«The Hour of Wrath», den tredje låta fra Morten Velands månedlige ‘Pandemic Pandemonium Sessions’ under artist-aliaset Mortemia baker kommersiell ekstremmetall inn i låtskriverens sedvanlige symfoniske metall til slående effekt. Med seg på laget i denne omgang har han Alessia Scolletti fra Temperance, en teknisk begavet sangerinne hvis utrolige stemme kan påkalle gåsehud omtrent på kommando.
Morten Veland skriver i presseskrivet sitt at «The Hour of Wrath» er en kraftfull og episk låt, og versenes melodiske døds/svartmetall kan neppe beskrives på bedre vis. Sveipende piano og andre symfoniske elementer gir låta et eventyrlig preg, og det hele bygger opp til Scollettis fantastiske vokaler på refrenget. Refrengets stratosfæriske høyder og broens eksplosjon av melodiske dødsmetall-leads og blast beats er uforglemmelige innslag i en allerede mesterlig utformet komposisjon, og summen av totalen er en låt som uten tvil rager høyest blant de tre låtene Mortemia har sluppet i 2021. Det eneste jeg egentlig har å kommentere på er det noe uelegante Sirenia-breakdownet som deiser ned etter andre refreng, men dette er slettes ikke nok til å legge en demper på min verdsettelse av låta som helhet. Morten Veland og Alessia Scolletti kombinerer sine respektive styrker på singelen «The Hour of Wrath», det fabelaktige resultatet av et låtskriver-samarbeid jeg håper vi får se mer til.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Furze (Woe J. Reaper) – Black Psych Tormentor
Ute nå via Apocalyptic Empire Records/Polytriad Fingerprints
Trondheimsbaserte Furze, som består av Christian Knapstad, også kjent som Woe J. Reaper, har opp gjennom årene etablert som en velkjent gjenganger i den norske svartmetallundergrunnen. Hvilket alias prosjektets kommende plate slippes under er litt uklart – platas navn er imidlertid ‘Black Psych Tormentor’, den lanseres 22. oktober, og tittellåta er allerede servert.
«Black Psych Tormentor» er en sant og tydelig nikk til tungmetallens gamle skole. Som ved mange tidligere anledninger kan man i så måte plassere Furze litt i samme kategori som Darkthrone, som blant annet i årets ‘Eternal Hails……’ revitaliserer svartmetallens dypeste røtter. I denne omgang byr på Furze på sin side i første omgang på et steintøft hovedriff og verspartier som sender assossiasjoner både til Motörhead og Judas Priest, naturligvis i spedd rå svartmetallestetikk, før låta utvikler seg videre gjennom to ytterligere hoveddeler. Andre del fungerer som et godt lim i låta, men det er kanskje tredjedelen som imponerer meg mest der vi litt plutselig får smake på litt doom-elementer. Produksjonsmessig vil muligens «Black Psych Tormentor» fremstå en smule platt for enkelte, men likevel er dette en bra svartmetallåt som viser at Furze holder det gående på sterkt vis over 20 år etter oppstarten.
Skrevet av Alexander Lange
Gorr – «Ægirs Døtre»
Ute nå via BMC Productions
Svartmetall-duoen Gorr, bestående av norske Skuggima∂r og amerikanske «Hateful Wind», returnerer med en stand-alone singel etter å ha utgitt full-lengderen ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ tidligere i år. Teksten til «Ægirs Døtre» er som på mange av Skuggima∂rs senere låter skrevet av Synnøve Holdhus, som godt hjulpet av «Hateful Wind»s musikalske bakteppe maler et Kittelsen-aktig bilde av grusomme elveskapninger fra den dystre, norske folketroen.
Et traskende, jord-jevnende vikingmetall-riff åpner låta på distinkt vis, før skogens mørke hemmeligheter åpenbares via et fagert melodisk svartmetall-parti. Skuggima∂r er som en personifisering av det beske beistet som skjuler seg under bunnslammet i elvedypet, som med hese skrik både advarer og lokker på vandrere som måtte ha forvillet seg inn i skogens dypeste trakter. Skeive transformasjoner av låtas hovedideer sørger for å forvirre vandreren ytterligere, og enkelttonene som spretter opp i høyre og venstre lydkanal gir følelsen av å være omgitt av illevarslende lyder i nattemørket.
«Ægirs Døtre» makter med sine musikalske elementer å støtte opp rundt låtteksten på effektivt vis. I tillegg er låtas enkeltseksjoner og helhetlige struktur langt bedre enn noe annet Gorr-materiale jeg har hørt per dags dato. Dette betyr at «Ægirs Døtre» er en aldri så liten milepæl for duoen; en låt som kan verdsettes av flere enn bare den mest fanatiske undergrunns-lytter. Det gjenstår ennå å se hvorvidt Gorr klarer å videreutvikle de musikalske oppdagelsene de har gjort på sin nye singel, men for øyeblikket utgjør «Ægirs Døtre» et solid høydepunkt i bandets diskografi.
I de senere årene har det virket som at det kollektive oppdraget om å innovere og skyve musikken videre i sitt naturlige utviklingsforløp har nådd et slags endepunkt. Det nye årtusenet har trolig ikke sett en eneste banebrytende innovasjon, kun betydelige videreformuleringer av allerede etablerte sjangere (som f.eks 2010-tallets omveltninger innenfor rap), samt en og annen uutforsket sidekorridor (som djent og PC Musics hyperpop). I tillegg til hybridisering kan det se ut som at den eneste gjenværende kilden til sann originalitet ligger i utrettelig raffinering av egen mikronisje; en prosess som krever enormt fokus, arbeidsvilje og ikke minst et overskudd av tid de færreste av oss kan smykke oss med i dagens prestasjonssamfunn. Når inspirasjonen driver noen til å trosse disse hindringene kan resultatene dog bli utrolige, og med disse ordene velger jeg å introdusere dere for ‘Degenerations’, den nye skiva til det norske, eksperimentelle dødsmetallbandet Diskord.
Sammen med band som Execration, Obliteration og Nekromantheon bidro Diskord til å gi den norske ekstremmetallbølgen dette tiåret et ansikt utad. Stikkordene var «old school-idealer» og «subtil videreutvikling», og blant de fire bandene var det Diskord som la størst fokus på sistnevnte. Til tross for at ‘Dystopics’ og EP-en ‘Oscillations’ bød på dødsmetalliske tvister og overraskelser i bøtter og spann var det dog lite de kunne gjøre for å forberede oss på den bioniske oppblomstringen bandet har foretatt på ‘Degenerations’, en av de klareste eksemplene på subtil innovasjon man kan finne i metallsjangeren i 2021.
‘Degenerations’ er en sammensmelting av en hel drøss med disparate uttrykk som på en og samme tid virker grundig gjennomarbeidet, leken og uanstrengt. Fra et utgangspunkt i både tradisjonell dødsmetall og Atheists rekonfigurering av samme sjanger på ‘Unquestionable Presence’ strekker Diskord seg i et enormt antall retninger som er fristende for en anmelder å forsøke å oppsummere, men som utvilsomt vil distrahere lesere fra viktigere poenger. Om jeg likevel skal nevne noen sjangertrekk som har hjulpet meg i å finne veien gjennom ‘Degenerations’s yrende biosfære ville jeg fokusert på nevnte Atheist, Voivods tilnærming til ledegitarer og ukonvensjonelle harmonier, samt en fleksibel og organisk tøying av det rytmiske rammeverket som flørter med fullstendig metrisk kollaps. Dette er dog kun en simplifisering, og Diskord er ikke sene med å kaste inn et jagende thrash-riff eller en brutal chug for å ytterligere forvirre og forlyste lytteren.
Det er likevel ikke sjangerblandingen som er det mest fremtredende aspektet ved ‘Degenerations’, men måten bandet bygger større strukturer ut av lokale teksturer. Hvert av platas øyeblikk er som et tomt rom som skal fylles med objekter og tingester, og Diskord møter denne utfordringen med perspektivet til en abstrakt kunstner (noe som gjør coveret desto mer passende). Åpningslåta «Loitering in the Portal» går på dette viset fra de skingrende gitarene og frenetiske rytmene til Atheists ‘Jupiter’ over til en eksponentiell, dødsmetallisk celledeling rundt låtas midtpunkt. Et enda bedre eksempel på bandets teksturbruk finner vi imidlertid på «The Endless Spiral», som etter en intro fylt av skraping, seige alarmer og metalliske hugg akselerer inn i en hyperdrive av tappede gitarer og buet bass.
Det vil være et helt nytteløst prosjekt å forsøke å bane meg igjennom platas låtliste på utfyllende vis, men jeg kan i det minste dra frem et par låter som stikker lenger ut enn øvrigheten fra den biomekaniske, virvlende massen som er ‘Degenerations’. «Abnegations» er som om Undeath gikk seg vill i den radioaktive slummen på Expanders ‘Neuropunk Boostergang», toppet med en ekstatisk, Rush-aktig solo; «Raging Berzerker in the Universe Rigid» grenser opp mot fullstendig rytmisk oppløsning til slående effekt, og «Atoms Decay» er som en snublende, døddrukken Suffocation med hjerteflimmer og reflukssykdom. I tillegg har vi nevnte «The Endless Spiral», samt det kanskje største høydepunktet av dem alle, «Gnashing». Etter introduksjonens virvlende harmoniske gjørmepøl bryter bandet plutselig ut i et fengende crossover thrash/disco-riff som kunne fått selv den dystreste post-apokalyptiske festgjenger til å miste besinnelsen, før en eksplosjon av hyperaktiv svartmetall tilintetgjør de siste restene av menneskelig sivilisasjon på et blunk.
