Vi har foreløpig ikke fått noen konkret bekreftelse om at Dark Deliriums fjerdeskive er på vei, men med tanke på utgivelses-trøkket bandet har holdt siden sin oppstart i 2020 er den trolig ikke langt unna. Denne teorien styrkes av at bandet har sluppet flere singler de siste par månedene, hvor «Kingseeker» er den nyeste dem.
Hvorvidt «Kingseeker» er en aldri så liten hyllest til det norske metalcore-bandet med samme navn vet jeg ikke, men det er slettes ikke utenkelig med tanke på at bandene deler enkelte stilistiske trekk. Dark Delirium har på sine senere singler beveget seg noe vekk fra sin tidligere gotiske og post-inspirerte melo-death, og i retning en teatralsk og episk form for fantasy-preget metalcore. Den melodiske dødsmetallen er dog ikke fullstendig fordunstet fra bandets sound, ettersom breakdownet som dukker opp flere ganger over «Kingseeker» inneholder et snev av den festivalklare tyngden til moderne In Flames.
Som låt er ikke «Kingseeker» blant de sterkeste konstruksjonene Dark Delirium har levert til nå, ettersom den noe uklare strukturen og de hyppige overgangene gjør at det føles ut som at vi er på vei mot en idé eller et høydepunkt som aldri kommer. Det er likevel en singel som er lett å høre på, og spesielt produksjonen holder et standard som vitner om profesjonalitet og betydelige kommersielle ambisjoner. Dark Delirium er et band i konstant søken etter sitt neste skritt fremover, og «Kingseeker» er definitivt et respektabelt steg i så henseende.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Withered Branch – «Victims»
Selv-utgitt
Withered Branch er et selverklært «sinnametall-band» fra Toten bestående av fire karer ved navn Kent, Tommy, Jørn og Tony. Bandet gav i 2021 ut debutskiva ‘Skies’, en skive som dessverre gikk den vanligvis oppmerksomme redaksjonen til Metallurgi hus forbi. Nå har vi endelig muligheten til å rette opp denne overseelsen noenlunde, ettersom bandet var greie nok til å underrette oss om en nye singel var rett rundt hjørnet.
«Victims» er en blytung, sludge-befestet låt som ikke er redd for å lirke elementer av groove-metall inn i sitt rytmiske DNA. Vokalist/gitarist Kent låter litt som en mer dødsmetallisk versjon av Goat the Heads huleboer extraordinaire Per Spjøtvold, og har mye av skylda for at bandet låter så uhorvelig sinna ut som de gjør. Låta er temmelig enkelt konstruert, men broens core-inspirerte dødsmetallriff og Zakk Wylde-ske gitarsolo sørger for å mikse opp formularet noe. «Victims» er en god singel som burde få spesielt groove- og sludge-fans til å flokke seg rundt høyttalerne, og gjør det åpenbart at undertegnede må få kastet seg rundt og sjekket ut bandets debutskive fra 2021. Solide saker!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Myrvandrer – «Hvileløs»
Selvutgitt
Etter å ha disket opp rolig, melankolsk svartmetall eller simpelthen rene shoegaze-låter de siste årene, kaster enmannsprosjektet Myrvandrer lytteren inn i særdeles voldsomme takter i sin nye singel «Hvileløs». Særlig introduksjonen bærer preg av et heftig trøkk, og her får jeg assossiasjoner til blant annet Blut Aus Nords løsninger på plata ‘Hallucinogen’.
Det betyr ikke at Myrvandrer skifter beite helt, og særlig på slutten får man igjen smaken på litt eldre takter når et blendende, Deafheaven-aktig klimaks inntreffer. «Hvileløs» vitner sånn sett snarere om en sunn, interessant videreutvikling for prosjektet som det blir spennende å høre flere resultater av.
Borgarting er et svartmetallband fra Biri, et lite tettsted ved Mjøsa. Bandet ble per metall-arkivene stiftet i 2009, men det tok om lag et tiår før platedebuten kom i form av ‘Far’ fra 2019. Vi har ikke måttet vente like lenge på andreskiva, som traff det norske markedet for et par uker siden via det venerable norske plateselskapet Dusktone.
Borgarting har nevnt at de lar seg inspirere av metall fra både 80- og 90-tallet, men etter min mening er ikke dette så lett å spore basert på låtmaterialet på ‘Beist’. Det er nemlig ikke mytiske navn fra 80-tallets førstebølge eller 90-tallets norske giganter som dukker opp i hodet mitt når jeg hører på Mjøsingenes nye skive – selv om uttrykket deres definitivt har en rot eller to som strekker seg til sistnevnte tiår. Borgarting spiller nemlig en drivende og knallhard form for black’n’roll ala Khold og Mork på sitt mest bredbeinte, en utgreining av det svartmetalliske slektstreet som springer ut ifra skiver som Satyricons ‘Now, Diabolical’ og Sogndalstroppen Vreid.
Når det kommer til tematikk, finner bandet inspirasjon i naturen – den lokale så vel som den menneskelige. ‘Beist’ er en skive som gir assosiasjoner til gold utmark, primal råskap og gamle myter, hvilket blir tydelig allerede på introduksjonssporet «De Skyldige». Flerrende gitarakkorder faller som piskeslag over en arrete ryggtavle, før dundrende gulv-tammer og snerrende vokal fullbyrder lytterens dåp inn i skivas utilgivende musikalske univers. På dette punktet kan det virke som at ‘Beist’ kommer til å være en alvorstynget og prøvende affære, men denne illusjonen brister idet singlene «Allfar» og «Hat» slår oss over ende med sine knusende riff og fengende låtskriving.
Det finnes også argumenter for å slenge en «Post-«-klistrelapp foran Borgartings svartmetall. Dette skyldes delvis produksjonen til Børge Finstad fra legendariske Toproom Studios, som blant annet øser gitarene i mengdevis med bunnfrekvenser (sjekk avslutningen på «Allfar»), i tillegg til at den generelt sett er svært romslig. Dette skyldes dog også den dynamiske låtskrivingen til bandet selv, som åpner massive platåer på låter som «Mer», samt tittelsporets andre halvdel. Det er viktig å påpeke at det ikke er snakk om sedvanlig post-svartmetallisk sentimentalitet i disse tilfellene, men en kjølig og bitende form for post- som komplimenterer tematikkens gravalvor på utmerket vis.
‘Beist’ er en bunnsolid og langt på vei særegen skive i den norske svartmetallfloraen for øyeblikket. Bandets kombinasjon av drivende black’n’roll, post-metallisk romslighet og tematikk sentrert rundt menneskelig og lokal natur er kanskje ikke slående banebrytende, men det er likevel en sammensatt cocktail som mangler sanne åndsfrender på vår ringe scene. Jeg føler definitivt at bandet har mer å vinne på å fortsette å utvikle og utforske sitt eget sound, men ‘Beist’ bør også anerkjennes som en solid bragd i seg selv. Borgarting går i seg selv og sine umiddelbare omgivelser på andreskiva ‘Beist’, og kommer hjem fra ferden med et opplyst perspektiv på den norske svartmetallens sen-tradisjoner. Skrevet av Fredrik Schjerve
Sist gang thrash metal-bandet Shakma fra Haugesund slapp noe, var for hele fem år siden. Da slapp de debutplata ‘House of Possession’, som inneholdt både sterke låter og et stilig preg av skrekkfilmestetikk fra 80-tallet, og som bar bud om en inntreden i den sterke ansamlingen av thrash metal-band vi har i Norge. Andreplata ‘On Tenebrous Wings’ kommer sent, men usedvanlig godt, og må kunne sies å gjøre alvor ut av en slik inntreden. Denne plata låter mer stilistisk fokusert enn forgjengeren, og er utstyrt med en produksjonsdrakt som legerer trioens krispe, heseblesende thrashmetall på utsøkt vis.
Med en gang man plasserer et band inn i størrelsen «sterk, norsk thrash metal-scene», ville det sannsynligvis vært merkelig ikke å sammenligne bandet med det kanskje største av dem alle innenfor denne scenen, nemlig Nekromantheon. Og joda, Shakma minner mye om denne storheten fra Kolbotn, særlig gjennom det utrettelige trøkket og momentumet bandet evner å koke opp i låtene sine, og hvordan dette også ligger som en gjennomgående tendens i platas flyt. På samme måte som Nekromantheons ‘The Visions of Trismegistos’ fremstår ‘On Tenebrous Wings’, med sin korte spilletid på en drøy halvtime, sånn sett også fokusert og velavgrenset snarere enn knapp og avstumpet.
Og det åpner på en måte som demonstrerer Shakmas styrker som band på en passende måte. Det utrettelige momentumet som blant annet skapes av de trillende virvelvindsgitarene på tittellåta er et strålende avspark, før vi deretter får mer Slayer-aktig gitararbeid slengt i trynet i riff-herligheten «Nocturnal Obsession».
De to påfølgende låtene er på sin side snarere oppvisninger i ytterpunktene i Shakmas musikalske uttrykk. «Cryptic Apparition» er med sine seks minutter platas lengste låt, og byr, etter en vers-refreng-syklus som minner mye om det tidligere på plata, på et bridge-parti der bandet på smakfullt vis drar ned tempoet blant annet med noen mer melodiske grep i gitarsegmentet. Temposkiftet kompenseres det imidlertid for raskt, da vi umiddelbart etterpå får stifte bekjentskap med tre-minutteren «Necromancer», som definitivt er den mest speed-metal-befengte kompromissløsheten på ‘On Tenebrous Wings’.
For øvrig er det ikke nødvendigvis snakk om så mye som skiller seg ut, og i platas siste tredjedel gjør Shakma stort sett det de kan best, og det som gjør ‘On Tenebrous Wings til en imponerende thrash metal-plate. Dette er det utsøkte håndverket bandet har funnet fram til og finslipt, der særlig utstoppelig trommespill og det svært høye nivået på gitarspillet går sammen i en enhet som byr på en aggresjon og en intensitet som gjerne akkurat er det man er ute etter i denne formen for metall. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Arv – Varmint
Ute nå via Vinter Records
Arv er et selverklært «arktisk postmetall-band» fra Oslo, og er en kvintett frontet av tidligere Kollwitz-vokalist Frederik Hillestad. Til tross for at gruppen ikke begynte å slippe musikk før i 2023, har de allerede rukket å lande noen gjeve avtaler, deriblant en gigg på Klubb-Øya i fjor og en plateavtale med ny-oppstartede Vinter Records. Nå har dog tiden kommet for å debutere musikken i utgivelses-form, og bandets første leveranse kommer i form av EP-en ‘Varmint’.
Det passer for så vidt godt at Arv er frontet av en tidligere Kollwitzer, ettersom deres egen musikk har mange likheter med den nedlagte postmetall-gruppen. Der Kollwitz dog lot seg farge sterkt av postmetallens mer nedkjølte og nedtrykte sider, har Arv dog en mer flyktig og reaktiv emosjonell utløpsstil. Både aggressivitet, sinne, sorg og desperasjon kommer til uttrykk på de tre låtene som utgjør den korte men paradoksalt innholdsrike EP-en, og låtene innehar som følger langt flere svingninger og skruballer enn det som er typisk for den ellers sakte-svellende postmetallen. I tillegg finnes spor av både post-svartmetallens ynde og den rytmiske stringensen til post-hardcoren innbakt i gruppens sound, hvilket betyr at vi har med en ordentlig kompleks suppe av post-musikalsk natur å gjøre på ‘Varmint’.
