Corroder – Demo 2021
I et Norge uten Aura Noir åpner det seg plutselig nye muligheter for unge og sultne ekstremthrash-grupper til å kreve sin plass i rampelyset. Oslo-bandet har (ved siden av Nekromantheon) lenge vært det ledende flaggskipet i en sped bølge av norsk thrashmetall, i tillegg til å være pilaren samtlige nye band måles opp i mot. Nå som denne pilaren har blitt heist ned av sine egne skapere begynner kampen om plassen ved Nekromantheons høyre hånd, og et av bandene man bør merke seg i forbindelse med denne kreative knivingen er Trondheims Corroder.
Det første minuttet av åpningssporet på deres debut-demo fra i år bør umiddelbart sende tankende i retning nevnte Nekromantheon. «Venomous» sine skarpe riff og nådeløse trommedriv er til forveksling lik sin trolige inspirasjonskilde, men det tar ikke lang tid før Corroder etablerer seg som en kimære med en noe annen genetisk make-up enn denne åpningen måtte tilsi. Den stormende og episke gitarsoloen som kroner låtas bro er allerede et lite avvik fra Norges-thrashens nedstrippede og brutale framtreden, og på «God of Pigs and Rats» avslører bandet endelig det som kan sies å være deres x-faktor: dødsmetallen.
Jeg vet ikke om det er den primitive men organiske produksjonen eller måten broen på «Idolatry of Hatred» eksploderer som en ti-tonns spikerbombe, men dødsmetallen i sin tidlige og prototypiske form har uansett en viktig rolle å spille i Corroder sound på deres første demo. Det stemmer at utgivelsen har flust med ubesudlede og rendyrkede thrash-sekvenser – se f.eks den ‘Seasons in the Abyss’-aktige åpningen til «Idolatry of Hatred» – men de svermende gitarene og de brølte vokalene skyver lydbildet såpass langt i retning dødsriket at det ikke blir feil å klassifisere ‘Demo 2021′ som en dødsthrash-utgivelse. Differensieringen fra norske normer innenfor thrashmetall stopper ikke ved Hades’ porter heller: instrumentalen «The Blind Wraith» hinter nemlig om en progressiv og eventyrlysten impuls som ligger og ulmer under bandets tradisjonelt ekstreme ytre.
Det viktigste å nevne er dog at ‘Demo 2021’ er en forbanna bra førsteutgivelse. I et annet år er det ikke utenkelig at Corroders debut ville røsket til seg tittelen som årets norske thrash-utgivelse, men tatt i betraktning at Nekromantheon tilfeldigvis slapp den beste norske thrash-utgivelsen gjennom tidene i det andre korona-året må bandet se seg fornøyd med å spille andre-fiolin. Dette er uansett en rimelig bra sluttplassering for en 20-minutters demo-innspilling som mer enn noe annet er en prøvekjøring i forkant av en mer substansiell utgivelse (forhåpentligvis), så Corroder har all rett til å heve sine glass og skåle for det de har fått til på sin debut. ‘Demo 2021’ er ekstrem-thrash av første klasse, og et utmerket første steg for det ferske Trondheimsbandet Corroder.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nightfox – White Cobra
Antallet ganger jeg frivillig har vært eksponert for alle former for hårmetall/puddelrock etter min periode som ivrig spiller av Guitar Hero-serien kan trolig telles på ti fingre, og ideen om at noen kunne ha et såpass sterkt forhold til sjangeren at de ville være tilbøyelig til å bruke adskillig med tid og penger på å gjenopplive sjangeren i albumformat har virket utenkelig på alle måter. Eksistensen av Nightfoxs ‘White Cobra’ er én av utallige påminnelser om hvor feil jeg kan ta til tide; en hårmetall-skive som lever, ånder og blør sjangeren uten antydning til ironisk distanse.
Medlemmene av Nightfox har en tilsynelatende sterk forbindelse til denne stilarten som oftest fungerer som skyteskive for nådeløse musikk-kritikere, og denne kjærligheten skinner gjennom via en utgivelse som nailer absolutt alle aspektene ved den (for mange) forhatte sjangeren. Debutplata ‘White Cobra’ er fylt til randen av arrogante hårnålsriff, høyt stablede koringer og synther som glitrer som stjerneskudd over Los Angeles’ lysrør-opplyste gatelabyrint. Det finnes ikke et sekund musikk på ‘White Cobra’ som ikke kunne ha vært røsket skrikende og sprellende ut av det skamløse 80-tallet, en observasjon som blir enda mer gjeldende når man tar i betraktning den disige og tidsriktige produksjonen. Nightfox vet nøyaktig hva de ønsker å oppnå med musikken sin, og de vet tydeligvis også nøyaktig hva de må gjøre for å komme seg dit. Men er det noe bra?
Glam-skeptiker som jeg er må jeg innrømme at å lytte til ‘White Cobra’ er til forveksling likt det å glane på en svinedyr sportsbil: først lar du deg imponere av doningens glattpolerte og skinnende overflater, deretter tar du deg selv i å ønske at du kunne tilbrakt en hel natt susende rundt i faenskapen med adrenalin og endorfiner pumpende gjennom årene. Det er alltid en fornøyelse når grupper kjenner sitt valgte uttrykk så godt som gutta i Nightfox, selv med et fullstendig fravær av kreative utsving og eksperimenter. Åpningen på «Resurrection» henter sine pulserende synther ut av 80-tallets daterte storfilmer, koringen på tittelsporets refreng slår deg lekent over neseryggen som en pelskledt Ibanez, og soloen på «Ride the Sky Tonight» er som en uhøytidelig hyllest til Eddie Van Halens banebrytende gitarspill. Alt er hårreisende corny, og alt stemmer nøyaktig på en prikk når det gjelder hva man ønsker av en hårmetall-plate i 2021.
