Khold er svært komfortable med hvor de befinner seg som band for øyeblikket, og folk som er ute etter flunkende nye ideer og eksperimentering gjør godt i å lete andre plasser. Fans av Khold vil dog trolig være godt fornøyd med det bandet har levert på «Galgeberg og Retterbakke».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Beaten to Death – «My Hair Will Be Long until Death»

De kaotiske grindcore-yndlingene i Beaten to Death er endelig tilbake, og det med en ellevill liten fysak av en singel ved navn «My Hair Will Be Long Until Death». Det er som alltid snakk om sprelsk og lettere utilregnelig grindcore med alskens krumspring, finter og lurerier sveiset til karosseriet, og noe annet hadde vel kanskje vært grunn til bekymring når det gjelder akkurat denne gjengen med musikere.

En sprakende og nesten komisk forvrengt gitar slenger noen raske hugg i retning lytterens nakke ved åpningen av «My Hair…» før splintene og streif-skuddene fra bandets uforlignelige grindcore-kløsterbombe viser seg å utgjøre en langt større fare for lytterens liv og helse. Beaten to Death har virkelig mestret det å ramle seg fremover som et slags hurtig sammen-spikra bakgårds-orkester med årenes løp, og det er vanskelig å ikke engste seg for at det hele kommer til å dette fra hverandre i det gjengen peiser på i hundre og hælvete gjennom singelens drøye to minutter. Selvfølgelig disker gjengen også opp ukonvensjonelle elementer som valsende emo-seksjoner og melodiske svartmetallgitarer som forsøker å riste av seg vårens slaps og sludd med krappe bevegelser, og dermed er Beaten to Deaths retur til den norske metallscenen annonsert på høyst karakteristisk vis. Det frydes!

PS: Bandets nye skive, ‘Sunrise over Rigor Mortis’ slippes samme dato som jeg skal bli kvitt mandlene, altså 31. mai. Tilfeldig, eller en gave fra de barmhjertige metallgudene? Det spørsmålet får leseren avgjøre.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bismarck – «Sky Father»

Bismarck omtaler seg selv som «det tyngste bandet fra den norske vestkysten», og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor basert på deres nyeste singel, «Sky Father». Massive, brautende gitarriff deiser ned i hodet på lytteren – hvilket for øvrig sender tankene i retning britiske Conan -, understøttet av hardtslående grooves og toppet med sludgy, brølt vokal. Den noe tilbakeholdte, post-aktige broen som brukes som kontrast til den øvrige tyngden gjør også referanser til band som Rongeur og Dwaal passende, selv om det skal sies at den friske, skoglige auraen til sistnevnte har blitt erstattet med en langt mer foruroligende dunkelhet på «Sky Father». Der er i det hele tatt snakk om stoner/doom som makter å frembringe noe mer enn bare feite gitartoner og enkle riff, hvilket hever Bismarck godt over den noe anonyme majoriteten av band som befolker sjangeren i 2024.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Haust – I’m Not Here For You

De norske black’n’roll-legendene i Haust, med medlemmer man ellers finner i blant annet Okkultokrati, slipper sin første skive på nesten ti år i april: ‘Negative Music’. To imponerende, sinte og utålmodige singler har allerede blitt servert i den anledning, og en måned før slippet har nå «I’m Not Here For You» meldt sin ankomst.

Om noe, får denne låta fram hvor unik og kul vokalen formodentlig kommer til å bli på ‘Negative Music’, og jeg får aldri nok av hvor merkelig, ravgal og sutrete den høres ut her. På knappe tre minutter får Haust her også vist fram de deilige fuzz-gitarene og – ja! – ganske lekre melodier, og forventningene til de åtte sporene vi ennå ikke har fått hørt forblir dermed høye.

Skrevet av Alexander Lange

Oberst – «Bad Run»

Nok en låt fra post-hardcore-kvartetten Obersts kommende skive ‘Tails’ er ute. Denne heter «Bad Run», og rendyrker bandets melankolske og melodiske tilnærming til sjangeren. Gitararbeidet på denne låta er særlig imponerende, og kliner blant annet til med en herlig melodirekke i introsegmentet. Hovedtemaet fortoner seg videre som både fengende og småseigt, og låta innevarsler en god produksjonsdrakt på plata som plasserer seg mellom det rå og det luftige – selv om jeg skulle ønske det låt enda litt mer hardtslående i refrenget.

Skrevet av Alexander Lange

Uncanny – «Uncut»

Det instrumentale progmetall-bandet Uncanny slipper skiva ‘Shroomsday’ i mai, og har nå sluppet andresingelen «Uncut» etter å imponert med «Music for the Faint Hearted» for noen uker siden. Mens den sistnevnte låta sendte klare assossiasjoner til lignende norske band a la Astrosaur og Addiktio, fortoner «Uncut» seg som et klarere pek i retning klassiske math metal- og djent-uttrykk – uten at man nødvendigvis slutter å tenke på de to nevnte bandene. Rytmeleken her er god, og vitner om en trio med god kontroll på materialet selv om jeg nok kunne tenkt meg et litt kortere og mer konsentrert produkt akkurat i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

UMA – «The Burning Sphere»

UMA er et av utallige prosjekter som har sin opprinnelse i Buskerud Folkehøyskoles sagnomsuste metall-linje, og består av Ruun/Celestial Scourges Eirik Waadeland og Ruun/Inchoations Eivind Ditlev Molin. Prosjektets natur er eksperimentelt, og virker først og fremst som en sandkasse der de to musikerne kan kaste rundt seg med ideer uten å bekymre seg så mye for sluttresultatet.

Dette er i alle fall inntrykket jeg får av bandets nye singel «The Burning Sphere». Knusende, Chat Pile-aktig sludge står side ved side med svermende, black/death-aktige utbrudd – det hele dyttet inn i en oppstykket og usammenhengende låtform som gir nakkesleng så vel som det fremkaller forvirring. Jeg minnes tidvis den kreative rastløsheten til soloprosjektet til Simen Jakobsen Harstad, men det skal sies at «The Burning Sphere» virker enda mindre raffinert og blankpusset enn materialet Jakobsen leverte på ‘Stallo’ fra 2022. Det er ikke til å legge skjul på at det større bildet uteblir for mitt eget vedkommende, men den eksplosive og noe ugjennomtrengelige blokken med eksperimentell sludge vi får servert på «The Burning Sphere» er fremdeles et spennende og interessant kuriosa i lys av den norske metallscenen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Night King – «Magic Star»

Night King er et nytt tradmetallband fra Vestlandet, hvis debutskive ‘Inferno’ slippes den 26. april via bandet selv. Tradmetall av rendyrket sort er ikke nødvendigvis overskuddsvare i Norge, og det er vel strengt tatt kun i Night Kings hjemtrakter at vi finner nevneverdig interesse for sjangertradisjonen her til lands.

Night Kings form for tradmetall henter noe inspirasjon fra hardråkkens antemiske arena-former, men ikke i like stor grad som f.eks vestlendingene i Magick Touch. Refrenget til bandets andresingel «Magic Star» fremstår faktisk vel så kraftmetallisk som tradmetallisk, med en oppstemt tonalitet som forsterker budskapet om håpefullhet og pågangsmot som formidles i teksten. Utenom refrengene er det snakk om ganske tradisjonstro tradmetall, med tunge 80-tallsriff og vokalmelodier som stadig vekk filer i toppen av registeret. Det er ikke til å komme fra at «Magic Star» låter temmelig ruskete, hvor spesielt produksjonsjobben og det noe anstrengte toppregisteret til bandets vokalist trenger litt jobb for å menge seg blant artistene som befolker sjangerbresjen i dag. Entusiasmen er likevel til å ta og føle på, så vi får se hva bandet har stelt i stand på resten av skiva, som slippes om en drøy måneds tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Nattsvermer – Nattsvermer

Nattsvermer er et band fra Rogaland som først ble dannet i form av Liquid Mojo i 2016, men som etter en gjenforening fikk dagens navn for tre år siden. Bandet har sluppet en rekke singler opp gjennom årenes løp, men først nå har de sluppet en fullengder. Den bærer bandets navn og er sluppet via Rob Mules Records.

Stilistisk synes jeg dette bandet enkelt kan plasseres i det nokså godt utforskede skjæringspunktet mellom alternativmetall og groove metal. Jeg får mange assossiasjoner til mange kommersielle suksesser fra det tidlige 2000-tallet, og både riffene og vokalen gir også en smak av 1990-tallets grunge.

Jeg synes også Nattsvermer ved flere anledninger på denne skiva utviser en god kontroll på materialet. Dette gjelder særlig begynnelsen på skiva; etter et effektivt, guffent preludium sørger «The Devil’s Den» for en representativ og solid åpning, og deretter står «Controlled» for platas desiderte høydepunkt for min del med noen kriminelt fengende temaer.

Også «The Voice Inside» er et godkjent innslag, særlig med tanke på de skikkelig skitne gitarene som brutaliserer midtpartiet. Deretter tar ‘Nattsvermer’ imidlertid en skikkelig dupp. «Polaris» liker jeg rett og slett ikke i det hele tatt, noe som er et resultat av at jeg synes det til tider høres temmelig atonalt ut. I tillegg synes jeg Nattsvermer drar det hele alt for langt ut. Den påfølgende interluden «Rash» byr heldigvis på et fett riff, men føles også som et litt merkelig stykke musikk der riffet simpelthen fader inn og ut og jeg føler det kunne blitt utnyttet bedre.

Etter dette nokså skuffende midtpartiet synes jeg heldigvis det tar seg opp, selv om det nok aldri når helt opp til nivået på starten av skiva. En lekker detalj i produksjonen på «Lost in Life» frisker det imidlertid skikkelig opp, og «Bad Knee» krydrer til med noen massive lydbilder og en stilig gitarsolo. Etter en litt rotete komposisjon i form av «Breathe», som riktignok byr på en flott avslutning, redder også bandet seg inn med et friskt pust med «Nattsvermer», der de slår skikkelig fra seg i god pønk-ånd. Det avslutter en plateopplevelse jeg har et litt ambivalent forhold til grunnet noen merkelige valg særlig i midtpartiet, men som like fullt har gode høydepunkter man kan bygge mye på.

Skrevet av Alexander Lange

Malum – In Nauseam

Malum er en anonym svartmetallduo som har oppstått fra asken til et foreløpig ukjent, tidligere prosjekt. Bandet spiller en type svartmetall som kombinerer ulmende råskap med en altoppslukende, nedslått atmosfære, det hele kronet av store grooves, bittersøt melodikk og beske skrik. Malums basale uttrykk ble først introdusert på en to-låters EP fra 2022 som bar navnet ‘Ad Mortem’, og gruppens Mgla-beslektede svartmetall fremsto temmelig velutviklet og komplett allerede da. På debutskiva ‘In Nauseam’ broderer duoen ut dette utgangspunktet ytterligere, og fremhever spesielt det atmosfæriske elementet med en miks som siver ut av anlegget som en ugjennomtrengelig, sort sky.

Den voldsomme oppgraderingen på produksjonsfronten blir veldig tydelig om du hopper fra debut-EPen og rett over i «Into the Vast Horizons», åpningssporet på bandets nye skive. Malums atmosfæriske kvaliteter var definitivt tilstede og synlige på ‘Ad Mortem’, men den første drønnende akkorden på «Into the Vast Horizons» annonserer ettertrykkelig at ‘In Nauseam’ er et ganske annet beist enn sin forgjenger. Basstrommene lander som velrettede knyttnever i mellomgulvet, og gitarenes ruver som katedralske fasader rundt lytteren. Det hele danner en atmosfærisk tetthet som er nærmest kvelende, og i midten av denne lydtåken finner vi bandet anonyme vokalist, som presenterer sine filosofiske avhandlinger rundt nytteløshet og eksistens via beske skrik og hese utrop.

Samlet sett, er dette modusen som ligger til grunne for samtlige av ‘In Nauseam’s seks låter. Malum virker langt mer opptatt av å opprettholde en spesifikk stemning enn å tilby voldsomme mengder variasjon, selv om det heldigvis også er litt av sistnevnte å vise til på debutskiva. Det er kanskje ikke fryktelig mye som skiller de tre låtene som åpner ‘In Nauseam’ fra hverandre foruten riffene og melodienes eksakte konturer, men på «Emptiness» innfører Malum et ekstra giftig knivstikk i form av fandenivoldske triller og en – om mulig – enda mørkere tonalitet. «To Live is to Suffer» er dog en enda viktigere bidragsyter når det kommer til å holde liv i skivas andre halvdel, ettersom detaljer som de kantete Deathspell-gitarene, trommisens aksentuerende cymbalspill og noen ekstra lidenskapelige hyl fra bandets vokalist hever låta et lite hakk over sine omkransende kumpaner. Det er kanskje ikke snakk om de riktig store greiene, men på en såpass ensrettet skive som ‘In Nauseam’ kan små forskjeller skape en stor effekt på lytteropplevelsen.

