Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Communic – Hiding from the World

Ute nå via AFM Records

Ukas norske utgivelse er et strålende stykke musikk fra de norske power/prog-veteranene i Communic. Da jeg anmeldte den titulære singelen fra plata et par uker tilbake overrasket det meg stort at jeg ikke hadde merket meg ved navnet tidligere. Den kraftfulle og profesjonelle produksjonen skrek at «her er det yrkesmusikere på ferde», og med tanke på hvor flinke vi i Norge er på å fronte progressiv rock og metall burde jeg da strengt tatt ha vært innom en av de fem albumene deres på et eller annet tidspunkt. Man kan lure på hvorfor Communic – Norges Nevermore til Circus Maximuses Dream Theater – ikke har et større fotavtrykk i den norske metallscenen, og man vil ha rett i å stille spørsmål rundt det, ettersom diskografien deres frem til i dag er sterk og uten åpenbare feiltrinn.

I fare for å avsløre dommen noe tidlig i lesningen, så begår ikke Communic noe feiltrinn med ‘Hiding from the World’ heller. Den nye plata er nok en massiv og finslipt samling låter, full av veloljet musisering, hyppige vendinger og storslåtte utblåsinger. Hoved-uttrykket har som sagt sine røtter i mørk power/prog i Nevermore-stil, med riff som kunne vært skrevet av Jim Matheos (Fates WarningArch/Matheos). Produksjonen er tilnærmet perfekt for sjangeren, med sin høyoppløste men kraftige fasade, velbalanserte instrumentplassering og smektende tone-kontroll på alle lydkilder. Over dette stabile stillaset er den dynamiske stemmen til Oddleif Stensland fanget med klarhet, noe som gir ham frie tøyler til å selv-harmonisere, skifte mellom registre og generelt bare klemme til som han måtte ønske.

Låtene ligger alle i tidsrommet 6-10 minutter, med unntak av «Soon to be» som fungerer som en intro til avslutningssporet «Forgotten». Communic anvender kontrastfylte vendinger i komposisjon og tekstur; fra rene lydbilder til tunge strekk, fra åpne landskap til klaustrofobiske korridorer. Åpningslåta «Plunder of Thoughts åpner med et klassisk power/prog-riff, før noen hurtige seksjoner gir Stensland mulighet til å anvende sin Tony Moore-aktige (Riot) hodeklang, samt plukke ut en elegant solo. Denne friske utgaven av Communic finner vi også på «Face in the Crowd», som i kampens hete overrasker med både rullende dobbel bass og blast beats. Ellers finner vi ektefølte power-ballader som singel og tittelspor «Hiding from the World» og selvhjelps-låta «My Temple of Pride» som slår til med gitarer som ut av refrenget på Metallicas «Fade to Black» og en harmonisk bro i kjent europower-stil. 

Med generelt lange låtlengder og en spilletid på en time blir det naturlig for meg å gi bandet litt tyn for deres manglende evne til selvredigering. Det oppstår derimot et gyllent tilfelle av kognitiv dissonans når jeg samtidig må erklære at de beste låtene på plata er de som tar seg en ekstra runde i baren før de forlater lokalet. Med sine ti minutter hver risikerer både «Born Without a Heart» og «Forgotten» å dvele etter stengetid, men overbeviser i stedet med sine affekterende historiefortelling og dramatiske struktur. Svingende emosjonelt terreng blir håndtert med takt, høydepunktene føles velfortjente og pub-eieren tørker en tåre fra øyekroken før han stenger ølkrana. 

Dessuten kan lange låter tilgis i en undersjanger der overdimensjonering er normen, og en viss toleranse for corny manøvrer er essensielle for å ha glede av lyttingen. ‘Hiding from the World’ er en fengende og forseggjort, for ikke å si personlig og affekterende plate som burde anskaffes av alle fans av moderne power/prog-uttrykk. For meg som ikke i utgangspunktet anser undersjangeren som en av mine favoritter krevde det en viss innlyttings-periode før jeg innså hvor mye melodiske perler og omhyllende stemninger som var gjemt bak det typiske uttrykket. Om du er mindre power-skeptisk enn meg vil nok ‘Hiding from the World’ sette sine spor allerede fra første gjennomlytt, og den vil fortsette å avsløre nye sider ved seg selv gjennom de neste ti. Anbefales! 