Det som kanskje er mitt favoritt-aspekt av Arv sitt sound, er det faktum at de virker å hente sentimentaliteten sin fra en post-svartmetallisk sfære heller enn den sedvanlige, post-metalliske. Åpningen på singelen «Fury» er et godt eksempel på dette, som med sitt lengselsfulle regnskyll av cymbaler og katartiske skrik er en nådeløst effektiv, post-svartmetallisk – utiltenkt eller ei – entré. Den Alcest-aktige åpningen på høydepunktet «The Past Reforms» er også et godt eksempel på dette – i alle fall før bandet slår over i et inntrykksfullt og emosjonelt post-hardcore-påvirket vers. «The Past Reforms» demonstrerer nettopp hvor mange betydningsfulle hendelser Arv klarer å stappe inn i en enkel låt, med sine bunnskrapende, metalliske avstikkere, innbitte chugs og brutale, sludgy finale.
Også miksen jobber overtid med å skape rom for musikken til Arv;i all sin detaljrike og dynamiske skjønnhet. Samtlige av instrumentalbidragene låter fullstendig klokkeklare, samtidig som den grovkornede gitartonen og bassens buldrende, lavfrekvente brøl sørger for at helheten ikke blir ribbet for råhet og kraft. Det komplette produksjonsbildet er totalt sett lett-gjenkjennelig distinkt, og gjør at jeg umiddelbart trer tilbake inn i EP-ens musikalske univers når jeg setter den på.
Basert på de tre låtene vi finner på ‘Varmints’ har jeg stor forståelse for industri-hypen som har kommet til uttrykk gjennom signeringen med Vinter Records og konserten på Klubb-Øya. Arv låter som om de vet nøyaktig hva de ønsker å utrette med musikken sin, og basert på effektiviteten til deres post-metalliske hybridform har de god grunn til å være det. Mest av alt sitter jeg igjen med en følelse av at tre låter ikke er nok, og at sulten etter en eventuell debutskive allerede er faretruende stor. Lesere av bloggen som ikke er allergiske mot core-lenende sjangeruttrykk bør sjekke ut EP-en umiddelbart, og basert på konsertomtalen til Evig Lyttar anbefaler jeg samtlige av dere å karre dere på konsert dersom Arv spiller i nærheten. En av årets sterkeste EP-er så langt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Søstre – Søstre
Ute nå via Loyal Blood Records
Med et stort knippe singler har bandet Søstre i opptakten til sin selvtitulerte debutplate bykset inn i Norges stolte black’n’roll-landskap med brask og bram. Her tydet mye på at sjangeren som Kvelertak for femten år sida ga tidenes vitamininnsprøytning skulle få nok en interessant, ny spiller etter at det i det siste nok er Maktkamp som ganske alene har spilt en rolle i så måte. ‘Søstre’ bekrefter dette inntrykket langt på vei, og bekrefter nok også sjangerens behov for fornyelse både på godt og vondt.
For på én side gjør Søstre her en del grep som peker mot noe unikt utover de rocka, brutale og intense grunnformlene. Noe av det første som slo meg etter det stilige introsporet «Svart Magi», er eksempelvis hvor kult og smakfullt dette bandet arbeider med skeive taktarter, der vi i tittellåta får høre et underlig og utrolig kult hovedtema som løper løpsk utenfor tradisjonelle fireslagstakter. På låta «Psykonaut», så vel som i introduksjonen til «En romalder», gjør bandet et ytterligere poeng ut av dette, og denne lykkes godt med å være en omskiftende, liten vitalitet i midten av utgivelsen som endatil fremstår skikkelig groovy. Mer enn noe annet vitner dette nok om et detaljnivå i musikerprestasjonene som kun kan karakteriseres som imponerende, og som styrker plata som helhet.
Det som imidlertid imponerer meg mest, og der jeg kanskje ser aller mest potensiale, er hvordan Søstre bygger mange av låtene på denne plata. Tydeligst er nok dette på låta «Ensomt rite», der bandet bygger opp til avslutning som rett og slett er ganske så nydelig, og som også går på strålende vis over i «Hagen er i skyggen». Låta «Kausalitet» spiller på tilsvarende styrker i det strukturelle, og også andre steder – blant annet også i «Psykonatut» – evner Søstre å lage flotte og egentlig ganske storslåtte avslutninger. De små interludesene underveis gir også en kul, atmosfærisk komponent til plata.
Det er imidlertid i stor grad også snakk om innmat her som jeg synes ligger nokså tett opp mot storhetene innenfor sjangeren. Blant annet får ikke «Jernskogmøy» og «Leik» meg helt på kroken i så måte. I tillegg synes jeg nok skrikevokalen ligger i overkant dominerende og glefsende til i lydbildet. ‘Søstre’ er like fullt en sterk debut som også kommer langt med et fett visuelt uttrykk som har gitt det hele en fet finish helt fra første singel ble sluppet. Med noen interessante tilløp til egenart er det også klart at det blir spennende å følge dette bandet videre.
Skrevet av Alexander Lange
Ihsahn – Fascination Street sessions
Ute nå via Candlelight Records
Emperor-legende Vegard Sverre «Ihsahn» Tveitan fortsetter en etter hvert ganske lang rekke med korte soloutgivelser med kuriositeten ‘Fascination Street sessions’. Dette er et resultat av et aldri så lite studioprosjekt Ihsahn har hatt med den svenske produsenten Jens Bogren, som blant annet er kjent for å ha vært bak spakene på utgivelser av Opeth tidligere. Sånn sett er det heller ingen overraskelse at det er snakk om en solid produksjon, selv om den med sin knappe spilletid på 13 minutter føles som noe som godt kunne vart enda litt lenger.
Når det er sagt, fremstår heller ikke dette som noe veldig ambisiøst rent låtskrivingsmessig. De to første låtene her (den tredje og siste er en coverlåt) ligger ganske trygt innenfor Ihsahns lette, progressive og mer gitarbaserte arbeid, og byr på en stilistisk innretning som heller ikke ligger spesielt tett opp mot mannens mer eksperimentelle sprell.
Så lykkes Ihsahn i og for seg godt på egne premisser. Åpningslåta «The Observer» bygger for eksempel opp til en flott avslutning, og inneholder også en prisverdig innsats fra gjestevokalist Øystein H. Aadland. «Contorted Monuments» viser på sin side Ihsahn fra sin mest rocke-orienterte side med et ganske så catchy hovedriff, og byr også på et kult, stemningsfullt bridge-parti.
Avslutningsvis serveres Kent-coveret «Dom Andra», der Ihsahn har fått med seg Katatonia-vokalist Jonas Renkse. Jeg synes dette er et ordentlig flott cover, på tross av at det nok ligger litt vel tett opp mot originalen, og det blir i og for seg en fin avslutning på ‘Fascination Street sessions’. I form av å være en slags beretning fra en studiosession er denne EP’en en fin liten kuriositet, men det er altså ikke så mye mer enn det heller.
Skrevet av Alexander Lange
Kraft – Avskyens Sanne Ansikt
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Kraft er sideprosjektet til Kristian Jarkvam og Kacper Sliwa, henholdsvis bassist/korist og trommis i Last Lightning. På sin debutskive ‘Avskyens Sanne Ansikt’ presenterer duoen en emosjonelt gjennomsyret form for svartmetall, som henter lærdom fra deres mange år i Last Lightning uten at de på noe som helst tidspunkt står i fare for å kopiere gruppen direkte. Tvert i mot bruker duoen uttrykket til sitt hovedprosjekt som utgangspunkt, og beveger seg derifra inn i sitt eget melankolske og post-svartmetallisk sound.
Eller, så enkelt er det strengt tatt ikke. Jarkvam og Sliwas første skive under navnet Kraft bærer nemlig preg av en viss uttrykksmessig ubesluttsomhet, som kommer til uttrykk gjennom en stadig svingende og noe ustabil sjanger-dynamikk. Dette veies delvis opp for av låtenes sterke idé-grunnlag, som sørger for at ‘Avskyens Sanne Ansikt’ alltid fungerer i øyeblikket, selv om fugleperspektivet avslører en rekke strukturelle utfordringer. For å eksemplifisere denne tendensen kan vi gløtte mot skivas åpningsstrekk, der det post-svartmetalliske tittelsporet og den noe tyngre «Gravstein» fungerer godt for seg selv, men fører til nakkesleng når de lyttes til etter hverandre.
Personlig mener jeg det er de mer rendyrkede post-svartmetalliske numrene som best demonstrerer prosjektets potensiale. Låter som «Den Evige Natt» og «I Mørket Finnes Lys» defineres av sine massive, mektige lydbilder, som til tross for en noe diffus og udefinert produksjonsjobb gjør stort inntrykk i kraft av sine voldsomme emosjonelle svell. «Siste Gang» raffinerer dette formularet i enda større grad, og setter i tillegg et fabelaktig punktum for skiva når melankolien som ligger som en tåke over låta plutselig viker til side for en tordnende og skjebnesvanger finale.
‘Avskyens Sanne Ansikt’ er åpenbart skrevet av et band som står i et dragsug av inspirasjon. Dermed er det altså ikke genereringen av spennende ideer som utgjør Krafts Akilles-hæl i denne omgang, men den manglende avgrensingen av prosjektets identitet. Dette merkes spesielt godt når det plasker et mildt sagt forbløffende stoner-riff ned i midten av låta «Gravstein», eller når bandet avfyrer et vaskeekte speedmetal-riff på «Ved Veis Ende». Om Kraft klarer å tøyle inn disse plutselige sidesprangene vil jeg dog si at de er på ferten av noe riktig fett, ettersom de emosjonelle sprengladningene som leveres gjennom skivas post-svartmetalliske numre er temmelig potente.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Helveteskrypt – Requiem
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Helveteskrypt spiller rå svartmetall av den typen som er så tett innpakket i støy at man begynner å lure på om det finnes noe musikk å spore inne i den digitale tåken i det hele tatt. På samme tid virker det som at gruppen henter hakket mer inspirasjon fra den norske andrebølgen enn liknende Bandcamp-prosjekter – kanskje spesielt den fangehulls-traverserende synthbruken og den kvelende svartmetallen til Burzums Varg Vikernes. Dette eksemplifiseres ikke bare av coveret av «Ea, Lord of the Depths» som avslutter debutdemoen deres ‘Requiem’, men også det militaristiske og middelalderske introduksjons- og tittelsporet.
Når det kommer til den svartmetalliske biten av likningen, virker gruppen å ignorere Burzums mer atmosfæriske og repetetive klassikere til fordel for den mer aggressive, riff-sentriske perioden rundt ‘Burzum’ og ‘Aske’. Enkle riff hentet fra andrebølgens oppstartsfase står i butt våpenkamp med «Muilcorch»s beske hyl, og trommene låter som om de er spilt inn på øvingsrommet med et absolutt fravær av påfølgende fiksing og triksing. Demoens mest fremtredende element, kommer dog i form av en konstant durende ampstøy, som står som en skillevegg foran bandet der de står og kjemper med sine egne instrumenter gjennom utgivelsens fulle spilletid. Denne støyen vil trolig få de aller fleste til å snu i døra, men for folk som er vant til den rå svartmetallens skamløse tendens til produksjonsmessig selv-sabotasje, så er ‘Requiem’ et solid, mer tradisjonsrettet alternativ til miljøets mer typiske utgivelser.
Om dere er lik meg på noen som helst måte, kom slippet av Immortals ‘Northern Chaos Gods’ i 2018 trolig som et stort sjokk. Tanken på et Immortal uten den legendariske ekstremmetalliske figuren Abbath i front vekket stor skepsis hos meg personlig, og jeg var redd for at skiva mer eller mindre skulle fremstå som en oppfølger av Demonaz sin egen ‘March of the Norse’ fra 2011. Det at ‘Northern Chaos Gods’ viste seg å være en av årets sterkeste norske skiver det året, var en såpass stor positiv overraskelse at jeg fremdeles lever litt i ettergløden av åpenbaringen den utgjorde i 2018.
