Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Communic – Hiding from the World

Ute nå via AFM Records

Ukas norske utgivelse er et strålende stykke musikk fra de norske power/prog-veteranene i Communic. Da jeg anmeldte den titulære singelen fra plata et par uker tilbake overrasket det meg stort at jeg ikke hadde merket meg ved navnet tidligere. Den kraftfulle og profesjonelle produksjonen skrek at «her er det yrkesmusikere på ferde», og med tanke på hvor flinke vi i Norge er på å fronte progressiv rock og metall burde jeg da strengt tatt ha vært innom en av de fem albumene deres på et eller annet tidspunkt. Man kan lure på hvorfor Communic – Norges Nevermore til Circus Maximuses Dream Theater – ikke har et større fotavtrykk i den norske metallscenen, og man vil ha rett i å stille spørsmål rundt det, ettersom diskografien deres frem til i dag er sterk og uten åpenbare feiltrinn.

I fare for å avsløre dommen noe tidlig i lesningen, så begår ikke Communic noe feiltrinn med ‘Hiding from the World’ heller. Den nye plata er nok en massiv og finslipt samling låter, full av veloljet musisering, hyppige vendinger og storslåtte utblåsinger. Hoved-uttrykket har som sagt sine røtter i mørk power/prog i Nevermore-stil, med riff som kunne vært skrevet av Jim Matheos (Fates WarningArch/Matheos). Produksjonen er tilnærmet perfekt for sjangeren, med sin høyoppløste men kraftige fasade, velbalanserte instrumentplassering og smektende tone-kontroll på alle lydkilder. Over dette stabile stillaset er den dynamiske stemmen til Oddleif Stensland fanget med klarhet, noe som gir ham frie tøyler til å selv-harmonisere, skifte mellom registre og generelt bare klemme til som han måtte ønske.

Låtene ligger alle i tidsrommet 6-10 minutter, med unntak av «Soon to be» som fungerer som en intro til avslutningssporet «Forgotten». Communic anvender kontrastfylte vendinger i komposisjon og tekstur; fra rene lydbilder til tunge strekk, fra åpne landskap til klaustrofobiske korridorer. Åpningslåta «Plunder of Thoughts åpner med et klassisk power/prog-riff, før noen hurtige seksjoner gir Stensland mulighet til å anvende sin Tony Moore-aktige (Riot) hodeklang, samt plukke ut en elegant solo. Denne friske utgaven av Communic finner vi også på «Face in the Crowd», som i kampens hete overrasker med både rullende dobbel bass og blast beats. Ellers finner vi ektefølte power-ballader som singel og tittelspor «Hiding from the World» og selvhjelps-låta «My Temple of Pride» som slår til med gitarer som ut av refrenget på Metallicas «Fade to Black» og en harmonisk bro i kjent europower-stil. 

Med generelt lange låtlengder og en spilletid på en time blir det naturlig for meg å gi bandet litt tyn for deres manglende evne til selvredigering. Det oppstår derimot et gyllent tilfelle av kognitiv dissonans når jeg samtidig må erklære at de beste låtene på plata er de som tar seg en ekstra runde i baren før de forlater lokalet. Med sine ti minutter hver risikerer både «Born Without a Heart» og «Forgotten» å dvele etter stengetid, men overbeviser i stedet med sine affekterende historiefortelling og dramatiske struktur. Svingende emosjonelt terreng blir håndtert med takt, høydepunktene føles velfortjente og pub-eieren tørker en tåre fra øyekroken før han stenger ølkrana. 

Dessuten kan lange låter tilgis i en undersjanger der overdimensjonering er normen, og en viss toleranse for corny manøvrer er essensielle for å ha glede av lyttingen. ‘Hiding from the World’ er en fengende og forseggjort, for ikke å si personlig og affekterende plate som burde anskaffes av alle fans av moderne power/prog-uttrykk. For meg som ikke i utgangspunktet anser undersjangeren som en av mine favoritter krevde det en viss innlyttings-periode før jeg innså hvor mye melodiske perler og omhyllende stemninger som var gjemt bak det typiske uttrykket. Om du er mindre power-skeptisk enn meg vil nok ‘Hiding from the World’ sette sine spor allerede fra første gjennomlytt, og den vil fortsette å avsløre nye sider ved seg selv gjennom de neste ti. Anbefales! 

Skrevet av Fredrik Schjerve




Ukas internasjonale: Liturgy – Origin of the Alimonies

Ute nå via YLYLCYN.

Med eksentrikeren Hunter Hunt-Hendrix i spissen inntok Liturgy metal-scenen for alvor med ‘Aesthethica’ i 2011 – en plate som, godt hjulpet av et musikkfilosofisk manifest skrevet av Hendrix selv, provoserte vettet av den gamle black metal-garden. Og joda: Med den selvpåførte – og avgjort selvhøytidelige – merkelappen «transcendental black metal» utgjorde lyse, himmelske tremolo-gitarer, hylevokal og en eksplisitt fascinasjon for romantikken en klar brodd mot svartmetallens klassiske dystre og satanistiske uttrykk. Et fantastisk samspill preget av klart jazz-inspirert trommespill og math rock-elementer bidra videre til å gjøre ‘Aesthethica’ til et usedvanlig spennende musikalsk eksperiment. Eksperimentelt skulle det også fortsette å være da den mer halvbakte ‘The Ark Work’ kom fire år senere med vesentlige innslag av midi- og glitch-elementer. Høydepunktet kom for min egen – og nok mange andres – del imidlertid i fjor med ‘H.A.Q.Q.’ – en plate som langt på vei blander sammen det beste fra de to forgjengerne og fremsto som en dristig og nyskapende, men høyst kontrollert innsats fra Hendrix og co. Sannsynligvis er det et av forrige tiårs mest beundringsverdige – og beste – metal-plater.