Skrevet av Fredrik Schjerve




Ukas internasjonale: Liturgy – Origin of the Alimonies

Ute nå via YLYLCYN.

Med eksentrikeren Hunter Hunt-Hendrix i spissen inntok Liturgy metal-scenen for alvor med ‘Aesthethica’ i 2011 – en plate som, godt hjulpet av et musikkfilosofisk manifest skrevet av Hendrix selv, provoserte vettet av den gamle black metal-garden. Og joda: Med den selvpåførte – og avgjort selvhøytidelige – merkelappen «transcendental black metal» utgjorde lyse, himmelske tremolo-gitarer, hylevokal og en eksplisitt fascinasjon for romantikken en klar brodd mot svartmetallens klassiske dystre og satanistiske uttrykk. Et fantastisk samspill preget av klart jazz-inspirert trommespill og math rock-elementer bidra videre til å gjøre ‘Aesthethica’ til et usedvanlig spennende musikalsk eksperiment. Eksperimentelt skulle det også fortsette å være da den mer halvbakte ‘The Ark Work’ kom fire år senere med vesentlige innslag av midi- og glitch-elementer. Høydepunktet kom for min egen – og nok mange andres – del imidlertid i fjor med ‘H.A.Q.Q.’ – en plate som langt på vei blander sammen det beste fra de to forgjengerne og fremsto som en dristig og nyskapende, men høyst kontrollert innsats fra Hendrix og co. Sannsynligvis er det et av forrige tiårs mest beundringsverdige – og beste – metal-plater.

Derfor knyttet det seg selvsagt stor spenning til lanseringen av ‘Origin of the Alimonies’, en plate som av Hendrix er presentert som en opera som omhandler en såkalt «cosmogonical traumatic explosion» mellom guddommene OIOION og SIHEYMN. Tematikken skal ellers reflektere en eksistensialistisk-filosofisk diskusjon Hendrix fører på sin egen YouTube-kanal; en diskusjon som skal være inspirert av både tysk idealisme og fransk strukturalisme, og som er for vanskelig å dykke inn i til at jeg både evner og orker å gå nærmere inn på den her. Men det hører med til historien når bandet ved hjelp av mikrotonalitet, improvisasjon og et åttemannsorkester fremstår mer avant-gardistisk en noensinne også rent musikalsk, angivelig inspirert av komponister som Richard Wagner og William Blake.

Åpningsstrekket «The Separation of HAQQ from HAEL»/«OIOION’s Birth» er i alle fall i all hovedsak et stykke moderne orkestermusikk, preget av tostemt og imponerende fløytespill og et overraskende tilfredsstillende element av dissonans. De klassiske, lyse Liturgy-tremolo-gitarene gjør et raskt inntog i et vakkert, øredøvende klimaks på førstnevnte låt, men slår ut i full blomst på «Lonely OIOION». Dette er utvilsomt en ganske dynamisk og tettpakket sak, der det desidert kuleste og mest oppsiktsvekkende elementet er bruken av glitch-effekter i oppbyggingen mot klimakset – et element jeg egentlig trodde kom til å miste litt av sin appell etter hyppige tilfeller av det på ‘H.A.Q.Q.’, så vel som på singelen «Antigone».