Som dere kan tyde ut ifra min uoversiktelige ordsalat er ‘Degenerations’ en plate det er umulig å oppsummere på hendig vis. Diskord har rett og slett gitt ut en plate som inneholder så mye informasjon, presentert på et såpass fremtredende vis at en som anmelder må anerkjenne at en tradisjonell omtale ikke rommer alle observasjonene man måtte ønske å inkludere. Det viktigste av alt er at ‘Degenerations’ er en av årets sterkeste norske utgivelser, og en plate som med iver og entusiasme setter dødsmetallen i et lys vi aldri helt tidligere har sett den i. Selvfølgelig vil skiva vise seg å være krevende for enkelte, men for de av oss som høster enorm glede av å se et band kaste seg inn i skapelsesprosessen med tøylesløst kreativt overskudd er ‘Degenerations’ et høydepunkt som kommer til å skape etterdønninger i lang tid fremover. Anbefales på det sterkeste.
Midt oppe i det forrykende og kaotiske gildet som er slippet av Enslaveds fire streamede konserter fra korona-perioden er det lett å glemme at det nærmer seg et år siden slippet av bandets 15. studioplate ‘Utgard’. Plata – som bød på en tematisk reise inn i underbevissthetens ukjente farvann inspirert av psykoanalytikeren Carl Jung – var på mange måter et stilistisk veikryss for bandet, og et av spørsmålene jeg har stilt meg selv oftest i etterkant av slippet er hvorvidt bandet tenker å fortsette ut i det psykedeliske og post-punkete universet de manet frem på plata, eller om de kommer til å snu skipet tilbake til tryggere havner. «Caravans to the Outer Worlds», tittelsporet fra bandets kommende EP, deklamerer med både tittel og innhold at Enslaved ikke er ferdige med å høste visdom fra Utgards disige og langstrakte vidder helt ennå.
Vindene som blafret i seilene på skipet som fraktet Enslaved gjennom ‘Utgard’ uler fremdeles på åpningen til «Caravans to the Outer Worlds», men en rytmisk ambiguøs basslinje varsler tidlig om kursendring for den rastløse musikerbanden. En diffus og psykedelisk atmosfære etableres, før et frenetisk parti vender blikket tilbake til ‘RIITIIR’s mer kaotiske øyeblikk. En ting som blir klinkende klart over «Caravans…» drøye seks minutter er at Enslaved har fullstendig oversikt over styrkene til sine respektive medlemmer, og de får alle muligheten til å flekse sine musikalske muskler innen vinden loser oss ut på slutten av låta. Isdal pisker opp en stjernestorm med sine flerrende gitarlinjer, Vinje lokker noen kosmiske 70-talls-teksturer ut av keyboardet sitt, Sandøy fungerer som en rytmisk hyperdrive for bandets rom-farkost, og Kjellson er den bryske barden som returnerer for å fortelle om de utrolige tingene som eksisterer ute i den kaotiske eteren.
Og så har vi selvfølgelig Bjørnson, mannen som skriver brorparten av bandets låtmateriale og tekster. Det er ingen tvil om at Bjørnson har mye av æren for at bandet har beholdt en lett gjenkjennelig identitet gjennom mengdevis av stilistiske skifter og utviklinger, men intervjuer rundt slippet av ‘Utgard’ og de fire streaming-konsertene ga meg inntrykket av at den nye medlemsbestanden har blitt et stadig mer integrert beist. «Caravans to the Outer Worlds» sine lydmalende kvaliteter og yrende musikalske liv vitner om et mulig frem-jammet aspekt, og bandets uttalelse i forbindelse med EP-annonseringen hinter også til en slags uunngåelig kollektiv transformasjon. Som blodfan av Enslaved kan jeg ikke annet enn å omfavne bandets nyfunnede retning og progresjon, ettersom ‘In Times’ og ‘E’ bar tegn til stagnering til tross for sine utallige styrker. Enslaved er nok en gang en uforutsigelig kreativ naturkraft på «Caravans to the Outer Worlds».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Blood Red Throne – Conquered Malevolence
Ute nå via Nuclear Blast Records
«Conquered Malevolence» er den andre singelen som slippes i forkant av death-metal-yndlingene Blood Red Thrones plate nummer ti, ‘Imperial Congregation’. Stafettpinnen tas i og for seg modig videre fra førstesingelen «Itika», som slo lyttere i bakken med en ubestridelig death metal-soliditet da den ble sluppet for noen uker siden. «Conquered Malevolence» er imidlertid en vel så god, om ikke bedre, prestasjon fra bandet.
Igjen er det snakk om en låt der grunnformlene i death metal-skolen mestres på ypperlig vis – produksjonen er tung, kraftig og klar der en bukett av upåklagelige riff driver låta fremover. Musikken er på mange måter et ganske typisk death metal-uttrykk, og byr i alle fall ikke på store særegenheter eller dristigheter, men henter mye styrke særlig i et gitarspill som for meg fremstår noe mer dynamisk enn det man finner i et hvilket som helst typisk death-metal-band. Dette gjelder særlig bridge-partiet, der Blood Red Throne byr på mørke, hissige harmonier og et soloparti som åpner låta på strålende vis. Dette er i alle fall aspekter som gjør meg mer nysgjerrig på ‘Imperial Congregation’ og bærer bud om en plate som kommer til å levere varer av særlig høy kvalitet når den slippes i oktober.
Skrevet av Alexander Lange
Helheim – WoduridaR
Ute nå via Dark Essence Records
Tittellåta på det bergenske svartmetallbandet Helheims neste plate er sluppet. Gjennom sitt nesten 20 år lange virke har dette bandet hentet inspirasjon fra den norrøne mytologien og derav etablert seg som en viktig aktør innenfor melodisk svartmetall, og om «WoduridaR» ikke serverer øregangene noen spesielt store overraskelser i så måte, vitner låta like fullt om en solid neste steg for Helheim.
Gjennom sitt melankolske og storslåtte preg er Helheims svartmetall her egentlig nokså vakker – særlig når den spinkle intro-melodien på «WoduridaR» vokser seg til å bli et sterkt, blendende akkordspill i versene. De neste seks minuttene sirkler mye rundt det flotte og folkemusikkinspirerte gitarspillet der Helheim også evner å by på noen hissigere variasjoner av verstemaet, og dette komplementeres av et storslått refreng der clean-vokalen sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ulvers ‘Bergtatt’ – med Helheims egenart i god behold. Til syvende og sist er nok «WoduridaR» en litt i overkant ensformig og repetitiv låt der dette repeteres mange ganger – likevel skygger ikke dette over at bandet har stålkontroll på selve materialet, der balansen mellom råskap og melankoli mestres uhyrlig godt.
Skrevet av Alexander Lange
Kal-El – «Mica»
Ute nå via Majestic Mountains Records
Det nærmer seg slippet av det norske «Astrodoom»-bandet Kal-El sin femte full-lengder ‘Dark Majesty’, og i den forbindelse slapp gruppen nylig en stoner-koloss av en singel ved navn «Mica». Kal-El har i lengre tid jobbet med å perfeksjonere sitt enkle men effektive sound, og bandets senere singler har virket farlig nærme å lokalisere uttrykkets kilde og essens. I kombinasjon med albumets fantastiske illustrasjon kan dette tyde på en helhetlig oppgradering av både ambisjon og musikalsk presisjon for rogalendingene, og singelen «Mica» bekrefter dette med et buldrende stoner-vogntog som vil kunne høste bifallende nikk fra selv de mest kresne stoner/doom-fanatikere.
For folk som har fulgt bandet over en lengre periode er det lite nytt å melde på «Mica». Gitarene flytter fremdeles tektoniske plater med sine dundrende fuzz-bomber, og «Cpt Ulven» trenger fremdeles gjennom veggen av lyd med sin messingblanke og kraftige røst. Det er altså lite som har endret seg ved Kal-Els beine og tilfredsstillende stoner annet en kvaliteten på materialet og låtskrivinga, men disse har til gjengjeld blitt raffinert til et nesten uangripelig nivå. Riffene kaprer lytterens musikalske minne med en uimotståelig enkelhet, og refrengene fester seg til hjernebarken som om de skulle vært brent inn med et merkejern. ‘Dark Majesty’ ser ut til å bli årets norske event hva gjelder tung men tilgjengelig stoner/doom, så om du har sansen for B-filmer, romferdsel og armerte oppdateringer av ‘Master of Reality’s tårnende riff burde du notere ned 27. august i kalenderen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Phantom Fire – «Feed on Fire»
Ute nå via Edged Circle Productions
Den scene- og studiovandte duoen som utgjør Phantom Fire høstet i mai lovord hos Metallurgi for sin inspirerte og potente sammensveising av farts- og svartmetall på EP-en ‘Return of the Goat’. Nå har vi fått enda en smakebit på bandets kommende debut ‘The Bust of Beelzebub’, og sannelig svarer ikke «Feed on Fire» på forventningene, om ikke de kanskje til og med tilspisser dem en smule.
«Feed on Fire» tar sitt eget imperativ på alvor. Låta er som en flammedrevet doning som gradvis trapper opp fart og intensitet, for så å detonere i et selvoppslukende flammehav ved veis ende. Låta veksler hovedsakelig mellom to moduser over sin spilletid: et ondskapsfullt og trillende d-beat-parti, og et eskalerende strekk med intens og svermende svartmetall. Galskapen begrenser seg ikke utelukkende til disse to seksjonene endog, og lydbildet kompliseres med en elegant rekontekstualisering av åpningstemaet via bassakkorder, samt en ledegitar som minner om en slags djevelsk utgave av surf-maestroen Dick Dale. De akustiske gitarene vi så vidt skimter ved låtas ende er et solid hint om at Phantom Fire ikke ønsker å spille safe eller streit på sin kommende debut, så hold øynene oppe for et potensielt ekstremmetall-høydepunkt på senåret. Phantom Fire annonserer sin ankomst på den norske metallscenen med ildfull overbevisning på «Feed on Fire».
