Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Panzerwar – Ragnarök

Det kanadisk-baserte, men like fullt norske, enmannsprosjektet Panzerwar har nok å vise til etter bare knappe to år i spill. Siden oppstarten(?) i 2019 kan man spore hele tretten utgivelser om man inkluderer den nye full-lengderen «Ragnarök» i regnestykket – så er en split også på vei. På den tiden har Gautaz, mannen bak prosjektet, også rukket å danne en aldri så liten historisk utviklingsbane til Panzerwars sound; for mens de første utgivelsene fortonet seg som nokså klassisk obskur lo-fi-svartmetall, går «Ragnarök» i klar forlengelse av «Warlord», som i oktober gikk mer i retning av en hedensk, militant utgave av undersjangeren der voldsomt trommespill, naken skrikevokal og iskalde diskantgitarer dyttes oppi trynet på lytteren for mest mulig effekt.

«Ragnarök» vil dermed rent musikalsk muligens falle i god jord for fans av band som Dark Funeral og Darkthrone, der oppgirede thrash- og punk-vibber virker gjennomgående på plata. «Ragnarök» er i forlengelse av dette usedvanlig – og fascinerende – kaotisk, særlig med den fullstendig hemningsløse skrikevokalen som fungerer utsøkt over det uslepne og rå instrumentale uttrykket. Etter et halvt minutt inn i ‘Into the Light, We Descend’ kastes man rett inn i et heseblesende og uoversiktlig lydbilde, der vekslingene mellom voldsomme blastbeat-partier og åpnere og noe mer melodiske sekvenser kun avbrytes av noen få bortgjemte interludes innimellom der en clean-gitar får puste.

Medaljen har også en bakside, der særlig den prominente skarptrommen – også når man tar hensyn til svartmetallens produksjonsstandarder – får mer plass enn det som virker naturlig i en hvilken som helst sammenheng. Den oppsiktsvekkende produktiviteten til prosjektet får nok også en litt uheldig slagside ved at selve komposisjonene på «Ragnarök» generelt er litt svake. Låtene er nok litt for lite distinkte, det er vanskelig å få øye på en klar idé bak mange av dem og riffene ruller av gårde litt som om de kommer på et samlebånd – få av dem virker spesielt inspirerte eller overveid i en litt bredere sammenheng utover seg selv.

Når det er sagt er imidlertid høydepunktene på «Ragnarök» sterke der de dukker opp – særlig mot slutten av plata. På blackthrash-beistet ‘The Smell of Blood on Frosted Winds’ forsvinner de fleste ankepunktene mine brått der et helrått hovedtema, storslåtte og halvmelodiske svartmetallforløsninger og noen folk-øyeblikk som kommer i beste sendetid. Et doom-aktig melodisk hovedtema løfter på sin side ‘The Children of Mùspell Ride’, og plata får også en verdig avslutning i ‘Battle of the Damned Gods’. Her dukker det kanskje kuleste riffet på hele plata opp helt til sist, og byr således på en aldri så liten cliffhanger for den utgivelsen som avgjort er rett rundt hjørnet.

Skrevet av Alexander Lange

Ulvhedner – Legd

Fra enmannsutgivelser som kommer som prosjektiler fra et helautomatisk maskingevær går vi til rogalendingene i Ulvhedner og dette bandets første utgivelse siden 2015. Med beina godt plantet i den melodiske folk-svartmetalltradisjonen som en gang ble sparket i gang av Windir har bandet sluppet «Legd» på tampen av 2020 – en forseggjort konseptplate på 50 minutter som kommer innom både metaforiske naturskildringer, besværelser over norsk forsvarspolitikk anno 1940 og nostalgisk poesi.

«Legd» starter i grunnen rett etter min smak – en smak jeg ofte opplever som ganske så subjektiv, all den tid den på et eller annet tidspunkt er prominent hos undergrunns-svartmetallbandene som har hørt sin Burzum og latt seg fascinere av absurd, minimalistisk og atmosfærisk repetisjon. Etter noen flott slåtte, ensomme og iskalde gitarakkorder, lar Ulvhedner nemlig en enkel og vakker akkordrekke vandre gjennom hele ‘Første kapittel: Viljeløst’ så vel som store deler av ‘Andre kapittel: Vonlaushet’ under Xasthursk skrikevokal. Dette forløses etter hvert av et nydelig melodisk parti, en romslig clean-gitar-sekvens og thrash-riffing, og sånn sett er spennvidden og tonen for resten av plata likevel satt før tredje spor rekker å melde seg.

