dødsmetall – Side 3

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Nifrost – Orkja

Nifrost er et friskt forsøk på å sprøyte nytt liv inn i sognametallen, der Windir og Vreid har stått støtt og litt ensomt som de vise mennene bak denne vestlandske svartmetallens melodiske, folkemusikkinspirerte og intense preg. ‘Orkja’ kommer etter to gode fullengdere fra henholdsvis 2016 og 2019 og to sterke singler, og under vingene til plateselskapet Dusktone har de med denne tredjeplata funnet et fundament preget av høy produksjonsverdi og et sound som peker i mange spennende retninger.

‘Orkja’ låter klart og storslått innimellom en god dose råskap, og mens uttrykket i all hovedsak ikke avviker spesielt mye fra alskens svartmetallkonvensjoner, ligger Nifrosts styrke i bandets evne til å la de melodiske, melankolske og folkemusikkinspirerte elementene i musikken sin fungere effektivt, men subtilt, innenfor et moderne og aggressivt svartmetalluttrykk. Mer enn Windir minner Nifrost kanskje enda mer om band som Winterfylleth, Wodensthrone og Agalloch, som på ulike måter har kommet langt med å kle hybriden mellom folkemusikk og svartmetall i en desto mer moderne produksjonsdrakt.

Nifrosts standardformler vil jeg påstå at kommer tydelig til uttrykk i åpningsstrekket på ‘Orkja’. Åpningslåta «Nauden» og førstesingelen «Eit siste ynskje» er begge sterke låter som veksler flott mellom melankolske melodier, heseblesende virvelvinder av svartmetall og mer groove-orienterte pusterom innimellom. Selv koser jeg meg nok imidlertid mest gjennom «Orkja brotna», som på litt over tre og et halvt minutt sirkler flott rundt et nokså uimotståelig melodisk tema som utkrystalliseres både gjennom gitarer og clean-vokal-koring; det er nesten så man tror man er i gang med en 12-minutter av selveste Moonsorrow.

Deretter går imidlertid Nifrost i litt andre retninger. Først gjennom «Hausten», som ved at ett enkelt hovedtema driver låta fremover i seks minutter, er platas desidert mest unike låt. Med bandets tålmodighet og låtas flotte lydteksturer føles dette vel så mye som et nikk til post-metallen som til folkemusikken, som aksentueres gjennom noen mektige clean-vokal-partier. At dette er et litt annerledes spor for Nifrost merkes nok av at låta med lengden sin nok kunne hatt godt av enda flere variasjoner i detaljene, og det går nok enda litt bedre på den påfølgende «Sirkel» – en låt som også er av det litt treigere slaget, men som blant annet med en rekke iskalde moll-akkorder nok har falt litt nærmere svartmetallstammen.

Disse to låtene er nok det friskeste pustet Nifrost byr på på ‘Orkja’, og om jeg skal trekke frem en negativ side ved plata er det nok at bandet nok kunne bydd på enda litt mer dristighet – all den tid de kanskje ikke alltid hadde lyktes helt med det. All sin kvalitet tatt i betraktning, er denne plata forholdsvis konvensjonell i stilen, og det helt unike ved Nifrost er nok ikke fullt ut etablert selv om bandet helt klart er godt på vei. Men så er det altså klart at bandet evner å imponere med verktøykassa de bruker, og plata avsluttes ikke minst med et ambisiøst brak av en ni minutter lang låt. «Ishjarte» fullbyrder på sett og vis ‘Orkja’ med en velfungerende struktur og noen virkelig storslåtte temaer; høydepunktene kommer som perler på en snor, og de gjør det vanskelig å gjøre noe annet enn å anbefale denne plata, all den tid den ligger innenfor en viss komfortsone.

Skrevet av Alexander Lange

Sundrowned – Become Ethereal

Become Ethereal | Sundrowned — Ute nå via Fysisk Format

Debutplata til rogalandsbandet Sundrowned, ‘Become Ethereal’, er et sjeldent norsk forsøk på å tolke den spennende, litt underlige og kontroversielle hybriden av ekstrem-metall, post-rock og shoegaze. Det innebærer naturligvis også at Sundrowned kaster seg ut i utfordringene som ligger i dette sjangerlandskapet, der det nok er naturlig å ønske seg at metall-elementene tilføyer intensitet til drømmende og støyete lydteksturer på en måte bare metallen kan. På denne plata er Sundrowned godt på vei til å etablere en slik balansegang, men like fullt demonstrerer ‘Become Ethereal’ hvorfor denne balansegangen er så viktig og krevende, og da også hva som sannsynligvis må til for å skille seg ut blant det høye antallet prosjekter som etter hvert har kastet seg ut i metalgaze-verdenen.

Det er fra starten av tydelig hvem Sundrowned lar seg inspirere av; i plateselskapet Fysisk Formats presentasjon av plata trekkes de franske blackgaze-legendene i Alcest og post-metal-mastodonten Rosetta frem, og tydelige assossiasjoner til disse gikk også gjennom hodet mitt da jeg hørte gjennom for første gang. Shoegaze-elementene er langt fremme i Sundrowneds musikk der støyete og effektbelagte gitarer maler drømmelandskapet, og metallen er kanskje først og fremst til stede gjennom det ganske energiske trommespillet og growle-vokalen som ligger ganske innbakt i lydbildene.

Sundrowned gir seg selv også et godt utgangspunkt med åpningslåta «Babel», som med et kult og rytmisk lekent åpningsvers og et knippe sterke melodier er et av albumets klart beste låter. Videre byr låtene helt klart på mange sterke øyeblikk, enten det er snakk om noen ganske storslåtte akkordskifter i «A Scent of Glimmer», det vakre clean-gitar-oppbruddet tidlig i «Ethereal» eller åpningssegmentet i «La Tristesse Durera Toujours», der bandet får satt i gang litt etterlengtet tyngde og groove.

Men at det her stort sett er snakk om enkeltdeler handler om det jeg anser som den store svakheten ved ‘Become Ethereal’, nemlig at musikken på denne plata ofte fortoner seg som i overkant lavmælt og retningsløs. På grunn av litt snille og endimensjonale gitarer leverer ikke produksjonen spesielt mye kraft i lydbildet på tross av at trommene er nokså høylytte, og til tider føles ‘Become Etheral’ nesten som et ambient-album – om jeg kan tillate meg å ta i litt. Mellom høydepunktene får man nemlig servert et litt ensformig og lite håndgripelig lydbilde, og mens Sundrowned helt klart evner å levere en luftig og drømmende atmosfære, er ikke dette så spennende og unikt at jeg fanges helt av det.

Så er nok også andre halvdel av ‘Become Ethereal’ en smule svakere enn første, der den kvinnelige vokalen på «The Eternal» ikke blir en så minneverdig affære som jeg kanskje hadde ønsket og bandet ikke lar det kule rytmiske utgangspunktet på «Ruins» få potensialet sitt helt forløst. Etter den litt anonyme «Monarch» skal det imidlertid sies at Sundrowned avslutter sterkt med «O Dom Da Fé», der man gjennom et storslått klimaks der synthene brukes godt og et helt nydelig clean-gitar-segment mot slutten virkelig får en tilfredsstillende smak av atmosfæren som ligger i albumcoveret. Og de sterkeste øyeblikkene på ‘Become Ethereal’ viser helt klart at Sundrowned har en del for seg, selv om det også betyr at de har mye å gå på i neste runde.

Skrevet av Alexander Lange

Beyond Man – Beyond Man

Å bli plukket opp av det finske plateselskapet The Sinister Flame er noe av det desidert største som kan skje et svart/dødsmetall-orientert undergrunnsband. Med sin evig brennende entusiasme for okkult og ritualistisk black/death er selskapet en av de mest konsistente leverandørene av høykvalitets-utgivelser innenfor uttrykket, et ry som har blitt opprettholdt via deres strengt bevoktede inngangsdør og korte liste over signeringer. Folk som har latt seg fortape i nyere utgivelser av band som Aethyrick, Ifrinn og Ordinance vet nøyaktig hva jeg snakker om, og vil dermed også være klar over hva som kan forventes av selskapets norske ny-signeringer, Beyond Man.

Trondheimsbandet Beyond Man har eksistert i over ti år, men har av ukjente årsaker ikke gitt ut noe mer substansielt enn demoer i løpet denne tiden. Nå har tiden altså kommet for å levere en lenge etterlengtet debut-plate, og den simultane signeringen med The Sinister Flame er en ytterst passende konvergens. Med sin okkulte, røyktjukke og ulmende black/death sklir Beyond Man enkelt inn i selskapets dedikerte rekker, og med dette apparatet i ryggen har bandet både sett og utnyttet muligheten til å levere enn av de beste, mest rendyrkete undergrunns-opplevelsene fra norsk territorie i 2021.

Etter en kort, stemningssettende introduksjon bryter Beyond Man ut i svermende svartmetall, tidvis avbrutt av ritualistisk pulserende trommer. «Helel Ben Sahar» gløder av rettmessig hat for religiøs forrang og elitisme, hvilket ser ut til å være en fellesnevner for bølgen av okkult svartmetall som har feid over Trondheim den siste tiden via Terratur Possessions-bandene Misotheist og Syning. Produksjonen foredler den allerede pure, anti-pietistiske undergrunns-åren Beyond Man hakker løs på med en varm og organisk miks som fremhever deres utemmede nidkjærhet på slående vis.

«Art Beyond Man», som stammer fra en demo bandet ga ut i 2008(!), byr så på en Sabbath-sk, doomy åpningssekvens som krones av singlene hi-hats og et infernalsk hyl som gjør blodet kaldt i årene. Dette er kun en kort avbrekk fra seremoniens kveldende hete, og bandet er ikke sene med å returnere til den evig forlokkende, kokende strømmen av black/death som renner gjennom platas indre. Det rituelle fokuset tilspisses etter hvert som plata nærmer seg sin konklusjon, og de avsluttende sporene «Ave Usera» og «The World Encircler» formelig koker over av inspirerte instrumental-prestasjoner og synergistisk samspill. Det ville også vært en grov overseelse å ikke nevne vokalene til «W.», ettersom den rabide og hemningsløse energien han angriper det tematiske stoffet med er en av største årsakene til at ‘Beyond Man’ låter så lidenskapelig fandenivoldsk som den gjør.

Med sine 33 minutter er ‘Beyond Man’ en potent og konsentrert dose okkultisme, en plate som formelig krever å bli hivd på anlegget i tide og utide. Beyond Man kaster ikke bort et sekund av platas korte spilletid på unødvendigheter og dilldall, men velger å fordype seg i den bunnløst virvlende black/death-kilden de har avdekket for anledningen. Jeg har virkelig ikke noe nevneverdig av kritikk å rette mot Beyond Mans debut, det er virkelig en utgivelse som for undergrunns-fanatikere kan vise seg å være en av årets mest levedyktige norske utgivelser, og en plate som bør være med i diskusjonen når året skal oppsummeres. Beyond Man kaster en brennende fakkel inn i den norske undergrunns-hulen med sin selvtitulerte debut, ‘Beyond Man’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Forbidden – Ahrmak Thesus

Til slutt har vi lyst til å varsle om en sann obskuritet fra Bandcamps dypeste avgrunner. Det tekniske, avant-gardiske death metal-prosjektet Forbidden har sluppet sin første utgivelse ‘Ahrmak Thesus’ – en liten nøytronstjerne av en EP der fem usannsynlig raske og nærmest ugjennomtrengelige låter er konsentrert på ti minutter.

Fans av band som Portal og Imperial Triumphant vil nok kunne ha mye glede av dette, gitt at man aksepterer en litt mer primitiv produksjonsdrakt. Denne drakta fungerer imidlertid ganske så bra; gitarene ligger egentlig nokså klart til i lydbildet selv om det kan virke litt grumsete til tider, og er uhyre godt spilt der de maner frem bølger av teknisk dissonans. Trommene er kanskje enda mer tekniske og ligger nærmest mekanisk under gitarene og growlingen; aller kulest er det når Forbidden setter i gang tamme-brekk fra og med «Cultorex» som minner om hvordan trommene på Mayhems ‘De Mysteriis Dom Sathanas’ ble svøpt godt inn i en perfekt mengde romklang. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Thyruz – Bauta

Thyruz er et svartmetallband fra Eidsvoll med fire utgitte full-lengdere og en historie som strekker seg helt tilbake til 1999. Til tross for denne betydelige fartstiden har jeg altså ikke sjekket ut musikken deres før nå, trolig grunnet noe så overfladisk og grunt som at albumcovernes 2000-talls svartmetall-estetikk ikke appellerer til meg personlig. Som følge av bloggens målsetning om å dekke all ny, norsk metall har jeg nå endelig sett meg nødt til å konfrontere mine egne forutinntatte holdninger, og dermed fordype meg i plater jeg ikke nødvendigvis ville grepet etter ellers. Dette har bydd på mange positive overraskelser det siste halvåret, og Thyruz kan definitivt sies å være en av dem, ettersom deres fjerde full-lengder ‘Bauta’ byr moderne svartmetall som formelig sitrer av kreativ rastløshet.

