Mayhem – Atavistic Black Disorder / Kommando
Norges kanskje største svartmetallegender, Mayhem, er tilbake – om enn med mindre brask og bram enn vanlig. ‘Atavistic Black Disorder / Kommando’ er en todelt og kort EP-utgivelse der de tre første låtene er b-sider fra studiojobben som ga oss fjorårets fantastiske ‘Daemon’, mens andre halvdel er et knippe korte cover-låter av punkbandene Discharge, Dead Kennedys, Rudimentary Peni og Ramones, der bandets tidligere vokalister Messiah og Maniac attpåtil dukker opp.
Det nyeste EP’ens første segment byr på er den sterke singelen «Voces Ab Alta» som ble sluppet for noen uker siden; kulest er imidlertid kanskje gjensynet med de hypnotiske gitarene i «Everlasting Dying Flame», som sammen med «Black Glass Communion» var bonuslåtene på ‘Daemon’. I andre enden falt Ramones-coveret av «Commando» nok mest i smak, der de andre nok ligger litt for langt opp mot originalene til at jeg synes det var så alt for spesielt. Dette er imidlertid en kul liten kuriositet fra Mayhem, og kanskje er det dørstokken mot bandets neste påfunn.
Skrevet av Alexander Lange
World of Damage – ‘Invoke Determination’
Etter å ha servert det internasjonale metall-publikum røff «Doomsday Rock’n’Roll» i over et tiår med Chrome Division ble det endelig tid for Kjell Åge Karlsen (også kalt Mr. Damage) å skrive sin egen plate. Mannen har selv understreket hvor mye diplomati som kreves for å skrive og spille inn musikk som et femmanns-apparat, og at han i 2016 bestemte seg for å se hvor skrivinga kunne bære ham dersom han ikke hadde andre låtskriver-hjerner å forholde seg til. Resultatet er ‘Invoke Determination’, en skive som til tross for en mixtape-aktig struktur fylt med gjesteopptredener makter å fremstå som temmelig konsis.
Musikken vi finner på ‘Invoke Determination’ befinner seg for det meste i krysningspunktet mellom metall og hardrock (med trykk på førstnevnte), men krydres stadig med elementer fra både mer ekstreme og softere uttrykk. Helhetsinntrykket er litt som en sammensmelting av rock-instinktene til Chrome Division med den kommersielle melodeathen som eksemplifisert via de nyere platene til In Flames og Soilwork. I tillegg virker det som at Kjell Åge Karlsen til en viss grad har tilpasset låtene med tanke på gjesteartistene, så det er rikelig med variasjon på plata til å rettferdiggjøre spilletiden på en drøy time.
Det uttrykksmessige utgangspunktet presenteres allerede på åpnignslåta «I Will Not Conform» (gjestet av henholdsvis Maurice Adams fra Horizon Ablaze og Shagrath fra, ja, det tror jeg ikke jeg behøver å nevne en gang): Kraftige riff og velstrukturerte arrangementer som ikke skyr unna hverken grooves eller utvidede solo-seksjoner. Tittelsporet byr så på et tidlig høydepunkt via Bjørn «Speed» Strids forrykende vokaler, før Bernt Fjellestad fra Scariot får bryne seg på en bunntung hymne til fartsdemonens liv og lynne. Låtene er gjennomgående velprodusert og utrolig ryddig skrevet, solide tegn på en musiker som har håndverket på plass.
Etter en fabelaktig låt ved navn «Until the End of Days» (gjestet av Chris Clancy fra Mutiny Within) bærer det over i platas andre halvdel, som i større grad beveger seg vekk fra platas basale uttrykk via dempede ballader og rivende thrash-numre. Låtene som kommer best ut på B-siden er «Insanity» (Gjestet av Pål Mathiesen fra Minas og Susperia) og det heseblesende gjensynet med Bernt Fjellestad på thrash-kruttlappen «Cancel», der de softere numrene (Som «Until the End of Days» med Roy Khan fra Kamelot og instrumentalen «Black Moon») fremstår som noe mer anonyme. Eddie Guz fra The Carburetors får æren av å sette strek, og gjør det med en sjokkerende overbevisende sørstats-ballade som sender tankene i retning Phil Anselmos banditt-crooning på Panteras ‘The Great Southern Trendkill’.