Det er på sitt mest melodiske «Legd» er på sitt beste. Det er i alle fall derfor ‘Frostnatt’ peker seg ut som et klart høydepunkt, så vel som den klart Windir-inspirerte outroen på ‘En storm der ute’ og den påfølgende introen på ‘Solnedgang’. Den Iron Maiden-aktige melodiske marsjen – og riffet – i avslutningssporet ‘Til siste ende’ peker seg også ut i så måte. De mer rendyrka riffene er litt mer hit-or-miss, der for eksempel introen på den nevnte ‘En storm der ute’ klarer å treffe ganske godt mens versriffet på ‘Vedmodighet’ fortoner seg som en litt mer forglemmelig og uninspirert affære som ikke tjener den lavmælte, mørke skrikevokalen spesielt godt. Dette tilfredsstiller kanskje ikke de ambisjonene som kommer klart til uttrykk i «Legd», og som ellers klarer å støtte opp under en spennende og godt gjennomført musikalsk reise – selv om den åpenbart lener seg på visse inspirasjonskilder.

Skrevet av Alexander Lange

Warskull – Woeful

Enmannsprosjektet Warskull fra Haugesund kom til live gjennom EP’en «Tod ist ewig» i 2015. Siden har prosjektet kommet med en rask, jevn strøm av utgivelser innenfor en variant av svartmetall som i stor grad lener seg på melankolien man vanligvis heller finner i gotisk-inspirert doom-metall. «Woeful» er i så måte et lite oppsiktsvekkende tillegg til Warskulls diskografi, selv om EP’en kan sies å symbolisere et ytterligere steg vekk fra den støyende svartmetallen som i stor grad preget debuten for fem år siden.

På tross av flere blast-beat-partier, særlig i åpningen ‘Insignificance of Being’ og ‘Pessimistic Self-Awareness’, finner «Woeful» nemlig det meste av sin styrke i saktegående black/doom-partier. Med den nokså obskure og mørkt tilslørte produksjonen i bånn fungerer det rent melodiske og atmosfæriske elementet ved dette nokså godt. I tillegg kan Warskull skilte med noen svært forseggjorte og vakre Agalloch-aktige akustiske folk-partier i interluden ‘Euphonius’ og introen på ‘Eat My Heart’.

Det store ankepunktet forblir på sin side det samme som det lenge har vært for Warskull: Vokalen. All den tid skrike-vokalen klarer å kommunisere en desperasjon som står godt til tematikken, ligger den alt for altoverskyggende og langt fremme i miksen. Clean-vokalen fortoner seg ofte som ganske sur, særlig i harmoniene, noe som er synd når tilløpet til kule Woods of Ypres-assosiasjoner fort kunne vært kort for eksempel i åpningslåta. Det får også litt uheldige følger for Lor3l3i-coveret på slutten. Det finnes nemlig for all del en melankolsk, atmosfærisk sprengkraft i mye av det Warskull lager, men i utførelsen er det altså fortsatt en vei å gå.

Skrevet av Alexander Lange


Haalbuaer – Purulent Aapning til Indre Organer

Om du har lest noe av skrivingen min for Metallurgi er sjansen stor for at du har hørt meg syte over Norges beskjedne status innenfor dødsmetallens rekker. Når det kommer til den mest sørpete gjørmeklumpen av en undersjanger vi har her på kloden er vi nordmenn underdogs så det holder, og hvert bidrag vi klarer å skrape opp fra asfalt og rennestein vil tjene oss godt i det lange løp. Vanligvis pleier disse bidragene å opptre i form av 40-åringer som etter flere ti-år med konsum av undergrunns-kunster endelig finner motet til å spikke på sin egen lille gren på slektstreet, så sjokket var stort da jeg deiset inn på metallum-siden til Haalbuaer og fant et bilde av tre gutter som virker å være av en ganske annen aldersgruppe.

At de tre låtene på ‘Purulent Aapning til Indre Organer’ er skrevet av tenåringer burde overraske de fleste. Den Blood Spore-aktige doom/dødsmetallen som skvulper og velter seg fremover over demoens 13 minutter mestrer så mange ulike moder innenfor uttrykkets noe snevre rammer at jeg trodde vi hadde å gjøre med godt erfarne musikere. Den smussete demo-kvaliteten på innspillingen kombinert med de gurglende, Demilich-liknende vokalene kamuflerer mye av smidighetene og variasjonene Haalbuaer har bakt inn i musikken sin, men om du retter oppmerksomheten mot riff og rytmeseksjon blir det fort tydelig. Seige, slimete Cianide-partier velter inn i semi-melodiske riff som huker sine kroker inn i lytteren med Tomb Molds presisjon. 

Av de tre solide låtene som tilsammen danner ‘Purulent Aapning til Indre Organer’ er det avslutningssporet «Gravferd» som imponerer mest. De dissonante åpningsakkordene og de mystiske, renplukkede gitarene maner frem bilder av et okkult vedskjuls-ritual, før det plutselige hoppet i tempo åpner fall-lemmet til en heseblesende gruvevogns-jakt ala Indiana Jones and the Temple of Doom. Alt i alt virker Haalbuaer så sikre på sine roller som unge dødsmetall-ambassadører at jeg mener de er i stand til å gå løs på et album-prosjekt, selv om de har flust med tid til å eksperimentere seg frem til et sound de er fornøyde med før det blir en nødvendighet. Ta en lytt dersom du har sansen for grumsete dødsmetall med klare ideer.

Skrevet av Fredrik Schjerve