Tittelen på den nye singelen fra Leprous kommende plate ‘Aphelion’ er på mange måter gjeldende for opplevelsen av låta i seg selv. Ikke i den betydning at det forrykende instrumentelle overskuddet på «The Silent Revelation» er en åpenbaring, – at Leprous består av noen av de skarpeste instrumentalistene vi finner i rock/metall er allerede viden kjent – jeg sikter heller til måten de gradvis har spedt mer og mer pop inn i uttrykket sitt over årenes løp. På «The Silent Revelation» makter Leprous å integrere popen og prog-metallen/rocken i større grad enn noen gang tidligere, men det uten å trekke særlig oppmerksomhet til hvor smidig utførelsen av sammensveisingen egentlig er.
Det er særlig to elementer som bidrar til å kamuflere sveisesømmene mellom de to uttrykkene; måten låta begynner i et funky og elegant landskap vi allerede kjenner godt fra plater som ‘Malina’, og hvor uanstrengt Leprous kaster seg inn i det storslagne og superfengende refrenget. Vi ble allerede introdusert for denne Algiers-aktige, nesten gospel-påvirkede pop-impulsen på bandets forrige singel «Running Low», og effekten er like slående på «The Silent Revelation» som den var på sin forgjenger. Bandets tekniske ferdigheter er som alltid anvendt i sangens tjeneste, og Einar Solbergs enestående stemmemateriale og -kontroll anvendes på samme måte for å formidle tekstens plagede og såre karakter.
Det er selvfølgelig flere aspekter ved låta man kan rette oppmerksomhet mot – som de Owen Pallett-aktige strykerne eller den kjølige minimalismen som sender tankene i retning Islands moderne pop-tradisjoner – men viktigst er det å understreke at «The Silent Revelation» er en låt som er seg selv fullt og helt. Mine referanser og sammenlikninger har oppstått som følge av analyse i forbindelse med omtaleskriving, og folk flest vil nok først og fremst høre en låt som kombinerer det Leprous tradisjonelt sett har gjort best med retningen bandet har begitt seg utpå i nyere tid. Avslutningens Tesseract-aktige tyngde og groove utgjør rosinen i pølsa – en avsluttende skuddsalve i et allerede vunnet slag. Leprous har fremdeles til gode å skuffe undertegnede, og etter tre singler virker det ytterst usannsynlig at ‘Aphelion’ blir noe annet enn nok en juvel i bandets diskografi.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Order – Descend
Ute nå via Listenable Records
Order er et spennende sammensurium av røttene til både norsk death metal og norsk svartmetall. Bandet lanserte sin debutplate ‘Lex Amentiae’ i 2017 og består av medlemmer som tidligere har spilt i Cadaver og Mayhem, noe som også for så vidt kan høres i bandets harde og svartmetallaktige death metal på debutplata.
Når Order med låta «Descend» nå har startet opptakten til plate nummer to, The Gospel, er svartmetallpreget kanskje enda tydeligere – men uten at death metal-estetikken er forlatt på noen måte. Snarere er den der i litt annen form; «Descend» er i mine ører mørkere og mer djevelsk enn det meste på ‘Lex Amentia’, blant annet ved hjelp av moll-akkordene innimellom, men er samtidig en uhyre tung låt som vil ha deg til å kjenne lyden langt inn i kroppen. Kompgitarene er fantastisk feite og komplementeres ypperlig av det Mayhemske akkordspillet, og med trommene kan det nesten bli litt mye der skarptromma blir høylytt, svær og dominerende særlig i blast-beat-partiene.
«Descend» er i forlengelsen av dette også en ganske enkel komposisjon som – passende nok – minner oss om mange av røttene til de to undersjangerne av metall vi har med å gjøre. Det ukompliserte og ganske så fantastiske hovedriffet er som en hjørnestein på flere tonn i denne låta, og får meg nesten til å tenke at «Descend» kunne vært enda kortere og mer definert rundt det– uansett gir det imidlertid gode grunner til å glede seg til The Gospel.
Skrevet av Alexander Lange
Conception – Gethsemane(Live)
Ute nå via Conception Sound Factory
Steg to i hard rock-bandet Conceptions crowdfunding-kampanje, låta «Gethsemane», er ute. Tidligere har bandet servert oss «Cry», som for meg var en helt habil, men litt forglemmelig låt. «Gethsemane» er hakket bedre og bringer med seg et sterkt refrengtema og en låtstruktur som i større grad holder interessen oppe hele veien. Problemene som kanskje vil løses gjennom studio-versjoner er der imidlertid fortsatt – nærmere bestemt ved at lydbildet, særlig med tanke på gitarene, er litt spinkelt og ikke helt i stand til å levere den energien jeg antar at Conception ønsker å formidle i låta. Likevel bør dette være en mer enn god nok låt for bandets allerede store fanskare – og sannsynligvis også for et bredere publikum.
Skrevet av Alexander Lange
Grillfeast – «Eingangsgrill»
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
De ukjente musikerne bak Grillfeast kom nylig ut med singelen «Eingangsgrill», og i likhet med debuten ‘Fuck You Pt. 1″ er låta et selvfølgelig stykke svartmetall som er langt bedre enn tittelen og den visuelle utformingen måtte tilsi. «Eingangsgrill er en messende og hypnotisk låt som ulmer og hveser på intenst vis, til tross for at den er relativt stillestående. Produksjonen er varm og gnistrende som glørne etter en nedbrent stavkirke, og vokalen er fremført med en forheksende sinnssvakhet som sender tankene tilbake til sjangerens eksentriske oppstart. Selv om låta trolig har sitt opphav i beruset tidsfordriv har den kvaliteter som utvilsomt vil appellere til enkelte fans av Darkthrones tidlige materiale, blant annet en «zero fucks given»-holdning som kler lavterskel-svartmetall svært godt. Sjekk ut «Eingangsgrill» dersom primitiv og hypnotisk svartmetall med en solid groove er din greie.
I et Norge uten Aura Noir åpner det seg plutselig nye muligheter for unge og sultne ekstremthrash-grupper til å kreve sin plass i rampelyset. Oslo-bandet har (ved siden av Nekromantheon) lenge vært det ledende flaggskipet i en sped bølge av norsk thrashmetall, i tillegg til å være pilaren samtlige nye band måles opp i mot. Nå som denne pilaren har blitt heist ned av sine egne skapere begynner kampen om plassen ved Nekromantheons høyre hånd, og et av bandene man bør merke seg i forbindelse med denne kreative knivingen er Trondheims Corroder.
Det første minuttet av åpningssporet på deres debut-demo fra i år bør umiddelbart sende tankende i retning nevnte Nekromantheon. «Venomous» sine skarpe riff og nådeløse trommedriv er til forveksling lik sin trolige inspirasjonskilde, men det tar ikke lang tid før Corroder etablerer seg som en kimære med en noe annen genetisk make-up enn denne åpningen måtte tilsi. Den stormende og episke gitarsoloen som kroner låtas bro er allerede et lite avvik fra Norges-thrashens nedstrippede og brutale framtreden, og på «God of Pigs and Rats» avslører bandet endelig det som kan sies å være deres x-faktor: dødsmetallen.
Jeg vet ikke om det er den primitive men organiske produksjonen eller måten broen på «Idolatry of Hatred» eksploderer som en ti-tonns spikerbombe, men dødsmetallen i sin tidlige og prototypiske form har uansett en viktig rolle å spille i Corroder sound på deres første demo. Det stemmer at utgivelsen har flust med ubesudlede og rendyrkede thrash-sekvenser – se f.eks den ‘Seasons in the Abyss’-aktige åpningen til «Idolatry of Hatred» – men de svermende gitarene og de brølte vokalene skyver lydbildet såpass langt i retning dødsriket at det ikke blir feil å klassifisere ‘Demo 2021′ som en dødsthrash-utgivelse. Differensieringen fra norske normer innenfor thrashmetall stopper ikke ved Hades’ porter heller: instrumentalen «The Blind Wraith» hinter nemlig om en progressiv og eventyrlysten impuls som ligger og ulmer under bandets tradisjonelt ekstreme ytre.
Det viktigste å nevne er dog at ‘Demo 2021’ er en forbanna bra førsteutgivelse. I et annet år er det ikke utenkelig at Corroders debut ville røsket til seg tittelen som årets norske thrash-utgivelse, men tatt i betraktning at Nekromantheon tilfeldigvis slapp den beste norske thrash-utgivelsen gjennom tidene i det andre korona-året må bandet se seg fornøyd med å spille andre-fiolin. Dette er uansett en rimelig bra sluttplassering for en 20-minutters demo-innspilling som mer enn noe annet er en prøvekjøring i forkant av en mer substansiell utgivelse (forhåpentligvis), så Corroder har all rett til å heve sine glass og skåle for det de har fått til på sin debut. ‘Demo 2021’ er ekstrem-thrash av første klasse, og et utmerket første steg for det ferske Trondheimsbandet Corroder.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nightfox – White Cobra
Ute nå via Lions Pride Music
Antallet ganger jeg frivillig har vært eksponert for alle former for hårmetall/puddelrock etter min periode som ivrig spiller av Guitar Hero-serien kan trolig telles på ti fingre, og ideen om at noen kunne ha et såpass sterkt forhold til sjangeren at de ville være tilbøyelig til å bruke adskillig med tid og penger på å gjenopplive sjangeren i albumformat har virket utenkelig på alle måter. Eksistensen av Nightfoxs ‘White Cobra’ er én av utallige påminnelser om hvor feil jeg kan ta til tide; en hårmetall-skive som lever, ånder og blør sjangeren uten antydning til ironisk distanse.
