«Nordic Anthem», den nyeste singelen fra Borknagars kommende tolvteplate (!) ‘Fall’, minner meg en hel del om låta som avslutta deres forrige skive, ‘True North’. «Voices» var en nesten urovekkende elementær låt fra et band som ellers er kjent for utsvevende og fargerike, progressive svartmetall-eskapader, og jeg husker at jeg reagerte med en viss skepsis første gang jeg hørte den. Siden har jeg lært å sette pris på den fengende, enkle dramatikken som låta byr på, en lærdom som har vist seg å være en stor hjelp i møte med «Nordic Anthem».
For «Nordic Anthem» tar med enkelhet over stillingen som Borknagars streiteste låt til nå. Fra åpningens Wardruna-aktige bruk av tradisjonsinstrumenter til de ordløse vokaliseringene til «ICS Vortex»; «Nordic Anthem» gir meg nesten følelsen av at Borknagar har skrevet et åpningsnummer til en eller annen viking-serie som skal gå på HBO. Det er nok mulig å lese av denne beskrivelsen at jeg ikke er voldsomt entusiastisk når det kommer til Borknagars nye singel, og det ville vært den rette måten å lese den på. Det er likevel som alltid med disse gutta snakk om solid håndverk på alle plan, så folk som har høyere toleranse for småharry metall-allsang enn meg selv vil trolig kunne sette pris på det Borknagar har levert på «Nordic Anthem».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ihsahn – «THE DISTANCE BETWEEN US«
Ute nå via Mnemosyne Productions/Candlelight Records
Jeg var litt vel hard da jeg omtale førstesingelen fra Ihsahns kommende selvtitulerte plate: «THE PILGRIMAGE TO OBLIVION». Denne låta inneholdt riktignok noen ganske typiske grep fra Emperor-frontmannen, men imponerte meg etter hvert mer og mer, særlig på grunn av paringen mellom orkesterelementer og et blytungt breakdown. Singelen som ble sluppet etterpå, «TWICE BORN», falt også i smak hos meg som følge av ganske fokusert låtskriving.
Jeg håper meningen min snur også om den nyeste singelen «THE DISTANCE BETWEEN US». Jeg har lite vondt å si helt konkret om låta, men dessverre ender den opp som et vel anonymt ballade-aktig innslag som minner for mye om tilsvarende Ihsahn-låter fra før. Produksjonen er imidlertid svært god, og de orkestrale elementene er velimplementerte.
Skrevet av Alexander Lange
Bokassa – «The Ending Starts Today«
Ute nå via Indie Recordings
Nok en smakebit fra Bokassas kommende fullengder ‘All Out of Dreams’ er ute i form av låta «The Ending Starts Today». De andre singlene har imponert meg i varierende grad, men heldigvis legger denne seg på godsida, der bandets blanding av punk og metall fungerer svært godt. Særlig er dette på grunn av en herlig energi og sterkt melodihåndverk. Plata kommer den 16. februar.
Skrevet av Alexander Lange
In Vain – «At the Going of the Sun»
Ute nå via Indie Recordings
Det er ikke mange band som klarer å være sjangerblandende i samme grad som In Vain, og likevel fremstå som et semi-kommersielt produkt. Over sine til nå fire skiver har bandet benyttet seg av kontrakten med Indie Recordings til det fulle, dette ved å ramme inn det som egentlig er temmelig eventyrlystne og rastløse låtkonstruksjoner i en massiv og polert lydproduksjon.
Denne taktikken lever i beste velgående på bandets nye singel «At the Going of the Sun». In Vains skepsis til sjangergrenser kan merkes på det faktum at låta tidvis minner meg om band som Insomnium, Amorphis, Opeth og Swallow the Sun; band som alle og enhver har klart å gjøre god butikk av rastløs og kreativt ladet ekstremitet. Med sine åtte minutter skulle man kanskje tro at «At the Going of the Sun» var fylt til randen av alskens progressive påfunn og sidespor, men i realiteten er låta satt sammen av kun en liten håndfull separate ideer. Jeg skulle kanskje ønske meg et eller annet større utsving i løpet av låta, men det betyr ikke at jeg ikke lar meg imponere av det økonomiske låtskriver-instinktet In Vain viser på sin nye singel. Alt i alt en bunnsolid, om ikke direkte oppsiktsvekkende, leveranse fra gutta i In Vain.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mortemia – «Eyes of the Viper (feat. Margarita Monet)»
Ute nå via Veland Music
Der ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ slo Metallurgis anmeldere i bakken med sine dødsfengende melodier og kruttsterke låtskriving, har leveransene fra Mortemias kommende pandemi-låtsamling no. 2 vekket noe mindre begeistring. Dette skyldes nok først og fremst at vi har fått nå snart 20 låter fra Morten Veland over en to års-periode, hvilket er litt i overkant selv for det som er å regne som en av norsk metalls mest umiskjennelige låtskrivere. «Eyes of the Viper» byr sådan ikke på noen overraskelser, men føyer seg greit inn i ‘The Covid Aftermath Sessions’ sin rekke av solide men smått forglemmelige låter. Det hjelper ikke at jeg stadig lar meg distrahere av vokalen til Margarita Monet, som er såpass preget av vokale tics at det fremstår litt tilgjort. «Eyes of the Viper» er definitivt sterk nok til å imponere dersom du ikke har hørt resten av Velands pandemi-låter, men for en fyr som har hørt alle sammen sliter den med å utmerke seg
Skrevet av Fredrik Schjerve
Deception – «Iblis’ Mistress»
Ute nå via Mighty Music
Det melodiske/symfoniske death metal-bandet Deception kommer med ny skive i år etter den fantastiske ‘The Mire’, som i alle fall vi i Metallurgi mente var 2021s beste norske metall-plate. Første singel ble sluppet allerede sent i fjor i form av «Monophobic», som i mine ører innevarslet et ytterligere steg mot den melodiske dødsmetallen.
Det gjør også den nye singelen «Iblis’ Mistress». Mens «Monophobic» imidlertid etterlot meg litt nølende, er jeg mer overbevist av nyorienteringen etter å ha hørt denne nye låta, som preges av strålende melodier og originale grep særlig i gitarsegmentet.
Skrevet av Alexander Lange
GOATMILKER – «Mission Log 1601»
Selvutgitt
Den ferske spenstigheten GOATMILKER har sluppet sin andre låt: «Mission Log 1601». Dette bandets metall er av det lettere slaget, der klassiske metallgrep, hardrock og progressive tendenser a la Mastodon blandes. Sånn sett minner bandet meg en hel del om Asmodean.
Den første singelen bandet slapp, «Black Grass», imponerte meg en hel del gjennom et godt, melodisk refreng. Selv om «Mission Log 1601» ikke er like energisk og sånn sett ikke gjør meg like entusiastisk, ligger også denne låtas styrke i melodiene og refrenget, som innevarsler et særdeles habilt potensiale.
Morten Velands Mortemia er i full gang med å rulle ut låter fra albumet ‘The Covid Aftermath Sessions’, og nå er tredje låt ute: «The Hourglass». Til nå har vi fått et Madonna-cover i form av «Frozen» og den egenkomponerte «The Endless Shore», som var habil, men som dessverre ikke imponerte meg fullt så mye Mortemias tidligere høydepunkter tatt i betraktning.
«The Hourglass» er bedre. Gjestevokalist Ambre Vourvahis, som ellers har sitt hovedvirke i tyske Xandria, gjør et strålende innslag som står i stil med låtas melodramatiske energi, og selv om komposisjonen er temmelig generisk, slår den an til en viss grad via en god produksjon, fengende melodier og sterke musikerprestasjoner. Den kunne sikkert gjort seg godt i en viss musikkonkurranse som går av stabelen i disse dager, og gir vann i munnen i påvente av de andre låtene fra prosjektet.
