atmospheric black metal – Side 3

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Dep – Utstøtt

Dep er et ungt metallband fra Steinkjer som formelig oser av den kaotiske energien som florerer på øvingsrom som hovedsakelig benyttes av tenåringer. Trioen – som tidligere var en duo – fikk enorm medfart etter sin opptreden på MGP junior i fjor, og deres bidrag under nevnte konkurranse har til nå høstet formidable 180 000 avspillinger på Spotify. Dette gav mersmak for gutta av åpenbare grunner, og bandet har nå sett sitt snitt til å spille inn og gi ut sin debut-EP ‘Utstøtt’.

Basert på den shitpost-inspirerte innspillingsdokumentaren som ligger på Youtube, kan man anta at Dep er en lite selvhøytidelig gjeng. Dette kan være greit å ha i bakhodet i møte med bandets bombastiske Spotify-bio, som blant annet hevder at «bandet revolusjonerer metallmusikken på sin nye EP». Noen omkoding av metall-sjangerens underliggende språk forekommer altså ikke på ‘Utstøtt’, men det du faktisk finner på EP-en, er fire varierte og solide låtkonstruksjoner skrevet av et band som har et langt større verktøyskrin en alderen skulle tilsi.

Bandets uttrykk kan sies å befinne seg i krysningspunktet mellom dødsmetall og groove metall. Til tross for EP-ens korte spilletid finner vi dog flere utsving fra dette utgangspunktet, som den ravgale vaudeville-energien til den Kaizers Orchestra-aktige (eller kanskjePensées Nocturnes, for de mest psykotiske leserne) låta «One Out of Six», eller de progressive dødsmetall-tendensene som dukker opp på tittelsporet. I tillegg inneholder ‘Utstøtt’ et bonusspor som best kan oppsummeres som en rituell feiring av (og identifisering med) rumpetrollet, som grunnet sin skamløse mengde kødd ironisk sett er den låta som treffer meg best på utgivelsen.

For Dep har et stykke å gå når det kommer til å klargjøre både sound og låtskriving. Det som i utgangspunktet virker som et groove-fiksert dødsmetall-uttrykk på åpningssporet «Climate Change», utvider seg deretter til å innbefatte så mange ulike elementer at bandets kjerneidentitet blir vanskelig å få øye på. Det er selvfølgelig svært vanlig for unge band å baske med nettopp denne utfordringen, så dette er mer en observasjon enn en bitende kritikk på det nåværende punktet i bandets utvikling. Debut-EPen til Dep kan dermed kjennetegnes via sin tilnærming til metall-sjangeren som en lekeplass, hvilket er et godt utgangspunkt for et band som har et uttalt ønske om å revolusjonere metall-sjangeren (om dette i det hele tatt var en seriøs uttalelse). Sånn sett kan Dep i likhet med Nagirčalmmiid feires som et av de mer spennende prospektene blant den norske metallens yngste garde.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dimmu Bongir – Hvis Pipen Tar Oss

Dimmu Bongir er nok et nyopprettet alter ego for den ravgale duoen som står bak eminente Bad Noise Records, nemlig Satan og Kjartan. Det vil nok ikke komme som et sjokk for noen at det i denne omgang dreier seg om klassisk svartmetall, og det med en usunn og overdreven tematisk fiksering på djevelens ugress. Det som burde komme som et sjokk for absolutt alle er at ‘Hvis Pipen Tar Oss’ er en av de beste hyllestene til klassisk norsk svartmetall vi har fått servert i senere tid.

Hadde det ikke vært for det parodiske elementet sentrert rundt bandets komisk forhøyede rus-inntak, hadde jeg faktisk omfavnet ‘Hvis Pipen Tar Oss’ helhjertet som en tilbakeskuende svartmetallplate av kvalitet. Kompisduoen har nemlig truffet spikeren ettertrykkelig på hodet hva gjelder både produksjon, rytmegitarspill og bruk av keyboard – til den grad at jeg mener fans av plater som ‘The Shadowthrone’ og ‘For All Tid’ vil kunne gledes over en gjennomlytting av skiva blottet for ironisk distanse.

Likevel kan vi ikke bare late som at ‘Hvis Bongen Tar Oss’ er noe annet enn den humoristiske lavterskel-utgivelsen den er. Trangen til å fortrenge denne kunnskapen er stor i det «Bongblåst Del 2» ruller ut den første av skivas utallige, nydelige keyboard-arrangementer, men dette blir så og si umulig i det en av gutta disker opp med en ICS Vortex-etterlikning som låter vel så likt en viss monsieur Hegerberg. Utfordringen blir ikke akkurat mindre av at denne parodien følges opp av en solo som kunne fått Felder og Walsh fra The Eagles til å bli røde (i øya) av sjalusi.

Nei, hvor enn mye jeg har lyst til å trekke frem musikken, så er den kun et bakteppe for Satan og Kjartans lavt-hengende, humoristiske frukter. Noteringsverdige (h)øyeblikk finner vi på «Transylvanian Munchies», – som MÅ være den første svartmetall-låta i verden som refererer til pizzakjeden Dominos – samt «Røk Hans Pip», som beretter om en rituell innrøyking som finner sted midt i den kristne jaktsesongen. Jeg skal ikke late som at gutta slår vitse-ballene fullstendig ut av banen på ‘Hvis Pipen Tar Oss’, men til å være en parodisk metallskive som trolig har sin hele og fulle opprinnelse i fredagsfylla kunne den definitivt vært dårligere stilt.

Det er likevel en del av meg som håper på at Bad Noise-opphavsmennene en dag vil skrive en svartmetallskive i samme stil, minus uten den lettbeinte kødde-faktoren. Gang på gang har gutta vist at det er svartmetall-sjangeren som ligger enklest tilgjengelig for dem, – som f.eks med prosjektet Nitrist – og låter som «Pagan Rips» og «Hvis Pipen Tar Oss» er rett og slett kruttsterke dersom man velger å fokusere på det musikalske. Dermed blir ‘Hvis Pipen Tar Oss’ en bittersøt opplevelse, en skive av tvilsom kvalitet jeg fremdeles elsker å bruke tid på.

PS, til Satan og Kjartan: Om dere akter å utvikle denne ideen videre, gir jeg dere herved løyve til å stjele disse ideene fra meg: Hemperor, Mayhemp, Ved Bongens Ende; og selvfølgelig ‘A Blaze in the Northern Sky’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nidvinter – Winter Wars

Den rå svartmetall-duoen Nidvinter er tilbake med ny utgivelse kun to snaue måneder etter ‘Demo MMXXIII’. Bandets demo avslørte en viss kyndighet når det kom til å mane frem eldgamle, svarmetalliske uttrykk, men bar preg av en tydelig slagside som følge av usammenhengende låtstrukturer og et svingende, stilistisk terreng. ‘Winter Wars’ retter kanskje ikke opp i alle ujevnhetene som preget forgjengeren, men er likevel et merkbart steg frem i bandets utvikling.

Den Kvad-aktige tilnærmingen til kvelende, rå svartmetall-støy som kjennetegnet bandets forrige demo viser atter en gang sitt beske fjes på «Reign of Ruin». Låta anvender gitarhåndverk hentet fra hedenske, melodiske svartmetalltradisjoner på godt vis, men avspores av stadige rytmiske oppbrudd og en mildt sagt overraskende disco-beat. Utgivelsen får en oppsving med tittelsporet, som etterlater den rå svartmetallens digitale støy til fordel for en mer organisk miks som bedre emulerer andrebølgens produksjonskvaliteter. «Winter Wars» løftes også av noen aldeles gyselige hyl i låtas andre halvdel, hvilket sender tankene i retning Grevens hemningsløse kauking på de tidlige utgivelsene til Burzum.

Forbindelsene til tidlig Burzum opprettholdes på demoens desiderte høydepunkt «Kristalmaane». Låtas iskalde synth-plukk gir umiddelbare assosiasjoner til ‘Filosofem’, men den hypnotiske strømmen av skåldende gitarer sender også tankene i retning skiver som ‘Hvis Lyset Tar Oss’ og Darkthrones ‘Transilvanian Hunger’. Nidvinter bruker kanskje i overkant lang tid på å la den sorte flammen dø ut ved låtas ende, men dette vil neppe oppfattes som et problem av fans av den tidlige andrebølgens mer langstrakte komposisjoner.

Som helhetlig utgivelse er ‘Winter Wars’ fremdeles for splittet i uttrykket til virkelig å fengsle. Endringer i produksjonsteknikker og kvalitet gjør at låtene høres ut som at de tilhører forskjellige band, hvilket spesielt er merkbart ved overgangen mellom den mer typiske, rå svartmetall-miksen til «Reign of Ruin» og den mer organiske «Winter Wars». Dersom man zoomer inn på enkeltspor er det dog større grunn til begeistring, og spesielt «Kristalmaane» må nok en gang trekkes frem for sin autentisk-klingende frem-maning av gamle svartmetalliske landskaper. Fans av rå svartmetall vil trolig finne noe å like ved samtlige av sporene på ‘Winter Wars’, men mer tradisjonelle svartmetall-hoder gjør best i å fokusere på tredjelåta «Kristalmaane».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ormabol/ Hrafnsmerki – Blod og Frost

Ormabol er et nytt band fra Vestlandet som siden desember 2022 har gitt ut tre låter bestående av en gryende form for svartmalt folkemetall. Disse låtene dukket nylig opp på en split med det Cubanske, melodiske svartmetallbandet Hrafnsmerki, en utgivelse som ble snekra sammen av de tvilsomme kuratorene til det Kolombianske plateselskapet Masters of Kaos.

Der mye av det jeg har hørt fra Masters of Kaos har vært sjokkerende middelmådig, er de tre låtene til Ormabol forfriskende solide i forhold. Det melodiske svartmetall-stempelet bandet har fått av internasjonale metall-arkivarer slår meg dog som noe villedende, ettersom bandets uttrykk er fullstendig blottet for både blast beats, tremolo-gitarer og hese skrik. Det er strengt tatt kun de folketonale melodiene på «Ormabol» som kan fortolkes i retning norsk andrebølge; resten av bandets musikk kan best beskrives som folkemetall blottet for stilens sedvanlige sprell og festligheter.

Ormabols største styrker kan sies å være deres latente låtskriverferdigheter, de fengende, melodiske gitarlinjene og deres karismatiske, kaukende frontmann. Dialekten til Bjørn Are Stamnes er godt synlig selv gjennom gitarist/vokalistens brautende growling, og dette gir et hint av regional karakter som spiller godt inn i bandets folkemytiske tekster. Det finnes for øyeblikket lite som er særdeles oppsiktsvekkende ved bandets musikk, men med kun tre låter presentert for offentligheten kan vi med fordel vente en stund før vi lar akkurat det bli et problem.

Som utgivelse synes jeg splitten er noe mangelfull, kanskje først og fremst fordi uttrykkene til Ormabol og Hrafnsmerki ikke komplimenterer hverandre i særlig stor grad i mine øyne. Jeg synes dog i tillegg at hverken produksjonsjobben eller platecoveret imponerer i særlig stor grad, hvilket gjør ‘Blod og Frost’ til en utgivelse som først og fremst er myntet på undergrunns-arkivarene blant oss. Det finnes dog et unektelig potensiale å spore hos vestlendingene i Ormabol, og generelt sett synes jeg deres side av splitten utgjør en solid introduksjon til deres foreløpig enkle men effektive folkemetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Ekrom – Uten Nådigst Formildelse

Ekrom er et temmelig nytt svartmetallband stiftet av kjente fjes fra blant annet band som Nocturnal Breed, Conjuration og Covenant. Nærmere sagt består bandet av Thomas Ødegaard fra de første par bandene på trommer og «Kharon» fra sistnevnte på gitar, bass, vokal og keyboard. Med tanke på at han står for mesteparten av bandets instrumentering, blir det naturlig å anta at Ekroms visjon har sin opprinnelse hos «Kharon», selv om det skal sies at Ødegaards jobb bak trommesettet har en viktig rolle å spille på duoens mektige platedebut ‘Uten Nådigst Formildelse’.

Stilistisk sett har Ekrom sterke tilknytninger til den norske andrebølgen; kanskje spesielt den krigerske og stormende svartmetallen til plate-aktuelle Immortal. Dette basale uttrykket har så blitt utvidet med en atmosfærisk dimensjon i form av eteriske synther, samt en mørk, melodisk åre som bidrar til å skape litt avstand mellom Ekrom og de nevnte legendene. Ødegaard har videre en tendens til å vektlegge rullende dobbelbass fremfor blast beats, og dette gir musikken et godt forankret og mektig preg – hvilket forsterkes av det dødsmetalliske dybderegisteret som rytmegitarene utforsker med jevne mellomrom.

‘Uten Nådigst Formildelse’ er en skive som inviterer til bruk av beskrivende metaforer. Platas rikholdige atmosfære sender tankene i retning Immortals sagnomsuste vinter-univers, og utvikler seg som en vekselvis tiltagende og stilnende snøstorm over spilletiden. Åpningssporet «Bell Witch» kaster lytteren rett inn i snøkaoset, med en thrashende, svartmetallisk spurt som utgjør et av skivas mest intense strekk. Singelen «The Black Flame of Seth» tar oss så over et værherjet, åpent platå, før tempoet sakkes til en treg og nedtynget gange på «The Black Hearted Ragana». Pauser fra den isnende kulingen er også å finne på skiva, om så kun i korte øyeblikk. Spesielt verdt å nevne er den overraskende fredelige åpningen på skivas B-side i form av kassegitarspillet på «Misanthropy Void», samt det noe avmålte midtpartiet til «Abyss of Eternity».

Til tross for den gjennomgående høye kvaliteten på materialet på Ekroms debutskive, finnes det et par øyeblikk på skiva som lander ekstra godt. Den atmosfæriske intensiveringen som finner sted rundt overgangen til platas andre halvdel er spesielt effektiv, og det samme er de stadige endringene i tonalitet og stemning på «I Djevelens Skygge». Best av alle er dog singelen «My End», som med sine utsøkte riffsekvenser og nesten Sogna-metalliske avslutning utgjør en tårnende fjellrygg i platas indre. Alt i alt er det lite å utsette på ‘Uten Nådigst Formildelse’, ettersom Ekrom har skapt en innhyllende og atmosfærisk potent plateopplevelse som har potensialet til å treffe bredt blant svartmetallfansen. Dermed er det bare å kle seg i rikelig med lag, og begi seg ut i den stormende snøføyken som omgir Ekroms bunnsolide debutskive ‘Uten Nådigst Formildelse’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Paracrona – Sun God

Paracrona er et splitter nytt band bestående av både kjente og ukjente fjes fra den norske metallfloraen og omegn. Spesielt verdt å nevne er at trommekrakken tilsynelatende deles av yndlingen Baard Kolstad og den talentfulle arbeidshesten Laszlo Juhos fra band som Coldflesh og Greve. Bandets debutskive ‘Sun God’ er en høyst profesjonell og unektelig ambisiøs utgivelse, hvor grenseutviskende og teknisk krevende, progressiv metall møter et tematisk fokus på frihet og frigjøring – om så av kreativ eller samfunnsrelatert art.

Paracrona har møtt litt av hvert av hindre på reisen mot sin debut-utgivelse. Etter at vokalist Ringo Christiaan van Droffelaar og gitarist Øystein Hanssen bestemte seg for å skrive musikk sammen etter et heldig møte på Wacken Open Air, satte den verdensomspennende pandemien kjapt en brems på disse planene. Når Ringo i tillegg fikk en kreft-diagnose i etterkant skulle man tro at disse planene raskt ville forsvinne ut i periferien, men nei, heldigvis har både Ringo og bandet som helhet kommet seg helskinnet gjennom disse dramatiske hendelsene. Dermed fremstår ‘Sun God’ som en desto større triumf; en seier over både kreative og situasjonelle utfordringer som smaker ekstra søtt i lys av forholdene rundt innspillingen.

‘Sun God’ er en skive som er uhyre vanskelig å oppsummere rent stilistisk. Grovt sett kan betegnelsen progmetall med svartmetalliske påvirkninger være treffende, men det finnes unektelig hint av både teknisk thrash og moderne, dødsmetallisk tyngde i de ni låtene som utgjør Paracronas debutskive. I den forstand kan det være nærliggende å trekke frem fjorårets skive av Brotthogg som sammenlikning, men dette vil på ingen måte fange den progressive og nesten konseptplate-aktige siden til Paracrona på tilfredsstillende vis. Kanskje skal vi bare kitte mesteparten av sjangerbegrepene ut av vinduet i denne omgang, og nøye oss med at ‘Sun God’ er et stykke progressiv ekstremmusikk som først og fremst leter etter sin egen lille uttrykksmessige jordflekk i dagens tett befolkede metall-landskap.

Paracronas innviklede men umiddelbart engasjerende maskineri gjør seg selv tydelig til kjenne allerede på åpningslåta «New Impurity». Likevel er det først på singelen «Carry the Cross» at bitene virkelig begynner å klikke på plass, med snirklende gitarstemmer og andre inspirerte detaljer som vitner om bandets bugnende entusiasme for eget håndverk. Jeg vil ikke si at skivas låter er foruten enkeltstående øyeblikk som utmerker seg spesielt godt, men fra dette punktet og ut blir det mer naturlig for meg å bare ri den stadig skiftende strømmen av detaljrik metall bandet leverer fremfor å tenke låt for låt. Likevel bør det nevnes at både «River of Pain» og «Therefore I Move the Time» fra platas B-side utmerker seg – førstnevnte som følge av sin mektige atmosfære og broens gløtt inn i progmetallens gapende rift, og sistnevnte som følge av sin Deception-aktige, staselige brutalitet.

Det finnes dog litt av hvert å plukke på når det kommer til Paracronas førsteskive. For det første synes jeg produksjonen er noe i overkant polert selv for progmetall, og litt tydeligere basspresens og smuss i gitarene hadde hjulpet godt med å fremheve bandets iboende tyngde. For det andre synes jeg Ringo kunne sluppet seg mer løs stemmemessig for å matche musikkens utforskende og hyperaktive karakter, ettersom vokalen fremstår som en passende men lite oppsiktsvekkende bit av bandets musikalske puslespill. Til slutt er det ikke til å komme i fra at plata er i overkant lang. Likevel er det ingen tvil om at Paracrona har levert en særegen og sofistikert platedebut på ‘Sun God’, om enn den oppleves som noe nølende i møte med de grenseløse mulighetene det progressive sinnsrommet tilbyr dyktige musikere. Denne invitasjonen forblir dog åpen for gruppa dersom de velger å gå videre med prosjektet, hvilket jeg virkelig håper på bakgrunn av kvaliteten vi har fått servert på ‘Sun God’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Viction – Darkness, We Are God

Viction er nok et ungt lovende band som har sin opprinnelse i rock- og metall-linja til Buskerud Folkehøgskole. I senere år har vi sett en stødig tilstrømming av nye artister fra dette hold, deriblant artister som har hevdet seg på våre egne topplister ved årets ende, som f.eks Sjakal og Ruun. Faktisk kan det virke som at mesteparten av låtmaterialet på platedebuten til Viction ble skrevet underveis i utdanningen deres på Folkehøyskolen, ettersom fem av låtene har blitt utgitt på skolens serie med promoterings/samleplater kalt ‘Ungt Blod’.

Som følge av alderen på elevene som inntar Norges eneste rock- og metall-linje – så vidt jeg vet – finnes det noen likheter å spore mellom de ulike prosjektene som befolker høyskolen. For det første fremstår mye av musikken som relativt lite forankret i klassiske tradisjoner, trolig som følge av at bandene er inspirerte av moderne generasjoner av band i større grad enn originalene. For det andre er blanding av undersjangre svært vanlig blant prosjektene. Viction er sånn sett et godt eksempel på den type håndverk som rock- og metall-linjen virker å oppfostre, ettersom de tilfredsstiller begge de nevnte kriteriene.

‘Darkness, We Are God’ viser et band som har opparbeidet seg svært gode tekniske og låtskriveregenskaper, men som ikke ennå har klart å fullstendig differensiere seg fra sine inspirasjonskilder. Den ruvende fasaden som er Machine Heads ‘The Blackening’ kaster lange skygger over skivas åtte spor, ettersom både trommespill, låtstrukturer, tekst og vokalteknikk virker formet av den definerende utgivelsen til Flynn & co. I tillegg til dette moderne groove/thrash-utgangspunktet finner vi også elementer av melodisk dødsmetall ala In Flames rundt overgangen til 2000-tallet, samt en ansamling av gitarteknikker popularisert av de franske kjempene i Gojira.

Åpningssporet «Ephyrmia» er en destruktiv thrash-fanfare som for alvor annonserer Victions ankomst på den norske metallscenen. Den profesjonelle og punchy miksen er en betydelig oppgradering fra den vi finner på bandets ‘Ungt Blod’-bidrag, og kommuniserer en tydelig ambisjon om å innta større festivalscener på sikt. Låter som singelen «The Enemy» og påfølgende «Darkest Debris» utnytter seg av denne kommersielle skalaen på godt vis, i kraft av sine slagkraftige riff og minneverdige, antemiske refrenger.

Viction viser også at de er i stand til å håndtere lengre låtformer på platas B-side, selv om de ikke klarer å matche den ustoppelige, kalkulerte dramatikken som gjennomsyrer ‘The Blackening’. Best av dem er kanskje «Dance Inside the Sun», som til tross for åpenlys kopiering av låter som «Aesthetics of Hate» og elementer fra Gojiras ‘L’enfant Sauvage’ er uhyre effektiv i sin auditive ødeleggelse. Man kan tross alt ikke kreve at unge band skal løsrive seg fullstendig fra sine inspirasjonskilder med en gang, så alt i alt mener jeg at Viction har presentert et godt musikalsk utgangspunkt som de kan jobbe videre ut ifra på ‘Darkness, We Are God’.

Til slutt må det bemerkes at jeg anser låttekstene for å være det elementet som krever mest bearbeiding på kommende utgivelser. Daniel Guthormsen har definitivt et instinkt for fengende og allsangverdige melodier – så vel som en velfungerende, røff teknikk – men tekstene fremstår som i overkant inspirert av Flynns utleverende masokisme på Machine Heads nyere utgivelser. Som sagt er ‘Darkness, We Are God’ en svært god debututgivelse fra et ungt band, så disse punktene er mest av alt ment for å stimulere til videre vekst for bandet. Buskerud Folkehøgskole har avlet frem en rekke interessante å lovende band i nyere tid, og Viction føyer seg inn i denne rekken på sin førsteplate ‘Darkness, We Are God’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Infernal – Eternal Disharmony

Infernal er et svartmetallprosjekt fra Sarpsborg hvis historie strekker seg nesten 30 år tilbake i tid. Bandet ble først stiftet i 1994 som Baalberith, før de etter navneskiftet i 1997 holdt det gående til 2001. Deretter skulle det ta hele 18 år før prosjektet kom til live igjen, og en ny lansering kom i form av en demo tidlig i fjor. Nå har trioen samlet opp en del materiale og lansert det i det som omtales som samlingslanseringen ‘Eternal Disharmony’; om noe er spilt inn på nytt vet jeg ikke, men det er her i alle fall snakk om låter som alle ser ut til å ha blitt lansert før.

Enkelte låter har også blitt lansert flere ganger før, der oversikten på Encyclopedia Metallum: The Metal Archives gir en anelse om at særlig instrumentalen «Cursed» har blitt resirkulert noen ganger – sist som singel i fjor. Det fremstår ikke så rart for meg, da dette er min soleklare favoritt på denne lanseringa, der Infernal byr på en voldsom intensitet, brølende bass og et gitararbeid som overgår nær sagt alt annet som dukker opp her.

Også andre steder synes jeg Infernal kommer nokså godt ut. «Bloody Upon the Altar» er definitivt en kurant og nokså dynamisk åpning på lanseringen, særlig ved hjelp av noen av de sterkeste melodiene og leadsene man finner her, og bandet lykkes godt med de noe tyngre og groovy partiene som dukker opp på «The Last Eternal Winter».

Andre steder går det ikke fullt så bra. De litt kortere sporene her er et eksempler på det, der «Once Again…» baserer seg på en vel enkel og tam melodi, call-and-response-vokalen på «Holy Unholy» rett og slett blir temmelig irriterende og «The World is Mine» blir en ganske rotete affære på tross av noen kule partier. Rotete er også det jeg vil si er den dårligste låta på ‘Eternal Disharmony’, «Nobody Wins (Everybody Dies)», som blant annet disker opp noen ganske begredelige chugge-deler.

Det avsluttes litt ambivalent med «Goathelia», som inneholder noen virkelig sterke partier, men som til gjengjeld er fryktelig utight til tider. Og jeg sitter i det hele tatt igjen med litt blandede følelser rundt ‘Eternal Disharmony’; Infernal tråkker en del feil her i mine ører, men på sitt beste byr de også på nokså habil og aggressiv svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Lumsk – Fremmede Toner

Trønderske Lumsk er et navn som høster mye respekt i enkelte sirkler, som følge av deres temmelig unike bidrag til sammensmeltingen av folkemusikk og metall. Der band flest angrep hybridformen fra et utgangspunkt i svartmetall – gjerne også av en oppstemt og sirkus-aktig sort – virket skiver som ‘Åsmund Frægdegjevar’ og ‘Troll’ langt mer opptatte av å gjenskape det mørke og forvridde eventyr-universet til Kittelsen, Asbjørsen og Moe. Dette presterte bandet gjennom å gå veien om tung, stampende og robust tradmetall; en grovt tilhugget granittstatue som de deretter kledte i kranser av folkemusikalsk melodikk og rytmikk.

Mye har dog skjedd siden slippet av ‘Troll’ i 2005. For det første slapp de tredjeskiva ‘Det Vilde Kor’ i 2007, hvilket i stor grad gikk bort i fra bandets metalliske utgangspunkt i retning softere og mer progrock-pregede landskaper. For det andre forlot ekteparet Ketil og Siv Lena Laugtug Sæther bandet, hvilket trolig var årsaken til at Lumsk har ligget i dvale siden 2007 til i år. Nå er dog besetningen atter en gang fulltallig, og en ny skive ved navn ‘Fremmede Toner’ har truffet markedet. Denne skiva er et gledelig gjensyn med bandets enestående evne til å kombinere folkemusikk med tyngre musikksjangre, og utgjør på mange måter en retrospektiv karriere-oppsummering og et nytt steg videre i bandets utvikling på en og samme tid.

På ‘Fremmede Toner’ foretar Lumsk et dristig svalestup ut i progrockens svimlende eter, samtidig som de henter inn igjen noen av de tyngre impulsene som var utelatt fra ‘Det Vilde Kor’. Dette utgjør i tillegg et bakteppe for skivas tematikk, som bygger på en samling oversettelser av tyske og nordamerikanske dikt utført av den norske forfatteren og poeten André Bjerke. Skivas første halvdel består av låter bygget på oversettelsene til Bjerke, og den andre halvdelen gjenbruker musikalsk materiale fra den første til å bygge nye låtkonstruksjoner rundt diktene på sitt originalspråk. Dette er et svært finurlig strukturelt grep, og gjør skiva til en slags subtilt innoverende, konseptuell dobbeltskive.

Og det som kanskje aller mest selger denne dobbeltplata, er de rike, fantastiske låt-arrangementene som bandet har formet rundt den nydelige poesien. Lydbildets voldsomme oppblomstring var kanskje det første jeg la merke til i møte med skivas singler, der «Det Døde Barn»/»Das Tode Kind» og «Abschied» spesielt imponerte med sine utbroderte og finstemte lydlandskaper. ‘Fremmede Toner’ både trapper opp og toner ned denne tendensen, med den massive prog-finalen «The Day is Done» som eksempel på førstnevnte, og den elskverdige, radioklare perlen «Fiolen» som eksempel på det sistnevnte.

En annen ting som virkelig gleder ‘Troll’-fanen i meg, er beslutningen til Lumsk om å bringe tilbake noe av tyngden fra de første par skivene. Dette skjer ikke veldig ofte over ‘Fremmede Toner’s snaue time, men de øyeblikkene med metallisk tyngde som er sørger for å fortøye skuta så den ikke driver fullstendig ut i folk/prog-eteren. Den eksplosive avslutningen på ‘Det Døde barn’ er en utmerket utnyttelse av låtas postrock-aktige crescendo, og den tyske versjonen som åpner B-sida er en dyster og dramatisk dose melodisk doom som gir skiva en etterlengtet, nesten ekstremmetallisk brodd.

Lumsk har definitivt tatt en sjanse med den utsvevende, progressive behandlingen av andres poesi og egen folkrock på ‘Fremmede Toner’, men det dristigheten har unektelig gitt avkastning i denne omgang. Det hjelper at Mari Klingens melodiske teft er fullstendig upåklagelig, og at hun er i stand til å veksle mellom klimaktisk kraft og nydelig, folkemusikalsk vokal-elegans, alt ettersom hva låta krever. Med en spilletid på en time er skiva akkurat lang nok til at fokuset mitt ebber litt ut rundt «Under den Linden» (heter det ikke forresten «unter?») og «Das Veilchen», men den storslåtte finalen «The Day is Done» sørger for at skiva får en tilfredsstillende avslutning. ‘Fremmede Toner’ er en enestående plateopplevelse i den norske platefloraen anno 2023, og et flott gjensyn med en noe undersunget gruppe innenfor norsk folk metal/rock.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Urkraft – Lyset Skinner Best I Mørket

‘Lyset Skinner Best I Mørket’ er andreskiva til svartmetallprosjektet Urkraft, som slapp sin selvtitulerte debut i 2020. Urkraft er et enmannsprosjekt frontet av Andreas Wærholm, en karakter som tidligere har vært å finne blant annet i Astaroth, og mye tyder på at Wærholm i denne omgang har skrudd opp ambisjonsnivået en hel del. Soundet og produksjonsdesignet er riktignok ikke så ulikt det vi har hørt før, men det hele er pakket inn i en mer storslått innpakning som bærer særlig preg av nokså lange låter, der den lengste er på nesten seksten minutter.

Når det gjelder denne utviklingen for prosjektet lykkes Wærholm i all hovedsak godt. ‘Lyset Skinner Best I Mørket’ utmerker seg gjennom noen herlige og svært godt strukturerte atmosfæriske svartmetallåter, og Urkraft kommer langt i å transportere lytteren til sitt mystiske og mørke univers.

Aller best går det på begynnelsen og slutten av skiva. De to første låtene, tittellåta og «Trollbundet», varer i henholdsvis ti og ni minutter, og gjør en utmerket jobb med introdusere de aller fleste elementene Urkraft byr på her gjennom mye variasjon og svært god pacing. Avslutningslåta «Veien alle må ta» spiller med sin monstrøse lengde på de samme styrkene, og blir som et herlig og stort sammensurium av dette svære prosjektet – godt hjulpet av et dunkelt, Burzum-aktig ambient-parti på slutten.

Mye er bra mellom disse to segmentene også. Platas pacing hjelpes i og for seg godt av den kortere, folketonale og interlude-aktige «Nattevandreren». Men når den påfølgende «Riket» gjør bruk av mange av de samme elementene på begynnelsen kommer det imidlertid for en dag at Urkraft til tider strekker partiene og stemningene sine litt langt. Det gjelder til en viss grad også resten av «Riket», som også lider litt av et vel utstrukket hovedtema.

Dette er likevel ikke noe stort problem når Urkraft samtidig evner å holde på en nokså fengslende atmosfære hele veien gjennom plata. Så er det riktignok også noe annet jeg har større problemer med. Det er vokalen, som som regel karakteriseres av en ganske merkelig hvesing. Jeg kan se poenget med en slik vokal på en atmosfærisk svartmetallplate, og man kan sikkert også berømme Wærholm for å prøve å skille seg litt ut i mengden. Men jeg synes ikke den er spesielt godt utført, og den ender opp som et heller forstyrrende element i produksjonen.

‘Lyset Skinner Best I Mørket’ imponerer meg først og fremst en hel del gjennom svært god låtskriving og en atmosfære som virkelig fanger oppmerksomheten min. Likevel ender vokalen opp som litt ødeleggende, og den står i veien for å fullbyrde den pakken Urkraft har hatt potensialet til å lage her. Det er synd, for sett bort fra det byr denne plata på sitt beste på noen svært prisverdige høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange

Grand Atomic – Beyond The Realm Of Common Sense

Grand Atomic er et forholdsvis nytt innslag i den etter hvert så befolkede stoner-scenen i Norge, og hadde kun sluppet et knippe singler før den aktuelle debutskiva ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ landa for noen uker siden. Denne trioen er av typen som ser ut til å ha mest sansen for å farge musikken sin med lange, seige jam-strekk, og den 48 minutter lange skiva er delt opp i kun seks spor.

Førsteinntrykket jeg fikk av musikken er også godt. Åpningslåta «Mountain Toker ( Summit Smoker )» introduserer et særdeles tungt hovedriff som treffer svært godt, og som sånn sett gir et ganske dekkende bilde av hva som venter lytteren. ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ er fylt til randen av tungt og habilt riffhåndverk, og Grand Atomics viktigste ess i ermet er hvordan dette pares så godt med produksjonen. Denne plata låter rett og slett eksemplarisk til stoner-metall å være, og henter sin kanskje største styrke fra den deilige, grovkornede gitar- og basslyden som sender assossiasjoner rett til Sleep og til og med Sunn O))). Sistnevnte band får på sett og vis et lite nikk via den forfriskende drone metal-låta «Nibiru».