«Lonely OIOION» var den første singelen som ble lansert i forbindelse med ‘Origin of the Alimonies’, og gjorde meg egentlig litt bekymret fordi den fremsto som så voldsomt tettpakket. Som sagt er den også det, og Liturgy klarer her å stappe inn en haug med elementer inn i knappe fire minutter. Som ofte ellers klarer imidlertid albumsammenhengen å døyve slike bekymringer til en viss grad; låta føles som en naturlig forlengelse av det lange åpningsstrekket, og glir ikke minst bra inn i «The Fall of SIHEYMN» – albumets kanskje kuleste segment der blandingen av fri-jazz-improvisasjon og dissonans utgjør en fantastisk dramatisk musikalsk reise. Noe verre er det med albumets kanskje svakeste låt, SIHEYMN’s Lament, der jeg ut fra singel-lanseringen hadde de samme bekymringene som i forbindelse med «Lonely OIOION». Trip-hop-leken i begynnelsen og ikke minst det uventede djent-riffet mot slutten er helt klart utrolig spennende og kule elementer innenfor Liturgys kontekst, men låta fremstår for ustrukturert i sine tre og et halvt minutt – selv etter mange gjennomlyttinger.

Mer langstrukket blir det imidlertid med en gang etterpå, når fjortenminutteren «Appartition of the Eternal Church». Her begynner bandet (ensemblet?) med rolige, lyse og lett dissonante åttendedelsakkorder på piano, noe som gjør inspirasjonen Hendrix har fra den amerikanske avant-gardisten Glenn Branca forholdsvis åpenbar – særlig om man har den klassiske førstesatsen i «Symphony No. 1» fra 1981 friskt i minnet. Det storslåtte – og egentlig direkte uvennlige – black-metal-hovedriffet som gjentar seg jevnlig, samt de himmelske klimaksene, gjør imidlertid dette til en klar Liturgy-låt. Albumets gode flyt åpenbarer seg også igjen i den glidende overgangen til den korte avslutningen «The Armistice», som runder av plata på strålende og storslått vis.

Det skal godt gjøres å overgå ‘H.A.Q.Q.’ i både kvalitet og nyvinning. Det er nok heller ikke noe jeg har forventet av ‘Origin of the Alimonies’. Likevel blir jeg stadig overrasket over hvor spennende musikk Hendrix åpenbart klarer å oppdrive på kort tid, og de 37 minuttene plata varer åpner helt klart et slags nytt kapittel i Liturgys lille historie. Den gjør det i alle fall klart at det kontroversielle i Hendrix’ og Liturgys rolle i metal-scenen egentlig utgjør noe utrolig beundringsverdig og verdifullt. Ifølge Hendrix selv ligger en plate som ligner mer på ‘H.A.Q.Q.’ på trappene. Slik det ser ut nå er det ingen grunn til ikke å glede seg enormt.

Skrevet av Alexander Lange



Ukas ikke-metall: Dirty Projectors – 5EPs

Ute nå via Domino Recording Company

Dirty Projectors er et prosjekt som med sine spinnville kammer-orkestreringer og kyndige produksjon har skaffet seg en rekke celebre fans, blant andre Kanye WestDrakeBjörk og David Byrne. Bandleder Dave Longstreth skriver og arrangerer på et vis som taler om bunnsolid musikkteoretisk kunnskap og dyptgående interesse 1900-tallets eksentriske musikkhistorie. Til tross for disse akademiske kvalitetene har Dirty Projectors alltid vært i konversasjon med pop-kulturen, og samtlige av platene deres balanserer musikk for musikere og bred appell på svimlende vis.

‘5EPs’ er en atypisk utgivelse for Longstreth og co. Der tidligere plater har vært tydelig preget av bandlederens styrende hånd er ‘5EPs’ bygget på et konsept om lever og dør på samtlige bandmedlemmers evne til å holde stand som medlem av et kreativt kollektiv. De fire første EP-ene er dedikert til hver av bandets fire musikere, og gir dem en mulighet til å lede det musikalske forløpet med sin egen stemme. På den femte og siste EP-en samles de og danner konseptbevis for kollektivet som samlet enhet. Dirty Projectors har blitt et band, og et overbevisende et.