Som fan av ‘Rebel Extravaganza’ burde jeg ha visst bedre enn å forhåndsdømme en plate basert på sitt visuelle design, men mitt menneskelige sinn er nøyaktig like flyktig og irrasjonelt som hos øvrigheten. Passende nok viser Satyricons eksperimentelle opus seg å være en viktig ledetråd i søken etter å forstå ‘Bauta’, ettersom Thyruz har mye til felles med det legendariske andrebølges-bandet. Den kreative rastløsheten og idemessige variasjonen er jo en ting, men det er også elementer på bandets nye skive som kan virke direkte inspirert av Satyricons mangefasetterte diskografi. ‘Bauta’ byr nemlig på stampende og omtåkede riff som kan minne om de mer suggererende strekkene på plater som ‘Volcano’ og ‘Now, Diabolical’, i tillegg til rytmiske finurligheter og tekniske utbrudd som kan beskrives som en miks av nevnte ‘Rebel Extravaganza’ og Immortals mer aggressive materiale. Sleng med en liten dæsj melodisk storslåtthet ala Emperor, samt Mayhems flerrende mollakkorder, og du sitter igjen med et bilde som delvis beskriver innholdet på ‘Bauta’.

Men det er ikke nødvendigvis rettferdig å oppsummere Thyruzs utelukkende via referanser, ettersom det er en viss ubestemmelighet ved musikken deres som både skiller bandet fra mengden og tilslører identiteten deres noe. Samtlige av låtene på ‘Bauta’ inneholder mengder av sterke ideer og ukonvensjonelle perspektiver på svartmetall-sjangeren; det er kun det at opplevelsen av plata domineres av en følelse av at det er et eller annet som hindrer kabalen i å gå opp fullstendig. Om det er den noe diffuse produksjonen eller mangel på en uttrykksmessig rød tråd som plager meg vet jeg ikke, jeg vet bare at det gjemmer seg en fantastisk plate i ‘Bauta’s indre som ikke helt kommer til uttrykk.

Det som for meg virker som en litt usammenhengende helhet kan jo for andre bare fremstå som en rikholdig variasjon, så på dette punktet oppfordrer jeg leserne til å forme sin egen mening. På ‘Bauta’s beste låter føler jeg også at sistnevnte synspunkt best skildrer virkeligheten, kanskje spesielt tittelsporet. Det gyngende og nesten arrogante riffet som åpner låta er et fantastisk hook, og det «Frost»-aktige og slagkraftige trommespillet til «Mjølner» bidrar til å klemme maksimalt med groove ut av låtas mer direkte partier. I tillegg har vi det episke og melodiske svartmetall-strekket som åpner seg rundt låtas midtpunkt, som etter å ha transportert sinnet til en frostklar og måne-opplyst natt kaster river oss rett tilbake til åpningsriffets svingende pendel. Denne låta er helt fabelaktig, og bør sjekkes ut sporenstreks av fans av tidlig 2000-talls svartmetall.

Som sagt er ikke helhetsinntrykket overbevisende nok til å virkelig selge ‘Bauta’ for meg personlig, men ikke la det stoppe deg fra å kaste deg hodestups ned i Thyruzs turbulente og mangefasetterte avgrunn. ‘Bauta’ er litt som et rammeløst men flott maleri: fylt til randen med detaljer, gripende motiver og utsøkt håndtverk, men uten det siste – dog ikke ubetydelige – avgrensende elementet som ferdigstiller og fullbyrder verket. Jeg har uansett hatt stor glede av tiden min med ‘Bauta’, og betviler ikke et sekund at Thyruz er i stand til å skrive en udødelig svartmetallskive dersom forholdene ligger til rette. ‘Bauta’ er et villrådig og uregjerlig beist som kaller tilbake til 2000-tallets eksentriske innovasjoner, og anbefales fans av modernisert og ukonvensjonell svartmetall som ikke skjuler sin kjærlighet for sjangerens fundamentale utgivelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mortiferuz – Sjelferd

Sjelferd by Mortiferuz on Prime Music — Ute nå via 3070552 Records DK

Gode, velkjente svartmetallformler kastes i denne debutplata til Mortiferuz Dette er et enmannsprosjekt bestående av Ramnsvarturh – en skikkelse som har erfaring fra prosjekter som Nattkvad og Forlorn Silence under beltet. En del av låtene på ‘Sjelferd’ fikk vi allerede i november i fjor gjennom spliten ‘Mortification of the Human’, som Mortiferuz slapp med Unprocreation, og pakka vi får servert nå er en femti minutter lang plate på syv låter der Mortiferuz gjør det aller meste ganske riktig – om enn med noen skavanker underveis.

Mortiferuz‘ musikk plasseres kanskje best i et krysningspunkt mellom de mystiske og smått melankolske vibbene kjent fra folkemusikkinspirert svartmetall og black-thrashens hurtighet. ‘Sjelferd’ åpner i ambient-traktene i den lavmælte – og litt lange introen – på «Svunnen Tid», før lytteren kastes ut i et strekk av mørke, drivende svartmetallriff. «Svunnen Tid» er en helt grei åpning på plata, da på tross av et knippe litt uinteressante riff og en rolig outro der hvinende lead-gitarer kommer litt dårlig ut. Noen virkelige høydepunkter kommer imidlertid i låtene etterpå, der Mortiferuz koker opp bra pacing og noen særdeles gode akkordrekker i «Skoddelagt» og «Sorgtungt». Prestasjonene gjentas på «Untrodden Path-Kingdom of Sorrow», platas kanskje beste låt, litt senere, der man også får se litt flere sider av gitarspillet – både klassiske tremolo-drevne riff, frenetiske lead-gitar-sekvenser og noen særdeles velfungerende tyngre og mer melodiske partier.

Det mer negative ved ‘Sjelferd’ som helhet handler nok først og fremst om to ting. Det ene er vokalen, som jeg synes bærer preg av litt repeterende strofer og tidvis mangel på trøkk. Det andre er at plata – i forhold til lengden – nok er litt vel ensformig i bunn og har litt for få virkelig sterke øyeblikk. Noen hederlige forsøk på mer variasjon gjøres i den litt mer doom-befengte «Shades of Oblivion», men uten at jeg lar meg helt overbevise av kvaliteten. Bedre går det imidlertid når thrash-elementene får skinne mer i avslutningslåta «Trolldom» – og til syvende og sist er ‘Sjelferd’ en habil svartmetallplate som bør være verdt en lytt for alle som har sansen for sjangerens bestanddeler.

Skrevet av Alexander Lange

Kaos Manifest – The Illusion of Freedom

Kaos Manifest er et splittert nytt dødsmetallband fra Sør-Norge som opererer med et tidsperspektiv splittet på midten mellom fortid og nåtid. Debut-EPen deres ‘The Illusion of Freedom’ har sitt utgangspunkt i 90-tallets svenske innovasjoner, men flere enkeltøyeblikk (samt produksjonen) argumenterer for at bandet ikke har valgt å sette strek ved millenniumskiftet hva angår egne influenser og påvirkninger. I det store bildet kan ‘The Illusion of Freedom’ ansees å være en oppdatert utgave av Dismembers yrende gitarer plassert i en rytmisk kontekst som ikke skyr unna en veivalsende groove eller to.

En av EP-ens høydepunkter får vi servert allerede etter startskuddet, nemlig den rullende og dødsthrash-berørte «The Inevitable». Etter en rytmisk skuddsalve av en åpning leverer bandets to gitarister en serie av heseblesende svenske dødsmetall-riff, samtlige spilt med frenetisk høyrehåndsteknikk eller over dobbel-bass som får det til å verke i både hender og føtter av rent empatiske årsaker. Refrenget åpenbarer en mot-melodi i ledegitaren som tilfører et hint av kommersiell dødsmetall, før låta ender med huggende gitarer og en neoklassisk solo som – garantert utiltenkt – vekker assosiasjoner til enkelte av ‘The Blackening’s instrumentale saltomortaler. Bandets tilnærming til struktur er svært overbevisende, og viser en vilje til å strekke seg forbi fete enkeltsegmenter i retning komplett låtskriving.

Den vridende, svenske dødsmetall-ormen viser sine gyselige hoder på «Sand Creek Massacre» også, denne gangen satt i kombinasjon med et riff som i sin stampende gange kan fremstå som en dødsmetallifisering av vikingmetallens krigsglade lynne. Singelen «Holodomor» endrer så kursen med en hardcore-relatert huleboer-åpning, før lydbildet blir overfalt av noen kolossale oktaver som hentet ut ifra Immolation og Niles mektigste øyeblikk. EP-en avsluttes så med sitt andre høydepunkt, det intense black/death-dragsuget «Greed». Den hektiske og uforutsigbare strukturen hinter om mulige utviklingsretninger for bandets videre utgivelser, før det My Dying Bride-aktige postludiet setter strek på overraskende melodisk og inderlig vis.

‘The Illusion of Freedom’ er en sterk førsteutgivelse for en gruppe musikere som hovedsakelig har vanket i svartmetallens dunkle skoger i sine tidligere år. Kaos Manifest vet hva som får den distinkte, svenske dødsmetall-riffinga til å hoppe ut av høyttaleren, og de vet også å balansere den med små pustepauser hvor andre stilistiske trekk får dominere. Det kan hende at den punchy og velpolerte miksen er nok til å få den mest forråtnede dødsmetall-eliten til å vende seg bort, men for fans av halvmoderne dødsmetall som går rett for strupen er ‘The Illusion of Freedom’ en strålende tillegg til platesamlingen. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Øksehovud – Makt, Høyhet, Herredømme

Ny uke, ny (antatt) norsk utgivelse fra plateselskapet Nithstang Productions. Er det en ting som overrasker meg etter å ha hørt et par demoer fra det rå svartmetall-pushende plateselskapet, så er det hvor lett det er å skille mellom de ulike artistene lydmessig. Lo-fi svartmetall-selskaper har en tendens til å bestå av 20 artister av helt samme sort, men basert på de to artistene fra Nithstang vi har dekket her på bloggen er kvalitetskontrollen litt strengere der i gården. Vevstols ‘Nordvestpassasje’ var en fordervet og forpunket svartmetallskive med mengder av trøkk – om noe monoton i lengden -, og Øksehovud operer med en atmosfærisk og Sognametal-farget svartmetall som ikke er redd for å svinge innom mer direkte og Darkthrone-inspirerte territorier.

Men heng deg for guds skyld ikke for mye opp i ordene «atmosfærisk» og «Sognametal»; det er først og fremst støyende og tinnitus-fremkallende, lo-fi svartmetall vi har med å gjøre her. Produksjonen låter som et kassett-opptak av en brennende stavkirke, og den anonyme vokalisten kan like så godt vise seg å være en hvileløs sjel som har vandret rundt i Nordmarka siden føydalperioden. Til tross for at ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ bærer lo-fiens fiendtlige ytre, er musikken man finner under sløret av støy bemerkelsesverdig sofistikert. Låtene beveger seg fra del til del med selvfølge og indre logikk, og man finner få av de halvbakte ikke-ideene som hjemsøker brorparten av sjangerens mange praktikanter.

I tillegg varierer terrenget såpass mye over platas spilletid at jeg faktisk er i stand til å plukke ut høydepunkter og favoritter! «Baptized in the Abysmal Tarn of the Vitriolic Sorcerer» demonstrerer Øksehovuds evne til å bevege seg under overflaten låtskrivermessig, med serier av mørkt folketonale melodier som veksler med bestialske utbrudd av rå svartmetall. «Kyrkjevegen til Huldreheimen» har sitt utgangspunkt i klassisk Darkthrone, før et overraskende sterkt akkordmotiv graver seg inn i hjernebarken med laserpresisjon. Til slutt har vi «Gamle Bukka Heve Harde Horn», som med sine eteriske og, skrekk og gru, vakre progresjoner(!) klarer å veve håpefullhet og undring inn i en sjanger som mest av alt er kjent for nihilisme og religions-rettet hat. ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ kan, som følge av sine sterke låter og varierte terreng, med fordel omtales som en LP heller enn en demo, ettersom opplevelsen er fullkommen nok til å fortjene din fulle oppmerksomhet, heller en den halvhjertede interessen man vanligvis vier en demo. Øksehovud har på sin debut klarert noen av lo-fi svartmetallens mest effektive hindere, og er dermed en utgivelse seg vil anbefale både tilhengere av uttrykket, samt fans av andrebølgens mest støyete hjørner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Psychonaut / Sâver – Emerald

Sâver er et prosjekt med medlemmer kjent fra Tombstones og Hymn. Det er nok også et prosjekt som kanaliserer de kreative kreftene bak stoner-, sludge- og doom-metallen i disse bandene til noe som i større grad ligger i et litt romsligere og teksturfokusert post-metal-landskap. Debutplata «They Came with Sunlight» kom for to år siden, og nå står en split med det belgiske pysch-metallbandet Psychonaut ved navn ‘Emerald’ for tur – en utgivelse der bandene egentlig utfyller hverandre såpass naturlig og godt at det nesten kan føles mest som én eneste EP fra ett band.

Jeg må, på tross av denne bloggens strenge fokus på norske band, åpne med å slå fast at Psychonauts «The Great Realisation», er en strålende åpning på ‘Emerald’. Låta varer i hele 16 minutter, og bandet plasserer suggererende, drømmende partier på helt utmerket vis i en struktur som føles ganske så progressiv.

Sâvers bidrag er de to påfølgende – og siste – låtene: «Dimensions Lost» og «Obscured by Aeons». Førstnevnte er en usedvanlig interessant, eksperimentell og elektronisk sak som plukker opp tråden fra den nærmest overveldende Psychonaut-låta, der Sâver leker med minimalistiske trekk og får frem en ganske guffen stemning i de lange, iskalde ambient-tonene. Metallen vender imidlertid tilbake når låta videre glir godt over i «Obscured by Aeons», der Sâver blander stoner-girarer, de metalliske teksturene jeg kjenner fra band som Lantlôs med beinhard og seig sludge-riffing a la Neurosis. Det gjøres på dynamisk vis i en lang og interessant låt, der Sâver evner å få svært mye ut av elementer og motiver som egentlig er ganske så monotone. Variert vokal, meditative og fantastisk tunge gitarsekvenser og tålmodig oppbygning gjør denne låta til en verdig avslutning på en split jeg har fått overraskende mye ut av – ‘Emerald’ anbefales på det varmeste.

