stoner rock – Side 2

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Lumsk – Fremmede Toner

Trønderske Lumsk er et navn som høster mye respekt i enkelte sirkler, som følge av deres temmelig unike bidrag til sammensmeltingen av folkemusikk og metall. Der band flest angrep hybridformen fra et utgangspunkt i svartmetall – gjerne også av en oppstemt og sirkus-aktig sort – virket skiver som ‘Åsmund Frægdegjevar’ og ‘Troll’ langt mer opptatte av å gjenskape det mørke og forvridde eventyr-universet til Kittelsen, Asbjørsen og Moe. Dette presterte bandet gjennom å gå veien om tung, stampende og robust tradmetall; en grovt tilhugget granittstatue som de deretter kledte i kranser av folkemusikalsk melodikk og rytmikk.

Mye har dog skjedd siden slippet av ‘Troll’ i 2005. For det første slapp de tredjeskiva ‘Det Vilde Kor’ i 2007, hvilket i stor grad gikk bort i fra bandets metalliske utgangspunkt i retning softere og mer progrock-pregede landskaper. For det andre forlot ekteparet Ketil og Siv Lena Laugtug Sæther bandet, hvilket trolig var årsaken til at Lumsk har ligget i dvale siden 2007 til i år. Nå er dog besetningen atter en gang fulltallig, og en ny skive ved navn ‘Fremmede Toner’ har truffet markedet. Denne skiva er et gledelig gjensyn med bandets enestående evne til å kombinere folkemusikk med tyngre musikksjangre, og utgjør på mange måter en retrospektiv karriere-oppsummering og et nytt steg videre i bandets utvikling på en og samme tid.

På ‘Fremmede Toner’ foretar Lumsk et dristig svalestup ut i progrockens svimlende eter, samtidig som de henter inn igjen noen av de tyngre impulsene som var utelatt fra ‘Det Vilde Kor’. Dette utgjør i tillegg et bakteppe for skivas tematikk, som bygger på en samling oversettelser av tyske og nordamerikanske dikt utført av den norske forfatteren og poeten André Bjerke. Skivas første halvdel består av låter bygget på oversettelsene til Bjerke, og den andre halvdelen gjenbruker musikalsk materiale fra den første til å bygge nye låtkonstruksjoner rundt diktene på sitt originalspråk. Dette er et svært finurlig strukturelt grep, og gjør skiva til en slags subtilt innoverende, konseptuell dobbeltskive.

Og det som kanskje aller mest selger denne dobbeltplata, er de rike, fantastiske låt-arrangementene som bandet har formet rundt den nydelige poesien. Lydbildets voldsomme oppblomstring var kanskje det første jeg la merke til i møte med skivas singler, der «Det Døde Barn»/»Das Tode Kind» og «Abschied» spesielt imponerte med sine utbroderte og finstemte lydlandskaper. ‘Fremmede Toner’ både trapper opp og toner ned denne tendensen, med den massive prog-finalen «The Day is Done» som eksempel på førstnevnte, og den elskverdige, radioklare perlen «Fiolen» som eksempel på det sistnevnte.

En annen ting som virkelig gleder ‘Troll’-fanen i meg, er beslutningen til Lumsk om å bringe tilbake noe av tyngden fra de første par skivene. Dette skjer ikke veldig ofte over ‘Fremmede Toner’s snaue time, men de øyeblikkene med metallisk tyngde som er sørger for å fortøye skuta så den ikke driver fullstendig ut i folk/prog-eteren. Den eksplosive avslutningen på ‘Det Døde barn’ er en utmerket utnyttelse av låtas postrock-aktige crescendo, og den tyske versjonen som åpner B-sida er en dyster og dramatisk dose melodisk doom som gir skiva en etterlengtet, nesten ekstremmetallisk brodd.

Lumsk har definitivt tatt en sjanse med den utsvevende, progressive behandlingen av andres poesi og egen folkrock på ‘Fremmede Toner’, men det dristigheten har unektelig gitt avkastning i denne omgang. Det hjelper at Mari Klingens melodiske teft er fullstendig upåklagelig, og at hun er i stand til å veksle mellom klimaktisk kraft og nydelig, folkemusikalsk vokal-elegans, alt ettersom hva låta krever. Med en spilletid på en time er skiva akkurat lang nok til at fokuset mitt ebber litt ut rundt «Under den Linden» (heter det ikke forresten «unter?») og «Das Veilchen», men den storslåtte finalen «The Day is Done» sørger for at skiva får en tilfredsstillende avslutning. ‘Fremmede Toner’ er en enestående plateopplevelse i den norske platefloraen anno 2023, og et flott gjensyn med en noe undersunget gruppe innenfor norsk folk metal/rock.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Urkraft – Lyset Skinner Best I Mørket

‘Lyset Skinner Best I Mørket’ er andreskiva til svartmetallprosjektet Urkraft, som slapp sin selvtitulerte debut i 2020. Urkraft er et enmannsprosjekt frontet av Andreas Wærholm, en karakter som tidligere har vært å finne blant annet i Astaroth, og mye tyder på at Wærholm i denne omgang har skrudd opp ambisjonsnivået en hel del. Soundet og produksjonsdesignet er riktignok ikke så ulikt det vi har hørt før, men det hele er pakket inn i en mer storslått innpakning som bærer særlig preg av nokså lange låter, der den lengste er på nesten seksten minutter.

Når det gjelder denne utviklingen for prosjektet lykkes Wærholm i all hovedsak godt. ‘Lyset Skinner Best I Mørket’ utmerker seg gjennom noen herlige og svært godt strukturerte atmosfæriske svartmetallåter, og Urkraft kommer langt i å transportere lytteren til sitt mystiske og mørke univers.

Aller best går det på begynnelsen og slutten av skiva. De to første låtene, tittellåta og «Trollbundet», varer i henholdsvis ti og ni minutter, og gjør en utmerket jobb med introdusere de aller fleste elementene Urkraft byr på her gjennom mye variasjon og svært god pacing. Avslutningslåta «Veien alle må ta» spiller med sin monstrøse lengde på de samme styrkene, og blir som et herlig og stort sammensurium av dette svære prosjektet – godt hjulpet av et dunkelt, Burzum-aktig ambient-parti på slutten.

Mye er bra mellom disse to segmentene også. Platas pacing hjelpes i og for seg godt av den kortere, folketonale og interlude-aktige «Nattevandreren». Men når den påfølgende «Riket» gjør bruk av mange av de samme elementene på begynnelsen kommer det imidlertid for en dag at Urkraft til tider strekker partiene og stemningene sine litt langt. Det gjelder til en viss grad også resten av «Riket», som også lider litt av et vel utstrukket hovedtema.

Dette er likevel ikke noe stort problem når Urkraft samtidig evner å holde på en nokså fengslende atmosfære hele veien gjennom plata. Så er det riktignok også noe annet jeg har større problemer med. Det er vokalen, som som regel karakteriseres av en ganske merkelig hvesing. Jeg kan se poenget med en slik vokal på en atmosfærisk svartmetallplate, og man kan sikkert også berømme Wærholm for å prøve å skille seg litt ut i mengden. Men jeg synes ikke den er spesielt godt utført, og den ender opp som et heller forstyrrende element i produksjonen.

‘Lyset Skinner Best I Mørket’ imponerer meg først og fremst en hel del gjennom svært god låtskriving og en atmosfære som virkelig fanger oppmerksomheten min. Likevel ender vokalen opp som litt ødeleggende, og den står i veien for å fullbyrde den pakken Urkraft har hatt potensialet til å lage her. Det er synd, for sett bort fra det byr denne plata på sitt beste på noen svært prisverdige høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange

Grand Atomic – Beyond The Realm Of Common Sense

Grand Atomic er et forholdsvis nytt innslag i den etter hvert så befolkede stoner-scenen i Norge, og hadde kun sluppet et knippe singler før den aktuelle debutskiva ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ landa for noen uker siden. Denne trioen er av typen som ser ut til å ha mest sansen for å farge musikken sin med lange, seige jam-strekk, og den 48 minutter lange skiva er delt opp i kun seks spor.

Førsteinntrykket jeg fikk av musikken er også godt. Åpningslåta «Mountain Toker ( Summit Smoker )» introduserer et særdeles tungt hovedriff som treffer svært godt, og som sånn sett gir et ganske dekkende bilde av hva som venter lytteren. ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ er fylt til randen av tungt og habilt riffhåndverk, og Grand Atomics viktigste ess i ermet er hvordan dette pares så godt med produksjonen. Denne plata låter rett og slett eksemplarisk til stoner-metall å være, og henter sin kanskje største styrke fra den deilige, grovkornede gitar- og basslyden som sender assossiasjoner rett til Sleep og til og med Sunn O))). Sistnevnte band får på sett og vis et lite nikk via den forfriskende drone metal-låta «Nibiru».

Trommene leverer også et herlig trøkk, og det må også sies at samspillet Grand Atomic mønstrer på denne skiva er svært godt. Tidvis minner musikken her en del om noen av de tyngste sporene til jam-rockerne i Kanaan, uten at det noen gang blir like sofistikert. Særlig gjelder det nok andrelåta «Space Train» og til en viss grad også «Descending», der bandet lar nokså spenstige riff traske mot et sterkt momentum mot slutten.

Likevel synes jeg det er noe som mangler. Til å være såpass lange synes jeg nemlig låtene på ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ mangler litt spenning. Vanligvis ville en slik mangel, på en plate som denne, bli kompensert gjennom de suggererende og tunge atmosfærene. Og Grand Atomic er riktignok inne på dette på sitt beste. Men til syvende og sist blir det hele litt ensformig og repeterende, på tross av at riff som det i «Drifter Pt. II» i seg selv er usedvanlig tøft. Særlig blir dette tydelig i siste låt, «King Of Hesh», der potensen til svære riff begynner å falme litt – på tross av at bandet kompenserer det med noen kule psych rock-passasjer. Med det ender ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ opp som en plate der mye av grunnarbeidet er gjort, men der den fulle plateopplevelsen ender opp som litt endimensjonal.

Skrevet av Alexander Lange

The Big Rip – Order of the Goatlord

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Debut-EPen til stoner rock-bandet The Big Rip fra Porsgrunn kan sies å være selve definisjonen på lett å like. På ‘Order of the Goatlord’ går gruppen vekk fra det mer massive, psykedeliske stoner/doom-soundet som definerte andresingelen «Gravedigger», og går heller for en drivende og skandirock-infusert form for klassisk stoner rock. Dette resulterer i en fargerik og tilgjengelig sjangerblanding, hvilket kvartetten utnytter til det fulle ved å skrive tilsvarende ekstatiske og allsang-verdige låter.

«Nomad (Intro)» åpner utgivelsen med en kort akustisk snutt, som kan minne litt om et grungy arena rock-nummer fra 90-tallet levert via et klassisk «unplugged»-format. Deretter slår bandet over i kvasi-tittelsporet «Goatlord»; en gledesspredende og nostalgisk stoner rock-jam som oppnår en perfekt balanse mellom lekent, ledig trommespill og riff-fokusert crunch. Guttas teft for fengende låtskriving er umulig å ignorere – kanskje spesielt på «Magus», hvis drivende skandi-stoner krones av et refreng som sikrer låta en spillelisteplass på samtlige av undertegnedes hage- og grillfester de kommende månedene. Stemmen til Danny Valle Johannessen er et kraftig og treffsikkert instrument, og gir et naturlig fokuspunkt til de detalje- og hendelsesrike arrangementene til EP-ens fire låter.

Til slutt har vi «Mons Meg», en tordnende og antemisk hyllest til en aldeles monstrøs kanontype du finner i Edinburgh Castle i Skottland. Jeg vet ikke egentlig hva mer jeg skal si om debut-EPen til The Big Rip; det er en ukomplisert og innbydende stoner rock-utgivelse som demonstrer et betydelig talent for låtskriving, samt en ukuelig vilje til å underholde lytteren med knusende riff og lekkert instrumentalspill. ‘Order of the Goatlord’ er rett og slett en optimal debut-utgivelse, og et av mange høydepunkter i et sterkt år for norsk stoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Krapyl – Før Alt

Krapyl er et splitter nytt melodisk svartmetallband bestående av en gjeng tenåringer fra Telemark. Bandet ga nylig ut debut-EPen sin ‘Før Alt’, hvis tittel trolig henviser til svartmetallens fokus på fortid og herkomst, men også fungerer som en slags spådom for bandet. ‘Før Alt’ er nemlig åpenbart et formativt stykke musikk, preget av all den prøving og feiling som hører hjemme i utviklingsforløpet til et ungt metallband. Likevel demonstrerer bandet et så tydelig potensiale at det blir naturlig å titte forventningsfullt fremover mot hva dette «alt» kan innebære, dersom Krapyl fortsetter å utvikle sine egenskaper som band.

Men her og nå har vi kun tilgang på gruppas «før», hvilket dreier seg om entusiastisk, fengende og noe klumsete melodisk svartmetall inspirert av gamle idealer. Det stormende partiet som sparker i gang åpnings- og tittelsporet fungerer som en god oppsummering av Krapyls musikalske utgangspunkt, hvilket opprettholder en god balanse mellom melodisk ynde og svermende aggresjon. Bandet begrenser seg dog ikke ved å tviholde på et rendyrket, svartmetallisk uttrykk, men henter inn elementer fra nærliggende sjangre på søken etter et eget sound. Dermed får vi drodlende solospill over en tidlig Opeth-aktig progresjon på «Før Alt», samt den triumferende tonale karakteren til episk tungmetall på «Mørningen».

