Det anonyme enmannsbandet Vevstol er tilbake med dose nummer to av sin for-punkede og drivende svartmetall på demoen ‘Fiendtlighet’. Power chordsene og trommenes evige two-step er selvfølgelig med over fra bandets demo-debut ‘Nordvestpassasje’ fra tidligere i år, men i tillegg blir vi servert et par elementer som ikke tidligere har funnet plass i prosjektets materiale. Om du var fan av ‘Nordvestpassasje’s Ildjarn-ske svartmetall er det dog ingen grunn til å fortvile over disse nye tilleggene, ettersom de kun utgjør bittesmå avbrekk fra en ellers primitiv og støyete tonestrøm.
Tidlig Darkthrone (etter deres dødsmetalliske periode) og Mayhem er gode holdepunkter for nye lyttere, en type lavoppløst svartmetall som ikke er redd for å kjøre sine enkle riff fullstendig i stykker via gjentatte repetisjoner. Musikken pløyer seg for det meste fremover uten stans, men enkelte rytmiske oppbrudd og punkteringer bidrar til å gi terrenget den lille variasjonen som holder monotonien (delvis) på avstand. I tillegg har vi de litt større utsvingene som stopp/start-vekslingen mot slutten av «Og Hun Stønnet» og de dødspunk-aktige, snirklende gitarlinjene som åpner «Å Le en Annen Dag». På en såpass ensfarget utgivelse som ‘Fiendtlighet’ fungerer små deviasjoner som dette svært effektivt, ettersom de fungerer som gjenkjennelige landemerker i et ellers uniformt terreng.
Da de samme dundrende akkordrekkene og trommene som preget ‘Nordvestpassasje’ åpnet showet på «Endelig Oversvø» var jeg litt bekymret for at ‘Fiendtlighet’ kom til å være nærmest identisk sin forgjenger. Etter å ha lyttet gjennom demoen adskillige ganger kommer jeg dog til samme konklusjon som sist: at Vevstol makter å blande inn akkurat nok begivenheter i musikken sin til å unngå at det oppfattes som en sammenhengende strøm av hvit støy. Dette avhenger selvfølgelig av en viss forkjærlighet for monotone og primitive, støyende svartmetallvarianter – de fleste alminnelige lyttere vil nok allerede i løpet av demoens første minutt kunne erkjenne at musikken ikke er for dem. Det er nok en grense for hvor lenge Vevstol kan operere med akkurat dette formatet før det oppleves som ensformig, men på ‘Fiendtlighet’ holder artistens nådeløse og insisterende svartmetall-visjon fortsatt vann.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vadatajs – Mine Kingdom Lost
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Vadatajs er et enmanns-svartmetallband fra Skjetten som ikke forsøker å legge skjul på hva som er prosjektets agenda. Med titler som «Worthless Human Meat» og «Creature in the Corner of My Room» plasserer debuten ‘Mine Kingdom Lost’ seg trygt og godt i DSBM (depressive suicidal black metal)-verdenen, hvilket er det kanskje dystreste og mest ufiltrerte hjørnet av metallen som helhet. Urovekkende som et nihilistisk og trøstesløst skrik ut i eteren – DSBM er en sjanger som sjelden øyner veien ut av det altoppslukende mørket, men som heller velger å vektlegge dette mørket i sin musikalske utforming. Likevel er det tegn til vitalitet og håpefull eskapisme på ‘Mine Kingdom Lost’, en skive som makter å både imponere og forvirre anmelder om hverandre.
Fra et utgangspunkt i Windirs melodiske svartmetall puttet inn i et lav-oppløst Bandcamp-format går veien innom flere ulike uttrykksmessige holdeplasser i løpet av platas 40 minutter. Dødsmetalliske riff og harmonier stikker seg ut av den nordiske tåken som preger resten av utgivelsen, og det samme gjør de sure og Jute Gyte-aktige ledegitarene som sprer sine krokete vinger fra tid til annen. Det man kanskje vil huske best fra sine første gjennomlyttinger av plata er nok dog de melankolske og lengselsfulle, arpeggierte gitarene som dominerer platas midtseksjon. Det er her håpefullheten trer inn i sin rolle som motpol til det evige mørket som kaster sitt likklede over plata; og denne tendensen finner sitt naturlige høydepunkt i det drømmeaktige 8-bit/dungeon-synth-landskapet i «Worthless Human Meat»s midtparti.