Shepherds Crook er en trondheimsduo som nå har holdt på noen år og sluppet musikk med høy frekvens. Debutplata ‘Black Lake’ kom i 2018, og mellom denne og ‘Mat For Månen’ finner man hele to EP’er og to fullengdere. Selv var jeg før slippet av ‘Mat For Månen’ imidlertid mest kjent med soloprosjektet til duoens instrumentalist Ole Martin Hellesø (eller Ole Hell), Vandrer, som i år har slått fra seg noen mektige instrumentale doom-metal-utgivelser etter en svær debutplate i fjor.
Oppmerksomme Metallurgi-lesere vil kunne humre over at en ny Shepherds Crook-plate kan synes å være akkurat det jeg trenger. I omtalene av Vandrers utgivelser har jeg nemlig latt meg fascinere stort over strålende produksjon og et kvalitetstegn innenfor den litt magre doom-metal-scenen vi har i Norge, men samtidig irritert meg litt over ensformigheten og tomrommet som oppstår når vokal er helt fraværende og i liten grad erstattes med andre kreative krumspring. Mye kan dermed se ut til å være løst når Hell i Shepherds Crook har med seg vokalisten Nestor og vi fortsatt får servert fantastisk grovkornede dommedagsgitarer og nådeløst taktfaste trommeslag i seige og nærmest minimalistiske komposisjoner.
En slik konklusjon ville naturligvis vært rimelig overfladisk i seg selv, men har likevel mye for seg. Nestor og Hell komplementerer hverandre nemlig helt strålende på ‘Mat For Månen’, der sistnevntes instrumentalformler stadig ligger dundrende under Nestors beske og egentlig ganske svartmetallaktige skrikevokal som bidrar til å legge et nærmest kvelende mørke over musikken. Produksjonen ligger ellers tett opp mot Vandrers siste par påfunn, noe som i mine ører også innebærer en markant forbedring fra duoens tidligere utgivelser – dette er grovt og rått, men likevel forfriskende krystallklart.
‘Mat For Månen’ imponerer imidlertid også gjennom komposisjonene. Plata fungerer på mange måter i to deler, der tre femminuttere står for det første kvarteret og den todelte mastodonten «Ingen Morgenkvist» tar stafettpinnen videre til siste ende. Den første trioen med låter er et utmerket strekk, der ShepherdsCrook makter å ha føttene godt plantet i et enkelt, råtøft og mørkt doom-metal-landskap, men samtidig tilføyer nok tilleggselementer til at det aldri blir for ensporet. Noen flotte lead-gitarer lyser opp avslutningene av «The Narrow» og tittellåta, og på min personlige favoritt «Barfight» smeller Hell til med noen ordentlig blues-aktige stoner-riff a la Sleep mens Nestor forpester det hele med lange og grufulle skrik.
«Ingen Morgenkvist», særlig den elleve minutter lange førstedelen, er nok noe vanskeligere å fordøye, og spiller nok i enda større grad på Hells minimalistiske tendenser. Da er det nok også på sin plass å si at det grenser mot å være i overkant ensformig, men det er mer snakk om en lek med grenser enn overtredelser; riffene er det som vanlig lite å si på, og jeg har også sansen for hvordan de to delene komplementerer hverandre og hvordan Shepherds Crook også skrur opp tempoet litt mot slutten av den kortere andredelen der vi også får et gjensyn med de flotte lead-gitarene. Når musikken til slutt lander i dronete, sovende gitarer er det også snakk om en strålende avslutning på plata, der Shepherds Crooks kanskje største og beste bidrag er det evinnelige mørket de maner frem av tilsynelatende enkle doom-metal-elementer.
Bergensbandet Morta Sentinel skriver i sin bio at de er inspirert av frenetiske dødsmetalliske grupper som Timeghoul og norske Obliteration, så vel som den seigere og mer forråtnede gen-varianten som uttrykkes via band som Autopsy, Krypts og Cryptic Brood. Dersom du har en større interesse for undergrunns-dødsmetall enn folk flest vil disse referansene trolig vekke enorme forventninger rundt musikken til Morta Sentinel, og disse forventningen vil for det meste bli tilfredsstilt på deres korte debut-EP ‘Golgata’. På ‘Golgata’ presenterer trioen et noe stilistisk fragmentert produkt, men som inneholder absolutt alt som kreves for å snekre sammen en virkelig enestående dødsmetall-utgivelse.
Det første som gjør seg bemerket når man trykker «spill av» på åpningssporet «Atlantean Sentinel» er hvor fabelaktig råtten og muggen produksjonen på ‘Golgata’ er. Miksen har den klaustrofobiske og kjeller-aktige karakteren som kjennetegner virkelig gode dødsmetall-demoer, samtidig som den er fylt av organiske teksturer som sender fantasien i retning morkne trekister og det fuktige jordsmonnet som tynger ned på dem. Sammen med Beyond Mans selv-titulerte debut er dette den beste undergrunns-produksjonen jeg har hørt på en norsk utgivelse i år, selv om det skal sies at trommene sluker gitarene noe i de heftigste og mest svermende partiene.
Når det kommer til låtskrivingen har jeg derimot mer og plukke på, samtidig som jeg anerkjenner at Morta Sentinel har teften for et knippe dødsmetalliske uttrykk som er virkelig vriene å mestre. De fire sporene inneholder selvfølgelig flust av kravlende Autopsy-riff og stormende Timeghoul-ismer som annonsert, men jeg mener at bandet har en progressiv tendens som er mer fremtredende enn bandet innrømmer i sine egne skriverier. Tittelsporet inneholder rytmiske impulser og klatrende riff som minner om den fremoverlente brutaliteten til Blood Incantation, og «Hakeldama» har en futuristisk atmosfære som på mange måter kan sammenliknes med Sidereans subtilt grensesprengende ‘Lost on Void’s Horizon’. Ja, det drodlende solospillet og den akustiske klimpringa på broen til førstnevnte blir litt mye i konteksten av en EP som allerede truer med å sprenge sine 18 minutter med en overflod av separate ideer, men litt iver må man kunne godta på en debut-utgivelse – spesielt om den demonstrerer et såpast voldsomt potensiale som ‘Golgata’.
For ‘Golgata’ er mest av alt et tegn på at en monsun av høykvalitets-dødsmetall kan være på vei fra dette hold, ettersom Morta Sentinel virker å ha fullstendig kontroll over det musikalske språket som gjør nekrotisk dødsdoom til en av de mest potente undergrunnsuttrykkene der ute. Alt de trenger å gjøre er å koke ned miksturen sin til et enda mer konsentrert destillat, og filtrere ut det siste som er igjen av overflødige elementer. Dersom bandet tar sitt eget potensial på alvor er det nemlig vanskelig å skimte en øvre grense for hva de kan få til med sin foretrukne form for ekstremmetall – det eneste som er sikkert er at oddsene for at vi får oppleve noe virkelig spektakulært er svimlende høye. Morta Sentinel åpner en ny dør til det evig forlokkende undergrunns-riket på ‘Golgota’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Zerozonic – It’s Gettin’ Groovy in Here!
Usignert, ute på strømmetjenester
Det er bare å si det med en gang: Tittelen på Zerozonics nyeste fullengder er nok passe uspiselig for de av oss som ikke allerede er mer eller mindre fanget av dette bandets uhøytidelige og ukompliserte vibber. Dette bandet er et groove metal-prosjekt som ble startet opp i 2004 av en med fartstid fra både Blood Red Throne og Satyricon, og fremstår på ‘It’s Getting Groovy in Here!’ på alle måter som en hyllest til de øyeblikkelig tilfredsstillende, groovy og morsomme sidene ved metallen.
For de som skulle tro at groove metal-merkelappen betyr at Zerozonic er en slags etterligning av mer ekstreme band som Lamb of God og Machine Head, vil jeg imidlertid slå fast at man nok er på feil spor – selv om man kan spore elementer som minner om sistnevnte band. Her er vi først og fremst ganske så langt inne i verdenen til 2000-tallets alternativmetall, og assossiasjonene flyr til musikk av blant annet Max Cavaleras påfunn og Five Finger Death Punch.
Zerozonic er på ‘It’s Getting Groovy in Here!’ imidlertid gode på det de prøver på. Plata åpner med to sterke låter som høster godt av utgivelsens sterke og punchy produksjon, og bandet evner her å holde energinivået oppe på godt og dynamisk vis. Lenger utover holder bandet stort sett koken oppe på habilt vis selv om noen av riffene både er litt like hverandre (hovedriffene på henholdsvis «Road Tale» og «Against the Grain» høres egentlig bare ut som variasjoner av hverandre, blant annet) og eksempelvis på «Daymare» repeteres ut i det vel langtekkelige.