For min del er det ingen tvil om hva Krapyl mestrer i størst grad på ‘Før Alt’, og det er melodikken. Samtlige av EP-ens fire låter inneholder en melodi eller to som fanger oppmerksomheten, og det er vel egentlig ingen av dem som bommer med unntak av åpningsmelodien på «Glemt i Asken» – og det skyldes mest av alt at det underliggende akkord-grunnlaget ikke er i overensstemmelse med melodien. Det som bandet trolig hadde fått størst utbytte av å jobbe med, er nok låtskriving med fokus på låtform og struktur. Låter som «Mørningen» og «Valley of the Lost» strever med å organisere ideene sine på en meningsbærende måte, og har i tillegg noen gitarsolo-plasseringer jeg virkelig ikke klarer å gjøre meg klok på. Låter som «Før Alt» og «Glemt i Asken» fungerer bedre i så henseende, og er kanskje de tydeligste demonstrasjonene av bandets iboende potensial. Totalt sett er ‘Før Alt’ en svært lovende debut-utgivelse sett i lys av medlemmenes unge alder, og en EP som burde sjekkes ut av fans av svartmetall med sterke melodiske trekk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nidvinter – Demo MMXXIII

Nidvinter er et depressivt, rått svartmetallband bestående av de to mystiske undergrunns-skikkelsene «Düskerkeit» og «I.E». Duoen – som tidligere har jobbet sammen under navnet Hexenkeit – er tilsynelatende basert i Oslo, og er like opptatte av å verne rundt svartmetallen som et kvlt-fenomen som de er opptatte av å kommunisere sin manglende toleranse for NSBM og hatefull ideologi.

Åpningssekundene av bandets nye demo sender tankene i retning Kvad sin støyete storm av iskald, rå svartmetall, men dette er langt i fra den eneste referansen som gjør seg gjeldende over utgivelsens tre spor. Jeg vil faktisk påstå at ‘Demo MMXXIII’ er definert av brede uttrykksspenn, der både norske, svenske, islandske og franske svartmetall-tradisjoner gjør seg til kjenne via enten teknikk eller tonalitet. De to sistnevnte tradisjonene setter sine spor på demoen via de dissonerende, skingrende gitarstemmene på åpningssporet «Northern Wrath», mens vår egen norske tradisjon kommer til uttrykk via de tunge, Darkthrone/tidlige Mayhem-aktige riffene på «Hymns of Celestial Bloodshed. Denne låta er kanskje den som skiller seg mest ut blant prosjektets låter til nå, ettersom gitartonen i kombinasjon med de knakende riffene gir låta et overraskende skjær av gamle, svenske dødsmetall-demoer.

Og det er når disse to allerede disparate låtene leder inn i det storslåtte, melodiske svartmetall-landskapet på «Nacht und Wald» at demoens hoved-svakhet blir synliggjort. ‘Demo MMXXIII’ er nemlig så fullstendig svingende i uttrykk at det blir umulig å danne seg et tydelig bilde av bandets identitet. Jovisst er det hele filtrert gjennom den rå svartmetallens alt-konsumerende støy, men dette er ikke nok til å sørge for at Nidvinter fremstår som noe mer enn summen av sine bestanddeler. I tillegg er demoens låter nesten fullstendig blottet for struktur, hvilket gjør det desto mer vanskelig å la seg begeistre for innholdet til duoens nyeste demo. ‘Demo MMXXIII’ byr på en tilfredsstillende og smertefull rensing av både sjel og øregang, men det gjenstår fortsatt en del arbeid før Nidvinter kan skilte med noe mer enn et alminnelig medlemskap i Bandcamp-svartmetallens overbefolkede miljø.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Saint Karloff – «Bone Cave Escape»

Den eminente stoner metal-gjengen i Saint Karloff har sluppet singel nummer to fra sin kommende plate ‘Paleolithic War Crimes’, som kommer om en måneds tid. Den første singelen herfra, «Psychedelic Man», sørget umiddelbart for å gi meg nokså høye forventninger til plateslippet, særlig på grunn av et forfriskende driv og tempo i deler av låta.

«Bone Cave Escape», som andresingelen altså heter, gir mer vann i munnen gjennom noen av de samme tendensene, selv om den kanskje ikke imponerer meg fullt så mye som «Psychedelic Man». Låta sparkes i gang på energisk og fartsfylt vis med et fett hovedriff, og i versene gir dette og vokalen meg noen litt uvante Black Sabbath-assossiasjoner, der jeg i stedet for utelukkende å tenke på Tony Iommis seige gitarspill minnes om bandets – og da kanskje spesielt Ozzy Osbournes – mer energiske sprell. Det hele rundes også av på smakfullt vis med et litt folkemusikkaktig parti som ikke er helt ulikt det bergensbandet Kryptograf gjorde på den nydelige låta «Asphodel» i fjor. Så «Bone Cave Escape» anbefales, og ser ut til å bli et ledd i en stoner-plate som jeg tror vil skille seg positivt ut i mengden.

Skrevet av Alexander Lange

Nexorum – «Cult of the Monolith«

Ved slippet av førstesingelen fra Nexorums kommende andreskive, ‘Tongue of Thorns’, spekulerte jeg i om ikke utgivelsen ville representere et skifte for kvintetten fra Trondheim. Førstesingler har en viktig rolle å spille når det kommer til førsteinntrykket av en plate, og «Elegy of Hate» gav inntrykket av at Nexorum var på vei vekk fra sitt rytmiske dødsmetall-fundament i retning stormende svartmetall. Dette inntrykket forsterkes i stor grad av «Cult of the Monolith», som for alvor signaliserer at vi kan forvente et langt annet beist enn gruppas debutskive ‘Death Unchained’.

«Cult of the Monolith» er bygget med mange av de samme grunnleggende elementene som sin yngre kumpan i «Elegy of Hate». En hatefull vind av dyster, melodisk svartmetall stormer gjennom låtas indre, hvor eneste ly mot kastene er korte strekk med avdempet tam-spill og illevarslende gitardissonanser. Dødsmetallens rolle har blitt relegert til en svak påvirkning på produksjonsjobben, samt et par påfunn fra rytmeseksjonens side som kaster et ørlite gløtt i retning de nå etterlatte ruinene av ‘Death Unchained’. Det som skiller låta fra forgjengeren er en symfonisk brodd som minner om de mest dramatiske øyeblikkene på Deceptions ‘The Mire’, samt en ledegitar-drevet avslutning som er badet i den melodiske dødsdoomens sorgtunge skjær. Nok en gang er jeg imponert over kvaliteten på singelmaterialet Nexorum har servert, samtidig som jeg verner om et lite håp om at bandets dødsmetalliske elementer tar større plass på den fulle skiva når den kommer ut rundt midten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dreamslain – «Burn the Boats»

Det er nå litt over to år siden Dreamslains debutskive ‘Tales of Knights and Distant Worlds’, en variert og noe overfylt hyllest til både fantasy-sjangeren og til progressiv rock og metall som helhet. Tiden i etterkant av slippet har vært preget av stillhet fra den ambisiøse trioen fra nord, en tid de trolig har brukt på å spille konserter lokalt og file videre på nytt materiale på sitt hyppig besøkte øvingsrom. Nå har den evinnelige jammingen og låt-fiklingen endelig båret frukter, og det første missivet fra bandets foreløpig utitulerte andreskive kommer i form av singelen «Burn the Boats».

I typisk Dreamslain-stil dreier det seg om en omfattende komposisjon bestående av et komplekst vev av ulike uttrykk og partier. Røde tråder er dog mulige å spore, som den generelt dystre og alvorlige atmosfæren som skyggelegger låtas terreng, og den stødige kursen som stakes ut av Daniel Paulsen Figenschous stabile trommespill. Rundt låtas midtparti begynner bandet også å knytte musikalske forbindelser til tekstens tematikk, i det svingende, sjøfarende tungmetall skaper en livlig kontrast til musikkens ellers nedtrykte karakter.

Den største styrken til Dreamslains nyeste singel er uten tvil låtskrivingen. Det florerer av gode, enkeltstående ideer på «Burn the Boats», som alle knyttes sammen på en måte som skaper fremdrift og logisk progresjon i låta. Låtas tekst fortjener også skryt, da den tar for seg ødeleggingen av tradisjonelle fiskefartøy som en følge av kommersialiseringen av fisket rundt Middelhavet. Som på debutskiva, er det dog aspekter ved utførelsen som ikke helt treffer sentrum av målskiva. Igor Jakobsen er fremdeles mer overbevisende som ekstremmetall-vokalist enn som tradisjonell sanger, og produksjonen er fortsatt litt for upolert til at bandet får maks uttelling for sine fargesprakende ideer. Likevel er det mye som fungerer godt på «Burn the Boats», og fans av klassisk undergrunnsmetall med progressive tendenser burde finne litt av hvert å sette klørne i på Dreamslains nye singel .

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ruïm – «The Triumph (of Night & Fire)»

«The Triumph (of Night & Fire)», debutsingelen til «Blasphemer»s nye nye svartmetallprosjekt Ruïm, formelig oser av spiritualitet og okkultisme. Per Eriksen selv, bygger prosjektet på et ønske om å gjenbesøke ideene fra det som kan sies å være en definerende periode for den legendariske musikeren; et ønske som ble vekket da han oppdaget en glemt innspilling av ubrukte Mayhem-ideer fra rundt ’99. Gruppas kommende debutskive, ‘Black Royal Spiritism – I – O Sina da Igreja’, kombinerer dette musikalske grunnlaget med et tematisk fokus på brasiliansk heksekunst, samt en okkult, spiritualistisk retning innenfor Umbanda-religionen som Eriksen selv angivelig skal ha bli opplært i.

Dette kan kanskje virke som et uortodokst utgangspunkt for en svartmetallskive, men musikken og estetikken er i seg selv noe fans av mannens tidligere arbeid vil kunne kjenne igjen. Skingrende, rituelle gitarer og knakende grooves leder over i et aktivt, kaotisk og teknisk gitarspråk som definitivt minner om Mayhem rundt ‘Chimera’ – det hele krydret med noen pirrende stikk i retning dissonerende avant-gardisme. Helhetsinntrykket er litt som om noen hadde prøvd å skvise ‘Ordo ad Chao’s innovasjoner inn i et mer klassisk svartmetall-uttrykk, hvilket definitivt er en tanke som gjør meg smågal av forventning til skivas resterende materiale. «The Triumph (of Night & Fire)» kombinerer yrende detaljrikdom, fabelaktig lyddesign, rituell atmosfære og heseblesende, sofistikert aggresjon, og er med det en av årets klart beste singler så langt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Astronautist – «The Sultan»

Bergenske Astronautist er et ungt stoner metal-band som etter sigende skal ha samlet seg opp en større fanskare enn de fleste bandene i nevnte by, og det uten å ha sluppet en eneste låt eller spilt en eneste gig! Et kjapt blikk over Facebook-arrangementet til bandets release-konsert på Hulen 23. februar avslører at det kan dreie seg om blank løgn, ettersom jeg finner flere andre utsagn på siden det kan være verdt å ta med en klype salt. Jeg kan for eksempel vanskelig se for meg at moren min har kalt Astronautist for det «Beste bandet i Bergen», eller at hun ville evaluert gruppa ved å trille «terningkast sex», slik som bandet påstår i arrangementets beskrivelse. At publikumet på release-konserten fikk «øregangene sine filleristet» har jeg dog liten grunn til å betvile, basert på bandets debutsingel «The Sultan».

«The Sultan» er stoner metal av blytung sort, fylt til randen av gromme gitartoner, grunnvollsrystende basslinjer og godt forankrede grooves. Det energiske ganglaget hindrer dog musikken i å synke ned i stonerdoomens tjærebakte synkehull, og det samme gjør det mer livlige instrumentalspillet som danser seg gjennom låtas bro. Vokalist/gitaristen «Cowboy Bob» sin gjentatte oppfordring til å «hylle sultanen» gjør refrenget enkelt å hive seg med på, og jeg kan bare forestille meg hva slags kødd og fanteri gjengen skviste ut av aliaset til bandets gitarist på konserten, ettersom det også er «Sultanen». Eneste kritikken jeg har å komme med er at trommespillet blir litt for ensformig i lengden, samt at jeg skulle ønske at de ikke kutta growlinga fra låtas avsluttende refreng. Utover dette er «The Sultan» en dødelig enkel men fengende stoner metal-låt som sannsynligvis fikk Hulen til å koke godt tilbake i februar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fandenivoldsk – «Lord of the seventh plane»

Fandenivoldsk er et svartmetallprosjekt som ene og alene – inntil videre, i alle fall – baserer seg på singelslipp, og som også lar seg inspirere av folketonale uttrykk. Den nyeste singelen «Lord of the seventh plane» er intet mindre enn den tiende låta enmannsprosjektet har sluppet siden oppstarten i fjor.

Låtskrivingsmessig er «Lord of the seventh plane» en helt ålreit låt, og Fandenivoldsk byr på noen melodier som klarer å holde oppmerksomheten ved like i løpet av låtas litt over fem minutter lange spilletid selv om strukturen er vel repetativ. Jeg har imidlertid større problemer med det produksjonsmessige; gitarene låter hule og tidvis uklare, og de ligger langt fremme i lydbildet, noe som går på bekostning av vokalen og de nokså spinkle trommene. Det gjør at låta ikke får et trøkk jeg tror den hadde hatt godt av.

Skrevet av Alexander Lange

CSN/Obzene – «hiding/OVERLOAD»

Det spennende, trondheimske metal-prosjektet Obzene har dristet seg ut på et samarbeid med pop-artisten CSN, noe som av åpenbare grunner er interessant og friskt i den norske metallscenen. Nå er første låt fra prosjektet sluppet, og som Obzenes frontfigur Jørgen Nordby vedkjente i en e-post til oss, er det nok ikke snakk om en låt som i alle fall uten videre kan kalles metall.

Joda, de mørke, dundrende gitartonene – og ikke minst Nordbys skrik helt på slutten – som geleider oss gjennom låtas siste halvdel, har definitivt noe metall-DNA. Men i all hovedsak er dette en nokså storslått pop-låt som bør falle i smak hos dem som har sansen for elektroniske produksjonstriks av det voldsomme og moderne slaget. Jeg synes nok det hadde vært enda kulere om disse to prosjektene her gjorde grensedragningene mellom sine respektive sjangre mer uklare, men det er naturligvis også en krevende øvelse for et prosjekt som uansett treffer en nerve hos meg særlig gjennom et kult produksjonsdesign. Du finner neppe «hiding/OVERLOAD» på spillelisteoppdateringa vår neste uke, men CSN og Obzene har like fullt kokt opp noe interessant, og tilløpet til noe egenartet er overraskende lovende til at prosjektet er såpass ferskt – være det metall eller ei.