Medlemmene av Nightfox har en tilsynelatende sterk forbindelse til denne stilarten som oftest fungerer som skyteskive for nådeløse musikk-kritikere, og denne kjærligheten skinner gjennom via en utgivelse som nailer absolutt alle aspektene ved den (for mange) forhatte sjangeren. Debutplata ‘White Cobra’ er fylt til randen av arrogante hårnålsriff, høyt stablede koringer og synther som glitrer som stjerneskudd over Los Angeles’ lysrør-opplyste gatelabyrint. Det finnes ikke et sekund musikk på ‘White Cobra’ som ikke kunne ha vært røsket skrikende og sprellende ut av det skamløse 80-tallet, en observasjon som blir enda mer gjeldende når man tar i betraktning den disige og tidsriktige produksjonen. Nightfox vet nøyaktig hva de ønsker å oppnå med musikken sin, og de vet tydeligvis også nøyaktig hva de må gjøre for å komme seg dit. Men er det noe bra?
Glam-skeptiker som jeg er må jeg innrømme at å lytte til ‘White Cobra’ er til forveksling likt det å glane på en svinedyr sportsbil: først lar du deg imponere av doningens glattpolerte og skinnende overflater, deretter tar du deg selv i å ønske at du kunne tilbrakt en hel natt susende rundt i faenskapen med adrenalin og endorfiner pumpende gjennom årene. Det er alltid en fornøyelse når grupper kjenner sitt valgte uttrykk så godt som gutta i Nightfox, selv med et fullstendig fravær av kreative utsving og eksperimenter. Åpningen på «Resurrection» henter sine pulserende synther ut av 80-tallets daterte storfilmer, koringen på tittelsporets refreng slår deg lekent over neseryggen som en pelskledt Ibanez, og soloen på «Ride the Sky Tonight» er som en uhøytidelig hyllest til Eddie Van Halens banebrytende gitarspill. Alt er hårreisende corny, og alt stemmer nøyaktig på en prikk når det gjelder hva man ønsker av en hårmetall-plate i 2021.
Best av mengden er «Your Broken Heart» og «Storm Fighter». Førstnevnte er med sine (p)optimistiske Poison-licks og akkordskifter intet mindre enn glam-perfeksjon, og sistnevnte drar opp tempo på et tidspunkt i plata jeg var redd for at samtlige låter kom til å befinne seg i et traskende middel-tempo. Utenom disse er det flere låter som byr godt på seg selv, men som mangler det siste lille ekstra som må til for å innvie musikken hos den leopardtights-kledte elite. ‘White Cobra’ er langt bedre enn en puddelrock-skive utgitt av et ukjent band har rett til å være i 2021, og maktet å få selv en kjip og tafatt kritiker som meg selv til å glise som følge av sine ekstravagante, musikalske eskapader. Dersom du hater hårmetall som djevelen får du nok lite ut av Nightfoxs debut, men dersom du har et nostalgisk forhold til pannebånd og hårspray kan ‘White Cobra’ være nøyaktig det du trenger i den sene august-heten. Anbefales (med forbehold).
Skrevet av Fredrik Schjerve
Farbáuti – Hulderdans
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Det siste i en lang rekke soloprosjekter, Farbáuti er nok et banner reist av musiker Gjøran Skuggå for å forsøke å få oversikt over sin egen kreative driv. På prosjektets debut-EP ‘Hulderdans’ er det fortsatt snakk om svartmetall i første omgang, men elementer fra andre uttrykk sniker seg tidvis inn, som for å argumentere for Farbáutis distinkte identitet blant et knippe liknende prosjekter. I et tilfelle er denne distinktheten faktisk slående, men de øvrige låtene er preget av den samme tendensen mot diffuse låtstrukturer og ugjennomtrengelige teksturer som kjennetegner mannens produksjon.
Det nevnte eksempelet er åpningslåta «Nakne Føt på Råtten Lyng». Med tekst skrevet av gjeste-poet Synnøve Holdhus er låta uten tvil den beste låta jeg har hørt fra Skuggås hold siden jeg ble introdusert for undergrunns-musikeren i fjor. Den melankolske, melodiske og varme svartmetall-låta har en sterk hovedprogresjon, støttet oppunder av en fargeleggende basslinje og Skuggås hese vokaler – som i denne omgang er lagt akkurat passe langt bak i miksen. I tillegg har midtpartiet et Athar Aghanon-aktig glitch-segmentet som er både kreativt og fett, og som bidrar til å gi låta en tredelt struktur som er langt tydeligere enn det som vanligvis forventes fra dette hold. Denne strukturelle presisjonen mangler på de øvrige låtene, selv om de også byr på sine øyeblikk av mørk og klaustrofobisk svart/dødsmetall som fenger.
Alt i alt er ‘Hulderdans’ en god utgivelse for musikeren bak Skuggima∂r, om så åpningssporet troner en hel del høyere enn sine omgivelser. Om du ikke har hatt sansen for tidligere låter vi har dekket av karen kan det være verdt å sjekke ut denne låta, ellers er det mye som er til forveksling likt det mindre eksperimentelle stoffet til mannens hovedprosjekter. Gjøran Skuggå foretar et vellykket dykk inn i det melodiske svartmetall-landskapet på åpningssporet til Farbáutis ‘Hulderdans’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Blodhéfnd – Hand of Vecna
Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester
Blodhéfnd er et fullstendig anonymt svartmetallprosjekt som av ukjente årsaker kun forvalter en Soundcloud-konto og en Spotify-profil. Debut-utgivelsen ‘Hand of Vecna’ er en kort affære fylt av det som mest av alt oppleves som en ufullstendig skisse av en mer fullverdig plate; åtte instrumentaler med intetsigende strukturer som mer eller mindre jogger på stedet. Likevel er det mange gleder å hente i ‘Hand of Vecna’s indre, ettersom det foreløpig uformede råstoffet besitter et voldsomt potensial og egenverdi.
Musikken på ‘Hand of Vecna’ henter mesteparten av byggesteinene sine fra andrebølgens klassiske utgiveser, men den er også badet i et sært og okkult lys som mest av alt minner om den greske svartmetall-scenens ukuelige eksentrisitet. Dette lyset opptrer ofte i form av en grovkornet synth, som for eksempel på «The Sorcerer» og tittelsporet, men det ulmer også ut av det synkende korpartiet som komplementerer «Into the Hateful Castle»s primitive black’n’roll. Generelt er det mye tilleggseffekter å spore over platas 18 minutter, og det faktum av at noen av disse minutter utelukkende er viet til orgelmeditasjoner og atmosfærisk gitarplukk gjør det vanskelig å godta ‘Hand of Vecna’s status som album.
Det er derfor pussig at det visuelle og estetiske er såpass velutformet som det er. Ja, produksjonen er ujevn fra låt til låt og er preget av et markant mangel på bass, men uttrykket til Blodhéfnd er på mange måter et velavrundet og flott okkult svartmetall-sound. Albumcoverets flotte illustreringer og klassiske symbolisme formelig ber om en mer utbrodert og ferdigstilt utgivelse – i tillegg til at det krever en vokalist som kan pakke ut dets skulte betydninger via belysende låttekster. Slik utgivelsen står i dag er det en interessant og mystisk liten sak, men mangler den større visjonen og substansen som kreves for at den fungere som plate. Verdt en gjennomlytt for folk med en umettelig appetitt for okkult og hellenistisk svartmetall.
Debutplata til svartmetallduoen Blutumhang, ‘The Fires of Domination’, fascinerer ved at den lar det rå og vakre ved svartmetallen gå sammen i en voldsom intens enhet. Her snakker vi i utgangspunktet om nokså melodisk og til dels folkemusikkinspirert svartmetall som sikkert kan minne om band som Agalloch og Drudkh, og der en ‘Transilvanian Hunger’-aktig råskap i produksjonen gir lydbildene en okkult og mystisk følelse som man finner mye av i materialet til band som Yellow Eyes og Batushka. Men Blutumhang stopper ikke der: Musikken lar seg nemlig prege mye av den diffuse og voldsomme skrikevokalen på plata, som bidrar mest til å løfte musikken til et helt nytt nivå av intensitet.
Det er også snakk om en intensitet Blutumhang håndterer usedvanlig godt. Etter det desorienterende, fantastisk støyete og eksperimentelle introsegmentet «Hatred of Absolution» eksemplifiseres dette gjennom de to låtene «The Treacherous Whore» og «Dignities Denied». Her er førstnevnte en litt lenger og mer progressiv sak, mens duoen tråkker litt hardere og mer direkte på gassen på sistnevnte; voldsomt er det hele tiden, men gjennom ulik dynamikk, særlig i trommespillet, og små pauser bestående av gamle båndopptak blir det likevel aldri for mye av det gode. Under den lavoppløselige produksjonen, som jeg vil påstå tjener plata godt ved at den tilfører en atmosfære av både håpløs og storslått art, må det her også sies at det ligger umåtelig vakre melodier. ‘The Fires of Domination’ karakteriseres på sett og vis av et spenningsforhold og en drakamp mellom det stygge og det vakre og melankolske, og det at de ulike elementene lar seg komplementere så godt er sannsynligvis platas største styrke.
For de gode taktene fortsetter. Interluden «Eternal Fires of Domination» plukker opp den litt eksperimentelle stafettpinnen fra introlåta og lar noen fantastiske skrik forpeste et slitent koropptak. På den påfølgende syvminutteren «Disgust & Dominance» utforsker Blutumhang sine mer tålmodige sider og lar to storslåtte, melodiske og tunge(!) riff fungere som grunnstøtter for den ganske lange komposisjonen – og det blir aldri kjedelig når duoens høygir er så velfungerende og dynamisk.
Likevel vil jeg nok påstå at det ikke går like bra i åpningssegmentet til siste låt ut, «The Fateful Hands of Fury», som med sine nesten ni minutter er platas lengste. Her blir melodiene ørlite grann for repeterende – det er rett og slett ikke like sterkt som Blutumhangs tidligere eskapader på denne utgivelsen. Det tar seg imidlertid nevneverdig opp; denne låta kommer sterkt tilbake med noen av platas desidert ondeste riff noen minutter ut i det. De minimalistiske og Burzum-aktige synth-ambient-elementene tilføyer også en interessant side til musikken, og skaper ikke minst en guffen stemning over båndopptakene som runder av hele greia.
