Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Lysjakt – Ethereal Palace

Ute nå via Ofstad Records

Lysjakt er solo-prosjektet til Marius Ofstad fra Stavanger, best kjent som bassist i Deception og som vokalist i den tidligere versjonen av samme bandet, Art of DeceptionLysjakt oppsto originalt i 2018, men ble oppløst før den første besetningen rakk å samle seg rundt et innspillingsprosjekt. Rustet med en endeløs haug av spørsmål rundt eksistens og mental helse så Ofstad muligheten til å plukke opp restene av det kortvarige bandet og samle dem rundt et nytt formål, og resultatet er debutplata ‘Ethereal Palace’ som ble skrevet og spilt inn i løpet av det siste årets sosiale isolasjon. 

Tekstene på ‘Ethereal Palace’ kommuniserer både motstandsdyktighet, vegring og forsiktig optimisme i møte med eksistensielle plager, og musikken speiler dette mentale landskapet med sine sentrale, iboende karakteristikker. Det grunnleggende musikalske uttrykket kan sies å være en moderne og relativt tilgjengelig kombinasjon av sludge og dødsmetall, men andre stilistiske trekk sniker seg inn og ut av sidesynet i løpet av platas snaue halvtime, om så kun for en enkelt idé eller et lengre strekk. ‘Ethereal Palace’ byr dermed på et variert og dynamisk sjangerlandskap, samtidig som det dannes en helhet via Ofstads særegne teft for brutal, rytmisk tyngde.

Blant platas åtte spor finner vi et preludium og et postludium, samt fem låter som alle har blitt gitt ut som singler tidligere – noen så tidlig som i 2019. Dette har nok ikke så mye å si for mottakelsen av plata, ettersom jeg vil anta at et er flere enn meg som går bandet i møte for første gang på ‘Ethereal Palace’. De innledende sporene fungerer mer eller mindre som ledsagere inn og ut av platas mørke og avstraffende atmosfære, imens de seks fullverdige låtene er slagkraftige og mangefasetterte komposisjoner som tidvis har problemer med å beholde sin røde tråd, men som uansett tviholder på lytterens oppmerksomhet og fascinasjon med enkelthet.

Best av bunten er «Death May Die», «Leave the Light» og «Tidens Hånd». Førstnevnte veksler mellom dunkle, atmosfæriske partier og thrashende sludge-riff, med en tekst som stirrer på både guder og indre demoner med forakt i blikket. «Leave the Light» bruker sin brutale melodikk til å fremme en viss stoisk optimisme, – en oppfordring til å se det vakre i det vonde – I tillegg til å ha et avsluttende refreng som i all sin storslagenhet minner om de tårnende platene Amorphis fortsetter å pumpe ut i sin sen-karriere. Til slutt har vi «Tidens Hånd», som til tross for å være et uttrykksmessig avvik utgjør et unektelig høydepunkt basert på det musikalske materialets styrker alene.

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde tilgang på låttekstene, ettersom tematikken ser ut til å ha vært avgjørende for det musikalske sluttresultatet på ‘Ethereal Palace’. De linjene jeg plukket opp med egne ører vitner om en hardvunnet visdom i møte med personlige prøvelser, en visdom som det stadig blir viktigere å finne veien frem til etter hvert som flere og  flere rammes av de samme prøvelsene. Som tidligere nevnt er det ikke alt som henger på greip på Lysjakts debutplate, – en tendens til usammenhengende låtformer er kanskje min største kritikk, hvorav «Irongod» er den største synderen – men disse ukritiske svakhetene forsvinner litt i skyggen av den betydningsfulle tematikken og det komplette, sammensatte musikalske uttrykket Ofstad har valgt til å kommunisere den med. ‘Ethereal Palace’ er en umiddelbart oppslukende og tilgjengelig plate som på samme rommer en tematisk rikdom og dybde, hvilket gjorde det enkelt å kåre den til «Ukas Favoritt». Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve