Sworns ‘A Journey Told through Fire’ begynner fort å utmerke seg som en av de kommende månedenes mer lovende plateprospekter fra norsk hold. Førstesingelen «Calamity Sea» benyttet bittersøt melodikk og en voldsom, Insomnium-aktig skala til å male et apokalyptisk stillbilde bestående av melodisk svarmetall. «Grand Eclipse» gjør ikke noe dårligere jobb i så henseende, men intensiverer Bergensbandets episke sound via strie strømmer av melankolske gitarfraser og tordnende vokal.
Samtlige av de separate elementene som utgjør «Grand Eclipse» har en viktig rolle i låtas konstruksjon. Den klassiske, melodiske svartmetallen hever sceneteppet på storstilt vis, de drivende Uada-ismene driver oss lenger inn i komposisjonens dramatiske utfoldelse, og kassegitarenes fredfulle meditasjon brer seg som en måne-opplyst innsjø over låtas midtseksjon. Åpningstemaets retur er et virkelig gripende øyeblikk som rettferdiggjør låtas tålmodige mellomspill, før et tradmetallisk farget, melodisk dødsmetall-riff setter punktum for opplevelsen. Sworn har definitivt gjort seg bemerket hos undertegnede med sine to nye singler, og jeg skal innrømme at jeg er svært spent på om resten av ‘A Journey Told through Fire’ klarer å matche kvaliteten til disse. Anbefales fans av episk og bittersøt, melodisk svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Fixation – «Flat Earth»
Ute nå via Indie Recordings
Fixation er et metalcore-band signert på ærverdige Indie Recordings, og et band som tidligere har bygget rennomé gjennom EP’en ‘Global Suicide’ som kom i 2020. «Flat Earth» er siste låt ut i en nokså lang rekke singler, noe jeg tør anta at innevarsler et plateslipp i løpet av året.
I så fall er det mye som tyder på at Fixation sammen med Atena vil stå for et sterkt metalcore-statement fra Indie Recordings’ side i år. De tidligere singlene er sterke, «Flat Earth» likeså, og det er snakk om emosjonell, kraftfull og velprodusert metalcore tilpasset de større konsertstedene her i verden. Like sterke høydepunkter som sine label-kamerater i Atena produserer kanskje ikke Fixation, men det er likevel all grunn til å glede seg til bandets videre eskapader. Særlig synth-bruken gir det lille ekstra.
Skrevet av Alexander Lange
Eternity – «Hymn»
Ute nå via Soulseller Records
«Hymn» er andre singel som er sluppet fra Eternitys kommende plate ‘Mundicide’. Eternity er et svartmetallband som har holdt koken i omkring 20 år allerede, men som før sommerens plateslipp kun har sluppet to fullengdere tidligere. Og mens første singel «Journey towards the Darkside» ga litt blandede følelser hos undertegnede, makter «Hymn» å imponere mer.
«Hymn» baserer seg på et velfungerende, fengende og folk metal-aktig hovedtema som holder komposisjonen godt sammen hele veien gjennom. På toppen av dette kommer også noen velimplementerte symfoniske elementer i form av korvokal som attpåtil er med på å bygge opp til et svært og tilfredsstillende klimaks. Plata kommer om en måned.
Skrevet av Alexander Lange
Jernlov – «Salvation»
Ute nå via Nordic Mission
Jernlov er tilbake med nok en majestetisk og stormende singel fra sin kommende andreskive ‘Resurrection’. I denne omgang har de med seg finske Eero Tertsunen, som med sin fartstid i band som Symphony of Heaven, Angel of Sodom og Renascent er å regne som en betydelig skikkelse innenfor den kristne ekstremmetallscenen.
«Salvation» åpner med et storslått tema som peker i retning melodiske svarmetallband fra både Norge og Finland – henholdsvis f.eks Nattverd og Sargeist. Bandets nye singel er en langt mer dynamisk affære enn sin forgjenger. Både piano, meditative mellomspill, brutale gitarbrekk og antydning av folketonalitet benyttes på låta, hvilket skaper en hakket mer levende kontrast til «The Final Prayer»s durende dobbelbass. Låtstrukturen oppleves dog en smule sporadisk, og spesielt avslutningen på låta er noe brå og antiklimaktisk satt opp mot låtas prangende åpningsstrekk. Det er likevel åpenbart at Jernlov har litt av hvert av perspektiver å tilføre den norske scenen, så jeg gleder meg til å se hva gjengen har stelt i stand på sin kommende andreskive.
«Prestehammer» er tredje singel fra Tsjuders kommende plate ‘Helvegr’, som slippes på fredag om tre uker. Den inngår også i en rekke med singler som har imponert, der særlig den første, «Gods of Black Blood», har innevarslet en sterk utgivelse med sin stormende og velproduserte svartmetallske innmat.
«Prestehammer» åpner i klassisk Tsjuder-stil, der bandet tråkker i gang med et vanvittig, 1349-aktig tempo etter å ha ladet opp med låtas hovedtema. Gitararbeidet imponerer som på de to foregående singlene, og Tsjuder gjør også denne låta til en mer variert opplevelse ved å skru ned tempoet noen hakk ned og fore lytteren med noen særs tilfredsstillende black’n’roll-takter etter hvert. «Prestehammer» slår meg ikke like mye i bakken som «Gods of Black Blood», men bidrar på alle måter til å bygge høye forventninger til ‘Helvegr’.
Skrevet av Alexander Lange
Relentless Aggression – «The Absolute Pointlessness of Everything»
Ute nå via Indieco Records
Debutskiva til Relentless Aggression, ‘A Shadow of All Things Broken’, kom som en gedigen overraskelse da den ble sluppet i 2021. Vi snakker om et band som så sin oppstart på den norske scenen allerede på 80-tallet, gikk i oppløsning uten å ha gitt ut en eneste skive, og som nå gir ut en debut som ulmer av kreativ glød og uforminsket entusiasme for thrash-sjangeren hele 30 år senere. Ja, skiva var en ufokusert og noe løst sammensnekra sak, men kvaliteten på riffarbeidet i kombinasjon med bandets energiske leveranse gjorde ‘A Shadow of All Things Broken’ til en nevneverdig hendelse innen norsk thrash uansett.
Nå er bandet ute med en ny singel kalt «The Absolute Pointlessness of Everything». Tittelen alluderer altså ikke til meningsløshet eller nihilisme, men er en nådeløs kritikk av samfunnets apati og hjelpeløshet i møte med store, vidtomspennende problemer. Det musikalske bakteppet for denne klassiske thrash-tematikken er – passende nok – klassisk thrash, selv om en og annen referanse til fartsmetall også lurer seg inn i den konstante strømmen av mitraljøse-riff. Låta fungerer omtrent like godt som det beste materialet på debutskiva, selv om jeg føler at trommespillet til Iver Sandøy låser seg litt vel fast til thrashens punkete to-stegs-groove. Det er uansett kjekt å høre fra gutta i Relentless Aggression igjen, og fans av klassisk vestkyst-thrash av både norsk og amerikansk sort burde kunne tyne litt av hvert av moro ut av «The Absolute Pointlessness of Everything».
Skrevet av Fredrik Schjerve
SPLIT//BITE – «Forgotten Place»
Ute nå via Loyal Blood Records
SPLIT//BITE er et splittert nytt metallisk hardcore-band fra Bergen som skriver musikk for «folk som vandrer gjennom mørke bakgater i en tilstand av hypnagogi». Kvartettens blytunge og spastiske hardcore kommuniserer definitivt en følelse av delirium og mild sinnsforvirring, samtidig som den er mørk og brutal nok til å sende tankene i retning alskens sotete, futuristiske robot-dystopier. Uttrykksmessig kan bandet, om noe reduktivt, oppsummeres som en kollisjon mellom norske Hammok og amerikanerne i Knocked Loose – kanskje spesielt på deres kølsvarte EP ‘A Tear in the Fabric of Life’ fra 2021. Det er ikke så mange norske hardcore-band som går for den samme tyngden og eksplosiviteten til band som Hammok, så det er digg å få servert nok en motpol til «Skandi-coren» som dominerer for øyeblikket. Ta en lytt på «Forgotten Place» dersom du har sans for sofistikert hardcore som ikke fullstendig skyr unna beatdown-kulturen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Maakeskit – «Hellfire»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Hele Tønsbergs Maakeskit er tilbake med ny logo og ny singel etter å ha forvirret undertegnede og metallverdenen generelt med sin debutskive i 2022. I denne omgang er det kun den nye logoen som har noe særlig med måker å gjøre, ettersom singelen «Hellfire» virker å være en heller tradisjonell metallisk ode til helvete og dets innbyggere. På den annen side kan man dog anta at helvete vil være fullt av nettopp måker, så kanskje har luftens rotter en rolle å spille i bandets nye singelen likevel.
Det er lite som har endret seg ved det musikalske siden sist vi møtte Maakeskit. Uttrykket deres kan fortsatt oppsummeres som en melange av udefinerbare, ekstremmetalliske elementer – selv om det skal sies at åpningsriffet låter litt som noe Satyricon kunne funnet på rundt ‘Volcano’/’Now, Diabolical’. Vokalen kan fremdeles best oppsummeres som «blyg growling», og produksjonen er nyss så digital og sprikende som den var på ‘Filthy Flying Feathery Fucks!’ i 2022. Man kommer dog ikke til Maakeskit for å få servert kremen av norsk ekstremmetall, men for å hengi seg til drapsfantasier rettet mot måkebestanden levert over tunge gitarer og hamrende trommer. Sånn sett er «Hellfire» en 5/10 låt, ettersom den har tunge gitarer og hamrende trommer, men absolutt ingen måker. Skjerpings.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Myrkskald – «My Sharpened Axe»
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Myrkskald er et splitter nytt prosjekt som nå har gitt livstegn fra seg for første gang med slippet av låta «My Sharpened Axe». Bandet kan nok aller best beskrives som et symfonisk svartmetallband, og demonstrerer i det hele tatt en såpass god forståelse for sjangerhåndverket at man nesten må anta at medlemmene har en del erfaring fra andre og lignende prosjekter.
Myrkskald kan nok beskrives som noe generiske i all sin profesjonalitet. Likevel er «My Sharpened Axe» en svært god og stilistisk potent låt. Her blandes symfoniske elementer a la Dimmu Borgir, melodisk håndverk som kan minne om et band som Wodensthrone, og en vokal som skaper tilløp til noe som ligner storslagenhetene i musikken til Mgła og Behemoth. Låta er også godt strukturert og bygger blant annet opp til et strålende melodisk tema mot slutten. Anbefales!
Grunnet juicy arbeidsmengder i redaksjonens private sfære har vi ikke klart å publisere omtaler av favorittplatene våre de siste tre ukene. For å gjøre saken enda vanskeligere, bestemte Norges metallscene seg kollektivt for å prøve å sette Guinness-rekord i antall kvalitetsutgivelser nettopp denne måneden. Litt av en ting å klage over, jeg vet. Dette har dog ført til et veritabelt fjell av foreløpig uomtalte plater – et lass vi stadig jobber med å redusere i størrelse. Nå har vi endelig funnet tid til å skrive litt om favorittplatene våre fra de siste tre ukene, så her følger omtaler av ukas favoritt fra henholdsvis uke 19, 20 og 21.