Ambient-delene, kanskje særlig støyelementene, og hvordan de glir så godt inn i den større sammenhengen på plata gir i det hele tatt følelsen av et høyt potensiale for Blutumhang. Men først og fremst er det altså intensiteten denne duoen evner å mane fram på ‘The Fires of Domination’ som treffer meg sterkest.
Man kan ikke snakke om norsk death metal uten å snakke om Blood Red Throne, som siden oppstarten på slutten av 1990-tallet har sluppet et drøss med plater og opparbeidet seg en aldri så liten legendestatus for sjangeren her til lands. Nå er plata ‘Imperial Congregation’ på trappene – «Itika» er første singel ut.
Låta er verken så mye mer eller mindre enn en nokså bunnsolid death metal-låt som henter mye av sin styrke fra den gamle death metal-skolens bestanddeler. Det gjelder i alle fall låtas første halvdel, som består av en upåklagelig rekke med gitarriff som får god drahjelp av drivende trommespill. I andre halvdel kommer andre elementer litt tydeligere frem gjennom noen svartmetallaktige akkorder og progressive tendenser i lead-gitarspillet. De groovy death metal-tendensene melder seg imidlertid med nok et høydepunkt av et riff mot slutten av låta, og med det evner Blood Red Throne å vise et nokså bredt spekter for oss i påvente av plateslippet.
Skrevet av Alexander Lange
Okkultokrati – «Wolfssegen»
Ute nå via Rapid Eye Records
Med en velfortjent Spellemann-pris i ermet, som de fikk for fjorårets ‘La Ilden Lyse’, har Oslo-bandet Okkultokratiannonsert at det sammen med Maggot Heart slipper en flunkende ny split-EP i september. Låta «Wolfssegen» er på menyen og vitner om en utgivelse der Okkultokrati tar sin sagnomsuste black’n’roll til nye høyder.
Hovedtemaet i «Wolfssegen» er nemlig en uimotståelig, fryktinngytende sak. Taktfaste trommer, gotiske synther, en beintøft gitarriff og djevelske, effektbelagte skrik får meg til å konstatere at Okkultokrati låter større enn noen gang før. Produksjonskvaliteten har fått en overhaling i forhold til tidligere utgivelser, men i stedet for at produksjonen først og fremst blir veldig mye mer polert av den grunn, høres det snarere ut som Okkultokratis bruker en utvidet verktøykasse til å gjøre musikken desto mer kaotisk og storslått. Bandet holder svært god stand gjennom hele denne seks minutter lange låta, der drivende riff, gode oppbygninger og noen få pusterom sammen med det nevnte hovedtemaet bygger opp under en sterk enhet. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Diskord – «Gnashing»
Ute nå via Transcending Obscurity Records
«Gnashing», den trolig siste singelen fra Diskords kommende plate ‘Degenerations’ er nok et kaotisk og evig engasjerende smorgasbord av uttrykk fra det eksperimentelle dødsmetallbandet. Etter en Dephosphorous-aktig, diskordant dødsgrind-åpning kollapser låta inn i en treg rytmelek ala Car Bomb på sitt mest sludgy, før komposisjonens jagende, ku-bjelle-dominerte kjerne åpenbares. Herifra svinger vi innom lett sjanglende basslinjer, groovy synkoperinger, thrashende spurter og psykedeliske lommer som både beruser og forvirrer – alt det vi som lyttere har lært oss å forvente av en Diskord-låt.
Folk som har lyttet til Diskord tidligere skjønner umiddelbart at mitt forrige utsagn bare er vås. Er det nemlig én ting man skal forvente fra det fabelaktig rastløse oslo-bandet er det fullstendig uforutsigbarhet, og det leverer de uten unntak på «Gnashing». Låta føles både organisk og bionisk, improvisert og nøye planlagt på en og samme tid – en samling tvetydigheter som er helt endemisk for musikken til Diskord. Som en av platas lengre numre kan «Gnashing» være en utfordring å gjøre seg klok på til å begynne med, men etter et par lytt vil folk med kjennskap til eksperimentelle ekstremuttrykk la seg forundre av den voldsomme krigføringen mellom ulike teksturer som driver låta fremover. Som fan av Diskord har singlene som har blitt sluppet i forkant av ‘Degenerations’ gitt meg alt det jeg så etter og mer når det kommer til nytt materiale fra bandet, så 3. august blir en stor dag i metallurgis kontorer. Norges mest uredde dødsmetallband frigjør seg atter en gang fra alle lenker og hemninger på «Gnashing».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Lord Mortvm – «Reign of Death»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Lord Mortvm høstet mange lovord tidligere i år her på Metallurgi med plata ‘Diabolical Omen of Hell’ – en plate som er et av de kuleste black/doom-påfunnene jeg har hørt i år. Med den nye, korte singelen «Reign of Death» har enmannsbandet slått fra seg doom-preget og sluppet en hemningsløs svartmetall-låt på knappe ett minutt. Uttrykket er omtrent så beskt som man får det, og minner meg sånn sett en del om påfunnene til prosjekter som Panzerwar. Med det forsvinner også noe av egenarten til Lord Mortvm, og det er nok ikke like imponerende som plata som ble sluppet tidligere i år, men særlig gjennom den rå og akkurat passe støyende produksjonen holder dette en viss stand likevel.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «Sarcophagus»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium lar seg på deres nye singel inspirere av et imaginært rike på de sanddekte slettene i det fjerne østen. Midlertidig lagt på is er de sjeleavkledende låtene om mental helse – det samme er alle samfunnskritiske protest-salver – og i stedet får vi noe så sjeldent som et stykke eventyrlig men mørk fiksjon fra trioen i Dark Delirium. Historien er fortalt over en episk låtlengde på åtte minutter, og det unge bandet bærer denne lange spilletiden med langt større letthet enn noen gang tidligere.
De orientalske melodiene avslører inspirasjonskilden allerede fra låtas åpningssekunder, før den melodiske dødsmetallen som fungerer som «Sarcophagus»s ryggrad tar over stafettpinnen. Veldige og presise riff demonstrerer bandets vilje til å nærme seg In Flamessitt mainstream-orienterte lydbilde, samtidig som den østlige skalabruken gir musikken et ørlite preg av den senere musikken til finske Amorphis. Aller best fungerer kanskje det dronende partiet som dukker opp med jevne mellomrom, som med sine meditative harmonics bærer et visst slektskap til den internasjonale kulturvandringen som tok plass på Gojiras ‘Fortitude’ fra i år.
Som tidligere nevnt er «Sarcophagus» trolig det beste forsøket på storskalert låtform vi har sett fra Dark Delirium til nå. Overgangene er naturlige og uanstrengte, og lyttere som hører på låta adskillige ganger vil finne glede i å finne de motivistiske røde trådende som løper gjennom komposisjonens indre. I bandets jakt etter å kle låta i orientalske ornamenter har de kanskje lagt til en ledegitar eller to for mye, men alt i alt er dette meget bra saker fra de hyppig-omtalte herrene i Dark Delirium. Låta er kanskje – i likhet med «Who Do You Serve?» fra et par uker tilbake – mer et eksperimentelt mellomledd enn et naturlig albumspor, men tiden vil vise hva bandet akter å gjøre med disse nye singlene. Dark Delirium smir videre på sitt rødglødende rå-metall på «Sarcophagus».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Skuggima∂r – «Bloody War Has Been Unleashed»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Gjøran Sæther har latt seg inspirere av våre kommentarer på låtene til et av hans mange prosjekter Fárbauti, og har lagt ut låta «Bloody War Has Been Unleashed» under sitt kanskje mest aktive alias, den meget eksperimentelle enheten Skuggima∂r. Oppfordringen vår var å videre-utforske dødsmetallen som viste sitt groteske hode på låta «Slep meg til Hel», og det har altså Gjøran gjort, om så på et noe annet vis enn antatt. «Bloody War Has Been Unleashed» er nemlig ikke noen mørk og gravende black/death-hybrid som sin forgjenger, men heller en låt som slentrer rundt i et episk, melodisk dødsmetall-lende.
Det hadde ikke vært en Skuggima∂r-låt om ikke trommesporet forsøkte å avspore de øvrige instrumentene fra tid til annen, og «Bloody War…» har flere øyeblikk der den rytmiske konflikten eskalerer til nær bristepunktet. Trådene samler seg dog rundt det fjerde minutt, og låta ender som et sammensveiset vogntog av episke viking-gitarer, rullende dobbelbass og den noe uforutsigbare rattføringen som er Gjøran og hans uhemmede svartmetall-skrik. Skuggima∂r er og forblir et nisje-produkt, men for iherdige undergrunns-krek er mannens Bandcamp fortsatt en havn man kan ha glede av å svinge innom fra tid til annen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Andri from Pagefire – «Roses are Red», «Slain by the Swarm» & «After the Swarm»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Youtuberen som bytter sjanger med samme frekvens som Beyoncé skifter antrekk i ‘Black is King’ er tilbake med et par nye utprøvninger, i denne omgang symfonisk metall og god gammal teutonisk thrash. «Roses are Red» er et velprodusert, djevelsk fengende og aldri så lite fjollete Nightwish/Sirenia-apende cover av Aquas utålelige synth-poplåt, der komboen «Slain by the Swarm» og «After the Swarm» på sin side dypper tærne sine i brutal thrash med en til tider nesten Bolt Thrower-aktig tyngde. Andris evne til å fange smale uttrykk med voldsom presisjon er det vanskelig å si noe på, og alle tre låtene er til forveksling like sine inspirasjonskilder. Det eneste som avslører deres parodiske natur er det lille glimtet i øyet som Andri aldri helt makter (om han i det hele tatt prøver) å fjerne fra sine produksjoner, men dette glimtet anser jeg rett og slett som et pluss. Samtlige låter er verdt en lytt, men min største anbefaling er «After the Swarm», som med sine rasende gitar-licks og buldrende bunn hadde vært en god låt selv på en arg og seriøs thrash-plate. Sjekk dem ut!