Det er i det hele tatt ikke musikken det er så veldig mye i veien med på ‘It’s Getting Groovy in Here!’, selv om jeg ikke kan skryte av store nyvinninger eller dristigheter som overrasker eller skiller seg ut fra tilsvarende band. Jeg vil imidlertid tillate meg å si at selve presentasjonen og det rent tematiske er langt mer corny enn det jeg tror det hadde trengt å være. Én ting er albumtittelen, men med refrenglinjer som «Come on! Come on! Let’s do this!» på en låt som «2 Guys 1 Whiskey» mener jeg nok Zerozonic bommer. I mine ører blir det rett og slett mer teit enn forfriskende uhøytidelig, og da forsvinner også mye av moroa. Med slike påpekninger står man naturligvis i fare for å være teit selv, og det er ingenting jeg håper mer enn at mange har glede av ‘It’s Getting Groovy in Here’ – for det er også en plate med mange styrker i behold, og det er en utgivelse som ofte treffer festglade metallnerver i gjennomlyttingene.
Skrevet av Alexander Lange
Helvete – Mystic Spell Of Hatred
Ute nå via Road Rat Recordings
På den nye plata til svartmetallduoen Helvete, som består av Herregud the goddamned demon with strings of hell på gitar og Amorak the infernal screams of Fenriir and battery of death på trommer og vokal, lekes det med bristepunktene for svartmetallens råskap. Her er det ikke snakk om musikk som høres ut som er spilt inn på øvingsrommet; nei, snarere får jeg inntrykket av at jeg står noen meter unna et øvingsrom der døra står på gløtt, der trommene er vesentlig nærmere meg enn de andre instrumentene, og den effektbelagte, ‘Wrath of the Tyrant’-aktige vokalen først og fremst er det som vitner om at jeg hører på en ordentlig innspilling.
Innenfor undergrunnssvartmetallen er ikke slike karakteristikker nødvendigvis utelukkende negative. Sjangeren har, som de fleste metallfans også anerkjenner, høstet godt av lav produksjonskvalitet fordi dette tilføyer fandenivoldskheten og – i mange tilfeller – atmosfæren som gjør sjangeren så appellerende i utgangspunktet. Men det er naturligvis også snakk om en balanse, og på ‘Mystic Spell Of Hatred’ er det snakk om en produksjon som ofte gjør komposisjonene mer eller mindre ugjennomtrengelige. Det er ikke alltid så enkelt å vite hva Helvete egentlig prøver på, og i forlengelsen av det gjennomført ustrukturerte og kaotiske preget blir det nesten bedre og mer meningsfullt å se på denne plata som noe sånt som en avant-gardistisk grindcore-plate enn en svartmetallplate (grindcore-merkelappen rettferdiggjøres for så vidt litt av den nokså friske to-sekunders-låta «Enchanting Chaos») – selv om det åpenbart er en svartmetallplate.
Likevel får jeg riktignok ikke veldig mye ut av malstrømmen «Mystic Spell» og de mildt sagt haltende groovene i «Dark Riders» og «Horror Of Existence». Helvete får imidlertid til noen kule øyeblikk i forlengelsen av uttrykket sitt; de iskalde skalanedgangene i «Seven Souls In The Forgotten Forrest Of…» maner sammen med noen frijazz-aktige trommer et fantastisk kaos jeg har ganske mye sans for, og de minst like frijazzete bølgene av instrumenter og vokal som skapes midt i denne låta og mot slutten av «Tears Of Pagan Rites» mener jeg viser hva produksjons- og komposisjonsvalgene til bandet faktisk kan ha for seg. Det er i forsøkene på mer konvensjonell komposisjon Helvete faller gjennom, og når dette også tilsynelatende gjennomsyrer store deler av denne plata, ender det opp med at jeg klør meg litt i hodet over ‘Mystic Spells Of Hatred’ – all den tid Helvete også får til noen virkelige djevelske, kaotiske og desorienterende partier.
Tittelen på den nye singelen fra Leprous kommende plate ‘Aphelion’ er på mange måter gjeldende for opplevelsen av låta i seg selv. Ikke i den betydning at det forrykende instrumentelle overskuddet på «The Silent Revelation» er en åpenbaring, – at Leprous består av noen av de skarpeste instrumentalistene vi finner i rock/metall er allerede viden kjent – jeg sikter heller til måten de gradvis har spedt mer og mer pop inn i uttrykket sitt over årenes løp. På «The Silent Revelation» makter Leprous å integrere popen og prog-metallen/rocken i større grad enn noen gang tidligere, men det uten å trekke særlig oppmerksomhet til hvor smidig utførelsen av sammensveisingen egentlig er.
Det er særlig to elementer som bidrar til å kamuflere sveisesømmene mellom de to uttrykkene; måten låta begynner i et funky og elegant landskap vi allerede kjenner godt fra plater som ‘Malina’, og hvor uanstrengt Leprous kaster seg inn i det storslagne og superfengende refrenget. Vi ble allerede introdusert for denne Algiers-aktige, nesten gospel-påvirkede pop-impulsen på bandets forrige singel «Running Low», og effekten er like slående på «The Silent Revelation» som den var på sin forgjenger. Bandets tekniske ferdigheter er som alltid anvendt i sangens tjeneste, og Einar Solbergs enestående stemmemateriale og -kontroll anvendes på samme måte for å formidle tekstens plagede og såre karakter.
Det er selvfølgelig flere aspekter ved låta man kan rette oppmerksomhet mot – som de Owen Pallett-aktige strykerne eller den kjølige minimalismen som sender tankene i retning Islands moderne pop-tradisjoner – men viktigst er det å understreke at «The Silent Revelation» er en låt som er seg selv fullt og helt. Mine referanser og sammenlikninger har oppstått som følge av analyse i forbindelse med omtaleskriving, og folk flest vil nok først og fremst høre en låt som kombinerer det Leprous tradisjonelt sett har gjort best med retningen bandet har begitt seg utpå i nyere tid. Avslutningens Tesseract-aktige tyngde og groove utgjør rosinen i pølsa – en avsluttende skuddsalve i et allerede vunnet slag. Leprous har fremdeles til gode å skuffe undertegnede, og etter tre singler virker det ytterst usannsynlig at ‘Aphelion’ blir noe annet enn nok en juvel i bandets diskografi.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Order – Descend
Ute nå via Listenable Records
Order er et spennende sammensurium av røttene til både norsk death metal og norsk svartmetall. Bandet lanserte sin debutplate ‘Lex Amentiae’ i 2017 og består av medlemmer som tidligere har spilt i Cadaver og Mayhem, noe som også for så vidt kan høres i bandets harde og svartmetallaktige death metal på debutplata.
Når Order med låta «Descend» nå har startet opptakten til plate nummer to, The Gospel, er svartmetallpreget kanskje enda tydeligere – men uten at death metal-estetikken er forlatt på noen måte. Snarere er den der i litt annen form; «Descend» er i mine ører mørkere og mer djevelsk enn det meste på ‘Lex Amentia’, blant annet ved hjelp av moll-akkordene innimellom, men er samtidig en uhyre tung låt som vil ha deg til å kjenne lyden langt inn i kroppen. Kompgitarene er fantastisk feite og komplementeres ypperlig av det Mayhemske akkordspillet, og med trommene kan det nesten bli litt mye der skarptromma blir høylytt, svær og dominerende særlig i blast-beat-partiene.
«Descend» er i forlengelsen av dette også en ganske enkel komposisjon som – passende nok – minner oss om mange av røttene til de to undersjangerne av metall vi har med å gjøre. Det ukompliserte og ganske så fantastiske hovedriffet er som en hjørnestein på flere tonn i denne låta, og får meg nesten til å tenke at «Descend» kunne vært enda kortere og mer definert rundt det– uansett gir det imidlertid gode grunner til å glede seg til The Gospel.
Skrevet av Alexander Lange
Conception – Gethsemane(Live)
Ute nå via Conception Sound Factory
Steg to i hard rock-bandet Conceptions crowdfunding-kampanje, låta «Gethsemane», er ute. Tidligere har bandet servert oss «Cry», som for meg var en helt habil, men litt forglemmelig låt. «Gethsemane» er hakket bedre og bringer med seg et sterkt refrengtema og en låtstruktur som i større grad holder interessen oppe hele veien. Problemene som kanskje vil løses gjennom studio-versjoner er der imidlertid fortsatt – nærmere bestemt ved at lydbildet, særlig med tanke på gitarene, er litt spinkelt og ikke helt i stand til å levere den energien jeg antar at Conception ønsker å formidle i låta. Likevel bør dette være en mer enn god nok låt for bandets allerede store fanskare – og sannsynligvis også for et bredere publikum.
Skrevet av Alexander Lange
Grillfeast – «Eingangsgrill»
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
De ukjente musikerne bak Grillfeast kom nylig ut med singelen «Eingangsgrill», og i likhet med debuten ‘Fuck You Pt. 1″ er låta et selvfølgelig stykke svartmetall som er langt bedre enn tittelen og den visuelle utformingen måtte tilsi. «Eingangsgrill er en messende og hypnotisk låt som ulmer og hveser på intenst vis, til tross for at den er relativt stillestående. Produksjonen er varm og gnistrende som glørne etter en nedbrent stavkirke, og vokalen er fremført med en forheksende sinnssvakhet som sender tankene tilbake til sjangerens eksentriske oppstart. Selv om låta trolig har sitt opphav i beruset tidsfordriv har den kvaliteter som utvilsomt vil appellere til enkelte fans av Darkthrones tidlige materiale, blant annet en «zero fucks given»-holdning som kler lavterskel-svartmetall svært godt. Sjekk ut «Eingangsgrill» dersom primitiv og hypnotisk svartmetall med en solid groove er din greie.