Takk for tålmodigheten!
Heimland – Forfedrenes Taarer
Ute nå via Edged Circle Productions
Heimland har på kort tid markert seg som en av de mest lovende, unge prospektene på Vestlandets svartmetallscene. Dette skyldes ikke nødvendigvis at scenen har minsket i både størrelse og relevans i senere tid; selv om dette strengt tatt virker å være tilfellet. Det skyldes heller at Heimland har et solid grep rundt tonespråket som vokste frem i hjemtraktene på 90-tallet, samtidig som de unngår å plagiere sine inspirasjonskilder. På debutskiva ‘Forfedrenes Taarer’ maler gutta fra Karmøy et nytt og levende bilde ved hjelp av gamle fargepalletter, og etterlater sin tidligere diskografi ettertrykkelig i støvet i samme håndvending.
Heimland henter ikke signaturen sin utelukkende fra én eller to artister fra Vestlandets legendariske scene på 90-tallet, men danner på mange måter et slags tverrsnitt av fenomenet over platas spilletid. Det virker definitivt mest naturlig å se bandet i lys av den hedenske tradisjonen, hvor band som Kampfar, Helheim og Einherjer gir en god pekepinn på hva man kan forvente på ‘Forfedrenes Taarer’. På samme tid baker bandet inn Sognametallisk melodiføring, den storslåtte ganglaget til tidlig Enslaved og til og med et black’n’roll-riff eller to i sitt klassiske men mangefasetterte sound. Den siste puslespillbrikken som mangler er de akustiske arrangementene til tidlig Ulver, som bidrar til å strukturere plata med sine strategiske plasseringer ved platas begynnelse, midtdel og avslutning.
Til tross for at skiva kun varer i drøye 34 minutter, ser bandet seg nødt til å åpne sin debututgivelse med en staselig og forseggjort musikalsk gest. «Doedens Foerstning» og «Ved Doedens Vugge» slås sammen til én musikalsk hendelse i så henseende, hvor førstnevnte introduserer temaene som sistnevnte knytter sammen til en storstilt, majestetisk komposisjon. Jeg tenker nå kanskje at hovedmelodien melkes i overkant, samt at broen oppleves som forlenget i forhold til det materialet krever. Likevel vil jeg si at Heimland har gjort et klokt trekk i heve sceneteppet med en slik ambisiøs manøver, og «Ved Doedens Vugge» gjør unektelig inntrykk på meg til tross for sine enkelte skavanker.
Åpningskomposisjonen er definitivt variert nok i seg selv, men ‘Forfedrenes Taarer’s midtre strekk demonstrerer hvor bredt Heimland har kastet nettet på sin første plate. «Lagt i Ruiner» kombinerer vikingmetallens huggende riffing med fossende melodisk svartmetall; «Iskald Raatten Jord» tøyer 90-tallsprinsippene for å meske seg med black’n’rollens svansende rytmikk, og tittelsporet går fra et dramatisk utgangspunkt til et svingende heavy metal-ganglag i løpet av åpningsminuttet. Spesielt sistnevnte er en særstilt perle på plata, som følge av måten bandet baker tematikkens sørgende affekt inn i avslutningens tonespråk, samt den overraskende innviklede men ruvende katedral-fasaden de reiser på låtas bro.
Med sin halvtimes spilletid har ikke Heimland noe tid å kaste bort på overflødige ideer, og man finner heldigvis ingen av disse på ‘Forfedrenes Taarer’. Førstesingelen «Skugger fra ei Svunnen Tid» leverer nok en stormende, melodisk perle på tampen av opplevelsen, før «Ættestupet» senker sceneteppet med en like prangende gest som åpningslåta. «Ættestupet» gir kanskje i størst grad inntrykket av at Heimland har mestret sitt utvalgte musikalske språk på skiva; et melodisk men aggressivt sound som kommuniserer både hardførhet, stolthet og melankoli. Heimland har på mange måter utformet en ideell svartmetallisk platedebut med ‘Forfedrenes Taarer’, en skive som bør grådig fortæres av samtlige tilhengere av Vestlandets hedenske svartmetall-tradisjoner.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nadir – Extinction Rituals
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Nadirs debutskive virker fullstendig blottet for håp. I deres øyne har vi mennesker allerede signert vårt eget testamente, hvor det eneste vi etterlater i det vi marsjerer taktfast inn i vårt eget endelikt, er en nedbrent og istykker-fortært klode. Dette vil dog ikke si at ‘Extinction Rituals’ er gjennomsyret av nihilisme – tvert i mot. Over ti låter fordømmer Nadir apatien, grådigheten og hybrisen som har slått rot i kulturen, og sørger over fraværet av et verdigrunnlag som kan knytte oss sammen som art. ‘Extinction Rituals’ sin overordnede tese virker dermed ikke å være at menneskets eksistens er foruten mening, men at vårt storstilte ego har blendet oss for denne meningen og posisjonert oss ved kanten av avgrunnen.
Sånn sett kan ‘Extinction Rituals’ minne litt om She Said Destroys ‘Succession’ fra 2021; en tilsvarende rasende og svartsynt skive.Men der ‘Succession’s dommedagsprofeti ble kommunisert via sørgmodig og oppildnet postmetall, går Nadir enda hardere til verks for å skildre destruksjonen vi både utøver og er på vei mot som art. På ‘Extinction Rituals’ møtes forkullet svartmetall, hamrende, ødeleggende dødsmetall og konfronterende, metallisk hardcore møtes til et voldsomt og blodig gateslagsmål, hvor ingen av bestanddelene forlater åstedet som seierherre.
Plata begynner like så godt med å stirre uvikende ned i avgrunnen på introduksjonssporet «Void», før «Iron Lung» detonerer en sprengladning av svart- og dødsmetalliske splinter. Måten Nadir kombinerer elementer for å lage et innfløkt ekstremmetallisk urverk kan sammenliknes med britiske Wode – dersom du erstatter den triumferende tradmetallen med hardcore-punkens rasende tirader. Plata når sitt første høydepunkt allerede på spor nummer tre, «The Old Wind», der skåldende melodisk svartmetall og dødsthrash av ekstrem tyngde sammen danner en minneverdig, alpin høyde på skivas A-side.
Som følge av at Nadir opprettholder en konstant strøm av aktivitet og musikalske ideer, fortoner ‘Extinction Rituals’ seg mest av alt som et sammenhengende, kontrollert kaos. Likevel følger plata en slags struktur, hvor B-sidas emosjonelle valør gradvis går fra sinne i retning nedtrykthet, og til slutt aksept. «Tenebrae»s nådeløse bombardement avløses dermed av «A Name on Every Rope» og «I Strid», som på magisk vis åpner noen reflekterende lommer midt i Nadirs ellers overveldende offensiv. Aksepten kommer helt på tampen av plata, hvor det melodiske gitarkoret som avslutter tittelsporet virker å slå seg til ro med tanken på at horisonten stadig kryper nærmere.
‘Extinction Rituals’ er en usedvanlig trykkende og nådeløs plateopplevelse. Det beste bildet jeg kan bruke for å beskrive skivas sinnsstemning, er av en person som velger å hive seg ut i et grasiøst svalestup heller enn å bli med ned i en sammen-rasende høyblokk. Med andre ord virker Nadir å akseptere den ruvende avgrunnen, samtidig som de «raser mot lysets utslokking», for å oversette det kjente diktet til Dylan Thomas. Dette er paradokset Nadir har presentert på sin debutskive ‘Extinction Rituals’, en skive som både feirer og raser mot menneskehetens uunngåelige bortgang – hvor enn nært eller fjernt forestående den måtte være.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nexorum – Tongue of Thorns
Ute nå via Non Serviam Records
Nexorum er et prosjekt som ble mant frem i 2019 medlemmer fra bl.a. band som Keep of Kalessin, Vredehammer og Khonsu. Målet var å skape noe langt mer rituelt ladet, okkult og fandenivoldsk enn medlemmenes tidligere prosjekter; slik virker det i alle fall basert på to sydende og hatefulle skivene bandet har levert til nå. Debutskiva ‘Death Unchained’ formulerte gruppas dødstilbedelse via en velbalansert og perkussivt ødeleggende kombinasjon av svart- og dødsmetall. På andreskiva ‘Tongue of Thorns’ beveger bandet seg dog nærmere svartmetallen enn dødsmetallen – en avgjørelse som påvirker sluttresultatet i både positiv og negativ forstand.
‘Tongue of Thorns’ kan best beskrives som et ritual i plateformat, der intensiteten på flammenes forbrenning er den største strukturelle rettesnoren. Der dødsmetallens rytmiske språk gjorde seg mer gjeldende på førsteskiva, er sjangeren nå representert mest i form av basspedalenes slagkraftige dybdeboring. Selve tonespråket viser mest slektskap til svartmetallen, og med det en form som defineres av sin mørke, blodsutgytende melodikk og stormende aggresjon. For at ikke denne løpende intensiteten skal suge livskraften fullstendig ut av lytteren, sakker Nexorum ofte ned tempoet og lar skingrende, giftige gitarstrofer krype gjennom lydbildet. Dette sørger for dynamisk balanse, samtidig som det opprettholder den ondskapsfulle rituelle atmosfæren som er skivas livsblod.
Mørkt klingende gitarer signaliserer ritualets iverksettelse på åpningssporet «Shun», før faklene tennes av Vidar Lehmanns forrykende trommespill. Mye av æren for at ‘Tongue of Thorns’ fremstår som så nådeløst ekstrem skyldes bidraget til nettopp denne mannen, som til tross for en overvekt av blast beats sørger for å variere terrenget når muligheten byr seg. Gitaristene Roger Isaksen og Frank Løberg taler hovedsakelig svartmetallens munne, men legger som oftest rytmegitarene i et register som skaper en viss forbindelse til svart/dødsmetallens tjæresvarte strømninger. Terje Olsen er vår glefsende og besatte seremonielle leder, som tidvis mottar støtte i form av messende koring fra Roger Isaksen og bassist Robin «Wizziac» Isaksen.
Åpningsstrekket til ‘Tongue of Thorns’ er nært sagt upåklagelig. Strekket fra «Solvet Saeclum in Favilla» til «Cult of the Monolith» kan sies å utgjøre ritualets febrilske og maniske apeks, hvilket trolig er en konsekvens av at samtlige av skivas singler blir servert på rad og rekke. «Cult of the Monolith» åpenbarer i tillegg et symfonisk, orkestralt element som gjør seg mer og mer gjeldende jo lenger ut i skiva man kommer. Dette elementet tar på en side form som en mystisk og urovekkende synth-linje på «Eldritch Abominations», men når også en enorm, nesten Dimmu Borgir-aktig dimensjon på «Mother of Ghouls».