Skrevet av Alexander Lange

Communion of Souls – Concept of Illusion

Communion of Souls er et tungmetall-band fra Ringsaker som lar seg inspirere av 70/80-tallets fundamentale dokumenter, spesielt klassikerne som ble produsert av den britiske ny-bølgen som kjennetegnet via bandene Iron Maiden, Judas Priest og et helt hav av mindre kjente entiteter. Til tross for at de virker å være relativt ukjente i både innland og utland har gruppen allerede skrevet og sluppet to plater og en EP, samtlige med et sound og en visuell utforming som taler om et band som vet nøyaktig hvor de vil med musikken sin. Nå i slutten av Mai ble tredjeplata ‘Concept of Illusion’ sluppet via Rocktower Records, en utgivelse som utgjør et logisk trinn videre for deres tilbakeskuende lydbilde.

Mitt førsteinntrykk av Communion of Souls da jeg trykket play på deres nyeste utgivelse var at det her måtte være snakk om musikere som var aktive, om ikke helt i begynnelsen, så i alle fall i kjølvannet av den britiske bølgens opprinnelse og ekspansjon. Musikerne synes å ha fullstendig oversikt over NWOBHM-inventaret og dets finurligheter, så jeg ble rimelig overrasket da jeg fant ut av Communion of Souls ble opprettet i 2012. Den uanstrengte måten de kombinerer særegenhetene til grupper som nevnte Maiden og Priest med de blankere overflatene til grupper som Queensrÿche og Dokken vitner om at banden mer eller mindre har levd hele sitt liv med NWOBHM-slagere på anlegget, og at de nå er klare for å jobbe i retning sitt eget take på uttrykket.

Plata kaster lytteren hodestups i en av bandets episke, harmoniserte åpninger på singelen «Master of Disaster», som etter litt gnissende gitar-harmonics bryter ut i et røft, Judas Priest-aktig riff. Før-refrenget og refrenget plasserer Maidens rolle som primær inspirasjonskilde i rampelyset via vokalmelodier som dobles av ledegitaren, samt et refreng som domineres av Johannes Hullebergs Dickinson-aktige belting. Førstesingelen «Abyss» introduserer oss derimot for de nevnte «blanke flatene» til Queensrÿche via versets renplukkede gitarer, samt et refreng som trolig er det sterkeste på hele plata. Så langt er alt vel i Communion of Souls‘ ærbødige univers, og den duellerende gitarbroen på «Abyss» sørger for å understreke dette på insisterende vis.

Både tempo og energinivå eskalerer så drastisk på de neste par sporene, den fartsglade hardråkk-kula «End of the World» og den nesten bøllete og uregjerlige «Mindless Mind». På dette tidspunktet har Communion of Souls demonstrert det samlede arsenalet som anvendes på resten av plata, og den videre spenningen stammer mest fra måten de varierer det musikalske landskapet heller enn de rå bestanddelene av landskapet i seg selv. «Time Has Come» er unntaket som bekrefter regelen, som med sine lekne gitarstemmer minner om de mer rampete kreative impulsene til band som Hell og Satan.

Så er det en gang slik med denne typen bombastisk og storskalert tungmetall at suksessen avhenger av bandets evne til å overbevise fullstendig i alt de gjør, fra hvert minste gitarlick til de mest stratosfæriske Halford-hyl. Til tross for sine mange år som musikere har ikke Communion of Souls klart å oppnå denne nesten overnaturlige selvfølgen i sitt mest tekniske spill, og som resten av oss dødelige strekker de som resultat ikke mye lenger opp en sokkelesten til sine gjeveste idoler. Dette utsagnet tror jeg nok at gutta i Communion vil innfinne seg i, ettersom at de mest sannsynlig kjenner de uoppnåelige høydene til sin utvalgte uttrykk enda bedre enn undertegnede. ‘Concept of Illusion’ er uansett et solid stykke klassisk metall som vil være som kattemynte for folk som vokste opp med sjangeren, samtidig som den etterlater enda litt rom for Communion of Souls å vokse inn i på sin neste utgivelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Filthdigger – Abysmal Demo

For de av oss som har latt seg bergta av de udødelige klassikerne fra 80/90-tallets dødsmetall-pionerer er det et utsagn som aldri kommer til å lyde falskt: vi kan aldri få nok dødsmetall. En kar som har tatt denne universelle sannheten til seg er «Nekromizör», som i 2012 opprettet sideprosjektet Filthdigger for å spille dødsmetall slik den var ment å spilles, nemlig «råttent, hardt og fort». Etter utgivelsen av mini-albumet ‘Damned by the Living Dead’ tok bandet en kortere pause, men returnerte sporenstreks med en advarsel om at «the chopping spree is on.»

Sist uke ble vi servert klassisk dødsthrash av Agders-bandet Nithe, og da er det vel bare på sin plass at Filthdigger representerer dødsmetallen seigere og sykeligere impulser med ‘Abysmal Demo’ denne uka. Demoen henter sine klareste trekk fra de tidlige utgivelsene til band som Autopsy og Grave, en kombinasjon av stampende riff, kravlende doom/døds, samt en og annen rabid spurt. Kledt i en produksjon som kombinerer den klassiske dødsmetallens obligatoriske råte med en hakket mer moderne klarhet og punch ligger forholdene til rette for en forjævlig og smektende dødsmetall-demo, forhold som gutta i Filthdigger vet å benytte seg av.

Åpningslåta ‘Abysmal Grave’ er med sine nesten ti minutter en soleklar hovedattraksjon. Ondskapsfulle kvintharmonier inspirerer de antatte døde til å lee på både lemmer og kistelokk, og innen den tikkende ride-klokken har rukket å telle ned til bandets fulle entré har en betydelig mengde av levende døde rukket å organisere seg i posisjon til det som kan se ut til å være en «Wall of death». Filthdigger bryter ut i et infernalsk og jagende riff, og de døde konsertgåerne detonerer i en eksplosjon av likrester, lemmer og blodsprengte øyne. Bandet setter deretter fyr på det som er igjen av likene, og iakttar det blussende bålet til lyden av en langstrakt og sakteflytende strøm av melodiske ledegitarer over hypnotiserende doom/death.

«Wrath (of the Dead)» springer så ut av krypten med en klassisk, huggende dødsmetall-fanfare, før et punkete, d-beat-akkompagnert hovedriff etablerer låtas gjennomgående høye tempo. Gitarene, – som låter som at de dekket av pels-aktig mugg – danner et robust underlag til «Violator»s intense og avsindige brøling, og det hele bygger til en adrenalin-injeksjon av et spurtende dødsthrash-parti som er verdt inngangsprisen i seg selv. Det avsluttende coveret av Autopsys «Ridden with Disease» kan virke overflødig for lyttere som er kjent med Filthdigger fra før og heller gjerne skulle hatt mer original-materiale, men for min egen del er inkluderingen av låta et logisk valg som demonstrerer hvor nære bandet er å fange den mytiske og flyktige «dødsmetall-ånden» som animerer de gamle klassikerne.

‘Abysmal Demo’ er en utgivelse som overbeviser i sin gjenreisning av gamle idealer, og som byr på akkurat nok av egne innfall og påfunn til å unngå status som ren hyllest. Den autentiske, kompakte råten som bandet farer med er virkelig ikke overbrukt blant de beskjedne, norske dødsmetall-legionene, så plassen er mer eller mindre reservert under Filthdiggers navn om de ønsker å legge beslag på den. Forhåpentligvis har de en oppfølger til ‘Damned by the Living Dead’ på vei, men imidlertid kan vi nyte den rike stanken av dødt vev som oser ut av ‘Abysmal Demo’, en obligatorisk lytt for norske fans av OSDM.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vandrer – Pilgrim of the Pineal Light

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Det er ikke mange i Norge som bryner seg på den spennende og risikable rariteten instrumental doom-metall. Kanskje er det trondheimske enmannsprosjektet Vandrer, med Ole Martin Hellesø bak spakene, det eneste som gjør nettopp det her til lands. Siden oppstarten i fjor har Hellesø i alle fall servert mangfoldige minutter med monumentale, seige og dystre dommedagstoner, først på den selvtitulerte debuten og deretter ‘In Search of the Path to Return’ i januar. Sistnevnte var en plate som imponerte meg med en del mektige riff og en helt fantastisk gitarlyd, men som – muligens i forlengelsen av sjangerens natur – ble noe ensformig i lengden der samtlige låter strakk seg over timinuttersmerket.

Den nye og litt kortere utgivelsen ‘Pilgrim of the Pineal Light’ følger i mye av det samme sporet, i alle fall i utgangspunktet. Tittellåta åpner ballet i klassisk stil med noen riff som føles større enn alt mellom himmel og jord, lavmælte leads og taktfaste trommer – og tonen for låta er dermed satt. «Pilgrim of the Pineal Light» durer og går i over 13 tunge minutter, der et lite avbrekk med clean-gitarer fungerer som et brudd mellom to hoveddeler som, med litt unntak underveis, baserer seg på det samme, meditative doom-riffet.

Igjen er det ikke riffet og lyden av det, men den ganske endeløse repetisjonen, som gjør at jeg holder hyllesten litt tilbake og savner at Vandrer får litt mer ut av tonene. Gitarlyden er som før helt i toppsjiktet av hva jeg har hørt av norsk metall de siste månedene, og får noe helt fantastisk grovkornet av det som åpenbart er en høylytt rørforsterker.

Og sånn sett forløses også et tidligere uforløst potensiale i andrelåta «Closing the Loop of Creation» – en sann drone metal-juvel. Kall Vandrer en Sunn O)))-klone på denne låta om du vil, men for en som meg, som alltid har satt pris på Stephen O’Malley og Greg Andersons evne til å finne den helt riktige gitartonen i verkene sine, synes jeg denne låta uansett er en strålende prestasjon av Vandrer. «Closing the Loop of Creation» er det desidert kuleste jeg har hørt fra dette prosjektet til nå, nettopp fordi Vandrers utmerkede forståelse og tilnærming til gitarlyd får så god og passende eksponering ved at ikke bare vokal, men også trommer, er fullstendig fraværende. For dette er ikke noe mindre ensformig enn alt det andre Vandrer har kokt opp, men rendyrker det Hellesø får til aller best på en svært appellerende måte og bringer lytteren til et litt annet sted. En ordentlig deprimerende lead og egentlig ganske vakre clean-gitarer mot slutten gir låta attpåtil litt variasjon.

Så er både tittellåta på denne EP’en(?) og, for den saks skyld, det meste av Vandrers tidligere materiale, spennende og mektige saker. ‘Pilgrim of the Pineal Light’ går inn i diskografien til et prosjekt jeg gleder meg mye til å følge med på videre fordi prosjektet holder en god, om enn noe ensporet, kvalitet ved like. Så er det altså det direkte nye ved denne utgivelsen som imponerer meg desidert mest.

Skrevet av Alexander Lange

Vevstol – Nordvestpassasjen

Nithstang Productions er et plateselskap som fra en ukjent lokasjon pumper ut mengder av anonym, rå svartmetall. Formatet er kassett, det visuelle begrenser seg til et pirrende fargespill av svart og hvitt, og innspillingene høres på det jevne ut som om de er spilt inn på en Fisher-Price Play Tape Recorder i forsetet på en Audi ’71-modell. Vevstol er en av mange artister som får pushe sin misantropiske elendighet ut til plateselskapets trolig dedikerte publikum, og deres sound er en forpunket og forbrent form for svartmetall som ikke har behov for fjærpenn-veivende tullinger som meg for å finne frem til de riktige lyttere.

Med låttitler som «Det Svingende Vannet» og «Bar Rognskjoldet» er i det hele tatt litt tvil rundt hvorvidt Vevstol er norske i det hele tatt, men jeg velger – som jeg alltid gjør – å blindt og totalt ukritisk stole på Metal-Archives sin informasjon. ‘Nordvestpassasje’ er i alle fall en liten perle av en lav-oppløst svartmetall-demo, befolket av åtte barbariske låter som tvinger deg i knestående med brysk og insisterende stahet. Samtlige låter bygger på en punkete two-step i trommene og ignorante power chords i gitarene, med en og annen omvei innom enten pur, stormende svartmetall eller tilslørte, melodiske lender. Det er egentlig ikke så jævlig mye mer å si enn at vi har med pur og no-nonsense svartpunk å gjøre, som til tross for sin repetitive natur griper tak i både hud og hår og truer med å fortære deg på like linje med de firbente drapsmaskinene på kassett-coveret. Lytt med omhu.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Lysjakt – Ethereal Palace

Lysjakt er solo-prosjektet til Marius Ofstad fra Stavanger, best kjent som bassist i Deception og som vokalist i den tidligere versjonen av samme bandet, Art of Deception. Lysjakt oppsto originalt i 2018, men ble oppløst før den første besetningen rakk å samle seg rundt et innspillingsprosjekt. Rustet med en endeløs haug av spørsmål rundt eksistens og mental helse så Ofstad muligheten til å plukke opp restene av det kortvarige bandet og samle dem rundt et nytt formål, og resultatet er debutplata ‘Ethereal Palace’ som ble skrevet og spilt inn i løpet av det siste årets sosiale isolasjon.