Derfor knyttet det seg selvsagt stor spenning til lanseringen av ‘Origin of the Alimonies’, en plate som av Hendrix er presentert som en opera som omhandler en såkalt «cosmogonical traumatic explosion» mellom guddommene OIOION og SIHEYMN. Tematikken skal ellers reflektere en eksistensialistisk-filosofisk diskusjon Hendrix fører på sin egen YouTube-kanal; en diskusjon som skal være inspirert av både tysk idealisme og fransk strukturalisme, og som er for vanskelig å dykke inn i til at jeg både evner og orker å gå nærmere inn på den her. Men det hører med til historien når bandet ved hjelp av mikrotonalitet, improvisasjon og et åttemannsorkester fremstår mer avant-gardistisk en noensinne også rent musikalsk, angivelig inspirert av komponister som Richard Wagner og William Blake.

Åpningsstrekket «The Separation of HAQQ from HAEL»/«OIOION’s Birth» er i alle fall i all hovedsak et stykke moderne orkestermusikk, preget av tostemt og imponerende fløytespill og et overraskende tilfredsstillende element av dissonans. De klassiske, lyse Liturgy-tremolo-gitarene gjør et raskt inntog i et vakkert, øredøvende klimaks på førstnevnte låt, men slår ut i full blomst på «Lonely OIOION». Dette er utvilsomt en ganske dynamisk og tettpakket sak, der det desidert kuleste og mest oppsiktsvekkende elementet er bruken av glitch-effekter i oppbyggingen mot klimakset – et element jeg egentlig trodde kom til å miste litt av sin appell etter hyppige tilfeller av det på ‘H.A.Q.Q.’, så vel som på singelen «Antigone».

«Lonely OIOION» var den første singelen som ble lansert i forbindelse med ‘Origin of the Alimonies’, og gjorde meg egentlig litt bekymret fordi den fremsto som så voldsomt tettpakket. Som sagt er den også det, og Liturgy klarer her å stappe inn en haug med elementer inn i knappe fire minutter. Som ofte ellers klarer imidlertid albumsammenhengen å døyve slike bekymringer til en viss grad; låta føles som en naturlig forlengelse av det lange åpningsstrekket, og glir ikke minst bra inn i «The Fall of SIHEYMN» – albumets kanskje kuleste segment der blandingen av fri-jazz-improvisasjon og dissonans utgjør en fantastisk dramatisk musikalsk reise. Noe verre er det med albumets kanskje svakeste låt, SIHEYMN’s Lament, der jeg ut fra singel-lanseringen hadde de samme bekymringene som i forbindelse med «Lonely OIOION». Trip-hop-leken i begynnelsen og ikke minst det uventede djent-riffet mot slutten er helt klart utrolig spennende og kule elementer innenfor Liturgys kontekst, men låta fremstår for ustrukturert i sine tre og et halvt minutt – selv etter mange gjennomlyttinger.

Mer langstrukket blir det imidlertid med en gang etterpå, når fjortenminutteren «Appartition of the Eternal Church». Her begynner bandet (ensemblet?) med rolige, lyse og lett dissonante åttendedelsakkorder på piano, noe som gjør inspirasjonen Hendrix har fra den amerikanske avant-gardisten Glenn Branca forholdsvis åpenbar – særlig om man har den klassiske førstesatsen i «Symphony No. 1» fra 1981 friskt i minnet. Det storslåtte – og egentlig direkte uvennlige – black-metal-hovedriffet som gjentar seg jevnlig, samt de himmelske klimaksene, gjør imidlertid dette til en klar Liturgy-låt. Albumets gode flyt åpenbarer seg også igjen i den glidende overgangen til den korte avslutningen «The Armistice», som runder av plata på strålende og storslått vis.

Det skal godt gjøres å overgå ‘H.A.Q.Q.’ i både kvalitet og nyvinning. Det er nok heller ikke noe jeg har forventet av ‘Origin of the Alimonies’. Likevel blir jeg stadig overrasket over hvor spennende musikk Hendrix åpenbart klarer å oppdrive på kort tid, og de 37 minuttene plata varer åpner helt klart et slags nytt kapittel i Liturgys lille historie. Den gjør det i alle fall klart at det kontroversielle i Hendrix’ og Liturgys rolle i metal-scenen egentlig utgjør noe utrolig beundringsverdig og verdifullt. Ifølge Hendrix selv ligger en plate som ligner mer på ‘H.A.Q.Q.’ på trappene. Slik det ser ut nå er det ingen grunn til ikke å glede seg enormt.

Skrevet av Alexander Lange



Ukas ikke-metall: Dirty Projectors – 5EPs

Ute nå via Domino Recording Company

Dirty Projectors er et prosjekt som med sine spinnville kammer-orkestreringer og kyndige produksjon har skaffet seg en rekke celebre fans, blant andre Kanye WestDrakeBjörk og David Byrne. Bandleder Dave Longstreth skriver og arrangerer på et vis som taler om bunnsolid musikkteoretisk kunnskap og dyptgående interesse 1900-tallets eksentriske musikkhistorie. Til tross for disse akademiske kvalitetene har Dirty Projectors alltid vært i konversasjon med pop-kulturen, og samtlige av platene deres balanserer musikk for musikere og bred appell på svimlende vis.

‘5EPs’ er en atypisk utgivelse for Longstreth og co. Der tidligere plater har vært tydelig preget av bandlederens styrende hånd er ‘5EPs’ bygget på et konsept om lever og dør på samtlige bandmedlemmers evne til å holde stand som medlem av et kreativt kollektiv. De fire første EP-ene er dedikert til hver av bandets fire musikere, og gir dem en mulighet til å lede det musikalske forløpet med sin egen stemme. På den femte og siste EP-en samles de og danner konseptbevis for kollektivet som samlet enhet. Dirty Projectors har blitt et band, og et overbevisende et.

EP no. 1 er ledet av Maia Friedman, og er titulert ‘Windows Open’. Instrumenteringen er sommerlig og innbydende, med varme gitararrangementer, smertelig vakre vokalmelodier og korte innslag av støvete trommer. EP-en starter sterkt med duppende-jolle-i-vannkant-jammen «On the Breeze» og Fleetwood Mac-inspirerte «Overlord», og avslutter enda sterkere med den filmatiske Joni Mitchell-melankolien på «Search for Life» og de lengtende gitararrangementer på «Guarding the Baby». Jeg har ingen innvendinger å komme med, og EP-en har sakte krøpet opp mot toppen av årets musikalske opplevelser for min del. 