‘Eternal Hails……’ er et album som glir enkelt inn i det som har vært Darkthrones bidrag til både norsk og internasjonal metallscene de siste årene, og det som kanskje også har vært et hovedtrekk gjennom hele bandets nå nitten plater lange diskografi. Bandet er helt klart mest kjent for sitt pionérarbeid innenfor norsk svartmetall på 1990-tallet, særlig gjennom den fryktinngytende trilogien bestående av ‘A Blaze in the Northern Sky’, ‘Under a Funeral Moon’ og ‘Transilvanian Hunger’. Men etter at bandet på 2000-tallet blant annet lekte med litt uforutsette crust punk-tendenser, har man de siste årene sett at det mer åpenlyst, kanskje med unntak av den nokså rendyrkede svartmetallplata ‘Arctic Thunder’ fra 2017, utforsker ulike sider ved det som nok har vært en slags underliggende drivkraft hele veien for bandet – nemlig mye av den mer tradisjonelle metallen fra 70- og 80-tallet.
På ‘Eternal Hails……’ viser Darkthrone hvordan de med dette klarer å holde seg relevant – og vel så det. For i stedet for at en slik konservativ tilnærming til låtskriving og produksjon her blir gjentagende og litt bakstreversk, evner duoen å demonstrere hvordan tungmetallens bestanddeler fortsatt kan levere mørk og dyster musikk, og at det naturligvis finnes fordeler ved å unngå mer moderne produksjonstriks og sjangerblandinger.
‘Eternal Hails……’ gjentar ikke fullt og helt tendensene på ‘The Underground Resistance’ og ‘Old Star’. Denne plata bygger imidlertid videre på sistnevnte, og inneholder i større grad et tydelig element av doom-metall som balanseres opp mot litt færre raskere og mer speed- og thrash-pregede temaer. Den mørke stemninga på plata kommuniseres i det hele tatt på utmerket vis gjennom albumcoveret, og det åpner også ordentlig dystert gjennom de mørke, effektbelagte clean-gitarene i introduksjonen til åpningslåta «His Masters Voice». Hovedingrediensen er imidlertid tøffe og relativt enkle gitarriff og Nocturno Cultos velkjente, grovkornede og lavmælte vokal som høres ut som at kommer opp fra en dyp, mørk avgrunn. Gitarlyden er rund og mørk, en moog-synth dukker opp her og der og trommene leverer et usedvanlig flott trykk i bass- og skarptromme; produksjonen høster nok godt av at ‘Eternal Hails……’ visstnok er den første plata Darkthrone har spilt inn i et klassisk studio på en stund.
Åpningsstrekket, som består av «His Masters Voice» og den ni minutter lange «Hate Cloak», er sterkt, selv om jeg nok synes førstnevnte har en litt vel udefinert låtstruktur og sistnevnte med lengden sin nok viser den tørre baksiden av den ganske usminkede produksjonen. Upåklagelige, klassiske riff kommer imidlertid som perler på en snor, og det fortsetter godt med «Wake of the Awakened», der litt åpnere og videre akkordspill bidrar til å bygge opp under det jeg synes er et av albumets beste låter.
Litt mer lekent akkordspill styrker også den påfølgende og ti minutter lange «Voyage to the Northpole Adrift», der jeg synes Darkthrone utnytter lengden godt ved å tyne noen av albumets desidert mest storslåtte og melankolske temaer. «The Lost City of Uppakra» avslutter deretter plata godt, om enn med noen av de samme strukturelle problemene som åpningslåta; den smått eksperimentelle, synth-drevne og fantastiske(!) outroen føles rett og slett litt løsrevet fra låtas første, riffbaserte og vel så imponerende halvdel – og egentlig også plata i seg selv.
Og denne outroen illustrerer kanskje det negative og litt underlige ved denne plata, nemlig at jeg virkelig føler at Darkthrone kunne eksperimentert enda litt mer ut fra sine velfungerende grunnformler. Dette er altså særlig med blikk på synthen, som gjør seg veldig godt de få gangene den dukker opp, men som jo egentlig er en sjeldenhet. Samtidig er dette bare småplukk og kun en etterlysning av noe mer av noe veteranduoen gjør så bra. I alt er nemlig ‘Eternal Hails……’ et sterkt, dystert og egentlig også nokså unikt kapittel i Darkthrones nå ganske lange historie.
Innen jeg satt meg ned (lovlig sent) for å skrive denne omtalen av ‘Rigid Adherence’ var det fortsatt kun mulig å spore opp én annen anmeldelse av plata på det altomspennende internettet. For et band med røtter i 90-tallets norske ekstremmetall-avantgarde, samt en besetning som inneholder medlemmer fra band som – og jeg ramser opp – Chrome Division, Sarke, Tulus, Khold, Suspiria, Borknagar og Old Man’s Child, synes jeg dette stinker av overseelse lang vei. Kanskje syndebukken er manglende promotering, eller kanskje 99% av verden har blitt utslettet av en hyper-potent mutering av koronaviruset i løpet av mitt opphold på denne nettløse øya i Nord-Trøndelag; saken er at metall-media må se å komme seg på saken sporenstreks.
Minas (tidligere Minas Tirith) er altså et band som er rikt på historie, men som har sett seg nødt til å endre navn som følge av utskiftningen av et sentralt bandmedlem. Ettersom Frode Forsmo hadde sett seg fornøyd med sine år i musikk-industrien måtte den gjenværende, inspirerte låtskriver-duoen finne et nytt sett med stålpiper til sin metalliske doning, og løsningen var å invitere Pål Mathiesen på jam- og skrive-sesjon. Resultatet av samarbeidet viste seg å bære frukter, og her sitter jeg altså og skriver om det første nye Minas Tirith-relaterte materialet på 17 år.
Der bandets klassiske materiale lente seg på samspillet mellom etablerte metall-tradisjoner og mer utsvevende norske ekstremmetall-impulser, er Minas et ganske annet beist. Bandets musikalske base kan sies å være subtilt opp-progga men senesterk heavy metal, lettere pyntet i kantene av det jeg har kommet frem til minner mest om 90-tallets alternative, metalliske post-grunge(!) som følge av Mathiesens melodikk og stemmekarakter. Dette vil si at tette, groovy riff deler plass med refrenger som ikke ligger lenger enn et steinkast unna klassisk Pearl Jam, med stadige ekskursjoner inn i progressive og tidvis ekstreme lender.
Dette låter kanskje voldsomt eksentrisk på papiret, men ‘Rigid Adherence’ er – med unntak av et enkelt tilfelle – en temmelig fokusert plateopplevelse. «Abomination Lead the Way» leder passende nok an med et drivende åpningsriff av ypperste kvalitet, før Mathiesen tar over rampelyset med sine robuste, Mike Scalzi-aktige (The Lord Weird Slough Feg) vokaler. Den rimelig beine og direkte instrumentale basen krydres av både koring og growling, og et herlig, Rush-inspirert soloparti fullbyrder låta med det obligatoriske, ørlille touchet av prog. Her, som ellers på plata, er det de kreative og muskulære riffene som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk, hjulpet av en miks som gir samtlige instrumentale bidrag den punchen de trenger for å poppe ut av høyttaleren.
Andre høydepunkter er «Venereal» med sin skeive og spenningsbyggende prog-bro, singelen «Rust in Your Veins» med sin dynamiske struktur, «Decimation»s solblekede Daisy Dukes-riff og «The Leper»s arrogante kvasi-thrash og veldige refrenger. Observante lesere vil kanskje ha merket seg et markant fravær av vokal blant disse høydepunktene, og det stemmer at vokalen er det elementet som har vært minst utslagsgivende for min verdsettelse av ‘Rigid Adherence’. Dette er ikke fordi vokalen til Mathiesen er dårlig utført eller skjærer med det instrumentale grunnlaget, men mest fordi jeg sjeldent følte at vokalen virkelig hevet den totale opplevelsen til et nytt nivå. I tillegg er det par øyeblikk på plata hvor vokalen aktivt trekker totalen ned, som på «To Wander at Will» og den generelt fragmenterte «Collector».
Bakingen av Mathiesens karakteristiske vokaler inn i helhetsuttrykket er dog et arbeid som kan gagne bandet over tid, ettersom han på låter som «The Leper» og «Abomination Lead the Way» både smelter sammen med og styrker bandets særegne prog-metall. Alt i alt er ‘Rigid Adherence’ en plate det er vanskelig å finne solide sammenlikningsgrunnlag for – en egenartet og engasjerende skive som mangler den siste lille x-faktoren som kunne skjøvet den inn i eliten av 2021s sterkeste norske metall-utgivelser. Anbefalt for fans av punchy og lettere prog-infundert tungmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Glimt – Glimt
Usignert, ute på strømmetjenester
Glimt er et norsk, men ganske unorsk, svartmetallband. Her snakker vi ikke om musikk som har sin primære forankring i den typisk norske svartmetallen som satte landet vårt på metall-kartet på 1990-tallet, og som for så vidt også er den type svartmetall nye band her til lands som oftest bryner seg på (dog med noen nevneverdige unntak, som Sundrowned som vi omtalte her i forrige uke). Snarere ligger inspirasjonskildene åpenbart tettere opp mot den snillere, mer melankolske og post-rock-inspirerte blackgaze-musikken som, først og fremst via franske og amerikanske band, satte konservative sinn i kok og åpnet nye, spennende dører for metallmusikken som helhet særlig i løpet av forrige tiår. Og joda, på ‘Glimt’ går tankene til både franske Alcest, amerikanske Deafheaven og en rekke øvrige post-metal-band. I sistnevnte kategori tenker jeg særlig på Sòlstafir og Fluisteraars, der de blendende og vakre uttrykkene preges av en litt mer grovkornet tilnærming i selve produksjonen.