Nå har dog fem år til passert, og nok en viktig skikkelse i bandets historie har forlatt rekkene. Demonaz står nå igjen som siste gjenværende medlem av Immortal, og det, kombinert med den manglende promoen i forkant av slippet, har ført til at skepsisen atter en gang viser sitt beske andlet hos anmelder. Skivas eneste singel, «War against All», klarer kanskje ikke fullstendig å viske ut denne skepsisen, men det er ingen tvil om at den gir et solid førsteinntrykk av skiva. Låtas aggressive, blastende og krigerske fremtoning skriker klassisk Immortal, selv om den korte spilletiden gjør at dette mer eller mindre er alt den skriker. «War Against All» er et nådeløst åpningsbombardement som får blodet til å bruse, men som overlater oppgaven med å berolige bekymrede Immortal-fans til skivas resterende låtmateriale. Spennende blir det uansett!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dødheimsgard – «Abyss Perihelion Transit»
Ute nå via Peaceville Records
Dødheimsgard kan sies å være den viktigste norske, avantgardistiske metall-institusjonen vi har hatt – både nålevende og fordums. Selv om man kan hente frem både Ihsahn og Ulver som gode kandidater til denne tittelen, kan man argumentere for at førstnevnte har slått seg noenlunde til ro uttrykksmessig på sine nyeste skiver, og at sistnevnte strengt tatt har forlatt metallverdenen til den graden at tittelen ikke lenger virker passende. Dødheimsgard har på sin side kontinuerlig tviholdt på kjernen av sin metalliske identitet, samtidig som de har produsert en platesamling der hver eneste skive presenterer en annen side ved deres framoverskuende kreative virke.
Derfor er det vanskelig å ikke få litt overtenning når bandet annonserer at en ny utgivelse er på vei, hvilket de gjorde i slutten av februar. «Abyss Perihelion Transit» er vårt første innblikk i universet bandet har manet frem på den kommende skiva ‘Black Medium Current’, som slippes 14. april. I sann Dødheimsgard-stil er det snakk om en låt som reiser flere spørsmål enn den besvarer; en enslig (om massiv) puslespillbrikke som krever konteksten av den fullstendige skiva for å gjøre seg klok på.
Den beste måten jeg kan beskrive den elleve minutter lange singelen på, er åpen og søkende – like opptatt av å granske sine mange strukturelle plan som låtteksten til «Vicotnik». Den legendariske undergrunnsskikkelsen har erklært at ‘Black Medium Current’ er en personlig utgivelse, og ut ifra presseskrivene å tyde tar denne personlige granskningen form via et dypdykk inn i refleksjoner rundt eksistens og persepsjon fra et både filosofisk og psykologisk perspektiv.
Låta speiler denne strømmen av tanker og refleksjoner i sin egen struktur, som fremstår som et landskap bestående av idéfragmenter og teksturer som ikke helt har funnet frem til sin endelige form. På samme tid får man følelsen av at det er nettopp denne diffuse og utsvevende formen låta måtte ha, nøyaktig for å skape den nødvendige forbindelsen til «Vicotnik»s funderinger.
Noe særlig mer har jeg egentlig ikke lyst til å om låta, i frykt for å styre andre lytteres opplevelse og oppfatning av musikken. For de av dere som likevel trenger et overforenklet salgsargument, kan jeg kjapt bemerke at dette er Dødheimsgard på sitt mest tålmodige og post-metalliske; fylt til randen av speilblanke gitarteksturer, murrende synther og romslige trommebeats, samtidig som en og annen seig strøm av dypt meditativ svartmetall kløyver gjennom det metafysiske landskapet. Jeg gleder meg alltid enormt til å høre hva denne gjengen har stelt i stand på nye utgivelser, og selv om «Abyss Perihelion Transit» ikke nødvendigvis er det beste singelmaterialet, merkes dette godt på den fullstendig overtente omtalen min. Til syvende og sist er det nok lite jeg kan gjøre annet enn å anbefale folk å sjekke ut låta og gjøre opp sin egen mening.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Atena – «Oh My»
Ute nå via Indie Recordings
Et av Norges store metalcore-stoltheter, Atena, fortsetter en til nå kruttsterk rekke med singelslipp med låta «Oh My». Nok en gang er sjangerguruen Henrik Udd bak produksjonsspakene, og skal vi tro en Facebook-kommentar på bandets egen side er en albumannonsering rett rundt hjørnet – noe som får det svært like coverdesignet på de tre singlene til å gi mening.
Men tilbake til «Oh My», for dette er nok et virkelig sterkt bank i bordet etter at særlig «Slip Away» slo mang en metalcore-entusiast i bakken. Det kan nok ikke kalles noe annet enn en kraftfull metalcore-ballade, og høres attpåtil ut som en blytungMy Chemical Romance-låt, særlig om man tar vokalprestasjonen i betraktning. Referansene til legendene innenfor bandets sjangerlandskap er ytterst smakfulle, og refrenget er en herlig følelsesbombe. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Marius Danielsen – «March of the Living Dead»
Ute nå via Sinner Entertainment
Det kan virke som at Marius Danielsen har to primære låtskrivermoduser. Under Legend of Valley Doom-banneret produserer han utbroderte og episke fantasy-narrativer i plateform; voldsomme musikalske spetakler der hundrevis av kraftmetallens ypperste instrumentalister møtes som karakterer i et omfattende, fiktivt univers. I sitt andre modus sløyfer vokalist/gitaristen Legend of Valley Doom-suffikset, og skriver låter som byr på enklere gleder i en mer beskjeden skala. Det viser seg at karen slapp en hel drøss av låter og en hel skive i sistnevnte modus i fjor, uten at dette ble fanget opp av bloggens redaksjon. Dette bøter vi på ved å hive oss rundt og omtale karens nyeste låt, «March of the Living Dead».
Låta bygger på et enkelt melodisk tema over en power-metallisk galopp, som kontrasteres med en neoklassisk fanfare som mest av alt minner om den teatralske bombasten til det legendariske britiske NWOBHM-bandet Hell. Utgangspunktet er utvilsomt simpelt, men Danielsen krydrer i tillegg låta med en aktiv bruk av orgel, samt noen heseblesende gitarsoloer spilt inn av tidligere Falconer-gitarist Jimmy Hedlung. Personlig synes jeg låtas rytmiske grunnlag er litt for ensformig til tross for oppbruddene i andre halvdel, og jeg skulle ønske at trommis Alessandro Kelvin varierte spillet litt for å fikse opp i dette. Likevel er «March of the Living Dead» en kompakt og konsis powermetall-låt med nok fyrverkerier til å fenge fansen av uttrykket.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Saint Karloff – «Psychedelic Man»
Ute nå via Majestic Mountain Records
Første gang jeg hørte om stoner metal-bandet SaintKarloff, var ikke lenge etter den tragiske bortgangen til bassist Ole «Karloff» Sletner i 2021. Hvor lenge det har ligget i kortene at bandet skulle komme tilbake for fullt vet jeg ikke, men det er uansett en glede å se at bandet nå skal slippe sin tredje fullengder i år. Den skal hete ‘Paleolithic War Crimes’, lanseres naturligvis på ærverdige Majestic Mountain Records, og første singel heter «Psychedelic Man».
Stoner metal er i mine øyne en sjanger med ganske veletablerte grunntrekk og spilleregler, all den tid formlene fungerer svært godt. Innledningsvis er heller ikke «Psychedelic Man» noe som skiller seg mye ut, spesielt i en tid der jeg oppfatter at det dukker opp mye norsk stoner-metal, og Saint Karloff seiler først og fremst på det rent kvalitative i de svære, flotte riffene som dundrer det første halvannet minuttet. Etter dette blir det imidlertid litt andre boller, og trioen frisker opp med et verstema som vel egentlig høres ut som et fett stoner-riff som utsettes for uvanlig store sentrifugalkrefter (tenk: hvordan ville et stoner-riff hørtes ut om det lå i en vaskemaskin?). Det er herlig energisk, og bidrar mye til at «Psychedelic Man» med sine nesten syv minutter er en variert og interessant lytteropplevelse.
Skrevet av Alexander Lange
Hex A.D. – «The Memory Division (Single Edit)»
Ute nå via Apollon Records
Larviksbandet Hex A.D. har nå i snart ti år utsmykket den norske rock- og metallkanonen med sin melodiske og rikholdige sammensmelting av progressiv rock/metal og doom. Mitt første møte med gruppa var i 2021, da de imponerte Metallurgi-redaksjonen stort med det majestetiske og innbydende opuset ‘Funeral Tango for Gods & Men’- som for øvrig kapret tolvteplassen på vår egen toppliste ved årets slutt. Nå har gruppen endelig vært i studio igjen, og resultatet av denne visitten får vi høre når sjetteskiva ‘Delightful Sharp Edges’ slippes 12. mai.
Førstesingelen «The Memory Division» låter i utgangspunktet som Hex A.D. som vi kjenner dem fra sist. Åpningens tradmetalliske gitarer fungerer som forlokkende agn, før den hammond-mettede, 70-tallsinspirerte prog-rocken deres brer seg ut i lydrommet som et landskap tegnet av Roger Dean. Det viser seg dog at låta er en editert singel som kun inneholder 4 av platesporets 12 minutter, og dette burde kanskje tilsi at det venter oss litt av hvert av musikalske odysseer bak ‘Delightful Sharp Edges’ sitt glorete platecover. «The Memory Division» får til en bra blanding av tette grooves og mer storslagne øyeblikk, og den sjelfulle vokalen til Rick Hagan er som vanlig en ypperlig narrativ kraft i bandets musikk. Den varme og levende produksjonen gjør «The Memory Division» til en meget effektiv invitasjon inn i Hex A.D. sitt musikalske skaperverk, og jeg kan ikke annet en å glede meg fryktelig til slippet av ‘Delightful Sharp Edges’ i mai. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattehimmel – «Astrologer»
Ute nå via Hammerheart Records
Nattehimmel er et temmelig nytt band fra Kristiansand bestående av erfarne musikere fra en rekke noteringsverdige band, deriblant band som Green Carnation, Jaldaboath og Strange New Dawn. Bandet imponerte undertegnede i fjor, da de gav ut debut-demoen sin ‘The Night Sky Beckons’, som for øvrig ble trukket frem som en av årets sterkeste demo-utgivelser her hos oss. Demoen demonstrerte kvintettens særegne uttrykk; en blanding av svartmetall og melodisk doom skreddersydd for å vekke nysgjerrighet og ærefrykt overfor det store kosmos hos lytteren.
Nå har bandet annonsert at debutskiva er på vei, en utgivelse ved navn ‘Mourningstar’ som slippes 20. mai. Førstesingelen fra skiva er faktisk en av låtene fra demoen bandet slapp i fjor, som foruten en ny miks fremstår som temmelig uforandret siden da. Dette har jeg ingen problemer med, ettersom «Astrologer» var min soleklare favoritt på ‘The Night Sky Beckons’. Åpningens svingende grooves og skimrende stjernesynther sender tankene i retningen den norske andrebølgens tidlige flørt med symfonikk og keyboards, og broens majestetiske doom-riff skaper en sterk kontrast som virkelig fremhever bandets unike sound. Det hele er badet i en følelse av nattlig og stjerneskuende mystikk, mye takket være den noe mørkleggende og gammelt-lydende produksjonen. «Astrologer» er en nydelig liten sak å fortape seg i, og jeg gleder meg stort til å høre Nattehimmel spre vingene sine ytterligere på debutskiva i mai.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Asmodean – «Below the Line»
Ute nå via Rob Mules Records
Bandet Asmodean har sluppet noen få singler opp gjennom årenes løp, men er nå omsider snart klare med sin første fullengder. Første låt derfra, «Below the Line», er med det ute, og bærer bud om en type metall som ligger i skjæringspunktet mellom moderne progressiv metall og alternativmetall – da i forlengelse av sin moderne, stilige og lettfordøyelige finish.