Skrevet av Alexander Lange

Eldkling – «Ninja»

Til slutt slenger vi med en liten kuriositet av power metal-duoen Eldkling, som slapp et cover av Europe-låta «Ninja». Her beholder bandet låtas friske melodiske essens samtidig som at det går langt i å gi det eget preg, og det er snakk om en cover-låt som egentlig minner svært mye om mange av låtene vi hørte på debutplata ‘The End of Eternity’, som kom i februar. Nærmere bestemt er dette en versjon av «Ninja» der tempofølelsen er svært hektisk og energinivået på topp.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

This Means War – Omnivore Doctrine

This Means War er et moderne, dødsmetallisk studioprosjekt bestående av Oslo-borgerne Birger Steneby, Børre Jul-Larsen og Bjørnar Kristiansen. Blant de tre musikerne er det kanskje Dwaal-vokalist Bjørnar Kristiansen som vil være best kjent for folk flest, selv om jeg har fått inntrykket av at det er Steneby og Jul-Larsen som er de viktigste kreative drivkreftene for nettopp dette prosjektet. Dette inntrykket sitter jeg igjen med som følge av gitarenes viktige rolle som strukturelle bærebjelker på debutskiva ‘Omnivore Doctrine’; en debut som utgjør en lovende men noe uforløst begynnelse for This Means War.

Om man ønsker et enkelt pitch, kan musikken som This Means War spiller oppsummeres noe reduktivt som moderne dødsthrash. Dermed er det ikke den frenetiske og lynraske riffingen til Morbid Angels ‘Altars of Madness’ vi finner på ‘Omnivore Doctrine’, men den noe mekaniske og mer brutale varianten som vi i Norge finner hos band som Decipher. Selv om denne betegnelsen gir oss en pekepinn når det kommer til å lokalisere This Means War på det metalliske uttrykks-kartet, er dødsthrash langt ifra det eneste uttrykket som kjemper om plassen på skivas drøye halvtimes spilletid. I tillegg finner vi oppdatert, brutal dødsmetall etter Blood Red Thrones instruksjonsmanual, små utstikkere av progressiv dødsmetall, samt enkelte høymoderne komponenter som er litt vanskeligere å plassere.

Dette gjør ‘Omnivore Doctrine’ til en underholdende men noe ufokusert skive. Det føles generelt sett ikke ut som at This Means War har peilet seg inn på et presist sound, men at de tester ut en rekke ulike drakter i håp om å tilfeldigvis komme over den perfekte. Gløtter vi derimot vekk fra bandets uttrykk og over på deres rytmiske språk; ja da får pipa en annen lyd. Låter som «Outcast», «Chaos & Sickness» og «Crawlspace Necropolis» imponerer alle med sine rytmiske finurligheter, krappe krumspring og uforutsigbare veinett, selv om de også – kanskje med unntak av høydepunktet «Chaos & Sickness» – mangler kohesjon og retning i låtstrukturen. Dette er dog en utfordring de fleste av låtene på ‘Omnivore Doctrine’ deler, ettersom samtlige av dem inneholder sterke ideer som ikke gir fullstendig uttelling i sin nåværende kontekst.

Ironisk nok – med tanke på all klaginga mi over skivas manglende kohesjon – er det den største uttrykks-messige avstikkeren på skiva som gjør størst inntrykk på meg. «She Is in the Water» er med sin Fear Factory-aktige åpning og den futuristiske strømmen av atmosfærisk men rytmisk gitarspill som avslutter låta en temmelig distinkt affære, og satt i kombinasjon med den største låtskrivermessige triumfen på skiva, «Chaos & Sickness», utgjør den en minneverdig topp på skivas B-side. Foruten disse må jeg dra frem det trestemte gitarkoret mot slutten av tittelsporet som en nydelig genistrek, selv om denne låta i likheten med mange andre sliter med å sette ideene sine i meningsfylt system.

Dersom du har fått inntrykket av at ‘Omnivore Doctrine’ er en svak plateutgivelse, så er ikke dette poenget med omtalen min. Debutskiva til This Means War er nemlig en åpenbart inspirert og kompetent moderne dødsmetall-utgivelse, som lett vil kunne lande sin mekaniske stump i platesamlingen til fans av sjangeren. For min del er det dog umulig å ignorere det større potensialet som hviler i bandets rytmisk lekne og semi-tekniske metall, dersom de kun klarer å organisere ideene sine til en mer strømlinjeformet helhet. Sånn sett er ‘Omnivore Doctrine’ en noe udefinert og ufokusert førsteutgivelse, som likevel byr på flust med lytterglede og spillbarhet i kraft av sine kreative krumspring og sin mekaniske tyngde.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Stormfront – Der Død og Kjød Forenes

De færreste – meg selv inkludert – er nok klare over at Lillehammers Stormfront var aktive på den norske svartmetall-scenen på andre halvdel av 90-tallet. Dette er nok en naturlig følge av at bandet kun slapp en demo og en splitt i sin originale form, om så de delte plass med det mindre kjente, Gaahl-frontede prosjektet Gaahlskagg på nevnte splitt. I moderne tid virker det som at Stormfront består som et enmanns-prosjekt, ledet an av Vegard Evensen, også kalt «Skarpretteren» på svartmetallisk munne.

Musikken vi finner på prosjektets andreskive, ‘Der Død og Kjød Forenes’, kan nok best sammenliknes med mengdene av rå og depressiv svartmetall som finnes på Bandcamps mørke beite. Riffstilen på skiva kan oppsummeres som en enda mer primitiv utgave av det allerede primitive gitarspillet på Mayhems ‘Deathcrush’, kombinert med de strie akkordstrømmene som renner gjennom Darkthrones ‘A Blaze in the Northern Sky’. Helhetsinntrykket minner dog ikke det minste om noen av disse skivene, ettersom trommespillet på ‘Der Død og Kjød Forenes’ er så ekstremt ensporet og simplifisert at det blir vanskelig å fokusere på noe annet.

Til tross for sin reduktive tilnærming til både riff og trommespill, låter Stormfront tydeligere forankret i den legendariske andrebølgen enn det gjennomsnittlige bandet som befolker det rå svartmetall-miljøet. Dette skyldes at Evensen unnlater å drukne musikken sin i digitale støyeffekter, men heller lar innspillingsprosessens begrensninger være kilden til auditiv forråtnelse. Dette gjør skiva hakket lettere å svelge enn enkelte andre skiver innenfor paradigmet, selv om de færreste vil finne glede i å vasse gjennom det landemerkesløse myrlandskapet som Stormfront presenterer på sin andreskive. Det holder nemlig ikke at andrebølgens ånd er enkel å spore blant ‘Der Død og Kjød Forenes’ sine 7 låter; låtmaterialet og idégrunnlaget må i seg selv være sterkt nok til å oppmuntre til gjentatt lytting. Denne biten av regnestykket mangler foreløpig for Stormfront, og dermed består ‘Der Død og Kjød Forenes’ mest som et interessant kuriosa for musikkhistorikere med interesse for den norske andrebølgen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Camelio – #Åjævli

Har du lest singelposter på Metallurgi i det siste, er sjansen – for å si det sånn – stor for at du har lest om Camelio. Hver fredag i hele seks uker (tror jeg) rulla dette bandet ut singler til sin nye plate ‘#Åjævli’, noe som skapte litt bekymringer i vår tomannsredaksjon rundt om vi belønte kvantitet litt for mye med ukentlige omtaler (sannsynligvis burde vi samla opp noen låtanmeldelser) og undring på når dette i det hele tatt kom til å ta slutt. Vel: Nå er plata her, som i forlengelse av singelslippstrategien kun har én låt vi ikke har hørt fra før. Og fett, det er det.

I singelomtalene har jeg blant annet skrevet litt om den stilistiske variasjonen jeg synes Camelio har klart å oppdrive gjennom slippene. I forlengelsen var jeg også litt spent på hvor sammenhengende plata kom til å føles. Når ‘#Åjævli’ omsider er her, innser jeg at begge disse betraktningene nok har vært noe overdrevne fra min side. Det betyr ikke at Camelio ikke varierer godt og mye på denne skiva; snarere handler det nettopp om at de gjør det på en disiplinert måte. Grunnuttrykket er umiskjennelig stoner rock/metal, men bandet evner også å svinge en slags pendel mellom et rocke-aktig og tidvis nesten grunge-aktig preg og svartmetallelementer.

Åpningslåta er en passende oppvisning i dette. «Sønner av Satan – Døtre av Døden», som den heter, åpner med et riff som minner mest om Alice in Chains, før vi får et regelrett Kvelertak-aktig refreng med ytterligere svartmetallkrydder. Og det funker ganske bra.

‘#Åjævli’ fungerer imidlertid aller best på sitt mest melankolske og svartmetallske, med forbehold om at det for undertegnede er snakk om øvrig smak og behag. «Pyramide med Fengtenner» er med disse elementene for eksempel platas desidert største høydepunkt for min del med sitt ganske så nydelige refreng og catchy hovedriff. Videre er «Heroin i Desember» et sterkt ledd mot slutten av noen av de samme grunnene.

På sitt mest rocka synes jeg Camelio snarere beveger seg i et litt farlig grenseland mellom fete riff og partier som føles litt vel…tullete, i mangel på et bedre ord. «Dovendyr» eksemplifiserer dette; rytmehoppene i versriffet får meg ikke på kroken, men når det eksploderer til en ny grunge-referanse i refrenget blir det skikkelig, skikkelig kult. Refrenget i «Dødsralling» må også nevnes i så måte, som utmerker seg som et av de beste enkeltdelene på skiva.

Så må vi jo snakke om «Psykiatriens vals», som er den eneste låta jeg ikke har omtalt skikkelig her på Metallurgi. Her får vi rett og slett servert noen av platas mest brutale riff, men noen litt vel tullete tendenser sniker seg også inn her gjennom et – ja, du gjetta riktig! – vals-tema som først og fremst føles litt forstyrrende når det dukker opp. Likevel er dette en kul avslutning som bærer preg av et band som åpenbart har det moro, som jeg definitivt kan sette pris på og som har resultert i en plate som ikke bare sprer god stemning, men også har noen kule stilistiske grep underveis. Originalitet og ordentlig sterke låtskrivingsidéer mangler her, og det hele blir nok også en smule simpelt til tider. Men ‘#Åjævli’ anbefales for alle med sansen for lettbeint, norskspråklig metall med en interessant edge.

Så må jeg bare si: Dette er første gang jeg har vært borti en slik singelslippstrategi i Metallurgi-sammenheng, og jeg er usikker på hvor lurt det er å gjøre for et band som vel også vil holde seg interessant en stund etter et plateslipp. Men som en som har skrevet om absolutt alt, føler jeg jo også at jeg har vært med på en aldri så liten reise de siste syv ukene. Nå skal jeg nok høre på litt andre ting enn Camelio framover, men takk for følget!

Skrevet av Alexander Lange

Vorgfang – Viser fra ildens enger

Vorgfang er et enmannsprosjekt i regi av en skikkelse som kaller seg intet mindre enn Ggatzshriiegk. Prosjektet slapp sin første plate, ‘Skammens stein’, i fjor, som fanget oppmerksomheten min gjennom simpelthen å være nokså solid og basal andrebølges svartmetall, uten at det – sannsynligvis av samme grunn – ikke fikk meg helt på kroken når det gjaldt å være minneverdig. Andreplata som kom nå i mars, ‘Viser fra ildens enger’, følger i debutens fotspor i så måte, samtidig som det nok også er et lite steg opp kvalitetsmessig.

Svartmetallen Vorgfang spiller har et sterkt utgangspunkt som setter prosjektet i dialog med en del sterke, lignende norske prosjekter som har sett dagens lys de siste par årene. Først og fremst tenker jeg nok på Blutumhang, som har en del likheter i forlengelsen av den kompromissløsheten som ofte står støtt i Vorgfangs musikk. Dette kommer godt til uttrykk i førstelåta «Mørkets Kjærtegn», som preges av stormende gitarer som går hånd i hånd med kaoset blast-beatsene maner frem sammen med den habile vokalen. Stilmessig er det sterkt; her er det snakk om et prosjekt som effektivt blander sammen en mystikk lik den man finner på tidlige Emperor-plater og Gorgorothsk brutalitet.

Og det er denne grunnoppskriften Vorgfang tyner på ‘Viser fra ildens enger’. Det er også noe som i og for seg fungerer, og det er også kult når Ggatzshriiegk videreutvikler det et lite hakk eksempelvis gjennom de nærmest folketonale melodiene på «Vordet i et hav av flammer», som er et av utgivelsen desidert sterkeste låter. Den største utstikkeren er nok likevel «Vanskapt i all sin prakt», som er en hakket mer brutal låt med sine glefsende gitarriff som er nære på å sende direkte assossiasjoner til black’n’roll. Også de åpnere, melodiske strekkene på slutten av «Syv jærtegn» får meg til å sperre opp øynene.

Jeg skulle nok ønske det var flere slike øyeblikk som skilte seg litt ut. ‘Viser fra ildens enger’ sliter litt når det gjelder variasjon, og mange av låtene høres påfallende like ut. Vorgfang viser jo også utvilsomt at Ggatzshriiegk har potensiale til å sprenge grunnuttrykkets grenser til tider. Uansett er ‘Viser fra ildens enger’ en solid svartmetallutgivelse.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Nattverd – «En Poesende Eim I Vinden»

Svartmetallbandet Nattverd fra Bergen har annonsert oppfølgeren til deres sterke tredjeplate ‘Vandring’ fra 2021, som var en herlig, melodisk og iskald svartmetallplate som utnyttet klassiske 90-tallstendenser på en distinkt måte. Den neste plata skal hete ‘I Helvetes Forakt’ og kommer i slutten av mai, og det første vi får høre derfra er låta «En Poesende Eim I Vinden».

Det første jeg legger merke til på denne låta er at Nattverd har gitt litt mer kjøtt på beinet til den noe spinkle og diskantbefengte lyden på ‘Vandring’; «En Poesende Eim I Vinden» åpner med et stormende riff, og fremstår såpass kaotisk at det sammen med blant Ormrs vokal, som kommer litt senere, sender assossiasjoner til helvetesflammene i Nordjevels musikk. Låta er ellers fylt til randen med sterke, potente svartmetallriff og mye variasjon særlig i trommespillet, der vi får servert både kaotiske blastbeats, dundrende dobbelbasspartier og rene black’n’roll-øyeblikk. Låta føles noe utstrukket og udisiplinert i formen, og det blir spennende å se hvordan Nattverd vil fornye det rent låtskrivermessige fra sist, men alt i alt er dette en sterk førstesingel som anbefales alle fans av svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – «King of Fallen Time»

Det ambisiøse og ikke minst produktive rogalandsbandet Dark Delirium har sluppet noe for første gang siden de ga ut plata ‘New Era’ i fjor høst, som i mine ører definitivt var et betydelig steg opp for bandet. Konsertvirksomheten og lyttertallene de har oppnådd bare på kort tid tyder på at mange er enige med meg, og også denne nye låta peker i riktig retning i så måte.