Er det én ting som hindrer ‘In Nauseam’ fra å hevde seg som en utmerket svartmetallskive i lys av det norske plateåret, så er det at Malums musikk slekter temmelig tungt på undegrunns-favorittene i Mgla. De dystre men store trommegroovene, den eksistensielle tematikken og gitarmelodienes falmede storslåtthet; alle de uttrykksmessige kompassnålene virker å peke i retning det nihilistiske, polske bandet. Det er ingen tvil om at Malum har levert en kruttsterk og beundringsverdig skive med ‘In Nauseam’, men om de ønsker å tre ordentlig ut fra skyggen til sine likesinnede forgjengere har de fremdeles en jobb å gjøre.

Til slutt kan det være verdt å nevne at ‘In Nauseam’ er en temmelig upåklagelig debutskive, til tross for kritikken jeg har rettet mot den. Bandet har tatt utgangspunkt i en temmelig spesifikk, uttrykksmessig slagplan, og den mesterlige utførelsen av denne gir bandet en strålende grobunn for videreutvikling og raffinering. ‘In Nauseam’ er også i seg selv en strålende, innhyllende og effektiv plateopplevelse, og bør sjekkes ut av samtlige fans av intens men mørk, melodisk og atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Morax – Rites and Curses

Morax er et enmanns-prosjekt stiftet av Remi Andrè Nygård, som for de fleste nok er kjent via sitt medlemskap i det fremragende black/thrash-bandet Inculter. Inculter kan sies å stå i stormens øye når det kommer til en aldri så liten oppblussing av høykvalitets-ekstremmetall på Vestlandet; hvilket jo kanskje ikke er så rart med tanke på at besetningene til Reptilian og Sepulcher – samt Inculter selv – overlapper temmelig grovt. Nå virker det som at Remi har funnet ut at det ikke er nok å levere skive på skive med vital, eksplosiv klassisisme, men at enda eldre, metalliske frekvenser må få sitt utløp.

Resultatet er Morax, en tradmetallisk enhet som skuer tilbake til 80-tallets mørke, historiefortellende tradisjoner. Sånn sett er det en viss eim av Mercyful Fate/King Diamond å spore i det forheksede universet som manes frem på debut-EPen ‘Rites and Curses’, men også andre, mer spesifikke referanser melder seg over utgivelsens spilletid. «Face the Reaper» brenner med høyintensitet og demonstrerer en rødglødende riffkunst på linje med legendariske band som britiske Satan, og «Yours Now» har et avslappet men struttende ganglag som minner om norske Flight. Som følge av sin okkulte tematikk minner sistnevnte også litt om The Devil’s Blood, hvilket aldri er en dum ting i min bok.

‘Rites and Curses’ er en debututgivelse som både demonstrerer Remis intime kjennskap til tradmetallens fundamentaler, samt byr på enorm variasjon i både modus og atmosfære fra låt til låt. «Face the Reaper» utviser som nevnt et tradmetallisk lynne som grenser til ondskapsfull speedmetall; «Be My Guillotine» har et nydelig, doom-påvirket refreng, og «Yours Now» sniker seg som nevnt langt nærmere det okkulte hardrock-landskapet enn sine forgjengere. Selve kronen på verket må nok sies å være den syv minutter lange «The Curse», som etter det akustiske mellomspillet «Adoration» reiser seg som et tradmetallisk fjell ved EP-ens ende.

Og det er vel for så vidt i denne ambisiøse låta at prosjektets potensial blir tydeligst. Remi sjonglerer en drøss med ideer over låtas syv minutter, og fletter det sammen til et integrert reisverk som når tårnende høyder på det fabelaktige, melodiske refrenget. Alt i alt har jeg vanskelig for å erklære ‘Rites and Curses’ for å være noe annet enn en innertier, hvis eneste skavank kan sies å være noen flisete toner i vokalens høyere register. Morax sin debut-EP demonstrerer tydelig at Remi har flere talenter enn å skrive heseblesende thrashriff i Inculter, og for min egen del er jeg spent som faen på hva karen kan finne på å gjøre på en fullengder. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Solus Grief – What If This Was Everything

Av personligheten Peregrinus’ mange prosjekter, er Solus Grief det av dem der han først og fremst dyrker den atmosfæriske svartmetallen. Prosjektets første skive kom i fjor i form av ‘With a Last Exhale’, som snek seg inn på vår toppliste over årets beste plater på grunn av de sterke, stemningsfulle og mørke strekkene av svartmetall som ble manet frem. Med det tror jeg vi også kan slå fast at Solus Grief er Peregrinus’ sterkeste prosjekt, selv om han særlig gjennom Kvad har sluppet noen svært sterke låter; med det var det knyttet stor spenning til prosjektets nye plate ‘What If This Was Everything’.

Dette er en skive der jeg synes Solus Grief demonstrerer godt hvordan atmosfærisk svartmetall kan lene seg på mange ulike virkemidler innenfor svartmetallsjangeren uten å miste sin mørke, atmosfæriske kjerne. På ‘What If This Was Everything’ gjør Peregrinus bruk av både stampende grooves, hypnotiske gitarer, klassiske metallriff og mere til samtidig som at det alltid er atmosfærisk og suggererende, noe som i utgangspunktet gjør det til en svært prisverdig prestasjon innenfor denne under-undersjangeren.

Dette kommer blant annet sterkt til uttrykk i åpningslåta «Upon the Winds My Breath Left», som først blander virkelig deprimerende svartmetallakkorder med taktfaste grooves. Solus Grief bygger også opp denne låta svært godt, der trommene bidrar til å åpne det opp mot slutten med noen mer opplysende gitarleads som etter hvert eksploderer i pur aggresjon og skikkelig røffe riff.

Videre synes jeg Solus Grief maler flotte lydbilder i den påfølgende «Within the Fires», der middelaldersk atmosfære a la Yellow Eyes får prege stemningene. Avslutningen er også helt nydelig. Det er imidlertid ikke å stikke under en stol at det nok blir litt langvarig, og det gjelder nok særlig tittellåta som kommer etterpå, som i mine ører definitivt er platas svakeste låt der temaene også sliter med å overbevise.

Problemene forsvinner ikke helt i avslutningslåta «Of the Earth Cold». Her kompenserer imidlertid Solus Grief ved å levere noen av de feteste riffene på plata, som sender øyeblikkelige assossiasjoner til Darkthrones spenstige innveving av tradisjonelt-metallsk riffhåndverk. Oppi dette er det synd at vokalen over det hele gjør meg noe mindre entusiastisk; prestasjonene er isolert sett gode, men blir for ensformige der lange, jamrende skrik tas nesten konstant i bruk. Ellers er ‘What If This Was Everything’ en sterk plate jeg anbefaler; særlig i det instrumentale er sjangerforståelsen fremoverlent, interessant og imponerende.

Skrevet av Alexander Lange

Soulless Exhaustion – The Art in Atrocities

Soulless Exhaustion er en (tidligere?) duo fra Norge og Finland som skriver rå svartmetall med tydelige elementer av DSBM-ens estetikk (depressiv, suicidal svartmetall). Gruppa slapp debutskiva ‘Tales of Terror and Fear’ helt på tampen av 2022, en skive som demonstrerte bandets nitriste, apokalyptiske tematikk og lav-oppløste, hjemmesnekrede hjemme-innspillinger. Nå har bandet altså sluppet andreskiva, en tilsvarende dyster og ugjennomtrengelig sak ved navn ‘The Art in Atrocities’.

Per bandets Bandcamp kan det dog virke som at besetningen har endret seg siden slippet av debuten i 2022. Encyclopaedie Metallum lister fremdeles opp de to medlemmene som sto bak ‘Tales of Terror and Fear’ som bandets nåværende besetning, men i Bandcamp-bioen står det at Soulless Exhaustion nå kun består av den anonyme musikeren «Sjelløs». Dette betyr trolig at vi har fått enda et aktivt enmanns-svartmetallband i vårt lange land; atter et symptom på en sjangerfremvekst som nesten er som en musikalsk epidemi å regne.

«Sjelløs» har uttalt at bandet ønsker å «fange en enda sterkere følelse av frykt, sorg og mørke» på sin nye skive. Dette registreres ikke i særlig grad når jeg hører på ‘The Art in Atrocities’, ettersom tematikken låtene utforsker er temmelig lik den vi fant på debuten. Dermed finner vi nok en gang en låt om atomkrig tidlig i låtlista, mangt et endetidsscenario og rikholdige mengder åndelig og fortapelse over skivas ni låter. Også musikken holder seg til lydbilder og effekter vi kjenner fra ‘Tales of Terror and Fear’, med lange utbroderte, støyende låter ala Vadatajs som balanseres med mer yndige ambient-strekk.

Og det er vel muligens ambient-partiene som overbeviser aller mest i denne omgang. Skivas første par ordentlige låter – «Nuclear Fear» og «Astroid» – presenterer prosjektets basale uttrykk på greit vis, hvilket består av et ugjennomtrengelig svartmetall-sound som hjemsøkes av mørke melodier og den «Peregrinus»-aktige (Solus Grief, Kvad, Unholy Craft) vokalen til «Sjelløs» selv. Det fremstår likevel litt som en åpenbaring når det åpner seg et nydelig synth-landskap et par minutter ut i låt-mammuten «An Familiar Dread». Det er nesten litt sjokkerende å finne et parti som gjør et såpass sterkt inntrykk midt i en skive som strever med å utmerke seg, men det er altså det som skjer på nettopp denne låta.

Også skivas andre høydepunkt har tilleggs-instrumenteringen å takke for sin suksess. «Broken Dreams» starter egentlig helt greit som følge av en svingende groove og en noenlunde episk tilnærming til atmosfæriske svartmetall, men det er ikke før broens 90-talls romantikk entrer bildet at låta begynner å heve seg over øvrigheten. Det er muligens et enkelt trekk å bygge et ruvende, stormende klimaks rundt en simpel piano-frase, men i Soulless Exhaustions tilfelle skaper dette et øyeblikks fokus i en ellers omflakkende skive.

Det er kanskje ikke fryktelig mye som har endret seg siden ‘Tales of Terror and Fear’, men «An Familiar Dread» og «Broken Dreams» bør likevel trekkes frem som ubestridte favoritter i Soulless Exhaustions låthistorikk til nå. Kritikken jeg har å komme med er mer eller mindre det samme som sist: skiva er fryktelig lang, produksjonen er lo-fi på en litt kjip, digital måte, og tematikken fremstår mer edgy enn den fremstår virkelig mørk og skremmende. Det er dog ingen tvil om at «Sjelløs» har låtskriveregenskaper som hever seg over normen innenfor rå svartmetall – for ikke å si en temmelig utmerket sans for virkningsfull ambient – så fans av Bandcamp-svart og DSBM kan med fordel undersøke karens siste skive, ‘The Art in Atrocities’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Dödsalliansen – Dödsskvadronen

‘Dödsskvadronen’ er debutplata til Dödsalliansen – en duo fra Lillehammer som etter sigende har holdt på helt siden 2014, og som består av Memet Ødegaard Caltepe på trommer og en Dödsstjerne Satansen på alt annet av instrumenter og vokal. Stilistisk er ikke bandet vanskelig å forstå seg på, og det lener seg tett opp mot tradisjonell tungmetall fra 1980-tallet, der det også er rom for noen innslag av klassisk rock. Grunnet vokalen og den klare og flotte basslyden minner det meg spesielt mye om Iron Maiden, men nokså korte låter, synth-bruk og ukomplisert låtskriving trekker også assossiasjonene i andre retninger.

Og når det gjelder det rent uttrykksmessig kommer Dödsalliansen godt ut. Etter en fargerik og flott introduksjon sørger “Demon” for en representativ inngang til materialet, og det med noen svært habile riff og vokalmelodier i tillegg til en luftigere mellomparti som piffer opp atmosfæren.

Det går også bra videre på ‘Dödsskvadronen’. “The Imprisoned” er kanskje det mest 70-tallske og rocka innslaget på skiva med sin svingende groove og tilbakelente instrumentasjon, og litt tilsvarende tendenser får vi på “Mexico”, som slår til med et minneverdig refreng og catchy versriff. Også tittellåta og “The Awakening” er gode innslag, men på et tidspunkt synes jeg det hele blir en smule ensporet, noe som er litt synd når duoen stadig viser tilløp til variasjon.