Som følge av at Nexorum har kuttet vekk mye av dødsmetallens rytmiske språk på ‘Tongue of Thorns’, oppstår det en viss fartsblindhet hos meg når jeg nærmer meg skivas konklusjon. Etter den tidvis avmålte «Sinnets Krig» blusser heldigvis ekstremiteten opp til et nytt toppunkt, og de nesten brutale gitarene som klubber av gårde i bunnsjiktet på «Wrath of Zeal» bidrar til å skape nødvendige krusninger i platas svartmetalliske brønnvann. Jeg var i utgangspunktet usikker på om ikke Nexorum hadde gått for langt i retning svartmetallen på sin nye skive. Én konsert og mengder av lytting senere har jeg konkludert med at denne utviklingen tvert i mot gagner bandet, ettersom den brennende, okkulte intensiteten som manes frem på ‘Tongue of Thorns’ fremstår som en nødvendig uttrykksform for bandet. ‘Tongue of Thorns’ er en giftig og stormende black/death-utgivelse, og nok et høydepunkt i en måned som tilsynelatende forsøker å drukne oss i kvalitetsutgivelser.
Det avant-gardistiske bandet Vulture Industries‘ femte album ‘Ghosts from the Past’, som slippes samme år som bandet fyller 20 år, er nå bare drøye tre uker unna. Før slippet har vi allerede fått høre de to første låtene, «New Lords of Light» og «Saturn Devouring His Young», og nå har bandet også sluppet den tredje: «This Hell is Mine».
Mens «New Lords of Light» var et sterkt avspark og «Saturn…» et ålreit, men ikke fullt så sterk oppfølger, er «This Hell is Mine» i mine ører den beste singelen så langt fra ‘Ghosts from the Past’. Dette er en melankolsk rockelåt med noen herlige lydbilder, og Vulture Industries gjør en strålende jobb med å bygge opp låta. I tillegg gir noen kule strykearrangement og en flott groove låta et herlig folkemusikalsk preg. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Nocturnal Breed – «Knights of Denim»
Ute nå via Dark Essence Records
Nocturnal Breed er et band med beina godt planta i tradmetallsjangeren, men som består av en gjeng som ellers først og fremst har gjort seg bemerket innenfor svartmetallsjangeren. Fire år er gått siden bandet sist slapp en fullengder i form av ‘We Only Came for the Violence’, og nå står neste for tur: ‘Carry the Beast’. Første smakebit hefra er «Knights of Denim».
Et relativt uhøytidelig og rendyrket 80-tallspreg er på plass. En nokså overdrevet vokal i stil med Accept og AC/DC ligger i front, og et velkjent akkordrekkemotiv som ellers blant annet er kjent fra Iron Maidens «Children of the Damned» preger låtas første og siste minutter. Det er litt billig, men også kult nok, og denne åtte(!) minutter lange låta blir dessuten styrket av et strålende bridge-parti der særlig synthene utfordrer grensedragningene mot tidlig svartmetallmusikk.
Skrevet av Alexander Lange
Sworn – «Calamity Sea»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Sworn er et melodisk svartmetallband fra Bergen som har levert fire strålende skiver siden sin oppstart i 2005. Bandets sound er gjennomsyret av melankoli og lengselsfull nostalgi – i det minste er det disse følelsene som grep tak i meg da jeg lyttet på den nyeste singelen deres for første gang.
«Calamity Sea» er høyst profesjonell affære, svøpt i en høyoppløst, punchy miks som gir bandets stoiske akkordprogresjoner og Insomnium-aktige ledegitarer en gedigen, ruvende størrelse. Låtas robuste låtlengde på seks og et halvt minutt hjelper også i denne forstand, og alt i alt kan det sies at Sworn har levert en av årets mest storslåtte singelopplevelser så langt innenfor norsk svartmetall. Spesielt verdt å nevne er øyeblikket da bandet trommis Tom Ian Klungland slår over i blast beats etter å ha marsjert taktfast og tålmodig gjennom låtas øvrige spilletid. Sworn kombinerer melodisk svartmetall-elegans med den massive fremtoningen til moderne melodeath-band som Be’Lakor og nevnte Insomnium, og resultatet er en låt som er mektig og gåsehud-fremkallende av det rent sjeldne.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattverd – «Det Stormer I Norge»‘
Ute nå via Soulseller Records
Mye tyder på at det er duket for et aldri så lite svartmetallhøydepunkt i år når Nattverds ‘I Helvetes Forakt’ kommer på fredag. Den forrige plata, ‘Vandring’, var en svært sterk prestasjon, og den første singelen fra den nye, «En Poesende Eim Vinden», vitnet om et band som er i ferd med å polere og raffinere uttrykket sitt. De sterke melodiene og aggresjonen fikk her ytterligere utløp via en noe feitere produksjon.
Dette preger også den siste singlen, «Det Stormer I Norge». Her spiller Nattverd på mange av de samme styrkene som på «En Poesende Eim I Vinden», men det er nok også snakk om en enda mer intens låt. Noen virkelig storslåtte melodier skyves i front og pares med brutale trommerytmer som kun kompenseres med to pusterom. Begge disse bygges opp raskt til stratosfæriske øyeblikk, og sånn sett evner bandet å by på noen ordentlig sterke, eksplosive øyeblikk innenfor kun noen få minutters spilletid.
Skrevet av Alexander Lange
Flight – «Echoes of Journeys Past»
ute nå via Dying Victims Productions
Flight er et klassisk metal/hard rock-band bestående av medlemmer fra band som Nekromantheon, Purple Hill Witch,Mabuse og Avmakt. Bandets nye singel «Echoes of Journeys Past» er tittelsporet fra deres kommende tredjeskive, som etter denne låta å dømme kommer til å være en absolutt gedigen hendelse for fans av band som Hällas, Tanith og til en viss grad Wytch Hazel. Bandet virker fullstendig hjemme i denne tilbakeskuende formen for tradmetall, hvilket signaliseres av deres utsøkte riff-seleksjon, nydelige vokalharmonier og generelt sett plettfrie presentasjon – bare se på det jævla singelcoveret! Dette er ikke en stilistisk tilnærming til tradmetall vi ser så mye av her til lands, så det å finne ut at jeg har to skiver med bandets mesterlige håndverk å fordype meg i forkant av det kommende plateslippet oppleves som en seriøs gave. «Echoes of Journeys Past» er obligatorisk lytting for fans av røttene til vår elskede sjanger, og en låt som skal spilles utallige ganger på vors under den kommende festivalsesongen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ekrom – «The Black Flame of Seth»
Ute nå via Edged Circle Productions
Tordnende trommer og stormende isvinder ala den norske andrebølgen velter ut av høyttalerne i det man trykker «spill» på Ekroms nye singel «The Black Flame of Seth». De mest ivrige undergrunnshodene av dere husker kanskje at låta var én av tre vi fikk servert på bandets debut-demo ‘Ekrom’ i november i fjor – en demo som for øvrig har fått nytt navn og cover-design siden den gang. Låta nyter selvfølgelig godt av den oppjusterte produksjonen på bandets kommende skive ‘Uten Nådigst Formildelse’, og er nok strengt tatt den beste låta bandet har gitt ut til nå. Måten bandet bruker synthen for å blåse opp lydbildet på er meget effektivt, og den nesten dødsmetalliske strømmen av toner som renner ut av tåken rundt låtas midtpunkt er et beundringsverdig, destruktivt øyeblikk. Ekrom sitt sound er definert av sin episke størrelse og innhyllende, nattlige atmosfære, og er generelt sett en nydelig oppdatering og hyllest til svartmetallens norske røtter. Det skal bli spennende å bryne seg på den fulle plateopplevelsen om en halv måneds tid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Slaamaskin – «Fossekall»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
«Kraftorkesteret» Slaamaskin fra Bergen er tilbake med nok et sjangerblandende stykke rock/metall, i dette tilfellet en låt som retter en dirrende pekefinger i retning senkapitalismens skamløse onder. Det er sjeldent denne gjengen skriver musikk fullstendig blottet for glimt i øyet, og linjen «Enig og tro til dovre legges ut for salg» sørger for å blåse opp det ektefølte budskapet til også denne låta til absurde proporsjoner. Det musikalske bakteppet er atter en gang en melange av elementer fra moderne rock og metall, med synkopert riffing, tumlende dobbelbass og en semi-operatisk ren-sang som spesielt noteringsverdige biter av puslespillet. «Fossekall» er definitivt en tidvis eksentrisk sak, men tett riffing og oppildnet gjengvokal sørger for å balansere dette med tilfredsstillende kraft og tyngde. Alt i alt er «Fossekall» en innholdsrik og smått fengende singel fra Vestlendingene i Slaamaskin.
Den siste tiden har vært usedvanlig spennende når det gjelder det lille, men beundringsverdige avant-gardistiske hjørnet i den norske svartmetallscenen. På tampen av mars fikk vi først servert en utmerket skive fra en litt nyere spiller innenfor scenen, da i form av debutplata til Tilintetgjort: ‘In Death I Shall Arise’. Akkurat to uker senere kunne veteranene i Dødheimsgard by på den storslåtte og ambisiøse ‘Black Medium Current’, og midt mellom disse to utgivelsene kom det jammen en til i det samme sjangerlandskapet som vi dessverre ikke har omtalt før nå: Urarvs ‘Substratum’. Dette er en skive som riktignok ikke er helt ny i en hvilken som helst forstand, og den består stort sett av nyversjoner av gamle låter; sånn sett blir den imidlertid en interessant kulminasjon av det Urarv har gjort til nå, selv om det faktisk også i stor grad skal være snakk om eldre opptak.
Interessant nok består Urarv av Aldrahn, som har mange år bak seg i Dødheimsgard (så vel som i Thorns), og Sturt, som også spiller bass i Tilintetgjort, i tillegg til gitarist Sakis. På denne skiva går de endatil under aliasene Agthstmod Nowbody Mord I, The Magic Lens Strobe Tonal IV og SlabadAn KirIchniSt, noe som kanskje kan fungere som et lite hint til hvor gjennomført merkelig uttrykket på ‘Substratum’ ofte er. Det kan nok også opphavshistorien til dette prosjektet, som blant annet dreier seg om inspirasjonen Aldrahn skal ha fått da han en gang oppholdt seg på en psykiatrisk institusjon. Musikken på denne plata preges av underlige, esoteriske tekster, dissonant og eksperimentelt gitarspill, rådville bassganger og spinnville og svært varierte vokalprestasjoner som sender mange assossiasjoner til prestasjonene til Aldrahns tidligere bandkollega Vicotnik i Dødheimsgard.
Det starter riktignok ikke på sitt aller merkeligste. «Fancy Daggers» åpner ‘Substratum’ med ganske så fordøyelig riffarbeid og er platas korteste og mest direkte svartmetallåt. En nydelig overgang med clean-gitarer, et større vokalregister og litt mer eksperimentell instrumentbruk er noe av det preger den følgende «Forvitringstid», men det er først etter dette Urarv slår seg helt løs. «Vi Som Skuer Nordover» er en skikkelig guffen vise med trekkspill som også velter over i noen voldsomme svartmetallpartier og mer til.
Den bereder grunnen godt for «Valens Tempel», som er den desidert mest forskrudde komposisjonen på ‘Substratum’. Det er nok også den beste, der den med sine hele åtte minutter drar lytteren omhyggelig gjennom et flust av temaer – som naturligvis kulminerer i en crescendo med barnegråt over.