EP no. 1 er ledet av Maia Friedman, og er titulert ‘Windows Open’. Instrumenteringen er sommerlig og innbydende, med varme gitararrangementer, smertelig vakre vokalmelodier og korte innslag av støvete trommer. EP-en starter sterkt med duppende-jolle-i-vannkant-jammen «On the Breeze» og Fleetwood Mac-inspirerte «Overlord», og avslutter enda sterkere med den filmatiske Joni Mitchell-melankolien på «Search for Life» og de lengtende gitararrangementer på «Guarding the Baby». Jeg har ingen innvendinger å komme med, og EP-en har sakte krøpet opp mot toppen av årets musikalske opplevelser for min del. 

‘Flight Tower’ er ledet av Felicia Douglass og presenterer et passende eksentrisk Dirty Projectors-take på R’n’B. Åpningslåta «Inner World» hadde føyd seg inn som en god feature på bandets høydepunkt fra 2012, ‘Swing Lo Magellan», med sin elskovsbass og forskrudde beat. Deretter får vi et møte mellom Kanyes klassiske vokalmanipulasjon og den vimsete produksjonen til Dram og Lil Yachtys «Broccoli» på «Lose Your Love». EP-ens øvrige låter skaper forbindelser til fargerike musikanter som Merrill Garbus fra Tune-Yards og Panda Bear, uten å noensinne så tvil rundt hvilken moniker musikken er utgitt under. Som EP no. 1 er dette uhyre velfungerende, og jeg formelig hyler av glede for hver kreative beslutning som tas. 

EP no. 3, ‘Super João’, konstituerer en bitteliten bølgedal i prosjektets ellers skyhøye kvalitetsgraf. Dave Longstreths EP er inspirert av João Gilberto og brasiliansk bossa nova, og er nyansert og sprekt harmonisk, men noe temperert i uttrykket. EP no. 4, «Earth Crisis» er ledet av Kristin Slipp, og hever seg igjen mot toppsjiktet av eksperimentell indie med sine fargerike, kammermusikalske kunstsanger. Loopede treblåsere, knakende sub-bass og svimlende strykere danner et sammensatt og kollasj-aktig uttrykk som tidvis minner om blant andre Igor StravinskyTirzahBobby Krlics soundtrack på ‘Midsommar’ og britisk neo-klassisisme, uten å drukne i den veldige mengden referanser. 

Den oppsummerende EP-en, ‘Ring Road’, bringer alle musikerne sammen i et knippe oppstemte, energiske låter som av alle ting får tankene over på den virale hiten «Dumb Ways to Die», uten at det blir flåsete eller teit. Til tross for sine vidt forskjellige uttrykk er det å lytte gjennom alle fem EP-ene fra ende til annen en solid helhetlig opplevelse; jeg vil faktisk si at variasjonen jobber i platas favør, ettersom det er umulig å kjede seg når det er så mange krappe svinger i lendet. ‘5EPs’ er både en skattkiste for anmeldere – Til tross for hyppig referansebruk i omtalen har jeg omtrent bare skrapet overflaten av det faktiske antallet som står nedskrevet i notatblokka – og for fans av kreativ, fengende og idiosynkratisk indie-musikk. ‘5EPs’ er et lovende tegn på Longstreth og co.-s pågående utvikling, og serverer noen av årets flotteste låter. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Ukas singler kort omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.




Communic – «Hiding From the World»

Ute nå via AFM Records

En knapp måned før plateslipp gir den veritable norske power/ prog-institusjonen Communic ut tittelsporet på sjette-plata ‘Hiding From the World’. Etter en relativt kompakt første-singel til Communic å være (syv minutter) har vi nå blitt servert en powerballade på ni minutter, noe som er et dristig valg for de fleste band. I tillegg er ikke dette noen åpenbar singel strukturelt sett, ettersom låta ikke bygger opp til noe forløsende klimaks, men heller føles ut som en bindende ledd i platas dramatiske flyt. 