Skrevet av Alexander Lange
Atena – «Poison Pure»
Ute nå via Indie Recordings
Det er virkelig, virkelig duket for noe spennende når metalcore-kvartetten Atena skal slippe plata ‘Subway Anthem’ gjennom Indie Recordings i høst. Singlene derfra har til nå bydd på noen helt vanvittige høydepunkter, særlig i form av låta «Slip Away» og power-balladen «Oh My». Nå har bandet sluppet nok en singel: «Poison Pure».
«Poison Pure» er nok ikke det blant det aller beste i singelbunten. Men som du kanskje har skjønt, sier dette mest om de andre låtene enn denne. «Poison Pure» fremstår litt rotete og merkelig strukturelt sett, men byr også på noen herlige, breakdown-aktige vers og et – som vanlig – strålende refreng som også får en fin, om så litt lang, oppbygning mot slutten. I det hele tatt peker også denne låta mot en utgivelse som etter alt å dømme vil være et sterkt norsk statement i skjæringspunktet mellom metalcore og post-hardcore. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Hate Angel –Music of Torture
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Hate Angel lanserte sitt debutalbum ‘Kill for Passion’ i forfjor, og er et band som i det hele tatt har vært spennende å følge med på. Med et knippe utgivelser, mange kule låter og nokså omfattende endringer i besetning, har de nemlig utviklet seg en hel del siden oppstarten. Den nye låta «Music of Torture» passer også inn i dette narrativet, om det så er snakk om små steg.
Stilistisk representerer «Music of Torture» en kontinuitet ved at bandets stilige blanding av thrash metal, black metal og death metal holdes ved like og raffineres. Både komposisjonsmessig, produksjonsmessig og prestasjonsmessig sitter det meste bedre enn på ‘Kill for Passion’, og Hate Angel byr på noen brutale virvelvinder av noen riff. Den merkelige og brå avslutningen trekker ned, men likevel er dette en sterk statusoppdatering fra bandet.
Skrevet av Alexander Lange
Nexorum – «The Pestilential Wind»
Ute nå via Non Serviam Records
Vi har nå nådd tredje og trolig siste singel-slipp i forkant av Nexorums kommende andreskive ‘Tongue of Thorns’, og det er på høy tid at jeg kaster fra meg forventningene om at skiva kommer til å utgjøre en naturlig oppfølger til ‘Death Unchained’ fra 2020. Bandet har åpenbart gått videre fra det moderne, dødsmetalliske soundet som preget debutskiva, så det er på tide å vurdere den nye musikken på sine egne premisser fremfor mine egne. Tredjesingelen «The Pestilential Wind» gjør jobben enklere i så henseende, ettersom det er det mest overbevisende nummeret blant de tre vi har hørt så langt.
Et seigt og forvridd riff legger seg som en giftig dis over låtas åpningsparti, hvis sykdomsbærende bris komplimenteres av svartmetalliske akkorder og en illevarslende vokal-drone. Denne brisen tar seg tidlig opp i styrke, og allerede ved versets inntog har vi med en black/death-kuling av type sterk å deale med. Den rytmiske fremdriften, de mørke, gravende gitarene og den beske vokalen til Terje Olsen gir låta et ustoppelig preg, som en luftbåren pest som ikke lar seg bremse av lukkede vinduer og dører. Et ritualistisk refreng fortetter den dramatiske atmosfæren betraktelig, før bandets stormende black/death når orkanstyrke ved låtas utgang. Jeg savner kanskje en tydelig melodi eller et motiv som kunne ha gjort «The Pestilential Wind» til et umiskjennelig landemerke i skivas fulle låtliste, men det kan godt hende at låtas eskalerende og mannevonde natur fikser dette på egenhånd. Låta er uansett en sterk en, og en god grunn til å slutte å sutre over bandets uttrykksmessige utvikling i forkant av ‘Tongue of Thorns’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eternity – «Journey towards the Darkside»
Ute nå via Soulseller Records
Eternity er en kuriøs størrelse innenfor den norske ekstremmetallscenen, og i likhet med prosjekter som Kharon og Ildfar har det tross et langt virke først fått skikkelig liv i seg på utgivelsesfronten de siste årene etter en lang pause. I 2019 ble plata ‘To Become the Dark Beast’ sluppet, og nå står snart neste plate for tur i form av ‘Mundicide’. Første singel herfra er «Journey towards the Darkside».
På denne låta forener Eternity det rifftunge og atmosfæriske, og oppdriver først og fremst et svært sterkt riffarbeid som nyter godt av en produksjonsdrakt som er litt feitere enn den på ‘To Become…’. Jeg tror imidlertid komposisjonen kunne vært hakket mer disiplinert, og det hele hadde truffet noe bedre om låta var litt kortere. Men noen kruttsterke partier – ikke bare i form av riff, men også melodier – kan jeg love uansett.
Skrevet av Alexander Lange
Bolverk – «Beastly Ways of Man»
Ute nå via WormHoleDeath
Bolverk kom i fjor ut som fra ingensteds og blåste hatten ettertrykkelig av hodene på Metallurgi-redaksjonen med debutskiva ‘Uaar’. Denne landet på en respektabel 29. plass på fjorårets toppliste, så det er en glede å se at bandet allerede er tilbake med nytt stoff. Andreskiva ‘Svarte Sekunder’ består visstnok av materiale som er skrevet i samme tidsrom som materialet på ‘Uaar’, men utgjør i følge bandet og plateselskapet WormHoleDeath et logisk neste steg for Bolverks idiosynkratiske ekstremmetall.
Knusende akkorder og hylende ledegitar introduserer det som lover å være en brutal åpning på den kommende skiva, i det «Beastly Ways of Man» åpenbarer sitt mektige black/death-lydbilde. Noe av det som gjorde ‘Uaar’ så minneverdig, var den subtile men unektelige eksentrisiteten som pulserte gjennom bandets særegne ekstremmetall, og denne tendensen gjør seg fortsatt bemerket – kanskje aller mest via broens durstemte utskeielser. De uforutsigbare og innviklede låtstrukturene er tydeligvis også bevart fra forgjengeren, hvilket er et definitivt pluss for en kar med sans for nitidig detaljjakt som meg selv. Alt i alt er «Beastly Ways of Man» en appetittvekkende smakebit på den nye skiva, selv om jeg har nok erfaring med musikken til Bolverk til å ikke danne meg for rigide forventninger til totalen basert på en enkelt låt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jernlov – «The Final Prayer»
Ute nå via Nordic Mission
Jernlov er en svartmetallisk duo som slapp debutskiva si ‘Crucified’ på det norske selskapetNordic Mission. Duoen er blant de få norske bandene som kombinerer svartmetallisk estetikk med kristen tematikk, hvilket gjør «un-black metal»-scenen sentrert rundt figurer som den mytiske undergrunnskikkelsen Kenneth Nattesorg til et naturlig sammenlikningsobjekt. Musikalsk sett er det dog lite som knytter de to prosjektene sammen, hvilket blir klart og tydelig etter noen gjennomspillinger av Jernlovs nyeste singel «The Final Prayer».
«The Final Prayer» er første singel fra bandets kommende skive ‘Resurrection’, som også utgis via Nordic Mission. Bandet henter åpenbart inspirasjon fra den norske svartmetallscenen, men baker i tillegg inn byksende riff og tyngre rytmiske elementer fra henholdsvis thrash- og dødsmetallen. Det hele låter forholdsvis moderne som følge av den oppdaterte lydproduksjonen, samt det massive refrenget og dets moderne dødsmetall-konnotasjoner. Et tumlende og aggressivt lydbilde sørger for en brutal førstetitt på materialet på den kommende skiva, selv om den konstante strømmen av dobbelbass gjør at låta også fremstår litt enspore – til tross for det varierte gitararbeidet. Oppsummert er «The Final Prayer» en solid førstesingel, om kanskje ikke en spesielt oppsiktsvekkende en.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Viction – «The Enemy»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Viction er et ungt melodeath/thrash-band som har røtter i rock- og metall-linja på Buskerud Folkehøgskole. Av tidligere utgivelser har de bare et fåtall låter på nevnte folkehøyskole sin ‘Ungt Blod’-serie å skilte med, men til tross for dette har de allerede oppnådd forholdsvis mye. I fjor vant de den norske Metal 2 the Masses-konkurransen, og fikk dermed spille et sett på den enorme utendørsfestivalen Bloodstock i England. Nylig annonserte bandet også debutskiva ‘Darkness, We Are God’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Første smakebit på skiva har vi dog fått i form av singelen «The Enemy».
«The Enemy» befinner seg i skjæringspunktet mellom thrash og melodisk dødsmetall, med et moderne skjær som inntrer gjennom både produksjonsvalg og låtas riff-seleksjon. Et fellestrekk jeg har lagt merke til ved flere av bandene som har oppstått på metall-linja i Buskerud, er at det ofte er vanskelig å spore nettopp hvilken metalltradisjon bandene har latt seg inspirere av. Det gjør at musikken kan fremstå tidløs, men også litt rotløs. Viction er et godt eksempel på dette, ettersom de aldri står i fare for å kopiere tidligere helter, men heller ikke helt har funnet et sound som gjør at de skiller seg fra massene av andre unge, likesinnede ekstremmetallband verden over.
Det er dog ikke noe krav om at man skal gjenoppfinne hjulet på sin debutskive; det viktigste er at man leverer en solid plateopplevelse som fungerer som utgangspunkt for videre utvikling. Sånn sett varsler «The Enemy» om at ‘Darkness, We Are God’ kommer til å kunne være nettopp dette utgangspunktet for Viction. Låtskrivinga er generelt sett skarp, med minneverdige refrenger, chuggende, teutonisk riffing og heseblesende gitarsoloer rundt hvert hjørne. På tekst-fronten fremstår bandet fortsatt noenlunde grønne, hvor spesielt broens tirade gir en bismak av Robb Flynn sine banale kamprop i Machine Head. Det er likevel mye å sette pris på ved Victions ‘The Enemy’, og jeg ser frem til å høre bandet utforske soundet sitt på ‘Darkness, We Are God’, når enn den slippes.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eldkling – «Forever Changed»
Ute nå via Twelve Loop Twelve
Power metal-duoen i Eldkling har definitivt hatt et aktivt år til nå. I februar slapp de den habile debutskiva ‘The End of Eternity’, for noen uker siden slapp de et cover av Europe-låta «Ninja», og nå er de jammen også ute med en ny originallåt i form av «Forever Changed».
Eldkling er et band som jeg fra begynnelsen av synes hadde en viss sjarm gjennom noen sterke melodier, men som likevel ikke har nådd helt opp til noen nasjonale storheter som Mantric Momentum. «Forever Changed» styrker for så vidt dette inntrykket; faktisk er dette blant bandets aller beste låter, først og fremst på grunn av et hovedriff som sitter svært godt og noen gode overganger. Det blir imidlertid en litt lang låt, og jeg skulle ønske man fikk levert litt mer trøkk i produksjonen. Men dette utstråler en hel del potensiale. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Paracrona – «Carry the Cross»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Paracrona er et splittert nytt svartmetallband, hvis debutskive ‘Sun God’ kommer ut 24. mai. Stilistisk sett er det snakk om en episk form for progressiv svartmetall, som har et utpreget moderne sound som følge av en polert produksjonsjobb og en udiskriminerende tilnærming til sjangerblanding. Verdt å nevne er det at Baard Kolstad står for tromminga på skiva, til tross for at det ikke virker som han er en del av bandets faste line-up.
Den første singelen fra den kommende skiva, «Carry the Cross», er en låt som er så proppfull av musikalske hendelser at den fremstår som mye lenger enn den i realiteten er. Dundrende tammer og hese skrik leder oss inn i låtas ukjente farvann, før den ellers ordinære åpningssekvensen avbrytes av et skeivt rytmisk landskap preget av Kolstads umiskjennelige trommesignatur. Tårnende synther og snedige gitarløp blåser opp lydbildet ytterligere, før et strekk som kunne vært hentet fra Zustand Nulls ‘Existence Nihil’ leder rett inn i et riff som oser av svensk dødsmetall. På dette punktet i beskrivelsen har du som leser trolig fått et solid inntrykk av den svimlende variasjonen som er å finne på Paracronas debutsingel, selv om jeg må få understreke at det hele fungerer overraskende bra i praksis. Det skal bli spennende å høre hvordan resten av skiva fortoner seg, ettersom Paracrona fremstår som et dyktig band med en tydelig kreativ agenda for øye – selv om det er vanskelig å si nøyaktig hva denne agendaen går ut på basert på kun én låt.
Mork er enmannsprosjektet til Thomas Eriksen fra Halden. Eriksen er en karakter som fremstår som en ildsjel med stor og åpenlys respekt for inspirasjonskildene sine, også fordi mannen står bak en relativt omfattende podcast-intervju-virksomhet på siden. Morks utviklingskurve kan i det hele tatt fremstå som mang en guttedrøm som har gått i oppfyllelse: Fra å bli sparket i gang for alvor etter at Eriksen ble inspirert på et besøk i Darkthrones gamle øvingslokaler, har det blitt en respektert størrelse i store deler av det norske svartmetallmiljøet. Prosjektet er i dag også signert på ærverdige Peaceville Records.
I forlengelse av beskrivelsen over, skulle man kanskje tro at Eriksen går inn i rekkene av konservative svartmetallmusikere. Og neida, Morks musikk har aldri vært av det mest innovative slaget. Likevel passer det nok aller best å beskrive prosjektet som noe lidenskapelig og utforskende, der Eriksen stadig leker med ulike elementer – alt fra det black’n’rollende til stormende lydbilder og folketonale elementer. Derfor har det alltid også i mine ører ligget noe spesielt over prosjektet, der Eriksen stadig har nærmet seg noe med en viss egenart på tross av at han åpenbart vil spille svartmetall og ikke noe annet. Mye av dette skyldes nok også produksjonen, som Eriksen tar seg av selv. Den er forfriskende usminka, klar og romslig i kontrast til det mer uoppløselige man gjerne finner i alskens DIY-prosjekter innenfor sjangeren.
Alt dette fikk en slags kulminasjon på Morks forrige plate, ‘Katedralen’, fra 2021, som utvilsomt var prosjektets sterkeste og mest definerte utgivelse. Herfra går det en klar linje til den nye plata, ‘Dypet’, som både spiller på en del av styrkene fra ‘Katedralen’ mens den også introduserer litt andre stilistiske grep. Først og fremst dreier dette seg om tempoet og stemningene i mange av låtene, der mye av det black’n’roll-aktige og kaotiske fra den forrige plata på sett og vis erstattes med litt treigere og mer melodiske temaer – uten at noe endevendes på en måte som struper en klar kontinuitet for prosjektet.
Det er melodiene Mork oppdriver på mange av låtene her som får meg til å sperre opp øynene mest. Hovedtemaet i andre låt, «Forført Av Kulden», er for eksempel helt nydelig, og blander en nesten Burzum-aktig iskulde i gitarproduksjonen med direkte fengende tendenser. «Svik» følger opp dette på strålende vis, der Windirsk melodihåndverk går hånd i hånd med et nærmest pop-aktig teft. «Høye Murer», der tidligere Djevel– og Kvelertak-vokalist Erlend Hjelvik for øvrig bidrar med noen fraser, ender med sine gråtende, folketonale gitarmelodier (og ikke minst den utrolig kule Darkthrone-aktige riffinga mot slutten) også opp som et klart høydepunkt på skiva.
Videre kommer ‘Dypet’ godt ut i flere henseender. «Et Kall Fra Dypet» er med sine syv og et halvt minutt platas lengste låt og den desidert mest tradisjonstro i svartmetalløyemed. I så måte er det også et bra midtpunkt der Mork lykkes godt med sine hardtslående temaer og prakthåndverk i riffsegmentet. «Bortgang» er på sin side platas mest saktegående låt, og imponerer meg langt mer på skiva enn i singelformat der den bidrar med et flott grep i pacingen på plata – og også med ganske utsøkte gitarer.
‘Dypet’ er i det hele tatt en ganske variert plateopplevelse. Som på ‘Katedralen’ er åpningslåta det nærmeste man kommer et slags mikrokosmos av det som skjer over det hele uten at den nødvendigvis er det sterkeste leddet komposisjonsmessig. Ellers er det for øvrig flere tegn til eventyrlyst i sjangerlandskapet. «Avskum» er en fet, Satyricon-aktig riffbasert låt som kommer rett etter «Bortgang», og «Tilbake Til Oppinnelsen» avslutter det hele svært sterkt – blant annet med en herlig inkorporering av synth og clean-vokal.
Det er imponerende at Mork egentlig aldri mister fokus på tross av denne variasjonen. Om noe, skulle jeg kanskje ønske at de mer fremoverlente grepene i avslutningslåta kunne blitt utforsket ytterligere. Når det gjelder mer direkte svakheter har jeg nok størst problemer med produksjonen. Selv om Eriksen stort sett lykkes godt og ikke minst tilfører mye egenart her, ligger skarptromma til tider litt for forstyrrende til, og hans svært tydelige skrikevokal ligger rett og slett ofte for høyt i miksen. I forlengelsen av dette synes jeg det er noe variabel kvalitet på låttekstene. «Bortgang» er et eksempel på en låt der jeg synes Eriksen treffer godt, særlig gjentagelsen av frasen «Der var jeg en gang». Skildringen av å fryse på «Forført Av Kulden» synes jeg imidlertid for eksempel er overtydelig og ganske rudimentær.
Jeg vet ikke om jeg synes ‘Dypet’ er et steg opp fra ‘Katedralen’, men det er i alle fall ikke et steg ned fra plata som vi tross alt fikk inn på en respektabel 14. plass på vår liste over beste norske metallplater fra 2021. Først og fremst sementerer denne plata en positiv utvikling av Mork som profesjonaliserer, definerer og forbedrer uten at respekten for grunnelementene bortfaller. Og jeg vil påstå at Mork i større grad blir en unik spiller i svartmetallandskapet med denne skiva, da den mer saktegående og melodiske tilnærmingen – i ledtog med produksjonen – også utfordrer noen etablerte grenser.
Skrevet av Alexander Lange
Tilintetgjort – In Death I Shall Arise
Ute nå via Dark Essence Records
‘In Death I Shall Arise’ – debutskiva til Oslo-bandet Tilintetgjort – er en skive som synes å se for seg en alternativ tidslinje innenfor norsk metallhistorie. På denne tidslinjen, gikk ikke de avantgardistiske tendensene til det norske svartmetallmiljøet i retning de moderne, industrielle flatene til Dødheimsgard sin monumentale ‘666 International’, men beholdt sin forankring i den tidlige svartmetallens punkete og primitive affekt. Fra dette springbrettet bestående av rendyrket andrebølge, springer dog Tilintetgjort ut i en temmelig særegen musikalsk visjon; en visjon preget av et psykoaktivt ladet møte med døden, kosmos, og de grufulle sannhetene som ligger skjult ute i det store intet.
Det første det vil være naturlig å legge merke til når man trykker «spill» på debutskiva til Tilintetgjort, er den pistrete og lav-oppløste produksjonen. Til og begynne med var jeg skeptisk til hvorvidt dette valget ville gagne eller hemme opplevelsen av bandets ellers sofistikerte svartmetall, men etter å ha levd med skiva en stund er dette et av elementene som for alvor etablerer bandets egenart og identitet. Den flisete og støyete miksen knytter nemlig bandet ettertrykkelig til andrebølgens tidlige dager – hvilket gjenspeiles i bandets uttrykk – samtidig som den ikke er så støyete at det går utover detaljarbeidet på skivas seks, utbroderte låter.
‘In Death I Shall Arise’ bruker sine første tre låter på å introdusere lytteren for albumets sound. Punkete, Darkthrone-beslektet svartmetall veksler med kontrapunktiske tråder av melodisk bass- og gitarspill – det hele badet i en harmonikk som gir musikken en sardonisk, teatralsk og nesten hånlig brodd. Man får følelsen av å synke inn i en stadig mer kaotisk og uoversiktlig hallusinasjon, geleidet av et vesen som virker å fryde seg over vår økende forvirring. Denne utviklingen tilspisses på det tidlige høydepunktet «Mercurial», som i tillegg til å inneholde skivas mest minneverdige, melodiske holdepunkt også trapper opp krassheten i tonespråket til delirisk effekt.
Men det er først på «Vinter og Høst» at plata for alvor begynner å avsløre sin egen, psykotiske logikk. Etter åpningens eksplosjon av aktivitet, vandrer vi gjennom en desorienterende labyrint av skeive korridorer; pisket av gårde av det forrykende trommespillet til stikkefører «Tybalt». Gjennom de tvistende gangene runger den maniske kaklingen til vokalist «svik», som på samtlige av låtene kommer med poetiske og skremmende skildringer av tilsynelatende rus-fremkalte visjoner. Låtas siste korridor åpner ut i et bunnløst og faretruende svelg, før andresingelen «Hex» tar oss med på en heseblesende, krengende tur på svartpunkens krokete skinner.
Så har vi «Dommedagsmonument» da, som med sine drøye 21 minutter utgjør skivas hele B-side. «Dommedagsmonument» er en massiv og oppslukende reise jeg egentlig ikke ønsker å prate så mye om, ettersom jeg har et oppriktig ønske om at flest mulig skal få oppleve denne låta uten å vite det døyt om den på forhånd. La det dog være sagt at Tilintetgjort har løst den svært kompliserte oppgaven de har gitt seg selv på utrolig godt vis, og at min første gjennomspilling av «Dommedagsmonument» som følge er en av mine favoritt-opplevelser fra musikkens verden i 2023.
Strengt tatt er nok ‘In Death I Shall Arise’ en av mine favoritt-skiver i 2023, når alt kommer til alt. Tilintetgjorts distinkte miks av andrebølges-primitivisme og fargesprakende, avantgardistiske tendenser er både oppsiktsvekkende og forfriskende, og heldigvis langt mindre oppstyltet enn en slik beskrivelse kan gi inntrykket av. I tillegg er det ingen tvil om at ‘In Death I Shall Arise’ kan forbedres, tøyes og strekkes i alskens musikalske retninger, hvilket gjør at tanken på ytterligere Tilintetgjort-skiver er en utrolig spennende en. ‘In Death I Shall Arise’ er en av de mest distinkte norske metall-debutene i nyere tid, og et aldri så lite landemerke innenfor vår beskjedne men betydelige avantgardistiske tradisjon.
Om dere er lik meg på noen som helst måte, kom slippet av Immortals ‘Northern Chaos Gods’ i 2018 trolig som et stort sjokk. Tanken på et Immortal uten den legendariske ekstremmetalliske figuren Abbath i front vekket stor skepsis hos meg personlig, og jeg var redd for at skiva mer eller mindre skulle fremstå som en oppfølger av Demonaz sin egen ‘March of the Norse’ fra 2011. Det at ‘Northern Chaos Gods’ viste seg å være en av årets sterkeste norske skiver det året, var en såpass stor positiv overraskelse at jeg fremdeles lever litt i ettergløden av åpenbaringen den utgjorde i 2018.
Nå har dog fem år til passert, og nok en viktig skikkelse i bandets historie har forlatt rekkene. Demonaz står nå igjen som siste gjenværende medlem av Immortal, og det, kombinert med den manglende promoen i forkant av slippet, har ført til at skepsisen atter en gang viser sitt beske andlet hos anmelder. Skivas eneste singel, «War against All», klarer kanskje ikke fullstendig å viske ut denne skepsisen, men det er ingen tvil om at den gir et solid førsteinntrykk av skiva. Låtas aggressive, blastende og krigerske fremtoning skriker klassisk Immortal, selv om den korte spilletiden gjør at dette mer eller mindre er alt den skriker. «War Against All» er et nådeløst åpningsbombardement som får blodet til å bruse, men som overlater oppgaven med å berolige bekymrede Immortal-fans til skivas resterende låtmateriale. Spennende blir det uansett!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dødheimsgard – «Abyss Perihelion Transit»
Ute nå via Peaceville Records
Dødheimsgard kan sies å være den viktigste norske, avantgardistiske metall-institusjonen vi har hatt – både nålevende og fordums. Selv om man kan hente frem både Ihsahn og Ulver som gode kandidater til denne tittelen, kan man argumentere for at førstnevnte har slått seg noenlunde til ro uttrykksmessig på sine nyeste skiver, og at sistnevnte strengt tatt har forlatt metallverdenen til den graden at tittelen ikke lenger virker passende. Dødheimsgard har på sin side kontinuerlig tviholdt på kjernen av sin metalliske identitet, samtidig som de har produsert en platesamling der hver eneste skive presenterer en annen side ved deres framoverskuende kreative virke.
Derfor er det vanskelig å ikke få litt overtenning når bandet annonserer at en ny utgivelse er på vei, hvilket de gjorde i slutten av februar. «Abyss Perihelion Transit» er vårt første innblikk i universet bandet har manet frem på den kommende skiva ‘Black Medium Current’, som slippes 14. april. I sann Dødheimsgard-stil er det snakk om en låt som reiser flere spørsmål enn den besvarer; en enslig (om massiv) puslespillbrikke som krever konteksten av den fullstendige skiva for å gjøre seg klok på.
Den beste måten jeg kan beskrive den elleve minutter lange singelen på, er åpen og søkende – like opptatt av å granske sine mange strukturelle plan som låtteksten til «Vicotnik». Den legendariske undergrunnsskikkelsen har erklært at ‘Black Medium Current’ er en personlig utgivelse, og ut ifra presseskrivene å tyde tar denne personlige granskningen form via et dypdykk inn i refleksjoner rundt eksistens og persepsjon fra et både filosofisk og psykologisk perspektiv.
Låta speiler denne strømmen av tanker og refleksjoner i sin egen struktur, som fremstår som et landskap bestående av idéfragmenter og teksturer som ikke helt har funnet frem til sin endelige form. På samme tid får man følelsen av at det er nettopp denne diffuse og utsvevende formen låta måtte ha, nøyaktig for å skape den nødvendige forbindelsen til «Vicotnik»s funderinger.
Noe særlig mer har jeg egentlig ikke lyst til å om låta, i frykt for å styre andre lytteres opplevelse og oppfatning av musikken. For de av dere som likevel trenger et overforenklet salgsargument, kan jeg kjapt bemerke at dette er Dødheimsgard på sitt mest tålmodige og post-metalliske; fylt til randen av speilblanke gitarteksturer, murrende synther og romslige trommebeats, samtidig som en og annen seig strøm av dypt meditativ svartmetall kløyver gjennom det metafysiske landskapet. Jeg gleder meg alltid enormt til å høre hva denne gjengen har stelt i stand på nye utgivelser, og selv om «Abyss Perihelion Transit» ikke nødvendigvis er det beste singelmaterialet, merkes dette godt på den fullstendig overtente omtalen min. Til syvende og sist er det nok lite jeg kan gjøre annet enn å anbefale folk å sjekke ut låta og gjøre opp sin egen mening.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Atena – «Oh My»
Ute nå via Indie Recordings
Et av Norges store metalcore-stoltheter, Atena, fortsetter en til nå kruttsterk rekke med singelslipp med låta «Oh My». Nok en gang er sjangerguruen Henrik Udd bak produksjonsspakene, og skal vi tro en Facebook-kommentar på bandets egen side er en albumannonsering rett rundt hjørnet – noe som får det svært like coverdesignet på de tre singlene til å gi mening.
Men tilbake til «Oh My», for dette er nok et virkelig sterkt bank i bordet etter at særlig «Slip Away» slo mang en metalcore-entusiast i bakken. Det kan nok ikke kalles noe annet enn en kraftfull metalcore-ballade, og høres attpåtil ut som en blytungMy Chemical Romance-låt, særlig om man tar vokalprestasjonen i betraktning. Referansene til legendene innenfor bandets sjangerlandskap er ytterst smakfulle, og refrenget er en herlig følelsesbombe. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Marius Danielsen – «March of the Living Dead»
Ute nå via Sinner Entertainment
Det kan virke som at Marius Danielsen har to primære låtskrivermoduser. Under Legend of Valley Doom-banneret produserer han utbroderte og episke fantasy-narrativer i plateform; voldsomme musikalske spetakler der hundrevis av kraftmetallens ypperste instrumentalister møtes som karakterer i et omfattende, fiktivt univers. I sitt andre modus sløyfer vokalist/gitaristen Legend of Valley Doom-suffikset, og skriver låter som byr på enklere gleder i en mer beskjeden skala. Det viser seg at karen slapp en hel drøss av låter og en hel skive i sistnevnte modus i fjor, uten at dette ble fanget opp av bloggens redaksjon. Dette bøter vi på ved å hive oss rundt og omtale karens nyeste låt, «March of the Living Dead».
Låta bygger på et enkelt melodisk tema over en power-metallisk galopp, som kontrasteres med en neoklassisk fanfare som mest av alt minner om den teatralske bombasten til det legendariske britiske NWOBHM-bandet Hell. Utgangspunktet er utvilsomt simpelt, men Danielsen krydrer i tillegg låta med en aktiv bruk av orgel, samt noen heseblesende gitarsoloer spilt inn av tidligere Falconer-gitarist Jimmy Hedlung. Personlig synes jeg låtas rytmiske grunnlag er litt for ensformig til tross for oppbruddene i andre halvdel, og jeg skulle ønske at trommis Alessandro Kelvin varierte spillet litt for å fikse opp i dette. Likevel er «March of the Living Dead» en kompakt og konsis powermetall-låt med nok fyrverkerier til å fenge fansen av uttrykket.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Saint Karloff – «Psychedelic Man»
Ute nå via Majestic Mountain Records
Første gang jeg hørte om stoner metal-bandet SaintKarloff, var ikke lenge etter den tragiske bortgangen til bassist Ole «Karloff» Sletner i 2021. Hvor lenge det har ligget i kortene at bandet skulle komme tilbake for fullt vet jeg ikke, men det er uansett en glede å se at bandet nå skal slippe sin tredje fullengder i år. Den skal hete ‘Paleolithic War Crimes’, lanseres naturligvis på ærverdige Majestic Mountain Records, og første singel heter «Psychedelic Man».
Stoner metal er i mine øyne en sjanger med ganske veletablerte grunntrekk og spilleregler, all den tid formlene fungerer svært godt. Innledningsvis er heller ikke «Psychedelic Man» noe som skiller seg mye ut, spesielt i en tid der jeg oppfatter at det dukker opp mye norsk stoner-metal, og Saint Karloff seiler først og fremst på det rent kvalitative i de svære, flotte riffene som dundrer det første halvannet minuttet. Etter dette blir det imidlertid litt andre boller, og trioen frisker opp med et verstema som vel egentlig høres ut som et fett stoner-riff som utsettes for uvanlig store sentrifugalkrefter (tenk: hvordan ville et stoner-riff hørtes ut om det lå i en vaskemaskin?). Det er herlig energisk, og bidrar mye til at «Psychedelic Man» med sine nesten syv minutter er en variert og interessant lytteropplevelse.
Skrevet av Alexander Lange
Hex A.D. – «The Memory Division (Single Edit)»
Ute nå via Apollon Records
Larviksbandet Hex A.D. har nå i snart ti år utsmykket den norske rock- og metallkanonen med sin melodiske og rikholdige sammensmelting av progressiv rock/metal og doom. Mitt første møte med gruppa var i 2021, da de imponerte Metallurgi-redaksjonen stort med det majestetiske og innbydende opuset ‘Funeral Tango for Gods & Men’- som for øvrig kapret tolvteplassen på vår egen toppliste ved årets slutt. Nå har gruppen endelig vært i studio igjen, og resultatet av denne visitten får vi høre når sjetteskiva ‘Delightful Sharp Edges’ slippes 12. mai.