Og med det har man nok også på dette tidspunktet fått en ganske dekkende smak av det som skjer på hele ‘Substratum’. Det gjelder nok også «Aurum», som er den eneste komposisjonen som ikke eksisterer på noen tidlige utgivelser av Urarv. Denne inneholder noen spenstige skifter mellom skranglete clean-gitarer og svartmetallsk aggresjon, så vel som å by på noen herlige driv og riff; i det hele tatt er denne låta et flott lite mikrokosmos av det som finnes på ‘Substratum’, og i forkant har det herlige hovedtemaet på «Soloppgang» og melodiene på «Sannhet» holdt oppmerksomheten ved like.
Det hadde jo vært enda kulere med mer originalmateriale på denne plata, og må også sies at de rent overordnede låtskrivingsidéene fremstår litt uttømte på slutten av skiva. Det er nok også i det hele tatt uttrykket fremfor låtskrivinga i seg selv som imponerer mest. Likevel er idéene i seg selv svært gode og ikke minst unike, og ‘Substratum’ er en plate som fungerer utmerket som et sterkt avant-gardistisk statement fra Urarv om det de har fått til som band. Så gleder vi oss til fortsettelsen.
Skrevet av Alexander Lange
Ukas favoritt (uke 18): Kanaan – Downpour
Ute nå via Jansen Records
Kanaan har de siste årene bygget seg opp et sterkt rykte i norske rocke-kretser. Det er nok ikke bare fordi trioen har sluppet noen svært gode utgivelser som blant annet har gitt en Spellemann i trofèskapet, men også en aktiv konsertvirksomhet med svært høy kvalitet over seg og en nokså voldsom produktivitet. ‘Downpour’ er nemlig Kanaans syvende plate siden de slapp debuten ‘Windborne’ i 2018.
Med tanke på hva slags band Kanaan er, er det nok imidlertid ikke så rart. Dette er et instrumentalband der jam-kunsten ligger i førersetet, og noen av utgivelsene er basert på rene live-opptak. Den forrige rene studioplata kom på sin side for to år siden i form av ‘Earthbound’, som også er den eneste utgivelsen av Kanaan vi på Metallurgi har tatt for oss tidligere. Akkurat det er nok heller ikke så rart, da med tanke på at denne plata markerte et skifte mot mer rifftung rockemusikk for bandet. Om noe, markerer nok ‘Downpour’ et ytterligere lite steg i denne retningen, og hintene mot metallsjangeren er tidvis klare som dagen.
Først og fremst er det stoner-sjangeren som kommer til uttrykk her, noe som stemmer godt med tanke på bandets leflinger med psykedeliske uttrykk for øvrig. Introlåta ‘Black Time Fuzz’ er et trygt og upåklagelig innsalg til enhver som er mer eller mindre vennlig innstilt til Kyuss, og noen helt voldsomme synteser mellom fuzz-gitar og -bass får videre utløp i noen herlige, groovy riff i for eksempel «Orbit» og avslutningslåta «Solaris Pt. 2». Med tanke på oppbygningene og jam-preget på det hele kan det til tider også være nærliggende å antyde at det ligger en del post-metal-tendenser her; særlig er det kort vei til en og annen Pelican-assossiasjon.
Kanaan oppdriver imidlertid også en hel del variasjon på ‘Downpour’. Med den eminente rocke-gitaristen Hedvig Mollestad ruller de for eksempel ut energibomben «Amazon» på starten av plata, før de rett etterpå serverer det som må være platas rareste, minst metalliske og kanskje aller beste låt i form av tittellåta. Denne låta baseres på en herlig, underlig bass-groove, og sammen med improvisatorisk tromme- og gitarspill, noen flotte skifter underveis og et eksplosivt klimaks mot slutten peker den seg ut som noe av det beste jeg har hørt Kanaan mønstre i plateformat.
Også giganten som runder av plata i to deler, «Solaris», imponerer. Aller best liker jeg nok det som skjer på begynnelsen av begge delene. I den første blir introdusert gjennom en aldeles nydelig, hypnotisk og psykedelisk jam av det rolige slaget; det høres rett og slett ut som noen skikkelig frodige Tool-greier. Og i den andre spiller bandet altså et av platas feiteste riff, prydet med noen nedganger som er så fuzza opp at det nærmest høres ut som en blåserekke har forvillet seg inn i studioet. Men det varer litt lenge, og det ligger nok fortsatt en liten utfordring for Kanaan i å holde komposisjonene interessante så lenge bandet vil i plateformat (live fungerer det helt utmerket), selv om de riktignok har kommet svært langt og stort sett kontrollerer dette godt på ‘Downpour’. Så tror jeg også at noen av de elektroniske elementene som dukker opp til tider kunne fått enda litt mer innpass.
Men ‘Downpour’ er uansett en svært sterk prestasjon, noe som også henger sammen med at trioen oppdriver et samspill fra øverste hylle. Det vil forundre meg om dette ikke ender opp som et av årets beste instrumentale plater innenfor norsk rock og metall. Kanskje blir den slått av bandets neste plate, som kommer allerede til høsten.
Askheimr er et melodisk svartmetallband som med denne selvtitulerte plata gir ut en fullengder for første gang. Dette var også et nytt prosjekt for meg, noe som nok ikke er så rart da bandet tidligere kun har sluppet et par singler, og etter å ha sett navnet og plateomslaget trodde jeg det her var snakk om passe ugjennomtrengelig svartmetall fra en ensom ulv på Bandcamp. Det viste seg imidlertid at det her er snakk om en aldri så liten kvintett, og at det endatil er snakk om folk som også er å finne i bandet Sjakal, som slapp den solide progressive og teknisk-dødsmetallske skiva ‘Sea of God’ i fjor.
Det er nok også mulig å trekke noen stilistiske linjer mellom Askheimr og Sjakal. Førstnevntes svartmetall er nemlig ikke spesielt ugjennomtrengelig heller; snarere baserer den seg, som Sjakals uttrykk, i stor grad på et stort knippe sterke melodier, så vel som mange tilløp til storslagenheter i produksjonen.
Åpningslåta «Eternal Confinement» sender meg for eksempel umiddelbare assossiasjoner til Dimmu Borgir, både i forlengelse av de symfoniske elementene og gitararbeidet som ligger tett opp mot dette bandets adapsjoner av diverse thrash-metallske grep. «Contempt in My Vanity», som med sin ambisiøse spilletid på over ni minutter er neste låt ut, byr på sin side på flere melodier og folketonale tendenser som gjør det umulig ikke å antyde et band som Windir som en mulig inspirasjonskilde. Disse tendensene følges flott opp i låta «Prayer to Condamnation» senere på plata, hvis temaer konkurrerer med de nydelige synth-melodiene i «Your Throne, My World» i å være platas mest tiltalende.
Kombinasjonen av symfoniske og folketonale elementer er stilistisk interessant og imponerende, og antyder et betydelig potensiale for Askheimr når bandet også svøper det hele inn i en Summoning-aktig mystikk til tider. Alt dette blir på sett og vis fullbyrdet i platas andre ni-minutterskjempe «Paths of Mist», der bandet nok en gang, men nok bedre enn på «Contempt in My Vanity», beviser at de har nokså god kontroll når det går løs på lange komposisjoner. Dette gjør de blant annet gjennom noen ambient-outroer som også bidrar til en god flyt på albumet sammen med interluden «…».
Så er det heller ikke nok med det: Askheimr beviser også at de har hørt på melodisk death metal fra Göteborg, og byr for eksempel i låta «My Demise» på noen regelrett In Flames-aktige melodier. Bandet håndterer alt dette godt, men det må også sies at jeg føler de gaper litt over når det gjelder helheten, og at jeg hadde ønsket meg en noe mer fokusert og disiplinert utgivelse med en litt tydeligere stilistisk retning. I den grad dette er et symptom på et friskt og ambisiøst band som nettopp har gitt ut debutskive, kan imidlertid dette også være et positivt tegn i det lange løp. ‘Askheimr’ er uansett en sterk skive som byr på svært mye stilistisk interessant krydder.
Skrevet av Alexander Lange
Proselytism – The Desecration of Ancient Bones
Ute nå via Duplicate Records
Proselytism er en duo som har holdt på i drøye fem år nå fra henholdsvis Lillehammer og Sunndalsøra, og som slapp sin debutplate ‘Blood of the Deceivers’ i 2020. Den nye skiva ‘The Desecration of Ancient Bones’ representerer på alle måter en kontinuitet for bandet, og om noe sementerer og raffinerer den duoens velslepne tilnærming til ekstremmetall. Proselytisms uttrykk kan kanskje enklest beskrives som over gjennomsnittlig sint og skitten thrash metal, men det er også fristende å påpeke hintene av svartmetall som kanaliseres gjennom både vokalen og noe av estetikken. Det vil si at det er snakk om et prosjekt der man med merkelappen black/trash må gjøre noe så sjeldent som å legge mest vekt på andre ledd i dette begrepet.
Proselytism minner nemlig mye mer om Nekromantheon og Shakma enn norske band hvis black/thrash-beskrivelsen er enklere å klistre på, som for eksempel Keiser. Likheten med de to førstnevnte ligger for så vidt heller ikke bare i det rent musikalske, men også i en tilnærming til thrash-håndverket som simpelthen bør beskrives som profesjonell i forlengelsen av disse bandenes ganske upåklagelige stilistiske tolkning av uttrykkene som først ble frembrakt av band som Slayer og Sodom. Proselytism demonstrerer nemlig besk brutalitet, forrykende tempoer, tilstrekkelig dynamikk og teknisk presisjon i løpet av denne platas korte, men vel så velutmålte spilletid. Således glir ‘The Desecration of Ancient Bones’ fint i det som etter hvert har blitt en strålende norsk ekstrem-thrash-katalog.
Det åpner på sitt mest voldsomme med «Phantoms Ascend», der trommisen har hastverk som få og gitarriffinga balanserer hårfint mellom høyt detaljnivå og gjørmete skruppelløshet. Andrelåta «From Royalty To Slavery» er noe mer håndgripelig, og byr i forlengelse av det på noen driv som er umåtelig gode. Et slags klimaks for plata nås imidlertid kanskje aller først på «Through Treacherous Lands», som med sine hele syv minutter og stadige skifter mellom ulike modi blir som et aldri så lite mikrokosmos av ekstrem-thrashens ulike grener. Her settes Proselytism i øyeblikkelig dialog med Deathhammer der det hele rett og slett fremstår så uhyre hemningsløst; sistnevnte er i det hele tatt en særlig naturlig sammenligning i så måte, om ikke kan du forestille deg Aura Noir med rabies.