‘Flight Tower’ er ledet av Felicia Douglass og presenterer et passende eksentrisk Dirty Projectors-take på R’n’B. Åpningslåta «Inner World» hadde føyd seg inn som en god feature på bandets høydepunkt fra 2012, ‘Swing Lo Magellan», med sin elskovsbass og forskrudde beat. Deretter får vi et møte mellom Kanyes klassiske vokalmanipulasjon og den vimsete produksjonen til Dram og Lil Yachtys «Broccoli» på «Lose Your Love». EP-ens øvrige låter skaper forbindelser til fargerike musikanter som Merrill Garbus fra Tune-Yards og Panda Bear, uten å noensinne så tvil rundt hvilken moniker musikken er utgitt under. Som EP no. 1 er dette uhyre velfungerende, og jeg formelig hyler av glede for hver kreative beslutning som tas. 

EP no. 3, ‘Super João’, konstituerer en bitteliten bølgedal i prosjektets ellers skyhøye kvalitetsgraf. Dave Longstreths EP er inspirert av João Gilberto og brasiliansk bossa nova, og er nyansert og sprekt harmonisk, men noe temperert i uttrykket. EP no. 4, «Earth Crisis» er ledet av Kristin Slipp, og hever seg igjen mot toppsjiktet av eksperimentell indie med sine fargerike, kammermusikalske kunstsanger. Loopede treblåsere, knakende sub-bass og svimlende strykere danner et sammensatt og kollasj-aktig uttrykk som tidvis minner om blant andre Igor StravinskyTirzahBobby Krlics soundtrack på ‘Midsommar’ og britisk neo-klassisisme, uten å drukne i den veldige mengden referanser. 

Den oppsummerende EP-en, ‘Ring Road’, bringer alle musikerne sammen i et knippe oppstemte, energiske låter som av alle ting får tankene over på den virale hiten «Dumb Ways to Die», uten at det blir flåsete eller teit. Til tross for sine vidt forskjellige uttrykk er det å lytte gjennom alle fem EP-ene fra ende til annen en solid helhetlig opplevelse; jeg vil faktisk si at variasjonen jobber i platas favør, ettersom det er umulig å kjede seg når det er så mange krappe svinger i lendet. ‘5EPs’ er både en skattkiste for anmeldere – Til tross for hyppig referansebruk i omtalen har jeg omtrent bare skrapet overflaten av det faktiske antallet som står nedskrevet i notatblokka – og for fans av kreativ, fengende og idiosynkratisk indie-musikk. ‘5EPs’ er et lovende tegn på Longstreth og co.-s pågående utvikling, og serverer noen av årets flotteste låter. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Hjelvik – Welcome to Hel

Ute nå via Nuclear Blast

Mye er blitt sagt, skrevet og spekulert rundt Erlend Hjelviks plutselige beslutning om å forlate en av Norges største eksporter innen rock og metall i 2018. Kvelertak har for meg og mange andre i Norge fylt en betydelig del av lyttehistorikken siden 2011, og tapet av frontmannen var en ergerlig nyhet som fikk meg til å bekymre meg skakk for bandets fremtid. Nå som Kvelertak har slått seg til ro med sin nye frontmann Ivar Nikolaisen fra The Good the Bad and the Zugly, og Hjelvik har brutt den rungende stillheten med et fullverdig, selvtitulert prosjekt, er det derimot på tide å takke farvel til gamle minner og åpne øya for nye prospekter.

Hjelviks debutskive ‘Welcome to Hel’ skiller seg markant ut fra vokalistens tidligere band. Borte er nesten alle hint av hardcore og punk, erstattet med et lydbilde som slekter tungt på gamle former for tradisjonell metall og NWOBHM. Her er det klassisk riffing, oppløftende akkordrekker og luftige leads som preger opplevelsen, det hele toppet med Hjelviks distinkte og lett gjenkjennelige vræl. Vikingtematikken gjør seg ikke bare bemerket gjennom tekst, men ender også opp med å definere platas karakter etter adskillige lyttinger. Den type viking-metall vi finner på ‘Welcome to Hel’ minner ikke om gammel Enslaved eller den power metal-lenende varianten som praktiseres av band som Ensiferum, men kan minne omBathory‘s ‘Hammerheart’ roidet opp på klassisk hardrock og engelsk metall. 

Platas ti spor er alle sammen velformede og kompakte, og balansen er god mellom oppstemte og mer dystre numre. Åpningslåta «Father War» er kanskje den mest energiske av hele bunten, og dyttes over i rødt av Kevin Foleys heseblesende trommespor. «Helgrinda» er også engasjerende, med et intenst strekk av orgel og blast beats som maner frem indre bilder fulle av sjøsprøyt og opprevede seil. «Glory of Hel» virker skreddersydd for en fremtid uten restriksjoner på folkemengder og livemusikk, og det samme gjør «12th Spell» med sin mørke mine og kraftfulle gitarer.

Ikke alle låtene presterer å holde energinivået oppe, og de største syndebukkene bommer grunnet en litt for pyntelig produksjon heller enn komposisjonsmessige mangler. Den nesten gotiske karakteren til for-refrengene på «Kveldsulv» flatteres ikke av en produksjon der gitarene ligger rene og ufarlige i forgrunnen, og soloene spesielt låter varsomme og forsiktige der de heller burde detonere som skjødesløse fyrverkerier. Det er ingenting å si på Hjelviks eminente stemme – den oser av råskap og primal energi som alltid – men resten av musikerne gir en følelse av innleid kompetanse heller en lidenskap for det musikalske materialet.

Det er synd at estetikken byr på mangler når låtskrivingen til tider er riktig god. «Ironwood» henter overraskende sterke trekk fra mørk NWOBHM (åpningsriffet minner om klassisk Satan) og har fengende melodiføring i mengder. Avslutningslåta «Necromance» byr på en lett tilgjengelig black’n’roll-jam med strålende sang av Mike Scalzi fra Slough Feg. ‘Welcome to Hel’ er en solid førsteutgivelse for Erlend Hjelvik, og argumenterer godt for at han er i besittelse av ideer som ikke ville vært mulig å anvende i hans tidligere band. 