Ideene som utgjør låtenes grunnmur er beint over bunnsolide. Den melodiske svartmetallen på åpningssporet «The Burning of My Castle» fester seg til sinnet med grove kroker, og det samme gjør de golde folk/svartmetall-frasene som pisker i gang platas ti minutter-lange avslutning «Loss of Perception and Time». Produksjonen er – sjangeren tro – pistrete og gnagende, men kombinert med de desperate og uhemmede vokalene oppleves skiva som et ektefølt utbrudd av håpløshet og sinne. Vadatajs har dog en tendens til å kutte opp låtene sine med lommer av total stillhet, og de fremstår dermed mer som vignetter enn ferdigstilte og gjennomkomponerte stykker musikk. Dette er kanskje den mest presserende kritikken jeg kan rette mot skiva, ettersom det er lite annet på ‘Mine Kingdom Lost’ som vil irritere folk med mye erfaring med sjangeren fra tidligere.
Som alle utgivelser som har med DSBM å gjøre er det viktig at man er fortrolig med sjangerens kultur og sound for å få noe av substans ut av ‘Mine Kingdom Lost’. Det skal ikke være noen tvil om at skiva er et artefakt fra Bandcamps dypeste og minst befarte dalstrøk, men det skal heller ikke være noen tvil om hva Vadatajs har fått til på ‘Mine Kingdom Lost’. Plata er en personlig og affekterende reise gjennom et fragmentert og plaget sinn, og å høre på musikken er nesten som å delta i den frigjørende renselsen som forekommer når man spiller inn intens og emosjonell musikk. Sånn sett er skiva trolig et ypperlig tillegg til platehylla for folk som vet å sette pris på DSBM; for øvrigheten vil nok gleden springe ut ifra å følge platas melodiske svartmetall-bevegelser inn i skivas reflekterte midt-seksjon. Det er nok uansett liten tvil om at ‘Mine Kingdom Lost’ kommer til å finne veien til de av dere som trenger den mest.
Sâver er et prosjekt med medlemmer kjent fra Tombstones og Hymn. Det er nok også et prosjekt som kanaliserer de kreative kreftene bak stoner-, sludge- og doom-metallen i disse bandene til noe som i større grad ligger i et litt romsligere og teksturfokusert post-metal-landskap. Debutplata «They Came with Sunlight» kom for to år siden, og nå står en split med det belgiske pysch-metallbandet Psychonaut ved navn ‘Emerald’ for tur – en utgivelse der bandene egentlig utfyller hverandre såpass naturlig og godt at det nesten kan føles mest som én eneste EP fra ett band.
Jeg må, på tross av denne bloggens strenge fokus på norske band, åpne med å slå fast at Psychonauts «The Great Realisation», er en strålende åpning på ‘Emerald’. Låta varer i hele 16 minutter, og bandet plasserer suggererende, drømmende partier på helt utmerket vis i en struktur som føles ganske så progressiv.
Sâvers bidrag er de to påfølgende – og siste – låtene: «Dimensions Lost» og «Obscured by Aeons». Førstnevnte er en usedvanlig interessant, eksperimentell og elektronisk sak som plukker opp tråden fra den nærmest overveldende Psychonaut-låta, der Sâver leker med minimalistiske trekk og får frem en ganske guffen stemning i de lange, iskalde ambient-tonene. Metallen vender imidlertid tilbake når låta videre glir godt over i «Obscured by Aeons», der Sâver blander stoner-girarer, de metalliske teksturene jeg kjenner fra band som Lantlôs med beinhard og seig sludge-riffing a la Neurosis. Det gjøres på dynamisk vis i en lang og interessant låt, der Sâver evner å få svært mye ut av elementer og motiver som egentlig er ganske så monotone. Variert vokal, meditative og fantastisk tunge gitarsekvenser og tålmodig oppbygning gjør denne låta til en verdig avslutning på en split jeg har fått overraskende mye ut av – ‘Emerald’ anbefales på det varmeste.