Det går heldigvis litt bedre mot slutten. Blast-beaten på “The Spiritguide” er nok Dödsalliansens friskeste pust på hele skiva, og på “Redominator” er en kort kruttønne på to minutter som blander inn solskinnsmelodier på clean-gitar og et herlig, melankolsk refreng. Og også den syv minutter lange avslutningslåta er god; her kommer nok duoen lengst i å la synthbruken gi musikken egenart, og de lykkes også godt med å bygge opp låta med en ulmende stemning og suggererende spill på trommer, bass og gitar.

‘Dödsskvadronen’ hadde nok hatt godt av øyeblikk som i større grad spilte på sidesprang og det jeg opplever som et potensiale for å skille seg ut. Til tider synes jeg nemlig Dödsalliansen lener seg litt vel mye på 80-tallstendensene, og da blir det litt anonymt. Likevel er håndverket alltid godt, og det er her snakk om en stilig og frisk utgivelse som jeg anbefaler for fans av sjangerlandskapet.

Skrevet av Alexander Lange

Hjemsøkt – Mystikk og Mørke

Den norske metallscenen har ikke akkurat manko på prosjekter med høyt produksjonstrykk, men av disse igjen er det svært få som holder det samme trøkket som undergrunns-skikkelsen «Peregrinus». Karen har altså kun vært en aktør i miljøet siden 2020, men allerede har han rukket å gi ut 17 utgivelser i ulike medier i seks ulike prosjekter(!). 2023 virker å bli litt av et merkeår for arbeidsmauren, ettersom fem av disse utgivelsene har blitt utgitt etter årsskiftet. Ikke nok med det, men sist fredag debuterte mannen sitt nye prosjekt Hjemsøktmed EP-en ‘Mystikk og Mørke’, på samme dag som han slapp andreskiva til flaggskips-prosjektet (I Metallurgis øyne) Solus Grief.

Sjokkerende nok virker ikke det høye produksjonstempoet å gå ut over kvaliteten på musikken «Peregrinus» disker opp. Samtlige av årets utgivelser har vært verdt en lytt eller ti, på samme tid som de kanskje ikke helt har nådd opp til de samme høydene som fjorårets opus ‘With a Last Exhale’. Hjemsøkt fortsetter denne trenden, i kraft av å være gjennomgående solid men sjelden oppsiktsvekkende.

I denne omgang er det snakk om svartmetall som slekter på Vestlandets melodiøse og natur-tilbedende tradisjoner; tenk band som Kampfar, Helheim og i mindre grad Windir. ‘Mystikk og Mørke’ åpner temmelig brått, med et spenstig og nesten gresk svartmetallisk riff som med fordel kunne ha blitt utforsket videre. «Peregrinus» slår dog umiddelbart over i piskende og aggressiv svartmetall, av den typen som husker at flere av de norske andrebølges-bandene hadde sin opprinnelse i dødsmetalliske sjangerlandskaper. I tillegg har musikken en tidvis episk, tradmetallisk glød som videre forsterker prosjektets forbindelse 90-tallets nasjonalromantiske faksjoner.

En annen referanse som melder seg over EP-ens spilletid er Ulver. Dette gjelder selvfølgelig aller mest mellomspillet «Sorgens Hymne», som med sin rustikke, stemningsfulle karakter kunne vært hentet ut av ‘Bergtatt’. På dette punktet blir det dog også tydelig at ‘Mystikk og Mørke’ er en utgivelse som forsøker på litt for mange ting på én og samme tid. Denne problematikken forsterkes på «Kongen Begravd i Fjellet», som benytter seg av krasse dissonanser som ikke benyttes ellers på EP-en, og på «Nattestormer», som av en eller annen uforståelig grunn ikke har vokal. I tillegg er låtene i seg selv ofte lineære, med overganger som stykker opp seksjonene heller enn å binde dem sammen.

Til tross for disse kritikkene mener jeg definitivt at ‘Mystikk og Mørke’ er en bunnsolid utgivelse. EP-ens seks låter demonstrerer en musiker som har begynt å tale det svartmetalliske språket heller enn å ape etter det, og dette inntrykket forsterkes av en produksjon som i større grad kaller tilbake på 90-tallets estetikk enn de digitale, rå miksene artisten har brukt til nå. ‘Mystikk og Mørke’ kommer kanskje ikke til å slå erfarne svartmetall-entusiaster ut av sokkene, men den er likevel et eksempel på hvordan man kan ta utgangspunkt i en eldre sjangertradisjon uten å sitte igjen med et gråblekt og kreativt tappet resultat.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Feversea – Demo 2023

Feversea er et nytt band fra Oslo som i ly av byens dunkle øvingslokaler har kokt i hop en særegen tagning på svartmetallisk post-metall. Dersom jeg skulle forsøkt å lokalisere bandets posisjon i den norske uttrykks-matriksen ville jeg satt nåla en eller annen plass mellom Sâver og Sylvaine, uten at dette på noen som helst måte er dekkende. På ‘Demo 2023’ vever Feversea nemlig svart/post-metallen rundt et strukturelt skjelett som sender tankene mine i retning band som Ides of Gemini og SubRosa; to band hvis musikk er innhyllet i en poetisk men dyster rituell glød.

«The Sickle» – den første av demoens to låter – bruker sine første fire minutter på å mane frem en mystisk, ærbødig atmosfære, for så å blåse vekk den post-metalliske disen ved hjelp av en serie svartmetalliske vindkast. En ting jeg setter pris på ved bandets tilnærming til post-metall, er at den ikke kun forholder seg til dynamikken mellom speilblanke vannflater og stormende sjø, men at den benytter seg av et bredt utvalg teksturer. Variasjonen i gitartone, effekter og tilleggs-instrumentering gir musikken en tydelig tredimensjonalitet, hvilket ikke er en selvfølge hos band som har sitt virke i skjæringspunktet mellom post- og svartmetall.

«Spinning in the Black Field» benytter seg av mange av de samme elementene som sin forgjenger, men utvider rammene ytterligere ved hjelp av Lingua Ignota-aktig skriking, sludgy desperasjon og fargerike akkordskifter. Spesielt refrenget utmerker seg som følge av en minneverdig og fengende vokalmelodi, selv om det i sin andre halvdel legger seg på grensen til det jeg vil kalle post/svartmetallisk sentimentalitet. Dette er dog ingen grov overtredelse, ettersom tunge gitarhugg og krasse dissonanser bidrar til å balansere ut alle tilløp til kvelende, post/svartmetallisk skjønnhet.

Til slutt har vi låttekstene, som til tross for å være tidvis utfordrende å tyde er et sterkt bidrag til demoens verdensbygging. Det er vel generelt sett denne innbakingen av Rope Sect/SubRosa-aktig mystikk i tung men meditativ post/svartmetall som kan sies å være Feverseas sterkeste identitetsmarkør for øyeblikket. Om jeg skulle kommet med et forslag til utbedring, så mener jeg at låtformene kunne trengt en liten finjustering. Låtene på ‘Demo 2023’ virker å eksistere på et skille mellom tradisjonell låtform og meditasjon, og i min tid med utgivelsen har jeg plukket på og undret meg over en del sømmer jeg har funnet mellom de to tilnærmingene. Feversea har uansett demonstrert et lovende sound som på sikt burde muliggjøre bookinger til både KlubbØya og By:Larm, og jeg er spent på å følge opp deres dystre auditive ritualer i årene som kommer.

Full disclosure: Alexander, skribent for Metallurgi, spiller bass i prosjektet

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – Spectres of the Syphon – Kneel

I likhet med Hjemsøkts «Peregrinus», er karen bak Bandcamp-prosjektet Dadlur også et usedvanlig produktivt individ. Karen har gitt ut intet mindre enn 15 utgivelser siden 2021, hvorav mesteparten er demoer eller EP-er. En av grunnene til at vi ikke har omtalt alle disse på bloggen, er at mange av dem strengt tatt virker mer som dumpinger av content fremfor ferdige produkter tiltenkt allment konsum. Vi tenker uansett at vi må sveipe innom musikerens profil i blant, dette for å sjekke om hans nitidige arbeid har begynt å bære frukter.

Det er ikke slik at tidligere Dadlur-utgivelser ikke har vært verdt å lytte på, men deres instrumental-status har som oftest gitt meg følelsen av at det ha manglet et element for å fullføre det større bildet. Dette er dessverre også tilfellet på andreskiva ‘Spectres of the Syphon – Kneel’, som foruten sitt forrykende, atmosfæriske svartmetall-landskap lider av mangelen på en fortellerskikkelse. Dette er spesielt synd med tanke på at «Monons» har jobbet seg frem til en distinkt tagning på sin utvalgte sjanger i senere tid; et sprakende og støyende univers gjestet av glimrende synther og smertefullt vakre akkodrekker og melodier. Det er altså ingenting galt med Dadlurs musikalske grunnlag, det er bare slik at det virker skreddersydd for en vokalist som ikke er der.

Jeg vil likevel anbefale folk som liker å ha musikk durende i bakgrunnen mens de jobber med andre ting å sjekke ut ‘Spectres of the Syphon – Kneel’. Dadlur maner frem noen vanvittig potente atmosfærer over skivas ti låter, og de virker vel i det store og det hele mer myntet på bakgrunnslytting enn fokusert lytting. Det er selvfølgelig opp til «Monons» hva han selv ønsker å få ut av musikken, så jeg skal ikke hevde at han MÅ gjøre det ene eller det andre for å realisere potensialet som ligger latent i Dadlur. For min egen del ville jeg dog selvfølgelig likt å se karen eksperimentere med egen stemme eller gjestevokal, ettersom det virker å være det elementet som mangler for at prosjektet kan hevde seg på et helt annet plan på den norske metallscenen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Fixation – More Subtle than Death

Metallskiver med solide kommersielle prospekter er det få av og langt mellom i Norge, så at både Atena og Fixation gir ut plate i år betyr at vi har med et merkeår å gjøre i så henseende. De to bandene har for så vidt mye annet til felles også: Begge bandene er signerte hos Indie Recordings, begge spiller en form for kommersiell metalcore som slekter på gjennombruddet til Bring Me the Horizon, og begge har varmet opp til sine nye skiver med singler av høy kvalitet. Atenas fjerdeskive ‘Subway Anthem’ kommer ikke ut før om en drøy uke, men debutskiva til Fixation har vi allerede hatt muligheten til å nyte i en stund allerede.

Det er nok ingen tvil om at Fixation har et enda større potensiale til å treffe bredt enn sine selskapskamerater. ‘More Subtle than Death’ er en storstilt produksjon som benytter seg av alle triksene det moderne studioet tilbyr for å skape et massivt, polert sound. Det er bare å lytte til det korte introduksjonssporet «Impending Fallout» for å skjønne hvor bandet vil hen; dette er bombastisk, cinematisk musikk med en IMAX-tilnærming til lydoppløsning. Produksjonsjobben oppfyller internasjonale standarder når det kommer til kommersiell metall og hardcore, og utstyrer dermed Fixation med det ultimate bakteppet for deres fengende, emosjonelle utladninger.

Samtlige av skivas åtte fullverdige låter forsøker sitt ypperste med å fremkalle sterke følelser hos lytteren. Det mest potente verktøyet Fixation besitter knyttet opp til dette er unektelig vokalist Jonas Wesetrud Hansen, som gjør en kruttsterk opptreden på bandets debutskive. Karen har både en flott stemme, evnene til å traktere instrumentet, samt et popmusikalsk instinkt for melodier som fester seg på hjernebarken. Han er derimot ikke alene i sitt oppdrag med å gi lytterne blanke blikk, og resten av bandmedlemmene gjør definitivt sine bidrag bemerket på ‘More Subtle than Death’s beste øyeblikk. For min egen del er det nok «Ignore the Disarray» som treffer absolutt best blant skivas låter, i kraft av sin smarte låtskriving og nydelige forrefreng/refreng.