Tekstene på ‘Ethereal Palace’ kommuniserer både motstandsdyktighet, vegring og forsiktig optimisme i møte med eksistensielle plager, og musikken speiler dette mentale landskapet med sine sentrale, iboende karakteristikker. Det grunnleggende musikalske uttrykket kan sies å være en moderne og relativt tilgjengelig kombinasjon av sludge og dødsmetall, men andre stilistiske trekk sniker seg inn og ut av sidesynet i løpet av platas snaue halvtime, om så kun for en enkelt idé eller et lengre strekk. ‘Ethereal Palace’ byr dermed på et variert og dynamisk sjangerlandskap, samtidig som det dannes en helhet via Ofstads særegne teft for brutal, rytmisk tyngde.

Blant platas åtte spor finner vi et preludium og et postludium, samt fem låter som alle har blitt gitt ut som singler tidligere – noen så tidlig som i 2019. Dette har nok ikke så mye å si for mottakelsen av plata, ettersom jeg vil anta at et er flere enn meg som går bandet i møte for første gang på ‘Ethereal Palace’. De innledende sporene fungerer mer eller mindre som ledsagere inn og ut av platas mørke og avstraffende atmosfære, imens de seks fullverdige låtene er slagkraftige og mangefasetterte komposisjoner som tidvis har problemer med å beholde sin røde tråd, men som uansett tviholder på lytterens oppmerksomhet og fascinasjon med enkelthet.

Best av bunten er «Death May Die», «Leave the Light» og «Tidens Hånd». Førstnevnte veksler mellom dunkle, atmosfæriske partier og thrashende sludge-riff, med en tekst som stirrer på både guder og indre demoner med forakt i blikket. «Leave the Light» bruker sin brutale melodikk til å fremme en viss stoisk optimisme, – en oppfordring til å se det vakre i det vonde – I tillegg til å ha et avsluttende refreng som i all sin storslagenhet minner om de tårnende platene Amorphis fortsetter å pumpe ut i sin sen-karriere. Til slutt har vi «Tidens Hånd», som til tross for å være et uttrykksmessig avvik utgjør et unektelig høydepunkt basert på det musikalske materialets styrker alene.

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde tilgang på låttekstene, ettersom tematikken ser ut til å ha vært avgjørende for det musikalske sluttresultatet på ‘Ethereal Palace’. De linjene jeg plukket opp med egne ører vitner om en hardvunnet visdom i møte med personlige prøvelser, en visdom som det stadig blir viktigere å finne veien frem til etter hvert som flere og flere rammes av de samme prøvelsene. Som tidligere nevnt er det ikke alt som henger på greip på Lysjakts debutplate, – en tendens til usammenhengende låtformer er kanskje min største kritikk, hvorav «Irongod» er den største synderen – men disse ukritiske svakhetene forsvinner litt i skyggen av den betydningsfulle tematikken og det komplette, sammensatte musikalske uttrykket Ofstad har valgt til å kommunisere den med. ‘Ethereal Palace’ er en umiddelbart oppslukende og tilgjengelig plate som på samme rommer en tematisk rikdom og dybde, hvilket gjorde det enkelt å kåre den til «Ukas Favoritt». Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Vanvidd – Under Ei Morken Rot

Usignert, ute via Bandcamp og strømmetjenester.

Vanvidds nyeste plate, ‘Under Ei Morken Rot’, er ikke bare prydet med et cover som oser av farger, eventyrlighet og en nordisk råskap, men er virkelig også et musikalsk håndverk som reflekterer dette visuelle uttrykket. Dette sørlandske folk-metal-bandets andreplate er nemlig en aldri så liten bombe av det storslåtte, melodiske og fengende slaget, og det er en plate der Vanvidd evner å gjøre mye ut av det som i utgangspunktet litt banale og velkjente folk-metal-elementer. For joda, her finnes både typiske folkemelodiske motiver og et flust av synkoperte, enkle og raske rytmer, men det akkompagneres gjerne av en kreativ bruk av voldsom mengde instrumenter, komplekse låtstrukturer og et ganske symfonisk preg. Til tider minner musikken minst like mye om de progressive påfunnene til Emperor-frontmann Ihsahn og Dimmu Borgirs teatralske, georgianske synther, koringer og strykere.

Ta «Havtrollet» for eksempel, som sparker i gang plata for alvor etter et instrumentalt forspill og som har endt opp som et av mine favoritter. Her får vi først servert en ordentlig progga intromelodi, før et umåtelig catchy vers driver låta videre i stram takt og et virkelig storslått refreng åpner slusene deretter. Et bridge-parti med mange segmenter understreker videre at ‘Under Ei Morken Rot’ er like mye prog-plate som folk-plate. Et annet høydepunkt som gir meg dette inntrykket er «Nekroalkymi», der Vanvidd gjør en utmerket jobb med å inkludere mange ulike elementer – både dyster, effektbelagt svartmetallvokal, lystige folkmelodier og et virkelig orkestralt lydbilde med både blåsere og strykere – med stor suksess og lekenhet.

For dette er ofte også fryktelig morsom musikk å høre. Åpningsstrekket er en sann fest med den store variasjonen og den gode komposisjonen, der sterke melodier og refrenger – særlig i «Blodsjord»! – holder det hele interessant. I dette ligger også Vanvidds maksimalisme; jeg får inntrykk av at dette er et band som heller legger på ett instrument, ett minutt og ett riff for mye enn for lite. Dette gir i dette tilfellet mye underholdningsfaktor og sunne og spennende ambisjoner til musikken, men er også et tveegget sverd. For eksempel fremstår det fire minutter lange forspillet som en litt oppblåst sak der det fungerer i to seksjoner, og på niminutteren «Fjellheim» repeteres de (sterke!) melodiene i overkant mange ganger uten at jeg helt ser poenget.

Etter «Fjellheim» kommer også det jeg anser som platas svakeste punkt, nemlig et innslag av Vinje/Grieg-klassikeren «Ved Rundarne». Det er i utgangspunktet en utrolig vakker sak som attpåtil får en litt ny og kul vri ved at den svøpes mer og mer inn i romklang. Problemet er at den rett og slett føles litt utilpass i en albumsammenheng som høres ganske så annerledes ut og dermed blir stående alene. Den går imidlertid overraskende greit inn i den hurtige «Storm» der de festglade gutta i Trollfest er med, og faktisk er det i forlengelsen av denne vi får de mest sømløse låtovergangene; skiftet til interluden «Om Å Drikke Tvimenning» er så å si umerkbar, og det resulterer i en fantastisk opptakt til høydepunktet «Fenalår», der Vanvidd virkelig skviser ut det de kan av melodibanken.

Avslutningssegmentet på ‘Under Ei Morken Rot’ synes jeg var interessant i form av at jeg egentlig tolket meg frem til at jeg likte det. På nest siste låt ut, «Orm», resirkulerer Vanvidd først mange av grepene fra platas første halvdel, men gis en fantastisk avslutning i form av at vi får servert platas desidert sterkeste klimaks. Så kommer tittellåta som, hvis man forventer noe konkluderende, føles litt overflødig i forlengelsen av «Orm». Men så tenkte jeg at dette fungerte aller best som en slags epilog, der Vanvidd varsler om at ‘Under Ei Morken Rot’ en dag følges opp av noe minst like storslått og voldsomt som seg selv. Enten jeg tolker det i retning bandets hensikter eller ikke, får jeg avslutte med å skrive at jeg uansett nyter godt av åsynet mot neste kapittel; all den tid ‘Under Ei Morken Rot’ kan drukne litt i egne ambisjoner og ikke treffe blink i alle steg, er det nemlig en svært sterk og underholdende prestasjon.

Alexander Lange

Ildfar – Som vinden farer vil

Ute nå via Northern Silence Productions.

Ildfar er et enmannsprosjekt i svartmetallens rike bestående av Favn – en mann som har hatt en fot innenfor sjangeren helt siden det mørke 1990-tall og sånn sett nok kan betegnes som et av sjangerens vise menn. Den nye plata hans, ‘Som vinden farer vil’, lanseres etter slippene av noen høyst lovende singler, og er et vitnesbyrd på den kjennskapen til svartmetallens elementer og grep som bor i prosjektet Ildfar.

Samtidig er dette langt fra den hardeste, ondeste og ekleste svartmetallen som finnes der ute. Om Ildfars musikk minner meg om noe, er det sannsynligvis først og fremst Ulvers ‘Bergtatt’, der melodier, melankoli og en åpenbar, men langt fra altoverskyggende, inspirasjon fra folkemusikken får skinne. Med sin ganske rå, gammeldagse og behagelige produksjon minner den også mye om den moderne klassikeren ‘Marrow of the Spirit’ av Agalloch. Så vil jeg imidlertid også påstå at Ildfar samtidig har en litt røffere brodd på musikken sin enn disse to bandene; til tider er det langt mer Immortal enn Ulver, og i denne dualiteten ligger mye av Ildfars unike bidrag.

‘Som vinden farer vil’ åpner med den Burzumske ambient-snutten «Taakeheimen», som baner vei for et hektisk timinuttersstrekk bestående av «Under Sorte Vinger» og «The Last Dawn». Mens Ildfar på førstnevnte ender opp med å resirkulere litt vel mye av de svært gode riffene låta innledes med, er «The Last Dawn» en mer dynamisk sak og et av albumets sterkeste låter. Den glir også fint inn i «Den Gamle Mannen Hvisker Mitt Navn», som sammen med tittellåta og interluden «Vandring» konstituerer platas litt roligere og mer lavmælte midtparti, der man særlig med de akustiske segmentene og strukturen på «Som Vinden Farer Vil» får de virkelig vakreste øyeblikkene på plata.

Musikken får flere tenner igjen på «Under the Graves (of 1994)» og «Pesten», der melodiene komplementeres med noen virkelig ondskapsfulle riff, før det mer melankolske får skinne igjen på «Behold the Throne» og høydepunktet «Lyset I Skumringen» og «Norges Haller» setter siste spiker i kista med et brak.

Som du kanskje forstår synes jeg ‘Som vinden farer vil’ fremstår litt som en pendelbevegelse mellom et hardere svartmetalluttrykk med nokså skarpe kanter og en litt mer forsiktig utgave av Ildfars musikk. I det synes jeg i alle fall det ligger en svært god evne til å strukturere denne plata, og det er i det hele tatt lite vondt å si om denne utgivelsen. Likevel er det klart hva man må være ute etter, nemlig et ganske klassisk svartmetalluttrykk – om enn med en litt egen tilnærming til utnyttelsen av en rekke tradisjonelle elementer innenfor sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Nithe – Cemetery Fever Demo

Nithe er et kirkegårds-orkester fra det norske «bibelbeltet», som med sin tradisjonelle og skremmende autentisk-lydende dødsmetall ønsker å stikke kjepper i hjula på lokale, religiøse autoriteter. På deres første demo er dødsmetallens opprinnelse i brutal thrash enkel å spore, og hyppige sideturer innom dødsdoomens hjemsøkende ledegitarer og okkulte atmosfære runder ut lydbildet på det som er en overraskende velformulert første-utgivelse for et så ferskt band å være.

I og med at samtlige medlemmer opererer under fremmede initialer er det umulig å finne ut hvorvidt kvartetten har fartstid hos andre dødsmetall-grensende prosjekter, men med tanke på kvaliteten vi konfronteres med på ‘Cemetery Fever’ er det nærliggende å tro at Nithe neppe er første metallbandet gutta har involvert seg i. Åpningslåta «K.R.Y.P.T» er fylt til randen av riff som er så klassiske i soundet at de kunne ha blitt funnet innrisset i en steintavle under en arkeologisk utgravning av en kjellerlokale fra det sene 80-tall, og tittelsporet har en glefsende dødspønk-fremtoning som er så energisk og full av driv at den kunne ha forsynt en bydel i Kristiansand med strøm en hel vinter.

Av de fire låtene som til sammen utgjør ‘Cemetery Fever’ er det ingen som sleper på bakbena eller bader seg ufortjent i glansen til sine naboer. Hver eneste låt har et øyeblikk eller to som får anmelder til å gripe etter kvalitetsstempelet, og ingen strekk er uinspirerte nok til å kunne stilles i et negativt lys. Dette er mye takket være bandets evne til å variere, vri og vende på et temmelig enkelt og velkjent formular, for ikke å nevne produksjonens evne til å opprettholde både strukturell klarhet og dødsmetallens obligatoriske eim av død og råte.

Nithes ‘Cemetery Fever’ er OSDM av en pur og rendyrket sort vi ikke ser så mye av i Norge. Den helhetlige kvaliteten på det musikalske materialet, samt den tidløse logoen gjør det vanskelig for meg personlig å se på utgivelsen som en demo, ettersom pakka er så komplett at den føles mer ut som en fullverdig EP av et mer eller mindre etablert band. Fra dette punktet skal det bli veldig spennende å se hva Nithe gjør med soundet, ettersom det virkelig er plass i Norge til et band som vet å gjøre dødsmetall av gammel sort spennende og frisk i 2021. ‘Cemetery Fever’ er en must-hear for norske fans av OSDM, og en høy anbefaling for de av dere som er interesserte i å snuse på sjangeren for første gang.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Truckerfucker – Man’en med Ljaa1

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Om du har brukt nevneverdig tid i det siste på å forestille deg hvordan livet til en trailersjåfør utarter seg, så har jeg gode nyheter til deg. Om du i tillegg mener at den beste måten å tilegne deg kunnskap på er å få den servert via beinhard og festklar metall, så har du dess større grunn til å feire budskapet jeg bringer i denne ukas utgave av «Ukas Plater». Truckerfuckers ‘Man’en med Ljaa1’ er en halvtimelang eksplosjon av lavterskel-metall og humoristiske tekster sentrert rundt det fiktive(?) livet til en trailersjåfør, og du må tro meg på mitt ord når jeg insisterer på at opplevelsen plata utgjør er både berikende og utrolig rørende.