De musikalske byggeklossene som anvendes på «Hiding From the World» er velkjente for lyttere som har vært med Communic siden debuten ‘Conspiracy in Mind’ i 2005. En miks av den moderne powerproggen best kjent via NevermoreWarrel Dane og det mindre bombastiske materialet til Stratovarius; Communic balanserer bunntung kraft med sterke melodiske instinkter, alt puttet inn i en dynamisk ramme som endres etter tematikkens behov. På «Hiding From the World» bruker bandet melodikken og vokal-talentet til Oddleif Stensland til å fortelle en historie om en uspesifisert personlig krise som vekker selv-isolerende instinkter hos protagonisten. 

Etter en introduksjon som henter mengder av triks fra 80-tallets mestring av powerballaden -nedslått affekt, rene gitarakkorder, gitarsoloer og trommebreaks rett ut av en Scorpions-hit- bryter bandet ut i et tungt riff, før Stensland får muligheten til å skinne over et todelt refreng. Med en stemme som er lokalisert mellom Warrel Dane‘s gromme midtregister og Timo Kotipelto‘s stål-aktige høyde stiller vokalisten opp med en dynamisk og mangefasettert opptreden som binder låta sammen og gjør opp for tekstens noe vage premiss. Til tross for lengden er dette altså ikke noen utsvevende prog-ekskursjon, men en ordinær ballade som har blitt ekspandert for å romme flere detaljer og observasjoner fra Stensland.

Selv om «Hiding From the World» ikke opererer som en klassisk singel er det et sterkt nummer som skaper nysgjerrighet rundt full-lengderens overhengende tematikk. Powerprog er ikke vanligvis en sjanger jeg bruker mye tid på, men etter en tre-fire lytt begynte låta å sette kroker i meg som jeg ennå ikke har klart å røske ut. Om du er fan av Communic vitner nok «Hiding…» om et band som fortsatt har skapergleden i behold, og som ikke kommer til å skuffe med en utvannet variant av tidligere prestasjoner. Jeg er spent på platelanseringen i slutten av November, og gleder meg til å ta et dypere dykk i Communic‘s musikalske visjon. Vi skal selvfølgelig skrive ned våre tanker om prosjektet når den tid kommer!


Ajera – Alpha Death Commando

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Her har vi en snerten liten kuriositet! Ajera er enmanns-prosjektet til en ukjent herremann som opererer under kunstneraliaset Argon Mox, og som et overveldende flertall av verdens enmanns-band dreier det seg her om metall av typen svart. Argon faller ikke i den sedvanlige fellen som er å file på et par akkorder over en blast beat og kalle det en låt, men lar seg heller inspirere av et par utypiske momenter fra sjangerens spede begynnelse. Det skjeve tyngdepunktet i åpningsriffet minner meg for eksempel mye om Mayhem‘s legendariske «Deathcrush», og de uhemmede vokalytringene bringer tankende vekselvis over på Atilla Csihar‘s eksentriske forkynnelser og den samme type sprø babling og utrop som gjør ‘Circle The Wagons’ så vanvittig karismatisk. 

Miksen på «Alpha Death Commandor» er rimelig ujevn og lav-oppløst. I stedet for at instrumentene blander seg til en jevn mikstur skiller de seg som olje- og vannflater i et naturfags-eksperiment på ungdomsskolen; men dette er ærlig talt ikke kritikk når det kommer til enmanns svartmetall. Denne typen undergrunnsuttrykk lever for sin evne til å skape mening ut av kaos, og «Alpha Death Commander» har en spesiell nok vinkling til at nye frynser kan skimtes i svartmetallens vel-brukte seremonielle kappe. Og når Argon velger å fade ut en låt som ellers føyer seg etter andrebølgens idealer med en vaskeekte black’n’roll groove, da skinner det gjennom en rebelsk vilje til å tukle med etablerte former som tilfører et blaff av farge til en ofte grå-tont sjanger. Dette er definitivt verdt å ta en titt på dersom du synes svartmetallen er best når den utstråler mild galskap. 




Skrevet av Fredrik Schjerve