Men det er nok DeafheavenGlimt minner mest om, særlig bandets tidligere materiale. Én ting er at produsenten bak dette bandets store gjennombrudd fra 2013, ‘Sunbather’, Jack Shirley, har sittet bak produksjonsspakene. Men jeg øyner en ambisjon hos Glimt om virkelig å dyrke melankolien som Deafheaven på så uovertruffent vis har klart å flette inn i metalluttrykk gjennom emo-inspirerte, atmosfæriske triks.
Dette kommer tydelig til uttrykk gjennom hele ‘Glimt’, og ikke minst i åpningen, «Nøkkerose», som jeg definitivt synes er platas beste låt. Her evner Glimt å male et deprimerende og emosjonelt uttrykk gjennom en herlig, aggressiv storm av gitarer, blast-beats og vokal som ligger godt plassert i lydbildet. Akkordrekkene treffer blink, klimakset dundrer på vakkert vis, og bandet utforsker for så vidt også et fint, melodisk hjørne mot slutten av låta – dog med en melodi som minner i overkant mye om den ikoniske dur-melodien som lyser opp Deafheavens «Dream House».
Og det er for så vidt litt trygg og tett lojalitet mot inspirasjonskildene og sjangeren som svekker ‘Glimt’ litt som plate. Jeg får inntrykk av at Glimt har funnet en komfortsone preget av litt enkle melodier, omfattende repetisjon som ikke reddes helt inn av kvaliteten på komposisjonene og litt for velkjente og ubearbeidede blackgaze-knep.
Ta niminutteren «Blossom» for eksempel, som kommer etter den vakre, om enn litt anonyme, interluden «Breathe». Her lar Glimt, riktignok med noen justeringer underveis og en del variasjon i trommespillet, to ganske like akkordrekker ligge som fundament for komposisjonen. Når bandet med dette dessverre ikke evner å holde oppe interessen min hele veien gjennom, handler det nok om at denne låta egentlig eksponerer en hovedutfordring ved denne typen metall – nemlig å få et drømmende, atmosfærisk lydbilde til å virke engasjerende og lidenskapelig fremfor som en vegg av behagelig og litt retningsløs ambient. «Blossom», så vel som den enda lengre «Nostalgic Gloom», er ikke nødvendigvis bare i sistnevnte kategori. «Nostalgic Gloom» byr for øvrig på et ganske kraftig og flott klimaks. Men låtene mangler dessverre en detaljrikdom som rettferdiggjør lengden på stykkene og som tilfører en tilstrekkelig variasjon og intensitet – all den tid Glimt evner å bake inn flotte, atmosfæriske deler.
Jeg synes det går hakket bedre på «Daydream» på tross av en litt uinteressant intromelodi, der trommeslageren bidrar mye med å levere flotte, oppbyggende taktfaste slag og akkordrekkene får litt tydeligere variasjoner. Avslutningslåta «Glimt» er en litt kortere og instrumental sak, og har et skikkelig kult, groovy og fint hovedtema der bassen også får lekt seg uvanlig mye. Men så holder dette også på litt lenge uten mye mål og mening. Og med det kan man kanskje også antyde både styrken og svakheten til Glimt på denne debutplata – nemlig at bandet er inne på veldig mye med en rekke temaer av høy kvalitet, men at de samtidig ikke helt klarer å ta det til sitt fullstendige potensiale. ‘Glimt’ er rett og slett en nokså god, men litt for forutsigbar og trygg, plate.
Skrevet av Alexander Lange
Ghetto Ghouls – The Horror of Party Beach
Ute nå via Snake Oil Kasettforlag og Bandcamp
12 og et halvt minutt tar det for punk-thrash-crossover-bandet Ghetto Ghouls å ta oss gjennom en b-film-inspirert skildring av en horribel dag på stranda, og det gjøres gjennom fem kompromissløse angrep av noen låter som gjør at det klør etter fullstendig åpning for gode, gamle konserter i dette kongeriket. «The Horror of Party Beach» vitner om et band som kan fremstå som de fire store thrash-metall-bandenes uvørne drittunge, kanskje med et ekstra Slayer-gen eller to, og som har fått med seg en rekke triks fra punkens og grindcorens verden på veien.
Det må naturligvis kun tolkes i positiv forstand, og det henger sammen med Ghetto Ghouls’ briljante evne til å frembringe et kontrollert kaos som signaliserer både fandenivoldskhet og musikalsk teft. Bandet åpner denne EP’en på strålende vis med «Surf Nazis Must Die!», der raske, beintøffe riff, rå skrikevokal og gaulekor sørger for en intens og variert opplevelse. Slik settes også tonen for resten av utgivelsen. Jeg liker imidlertid godt at Ghetto Ghouls ikke bare holder seg innenfor konvensjonene i sitt sjangerlandskap, selv om de stort sett gjør det; det er utrolig kult når et typisk og litt melodisk thrash-riff i «Atomic Beasts» plutselig blir tostemt, så vel som når man på slutten av «Surfer Chicks & Slimy Chills» får servert psykedeliske, gotiske effekter og en ganske så vakker gitarsolo som snur helt på stemningen.
Volumet på hi-haten i sistnevnte låt og den litt form- og retningsløse avslutningslåta på halvannet minutt irriterer meg litt på ‘The Horror of Party Beach’. Men det er egentlig bare tøff konkurranse og kort lengde som gjør at denne ikke havner i favorittspalta vår her på Metallurgi – la det ikke være tvil om at denne EP’en anbefales.
Skrevet av Alexander Lange
Skrymir – Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)
Usignert, ute på Bandcamp
Skrymir er en svartmetall-duo fra Hønefoss som via andrebølgens fundamentale strukturer vandrer ut i en merkverdig og desorienterende villmark fylt av egne invensjoner. ‘Spell Night…’ er fra sine første øyeblikk lett gjenkjennelig som produktet til et ungt band, like preget av mangel på erfaring og raffinement som av eventyrlyst og vilje til å teste ut samtlige ideer for hva de er verdt. Resultatet er en (konsept?)plate som i sitt unike kaos er fullstendig uten analoger i den videre metallosfære, og som for de fleste vil være tilsvarende ugjennomtrengelig og vanskelig å gjøre seg klok på.
Det mest definerende aspektet ved ‘Spell Night…’ er hvordan samtlige låter brytes opp av en evig hjemsøkende og Jute Gyte-aktig renplukket gitar. Du vil neppe finne mer enn et par minutter med sammenhengende låtstruktur på ‘Spell Night…’, hvilket gir plata et oppstykket og episodisk preg. I tillegg er de strekkene av musikk som kan sies å være komplette ofte så brokete og utett fremført at instinktet til lyttere flest vil være å skru av anlegget eller finne seg noe annet å høre på. Denne impulsen har jeg full forståelse for, selv om jeg også mener dette er litt synd, ettersom jeg etter adskillige timer i Skrymirs univers har begynt å la meg forhekse av flere av bandets særegne kvaliteter.
For gjemt under en lav-oppløst miks, utett spilling og rotete strukturer gjemmer det seg altså noen overraskende sterke og sofistikerte ideer. Låter som «The Worms Guide» og tittelsporet vever nemlig inn noen ordentlige fete riff av Darkthrone– og «Deathcrush»-karakter, støttet opp av melankolsk bass og Skrymirs autentisk-klingende svartmetallvokal. Tittelsporet spesielt er fylt til randen av minneverdige øyeblikk, selv om disse øyeblikkene ser ut til å være organisert i en tilfeldig mosaikk heller enn etter en lineær logikk. Fengende leads og beintøffe riff deler plass med Opethske akkordrekker, og det eneste som setter en stopper for moroa er de evinnelige sjøsyke gitarene som dukker opp i tide og utide.
Til tross for at omtalen min inneholder mer kritikk enn skryt er det faktisk slik at min tid med ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)’ hovedsaklig har vært lystbetont. For selv om den objektive kritikeren i meg protesterer mot elementer som f.eks Jute Gyte-gitaren og dens hyppige avbrytelser, har den subjektive lytteren i meg over tid begynt å forundre seg over den ubestemmelige atmosfæren den senker over opplevelsen. Dette strekker seg også over i skivas andre musikalske byggesteiner, ettersom totaliteten av de litt uforståelige strukturelle avgjørelsene ender opp med å tilføre lytter-opplevelsen en stemning som er like sær og egenartet som den som preger albumcoverets hjemmesnekrede mystikk.
Selv om Skrymirs ‘Spell Night…’ vil være svært vanskelig å sette pris på for den gjengse lytter er det altså ingen grunn til at folk som er vant til krevende undergrunnsmusikk ikke skal kunne finne noe å verdsette ved utgivelsen. En del av meg har lyst til å høre hva som hadde skjedd dersom Skrymir hadde strammet opp låtskrivinga og presset den inn i mer standardiserte former, men en annen side har bare lyst til at gruppa skal fortsette å mane frem sitt unike og idiosynkratiske univers uten å la seg påvirke av anmeldernes kritiske øye. ‘Spell Night…’ er nemlig en av de mest minneverdige plateopplevelsene jeg har hatt i 202, og minneverdighet er noe man virkelig setter pris på når tidens ustanselige fremmarsj byr på færre og færre uberørte kroker for musikken å oppdage. Skrymir gir oss innblikk til sitt indre, merkverdige univers på ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)’.