Det skal dog sies at forskjellen på en god og en fantastisk kommersiell metalcore-låt er lett å høre men vanskelig å forklare, og de aller færreste har det som skal til for å fylle en hel skive med fulltreffere av denne sorten. Fixation er selv ikke helt der ennå, og det er flere av låtene på ‘More Subtle than Death’ som låt imponerende til å begynne med, men som ikke vokste all verdens på meg over flere lytt. Blant disse finner vi låter som «Stay Awake» og «Violent Tendencies», og dessverre den såre men litt blasse låta «Bleed». I tillegg virker låtenes tematikk nesten bestemt av hva som generer mest engasjement på nett (ironisk nok), og låter om «flat earthers», falske sosiale medie-figurer, våpenkontroll og global oppvarming kan nok tolkes som et forsøk på å fremstå som aktuelle.

Jeg får likevel aldri følelsen av at Fixation virker i overkant kalkulerte på sin debutskive. Det virker som at dette er akkurat den type musikk bandet ønsker å spille, og akkurat den type tematikk de ønsker å utforske, Metallurgis anmeldere be damned!. ‘More Subtle than Death» er kanskje ikke subtil i sin dekonstruksjon av det moderne samfunnets onder, men det er en kruttsterk debutskive som likevel trolig kommer til å treffe brede lytterskarer både i innland og i utland. Jeg er voldsomt spent på å se hvordan de neste par åra til Fixation kommer til å utarte seg, og jeg håper vel strengt tatt på at både ‘More Subtle than Death’ og Atenas kommende ‘Subway Anthem’ vil kunne føre til en liten svell av internasjonal oppmerksomhet for norske band. Fixation bør uansett være godt fornøyde med det de har fått til på debutskiva ‘More Subtle than Death’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

The W Likes – II

The W Likes er trio fra Mjøs-området som spiller stoner rock/metal med tydelige inspirasjoner fra 90-tallets bølge av alternativ/grunge. Akkurat når bandet ble startet opp er jeg ikke helt sikker på, men de første singlene begynte å piple ut rundt 2013, etterfulgt av en selvtitulert debutplate i 2017. Verdt å merke seg er at bandet gav ut en split sammen amerikanske Palace in Thunderland i 2019, og det på selveste Ripple Music – en av de mest toneangivende selskapene når det kommer til sakteflytende tungmusikk verden over. Nå er bandet atter aktuelle med en ny utgivelse; en oppfølger til debuten fra 2017 som enkelt og greit har fått navnet ‘II’.

The W Likes oppgir selv navn som Clutch, Motorpsycho, Megadeth og Sepultura som inspirasjonskilder når det kommer til egen musikk, men du skal lytte hardt og lenge for å finne referanser til noe annet enn de to førstnevnte på deres nye skive. Uttrykksmessig befinner bandet seg nemlig trygt planta i stoner/doom-landskapet, om så de kompliserer bildet noe med påvirkninger fra både psykedelisk doom og 90-tallets alternative rock og metall. Siste biten i puslespillet er en kjølig og frisk form for ørkenrock, hvilket jeg som følge av et svært musikkskribent-aktig innfall har valgt å kalle tundrarock.

Stoner rock- og metall er langt i fra mangelvare innenfor Norges landegrenser i 2023, men The W Likes klarer altså å skille seg fra mengden med kosmonauter og riff-tilbedere som for øyeblikket fyller Oslos øvingsrom til randen. Dette er ikke bare som følge av det sammensatte uttrykket jeg beskrev tidligere, men også som følge av at trioen har en teft for distinkt låtskriving. «I Called It Home» er med sin energiske, Suncraft-aktige åpnings-intrumental en effektiv start på skiva, før låtas andre halvdel leder oss dypere inn i bandets vidåpne, psykedeliske stoner-villmark. Denne leken med nesten postrock-beslektet dynamikk fortsetter på andrelåta «Forgotten», som veksler mellom spenningsfylt ro og krakilske utbrudd til voldsom effekt.

Singelen «Demon Priest» byr så på mer umiddelbare gleder i form av durende, Al Cisneros-aktige riff og et fengende kvasi-refreng. Spesielt på denne låta hører jeg påvirkningen fra 90-tallets alternative rock/metall på vokalen til «Willy», selv om det skal sies at tankene mine også gikk i retning Soundgardens Chris Cornell på skivas tidligere låter. Mannen har en habil stemme som balanserer fint mellom melodiøsitet og røffhet, men tidvis føler jeg at han strekker seg over evne når han klatrer i høyden – kanskje spesielt på slutten av «I Called It Home». Så har det seg også sånn at låtmammuten på 18 minutter som avslutter skiva heller ikke helt utmerker seg for meg. Låtas åpnings-kvartal inviterer oss inn i et kjølig landskap fylt av vidder og fjell på temmelig magisk vis, men jeg hadde ønsket meg en større og mer betydelig avslutning på låta, som nå fortoner seg som en pittoresk men noe retningsløs vandring over et massivt tundra-landskap.

Til slutt må jeg også nevne at jeg opplever at forbindelsen mellom skivas tematikk og platecoveret virker manglende. Der coveret sender tankene i retning urmennesker, jaktsamfunn og rå villmark, består tekstene av personlige utleveringer preget av relasjonelle problemer, depresjon, fasader og dysfunksjonaliteter hos både individer og samfunn. Coveret førte dermed til at jeg i utgangspunktet trodde ‘II’ var en helt annen skive enn det den var, og jeg skulle ønske at tekst og visuell utforming hadde spilt litt mer på lag på den nye skiva til The W Likes. Avslutningsvis må jeg likevel si at ‘II’ er en distinkt plate i det noe overbefolkede stoner-landskapet for øyeblikket, og at jeg virkelig har sansen for bandets lyd-design og låtskriversignatur. Anbefales fans av stoner/doom med psykedeliske elementer, samt folk som forventer litt mer av stoner rocken sinn enn svære gitartoner og resirkulerte Sabbath-riff.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – Trollveggen

Etter en meget utstrakt promoteringsrunde har Vestlendingene i Slaamaskin endelig sluppet debutskiva ‘Trollveggen’. I tidligere omtaler har jeg rettet fokuset mot bandets kaotiske sjangerblanding, og sannelig er ikke ‘Trollveggen’ som helhet en smeltedigel av bibelske proporsjoner. Dette skyldes trolig at gutta er «for gamle til å bry seg om hva folk tenker», hvilket er et etos som også farger låttekstenes konfronterende karakter. Dette betyr selvfølgelig at Slaamaskin er et vanskelig band å oppsummere med få ord, hvilket jeg tviler på at Bergensgjengen vil ta som noen form for nederlag.

Et forsøk må jeg da uansett gjøre. Slaamaskins base er en form for metallisk hardcore som går i fullstendig bue rundt metalcore-sjangerens mer ublu elementer, og heller fremstår som en temmelig jevn sammensmelting av de to sjangrene. I tillegg finner vi groove- og melodiske elementer fra 90-tallets alternative kretser, og et aldri så lite kantspark av crossover-lenende thrashmetall. Om dette virker i overkant rotete er det fordi ‘Trollveggen’ rett og slett er litt rotete, men dette er ikke noe voldsomt problem. Rot kan jo også være et synonym for variasjon (hvis man prøver virkelig hardt), og Slaamaskin har jobbet seg opp en såpass tydelig låtskriversignatur at jeg aldri er i tvil om hvilket band jeg har på stereoen – uansett hvor mange skruballer de kaster i min retning.

Samtlige av låtene på ‘Trollveggen’ er pakket til randen med snedige riff-ideer, rytmiske skifter og minneverdige musikalske hendelser. Dette gjør at første halvdel av skiva – med unntak av den relativt streite men forrykende «Krenkeveldet» – fremstår som et godstog som konstant holder på å spore av. Ved første gjennomlytt var jeg faktisk temmelig sikker på at skiva hadde sporet av rundt låta «Vidundergang», ettersom låtas spretne ganglag og flåsete dur-melodikk pælmet meg langt ned i en 90-tallsgrop jeg ikke hadde noe ønske om å returnere til. Da «Fossekall» høynet med ironisk opera-vokal og ramsalte diskobeats skjønte jeg dog at å jobbe motstrøms mot det musikalske kaoset var fåfengt, og at jeg heller burde la meg seile uredd ned langs elveleiet, samme pokker hvor det ledet.

Og med denne innstillingen skjønte jeg fort at ‘Trollveggen’ er en ganske unik skive. For som tidligere nevnt mister jeg aldri følelsen av at det er det samme bandet som står bak alle låtene, til tross for at de inneholder nok uttrykksmessige finter til å levne det gjengse norske band i knestående. Mye av skylda for dette kan nok legges på den spinnville vokal-opptredenen til Rolf Oldeide, som via sitt stadig skiftende lynne og leie ironisk nok utgjør et stabilt landemerke i skivas uforutsigbare landskap. Det skal også sies at mannen skriver noen høyst bemerkelsesverdige tekster, hvor barnerim, ordtak og regler blir smeltet om til våpen i kampen mot bl.a. utbygging av utmark, overfladisk politikk, politisk korrekthet og allmenn passivitet.

Ja, selv om avslutningssporet «Forfall» virker å sørge over alderdommens økende gråskjær, er musikken til Bergensgjengen alt annet enn grå. ‘Trollveggen’ er en skive som er definert av sin fargerike musikalske overflod, hvilket er ekstra imponerende når man tar med i beregningen den korte spilletiden på 38 minutter. Nei, jeg skal ikke lyve og si at samtlige av ideene og samtlige av låtene på skiva treffer blinkskudd – jeg skal ikke en gang erklære at Slaamaskin i det store og det hele er min kopp te. Det jeg kan erklære, er at jeg har kost meg gløgg med kaoset bandet har stelt i stand på sin debutskive, samt at måten de formgir og dirigerer dette kaoset på er beundringsverdig. ‘Trollveggen’ er en selvsikker debut levert av en gjeng Vestlands-veteraner, og anbefales fans av metallisk hardcore og 90-tallets alternative strømninger.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blood Python – ‘Thunder City’

På rundt den samme tida i fjor gav enmanns-prosjektet Blood Python ut debutskiva ‘Acheron’. Skiva bar preg av en intim kjennskap til en veldig spesifikk tradisjon innenfor 80-tallets tungmetall, nemlig den historiefortellende undergrunnsscenen kjennetegnet via band som Manilla Road, Cirith Ungol og Brocas Helm. I tillegg bakte prosjektets bakmann, Martin Horn Sørlie, inn et okkult element via mørke tonaliteter, effekter og låttekster, hvilket bidro til å gi Blood Python et aldri så lite blaff av særegenhet. Nå er andreskiva ‘Thunder City’ altså ute, og det er snakk om en plate som viderefører mesteparten av forløperens styrker, samtidig som den introduserer et større, episk snitt som virkelig kler prosjektet.

Reisen begynner dog i storbyen. Til tross for sine mørke fantasy-tekster, bærer åpningslåtene «Witch’s Brew» og «Omens» preg av NWOTHM-bølgens tilbedelse av neonlys og natterangling. Dette slår meg som temmelig naturlig med tanke på Sørlies medlemskap i Tempelheks, som på sin nyeste skive ‘Renegade’ gjorde et hopp fra doom-preget tungrock til polert 80-tallsmetall. Låtene i seg selv er velskrevede, men jeg synes nok kontrasten mellom tekst og vibbe blir i overkant stor. I tillegg skal vi straks se at resten av skiva beveger seg såpass langt inn i andre territorier at åpningsstrekket virker ørlite granne malplassert i retrospekt.

Det første tegnet på det kommende fil-skiftet får vi på låta «Conqueror». Vi blir først møtt av en scene-settende gitarprolog, før bandets inntog iverksetter et tradmetallisk ritt som oser av periode-spesifikk sjel og tæl. Den virile koringen og den forheksede synthen som ble introdusert tidligere på skiva gir enda større mening i konteksten av låtas episke karakter, som blåses opp ytterligere på skivas topp-punkt for min egen del, nemlig «Empire». På «Empire» møtes utbroderte gitararrangementer, syngende basslinjer og atmosfæriske korsatser en vekselvis ondskapsfull og episk tonalitet, og det hele danner et lydlandskap hvis evne til å støtte opp under historiefortelling er absolutt superb. Broens harmoniserte doom-riff og det avsluttende refrengets doblede melodi setter kronen på verket, og vi har dermed med en låt å gjøre som samtlige norske tradfans skylder seg selv en svipptur innom.

Overraskelsene fortsetter å renne inn på skivas B-side, som domineres av to massive låter på henholdsvis syv og ti minutter. «Swamp Sacrifice» er et flott stykke berettende tradmetall, men det er også den låta hvor den stive trommemaskinen gjør seg tydeligst til kjenne, hvilket trekker ned. «Lord of Night» gir oss så et nytt høydepunkt i kraft av sine velfungerende tilløp til mer ekstreme metalliske former, samt et effektivt dungeon synth-parti. Avslutningslåta «The Gods That Fell to Earth» demonstrerer nok en gang prosjektets evne til historiefortelling, men kompliserer dessverre også platas identitet ytterligere. Både musikk og tekst er preget av retrofuturisme og sci-fi, og føles kanskje mest av alt som en forberedelse til en tredjeskive som går fullstendig Starscape ala skiva ‘Colony’.