Noen av de mer gotiske tendensene jeg spora på forrige plate er forlatt på «King of Fallen Time», og denne låta fremstår først og fremst som en sementering av grunnuttrykket som siden starten har bestått av elementer fra melodisk death metal og metalcore. Mens Dark Delirium fortsatt har til gode å skvise spesielt mye originalitet ut av dette, er nok «King of Fallen Time» blant det virkelig bedre jeg har hørt av dem – særlig på grunn av et potent melodisk gitararbeid og et habilt refreng som låter ordentlig svært og fint. Bør være enkelt å svelge for fans av sjangerlandskapet!

Skrevet av Alexander Lange

Ekrom – «My End»

Da duoen Ekrom – bestående av «Kharon» fra Covenant og Thomas Ødegaard fra Nocturnal Breed – slapp den selvtitulerte demoen sin i fjor, uttrykte jeg tvil rundt hvorvidt prosjektet kom til å fortsette virksomheten forbi den spede men lovende debututgivelsen. Rundt fem måneder senere kan jeg endelig erklære at denne tvilen var ubegrunnet, ettersom bandet nylig annonserte at debutskiva ‘Uten Nådigst Formildelse’ vil bli sluppet tidlig i juni via Edged Circle Productions.

Ytterligere positive nyheter er at bandet har oppjustert innsatsen på både låtskriver- og produksjonsfronten siden fjorårets demo, hvilket avsløres på skivas første singel «My End». Låta er åpenbart bygget på de samme musikalske grunnvollene som ‘Ekrom’ – hvilket kan sies å være Immortals krigerske og stormende svartmetall svøpt i symfoniske gester – men er nå presentert etter en høy standard som ikke levner tvil rundt gruppens profesjonalitet. Låtas struktur kan sammenliknes med en bestigning av et høyt fjell, der åpningens mektige gløtt opp på den utrådte sti leder frem til en avslutning der den stjerneklare nattehimmelen iakttas fra bergets topp, utilslørt av snøføyken som råder lengre ned. Den veldige atmosfæren som frembringes av låtas orkestrale elementer fremstår som Ekroms mest potente våpen så langt, selv om broens voldsomme og nesten dødsmetalliske dybdedrilling også utgjør et minneverdig øyeblikk. Mest av alt er «My End» en erklæring om at Ekrom ønsker å være seriøse aktører i den norske svartmetallfloraen, samt et nysgjerrighetsfremkallende signal fra innsiden av ‘Uten Nådigst Formildelse’s foreløpig ukjente indre.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Skinndaud – «Reaper’s Nest»

«Skinndød», den første låta fra Skinndauds kommende EP ‘The Meat’ ble lovprist i disse kretser for sitt ukompliserte men aldeles heseblesende thrash-angrep. Etter et navnebytte (fra Blodsvar) grunnet den ubetimelige debuten til et norsk sludge/core-band med samme navn, har bandet returnert for å klubbe oss over hodet med atter en singel. Denne heter «Reaper’s Nest», og dersom «Skinndød» var nok til å få deg til å sikle, vil bandets siste missiv trolig redusere deg til et glefsende og rabiesbefengt beist i skinnvest.

Det er ingen tvil om hvem blant «de fire store» Skinndaud har mest til felles med. Det edderkopp-aktige åpningsriffet kunne ha kommet kravlende rett ut fra Slayers ‘Reign in Blood’, og det samme kunne de byksende trommebeatsene og de hylende gitarsoloene. Broen hinter om at en viss, Corroder-aktig tilnærming til kreativ riffkunst ligger tilgjengelig for blomstring i bandets indre, men låtas resterende minutter består av hyperaktiv og nådeløst rettbeint thrash. Det virker ikke akkurat som at Skinndaud har tenkt til å gjenoppfinne hjulet på sin kommende debut-EP, men at bandet kaller tilbake på den eldre gardens nyvinninger med entusiasme og glød er det ingen som kan betvile.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bong Voyage – «Super High Velocity»

Basert på bandnavnet og låttitler som «Buzzed Aldrin» råder det nok ingen tvil om hva slags type musikk Bong Voyage spiller. Det er selvfølgelig snakk om god gammel dags stoner rock, og det av den sorten som er like opptatt av å beundre verdensrommets prangende lysshow som å ta dype drag av en enom og overfylt bong.

Bandets nye singel, «Super High Velocity», veksler mellom jam-pregede seksjoner og forankrende, tradisjonell låtskriving på godt vis. Bandet legger utvilsomt del på «rocke»-delen av sin utvalgte sjanger, samtidig som de titt og stadig lar sine psykedeliske tendenser lage døsige lommer i låtas indre. For min egen del skulle jeg kanskje ønske at gutta hadde hakket mindre THC susende gjennom systemet, ettersom jeg skulle ønske meg en repetisjon av det nydelige refrenget heller enn den utstrakte og i overkant utrøykede soloen som fungerer som låtas «comedown». For andre vil dette dog være akkurat den vibben de leter etter, så jeg trekker meg tilbake og lar ordtaket «smaken er som baken» fungere som en uforpliktende og pysete avslutning på akkurat denne omtalen. Har du sansen for norsk stoner, ja da burde du ta et drag av den sotete stoner-pipen til Bong Voyages «Super High Velocity».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Scars – «Never Look Back»

Ute på Youtube

Til slutt gir vi en liten shout-out til singelen Scars slapp for et par uker siden: «Scars». Dette er fordøyelig og ukomplisert moderne tungmetall for folk med sans for tunge, fete gitarriff, og er nok enklest å sammenligne med mye av alternativmetallen og groove-metallen som ble sluppet tidlig dette årtusenet – muligens med et ekstra melodisk fortegn. Sammen med låta «It Still Kills», som dessverre gikk oss hus forbi, skal denne låta på et album som kommer senere i år og dermed følger opp ‘Trust Noe One’, som ble sluppet gjennom Wormholedeath Records i fjor.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tsjuder – “Gods of Black Blood”

Tsjuder er et svartmetallband med en høy stjerne i undergrunnen som følge av sitt raske, kompromissløse og flerrende take på sjangeren, og har bygget rennomé helt siden 1993 – kun med en fire års pause mellom 2006 og 2010. Det begynner likevel å bli en god stund siden siste plateslipp; nærmere bestemt er det hele åtte år siden ‘Antiliv’ ble lansert. Ventetiden på en ny skive er imidlertid over i slutten av juni når bandet lanserer ‘Helvegr’ via Season of Mist, og for at vi skal få en smak på hva vi har i vente, har låta “Gods of Black Blood”.

Her er det verken mange nye tendenser å spore eller spesielt mye å klage på. “Gods of Black Blood” er en forrykkende og svært god svartmetallåt, som oser av profesjonalisme og kjennskap til sjangertrekkene. Gitararbeidet er ganske så utsøkt og ondskapsfullt, og vokalen og trommespillet bidrar til at hensynsløsheten i Tsjuders uttrykk er ivaretatt over den vel så klare produksjonen. Svartmetall fra øverste hylle – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – “The Endless Shore”

Morten Velands symfoniske metall-prosjekt Mortemia har sluppet andre låt fra sitt ‘The Covid Aftermath Sessions’-prosjekt: “The Endless Shore”. Det er også det første originalmaterialet vi får høre derfra, da den forrige singelen, “Frozen”, er et Madonna-cover. I ekte Mortemia-stil har Veland med seg et par eksterne bidragsytere, og denne gangen er tidligere Snow White Blood-vokalist Ulli Perhonen og en av Velands bandkollegaer i Sirenia, gitarist Nils Courbaron, med på ablegøyene.

Og det er kanskje særlig musikerprestasjonene som imponerer på “The Endless Shore”. Perhonens sirenevokal er plettfri og står i stil med låtas melankolske melodier, og Courbaron gjør jobben med en lekker gitarsolo. Komposisjonsmessig er likevel “The Endless Shore” noe av det mindre minneverdige jeg har hørt fra Mortemia, og melodiene setter seg ikke slik mange av de beste låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ gjorde. Jeg håper dermed nivået er litt høyere på resten av låtene fra det nåværende prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange

Fixation – «Ignore the Disarray»

Industri-yndlingene Fixation har over det siste året sluppet en serie fengende og polerte singler som har utbasunert bandets potensiale som en kommersiell bransjekraft på sikt. Den nye singelen «Ignore the Disarray» føyer seg godt inn i denne rekken, samtidig som det utvider bandets tekstlige arsenal ved å kritisere kristendommens manipulative og utnyttende taktikker.

Denne kritikken er selvfølgelig støttet oppunder av dramatisk og storslått alternativ metalcore som slekter på Bring Me the Horizon sitt gjennombrudd ‘Sempiternal’. Den filmatiske koringen som åpner showet knytter bånd til låtas tematikk på et godt vis, og de tekniske gitarløpene som krydrer låta er et flott touch som jeg ikke har sett bandet benytte i særlig stor grad tidligere. Det er selvfølgelig Jonas Hansen sin maktdemonstrasjon bak mikrofonen som står i fokus, men det veldige lydbildet som bandet reiser rundt sin frontmann er instrumentelt i å skape den massive lytteropplevelsen som «Ignore the Disarray» er. Jeg savnet kanskje en siste, eksplosiv repetisjon av refrenget etter den noe anonyme broen, men Fixation viser på sin nye singel at deres tidligere låtsuksesser slettes ikke skyldes tilfeldigheter. Anbefales fans av moderne, kommersiell metalcore med post-metalliske teksturer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Magick Touch – «The Judas Cross»

«The Judas Cross», andresingelen fra Magick Touchs kommende skive ‘Cakes & Coffins’ viser en litt annerledes side ved det Bergenske trad/hardrock-bandet enn førstesingelen «Apollyon». Der «Apollyon» var en oppstemt og harmoni-tett festlåt, er «The Judas Cross» en litt tyngre sak i kraft av sitt chuggende hovedriff. Marsjfarten etableres når trommene og vokalen kommer inn etter kun 15 sekunder, og låta beveger seg sjeldent langt unna denne taktfaste og noenlunde avmålte hardrock/metal-grooven. Noen høydepunkter finnes da likevel, der spesielt det nydelige refrenget og soloens referanse til for-refrengets gitarplukk er verdt å trekke frem. «The Judas Cross» er lett å like, selv om den ikke letter fullstendig for min egen del. Magick Touch virker uansett i stand til å levere solide trad-varer på sin kommende skive, så det er bare å hente frem lærvesten og gjøre seg klar for slippet av ‘Cakes & Coffins’ 20. mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Seven Impale – «IKAROS»

Det progressive jazzrock-bandet Seven Impale fra Bergen annonserte nylig at tredjeskiva ‘Summit’ har forlatt pressa. Slippdato er 26. mai, hvilket burde skrives inn i almanakken til hver en progfan med selvrespekten i behold.

Seven Impale har alltid vært glad i å ta med lytteren på omfattende og uforutsigbare reiser med sine låter, og denne tendensen lever i beste velgående på førstesingelen «IKAROS». De skrudde riffene, lekne teksturene og den skeive rytmeleken skaper assosiasjoner til den mytiske skikkelsen Daedalus, som foruten å være faren til den titulære Ikaros også var oppfinner, arkitekt og skaperen av labyrinten på Kreta i følge gresk mytologi. Det kaotiske førsteinntrykket som «IKAROS» skaper viser seg over flere lytt å være minst like utspekulert og nøye planlagt som den nevnte karakterens maskineringer, og er i tillegg utsmykket med noen tungmusikalske referanser som burde vekke nysgjerrigheten til bloggens lesere.

Der det helhetlige inntrykket av «IKAROS» er litt som om man hadde foret musikken til King Crimson gjennom en mer oppdatert og metallisk lydproduksjon, er låta strengt tatt satt sammen av en serie minneverdige øyeblikk med hvert sitt eget univers av musikalske referanser. Låtas vers minner for eksempel om vokaldynamikken og rytmikken til Mastodon, før en disig blastbeat toppet med surrende saksofon-fraser leder over til et melodisk parti som kan mindre om en tyngre utgave av band som Porcupine Tree og Amplifier. Sånn sett er låta en gedigen referansefest, men det betyr ikke at musikken til Seven Impale ikke står på egne ben som et musikalsk fenomen adskilt fra sine inspirasjonskilder. Jazzens påvirkning på både enkeltfraser og de mer jammede sekvensene fremstår nemlig som noe ganske unikt på den norske scenen, spesielt satt i kombinasjon med elementet av knusende, mektig doom-metall som avslutter låta. Oppsummert er «IKAROS» en mangefasettert og kontinuerlig engasjerende singel, og et svært lovende åpningsmissiv fra bandets kommende tredjeskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Likbaal – “Korsfarerne”

Likbaal er et svartmetallband fra Bergen som sparket i gang karrieren sin med to singelutgivelser i fjor: “Gravkammer” og “Forglemmelse”. Singlene er angivelig sluppet for å legge et første grunnlag for bandets videre virksomhet, blant annet konserter, og nå er også en tredje sluppet. Den heter “Korsfarerne” og ligger – ikke så overraskende – ganske nærme de to tidligere låtene uttrykksmessig.

Likbaals musikk kan nok ganske enkelt karakteriseres som typisk andregenerasjons norsk svartmetall. Bandet implementerer imidlertid noen flere lydeffekter enn gjennomsnittet, særlig klassisk, storslått korvokal. Dette spiller også en ganske sentral rolle i “Korsfarerne”, der det leder an melodien i et nokså sterkt hovedtema. Med det er denne låta en habil prestasjon fra Likbaal, selv om jeg nok skulle ønsket meg en litt mer spennende og mindre repetativ struktur på låta.

Skrevet av Alexander Lange

Fall of Midwinter – «Into the Frost»

Fall of Midwinter er en nordnorsk kvartett som skriver melodisk death/doom inspirert av band som Insomnium, samt hjemtraktenes storslåtte natur. Bandet annonserte nylig EP-en ‘Beyond the Freezing Dawn’, som foreløpig ikke har noen slippdato. To av låtene fra EP-en har dog allerede blitt utgitt, hvorav «Into the Frost» ploppet inn på strømmetjenestene sist uke.

Grunnlaget «Into the Frost» er bygget på er temmelig enkelt. Buldrende, melodisk dødsmetall møter symfonisk koring og orkestrale synther – en kombinasjon som gjenspeiler den nordnorske naturens mektige berg og fjell på godt vis. De digitale trommene og den blasse gitartonen jobber dog imot låtas atmosfære, som ellers er gjennomsyret av ærefrykt og melankoli. Valget om å gi ut låta som en instrumental er også et pussig et, ettersom strukturen og detaljnivået på låta virker skreddersydd for en vokaljobb som vi ikke får høre for øyeblikket. Sånn sett fremstår «Into the Frost» som en litt uferdig låt, selv om den også gir et effektivt bilde av hvem Fall of Midwinter er og hva slags sound de går for.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Toskegjølet – «A Flicker of Light»

Et voldsomt svell av lydmalende synther og støy velter seg ut av høyttalerne i det man trykker play på debutsingelen til det splitter nye svartmetallbandet ‘Toskegjølet’. Duoen fra Volda spiller en form for symfonisk svartmetall som med både låtskriving og produksjonsvalg uttrykker en kjærlighet for 90-tallets utgivelser innenfor sjangeren, og skaper en relativt effektiv lytteropplevelse i samme slengen.

Låtas sentrale akkordrekke oser av stormende og voldsom melankoli, og flettes med jevne mellomrom inn i en synth-kledt og Windirsk, melodisk seksjon. Sett i kombinasjon med den svært 90-talls-inspirerte produksjonen fungerer disse partiene meget godt, og det samme gjør de dystre og gravalvorlige versene og broens mystiske, hjemsøkte skogholt. «A Flicker of Light» kan beskrives som en variert og godt planlagt reise gjennom et sett norske svartmetall-referanser, og som singel vitner låta om et tydelig potensiale til tross for sin noe manglende egenart. Sistnevnte skal man kanskje ikke forvente av debutsingelen til et nytt band, så jeg velger å gå ut med en anbefaling om at folk sjekker ut Toskegjølets første låt, «A Flicker of Light».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Camelio – “Heroin i Desember”

Camelios fredagsslipp fortsetter før bandets nye plate slippes denne uka, og denne gangen har bandet sluppet låta “Heroin i Desember”. Denne låta kombinerer nok først og fremst noen tendenser fra “Dovendyr” og “Trist som Faen”, nærmere bestemt det ganske usminka rockepreget fra førstnevnte og melankolien fra sistnevnte. Med det er det nok også blant låtene bandet har sluppet i denne lange singelrekka som er enklest å like, samtidig som at de er blant de minst eventyrlystne.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vulture Industries – “New Lords of Light”

Det respekterte progressive og smått avant-gardistiske Bergens-bandet Vulture Industries slipper sin første plate på hele seks år – ‘Ghosts from the Past’ – i midten av juni. Litt som det tilsvarende og sammenlignbare bandet Årabrot synes jeg Vulture Industries karakteriseres av en balansegang mellom merkelige og eksperimentelle sprell og mer tradisjonelle grep fra alternativrocken. Den første låta som nå er sluppet fra ‘Ghosts from the Past’, «New Lords of Light», som også skal være åpningslåta på plata, ligger utvilsomt nærmest siste kategori – og lykkes i og for seg godt med det.

«New Lords of Light» kjennetegnes først og fremst av at den er svært fengende. Det er svært fort gjort og trykke på play-knappen nok en gang, og Vulture Industries har også gjort en god jobb, særlig når det gjelder vokalen, med å få den til å fremstå noe mer forskrudd og mørk enn en hvilken som helst rockelåt. Så minner det mye blant annet om post-punk-revival a la Interpol, og det kan jeg like svært godt, men dette passer godt inn i et metallbands katalog – og anbefales.

Skrevet av Alexander Lange

Black Viper – «Volcanic Lightning»

Black Viper, prosjektet til Cato Stormoen fra Deathhammer, gav i 2018 ut en av Norges sterkeste speedmetalliske skiver i nyere tid i form av debutskiva ‘Hellions of Fire’. De omfattende og labyrintiske låtformene som fylte skiva avslørte at det var nettopp Cato som trolig sto for de lengre og fler-delte låtene på Deathhammers skiver, deriblant noen av de ubestridte høydepunktene på fjorårets Metallurgi-favoritt ‘Electric Warfare’. Nå har prosjektet annonsert at en ny EP er på vei via plateselskapet Edged Circle Productions, hvilket er fantastiske nyheter for fans av debutskivens triumferende, episke speedmetal.

Den kommende EP-en bærer navnet ‘Volcanic Lightning’, og det er tittelsporet som blir vårt første møte med innholdet på utgivelsen. Låta jobber ikke akkurat overtid for å skille seg fra Black Vipers tidligere utgitte materiale, men er nok et eksempel på den tøylesløse, energiske og tradisjonstro speedmetallen som bandet mestret på ‘Hellions on Fire’. Øredøvende eksplosjoner og stratosfæriske hyl sørger for å gjøre den musikalske forbindelsen til Deathhammer klar, men Black Viper er en langt mindre ekstremmetallisk gruppe enn Catos andre prosjekt. Tradmetalliske sekvenser og et større fokus på oppløftende melodikk og harmonikk sørger på sin side nemlig for å skille Black Viper fra førstnevnte, selv om dette ikke betyr at «Volcanic Lightning» mangler brodd eller slagkraft av den grunn. Black Viper har vært altfor lenge i dvale, så slippet av «Volcanic Lightning» møtes med et hevet glass og et istemmende brøl fra min side.

Skrevet av Fredrik Schjerve

DROTT – «Våkenatt»

DROTT er et nytt prosjekt bestående av medlemmer fra Enslaved og Ulver, tilsynelatende skapt på bakgrunn av et ønske om å undersøke skandinavisk folketro og mytologi. Dette er selvfølgelig ikke ukjent tematisk farvann for noen av de nevnte prosjektene, men det virker som at Drott i enda større grad lar sitt tematiske fokus få en direkte påvirkning på musikk og visuell utforming. Debutskiva ‘Troll’ har foreløpig slippdato 19. mai, og den første smakebiten har vi fått i form av singelen «Våkenatt».

Det åpne, postmetalliske lydbildet og den mørke understrømmen av skeiv rytmikk som løper gjennom «Våkenatt» gir assosiasjoner til en rekke prosjekter i gitarist Arve Isdals omgangskrets. Personlig synes jeg Drott lander en plass mellom Enslaveds softere progressive impulser fra ‘Vertebrae’ samt de nyeste skivene, og den mer frem-jammede abstraksjonen til Iver Sandøys prosjekt Natt. De artistiske stemmene til gruppens medlemmer er dog også godt synlig på «Våkenatt», spesielt Isdals ‘The Devil’s Bell’-aktige gitardrodling og den (antatt) Ulver-beslektede variasjonen i vokalteknikk over låtas spilletid. Stemningen veksler mellom å være meditativ og foruroligende, og er vel strengt tatt for utforskende og søkende til å føles som tradisjonelt godt singelmateriale. Likevel gir låta et innblikk i bandets kommende skive som vekker nysgjerrighet, og jeg ser frem til å begi meg ut på det som utvilsomt blir en innhyllende og transporterende opplevelse når ‘Troll’ slippes i mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maktkamp – «Alko»

Siste singel fra Maktkamps nært forestående andrealbum «Caps Lock Woke Rock» er her. Den heter «Alko», dreier seg om norsk drikkekultur, og ser ut til å være blant albumets mer kortfattede og direkte låter. Her skyves for så vidt både det rocka og det pønka ganske langt i front, og det hele vitner om et energisk bandmannskap som klør etter å slippe plate.

På papiret er det meste på plass på «Alko». Energinivået er som sagt på topp, besk og fandenivoldsk skrikevokal ligger i front, og bak det ligger det noen musikerprestasjoner som jeg nok synes ender opp som det aller mest imponerende på låta – særlig gitararbeidet. Likevel synes jeg ikke «Alko» kommer like godt ut som de andre låtene i singelbunten som har blitt sluppet i opptakten til ‘Caps Lock Woke Rock’. Den skiller seg for lite ut, og i tillegg synes jeg låtteksten (slik jeg hører den, riktignok…) fremstår noe grunn og overtydelig – all den tid det kanskje står i stil med sjangerlandskapet i utgangspunktet. Men om litt over tre uker er plata her, og det gleder vi oss uansett stort til.

Skrevet av Alexander Lange

Nadir – «The Old Wind»

Den første singelen fra Nadirs kommende debutskive ‘Extinction Rituals’, var en sammensatt og noenlunde vanskelig låt å plukke fra rent uttrykksmessig. «Tenebrae»s forbindelser til svartmetallen var umulig å overse, men låta inneholdt i tillegg såpass mange urenheter i form av thrashende og forpunket dødsmetall at det er nærliggende å omtale den som en hybridform. Andresingelen fra skiva, «The Old Wind», gjør det tydelig at bandet trives i usikkerheten mellom de to undersjangrene, samtidig som den gir oss desto større innblikk i de mange ulike bitene som til sammen utgjør Nadir.

Det første som møter oss på «The Old Wind» er en melankolsk og lengselsfull melodi som ikke hadde vært malplassert på de siste skivene til Nattverd – eller kanskje Sargeist, dersom man ønsker å dra frem et band som er spesielt kjent for denne typen melodisk gitarspill. Dette kombineres med et speed-metallisk riff dynket i dødsmetallisk tyngde, og det er kanskje på dette tidspunktet i låta at det gikk opp et aldri så lite lys for eders trege anmelder. Jeg tror nemlig at hovedårsaken til at Nadirs uttrykk er så vrient å få grep på, er den svært utypiske produksjonsjobben. De feite gitartonene og de rumlende bassfrekvensene er nemlig såpass fremtredende at de gir musikken et dødsmetallisk skjær, selv når det rent musikalske innholdet ikke inneholder referanser til sjangeren i seg selv.

Så må jeg kanskje erkjenne at en fullstendig taksonomi av et bands uttrykk er langt mer interessant for anmelderstanden enn for lyttere flest – og kanskje til og med litt fornærmende dersom bandet er mer opptatt av musikkens påvirkende kraft enn dens bestanddeler. «The Old Wind» er sånn sett nok en mangefasettert suksess for bandet; en slagkraftig, emosjonelt ladet og ikke minst rytmisk fengende kraftpakke som skiller seg godt ut fra mengden i det norske musikk-året 2023. Med sitt glorete platecover og grense-utviskende musikk har ‘Extinction Rituals’ allerede vekket stor nysgjerrighet hos meg personlig, så jeg ser frem til å finne ut hva slags opplevelse den fulle skiva faktisk tilbyr. Foreløpig anbefales uansett skivas to singler for folk som stiller seg åpensinnet til nye svartmetalliske uttrykksformer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Masheena – “Under The Same Sun”

Vestlandsbandet Masheena består av en gjeng der man finner folk som blant annet har erfaring med å spille i blant annet Immortal. Det skulle man ikke tro når man hører bandets musikk, som av dem selv beskrives som en krysning av Black Sabbath og Soundgarden. På bandets nyeste låt, «Under The Same Sun», viser dette seg som en presis beskrivelse.

Mens den forrige og første singelen bandet slapp, «1979», nok lente seg litt mer over i Sabbath-land, synes jeg «Under The Same Sun» utvilsomt ligger tettere opp mot Soundgarden og alskens andre alternative rockeband fra 1990-tallet. Det er også noe jeg synes bandet mestrer godt, og bandet blar opp både sterke gitarriff og et kult refreng. Det hele ligger muligens noe tett opp den nevnte 90-tallsgiganten; samtidig gir de låta en noe mørkere og mer metallisk finish.

Skrevet av Alexander Lange

Sirenia – «Twist in my Sobriety»

Et av Norges største symfoniske metallband, Sirenia, har annonsert at de skal følge opp 2021s sterke plate ‘Riddles, Ruins and Revelations’ med ‘1977’ i slutten av mai. Bandet har nå også sluppet en av låtene fra det kommende albumet; riktignok er det ikke snakk om noe av bandets originalmateriale, men snarere en coverlåt av Tanita Tikaram som ser ut til at skal fungere som en slags bonuslåt. Sirenia har – ikke så overraskende – gitt denne ganske rolige låta hakket mer energi gjennom sine heftige synther, dempede gitarer og Emmanuelle Zoldans skarpe stemme. I den forstand steller også bandet i stand et sterkt og catchy cover her, selv om det naturligvis blir aller mest spennende å høre originallåtene på ‘1977’.

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Dovendyr»

Camelio fortsetter sin lange rekke med fredagsslipp med låta «Dovendyr». Litt som forrige ukes «Protagonist» overrasker ikke denne stort med noen store uttrykksmessige sprell. Snarere er dette denne singelrekkas kanskje mest utpregede rockelåt, der stoner-tendensene – og ja, tilnærmet grunge-tendenser – får mer spillerom enn i de fleste av de andre låtene. Sånn sett er det også snakk om en ålreit og ukomplisert uhøytidelighet av en låt, som endog byr opp til litt lekenhet i gitar- og rytmesegmentet.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mork – «Tilbake Til Opprinnelsen»

Thomas Eriksens Mork fortsetter å bygge forventninger til sin kommende plate ‘Dypet’, denne gangen med låta «Tilbake Til Opprinnelsen», som skal runde av fullengderen når den kommer om ti dager. Den første og forrige singelen fra plata, «Bortgang», imponerte meg dessverre ikke nevneverdig da den kom, mest fordi den var i overkant treig. Om den fortsatt ikke får meg til å sperre opp øynene, gir den noe mer mening når jeg også har hørt «Tilbake Til Opprinnelsen». Disse to låtene peker nemlig sammen mot en plate som er noe mindre intens og mer stemningsfull enn forgjengeren ‘Katedralen’.

«Tilbake Til Opprinnelsen» peker også mot at dette kan bli en vellykket utvikling, og gjør således også «Bortgang» en liten tjeneste. Hovedtemaet er en herlig synth-basert og melodisk sak, og Eriksen eliminerer også tvilen rundt hvorvidt intense, svartmetallske tendenser vil ofres med blast-beats og heseblesende vers som fungerer godt på tross av at vokalen er i overkant høylytt i miksen. Et habilt gitarriff får også plass etter hvert, og Eriksens clean-vokal – som jeg synes er blant Morks største ess i ermet for øvrig – blir integrert på strålende vis på tampen. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Forcefed Horsehead – «The Black Sun»

Da Forcefed Horsehead slapp den første singelen fra sin kommende plate ‘Monoceros’, «Every Death You Take», trodde jeg kanskje det var denne typen låter, og lite annet, som skulle stå på menyen. Og det hadde sikkert vært helt greit, det. For dette er en kruttsterk hardcore-kruttønne av en metallåt, som skiltet med en aggresjon og en profesjonalitet som ga meg mengder med vann, eller blod, i munnen.

«The Black Sun» gir imidlertid klar beskjed om at det også vil være andre type låter enn korte d-beat-forløsninger på ‘Monoceros’. Dette er en mektig gigant på litt over seks minutter, og skilter med treige tempoer, brutal, brutal chugging, vanvittige brekk og et helt enormt hovedriff. Her snakker vi nærmest brutalitetsdimensjoner a la Primitive Man, og jeg må nesten sjekke om sveisen faktisk ikke går bakover etter ethvert gjennomlytt. Og de er det blitt mange av. For selv om det er dristig å si, tror jeg at jeg kan stå inne for påstanden om at dette er den beste norske metallåta jeg har hørt hittil i år. Så jada, denne må du bare høre.

Skrevet av Alexander Lange

Lumsk – «Det Døde Barn» / «Das Tode Kind»

Lumsk er et smått legendarisk band innenfor den norske, folkemetalliske sfæren, som konsekvens av at deres fusjon av folkemusikk og metall var ganske annerledes fra resten av bandene som befolket scenen på 2000-tallet. Der den typiske løsningen var å tilnærme seg folkemusikken fra en base i melodisk svartmetall, kombinerte Lumsk mer autentisk-klingene folkemusikalsk instrumentering og melodikk med en tyngre, langsommere og mer trolsk form for doom-preget rock og metall. Bandets tidlige skiver har blitt stående som relativt urørte landemerker innenfor norsk folkemetall, der spesielt ‘Troll’ fra 2005 har gitt undertegnede mye glede over årenes løp.

Etter at bandet egentlig la ned stikker, plektre og buer etter slippet av ‘Det Vilde Kor’ i 2007, har de i 2023 annonsert at de er tilbake for fullt. Besetningen har sett en mengde utskiftninger siden sist, og hvordan den nye dynamikken i bandet fungerer vil vi kunne finne ut allerede i mai, da gjenforenings-skiva ‘Fremmede Toner’ har planlagt slipp. Basert på de første singlene fra skiva, «Det Døde Barn» og «Das Tode Kind», har vi med et Lumsk å gjøre som virker mer bemidlet, uten at det nødvendigvis er mye som har endret seg ved deres musikalske grunnlag.

De to nye låtene er nemlig umiskjennelige Lumsk-låter, men innehar i tillegg en rikdom i arrangementer og lydbilde som utgjør en ganske stor kontrast til de enklere og robuste låtene på skiver som ‘Troll’. Instrumentalstemmene er plassert rundt i lydfeltet på en måte som gjør at alle bidrag blir tydelige, og kombinert med låtstrukturer som benytter seg av effektive triks fra post-rockens lærebøker blir det hele en mektig og fortryllende opplevelse. Vokalmelodiene er i kjent Lumsk-stil uutslettelige fra hjernebarken når man først har hørt dem, og er levert via det fabelaktige stemmematerialet til bandets nye vokalist, Mari Klingen.

De to låtene baserer seg faktisk på det samme tekstlige materialet, ettersom «Das Tode Kind» er komponert rundt et tysk dikt, og «Det Døde Barn» er komponert rundt André Bjerkes oversettelse av det samme diktet. Akkurat som oversettelser av dikt kan endre karakteren til diktet noe, har Lumsk skrevet to ganske forskjellige låter, selv om det er mye av det samme musikalske råmaterialet som ligger til grunn. Dette gjør meg umåtelig spent på å høre hele skiva, ettersom den utvider dette konseptet med fem ytterligere tolkninger av dikt på originalspråk i tillegg til oversettelser av Bjerke. Det er i det hele tatt en glede å ønske Lumsk tilbake til en ny og endret norsk metall-flora; jeg håper de har planer om å glede oss med sin tilstedeværelse i lengre tid fremover.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heimland – «Skugger fra ei Svunnen Tid»

Sist vi hørte fra Heimland her på bloggen var i 2021, da den fabelaktige EP-en deres ‘Fimbulvinter’ imponerte oss nok til å sikre seg en plass på lista over årets beste EP-utgivelser. Siden den gang har bandet opptrådd på en rekke norske scener, der kanskje turneen med Kampfar og Slegest er å betrakte som et spesielt høydepunkt. Nå har bandet endelig funnet tid til å slepe sine turné-sletne skrotter inn i studio igjen, og resultatet av dette får vi presentert når debutskiva ‘Forfedrenes Taarer’ slippes i begynnelsen av Mai.

I den anledning har bandet selvfølgelig sluppet en aldri så liten smakebit, nemlig den melodiske svartmetall-perla «Skugger fra ei Svunnen Tid». Basert på dette førsteinntrykket har Heimland ingen planer om å forlate sin uttrykksmessige base på sin debutskive, men fortsetter å veve sine svartmetalliske broderier med tråder av Taake og Sognametall. Melodiske fraser løper inn i hverandre som krappe stryk, og det er kanskje mest av alt trommene som sørger for variasjon i terrenget over låtas kompakte spilletid. Heimland sørger for at de melodiske strømningene får noen ekstra høye krusninger mot låtas slutt, men jeg skulle kanskje ønske at de hadde inntatt scenen med enda større bravur på den første singelen fra sin nye plate. «Skugger fra ei Svunnen Tid» er uansett en flott tur gjennom Vestlandssvartmetallens golde men vakre landskaper, og en fin introduksjon til ‘Forfedrenes Taarer’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange Horizon – «Candles»

Strange Horizons debutplate fra i fjor, ‘Beyond the Strange Horizon’, var en av platene som akkurat ikke nådde opp til vår topp 50-liste i fjor, noe som naturligvis var synd fordi vi heller ikke ellers fikk spredt det gode ord om denne fullengderen. Sammen med Kryptograf står disse for noen solide, psykedeliske stoner-antenner i Bergen by, der deilig gitarlyd, flott samspill og smakfulle 60- og 70-tallsreferanser er noe av det som bidrar til behagelige og organiske lytteropplevelser i metallformat.

Den nye låta til Strange Horizon, «Candles», er i tillegg noe av det beste jeg har hørt bandet mønstre til nå. Låta kan kanskje avskrekke noen med sin nesten åtte minutter lange spilletid, men jeg kan imidlertid berolige med at den føles like umiddelbart tiltalende som den er lang. Fengende gitarriff og vokalmelodier, et herlig gjennomgående samspill særlig mellom gitar og bass og en flott og dynamisk struktur gjør denne til et fint lite stoner-eventyr. Detaljnivået kunne kanskje vært noe høyere, men likevel kan jeg anbefale «Candles» varmt for de med sans for sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Trist som Faen²«

Ny uke, ny låt fra Camelio, kan man kanskje si; fredagen sist uke var i alle fall den tredje på rad vi fikk servert nytt materiale fra bandet. Denne gangen er det snakk om låta «Trist som Faen²«, der bandet ser ut til å spille videre på noen av svartmetalltendensene de utforsket i «Pyramide med Fengtenner» – om så med noen Kvelertak-aktige og endog folketonale tendenser oppå det hele.

Mye tuder på at Camelio ønsker å leve opp til låttittelen med denne komposisjonen, og det er definitivt det mest melankolske og tårevåte jeg har hørt bandet koke opp. Det er også trekk de for så vidt mestrer godt, og melodiene er på alle måter tiltalende og gode. Så kommer spørsmålet om Camelios uttrykk begynner å bli litt vel forstrukket og ukonsist til at prosjektet fremstår så meningsfullt som det bør, spesielt om alle disse låtene skal inn på en utgivelse til slutt. Men det gjenstår å se; enn så lenge kan vi glede oss over nok en låt som treffer metallnervene godt, og som tross alt er et vitnesbyrd om et stilistisk interessant band.

Skrevet av Alexander Lange

Astralplane – «Hulder»

Stoner/doom-trioen Astralplane står i fare for å slippe et aldri så lite norsk høydepunkt innenfor sjangeren sin i år når oppfølgeren til 2017-plata ‘Sly Serpent’ skal ut til massene. Den ni minutter lange mastodonten «Burning Time» ble sluppet for noen uker siden og imponerte meg stort, og nå har altså «Hulder» også landa – uten å legge noen særlige dempere på forventningene mine til plata.

Nei, «Hulder» er ingen kjempe som «Burning Time», og er en mer lavmælt og konvensjonell seksminutter som vel også kan karakteriseres som god, gammeldags Black Sabbath-tilbedelse. Stilistisk ligger nok låta også litt tett opp mot metallpionerene og andre storheter med likt uttrykk. Låtskrivingsprestasjonen er like fullt god, og styrkes særlig av at bandet spiller svært organisk og godt sammen og det låter så innmari fint. Vi får se om ‘Sly Serpent 2’ blir den mest behagelige lytteropplevelsen innenfor norsk metall siden Superlynx‘ ‘Electric Temple’, men sammen med «Burning Time» utgjør «Hulder» en god audition enn så lenge. Vi gleder oss.

Skrevet av Alexander Lange

Blodsvar – «528»

Sist uke tok vi for oss den heseblesende debut-singelen til Blodsvar, en illsint og tradisjonell sak som trykket på alle de rette knappene hva gjaldt rendyrket thrashmetall. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget at bandet hadde sluppet nok en singel bare en uke senere. Da jeg trykket «play» på låta ved navn «528» og ble møtt med seige stoner-grooves og hardcore-brøl, ja da skjønte jeg fort at det ikke kunne være snakk om samme band. Ja folkens, vi har altså to norske band ved navn Blodsvar som velger å debutere på samme tidspunkt; en tvist av de rent sjeldne som jeg overfører ansvaret til bandene for å nøste opp i.

Som sagt er det ikke byksende thrashmetall vi får servert på «528», men en slags krysning mellom stoner rock og hardcore, som dog ikke helt når sludge-nivåer av desperasjon og tyngde. Likevel er det én ting det går an å si at de to navnebrødrene har til felles, og det er en tendens til å fokusere på slagkraftighet fremfor kompleksitet. «528» henter mesteparten av kraften sin fra en serie enkle riff levert over en understrøm av fengende, tunge grooves, samt en lidenskapelig brølt vokal som virker å omhandle overtenkningens kneblende effekt på menneskesinnet. Denne enkelheten og presisjonen fungerer meget godt for Blodsvar på deres debutsingel, som burde falle i smak for stoner-hoder så vel som hardcore-fans. Så får vi håpe at navne-tvisten ender med enighet og et varmt håndtrykk mellom partene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Stian Svorkmo – «Teddybjørnens Vise»

Usignerte, ute nå på Youtube

Det er med sorgtungt hjerte jeg innrømmer at de to singlene Octohawk gav ut i 2022 gikk bloggens redaksjon hus forbi. Da vi fant ut av dette bestemte vi oss for at den neste låta den progressive sludge-kvintetten slapp skulle omtales uansett hva, om det så var snakk om et Enya-cover eller en feature på en russelåt av TIX.

Nå er ikke dette sludge-coveret av Alf Prøysens «Teddybjørnens Vise» Octohawks verk strengt tatt, men vi ser likevel vårt snitt til å kommentere på denne nydelige skøyerstreken til bandets gitarist/vokalist, Stian Svorkmo. Jeg er ærlig talt nesten litt bekymra over ressursene karen har valgt å investere i låta, ettersom coveret er både vel-produsert, vel-arrangert og utsmykket med en tekst-video som tar shit-posten til høyder på grense til det stratosfæriske. Karen hevder at låta er ment å være en slags metallisk substitutt for det barnemusikalske fenomenet «Baby Shark», og personlig mener jeg at låta kan fungere som et effektivt pedagogisk verktøy for de aller minste. Låta kombinerer nemlig to av Norges største kulturskatter – Prøysen og metall – på en måte som burde få smokken til å dette ettertrykkelig ut av kjeften på dagens over-skjermede smårollinger. Har du planer om å ta med deg skrikerungen din på Tons of Rock i juni, anbefaler vi i Metallurgi at du lodder stemningen med adskillige gjennomspillinger av Svorkmos «Teddybjørnens Vise» først – gjerne på et volum som gir gjenlyd i ranglene i kilometers omkrets.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ånder – «De dødes tjern»

Etter å rundet av fjoråret på aktivt vis med to fullengdere, har Ånder nå gitt ytterligere lyd fra seg med den to og et halvt minutt lange låta «De dødes tjern» – formodentlig inspirert av Kåre Bergstrøms film fra 1958 med samme navn, som regnes som Norges første skrekkfilm. Denne låta ligger stilistisk tett opp mot materialet som har kommet fra prosjektet tidligere, der den preges av repeterende, melankolske melodier og en anelse Burzum-estetikk. Den mystiske atmosfæren Ånder klarer å skape på denne låta gjør den definitivt til et av prosjektets bedre komposisjoner, og peker mot et visst potensiale for Ånder – om det så ennå er en vei å gå når det gjelder å skille seg mye ut. Som tidligere produksjoner lider nemlig «De dødes tjern» av å være litt vel simplistisk og udynamisk, og jeg tror særlig produksjonen kunne gjort stemningene enda mer fengslende.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blood Red Throne – «Latrodectus»

Det legendariske norske dødsmetallbandet Blood Red Throne feirer i år sitt 25.(!) år på den norske musikkscenen, og av den grunn slapp de nettopp en kruttsterk seiersrunde av en singel kalt «Latrodectus». «Latrodectus» er lett gjenkjennelig som en Blood Red Throne-låt, og demonstrerer samtlige av styrkene som har gjort bandet til et såpass pålitelig, truende og mektig dødsmetallisk beist over årenes løp.