Skrevet av Alexander Lange
Communion of Souls – Concept of Illusion
Ute nå via Rocktower Records
Communion of Souls er et tungmetall-band fra Ringsaker som lar seg inspirere av 70/80-tallets fundamentale dokumenter, spesielt klassikerne som ble produsert av den britiske ny-bølgen som kjennetegnet via bandene Iron Maiden, Judas Priest og et helt hav av mindre kjente entiteter. Til tross for at de virker å være relativt ukjente i både innland og utland har gruppen allerede skrevet og sluppet to plater og en EP, samtlige med et sound og en visuell utforming som taler om et band som vet nøyaktig hvor de vil med musikken sin. Nå i slutten av Mai ble tredjeplata ‘Concept of Illusion’ sluppet via Rocktower Records, en utgivelse som utgjør et logisk trinn videre for deres tilbakeskuende lydbilde.
Mitt førsteinntrykk av Communion of Souls da jeg trykket play på deres nyeste utgivelse var at det her måtte være snakk om musikere som var aktive, om ikke helt i begynnelsen, så i alle fall i kjølvannet av den britiske bølgens opprinnelse og ekspansjon. Musikerne synes å ha fullstendig oversikt over NWOBHM-inventaret og dets finurligheter, så jeg ble rimelig overrasket da jeg fant ut av Communion of Souls ble opprettet i 2012. Den uanstrengte måten de kombinerer særegenhetene til grupper som nevnte Maiden og Priest med de blankere overflatene til grupper som Queensrÿche og Dokken vitner om at banden mer eller mindre har levd hele sitt liv med NWOBHM-slagere på anlegget, og at de nå er klare for å jobbe i retning sitt eget take på uttrykket.
Plata kaster lytteren hodestups i en av bandets episke, harmoniserte åpninger på singelen «Master of Disaster», som etter litt gnissende gitar-harmonics bryter ut i et røft, JudasPriest-aktig riff. Før-refrenget og refrenget plasserer Maidens rolle som primær inspirasjonskilde i rampelyset via vokalmelodier som dobles av ledegitaren, samt et refreng som domineres av Johannes Hullebergs Dickinson-aktige belting. Førstesingelen «Abyss» introduserer oss derimot for de nevnte «blanke flatene» til Queensrÿche via versets renplukkede gitarer, samt et refreng som trolig er det sterkeste på hele plata. Så langt er alt vel i Communion of Souls‘ ærbødige univers, og den duellerende gitarbroen på «Abyss» sørger for å understreke dette på insisterende vis.
Både tempo og energinivå eskalerer så drastisk på de neste par sporene, den fartsglade hardråkk-kula «End of the World» og den nesten bøllete og uregjerlige «Mindless Mind». På dette tidspunktet har Communion of Souls demonstrert det samlede arsenalet som anvendes på resten av plata, og den videre spenningen stammer mest fra måten de varierer det musikalske landskapet heller enn de rå bestanddelene av landskapet i seg selv. «Time Has Come» er unntaket som bekrefter regelen, som med sine lekne gitarstemmer minner om de mer rampete kreative impulsene til band som Hell og Satan.
Så er det en gang slik med denne typen bombastisk og storskalert tungmetall at suksessen avhenger av bandets evne til å overbevise fullstendig i alt de gjør, fra hvert minste gitarlick til de mest stratosfæriske Halford-hyl. Til tross for sine mange år som musikere har ikke Communion of Souls klart å oppnå denne nesten overnaturlige selvfølgen i sitt mest tekniske spill, og som resten av oss dødelige strekker de som resultat ikke mye lenger opp en sokkelesten til sine gjeveste idoler. Dette utsagnet tror jeg nok at gutta i Communion vil innfinne seg i, ettersom at de mest sannsynlig kjenner de uoppnåelige høydene til sin utvalgte uttrykk enda bedre enn undertegnede. ‘Concept of Illusion’ er uansett et solid stykke klassisk metall som vil være som kattemynte for folk som vokste opp med sjangeren, samtidig som den etterlater enda litt rom for Communion of Souls å vokse inn i på sin neste utgivelse.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Filthdigger – Abysmal Demo
Usignerte, ute nå via bandets Bandcamp
For de av oss som har latt seg bergta av de udødelige klassikerne fra 80/90-tallets dødsmetall-pionerer er det et utsagn som aldri kommer til å lyde falskt: vi kan aldri få nok dødsmetall. En kar som har tatt denne universelle sannheten til seg er «Nekromizör», som i 2012 opprettet sideprosjektet Filthdigger for å spille dødsmetall slik den var ment å spilles, nemlig «råttent, hardt og fort». Etter utgivelsen av mini-albumet ‘Damned by the Living Dead’ tok bandet en kortere pause, men returnerte sporenstreks med en advarsel om at «the chopping spree is on.»
