Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Wardruna – «Andvevarljod»

Nytt år, nytt album fra Norges fremste vevere av norrøn kultur i låtform Wardruna. En snau måned i forkant av slippet har gruppen gitt oss en substansiell smakebit på musikken og tematikken som driver platas narrativ med den ti minutter-lange «Andvevarljod». Over et musikalsk landskap som vekselvis fortettes og fortynnes synger Linda-Fay Hella og Einar Selvik om vindene som på uforutsigbart vis driver skjebnen i alle mulige retninger, og benytter seg av årsgammel visdom for å forklare hvordan man best kan hanskes med flyktige kår og omstendigheter.

Ute nå via Sony Music/Columbia Records

Etter noen dype tordendrønn i det fjerne og et par slag på noe som kan minne om et tinnkrus etablerer duoen det rytmiske fundamentet som skal drive låta gjennom sine mange metamorfoser. Over spenningsbyggende folketradisjons-instrumentering blir nornenes rolle som vever av både enkeltmenneskets og ættens skjebne beskrevet, før Einars sjelfulle vokal frembringer et av låtas mange høydepunkter. De hyppige skiftene mellom Linda-fays folkemusikalske melodier sunget over dronende strykere og det mer populærmusikalsk-rettede «refrenget» danner en svært effektiv storstruktur, og de subtile endringene i instrumentering over låtas spilletid bidrar til å holde liv i det musikalske dramaet. 

Etter å ha hørt låta tvers igjennom et drøss med ganger begynner et budskap å gjøre seg tydelig. Det er viden kjent at Wardruna ønsker å bruke fortidens visdom til å vikle opp i nåtidens floker, og «Andvevarljod» presenterer et overbevisende råd om å ikke motsette seg skjebnens flyktige vinder. I en tidsalder hvor det virker som at samfunnet prøver å skaffe seg fullstendig kontroll over alle parametere i både sivilisasjon og natur, argumenterer avslutningslåta på ‘Kvitravn’ for at vi burde la vinden bære oss hvor enn den vil, heller enn å føre en nytteløs kamp mot krefter som tross alt er større en oss. «Andvevarljod» er et tankevekkende og oppslukende stykke musikk, og den gjør meg grådig nysgjerrig på den større helheten den er en del av. ‘Kvitravn’ er ute fredag 22. Januar. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Ulvehyrde – «Jarlen»

Gitar-akkorder lander som øksehogg mot en bulkete skjoldmur, før tumlende trommer og et pisk-aktig cymbalslag setter i gang en storm av tremolo og blast beats. Ulvehyrde er et nytt norsk svartmetallband med medlemmer fra etablerte grupper som BeastcraftSarkomAngst Skvadron og Voluspaa, og de ramler inn i tilværelsen med et veritabelt pang på debut-singelen «Jarlen». I tillegg til å holde liv i god gammel norsk svartmetall er bandet opptatt av å rette spotlighten mot norsk historie, noe som setter dem i dialog med klassiske band som Windir, samt nykomlinger som Varde.

Ute nå via Dusktone

«Jarlen» tar for seg oppgangen og fallet til «kongens jarl» i et krigsherjet Skandinavia. Bandet maler i store strøk; illsinte strekk av ‘Diabolical Fullmoon Mysticism’-svartmetall renner inn i åpnere lender der Windir-leads fyker som pilesalver gjennom luften. «Sorath Northgrove» deklamerer med teatralsk overskudd over det turbulente underlaget, enda et element de har til felles med landsbrødrene i Varde. Dette er strålende og velprodusert norsk ondskap, og jeg er rimelig solgt på gruppa innen «Jarlen»s siste klagende note dør hen. For tilhengere av kompakt og aggressiv svartmetall med tematisk dybde, sjekk ut Ulvehyrde!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Panzerwar – «Return to the Burial Mound»

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Panzerwar rundet av sitt usedvanlig begivenhetsrike 2020 med låta «Return to the Burial Mound». Låta ble lansert dagen etter det heseblesende albumet ‘Ragnarök’, og makter for så vidt også å antyde et lite skritt i en videreutvikling av enmannsprosjektet. «Return to the Burial Mound» rir videre på den rå og klare produksjonsstilen til ‘Ragnarök’ så vel som forgjengeren ‘Warlord’, men gjør det med en noe mer melodisk og atmosfærisk musikalsk tilnærming som for så vidt minner mer om de tidligere utgivelsene.