‘Invoke Determination’ tar konseptet «etablert bandmedlem utforsker eget musikalsk univers» og gjennomfører det på selvsikkert og uanstrengt vis. Kjell Åge Karlsen vet å lene seg på sine egne styrker, og resultatet er et knippe strømlinjeformede kraftpakker som trolig gjør seg godt i en hel mengde ulike settinger; om det er snakk om grillfest, egenlytting eller pubcrawling i et nyåpnet bysentrum. Om så jeg ikke lar meg trollbinde av samtlige av låtene på ‘Invoke Determination’ inneholder den nok blinkskudd til å gjøre skiva til et godt kjøp for fans av moderne metall/rock-hybrider. Kjell Åge Karlsens World of Damage overbeviser med sin musikalske visjon på den slagkraftige og varierte debuten ‘Invoke Determination’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Astral – Ode to Hate
På Astrals Bandcamp- og Facebook-sider vil du finne mye som tyder på at enmanns-bandet føler en viss tilhørighet til «raw black metal»-bølgen som for øyeblikket sveiper over de digitale kyststriper og kontinenter. Dersom man tar en hastig lytt på hans nye EP ‘Ode to Hate’ vil man derimot kunne fastslå at denne forbindelsen må være ideologisk/filosofisk heller enn musikalsk, ettersom Astrals uttrykk har svært lite til felles med den som tyter ut av sjangerens foreløpige hotspot i Portugal. Ja, det viser seg faktisk å være en solid utfordring å plassere Astral på metall-kartet i det hele tatt, ettersom de utallige stilartene som kjemper om plass på ‘Ode to Hate’ pisker opp en støvsky som fullstendig stenger sikten til bandets eventuelle musikalske ledestjerne.
Etter en seigtflytende, Blut aus Nord-aktig åpning blåser åpnings- og tittelsporet «Ode to Hate» opp i en storm av Aosothsk black/death toppet med vridende ledegitarer. Låta – og EP-en som helhet – følger en lineær og ikke-repeterende struktur, hvilket gjør den regelmessige forvandlingen fra stilart til stilart umulig å ignorere. Denne kameleon-tendensen blir enda tydeligere på «Newborn Black Hole», som i løpet av sine fem minutter svinger innom både Deathspell Omegas kryptiske dissonanser, de mektige gitarstemmene til band som Proscription/Eximperitus, den norske andrebølgens frostlagte melodier og et konsentrert strekk av teknisk dødsmetall. Den konstante rattomdreiningen gir meg som lytter følelsen av å ha fått et mildt tilfelle av nakkesleng, men på samme tid lar jeg meg fascinere av det stadig skiftende terrenget og overraskelsene som følger med.
Dersom man isolerer ideene som befolker ‘Ode to Hate’ finner jeg derimot lite å klage over. Noen av ledegitarene fremstår kanskje som litt retningsløse, men øvrigheten av ideer er solide og distinkte nok til å kunne fungere som kreativt utgangspunkt for en hel plates materiale. De lettere psykedeliske Blut aus Nord-strekkene komplimenteres godt av den kjølige og digitale produksjonen, og de jagende, kosmiske vindene som avslutter «Newborn Black Hole» er voldsomme nok til å distrahere fra den fragmenterte opplevelsen av EP-en som helhet.
Musikken på ‘Ode to Hate’ kan sammenliknes med flytende metall av høy kvalitet som ennå ikke har blitt behandlet og hamret til sin endelige form. Med andre ord er Astral altså på nøyaktig riktig sted i utviklingen, tatt i betraktning at dette er prosjektets andre utgivelse etter å ha eksistert i snaue 12 måneder. De sterkeste ideene på ‘Ode to Hate’ vitner om en musiker som er i stand til å sette sammen intrikate og mektige musikalske byggverker dersom han tar tiden til hjelp, så vi får bare håpe at karen bak Astral ikke har planer om å tone ned driften. ‘Ode to Hate’ er et ufokusert men likevel slående stykke ekstremmetall, en utgivelse som vil passe for fans av dissonante former for svart- og dødsmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
The 5th Impalement – The Essence of Death
The 5th Impalement er et splitter nytt ekstremmetallband fra Oslo – faktisk så nytt at bandet foreløpig ikke har blitt plukket opp av de vanligvis årvåkne brukerne til metall-arkivet Encyclopaedia Metallum. Dette endres nok fort, ettersom oslo-gruppen farer med en type eksplosiv undegrunnsmetall som har en tendens til å spre seg som ild i tørt gress så snart det treffer Bandcamp-serverne. The 5th Impalement skriver i sin bio at en markant variasjon i musikksmak mellom bandets fire medlemmer bidrar til å gi økt frihet når det kommer til bruk av ulike stilarter i egen skriving, og dette merkes tydelig på deres platedebut ‘The Essence of Death’.
Kombinert med den litt spede og tynne produksjonen sørger det varierte sjangerterrenget for å sette ‘The Essence of Death’ i dialog med en temmelig spesifikk epoke innenfor metallens utvikling, nemlig den melodiske dødsmetallens opprinnelse på det tidlige 90-tall. De formative skivene til band som In Flames og Dark Tranquility var jo fylt til randen av konkurrerende uttrykk, et tydelig symptom på en sjanger som ennå ikke hadde blitt kokt ned til sin essens. Å bruke denne epoken som analogi til The 5th Impalements debut er svært naturlig for meg; ikke minst fordi Oslo-bandet har en jobb å gjøre når det kommer til å peile seg inn på et konkret og eget uttrykk, men også fordi det sier noe om potensialet de besitter.