Således er nok også de fleste elementene som gjennomgås på ‘The Desecration of Sacred Bones’ omtalt, og det er nok ikke så mye vits å gå resten av låtene i sømmene. Sjokkterapien som kommer i form av fartsmonsteret «White Death» må nevnes, men ellers er nok det viktigste at Proselytism oppdriver et voldsomt trøkk på denne plata som gjør det umulig ikke å anbefale for alle som har en anelse interesse for ekstrem-thrash fra vårt langstrakte land. Mange vil kanskje bli noe avskrekket av den skitne og ville stilen på det hele, og produksjonen kunne nok ha blitt slipt noe, men for meg er dette også noe av det kuleste som preger denne plata.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – A Blaze of Tridents
Ute nå via Purity Through Fire
Det er ikke mer enn en drøy måned siden jeg anmeldte debutskiva til Unholy Craft, ‘Naar All Tid er Omme’, og nå sitter jeg jaggu her allerede og skriver om andreskiva. For de som ikke har skjønt tegninga ennå, så er Unholy Craft et av de utallige prosjektene til den norske scenens største tilhenger av «hustle culture», nemlig den umåtelig arbeidsomme «Peregrinus». Vi har allerede poengtert karens sjokkerende treffprosent med tanke på eget arbeidstempo, så jeg skal spare dere for en oppsummering av mannens bragder i denne omgang. La det bare være sagt at han virker fast bestemt på å hevde seg som en komponist av rang blant undersjangerens aktive praktikanter i Norge, og at han for øyeblikket er på god vei til å lykkes.
Det viser seg at ‘A Blaze of Tridents’ faktisk ble skrevet og spilt inn før debutskiva ‘Naar All Tid er Omme’, hvilket gjør progresjonen de to skivene i mellom desto mer oppsiktsvekkende. Første gangen jeg hørte gjennom ‘A Blaze…’ var jeg nemlig ikke klar over denne bakvendte kronologien, og konstaterte således at utviklingen fra første- til andreskiva var betydelig. Først og fremst la jeg merke til at den brennhete og kvelende miksen som preget førsteskiva har blitt tonet ned til en mykere og mer distansert en. Deretter ble det klart at plateselskapet Purity through Fires løfte om «tradisjonell og CULT, skandinavisk svartmetall» på ‘Naar All Tid er Omme’ faktisk er noenlunde treffende på Unholy Craft sin nye skive, om ikke fullstendig.
Kanskje er denne utviklingen grunnen til at «Peregrinus» valgte å stokke om på utgivelses-rekkefølgen, kanskje ikke. Det viktigste er at dette trekket slår positivt ut på utgivelseshistorikken til Unholy Craft. Åpningssporet «Blackened Storms Whip the Cross» gir i utgangspunktet inntrykk av at lite har endret seg i Unholy Craft-leiren, men den piruetterende folkemelodien og det utvidede, Enslavedske tonespråket i låtas andre halvdel endrer fort på dette inntrykket. Det er først på det beske riffet som åpner andresporet «A Ravenous Flight» at skivas styrkede andrebølges-kredens gjør seg til kjenne. Denne tendensen etableres for fullt som drivkraft på skiva på høydepunktet «With a Lifeless Cold Gaze», som med sine svingende Darkthrone-riff oppleves som en god sammensmelting av prinsipper fra både rå svartmetall og tradisjoner fra den norske andrebølgen.
Et annet aspekt ved ‘A Blaze of Tridents’ som er bedre enn forgjengeren, er den tydeligere tilstedeværelsen av en rød tråd i låtskrivingen. Spesielt «As Darkness Sweeps the Heavens» og «As the Full Moon Shines» utmerker seg i så henseende, som følge av det aktive fokuset på indre logikk i gitarspillet. Hvert riff er en forlengelse og en utvikling av sin forgjenger, og resultatet er et dragsug av fremadstormende driv som er en fryd å overvære. Dessverre er ikke skiva som helhet like opptatt av å danne en meningsbærende struktur, og avslutningssporet «A Gleam of Fire & The Blade» blir som følger et lite konkluderende og litt daft punktum på opplevelsen.
Totalt sett vil jeg likevel si at ‘A Blaze of Tridents’ løser mange av de strukturelle problemene til sin forgjenger. Musikken oppleves ikke lenger som en uniform vegg av brennhet støy, men en dynamisk og velbalansert utgivelse med naturlige bølgetopper og -daler. Ja – de vindtunnel-aktige vokalene vil fortsatt være mye å svelge for folk som stiller seg utenforstående til det rå svartmetall-paradigmet – men «Peregrinus» sin evne til å berike undersjangeren med musikalske ideer av substans burde veie opp for dette. Unholy Craft har neppe perfeksjonert sin egen visjon på ‘A Blaze of Tridents’, men at nivået ligger høyt over den gjennomsnittlige rå svartmetall-utgivelse, det er det vanskelig å benekte.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Skull Insides – DIMENSIONS
Usignert, ute på Bandcamp
Skull Insides er et prosjekt fra Stavanger som simpelthen beskrives som «rotten death metal». ‘DIMENSIONS’ er andre utgivelse ut etter at låta ‘Doomsday Of Past Dimensions’, som faktisk bare varer i ett minutt, kom ut i november i fjor, og lever på alle måter opp til sjangerbeskrivelsen.
Sånn sett minner Skull Insides meg mye om hva det mystiske death metal-prosjektet Forbidden har oppdrevet de siste to årene. Produksjonen er uhyre stygg, feit, ugjennomtrengelig og – ja – råtten, og det er nok også her mye av appellen er ment å ligge. Dette tror jeg i forlengelsen av at låtskrivinga er nokså erketypisk – og stort sett helt ålreit – dødsmetall, og at det som først og fremst fanger oppmerksomheten min er hvor skittent det låter.
Skull Insides lykkes til en viss grad med dette, men lider litt av at trommene ligger i overkant isolert i lydbildet til tider og at noen av riffene i mine øyne tar mer skade av produksjonen enn den bør – jeg hadde nok ønsket meg noe mer klarhet til tider. Det gjør for eksempel den fire minutter lange «Tombed In A Portal», som blant annet har et par råtøffe avslutningsriff, til en litt frustrerende affære. De beste sporene er snarere de to korteste som ligger på begynnelsen og slutten av utgivelsen; på «Past Dimensions» finner Skull Insides en god balanse mellom råten i produksjonen og låtskrivinga, og på den selvtitulerte avslutningslåta utnyttes en bjelleeffekt for det den er verdt over et fett riff. Også «Along The Stardust» byr på noen sterke øyeblikk, men i all hovedsak er dette en demo jeg først og fremst anbefaler for spesielt interesserte.
Kvelertak – «Krøterveg Te Helvete – Single Version»
Ute nå via Petroleum Records
Hoi! Kvelertak er tilbake og skal slippe plata ‘Endling’ senere i år. «Krøterveg Te Helvete» er første låt ut og har neppe gått de interesserte hus forbi den siste uka. Den er et sterkt første statement ved at den uanfektet formidler energien Kvelertak har kommunisert på så upåklagelig vis siden oppstarten, og er en svært lite beskjeden låt med black’n’roll-tendenser, rogalandsk pønk-teft og blues-hint i god behold.
«Krøterveg Te Helvete» er produsert godt, og denne gangen er det også snakk om gitarer som er grovkornet og stoner-aktige på en måte jeg ikke kan huske å ha hørt før. Det er fett, og sammen med Ivar Nikolaisens vokal, godt trøkk og et herlig, luftigere tema mot slutten treffer Kvelertak godt. Rent stilistisk er dette nok noe mer pønka enn før. Men først og fremst er dette Kvelertak på umiskjennelig vis. Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, hater du dette. Så hadde jeg nok ønsket meg noen litt mer interessante og fremoverlente stilistiske grep, men men. Vi gleder oss til plata!
Skrevet av Alexander Lange
Vulture Industries – «Saturn Devouring His Young»
Ute nå via Dark Essence Records
Vulture Industries har sluppet sin andre singel fra sitt kommende album ‘Ghosts from the Past’. Forrige singel, «New Lords of Light», var en sterk låt der dette bandet, som nok er mest kjent for sine mer eksperimentelle og avant-gardistiske sprell, viste hvor gode de er til å mestre rocke-formatet. Stilistisk følger denne nye låta, «Saturn Devouring His Young», opp på en god måte.
Dette er ikke en like sterk låt som «New Lords of Light», som smalt til med et herlig refreng. Sånn sett blir det en noe anonym låt som jeg håper gjør seg hakket bedre som en del av plateformatet. Like fullt er håndverket sterkt, noen av oppbygningene gode og melodiene habile nok som en del av Vulture Industries‘ småcreepy univers med vokalist Bjørnar Nilsens stemme som sterk spydspiss.
Skrevet av Alexander Lange
Nexorum – «Elegy of Hate»
Ute nå via Non Serviam Records
«Elegy of Hate», den første singelen fra Nexorums kommende andreskive ‘Tongue of Thorns’, vil trolig komme som en overraskelse for fans av den fantastiske debutskiva ‘Death Unchained’. Borte er nemlig mesteparten av den blytunge dødsmetallen som karakteriserte nettopp denne utgivelsen; erstattet med en svermende, mektig og tårnende form for melodisk svartmetall. Bandets rytmeseksjon anvender fremdeles en del dødsmetalliske triks i låtas bakgrunn, men foruten disse lite fremtredende elementene fremstår «Elegy of Hate» mer eller mindre som en svartmetall-låt gitt en noe dødsmetall-lenende produksjon.
Og personlig skulle jeg nok ha ønsket meg mer av ‘Death Unchained’ i bandets nyeste låt. Svartmetalliske enheter finnes det mer enn nok av i vårt langstrakte land, men dødsmetalliske kraftpakker som ‘Death Unchained’ er det få av og langt i mellom på den norske scenen. Legger man fra seg disse forventningene er det dog mye å like ved «Elegy of Hate». Bandet evner å mane frem en effektivt illevarslende atmosfære gjennom sine stormende, tremulerte gitarer, og spesielt broens saktekrypende dissonanser bidrar til et etterlengtet avbrekk fra det nådeløse, black/death-angrepet. Strømmen av melodiske gitarlinjer og blast-beats blir kanskje noe uniform i lengden, men avslutningens gjentakelse av låtas hovedtema setter et eksplosivt punktum på den turbulente låta. En solid førstesingel, men det er ikke til å legge skjul på at jeg håper på litt mer død og fordervelse når neste singel ruller inn i innboksen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Hex A.D. – «Throwing Down the Gauntlet»
Ute nå via Apollon Records
«Throwing Down the Gauntlet», andresingelen fra ‘Delightful Sharp Edges’, viser hva som skjer når Hex A.D. lar sitt indre, doom-metalliske beist få fullt utløp. Meditativ, eterisk gitar og summende samples virker å forberede oss på en liknende, prog rock-sk perle som førstesingelen «The Memory Division», før det Candlemass-aktige hovedriffet hamrer ned i grunnen med guddommelig styrke. Rick Hagan kommanderer prekestolen med tilsvarende gunst og overbevisning Messiah Marcolin fra nevnte band, selv om han utgjør en robust, barytonsk motpol til Marcolins operatiske tenor. Etter det dramatiske og spenningsbyggende førrefrenget hadde jeg kanskje forventet et mer minneverdig vokal-hook fra Hagan, ettersom refrenget ikke helt klarer å gi utløp for den oppsparte energien. Denne energien får dog et respektabelt utløp på låtas gitarsolo, som gir «Throwing Down the Gauntlet» det ondskapsfulle klimakset låta fortjener.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattehimmel – «Each Man a Constellation»
Ute nå via Hammerheart Records
Nattehimmel slapp nylig singel nummer to fra den kommende debutskiva ‘Mourningstar’, en kompakt men atmosfærisk rikholdig sak ved navn «Each Man a Constellation». Singelen avslører ingen nye, uforventede sider ved gruppens uttrykk, men er først og fremst en god påminnelse om den subtile genialheten til dette uttrykket i utgangspunktet.