I et Norge uten Aura Noir åpner det seg plutselig nye muligheter for unge og sultne ekstremthrash-grupper til å kreve sin plass i rampelyset. Oslo-bandet har (ved siden av Nekromantheon) lenge vært det ledende flaggskipet i en sped bølge av norsk thrashmetall, i tillegg til å være pilaren samtlige nye band måles opp i mot. Nå som denne pilaren har blitt heist ned av sine egne skapere begynner kampen om plassen ved Nekromantheons høyre hånd, og et av bandene man bør merke seg i forbindelse med denne kreative knivingen er Trondheims Corroder.
Det første minuttet av åpningssporet på deres debut-demo fra i år bør umiddelbart sende tankende i retning nevnte Nekromantheon. «Venomous» sine skarpe riff og nådeløse trommedriv er til forveksling lik sin trolige inspirasjonskilde, men det tar ikke lang tid før Corroder etablerer seg som en kimære med en noe annen genetisk make-up enn denne åpningen måtte tilsi. Den stormende og episke gitarsoloen som kroner låtas bro er allerede et lite avvik fra Norges-thrashens nedstrippede og brutale framtreden, og på «God of Pigs and Rats» avslører bandet endelig det som kan sies å være deres x-faktor: dødsmetallen.
Jeg vet ikke om det er den primitive men organiske produksjonen eller måten broen på «Idolatry of Hatred» eksploderer som en ti-tonns spikerbombe, men dødsmetallen i sin tidlige og prototypiske form har uansett en viktig rolle å spille i Corroder sound på deres første demo. Det stemmer at utgivelsen har flust med ubesudlede og rendyrkede thrash-sekvenser – se f.eks den ‘Seasons in the Abyss’-aktige åpningen til «Idolatry of Hatred» – men de svermende gitarene og de brølte vokalene skyver lydbildet såpass langt i retning dødsriket at det ikke blir feil å klassifisere ‘Demo 2021′ som en dødsthrash-utgivelse. Differensieringen fra norske normer innenfor thrashmetall stopper ikke ved Hades’ porter heller: instrumentalen «The Blind Wraith» hinter nemlig om en progressiv og eventyrlysten impuls som ligger og ulmer under bandets tradisjonelt ekstreme ytre.
Det viktigste å nevne er dog at ‘Demo 2021’ er en forbanna bra førsteutgivelse. I et annet år er det ikke utenkelig at Corroders debut ville røsket til seg tittelen som årets norske thrash-utgivelse, men tatt i betraktning at Nekromantheon tilfeldigvis slapp den beste norske thrash-utgivelsen gjennom tidene i det andre korona-året må bandet se seg fornøyd med å spille andre-fiolin. Dette er uansett en rimelig bra sluttplassering for en 20-minutters demo-innspilling som mer enn noe annet er en prøvekjøring i forkant av en mer substansiell utgivelse (forhåpentligvis), så Corroder har all rett til å heve sine glass og skåle for det de har fått til på sin debut. ‘Demo 2021’ er ekstrem-thrash av første klasse, og et utmerket første steg for det ferske Trondheimsbandet Corroder.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nightfox – White Cobra
Ute nå via Lions Pride Music
Antallet ganger jeg frivillig har vært eksponert for alle former for hårmetall/puddelrock etter min periode som ivrig spiller av Guitar Hero-serien kan trolig telles på ti fingre, og ideen om at noen kunne ha et såpass sterkt forhold til sjangeren at de ville være tilbøyelig til å bruke adskillig med tid og penger på å gjenopplive sjangeren i albumformat har virket utenkelig på alle måter. Eksistensen av Nightfoxs ‘White Cobra’ er én av utallige påminnelser om hvor feil jeg kan ta til tide; en hårmetall-skive som lever, ånder og blør sjangeren uten antydning til ironisk distanse.
Medlemmene av Nightfox har en tilsynelatende sterk forbindelse til denne stilarten som oftest fungerer som skyteskive for nådeløse musikk-kritikere, og denne kjærligheten skinner gjennom via en utgivelse som nailer absolutt alle aspektene ved den (for mange) forhatte sjangeren. Debutplata ‘White Cobra’ er fylt til randen av arrogante hårnålsriff, høyt stablede koringer og synther som glitrer som stjerneskudd over Los Angeles’ lysrør-opplyste gatelabyrint. Det finnes ikke et sekund musikk på ‘White Cobra’ som ikke kunne ha vært røsket skrikende og sprellende ut av det skamløse 80-tallet, en observasjon som blir enda mer gjeldende når man tar i betraktning den disige og tidsriktige produksjonen. Nightfox vet nøyaktig hva de ønsker å oppnå med musikken sin, og de vet tydeligvis også nøyaktig hva de må gjøre for å komme seg dit. Men er det noe bra?
Glam-skeptiker som jeg er må jeg innrømme at å lytte til ‘White Cobra’ er til forveksling likt det å glane på en svinedyr sportsbil: først lar du deg imponere av doningens glattpolerte og skinnende overflater, deretter tar du deg selv i å ønske at du kunne tilbrakt en hel natt susende rundt i faenskapen med adrenalin og endorfiner pumpende gjennom årene. Det er alltid en fornøyelse når grupper kjenner sitt valgte uttrykk så godt som gutta i Nightfox, selv med et fullstendig fravær av kreative utsving og eksperimenter. Åpningen på «Resurrection» henter sine pulserende synther ut av 80-tallets daterte storfilmer, koringen på tittelsporets refreng slår deg lekent over neseryggen som en pelskledt Ibanez, og soloen på «Ride the Sky Tonight» er som en uhøytidelig hyllest til Eddie Van Halens banebrytende gitarspill. Alt er hårreisende corny, og alt stemmer nøyaktig på en prikk når det gjelder hva man ønsker av en hårmetall-plate i 2021.
Best av mengden er «Your Broken Heart» og «Storm Fighter». Førstnevnte er med sine (p)optimistiske Poison-licks og akkordskifter intet mindre enn glam-perfeksjon, og sistnevnte drar opp tempo på et tidspunkt i plata jeg var redd for at samtlige låter kom til å befinne seg i et traskende middel-tempo. Utenom disse er det flere låter som byr godt på seg selv, men som mangler det siste lille ekstra som må til for å innvie musikken hos den leopardtights-kledte elite. ‘White Cobra’ er langt bedre enn en puddelrock-skive utgitt av et ukjent band har rett til å være i 2021, og maktet å få selv en kjip og tafatt kritiker som meg selv til å glise som følge av sine ekstravagante, musikalske eskapader. Dersom du hater hårmetall som djevelen får du nok lite ut av Nightfoxs debut, men dersom du har et nostalgisk forhold til pannebånd og hårspray kan ‘White Cobra’ være nøyaktig det du trenger i den sene august-heten. Anbefales (med forbehold).
Skrevet av Fredrik Schjerve
Farbáuti – Hulderdans
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Det siste i en lang rekke soloprosjekter, Farbáuti er nok et banner reist av musiker Gjøran Skuggå for å forsøke å få oversikt over sin egen kreative driv. På prosjektets debut-EP ‘Hulderdans’ er det fortsatt snakk om svartmetall i første omgang, men elementer fra andre uttrykk sniker seg tidvis inn, som for å argumentere for Farbáutis distinkte identitet blant et knippe liknende prosjekter. I et tilfelle er denne distinktheten faktisk slående, men de øvrige låtene er preget av den samme tendensen mot diffuse låtstrukturer og ugjennomtrengelige teksturer som kjennetegner mannens produksjon.
Det nevnte eksempelet er åpningslåta «Nakne Føt på Råtten Lyng». Med tekst skrevet av gjeste-poet Synnøve Holdhus er låta uten tvil den beste låta jeg har hørt fra Skuggås hold siden jeg ble introdusert for undergrunns-musikeren i fjor. Den melankolske, melodiske og varme svartmetall-låta har en sterk hovedprogresjon, støttet oppunder av en fargeleggende basslinje og Skuggås hese vokaler – som i denne omgang er lagt akkurat passe langt bak i miksen. I tillegg har midtpartiet et Athar Aghanon-aktig glitch-segmentet som er både kreativt og fett, og som bidrar til å gi låta en tredelt struktur som er langt tydeligere enn det som vanligvis forventes fra dette hold. Denne strukturelle presisjonen mangler på de øvrige låtene, selv om de også byr på sine øyeblikk av mørk og klaustrofobisk svart/dødsmetall som fenger.
Alt i alt er ‘Hulderdans’ en god utgivelse for musikeren bak Skuggima∂r, om så åpningssporet troner en hel del høyere enn sine omgivelser. Om du ikke har hatt sansen for tidligere låter vi har dekket av karen kan det være verdt å sjekke ut denne låta, ellers er det mye som er til forveksling likt det mindre eksperimentelle stoffet til mannens hovedprosjekter. Gjøran Skuggå foretar et vellykket dykk inn i det melodiske svartmetall-landskapet på åpningssporet til Farbáutis ‘Hulderdans’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Blodhéfnd – Hand of Vecna
Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester
Blodhéfnd er et fullstendig anonymt svartmetallprosjekt som av ukjente årsaker kun forvalter en Soundcloud-konto og en Spotify-profil. Debut-utgivelsen ‘Hand of Vecna’ er en kort affære fylt av det som mest av alt oppleves som en ufullstendig skisse av en mer fullverdig plate; åtte instrumentaler med intetsigende strukturer som mer eller mindre jogger på stedet. Likevel er det mange gleder å hente i ‘Hand of Vecna’s indre, ettersom det foreløpig uformede råstoffet besitter et voldsomt potensial og egenverdi.
Musikken på ‘Hand of Vecna’ henter mesteparten av byggesteinene sine fra andrebølgens klassiske utgiveser, men den er også badet i et sært og okkult lys som mest av alt minner om den greske svartmetall-scenens ukuelige eksentrisitet. Dette lyset opptrer ofte i form av en grovkornet synth, som for eksempel på «The Sorcerer» og tittelsporet, men det ulmer også ut av det synkende korpartiet som komplementerer «Into the Hateful Castle»s primitive black’n’roll. Generelt er det mye tilleggseffekter å spore over platas 18 minutter, og det faktum av at noen av disse minutter utelukkende er viet til orgelmeditasjoner og atmosfærisk gitarplukk gjør det vanskelig å godta ‘Hand of Vecna’s status som album.
Det er derfor pussig at det visuelle og estetiske er såpass velutformet som det er. Ja, produksjonen er ujevn fra låt til låt og er preget av et markant mangel på bass, men uttrykket til Blodhéfnd er på mange måter et velavrundet og flott okkult svartmetall-sound. Albumcoverets flotte illustreringer og klassiske symbolisme formelig ber om en mer utbrodert og ferdigstilt utgivelse – i tillegg til at det krever en vokalist som kan pakke ut dets skulte betydninger via belysende låttekster. Slik utgivelsen står i dag er det en interessant og mystisk liten sak, men mangler den større visjonen og substansen som kreves for at den fungere som plate. Verdt en gjennomlytt for folk med en umettelig appetitt for okkult og hellenistisk svartmetall.
Debutplata til svartmetallduoen Blutumhang, ‘The Fires of Domination’, fascinerer ved at den lar det rå og vakre ved svartmetallen gå sammen i en voldsom intens enhet. Her snakker vi i utgangspunktet om nokså melodisk og til dels folkemusikkinspirert svartmetall som sikkert kan minne om band som Agalloch og Drudkh, og der en ‘Transilvanian Hunger’-aktig råskap i produksjonen gir lydbildene en okkult og mystisk følelse som man finner mye av i materialet til band som Yellow Eyes og Batushka. Men Blutumhang stopper ikke der: Musikken lar seg nemlig prege mye av den diffuse og voldsomme skrikevokalen på plata, som bidrar mest til å løfte musikken til et helt nytt nivå av intensitet.
Det er også snakk om en intensitet Blutumhang håndterer usedvanlig godt. Etter det desorienterende, fantastisk støyete og eksperimentelle introsegmentet «Hatred of Absolution» eksemplifiseres dette gjennom de to låtene «The Treacherous Whore» og «Dignities Denied». Her er førstnevnte en litt lenger og mer progressiv sak, mens duoen tråkker litt hardere og mer direkte på gassen på sistnevnte; voldsomt er det hele tiden, men gjennom ulik dynamikk, særlig i trommespillet, og små pauser bestående av gamle båndopptak blir det likevel aldri for mye av det gode. Under den lavoppløselige produksjonen, som jeg vil påstå tjener plata godt ved at den tilfører en atmosfære av både håpløs og storslått art, må det her også sies at det ligger umåtelig vakre melodier. ‘The Fires of Domination’ karakteriseres på sett og vis av et spenningsforhold og en drakamp mellom det stygge og det vakre og melankolske, og det at de ulike elementene lar seg komplementere så godt er sannsynligvis platas største styrke.
For de gode taktene fortsetter. Interluden «Eternal Fires of Domination» plukker opp den litt eksperimentelle stafettpinnen fra introlåta og lar noen fantastiske skrik forpeste et slitent koropptak. På den påfølgende syvminutteren «Disgust & Dominance» utforsker Blutumhang sine mer tålmodige sider og lar to storslåtte, melodiske og tunge(!) riff fungere som grunnstøtter for den ganske lange komposisjonen – og det blir aldri kjedelig når duoens høygir er så velfungerende og dynamisk.
Likevel vil jeg nok påstå at det ikke går like bra i åpningssegmentet til siste låt ut, «The Fateful Hands of Fury», som med sine nesten ni minutter er platas lengste. Her blir melodiene ørlite grann for repeterende – det er rett og slett ikke like sterkt som Blutumhangs tidligere eskapader på denne utgivelsen. Det tar seg imidlertid nevneverdig opp; denne låta kommer sterkt tilbake med noen av platas desidert ondeste riff noen minutter ut i det. De minimalistiske og Burzum-aktige synth-ambient-elementene tilføyer også en interessant side til musikken, og skaper ikke minst en guffen stemning over båndopptakene som runder av hele greia.
Ambient-delene, kanskje særlig støyelementene, og hvordan de glir så godt inn i den større sammenhengen på plata gir i det hele tatt følelsen av et høyt potensiale for Blutumhang. Men først og fremst er det altså intensiteten denne duoen evner å mane fram på ‘The Fires of Domination’ som treffer meg sterkest.
Norges kanskje største svartmetallegender, Mayhem, er tilbake – om enn med mindre brask og bram enn vanlig. ‘Atavistic Black Disorder / Kommando’ er en todelt og kort EP-utgivelse der de tre første låtene er b-sider fra studiojobben som ga oss fjorårets fantastiske ‘Daemon’, mens andre halvdel er et knippe korte cover-låter av punkbandene Discharge, Dead Kennedys, Rudimentary Peni og Ramones, der bandets tidligere vokalister Messiah og Maniac attpåtil dukker opp.
Det nyeste EP’ens første segment byr på er den sterke singelen «Voces Ab Alta» som ble sluppet for noen uker siden; kulest er imidlertid kanskje gjensynet med de hypnotiske gitarene i «Everlasting Dying Flame», som sammen med «Black Glass Communion» var bonuslåtene på ‘Daemon’. I andre enden falt Ramones-coveret av «Commando» nok mest i smak, der de andre nok ligger litt for langt opp mot originalene til at jeg synes det var så alt for spesielt. Dette er imidlertid en kul liten kuriositet fra Mayhem, og kanskje er det dørstokken mot bandets neste påfunn.
Skrevet av Alexander Lange
World of Damage – ‘Invoke Determination’
Ute nå via WOD Records
Etter å ha servert det internasjonale metall-publikum røff «Doomsday Rock’n’Roll» i over et tiår med Chrome Division ble det endelig tid for Kjell Åge Karlsen (også kalt Mr. Damage) å skrive sin egen plate. Mannen har selv understreket hvor mye diplomati som kreves for å skrive og spille inn musikk som et femmanns-apparat, og at han i 2016 bestemte seg for å se hvor skrivinga kunne bære ham dersom han ikke hadde andre låtskriver-hjerner å forholde seg til. Resultatet er ‘Invoke Determination’, en skive som til tross for en mixtape-aktig struktur fylt med gjesteopptredener makter å fremstå som temmelig konsis.
Musikken vi finner på ‘Invoke Determination’ befinner seg for det meste i krysningspunktet mellom metall og hardrock (med trykk på førstnevnte), men krydres stadig med elementer fra både mer ekstreme og softere uttrykk. Helhetsinntrykket er litt som en sammensmelting av rock-instinktene til Chrome Division med den kommersielle melodeathen som eksemplifisert via de nyere platene til In Flames og Soilwork. I tillegg virker det som at Kjell Åge Karlsen til en viss grad har tilpasset låtene med tanke på gjesteartistene, så det er rikelig med variasjon på plata til å rettferdiggjøre spilletiden på en drøy time.
Det uttrykksmessige utgangspunktet presenteres allerede på åpnignslåta «I Will Not Conform» (gjestet av henholdsvis Maurice Adams fra Horizon Ablaze og Shagrath fra, ja, det tror jeg ikke jeg behøver å nevne en gang): Kraftige riff og velstrukturerte arrangementer som ikke skyr unna hverken grooves eller utvidede solo-seksjoner. Tittelsporet byr så på et tidlig høydepunkt via Bjørn «Speed» Strids forrykende vokaler, før Bernt Fjellestad fra Scariot får bryne seg på en bunntung hymne til fartsdemonens liv og lynne. Låtene er gjennomgående velprodusert og utrolig ryddig skrevet, solide tegn på en musiker som har håndverket på plass.
Etter en fabelaktig låt ved navn «Until the End of Days» (gjestet av Chris Clancy fra Mutiny Within) bærer det over i platas andre halvdel, som i større grad beveger seg vekk fra platas basale uttrykk via dempede ballader og rivende thrash-numre. Låtene som kommer best ut på B-siden er «Insanity» (Gjestet av Pål Mathiesen fra Minas og Susperia) og det heseblesende gjensynet med Bernt Fjellestad på thrash-kruttlappen «Cancel», der de softere numrene (Som «Until the End of Days» med Roy Khan fra Kamelot og instrumentalen «Black Moon») fremstår som noe mer anonyme. Eddie Guz fra The Carburetors får æren av å sette strek, og gjør det med en sjokkerende overbevisende sørstats-ballade som sender tankene i retning Phil Anselmos banditt-crooning på Panteras ‘The Great Southern Trendkill’.