Blood Pythons fremragende forståelse for tradmetallisk form og funksjon får seg en aldri så liten trøkk som følge av en låtliste som er noenlunde splittet vibbe-messig. Personlig hadde jeg gjerne sett at Sørlie klarte å løsrive seg enda mer fra den by-metalliske vinklingen til Tempelheks, og satset hardere på den episke, okkulte- og fantasy-pregede historiefortellingen. Jeg har på følelsen at det er på disse områdene Blood Python skinner sterkest, og en skive som reises på disse elementene har potensialet til å bli en norsk klassiker. Avslutningsvis bør jeg nevne at den røffe vokalen og trommemaskinen nok en gang vil by på høye hindre for mange lyttere, men jeg mener at spesielt vokalen faktisk funker i kontekst av bandets sjarmfulle, bakoverskuende undergrunns-trad. ‘Thunder City’ er en skive som kryper seg tett inntil randen av eksellense, og bør definitivt gjøre seg bemerket hos norske fans av historiefortellende 80-tallsmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Flight – Echoes of Journeys Past

Norge er ikke akkurat kjent for å være noen tungvekter når det kommer til klassisk tradmetall. Vår rolle på den internasjonale metallscenen har siden det tidlige 90-tall vært definert som leverandører av ekstremitet, og foruten den Bergenske scenen er det få plasser hvor sjangerens tradisjonelle former er populære i dag. Enda sjeldnere er det å finne et norsk tradmetall-band befolket av håndverkere fra ekstremmetallens gjevere besetninger, men det er altså nettopp det vi har i Oslo-bandet Flight.

Mye av den beste ekstremmetallen som leveres nå til dags er preget av respekt for gammelt håndverk, – i kombinasjon med egne ideer og signaturer, selvsagt – og det er nettopp håndverket som utgjør den rødglødende tråden i diskografien til Flight frem til i dag. Presentasjonsmessig har bandet nemlig vært gjennom en del ulike uttrykk til nå, fra den selvtitulerte debutens flørt med det tidlige 2010-tallets NWOTHM-bølge, til den science fiction-inspirerte rom-odysséen vi fikk på andreskiva ‘A Leap through Matter’. På ‘Echoes of Journeys Past’ har den estetiske Nordstjernen atter en gang flyttet seg for Oslo-trioen; et skifte som sammenfaller med et tankevekkende tematisk fokus på menneskelig natur.

Det musikalske uttrykket til Flight kan oppsummeres som et konglomerat av 70-tallets utviklinger innenfor hard rock og metall, ispedd et snev av progrockens fabulerende eskapisme på 60-tallet. For lesere av bloggen vil skivas varme, analoge produksjon muligens skyve skiva et godt stykke over på hard rock-sida av likningen, men det er ingen tvil om at det florerende, yrende gitararbeidet og den tidvis muskuløse rytmeseksjonen merker av vel så mange tidlig-metalliske bokser. Det bør også nevnes at låtene på ‘Echoes of Journeys Past’ (til tross for tittelen) ikke oppleves som blåøyde reproduksjoner av gamle slagere, men som genuine tillegg til en gammel og respektabel låtskrivertradisjon.

‘Echoes of Journeys Past’ med sine 36 minutter en kort og konsis plate, delt opp i en A- og en B-side som begge har singler i front. De to singlene – «Hypatia» og «Echoes of Journeys Past» – sørger for at begge sidene starter med et velrettet tradmetallisk spark i lytterens bak, hvilket gjør det mulig for de øvrige låtene å strekke seg lenger ut i eteren uten at det tester tålmodigheten. A-sidens tre låter tenderer gradvis i retning glitrende og nostalgiske rocke-territorier, hvilket ender i en nesten hippie-spirituell sfære ala Yes under Jon Anderson på «Comet of Gold». Det er dog på B-sidens marsj mot den tårnende avslutningen «Mystic Mountain» at skivas budskap blir tydelig, og etter min mening er det nettopp dette budskapet som gjør ‘Echoes of Journeys Past’ til en betydelig hendelse i en ellers blodfattig norsk plate-sommer.

For de konfliktfylte, mytiske parablene som utspiller seg over skivas syv låter virker for undertegnede å skjule et budskap om den evig aktuelle letingen etter mening. Låttekstene til Flight bruker alkymiens fremstilling av gull som en slags forløsende metafor for dette, hvor svaret på gåten fremlegges som sammensmeltingen av tilsynelatende uforenlige motsetninger. Løsningen på retningsløshet og apati blir dermed å omfavne døden så vel som livet, skjebnen så vel som friheten, og det fulle spekteret av følelser som skyller over oss på den ustanselig marsjen mot tilværelsens horisont.

Det kan godt hende at jeg har over- eller feiltolket budskapet som presenteres på Flights tredjeskive, men for min egen del har denne tolkningen gitt meg en verdifull, eksistensiell vitamin-innsprøytning som jeg ikke er villig til å gi fra meg uten betydelig mostand. Vitaliteten som strømmer gjennom samtlige av de livlige gitarløpene, fengende vokalstrofene og urokkelige basslinjene på ‘Echoes of Journeys Past’ er en glede å overvære, og den ildfulle, triumferende instrumental-suiten som avslutter skiva på ‘Mystic Mountain’ vitner om at bandet selv er klar over hvilken gull-åre de har brutt gjennom til på sin nyeste skive. ‘Echoes of Journeys Past’ er en nydelig sammensmelting av 70-tallets tradisjoner innenfor hard rock og metall, og et livsbejaende motangrep mot apatien som virker å ha slått rot i det nye årtusenet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kvelertak – «Skoggangr (Single Edit)

Kvelertak er i full gang med promoteringsplanen i forkant av femteskiva ‘Endling’, og en av punktene på lista var tydeligvis å rive Tons of Rock-publikummet et nytt rasshøl som headlinere av festivalens siste dag. I den anledning gav Stavangers-gjengen ut en singelversjon av låtta «Skoggangr»; en låt jeg som publikummer kan erklære at fungerte aldeles utmerket som bensin på bålet i en live-setting.

Fra mosh-pitens kaotiske episenter virket den triumferende fanfaren som åpner «Skoggangr» nesten progressiv i sin rytmiske lek. Riffet har både folketonale og Thin Lizzy-aktige trekk, og introduserer den oppstemte og seirende stemningen som gjennomsyrer låta på godt vis. Den transparente og glattpolerte miksen skyver Kvelertak nærmere det melodiske rocke-landskapet enn noensinne før, og dermed dukker det opp en del sære referanser underveis, som f.eks versets svingende The Strokes/Franz Ferdinand-vibber og broens indie/shoegaze-lenende gitartone og spill. Bandet bringer dog øksen ned ved veis ende i form av en drivende svartpunk-seksjon som kunne vært hentet ut av debutskiva fra 2010, og gir dermed både gamle og nye fans grunn til å la seg begeistre av deres nye singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Cadaver – «Scum of the Earth»

Der førstesingelen og tittelsporet fra Cadavers kommende skive ‘The Age of the Offended’ var en overraskende kommersiell og groove-orientert sak, levner «Scum of the Earth» ingen tvil om at vi ikke lenger har å gjøre med det samme bandet som gav ut ‘Edder & Bile’ i 2020. «Scum of the Earth» er en svært edgy og konfronterende sak, drevet av en form for hardcore-lenende men ekstremmetallisk rytmikk som pepres av støyende vokalfiltre og kakofoniske lydeffekter fra alle kanter. Låtskrivingen har definitivt sine meritter, men foreløpig er den plutselige stilistiske og tematiske endringen såpass desorienterende at jeg ikke helt klarer å gjøre meg opp noen klar mening om Cadavers nye materiale. Det må dog poengteres tekstens kritiske missiv i retning woke-kulturen nok en gang utgjør en akilleshæl for bandet, og jeg trenger neppe understreke ironien i det å bli fly forbanna på andres tendens til å bli fly forbanna. Dermed er ballen fremdeles i lufta når det kommer til kvaliteten på ‘The Age of the Offended’, selv om skivas to første singler definitivt har aktivert noen varsellamper hos undertegnede.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Flight – «Hypatia»

«Echoes of Journeys Past», tittelsporet fra Flights kommende tredjeskive, var en nydelig dose tradmetall/hardrock som fikk gamle, ubrukte nervebaner til nok en gang å stå i lys lue. Bandets nye singel «Hypatia» vandrer enda lengre nedover tungmusikkens pilegrimsled, og signaliserer for alvor at ‘Echoes of Journeys Past’ kan komme til å bli en gedigen hendelse for visse sirkler av tilbakeskuende rock- og metallfans.

«Hypatia» bruker sine drøye seks minutter til å bygge et omfattende og overdådig reisverk på gamle, udødelige idealer. Låta har en detaljrikdom og en omstreifende eventyrlyst som funker som en tradmetallisk parallell til Black Vipers fartsmetall i senere tid, samt en opprømt energi som gjør den skapt for små, innendørs-pubscener landet over. Det ligger en dis av fantasy-eskapisme over musikken til Flight, hvilket forsterkes av produksjonens varme bris og den lavmælte, velharmoniserte vokalen til bandets vokalist Christoffer Bråthen. Det er nesten skremmende hvor dyktige bandet er på å drive utgravning på denne hyperspesifikke, tungmetalliske gull-åren, og jeg må nok innrømme at «Hypatia» har truffet en nerve i meg som gjør det vanskelig å skru på de kritiske fakultetene. Det finnes selvfølgelig ikke et innovativt sekund å spore på Flights nye låt «Hypatia», men det likevel en sjeldenhet vi har med å gjøre når det kommer til bandets solblekede, euforiske tradmetall/hardråkk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternity – «Gunmetal Sky»

Svartmetallbandet Eternity har sluppet singel nummer tre fra deres nært forestående album ‘Mundicide’: «Gunmetal Sky». Mens de to forrige, «Journey towards the Darkside» og «Hymn», lå rundt seksminuttersmerket, er «Gun Metal Sky» med sine tre minutter en vesentlig kortere låt. Dette gir også mening med tanke på den litt andre typen stilistiske innretningen denne låta har, der Eternity går helt inn for et hurtig, thrasha black’n’roll-forsøk.

Det lykkes bandet ganske godt med, og det forrykende tempoet og solid gitarriffing gjør at «Gunmetal Sky» løfter forventningene til plateslippet. Refrenget fremstår noe uinspirert og generisk, men først og fremst leverer den potent hurtighet og brutalitet. Ikke minst støtter den opp under en hypotese om at ‘Mundicide’ vil bli en nokså variert opplevelse der Eternity utforsker mange sider ved svartmetallen.

Skrevet av Alexander Lange

Asmodean – «Zooethics»

Første gang jeg hørte både om og på Asmodean var da de slapp den første singelen fra sitt kommende album. «Below the Line», som låta heter, leverte et friskt pust innenfor metall av den litt lettere sorten, noe jeg egentlig skulle ønske det var litt mer av. Neste singel ut, «Sanguine», gikk oss dessverre hus forbi, men nå er «Zooethics» også ute, og Asmodeans styrker holdes definitivt ved like her.

Det gjelder særlig bandets evne til å koke opp skikkelig fengende partier, noe som nok en gang gjør at jeg får heldige assossasiasjoner til for eksempel Ghost så vel som diverse alternativ-rockere. «Zooethics» inkluderer også et litt tydeligere tradmetallsk preg i gitarsegmentet enn «Below the Line», noe som i all hovedsak fungerer godt med musikkens catchy finish, men som til tider også blir en smule generisk. Men låta er likevel god, og albumet gleder jeg meg mye til.

Skrevet av Alexander Lange

Lonely Pedro – «I Never Knew»

Enmannsprosjektet til Eldklings Morten Nicolaysen, Lonely Pedro, er ute med ny singel – nok en gang i forlengelse av den smått ironiserende PAPPA-metallen (passive aggressive power pop ambient metal) Nicolaysen har kokt opp. Som vanlig er ikke dette så obskurt som det kanskje høres ut som, samtidig som at sjangerbetegnelsen er forholdsvis beskrivende med tanke på den tilgjengelige og smådramatiske finishen musikken har.