Sist uke ble vi servert klassisk dødsthrash av Agders-bandet Nithe, og da er det vel bare på sin plass at Filthdigger representerer dødsmetallen seigere og sykeligere impulser med ‘Abysmal Demo’ denne uka. Demoen henter sine klareste trekk fra de tidlige utgivelsene til band som Autopsy og Grave, en kombinasjon av stampende riff, kravlende doom/døds, samt en og annen rabid spurt. Kledt i en produksjon som kombinerer den klassiske dødsmetallens obligatoriske råte med en hakket mer moderne klarhet og punch ligger forholdene til rette for en forjævlig og smektende dødsmetall-demo, forhold som gutta i Filthdigger vet å benytte seg av.
Åpningslåta ‘Abysmal Grave’ er med sine nesten ti minutter en soleklar hovedattraksjon. Ondskapsfulle kvintharmonier inspirerer de antatte døde til å lee på både lemmer og kistelokk, og innen den tikkende ride-klokken har rukket å telle ned til bandets fulle entré har en betydelig mengde av levende døde rukket å organisere seg i posisjon til det som kan se ut til å være en «Wall of death». Filthdigger bryter ut i et infernalsk og jagende riff, og de døde konsertgåerne detonerer i en eksplosjon av likrester, lemmer og blodsprengte øyne. Bandet setter deretter fyr på det som er igjen av likene, og iakttar det blussende bålet til lyden av en langstrakt og sakteflytende strøm av melodiske ledegitarer over hypnotiserende doom/death.
«Wrath (of the Dead)» springer så ut av krypten med en klassisk, huggende dødsmetall-fanfare, før et punkete, d-beat-akkompagnert hovedriff etablerer låtas gjennomgående høye tempo. Gitarene, – som låter som at de dekket av pels-aktig mugg – danner et robust underlag til «Violator»s intense og avsindige brøling, og det hele bygger til en adrenalin-injeksjon av et spurtende dødsthrash-parti som er verdt inngangsprisen i seg selv. Det avsluttende coveret av Autopsys «Ridden with Disease» kan virke overflødig for lyttere som er kjent med Filthdigger fra før og heller gjerne skulle hatt mer original-materiale, men for min egen del er inkluderingen av låta et logisk valg som demonstrerer hvor nære bandet er å fange den mytiske og flyktige «dødsmetall-ånden» som animerer de gamle klassikerne.
‘Abysmal Demo’ er en utgivelse som overbeviser i sin gjenreisning av gamle idealer, og som byr på akkurat nok av egne innfall og påfunn til å unngå status som ren hyllest. Den autentiske, kompakte råten som bandet farer med er virkelig ikke overbrukt blant de beskjedne, norske dødsmetall-legionene, så plassen er mer eller mindre reservert under Filthdiggers navn om de ønsker å legge beslag på den. Forhåpentligvis har de en oppfølger til ‘Damned by the Living Dead’ på vei, men imidlertid kan vi nyte den rike stanken av dødt vev som oser ut av ‘Abysmal Demo’, en obligatorisk lytt for norske fans av OSDM.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vandrer – Pilgrim of the Pineal Light
Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester
Det er ikke mange i Norge som bryner seg på den spennende og risikable rariteten instrumental doom-metall. Kanskje er det trondheimske enmannsprosjektet Vandrer, med Ole Martin Hellesø bak spakene, det eneste som gjør nettopp det her til lands. Siden oppstarten i fjor har Hellesø i alle fall servert mangfoldige minutter med monumentale, seige og dystre dommedagstoner, først på den selvtitulerte debuten og deretter ‘In Search of the Path to Return’ i januar. Sistnevnte var en plate som imponerte meg med en del mektige riff og en helt fantastisk gitarlyd, men som – muligens i forlengelsen av sjangerens natur – ble noe ensformig i lengden der samtlige låter strakk seg over timinuttersmerket.