Førstesingelen «The Memory Division» låter i utgangspunktet som Hex A.D. som vi kjenner dem fra sist. Åpningens tradmetalliske gitarer fungerer som forlokkende agn, før den hammond-mettede, 70-tallsinspirerte prog-rocken deres brer seg ut i lydrommet som et landskap tegnet av Roger Dean. Det viser seg dog at låta er en editert singel som kun inneholder 4 av platesporets 12 minutter, og dette burde kanskje tilsi at det venter oss litt av hvert av musikalske odysseer bak ‘Delightful Sharp Edges’ sitt glorete platecover. «The Memory Division» får til en bra blanding av tette grooves og mer storslagne øyeblikk, og den sjelfulle vokalen til Rick Hagan er som vanlig en ypperlig narrativ kraft i bandets musikk. Den varme og levende produksjonen gjør «The Memory Division» til en meget effektiv invitasjon inn i Hex A.D. sitt musikalske skaperverk, og jeg kan ikke annet en å glede meg fryktelig til slippet av ‘Delightful Sharp Edges’ i mai. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattehimmel – «Astrologer»
Ute nå via Hammerheart Records
Nattehimmel er et temmelig nytt band fra Kristiansand bestående av erfarne musikere fra en rekke noteringsverdige band, deriblant band som Green Carnation, Jaldaboath og Strange New Dawn. Bandet imponerte undertegnede i fjor, da de gav ut debut-demoen sin ‘The Night Sky Beckons’, som for øvrig ble trukket frem som en av årets sterkeste demo-utgivelser her hos oss. Demoen demonstrerte kvintettens særegne uttrykk; en blanding av svartmetall og melodisk doom skreddersydd for å vekke nysgjerrighet og ærefrykt overfor det store kosmos hos lytteren.
Nå har bandet annonsert at debutskiva er på vei, en utgivelse ved navn ‘Mourningstar’ som slippes 20. mai. Førstesingelen fra skiva er faktisk en av låtene fra demoen bandet slapp i fjor, som foruten en ny miks fremstår som temmelig uforandret siden da. Dette har jeg ingen problemer med, ettersom «Astrologer» var min soleklare favoritt på ‘The Night Sky Beckons’. Åpningens svingende grooves og skimrende stjernesynther sender tankene i retningen den norske andrebølgens tidlige flørt med symfonikk og keyboards, og broens majestetiske doom-riff skaper en sterk kontrast som virkelig fremhever bandets unike sound. Det hele er badet i en følelse av nattlig og stjerneskuende mystikk, mye takket være den noe mørkleggende og gammelt-lydende produksjonen. «Astrologer» er en nydelig liten sak å fortape seg i, og jeg gleder meg stort til å høre Nattehimmel spre vingene sine ytterligere på debutskiva i mai.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Asmodean – «Below the Line»
Ute nå via Rob Mules Records
Bandet Asmodean har sluppet noen få singler opp gjennom årenes løp, men er nå omsider snart klare med sin første fullengder. Første låt derfra, «Below the Line», er med det ute, og bærer bud om en type metall som ligger i skjæringspunktet mellom moderne progressiv metall og alternativmetall – da i forlengelse av sin moderne, stilige og lettfordøyelige finish.
«Below the Line» er også et livlig og smakfullt stykke arbeid, og vitner om at vi kan ha en forfriskende plateopplevelse i vente. Dette er fengende, energisk metall med clean-vokal i front, og inneholder blant annet et nokså uimotståelig refreng som kanskje vekker flere pop- enn metallnerver, men som like fullt er en komponent i en potent metallkomposisjon. Og joda, sånn sett minner den meg litt om at ekstreme elementers dominans i vår kjære sjanger ikke må bety at lettere uttrykk må falle helt utenfor i sjangerdefinisjonspedanteriet. Den lykkes i alle fall med å gi mer vann i munnen i påvente av plateslippet, og det holder jo kanskje det også.
Skrevet av Alexander Lange
Camelio – «Protagonist»
Usignert, ute på strømmetjenester
Camelios ukentlige singelslipp opp mot bandets kommende platelansering fortsetter, denne gangen med låta «Protagonist». Bandet fortsetter sin interessante balansegang mellom ulike undersjangere innenfor metall, og begynner nok nå og manifestere seg som et slags Kvelertak som tillater seg et ganske betydelig innslag av stoner-rock uten helt å gi slipp på det svartmetallske. «Protagonist» varter opp med et groovy, tungt og svingende hovedriff, et melodisk, flott og åpent hardcore-aktig refreng og en nesten litt folketonal, svartmetallsk avslutning. Låta er nokså kort, og er heller ikke den låta som setter seg mest av de som har blitt sluppet. På den måten fremstår den først og fremst som et solid, lite ledd i en større albumopplevelse vi ennå ikke har hørt.
Skrevet av Alexander Lange
We the Faded – «Damage Control»
Usignert, ute på strømmetjenester
We the Faded er en fersk kvartett fra Østfold som slapp sin første låt, «Crisis Mode», i februar i år. Andre låt er allerede på plass, og gir oss for så vidt mer av uttrykket bandet etablerte den gangen. Som sin forgjenger er «Damage Control» en umiskjennelig dose av en blanding metalcore og alternativ metall, og lever sånn sett også opp til kriteriene.
Her har vi nemlig groovy, buldrende trommebeats og kompgitarer, sirene-aktige leads og en flott, melodisk vokalprestasjon. «Damage Control» er på den måten et godt stykke arbeid for fans av sjangeren, men jeg undres litt over den eventuelle appellen utenfor, og hvorvidt We the Faded er på sporet av noe egenartet. En solid produksjon er det imidlertid uansett, og det blir spennende å følge bandet videre.
Avertia – Live at Jernverket (Live at Jernverket 2022)
Usignert, ute på strømmetjenester
Svartmetallprosjektet Avertia har sluppet opptaket av sin akustiske konsert på Jernverket i fjor, og kaster sånn sett ut en fin liten kuriositet som nok kan fungere som en liten oppvarming til fullengderen som visstnok er på vei. Gammelt, nytt og noen sidespor går sammen for å danne denne lille håndfullen av noen låter, og på tross av en gitar som til tider låter litt vel skranglete er det snakk om en veldig fin prestasjon. Det er i alle fall et helt habilt kvarter med live-musikk.
Skrevet av Alexander Lange
What the Five Fingers Said to the Face – ENDLESS
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Det er ingen tvil om at Oslo-bandet What the Five Fingers Said to the Face (heretter WTFFSTTF) er en gjeng som legger mye i musikken sin. Trioens Spotify-biografi fremstår mer som en erklæring om nyvunnet spiritualitet enn en tradisjonell biografi, og vil mest sannsynlig fremkalle både hodekløing og spørrende blikk hos de fleste som svinger innom profilen. Oppsummert påstår bandet at de bruker musikken sin til å «kommunisere med andre eksistensielle plan og vesenene som bor i dem», samt å prosessere traumer og jobbe seg i retning en slags spirituelt fundert selvrealisering som artister.
Store ord, jovisst, men jeg skal ikke benekte at min tid med den nye plata deres ‘ENDLESS’ tidvis har bydd på mystiske opplevelser. Disse opplevelsene er dog knyttet til musikkens iboende karakteristikker; nærmere sagt til den fjerne, kjølige og vagt uforklarlige stemningen som bandets særegne sound utstråler. Bandet har selv trukket frem band som Ulver, Tool og Opeth som inspirasjonskilder, men etter min mening er disse påvirkningene umulige å spore på ‘ENDLESS’ – kanskje med unntak av en Toolsk tendens til syklisk repetisjon. Nei, WTFFSTTF sitt uttrykk på ‘ENDLESS’ er mer kryptisk enn som så, å krever trolig et helt annet sett med referanser for å gi mening for den gjengse lytter.