Etter 20 år som band er det progressive rock/metal-bandet Leprous fremdeles opptatt av å eksperimentere med måten de arbeider på. Bandet har uttalt at deres kommende plate ‘Aphelion’ bærer preg av en friere og mer instinktiv tilnærming til låtskriving, en justering bandet har gjort bevisst for å unngå perfeksjonismens paralyserende lenker. «Running Low», den andre singelen og åpningssporet på den kommende plata startet for eksempel som en halvhjertet innspilling på vokalist Einar Solberg sin mobil, som etter litt utvikling viste seg å romme spirene til en storslått og dynamisk komposisjon.
I likhet med «Castaway Angels» demonstrerer «Running Low» en mer kommersiell og tilgjengelig versjon av Leprous, uten at bandet må ofre noe av sin kreative potens i prosessen. Det perkussive pianospillet som åpner låta ligger som en foruroligende puls under Solbergs bluesy vokaler, en kombinasjon som nesten kan minne om den Spirituals-inspirerte protestmusikken til sveitsisk-amerikanske Zeal & Ardor. Sakteflytende strykere gir låta et moderne filmatisk preg, og det dynamiske spillet til samtlige av bandets fremragende musikanter skaper et organisk vev av stadig akkumulerende detaljer. Den oppbygde spenningen får som forventet sin forløsning, men i et funk-tungt, fengende og radioklart refreng heller enn i en metallisk eksplosjon av vrengte gitarer. I kjent Leprous-ånd virker sluttproduktet både grundig gjennomkomponert og uunngåelig i sin logiske fremdrift, og når de veldige melodiske melismene entrer over gitarenes spente sener rundt 04:20 blir det umulig å ikke danne seg skyhøye forventninger til bandets kommende plate. Leprous opprettholder statusen som et av Norges mest konsistente og eventyrlystne band på «Running Low».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Deathcult – Pseudocommando
Ute nå via Edged Circle Productions
Låta «Pseudocommando» er det bergenske svartmetallbandet Deathcults første smakebit på ‘Bestial Recordings’ – en sann dose råskap på tre låter som gis ut via Edged Circle Productions i august. ‘Bestial Recordings’ fremstår som et slags gjensyn med demo-dagene de aller fleste ekstrem-metallband en gang har befunnet seg i, noe som henger sammen med at EP’en(?) rett og slett er spilt inn på øvingsrommet med lydkvaliteten det innebærer.
Kanskje er det bare et helhjertet forsøk på å søke svartmetallens råskap; uansett fungerer produksjonsvalget i godt samspill med Deathcults teft som relativt erfarent svartmetallband på «Pseudocommando». Dette er svartmetall i mid-tempo der man får klare hint mot undersjangerens tidlige, riffbaserte dager, da nesten med en liten smak av black’n’roll, noe som nok ikke fremstår helt overraskende gitt Deathcults tidligere utgivelser. Denne seks minutter lange låta sirkler i stor grad rundt ett hovedriff, og selv om det i utgangspunktet kan fremstå litt ensformig, klarer bandet på et vis å opprettholde et godt, drivende momentum gjennom det hele – dermed ender «Pseudocommando» i all hovedsak opp som en umåtelig tøff svartmetall-låt.
Skrevet av Alexander Lange
DRITTMASKIN – Når Dei Kjem For Å Ta Meg
Usignert, ute nå via strømmetjenester
Noen begynner kanskje å lure på hvor mange singler DRITTMASKIN har tenkt til å diske opp før plata ‘Svartpönk’ lander – men nå er plata ikke langt unna, og «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» er nå en gang her. I singel-opptakten til ‘Svartpönk’ har pendelen svingt mellom låter som først og fremst følger DRITTMASKINs velkjente sjangerhybrid som det siktes til i albumtittelen og litt lengre, progressive og forfriskende låter. Her havner «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» greit i første kategori, der elementer fra svartmetall, thrash-metall og hardcore-punk havner i smeltedigelen sammen. Kvaliteten på de hurtige riffene er ikke å si noe på all den tid bandet følger ganske velkjente konvensjoner, hooket fungerer ypperlig, og velsmakende krydder kommer med den raske gitarsoloen mot slutten. Dermed kan vi nok en gang anbefale DRITTMASKINs nyeste singel og glede oss enda mer til plata kommer.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «Who Do You Serve?»
Usignert, ute på strømmetjenester
Det unge melo-death/metalcore-bandet Dark Delirium er ikke tilfreds med å hvile på laurbærbladene. Etter en solid debut-utgivelse må jeg kun en uke senere heise meg opp i anmelder-sadelen for å skrive om nok et stykke musikk fra rogalendingenes hold, en politisk-ladet molotov av en singel ved navn «Who Do You Serve?». Låta er skrevet i samarbeid med faren til bandets søskenpar (en befaren musiker ved navn «XE»), som i tillegg til å svinge fjærpennen også bidrar som gjestevokalist på innspillingen.
«Who Do You Serve?» slår meg som en låt som ble skrevet på kort tid for å testkjøre en side av uttrykket til Dark Delirium som ikke har blitt utforsket tidligere. Låta innehar noe av den krasse og konfronterende karakteren til 90/00-tallets groove-kjemper både i tekst og musikk, ispedd en forpunket grasrot-energi i form av «XE»s røffe vokaler. Jeg skrøt jo mye av den skarpe produksjonen på ‘Fallen’, og dermed merket jeg meg tidlig at produksjonen på «Who Do You Serve?» virker noe forhastet i forhold– spesielt growlingen låter litt spedere og tynnere enn på debut-plata. Det instrumentale trøkket er det derimot ingenting å si på, og det smeller godt i anlegget når Dark Delirium kaster vekta si bak tromme- og gitarspillet.
Som testing av et samarbeid vi neppe har sett for siste gang fungerer «Who Do You Serve?» helt fint, om så den ikke helt klarer å nærme seg nivået til de sterkeste låtene bandet har levert så langt. Pluss skal bandet også få for å la seg opprøre av urettferdighetene som berører våre brødre og søstre på andre siden av Atlanteren, selv om de stadige oppfordringene til å ta livet av politimenn slår meg som litt i overkant selv til performativ låttekst å være. Dark Delirium oppretter en mellom-generasjons låtskriver-pakt på «Who Do You Serve?».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Furan – Ingen tilgivelse
Usignert, ute på Bandcamp
Furan er et doom-inspirert svartmetallprosjekt som drives av haugesunderen Øystein Vågshaug, som også står bak for eksempel Warskull. Nå er prosjektet tilbake med en singel etter allerede å ha rukket å slippe to EP’er i 2021, og lite er for så vidt nytt under solen. Det jeg ved tidligere anledninger har merket meg som Vågshaugs styrke i flere prosjekter er mannens evne til å oppdrive gode, melankolske temaer innenfor ganske så habile komposisjoner der doom-metall og svartmetall smelter godt sammen. Det skjer også på «Ingen tilgivelse», som åpner i et mer kaotisk svartmetall-landskap flyter over i et treigere og mer melankolsk tema via et rolig oppbrudd med clean-vokal. Men så er det vokalen, da, som fortsatt er Furans store akilleshæl, der clean-vokalen blir for sur og skrikevokalen for veik og lavmælt. Det legger en demper på en lytteropplevelse der mye ellers faller fint på plass.
Postblack-bandet Bizarrekults debut-utgivelse er en reise i ordets sanne betydning. En metaforisk reise fra skogens utkant til dets mørke og tettvokste indre, en tematisk reise gjennom sinnets mørkeste korridorer, en musikalsk reise over krappe bølger og stillestående tjern; ‘Vi Overlevde’ ligger i sentrum av en voldsom mengde av kryssende stier. Passende nok strekker denne flerfoldigheten seg utover musikken også, ettersom musikeren bak prosjektet, Roman, er bosatt i Norge etter å ha blitt født og oppvokst i Russland. Dualiteten mellom de norske skoger og den russiske tundraen nevnte jeg så smått i min omtale av platas første singel «Ut i Skogen», og på den komplette plateopplevelsen som er ‘Vi Overlevde’ viser den seg å være enda mer sentral enn først antatt.
For det største og viktigste krysningspunktet på ‘Vi Overlevde’ kan sies å befinne seg mellom svartmetallen (som kan sies å reflektere den norske naturen) og den kjølige post-metallen (som kan sies å avbilde det vinterlige, nord-russiske klimaet). Dette samspillet er flott presentert på ‘Vi Overlevde’ distinkte album-cover, og skal også vise seg å drive brorparten av platas musikalske drama. Kontrastert med Romans utleverende tekster sentrert rundt meningsløshet, ensomhet og eksistens er musikken en nødvendig motpol; en brennhet og vital flamme som danser rundt tekstens mørke og pessimistiske protagonist.
Etter et dunkelt og foruroligende intro-spor kastes lytteren rett ut i svartmetallens strie strømmer på «For 1000 År Siden». Rivende blast beats pisker opp vinder rundt Romans intense growle-vokaler, og gitarene og bassen graver seg ned i jordsmonnet med tyngde og presisjon. Ly for den mentale stormen får vi i form av smakfulle, sparsomt plasserte kvinnelige vokaler, samt noen åpnere strekk som demonstrer Bizarrekults særegne bruk av post-metallens vidvinklede panoramaer. Post-metallen på ‘Vi Overlevde’ er nemlig ikke av den melodramatiske og evig-stigende sorten, men av en kjølig og sakteflytende sort som sørger for å temperere svartmetallens glohete flammer. ‘For 1000 År Siden’ ender i et kataklysmisk utbrudd av ville gitarer, en stormende konklusjon som er et av platas mest intense øyeblikk.