Alskens bisarre effekter loser oss ut i den stjerneklare natten, der Nattehimmels særegne kombinasjon av symfonisk svartmetall og episk doom venter på oss med sine sorte vinger spredt. Den rå, kompakte miksen gir følelsen av å være omgitt av en tjukk, skyggemettet tåke, men etterlater akkurat nok rom til den glitrende, krystalliske synthen i toppen. Låtas høydepunkt kommer i form av noen Emperor-aktige, stormende strekk, men til tross for disse, fortoner låta seg temmelig avmålt som helhet. Jeg savner nok et større og mer minneverdig øyeblikk som virkelig selger låta, selv om «Each Man a Constellation» er verdt å besøke for sin mystiske og oppslukende atmosfære alene.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Heimland – «Ved Doedens Vugge»
Ute nå via Edged Circle Productions
Med kun et par uker igjen til slippet debutskiva ‘Forfedrenes Taarer’, slipper Heimland platas andre singel, «Ved Doedens Vugge». Som sin forgjenger henter låta sitt utgangspunkt fra melodisk svartmetall av Vestlandsk herkomst, men strekker seg i tillegg utover sjangergrensen på leting etter tilleggs-metaller å smi på sin allerede robuste rustning.
Det mest fremtredende elementet på «Ved Dødens Vugge», er unektelig den utstrakte, folketonale melodien som bandet returnerer til adskillige ganger over låtas spilletid. Melodien har en sorgtung affekt, men røskes ut av sin apati av både drivende black’n’roll-riff og thrashende sekvenser. Låtas bro introduserer ytterligere uttrykksmessige spillopper, i denne gang i form av dyster og akkordrevet, hedensk svartmetall, samt et skingrende doom-parti som minner litt om Trønderske Beyond Man. Overgangen inn og ut av denne broen er nok en smule klønete, men returen til den gravalvorlige, folketonale melodien ved veis ende gjør underverker for å rette opp inntrykket.
Nok en gang sitter jeg på følelsen av at de riktig store høydepunktene uteblir fra Heimlands materiale. Til tross for dette er det snakk om sterkt materiale, støttet opp av solid og variert trommespill og pakket inn i en varm og balansert miks. Om dette er nivået Heimland har lagt seg på på ‘Forfedrenes Taarer’ har vi en flott opplevelse å se frem til, selv om jeg håper på noe ekstra i form av et riff, en melodi eller en vending som virkelig tar pusten fra meg når skiva slippes i mai.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grant The Sun – «Death Is Real»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Post-metal-bandet Grant The Sun er tilbake med nytt materiale for første gang siden EP’en ‘Sylvain’ ble sluppet i 2019, da i form av låta «Death Is Real». Dette bandet består av medlemmer blant annet fra Beaten to Death og Insense, og sånn sett glir de elegant inn i plateselskapet Mas-Kina Recordings’ fellesskap.
Låta er også en finurlig konstruksjon. Den åpner i et kjent, sint og energisk post-hardcore-aktig post-metal-landskap, men rekker også i løpet av en ganske kort spilletid å gå gjennom mange modi. Refrenget åpner opp lydbildet på strålende vis, og legger et godt utgangspunkt for et spennende og interessant outro-parti. Bandet har nok en vei å gå for å skille seg skikkelig ut i sjangerlandskapet, men «Death Is Real» anbefales like fullt, og er en sterk prestasjon.
Skrevet av Alexander Lange
Rosa Faenskap – «Paradis»
Ute nå via Faenskap Records
Det smått sensasjonelle Rosa Faenskap er ute med ny singel, som er singel nummer to fra deres kommende debutalbum hvis tittel fortsatt er uannonsert. Trioen jobber imidlertid med Edvard Valberg fra Honningbarna, noe som på alle måter vitner om høye ambisjoner og et litt uvanlig – og forfriskende – grep innenfor metallscenen. I tillegg går «Paradis», som låta heter, inn i en sterk liten bunt med singler sammen med «Skjør», som ble sluppet for en stund siden.
For dere som ikke har hørt om Rosa Faenskap fra før, er det snakk om et band som skiller seg en del ut i svartmetallandskapet med en fremtoning og tematikk som knytter seg tett opp mot skeiv kamp. «Paradis» beskrives som bandets «mest intense låt hittil», og er ment som en «direkte motvekt» til en sjanger der «hjernedød nasjonalisme står sterkere enn noen sinne». Det er i mine øyne fullt mulig at det – dessverre – har stått enda verre til med høyreekstremisme innenfor svartmetall tidligere, men det er uansett ikke poenget; Rosa Faenskap treffer godt i sitt sinne og sin intensitet, og «Paradis» er en herlig liten energiutblåsning som implementerer en aldri så liten punk-brodd svært godt.
Hovedriffet står støtt gjennom låta med noen smakfulle variasjoner underveis. Bandet implementerer også noen produksjonsmessige grep som sender meg assossiasjoner blant annet til Daughters‘ «The Hit». Låta kunne muligens vært en enda kortere og mer fokusert kruttønne, og strengt tatt er det nok ikke snakk om noen svartmetallåt (jada, kjip svartmetallonkel her – men jeg liker post-hardcore også, så det er ikke problemet!). Kult er det uansett, og vi gleder oss til å høre det videre arbeidet.
Skrevet av Alexander Lange
Strange Horizon – «The Road (Single Edit)»
Ute nå via Apollon Records
Strange Horizon er i full gang med å kaste ved på promo-bålet i forkant av sin andreskive, og med «The Road» har det norske publikum allerede fått høre to av skivas fire(!) låter. Dette betyr enten at Bergenserne har planer om å lansere et norsk doom-tilsvar til Slayers legendarisk kortfattede klassiker ‘Reign in Blood’, eller at vi kan forvente noen gedigne, Himalaya-dimensjonerte doom-konstruksjoner på skivas gjenstående to låter.
Nå skal det sies at «The Road» i seg selv kan vise seg å være en av disse forestilte låt-mammutene, ettersom utgaven som har blitt utgitt er en «single edit», og ikke det fulle bildet. Basert på den musikken vi har blitt servert, er dette dog utrolig vanskelig å se for seg, ettersom «The Road» er en ukomplisert, varm, klassisk doom-låt med slentrende grooves og mengder av rockefot. Bandets organiske samspill er igjen et effektivt salgskort for fans av jam-preget rock og metall, og det samme er den sjarmerende plettfulle, fengende vokalen til bandets gitarist/vokalist «Qvillio». Det er lite å si om Strange Horizons nye låt annet enn at det beundringsverdige soundet de kokte sammen på førsteskiva er vel bevart, samt at jeg er jævlig spent på hvordan resten av sporlista kommer til å se ut. Strange Horizon holder god varme i glørne på «The Road».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Urkraft – «Riket»
Ute nå via Polypus Records
Svartmetallprosjektet Urkraft slapp i 2020 en debutplate som pirret interessen min gjennom noen gode komposisjoner og et åpenbart potensial. Derfor ble jeg spent da jeg fant ut at Andreas Wærholm, som er mannen bak prosjektet, nå snart skal slippe en ny plate, og da med en samling låter som delvis har ganske ambisiøse lengder på komposisjonene. Første smakebit ut er «Riket».
Når det gjelder selve lengden, som her er på ni minutter, synes jeg Urkraft i all hovedsak kommer godt ut. Låta er nok litt lang, men imponerer aller mest med noen ganske så møysommelige og mektige oppbygninger og en koherens som demonstrerer et ytterligere potensiale for prosjektet. Så er kanskje melodiene litt enkle, gitarlyden er litt tett og sammentrukket, og skrikevokalen fungerer dessverre ikke spesielt bra på denne låta. Men dette er likevel et spennende pek mot plateslippet som skjer allerede om drøye to uker. Plata skal hete ‘Lyset skinner best i mørket’.
Skrevet av Alexander Lange
Strymer – «His Dying Last Devotion»
Usignert, ute på div. strømmetjenester
Etter to plateslipp to år på rad, har svartmetallduoen Strymer fra Telemark sluppet en ny låt: «His Dying Last Devotion». De to fullengderne levnet ingen tvil om at dette bandet er til for å dyrke primale, tradisjonstro svartmetalluttrykk, muligens med flest nikk til Darkthrone, og sånn sett representerer denne låta en kontinuitet.
Dessverre synes jeg ikke Strymer treffer like godt her som det de har gjort tidligere. Mens duoen på de to platene fant en god balanse mellom det lavoppløselige og primale og det håndgripelige, faller den mest i førstnevnte kategori her. Produksjonen føles noe forstyrrende, og det beste partiet – det nest siste – falmer litt som følge av sure gitarer.
Tsjuder er et svartmetallband med en høy stjerne i undergrunnen som følge av sitt raske, kompromissløse og flerrende take på sjangeren, og har bygget rennomé helt siden 1993 – kun med en fire års pause mellom 2006 og 2010. Det begynner likevel å bli en god stund siden siste plateslipp; nærmere bestemt er det hele åtte år siden ‘Antiliv’ ble lansert. Ventetiden på en ny skive er imidlertid over i slutten av juni når bandet lanserer ‘Helvegr’ via Season of Mist, og for at vi skal få en smak på hva vi har i vente, har låta “Gods of Black Blood”.
Her er det verken mange nye tendenser å spore eller spesielt mye å klage på. “Gods of Black Blood” er en forrykkende og svært god svartmetallåt, som oser av profesjonalisme og kjennskap til sjangertrekkene. Gitararbeidet er ganske så utsøkt og ondskapsfullt, og vokalen og trommespillet bidrar til at hensynsløsheten i Tsjuders uttrykk er ivaretatt over den vel så klare produksjonen. Svartmetall fra øverste hylle – anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – “The Endless Shore”
Ute nå via Veland Music
Morten Velands symfoniske metall-prosjekt Mortemia har sluppet andre låt fra sitt ‘The Covid Aftermath Sessions’-prosjekt: “The Endless Shore”. Det er også det første originalmaterialet vi får høre derfra, da den forrige singelen, “Frozen”, er et Madonna-cover. I ekte Mortemia-stil har Veland med seg et par eksterne bidragsytere, og denne gangen er tidligere Snow White Blood-vokalist Ulli Perhonen og en av Velands bandkollegaer i Sirenia, gitarist Nils Courbaron, med på ablegøyene.
Og det er kanskje særlig musikerprestasjonene som imponerer på “The Endless Shore”. Perhonens sirenevokal er plettfri og står i stil med låtas melankolske melodier, og Courbaron gjør jobben med en lekker gitarsolo. Komposisjonsmessig er likevel “The Endless Shore” noe av det mindre minneverdige jeg har hørt fra Mortemia, og melodiene setter seg ikke slik mange av de beste låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ gjorde. Jeg håper dermed nivået er litt høyere på resten av låtene fra det nåværende prosjektet.