Ghetto Ghouls – Our for Justice

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

«T-Town lords of thrash, horror, punk, action and hardcore hiphop», Ghetto Ghouls er tilbake med en kort og intens EP ved navn «Out for Justice». EP-en er i kjent Ghetto Ghouls-stil fylt til randen av metallisk punk og crossover thrash med hyppige innslag av gjeng-vokal. Stikkordet, som forstått ut ifra disse benevnelsene samt bandets egen facebook-biografi, er gatekultur av typen som maner frem bilder av nedtaggete bakgater nedgravde i glasskår og eier-løse tenner

På «Out for Justice» finner du ingen ambisiøse sjangerblandinger, utbroderte komposisjoner eller dristige eksperimenter; kun illsinte gitarer og arge utrop. Plata åpner med en illevarslende sample, før et heseblesende Negative FX-riff slår portene av hengslene og åpner ild. Snart er vi oppslukt i en crossover thrash-syklon der hardcore-brauting og lys screaming fører verbal stridføring mot lytteren, som i mitt tilfelle tar imot slagene med åpne armer og en gledeståre i øyekroken. Et d-beat-strekk fyrer ytterligere opp under bandets stump, og de racer inn i låt nummer to på rekordtid.  

«Marked for Death» serverer mer gatemat, med rumlende tammer og fengende refreng; til og med et vaskeekte teutonisk riff i Accept-stil melder sin ankomst rundt et minutts-merket! Deretter får vi «Death Warrant», som med sine trad/speed-påvirkede leads og korte, knyttneve-agnende bro skaper ytterligere entusiasme hos anmelder. Til slutt har vi «I Come in Peace», en Red Death-aktig hybrid av rabid hardcore, manisk thrash og speed metal. 

Dette er musikk som kiler gledes-sentrene i hjernen, som letter på den late skrotten og sender den i retning nærmeste ned-taggede kulvert. Den forrykende energien og galskapen er på plass; det eneste som mangler noe er selve presentasjonen. Produksjonen mangler limet som samler instrumentene til en sammensveiset dødsskvadron, og EP-coveret har en tone som kan gjøre at bandet oppfattes som mer amatørmessige enn de egentlig er. Med en oppgradering på den visuelle/ produksjonsmessige fronten hadde en eventuell full-lengder vært et gyllent prospekt, ettersom deres take på crossover ala Suicidal Tendencies og metallpunk har en god ånd over seg. «Out for Justice» er uansett oppfriskende som en Cevita-shot med chili og açaí, og er et perfekt lydspor til å dunke ned et par Dahls til før man skal ut og rive poser ut av søppelkasser.


Tárvotur – Hiraeth

Ute nå via The Spike Nation

Tárvotur er et enmanns-band fra Lyngseidet i Nord-Troms som, i sterkt avvik fra forventningene til formatet, spiller en form for moderne dødsmetall som refererer til noen av de største navnene på den internasjonale metall-scenen. Hans andre album under prosjekt-navnet bevarer debutens spesielle blanding av tunge, groovy riff og elektroniske innslag som eimer av 90-tallet, men denne gangen med en betydelig oppgradering lydproduksjon. Det er fortsatt ingen tvil om at dette er musikk som ble skrevet og spilt inn på gutterommet, men viten om at dette er en enkeltperson som sitter og lærer seg fullstendig plateproduksjon på egenhånd – skriving, spilling, opptak, miksing – gjør forbedringen mellom utgivelsene meget imponerende.

Åpningslåta «Wouldn’t You?» er det første tegnet på vi har å gjøre med et interesse-prosjekt. Etter lyden av en mørk, pulserende sonde kryper det inn all slags knitrende, digital perkusjon, før et langsomt breakbeat ala Massive Attack forvandler låta til en trip hop beat Tricky ville følt seg komfortabel med å rappe over. Deretter får vi et knapt minutt med messende vokal over lo-fi trommer og virrende elektroverktøyer via «It’s All in Your Head», før vi på låt nummer tre(!) får høre hva Tárvotur virkelig dreier seg om. Et groove metal-riff spretter litt opp og ned på stedet, før et strekk med black/death åpner dørene for en suggererende, nesten psykedelisk mellomseksjon. 

Det er generelt en veldig eklektisk miks av elementer som er representert på ‘Hiraeth’, et inntrykk som forsterkes av innslagene av romslig lyddesign som popper opp med jevne mellomrom. «New Life» åpner med et moderat Meshuggah-riff, før bridgen anvender feedback og aggressiv mumling på en måte som sender tankene i retning Slipknot og Korn. «Redemption/Corruption» er like splittet, og inneholder henholdsvis partier som minner om sludge, Devildriver og Yobs «Beauty in Falling Leaves». Det krapt svingende uttrykket gir litt nakkesleng, og gjør det vanskelig å tyde hva som er den sentrale drivkraften bak prosjektet. 

Etter at «Below» gjør lite for å endre på den sveivende kursen er det lett å miste håpet, men det ville vært synd, for etterfølgende låt er platas mest givende for anmelders anliggende. «Why Are You Afraid?» bruker de første fire minuttene på å utforske et konsist sound som er preget av harmonisk veltalenhet og fengende riffing. Endelig er den dramatiske kohesjonen og fremdriften på plass, og til tross for en litt klussete bro er resultatet storslagent. «House of Silence» avslutter plata i nok et ambiguøst sjangerlandskap, men denne gangen føles det på en eller annen måte mindre skurrende. 

Selv om jeg har rettet mye kritikk mot plata i anmeldelsen er det viktig å sette utgivelsen i perspektiv. Det er en grunn til at mange enmanns-prosjekter ender opp i svartmetall-landskapet, og det er fordi soundet er som skreddersydd for solo-musisering, ettersom det stiller lave krav til både tekniske ferdigheter og produksjons-kunnskaper. Det nivået av sjangerblanding og uttrykksmessig smidighet som Tárvotur forsøker å hanskes med er veldig krevende selv med en fullstendig line-up av kompetente musikere, og dermed føler jeg at tålmodighet og forståelse fra anmelder og lytter burde være på sin plass. Selv om plata oppleves som oppstykket og lite konsis, er det flust av overbevisende strekk og riff som vekker entusiasme, og jeg smilte mer under lytting enn jeg surmulte. Dette er absolutt et type prosjekt som fortjener støtte fra den norske metall-scenen ettersom viljen og ferdighetene bak prosjektet virker å bygge mot noe særegent og viktig om ligger rett bak horisonten. Det er bare et spørsmål om tid.



Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Ukas plater omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.


Insidious Disease – After Death

Ute nå via Nuclear Blast

Med veletablerte musikere som Silenoz (Dimmu Borgir), Cyrus (Susperia, ex-Sarke), Shane Embury (Napalm Death), Marc Grewe (ex-Morgoth) og Tony Laureano (ex-Nile og utallige andre band) i besetningen må det være lov å si at Insidious Disease er en slags supergruppe. Men der den stereotypiske supergruppen er et konglomerat av karakteristikkene til hvert enkelt medlem er Insidious Disease et utløp for en impuls som ingen av medlemmene er spesielt kjent for å ha utforsket per dags dato. Både ‘Shadowcast’ fra 2010 og sisteskiva ‘After Death’ pusher en type dødsmetall der klassiske elementer møter groover fra nyere former, det hele kledt i en moderne produksjon. Det er hardcore-influens å spore i musikken, men ikke i tradisjonell betydning. Det kan sammenliknes med en alternativ tidslinje der Bolt Thrower oppdaget Agnostic Front under innspillingen av ‘For Victory’.

De fleste aspektene av Insidious Disease‘s virksomhet har blitt oppgradert siden 2010. Produksjonen er nå ikke bare kraftig og ren, men varmere i kantene og bedre balansert instrumentalt. Gutta har også brukt studio på en mer helhetlig måte, om det så er snakk om tilleggseffekter som de jamrende, fortapte sjelene som åpner plata, eller den enorme, tornete buketten av gitarlyder som blir anvendt over platas 43 minutter. Så må det selvfølgelig nevnes at Dan Seagrave’s legendariske illustrasjoner kler denne uttrykksformen eksepsjonelt bra, og det elegante coveret han har laget til ‘After Death’ spiller godt på platas tematikk med sin Tartarus-aktige underverden. 

Låtskrivingen har også forbedret seg siden den solide debuten. Insidious Disease leverer ti låter av middels lengde som sjonglerer med en mengde nyanserte undergrunnsuttrykk, uten å noensinne forlate røttene i engelsk (typ Bolt Thrower) og svensk (typ Entombed) dødsmetall. Numrene som tidvis svinger innom mørkt melodiske doom-seksjoner («Betrayer», «Unguided Immortality») gjør seg bemerket over flere lyttinger, og spesielt det Hooded Menace-liknende versriffet i førstnevnte er en ypperlig addisjon til sjangeren. Andre låter anvender himmelstreifende leads og bredere lyd-panoramaer som ville gjort seg godt på en større utendørsscene, spesielt åpningen av «Born into Bondage». De fleste sporene har én eller to deler som utvider territoriet til Insidious Disease på en betydningsfull måte.

Bandet har sagt at de ikke er ute etter å innovere, men at de er på leting etter en «god groove de føler seg komfortable i» (per det nederlandske magasinet FrontView). Dette er mer eller mindre min opplevelse etter å ha hørt på denne plata også; en solid og tidvis engasjerende plate som hadde trengt en x-faktor for virkelig å gripe tak i meg. Det er definitivt et par øyeblikk på plata som utmerker seg, som for eksempel avslutningslåta «Secret Sorcery» med sin teutoniske gjeng-vokal og storslåtte, melankolske avslutning. Denne låta alene er nok til å gi meg troa på at Insidious Disease er i stand til å høyne innsatsen ytterligere på en eventuell tredjeskive. Dette er uansett en plate som er lett tilgjengelig for fans av høy-oppløst og velspilt dødsmetall, og burde finne mange åpne ører i det internasjonale metallmiljøet. 


Funeral Harvest – Funeral Harvest 10″

Ute nå via Signal Rex

Funeral Harvest er et okkult svartmetallband fra Trondheim som ble opprettet i 2017. Den dystre gjengen består av nåværende og tidligere medlemmer fra band som Keiser og Rogue Planet, samt en vokalist/ gitarist som har sin bakgrunn fra et knippe italienske svartmetall-prosjekter. Den nye, selvtitulerte ti-tommeren deres inneholder to nye spor, samt nyinnspillinger av et par låter fra deres mer under-produserte demo ‘Bunker Ritual Rehearsal’. Til tross for sterke trekk fra klassisk norsk svartmetall er dette en utgivelse som over gjentatte lyttinger gradvis avslører et originalt perspektiv på velkjente ritualer.

Etter en obligatorisk intro bestående av mørk droning, liturgisk messing og et ensomt bjelleslag inviterer bandet oss med på et rituale i sin beryktede bunker. Trege, dissonante gitarer klinger over tilbakeholdende trommer før et brøl åpner flomlukene, og en stri strøm av andrebølges-svartmetall river gjennom lydfeltet. Produksjonen er klarere enn mange av de gamle, legendariske innspillingene, men la det ikke være noen tvil; dette biter godt fra seg. De tre streng-instrumentene opererer mer eller mindre som en homofon klangmasse gjennom nummeret, og fungerer ofte som et bakteppe for vokalist «Lord Nathas», som hoster frem en særdeles karismatisk opptreden som oser av fandenivoldskhet og avsky.

Av de fire sporene er det særlig nummer to, «Sacred Dagger», og nummer tre, «O.S.n.D.S.P.T.» som imponerer. Versene på «Sacred Dagger» kommer brølende ut av skauen i første halvdel med noen flerrende gitarstrofer, før de tar en overraskende melodisk vending over bassistens robuste grunnvoll. Tredjelåta bruker lengre tid på belønne lytteren ettersom komposisjonen er bygget på en hovedfigur i gitarene som varieres i tempo og modalitet over spilletiden. «Omega» er den eneste låta som ikke helt lander for anmelder, ettersom de unisone, utstrakte linjene utgjør en litt snever og monoton tekstur i lengden.