Som alltid, dreier det seg om en tilgjengelig kombinasjon av 2000-tallets brutale nyvinninger og den tekniske presisjonen til dødsmetallens nyere garde. Sånn sett byr ikke «Latrodectus» på noen betydelige overraskelser, selv om broens effekt-belagte gitarer og smakfulle bass-solo gir tilstelningene et forbipasserende hint av progressiv dødsmetall. Jeg tror likevel ikke poenget med «Latrodectus» var å overraske eller innovere, men heller å feire Blood Red Throne sin standhaftige rolle i det beskjedne, norske dødsmetall-universet – og kanskje knuse noen kjever og sprenge noen trommehinner i samme slengen. Sånn sett utfører «Latrodectus» sitt oppdrag med enkelhet, i kraft av å være en dødsmetallisk klasebombe som etterlater et gapende hull i gulvet der høyttalerne pleide å stå. Gratulerer med jubileet til Blood Red Throne!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Beyond the Barricade – «A Late Night in September feat. Stian Bodi»

Beyond the Barricade er et relativt nytt metalcore-band, som så langt har sluppet en EP og en debutplate ved navn ‘Where Do We Go When There Is Nothing Left’ fra 2021. Metallurgi-redaksjonen fikk dessverre ikke nyss om denne skiva før i år, hvilket betyr at vi ikke fikk dekket den da den var aktuell. Nå har vi dog fått festet øynene godt på den lovende metalcore-banden, og vi har ingen planer om å slippe dem ut av syne med det første.

Bandets nyeste singel, «A Late Night in September», er en så sjelden ting som rendyrket andrebølges-metalcore fra et norsk band. Det intense møtet mellom hardcore og melodisk dødsmetall som førte til band som All That Remains, Killswitch Engage, Shadows Fall og fl. ved årtusenskiftet er en musikkhistorisk hendelse som ikke har blitt i overkant utforsket av norske band. Derfor er det en glede å se et kompetent band som Beyond the Barricade plukke opp stafettpinnen og løpe av gårde med den. Med seg på laget er Stian Bodi fra Blurry Face, som etter sigende har blitt et permanent medlem av bandet.

«A Late Night in September» er en effektiv og ukomplisert dose tradisjonell metalcore. Det mest særegne våpenet i arsenalet til Beyond the Barricade er trolig renvokalen til Bodi, som til tross for å bringe særpreg fremdeles trenger litt utvikling for å skli naturlig inn i bandets uttrykk. Utover dette kan det bemerkes at bandet har god kontroll over både de strukturelle og stilistiske elementene til sin utvalgte sjanger, hvilket resulterer i en dynamisk og engasjerende låt. Produksjonen hadde nok trengt litt finjustering for å tilby kruttet og definisjonen som virkelig kunne løftet musikken til nye høyder, men alt i alt er dette meget lovende saker. Anbefales for fans av tradisjonell metalcore, samt norske band som Kingseeker og Once Awake.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Luteøks – «Sekken»

Etter å ha kommet fra ingensteds og imponert undertegnede nevneverdig med to svartmetallske kruttønner av noen singler, har Luteøks nå lansert en tredje låt fra sin kommende fullengder ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Denne går under navnet «Sekken», og spiller i og for seg på mange av de samme styrkene som de to foregående, «Skjegg» og «Shaved Vengeance», og fortsetter å bygge forventningene til denne fullengderen i en positiv retning.

Så revet med som jeg ble av «Shaved Vengeance», blir jeg kanskje ikke av «Sekken». Dette er en habil og nokså proff svartmetallproduksjon, men blir kanskje en noe anonym affære rent musikalsk sett. Like fullt mestrer Luteøks håndverket godt med noen solide riff og melodier, og de tilføyer ikke minst egenart gjennom det humoristiske og parodiske preget på det hele. Jeg tror ikke du får hørt svartmetall om skittentøy noe annet sted, i alle fall, så blir det spennende å se hvordan dette preget tilføyer kvalitet til plateopplevelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Dødsralling» / «Sønner av Satan – Døtre av Døden»

Energiske Camelio har sluppet materiale for første gang siden 2020, da i form av den tosidede singelen «Dødsralling». Hovedattraksjonen her er en både oppstemt og rifftung fireminutter, som særlig imponerer med et flott og ganske storslått refreng. Det er imidlertid først og fremst gitarene som tilføyer dette preget, og jeg tror bandet kunne fått enda mer trøkk og energi ut av materiale dersom trommene trådte litt mer fram. Her ligger de noe spinkelt og lavmælt til i miksen.

Så er det nesten slik at b-siden «Sønner av Satan – Døtre av Døden» imponerer meg enda mer. Låta er en interessant mikstur, der Camelio åpner med et metallisk Alice in Chains-aktig riff før lytteren blir utsatt for en herlig og Kvelertak-aktig svartmetalleksplosjon i refrenget. Kombinasjonen fungerer overraskende godt, og sørger for en variert affære over bare noen få minutter. Og med det er det snakk om en ganske solid singelbunt fra Camelio i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

Nadir – «Tenebrae»

Fjoråret så Norges musikkindustri bli tatt på senga av den heseblesende intensiteten og rå scene-presensen til Oslo-bandet Blodkvalt. Bandet ble kreditert (av undertegnede, ikke minst) som skapere av en smått nyskapende sjangerblanding av andrebølges-svartmetall og hardcore, som i alle fall virket uten presedens i den norske musikkscenen. Nå som Nadir har gjort seg til kjenne gjennom slippet av sin nye singel «Tenebrae», kan det dog være på tide å stille spørsmål rundt hvorvidt Oslo-kvartetten faktisk var først ute med denne kombinasjonen.

Nadir kombinerte nemlig disse to musikalske stilartene allerede på EP-en ‘The Great Dying’ fra 2020. Jo, bandet er ikke like rendyrket i sin sammensmelting som Blodkvalt, men om du tar en kjapp tur innom låta «Thrishul» fra nevnte EP vil du finne slående likheter mellom måten de to bandene angriper uttrykket på. Nadir er dog et mer flerhodet beist enn sine kumpaner fra Oslo, og rører i tillegg inn mengder av punkete dødsmetall i sitt allerede eksplosive black/core-oppkok.

Produksjonen på bandets nyeste singel er en stor oppgradering fra ‘The Great Dying’. Der EP-en låt skåldende het men rensket for bassfrekvenser, er «Tenebrae» het fra topp til bunn. Gitarene låter aldeles massive, med en smuldrende, sprakende og fet tone som fremhever bandets dødsmetalliske kredens. Den Martin Van Drunen-aktige brølingen til bandets vokalist hjelper definitivt også på denne fronten, i tillegg til at de fungerer utmerket over broens dødstette crossover/thrash-riff. Innslag av kimende toner og avslutningens rituelle glød tilfører låta til og med et skjær av okkult svartmetall, så det råder ingen tvil om at bandets kommende debut ‘Extinction Rituals’ kommer til å bli en høyst interessant hendelse i norsk musikkliv. «Tenebrae» bevitner et band med et særegent perspektiv på norsk undergrunnsmetall, og skaper høye forventninger til Nadirs kommende debutskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Astralplane – «Burning Time»

Jeg kom tilfeldigvis over Astralplane da jeg så en Facebook-annonse for deres konsert på Brewgata i Oslo på lørdag, og fikk spenningen pirret av at de nylig hadde sluppet en ni minutters kjempe ved navn «Burning Time». Dette er rett og slett en ganske så herlig låt, der finfølelsen i denne brødretrioens samspill bidrar til en svært behagelig lytteropplevelse.

At Astralplane ikke har kommet Metallurgi for øret gjennom vår vanlige kilde Encyclopedia Metallum er nok ikke så rart, da dette bandet nok ligger langt tettere opp mot litt tyngre rockeuttrykk enn umiskjennelig metall. De tunge og grovkornede elementene i musikken synes jeg likevel gjør «Burning Time» til et naturlig emne for en metallblogg. Her blir god, gammeldags stoner-rock behandla med en tålmodighet a la Earth, og Astralplane har såpass god pacing og tak på riffhåndverket at det aldri blir kjedelig på tross av seigheten i denne låta. Så får også noen helt herlige og nærmest aggressive gitarleads tre inn midt i låta. Men dette er først og fremst en skikkelig deilig låt.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mork – «Bortgang»

Morks ‘Katedralen’ var et av de store høydepunktene innenfor norsk svartmetall anno 2021, og etter at kuriositets-EP’en ‘Den Svevende Festning’ kom ut i fjor høst, er det nå endelig tid for å glede seg til en ny fullengder fra Thomas Eriksen og co. Plata heter ‘Dypet’, den lanseres den 24. mars, og første singel ut er «Bortgang».

Om Behemoths slager «Bartzabel» kan gå under betegnelsen «black metal ballad«, kan sannsynligvis «Bortgang» det også. Dette er en seig og treig låt, med enkelt trommespill, langstrukne vers og gråtende, blendende og Drudkh-aktige gitarer innimellom. Jeg aner også noen litt råere kanter i produksjonen enn det vi fikk høre på ‘Katedralen’.

Til en viss grad fungerer oppskriften. Hovedtemaet er sterkt, og Mork byr også på noen flotte melodier litt uti låta. Likevel synes jeg ikke denne låta bærer bud om at ‘Dypet’ vil nå de høydepunktene ‘Katedralen’ sto for. «Bortgang» er rett og slett litt for lang i mine ører, og jeg synes heller ikke miksen helt tilfredsstiller særlig versenes potensiale til å låte så mektige som de kanskje burde – mye på grunn av litt lavmælte trommer. I den grad «Bortgang» er tiltenkt en spesiell rolle på et album som også inneholder mer intense strekk (noe vi nok kan anta), kan den imidlertid komme svært godt ut på ‘Dypet’. Det gjenstår å se.

Skrevet av Alexander Lange

Stargazer – «Heartbroken»

Feite, fine og doom-metallske oktavakkorder sauses inn i en klassisk powerballade-gryte på Stargazers nyeste singel «Heartbroken». Blandingen er tilfredsstillende og vellykket, og samspillet mellom den mektige riffinga og de melodiske og emosjonelle strekkene i denne låta får meg til å anta at vi har å gjøre med et av de største og mest storslåtte låtene på bandets kommende fullengder ‘Life Will Never Be the Same’.

Kapasitetene til vokalist Tore André Helgemo kommer også særlig godt frem på «Heartbroken», og går inn i en solid rekke av musikerprestasjoner. Så må det sies at det er snakk om ganske så typisk melodisk hard rock og tungmetall her, og at det som serveres er spekket med klisjéer. De behandles imidlertid med stor respekt, og den profesjonelle utførelsen og produksjonen gjør at man likevel kan forvente en prestasjon som står støtt på egne bein når plata lanseres den 3. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Maktkamp – «Autosapiens»

Den første singelen fra Maktkamps kommende plate ‘Caps Lock Woke Rock’, «Tastaturkriger», var på alle måter en underholdende og tilfredsstillende kraftplugg. Likevel etterlot den meg spørsmålet om låta virkelig innevarsla den stilmessige utviklingen bandet mente plata skulle stå for, som skulle innebære et steg nærmere et mer utpreget rockeuttrykk. Den nye singelen «Autosapiens» gjør imidlertid susen også i så måte, og er i mine ører et av Maktkamps friskeste låter.

Ulmende synther og en flott melodisk introdusksjon sparker i gang denne låta, før bandet etter hvert slipper løs det herlige og kraftige hovedtemaet som groover usedvanlig godt. Et antemisk, solid og allsangvennlig refreng er som vanlig på plass, men denne gangen er dette egentlig noe av det eneste som sender direkte assossiasjoner til det som har vært Maktkamps mest åpenbare inspirasjonskilde: Kvelertak. Med andre ord kommer bandet her lengre enn før i retning av et mer egenartet uttrykk. Og så bra det låter, da, selv om diskanten tidvis skjærer litt vel mye gjennom hodetelefonene.

Skrevet av Alexander Lange

Phantom Fire – «Pentagram»

Durende akkorder, lekende bass og steile grooves møter oss i det vi trykker play på «Pentagram», den trolig siste singelen før slippet av Phantom Fires andreskive tidlig i mars. Der de tidligere singlene fra ‘Eminente Lucifer Libertad’ befant seg midt i speed/svartpunk-smørøyet, er «Pentagram» et langt mer mystisk beist. Ja, du finner strekk med rødglødende svartmetall også her, men mesteparten av låtas seks minutter går med til en gradvis kollapsende, okkult doom-outro som ikke hadde vært malplassert på Messerchmitts ‘Oh Death’ fra 2021.

Sånn sett kan låta minne mye om de mer utpregede eksperimentene som krevde mye av spilletiden på Phantom Fires debutskive fra samme år, ‘The Bust of Beelzebub’. Jeg synes derimot «Pentagram» fungerer langt bedre enn disse, ettersom den smelter sammen de eksperimentelle impulsene og bandets kjernemetaller i større grad enn enten-eller-låtene som fylte debutskiva. Som singel kan «Pentagram kritiseres for å holde liv i det durende doom-riffet i overkant lenge, men i kontekst av ‘Eminente Lucifer Libertad’ er jeg temmelig sikker på at det kommer til å funke, ettersom dette er låta som avslutter skiva. Dersom den holder samme nivået som de tre singlene som har blitt utgitt i forkant, er det god grunn til å ha høye forventninger til den nye skiva til Phantom Fire.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Forfall»

Slaamaskin er et selverklært «kraftorkester» fra Bergen som spiller noe de selv har kalt for «Skittensakral ballerock med solide kantspark av pønk og metall». Merittene til dette svært lite brukte sjangerbegrepet skal jeg ikke forsøke å bekrefte, men det gir definitivt en viss pekepinn i forhold til kvintettens sjangerblandende rock/metall.