I løpet av ‘Man’en med Ljaa1’s tredve minutter får vi delta i en omfattende rundtur i en navnløs truckers liv, fra introduksjonssporet «Revansj» hvor han våkner opp i et hav av pantbart materiell, til hans frigjørende tilståelse om egen hyper-spesifikke seksualitet på avslutningslåta «Ode til E6». I mellom venter klagesanger om vasking av førerhus og en koneløs tilværelse, klagesanger om korona-relaterte økonomiske problemer, og klagesanger om uaktsomme og usympatiske bobil-sjåfører. Hele det tematiske spektrumet er dekket, og for de av oss som ikke var over de mange ondene som til en hver tid tærer på våre stakkars truckere er platen intet mindre enn en åpenbaring.

For å tilføre denne historien en dæsj velfortjent patos har kvartetten kokt i hop et mangefasettert musikalsk uttrykk de kaller for «Truckermetall», som egentlig bare betyr at de skjener vilt mellom ulike former for ekstremmetall ettersom behovet oppstår. Oftest opptrer truckermetallen i en slags blandingsform mellom melodisk svart- og dødsmetall, men det er også øyeblikk der gasspedalen trøkkes i bånn av enten en blå-semsket rocke-fot eller Snaggletooth’s nagle-kledte hov. Felles for alt materialet er at det er hardnakket og fengende, og at det best nytes på høyt volum med en øl i neven og en Jack Daniels i den andre neven.

Selv om dette åpenbart er en konseptplate av parodisk natur som ble skrevet og produsert av gode venner på pur faen, er det ikke til å legge skjul på at mye av materialet hever seg godt over sitt lettvinte og humoristiske utgangspunkt. «Koronass» har et sterkt åpningsmotiv som vever seg gjennom låtas heseblesende og drivende tungmetall, black’n’roll-riffene på «Min Klage» er for gode til å ikke bli gjenbrukt i en hakket mer seriøs setting, og «Ode til E6» er rett og slett så forbanna fengende at den burde tvinges inn på spillelistene til våre største nasjonale radiokanaler, om vi så må samles i hopetall foran P3s kontorer med fakler og høygafler høyt hevet. Det at musikken er mulig å lytte til separert fra sin humoristiske funksjon er en stor pluss, og mye av grunnen til at jeg har hatt det moro med min tid med ‘Man’en med Ljaa1’. Truckerfucker serverer heftige riff og fabelaktig, idiotisk humor på sin nyeste utgivelse, en skive som utretter mer enn en køddeplate om sinte trailersjåfører ærlig talt burde være i stand til.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Djevel – «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid»

Med to singler med en samlet spilletid på 20 minutter har Djevel allerede avslørt en betydelig del av sin kommende utgivelse ‘Tanker som Rir Natten’ i forkant av slippet. Der «Englene som falt ned i min seng,..» bød på bandets mer tradisjonelle, konfronterende og andrebølge-inspirerte side, byr «Maanen skal være mine øine,..» på en mer utpreget melankolsk og storslått affære. De ti turbulente minuttene som utgjør låta er så mettet av stormende gitarer og atmosfære at det blir naturlig å anslå den til å være platas høydepunkt, men en kjapp konsultasjon med platas låtliste vil avsløre at «Maanen…» befinner seg nesten helt i begynnelsen av reisen. Dette hinter om at ‘Tanker som Rir Natten’ neppe blir noen lavmælt reise gjennom standardisert svartmetall, og jeg er spent på hvordan Djevel har balansert det svevende og det jordnære på det ferdige produktet.

Som enkeltspor er i alle fall ingen tvil om at «Maanen…» er et fengslende stykke svartmetall. Den mørke gotikken som pulserer gjennom låtas rensungede partier minner om Sivert Høyem i et usedvanlig dystert lynne, og de eteriske gitarene skjuler en underliggende dyriskhet som hindrer dem i å fullstendig miste kontakt med bakken. Gitarenes detaljarbeid blir slukt av den ruvende veggen av rik og mettet lyd som dominerer uttrykket, men i dette tilfellet er det et offer som gir avkastning i form av en følelse av universell skala. Atmosfæren er voldsomt potent, og platas cover tatt i betraktning er det nok grunn til å forvente at dette elementet kommer til å være avgjørende for totalopplevelsen av ‘Tankene som Rir Natten’. «Maanen…» er en låt for folk som ønsker seg en lavere konsentrasjon av sødme i blackgazen sin, samt fans av nattlig og harmonisk rik svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vulture Lord – «Bloodbound Militia»

Vulture Lord fra Hønefoss har lenge vært et standhaftig geist innenfor norsk metall; et ekstremmetall-fenomen med ufattelig lang fartstid, men kun et enkelt album å vise til. Dette endrer seg dog i 2021, ettersom bandet nylig har annonsert slippet av andreplata ‘Desecration Rite’ under Odium Records 20. Juni. Dette burde være gode nyheter for både fans av døds-, svart- og thrashmetall, ettersom Vulture Lord demonstrerte hvordan de tre uttrykkene kan danne uhellig treenighet på sin debutplate ‘Profane Prayer’ fra 2003.

Andreplatas første singel «Bloodbound Militia» viser til en rimelig naturlig progresjon for gruppen, sett ut ifra de nesten tjue årene det har tatt å produsere en oppfølger til ‘Profane Prayer’. Produksjonen låter både kraftigere og mer moderne, samtidig som den ikke skyver bandet unødvendig langt fra sine røtter i undergrunnen. Bandet svarer med en låt som er ukomplisert men hensynsløs i sin utsteding av auditiv straff; tjåk full av hvinende gitarer, rasende blast beats og thrashende momentum. Det drillende dødsmetall-riffet som dukker opp i låtas siste minutt er et klart høydepunkt, og det samme er det evig rastløse og tordnende trommespillet til trommis «Uruz». Alt i alt er «Bloodbound Militia» lav på overraskelsesfronten men tilsvarende høy på trøkk, og fungerer som et effektivt forvarsel om blodbadet som vil finne sted når ‘Desecration Rite’ treffer markedet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vanvidd – Storm feat. Trollfest

«Storm» er kanskje akkurat det jeg hadde forventet av et samarbeid mellom Vanvidd og Trollfest. Førstnevnte slapp for noen uker siden den første smakebiten på sitt kommende album, låta «Blodsjord», som var seks minutter med storslått folk-metal med kruttsterke melodier og tydelige svartmetallelementer. At «Storm» med Trollfests bidrag er en hakket mer direkte, oppstemt og gøyal affære er videre ingen stor overraskelse, og at de to bandene på denne låta også evner å komplementere hverandre svært godt er helt klart – all den tid de naturligvis har mange likheter som folk-metal-band i ekstrem-metal-land.

«Storm» er nemlig i utgangspunktet en ganske lettfordøyelig fire/fem-minutter sterkt preget av begge bandenes melodiske teft, Vanvidds evne til å ta lydbildet til stratosfæriske høyder og Trollfests uhøytidelige og festglade fremtoning. Hurtige, taktfaste folkerytmer preger versene, men vi får også servert melankolske melodier og smak av virkelig store lydbilder. Jeg nøt det mer atmosfæriske og tålmodige i «Blodsjord», men ved hjelp av Trollfest svarer Vanvidd like fullt til andre behov man er ute etter å tilfredsstille gjennom folk-metal med «Storm» – og det uten å være endimensjonal.

Skrevet av Alexander Lange

Bizarrekult – «Ut i Skogen»

Ute nå via Petrichor/Hammerheart Records

Bizarrekult er et enmannsband med røtter i både Russland og Norge som på sin kommende debutplate søker etter å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt», per bandets Spotify-bio. Etter noen introduserende lytt på prosjektets nye singel «Ut I Skogen» blir det tydelig at det kunstneriske målet har satt sine spor på samtlige av låtas elementer, ettersom både musikk, tekst og visuell utforming bærer preg av en viss dualitet. Resultatet er et sammensatt og særegent uttrykk som ser ut til å nyte kampen av motkrefter som spilles ut mellom to poler.

I likhet med tekstens karakter foretar det musikalske en reise lengre og lengre ut i ødemarken over sin spilletid. Det som i begynnelsen fremtoner seg som en slags synergi mellom norsk svartmetall og bryske basstoner fra post-hardcorens tyngre hjørner utvikler seg sakte men sikkert i en mer atmosfærisk og introvert retning. Romslige strekk av meditativ, postrock-berørt gitar åpner seg mellom krystallinske og glitrende svartmetall-teksturer, og på dette punktet er lett å forestille seg den Sibirske tundraens påvirkning på artisten. Dersom jeg hadde sett på musikken isolert fra tekst og tematikk hadde jeg nok ønsket meg en reprise av det presise og hardtslående materialet som åpner låta på et eller annet punkt, men sett fra et helhetlig perspektiv er det ingen tvil om at Bizarrekults tematiske visjon har endt opp med å forme musikken på hensiktsfult vis. «Ut i Skogen» byr på både umiddelbart fengslende og sakte-ebbende materiale i en og samme låt, og er dermed en strålende introduksjon til Bizarrekults mangefasetterte post-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Taake / Helheim – Henholdsvis

‘Henholdsvis’ er den tredje i rekken av korte spliter Taake har sluppet det siste året. I fjor serverte de ‘Ubeseiret’ med Whoredom Rife og ‘Jærtegn’ med Deathcult, og denne gangen er det bergensbandet Helheim som stiller opp sammen med det veletablerte svartmetallbandet fra samme by. ‘Henholdsvis’ er som sine to forgjengere en nokså kort sak, og består av to låter av Taake, som denne gangen henter inspirasjon fra ingen ringere enn Arne Garborg, og to coverlåter av Helheim.

«Brotne Bein og Mannefall» åpner ballet sterkt med solid, drivende gitar-riffing med folk-tendensene vi kjenner fra tidligere Taake-utgivelser. På dette bandets side av splitten er det imidlertid «Ein Baat i Foss» som imponerer meg mest. Det saktegående, tålmodige partiet som åpner og avslutter låta høres ut som ventemusikken over menneskenes kø mot Helvetes porter, og midt i lar jeg meg blant annet rive med av et rått riff som først tilfører en mer groovy dynamikk etter det første, hektiske verset og deretter kommer tilbake i litt ulike former. Mot slutten får man også servert litt spenstigere, merkeligere gitartoner over trommenes driv, som nok kanskje er det friskeste pustet vi får i det som til syvende og sist er en utgivelse som resirkulerer velkjente elementer fra Taakes tidligere spetakkel – riktignok med mye hell.

Helheims første låt ut er en cover-versjon av låta «Orkan» fra Taakes egen ‘Noregs Vaapen’, der bandet drar det i en vesentlig mer rock- og folk-inspirert retning ikledd sørgmodig clean-vokal, avslappede trommegrooves og gitarer som fremhever den melodiske siden av låta fremfor den intense og obskure. Jeg synes i grunnen denne cover-versjonen fort er noe av det mest interessante som skjer på ‘Henholdsvis’, og det er i alle fall et litt mer spennende tilskudd enn den reviderte versjonen av bandets cover av Emperor-låta «Witches’ Sabbath» (som Helheim døper «Heksesabbat») fra 2012. Personlig har jeg lite imot av å høre Emperor-komposisjoner på nytt, men det er altså noe vi i bunn og grunn har hørt før. Så er det altså lite annet på ‘Henholdsvis’ som demonstrerer noe helt nytt for noen av bandene, men solid er den like fullt, og den fortjener en lytt eller flere for alle med et øre for dem.

Skrevet av Alexander Lange

Trollfest – Happy Heroes

Er det en ting man ikke kan anklage de fest- og drikkeglade folkemetallistene i Trollfest for, så er det å gjøre ting halvveis. Deres livlige kombinasjon av tunge metaller, Nordøst-europeisk folkemusikk og Gogol Bordello-apende galskap sørger alltid for et liveshow uten sidestykke – et alt-eller-ingenting-spetakkel som utmatter like effektivt som det forlyster. Bandets nye EP ‘Happy Heroes’ vegrer seg heller ikke for å kaste seg hodestups inn i egen tematikk, ettersom to av fire låter har ordet «Heroes» i tittelen, og hele tre av dem «Happy». Til tross for denne tematiske insisteringen på at våre helter i Trollfest har spasert lykkelige og glisende gjennom pandemiåret 2020, er det ikke mye i musikken som støtter opp om rundt dette; i alle fall ikke på overbevisende vis.

Trollfests metalliske kjerne er sitt sedvanlige selv på ‘Happy Heroes’, som vil si hardtslående, presis og hemningsløst energisk. Det som imidlertid har endret seg noe siden sist gang vi hørte fra bandet er den folkemusikalske instrumenteringen, som via sin frenetiske og schizofrene fremtoning avslører spenningen som har sneket seg under huden på enhver optimistisk jypling i løpet av de siste 12 månedene. Som demonstrert av deres cover av Bobby McFerrins «Don’t Worry Be Happy» morer Trollfest seg godt med å male denne optimismen i et ytterst ironisk lys, og resultatet er et stykke galgenhumor som virker befriende og edruelig på en og samme tid.