‘Invoke Determination’ tar konseptet «etablert bandmedlem utforsker eget musikalsk univers» og gjennomfører det på selvsikkert og uanstrengt vis. Kjell Åge Karlsen vet å lene seg på sine egne styrker, og resultatet er et knippe strømlinjeformede kraftpakker som trolig gjør seg godt i en hel mengde ulike settinger; om det er snakk om grillfest, egenlytting eller pubcrawling i et nyåpnet bysentrum. Om så jeg ikke lar meg trollbinde av samtlige av låtene på ‘Invoke Determination’ inneholder den nok blinkskudd til å gjøre skiva til et godt kjøp for fans av moderne metall/rock-hybrider. Kjell Åge Karlsens World of Damage overbeviser med sin musikalske visjon på den slagkraftige og varierte debuten ‘Invoke Determination’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Astral – Ode to Hate
Usignert, ute på Bandcamp
På Astrals Bandcamp- og Facebook-sider vil du finne mye som tyder på at enmanns-bandet føler en viss tilhørighet til «raw black metal»-bølgen som for øyeblikket sveiper over de digitale kyststriper og kontinenter. Dersom man tar en hastig lytt på hans nye EP ‘Ode to Hate’ vil man derimot kunne fastslå at denne forbindelsen må være ideologisk/filosofisk heller enn musikalsk, ettersom Astrals uttrykk har svært lite til felles med den som tyter ut av sjangerens foreløpige hotspot i Portugal. Ja, det viser seg faktisk å være en solid utfordring å plassere Astral på metall-kartet i det hele tatt, ettersom de utallige stilartene som kjemper om plass på ‘Ode to Hate’ pisker opp en støvsky som fullstendig stenger sikten til bandets eventuelle musikalske ledestjerne.
Etter en seigtflytende, Blut aus Nord-aktig åpning blåser åpnings- og tittelsporet «Ode to Hate» opp i en storm av Aosothsk black/death toppet med vridende ledegitarer. Låta – og EP-en som helhet – følger en lineær og ikke-repeterende struktur, hvilket gjør den regelmessige forvandlingen fra stilart til stilart umulig å ignorere. Denne kameleon-tendensen blir enda tydeligere på «Newborn Black Hole», som i løpet av sine fem minutter svinger innom både Deathspell Omegas kryptiske dissonanser, de mektige gitarstemmene til band som Proscription/Eximperitus, den norske andrebølgens frostlagte melodier og et konsentrert strekk av teknisk dødsmetall. Den konstante rattomdreiningen gir meg som lytter følelsen av å ha fått et mildt tilfelle av nakkesleng, men på samme tid lar jeg meg fascinere av det stadig skiftende terrenget og overraskelsene som følger med.
Dersom man isolerer ideene som befolker ‘Ode to Hate’ finner jeg derimot lite å klage over. Noen av ledegitarene fremstår kanskje som litt retningsløse, men øvrigheten av ideer er solide og distinkte nok til å kunne fungere som kreativt utgangspunkt for en hel plates materiale. De lettere psykedeliske Blut aus Nord-strekkene komplimenteres godt av den kjølige og digitale produksjonen, og de jagende, kosmiske vindene som avslutter «Newborn Black Hole» er voldsomme nok til å distrahere fra den fragmenterte opplevelsen av EP-en som helhet.
Musikken på ‘Ode to Hate’ kan sammenliknes med flytende metall av høy kvalitet som ennå ikke har blitt behandlet og hamret til sin endelige form. Med andre ord er Astral altså på nøyaktig riktig sted i utviklingen, tatt i betraktning at dette er prosjektets andre utgivelse etter å ha eksistert i snaue 12 måneder. De sterkeste ideene på ‘Ode to Hate’ vitner om en musiker som er i stand til å sette sammen intrikate og mektige musikalske byggverker dersom han tar tiden til hjelp, så vi får bare håpe at karen bak Astral ikke har planer om å tone ned driften. ‘Ode to Hate’ er et ufokusert men likevel slående stykke ekstremmetall, en utgivelse som vil passe for fans av dissonante former for svart- og dødsmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
The 5th Impalement – The Essence of Death
Usignert, ute på strømmetjenester
The 5th Impalement er et splitter nytt ekstremmetallband fra Oslo – faktisk så nytt at bandet foreløpig ikke har blitt plukket opp av de vanligvis årvåkne brukerne til metall-arkivet Encyclopaedia Metallum. Dette endres nok fort, ettersom oslo-gruppen farer med en type eksplosiv undegrunnsmetall som har en tendens til å spre seg som ild i tørt gress så snart det treffer Bandcamp-serverne. The 5th Impalement skriver i sin bio at en markant variasjon i musikksmak mellom bandets fire medlemmer bidrar til å gi økt frihet når det kommer til bruk av ulike stilarter i egen skriving, og dette merkes tydelig på deres platedebut ‘The Essence of Death’.
Kombinert med den litt spede og tynne produksjonen sørger det varierte sjangerterrenget for å sette ‘The Essence of Death’ i dialog med en temmelig spesifikk epoke innenfor metallens utvikling, nemlig den melodiske dødsmetallens opprinnelse på det tidlige 90-tall. De formative skivene til band som In Flames og Dark Tranquility var jo fylt til randen av konkurrerende uttrykk, et tydelig symptom på en sjanger som ennå ikke hadde blitt kokt ned til sin essens. Å bruke denne epoken som analogi til The 5th Impalements debut er svært naturlig for meg; ikke minst fordi Oslo-bandet har en jobb å gjøre når det kommer til å peile seg inn på et konkret og eget uttrykk, men også fordi det sier noe om potensialet de besitter.
‘The Essence of Death’ åpnes av skivas eneste singel, «Semper Victoria». Forbindelsen til 90-tallets svenske innovasjoner innenfor melodisk døds/svart blir tydelig øyeblikkelig, godt hjulpet av albumcoverets stemningsfulle og tåkelagte karakter. Låtas uttrykksmessige terreng er rikt og variert, og det meste fungerer godt som en helhet. De groove-baserte ideene stikker seg dog litt i overkant ut fra landskapet, og det samme gjør de klassiske thrash-riffene på den ellers bunnsolide «Requiem».
Deretter trår vi inn i platas kjerne, et fabelaktig strekk som utmerker seg som platas sterkeste. «Forest of Slaughter» starter i et Overkill-aktig thrash-modus, før refrengets fantastiske melodeath-melodier fullstendig overrumpler anmelder. «Maintaining the Sky» er enda et hakk bedre, med en Gnosis-aktig intro og en heseblesende veksling mellom 90-talls breakdowns og et robust og blytungt refreng-riff. Bandet melker kanskje denne vekslende sekvensen litt i overkant i løpet av låtas andre halvdel, men jeg kan nesten ikke klandre dem; det er et sabla fett parti.
Til slutt får vi et godt men noe malplassert, byksende thrash-nummer (som også inneholder et helt utsøkt, episk tradmetall-riff!) og en lang avslutningslåt som viser at bandet er i stand til å stramme inn uttrykket sitt når det gjelder. Hadde The 5th Impalement vært like fokusert som på skivas høydepunkter på de øvrige låtene – samt halt i land en noe kraftigere miks – ville mye av jobben vært gjort, men tatt i betraktning at dette er gruppas debut er det slettes ikke verst. ‘The Essence of Death’ byr på mengder av autentisk råskap og skaperglede, så alt i alt er dette meget lovende greier. Ta en titt dersom du er fan av 90-tallets formative melodiske black/death-prosjekter, eller dersom du ikke krever at ekstremmetallen du lytter til skal være fullstendig renblods.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Chalice Ablaze – Spears of Annihilation, Chants of Death (split medNebulous of Blood)
Usignert, ute på Bandcamp
Spliten ‘Spears of Annihilation, Chants of Death’ er det tredje påfunnet til det ferske svartmetallprosjektet Chalice Ablaze, som i denne omgang har alliert seg med amerikanske Nebulous of Blood. Chalice Ablaze er et prosjekt jeg gjennom dets to tidligere utgivelser har utviklet en viss fascinasjon for – ikke nødvendigvis fordi all musikken er så voldsomt imponerende til enhver tid, men snarere fordi prosjektet stadig befinner seg i et interessant og krevende spenningspunkt mellom uhyre obskure trekk og mer eller mindre progressive tilnærminger til låtskriving. På papiret er Chalice Ablaze på mange måter et ganske typisk enmannsprosjekt innenfor svartmetallen, men samtidig er det selv innenfor dette sjangerlandskapet usedvanlig ekstremt i enkelte henseender – særlig når det gjelder å gjøre musikken virkelig ugjennomtrengelig og mørk.
Til tider har nok også den anonyme skikkelsen bak Chalice Ablaze tøyd strikken litt langt på utgivelsene til nå. Hviskevokalen har til tider ligget merkelig plassert i lydbildene, de til tider nærmest uhørbare trommene har fremprovosert litt frustrasjon hos undertegnede, og den uhyre lavoppløselige produksjonen har i det hele tatt til tider gått relativt hardt utover låtene som komposisjoner. Men på sitt beste frembringer Chalice Ablaze en uhyre mørk atmosfære gjennom sitt håpløse, diffuse uttrykk, og særlig da utrolig støyete synther ble introdusert over deprimerende gitartemaer på den forrige EP’en følte jeg virkelig at prosjektet var inne på noe spesielt.
I så måte er Chalice Ablazes bidrag på ‘Spears of Annihilation, Chants of Death’, som er to låter, en todelt affære. På første låt er nemlig dessverre en del av prosjektets skavanker til stede, der låta forblir litt vel udefinert og diffus uten at atmosfæren helt veier opp for det før helt på slutten. Låt nummer to er imidlertid et annet dyr, og er kanskje prosjektets beste til nå; kanskje er det først og fremst fordi de bråkete synthene får et usedvanlig spillerom til å være soniske monstre, eller på grunn av de spinkle, melodiske gitarene som vandrer i støyet og gjør det hele både storslått og helt forferdelig deprimerende. Det er også verdt å merke seg at Chalice Ablaze evner å få uttrykket sitt til å fungere godt i en åtte minutter lang komposisjon. Med det kan jeg igjen anbefale en visitt på prosjektets dystre Bandcamp-side.