Best av mengden er «Your Broken Heart» og «Storm Fighter». Førstnevnte er med sine (p)optimistiske Poison-licks og akkordskifter intet mindre enn glam-perfeksjon, og sistnevnte drar opp tempo på et tidspunkt i plata jeg var redd for at samtlige låter kom til å befinne seg i et traskende middel-tempo. Utenom disse er det flere låter som byr godt på seg selv, men som mangler det siste lille ekstra som må til for å innvie musikken hos den leopardtights-kledte elite. ‘White Cobra’ er langt bedre enn en puddelrock-skive utgitt av et ukjent band har rett til å være i 2021, og maktet å få selv en kjip og tafatt kritiker som meg selv til å glise som følge av sine ekstravagante, musikalske eskapader. Dersom du hater hårmetall som djevelen får du nok lite ut av Nightfoxs debut, men dersom du har et nostalgisk forhold til pannebånd og hårspray kan ‘White Cobra’ være nøyaktig det du trenger i den sene august-heten. Anbefales (med forbehold).
Skrevet av Fredrik Schjerve
Farbáuti – Hulderdans
Det siste i en lang rekke soloprosjekter, Farbáuti er nok et banner reist av musiker Gjøran Skuggå for å forsøke å få oversikt over sin egen kreative driv. På prosjektets debut-EP ‘Hulderdans’ er det fortsatt snakk om svartmetall i første omgang, men elementer fra andre uttrykk sniker seg tidvis inn, som for å argumentere for Farbáutis distinkte identitet blant et knippe liknende prosjekter. I et tilfelle er denne distinktheten faktisk slående, men de øvrige låtene er preget av den samme tendensen mot diffuse låtstrukturer og ugjennomtrengelige teksturer som kjennetegner mannens produksjon.
Det nevnte eksempelet er åpningslåta «Nakne Føt på Råtten Lyng». Med tekst skrevet av gjeste-poet Synnøve Holdhus er låta uten tvil den beste låta jeg har hørt fra Skuggås hold siden jeg ble introdusert for undergrunns-musikeren i fjor. Den melankolske, melodiske og varme svartmetall-låta har en sterk hovedprogresjon, støttet oppunder av en fargeleggende basslinje og Skuggås hese vokaler – som i denne omgang er lagt akkurat passe langt bak i miksen. I tillegg har midtpartiet et Athar Aghanon-aktig glitch-segmentet som er både kreativt og fett, og som bidrar til å gi låta en tredelt struktur som er langt tydeligere enn det som vanligvis forventes fra dette hold. Denne strukturelle presisjonen mangler på de øvrige låtene, selv om de også byr på sine øyeblikk av mørk og klaustrofobisk svart/dødsmetall som fenger.
Alt i alt er ‘Hulderdans’ en god utgivelse for musikeren bak Skuggima∂r, om så åpningssporet troner en hel del høyere enn sine omgivelser. Om du ikke har hatt sansen for tidligere låter vi har dekket av karen kan det være verdt å sjekke ut denne låta, ellers er det mye som er til forveksling likt det mindre eksperimentelle stoffet til mannens hovedprosjekter. Gjøran Skuggå foretar et vellykket dykk inn i det melodiske svartmetall-landskapet på åpningssporet til Farbáutis ‘Hulderdans’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Blodhéfnd – Hand of Vecna
Blodhéfnd er et fullstendig anonymt svartmetallprosjekt som av ukjente årsaker kun forvalter en Soundcloud-konto og en Spotify-profil. Debut-utgivelsen ‘Hand of Vecna’ er en kort affære fylt av det som mest av alt oppleves som en ufullstendig skisse av en mer fullverdig plate; åtte instrumentaler med intetsigende strukturer som mer eller mindre jogger på stedet. Likevel er det mange gleder å hente i ‘Hand of Vecna’s indre, ettersom det foreløpig uformede råstoffet besitter et voldsomt potensial og egenverdi.
Musikken på ‘Hand of Vecna’ henter mesteparten av byggesteinene sine fra andrebølgens klassiske utgiveser, men den er også badet i et sært og okkult lys som mest av alt minner om den greske svartmetall-scenens ukuelige eksentrisitet. Dette lyset opptrer ofte i form av en grovkornet synth, som for eksempel på «The Sorcerer» og tittelsporet, men det ulmer også ut av det synkende korpartiet som komplementerer «Into the Hateful Castle»s primitive black’n’roll. Generelt er det mye tilleggseffekter å spore over platas 18 minutter, og det faktum av at noen av disse minutter utelukkende er viet til orgelmeditasjoner og atmosfærisk gitarplukk gjør det vanskelig å godta ‘Hand of Vecna’s status som album.
Det er derfor pussig at det visuelle og estetiske er såpass velutformet som det er. Ja, produksjonen er ujevn fra låt til låt og er preget av et markant mangel på bass, men uttrykket til Blodhéfnd er på mange måter et velavrundet og flott okkult svartmetall-sound. Albumcoverets flotte illustreringer og klassiske symbolisme formelig ber om en mer utbrodert og ferdigstilt utgivelse – i tillegg til at det krever en vokalist som kan pakke ut dets skulte betydninger via belysende låttekster. Slik utgivelsen står i dag er det en interessant og mystisk liten sak, men mangler den større visjonen og substansen som kreves for at den fungere som plate. Verdt en gjennomlytt for folk med en umettelig appetitt for okkult og hellenistisk svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 