Trommene leverer også et herlig trøkk, og det må også sies at samspillet Grand Atomic mønstrer på denne skiva er svært godt. Tidvis minner musikken her en del om noen av de tyngste sporene til jam-rockerne i Kanaan, uten at det noen gang blir like sofistikert. Særlig gjelder det nok andrelåta «Space Train» og til en viss grad også «Descending», der bandet lar nokså spenstige riff traske mot et sterkt momentum mot slutten.

Likevel synes jeg det er noe som mangler. Til å være såpass lange synes jeg nemlig låtene på ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ mangler litt spenning. Vanligvis ville en slik mangel, på en plate som denne, bli kompensert gjennom de suggererende og tunge atmosfærene. Og Grand Atomic er riktignok inne på dette på sitt beste. Men til syvende og sist blir det hele litt ensformig og repeterende, på tross av at riff som det i «Drifter Pt. II» i seg selv er usedvanlig tøft. Særlig blir dette tydelig i siste låt, «King Of Hesh», der potensen til svære riff begynner å falme litt – på tross av at bandet kompenserer det med noen kule psych rock-passasjer. Med det ender ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ opp som en plate der mye av grunnarbeidet er gjort, men der den fulle plateopplevelsen ender opp som litt endimensjonal.

Skrevet av Alexander Lange

The Big Rip – Order of the Goatlord

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Debut-EPen til stoner rock-bandet The Big Rip fra Porsgrunn kan sies å være selve definisjonen på lett å like. På ‘Order of the Goatlord’ går gruppen vekk fra det mer massive, psykedeliske stoner/doom-soundet som definerte andresingelen «Gravedigger», og går heller for en drivende og skandirock-infusert form for klassisk stoner rock. Dette resulterer i en fargerik og tilgjengelig sjangerblanding, hvilket kvartetten utnytter til det fulle ved å skrive tilsvarende ekstatiske og allsang-verdige låter.

«Nomad (Intro)» åpner utgivelsen med en kort akustisk snutt, som kan minne litt om et grungy arena rock-nummer fra 90-tallet levert via et klassisk «unplugged»-format. Deretter slår bandet over i kvasi-tittelsporet «Goatlord»; en gledesspredende og nostalgisk stoner rock-jam som oppnår en perfekt balanse mellom lekent, ledig trommespill og riff-fokusert crunch. Guttas teft for fengende låtskriving er umulig å ignorere – kanskje spesielt på «Magus», hvis drivende skandi-stoner krones av et refreng som sikrer låta en spillelisteplass på samtlige av undertegnedes hage- og grillfester de kommende månedene. Stemmen til Danny Valle Johannessen er et kraftig og treffsikkert instrument, og gir et naturlig fokuspunkt til de detalje- og hendelsesrike arrangementene til EP-ens fire låter.

Til slutt har vi «Mons Meg», en tordnende og antemisk hyllest til en aldeles monstrøs kanontype du finner i Edinburgh Castle i Skottland. Jeg vet ikke egentlig hva mer jeg skal si om debut-EPen til The Big Rip; det er en ukomplisert og innbydende stoner rock-utgivelse som demonstrer et betydelig talent for låtskriving, samt en ukuelig vilje til å underholde lytteren med knusende riff og lekkert instrumentalspill. ‘Order of the Goatlord’ er rett og slett en optimal debut-utgivelse, og et av mange høydepunkter i et sterkt år for norsk stoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Krapyl – Før Alt

Krapyl er et splitter nytt melodisk svartmetallband bestående av en gjeng tenåringer fra Telemark. Bandet ga nylig ut debut-EPen sin ‘Før Alt’, hvis tittel trolig henviser til svartmetallens fokus på fortid og herkomst, men også fungerer som en slags spådom for bandet. ‘Før Alt’ er nemlig åpenbart et formativt stykke musikk, preget av all den prøving og feiling som hører hjemme i utviklingsforløpet til et ungt metallband. Likevel demonstrerer bandet et så tydelig potensiale at det blir naturlig å titte forventningsfullt fremover mot hva dette «alt» kan innebære, dersom Krapyl fortsetter å utvikle sine egenskaper som band.

Men her og nå har vi kun tilgang på gruppas «før», hvilket dreier seg om entusiastisk, fengende og noe klumsete melodisk svartmetall inspirert av gamle idealer. Det stormende partiet som sparker i gang åpnings- og tittelsporet fungerer som en god oppsummering av Krapyls musikalske utgangspunkt, hvilket opprettholder en god balanse mellom melodisk ynde og svermende aggresjon. Bandet begrenser seg dog ikke ved å tviholde på et rendyrket, svartmetallisk uttrykk, men henter inn elementer fra nærliggende sjangre på søken etter et eget sound. Dermed får vi drodlende solospill over en tidlig Opeth-aktig progresjon på «Før Alt», samt den triumferende tonale karakteren til episk tungmetall på «Mørningen».

For min del er det ingen tvil om hva Krapyl mestrer i størst grad på ‘Før Alt’, og det er melodikken. Samtlige av EP-ens fire låter inneholder en melodi eller to som fanger oppmerksomheten, og det er vel egentlig ingen av dem som bommer med unntak av åpningsmelodien på «Glemt i Asken» – og det skyldes mest av alt at det underliggende akkord-grunnlaget ikke er i overensstemmelse med melodien. Det som bandet trolig hadde fått størst utbytte av å jobbe med, er nok låtskriving med fokus på låtform og struktur. Låter som «Mørningen» og «Valley of the Lost» strever med å organisere ideene sine på en meningsbærende måte, og har i tillegg noen gitarsolo-plasseringer jeg virkelig ikke klarer å gjøre meg klok på. Låter som «Før Alt» og «Glemt i Asken» fungerer bedre i så henseende, og er kanskje de tydeligste demonstrasjonene av bandets iboende potensial. Totalt sett er ‘Før Alt’ en svært lovende debut-utgivelse sett i lys av medlemmenes unge alder, og en EP som burde sjekkes ut av fans av svartmetall med sterke melodiske trekk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nidvinter – Demo MMXXIII

Nidvinter er et depressivt, rått svartmetallband bestående av de to mystiske undergrunns-skikkelsene «Düskerkeit» og «I.E». Duoen – som tidligere har jobbet sammen under navnet Hexenkeit – er tilsynelatende basert i Oslo, og er like opptatte av å verne rundt svartmetallen som et kvlt-fenomen som de er opptatte av å kommunisere sin manglende toleranse for NSBM og hatefull ideologi.

Åpningssekundene av bandets nye demo sender tankene i retning Kvad sin støyete storm av iskald, rå svartmetall, men dette er langt i fra den eneste referansen som gjør seg gjeldende over utgivelsens tre spor. Jeg vil faktisk påstå at ‘Demo MMXXIII’ er definert av brede uttrykksspenn, der både norske, svenske, islandske og franske svartmetall-tradisjoner gjør seg til kjenne via enten teknikk eller tonalitet. De to sistnevnte tradisjonene setter sine spor på demoen via de dissonerende, skingrende gitarstemmene på åpningssporet «Northern Wrath», mens vår egen norske tradisjon kommer til uttrykk via de tunge, Darkthrone/tidlige Mayhem-aktige riffene på «Hymns of Celestial Bloodshed. Denne låta er kanskje den som skiller seg mest ut blant prosjektets låter til nå, ettersom gitartonen i kombinasjon med de knakende riffene gir låta et overraskende skjær av gamle, svenske dødsmetall-demoer.

Og det er når disse to allerede disparate låtene leder inn i det storslåtte, melodiske svartmetall-landskapet på «Nacht und Wald» at demoens hoved-svakhet blir synliggjort. ‘Demo MMXXIII’ er nemlig så fullstendig svingende i uttrykk at det blir umulig å danne seg et tydelig bilde av bandets identitet. Jovisst er det hele filtrert gjennom den rå svartmetallens alt-konsumerende støy, men dette er ikke nok til å sørge for at Nidvinter fremstår som noe mer enn summen av sine bestanddeler. I tillegg er demoens låter nesten fullstendig blottet for struktur, hvilket gjør det desto mer vanskelig å la seg begeistre for innholdet til duoens nyeste demo. ‘Demo MMXXIII’ byr på en tilfredsstillende og smertefull rensing av både sjel og øregang, men det gjenstår fortsatt en del arbeid før Nidvinter kan skilte med noe mer enn et alminnelig medlemskap i Bandcamp-svartmetallens overbefolkede miljø.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Vulture Industries – «This Hell is Mine»

Det avant-gardistiske bandet Vulture Industries‘ femte album ‘Ghosts from the Past’, som slippes samme år som bandet fyller 20 år, er nå bare drøye tre uker unna. Før slippet har vi allerede fått høre de to første låtene, «New Lords of Light» og «Saturn Devouring His Young», og nå har bandet også sluppet den tredje: «This Hell is Mine».

Mens «New Lords of Light» var et sterkt avspark og «Saturn…» et ålreit, men ikke fullt så sterk oppfølger, er «This Hell is Mine» i mine ører den beste singelen så langt fra ‘Ghosts from the Past’. Dette er en melankolsk rockelåt med noen herlige lydbilder, og Vulture Industries gjør en strålende jobb med å bygge opp låta. I tillegg gir noen kule strykearrangement og en flott groove låta et herlig folkemusikalsk preg. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Nocturnal Breed – «Knights of Denim»

Nocturnal Breed er et band med beina godt planta i tradmetallsjangeren, men som består av en gjeng som ellers først og fremst har gjort seg bemerket innenfor svartmetallsjangeren. Fire år er gått siden bandet sist slapp en fullengder i form av ‘We Only Came for the Violence’, og nå står neste for tur: ‘Carry the Beast’. Første smakebit hefra er «Knights of Denim».

Et relativt uhøytidelig og rendyrket 80-tallspreg er på plass. En nokså overdrevet vokal i stil med Accept og AC/DC ligger i front, og et velkjent akkordrekkemotiv som ellers blant annet er kjent fra Iron Maidens «Children of the Damned» preger låtas første og siste minutter. Det er litt billig, men også kult nok, og denne åtte(!) minutter lange låta blir dessuten styrket av et strålende bridge-parti der særlig synthene utfordrer grensedragningene mot tidlig svartmetallmusikk.

Skrevet av Alexander Lange

Sworn – «Calamity Sea»

Sworn er et melodisk svartmetallband fra Bergen som har levert fire strålende skiver siden sin oppstart i 2005. Bandets sound er gjennomsyret av melankoli og lengselsfull nostalgi – i det minste er det disse følelsene som grep tak i meg da jeg lyttet på den nyeste singelen deres for første gang.