Man kan ikke snakke om norsk death metal uten å snakke om Blood Red Throne, som siden oppstarten på slutten av 1990-tallet har sluppet et drøss med plater og opparbeidet seg en aldri så liten legendestatus for sjangeren her til lands. Nå er plata ‘Imperial Congregation’ på trappene – «Itika» er første singel ut.
Låta er verken så mye mer eller mindre enn en nokså bunnsolid death metal-låt som henter mye av sin styrke fra den gamle death metal-skolens bestanddeler. Det gjelder i alle fall låtas første halvdel, som består av en upåklagelig rekke med gitarriff som får god drahjelp av drivende trommespill. I andre halvdel kommer andre elementer litt tydeligere frem gjennom noen svartmetallaktige akkorder og progressive tendenser i lead-gitarspillet. De groovy death metal-tendensene melder seg imidlertid med nok et høydepunkt av et riff mot slutten av låta, og med det evner Blood Red Throne å vise et nokså bredt spekter for oss i påvente av plateslippet.
Skrevet av Alexander Lange
Okkultokrati – «Wolfssegen»
Ute nå via Rapid Eye Records
Med en velfortjent Spellemann-pris i ermet, som de fikk for fjorårets ‘La Ilden Lyse’, har Oslo-bandet Okkultokratiannonsert at det sammen med Maggot Heart slipper en flunkende ny split-EP i september. Låta «Wolfssegen» er på menyen og vitner om en utgivelse der Okkultokrati tar sin sagnomsuste black’n’roll til nye høyder.
Hovedtemaet i «Wolfssegen» er nemlig en uimotståelig, fryktinngytende sak. Taktfaste trommer, gotiske synther, en beintøft gitarriff og djevelske, effektbelagte skrik får meg til å konstatere at Okkultokrati låter større enn noen gang før. Produksjonskvaliteten har fått en overhaling i forhold til tidligere utgivelser, men i stedet for at produksjonen først og fremst blir veldig mye mer polert av den grunn, høres det snarere ut som Okkultokratis bruker en utvidet verktøykasse til å gjøre musikken desto mer kaotisk og storslått. Bandet holder svært god stand gjennom hele denne seks minutter lange låta, der drivende riff, gode oppbygninger og noen få pusterom sammen med det nevnte hovedtemaet bygger opp under en sterk enhet. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Diskord – «Gnashing»
Ute nå via Transcending Obscurity Records
«Gnashing», den trolig siste singelen fra Diskords kommende plate ‘Degenerations’ er nok et kaotisk og evig engasjerende smorgasbord av uttrykk fra det eksperimentelle dødsmetallbandet. Etter en Dephosphorous-aktig, diskordant dødsgrind-åpning kollapser låta inn i en treg rytmelek ala Car Bomb på sitt mest sludgy, før komposisjonens jagende, ku-bjelle-dominerte kjerne åpenbares. Herifra svinger vi innom lett sjanglende basslinjer, groovy synkoperinger, thrashende spurter og psykedeliske lommer som både beruser og forvirrer – alt det vi som lyttere har lært oss å forvente av en Diskord-låt.
Folk som har lyttet til Diskord tidligere skjønner umiddelbart at mitt forrige utsagn bare er vås. Er det nemlig én ting man skal forvente fra det fabelaktig rastløse oslo-bandet er det fullstendig uforutsigbarhet, og det leverer de uten unntak på «Gnashing». Låta føles både organisk og bionisk, improvisert og nøye planlagt på en og samme tid – en samling tvetydigheter som er helt endemisk for musikken til Diskord. Som en av platas lengre numre kan «Gnashing» være en utfordring å gjøre seg klok på til å begynne med, men etter et par lytt vil folk med kjennskap til eksperimentelle ekstremuttrykk la seg forundre av den voldsomme krigføringen mellom ulike teksturer som driver låta fremover. Som fan av Diskord har singlene som har blitt sluppet i forkant av ‘Degenerations’ gitt meg alt det jeg så etter og mer når det kommer til nytt materiale fra bandet, så 3. august blir en stor dag i metallurgis kontorer. Norges mest uredde dødsmetallband frigjør seg atter en gang fra alle lenker og hemninger på «Gnashing».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Lord Mortvm – «Reign of Death»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Lord Mortvm høstet mange lovord tidligere i år her på Metallurgi med plata ‘Diabolical Omen of Hell’ – en plate som er et av de kuleste black/doom-påfunnene jeg har hørt i år. Med den nye, korte singelen «Reign of Death» har enmannsbandet slått fra seg doom-preget og sluppet en hemningsløs svartmetall-låt på knappe ett minutt. Uttrykket er omtrent så beskt som man får det, og minner meg sånn sett en del om påfunnene til prosjekter som Panzerwar. Med det forsvinner også noe av egenarten til Lord Mortvm, og det er nok ikke like imponerende som plata som ble sluppet tidligere i år, men særlig gjennom den rå og akkurat passe støyende produksjonen holder dette en viss stand likevel.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «Sarcophagus»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium lar seg på deres nye singel inspirere av et imaginært rike på de sanddekte slettene i det fjerne østen. Midlertidig lagt på is er de sjeleavkledende låtene om mental helse – det samme er alle samfunnskritiske protest-salver – og i stedet får vi noe så sjeldent som et stykke eventyrlig men mørk fiksjon fra trioen i Dark Delirium. Historien er fortalt over en episk låtlengde på åtte minutter, og det unge bandet bærer denne lange spilletiden med langt større letthet enn noen gang tidligere.
De orientalske melodiene avslører inspirasjonskilden allerede fra låtas åpningssekunder, før den melodiske dødsmetallen som fungerer som «Sarcophagus»s ryggrad tar over stafettpinnen. Veldige og presise riff demonstrerer bandets vilje til å nærme seg In Flamessitt mainstream-orienterte lydbilde, samtidig som den østlige skalabruken gir musikken et ørlite preg av den senere musikken til finske Amorphis. Aller best fungerer kanskje det dronende partiet som dukker opp med jevne mellomrom, som med sine meditative harmonics bærer et visst slektskap til den internasjonale kulturvandringen som tok plass på Gojiras ‘Fortitude’ fra i år.
Som tidligere nevnt er «Sarcophagus» trolig det beste forsøket på storskalert låtform vi har sett fra Dark Delirium til nå. Overgangene er naturlige og uanstrengte, og lyttere som hører på låta adskillige ganger vil finne glede i å finne de motivistiske røde trådende som løper gjennom komposisjonens indre. I bandets jakt etter å kle låta i orientalske ornamenter har de kanskje lagt til en ledegitar eller to for mye, men alt i alt er dette meget bra saker fra de hyppig-omtalte herrene i Dark Delirium. Låta er kanskje – i likhet med «Who Do You Serve?» fra et par uker tilbake – mer et eksperimentelt mellomledd enn et naturlig albumspor, men tiden vil vise hva bandet akter å gjøre med disse nye singlene. Dark Delirium smir videre på sitt rødglødende rå-metall på «Sarcophagus».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Skuggima∂r – «Bloody War Has Been Unleashed»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Gjøran Sæther har latt seg inspirere av våre kommentarer på låtene til et av hans mange prosjekter Fárbauti, og har lagt ut låta «Bloody War Has Been Unleashed» under sitt kanskje mest aktive alias, den meget eksperimentelle enheten Skuggima∂r. Oppfordringen vår var å videre-utforske dødsmetallen som viste sitt groteske hode på låta «Slep meg til Hel», og det har altså Gjøran gjort, om så på et noe annet vis enn antatt. «Bloody War Has Been Unleashed» er nemlig ikke noen mørk og gravende black/death-hybrid som sin forgjenger, men heller en låt som slentrer rundt i et episk, melodisk dødsmetall-lende.
Det hadde ikke vært en Skuggima∂r-låt om ikke trommesporet forsøkte å avspore de øvrige instrumentene fra tid til annen, og «Bloody War…» har flere øyeblikk der den rytmiske konflikten eskalerer til nær bristepunktet. Trådene samler seg dog rundt det fjerde minutt, og låta ender som et sammensveiset vogntog av episke viking-gitarer, rullende dobbelbass og den noe uforutsigbare rattføringen som er Gjøran og hans uhemmede svartmetall-skrik. Skuggima∂r er og forblir et nisje-produkt, men for iherdige undergrunns-krek er mannens Bandcamp fortsatt en havn man kan ha glede av å svinge innom fra tid til annen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Andri from Pagefire – «Roses are Red», «Slain by the Swarm» & «After the Swarm»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Youtuberen som bytter sjanger med samme frekvens som Beyoncé skifter antrekk i ‘Black is King’ er tilbake med et par nye utprøvninger, i denne omgang symfonisk metall og god gammal teutonisk thrash. «Roses are Red» er et velprodusert, djevelsk fengende og aldri så lite fjollete Nightwish/Sirenia-apende cover av Aquas utålelige synth-poplåt, der komboen «Slain by the Swarm» og «After the Swarm» på sin side dypper tærne sine i brutal thrash med en til tider nesten Bolt Thrower-aktig tyngde. Andris evne til å fange smale uttrykk med voldsom presisjon er det vanskelig å si noe på, og alle tre låtene er til forveksling like sine inspirasjonskilder. Det eneste som avslører deres parodiske natur er det lille glimtet i øyet som Andri aldri helt makter (om han i det hele tatt prøver) å fjerne fra sine produksjoner, men dette glimtet anser jeg rett og slett som et pluss. Samtlige låter er verdt en lytt, men min største anbefaling er «After the Swarm», som med sine rasende gitar-licks og buldrende bunn hadde vært en god låt selv på en arg og seriøs thrash-plate. Sjekk dem ut!
Metallurgi 