«I Never Knew», som denne singelen altså heter, går også inn i rekken av nokså solide singler fra Lonely Pedro. Særlig godt synes jeg refrenget gjør seg, der Nicolaysen virkelig får vist kapasiteten sin i vokalsegmentet og melankolien sitter godt. Anbefales om du er ute etter en god dose ukomplisert og melodisk metall av den tilgjengelige sorten.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Goat the Head – Et Lokalsamfunn i Sorg

Goat the Head er en artig, trøndersk skrue innenfor den norske metall-scenen. Dette bandet ble aller først etablert i 2002, og lanserte fra 2006 til 2011 en rekke utgivelser før det deretter ble stille fra kvartetten en god stund. Det tok nemlig da hele ti år før en ny plate var på trappene, da i form av ‘Strictly Physical’, der bandet presenterte sin såkalte «primal contemporary caveman death metal» på imponerende vis.

Det har ikke tatt like lang tid før neste utgivelse denne gangen, og to år etter at ‘Strictly Physical’ buldret inn i øregangene våre har vi nå fått servert ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’. Den spenstige sjangerbeskrivelsen må endatil også nyanseres ytterligere denne gangen, da Goat the Head på denne nye plata i større grad blander inn klassiske, 60- og 70-tallske rockeuttrykk med noe psykedelisk over, i tillegg til at det hele har et fett, trønderrocka preg over seg.

I motsetning til samtlige av Goat the Heads tidligere utgivelser er nemlig ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ på norsk, og vokalist Per Spjøtvold spytter, raper(?!) og growler ut trønderske gloser som dreier seg om en protagonists opplevelse av en plutselig tragedie i et lite lokalsamfunn. 500 karakter er for øvrig tegnet på platecoveret. Den merkelige og unike sjangerblandingen som konseptet på sett og vis fullbyrder sjarmerer og fungerer usedvanlig godt, og fremstår som en overraskende forfriskning innenfor både den norske og internasjonale metallscenen.

Det åpner så å si på sitt minst metallske når det vakre, melankolske solskinnstemaet i «Svart Sol Psykopomp» velter ut av høytalerne. Det er rett og slett en helt nydelig åpning, som for øvrig hadde gått rett gjennom som en slags folkemusikkaktig kvasi-ballade om det ikke hadde vært for Spjøtevolds fortsatt brutale vokalleveranse.

Goat the Head drar imidlertid raskt opp tempoet. «Kjiving (Tå Karro)» kaster psych-rock, dødsmetall og Mastodonske tenner i en overraskende velfungerende smeltedigel, og deretter kommer nok et høydepunkt i form av «Kustus». Dette er en fryktelig tung og fin låt der et dommedagsfremkallende verstema parres med et egentlig ganske så vakkert refreng, og det hele blir ordentlig storslått. Når de mer tilbakelente og melodiske rocke-tendensene i «Spark og Speinning» har fått scenetid og bandet gjennomfører en usedvanlig sterk prestasjon på bare to minutter i «Sluk», har vi å gjøre med en første platehalvdel som består med glans. Til nå har egentlig ikke plata en eneste svakhet i all sin sjarm og kreativitet.

Mye går også veldig bra videre. Ikke minst får vi servert platas desidert største høydepunkt i form av «Innrøkt Åkle», som er en strålende, enorm og nokså rendyrket doom metal-prestasjon som kan slå en i bakken med sin tyngde. Også «Auåpnar» imponerer med et sterkt hovedtema og alternative grep i vokalsegmentet, men grunnen til at denne forfrisker er ikke bare god. Før denne låta presenterer nemlig Goat the Head platas tammeste segment i form av «Ein en Hoinn», som i seg selv ikke er dårlig, men som ikke innehar høydepunkter som tilsvarer resten av plata.

Heller ikke «Tornado og Oljesøl» får meg ikke helt på kroken grunnet sine litt vel hektiske orgel-toner. Likevel blir svakhetene på ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ først og fremst vesentlige når man sammenligner dem med høydepunktene på samme skive, og i all hovedsak vil jeg understreke at dette er en utrolig interessant, underholdende og imponerende plateopplevelse. Særlig er det på grunn av sjangerblandingen som kommer til uttrykk gjennom både musikk og tekstlig innretning, og den eneste grunnen til at denne ikke er ukas favoritt er fordi vi plukka den opp så sent (så det er faktisk bare vår feil). Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Magick Touch – ‘Cakes & Coffins’

Det blir tydeligere og tydeligere at Vestlandet har noe helt spesielt på gang når det kommer til tradisjonstro, klassisk heavy metal. Sahg og Audrey Horne har lenge vært blant landets største leverandører av tradmetall, og nå som jeg har stiftet bekjentskap med Magick Touch blir det klart at Bergen by må ha blitt velsignet av en eller annen langhåra, skinnvestkledt gudeskikkelse. Power-trioen har siden 2015 gitt ut nå fire skiver bestående av energisk 70-talls-til-80-talls hybridisering av hardråkk og metall. Fjerdeskiva ‘Cakes & Coffins’ ser Bergensbanden pushe dette soundet hakket mer i retning Sahgs mørke og okkulte tradmetall, men uten at deres umiskjennelige glød og entusiasme blir fullstendig slukt opp av avgrunnen.

Strengt tatt står bandet aldri i fare for å bli i overkant seriøse eller mørke til sinns – aldri i det hele tatt. ‘Cakes & Coffins’ er en av de mest feststemte norske tradmetallskivene vi har fått på årevis. Så og si samtlige av låtene har et refreng som er skreddersydd for beruset publikumskaraoke, og i hvert fall halvparten av låtene har en instrumentalbro som renner over av livlige, NWOBHM-beslektede gitarflukter. Miksen til Per Borten (Spidergawd) – godt hjulpet av bandet selv – gir bandet et høyprofesjonelt preg, som kombinert med trioens mestring av singelformatet gjør at de burde kunne nå hjem til en bred skare av lyttere. Skimter jeg til og med en liten Sunset Strip-strutt i enkelte av bandets musikalske gester?

Magick Touch holder høy standard på låtskrivingen fra start til slutt, men det bør nevnes at åpningsstrekket på ‘Cakes & Coffins’ inneholder noen av årets desidert sterkeste singler til nå. «Apollyon» bruker tårnende harmonier og punchy riffing for å skildre en dionysisk festscene; «The Judas Cross» trapper opp tyngden ved å introdusere taktfast chugging og hvinende gitartoner, og «When Eating a Wolf» bruker en ballade-aktig åpning som finte, kun for å klaske et varmt, gedigent arenariff over neseryggen på lytteren. Å starte en skive med et strekk som dette er pur galskap, ettersom resten av skiva nødvendigvis vil slite med å nå opp til åpningens plettfrie skuddsalve.

Men selv om dette er tilfellet på ‘Cakes & Coffins’, er det ikke slik at resten av skiva fortoner seg som en skuffelse av den grunn. Magick Touch har et talent for å krydre velbrukte låtformer med slu vendinger og kreative grep, og dette bidrar til å oprettholde entusiasmen over hele skivas spilletid. Ta for eksempel de smarte modulasjonene som markerer skiftene mellom låtseksjoner på «M.I.N.A.», eller kanskje innskuddet av doom-tonalitet og tektonisk riffing på «Babylon, Baby!». Spesielt «Boots» byr på en skruball i form av sin bøllete attitude og røffe gategutts-lynne, selv om den etterfølges av den noe søvnige balladen «Raven».

Dermed er det godt at bandet har et siste ess i ermet i form av låta «Demons & Rust». Låtas svansende Thin Lizzy-ismer får tekstens rituelle ofringsseremoni til å fremstå som en jævla fest, og kan nok sies å være den låta på skiva som kommer nærmest å tangere åpningsstrekkets mesterlige låtskriving. Det påfølgende avslutningssporet «World is Coming Down» byr så på et passende rulletekst-øyeblikk, som setter punktum på det som alt i alt er en konsis og effektiv plateopplevelse. Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hex A.D. – Delightful Sharp Edges

Den eminente, progressive doom/rock-gruppa Hex A.D. imponerte Metallurgi-redaksjonen stort da de klinket til med den gedigne prog-odyseen ‘Funeral Tango for Gods & Men’ i 2021. Det varierte låtterrenget, de utbroderte, episke låtkonstruksjonene og mengder av melodiøse hooks og bunntunge riff gjorde plata fortjent til en 12. plass på vår årlige liste, og skiva har mistet lite av sin originale glød i løpet av årene i etterkant. Nå er bandet tilbake med sitt mest ambisiøse prosjekt til nå; en timelang konsept-plate sentrert rundt de utallige krigsforbrytelsene og massemordene som fyller menneskehetens oppsamlede, blodige annaler.

Et slikt omfattende tema krever sitt band, og Hex A.D. svarer på utfordringen ved å produsere sin mest gjennomkomponerte, varierte og imponerende utgivelse til nå. Konseptskive-formatet vekker naturlig nok bandets progressive instinkter i større grad enn tidligere, og man kan på mange måter si at det metalliske doom-elementet har fått status som verktøy heller enn grunnleggende bestanddel på denne skiva. Dette verktøyet er dog et essensielt et i lys av skimas tematikk, der knusende doom-partier brukes som et auditivt uttrykk for de grusomme voldshandlingene vi mennesker er i stand til å utøve på hverandre. Dommedagsrock, indeed.

«The Memory Division» er i sin uforkortede album-utgave en virkelig storslått åpning på skiva. Åpningens sørgende kvinnesang, samt den påfølgende melankolske, illevarslende gitarstrofen er en passende alvorstynget introduksjon sett i lys av skivas tematikk – og det er før de rungende gitartonene varsler doomens inntog. Låtas singel-materiale demonstrerer deretter Hex A.D. sin nydelige tilnærming til 70/80-talls hardrock og metall, hvilket sender tankene i retning band som Rainbow og Thin Lizzy så vel som nyere grupper som Hällas. Presisjon i emulering av undersjangere og stilarter er dog av liten betydning for suksessen til «The Memory Division» og skiva som helhet. Det er nemlig bandets utmerkede bruk av dynamiske bølgedaler og topper, flyt og fremdrift, samt måten de utnytter disse elementene for å understøtte et gripende narrativ som er skivas mest mesterlige trekk.

En av måtene Hex A.D. gjør dette på, er ved å veksle mellom substansielle låt-mammuter og mer transitoriske vignetter. Ta for eksempel den massive åpnings-duoen «The Memory Division»/»Murder in Slow Motion», og hvordan disse kontrasteres med den britiske folk/prog-introduksjonen til «…By a Thread». Eller se hvordan den metalliske, Audrey Horne-aktige galoppen til den omfattende låta «Radio Terror» siger inn i det sakrale men sorgtunge mellomspillet «St. Francis», før vi igjen befinner oss i det rifftunge hjørnet på den fordømmende kraftsalven «Throwing Down the Gauntlet». ‘Delightful Sharp Edges’ er en sann konseptplate i sine bevegelser og sin konstruksjon, og vi skal trolig se langt etter en tilsvarende effektiv bruk av storstruktur for å fremme et narrativt budskap på den norske metallscenen i år.

Til slutt må det nevnes at å bruke et 70-talls-inspirert plateformat som vanligvis benyttes i fantasien og eskapismens navn til å utpeke reelle, grusomme menneskelige forbrytelser er et genialt trekk. Det oppstår en kognitiv dissonans i meg hvor jeg i det ene sekundet koser meg glugg med det nydelige, progressive musikalske håndverket, og i det andre slepes gjennom en gjørmete massegrav fremkalt av menneskedyrets iboende grusomhet. Det er alltid en begivenhet når vel-etablerte band bruker ekspertisen sin til å produsere noe mer enn bare nydelig musikk, og Hex A.D. sin beslutning om å følge denne impulsen har trolig resultert i deres beste skive til nå. ‘Delightful Sharp Edges’ er en menneskerettsdomstol i musikalsk form, og en av årets beste norske progressive plateopplevelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattehimmel – ‘Mourningstar’

Nattehimmel bød på en av fjorårets beste norske demo-utgivelser med ‘The Night Sky Beckons’, hvilket også var deres debut-utgivelse som gruppe. At de skulle få til en utgivelse som imponerte til denne graden på første forsøk er dog ikke så overraskende dersom man tar besetningens fartstid i mente. Blant de erfarne musikerne finner vi Botteri-brødrene, som tidligere kjent fra Green Carnation og In the Woods…; Sven Rothe, som spilte i Strange New Dawn med de nevnte brødrene; samt de to britene David Carter og James Fogarty som kjent fra band som Orcrypt, Jaldaboath og Old Forest. Sammen har de dannet en distinkt visjon for debutskiva ‘Mourningstar’, en mystisk og spirituelt ladet plate som skuer mot stjernene på leting etter svarene på livets store spørsmål.

