Blood Red Throne – «Itika»
Man kan ikke snakke om norsk death metal uten å snakke om Blood Red Throne, som siden oppstarten på slutten av 1990-tallet har sluppet et drøss med plater og opparbeidet seg en aldri så liten legendestatus for sjangeren her til lands. Nå er plata ‘Imperial Congregation’ på trappene – «Itika» er første singel ut.
Låta er verken så mye mer eller mindre enn en nokså bunnsolid death metal-låt som henter mye av sin styrke fra den gamle death metal-skolens bestanddeler. Det gjelder i alle fall låtas første halvdel, som består av en upåklagelig rekke med gitarriff som får god drahjelp av drivende trommespill. I andre halvdel kommer andre elementer litt tydeligere frem gjennom noen svartmetallaktige akkorder og progressive tendenser i lead-gitarspillet. De groovy death metal-tendensene melder seg imidlertid med nok et høydepunkt av et riff mot slutten av låta, og med det evner Blood Red Throne å vise et nokså bredt spekter for oss i påvente av plateslippet.
Skrevet av Alexander Lange
Okkultokrati – «Wolfssegen»
Med en velfortjent Spellemann-pris i ermet, som de fikk for fjorårets ‘La Ilden Lyse’, har Oslo-bandet Okkultokratiannonsert at det sammen med Maggot Heart slipper en flunkende ny split-EP i september. Låta «Wolfssegen» er på menyen og vitner om en utgivelse der Okkultokrati tar sin sagnomsuste black’n’roll til nye høyder.
Hovedtemaet i «Wolfssegen» er nemlig en uimotståelig, fryktinngytende sak. Taktfaste trommer, gotiske synther, en beintøft gitarriff og djevelske, effektbelagte skrik får meg til å konstatere at Okkultokrati låter større enn noen gang før. Produksjonskvaliteten har fått en overhaling i forhold til tidligere utgivelser, men i stedet for at produksjonen først og fremst blir veldig mye mer polert av den grunn, høres det snarere ut som Okkultokratis bruker en utvidet verktøykasse til å gjøre musikken desto mer kaotisk og storslått. Bandet holder svært god stand gjennom hele denne seks minutter lange låta, der drivende riff, gode oppbygninger og noen få pusterom sammen med det nevnte hovedtemaet bygger opp under en sterk enhet. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Diskord – «Gnashing»
«Gnashing», den trolig siste singelen fra Diskords kommende plate ‘Degenerations’ er nok et kaotisk og evig engasjerende smorgasbord av uttrykk fra det eksperimentelle dødsmetallbandet. Etter en Dephosphorous-aktig, diskordant dødsgrind-åpning kollapser låta inn i en treg rytmelek ala Car Bomb på sitt mest sludgy, før komposisjonens jagende, ku-bjelle-dominerte kjerne åpenbares. Herifra svinger vi innom lett sjanglende basslinjer, groovy synkoperinger, thrashende spurter og psykedeliske lommer som både beruser og forvirrer – alt det vi som lyttere har lært oss å forvente av en Diskord-låt.
Folk som har lyttet til Diskord tidligere skjønner umiddelbart at mitt forrige utsagn bare er vås. Er det nemlig én ting man skal forvente fra det fabelaktig rastløse oslo-bandet er det fullstendig uforutsigbarhet, og det leverer de uten unntak på «Gnashing». Låta føles både organisk og bionisk, improvisert og nøye planlagt på en og samme tid – en samling tvetydigheter som er helt endemisk for musikken til Diskord. Som en av platas lengre numre kan «Gnashing» være en utfordring å gjøre seg klok på til å begynne med, men etter et par lytt vil folk med kjennskap til eksperimentelle ekstremuttrykk la seg forundre av den voldsomme krigføringen mellom ulike teksturer som driver låta fremover. Som fan av Diskord har singlene som har blitt sluppet i forkant av ‘Degenerations’ gitt meg alt det jeg så etter og mer når det kommer til nytt materiale fra bandet, så 3. august blir en stor dag i metallurgis kontorer. Norges mest uredde dødsmetallband frigjør seg atter en gang fra alle lenker og hemninger på «Gnashing».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Lord Mortvm – «Reign of Death»
Lord Mortvm høstet mange lovord tidligere i år her på Metallurgi med plata ‘Diabolical Omen of Hell’ – en plate som er et av de kuleste black/doom-påfunnene jeg har hørt i år. Med den nye, korte singelen «Reign of Death» har enmannsbandet slått fra seg doom-preget og sluppet en hemningsløs svartmetall-låt på knappe ett minutt. Uttrykket er omtrent så beskt som man får det, og minner meg sånn sett en del om påfunnene til prosjekter som Panzerwar. Med det forsvinner også noe av egenarten til Lord Mortvm, og det er nok ikke like imponerende som plata som ble sluppet tidligere i år, men særlig gjennom den rå og akkurat passe støyende produksjonen holder dette en viss stand likevel.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «Sarcophagus»
Det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium lar seg på deres nye singel inspirere av et imaginært rike på de sanddekte slettene i det fjerne østen. Midlertidig lagt på is er de sjeleavkledende låtene om mental helse – det samme er alle samfunnskritiske protest-salver – og i stedet får vi noe så sjeldent som et stykke eventyrlig men mørk fiksjon fra trioen i Dark Delirium. Historien er fortalt over en episk låtlengde på åtte minutter, og det unge bandet bærer denne lange spilletiden med langt større letthet enn noen gang tidligere.