I forlengelse av det er «Return to the Burial Mound» faktisk noe av det aller beste jeg har hørt fra Panzerwar. Rent stilmessig er nikket til norske andre-generasjons svartmetallband som Darkthrone og Mayhem nok enda tydeligere enn før. Dette gjelder kanskje særlig sistnevnte band, med Maniacske skrik og et gitarspill som gjør seg godt nytte av høye gitartoner og iskalde arpeggioer blant de voldsomme thrash/speed-metalriffene. Et sjeldent pusterom får man også i et strålende post-chorus riff der trommene letter på trykket og man får servert storslåtte gitarakkorder. Men tross alt: Panzerwars varemerke ligger fortsatt i intensiteten i musikken, som fortsatt treffer uvanlig godt. 

Skrevet av Alexander Lange



Andri from Pagefire – «Disintegrating Rotten Teeth»

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Humoristen og musikeren Andri fra youtube-kanalen «Pagefire» er tilbake med enda en parodisk dissekering av musikalske troper. Denne gangen er det undersjangeren Slam som står for turen, og med seg på laget har han passende nok fått Mats «Slamtime» Funnerud på vokal. Låta er et klassisk slam-låt, som vil si at den er fullstendig overlesset av chuggende gitarer, blikkboks-skarper og vokaler som låter som en hel armé av tette sluk.

I og med at Andri er forbundet med en youtube-kanal er det naturlig at brorparten av låtene han slipper har musikkvideoer som matcher musikkens harselerende natur. Videoen til «Disintegrating Rotten Teeth» kombinerer sjangerens forkjærlighet for hensynsløst drap og meningsløs tortur med den klassiske arketypen «ondskapsfull tannlege», ispedd gjengens sedvanlige fjollerier. Minneverdige øyeblikk i videoen er bl.a. vokalistens forkynnelser fra toalettets trone, slam-sjangerens patenterte «BREE»-growling vokalisert inn i – du gjettet det – en pakke brie, og den mishandlede pasientens genuine forvirring over å bli premiert med en kjærlighet-på-pinne ved operasjonens ende. Musikken i seg selv balanserer hårfint mellom latterfremkallende gjøn og ektefølt slam-musisering, og det Katalepsy-aktige riffet rundt 02:20 er verdt en lytt i seg selv. «Disintegrating Rotten Teeth» er nok en velutført parodi av Andri og gjengen, en sneaky liten sak som hadde kunnet infiltrere en hvilken som helst slam-spilleliste uten at de fornærmede hadde fått nyss om det.

Skrevet av Fredrik Schjerve










Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Panzerwar – Ragnarök

Panzerwar - Ragnarök (2020, File) | Discogs
Ute nå via Death Kvlt Productions, Knekelput Recordings og Worship the Void Recordings.

Det kanadisk-baserte, men like fullt norske, enmannsprosjektet Panzerwar har nok å vise til etter bare knappe to år i spill. Siden oppstarten(?) i 2019 kan man spore hele tretten utgivelser om man inkluderer den nye full-lengderen «Ragnarök» i regnestykket – så er en split også på vei. På den tiden har Gautaz, mannen bak prosjektet, også rukket å danne en aldri så liten historisk utviklingsbane til Panzerwars sound; for mens de første utgivelsene fortonet seg som nokså klassisk obskur lo-fi-svartmetall, går «Ragnarök» i klar forlengelse av «Warlord», som i oktober gikk mer i retning av en hedensk, militant utgave av undersjangeren der voldsomt trommespill, naken skrikevokal og iskalde diskantgitarer dyttes oppi trynet på lytteren for mest mulig effekt.