«Calamity Sea» er høyst profesjonell affære, svøpt i en høyoppløst, punchy miks som gir bandets stoiske akkordprogresjoner og Insomnium-aktige ledegitarer en gedigen, ruvende størrelse. Låtas robuste låtlengde på seks og et halvt minutt hjelper også i denne forstand, og alt i alt kan det sies at Sworn har levert en av årets mest storslåtte singelopplevelser så langt innenfor norsk svartmetall. Spesielt verdt å nevne er øyeblikket da bandet trommis Tom Ian Klungland slår over i blast beats etter å ha marsjert taktfast og tålmodig gjennom låtas øvrige spilletid. Sworn kombinerer melodisk svartmetall-elegans med den massive fremtoningen til moderne melodeath-band som Be’Lakor og nevnte Insomnium, og resultatet er en låt som er mektig og gåsehud-fremkallende av det rent sjeldne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattverd – «Det Stormer I Norge»‘

Mye tyder på at det er duket for et aldri så lite svartmetallhøydepunkt i år når Nattverds ‘I Helvetes Forakt’ kommer på fredag. Den forrige plata, ‘Vandring’, var en svært sterk prestasjon, og den første singelen fra den nye, «En Poesende Eim Vinden», vitnet om et band som er i ferd med å polere og raffinere uttrykket sitt. De sterke melodiene og aggresjonen fikk her ytterligere utløp via en noe feitere produksjon.

Dette preger også den siste singlen, «Det Stormer I Norge». Her spiller Nattverd på mange av de samme styrkene som på «En Poesende Eim I Vinden», men det er nok også snakk om en enda mer intens låt. Noen virkelig storslåtte melodier skyves i front og pares med brutale trommerytmer som kun kompenseres med to pusterom. Begge disse bygges opp raskt til stratosfæriske øyeblikk, og sånn sett evner bandet å by på noen ordentlig sterke, eksplosive øyeblikk innenfor kun noen få minutters spilletid.

Skrevet av Alexander Lange

Flight – «Echoes of Journeys Past»

Flight er et klassisk metal/hard rock-band bestående av medlemmer fra band som Nekromantheon, Purple Hill Witch, Mabuse og Avmakt. Bandets nye singel «Echoes of Journeys Past» er tittelsporet fra deres kommende tredjeskive, som etter denne låta å dømme kommer til å være en absolutt gedigen hendelse for fans av band som Hällas, Tanith og til en viss grad Wytch Hazel. Bandet virker fullstendig hjemme i denne tilbakeskuende formen for tradmetall, hvilket signaliseres av deres utsøkte riff-seleksjon, nydelige vokalharmonier og generelt sett plettfrie presentasjon – bare se på det jævla singelcoveret! Dette er ikke en stilistisk tilnærming til tradmetall vi ser så mye av her til lands, så det å finne ut at jeg har to skiver med bandets mesterlige håndverk å fordype meg i forkant av det kommende plateslippet oppleves som en seriøs gave. «Echoes of Journeys Past» er obligatorisk lytting for fans av røttene til vår elskede sjanger, og en låt som skal spilles utallige ganger på vors under den kommende festivalsesongen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ekrom – «The Black Flame of Seth»

Tordnende trommer og stormende isvinder ala den norske andrebølgen velter ut av høyttalerne i det man trykker «spill» på Ekroms nye singel «The Black Flame of Seth». De mest ivrige undergrunnshodene av dere husker kanskje at låta var én av tre vi fikk servert på bandets debut-demo ‘Ekrom’ i november i fjor – en demo som for øvrig har fått nytt navn og cover-design siden den gang. Låta nyter selvfølgelig godt av den oppjusterte produksjonen på bandets kommende skive ‘Uten Nådigst Formildelse’, og er nok strengt tatt den beste låta bandet har gitt ut til nå. Måten bandet bruker synthen for å blåse opp lydbildet på er meget effektivt, og den nesten dødsmetalliske strømmen av toner som renner ut av tåken rundt låtas midtpunkt er et beundringsverdig, destruktivt øyeblikk. Ekrom sitt sound er definert av sin episke størrelse og innhyllende, nattlige atmosfære, og er generelt sett en nydelig oppdatering og hyllest til svartmetallens norske røtter. Det skal bli spennende å bryne seg på den fulle plateopplevelsen om en halv måneds tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Fossekall»

«Kraftorkesteret» Slaamaskin fra Bergen er tilbake med nok et sjangerblandende stykke rock/metall, i dette tilfellet en låt som retter en dirrende pekefinger i retning senkapitalismens skamløse onder. Det er sjeldent denne gjengen skriver musikk fullstendig blottet for glimt i øyet, og linjen «Enig og tro til dovre legges ut for salg» sørger for å blåse opp det ektefølte budskapet til også denne låta til absurde proporsjoner. Det musikalske bakteppet er atter en gang en melange av elementer fra moderne rock og metall, med synkopert riffing, tumlende dobbelbass og en semi-operatisk ren-sang som spesielt noteringsverdige biter av puslespillet. «Fossekall» er definitivt en tidvis eksentrisk sak, men tett riffing og oppildnet gjengvokal sørger for å balansere dette med tilfredsstillende kraft og tyngde. Alt i alt er «Fossekall» en innholdsrik og smått fengende singel fra Vestlendingene i Slaamaskin.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Luteøks – Barely True Norwegian Black Metal

Luteøks‘ debutplate ‘Barely True Norwegian Black Metal’ er en plate jeg har sett en del frem til. Bandet kom ut av ingenting med en sterk bunt med singler, og viste seg heller ikke å ha et spesielt uerfarent mannskap med medlemmer fra white metal-bandet Antestor og de symfoniske ekstremmetallistene Grave Declaration i besetningen. Luteøks‘ selverklærte oppdrag på denne skiva gjorde meg heller ikke mindre nysgjerrig, der bandet gjør et forsøk på å balansere mellom å feire den norske svartmetallens kvaliteter og å gi den en aldri så liten parodisk behandling.

Denne balansegangen er i og for seg også tydelig på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Åpningsfrasene på åpningslåta «Drittfjell» («Jeg går ut i skogen / I skogen er det trær / Det får meg til å føle / At trærne er av tre») demonstrerer kanskje bedre enn noe annet hva slags tekstlig inngang Luteøks forsøker seg på her. Her er det kanskje snakk om et lite humoristisk stikk mot svartmetallmusikeres ofte rudimentære skildringer av flott, mektig, norsk natur (det vet jeg ikke); mer overordnet er det nok et bilde på den ekstremt uhøytidelige tongue-in-cheek-tilnærmingen til låttekst som gjennomsyrer plata. Her får vi servert tekster om alt fra å se hypotermiens farer rett inn i øynene («Prikkedøden»), reiser på hesteryggen med en viss Major Nes («Langtbortistan»), vandring på grusvei i ostepopprus («Tvinnleik») og noe så enkelt som å bli møtt med sitt eget stygge utseende i speilet («Blå»). Og tilnærmet alle låtene avsluttes naturligvis med et sint, knapt utbrudd av arten «DRITT!».

Jeg skal komme tilbake til hvordan jeg synes dette fungerer, men først vil jeg si noe om noe annet, nemlig selve musikken på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. For det var egentlig ikke låttekster, humor eller tematikk som var det som fanget oppmerksomheten min mest verken i den ene eller andre retningen da jeg hørte singlene «Skjegg», «Shaved Vengeance» og «Sekken». Jeg tenkte nemlig mest på at jeg hørte ganske så imponerende, velprodusert svartmetallmusikk som sendte meg heldige assossiasjoner til band som Borknagar, Windir og Dimmu Borgir anno 1997-2001 – kanskje særlig det sistnevnte. Luteøks finner ikke opp noen musikalske hjul på nytt, men gjør svært god nytte av verktøyene som har blitt smidd av en del av storhetene innenfor norsk svartmetall, særlig av den mer melodiske sorten.

Låtskrivings- og produksjonsmessig er denne plata nemlig rett og slett særdeles god, og byr på en rekke svært minneverdige høydepunkter. Hovedtemaet i den korte kruttønna «Svart» er for eksempel helt utsøkt, «Snerk» har noen grøssende Dimmu-synther og noen helt strålende melodier, og det samme har «Langtbortistan» som også har noen svært gode riff å vise til (de grelle, industrielle synthene her er kanskje det nærmeste man kommer et parodisk stikk (mot sistnevnte band) i musikalsk form på denne plata, for øvrig). «Prikkedøden» glimter til med et herlig, hardtslående verstema og et nydelig, melodisk refreng, og – av en eller annen grunn – får den Windirske, melodiske potensen til bandet usedvanlig mye utløp i de tre siste, engelskspråklige låtene på plata, noe som sørger for at Luteøks kommer ut på topp på tross av at plata med sine 15 låter er i overkant lang.

Og det er definitivt det rent musikalske som slår an mest hos meg på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Med det kan jeg vende litt tilbake til det tekstlige, som jeg til tider synes treffer, eksempelvis på «We Sail», som er et morsomt take på svartmetallske, viking-aktige sjøfartsberetninger. Ellers synes jeg dessverre ofte humoren blir temmelig platt, og ikke noe som tar verken svartmetall eller så mye annet på kornet.

All den tid dette nok er temmelig subjektivt, og jo egentlig bare er dumt for meg selv, velger jeg å la dette bli en inngang til en liten betraktning om at svartmetall nok er vanskelig å ta på kornet. Svartmetall er jo på en måte Immortal som jager hverandre rundt i skogen med heksehatter i den legendariske musikkvideoen til «Call of the Wintermoon», Grutle Kjellson som sitter i høvdingdrakt på en vikingtrone på coveret til ‘Eld’, og haugevis med merkelige photoshoots fra før, samtidig som at sjangerutøverne med mye av også nettopp dette, har fått et rykte på seg å være ganske så fryktinngytende og autentiske (kanskje ikke Immortal-videoen da, men du skjønner greia). Balansen mellom det som kan betraktes som uhøytidelig eller i overkant høytidelig er ikke spesielt enkel å få grep om til enhver tid, og det er kanskje det som skaper litt problemer for Luteøks. Tar svartmetall kanskje seg selv nok på kornet fra før, på en eller annen merkelig, ufrivillig, men like fullt treffende måte?

Spørsmålet får kastes ut i eteren, og jeg får gjøre det nokså enkelt når det gjelder akkurat denne utgivelsen: ‘Barely True Norwegian Black Metal’ er en plate jeg har kost meg mye med, men som kanskje hadde vært like kul med en eller annet slags klassisk, svartmetallsk finish. For dette er et ordentlig god svartmetallplate. Jeg tuller ikke når jeg sier at «Shaved Vengeance» nok hadde endt opp som et av mine favorittlåter av Borknagar om det var en Borknagar-låt. Så er det ikke det, men en kruttsterk avslutningslåt på Luteøks‘ debutskive – så da får det nesten bare ende opp som en stor oppfordring til å ta et lite dypdykk inn i ‘Barely True Norwegian Black Metal’, om det ikke var nok grunner fra før.

Skrevet av Alexander Lange

Nordavind – Den Vordende Ånd

Nordavind – det rå, atmosfæriske svartmetallbandet til enmanns-artisten Emil Solberg – har siden 2019 eksistert som en godt skjult hemmelighet i det norske Bandcamp-miljøet. Siden den nesten utålelig støyende og lavoppløste debut-EPen ‘Kongledød’, har prosjektet vært gjennom en rekke uttrykksmessige forandringer, der det først og fremst er graden av tæring og sverte på lydproduksjonen som har variert. På EPen ‘Kald vi er når vi er dau’ fant den musikalske eremitten fra Sunndalsøra omsider frem til en noenlunde balansert (om fremdeles rå og lavoppløst) kombinasjon av beskhet og atmosfæriske kvaliteter, og resultatet var en utgivelse som har stått en anelse ut i minnet i forhold til andre, tilsvarende prosjekter.