De fire låtene på ‘Funeral Harvest’ har hver sin individuelle karakter som gjør at det er enkelt å skille mellom dem, noe som gjør at utgivelsen flyter bra i sin helhet. Lydbildet til bandet er meget uttenkt og profesjonelt -det samme er innpakningen fra View From the Coffin-, noe som gjør meg meget solgt på tanken på en full-lengder. ‘Funeral Harvest’ har skreppen full av slu ideer og et velfungerende kunstnerisk øye, og er derfor et av årets bedre norske svartmetall-utgivelser. 


Andri from Pagefire – Horror Punk EP

Ute nå via Andris Bandcamp

Til slutt har vi en vel-timet EP med horror punk fra den interne musikeren til Youtube-kanalen Pagefire, Andri from Pagefire. Horror punk er som kjent en punk-nisje inspirert av skrekkfilmer og serier som ble popularisert av Misfits på 80-tallet, og som i 2020 ikke har noen nevneverdig påvirkning på populærkulturen utenom et par uautoriserte t-skjorter med logoen til bandet på.  Selv om videoen som denne EP-en har sine røtter i klart og tydelig kommuniserer bandets rolle som blåkopi for undersjangeren låter ikke de fem låtene noe særlig som punk-legendene. For meg er Turbonegro et bedre sammenlikning, ettersom de endeløse rekkene med velproduserte power chords og fengende vokallinjer er hentet rett ut fra det norske bandets portefølje. 

Youtube-kanalen er preget av en type humor som jeg ikke har sett så mye av på nettstedet siden midten/ slutten av 2000-tallet. Videoene deres tar meg tilbake til en tid da alle kompisene mine så på Ray William Johnson og hørte på All Time Low, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar for å vende tilbake dit, om så bare i tankene. Selv om humoren ikke er noe for meg, så er musikken på ‘Horror Punk’ sterkere enn dets forbindelse til en Youtube-kanal måtte tilsi. «Motherfuckers from Outer Space» er en frisk, synth-drevet jam med sterke Andrew W.K.-vibber, og «The Green Slime» er som det best mulige sluttresultatet dersom Fairly Odd Parents-skaperne hadde bestemt seg for å lage en punk-tematisert halloween-spesial for Nickelodeon. Dessuten har vi «Where Bullets Fly», som låter så mye som Kvelertak at det MÅ være med vilje: Bare hør på tamburinen og de snertne leadsene på refrenget, eller den akustiske bridgen som er som hentet ut av «Blodtørst». 

Selv om de to siste låtene ikke gjør like mye for meg som de tre nevnt over, så fikk jeg mye glede ut av prosjektet som helhet. Denne typen sjangerøvelser har som regel røtter i en sterk hengivenhet for den respektive sjangeren, og på ‘Horror Punk’ så kan man omtrent høre hvor moro Andri hadde det under innspillingene. Om referansene jeg slapp lenger oppe i posten vekker mer nostalgi hos deg enn mild engstelse, eller om du bare liker velprodusert, melodisk punk med høy underholdningsfaktor og lav selvhøytidelighet, så bør du definitivt ta en lytt på ‘Horror Punk’.





Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Ukas singler kort omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.




Communic – «Hiding From the World»

Ute nå via AFM Records

En knapp måned før plateslipp gir den veritable norske power/ prog-institusjonen Communic ut tittelsporet på sjette-plata ‘Hiding From the World’. Etter en relativt kompakt første-singel til Communic å være (syv minutter) har vi nå blitt servert en powerballade på ni minutter, noe som er et dristig valg for de fleste band. I tillegg er ikke dette noen åpenbar singel strukturelt sett, ettersom låta ikke bygger opp til noe forløsende klimaks, men heller føles ut som en bindende ledd i platas dramatiske flyt. 

De musikalske byggeklossene som anvendes på «Hiding From the World» er velkjente for lyttere som har vært med Communic siden debuten ‘Conspiracy in Mind’ i 2005. En miks av den moderne powerproggen best kjent via NevermoreWarrel Dane og det mindre bombastiske materialet til Stratovarius; Communic balanserer bunntung kraft med sterke melodiske instinkter, alt puttet inn i en dynamisk ramme som endres etter tematikkens behov. På «Hiding From the World» bruker bandet melodikken og vokal-talentet til Oddleif Stensland til å fortelle en historie om en uspesifisert personlig krise som vekker selv-isolerende instinkter hos protagonisten. 

Etter en introduksjon som henter mengder av triks fra 80-tallets mestring av powerballaden -nedslått affekt, rene gitarakkorder, gitarsoloer og trommebreaks rett ut av en Scorpions-hit- bryter bandet ut i et tungt riff, før Stensland får muligheten til å skinne over et todelt refreng. Med en stemme som er lokalisert mellom Warrel Dane‘s gromme midtregister og Timo Kotipelto‘s stål-aktige høyde stiller vokalisten opp med en dynamisk og mangefasettert opptreden som binder låta sammen og gjør opp for tekstens noe vage premiss. Til tross for lengden er dette altså ikke noen utsvevende prog-ekskursjon, men en ordinær ballade som har blitt ekspandert for å romme flere detaljer og observasjoner fra Stensland.

Selv om «Hiding From the World» ikke opererer som en klassisk singel er det et sterkt nummer som skaper nysgjerrighet rundt full-lengderens overhengende tematikk. Powerprog er ikke vanligvis en sjanger jeg bruker mye tid på, men etter en tre-fire lytt begynte låta å sette kroker i meg som jeg ennå ikke har klart å røske ut. Om du er fan av Communic vitner nok «Hiding…» om et band som fortsatt har skapergleden i behold, og som ikke kommer til å skuffe med en utvannet variant av tidligere prestasjoner. Jeg er spent på platelanseringen i slutten av November, og gleder meg til å ta et dypere dykk i Communic‘s musikalske visjon. Vi skal selvfølgelig skrive ned våre tanker om prosjektet når den tid kommer!