Skulle jeg forsøkt å oppsummere bandets sound, ville jeg forklart det som om Inter Arma hadde bakt langt mer hardcore og støyrock inn i det tårnende sludge-mesterverket sitt ‘Sulphur English’ fra 2019. Både knusende gitarriff i skeive takter, skingrende ledegitarer og basspedaler som får det til å knake i jordskorpen er grunnlaget mitt for denne sammenligningen, selv om ‘ENDLESS’ er altfor sammensatt til å kunne bli oppsummert av én enkel referanse. Skiva er nemlig ladet med en slags futuristisk, mørk energi som gjør seg til kjenne via rumlende frekvenser, foruroligende, hviskede mantraer og den nevnte, fremmede atmosfæren. Det føles litt som å motta et signal fra et havarert skip i de fjerne utkantene av kosmos; et signal som stadig brytes opp av de sykliske gitarenes kvernende støy.
Allerede på spor nummer to, singelen «Helix», utnytter WTFFSTTF det særegne soundet sitt til sitt fulle potensiale. Bølge etter bølge med hardtslående rytmer skviser seg ut fra riftene bandet har åpnet i vårt eksistensielle plan, og deiser ned over lytteren, kun stagget av kjølige, atmosfæriske strekk med støyrock. Bølgene fortsetter å strømme ut på «To Become Invisible», men i denne omgang kommer de i form av slake dønninger som frakter lytteren langs en døsig elv av gradvis stagnerende vann. Deretter bryter helvete løs på skivas andre høydepunkt, «Blackspiraldance», hvor åpningens alarmerende frekvenser varsler om låtas massive grooves og blytunge matte-sludge.
‘ENDLESS’ virker nøye gjennomtenkt i måten bandet sprer de betydelige hendelsene jevnt utover skivas spilletid. Etter A-sidens golde topper og kjølige atmosfære, er mellomspillet «Spiraling» som en varm og menneskelig hånd på skulderen – dog en berøring som oppleves som altfor kort. Det gjør derfor inntrykk når «RAW» returnerer til dette blaffet av menneskelig varme, etter å først ha revet oss inn i et lydbilde preget av skrekkelige harmonier og urovekkende, sjanglende rytmer. Det Baroness/Fleet Foxes-aktige vokalkoret som opptrer mot slutten av låtas spilletid er en av skivas største genistreker, og føles mest av alt som det store «helende» øyeblikket som bandet har jobbet seg frem mot fra skivas første sekund.
Etter denne beskjedne men inntrykksfulle lysstrålen har passert, er det dog mindre klart hva bandet jobber seg frem mot. «Threshold»s tittel og tekst antyder at bandet har krysset en terskel og oppnådd et slags abstrakt mål, men denne betydelige hendelsen reflekteres ikke av musikken, hvor spesielt det melodiske temaet som avslutter låta virker å vente på et eller annet som aldri kommer. Det kan dog hende at bandet har ment å avslutte skiva med en følelse av ufullendthet, ettersom postludiet «Endless» også virker å peke fremover mot noe som fremdeles ligger skjult bak horisonten.
‘ENDLESS’ er en rik, velutformet og distinkt plateopplevelse som likevel gir meg følelsen av å sitte igjen med ubesvarte spørsmål. Generelt sett føler jeg at vokalen sliter med å hevde seg som en essensiell bit av det uttrykksmessige puslespillet, og at det er instrumentalene som i hovedsak har æren for at skiva er så absorberende som den er. What the Five Fingers Said to the Face har uansett levert en av de mer minneverdige musikalske hendelsene i det fortsatt unge norske metall-året; en bragd som trolig til å stå friskt i minnet når året skal oppsummeres i desember.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Scion – Burden
Usignert, ute på strømmetjenester
Den nyeste EP’en til trioen Scion, ‘Burden’, er som en umiskjennelig hyllest til råskapen og brutaliteten i mye av metallen som først fikk ekstremmetallske tenner. Grunnuttrykket her er en velfungerende miks av thrash metal og doom metal, og den mørke estetikken, en og annen blast beat og noen av sidene ved vokalen bidrar også til at det hele får en eim av svartmetall.
Jeg synes nok Scion kommer aller best ut når de tyner de tregeste sidene av musikken sin på tittellåta, der de kombinerer solid riffarbeid med et herlig, traskende tempo som gjør låtlengden på litt over fem minutter helt passende. De andre låtene på ‘Burden’ er av det noe kortere og raskere slaget, og Scion lykkes stort sett godt med å kombinere en forfriskende enkelhet med ganske potent tyngde og energi. Særlig avslutningen «Buckets of Blood» er et vitnesbyrd på dette, der svartmetallske gitarriff blandes med en nesten punksk energi, noe som resulterer i et ganske så catchy refreng.
De to første låtene på EP’en, «Unholy» og «Revenge», imponerer meg nok ikke vel så mye. Førstnevnte ypper med grensedragningene mot litt vel simplistiske riff, og «Revenge» mangler rett og slett de helt minneverdige øyeblikkene. Likevel er det få dårlige ledd på ‘Burden’, og i alt er det et vellykket kvarter når det gjelder å være brutal og uanfektet old-school-metall. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Hengestaur – Ånesott
Usignert, ute på strømmetjenester
Hengestaur dukket for oss opp i 2021 som en positiv overraskelse da de slapp de to EP’ene ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’. Dette er en svartmetallduo som på mange måter holder seg til sjangerens grunnformler, men som også bringer inn en ganske betydelig egenart med sin mystiske aura, smakfulle bruk av nynorsk og melodiske innhogg i musikken. I låtene til Hengestaur blandes pure og 90-tallske svartmetalltendenser med vestlandssvartmetallens gode følelse for folketonale og melankolske melodier.
Det gjelder også på bandets nyeste – og første – fullengder ‘Ånesott’. Her er det ikke snakk om musikk som på noen måte føles spesielt moderne eller teknisk og produksjonsmessig finpussa. Snarere ligger en forfriskende råskap hele tida i lufta på denne plata, som kanskje kommer aller best til uttrykk i de melodiske og atmosfæriske strekkene. Det er også noe av det første som møter lytteren når «Tobakksvolt» sparkes i gang, der assosiasjonene til sognametall-band som Windir og Nifrost begynner å spinne i undertegnedes hode mens røffe, klassiske metallriff også får scenetid.
«Njords Barm» stiller også sterkt med noen av platas flotteste melodier, og første del av avslutningsgiganten «Antarktis Sol» hypnotiserer med noen suggererende opp- og nedganger. Det største høydepunktet på ‘Ånesott’ er nok likevel syvminutteren «Misfærd», der Hengestaur lykkes særdeles godt med å la et langt, Darkthrone-aktig riffparti bli et herlig fokuspunkt i komposisjonen. Den bryter plutselig opp et herlig introparti og blir krydret med noen veldig kule, dype vokalfraser det legges ekko over. Etter hvert bereder det grunnen for et stratosfærisk klimaks som imponerer stort.
«Misfærd» er tross sin merkelige struktur også en av låtene der Hengestaur lykkes best med nettopp det strukturelle. Ellers synes jeg ikke alltid duoen treffer helt blink. «Tobakksvolt» blir for eksempel noe retningsløs med alle repetisjonene sine, og «Ljos» fremstår – tross sine helt nydelige temaer – noe rotete og avstumpet mot slutten.
I tillegg kan kanskje noe av det samme sies om plata som helhet. ‘Ånesott’ avsluttes nemlig med en elektronisk merkelighet ved navn «Antarktis Sol II», som i og for seg er et herlig påfunn, men som skiller seg såpass mye ut på tampen at det sannsynligvis ville vært kulere om Hengestaur integrerte elementene i denne låta et annet sted på plata. Det er heller ikke til å legge skjul på at noen overganger både i og mellom låter kan føles litt ujevne og skranglete. Likevel synes jeg at bandet kommer godt ut på ‘Ånesott’, og de to vestlendingene klarer ikke minst å få frem de stilistiske styrkene som har vært der helt siden oppstarten. Det er en nokså klassisklydende svartmetallplate som likevel føles noe fremoverlent på grunn av egenarten i musikken.