«Ragnarök» vil dermed rent musikalsk muligens falle i god jord for fans av band som Dark Funeral og Darkthrone, der oppgirede thrash- og punk-vibber virker gjennomgående på plata. «Ragnarök» er i forlengelse av dette usedvanlig – og fascinerende – kaotisk, særlig med den fullstendig hemningsløse skrikevokalen som fungerer utsøkt over det uslepne og rå instrumentale uttrykket. Etter et halvt minutt inn i ‘Into the Light, We Descend’ kastes man rett inn i et heseblesende og uoversiktlig lydbilde, der vekslingene mellom voldsomme blastbeat-partier og åpnere og noe mer melodiske sekvenser kun avbrytes av noen få bortgjemte interludes innimellom der en clean-gitar får puste.

Medaljen har også en bakside, der særlig den prominente skarptrommen – også når man tar hensyn til svartmetallens produksjonsstandarder – får mer plass enn det som virker naturlig i en hvilken som helst sammenheng. Den oppsiktsvekkende produktiviteten til prosjektet får nok også en litt uheldig slagside ved at selve komposisjonene på «Ragnarök» generelt er litt svake. Låtene er nok litt for lite distinkte, det er vanskelig å få øye på en klar idé bak mange av dem og riffene ruller av gårde litt som om de kommer på et samlebånd – få av dem virker spesielt inspirerte eller overveid i en litt bredere sammenheng utover seg selv.

Når det er sagt er imidlertid høydepunktene på «Ragnarök» sterke der de dukker opp – særlig mot slutten av plata. På blackthrash-beistet ‘The Smell of Blood on Frosted Winds’ forsvinner de fleste ankepunktene mine brått der et helrått hovedtema, storslåtte og halvmelodiske svartmetallforløsninger og noen folk-øyeblikk som kommer i beste sendetid. Et doom-aktig melodisk hovedtema løfter på sin side ‘The Children of Mùspell Ride’, og plata får også en verdig avslutning i ‘Battle of the Damned Gods’. Her dukker det kanskje kuleste riffet på hele plata opp helt til sist, og byr således på en aldri så liten cliffhanger for den utgivelsen som avgjort er rett rundt hjørnet.

Skrevet av Alexander Lange



Ulvhedner – Legd

EHML - Ulvhedner - Legd Første full lengder siden 2008... | Facebook
Usignert, tilgjengelig på Youtube.

Fra enmannsutgivelser som kommer som prosjektiler fra et helautomatisk maskingevær går vi til rogalendingene i Ulvhedner og dette bandets første utgivelse siden 2015. Med beina godt plantet i den melodiske folk-svartmetalltradisjonen som en gang ble sparket i gang av Windir har bandet sluppet «Legd» på tampen av 2020 – en forseggjort konseptplate på 50 minutter som kommer innom både metaforiske naturskildringer, besværelser over norsk forsvarspolitikk anno 1940 og nostalgisk poesi.

«Legd» starter i grunnen rett etter min smak – en smak jeg ofte opplever som ganske så subjektiv, all den tid den på et eller annet tidspunkt er prominent hos undergrunns-svartmetallbandene som har hørt sin Burzum og latt seg fascinere av absurd, minimalistisk og atmosfærisk repetisjon. Etter noen flott slåtte, ensomme og iskalde gitarakkorder, lar Ulvhedner nemlig en enkel og vakker akkordrekke vandre gjennom hele ‘Første kapittel: Viljeløst’ så vel som store deler av ‘Andre kapittel: Vonlaushet’ under Xasthursk skrikevokal. Dette forløses etter hvert av et nydelig melodisk parti, en romslig clean-gitar-sekvens og thrash-riffing, og sånn sett er spennvidden og tonen for resten av plata likevel satt før tredje spor rekker å melde seg.

Det er på sitt mest melodiske «Legd» er på sitt beste. Det er i alle fall derfor ‘Frostnatt’ peker seg ut som et klart høydepunkt, så vel som den klart Windir-inspirerte outroen på ‘En storm der ute’ og den påfølgende introen på ‘Solnedgang’. Den Iron Maiden-aktige melodiske marsjen – og riffet – i avslutningssporet ‘Til siste ende’ peker seg også ut i så måte. De mer rendyrka riffene er litt mer hit-or-miss, der for eksempel introen på den nevnte ‘En storm der ute’ klarer å treffe ganske godt mens versriffet på ‘Vedmodighet’ fortoner seg som en litt mer forglemmelig og uninspirert affære som ikke tjener den lavmælte, mørke skrikevokalen spesielt godt. Dette tilfredsstiller kanskje ikke de ambisjonene som kommer klart til uttrykk i «Legd», og som ellers klarer å støtte opp under en spennende og godt gjennomført musikalsk reise – selv om den åpenbart lener seg på visse inspirasjonskilder.