«Below the Line» er også et livlig og smakfullt stykke arbeid, og vitner om at vi kan ha en forfriskende plateopplevelse i vente. Dette er fengende, energisk metall med clean-vokal i front, og inneholder blant annet et nokså uimotståelig refreng som kanskje vekker flere pop- enn metallnerver, men som like fullt er en komponent i en potent metallkomposisjon. Og joda, sånn sett minner den meg litt om at ekstreme elementers dominans i vår kjære sjanger ikke må bety at lettere uttrykk må falle helt utenfor i sjangerdefinisjonspedanteriet. Den lykkes i alle fall med å gi mer vann i munnen i påvente av plateslippet, og det holder jo kanskje det også.
Skrevet av Alexander Lange
Camelio – «Protagonist»
Usignert, ute på strømmetjenester
Camelios ukentlige singelslipp opp mot bandets kommende platelansering fortsetter, denne gangen med låta «Protagonist». Bandet fortsetter sin interessante balansegang mellom ulike undersjangere innenfor metall, og begynner nok nå og manifestere seg som et slags Kvelertak som tillater seg et ganske betydelig innslag av stoner-rock uten helt å gi slipp på det svartmetallske. «Protagonist» varter opp med et groovy, tungt og svingende hovedriff, et melodisk, flott og åpent hardcore-aktig refreng og en nesten litt folketonal, svartmetallsk avslutning. Låta er nokså kort, og er heller ikke den låta som setter seg mest av de som har blitt sluppet. På den måten fremstår den først og fremst som et solid, lite ledd i en større albumopplevelse vi ennå ikke har hørt.
Skrevet av Alexander Lange
We the Faded – «Damage Control»
Usignert, ute på strømmetjenester
We the Faded er en fersk kvartett fra Østfold som slapp sin første låt, «Crisis Mode», i februar i år. Andre låt er allerede på plass, og gir oss for så vidt mer av uttrykket bandet etablerte den gangen. Som sin forgjenger er «Damage Control» en umiskjennelig dose av en blanding metalcore og alternativ metall, og lever sånn sett også opp til kriteriene.
Her har vi nemlig groovy, buldrende trommebeats og kompgitarer, sirene-aktige leads og en flott, melodisk vokalprestasjon. «Damage Control» er på den måten et godt stykke arbeid for fans av sjangeren, men jeg undres litt over den eventuelle appellen utenfor, og hvorvidt We the Faded er på sporet av noe egenartet. En solid produksjon er det imidlertid uansett, og det blir spennende å følge bandet videre.
Sublime Eyes – «Victims from the Grave», «Mørket (feat. Oliver «Ol» Drake)», «Controlled by Fear«
Ute nå via Rob Mules Records
Stavangers-bandet Sublime Eyes har i all hemmelighet klart å snike hele tre singler forbi Metallurgi-redaksjonen i 2023; en bragd som strengt tatt ikke burde være mulig for et band av deres størrelse og renommé. En meget bakvendt og skurkete måte å unngå å si at vi fucka opp på, ja visst, men det får duge denne gangen.
Nå har vi dog endelig blitt oppmerksom på låtene, og det er min glede å kunne erklære at Sublime fremdeles leverer bunntung, melodisk og variert melo-death på sine nye singler. «Victims from the Grave» er kanskje den mest typiske av de tre låtene, men er spekket med tekniske eskapader og brølte melodier i tillegg til en ryggrad bestående av klassisk, melodisk dødsmetall.
Andresingelen «Mørket» er den mest interessante av låtene for min egen del, mye takket være den noe eventyrlige og mørke atmosfæren kaster en bekmørk skygge over gitarenes ruvende riff. «Controlled by Fear» drar til slutt med seg lytteren inn i mer tekniske og melodiske territorier som mest av alt minner meg om Slugdge, men bandet passer på å fylle groove-knoten ved å slenge inn en rekke Lamb of God-aktige riff, samt et vaskeekte metallisk hardcore-parti mot slutten.
Alt i alt synes jeg det virker som at Sublime Eyes er i god form på sitt nye materiale, selv om jeg kanskje savner det lille ekstra som skal til for å pushe låtene fra sterke til fabelaktige. Kanskje er denne x-faktoren å finne på bandets nye EP ‘From Light unto Darkness’, som slippes 14. februar via Rob Mules Records.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nagirčalmmiid – «Down to the Bone»
Ute nå via All Good Clean Records
Nagirčalmmiid fra Trøndelag er blant de aller mest interessante metallbandene som kommer fra den yngre generasjonen av norske musikere. De gjorde seg bemerket gjennom sin selvtitulerte debut-EP i 2020, og slapp låta «Down to the Bone» nå den 6. februar. Valget av lanseringsdato tør jeg gjette på at neppe er tilfeldig, gitt bandets samiske røtter.
«Down to the Bone» åpner kanskje med et litt vel simplistisk og tamt riff. Låta går imidlertid fullstendig av hengslene deretter, og ruller ut et usedvanlig hardt og knusende versparti som med sin kompromissløse gitarriffing og trommespill bør kunne tilfredsstille enhver tørst etter potent death/doom-musikk. Vokalprestasjonen er i tillegg såpass brutal og voldsom at den minner ganske så mye om det Barney Greenway i Napalm Death evner å oppdrive. Så blir det bare enda bedre når en blast-beat legges over det hele mot slutten. «Down to the Bone» er rett og slett en særdeles deilig og brutal låt.
Skrevet av Alexander Lange
Rosa Faenskap – «Skjør»
Ute nå via Faenskap Records
Rosa Faenskap ble en aldri så liten snakkis i fjor da de som fortsatt ukjent band plutselig fikk opptre på Øya-festivalen. Trioen hadde ikke en gang rukket å slippe sin første singel da de for første gang hørte fra festivalbookingen, som nok ante at det var snakk om et band med et ganske spesielt eksistensgrunnlag – i hvert fall innenfor svartmetallen. Rosa Faenskap omtaler musikken sin som både en kjærlighetserklæring og en krigserklæring mot sjangeren, og fremstår som noe ganske unikt ved å kle den inn i en tematikk som dreier seg om å være skeiv i dagens kapitalistiske samfunn.
Musikalsk sett har vi med et band å gjøre som nok minner mye om diverse amerikanske påfunn innenfor svartmetallen det siste tiåret, der elementer fra post-rock, shoegaze og hardcore punk får spille en ganske stor rolle i musikken. Særlig mye minner det om Deafheaven, og jeg får også assossiasjoner til nederlandske An Autumn for Crippled Children. Det er snakk om en lidenskapsfølelse, et sinne og en energi som minner mye om det man ellers finner innenfor svartmetallen, men det pakkes altså inn i en ganske annerledes finish der det følelsesmessige aspektet ligger langt lenger i forgrunnen.
På sin nye låt, «Skjør», mestrer Rosa Faenskap dette formatet godt. Om den ni minutter lange «Aldri» nok var en noe mer utpreget post-black metal-låt, er denne fireminutteren nok i større grad en god dose post-hardcore der en pønksk energi er noe mer toneangivende. Vi får imidlertid servert noen blendende og vakre post-black metal-utblåsninger gjennom det stadig tilbakevendende hovedtemaet. Ellers synes jeg trioen opprettholder et særdeles godt momentum hele låta gjennom, og det er også bare å ta av seg hatten for en svært god vokalprestasjon. Musikken i seg selv ligger nok ganske tett opp mot inspirasjonskildene, men låtteksten og det faktum at den er på norsk gjør at Rosa Faenskap likevel skiller seg en del ut. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
What the Five Fingers Said to the Face – «Helix», «Blackspiraldance»
Usignert, ute på strømmetjenester
What the Five Fingers Said to the Face (heretter kalt WTFFSTTF), eksisterer som en mystisk entitet på utkanten av den norske metallscenen. Guttas mildt sagt esoteriske Spotify-biografi hinter til at bandet har andre aspirasjoner enn å ende opp på spillelister dedikert til styrketrening og grillfester, og det samme gjør musikken deres, som generelt sett er temmelig vanskelig å sette merkelapp på. Er det post-death metal fra et hardcore-perspektiv? Eller kanskje spastisk hardcore/sludge som er så tungt at det skjener over i dødsmetallens kjørefil? Nøyaktig hva det gir mening å kalle bandets musikk er vanskelig å anslå på dette tidspunktet.
Det er dog liten tvil om at bandet begynner å nærme seg noe temmelig unikt og spennende innenfor norsk metall/-core. De sludgy riffene, kombinert med den moderne og kjølige produksjonen, skaper en følelse av å være i nærvær av noe stort, ukjent og mektig. Kanskje er det de mystiske entitetene som nevnes i bandets bio, eller kanskje er det bare effekten av en produksjon som bader låtas golde, rytmiske landskap i et kaldt, umenneskelig skjær av blått.
Der forbindelsene til metall-sjangeren er relativt klare på «Helix», trekker «Blackspiraldance» seg lenger unna sjangerens velkjente trakter. Fra en åpnings-atmosfære som peker i retning støyrock og generell industriell dystopi, kommer bandet knusende inn med et hardcore-påvirket sound som sender tankene til band som Knocked Loose og Daughters. WTFFSTTF virker å være et band som lar seg fascinere av det ukjente, og det samme opplever jeg når jeg prøver å pusle sammen nøyaktig hva det er bandet har fått til på sine nye singler. For øyeblikket unnslipper den siste biten i puslespillet mine veivende hender, så det skal bli spennende å se om jeg blir klokere på det når bandets nye skive ‘Endless’ slippes rundt slutten av måneden.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Håndgemeng – «Cro-Magnon Vs Neanderthal»
Ute nå via Ripple Music
Andre låt fra Håndgemengs kommende fullengder ‘Ultraritual’ er herved sluppet, og er en noe lenger og mer dynamisk sak enn førstesingelen «The Astronomer». «Cro-Magnon Vs Neanderthal» byr på seks ganske varierte minutter, der Håndgemeng skifter elegant og effektivt mellom rockeorienterte riffpartier og luftigere, åpnere strekk der trommene får groove fint og gitarene får male lydbildet blant annet med noen lekre delay-toner som fyker som soniske prosjektiler ut av høyttalerne.
Også slutten av låta løser Håndgemeng godt, der de får skrudd opp både driv og intensitet og sånn sett får på plass en kraftfull og fin avslutning. Jeg synes allerede mye lovet godt da bandet slapp «The Astronomer», men «Cro-Magnon Vs Neanderthal» imponerer meg ytterligere, og innevarsler mer variasjon enn førstesingelen. ‘Ultraritual’ slippes den 10. mars.
Skrevet av Alexander Lange
Søstre – «Kausalitet»
Ute nå via Loyal Blood Records
Søstre har allerede sluppet en solid håndfull singler fra sin kommende debutplate, men før «Kausalitet» landa, hadde disse dessverre gått oss hus forbi. Hellet i uhellet er imidlertid at vi da fikk ganske mye godt å bite i, da alt tyder på at vi har en ganske så sterk skive i vente.