Deretter får vi et par spor som demonstrerer Bizarrekults mer tålmodige og groove-fokuserte modus. «Galskap» er fylt til randen av huggende riff og progresjoner som kan minne om prog-svartmetallen Enslaved leverte på ‘Isa’, og singelen «Ut i Skogen» går fra massive, gyngende riff til innadvendt og reflekterende post i løpet av sine fem minutter. Platas A-side består av noe av platas mest instinktivt engasjerende materiale, og «Skrik i Tomhet» står for min del for det beste ‘Vi Overlevde’ har å by på. Åpningens trommevirvler leder inn i en mektig steinrøys av et svartmetall-riff, før post-blackens vakre, brutale fjes åpenbarer seg på versene. Låtas håpefulle og vitale atmosfære står i sterk kontrast til det stoiske materialet som dominerer resten av plata, og hevder seg som følge blant det beste innenfor norsk svartmetall i 2021.
Platas B-side melder sin ankomst for alvor med det plutselige bruddet mot slutten av «I Trygge Hender», hvor punkete og drivende svartmetall plutselig må vike for jazzy og overjordisk post. ‘Vi Overlevde’s andre halvdel er generelt sett mer ekspansiv og reflektert enn første halvdel, kronet med de to substansielle avslutningssporene (sett bort i fra etterspillet «Avskjed») «Ensomhet» og «Siste Ord». Gitarene svinger atter en gang sine Enslaved-aktige hamre på «Ensomhet», og «Siste Ord» bryter ut i storslagen og bittersøt postblack for å sette et verdig punktum på platas emosjonelle utviklingskurve. Samspillet mellom tekst og musikk er ekstra potent på nettopp denne låta, ettersom Romans aksept av universets uransakelige og ubestemmelige natur matches av instrumentaler som skuer mot horisonten med smått håpefulle øyne.
‘Vi Overlevde’ er en komplett, velutformet og gripende plate. De mange krysningene mellom tematikk og musikalske uttrykk danner et nettverk av referanser som lytteren kan bruke et utall lytt på å prøve å nøste opp i. Samtidig er det ingenting ved musikken som er unødvendig komplisert eller obskurt, tvert i mot er svartmetallen på ‘Vi Overlevde’ av en direkte, punchy og rytmetung natur som tilfredsstiller allerede fra første lytt. Reisen fra mørke og uforløste tanker til hardvunnet aksept og ro som Roman foretar på sin debut med Bizarrekult er uten tvil enkel å relatere til for mange av oss, så ‘Vi Overlevde’ kommer nok til å gjøre stort inntrykk på de som trasker ut i dets kjølige strømmer med bare føtter og åpnet sinn. Uansett om du er godt kjent med svartmetall eller ei, ‘Vi Overlevde’ viser nøyaktig hvorfor undersjangeren er det beste verktøyet metallen har når det kommer til å prate om de virkelig vanskelige følelsene. Sterkt anbefalt!
Nifrost er et friskt forsøk på å sprøyte nytt liv inn i sognametallen, der Windir og Vreid har stått støtt og litt ensomt som de vise mennene bak denne vestlandske svartmetallens melodiske, folkemusikkinspirerte og intense preg. ‘Orkja’ kommer etter to gode fullengdere fra henholdsvis 2016 og 2019 og to sterke singler, og under vingene til plateselskapet Dusktone har de med denne tredjeplata funnet et fundament preget av høy produksjonsverdi og et sound som peker i mange spennende retninger.
‘Orkja’ låter klart og storslått innimellom en god dose råskap, og mens uttrykket i all hovedsak ikke avviker spesielt mye fra alskens svartmetallkonvensjoner, ligger Nifrosts styrke i bandets evne til å la de melodiske, melankolske og folkemusikkinspirerte elementene i musikken sin fungere effektivt, men subtilt, innenfor et moderne og aggressivt svartmetalluttrykk. Mer enn Windir minner Nifrost kanskje enda mer om band som Winterfylleth, Wodensthrone og Agalloch, som på ulike måter har kommet langt med å kle hybriden mellom folkemusikk og svartmetall i en desto mer moderne produksjonsdrakt.
Nifrosts standardformler vil jeg påstå at kommer tydelig til uttrykk i åpningsstrekket på ‘Orkja’. Åpningslåta «Nauden» og førstesingelen «Eit siste ynskje» er begge sterke låter som veksler flott mellom melankolske melodier, heseblesende virvelvinder av svartmetall og mer groove-orienterte pusterom innimellom. Selv koser jeg meg nok imidlertid mest gjennom «Orkja brotna», som på litt over tre og et halvt minutt sirkler flott rundt et nokså uimotståelig melodisk tema som utkrystalliseres både gjennom gitarer og clean-vokal-koring; det er nesten så man tror man er i gang med en 12-minutter av selveste Moonsorrow.
Deretter går imidlertid Nifrost i litt andre retninger. Først gjennom «Hausten», som ved at ett enkelt hovedtema driver låta fremover i seks minutter, er platas desidert mest unike låt. Med bandets tålmodighet og låtas flotte lydteksturer føles dette vel så mye som et nikk til post-metallen som til folkemusikken, som aksentueres gjennom noen mektige clean-vokal-partier. At dette er et litt annerledes spor for Nifrost merkes nok av at låta med lengden sin nok kunne hatt godt av enda flere variasjoner i detaljene, og det går nok enda litt bedre på den påfølgende «Sirkel» – en låt som også er av det litt treigere slaget, men som blant annet med en rekke iskalde moll-akkorder nok har falt litt nærmere svartmetallstammen.
Disse to låtene er nok det friskeste pustet Nifrost byr på på ‘Orkja’, og om jeg skal trekke frem en negativ side ved plata er det nok at bandet nok kunne bydd på enda litt mer dristighet – all den tid de kanskje ikke alltid hadde lyktes helt med det. All sin kvalitet tatt i betraktning, er denne plata forholdsvis konvensjonell i stilen, og det helt unike ved Nifrost er nok ikke fullt ut etablert selv om bandet helt klart er godt på vei. Men så er det altså klart at bandet evner å imponere med verktøykassa de bruker, og plata avsluttes ikke minst med et ambisiøst brak av en ni minutter lang låt. «Ishjarte» fullbyrder på sett og vis ‘Orkja’ med en velfungerende struktur og noen virkelig storslåtte temaer; høydepunktene kommer som perler på en snor, og de gjør det vanskelig å gjøre noe annet enn å anbefale denne plata, all den tid den ligger innenfor en viss komfortsone.
Skrevet av Alexander Lange
Sundrowned – Become Ethereal
Ute nå via Fysisk Format
Debutplata til rogalandsbandet Sundrowned, ‘Become Ethereal’, er et sjeldent norsk forsøk på å tolke den spennende, litt underlige og kontroversielle hybriden av ekstrem-metall, post-rock og shoegaze. Det innebærer naturligvis også at Sundrowned kaster seg ut i utfordringene som ligger i dette sjangerlandskapet, der det nok er naturlig å ønske seg at metall-elementene tilføyer intensitet til drømmende og støyete lydteksturer på en måte bare metallen kan. På denne plata er Sundrowned godt på vei til å etablere en slik balansegang, men like fullt demonstrerer ‘Become Ethereal’ hvorfor denne balansegangen er så viktig og krevende, og da også hva som sannsynligvis må til for å skille seg ut blant det høye antallet prosjekter som etter hvert har kastet seg ut i metalgaze-verdenen.
Det er fra starten av tydelig hvem Sundrowned lar seg inspirere av; i plateselskapet Fysisk Formats presentasjon av plata trekkes de franske blackgaze-legendene i Alcest og post-metal-mastodonten Rosetta frem, og tydelige assossiasjoner til disse gikk også gjennom hodet mitt da jeg hørte gjennom for første gang. Shoegaze-elementene er langt fremme i Sundrowneds musikk der støyete og effektbelagte gitarer maler drømmelandskapet, og metallen er kanskje først og fremst til stede gjennom det ganske energiske trommespillet og growle-vokalen som ligger ganske innbakt i lydbildene.
Sundrowned gir seg selv også et godt utgangspunkt med åpningslåta «Babel», som med et kult og rytmisk lekent åpningsvers og et knippe sterke melodier er et av albumets klart beste låter. Videre byr låtene helt klart på mange sterke øyeblikk, enten det er snakk om noen ganske storslåtte akkordskifter i «A Scent of Glimmer», det vakre clean-gitar-oppbruddet tidlig i «Ethereal» eller åpningssegmentet i «La Tristesse Durera Toujours», der bandet får satt i gang litt etterlengtet tyngde og groove.
Men at det her stort sett er snakk om enkeltdeler handler om det jeg anser som den store svakheten ved ‘Become Ethereal’, nemlig at musikken på denne plata ofte fortoner seg som i overkant lavmælt og retningsløs. På grunn av litt snille og endimensjonale gitarer leverer ikke produksjonen spesielt mye kraft i lydbildet på tross av at trommene er nokså høylytte, og til tider føles ‘Become Etheral’ nesten som et ambient-album – om jeg kan tillate meg å ta i litt. Mellom høydepunktene får man nemlig servert et litt ensformig og lite håndgripelig lydbilde, og mens Sundrowned helt klart evner å levere en luftig og drømmende atmosfære, er ikke dette så spennende og unikt at jeg fanges helt av det.
Så er nok også andre halvdel av ‘Become Ethereal’ en smule svakere enn første, der den kvinnelige vokalen på «The Eternal» ikke blir en så minneverdig affære som jeg kanskje hadde ønsket og bandet ikke lar det kule rytmiske utgangspunktet på «Ruins» få potensialet sitt helt forløst. Etter den litt anonyme «Monarch» skal det imidlertid sies at Sundrowned avslutter sterkt med «O Dom Da Fé», der man gjennom et storslått klimaks der synthene brukes godt og et helt nydelig clean-gitar-segment mot slutten virkelig får en tilfredsstillende smak av atmosfæren som ligger i albumcoveret. Og de sterkeste øyeblikkene på ‘Become Ethereal’ viser helt klart at Sundrowned har en del for seg, selv om det også betyr at de har mye å gå på i neste runde.