Skrevet av Alexander Lange
THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN –THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN
Usignert, ute på Bandcamp
Les tittelen på denne EP’en, se coveret, og du skjønner nok tegninga: ‘THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN’ er ingen hyggelig seanse. Dette er et kvarter med musikk som fascinerer stort bare ved å være så gjennomført vederstyggelig, og det er kanskje noe av den første norske musikken jeg har hørt siden Blodkvalts første demoslipp som virkelig klarer å få frem det absolutt styggeste innenfor svartmetallen. Musikken til dette prosjektet låter imidlertid også svært teknisk og moderne, og sender sånn sett også noen assossiasjoner til death metal – og spesielt til bandet Anaal Nathrakh.
Det tråkkes så å si kontinuerlig på gasspedalen her, med unntak av host og hark som vel egentlig fungerer som noen merkelig form for pusterom i musikken. Pacingen er uansett helt strålende på denne EP’en, og dette prosjektet – hvem det nå enn er som står bak det – maner frem en intensitet som føles nærmest overveldende så å si hele tiden.
Men det er egentlig ikke så ensformig likevel. THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN byr på både svartmetallske eksplosjoner som får det hele til å renne over, tekniske gitarpartier og brutale og tøffe riff, og det får denne EP’en til å føles som en ganske dynamisk opplevelse. For eksempel bidrar hovedriffet i «GOSPEL OF THE ENDTIMES» til å krydre utgivelsen med variasjon, der den baserer seg på et riff som minner mye om Mayhem-klassikeren «Necrolust» – bare med et enormt kaos rundt, naturligvis.
‘THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN’ er imidlertid en EP det ikke er så mye mer å si om, og du må rett og slett bare høre den for å forstå helt hva vi har med å gjøre. Det er uansett en skikkelig stygg, imponerende og fascinerende EP som vi absolutt ikke skal se bort fra at ender opp på vår liste over årets beste norske.
Skrevet av Alexander Lange
Infernal Diatribe/Moor – The Fallen One
Ute nå via Masters of Kaos
Den flittige undergrunns-musikeren bak prosjektet Moor gav nylig ut en splitt med det indiske bandet Infernal Diatribe for det kolombianske plateselskapet Masters of Kaos. Moor sin side av utgivelsen består i hovedsak av låter fra debutskiva ‘Viper Kingdom’, i tillegg til en eterisk, instrumental outro og låta «Nobles of the Black Shrine» fra splitten med kolombianske Perventor. De indiske og norske åndsfrendene er stort sett en god match på ‘The Fallen One’, selv om dette dessverre skyldes at musikken i det store og det hele er lite oppsiktsvekkende. Dersom du liker svartmetall som har svært lite til felles med uttrykkets fundamentale teser, ja da kan du vurdere å ta en svipptur innom Infernal Diatribe og Moors ‘The Fallen One’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dadlur – Project GEIST: Gaze Into the Storm
Usignert, ute på Bandcamp
Til slutt gir vi en liten shout-out til den nye utgivelsen fra det underlige svartmetallprosjektet Dadlur: ‘Project GEIST: Gaze Into the Storm’. Dette er et prosjekt jeg lenge har vært fascinert av på grunn av integreringen av synther i musikken, som bidrar med et velfungerende preg av industriell musikk og støy – noe synth-tung musikk jo ofte har til felles med svartmetallen uten at det har blitt kombinert på helt samme måte som det Dadlur gjør. Slik er det også på denne nye utgivelsen, og selv om fraværet av vokal gir det et litt vel gjennomgående preg av bakgrunnsmusikk, fungerer det godt her – enten det er snakk om den tunge, fete svartmetallriffinga i «Frostbite Terror» eller de mer atmosfæriske partiene i åtteminutteren «Gaze Into the Storm».
Ukas singler kort omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.
Communic – «Hiding From the World»
Ute nå via AFM Records
En knapp måned før plateslipp gir den veritable norske power/ prog-institusjonen Communic ut tittelsporet på sjette-plata ‘Hiding From the World’. Etter en relativt kompakt første-singel til Communic å være (syv minutter) har vi nå blitt servert en powerballade på ni minutter, noe som er et dristig valg for de fleste band. I tillegg er ikke dette noen åpenbar singel strukturelt sett, ettersom låta ikke bygger opp til noe forløsende klimaks, men heller føles ut som en bindende ledd i platas dramatiske flyt.
De musikalske byggeklossene som anvendes på «Hiding From the World» er velkjente for lyttere som har vært med Communic siden debuten ‘Conspiracy in Mind’ i 2005. En miks av den moderne powerproggen best kjent via Nevermore/ Warrel Dane og det mindre bombastiske materialet til Stratovarius; Communic balanserer bunntung kraft med sterke melodiske instinkter, alt puttet inn i en dynamisk ramme som endres etter tematikkens behov. På «Hiding From the World» bruker bandet melodikken og vokal-talentet til Oddleif Stensland til å fortelle en historie om en uspesifisert personlig krise som vekker selv-isolerende instinkter hos protagonisten.
Etter en introduksjon som henter mengder av triks fra 80-tallets mestring av powerballaden -nedslått affekt, rene gitarakkorder, gitarsoloer og trommebreaks rett ut av en Scorpions-hit- bryter bandet ut i et tungt riff, før Stensland får muligheten til å skinne over et todelt refreng. Med en stemme som er lokalisert mellom Warrel Dane‘s gromme midtregister og Timo Kotipelto‘s stål-aktige høyde stiller vokalisten opp med en dynamisk og mangefasettert opptreden som binder låta sammen og gjør opp for tekstens noe vage premiss. Til tross for lengden er dette altså ikke noen utsvevende prog-ekskursjon, men en ordinær ballade som har blitt ekspandert for å romme flere detaljer og observasjoner fra Stensland.
Selv om «Hiding From the World» ikke opererer som en klassisk singel er det et sterkt nummer som skaper nysgjerrighet rundt full-lengderens overhengende tematikk. Powerprog er ikke vanligvis en sjanger jeg bruker mye tid på, men etter en tre-fire lytt begynte låta å sette kroker i meg som jeg ennå ikke har klart å røske ut. Om du er fan av Communic vitner nok «Hiding…» om et band som fortsatt har skapergleden i behold, og som ikke kommer til å skuffe med en utvannet variant av tidligere prestasjoner. Jeg er spent på platelanseringen i slutten av November, og gleder meg til å ta et dypere dykk i Communic‘s musikalske visjon. Vi skal selvfølgelig skrive ned våre tanker om prosjektet når den tid kommer!
Ajera – Alpha Death Commando
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Her har vi en snerten liten kuriositet! Ajera er enmanns-prosjektet til en ukjent herremann som opererer under kunstneraliaset Argon Mox, og som et overveldende flertall av verdens enmanns-band dreier det seg her om metall av typen svart. Argon faller ikke i den sedvanlige fellen som er å file på et par akkorder over en blast beat og kalle det en låt, men lar seg heller inspirere av et par utypiske momenter fra sjangerens spede begynnelse. Det skjeve tyngdepunktet i åpningsriffet minner meg for eksempel mye om Mayhem‘s legendariske «Deathcrush», og de uhemmede vokalytringene bringer tankende vekselvis over på Atilla Csihar‘s eksentriske forkynnelser og den samme type sprø babling og utrop som gjør ‘Circle The Wagons’ så vanvittig karismatisk.
Miksen på «Alpha Death Commandor» er rimelig ujevn og lav-oppløst. I stedet for at instrumentene blander seg til en jevn mikstur skiller de seg som olje- og vannflater i et naturfags-eksperiment på ungdomsskolen; men dette er ærlig talt ikke kritikk når det kommer til enmanns svartmetall. Denne typen undergrunnsuttrykk lever for sin evne til å skape mening ut av kaos, og «Alpha Death Commander» har en spesiell nok vinkling til at nye frynser kan skimtes i svartmetallens vel-brukte seremonielle kappe. Og når Argon velger å fade ut en låt som ellers føyer seg etter andrebølgens idealer med en vaskeekte black’n’roll groove, da skinner det gjennom en rebelsk vilje til å tukle med etablerte former som tilfører et blaff av farge til en ofte grå-tont sjanger. Dette er definitivt verdt å ta en titt på dersom du synes svartmetallen er best når den utstråler mild galskap.
Metallurgi 