Litt på samme måte som Maktkamps plate ‘I Affekt’ fra i fjor, ligger Søstres musikalske uttrykk nokså tett opp mot Rogalands store black’n’roll-stolthet Kvelertak. Altså er det snakk om metallisk, melodisk hardcore punk med et ganske tydelig nikk mot svartmetallen. En helt distinkt egenart mangler kanskje sånn sett i musikken, og i Søstres tilfelle ser dette snarere ut til å formidles effektivt gjennom det visuelle. Som de forrige singlene er imidlertid «Kausalitet» uansett en herlig låt der Søstre får presset svært mye godt ut av grunnformlene. Bandet starter i et ganske hektisk hjørne med hurtig gitarriffing og d-beat-trommeslageri, men drar ned tempoet noe etter hvert, og gjør en strålende jobb med å få låta til å åpne seg og bli mer melodisk og storslått mot slutten. Det gjør at «Kausalitet» føles som en aldri så liten reise.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – «Naar All Tid er Omme»
Usignert, ute på Youtube
Unholy Craft er det andre prosjektet til «Peregrinus» fra Solus Grief, som for bloggens lesere vil være kjent fra sist desember, da debutskiva ‘With a Last Exhale’ landet en plass på lista vår over de beste norske metallplatene fra 2022. Den anonyme svartmetallmusikeren er tydeligvis inne i en inspirert periode, ettersom den nylig annonserte andreskiva til Unholy Craft blir den andre full-lengderen musikeren har gitt ut på bare fire måneder.
Der Solus Grief farer med langstrakt, atmosfærisk og tidvis nesten post-punk-påvirket svatmetall, spiller Unholy Craft svarmetall av den mer gnistrende og intense typen. Felles for begge prosjektene er at de bevarer en slags rå svartmetall-estetikk til tross for sine åpenbare låtskriver-ambisjoner, hvilket gir en pussig følelse av kognitiv dissonans dersom du er vant til å skille disse to fenomenene fra hverandre. Effekten er litt som å høre et rått svartmetallband som har blitt reddet ut fra tåken, eller kanskje Kvad med hakket mer sparsommelige støyfiltre på vokalen.
Det fungerer i alle fall temmelig godt. «Naar All Tid er Omme» er ingen åpenbaring på linje med det beste materialet fra ‘With a Last Exhale’, men så har låta tross alt under halvparten av spilletiden til de korteste låtene på den skiva å boltre seg på. Progresjonen fra åpningens sydende flammehav til avslutningens ulmende meditasjon er svært effektiv; som at singelcoverets brennende storby langsomt reduseres til en forkullet haug av sort treverk. Alt i alt er det ingenting som sjokkerer eller i overkant forlyster på Unholy Crafts nye singel, men jeg stoler nok på prosjektets bakmann til å forvente store ting fra skiva uansett.
Moonscape er det storstilte power/prog-prosjektet til multi-instrumentalist og komponist Håvard Lunde. Over to skiver har musikeren levert ambisiøs og konseptuelt gjennomarbeidet progmetall, godt hjulpet av et utvidet musiker-apparat bestående av instrumentalister fra rundt omkring i verden. På sin nye skive ‘The Continuum Synergy’ går Lunde vekk fra «franchisen» som han bygde over sine første to full-lengdere, kalt ‘Entity’ 1 og 2. I stedet får vi en gjennomskrevet konseptplate som virker å dreier seg om menneskenes jakt på en ny beboelig planet, et oppdrag som byr på flust med eksistensielle utfordringer for skivas rollebesetning.
Ja, ‘The Continuum Synergy’ har en fullstendig utformet rollebesetning, bestående av syv karakterer spilt av ulike sangere. Sånn sett er det naturlig å sammenlikne Moonscape med andre norske powermetal-beslektede prosjekter som Nergard og Marius Danielsen, uten at det nødvendigvis eksisterer noen tydelige uttrykksmessige forbindelser mellom dem. Moonscape skiller jeg ut fra de to nevnte prosjektene først og fremst via sine utbroderte og storskalerte låtstrukturer, i tillegg til at de ikke skyr ekstremmetalliske virkemidler når plottet trenger det.
Det elektroniske lydlandskapet som fyller «Galileo’s Quest» er en overraskende forfriskende måte å sparke i gang en konseptuell power/prog-skive på. I stedet for å røske lytteren inn i skivas univers ved hjelp av storslåtte fanfarer og symfoniske gester, geleider Lunde oss heller inn via lavmælt og mystisk, elektronisk lyddesign. Når komponisten så endelig åpner de metalliske flomslusene på «Rude Awakening» – ja da åpner han dem for fullt. «Rude Awakening» er en seriøs utbetaling for tålmodigheten lytteren har vist på introduksjonssporet, en 11-minutters reise gjennom et eksplosivt og dynamisk progmetall-univers.
Håvard Lunde skal ha skryt for måten han har strukturert den nyeste skiva til Moonscape. ‘The Continuum Synergy’ flyter usedvanlig godt fra låt til låt, og balanserer kontrasterende uttrykk og partier på en måte som legger beslag på lytterens fokus med enkelhet. De to singlene «A Rendezvous in Time?» og «If Heaven Knows My Name» er strategisk plassert rundt skivas midtseksjon, hvilket byr på to mer konsise og umiddelbare gleder i forkant av skivas episke konklusjon. Denne kommer i form av «A Visionary’s Fate» og «Beyond the Periphery», to gjennomkomponerte mammutlåter som til sammen varer i over tjue minutter.
Det er lite å si på instrumentalprestasjonene, storstrukturen og produksjonen på Moonscapes nyeste skive. Jeg savner kanskje de riktig distinkte motivene og store melodiene som kunne hevet skiva opp i power-sjangerens øvrige sjikter, men generelt sett er ‘The Continuum Synergy’ et imponerende stykke konseptuell power/prog. Dessverre er det fortsatt slik at Lundes vokal-team sliter med å kapitalisere på prosjektets sterke musikalske utgangspunkt. Power/prog krever virkelig sin mann/dame for å fylle den krevende vokalistrollen, og både fabrikkert vibrato og begrenset stemmespenn hindrer ‘The Continuum Synergy’ i å nå de store høydene som ligger latent i musikken. Dermed blir jeg nok en gang nødt til å anbefale Moonscape til fans av tung power/prog i første omgang, selv om jeg gjerne skulle ha strukket ut anbefalingen til en bredere andel av de metall-lyttende skarer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Blodtørst – Dalmunr
Usignert, ute på strømmetjenester
‘Dalmunr’ følger opp Blodtørsts debutskive ‘Ferd’ fra 2021, der bandet imponerte med sin melodiske moderne death metal som også hadde sine innslag av black metal-elementer. I bunn og grunn er det lite som har endret seg i bandets musikalske uttrykk siden den gang; om noe sitter death metal-elementene litt tryggere i førersetet denne gangen, på tross av at presentasjonen setter plata i øyeblikkelig dialog med svartmetallens norrøne tendenser. Likevel fremstår ‘Dalmunr’ på mange måter som mer ambisiøs utgivelse med en tydeligere retning. Det er ikke bare fordi produksjonskvaliteten har fått en klar overhaling, men også fordi Blodtørst formidler et tema og en historiefortelling tydelig og effektivt på denne plata både visuelt og tekstlig.
I forlengelsen av det er ‘Dalmunr’ også en plate som henger godt sammen. Det kommer eksempelvis til uttrykk i åpningsstrekket, der «Seidskog» tar stafettpinnen fra åpningslåta «Dal» i en lydvegg av gitarer og underlige naturlyder som klarer å holde på intensiteten og momentumet Blodtørst da har bygget opp. Det kruttsterke åpningsriffet i «Rite» bidrar med noe tilsvarende etter platas intense midtpunkt «Hausta», og som en liten, velkjent prikk over i’en, lar også bandet lydeffektene som åpner «Dal» runde av den korte, rolige og flotte avslutningssnutten «Ved Dalens Ende». Slike detaljer gjør at ‘Dalmunr’ føles som en sammenhengende og gjennomtenkt opplevelse.
Men mellom disse flotte detaljene og overgangene ligger det først og fremst nokså brutal ekstremmetall i bånd der Blodtørst, som på debuten, evner å gi det hele en melodisk og endog fengende finish. «Dal» er en sterk åpning med sine gallopperende, melodiske gitarnedganger og utilgivelige growle-vokal, og de to påfølgende låtene er kanskje platas beste. Rent stilmessig er «Berar» sannsynligvis den mest interessante av de syv sporene på ‘Dalmunr’, der den varter opp med et sterkt hovedtema som med sine nikk til det folketonale utfordrer grensene mellom melodisk death metal og black metal.
«Seidskog» er på sin side låta der Blodtørst mestrer sitt death metal-håndverk best, og ender opp som min personlige favoritt fra plata nesten utelukkende på grunn av sitt dynamiske og regelrett dundrende refreng. Vokalist Mathias Jamtli Rye må få mye av æren for denne låtas appell i så måte. Dette gjelder også de brutalt leverte frasene på «Rite», som blir et kraftig og godt ledd i platas andre halvdel før «Dalsreia» byr på et flott, melodisk refreng.
Men selv om presentasjonen og produksjonen bærer bud om et band som viser en beundringsverdig fremgang, er jeg mer usikker på om de rent komposisjonsmessige ideene på ‘Dalmunr’ stiller sterkere enn de på ‘Ferd’. Akkurat på dette punktet savner jeg faktisk litt av den dristigheten og eventyrlysten som nok i større grad var til stede på debuten, og om litt mer innslag av field recordings og ambient er mulig å peke på, er dette såpass sjeldne elementer at de ikke kan sies å veie så tungt. I forlengelsen av dette føler jeg også for å påpeke at ‘Dalmunr’ med sine 29 minutter er en ganske kort plate som nok føles mer som en EP, og når tematikken og presentasjonen er såpass gjennomført, tror jeg Blodtørst med fordel kunne forsøkt å tyne litt mer ut av dette. Med det er ‘Dalmunr’ en forholdsvis sterk utgivelse for et band som like fullt synes å være i en utvikling som utvilsomt er svært spennende, men der det på noen punkter ligger et klart forbedringspotensiale.
Skrevet av Alexander Lange
Celestial Scourge – Dimensions Unfurled
Ute nå via Time to Kill Records
Celestial Scourge er et prosjekt som nesten virker skreddersydd for Metallurgi. Over de siste par åra har jeg sutra og mast over Norges labre produksjon av dødsmetall, samtidig som jeg har kastet meg over de få skivene av kvalitet som finnes med uslukkelig appetitt. Det kan dog virke som at vi går lysere tider i møte hva gjelder norsk dødsmetall. I det siste har det nemlig dukket opp en rekke nye band som virker å ha fått sjangeren inn med morsmelken, basert på hvor presist de klarer å emulere dødsmetallens forråtnede språk samtidig som de utvikler sitt eget. Blant disse finner vi band som Filthdigger, Ruun, Horrifier, Abhorration, Nithe og flere, hvoriblant de to første er representert på debut-EPen til Celestial Scourge i form av vokalist Eirik Waadeland.