Sett bort ifra tematikkens sarkastiske ablegøyer er det mye annet godt å nyte på Trollfests siste EP. Tittelsporet er et tegneserie-aktig stykke folkemetall fylt med hylende saksofon, fengende refrenger og bandets patenterte, dansbare rytmikk (musikkvideoen er også verdt en visitt). «Cartoon Heroes», med gjestevokalist Miriam Renvåg Müller fra Ram-Zet bak mikrofonen, viser Trollfest på sitt mest kommersielle (les: jææævlig catchy) på en låt som på mange måter kan oppfattes som en metallifisert utgave av jingelen til en japansk manga. Til slutt har vi coverlåtene «Don’t Worry Be Happy» og «Happy» (Pharell Williams), som begge kommer drapert i den samme kognitive dissonansen mellom optimistisk tematikk og ekstremt maniske metall-uttrykk.

Trollfests nyeste utgivelse har mest sannsynlig ikke en så eksakt agenda som jeg har prestert å tilskrive den i min omtale av den. ‘Happy Heroes’ kan nok med fordel heller beskrives som et kvarter med ufarlig og fengende moro levert av noen av Norges fremste musikalske gledesspredere – en utgivelse som bør lyttes til for sitt effektive tilskudd av energi, fremfor sin sardoniske kommentar på en nasjonalt sviktende mental helse. Jeg har i alle fall hatt stor glede av å suse gjennom EP-ens fire spor hver morgen den siste uka, hvorav de to originalsporene har vært mest instrumentale i å heve motet i møte med nok en dag mellom hjemmets fire vegger. Trollfest er fortsatt kongene av eksentrisk festmusikk på sin siste EP ‘Happy Heroes’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ungrateful – Souls of Sin

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Groovemetal-bandet Ungrateful har eksistert helt siden begynnelsen av 2010-tallet, men gir først nå i 2021 ut debutskiva ‘Souls of Sin’. Deres musikalske reisverk er bygget på grunnlaget som Lamb of God la med sine tidlige utgivelser innenfor den noe omdiskuterte sjangerbetegnelsen NWOAHM (New Wave of American Heavy Metal), ispedd mengder av den tyngde-baserte grooven amerikanerne tilføyde musikken sin rundt ‘Ashes of the Wake’ og ‘Sacrament’. Riffene er jevnt over sterke, låtformene velfriserte, og vokalen til Øystein Larsen er like konfronterende og rettmessig sint som vokalen til den antatte inspirasjonskilden Randy Blythe (i tillegg til å være ganske så lik i soundet).

Det største hinderet i møte med debutplata til Ungrateful vil nok for de fleste være produksjonen. Åpningssporet «Fallout» begynner så plutselig og uventet at man får følelsen av at bandet selv ble overrasket over at record-knappen var påskrudd, og denne følelsen av ubalanse vedvarer gjennom platas spilletid. Produksjonslyden fra låt til låt svinger noe voldsomt, og den eneste karakteristikken som deles av samtlige låter er en viss inn-bokset, digital flathet. Dette smerter av mange ulike grunner, men mest av alt fordi bandet åpenbart er i stand til å skrive solide og engasjerende låter innenfor sitt utvalgte format. Groove Metal er dessverre en sjanger som avhenger av produksjonens slagkraft og presisjon for å fungere, hvilket gir et uheldig utslag for debuten til Ungrateful.

Det er likevel ikke tvil om at de fire musikerne fra Høyanger har funnet et musikalsk fellesskap som fungerer over sine ti-år som band, og gitt en bedre miksejobb vil nok musikken deres kunne nå gode høyder innenfor lokal og internasjonal groovemetall-kultur. Slik som den står i dag oppleves debuten til Ungrateful litt som om Lamb of God hadde gitt ut en lavoppløst demo fra ‘As the Palaces Burn’-epoken; en litt ugjennomtrengelig vegg av lyd som kamuflerer et ellers unektelig potensiale.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mjerim – Despair

DSBM-enmannsbandet Mjerim har over tre utgivelser foretatt et dypdykk inn i det grenseløse og altoppslukende mørket som kjennetegner de mest bortgjemte hjørnene av det menneskelige sinn. Musikken slekter først og fremst på Xasthurs tidlige innovasjoner innenfor enmanns-svartmetall, men utvikler soundet i en enda mer kaotisk, psykedelisk og overveldende retning. Av denne årsaken kan det være hensiktsfult å sammenlikne prosjektet med den mer fritt-flytende og diffuse siden av Islandsk svartmetall, der grupper som Wormlust og Andavald hersker ubestridt.

I tråd med tematikken som utforskes er Mjerims fjerde skive under navnet en opplevelse som byr på rikelig med utfordringer for den gjengse lytter. Sprakende og støyende teksturer, utsvevende låtformer og en spilletid på rundt 75 minutter vil utgjøre hindere som kun de mest hardbarka selv-prylerne blant undergrunns-fansen vil være interesserte i å overstige. Dersom du klarer å bryte deg gjennom ‘Despair’s urokkelige fasade vil du derimot bli møtt med en omhyllende, stemningsmettet og opplysende tur gjennom sinnet til et plaget individ. Når man har gjort seg kjent med de ulike bestanddelene av Mjerims sound er det nemlig masse å huke tak i; en musikalsk tankestrøm som byr på røyktjukke atmosfærer så vel som konkrete musikalske ideer (se åpningen på «Tales of Torment»).

Alt i alt er ‘Despair’ en reise jeg er glad for at jeg har vært igjennom, samtidig som at det er et såpass krevende stykke musikk at man helst bør ta seg god tid mellom lyttene. Jeg kan anbefale utgivelsen til folk som foretrekker at musikken svir ved berøring, samt turgåere med tidligere erfaring fra de skyggelagte dalstrøkene som utgjør den dypeste undergrunnen av støyete og lav-oppløst enmanns-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Saprophage – Demo 2021

Jeg har ikke klart å finne mye ut av om Saprophage, annet enn at prosjektet er norsk, slapp en demo i 2019 og tidligere har eksistert som svartmetallprosjektet Void Eater. ‘Demo 2021’ er sånn sett prosjektets andre utgivelse, og fremstår minst like obskurt som Saprophage i seg selv. I forlengelse av det har musikken også noen sterke og svært interessante sider. Den er som hentet fra de dypeste avgrunner, veksler mellom desorienterende, doom-aktige partier og langt mer intense svartmetallpartier, alt med en ganske så fryktinngytende skrikevokal over som er svøpt inn i romklang- og ekko-effekter. Det hele fremstår i det hele tatt som en krysning mellom de litt mer dynamiske låtene til Sunn O))), prestasjonene til Maniac på Mayhems «Deathcrush» og Ihsahn på Emperors aller tidligste utgivelser – samt litt obskur death metal-estetikk.

Det er på sitt mest kaotiske og ustrukturerte ‘Demo 2021’ er aller best. De første minuttene på både «Formless Mouth of Death» og «Scepter» føles som nærmest evigvarende jammer på akkurat riktig måte, mens det mellom disse og de mer intense delene også dukker opp noen fantastisk kaotiske crescendoer der trommene egentlig løper helt løpsk og tilfører en overraskende appellerende følelse av kaos. I metal-sammenheng er disse tendensene ellers stort sett kun noe jeg kjenner igjen fra tekniske death metal-band som Gorguts og Ingurgiating Oblivion. Når dette glir inn i mer rendyrkede svartmetallpartier synes jeg ikke Saprophage er like god, men likevel vil jeg anbefale en lytt på denne korte demoen – for det skjer definitivt ganske så interessante ting.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Goat the Head – Strictly Physical

Det er hele ti år siden sist verden fikk en ny utgivelse av kvartetten Goat the Head – et band som i alle fall tidligere har utsmykket seg med merkelappen «contemporary primal caveman death metal». De røffe kantene – og ikke minst den nærmest bestialske gaulevokalen – i bandets musikk gjør spesielt «primal caveman»-delen av denne beskrivelsen høyst treffende også på den nyeste plata ‘Strictly Physical’. I forlengelse av sjangerdefinisjonspedanteriet vi musikkanmeldere stadig sliter med å holde oss unna er det kanskje riktigst å plassere plata i stoner- og sludgemetallens rike, men Goat the Head evner like fullt å være såpass skruppelløse og eventyrlystne at de også fortoner seg som litt opprørske innenfor en slik ramme. Resultatet er uansett en forfriskende energibombe det er en glede å lytte til.

Plata åpner like godt med sitt kanskje aller sterkeste segment, der vi på «The Call of Ixodes» får servert et regelrett fantastisk hovedriff der traskende trommer og chugge-gitarer legger et bunnsolid fundament for en lead-gitar som høres ut som en sirene i det fjerne. Det er et vidunderlig nikk til psych-rocken og nesten litt filmatisk, og sammen med et flott refrengtema gir låta sterke assosiasjoner til røff solskinns-sludge a la Baroness.

De desorienterende, og nesten litt atonale, versene på åpningslåta innevarsler imidlertid Goat the Heads eventyrlyst, og på den påfølgende låta «Fit for Swine» får dette mer utløp i det som kanskje er den mest death metal-aktige saken på hele albumet. Den voldsomme vokalen og den hemningsløse blast-beaten gir meg faktisk rene Napalm Death-vibber, og den korte, kaotiske shredde-seksjonen i midten sender lytteren rett til tech-death-land – med glimt i øyet. Goat the Head fortsetter eventyret med å gå i trad-metallens fotspor på store deler av «Exhaler», et av platas kuleste låter, før tempoet skrus ned for et kompromissløst og utilgivelig fett doom metal-breakdown mot slutten.

Et videre høydepunkt finnes i det storslåtte hovedtemaet i «The Cosmoclast», en litt mer saktegående vandring på fem minutter som slipper litt prog-elementer inn i varmen. Deretter går det imidlertid litt nedover. Strekket på de tre videre låtene er, uten å være dårlig, ikke like sterkt som det man har fått slengt i trynet i platas første halvdel; elementene blir litt for velkjente, og de virkelig gode temaene mangler. Heller ikke i de første minuttene av den elleve minutter lange avslutningen «Miracle» får meg helt på kroken; denne låta reddes imidlertid litt inn av et strålende, melodisk avslutningstema.

På tross av en litt svakere andre halvdel anbefaler jeg ‘Strictly Physical’ på det sterkeste – det er en plate som gjorde det litt ekstra vanskelig for oss Metallurgi-hoder å velge ukas favorittplate denne uka, selv om den altså ikke nådde helt opp til slutt. Det er en plate som med uhøytidelighet, råskap og stadige overraskelser rett og slett har skikkelig høy underholdningsverdi. Noe sier meg også at jeg kanskje vil ha enda mer glede av utgivelsen dersom jeg får fatt i et fysisk eksemplar.

Skrevet av Alexander Lange

Tessia – Shadows and Dust

Bergensbandet Tessia beveger seg på sin nyeste plate ‘Shadows and Dust’ i krysningspunktet mellom melodisk metalcore a la nyere Trivium, om enn med noen litt mer voldsomme avbrekk, og Lacuna Coil-aktige vibber som forsterkes gjennom den kvinnelige vokalen i front. Etter noen utgivelser i andre halvdel av forrige tiår er det her snakk om et band som har fått forholdsvis god kontroll på stilen de opererer i – både på godt og vondt. Bandets musikk sliter litt med typiske barnesykdommer innenfor sitt sjangerlandskap og tilfører ikke all verdens originalitet, men kan by på noen sterke øyeblikk og god produksjonsverdi. Særlig kan man la seg imponere av vokalist Julie Dyrdal, som på tross av litt platte tekstlinjer gjør en svært proff jobb med å fronte bandets uttrykk.

‘Shadows and Dust’ begynner med å trykke hardt på gasspedalen og åpner i tittellåta med det kanskje mest voldsomme partiet på plata, med tunge, groovy og basspedaldrevne trommer og vekslende skrikevokal. Deretter havner Dyrdal imidlertid raskt i sentrum over et strekk som er mer representativt for platas samlede uttrykk, og på den påfølgende «GTFA» får man i enda større grad servert forsøk på mer storslåtte, melodiske vokallinjer – særlig i refrenget.

Sånn sett åpner ‘Shadows and Dust’ helt greit, selv om det helt i begynnelsen blir ganske så likt mye annet i metalcore-jungelen og refrenget på «GTFA» er en aldri så liten melodisk overdose som ikke fanger meg helt. Bedre og mer balansert blir det på de to påfølgende låtene «Crownless» og «Against the Odds», som peker seg ut som foreløpige høydepunkter før de påfølgende fire låtene sammen sliter litt med å rettferdiggjøre plassen sin på en plate som gjentar mange av uttrykkene. Unntaket er muligens «Frostfall», som nok er det nærmeste man kommer en ballade på ‘Shadows and Dust’.

Heller ikke denne er imidlertid spesielt sterk i forhold til det virkelig beste på denne plata, som kommer på slutten. «Reborn» er på tross av de litt platte -lution-rimene en knakende god, melodisk metalcore-låt, der Tessia demonstrerer en større profesjonalitet enn tidligere på plata. Avslutningslåta «The Seed» er også et høydepunkt, der gitarriffene i større grad enn før tilfører den kanskje største kvaliteten – særlig i det svært gode refrenget som sannsynligvis er platas beste og i tillegg har en ordentlig god vokallinje.