Skrevet av Alexander Lange

Warskull – Woeful

Usignert, ute på artistens Bandcamp.

Enmannsprosjektet Warskull fra Haugesund kom til live gjennom EP’en «Tod ist ewig» i 2015. Siden har prosjektet kommet med en rask, jevn strøm av utgivelser innenfor en variant av svartmetall som i stor grad lener seg på melankolien man vanligvis heller finner i gotisk-inspirert doom-metall. «Woeful» er i så måte et lite oppsiktsvekkende tillegg til Warskulls diskografi, selv om EP’en kan sies å symbolisere et ytterligere steg vekk fra den støyende svartmetallen som i stor grad preget debuten for fem år siden.

På tross av flere blast-beat-partier, særlig i åpningen ‘Insignificance of Being’ og ‘Pessimistic Self-Awareness’, finner «Woeful» nemlig det meste av sin styrke i saktegående black/doom-partier. Med den nokså obskure og mørkt tilslørte produksjonen i bånn fungerer det rent melodiske og atmosfæriske elementet ved dette nokså godt. I tillegg kan Warskull skilte med noen svært forseggjorte og vakre Agalloch-aktige akustiske folk-partier i interluden ‘Euphonius’ og introen på ‘Eat My Heart’.

Det store ankepunktet forblir på sin side det samme som det lenge har vært for Warskull: Vokalen. All den tid skrike-vokalen klarer å kommunisere en desperasjon som står godt til tematikken, ligger den alt for altoverskyggende og langt fremme i miksen. Clean-vokalen fortoner seg ofte som ganske sur, særlig i harmoniene, noe som er synd når tilløpet til kule Woods of Ypres-assosiasjoner fort kunne vært kort for eksempel i åpningslåta. Det får også litt uheldige følger for Lor3l3i-coveret på slutten. Det finnes nemlig for all del en melankolsk, atmosfærisk sprengkraft i mye av det Warskull lager, men i utførelsen er det altså fortsatt en vei å gå.

Skrevet av Alexander Lange


Haalbuaer – Purulent Aapning til Indre Organer

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Om du har lest noe av skrivingen min for Metallurgi er sjansen stor for at du har hørt meg syte over Norges beskjedne status innenfor dødsmetallens rekker. Når det kommer til den mest sørpete gjørmeklumpen av en undersjanger vi har her på kloden er vi nordmenn underdogs så det holder, og hvert bidrag vi klarer å skrape opp fra asfalt og rennestein vil tjene oss godt i det lange løp. Vanligvis pleier disse bidragene å opptre i form av 40-åringer som etter flere ti-år med konsum av undergrunns-kunster endelig finner motet til å spikke på sin egen lille gren på slektstreet, så sjokket var stort da jeg deiset inn på metallum-siden til Haalbuaer og fant et bilde av tre gutter som virker å være av en ganske annen aldersgruppe.

At de tre låtene på ‘Purulent Aapning til Indre Organer’ er skrevet av tenåringer burde overraske de fleste. Den Blood Spore-aktige doom/dødsmetallen som skvulper og velter seg fremover over demoens 13 minutter mestrer så mange ulike moder innenfor uttrykkets noe snevre rammer at jeg trodde vi hadde å gjøre med godt erfarne musikere. Den smussete demo-kvaliteten på innspillingen kombinert med de gurglende, Demilich-liknende vokalene kamuflerer mye av smidighetene og variasjonene Haalbuaer har bakt inn i musikken sin, men om du retter oppmerksomheten mot riff og rytmeseksjon blir det fort tydelig. Seige, slimete Cianide-partier velter inn i semi-melodiske riff som huker sine kroker inn i lytteren med Tomb Molds presisjon. 