Som at ikke dette var nok, fylles bandets rekker opp med medlemmer fra Metallurgi-favoritter som Deception, Blood Red Throne (Metallurgi har fått beskjed om at gitaristene fra Deception har blitt med som en del av live-besetningen etter innspillingen var ferdig. Det er Sanjay Kumar fra Wormhole og Equipoise som har spilt inn gitarene på EP-en). Sammen begir denne stjernespekkede gjengen seg ut i et sjangerlandskap som er grådig underrepresentert i den norske metall-floraen; en form for teknisk, brutal dødsmetall rammet inn i kosmisk tematikk. Debut-EPen ‘Dimensions Unfurled’ befinner seg i gravitasjonsfeltet mellom teknisk kompleksitet på den ene siden og ignorant, slam-beslektet tyngde på den andre; en kombinasjon som utstyrer utgivelsen med både umiddelbar gjennomslagskraft og varig verdi.
‘Dimensions Unfurled’ er til tider nesten latterlig brutal, en kvalitet som åpenbarer seg allerede på førstesporet «The Vast Profound». Åpningens ravgale trommespill åpner en portal til universets skjulte elendigheter midt i lytterens stue, en portal som består som et gapende, blødende kosmisk sår gjennom EP-ens 20 minutter. Ut av portalen ramler en serie låter som kombinerer 2000-tallets videreutvikling av Suffocations brutalitet med en teknisk finesse som lener seg i retning Defeated Sanity. Celestial Scourge når aldri ‘The Sanguinary Impetus’-nivåer av instrumentell galskap, men krydrer til gjengjeld musikken med nok idiotiske breakdowns og utenomjordiske ledegitarer til at underholdningsnivået når faretruende høyder.
Samtlige av EP-ens fem låter kombinerer frenetisk hyperdrive-tromming og planet-knusende riffing til dødelig effekt. Den første ordentlige riff-bomben får vi dog rundt midten av «Moon Dweller», før et utpreget hjernedødt breakdown (obs: dette er et kompliment) bryter ned tid-rom-kontinuumet ved låtas slutt. «Elliptical Orbit» utvider bandets sound i form av et Immolation-aktig solobrekk, men kontrasterer selvfølgelig denne finessen med en slam-seksjon som induserer øyeblikkelig celledød i anmelders hjerne. EP-en topper seg rundt slutten av tittelsporet, hvor en rekke med stadig nedsakkende riff oppleves som å bli slått i filler av asteroider idet du krysser hendelseshorisonten til et sort hull.
‘Dimensions Unfurled’ kommer innpakket i en kraftig og høy-oppløst miks som gir samtlige medlemmer rom til å utøve sin stumpe vold på lytteren. Bassen til Stian Gundersen plasker og spreller som en enorm, intergalaktisk laks; Kristoffer Lunden trommer som om han forsøker å etterlikne en meteorstorm, og vokalist Eirik Waadeland imiterer universets ytre guder via monstrøs gurgling, hvesende skrik og «Corpsegrinder»-aktige brøl. Dersom du liker teknisk, brutal dødsmetall er det lite å utsette på ‘Dimensions Unfurled’, en EP som forhåpentligvis kun er én av mange i den foreløpig uskrevne historien til Celestial Scourge.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Myrvandrer – Salt
Usignert, ute på strømmetjenester
Myrvandrer er et enmannsprosjekt med røtter fra landets nordligere trakter. I sine to første utgivelser, utgitt i henholdsvis 2020 (‘Myrvandrer’) og 2021 (‘Lenge Leve Livet’), kunne prosjektet by på lett og luftig post-rock-musikk med noen få forsiktige og melankolske innslag av metal-elementer. ‘Salt’ er imidlertid en plate som drar uttrykket vesentlig dypere ned i metallens avgrunner, riktignok uten at Myrvandrer gir slipp på elementene som har kommet til uttrykk tidligere.
Stort sett ligger et eller annet fellestrekk med prosjektets tidligere påfunn der hele tiden. Det er kanskje særlig fordi Myrvandrer tross sin korte fartstid allerede har etablert en ganske presis, gjenkjennelig og stilig visuell presentasjon; som sin forgjenger kles nemlig ‘Salt’ i en hvit, lyseblå og lekker finish på platecoveret, noe som står godt i stil med den tydelige, men langt fra overveldende melankolien som ligger gjennomgående innbakt i musikken. Post-rock-stilen Myrvandrer stort sett har syslet med tidligere rendyrkes også på ‘Salt’.
Det første gjensynet kommer nok i de nydelige versene på «Kunsten Å Forsvinne». Senere kommer den lette og stemningsfulle ambient-flørten «Taiga», som særlig imponerer med en strålende andre halvdel som anføres av en subtil beat og flott saksofonspill. Det tydeligste nikket til fortidens eskapader er kanskje likevel låta «Dugg», som føles som en aldri så liten, vellykket Sólstafir-hyllest som fungerer som en fin og nett nedkjøling før seks-minutteren «Tidevannets Profet» runder av plata med kraftigere virkemidler.
Plata starter også i et mer aggressivt hjørne. Åpningslåta «Dypet» må kunne kalles en nokså rendyrka post-black metal-låt, og byr på skjærende akkordrekker, blast-beats og skrikevokal. Sammen med vers-grooven sender det sistnevnte også noen herlige assossiasjoner til Agalloch. Den brå overgangen til clean-gitarene som åpner «Kunsten Å Forsvinne», en roligere og langt mer Alcest-aktig affære, er herlig kontrasterende og effektiv, og de to første låtene utgjør en svært sterk start på ‘Salt’.
En viktig årsak til dette er at jeg synes Myrvandrer fletter sammen ganske mange forskjellige elementer uten at en klar sammenheng kommer ute av syne. Det lykkes imidlertid ikke like godt på resten av plata, og særlig den påfølgende låta «Tapets Generasjon» synes ikke jeg kommer så godt ut. Mye handler nok om at jeg rett og slett synes den sannsynligvis er platas svakeste ledd uansett, der jeg særlig synes den dypere clean-vokalen kommer litt uheldig ut og hovedriffet fremstår nokså vaklende og spinkelt. Men om de heftige akkordrekkene og saksofon-entréen på slutten trekker låta opp, blir disse tingene også et tegn på at denne låta er i overkant sprikende og rotete med alt den skal presentere i løpet av under fire minutter.
På sett og vis blir dette også et slags bilde på et problem med plata som helhet. ‘Salt’ sjarmerer og imponerer ofte med sin spennvidde og variasjon, og er i all hovedsak tegn på sunne, om enn litt vel dristige, ambisjoner. Men hoppene mellom saksofon-ambient, post-rock og aggressiv svartmetall blir tidvis for lite delikate – for å sette det litt på spissen. På «Morgendag», et av platas beste enkeltstående spor, sender Myrvandrer til og med assossiasjonene i retning 2000-talls alternativmetall. Det blir litt for mange ting som skal med på en relativt kort plate.
Sannsynligvis er det på «Kunsten Å Forsvinne», «Under Nye Skyer» og «Tidevannets Profet» Myrvandrer evner aller best å fange opp uttrykket sitt på sitt mest konsise. Her inkluderes både melankolske stemninger, nikk til svartmetallen, nærmest catchy hooks og lekre ambient-effekter på en behersket og overbevisende måte. Men om den er litt vel sprikende, er ‘Dypet’ uansett en plate som leverer interessante og sterke øyeblikk hele veien gjennom. Sånn sett anbefales den på det sterkeste, om Myrvandrer så har en liten jobb å gjøre på enkelte punkter til neste gang – som jeg må si at jeg gleder meg stort til.
Skrevet av Alexander Lange
Gloombound – Astral Exhalation
Usignert, ute på strømmetjenester
Det er noe ekstra deilig med å høre ny og skikkelig god funeral doom metal. Særlig her til lands er det i det hele tatt sjelden at ferske band prøver seg på sjangeren, noe som ikke slår meg som spesielt merkelig all den tid de urtrege og lange komposisjonene, som nærmest er obligatoriske innenfor sjangeren, nok kan fremstå både ufordøyelige for lyttere og vanskelige å mestre for musikere. Men når terskelen er høy for at noen hopper uti utfordringen og får det til å låte ordentlig mektig, mørkt og fint, føles også resultatet ekstra dyrebart for meg selv, i alle fall. Jeg ender gjerne opp med simpelthen å la meg fascinere av et og annet voldsomt, svært og tungt riff eller gufne, atmosfæriske strekk som transporterer sinnet til de dypeste katakomber.
Slik er det blitt med meg og Gloombounds nyeste, og første, demo ‘Astral Exhalation’. Bandet og dets medlemmer er for meg helt ukjent fra før av, noe som ikke fremstår så merkelig gitt den unge alderen på medlemmene som pressebildene ser ut til å avsløre. Den eneste linken til det øvrige metal-Norge jeg klarer å koble er til det unge talentet Simen Jakobsen Harstad fra Golden Core, som ser ut til å stå bak mikse- og mastringsjobben. Med det kan Gloombound formodentlig sies å være i et uhyre spennende ungt norsk metal-miljø; både produksjonsmessig og komposisjonsmessig stråler nemlig denne debututgivelsen.
‘Astral Exhalation’ består av en kort intro og to låter på mellom åtte og ni minutter hver, der de sistnevnte byr på hvert sitt sett med styrker ut fra et solid og konsist grunnuttrykk. Av storhetene innenfor funeral doom-sjangeren, minner Gloombound på denne demoen meg mest om australske Mournful Congregation, noe som handler mye om det betydelige innslaget av urguffent orgel og clean-vokal. Men i bunn er det først og fremst riffarbeidet som styrker komposisjonene; med andre ord bør fans av band som Evoken og Esoteric også finne sitt daglige brød på denne demoen.
Særlig er hovedriffet i låta «Pulled Towards Sepulchre Slumber» et stort høydepunkt på denne utgivelsen, der den bærer låta fjellstøtt fremover som en eneste stor koloss. Et ganske så upåklagelig hovedtema finnes også i den påfølgende tittellåta, men her er det heller vokalarbeidet som imponerer meg. Gloombound lykkes stort med samspillet mellom ulike typer vokal, og produksjonen gjør videre at jeg frykter at stemmene vil hjemsøke diverse mareritt fremover. Bandet klarer med andre ord å kombinere et hardt doom-trøkk med særs mørk og effektiv atmosfære.
Det eneste negative jeg har å si om ‘Astral Exhalation’, er nok at introsporet er såpass kort og forglemmelig at jeg ikke helt forstår hvorfor den ikke bare ble sammenflettet med «Pulled…». Så er det nesten litt irriterende at disse låtene ikke er inne på en mer ambsiøs og lang utgivelse. Men det får vi håpe dukker opp etter hvert. For Gloombound overbeviser meg om at de kan få til store ting i fremtiden, og de har laget en demo du bare må høre. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Meisk – Meisk DEMO
Usignert, ute på Bandcamp
Meisk er et enmannsprosjekt fra Nord-Norge som med fjorårets demo ‘Nassari Eterni’ begynte å rulle ut klassisk, lavoppløselig Bandcamp-svartmetall. Nå har en ny, selvtitulert demo landa, der prosjektet viderefører sine melodiske svartmetalltendenser.
Og noen steder får Meisk til nokså velfungerende grep. Introlåta «Tyngdekraft» har en akkordrekke og et vokalarbeid som overbeviser, og andrelåta «Svartkveita» har en melodi som treffer blink og får meg til å komme tilbake til låta stadig vekk. På sitt beste er denne demoen svært god, og den peker mot at Meisk kan nå ganske langt med sitt stilmessige fundament.
Også de to påfølgende låtene, «Verden faller» og «Sauen skal daue», har sterke øyeblikk i så måte. Men her kommer det jeg ser på som Meisks største svakhet til uttrykk. Dette er clean-vokalen, som jeg synes overbeviser lite og kommer uheldig ut både når det gjelder pitch og plassering i lydbildet.