‘Mourningstar’ er en tematisk innviklet plate, ettersom den trakterer en serie ideer som ved første øyekast kan virke delvis urelaterte. Etter å ha hørt på skiva et utall ganger har dog en rød tråd begynt å synliggjøres i skivas flokete narrativ. For Nattehimmels funderinger rundt mytologi, kosmos, kaos og eksistens er nemlig alle preget av en egenskap som delvis har gått tapt i den informasjons- og vitenskapsdominerte tidsalderen vi lever i, nemlig undring. Sånn sett fremstår bruken av Dylan Thomas sitt udødelige dikt «Do Not Go Gentle into That Good Night» på skivas åpningsspor mindre som en eksplisitt oppfordring til å kjempe for livet selv, men som en oppfordring til å tviholde på undringen og nysgjerrigheten som er innebygd i oss ved fødselen.

For å skildre den undrende følelsen av å glane opp i en opplyst nattehimmel, har Nattehimmel snekret sammen en særegen kombinasjon av episk doom og svartmetall. Spesielt Emperors nattlige mystikk på ‘In the Nightside Eclipse’ er verdt å nevne som trolig inspirasjonskilde, spesielt med tanke på keyboardets sentrale rolle på samtlige av skivas låter. Den episke doom-tradisjonen som representert via band som Candlemass og Solstice tilfører i tillegg musikken et regalt og storslått skjær. Det eksisterer dermed sterke forbindelser mellom tematikk og lydbilde på ‘Mourningstar’, hvilket bidrar til å gjøre skiva til den enestående og atmosfæriske opplevelsen den er.

Grunnet en noe statisk produksjonsdynamikk og stabile, tålmodige tempi kan ‘Mourningstar’ i utgangspunktet fremstå som en noe ensformig affære. Titter man derimot nøyer på låtmaterialet, vil man finne et yrende detaljliv gjemt bak platas stoiske ytre. Fra den svingende, hedenske svartmetall-rytmikken til de to singlene som åpner plata, til de stampende, hamrende riffene til låter som «Armies of Tiamat» og «Mountain of the Northern Kings»; Nattehimmel har funnet en ypperlig kombinasjon av doom og svartmetall som både kontrasterer og komplementerer hverandre. Dessuten har vi låter som «Realm of Hades» og «Tales of the Immortals», som med sine oppstemte og oppløftende tonaliteter bidrar til et interessant stemningsskifte på skivas andre halvdel.

Den virile, skald-aktige fremføringen til vokalist James Fogarty tilfører også et forteller-element som ikke er fullstendig ulikt Primordials Alan A. Nemtheanga. Det fremgår temmelig tydelig at bandet har lagt en del innsats og tanker i å skape et interessant idé-univers på ‘Mourningstar’, så jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et teksthefte å lese i underveis i lyttingen. ‘Mourningstar’ vil trolig utgjøre en tålmodighetstest for folk som ikke har sansen for den tidlige svartmetallens udynamiske produksjonsteknikker, men kommer man seg forbi denne barrieren er det lett å se at Nattehimmel har levert en ganske unik visjon på sin debutskive. ‘Mourningstar’ signaliserer spiringen av en ny gren langt ute på den norske metallens slektstre, og er et av mange høydepunkter i det overraskende sterke norske musikkåret 2023.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arachno – Demolition

Ikke mange band vi har omtalt på Metallurgi er like unge som Arachno, som ble stiftet i fjor da bandmedlemmene kun hadde rukket å bli 13/14 år gamle. Året etter er de jammen ute med sin første utgivelse også, som går under navnet ‘Demolition’ og er en EP på drøye ti minutter.

Arachno er et thrash metal-band som utelukkende ser ut til å hente inspirasjonen fra sjangerens tidligste dag, om så med en liten punk-edge. Med det mener jeg at trioen bringer med en fandenivoldsk autensitet som smitter godt, der nokså enkle, men effektive riff får meg nokså umiddelbart på kroken og vokalen bringer med seg et intenst og herlig sinne.

EP’ens største høydepunkt er nok midtpunktet, nemlig «Social Smog». Her oppdriver Arachno et herlig driv og noen herlige back-to-basic-riff, og krydrer det hele med en habil gitarsolo og en fet overgang i midten. Også de to andre låtene fungerer godt av mange av de samme grunnene, selv om de ikke utpreger seg fullt så mye som denne låta.

Og neida, dette er ikke thrash-håndverk som slår meg i bakken. Vokalen kunne nok for eksempel hatt godt av å bli mer kontrollert og balansert i miksen, og særlig i siste låt «Out Of The Blue» blir det litt for meget. Men Arachno har åpenbart et sterkt utgangspunkt, først og fremst på grunn av det primale og autentiske preget (det er faktisk ikke bare-bare), og det er mulig å antyde en sterk posisjon innenfor Oslo-undergrunnen om et par år dersom de står på og fortsetter å smi metallen. Jeg gleder meg i alle fall til neste steg.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Vulture Industries – «This Hell is Mine»

Det avant-gardistiske bandet Vulture Industries‘ femte album ‘Ghosts from the Past’, som slippes samme år som bandet fyller 20 år, er nå bare drøye tre uker unna. Før slippet har vi allerede fått høre de to første låtene, «New Lords of Light» og «Saturn Devouring His Young», og nå har bandet også sluppet den tredje: «This Hell is Mine».

Mens «New Lords of Light» var et sterkt avspark og «Saturn…» et ålreit, men ikke fullt så sterk oppfølger, er «This Hell is Mine» i mine ører den beste singelen så langt fra ‘Ghosts from the Past’. Dette er en melankolsk rockelåt med noen herlige lydbilder, og Vulture Industries gjør en strålende jobb med å bygge opp låta. I tillegg gir noen kule strykearrangement og en flott groove låta et herlig folkemusikalsk preg. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Nocturnal Breed – «Knights of Denim»

Nocturnal Breed er et band med beina godt planta i tradmetallsjangeren, men som består av en gjeng som ellers først og fremst har gjort seg bemerket innenfor svartmetallsjangeren. Fire år er gått siden bandet sist slapp en fullengder i form av ‘We Only Came for the Violence’, og nå står neste for tur: ‘Carry the Beast’. Første smakebit hefra er «Knights of Denim».

Et relativt uhøytidelig og rendyrket 80-tallspreg er på plass. En nokså overdrevet vokal i stil med Accept og AC/DC ligger i front, og et velkjent akkordrekkemotiv som ellers blant annet er kjent fra Iron Maidens «Children of the Damned» preger låtas første og siste minutter. Det er litt billig, men også kult nok, og denne åtte(!) minutter lange låta blir dessuten styrket av et strålende bridge-parti der særlig synthene utfordrer grensedragningene mot tidlig svartmetallmusikk.

Skrevet av Alexander Lange

Sworn – «Calamity Sea»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sworn er et melodisk svartmetallband fra Bergen som har levert fire strålende skiver siden sin oppstart i 2005. Bandets sound er gjennomsyret av melankoli og lengselsfull nostalgi – i det minste er det disse følelsene som grep tak i meg da jeg lyttet på den nyeste singelen deres for første gang.

«Calamity Sea» er høyst profesjonell affære, svøpt i en høyoppløst, punchy miks som gir bandets stoiske akkordprogresjoner og Insomnium-aktige ledegitarer en gedigen, ruvende størrelse. Låtas robuste låtlengde på seks og et halvt minutt hjelper også i denne forstand, og alt i alt kan det sies at Sworn har levert en av årets mest storslåtte singelopplevelser så langt innenfor norsk svartmetall. Spesielt verdt å nevne er øyeblikket da bandet trommis Tom Ian Klungland slår over i blast beats etter å ha marsjert taktfast og tålmodig gjennom låtas øvrige spilletid. Sworn kombinerer melodisk svartmetall-elegans med den massive fremtoningen til moderne melodeath-band som Be’Lakor og nevnte Insomnium, og resultatet er en låt som er mektig og gåsehud-fremkallende av det rent sjeldne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattverd – «Det Stormer I Norge»‘

Mye tyder på at det er duket for et aldri så lite svartmetallhøydepunkt i år når Nattverds ‘I Helvetes Forakt’ kommer på fredag. Den forrige plata, ‘Vandring’, var en svært sterk prestasjon, og den første singelen fra den nye, «En Poesende Eim Vinden», vitnet om et band som er i ferd med å polere og raffinere uttrykket sitt. De sterke melodiene og aggresjonen fikk her ytterligere utløp via en noe feitere produksjon.

Dette preger også den siste singlen, «Det Stormer I Norge». Her spiller Nattverd på mange av de samme styrkene som på «En Poesende Eim I Vinden», men det er nok også snakk om en enda mer intens låt. Noen virkelig storslåtte melodier skyves i front og pares med brutale trommerytmer som kun kompenseres med to pusterom. Begge disse bygges opp raskt til stratosfæriske øyeblikk, og sånn sett evner bandet å by på noen ordentlig sterke, eksplosive øyeblikk innenfor kun noen få minutters spilletid.

Skrevet av Alexander Lange

Flight – «Echoes of Journeys Past»

Flight er et klassisk metal/hard rock-band bestående av medlemmer fra band som Nekromantheon, Purple Hill Witch, Mabuse og Avmakt. Bandets nye singel «Echoes of Journeys Past» er tittelsporet fra deres kommende tredjeskive, som etter denne låta å dømme kommer til å være en absolutt gedigen hendelse for fans av band som Hällas, Tanith og til en viss grad Wytch Hazel. Bandet virker fullstendig hjemme i denne tilbakeskuende formen for tradmetall, hvilket signaliseres av deres utsøkte riff-seleksjon, nydelige vokalharmonier og generelt sett plettfrie presentasjon – bare se på det jævla singelcoveret! Dette er ikke en stilistisk tilnærming til tradmetall vi ser så mye av her til lands, så det å finne ut at jeg har to skiver med bandets mesterlige håndverk å fordype meg i forkant av det kommende plateslippet oppleves som en seriøs gave. «Echoes of Journeys Past» er obligatorisk lytting for fans av røttene til vår elskede sjanger, og en låt som skal spilles utallige ganger på vors under den kommende festivalsesongen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ekrom – «The Black Flame of Seth»

Tordnende trommer og stormende isvinder ala den norske andrebølgen velter ut av høyttalerne i det man trykker «spill» på Ekroms nye singel «The Black Flame of Seth». De mest ivrige undergrunnshodene av dere husker kanskje at låta var én av tre vi fikk servert på bandets debut-demo ‘Ekrom’ i november i fjor – en demo som for øvrig har fått nytt navn og cover-design siden den gang. Låta nyter selvfølgelig godt av den oppjusterte produksjonen på bandets kommende skive ‘Uten Nådigst Formildelse’, og er nok strengt tatt den beste låta bandet har gitt ut til nå. Måten bandet bruker synthen for å blåse opp lydbildet på er meget effektivt, og den nesten dødsmetalliske strømmen av toner som renner ut av tåken rundt låtas midtpunkt er et beundringsverdig, destruktivt øyeblikk. Ekrom sitt sound er definert av sin episke størrelse og innhyllende, nattlige atmosfære, og er generelt sett en nydelig oppdatering og hyllest til svartmetallens norske røtter. Det skal bli spennende å bryne seg på den fulle plateopplevelsen om en halv måneds tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Fossekall»

«Kraftorkesteret» Slaamaskin fra Bergen er tilbake med nok et sjangerblandende stykke rock/metall, i dette tilfellet en låt som retter en dirrende pekefinger i retning senkapitalismens skamløse onder. Det er sjeldent denne gjengen skriver musikk fullstendig blottet for glimt i øyet, og linjen «Enig og tro til dovre legges ut for salg» sørger for å blåse opp det ektefølte budskapet til også denne låta til absurde proporsjoner. Det musikalske bakteppet er atter en gang en melange av elementer fra moderne rock og metall, med synkopert riffing, tumlende dobbelbass og en semi-operatisk ren-sang som spesielt noteringsverdige biter av puslespillet. «Fossekall» er definitivt en tidvis eksentrisk sak, men tett riffing og oppildnet gjengvokal sørger for å balansere dette med tilfredsstillende kraft og tyngde. Alt i alt er «Fossekall» en innholdsrik og smått fengende singel fra Vestlendingene i Slaamaskin.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Immortal – «Wargod»

Førstesingelen og tittelsporet til Immortals kommende tiendeskive ‘War Against All’, vitnet om at lite har endret seg i Blashyrkh siden sist gang vi var strandet i områdets vinterlige, nådeløse klima. Låta demonstrerte at et Immortal bestående av kun «Demonaz» fremdeles er i stand til å mane frem bandets stormende, krigerske essens, men uten at den nødvendigvis nådde høydene til ‘Northern Chaos Gods’ fra 2018. Nå har «Demonaz» sluppet nok en låt den kommende skiva, hvilket byr på enda en mulighet til å stilne bekymringene til undertegnede.