På sin nyeste skive, ‘Den vordende ånd’, tar enmanns-musikeren et ytterligere steg ut av den hvite støytåken, dette som følge av en krystallisk og isnende synth som er plassert lenger frem i forgrunnen enn tidligere. I likhet med mannens tidligere utgivelser begynner ‘Den Vordende Ånd’ med et introduserende spor der synthen innehar en sentral rolle, men det er først på høydepunktet «Eremittens nattevandring» at Solberg glimter til med en sterk, egenrådig melodisk idé på instrumentet. Med tanke på at gitarene vandrer mer eller mindre retningsløst rundt i lydlandskapet, blir dette fokuspunktet i synthen desto viktigere for å gi form og mening til det musikalske forløpet.

Så er det også en del elementer som ikke fungerer så bra på ‘Den vordende Ånd’. «En sørgende ånd» åpner med en vilt flaksende kakofoni av instrumentstemmer, som straks faser over i en groovy, metalcore-relatert rytmikk som virkelig stikker seg ut fra resten av materialet på en ugunstig måte. Dette rytmiske språket stikker også kjepper i hjulene for den storartede melodien som åpner avslutningssporet «Under det mektige spir», en låt som også sliter med å sette punktum på skiva på en god måte som følge av en noe sporadisk og frenetisk struktur.

Jeg mener likevel at det finnes flere grunner til å anse ‘Den vordende ånd’ som den sterkeste utgivelsen Nordavind har utgitt til nå. Synthens mer fremtredende og toneangivende rolle er det bare å ønske hjertelig velkommen, og i tillegg innehar skiva et samspill mellom tematikk og atmosfære som gjør at en lett kan drømme seg bort til en Sunndalsørsk åskam i nattemørket. Oppsummert er ‘Den vordende ånd’ en skive som er forbeholdt blodfans av den støyende og rå Bandcamp-undergrunnen, selv om kanskje en og annen fan av 90-tallets synth-pregede svartmetallskiver vil finne en vei inn i platas tilbakeskuende atmosfære.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Funeral Void – To Forever Misery Bound

Funeral Void er en gotisk/melodisk dødsdoom-trio fra Bergen som virker å utelukkende være et studioprosjekt. Debuten deres ‘In the Epic ov A Funeral Sunset’ ble sluppet på strømmetjenester uten forvarsel i april 2021, og oppfølgingsskiva ‘To Forever Misery Bound’ ble utgitt for et par uker siden til tilsvarende mangelfull fanfare. Dermed er det nok en sterk trang til å skape som animerer den dystre Bergens-gjengen i første omgang, fremfor en lyst til å spre musikken sin via målrettede kampanjer på sosiale medier eller live-opptredenens misjonerende spetakkel.

Statusen som et studioband skaper selvfølgelig særstilte forventninger til bandets innspilte produkter, og akkurat som debuten er ‘To Forever Misery Bound’ først og fremst en oppvisning i bandets kløktige produksjons- og teksturarbeid. Funeral Voids andreskive låter absolutt gedigent, med en atmosfære som kombinerer dødsdoomens sørgende sinnelag med et episk skjær i form av glitrende, tårnende orkestrale synther. I tillegg har gitarene blitt beefet opp med litt svensk, dødsmetallisk crunch i denne omgang, hvilket gjør at Christer Korsvolds riffkunster låter desto mer mektige og truende.

Men selv om produksjonen har fått seg en aldri så liten oppgradering på ‘To Forever Misery Bound’, så er jeg mest spent på å se om bandet har klart å løse de låtskriver-messige utfordringene som preget debuten. I omtalen min av debuten ønsket jeg meg et idé-grunnlag som kunne matche bandets sound, ettersom skiva fortonte seg litt anonym etter at det imponerende førsteinntrykket hadde roet seg litt. Funeral Void har faktisk klart å diske opp med langt flere minneverdigheter på sin nyeste skive, selv om de fremdeles har et lite stykke igjen å gå dersom målet er å produsere en gotisk dødsdoom-skive på linje med den internasjonale eliten for øyeblikket.

Låtene «Devil’s Street» og «A Sanctuary for Wayward Souls» er nydelige eksempler på hvordan bandet har begynt å bake mer distinkte ideer inn i låtmaterialet sitt. Disse to låtene bytter ut bandets sedvanlige nedslåtthet med en fengende og drivende form for festival-klar dødsdoom, og bandets vokalist «Theto» nøler ikke med å krone låtene med de glitrende refrengene som kreves. Når bandet derimot holder seg til dødsdoomens seige og traskende tempo, sliter de tidvis med å få materialet til å heve seg over alminneligheten. Låtene «Well of Grief» og «Surrender to Eternal Oblivion» er begge badet i en mektig og inntrykksfull atmosfære, men klarer ikke å fylle sine betydelige låtlengder med nok interessante hendelser til å holde på oppmerksomheten min.

På høydepunktet «Lord of the Realm», støter Funeral Void dog ikke på noen slike problemer. De rytmiske, snertne gitarlinjene som åpner showet har noe av det genetiske arvestoffet til Opeths ‘In Cauda Venenum’ i seg, og blant låtas øvrige genistreker finner vi versenes sykliske orgelspill og refrengenes staselige eleganse. Utover dette peker skivas avslutning mot et mulig utviklingsgrunnlag for bandet, dersom de måtte ønske seg å strekke seg utover deres for øyeblikket tradisjonelle tilnærming til 90-tallets dødsdoom. «Black Rain Fall» er nok et i overkant krevende underlag for «Theto» å navigere med sin melodiske tilnærming til vokal, men de dronende frekvensene, støyende gitareffektene og den industrielle trommeprogrammeringen pusher bandets sound i retning en egenart som kunne vært spennende å høre mer av. I tillegg avslutter «Ascension in Solitude» skiva på ypperlig vis, via stemningsfull funeral doom toppet med illevarslende, liturgiske svell.

I sine beste øyeblikk levner ‘To Forever Misery Bound’ ingen tvil om at Funeral Void har en rolle å spille i den norske metallfloraen. For at bandet skal få gitt fullstendig uttrykk for eget potensiale, tror jeg dog at de bør titte på vokalens funksjonalitet i musikken. Personlig så skulle jeg gjerne sett at «Theto»s melodikk ble kontrastert med noe mørkere og mer foruroligende; spesielt med tanke på at nettopp denne kontrasten fungerer utmerket for gruppa på andrelåta «Well of Grief». Til tross for all kritikk, så har bandet tatt et skritt fremover på både produksjons- og låtskriverfronten på ‘To Forever Misery Bound’, en skive som burde holdes i høy aktelse for norske fans av melodisk dødsdoom.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ingen Nåde – Andre Bølge

Ingen Nåde er en ung duo fra Østlandet (etter dialekten å dømme) som henter soundet sitt fra en veldig spesifikk periode i metallsjangerens utvikling. Der debut-EPen ‘Slå Først!’ fra 2019 blandet punk og klassisk metall, befinner oppfølgeren ‘Andre Bølge’ seg i skjæringspunktet mellom tradmetall og fartsglad speed metal. Det største trekkplasteret for fans av disse klassiske uttrykkene må dog sies å være bandets entusiasme og bunnløse iver, som pumper utgivelsens tre låter fulle av energi og rødglødende vitalitet.

Ingen Nåde skriver og spiller som om de faktisk vokste opp i sjangerens tidlige dager. Riffene fanger perioden de henter inspirasjon fra på en utrolig bra måte, og det samme gjør den lidenskapelige kaukingen til vokalist/gitarist/bassist «Fuzzmumriken». Følelsen av at man har trådt gjennom en tidsportal forsterkes av den ruskete og tidsriktige produksjonen, hvilket plasserer oss i et brunt og nedslitt kjellerlokale i Birmingham på det tidlige 80-tall. Overraskelsen er derfor stor når glosene som smeller ut fra anlegget slettes ikke er britiske, men norske. Valget om å skrive og fremføre tekster på norsk er et smart et, ettersom det gir de mytiske fortellingene om hevntokter og falne kongeriker en særegen sjarm og minneverdighet.

Med en spilletid på snaue elleve minutter har ‘Andre Bølge’ ingen tid til overs for fyllstoff, og det finner du heller ikke på noen av utgivelsens tre låter. «Riddernes Undergang» setter umiddelbart ut i en speedmetallisk spurt; en kort og eksplosiv affære som oser aldri så lite av landsmennene i Deathhammer. Deretter skrur bandet tempoet ned på «Hevnerens Ed», men mater i tillegg på med mengder av episke riff, melodier og drodlende sologitarer. «(Som en) Cherokee» gløtter avslutningsvis tilbake på bandets tidligste materiale, og er i all sin punkete enkelhet et fengende slag i trynet på tampen av utgivelsen.

Det musikalske grunnlaget til Ingen Nåde er i det store og det hele temmelig avhengighetsskapende. Det må likevel sies at vokalen er i overkant røff, i den forstand at gevinsten den vinner på sin lidenskapelige entusiasme balanseres ut av en gjennomgående surhet. Dette er ikke nødvendigvis så uvanlig innenfor fartsmetallisk undergrunns-klassisisme, men det kommer nok uansett til å hindre enkelte i å få maks utbytte av EP-en. For folk som setter pris på band som virkelig klarer å fange metallens klassiske essens, er Ingen Nådes ‘Andre Bølge’ dog høyt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vulture Lord – Total Blasphemic Desecration

Det kolombiske selskapet Masters of Kaos Productions åpnet nettopp forhåndssalget av den nye Vulture Lord-samleskiva ‘Total Blasphemic Desecration’. Selv om jeg personlig synes selskapet virker fullstendig blottet for god smak og kuratorisk evne, må jeg innrømme at ‘Total Blasphemic Desecration’ er et både godt og nødvendig påfunn fra deres side. Skiva inneholder nemlig låtene «Awakening the Warhorde» og «The Rite of Satan» fra Vulture Lords ‘Blasphemy’-EP fra 2006; en utgivelse som for øyeblikket er tilnærmet umulig å spore opp på nett. I tillegg til disse (som definitivt er hovedgrunnen til å skaffe seg plata) får vi singelen «Stillborn Messiah» fra den utsøkte ‘Desecration Rites’ fra 2021, samt tre låter fra debutskiva ‘Profane Prayer’ fra 2003. Hvorfor selskapet satte sammen denne samleskiva i stedet for å bare gi ut ‘Blasphemy’ på nytt er et mysterium for meg, men ganske forventet dersom man fra før er kjent med selskapets uforståelige og sporadiske virksomhet. Vulture Lord er dog et fantastisk band, så sjekk ut utgivelsen uansett.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Uburen – Usurp the Throne

Uburen er et viking/svartmetallband fra Sandnes som i all hemmelighet har opparbeidet seg en seriøs lytterskare over sine hittil fire skiver. Trioen har i alle fall vært meg fullstendig ukjent frem til i dag, til tross for at Spotify kan attestere at bandet har over syv tusen månedlige lyttere. Dette betyr at bandet har høyere lyttertall enn band som Sarke og Khold, to betydelige navn innenfor norsk ekstremmetall. Hvordan dette kan ha gått meg hus forbi er og forblir et mysterium. Enten er Metallurgi-redaksjonen noen uoppmerksomme døgenikter uten fungerende sidesyn, eller så har Uburen klart å skape seg et publikum uten å benytte seg av industriens mer velprøvde taktikker.