Sånn sett leverer Meisk en noe blandet opplevelse, men på sitt beste hever det seg over det aller meste av enmannsprosjekter på Bandcamp innenfor svartmetall. Den ukjente utøveren fra nord får fram noen særdeles sterke melodiske øyeblikk, og det gjør at det blir spennende å følge prosjektet videre.
Det rogalandske svartmetallbandet Uburen slipper sin fjerde fullengder, ‘Usurp the Throne’, om noen dager, og den nye singelen «Defiance Towards Futility» utgjør her femtesporet. Låta består av ubestridelig, klassisk svartmetallhåndverk med skarpe, iskalde kanter, der en utrettelig trommegroove bereder grunnen for lange, standhaftige akkordrekker.
Med et litt roligere refrengparti evner Uburen å tilføre en dynamikk i låta, som likevel kan fremstå litt ensformig med sine lange versstrekk. Med to solide singler fra før blir det imidlertid spennende å høre ‘Usurp the Throne’ på vei inn i helga, og alt tyder på at det blir en plate som særlig vil kunne falle i smak hos de svartmetallhodene av oss som for eksempel har hatt glede av Immortals materiale tidligere.
Skrevet av Alexander Lange
Stargazer – «Can You Conceive It»
Ute nå via Mighty Music
Umiskjennelig, melodisk hardråkk med en og annen Iron Maiden-tendens bakt inn er oppskriften når trondheimsbandet Stargazer ruller ut sin tredje singel fra sin kommende plate. «Can You Conceive It» skal være åpningslåta på fullengderen ‘Life Will Never Be the Same’ når den lander i starten av mars måned, og er på alle måter en habil prestasjon innenfor det mer klassiske og ukompliserte metallsporet.
Corny MGP-tendenser blir kanskje litt vel tydelige i refrenget, men ellers er melodiene sterke, og ikke minst leveres en kul gitarsolo som krydder. Underholdende, melodisk metall av 80-tallsskolen er halvannen måned unna, med andre ord.
Skrevet av Alexander Lange
Tulus – «Isråk»
Ute nå via Soulseller Records
Det smått sagnomsuste svartmetallbandet Tulus annonserte nylig skive nummer syv, ‘Fandens Kall’, med slippdatoen 17. februar. I den forbindelse har de spilt inn en dokumentar om innspillingsprosessen og lagt den ut på Youtube; en film som byr på interessant innsikt i hvordan bandet har operert gjennom årenes løp. Det som mest av alt virker å kjennetegne bandets innspillingsprosess for meg etter å ha sett dokumentaren er en fullstendig mangel på overtenking, samt en lojalitet til live-innspilling som er ganske enestående med tanke på den høy-teknologiske tiden vi lever i.
Det drivende black’n’roll-riffet som åpner «Isråk» levner ingen tvil om at de samme hodene som står bak Khold også står bak Tulus. Låtas tilnærming til både groove og riffkunst er lett gjenkjennelig fra førstnevntes bunnsolide ‘Svartsyn’ fra i fjor, og når også låttekstene til begge bandene produseres av samme person (Hilde Nymoen) – ja da er det klart det kan bli vanskelig å skille de to bandene fra hverandre til tider. Likevel er det forskjeller å spore mellom de to; spesielt virker Tulus å ha et mer løssluppent og jam-aktig preg enn Khold. Dette gir seg til kjenne på «Isråk» gjennom broens svansende grooves og tilsynelatende improviserte solospill. «Isråk» er nok en solid låt fra de befarne svartmetall-veteranene i Tulus, om så litt etter boka til å komme så tett på Kholds ‘Svartsyn’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Slegest – «Forløysning og Rus»
Ute nå via Dark Essence Records
Om du mot formodning husker min omtale av Slegests forrige singel, «Innsikt», vil du kanskje anta at jeg også synes denne nye singelen er en smule platt på tross av et kult black’n’roll-uttrykk i bunn. Men ikke bare synes jeg «Forløysning og Rus» er bedre, men den løfter også førstesingelen ved at den får meg til å forstå bedre hva Slegest er inne på med musikken sin.
«Forløysning og Rus» er en fantastisk groovy låt, nærmest dansbar, men er samtidig omsvøpt av et mørke som gjør den til et herlig stykke metallhåndverk. Riffarbeidet er herlig, låta bygger seg opp fint på tross av å ligge trygt i den samme grooven hele veien gjennom, og ikke minst er vokalen strålende utført og dyster. Med ett ble forventningene til plata som slippes på fredag skrudd opp.
Skrevet av Alexander Lange
66crusher – «Descent»
Ute nå via Gymnocal Industries
Vestlandsbandet 66crusher er tilbake med en ny singel fra sin kommende skive ‘Limbo’, og i denne omgang er det snakk om en langt mer singelverdig sak enn forgjengeren. Der førstesingelen «Distrust» slanget seg gjennom åtte minutter med profesjonell men noe avmålt progressiv metall, er «Descent» en kompakt og eksplosiv kombinasjon av progressiv metall og thrash som går direkte for lytterens strupe.
I min omtale av «Distrust» så jeg meg nødt til å dra frem vokalist Jarle Olsvoll sin Bent Fjellestad-aktige røst og melodiske teft. Denne teften er enda kvassere på bandets nye singel, men i denne omgang konkurrerer Olsvoll med et band som også sitter med noe av betydning på hjertet. «Descent» er et godt eksempel på hvordan låtskriving og tekniske ferdigheter kan tjene et felles mål, og resultatet er en låt som i større grad fanger meg en forgjengeren. Den brutale repetisjonen av åpningstemaet som avslutter låta er spesielt fet, og det er dermed ingen tvil om at 66crusher har hevet forventningene til sin nye skive med andresingelen «Descent».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jaggu – «Mindgap»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Rett før de flippet kalenderbladet over til 2023 gav Oslo-bandet Jaggu ut en ordentlig kruttønne av en sludge/hardcore-låt kalt «Earth Murder». Singelen var den første forsmaken på bandets nye skive ‘Rites for the Damned’, og sist fredag fikk vi nok et hint om innholdet på skiva i form av andresingelen «Mindgap». På «Mindgap» beveger Jaggu seg tilbake i retning sin Mastodonske, enkeltstående singel fra 2020 «The Pit», samtidig som deres egen identitet paradoksalt nok begynner å komme tydeligere frem.
«Mindgap» er en låt som kontinuerlige kaster subtile finter i lytterens retning. Bandets form for stoner/sludge er formskiftende og fargerik som oljesøl i vann, og resultatet er at «Mindgap» føles ut som en langt mer omfattende og variert reise enn spilletiden på fire og et halvt minutt strengt tatt burde tillate. Det virker trygt å anslå at bandet er inspirert av Mastodons tonespråk rundt ‘Crack the Skye’/’Blood Mountain’-perioden, hvilket gjør seg spesielt tydelig i det flotte instrumentalspillet som preger låtas andre halvdel. For min egen del klarer ikke «Mindgap» sin smidige sverddans å rivalisere «Earth Murder»s heseblesende kanonild, men det sier mer om kvaliteten på sistnevnte enn kvaliteten på førstnevnte. Det meste tyder på at Jaggu er klar for å ta steget til et nytt nivå på sin kommende skive, og Metallurgi-redaksjonen vil ha sitt å si om dette når ‘Rites for the Damned’ slippes 27. januar.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Bizarrekult – «Den Tapte Krigen»
Ute nå via Season of Mist
Nå er det kun et par uker til slippet av Bizarrekults etterlengtede andreskive ‘Den Tapte Krigen’. Siste smakebiten i forkant av slippet kommer i form av singel og tittelspor «Den Tapte Krigen», som gjør ære på prosjektets mål om å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt» – om så på en litt annen måte enn tidligere. Låtas utgangspunkt er en temmelig rendyrket post-svartmetallisk base, hvorover den russisk-tekstlige vokalen gir musikken et alvorstynget, tragisk skjær. Den melankolske doom-atmosfæren som brer seg utover låtas avslutning er et flott touch, og alt i alt synes jeg «Den Tapte Krigen» er en effektiv og emosjonsladet opplevelse.
Morten Velands Mortemia har vært en sann gjenganger i Metallurgis singelspalter det siste året. Hver og én låt fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ ble sluppet som perler på en snor, og med det fikk vi også gradvis servert et av årets sterkeste prestasjoner innenfor norsk melodisk og symfonisk metall. Derfor kan man ikke annet enn å glede seg over at Velands prosjekt bare et par måneder etter slippet av sist låt, «Andrenalize», lanserer første låt i et helt nytt albumprosjekt som også knytter seg til pandemiens herjinger: ‘The Covid Aftermath Sessions’.
Veland unngår riktignok å slå seg fullstendig løs på stortromma, og låta i denne omgang er «bare» en coverlåt, nærmere bestemt «Frozen» av Madonna. På vokal finner vi Volturian-vokalist Federica Lanna, og i mine ører har Veland stelt i stand en habil og behagelig, om enn litt vel lavmælt, cover-prestasjon. Jeg synes Mortemia nøler litt på denne låta, og tror nok man kunne fått enda mer pomp og prakt ut av melodien – slik det jo ofte så fint gjøres på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Men en fin oppstart i en ny rekke med melodisk metallhåndverk fra Veland og co. er det definitivt likevel.
Skrevet av Alexander Lange
Bizarrekult – «Midt I Stormen»
Ute nå via Season of Mist
Singlene fortsetter å poppe ut fra post-black metal-prosjektet Bizarrekults kommende plate ‘Den Tapte Krigen’. Denne nye låta, «Midt I Stormen» fremstår umiddelbart som den mest hardtslående og direkte Bizarrekult har sluppet i denne omgang, og byr på black’n’rollende og nesten punk-aktige tendenser innledningsvis. Etter hvert beveger låta seg imidlertid inn i mer kjent post-metallsk terreng, og går rett i dialog med den forrige singelen «Du Lovet Meg» når ren vokal og clean-gitarer begynner å få male lydbildet. En flott oppbygning følger, selv om jeg tror Bizarrekult kunne gjort noe enda litt mer bombastisk ut av denne.
Med over ti års fartstid og et knippe utgivelser under deres kollektive belter, kan man ikke med rette påstå at Istårn er nykomlinger til den norske metallscenen. Likevel er jeg overbevist om at bandets nylig utgitte andreskive ‘Eschatology’ vil bli første møte med Vestlands-ensemblet for de aller fleste, hvilket definitivt funker i bandets favør. Dette er ikke fordi de to utgivelsene Istårn gav ut på begynnelsen av 10-tallet er av lav kvalitet – de er definitivt solide utgivelser til å være utgitt av et ungt band – men fordi ‘Eschatology’ er et såpass stort steg frem på alle fronter at den etterlater bandets tidligere utgivelseshistorikk i støvet.
Uttrykksmessig sett er Istårn tydelig inspirert av musikalske strømninger fra sine egne hjemtrakter. Fra sitt utgangspunkt i moderne svartmetall strekker bandet seg i en tydelig progressiv retning, hvilket gjør det naturlig å sammenlikne dem med legendariske entiteter som Enslaved og Borknagar. I tillegg bærer musikken tydelig preg av Dimmu Borgirs teatralske dramatikk, i form av fremtredende og gjennomgående symfoniske elementer. Kombinert med romslige, høy-moderne produksjonsverdier danner dette et massivt og innhyllende rammeverk rundt skivas kosmiske endetids-tematikk.