Den nye og litt kortere utgivelsen ‘Pilgrim of the Pineal Light’ følger i mye av det samme sporet, i alle fall i utgangspunktet. Tittellåta åpner ballet i klassisk stil med noen riff som føles større enn alt mellom himmel og jord, lavmælte leads og taktfaste trommer – og tonen for låta er dermed satt. «Pilgrim of the Pineal Light» durer og går i over 13 tunge minutter, der et lite avbrekk med clean-gitarer fungerer som et brudd mellom to hoveddeler som, med litt unntak underveis, baserer seg på det samme, meditative doom-riffet.
Igjen er det ikke riffet og lyden av det, men den ganske endeløse repetisjonen, som gjør at jeg holder hyllesten litt tilbake og savner at Vandrer får litt mer ut av tonene. Gitarlyden er som før helt i toppsjiktet av hva jeg har hørt av norsk metall de siste månedene, og får noe helt fantastisk grovkornet av det som åpenbart er en høylytt rørforsterker.
Og sånn sett forløses også et tidligere uforløst potensiale i andrelåta «Closing the Loop of Creation» – en sann drone metal-juvel. Kall Vandrer en Sunn O)))-klone på denne låta om du vil, men for en som meg, som alltid har satt pris på Stephen O’Malley og Greg Andersons evne til å finne den helt riktige gitartonen i verkene sine, synes jeg denne låta uansett er en strålende prestasjon av Vandrer. «Closing the Loop of Creation» er det desidert kuleste jeg har hørt fra dette prosjektet til nå, nettopp fordi Vandrers utmerkede forståelse og tilnærming til gitarlyd får så god og passende eksponering ved at ikke bare vokal, men også trommer, er fullstendig fraværende. For dette er ikke noe mindre ensformig enn alt det andre Vandrer har kokt opp, men rendyrker det Hellesø får til aller best på en svært appellerende måte og bringer lytteren til et litt annet sted. En ordentlig deprimerende lead og egentlig ganske vakre clean-gitarer mot slutten gir låta attpåtil litt variasjon.
Så er både tittellåta på denne EP’en(?) og, for den saks skyld, det meste av Vandrers tidligere materiale, spennende og mektige saker. ‘Pilgrim of the Pineal Light’ går inn i diskografien til et prosjekt jeg gleder meg mye til å følge med på videre fordi prosjektet holder en god, om enn noe ensporet, kvalitet ved like. Så er det altså det direkte nye ved denne utgivelsen som imponerer meg desidert mest.
Skrevet av Alexander Lange
Vevstol – Nordvestpassasjen
Ute nå via Nithstang Productions
Nithstang Productions er et plateselskap som fra en ukjent lokasjon pumper ut mengder av anonym, rå svartmetall. Formatet er kassett, det visuelle begrenser seg til et pirrende fargespill av svart og hvitt, og innspillingene høres på det jevne ut som om de er spilt inn på en Fisher-Price Play Tape Recorder i forsetet på en Audi ’71-modell. Vevstol er en av mange artister som får pushe sin misantropiske elendighet ut til plateselskapets trolig dedikerte publikum, og deres sound er en forpunket og forbrent form for svartmetall som ikke har behov for fjærpenn-veivende tullinger som meg for å finne frem til de riktige lyttere.
Med låttitler som «Det Svingende Vannet» og «Bar Rognskjoldet» er i det hele tatt litt tvil rundt hvorvidt Vevstol er norske i det hele tatt, men jeg velger – som jeg alltid gjør – å blindt og totalt ukritisk stole på Metal-Archives sin informasjon. ‘Nordvestpassasje’ er i alle fall en liten perle av en lav-oppløst svartmetall-demo, befolket av åtte barbariske låter som tvinger deg i knestående med brysk og insisterende stahet. Samtlige låter bygger på en punkete two-step i trommene og ignorante power chords i gitarene, med en og annen omvei innom enten pur, stormende svartmetall eller tilslørte, melodiske lender. Det er egentlig ikke så jævlig mye mer å si enn at vi har med pur og no-nonsense svartpunk å gjøre, som til tross for sin repetitive natur griper tak i både hud og hår og truer med å fortære deg på like linje med de firbente drapsmaskinene på kassett-coveret. Lytt med omhu.
Metallurgi 