Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mortemia – «Death Turns a Blind Eye»

Ute nå via Veland Music

Morten Velands månedlige låtskriver-prosjekt ruller videre med låt nummer to fra Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Som nevnt i min anmeldelse av «The Enigmatic Sequel» nyter hver eneste låt på plata gleden av en unik gjeste-vokalist, og på «Death Turns a Blind Eye» er det Marcela Bovio fra (tidligere) Stream of Passion og MaYan som inntar rollen som sølvfjæret sangfugl. Marcelas klokkeklare røst og melodiske teft utgjør den klart største attraksjonee på «Death Turns a Blind Eye», men Velands ekspertise innenfor storslått, symfonisk metall skinner fortsatt gjennom i hvert bidige øyeblikk.

En melodisk frase på noe som høres ut som en spilledåse viser seg fort å være det sentrale musikalske temaet i en Amorphis-aktig melodisk dødsmetall-åpning. Veland tar så til mikrofonen på de growlede og tunge versene, før Bovio glimter til med et refreng som løfter låta til et nytt nivå. Produksjonen er massiv og kaloritett som alltid, men i denne gangen temperert med en lavmælt bro som åpner opp et eventyrlig og sart landskap i låtas midtseksjon. Cue den harmoniserte og episke ledegitaren, og det blir tydelig at Veland har truffet gull nok en gang med ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ andre låt. Jeg er spent på om prosjektets låter kommer til å danne en klar albumstruktur etter hvert som de slippes, eller om sluttresultatet mer eller mindre blir en samling gode singler. Er det en ting det ikke råder tvil over, er det at Veland og Bovio med sin andre singel fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ har fått meg fullstendig huket på sin symfoniske metall-krok. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Minneriket – «Sorg og Savn»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Med «Sorg og Savn» returnerer Stein Aksle atter en gang til sitt vandte svartmetall-uttrykk etter den filmatiske og stemningsfylte låta/musikkvideoen som var «Hjemlengsel». Med seg på laget har han Ingrid Maria, som med sine folkemusikalske vokal-arrangementer skyver prosjektet enda lenger ut i den paganistiske og natur-sentriske sfæren som har vært en sentral brikke i Minnerikets puslespill siden debuten i 2015. 

«Sorg og Savn» er en tettpakket og svimlende låt som grunnet sine hyppige retningsendringer og dualistiske vokal-fremføringer minner meg sterkt om 90-tallets mer eksentriske norske svartmetallband. Låtas tettvokste barskog opplever stadig gjennomtrekk i form av strykernes plystrende vinder, atmosfæriske keyboards ligger som en dis over skogbunnen, og vandrende synth-plukk er som spredte stjerne-klaser i den kalde nattehimmelen. Alle enkeltelementene er logiske tillegg til Aksles intense svartmetallbase, men dessverre opplever jeg at helhetsopplevelsen er noe kaotisk og vanskelig å få grep på. Gjestevokalen til Ingrid Maria sklir ikke helt lett inn i Aksles utbroderte musikalske veggteppe, og iblant er det så mange elementer som konkurrerer om plassen at de står i fare for å kollidere med hverandre. Å rydde litt i presentasjonen vil gjøre underverker for det som egentlig er et rimelig egenartet svartmetall-uttrykk, og det vil også gjøre det enklere å legge merke til den dystre og arresterende poesien Aksle baker inn i sine låttekster. Stein Aksle leder oss gjennom en villrådig skogsflora på Minnerikets «Sorg og Savn».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Fárbauti – «Slep Meg til Hel» & «Berget Må Åpna Seg»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Fárbauti er, meg kjent, Gjøran Skuggås femte aktive band per i dag, hvorav tre er solo-prosjekter. Hans nye prosjekt er ikke like utpreget eksperimentelt som musikken han gir ut under sitt primær-alias Skuggima∂r, men det blir også litt skivebom å kalle de to nyutgitte låtene «Slep Meg til Hel» og «Berget Må Åpna Seg» for helt ordinære. 

Etter en ritualistisk black/death-åpning deiser førstnevnte ut i et desorienterende hav av brumlende bass og stopp/start-gitarer. Landskapet er generelt mer dødsmetall-orientert enn alt tidligere materiale jeg har hørt fra Skuggå, og det imperialistiske og mektige riffet som dukker opp rundt låtas midtseksjon vitner om at dette er et uttrykk han med fordel kan forske videre på. «Berget Må Åpna Seg», på sin side, åpner med et hårete doom-riff, før den detonerer i en svartmetall-eksplosjon lyttere vil kunne kjenne igjen fra et av mannens andre sentrale prosjekter, Gorr. For folk som ikke har lest omtalene våre av Skuggås prosjekter tidligere vil det være på sin plass å nevne at produksjonen bærer tydelig preg av hjemmestudioets begrensninger, og at låtene generelt oppleves som litt sporadiske og usammenhengende i strukturen. Av de to har jeg mest sansen for «Slep Meg til Hel», og håper Skuggå tar oppfordringen min til å leke seg mer med dødsmetall-sjangeren på sine fremtidige innspillinger.

Skrevet av Fredrik Schjerve