Av de tre solide låtene som tilsammen danner ‘Purulent Aapning til Indre Organer’ er det avslutningssporet «Gravferd» som imponerer mest. De dissonante åpningsakkordene og de mystiske, renplukkede gitarene maner frem bilder av et okkult vedskjuls-ritual, før det plutselige hoppet i tempo åpner fall-lemmet til en heseblesende gruvevogns-jakt ala Indiana Jones and the Temple of Doom. Alt i alt virker Haalbuaer så sikre på sine roller som unge dødsmetall-ambassadører at jeg mener de er i stand til å gå løs på et album-prosjekt, selv om de har flust med tid til å eksperimentere seg frem til et sound de er fornøyde med før det blir en nødvendighet. Ta en lytt dersom du har sansen for grumsete dødsmetall med klare ideer.

Skrevet av Fredrik Schjerve




Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Panzerwar – «When the Ravens Call»

Signert til Death Kvlt Productions, singelen er gitt ut av bandet selv på div. strømmetjenester

Panzerwar slapp i dag sin tredje full-lengder ‘Ragnarök’, en plate som ser ut til å være et produkt av en meget inspirert tidsperiode, ettersom singelen som ble sluppet i forkant ikke er inkludert på plata. Dette er i mine øyne et tegn på at mengden utgivelses-klar musikk som er blitt skrevet overskrider artistens plate-visjon, noe som gjør det nødvendig å gi ut de beste resterende låtene som stand-alone singler. Jeg har ende ikke rukket å undersøke om hypotesen min stemmer ved å spinne plata, men etter adskillige gjennomlytt av singelen «When the Ravens Call» virker teorien desto mer overbevisende.

«When the Ravens Call» er en andrebølges svartmetall-låt i sjel og lynne som anvender punkens melodiske side i tillegg til svartmetallens sedvanlige fasinasjon ved sjangerens hurtige og støyende karakter. Dette resulterer i en stormfull dra-kamp mellom de rene gitarenes lengtende konsonans og den intense filinga til de mer tradisjonelle svartmetall-partiene. Den nevnte inspirasjonen kommer tydeligst til uttrykk i refrengets minneverdige melodier, samt det stadig eskalerende dramaet som gir midt-seksjonen sin ildrøde glød. Alt i alt er det en bunnsolid låt, og det at den tilsynelatende ikke var sterk nok til å konkurrere med resten av låtene på ‘Ragnarök’ gjør meg veldig nysgjerrig på hva som venter meg når jeg trykker «play» på full-lengderen. Anbefales alle fans av andrebølges-relaterte uttrykk. 


Ghetto Ghouls – «Garbage Day» & «Edge of the Axe»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Det fjerde adventslyset har brent ned, flax-loddet nærmer seg ferdigskrapt og pinnekjøttet skal snart sjøsettes i et kar med vann. Førjulstida er her for fullt, og det er på tide å nyte en siste liten dose med fersk thrash metall før vi går inn i en periode som er satt til side for ettertanke og oppsummering av det krevende året vi har vært igjennom. Ghetto Ghoulskommer til unnsetning med et aldri så lite julemirakel; et par låter med strømlinjeformet og ytterst effektiv kultfilm-inspirert crossover-thrash.

«Garbage Day» refererer selvfølgelig til den legendariske mordscenen i Silent Night, Deadly Night Part 2, og bandet konsoliderer den tematiske forbindelsen ved å inkludere et sample av den keitete replikken ikke bare en gang, men TO ganger i løpet av introen på låta. «Edge of the Axe» referer også til en kult-klassiker innenfor slasher-sjangeren, denne gangen den titulære spansk-amerikanske filmen fra 1988. 

Sammenliknet med EP-en ‘Out for Justice’ er disse to låtene et hakk sterkere etter min mening. Den klassiske thrash-riffingen kombinert med det gjennomgående høye tempoet resulterer i en seks-minutters alene-fest hver gang jeg setter på låtene på hjemmekontoret, og når låtene under mer teknisk lytting også viser seg å være meget kompakte, velutformede og skuddsikre låter er det ikke så mye å klage på. «Garbage Day»/»Edge of the Axe» gjør nøyaktig det en thrashende dobbeltsingel er ment å gjøre: deaktivere alle kognitive funksjoner og omdirigere all kraften til smile- og nakkemuskulatur.


Skrevet av Fredrik Schjerve