De orientalske melodiene avslører inspirasjonskilden allerede fra låtas åpningssekunder, før den melodiske dødsmetallen som fungerer som «Sarcophagus»s ryggrad tar over stafettpinnen. Veldige og presise riff demonstrerer bandets vilje til å nærme seg In Flamessitt mainstream-orienterte lydbilde, samtidig som den østlige skalabruken gir musikken et ørlite preg av den senere musikken til finske Amorphis. Aller best fungerer kanskje det dronende partiet som dukker opp med jevne mellomrom, som med sine meditative harmonics bærer et visst slektskap til den internasjonale kulturvandringen som tok plass på Gojiras ‘Fortitude’ fra i år.
Som tidligere nevnt er «Sarcophagus» trolig det beste forsøket på storskalert låtform vi har sett fra Dark Delirium til nå. Overgangene er naturlige og uanstrengte, og lyttere som hører på låta adskillige ganger vil finne glede i å finne de motivistiske røde trådende som løper gjennom komposisjonens indre. I bandets jakt etter å kle låta i orientalske ornamenter har de kanskje lagt til en ledegitar eller to for mye, men alt i alt er dette meget bra saker fra de hyppig-omtalte herrene i Dark Delirium. Låta er kanskje – i likhet med «Who Do You Serve?» fra et par uker tilbake – mer et eksperimentelt mellomledd enn et naturlig albumspor, men tiden vil vise hva bandet akter å gjøre med disse nye singlene. Dark Delirium smir videre på sitt rødglødende rå-metall på «Sarcophagus».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Skuggima∂r – «Bloody War Has Been Unleashed»
Gjøran Sæther har latt seg inspirere av våre kommentarer på låtene til et av hans mange prosjekter Fárbauti, og har lagt ut låta «Bloody War Has Been Unleashed» under sitt kanskje mest aktive alias, den meget eksperimentelle enheten Skuggima∂r. Oppfordringen vår var å videre-utforske dødsmetallen som viste sitt groteske hode på låta «Slep meg til Hel», og det har altså Gjøran gjort, om så på et noe annet vis enn antatt. «Bloody War Has Been Unleashed» er nemlig ikke noen mørk og gravende black/death-hybrid som sin forgjenger, men heller en låt som slentrer rundt i et episk, melodisk dødsmetall-lende.
Det hadde ikke vært en Skuggima∂r-låt om ikke trommesporet forsøkte å avspore de øvrige instrumentene fra tid til annen, og «Bloody War…» har flere øyeblikk der den rytmiske konflikten eskalerer til nær bristepunktet. Trådene samler seg dog rundt det fjerde minutt, og låta ender som et sammensveiset vogntog av episke viking-gitarer, rullende dobbelbass og den noe uforutsigbare rattføringen som er Gjøran og hans uhemmede svartmetall-skrik. Skuggima∂r er og forblir et nisje-produkt, men for iherdige undergrunns-krek er mannens Bandcamp fortsatt en havn man kan ha glede av å svinge innom fra tid til annen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Andri from Pagefire – «Roses are Red», «Slain by the Swarm» & «After the Swarm»
Youtuberen som bytter sjanger med samme frekvens som Beyoncé skifter antrekk i ‘Black is King’ er tilbake med et par nye utprøvninger, i denne omgang symfonisk metall og god gammal teutonisk thrash. «Roses are Red» er et velprodusert, djevelsk fengende og aldri så lite fjollete Nightwish/Sirenia-apende cover av Aquas utålelige synth-poplåt, der komboen «Slain by the Swarm» og «After the Swarm» på sin side dypper tærne sine i brutal thrash med en til tider nesten Bolt Thrower-aktig tyngde. Andris evne til å fange smale uttrykk med voldsom presisjon er det vanskelig å si noe på, og alle tre låtene er til forveksling like sine inspirasjonskilder. Det eneste som avslører deres parodiske natur er det lille glimtet i øyet som Andri aldri helt makter (om han i det hele tatt prøver) å fjerne fra sine produksjoner, men dette glimtet anser jeg rett og slett som et pluss. Samtlige låter er verdt en lytt, men min største anbefaling er «After the Swarm», som med sine rasende gitar-licks og buldrende bunn hadde vært en god låt selv på en arg og seriøs thrash-plate. Sjekk dem ut!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 