Skrevet av Alexander Lange
Beyond Man – Beyond Man
Ute nå via The Sinister Flame
Å bli plukket opp av det finske plateselskapet The Sinister Flame er noe av det desidert største som kan skje et svart/dødsmetall-orientert undergrunnsband. Med sin evig brennende entusiasme for okkult og ritualistisk black/death er selskapet en av de mest konsistente leverandørene av høykvalitets-utgivelser innenfor uttrykket, et ry som har blitt opprettholdt via deres strengt bevoktede inngangsdør og korte liste over signeringer. Folk som har latt seg fortape i nyere utgivelser av band som Aethyrick, Ifrinn og Ordinance vet nøyaktig hva jeg snakker om, og vil dermed også være klar over hva som kan forventes av selskapets norske ny-signeringer, Beyond Man.
Trondheimsbandet Beyond Man har eksistert i over ti år, men har av ukjente årsaker ikke gitt ut noe mer substansielt enn demoer i løpet denne tiden. Nå har tiden altså kommet for å levere en lenge etterlengtet debut-plate, og den simultane signeringen med The Sinister Flame er en ytterst passende konvergens. Med sin okkulte, røyktjukke og ulmende black/death sklir Beyond Man enkelt inn i selskapets dedikerte rekker, og med dette apparatet i ryggen har bandet både sett og utnyttet muligheten til å levere enn av de beste, mest rendyrkete undergrunns-opplevelsene fra norsk territorie i 2021.
Etter en kort, stemningssettende introduksjon bryter Beyond Man ut i svermende svartmetall, tidvis avbrutt av ritualistisk pulserende trommer. «Helel Ben Sahar» gløder av rettmessig hat for religiøs forrang og elitisme, hvilket ser ut til å være en fellesnevner for bølgen av okkult svartmetall som har feid over Trondheim den siste tiden via Terratur Possessions-bandene Misotheist og Syning. Produksjonen foredler den allerede pure, anti-pietistiske undergrunns-åren Beyond Man hakker løs på med en varm og organisk miks som fremhever deres utemmede nidkjærhet på slående vis.
«Art Beyond Man», som stammer fra en demo bandet ga ut i 2008(!), byr så på en Sabbath-sk, doomy åpningssekvens som krones av singlene hi-hats og et infernalsk hyl som gjør blodet kaldt i årene. Dette er kun en kort avbrekk fra seremoniens kveldende hete, og bandet er ikke sene med å returnere til den evig forlokkende, kokende strømmen av black/death som renner gjennom platas indre. Det rituelle fokuset tilspisses etter hvert som plata nærmer seg sin konklusjon, og de avsluttende sporene «Ave Usera» og «The World Encircler» formelig koker over av inspirerte instrumental-prestasjoner og synergistisk samspill. Det ville også vært en grov overseelse å ikke nevne vokalene til «W.», ettersom den rabide og hemningsløse energien han angriper det tematiske stoffet med er en av største årsakene til at ‘Beyond Man’ låter så lidenskapelig fandenivoldsk som den gjør.
Med sine 33 minutter er ‘Beyond Man’ en potent og konsentrert dose okkultisme, en plate som formelig krever å bli hivd på anlegget i tide og utide. Beyond Man kaster ikke bort et sekund av platas korte spilletid på unødvendigheter og dilldall, men velger å fordype seg i den bunnløst virvlende black/death-kilden de har avdekket for anledningen. Jeg har virkelig ikke noe nevneverdig av kritikk å rette mot Beyond Mans debut, det er virkelig en utgivelse som for undergrunns-fanatikere kan vise seg å være en av årets mest levedyktige norske utgivelser, og en plate som bør være med i diskusjonen når året skal oppsummeres. Beyond Man kaster en brennende fakkel inn i den norske undergrunns-hulen med sin selvtitulerte debut, ‘Beyond Man’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Forbidden – Ahrmak Thesus
Usignert, ute på Bandcamp
Til slutt har vi lyst til å varsle om en sann obskuritet fra Bandcamps dypeste avgrunner. Det tekniske, avant-gardiske death metal-prosjektet Forbidden har sluppet sin første utgivelse ‘Ahrmak Thesus’ – en liten nøytronstjerne av en EP der fem usannsynlig raske og nærmest ugjennomtrengelige låter er konsentrert på ti minutter.
Fans av band som Portal og Imperial Triumphant vil nok kunne ha mye glede av dette, gitt at man aksepterer en litt mer primitiv produksjonsdrakt. Denne drakta fungerer imidlertid ganske så bra; gitarene ligger egentlig nokså klart til i lydbildet selv om det kan virke litt grumsete til tider, og er uhyre godt spilt der de maner frem bølger av teknisk dissonans. Trommene er kanskje enda mer tekniske og ligger nærmest mekanisk under gitarene og growlingen; aller kulest er det når Forbidden setter i gang tamme-brekk fra og med «Cultorex» som minner om hvordan trommene på Mayhems ‘De Mysteriis Dom Sathanas’ ble svøpt godt inn i en perfekt mengde romklang. Anbefales!
Morten Velands månedlige låtskriver-prosjekt ruller videre med låt nummer to fra Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Som nevnt i min anmeldelse av «The Enigmatic Sequel» nyter hver eneste låt på plata gleden av en unik gjeste-vokalist, og på «Death Turns a Blind Eye» er det Marcela Bovio fra (tidligere) Stream of Passion og MaYan som inntar rollen som sølvfjæret sangfugl. Marcelas klokkeklare røst og melodiske teft utgjør den klart største attraksjonee på «Death Turns a Blind Eye», men Velands ekspertise innenfor storslått, symfonisk metall skinner fortsatt gjennom i hvert bidige øyeblikk.
En melodisk frase på noe som høres ut som en spilledåse viser seg fort å være det sentrale musikalske temaet i en Amorphis-aktig melodisk dødsmetall-åpning. Veland tar så til mikrofonen på de growlede og tunge versene, før Bovio glimter til med et refreng som løfter låta til et nytt nivå. Produksjonen er massiv og kaloritett som alltid, men i denne gangen temperert med en lavmælt bro som åpner opp et eventyrlig og sart landskap i låtas midtseksjon. Cue den harmoniserte og episke ledegitaren, og det blir tydelig at Veland har truffet gull nok en gang med ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ andre låt. Jeg er spent på om prosjektets låter kommer til å danne en klar albumstruktur etter hvert som de slippes, eller om sluttresultatet mer eller mindre blir en samling gode singler. Er det en ting det ikke råder tvil over, er det at Veland og Bovio med sin andre singel fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ har fått meg fullstendig huket på sin symfoniske metall-krok.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Minneriket – «Sorg og Savn»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Med «Sorg og Savn» returnerer Stein Aksle atter en gang til sitt vandte svartmetall-uttrykk etter den filmatiske og stemningsfylte låta/musikkvideoen som var «Hjemlengsel». Med seg på laget har han Ingrid Maria, som med sine folkemusikalske vokal-arrangementer skyver prosjektet enda lenger ut i den paganistiske og natur-sentriske sfæren som har vært en sentral brikke i Minnerikets puslespill siden debuten i 2015.
«Sorg og Savn» er en tettpakket og svimlende låt som grunnet sine hyppige retningsendringer og dualistiske vokal-fremføringer minner meg sterkt om 90-tallets mer eksentriske norske svartmetallband. Låtas tettvokste barskog opplever stadig gjennomtrekk i form av strykernes plystrende vinder, atmosfæriske keyboards ligger som en dis over skogbunnen, og vandrende synth-plukk er som spredte stjerne-klaser i den kalde nattehimmelen. Alle enkeltelementene er logiske tillegg til Aksles intense svartmetallbase, men dessverre opplever jeg at helhetsopplevelsen er noe kaotisk og vanskelig å få grep på. Gjestevokalen til Ingrid Maria sklir ikke helt lett inn i Aksles utbroderte musikalske veggteppe, og iblant er det så mange elementer som konkurrerer om plassen at de står i fare for å kollidere med hverandre. Å rydde litt i presentasjonen vil gjøre underverker for det som egentlig er et rimelig egenartet svartmetall-uttrykk, og det vil også gjøre det enklere å legge merke til den dystre og arresterende poesien Aksle baker inn i sine låttekster. Stein Aksle leder oss gjennom en villrådig skogsflora på Minnerikets «Sorg og Savn».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Fárbauti – «Slep Meg til Hel» & «Berget Må Åpna Seg»
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Fárbauti er, meg kjent, Gjøran Skuggås femte aktive band per i dag, hvorav tre er solo-prosjekter. Hans nye prosjekt er ikke like utpreget eksperimentelt som musikken han gir ut under sitt primær-alias Skuggima∂r, men det blir også litt skivebom å kalle de to nyutgitte låtene «Slep Meg til Hel» og «Berget Må Åpna Seg» for helt ordinære.
Etter en ritualistisk black/death-åpning deiser førstnevnte ut i et desorienterende hav av brumlende bass og stopp/start-gitarer. Landskapet er generelt mer dødsmetall-orientert enn alt tidligere materiale jeg har hørt fra Skuggå, og det imperialistiske og mektige riffet som dukker opp rundt låtas midtseksjon vitner om at dette er et uttrykk han med fordel kan forske videre på. «Berget Må Åpna Seg», på sin side, åpner med et hårete doom-riff, før den detonerer i en svartmetall-eksplosjon lyttere vil kunne kjenne igjen fra et av mannens andre sentrale prosjekter, Gorr. For folk som ikke har lest omtalene våre av Skuggås prosjekter tidligere vil det være på sin plass å nevne at produksjonen bærer tydelig preg av hjemmestudioets begrensninger, og at låtene generelt oppleves som litt sporadiske og usammenhengende i strukturen. Av de to har jeg mest sansen for «Slep Meg til Hel», og håper Skuggå tar oppfordringen min til å leke seg mer med dødsmetall-sjangeren på sine fremtidige innspillinger.
__dusk071lp-1792555683_plid_82108.Jpeg)
Metallurgi 