‘Shadows and Dust’ bør sånn sett gjøre mye av jobben for folk som er ute etter en norsk metalcore-plate der man vet hva man er ute etter. Tessia sørger ikke for noen omveltning i verken den ene eller andre retningen på denne plata, og det er ikke så innmari bra til enhver tid, men når det til tider også er svært solid gjør det vanskelig ikke å anbefale denne plata til folk som har glede av sjangeruttrykkene det lekes med.

Skrevet av Alexander Lange

Last Lightning – Porten

Usignert, ute 1. Mars på div. strømmetjenester

Last Lightning var et av de aller første bandene jeg anmeldte etter oppstarten til Metallurgi i oktober 2020. Jeg husker at singelen «Fjellets Mørke Toner» gjorde et godt inntrykk med sin melodiske og ruskete svartmetall, og at jeg satt igjen med en følelse av at bandet strakk seg mot et tilhørerskap i det natur-fikserte hjørnet av svartmetallen som befolkes av band som Falls of Rauros, Agalloch og Panopticon, for å nevne de aller største bautaene. De to låtene som fulgte kompliserte narrativet en smule, ettersom de peilet seg inn på et slags smeltepunkt mellom melodiske tendenser fra Øst-Skandinavia og mer trad-påvirkede, svarte strømninger fra Hellas.

På ‘Porten’ åpenbarer Last Lightning de manglende puslespillbitene som fullfører bildet av deres nåværende sound, og skaper en velbalansert og engasjerende lytteropplevelse i prosessen. Det prangende og storslåtte lydbildet som ble introdusert på «Fjellets Mørke Toner» kombineres med mer direkte og klassisk svartmetall-riffing, og i enkelte øyeblikk ser bandet til og med muligheten til å utvide horisonten med en vid-vinklet post-rock linse. Det sammensatte brygget ulmer og koker over albumets spilletid, og en gradvis voksende følelse av mektighet ender med en dramatisk og dynamisk finale på avslutningssporet «Dark Moon».

Underveis på reisen skuer vi både flotte landemerker som brenner seg fast i minnet, og enkelte strekninger som forsvinner litt i tåken. Etter den sterke åpningen må man som lytter overvære et par solide men lite spektakulære låter i «Afterlife» og «Helvete», før Last Lightning virkelig girer opp på platas andre halvdel. Singelen «Thunder» har jeg i en tidligere singelpost allerede utpekt som et høydepunkt, men nå som jeg har vandret gjennom ‘Porten’s fulle landskap noen ganger har jeg vanskelig for å stå for utsagnet; rett og slett fordi nivået aldri synker nevneverdig fra «Thunder» og ut. «Tjernet» er som Spurvs prektige post-rock filtret gjennom svartmetallens sydende gitarer, «The Old White House» veksler mellom presise riff og blomstrende harmonier på elegant vis, og «Last Time» returnerer til åpningslåtas stopp/start-dynamikk for å heve spenningen til bristepunktet i forkant av den avsluttende «Dark Moon».

Med andre ord er Last Lightning på god vei mot et komplett produkt på ‘Porten’. De er ennå ikke helt der, ettersom melodisk og naturpreget svartmetall er et såpass befolket uttrykk både i Norden og internasjonalt at det kreves ekstra mye for å skille seg ut fra mengden. Som helhetlig lytt er ‘Porten’ en akkurat passe variert og fokusert affære, et stykke melodisk svartmetall som fenger til tross for enkelte ujevnheter i de instrumentale fremførelsene. Last Lightning var en aktiv live-enhet før koronaen senket samtlige scenetepper i vårt langstrakte land, så vi får inderlig håpe at gutta får muligheten til å returnere til sitt naturlige habitat om ikke så altfor lenge. Jeg tror nemlig låtene på ‘Porten’ vil låte ekstra mektige når de runger fra en hardt-arbeidende PA i et kokende live-lokale, med alkoholen og musikken brusende gjennom årene. Kryss fingrene, og sjekk ut plata så lenge!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Gorr – Kvit som Snøen, Kald i Blikket

Det internasjonale samarbeidsprosjektet Gorr ( bestående av «Skuggimaðr» fra Molde og «Hateful Wind» fra Rock Hill, SC i USA) ble stiftet i 2019, og har i løpet av et par års tid rukket å slippe to plater, en EP og en liten håndfull singler. Bandets kjerneuttrykk er en form for modernisert soveroms-svartmetall hvor andrebølgens sammentrykte og høyfrekvente miks har blitt lettere industrialisert via trommemaskin og klarere skiller mellom instrumentene; et resultat av de teknologiske fremskrittene innenfor rimelige hjemmestudioer. På Gorrs nyeste utgivelse, ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’, utforsker bandet grenselandene rundt sine tidligere utgivelser, og ekspanderer både uttrykk og ambisjonsnivå i prosessen.

«Inleiing» hinter allerede til et økt fokus på helhetlig albumstruktur. Tålmodige post-rock-gitarer durer i bakgrunnen mens forgrunnen kapres av en poetisk orientert Gjøran Skuggå, som med en intens og nesten Ihsahn-aktig, hviskende growling beskriver en delirisk flukt gjennom kald og våt natur. «Bitande Kaldt» følger deretter opp innledningen ved å utløse den oppsamlede spenningen med et utbrudd av krigerske gitarer og rullende trommer. Dette er et særs tydelig eksempel på hvordan Gorr har tøyd sjangerstrikken siden sist, ettersom uttrykket stadig er for brutalt og tungt til å kunne kalles svartmetall, i alle fall i tradisjonell forstand. De nedstemte gitarene og slagkraftige basspedalene skyver lydbildet i retning black/death, en sjangerbetegnelse som kler ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ enda bedre når man tar tittelsporets mer rendyrkede dødsmetall i betraktning.

De beste sporene på plata er de som maner frem indre bilder av norske vinterlandskaper, om det så er snakk om kyst eller innland, dal eller fjell. «Mørkt Føre, Mørke Bak» benytter seg av en oppbygning som ligner platas åpningssekvens, hvor nedtonet gitar-klimpring forbereder ganen på den brennhete vikingmetallen som følger. Låta følger en slags alpin kurve, der den bratte stigningen som starter turen gradvis finner veien ned til havnivået igjen; en tur som må ha vært spesielt utmattende for «Skuggimaðr» selv, ettersom det høres ut som at sjelen forlater kroppen hans i løpet av den siste vokal-frasen. Generelt sett byr Gjøran Skuggå på en lidenskapelig og hemningsløs fremførelse gjennom hele ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’s spilletid, noe som rettferdiggjør vokalens noe prominente plassering i miksen, om så på bekostning av tydelighet hos de øvrige instrumentene.

Produksjonens begrensninger er kanskje spesielt merkbar på den hypnotiske massen av black/death som konstituerer «Kom Ut i Mitt Mørke». Vokalen drukner rett og slett ut mye av frekvensene til gitarsporene, noe som gjør det vanskelig å finne fotfeste underveis i vandringen gjennom det frostlagte dalstrøket vi befinner oss i ved platas ende. Gorr er dog et ungt prosjekt, og deres stadig økende kunnskaper rundt selvinnspilling vil uten tvil bidra til å jevne ut de mest kritiske ubalansene over tid. ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ er et steg ut av komfortsonen for Skuggå og Barton, en utvidelse av bandets sidesyn som forvandler bandets basale svartmetall-sound til et mer spennende og udefinerbart beist. Nå gjenstår det bare å se hvordan Gorr følger opp dette skrittet ut i villmarken – om de slår seg ned og reiser et hjem på nyvunnet grunn, eller om de strammer reimene på ranselen og vandrer enda dypere inn i den urørte skauen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Panzerwar – Ragnarök

Det kanadisk-baserte, men like fullt norske, enmannsprosjektet Panzerwar har nok å vise til etter bare knappe to år i spill. Siden oppstarten(?) i 2019 kan man spore hele tretten utgivelser om man inkluderer den nye full-lengderen «Ragnarök» i regnestykket – så er en split også på vei. På den tiden har Gautaz, mannen bak prosjektet, også rukket å danne en aldri så liten historisk utviklingsbane til Panzerwars sound; for mens de første utgivelsene fortonet seg som nokså klassisk obskur lo-fi-svartmetall, går «Ragnarök» i klar forlengelse av «Warlord», som i oktober gikk mer i retning av en hedensk, militant utgave av undersjangeren der voldsomt trommespill, naken skrikevokal og iskalde diskantgitarer dyttes oppi trynet på lytteren for mest mulig effekt.

«Ragnarök» vil dermed rent musikalsk muligens falle i god jord for fans av band som Dark Funeral og Darkthrone, der oppgirede thrash- og punk-vibber virker gjennomgående på plata. «Ragnarök» er i forlengelse av dette usedvanlig – og fascinerende – kaotisk, særlig med den fullstendig hemningsløse skrikevokalen som fungerer utsøkt over det uslepne og rå instrumentale uttrykket. Etter et halvt minutt inn i ‘Into the Light, We Descend’ kastes man rett inn i et heseblesende og uoversiktlig lydbilde, der vekslingene mellom voldsomme blastbeat-partier og åpnere og noe mer melodiske sekvenser kun avbrytes av noen få bortgjemte interludes innimellom der en clean-gitar får puste.

Medaljen har også en bakside, der særlig den prominente skarptrommen – også når man tar hensyn til svartmetallens produksjonsstandarder – får mer plass enn det som virker naturlig i en hvilken som helst sammenheng. Den oppsiktsvekkende produktiviteten til prosjektet får nok også en litt uheldig slagside ved at selve komposisjonene på «Ragnarök» generelt er litt svake. Låtene er nok litt for lite distinkte, det er vanskelig å få øye på en klar idé bak mange av dem og riffene ruller av gårde litt som om de kommer på et samlebånd – få av dem virker spesielt inspirerte eller overveid i en litt bredere sammenheng utover seg selv.

Når det er sagt er imidlertid høydepunktene på «Ragnarök» sterke der de dukker opp – særlig mot slutten av plata. På blackthrash-beistet ‘The Smell of Blood on Frosted Winds’ forsvinner de fleste ankepunktene mine brått der et helrått hovedtema, storslåtte og halvmelodiske svartmetallforløsninger og noen folk-øyeblikk som kommer i beste sendetid. Et doom-aktig melodisk hovedtema løfter på sin side ‘The Children of Mùspell Ride’, og plata får også en verdig avslutning i ‘Battle of the Damned Gods’. Her dukker det kanskje kuleste riffet på hele plata opp helt til sist, og byr således på en aldri så liten cliffhanger for den utgivelsen som avgjort er rett rundt hjørnet.

Skrevet av Alexander Lange

Ulvhedner – Legd

Fra enmannsutgivelser som kommer som prosjektiler fra et helautomatisk maskingevær går vi til rogalendingene i Ulvhedner og dette bandets første utgivelse siden 2015. Med beina godt plantet i den melodiske folk-svartmetalltradisjonen som en gang ble sparket i gang av Windir har bandet sluppet «Legd» på tampen av 2020 – en forseggjort konseptplate på 50 minutter som kommer innom både metaforiske naturskildringer, besværelser over norsk forsvarspolitikk anno 1940 og nostalgisk poesi.

«Legd» starter i grunnen rett etter min smak – en smak jeg ofte opplever som ganske så subjektiv, all den tid den på et eller annet tidspunkt er prominent hos undergrunns-svartmetallbandene som har hørt sin Burzum og latt seg fascinere av absurd, minimalistisk og atmosfærisk repetisjon. Etter noen flott slåtte, ensomme og iskalde gitarakkorder, lar Ulvhedner nemlig en enkel og vakker akkordrekke vandre gjennom hele ‘Første kapittel: Viljeløst’ så vel som store deler av ‘Andre kapittel: Vonlaushet’ under Xasthursk skrikevokal. Dette forløses etter hvert av et nydelig melodisk parti, en romslig clean-gitar-sekvens og thrash-riffing, og sånn sett er spennvidden og tonen for resten av plata likevel satt før tredje spor rekker å melde seg.

Det er på sitt mest melodiske «Legd» er på sitt beste. Det er i alle fall derfor ‘Frostnatt’ peker seg ut som et klart høydepunkt, så vel som den klart Windir-inspirerte outroen på ‘En storm der ute’ og den påfølgende introen på ‘Solnedgang’. Den Iron Maiden-aktige melodiske marsjen – og riffet – i avslutningssporet ‘Til siste ende’ peker seg også ut i så måte. De mer rendyrka riffene er litt mer hit-or-miss, der for eksempel introen på den nevnte ‘En storm der ute’ klarer å treffe ganske godt mens versriffet på ‘Vedmodighet’ fortoner seg som en litt mer forglemmelig og uninspirert affære som ikke tjener den lavmælte, mørke skrikevokalen spesielt godt. Dette tilfredsstiller kanskje ikke de ambisjonene som kommer klart til uttrykk i «Legd», og som ellers klarer å støtte opp under en spennende og godt gjennomført musikalsk reise – selv om den åpenbart lener seg på visse inspirasjonskilder.

Skrevet av Alexander Lange

Warskull – Woeful

Enmannsprosjektet Warskull fra Haugesund kom til live gjennom EP’en «Tod ist ewig» i 2015. Siden har prosjektet kommet med en rask, jevn strøm av utgivelser innenfor en variant av svartmetall som i stor grad lener seg på melankolien man vanligvis heller finner i gotisk-inspirert doom-metall. «Woeful» er i så måte et lite oppsiktsvekkende tillegg til Warskulls diskografi, selv om EP’en kan sies å symbolisere et ytterligere steg vekk fra den støyende svartmetallen som i stor grad preget debuten for fem år siden.