Hvilket av disse to alternativene som stemmer skal jeg ikke forsøke å komme frem til nå; det er nemlig en omtale av bandets nyeste skive ‘Usurp the Throne’ som står på agendaen. Som nevnt er Uburen nytt bekjentskap for meg, så jeg kommer ikke til å kunne vurdere skiva i lys av tidligere utgivelser. Det jeg derimot kan gjøre, er å vurdere musikken i lys av skivas konsept – et konsept som på mange måter kan sies å være den viktigste grunnen til å sjekke ut ‘Usurp the Throne’.

Platas konsept er nemlig både dyptgripende og interessant. ‘Usurp the Throne’ omhandler menneskeartens kamp mot en hyklersk gud; en gud som nyter å manipulere menneskeskjebner til egen forlystelse. Menneskets historie fremstilles som en «elv av blod», hvor synder går i arv fra generasjon til generasjon, som en uutslettelig inngravering på slektstreets stamme. Den eneste måten å hente menneskene frem fra under tyngden av sin egen historie, er å utslette verden gjennom den apokalyptiske hendelsen Ragnarök, for deretter å gjenreise den. Låttekstene fordyper seg i ulike aspekter ved dette konseptet, og er generelt en glede å ta innover seg over skivas spilletid. Men en skive lever og dør selvfølgelig ikke på sitt konsept alene, og et hvert godt konsept krever en effektiv musikalsk motpart for å virkelig skinne.

Og det er på den musikalske fronten av Uburens ‘Usurp the Throne’ støter på sine største utfordringer. Bandets tilnærming til viking/svartmetall er en kraftfull og krigersk en, fylt til randen av Immortals sverd-fektende ekstremitet. Det er derimot ikke bandets grunnleggende uttrykk som stikker kjepper i hjulene på ‘Usurp the Throne’, men heller hvordan uttrykket blir presentert gjennom skivas produksjon. Produksjonen på skiva – som forresten er utført av bandet selv – er nemlig såpass hul og fjern på samme tid at dynamikken som kunne pustet liv i skivas konsept fullstendig uteblir.

Låtkonstruksjoner som «When the River Breaks», «Defiance towards Futility» og «Bring forth Ragnarok» kunne vært tårnende bragder i bandets resymé dersom produksjonen hadde matchet låtenes prestasjoner. Dessverre er produksjonen preget av dominerende bassfrekvenser, anonyme og distanserte gitarer og vokal som er tørr nok til å virke som at de ikke har mottatt behandling i etterkant av opptak. Dette gjør at skiva surrer og går i bakgrunnen av lytterens bevissthet, uten å kreve oppmerksomheten i den grad en god svartmetallskive i Immortalsk format burde. ‘Usurp the Thone’ har mengder av fete riff, stormende sekvenser, samt et konsept av de sjeldne å by på. Derfor er det trist å måtte meddele at disse kvalitetene på mange måter overskygges av den labre produksjonens sløvende effekt. Jeg kan anbefale Uburens nyeste skive til blodfans av viking/svartmetall, men nykomlinger til uttrykket vil trolig slite med å komme under huden på skiva som følge av miksen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hüsmänsköst – Uhøytidelig Jule-EP

Ute nå via Husmanskost Records (eget plateselskap)

Det er februar, julenekene har for lengst blitt fortært av grådig kjøttmeis og dompap, og grantrærne står og flasser sine brune barnåler ned på stuegulvene til nasjonens lateste innbyggere. Likevel ser Metallurgi først nå sitt snitt til å skjenke en omtale til Hüsmänsköst sin uhøytidelige jule-EP, som ble sluppet på strømmetjenestene 1. juledag. Bedre sent enn aldri, sies det.

Fra spøk til alvor: Det er synd at vi ikke har rukket å dekke denne utgivelsen tidligere. Hüsmänskösts tradisjonelle grindcore er tross alt en sjeldenhet å oppdrive i det norske metallmiljøet, og det at bandet i tillegg er temmelig kompetente leverandører av nevnte uttrykk gjør lite for å lette på skamfølelsen. Det eneste vi kan gjøre for å forsøke å rette opp i denne urettferdigheten, er å forsøke vårt beste med å overbevise norske lyttere om at nettopp det de trenger å høre i februar, er en grindcore-jule-EP med låter som handler om å selge kroppen sin på Kiwi og å bruke julelys som kukforlenger.

Så kjære, norske lyttere: Jeg anbefaler dere alle sammen å vie seks og et halvt minutt av deres liv til en rutsjetur ned den bratte akebakken som løper gjennom Hüsmänsköst sin nyeste EP. Riffene river og røsker, som en rødkinnet guttevalp i det han frigjør kveldens hardeste pakker fra gavepapirets nådeløse tyranni. Trommene smadrer som en gjeng hylende barn i det de kondemnerer mammas pepperkakehus, og vokalisten brøler som en rødneset bestefar rett før han dunker ned dram nummer 16 og 17. ‘Uhøytidelig Jule-EP’ er en forrykende, heidundrendes grindcore-fest, og det en fest so er over før hovmesteren har rukket å bagge tidenes baddie på NRK1. Hüsmänsköst er et av Norges djerveste grindcore-band, og det vises selv på en uhøytidelig og knapp liten sak som denne EP-en. Ta deg en lytt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Forhatt – Solvigd

Jeg vet heller lite om svartmetallmiljøet som tydeligvis regjerer i Bodø by, men Forhatts nyeste utgivelse ‘Solvigd’ gjør meg sikrere i min antakelse om at det produserer noe av den mest spinnville svartmetallen her til lands. Herfra kommer nemlig også det ganske så gamle prosjektet Skaur, som i 2021 slapp den usedvanlig komplekse og tungt fordøyelige plata ‘Reis te Haelvete’, der det endog er en vokal som knapt kan overgås når det gjelder intensitet.

Og det er ingen ringere enn Skaur som bidrar med vokal på denne EP’en av Forhatt. Det vil si at det hyles og skrikes noe voldsomt over disse tre låtene, og prestasjonen er ikke et grann mindre fascinerende enn det den var på ‘Reis te Haelvete’. Om det ikke var nok, ligger også de andre elementene på ‘Solvigd’ tett opp mot Skaurs uttrykk, og mye tyder på at slektskapet mellom disse to prosjektene er tettere enn hva en enkel vokalistvisitt skulle tilsi.

Det betyr at et beundringsverdig gitararbeid ligger til grunn her, der ideene blir utrolig mange og interessante av at utgivelsen bærer preg av å være tilnærmet gjennomskrevet og repetisjonsløst. Gitarene ligger stort sett i lysere registre og minner som Skaurs gitarer mye om amerikanske Krallice, og får av eminent trommespill god hjelp til å komme seg gjennom utrettelige komposisjoner og konstante skifter og vendinger.

På tross av at dette gjør komposisjonene ganske retningsløse, er dette ordentlig prisverdig, og gitararbeidet på ‘Solvigd’ er skikkelig imponerende fordi kvaliteten på idéene i seg selv er så høy. Særlig de første minuttene på førstelåta «Forhatt» er et herlig og intenst stykke musikk, og andrelåta «Mariann» byr på sin side på noen av EP’ens sterkeste folketonale nikk. «Eld og Blod» har også en særdeles sterk introduksjon, og denne låta ender opp som min store favoritt i det den viser en litt annen side av prosjektet med de mer storslåtte partiene mot slutten som introduserer både fele og korvokal. Med det blir det meste på ‘Solvigd’ et beundringsverdig stykke arbeid, selv om jeg synes det hadde vært enda bedre om låtstrukturene fremsto litt mer meningsfulle.

Skrevet av Alexander Lange

Jaggu – Rites for the Damned

Jaggu er en power-trio bestående av norske og britiske medlemmer som i 2018 samlet seg rundt sin felles kjærlighet for alt som er tungt. Bandet slapp i 2019 debut-skiva ‘Revenantian’, hvilket knyttet slagkraftig psykedelisk stoner/doom opp mot et konsept sentrert rundt japansk folklore. Debuten høstet lovord fra bl.a Metal Hammer Portugal, og den påfølgende, enkeltstående singelen «The Pit» høstet således lovord fra undertegnede da den ble sluppet i 2020. Nå er bandet endelig aktuelle med ny utgivelse; en mørksinnet men varsomt håpefull skive ved navn ‘Rites for the Damned’.

Jaggu spiller definitivt metall for skjeggete menn. Bandets progressive stoner/sludge klarer på en og samme tid å fremstå som ruskete, sjuskete OG røddig og vel-frisert – som en svett og fæl tømmerhogger med et skjegg trimmet til perfeksjon. ‘Rites for the Damned’ er fylt med instrumentalpartier som truer med å vokse og spre seg til skiva er fullstendig gjengrodd, men bandet jobber tappert med å trimme ned den ukontrollerte veksten ved hjelp av skarpkantede riff og fengende gjengvokal. Sånn sett kan Jaggu på sin nye skive sies å være en slags fargerik og blomstrende motpart til Rongeur, en duo som virkelig burde vurdere å forme en live-allianse det kommende året – spesielt med tanke på at begge holder til i Oslo.

Et annet band som må nevnes når Jaggus lydbilde diskuteres, er Mastodon. Det virker som at samtlige av bandets medlemmer har hentet inspirasjon fra det legendariske amerikanske bandet i utformingen av sine respektive instrumentstemmer, om det så gjelder «Nona»s tumlende Brann Dailor-brekk, eller Brent Hinds/Troy Sanders-dynamikken til «Mario» og «Asbear». ‘Rites for the Damned’s åtte låter inkluderer også flust med seksjoner som kan knyttes opp til spesifikke perioder i Mastodons platehistorikk, hvilket gjør det mulig å hevde at Oslo-bandet kanskje sniker seg i overkant tett opptil kvartettens åndsverk.

Men å avskrive Jaggu på dette grunnlaget ville vært en stor feil. ‘Rites for the Damned’ er nemlig fullstendig tettpakket med sterke ideer og nydelig instrumentalspill, samtidig som enkelte øyeblikk peker i en retning som på sikt kan frakte bandet lenger unna sine inspirasjonskilder. Da tenker jeg ikke på åpningslåta «Carnage», som med sin svingende rytmikk og psykedeliske utsvevelser minner svært om Mastodons periode fra ‘Blood Mountain’ til ‘Crack the Skye’. Men allerede på andrelåta og singelen «Earth Murder» finner vi grunn til å anse Jaggu som en enestående kreativ kraft. «Earth Murder» er en direkte, knusende og fengende hardcore/sludge-låt som – til tross for at den gjerne kunne vært enda mer kompakt og eksplosiv – står ut som en av januars største låt-suksesser.