«Wargod» bruker mesteparten av sin korte spilletid til å hamre løs på en massiv, stampende groove; kombinert med et knippe riff som kaller tilbake på Immortals mer trad-beslektede, svartmetalliske gitarkunster. Broen tar oss innom en vindstille, snøkledt steinknaus kun befolket av en enslig kassegitar, før en overraskende, fartsmetallisk påvirkning åpenbarer seg i «Demonaz» sin jagende riffing. Returen til åpningspartiets stampende gange – nå ekstra storslått takket være en ekstra, tårnende gitarstemme – er et fett øyeblikk, men nok en gang må jeg erklære at låta ikke helt klarer å kvele skeptikeren i meg. Det er slettes ikke dårlige saker «Demonaz» har levert på «War Against All» og «Wargod», men tiden vil vise om skiva oppleves som et verdig tillegg til en av norsk svartmetalls høyst verdsatte diskografier.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sirenia – “Deadlight”

Det velrennomerte symfoniske metallbandet Sirenia har sluppet andre singel fra sin kommende plate ‘1977’. Med det foreligger også første originallåt fra plata, da førstesingelen “Twist in my Sobriety” var en coverlåt. “Deadlight”, som denne andresingelen heter, er en habil komposisjon, men gir meg likevel litt avdempede forventninger til den kommende fullengderen.

For Sirenia har for så vidt lagt lista høyt ved tidligere utgivelser, ikke minst gjennom den forrige: ‘Riddles, Ruins & Revelations’. Bandet har tidligere oppdrevet noen helt vanvittige høydepunkter gjennom melodier og refrenger fra øverste hylle. Og mye stemmer for så vidt på “Deadlight”, og det er helt klart snakk om sterke, brukbare øyeblikk som kan fungere fint i en platesammenheng. Likevel synes jeg refrenget høres noe tamt og uinspirert ut, og melodien blir litt vel repetativ over det hele.

Skrevet av Alexander Lange

Tsjuder – “Iron Beast”

Den første singelen fra den kommende Tsjuder-plata ‘Helvegr’, “Gods of Black Blood”, ga meg virkelig høye umiddelbare forventninger til plata, først og fremst fordi det var snakk om usedvanlig godt svartmetallhåndverk. Spenningen var derfor stor da jeg satte på “Iron Beast”, som med sin litt kortere spilletid byr på en enda mer direkte – og sånn sett kanskje enda mer Tsjudersk – dose klassisk svartmetall.

Med det er det nok heller ingen overraskelse at det her er snakk om habil meat and potatoes-svartmetall. “Iron Beast” slår meg ikke i bakken på samme måte som den mer interessante og komplekse førstesingelen, men leverer når det gjelder å levere fartsfylt, 1349-aktig musikk. Jeg synes det er synd at melodien som kommer mot slutten ikke får mer plass og blir introdusert gjennom noen svært lavmælte clean-gitarer. Med det kan denne låta først og fremst anbefales i forlengelse av sin kompromissløse energi.

Skrevet av Alexander Lange

Lumsk – «Avskjed»/ «Abschied»

Det er nå kun en drøy uke til slippet av Lumsk sin comeback-skive ‘Fremmede Toner’, og i den anledning har de norsk folk/metal-legendene sluppet nok en låt-duo fra platas todelte indre. I liket med første singelslipp dreier det seg om et par låter som begge tolker samme dikt; én låt som tolker diktet på originalspråket tysk, og én som setter musikk til André Bjerkes oversettelse.

Og akkurat som på «Det Døde Barn»/ «Das Tode Kind», er det første jeg legger merke de utbroderte og grundig instrumenterte låt-arrangementene. Det nedstrippede og mosegrodde landskapet vi kjenner fra klassikeren ‘Troll’ har blitt grundig etterlatt i støvet, erstattet av en dynamisk, tekstur-messig rikdom som mest av alt minner om klassisk progrock. Det folketonale elementet er selvfølgelig bevart i sin uberørte, elementære form, i form av Mari Klingens nydelig intuitive melodiske teft, og den sagende felen som spesielt setter sitt merke på outroen til «Avskjed».

«Abschied» – den mer substansielle av de to låtene – er desto mer preget av klassisk prog, som følge av sin valsende, keyboard-pyntede åpning og stakkato, arpeggierte overgang rundt låtas midtpunkt. Proggen kler Trondheims-septetten overraskende godt, og gruppen kaster seg inn i låtmaterialets stadig skiftende instrumentalgrunnlag og snedige rytmeskifter med både presisjon og lekenhet. Prikken over i-en er det klatrende pianomotivet som dukker opp mot slutten av «Avskjed», som returnerer i gitarform på «Abschied», og dermed binder de to låtene sammen utover deres felles tekstmateriale. Hver av låtene vi har hørt fra ‘Fremmede Toner’ til nå har vært et lite skattekammer av glitrende, flotte musikalske gjenstander, så jeg ser veldig frem til å begi meg ut i skivas fulle landskap neste uke.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kanaan – “Solaris Pt. 2”

Kanaan har de siste par årene ikke bare vist seg som et av de mest spennende norske prosjektene innenfor instrumental rock og metall i ledtog med band som Addiktio og Natt (de har til og med en Spellemann i bagasjen). Trioen må også kunne sies å være blant de aller mest produktive; neste uke slipper bandet sin sjette(!) fullengder siden debuten så dagens lys i 2018, og “Solaris Pt. 2” er tredje – og formodentlig siste – smakebit herfra.

Kanaan har i flere omganger demonstrert overfor oss hvor vanskelig det kan være for en metallblogg å avgrense rent sjangermessig, og vi har vært litt av og på med dekningen. Bandet verken er eller definerer seg som et fullblods metallband, men metallelementer, særlig fra stoner-sjangeren, har tidvis vært nokså toneangivende i uttrykket. Denne gangen er det imidlertid ikke så mye tvil. Mye tyder på at metallen kanskje vil være toneangivende som aldri før på den kommende plata, som for øvrig skal gå under navnet ‘Downpour’.

“Solaris Pt. 2” kan sies å antyde en utviklingskurve fra det støvete, Earth-aktige og svært jam-aktige preget bandet tidlig utviste til et mer håndgripelig og riff-basert uttrykk. Denne låta er uansett en mastodont som først og fremst livnærer seg gjennom noen voldsomme, fuzzy synergier mellom gitar og bass, noe som bidrar til noen usedvanlig tunge øyeblikk. Trioen begynner med et motiv som gir tydelige assossiasjoner til Corrosion of Conformity-klassikeren “Albatross” før bandet trasker seg gjennom Pelican-aktig post-metal-flørt. Låta er muligens litt lang, noe som gjør det litt spennende med tanke på at det også er en første del som utvider det hele til et kvarter. Men det låter umåtelig tøft og fint med en herlig produksjonsjobb som sterk støtte – og som alltid er samspillet på topp. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Magick Touch – «When Eating a Wolf»

«When Eating a Wolf», tredjesingelen fra Magick Touch sin kommende fjerdeskive ‘Cakes & Coffins’, åpenbarer nok en side ved bandets tilsynelatende mangefasetterte tilnærming til tradmetall. Borte er fartsjaget til førstesingelen «Apollyon» og den metalliske tyngden til andresingelen «The Judas Cross», og tilbake sitter vi igjen med en vaskeekte powerballade med tydelig 80-tallspreg.

Klimprende gitarspill og klagende gitarharmonier inviterer oss inn i det lekre, velbalanserte lydlandskapet som preger «When Eating a Wolf». Gester lånt fra powerballadens ypperste utøvere gis nytt liv i kraft av den moderne lydproduksjonen og Magick Touch sine sterke låtskriverinstinkter, og det hele smaker av en smakfull sammensmelting av nytt og gammelt. Spesielt nydelig er overgangen inn i låtas utstrakte solo-parti, som innledes med tumlende trommebrekk før hele bandet slår over i en raskere og NWOBHM-beslektet groove. Magick Touch har med sine tre singler demonstrert at de har et meget velutstyrt musikalsk verktøyskrin, så pleiere av tradmetallens udødelige flamme bør definitivt kjenne sin besøkelsestid når ‘Cakes & Coffins’ slippes rundt midten av mai.

Skevet av Fredrik Schjerve

Nattsvermer – “WDKYDM”

Rogalendingene i Nattsvermer er ute med nytt materiale etter at de sist slapp en liten bunt singler i fjor. Dette bandet ligger i skjæringspunktet mellom groove metal og metalcore, og håndterer sjangerelementene på en nokså imponerende måte. Aggresjonen er nemlig til å ta å føle på i “WDKYDM”, og det gjør at bandet ikke går inn i rekkene av de mange litt platte bandene innenfor sjangeren, men snarere gjør det fristende å sammenligne dem med et band som Code Orange.

Låtskrivingsmessig er ikke nivået nødvendigvis så høyt; både riffene og noen av vokalrytmene er i overkant banale. Men særlig i vokalsegmentet ligger det en aggresjon og en nesten grindcore-aktig følelse som gjør at det hele nærmest høres litt guffent ut. Sånn sett kommer Nattsvermer langt med å gi “WDKYDM” en treffende feeling.

Skrevet av Alexander Lange

Nadir – «Extinction Rituals»

Debatten rundt Nadir her på bloggen har frem til nå vært preget av en økende frustrasjon over vanskene med å plassere bandet i en uttrykksmessig bås. Dette er trolig en aldri liten seier for bandet selv, ettersom det betyr at vi blir nødt til å dømme musikken på sine egne meritter, fremfor på sin evne til å tilfredsstille sjangermessige kriterier. Skrinleggingen av de sjanger-gjennomskuende brillene har i det store og det hele gjort det lettere å plukke opp den noe desperate og emosjonelt ladede atmosfæren som gjennomsyrer musikken til Nadir, hvilket kommer til et kokepunkt på avslutnings- og tittelsporet fra den kommende skiva, «Extinction Rituals».

For med platas siste singel blir det klart at ‘Extinction Rituals’ er en skive som er tynget av den kollektive børen som er menneskehetens destruktive og egoistiske tendenser. Den stormende, piskende svartmetallen som sparker i gang låta fremstår sorgtung nok i seg selv, men det er den prektige, andektige avslutningen som står for brorparten av låtas emosjonelle trøkk. Jeg begynner å få følelsen av at ‘Extinction Rituals’ er drevet av den samme rasende maktesløsheten som definerte den siste skiva til She Said Destroy – som på én og samme tid var blottet for håp og fullstendig gjennomsyret av det. Det er i alle fall ingen tvil om at «Extinction Rituals» kommer til å utgjøre en verdig avslutnings på Nadirs kommende debutskive, som slippes allerede neste fredag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kvad – “I Long For The Fires”

Kvad er et prosjekt hvis opphavsmann er kjent fra flere prosjekter. Forrige uke slapp vedkommende en ny plate gjennom prosjektet Unholy Craft, og også Solus Grief og Praefuro bærer mannens signatur. Kvad slapp blant annet den lovende fullengderen ‘Cold & Dark, As Life’ i fjor, og bygger for min del høye forventninger til den neste plata som kommer i juni. Første låt vi får høre herfra, “I Long For The Fires”, er nemlig en uhyre solid svartmetallåt.

Her er det snakk om en type svartmetall der aggresjonen ikke kommer gjennom en ugjestmild isvind-via-blastbeat-følelse. Snarere er det den type svartmetall som kanaliseres gjennom et uhyre sterkt trøkk og et driv som nærmest kan føles overveldende. Her aksentueres dette ytterligere gjennom brutal og lo-fi-ødelagt skrikevokal. “I Long For The Fires” er også svært godt bygd opp via flere ulike seksjoner. Etter en hard introduksjon skrus tempoet ned litt ved hjelp av gufne, dissonante gitarer, og etter et skikkelig, skikkelig langt og ekkelt skrik skrus det opp igjen som bare det når det er knappe to minutter igjen. Dette må du bare høre.

Skrevet av Alexander Lange