Det instrumentale introduksjonssporet «Void» etablerer skivas dystre atmosfæriske kvaliteter på effektivt vis, før «Withering World» smeller til med en vegg av storstilt, symfonisk svartmetall. Låta er en god introduksjon til Istårns sofistikerte låtskriving, der den bygger sin flerlags-konstruksjon over et fundament bestående av en Enslaved-aktig progressiv svartmetall-groove. Låta introduserer også bandets eventyrlystne tilnærming til harmonikk, som gjennom skiva markerer seg som bandets mest potente våpen – samtidig som den byr på enkelte utfordringer.
Disse utfordringene gjør seg dog ikke til kjenne før i skivas andre halvdel. Første halvdel bruker bandet på å forføre lytteren stadig lenger inn skivas innhyllende lydunivers, via «Devouring Chains» sine ‘Blackwater Park’-aktige ledegitarer, «Cosmic Scar» sine triumferende melodier og den mer direkte og stormende svarmetall på singelen «Visions». Skivas B-side starter også sterkt, med det nydelige og innholdsrike mellomspillet «Awakening» og den komplekse, tårnende komposisjonen «The Giant». Disse to låtene utvider ‘Eschatology’ sitt uttrykksmessige arsenal ytterligere, ved å introdusere post-svartmetallisk sentimentalitet til det allerede rikholdige, progressive terrenget.
Dessverre treffer skiva på en aldri så liten fartsdump i det vi nærmer oss slutten. Singelen «Beyond the Starless Sky» er i utgangspunktet en sterk konstruksjon, men avspores kraftig av bandets uenigheter rundt den underliggende harmonikken – på refrenget spesielt. Litt teknisk forklart, skyldes dette en konflikt mellom det flotte melodiske temaet i dur, og rytmegitarenes underliggende mollakkorder. Denne typen feiltrinn er langt ifra uvanlig innenfor metall, ettersom teoretiske kunnskaper er unntaket heller en regelen, til tross for at det er en av populærmusikkens mest komplekse sjangere. Denne typen feil blir dog ekstra vanskelig å godta i kontekster som ‘Eschatology’, hvor alt annet fra tekst og tematikk til sound og låtskriving er på et gjennomgående skyhøyt nivå.
Men selv denne utfordringen løser Istårn som oftest på en god måte; både «Devouring Chains» og «The Gaint» svinger innom svært utsvevende og komplekse harmoniske landskaper uten å trå feil en eneste gang. Dessuten klarer ikke det uforløste potensialet til «Beyond the Starless sky» å legge skjul på at ‘Eschatology’ er en av de rikeste og mest imponerende progressive svartmetallskivene Norge har hatt å by på i 2022. Istårn har lagt inn en tydelig innsats i arbeidet med sin andre skive, og dette gir uttelling i form av en utgivelse som tårner over bandets øvrige plateproduksjon. ‘Eschatology’ burde skaffe bandet mengder av nye lyttere både i innland og utland, og burde også være med i diskusjonen når det norske metall-året skal oppsummeres i desember. Anbefales!
Det ble med en gang duket for et spennende øyeblikk neste år da tungvekterne i Enslaved nylig annonserte at deres neste album ‘Heimdal’ kommer til våren. To av låtene herfra har vi visstnok fått høre allerede; «Kingdom» ble sluppet for et par måneder siden, og «Caravans of the Outer Worlds» er fra før av tittellåta på den lille EP’en bandet slapp i fjor. Den nye singelen «Congelia» bidrar dermed med sine åtte minutter til at man allerede kan boltre seg i 20 av de 46 minuttene ‘Heimdal’ til slutt vil by på. Låta bringer imidlertid inn noe litt annerledes enn de to foregående låtene, og er en underlig og stormfull dristighet av en prog-kjempe.
Mens særlig «Kingdom» i mine ører bygde ganske tydelig videre på mange av idéene Enslaved lekte med på deres forrige fullengder ‘Utgard’, peker nemlig «Congelia» i større grad mot de langstrakte, ambisiøse og smått eksperimentelle komposisjonene på ‘RIITIIR’. Bandet introduserer låta med typisk Enslavedske svartmetallakkorder, men supplerer de straks med en kompgitar som tilfører både en groove og en atonalitet som skal innevarsle hvordan låta i stor grad skal traske videre. Enslaved gjør godt bruk av den suggererende rytmikken som bare blir mer og mer effektiv utover i låta, og det merkelige tonesamspillet vokser etter hvert på meg og gir særlig god uttelling når en skjærende synth-aktig lead får scenetid etter ca. tre minutter.
Forløsningen som kommer i form av et svært, langstrakt refreng med clean-vokal tilfredsstiller ved å bringe inn noe litt lettere fordøyelig. Med det er «Congelia» falt godt i smak hos meg etter en rekke gjennomlytt; de eksperimentelle grepene gjør opptakten til plata desto mer spennende, så håper jeg likevel Enslaved vil gjøre helheten litt mer ulik mye av det bandet tross alt har vært mer eller mindre borti på tidligere plater.
Skrevet av Alexander Lange
Atena – «Slip Away»
Ute nå via Indie Recordings
Det er nå to år siden slippet av Atenas forrige skive, den foreløpige karriere-toppen ‘Drowning Regret & Lungs Filled with Water’. Det finnes foreløpig intet nytt å melde angående en eventuell fjerdeskive, men bandet har nylig vært i studio og spilt inn en splitter ny låt hos Henrik Udd, en kar som ikke er fremmed for å jobbe med noen av de større navnene innenfor metalcore (Bring Me the Horizon, Architects, Dayseeker). Det er ikke utenkelig at Atena selv kan høre hjemme i den kategorien en dag; i alle fall ikke om vi skal dømme ut ifra singelen «Slip Away».
«Slip Away» er et blytungt, atmosfærisk og storskalert stykke kommersiell metalcore. Tekstens nostalgiske og vinterdeprimerte tematikk utspiller seg foran et bakteppe av stadig vekslende eksplosivitet og post-aktig refleksjon, og krones med et nydelig refreng som nesten virker inspirert av Einar Solbergs arbeid på fjorårets ‘Aphelion’. Bandet nailer i stor grad balansen mellom dybde og enkelhet som kjennetegner god kommersiell låtskriving, og den glattpolerte miksen til Udd gir låta den gjennomslagskraften den trenger for å menge seg med gigantene innenfor sjangeren. «Slip Away» kommer neppe til å omvende folk som er skeptiske overfor sjangeren, men den er et godt eksempel på hvordan man skriver god kommersiell metalcore i 2022.
Skrevet av Fredrik Schjerve
66Crusher – «Distrust»
Ute nå via Gymnocal Industries
66Crusher fra Vestlandet er en, for meg, ukjent entitet som har gitt ut skiver i skjæringspunktet mellom thrash og progressiv metall siden det tidlige 2000-tall. Ærlig talt forventet jeg ullen groove-metall da jeg trykket play på deres nyeste singel – dette på grunn av assosiasjonene både logo og band-navn gir meg – men i stedet fikk jeg mørk og stemningsfull, for ikke å si bunnsolid progmetall. En gledelig overraskelse etter alle målestokker!
«Distrust» er den første singelen fra den kommende fjerdeskiva deres ‘Limbo’, som slippes i februar 2023. «Distrust» er en alvorstynget ode til feil-informasjonens tidsalder, levert via mørk, tung prog som åler seg opp mot norske grupper som Terra Odium og Communic. Bandet har likevel noen karakteristikker som skiller dem fra de nevnte gruppene, og som markerer dem som en gruppe som har noe eget å komme med i den norske progmetall-floraen. Bandets musikk har kanskje spesielt en nøktern og uflashy tilnærming til prog som kan sammenliknes med In the Woods… sitt nyere materiale, men som er langt mindre ekstremmetallisk. Vokalist Jarle Olsvoll har dog det samme melodiske instinktet som Bernt Fjellestad fra det nevnte band, og sangerens klare røst fungerer mer eller mindre som navigasjonsstjerne for lytteren gjennom låtas 8 minutter.
«Distrust» er et profesjonelt, vel-produsert og effektivt første innblikk i materialet på den kommende skiva til 66Crusher. Jeg er ikke overbevist om at låta rettferdiggjør sin lange spilletid med nok minneverdige musikalske hendelser, men dette kan man ikke være sikker på før man har hørt låta i kontekst av resten av plata. «Distrust» er uansett en gledelig overraskelse for en kar som ikke kjenner bandet fra før, og jeg kjenner jeg gleder meg til å bli bedre kjent med bandets progmetalliske univers på ‘Limbo’ i Februar.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jaggu – «Earth Murder»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Power-trioen Jaggu fra Oslo har nettopp annonsert at andreskiva ‘Rites of the Damned’ kommer i januar, og i den anledning har de sluppet den illsinte og apokalyptiske bangeren «Earth Murder». På «Earth Murder» finner vi lite av den Mastodon-aktige psykedeliske stoneren som preget singelen deres «The Pit» fra 2020, men i stedet har vi fått servert en Rongeur-aktig eksplosjon av hardcore-farget stoner/sludge som virkelig har blod på tann.
Det fuzzy riffet som åpner showet levner ingen tvil om at dette er Jaggu i angrepsmodus, heller enn deres psilocybin-påvirkede, psykedeliske selv. Tekstens miljøbevisste vinkling støttes opp av hardtslående og fengende dommedagsrock; og spesielt refrenget er en effekt kruttsalve av hardcore-aktig, bebreidende gjengvokal. I mine øyne er «Earth Murder» en langt skarpere komposisjon enn forgjengeren «The Pit» , selv om jeg nesten skulle ønske de kapitaliserte på den drivende energien enda mer ved å redusere låtlengden til en kort, 2/3-minutters sprint. Dette er uansett jævlig bra saker, og jeg håper vi finner et par kraftpakker til av samme art på ‘Rites of the Damned’ i januar.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Myrvandrer – «Morgendag (feat. Roman of Bizarrekult)»
Usignert, ute på Bandcamp
Om bare ti dager slipper post-black metal-prosjektet Myrvandrer sin andreplate ‘Salt’. I anledning opptakten til da har vi nå fått høre på et kortere og mer direkte spor fra plata enn låta «Kunsten Å Forsvinne», som ble sluppet for noen uker siden. Denne heter «Morgendag», og her har Myrvandrer fått med seg Roman, som ellers er kjent for å stå bak prosjektet Bizarrekult.
«Morgendag» er en nokså hardtslående og fengende affære, og er interessant i det at et nærmest alt-metal-aktig hovedtema går i en ganske naturlig forening med både Romans og Myrvandrers svartmetallske skrikevokal. Intet mindre enn et drivende chugge-riff får videre fylle versene. Jeg har nok mer sansen for de mer atmosfæriske sidene til Myrvandrer, men der jeg også tillater meg til å tro at vi får nok av det på den kommende plata, kan nok «Morgendag» ses på som et velkomment friskt pust.
Skrevet av Alexander Lange
Ritual Death – «Vermin»
Ute nå via Regain Records
«Vermin» er andre singel fra Ritual Deaths kommende selvtitulerte debutplate, der mye tyder på at vi skal få servert harde, kompromissløse og korte doser av brutal, svertet death metal. «Vermin» varer ikke lengerer enn to og et halvt minutt, og introduseres med iskalde og metalliske gitarakkorder som gir flest assossiasjoner til industriell metall.
Over en trommebeat som nesten er fornærmende enkel sprer gitarene vingene ut slik at flotte, svartmetallske akkorder får fylle versene, og Ritual Death ruller deretter ut et knusende og tungt refreng som også blir låtas finale der det tynes til låtas ende. Mer enn et kort, knalltøft varsku om brutaliteten på plata blir det dermed kanskje ikke, men sammen med låta «Lunae» pirrer «Vermin» interessen sterkt for det som kommer i desember fra Ritual Death.
Metallurgi 