Skrevet av Alexander Lange
Fixation – «Ignore the Disarray»
Ute nå via Indie Recordings
Industri-yndlingene Fixation har over det siste året sluppet en serie fengende og polerte singler som har utbasunert bandets potensiale som en kommersiell bransjekraft på sikt. Den nye singelen «Ignore the Disarray» føyer seg godt inn i denne rekken, samtidig som det utvider bandets tekstlige arsenal ved å kritisere kristendommens manipulative og utnyttende taktikker.
Denne kritikken er selvfølgelig støttet oppunder av dramatisk og storslått alternativ metalcore som slekter på Bring Me the Horizon sitt gjennombrudd ‘Sempiternal’. Den filmatiske koringen som åpner showet knytter bånd til låtas tematikk på et godt vis, og de tekniske gitarløpene som krydrer låta er et flott touch som jeg ikke har sett bandet benytte i særlig stor grad tidligere. Det er selvfølgelig Jonas Hansen sin maktdemonstrasjon bak mikrofonen som står i fokus, men det veldige lydbildet som bandet reiser rundt sin frontmann er instrumentelt i å skape den massive lytteropplevelsen som «Ignore the Disarray» er. Jeg savnet kanskje en siste, eksplosiv repetisjon av refrenget etter den noe anonyme broen, men Fixation viser på sin nye singel at deres tidligere låtsuksesser slettes ikke skyldes tilfeldigheter. Anbefales fans av moderne, kommersiell metalcore med post-metalliske teksturer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Magick Touch – «The Judas Cross»
Ute nå via Edged Cicle Productions
«The Judas Cross», andresingelen fra Magick Touchs kommende skive ‘Cakes & Coffins’ viser en litt annerledes side ved det Bergenske trad/hardrock-bandet enn førstesingelen «Apollyon». Der «Apollyon» var en oppstemt og harmoni-tett festlåt, er «The Judas Cross» en litt tyngre sak i kraft av sitt chuggende hovedriff. Marsjfarten etableres når trommene og vokalen kommer inn etter kun 15 sekunder, og låta beveger seg sjeldent langt unna denne taktfaste og noenlunde avmålte hardrock/metal-grooven. Noen høydepunkter finnes da likevel, der spesielt det nydelige refrenget og soloens referanse til for-refrengets gitarplukk er verdt å trekke frem. «The Judas Cross» er lett å like, selv om den ikke letter fullstendig for min egen del. Magick Touch virker uansett i stand til å levere solide trad-varer på sin kommende skive, så det er bare å hente frem lærvesten og gjøre seg klar for slippet av ‘Cakes & Coffins’ 20. mai.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Seven Impale – «IKAROS»
Ute nå via Karisma Records
Det progressive jazzrock-bandet Seven Impale fra Bergen annonserte nylig at tredjeskiva ‘Summit’ har forlatt pressa. Slippdato er 26. mai, hvilket burde skrives inn i almanakken til hver en progfan med selvrespekten i behold.
Seven Impale har alltid vært glad i å ta med lytteren på omfattende og uforutsigbare reiser med sine låter, og denne tendensen lever i beste velgående på førstesingelen «IKAROS». De skrudde riffene, lekne teksturene og den skeive rytmeleken skaper assosiasjoner til den mytiske skikkelsen Daedalus, som foruten å være faren til den titulære Ikaros også var oppfinner, arkitekt og skaperen av labyrinten på Kreta i følge gresk mytologi. Det kaotiske førsteinntrykket som «IKAROS» skaper viser seg over flere lytt å være minst like utspekulert og nøye planlagt som den nevnte karakterens maskineringer, og er i tillegg utsmykket med noen tungmusikalske referanser som burde vekke nysgjerrigheten til bloggens lesere.
Der det helhetlige inntrykket av «IKAROS» er litt som om man hadde foret musikken til King Crimson gjennom en mer oppdatert og metallisk lydproduksjon, er låta strengt tatt satt sammen av en serie minneverdige øyeblikk med hvert sitt eget univers av musikalske referanser. Låtas vers minner for eksempel om vokaldynamikken og rytmikken til Mastodon, før en disig blastbeat toppet med surrende saksofon-fraser leder over til et melodisk parti som kan mindre om en tyngre utgave av band som Porcupine Tree og Amplifier. Sånn sett er låta en gedigen referansefest, men det betyr ikke at musikken til Seven Impale ikke står på egne ben som et musikalsk fenomen adskilt fra sine inspirasjonskilder. Jazzens påvirkning på både enkeltfraser og de mer jammede sekvensene fremstår nemlig som noe ganske unikt på den norske scenen, spesielt satt i kombinasjon med elementet av knusende, mektig doom-metall som avslutter låta. Oppsummert er «IKAROS» en mangefasettert og kontinuerlig engasjerende singel, og et svært lovende åpningsmissiv fra bandets kommende tredjeskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Likbaal – “Korsfarerne”
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Likbaal er et svartmetallband fra Bergen som sparket i gang karrieren sin med to singelutgivelser i fjor: “Gravkammer” og “Forglemmelse”. Singlene er angivelig sluppet for å legge et første grunnlag for bandets videre virksomhet, blant annet konserter, og nå er også en tredje sluppet. Den heter “Korsfarerne” og ligger – ikke så overraskende – ganske nærme de to tidligere låtene uttrykksmessig.
Likbaals musikk kan nok ganske enkelt karakteriseres som typisk andregenerasjons norsk svartmetall. Bandet implementerer imidlertid noen flere lydeffekter enn gjennomsnittet, særlig klassisk, storslått korvokal. Dette spiller også en ganske sentral rolle i “Korsfarerne”, der det leder an melodien i et nokså sterkt hovedtema. Med det er denne låta en habil prestasjon fra Likbaal, selv om jeg nok skulle ønsket meg en litt mer spennende og mindre repetativ struktur på låta.
Skrevet av Alexander Lange
Fall of Midwinter – «Into the Frost»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Fall of Midwinter er en nordnorsk kvartett som skriver melodisk death/doom inspirert av band som Insomnium, samt hjemtraktenes storslåtte natur. Bandet annonserte nylig EP-en ‘Beyond the Freezing Dawn’, som foreløpig ikke har noen slippdato. To av låtene fra EP-en har dog allerede blitt utgitt, hvorav «Into the Frost» ploppet inn på strømmetjenestene sist uke.
Grunnlaget «Into the Frost» er bygget på er temmelig enkelt. Buldrende, melodisk dødsmetall møter symfonisk koring og orkestrale synther – en kombinasjon som gjenspeiler den nordnorske naturens mektige berg og fjell på godt vis. De digitale trommene og den blasse gitartonen jobber dog imot låtas atmosfære, som ellers er gjennomsyret av ærefrykt og melankoli. Valget om å gi ut låta som en instrumental er også et pussig et, ettersom strukturen og detaljnivået på låta virker skreddersydd for en vokaljobb som vi ikke får høre for øyeblikket. Sånn sett fremstår «Into the Frost» som en litt uferdig låt, selv om den også gir et effektivt bilde av hvem Fall of Midwinter er og hva slags sound de går for.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Toskegjølet – «A Flicker of Light»
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Et voldsomt svell av lydmalende synther og støy velter seg ut av høyttalerne i det man trykker play på debutsingelen til det splitter nye svartmetallbandet ‘Toskegjølet’. Duoen fra Volda spiller en form for symfonisk svartmetall som med både låtskriving og produksjonsvalg uttrykker en kjærlighet for 90-tallets utgivelser innenfor sjangeren, og skaper en relativt effektiv lytteropplevelse i samme slengen.
Låtas sentrale akkordrekke oser av stormende og voldsom melankoli, og flettes med jevne mellomrom inn i en synth-kledt og Windirsk, melodisk seksjon. Sett i kombinasjon med den svært 90-talls-inspirerte produksjonen fungerer disse partiene meget godt, og det samme gjør de dystre og gravalvorlige versene og broens mystiske, hjemsøkte skogholt. «A Flicker of Light» kan beskrives som en variert og godt planlagt reise gjennom et sett norske svartmetall-referanser, og som singel vitner låta om et tydelig potensiale til tross for sin noe manglende egenart. Sistnevnte skal man kanskje ikke forvente av debutsingelen til et nytt band, så jeg velger å gå ut med en anbefaling om at folk sjekker ut Toskegjølets første låt, «A Flicker of Light».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Camelio – “Heroin i Desember”
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Camelios fredagsslipp fortsetter før bandets nye plate slippes denne uka, og denne gangen har bandet sluppet låta “Heroin i Desember”. Denne låta kombinerer nok først og fremst noen tendenser fra “Dovendyr” og “Trist som Faen”, nærmere bestemt det ganske usminka rockepreget fra førstnevnte og melankolien fra sistnevnte. Med det er det nok også blant låtene bandet har sluppet i denne lange singelrekka som er enklest å like, samtidig som at de er blant de minst eventyrlystne.
Siden slippet av skiva ‘Reptilian’ i 2010, kan det virke som at Keep of Kalessin mer og mer har blitt til et personlig musikalsk utløp for bandets gitarist/vokalist «Obsidian C.». Etter bandets deltakelse på Eurovision det nevnte år forsvant nemlig datidens vokalist «Thebon» fra rekkene, hvilket gav «Obsidian» fritt spillerom som bandets primære låtskriver og nå frontmann. Denne endringen i besetning sammenfalt også med en endring i uttrykk, ettersom 2015s ‘Epistemology’ omfavnet en mer storskalert, episk og orkestral tilnærming til bandets vel-etablerte, thrashende svartmetall.
Denne trenden fortsetter i aller høyeste grad med bandets første skive på åtte år, ‘Katharsis’. ‘Katharsis’ er en uforskammet episk, storskalert og pompøs opplevelse, der «Obsidian» får prøvd seg som både hærfører og skaper av sitt eget, fantasy-aktige mythos. Sånn sett kan skiva nesten sies å være svartmetallens Game of Thrones eller Ringenes Herre, eller kanskje bare svartmetallens ekvivalent av en IMAX-kinovisning. Denne maksimalismen kombineres i tillegg med mengder av fengende vokalmelodier og harmoniserende leads, så om man er i det dristige hjørnet kan man faktisk drøfte om ‘Katharsis’ kan sies å være den første rettmessige sammensmeltningen av svartmetall og powermetall.
Én ting er i alle fall sikkert, og det er at ‘Katharsis’ er en soleklar forbedring av samtlige av nyvinningene som ble introdusert på ‘Epistemology’. På sin nye skive virker «Obsidian», bassist «Wizziac» og bandets nye trommis Wanja «Nechtan» Gröger fullstendig hjemme i det nesten latterlig overdådige lydbildet; et lydbilde de svinger som et massivt, tohendig sverd i kampen mot selvhøytidelighet og god smak. På ‘Katharsis’ har bandet stort sett overtaket i denne kampen, og kun et par strekk over skivas snaue 50 minutters-spilletid smører tjukt nok på til at det bikker over.
Hvilket er en bragd i seg selv, når man tar i betraktning nettopp hvor mange blast beats, prangende koraler og himmelsplittende gitarmelodier som finnes på ‘Katharsis’. Åpnings- og tittelsporet blir dermed som en lakmus-test å anse, der den overfaller lytteren med en nådeløs strøm av episk og fargesprakende svartmetall. Dersom denne låta blir for mye for deg er det neppe noe poeng i å prøve seg på resten av skiva, ettersom den foruten den powermetalliske balladen «Journey’s End» befinner seg i en konstant jakt etter det neste, hakeslepp-fremkallende høydepunktet.