Ajera – Alpha Death Commando

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Her har vi en snerten liten kuriositet! Ajera er enmanns-prosjektet til en ukjent herremann som opererer under kunstneraliaset Argon Mox, og som et overveldende flertall av verdens enmanns-band dreier det seg her om metall av typen svart. Argon faller ikke i den sedvanlige fellen som er å file på et par akkorder over en blast beat og kalle det en låt, men lar seg heller inspirere av et par utypiske momenter fra sjangerens spede begynnelse. Det skjeve tyngdepunktet i åpningsriffet minner meg for eksempel mye om Mayhem‘s legendariske «Deathcrush», og de uhemmede vokalytringene bringer tankende vekselvis over på Atilla Csihar‘s eksentriske forkynnelser og den samme type sprø babling og utrop som gjør ‘Circle The Wagons’ så vanvittig karismatisk. 

Miksen på «Alpha Death Commandor» er rimelig ujevn og lav-oppløst. I stedet for at instrumentene blander seg til en jevn mikstur skiller de seg som olje- og vannflater i et naturfags-eksperiment på ungdomsskolen; men dette er ærlig talt ikke kritikk når det kommer til enmanns svartmetall. Denne typen undergrunnsuttrykk lever for sin evne til å skape mening ut av kaos, og «Alpha Death Commander» har en spesiell nok vinkling til at nye frynser kan skimtes i svartmetallens vel-brukte seremonielle kappe. Og når Argon velger å fade ut en låt som ellers føyer seg etter andrebølgens idealer med en vaskeekte black’n’roll groove, da skinner det gjennom en rebelsk vilje til å tukle med etablerte former som tilfører et blaff av farge til en ofte grå-tont sjanger. Dette er definitivt verdt å ta en titt på dersom du synes svartmetallen er best når den utstråler mild galskap. 




Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Ukas plater omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.


The Rottentotts – ‘Rotten’

Usignert, ute nå på Spotify

The Rottentotts er en duo fra Tangen som spiller en form for crossover thrash/ groove metal med en entusiastisk glød kun unge band er i stand til mane frem. Ut ifra de utallige live-klippene postet på Youtube-kanalen deres er det tydelig at gutta ikke ennå har tenårene i bakspeilet, og at de har fått utrettet imponerende mye på lite tid. Debut EP-en ‘Rotten’ inneholder seks låter der side A er viet til original-spor og B-siden til covre av band som MinistryMotörhead og Cavalera Conspiracy. Har man disse tre bandene i tankene kommer man et stykke på vei med å beskrive hvordan The Rottentotts låter, men slenger man med band som PanteraSepultura og Power Trip begynner man virkelig å nærme seg. 

På ‘Rotten’ er forholdet mellom thrash og groove delt omtrent på midten. Åpningslåta «Insecure» kommer spurtende ut av en brun lokalpub med maskingevær-gitarer i front og en ride-cymbal som revet ut av Slayer‘s «Angel of Death» diltende etter. Selvtilliten er til å ta og føle på, og når låtas tempo gradvis senkes mot slutten og bandet avdekker en metallisk disko-groove gjenkjenner jeg en form for humor og dristighet som virkelig kaller tilbake til øvingsrommet i min egen tenårings-tid. «Addiction» ledes inn av en perle av et crossover-riff, før tau-kampen mellom fart og groove virkelig trappes opp. Det ender uavgjort, og bandet feirer resultatet med blod-pumpende gjengvokal og vokalistens Phil Anselmo-aktige utrop. Deretter avsluttes side A med «Fake», hvor spretne Sepultura-riff støttes oppunder av en uhyre skitten bass-lyd.

De tre covrene som til sammen danner side B er relativt streite versjoner av original-innspillingene: Ingen synther, samples eller studio-trikserier å spore her. De funker fint som en showcase for hva The Rottentotts er i stand til å gjøre som en duo, og vitner om et band som mest sannsynlig fungerer som en real kraftpakke live. Det er i det hele tatt denne energien og entusiasmen som ender opp med å definere ‘Rotten’ for meg; denne formen for metall er mer avhengig av umiddelbar kraft enn originalitet og kompleksitet for å lykkes, og med den beskjedne alderen til gutta i bandet i bakhodet føles dette prosjektet særdeles lovende.  Her er det bare å nyte det forlokkende potensialet og vente på mer, for dette er nok bare starten på noe større.

Usignert, ute nå på Bandcamp

Conceited – Glimmer of Hope

Det eneste som gjorde meg klar over eksistensen til denne plata var et søk etter norske utgivelser fra oktober på Metal-Archives’ søkefunksjon. På Bandcampen til Conceited finner man hverken navn på medlemmer, kontaktinfo eller linker til sosiale medier. Det eneste vi med (noe) sikkerhet kan si om bandet er at de ser ut til å være norske.  

Og så har vi selvfølgelig musikken, og etter et par lytt er det mulig å foreta noen ytterligere gjetninger rundt prosjektets natur. ‘Glimmer of Hope’ er en gjennomført og karakterfull svartmetall-plate med hyppige innslag av dissonans, som et intenst møte mellom ‘De Mysteriis Dom Sathanas’, og Deathspell Omega. Både gitar- og trommespillet er teknisk utført, noe som får meg til å tro at vi i det minste har å gjøre med to medlemmer, ettersom ekspertise på disse to instrumentene ikke er vanlig å finne i en og samme musiker. Detaljnivået på harmonikken og storstrukturen forteller meg også at dette umulig kan være første prosjektet til medlemmene i Conceited; om det viser seg å ikke stemme er det i alle fall imponerende.  

Oppført som full-lengder i arkivene til tross for en halvtimes spilletid; ‘Glimmer of Hope’ presterer å kommunisere mye i løpet av den korte tiden den spiller fra anlegget. De første tre minuttene av «Death Territory» luller lytteren inn i en komfortabel transe via velkjente toner fra norsk svartmetall, før den skjener over i mild dissonans i andre halvdel. Fra dette punktet bikker balansen oftere mot fransk enn norsk uttrykk, og på avslutningssporet «Eternal Fear» har intensiteten nådd nivåer som minner om Deathspell Omega‘s ‘Paracletus’ fra 2010. Plata legger aldri helt bak seg de episke, harmonisk velklingende progresjonene, noe som danner en dialog mellom musikalske uttrykk som Conceited benytter seg av på en god måte. 