På tross av flere blast-beat-partier, særlig i åpningen ‘Insignificance of Being’ og ‘Pessimistic Self-Awareness’, finner «Woeful» nemlig det meste av sin styrke i saktegående black/doom-partier. Med den nokså obskure og mørkt tilslørte produksjonen i bånn fungerer det rent melodiske og atmosfæriske elementet ved dette nokså godt. I tillegg kan Warskull skilte med noen svært forseggjorte og vakre Agalloch-aktige akustiske folk-partier i interluden ‘Euphonius’ og introen på ‘Eat My Heart’.

Det store ankepunktet forblir på sin side det samme som det lenge har vært for Warskull: Vokalen. All den tid skrike-vokalen klarer å kommunisere en desperasjon som står godt til tematikken, ligger den alt for altoverskyggende og langt fremme i miksen. Clean-vokalen fortoner seg ofte som ganske sur, særlig i harmoniene, noe som er synd når tilløpet til kule Woods of Ypres-assosiasjoner fort kunne vært kort for eksempel i åpningslåta. Det får også litt uheldige følger for Lor3l3i-coveret på slutten. Det finnes nemlig for all del en melankolsk, atmosfærisk sprengkraft i mye av det Warskull lager, men i utførelsen er det altså fortsatt en vei å gå.

Skrevet av Alexander Lange

Haalbuaer – Purulent Aapning til Indre Organer

Om du har lest noe av skrivingen min for Metallurgi er sjansen stor for at du har hørt meg syte over Norges beskjedne status innenfor dødsmetallens rekker. Når det kommer til den mest sørpete gjørmeklumpen av en undersjanger vi har her på kloden er vi nordmenn underdogs så det holder, og hvert bidrag vi klarer å skrape opp fra asfalt og rennestein vil tjene oss godt i det lange løp. Vanligvis pleier disse bidragene å opptre i form av 40-åringer som etter flere ti-år med konsum av undergrunns-kunster endelig finner motet til å spikke på sin egen lille gren på slektstreet, så sjokket var stort da jeg deiset inn på metallum-siden til Haalbuaer og fant et bilde av tre gutter som virker å være av en ganske annen aldersgruppe.

At de tre låtene på ‘Purulent Aapning til Indre Organer’ er skrevet av tenåringer burde overraske de fleste. Den Blood Spore-aktige doom/dødsmetallen som skvulper og velter seg fremover over demoens 13 minutter mestrer så mange ulike moder innenfor uttrykkets noe snevre rammer at jeg trodde vi hadde å gjøre med godt erfarne musikere. Den smussete demo-kvaliteten på innspillingen kombinert med de gurglende, Demilich-liknende vokalene kamuflerer mye av smidighetene og variasjonene Haalbuaer har bakt inn i musikken sin, men om du retter oppmerksomheten mot riff og rytmeseksjon blir det fort tydelig. Seige, slimete Cianide-partier velter inn i semi-melodiske riff som huker sine kroker inn i lytteren med Tomb Molds presisjon.

Av de tre solide låtene som tilsammen danner ‘Purulent Aapning til Indre Organer’ er det avslutningssporet «Gravferd» som imponerer mest. De dissonante åpningsakkordene og de mystiske, renplukkede gitarene maner frem bilder av et okkult vedskjuls-ritual, før det plutselige hoppet i tempo åpner fall-lemmet til en heseblesende gruvevogns-jakt ala Indiana Jones and the Temple of Doom. Alt i alt virker Haalbuaer så sikre på sine roller som unge dødsmetall-ambassadører at jeg mener de er i stand til å gå løs på et album-prosjekt, selv om de har flust med tid til å eksperimentere seg frem til et sound de er fornøyde med før det blir en nødvendighet. Ta en lytt dersom du har sansen for grumsete dødsmetall med klare ideer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt(er)

Sist uke stengte skribentene hos Metallurgi seg inn i en container sammen med resten av bandet vårt for å skrive låter, dunke ned bokser med Frydenlund og famle seg frem til vaklevorne Metallica-covre med kun minnet som ledsager. Blant alle gledeshvinene fikk vi dessverre ikke tid til å skrive om ukas favoritter, og derfor har vi bestemt oss for å inkludere de metallurgiske funnene for begge ukene i denne ukas post. Vi har også bestemt oss for å kutte ukas internasjonale og ukas ikke-metall fra spalten, ettersom vi ønsker å vie all vår begrensede tid til dekke så mye norsk undergrunnsmusikk som mulig.

Til alle norske metall-relaterte band der ute: har dere nyutgitt musikk, så send det i vår retning. Vi ønsker å tilby omtale til alle som ønsker det uansett størrelse, så her er det gode muligheter for alle dedikerte og usignerte ynglinger. Er det riktig bra så kanskje dere til og med ender opp med å trone på toppen av Metallurgi-hierarkiet som ukas favoritt! Det hadde vel vært noe tenker jeg! Medalje og plansje sendes i posten (om økonomien strekker til (noe den sjelden gjør (se «aldri«))). Unnskyldninger og blatant juging til side, her er noen ord om god, norsk metall!

Confabulation – Mental Alchemy

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Confabulation er et splitter nytt band fra Bergen med store aspirasjoner og et tilsvarende stort sound. Etter å ha testet vanntemperaturen med EP-en ‘Seeds’ i 2019 har de nå tatt sats og militær-stupt ut fra bryggekanten med sin debut ‘Mental Alchemy’, en plate som gir inntrykket av at vi har å gjøre med et mye eldre band enn det i realiteten er snakk om.

‘Mental Alchemy’ er fylt til randen av den type moderne – tidvis aggressiv, tidvis melodisk – thrash metall som Testament har bygget sen-karrieren sin på. I stedet for Chuck Billys melodiske rasping får vi Daniels hardcore-påvirkede growls, noe som på enkelte tidspunkter skyver soundet deres i retning storvektere som Lamb of God og Machine Head. Når man kobler disse inspirasjonskildene opp mot den veldige og profesjonelle miksen på plata er det klart at Confabulation har peilet seg inn på de store scenene, og om bandet fortsetter aktiviteten inn i post-vaksinens æra blir jeg ikke overrasket om vi ser dem varme opp for noen av de største besøkene fra utlandet i løpet av kort tid.

Men nok om deres plass i slektstreet; hva med låtskrivingen, for ikke å si egenarten? Det er jo engang slik at fellesnevneren til de suksessfulle bandene jeg har nevnt så langt i omtalen er at de i tillegg til sitt tilgjengelige sound også er i besittelse av musikalske særegenheter som gjør dem enkle å skille fra mengden av likesinnede artister. «Emissaries From Hell», «Face of Greed» og spesielt de første minuttene av «Feeding on Fame» viser et band som er i ferd med å mestre førstnevnte, med sine spenningsbyggende riff-sekvenser og strømlinjeformede låtstrukturer. Egenarten er ennå litt vanskelig å spore, men ettersom det er snakk om en debut skal man være litt forsiktig med å anta at Confabulation er ved endepunktet i sin egen artistiske evolusjon.

Og det er nok av låter på ‘Mental Alchemy’ som er sterke nok til å gjøre særegenhet til en nesten irrelevant faktor i anmelders synsende likningsføring. «Emissaries From Hell» er en forrykende åpningslåt med riff som kniver med de største innenfor moderne thrash, og et harmonisk gitarteppe mot slutten som gir låta en tilfredsstillende avrunding. I tillegg har vi «Face of Greed», kanskje det mest kommersielle sporet av dem alle, med sitt fengende refreng og kvernende basslinjer, og de eksentriske Halford-hylene som peprer lytteren over «Red Fusiön»s spilletid.

De låtene som sliter litt med å falle på plass er – ikke overraskende – låtene hvor Confabulation forsøker å skape bredde og eksperimentere med nye uttrykk. «Trapped» er et tappert forsøk på å modernisere thrash-balladen, men den skiller seg såpass ut fra mengden at den nesten oppleves som produktet av et annet bands låtskriving. Den metalliske hardcoren som driver «Tin Foil Soldiers» er også for lite integrert i deres basale sound til å føles ut som at den virkelig hører hjemme på ‘Mental Alchemy’. Dette er dog å forvente av unge band som vil mye, og jeg tar denne eksperimenteringen som et klart tegn på at Confabulation ønsker å ekspandere soundet sitt, noe som er en av de kvalitetene jeg verdsetter høyest i et ungt band.

Og om man noen gang skulle være i tvil om hvor store høyder Confabulation måtte være i stand til å skalere i fremtiden er det bare å titte på «Feeding on Fame». Her møtes uttrykksmessig intensitet og hårnåls-svinger fra riff til riff et home-run av et refreng som virkelig får blodet til å pumpe. Den Insomnium-aktige outroen spiller akkurat litt for lenge til at jeg kan kalle avslutningssporet for et mesterverk, men bandets potensial blir virkelig klart for meg hver gang jeg spiller denne låta (hvilket er ofte). Norge har fått et nytt potensielt bidrag til kampen om den moderne thrash-tronen; alt vi har å gjøre er å vente på, og oppmuntre Confabulations utvikling den kommende tiden. Ukas plate, og en sterk anbefaling.

The Deviant – Rotting Dreams of Carrion

The Deviant er en black/death gruppe fra Stavanger som til tross for sin relativt beskjedne profil har eksistert helt siden 2004. Bandet debuterte med skiva ‘Ravenous Deathworship’ i 2005, og deres – på den tiden – veldig tidsriktige miks av velprodusert og kompakt black/death har nok vært delaktig i at The Deviant har endt opp med å bli så oversett som de er, ettersom soundet ble praktisert av veldig mange på den tiden. Etter å ha lagt prosjektet på vent i ti år returnerte de i 2018 med ‘Lightning Bolts’, en plate der bandets oppsamlede erfaring og kompetanse resulterte i en mer dynamisk og engasjerende opplevelse. I 2020 ble The Deviant endelig koblet opp med et riktig godt plateselskap, og på plata ‘Rotting Dreams of Carrion’ demonstrerer bandet at de er fullt kapable til å holde stand blant de ærverdige navnene på Soulseller Records.

På ‘Rotting Dreams of Carrion’ finner The Deviant endelig frem til et sound som bærer deres eget stempel. Noe av takken kan rettes mot produsenten, ettersom miksen på plata er kraftig og voldsom nok til å danne sjokkbølger i rommet, samtidig som den er dynamisk nok til å åpne for brede panoramaer og åpne strekk. Mesteparten av æren går dog til bandet selv, som har skrevet et knippe med minneverdige låter som makter å opprettholde en distinkt atmosfære uten å gå i ett med hverandre. Sjangermessig er utgangspunktet en meget fleksibel kjerne av buldrende dødsmetall ala Autopsy og Grave blandet med de krigerske og okkulte svart/døds-hybridene til band som Proscription (sjekk ut ‘Conduit’ fra i år) og Behemoth.

Referansene nevnt er selvfølgelig kun skriblet ned for å danne et kjapt og overfladisk bilde av det generelle uttrykket på ‘Rotting Dreams of Carrion’ til fordel for nysgjerrige lesere. Skal man prøve å oppsummere nøyere enn dette vil man fort finne ut at låtene er sleipere beist å få grepet rundt enn først antatt. Ta for eksempel åpningslåta «Atomic Revolt» og den foregående introen, «Atomic Dreams». Introen er storslått melodisk, og bygger spenning via insisterende tam-slag og krasjende cymbaler. Når nåla så hopper over på «Atomic Revolt» får vi en fanfare av black/death som – etter et kanonskudd – endelig detonerer i en fandenivoldsk sverm av krigsmetall. Dette åpningsstrekket er så overbevisende stormfullt at man skulle tro hele ‘Rotting Dreams of Carrion’ ville være en rask og intens affære, men over de neste tolv minuttene velger The Deviant heller å gradvis lette på gassen; først med det buldrende Autopsy/Bolt Thrower-konglomeratet «Son of Dawn», deretter med de tjære-dynkede platåene som truer med å stanse all fremdrift på «Torment Inferno».

Det er en rimelig spektakulær opplevelse å se et prosjekt gå fra solid-men-uspektakulært sjangerband til et egenartet prosjekt i løpet av en enkel albumsyklus. Det er spesielt givende når et band som The Deviant tar en sjanger som er såpass underrepresentert i Norge som dødsmetall og makter å skape noe eget og interessant uten nevneverdig presedens i området. Nei, plata er ikke fullstendig uten svakere øyeblikk, – «Son of Dawn» inneholder et par passive riff for mye til å holde driven oppe over sine seks minutter – men når de trege, svarte bølgene til «Torment Inferno» skyller oppover den istykker-bombede og brennende kystlinjen på «It Has a Name» er spenningsnivået såpass høyt at man glemmer mindre vitale strekk. Jeg håper ‘Rotting Dreams of Carrion’ og returen til Cadaver kan inspirere til større aktivitet i den norske dødsmetallscenen, ettersom potensialet en norsk tilnærming til sjangeren utgjør fortsatt er skyhøyt. Våre ubestridte klassikere krever ikke mer enn to hender for å telles, noe som er en enorm kontrast til de ustanselige mengdene med svartmetall som fosser ut fra norske berg og dalstrøk. Etter å ha vært vitne til oppgraderingen The Deviant har gjennomgått fra ‘Lightning Bolts’ til ‘Rotting Dreams of Carrion’ utelukker jeg ikke at dette er gjengen å følge med på dersom prospektet er en ny finger å telle. Høyt anbefalt!

Skrevet av Fredrik Schjerve