Til å være en såpass gjennomgående, nådeløst storslagen opplevelse, fungerer ‘Katharsis’ sjokkerende bra. «Hellride» er en heseblesende, orkestral oppgradering av Keep of Kalessins patenterte, thrashende svartmetall; «The Omni» bruker en proggete synth for å transportere lytteren enda lenger inn i skivas grenseløse platåer; og «The Obsidian Expanse» er en tårnende egg i «Obsidian»s låtskriver-historikk som rettferdiggjør dens status som uoffisiell signatur-låt. Om man så trekker inn skivas konseptuelle fokus på en konges reise fra trone til grav, så har man en skive som virkelig burde appellere til fans av storslått og fantasy-inspirert metall.
Og selv om dette kanskje ikke er den beste beskrivelsen av meg som lytter, må jeg si at min tid med ‘Katharsis’ har vært svært gledesfylt. «Obsidian» og Keep of Kalessin vet nøyaktig hva de har hatt lyst til å få til på sin nye skive, og det er vanskelig å se for seg hvordan de bedre kunne ha fanget den veldige, katartiske storheten som fyller skiva til randen. ‘Katharsis’ er neppe en plate for alle, men for lyttere med toleranse for fantasy-sjangerens skamløse overdådighet er skiva lite annet enn en tårnende suksess.
Fordi vi ikke fikk publisert denne spalta forrige uke skriver vi her om både forrige ukes og denne ukas favoritt.
Ukas favoritt (uke 11):Phantom Fire – Eminente Lucifer Libertad
Ute nå via Edged Circle Productions
Det Vestlandske svartpunk/speed metal-bandet Phantom Fire har rukket å bli gode kjenninger av bloggen til tross for vår fortsatt korte levetid. Over et drøss med singler, en demo og en full-lengder har bandet både forundret, forvirret og forlystet undertegnede, og min tid med bandets musikk har som følge vært preget av både voldsom glede og frustrasjon. Historien oppsummert i grove trekk, er at bandets singler som regel disker opp fartsmetallisk, sort gull, og at debuten ‘The Bust of Beelzebub’ viet altfor mye av den korte spilletiden sin til noe retningsløs og blodfattig eksperimentering.
Derfor er det en glede å erklære at Phantom Fire endelig har levert en skive som står til forventningene skapt av deres mer eller mindre plettfrie singel-historikk. ‘Eminente Lucifer Libertad’ er i mye større grad enn forgjengeren opptatt av å gyve løs på lytteren med alskens ekstremmetalliske triks, våpen og sadistiske redskaper, og de eksperimentene som finnes er i mye større grad bakt inn i et hensiktsmessig musikalsk forløp enn tidligere – i alle fall med unntak av en låt som vi skal prate om litt senere.
Bandets iboende, ekstremmetalliske beist river seg ut av lenkene og bykser ut av helvetes porter i det øyeblikket man trykker play på åpningslåta «Bloodshed». Versets eksplosive svartpunk putter d(jevel)-en i d-beat, før skivas eneste jævla dødsmetallriff gir eders anmelder de blåeste ballene han har hatt i hele sitt unge liv. Det at Phantom Fire har unnlatt å bruke en såpass heseblesende kruttønne av en låt som singel burde gi et solid hint til hvor bandets mentalitet befinner seg på ‘Eminente Lucifer Libertad’, og vi finner flust av supersoniske brannbomber i skivas låtliste som bekrefter dette.
Men selv om låter som «Ritual», «De Taptes Dans», «Black Night» og «Mara» sørger for å holde «fartsbølle/eksperiment»-ratioen på riktig side i denne omgang, så er det likevel ikke sånn at ‘Eminente Lucifer Libertad’ følger regelboka slavisk. «Derive from Ash» slentrer inn i en dundrende, tradmetallisk groove med ukuelig selvtillit, «Pentagram» avslutter skiva med ulmende og sakte-brennende, Messerschmitt-aktig dommedagsdoom, og «Satanic Messenger» bruker pingende synther og elektroniske trommer i et forsøk på å utkonkurrere Celtic Frost sine merkeligste eksperimenter på ‘Into the Pandemonium’. Dette klarer de for øvrig, uten at dette nødvendigvis jobber i skivas favør.
Foruten dette feiltrinnet er ‘Eminente Lucifer Libertad’ en svartpunk/fartsmetallisk triumf fra ende til annen. Den delen av meg som hadde veldig lyst til å elske ‘The Bust of Beelzebub’ men ikke fikk det helt til, sitter nå med en tåre i øyekroken og mesker seg i sprayen av gnister, glør og grus som generes av ‘Eminente Lucifer Libertad’ når den står på anlegget. Phantom Fire har med sin nye skive gjort seg fortjent til flere stilpoeng enn de fleste av årets norske utgivelser til nå, og gjør endelig ære på potensialet som har vært umulig å overse fra det øyeblikket de entret scenen i 2021. Enhver ffartsglad skroting bør se sitt snitt til å hive denne bråtebrannen på anlegget.
Ute nå via Forcefed Horsehead/Owlripper Recordings
Band liker gjerne å beskrive sin egen musikk som en spennende og unik cocktail med ulike inspirasjonskilder og undersjangertrekk i egne presseskriv, selv om det ofte i virkeligheten blir snakk om overdrevne eller til og med helt feilaktige beskrivelser av hva det aktuelle bandet egentlig driver med. Og man kan kanskje få inntrykk av at Forcefed Horsehead går i denne fella i sin promotering av sin nye plate ‘Monoceros’, der oppramsingen blir lang i beskrivelsen av musikken. Vi skal nemlig få en smak av både death metal, punk, hardcore, black metal, post rock, prog, galskap og generelt hysteri på denne plata.
Men tro det eller ei: Dette stemmer ganske godt, og det er snakk om velfungerende, hardtslående, interessant og forholdsvis egenartet cocktail som kanskje til og med inneholder flere elementer. Forcefed Horsehead har nemlig smidd sammen et flerfasettert musikalsk uttrykk på ‘Monoceros’, om det så ikke er så innmari mye post-rock her, og det uten å få det til å virke unødig komplisert og pretensiøst. Respekten for inspirasjonskildene og forståelsen for grunnelementene i sjangerlandskapene bandet beveger seg i, særlig hardcore punk og death metal, er der hele tiden, og med det er det klart at Forcefed Horsehead i stor grad mestrer en krevende balansegang. Sånn sett minner bandet meg mye om amerikanske Converge her, der bandet har et kompromissløst og i stor grad hardcore punk-basert uttrykk i bunn uten at man er redd for å dra inn mange andre elementer.
Grovt sett kan låtene i ‘Monoceros’ deles inn i to kategorier, der den ene kategorien består av de mange, korte, raske og voldsomme låtene og sånn sett også er den minst overraskende at Forcefed Horsehead disker opp når man tar tidligere utgivelser i betraktning. Den andre kategorien er imidlertid et litt annet dyr, og byr på lengre, tregere låter som nok mer enn noe annet peker i nye retninger for bandet. Det er bare to låter, men like fullt tar de opp et kvarter av spilletiden på 42 minutter, og byr på tregere, tyngre og mektigere strekk som kontrasterer seg sterkt mot de andre låtene som stort sett ligger komfortabelt og utålmodig rundt to-minuttersmerket.
Den første av dem, «The Black Sun», var den andre singelen Forcefed Horsehead slapp fra denne skiva og imponerer meg fortsatt like mye som det den gjorde ved singelslippet, da jeg ikke nølte med å slå fast at det var (er) den beste norske metallåta jeg har hørt til nå i år. «The Black Sun» er et knusende stykke elefantmetall, som byr på et utilgivelig tungt hovedriff, deilig chugging i versene og usedvanlig headbangingsverdige oppbygginger mot slutten, samtidig som at svartmetallske blast-beats og noen voldsomt kaotiske og grindcore-aktige overganger også får plass. Det er rett og slett snakk om en ganske imponerende oppvisning i hvordan mektige partier og punksk aggresjon sammen kan levere metallisk brutalitet i én og samme låt.
Så har vi den hele ni minutter lange «…And There Was None». Her får vi først servert en uvanlig rolig intro før Forcefed Horsehead åpner portene med et herlig dissonant og tungt hovedriff som blir med oss gjennom hele låta. Og denne låta, som også avslutter ‘Monoceros’, er nok også et enda seigere og mektigere stykke arbeid enn «The Black Sun». Også her gjør Forcefed Horsehead et vellykket byks inn i nytt territorium, om det så er snakk om en låt som kunne vært noe strammet opp og disiplinert i formen – ni minutter fremstår nemlig for meg som i overkant langt.
Om det er litt fordi jeg til da har blitt vant til vesentlig kortere låtlengder, kan naturligvis hende. For det store flertallet av låtene på ‘Monoceros’ er som sagt små kruttønner med voldsom energi og stort hastverk, og også her finner man svært mange av platas store høydepunkter. Åpningsstrekket er for eksempel helt vanvittig bra, og er en utrulling av den ene voldsomheten etter den andre som også alle har noe spesielt ved seg. «Every Death You Take» er en perfekt åpning for det man har i vente med sine hurtige d-beats og overganger, imponerende gitararbeid og kompromissløse refrenger. Deretter får vi høre platas kanskje feteste gitarriff i «Futile», groovy og regelrett fengende vers i «Novgorod» og en herlig gjestevokalprestasjon i «Ruins» – for å nevne noe.
Noen av låtene på ‘Monoceros’, «Futile», «Dragged Back Into Life og «Spell No Stones», er lansert før, og er blitt pusset opp produksjonsmessig for denne plata. De er også blant de bedre låtene på plata, og de to sistnevnte styrker b-siden, som ellers nok ikke imponerer meg så mye som det ganske så spinnville åpningsstrekket.
Det negative jeg har å si om ‘Monoceros’ handler nok imidlertid mest om at jeg synes Forcefed Horsehead har en jobb å gjøre med å få de korte, hurtige låtene og de tregere gigantene til å fungere bedre sammen i plateopplevelsen. «The Black Sun» og «…And Then There Was None» ligger for så vidt meningsfullt til der de ligger, der de på sett og vis avslutter hver sin halvdel av plata. Men kontrasten blir i overkant stor, og det eneste som jeg synes kompenserer litt er låta «Iri», som er en sterk fireminutter som på sett og vis havner litt i en mellomkategori.
Kanskje får disse problemstillingene peke mot noen interessante kreative eskapader videre for Forcefed Horsehead som også i enda større grad kan åpne for et unikt uttrykk. Men jeg kan også konstatere at ‘Monoceros’ egentlig ikke byr på noen øyeblikk som er svake i seg selv i det hele tatt, og at det er snakk om en utrolig sterk prestasjon fra bandet. ‘Monoceros’ er stilistisk interessant, profesjonell, inspirert og kompromissløs, og pakkes endatil inn i en produksjonsdrakt som vel egentlig er nokså upåklagelig og bare får frem låtenes styrker enda mer. Anbefales på det sterkeste.
Metallurgi 