Til tross for at ‘Glimmer of Hope’ er en bunnsolid utgivelse, oppleves den også som en testkjøring i forkant av en større utgivelse. Denne omstreifende og søkende formen for svartmetall gjør seg godt over lengre strekk, om det så er snakk om låt- eller platelengde, og en halvtime blir rett og slett ikke langt nok for meg. Så bør det nevnes skarptrommen som en boks med frossen sodd, og at vokalisten høres ut som om han fikk dobbel dose lokalbedøvelse hos tannlegen før han gikk i båsen for å spille inn; men ikke la disse særegenhetene tilsmusse en ellers verdig debut LP. Med et litt større lerret å male på kan Conceited utvilsomt sette spor på norsk svartmetall, ettersom denne dissonante franske åren ikke har blitt utnyttet i betydelig grad her nord. For tilhengere av svartmetall som balanserer råskap og ambisjon er ‘Glimmer of Hope’ høyst anbefalt, og jeg håper inderlig at dette ikke forblir prosjektets eneste utgivelse.

 

Ute nå via Ambionicnoise Productions

Desmodus Rotundus – Eternal Power and Godhead

Selvsagt var jeg forberedt på utfordringer da jeg bestemte meg for å forsøke å dekke norsk metal i sin helhet en måneds tid tilbake. Metallscenen er jo vertskap for mang en flittig eremitt som gjennom tjue ulike aliaser kverner ut utilgjengelige støy-cocktailer til fortvilelse for aspirerende anmeldere og arkivarer. Til tross for at jeg allerede var godt klar over eksistensen til denne typen arbeidsmaur var jeg rett og slett ikke forberedt på mitt første møte med Kenneth Nattesorg, aka Auralian DisharmonyDesrotarthHimmelriketLeave the Past BehindNagletNattesorgTrinityria HvitetroneZombie MorticianDvaleEn KrigerEnd of a DreamFrostnoiseFrostundus RononoiseusOn the ThroneThunderTranceTurned to Blood…

Det jeg prøver å si er at denne karen er aktiv. Aktiv som Bach i Barokken-perioden, da han fullførte 1128 verker, en produksjon som fikk historikerne til å komme med teorier om at han ikke var én mann, men heller en hel fabrikk av likeutdannede komponister som masseproduserte musikk under hans navn og kommando. Nattesorg har intet mindre enn 18 solo-prosjekter, og har sluppet 16 full-lengdere i 2020, i tillegg til singler og EP-er. Hvordan skal man forholde seg til en slik profil som en anmelder? Er det etisk holdbart å vie det som på sikt blir månedlig spalteplass til én enkelt musiker når målet mitt er å gi samme mulighet til alle norske metall-artister, på tvers av bakgrunn, om de er store eller små? Dette er ikke en problemstilling jeg umiddelbart kan svare på, men jeg blir nødt til å tenke lenge og hardt over det, for godeste Kenneth har sikkert et par album liggende klare på Bandcamp i det øyeblikket jeg skriver dette, med pekefingeren hengende truende over send-knappen.

For øyeblikket skal jeg forsøke å ta for meg årets syvende plate fra Desmodus Rotundus (latin for vampyrflaggermus). Det industrielle grindcore-prosjektet skiller seg ut fra resten av Nattesorgs produksjon, hvor mesteparten betegnes som «Unblack Metal». «Unblack Metal» er navnet på en bølge med kristendoms-positiv musikk innenfor svartmetall, en finurlig vri på en ellers så religions-kritisk sjanger. ‘Eternal Power and Godhead’ er en hyperaktiv grind-plate der gitar og bass spiller unisone tremolo-linjer over programmerte blast beats, og vokalen er en sammenhengende mørk growl med lettere påsmurt distortion. Dette er bokstavelig talt det eneste som skjer på plata, gjennom 40 minutter er det aldri et sekund avvik i denne endeløse stormen av blasts og vreng. Dette er ikke noe uvanlig fenomen i den mest bortgjemte undergrunnen, der enmanns-band skyver grensen for hemningsløs ekstremitet lenger og lenger for hvert år som går. Plata minner meg faktisk om artister som norske Psudoku og amerikanske Jute Gyte, artister som tar undergrunnsuttrykk og intensitet til nye høyder.

Desmodus Rotundus er dog mye mer ensrettet og repetitivt enn disse to prosjektene, og det krever et masokistisk hjerte for å komme seg gjennom ‘Eternal Power and Godhead’. Jeg vil faktisk ikke anbefale noen å lytte på denne plata på sedvanlig vis, som for meg betyr fokusert og uten distraksjoner. For meg fungerte musikken best når jeg satte den på i bakgrunnen, som en slags hektisk antitese til ambient- og dronemusikk. Plata oppleves under slike forhold som hypnotisk og meditativ, der fokusert lytting slet meg ut på kort tid. Det er noe mekanisk og matematisk over plata, som om Nattesorg har foret musikalsk materiale gjennom en logaritmisk organiseringsprosess, en digital skapelsesprosess om du vil. Jeg velger å stelle meg bak denne tolkningen av platas konsept, ettersom coveret gir assosiasjoner til både kosmiske stjernetåker og mandelbrot-fraktalen, samt at det meste Nattesorg har gitt ut har formidlet eksplisitt religiøs tematikk.            

Dette ble en lang post, men så er dette også noe av det mest vriene jeg har diskutert i tekstformat som jeg kan huske. Om du ønsker å høre en fullstendig skruppelløs tilnærming til visjonær ekstremmusikk, så er ‘Eternal Power and Godhead’ et av de klareste eksemplene på dette jeg har funnet i norsk undergrunn. For meg blir arbeidet til Kenneth Nattesorg litt for mye å ta innover, og jeg er slettes ikke sikker på at jeg kan dekke hele produksjonen hans. Det er uansett rått å se en artist følge skapertrangen så til de grader som Nattesorg gjør, og jeg ønsker ham alt godt i sin kommende produksjon.



Fredrik Schjerve