Dersom «Forfall» er den første låta av Slaamaskin du hører, vil du det første minuttet trolig gi deg inntrykket av at du har med et metallisk hardcore-band å gjøre. Beatdown-hardcorens rytmikk kan sies å utgjøre låtas grunnvoll i dette åpningsstrekket, og den brølte gjengvokalen forsterker dette inntrykket betydelig. Refrenget skjener dog kraftig inn i et ren-sunget, alternativt metall-territorium, og gjennom resten av låta fortsetter denne sjangermessige pendelen å svinge frem og tilbake. Når det kommer til det tekslige, dreier låta seg om en type grå og overhengende apati som jeg har liten tvil om at flertallet av oss vil kunne kjenne seg igjen i. «Forfall» er en solid introduksjonslåt for nye lyttere, selv om de lite distinkte riffene og den noe anstrengte ren-vokalen gjør at det ikke blir fullstendig home-run for undertegnede. Fans av moderne metal/hardcore-krysninger gjør likevel lurt i å sjekke ut Slaamaskins nye singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

The Big Rip – «Gravedigger»

The Big Rip er en stoner rock-kvartett fra Porsgrunn med kun to låter til sitt navn så langt. Debutsingelen «Evil Eye» gikk bloggen hus forbi i fjor, men takket være de elskede metall-arkiver fikk vi nylig nyss om bandets nyeste singel «Gravedigger». På «Gravedigger» presenterer gjengen fra Porsgrunn en Vaterland-klar stoner-variant preget av dynamiske utsving mellom tårnende riff og psykedeliske ekskursjoner.

Foruten å være i besittelse av et av de beste kosmiske stoner rock-bandnavnene gjennom tidene, besitter The Big Rip også et sound som hevder seg ganske godt blant norske praktikanter innenfor sjangeren. Det knusende åpningsriffet hadde funnet seg godt til rette på Kal-Els bugnende gitar-bankett ‘Dark Majesty’ fra 2021, mens de mer bluesy, effektbelagte gitarene som kommer inn rundt ett minutters-merket hadde passet bedre inn på Jointhuggers ‘Surrounded by Vultures’ fra samme år. En ytterligere puslespillbrikke i bandets sound er den mer rock-lenende vokalen, som mest av alt sender tankene i retning band som Kryptograf og Witchcraft.

«Gravedigger» er en av de fetere enkeltstående stoner-låtene som har blitt produsert av et norsk band i løpet av de siste par åra. Sleep-riffet som blir introdusert av bassen ved låtas åpning er rett og slett dritfett, og effektene som sveiper gjennom lydbildet på samme tid gir assosiasjoner til den kosmologiske teorien som har gitt bandet deres navn. Kle det hele i en produksjon som fremhever bandets brede teksturpalett, og du sitter igjen med en soleklar suksess. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Frostbitt – «Cyber Walk»

Sjekk også ut «Cyber Walk», den nyeste singelen til det blytunge, nu-metal-påvirkede djent-bandet Frostbitt fra Drammen. Låta ble opprinnelig utgitt på skiva ‘MACHINE DESTROY’ fra januar, en skive bloggen dessverre ikke har fått vite om før helt nylig. Vi prøver å finne finne plass i timeplanen til å skvise ut en omtale om skiva, men i mellomtiden kan jeg anbefale folk å bruke litt tid til å høre på skiva selv. Det er nemlig snakk om djent med både Fractalize-aktig tyngde og en effekt-bruk på nivå med Greg Kubacki fra Car Bomb; hvilket vil si den beste djenten! Ta en lytt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sublime Eyes – «Victims from the Grave», «Mørket (feat. Oliver «Ol» Drake)», «Controlled by Fear«

Stavangers-bandet Sublime Eyes har i all hemmelighet klart å snike hele tre singler forbi Metallurgi-redaksjonen i 2023; en bragd som strengt tatt ikke burde være mulig for et band av deres størrelse og renommé. En meget bakvendt og skurkete måte å unngå å si at vi fucka opp på, ja visst, men det får duge denne gangen.

Nå har vi dog endelig blitt oppmerksom på låtene, og det er min glede å kunne erklære at Sublime fremdeles leverer bunntung, melodisk og variert melo-death på sine nye singler. «Victims from the Grave» er kanskje den mest typiske av de tre låtene, men er spekket med tekniske eskapader og brølte melodier i tillegg til en ryggrad bestående av klassisk, melodisk dødsmetall.

Andresingelen «Mørket» er den mest interessante av låtene for min egen del, mye takket være den noe eventyrlige og mørke atmosfæren kaster en bekmørk skygge over gitarenes ruvende riff. «Controlled by Fear» drar til slutt med seg lytteren inn i mer tekniske og melodiske territorier som mest av alt minner meg om Slugdge, men bandet passer på å fylle groove-knoten ved å slenge inn en rekke Lamb of God-aktige riff, samt et vaskeekte metallisk hardcore-parti mot slutten.

Alt i alt synes jeg det virker som at Sublime Eyes er i god form på sitt nye materiale, selv om jeg kanskje savner det lille ekstra som skal til for å pushe låtene fra sterke til fabelaktige. Kanskje er denne x-faktoren å finne på bandets nye EP ‘From Light unto Darkness’, som slippes 14. februar via Rob Mules Records.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nagirčalmmiid – «Down to the Bone»

Nagirčalmmiid fra Trøndelag er blant de aller mest interessante metallbandene som kommer fra den yngre generasjonen av norske musikere. De gjorde seg bemerket gjennom sin selvtitulerte debut-EP i 2020, og slapp låta «Down to the Bone» nå den 6. februar. Valget av lanseringsdato tør jeg gjette på at neppe er tilfeldig, gitt bandets samiske røtter.

«Down to the Bone» åpner kanskje med et litt vel simplistisk og tamt riff. Låta går imidlertid fullstendig av hengslene deretter, og ruller ut et usedvanlig hardt og knusende versparti som med sin kompromissløse gitarriffing og trommespill bør kunne tilfredsstille enhver tørst etter potent death/doom-musikk. Vokalprestasjonen er i tillegg såpass brutal og voldsom at den minner ganske så mye om det Barney Greenway i Napalm Death evner å oppdrive. Så blir det bare enda bedre når en blast-beat legges over det hele mot slutten. «Down to the Bone» er rett og slett en særdeles deilig og brutal låt.

Skrevet av Alexander Lange

Rosa Faenskap – «Skjør»

Rosa Faenskap ble en aldri så liten snakkis i fjor da de som fortsatt ukjent band plutselig fikk opptre på Øya-festivalen. Trioen hadde ikke en gang rukket å slippe sin første singel da de for første gang hørte fra festivalbookingen, som nok ante at det var snakk om et band med et ganske spesielt eksistensgrunnlag – i hvert fall innenfor svartmetallen. Rosa Faenskap omtaler musikken sin som både en kjærlighetserklæring og en krigserklæring mot sjangeren, og fremstår som noe ganske unikt ved å kle den inn i en tematikk som dreier seg om å være skeiv i dagens kapitalistiske samfunn.

Musikalsk sett har vi med et band å gjøre som nok minner mye om diverse amerikanske påfunn innenfor svartmetallen det siste tiåret, der elementer fra post-rock, shoegaze og hardcore punk får spille en ganske stor rolle i musikken. Særlig mye minner det om Deafheaven, og jeg får også assossiasjoner til nederlandske An Autumn for Crippled Children. Det er snakk om en lidenskapsfølelse, et sinne og en energi som minner mye om det man ellers finner innenfor svartmetallen, men det pakkes altså inn i en ganske annerledes finish der det følelsesmessige aspektet ligger langt lenger i forgrunnen.

På sin nye låt, «Skjør», mestrer Rosa Faenskap dette formatet godt. Om den ni minutter lange «Aldri» nok var en noe mer utpreget post-black metal-låt, er denne fireminutteren nok i større grad en god dose post-hardcore der en pønksk energi er noe mer toneangivende. Vi får imidlertid servert noen blendende og vakre post-black metal-utblåsninger gjennom det stadig tilbakevendende hovedtemaet. Ellers synes jeg trioen opprettholder et særdeles godt momentum hele låta gjennom, og det er også bare å ta av seg hatten for en svært god vokalprestasjon. Musikken i seg selv ligger nok ganske tett opp mot inspirasjonskildene, men låtteksten og det faktum at den er på norsk gjør at Rosa Faenskap likevel skiller seg en del ut. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

What the Five Fingers Said to the Face – «Helix», «Blackspiraldance»

What the Five Fingers Said to the Face (heretter kalt WTFFSTTF), eksisterer som en mystisk entitet på utkanten av den norske metallscenen. Guttas mildt sagt esoteriske Spotify-biografi hinter til at bandet har andre aspirasjoner enn å ende opp på spillelister dedikert til styrketrening og grillfester, og det samme gjør musikken deres, som generelt sett er temmelig vanskelig å sette merkelapp på. Er det post-death metal fra et hardcore-perspektiv? Eller kanskje spastisk hardcore/sludge som er så tungt at det skjener over i dødsmetallens kjørefil? Nøyaktig hva det gir mening å kalle bandets musikk er vanskelig å anslå på dette tidspunktet.

Det er dog liten tvil om at bandet begynner å nærme seg noe temmelig unikt og spennende innenfor norsk metall/-core. De sludgy riffene, kombinert med den moderne og kjølige produksjonen, skaper en følelse av å være i nærvær av noe stort, ukjent og mektig. Kanskje er det de mystiske entitetene som nevnes i bandets bio, eller kanskje er det bare effekten av en produksjon som bader låtas golde, rytmiske landskap i et kaldt, umenneskelig skjær av blått.

Der forbindelsene til metall-sjangeren er relativt klare på «Helix», trekker «Blackspiraldance» seg lenger unna sjangerens velkjente trakter. Fra en åpnings-atmosfære som peker i retning støyrock og generell industriell dystopi, kommer bandet knusende inn med et hardcore-påvirket sound som sender tankene til band som Knocked Loose og Daughters. WTFFSTTF virker å være et band som lar seg fascinere av det ukjente, og det samme opplever jeg når jeg prøver å pusle sammen nøyaktig hva det er bandet har fått til på sine nye singler. For øyeblikket unnslipper den siste biten i puslespillet mine veivende hender, så det skal bli spennende å se om jeg blir klokere på det når bandets nye skive ‘Endless’ slippes rundt slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Håndgemeng – «Cro-Magnon Vs Neanderthal»

Andre låt fra Håndgemengs kommende fullengder ‘Ultraritual’ er herved sluppet, og er en noe lenger og mer dynamisk sak enn førstesingelen «The Astronomer». «Cro-Magnon Vs Neanderthal» byr på seks ganske varierte minutter, der Håndgemeng skifter elegant og effektivt mellom rockeorienterte riffpartier og luftigere, åpnere strekk der trommene får groove fint og gitarene får male lydbildet blant annet med noen lekre delay-toner som fyker som soniske prosjektiler ut av høyttalerne.

Også slutten av låta løser Håndgemeng godt, der de får skrudd opp både driv og intensitet og sånn sett får på plass en kraftfull og fin avslutning. Jeg synes allerede mye lovet godt da bandet slapp «The Astronomer», men «Cro-Magnon Vs Neanderthal» imponerer meg ytterligere, og innevarsler mer variasjon enn førstesingelen. ‘Ultraritual’ slippes den 10. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Søstre – «Kausalitet»

Søstre har allerede sluppet en solid håndfull singler fra sin kommende debutplate, men før «Kausalitet» landa, hadde disse dessverre gått oss hus forbi. Hellet i uhellet er imidlertid at vi da fikk ganske mye godt å bite i, da alt tyder på at vi har en ganske så sterk skive i vente.

Litt på samme måte som Maktkamps plate ‘I Affekt’ fra i fjor, ligger Søstres musikalske uttrykk nokså tett opp mot Rogalands store black’n’roll-stolthet Kvelertak. Altså er det snakk om metallisk, melodisk hardcore punk med et ganske tydelig nikk mot svartmetallen. En helt distinkt egenart mangler kanskje sånn sett i musikken, og i Søstres tilfelle ser dette snarere ut til å formidles effektivt gjennom det visuelle. Som de forrige singlene er imidlertid «Kausalitet» uansett en herlig låt der Søstre får presset svært mye godt ut av grunnformlene. Bandet starter i et ganske hektisk hjørne med hurtig gitarriffing og d-beat-trommeslageri, men drar ned tempoet noe etter hvert, og gjør en strålende jobb med å få låta til å åpne seg og bli mer melodisk og storslått mot slutten. Det gjør at «Kausalitet» føles som en aldri så liten reise.

Skrevet av Alexander Lange

Unholy Craft – «Naar All Tid er Omme»

Unholy Craft er det andre prosjektet til «Peregrinus» fra Solus Grief, som for bloggens lesere vil være kjent fra sist desember, da debutskiva ‘With a Last Exhale’ landet en plass på lista vår over de beste norske metallplatene fra 2022. Den anonyme svartmetallmusikeren er tydeligvis inne i en inspirert periode, ettersom den nylig annonserte andreskiva til Unholy Craft blir den andre full-lengderen musikeren har gitt ut på bare fire måneder.

Der Solus Grief farer med langstrakt, atmosfærisk og tidvis nesten post-punk-påvirket svatmetall, spiller Unholy Craft svarmetall av den mer gnistrende og intense typen. Felles for begge prosjektene er at de bevarer en slags rå svartmetall-estetikk til tross for sine åpenbare låtskriver-ambisjoner, hvilket gir en pussig følelse av kognitiv dissonans dersom du er vant til å skille disse to fenomenene fra hverandre. Effekten er litt som å høre et rått svartmetallband som har blitt reddet ut fra tåken, eller kanskje Kvad med hakket mer sparsommelige støyfiltre på vokalen.

Det fungerer i alle fall temmelig godt. «Naar All Tid er Omme» er ingen åpenbaring på linje med det beste materialet fra ‘With a Last Exhale’, men så har låta tross alt under halvparten av spilletiden til de korteste låtene på den skiva å boltre seg på. Progresjonen fra åpningens sydende flammehav til avslutningens ulmende meditasjon er svært effektiv; som at singelcoverets brennende storby langsomt reduseres til en forkullet haug av sort treverk. Alt i alt er det ingenting som sjokkerer eller i overkant forlyster på Unholy Crafts nye singel, men jeg stoler nok på prosjektets bakmann til å forvente store ting fra skiva uansett.

Skrevet av Fredrik Schjerve