‘The Essence of Death’ åpnes av skivas eneste singel, «Semper Victoria». Forbindelsen til 90-tallets svenske innovasjoner innenfor melodisk døds/svart blir tydelig øyeblikkelig, godt hjulpet av albumcoverets stemningsfulle og tåkelagte karakter. Låtas uttrykksmessige terreng er rikt og variert, og det meste fungerer godt som en helhet. De groove-baserte ideene stikker seg dog litt i overkant ut fra landskapet, og det samme gjør de klassiske thrash-riffene på den ellers bunnsolide «Requiem».
Deretter trår vi inn i platas kjerne, et fabelaktig strekk som utmerker seg som platas sterkeste. «Forest of Slaughter» starter i et Overkill-aktig thrash-modus, før refrengets fantastiske melodeath-melodier fullstendig overrumpler anmelder. «Maintaining the Sky» er enda et hakk bedre, med en Gnosis-aktig intro og en heseblesende veksling mellom 90-talls breakdowns og et robust og blytungt refreng-riff. Bandet melker kanskje denne vekslende sekvensen litt i overkant i løpet av låtas andre halvdel, men jeg kan nesten ikke klandre dem; det er et sabla fett parti.
Til slutt får vi et godt men noe malplassert, byksende thrash-nummer (som også inneholder et helt utsøkt, episk tradmetall-riff!) og en lang avslutningslåt som viser at bandet er i stand til å stramme inn uttrykket sitt når det gjelder. Hadde The 5th Impalement vært like fokusert som på skivas høydepunkter på de øvrige låtene – samt halt i land en noe kraftigere miks – ville mye av jobben vært gjort, men tatt i betraktning at dette er gruppas debut er det slettes ikke verst. ‘The Essence of Death’ byr på mengder av autentisk råskap og skaperglede, så alt i alt er dette meget lovende greier. Ta en titt dersom du er fan av 90-tallets formative melodiske black/death-prosjekter, eller dersom du ikke krever at ekstremmetallen du lytter til skal være fullstendig renblods.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Chalice Ablaze – Spears of Annihilation, Chants of Death (split med Nebulous of Blood)
Spliten ‘Spears of Annihilation, Chants of Death’ er det tredje påfunnet til det ferske svartmetallprosjektet Chalice Ablaze, som i denne omgang har alliert seg med amerikanske Nebulous of Blood. Chalice Ablaze er et prosjekt jeg gjennom dets to tidligere utgivelser har utviklet en viss fascinasjon for – ikke nødvendigvis fordi all musikken er så voldsomt imponerende til enhver tid, men snarere fordi prosjektet stadig befinner seg i et interessant og krevende spenningspunkt mellom uhyre obskure trekk og mer eller mindre progressive tilnærminger til låtskriving. På papiret er Chalice Ablaze på mange måter et ganske typisk enmannsprosjekt innenfor svartmetallen, men samtidig er det selv innenfor dette sjangerlandskapet usedvanlig ekstremt i enkelte henseender – særlig når det gjelder å gjøre musikken virkelig ugjennomtrengelig og mørk.
Til tider har nok også den anonyme skikkelsen bak Chalice Ablaze tøyd strikken litt langt på utgivelsene til nå. Hviskevokalen har til tider ligget merkelig plassert i lydbildene, de til tider nærmest uhørbare trommene har fremprovosert litt frustrasjon hos undertegnede, og den uhyre lavoppløselige produksjonen har i det hele tatt til tider gått relativt hardt utover låtene som komposisjoner. Men på sitt beste frembringer Chalice Ablaze en uhyre mørk atmosfære gjennom sitt håpløse, diffuse uttrykk, og særlig da utrolig støyete synther ble introdusert over deprimerende gitartemaer på den forrige EP’en følte jeg virkelig at prosjektet var inne på noe spesielt.
I så måte er Chalice Ablazes bidrag på ‘Spears of Annihilation, Chants of Death’, som er to låter, en todelt affære. På første låt er nemlig dessverre en del av prosjektets skavanker til stede, der låta forblir litt vel udefinert og diffus uten at atmosfæren helt veier opp for det før helt på slutten. Låt nummer to er imidlertid et annet dyr, og er kanskje prosjektets beste til nå; kanskje er det først og fremst fordi de bråkete synthene får et usedvanlig spillerom til å være soniske monstre, eller på grunn av de spinkle, melodiske gitarene som vandrer i støyet og gjør det hele både storslått og helt forferdelig deprimerende. Det er også verdt å merke seg at Chalice Ablaze evner å få uttrykket sitt til å fungere godt i en åtte minutter lang komposisjon. Med det kan jeg igjen anbefale en visitt på prosjektets dystre Bandcamp-side.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 