‘Rites for the Damned’ er en perfekt skive å slentre rundt og fortape seg i, samtidig som den mangler fokuset og de virkelig store ideene som kunne gjort den til en definerende skive for bandet. Jaggus instrumentalspill kan beskrives med adjektiver som «rikt», «innhyllende», «levende», «organisk» og «forunderlig», og er også den viktigste grunnen til at jeg har kost meg med skiva så mye som jeg har. Samtidig savner jeg den presisjonen i formuleringen av tydelige ideer som man finner på «Earth Murder» ellers på skiva, selv om låter som «Electric Blood» og «Enthralled» inneholder øyeblikk som stikker seg ut og former minneverdige landemerker over flere lyttinger.

Blant skivas høydepunkter finner vi låter som «Earth Murder», «Mindgap», «Electric Blood» og «Marching Stride». Avslutningslåta «God to be through» er også en glede å overvære; et kreativt utbrudd av ‘Leviathan’-inspirert, hyperaktiv sludge. Jaggu har levert en innhyllende og beundringsverdig lytteopplevelse på sin andreskive, og det eneste som mangler nå, er at bandet finner sitt eget, enestående synspunkt på den psykedeliske stoner/sludgen. ‘Rites for the Damned’ har uansett potensialet til å treffe hardt og bredt blant norske lyttere, spesielt om du er fan de nevnte bandene Rongeur og Mastodon.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Winterwar – Wizard of the North

Winterwar er et anonymt enmannsprosjekt (sannsynligvis) som kombinerer melodisk dødsmetall med tradmetall av episk snitt. Prosjektet slapp debutskiva ‘Wizard of the North’ i desember 2022; en skive som så mange andre gikk tapt grunnet bloggens intensive arbeid med årets listeposter. Metallurgi er dog sitt selverklærte samfunnsoppdrag bevisst, og disker derfor opp en (u)lovlig sen omtale nå i begynnelsen av februar.

På sine sosiale medier omtaler prosjektet seg som et melo-death/thrash-prosjekt, men for min egen del fremstår den tunge riffinga som fyller ‘Wizard of the North’ som mer heavy metal-beslektet enn thrash-beslektet. Man kan definitivt spore frem et øyeblikk eller to på skiva hvor melo-death/thrash-merkelappen gir mening (som på de byksende d-beat-seksjonene på «Longships at Sea», men de triumferende ledegitarene og fantasy/viking-aspektet gjør at skiva føyer seg lettere inn blant de rustningskledte trad-legioner. Se for deg en blanding av Fenris Vrede og Amon Amarth, ikledt et vognlass med gitarharmonier og noe mer beskjedne produksjonsverdier.

«Arrival» ledsager oss inn i Winterwars debutskive via en kort instrumentalsnutt, før tittelsporet kløyver lytterens skalle med sin ornamenterte viking-øks. ‘Wizard of the North’ befinner seg stort sett i et riff-tungt og enkelt melo-death-format, men spriter også opp soundet via tilleggsinstrumenter og låne-elementer fra andre undersjangere. Disse elementene fungerer ikke alltid så godt, som eksemplifisert via skivas to svakeste låter «The Cursed Skies» og «Blackened Lake». Førstnevnte svertes av den anonyme gjestevokalen, som med sin yndige og forsiktige fremtoning krasjer fullstendig med den brutale, episke tematikken som låtteksten kommuniserer. «Blackened Lake» er på sin side en lavmælt og jam-preget låt, hvis uelegante solospill og livløse trommespill legger en seriøs demper på lytteopplevelsen.

Heldigvis tar ting seg opp på skivas andre halvdel. Låter som singelen «Echoes from the Winter» og «Jörmungandr Rises» lener seg i større grad på den tunge og robuste riffinga enn skivas første halvdel – et element som kan sies å være Winterwars sterkeste på sin debutskive. «Longships at Sea» forlyster deretter med melankolske harmonier og velfungerende leads, før andresingelen «Axe Ablaze» øker det musikalske tempoet og aktivitetsnivået med god effekt. Winterwar er åpenbart et amatørprosjekt i oppstartsfasen, men det finnes flust av øyeblikk på ‘Wizard of the North’ som kan gi grobunn for videreutvikling. I følge prosjektets Instagram-konto er ny musikk allerede underveis, så vi trenger trolig ikke vente lenge for å se om Winterwar evner å svare på disse forventningene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ånder – Nattehimmelens fortellinger

‘Nattehimmelens fortellinger’ er andreplata til svartmetallprosjektet Ånder, og også den andre plata prosjektet slapp i fjor etter at ‘Love, Death and Void’ ble sluppet i oktober. Denne andreskiva er en aldri så liten vandring mellom ganske forskjellige svartmetalluttrykk, der et ganske klart utgangspunkt i de mer atmosfæriske sidene av sjangeren munner ut i en ganske variert opplevelse.

Fra før av fikk vi høre den syv minutter lange singelen «Forkledd i nattens farger, ivaretatt av tapte masker», som kanskje er det nærmeste man kommer et slags sammensurium av alt som skjer på ‘Nattehimmelens fortellinger’. Denne låta har også en noe variabel kvalitet, der det suggererende, tåkete og atmosfæriske midtpartiet blir det klare høydepunktet mellom introduksjonen og avslutningen som begge preges av ganske krøkkete og surt pianospill.

Deler som ligner det nevnte, flotte midtpartiet preger i stor grad de to første sporene på plata, tittellåta og «Min sjel river løs i evigheten», som jeg synes er blant platas sterkeste ledd. Det samme kan sies om «Kulde skjærer i hennes øyne», som nærmest hypnotiserer med sine uhåndgripelige virvelvindsgitarer. Et annet atmosfærisk og vellykket grep finnes videre i den tre minutter lange interluden «Tomrommets kall», der jeg synes Ånder treffer svært godt med rolig korvokal og en nydelig gitarmelodi.

Platas andre halvdel er en litt annen, og også en litt dårligere, affære enn den første. Det åpner riktignok ganske ålreit med «Ferden langs stjerne» og coverversjonen av Lifelovers post-punk-flørt «Sweet Illness of Mine». Deretter synes jeg imidlertid Ånder går på en aldri så liten smell, der jeg synes prosjektet roter det til på coveret av Burzum-klassikeren «Dunkelheit» med overraskende utight spill til tider og en ganske så begredelig synth. «Eventyret om stjernene» redder det deretter litt igjen med et nikk tilbake til de sterke, atmosfæriske partiene i platas første halvdel, men med en heller svak og kjedelig ambient-avslutning på seks minutter etterpå, blir det imidlertid klart at platas siste ledd ikke fortoner seg som helt vellykket. Dermed blir ‘Nattehimmelens fortellinger’ en noe blandet og rotete opplevelse. På sitt beste synes jeg imidlertid Ånder mestrer den atmosfæriske svartmetallen godt.

Skrevet av Alexander Lange

Grabstein – Grabstein

Alle fordommer om at Grabstein er nok et anonymt og kjedelig svartmetallprosjekt på Bandcamp slås ihjel med en gang beaten på «Verbeuge dich vor Luzifer», første låt på prosjektets første demo, melder seg. Her får vi nemlig smake på en freidig miks mellom svartmetall og post-punk, der Grabstein lykkes svært godt med å svøpe det ordentlig fengende hovedtemaet inn i mørke stemninger av både gotisk og svartmetallsk art.

Rent stilistisk synes jeg dermed Grabstein har kommet langt, og det er snakk om en sjangermessig eksperimentering jeg synes ender opp både dristig og vellykket. Dette videreføres inn i «Der Geist im Nordturm», der en vesentlig saktere beat og depressiv gitarmelodi tar over stafettpinnen fra den sterke introduksjonen. Også her kommer Grabstein godt ut, særlig når noen elektriske doom-gitarer supplerer etter hvert, men låtlengden synes jeg ikke helt rettferdiggjøres av at noen litt enkle melodier repeteres vel mye.

Heller ikke avslutningslåta «Domus mea domus orationis vocabitur» synes jeg når helt opp til «Verbeuge dich vor Luzifer». Låta åpner riktignok sterkt med det kanskje aller mest post-punkske temaet på hele demoen, men låta svekkes noe av litt surt og rart pianospill og en chugge-del midt i jeg ikke synes Grabstein kommer så godt ut av. Men det legger ikke lokk på at mye fungerer på ‘Grabstein’, og at disse låtene kommuniserer en stilmessig dristighet som fascinerer meg. Dermed blir det ganske enkelt å anbefale en liten kikk på dette kvarteret.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Djevel – Naa skrider natten sort

Djevels forrige plate ‘Tanker Som Rir Natten’ var et av fjorårets store høydepunkter innenfor norsk svartmetall. Den stakk av med intet mindre enn en Spellemannspris i kategorien «Metall», og her endte den opp på en 13. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater. Med sin dunkle, langstrukne og atmosfæriske svartmetall, sin poetiske presentasjon og noen enorme høydepunkter særlig i første ledd av skiva, sto Djevel i mine ører her for en prisverdig revitalisering av mange av den norske svartmetallens grunntrekk. For å si det sånn: ‘Tanker Som Rir Natten’ er for preget av den norske svartmetallens fremskritt på snart tretti år, både når det gjelder låtskriving og produksjon, til at den kunne blitt gitt ut på 1990-tallet. Men uten å la entusiasmen ta helt overhånd, frister det likevel litt å si noe sånt som at mye av materialet som fantes her føles som mat for svartmetallklassikeren vi aldri fikk – om plata ikke bare bør kalles en moderne norsk svartmetallklassiker, naturligvis.

Bare halvannet år etterpå sitter vi altså nå med ‘Naa skrider natten sort’, som i ordets rette forstand kan kalles en oppfølger da denne plata tydeligvis er andre del av en såkalt Natt-trilogi. Med det er det heller ingen stor overraskelse at den også ligner mye på ‘Tanker Som Rir Natten’. Det gjelder både den visuelle og tekstlige presentasjonen og lyduttrykket, der de eneste tydelige forskjellene er et bandlogo-skifte, litt kortere låttitler (om det er et poeng…) og en produksjon som fremstår hakket romsligere og rundere i kantene enn den vi fikk i forrige omgang. Så utgår en kort, akustisk interlude til fordel for mer variasjon i lengden på låtene.

I den forstand kan man sikkert raskt tenke seg til at ‘Naa skrider natten sort’ i all hovedsak forbedrer og raffinerer. Det er noe som i mine øyne også utvilsomt stemmer, selv om jeg synes at høydepunkter så store som for eksempel «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid», som vel er å regne som et slags magnum opus for Djevel, mangler. Kvaliteten er imidlertid jevnere enn den var på ‘Tanker Som Rir Natten’, og noe av det jeg er aller mest imponert over her er hvordan Djevel klarer å utnytte en hel time med spilletid såpass godt. ‘Naa skrider natten sort’ fremstår like disiplinert som den er ekspansiv og dristig i formen. Selv om jeg synes Djevel nesten mister grepet mot slutten med «Afgrundsferd», som jeg synes har et ganske uinspirert og nærmest irriterende hovedtema i andre halvdel, henter bandet seg voldsomt godt inn igjen med den eksplosive avslutningslåta «Her Visner Hver En Krans».

‘Naa skrider natten sort’ er med andre ord en svært god helhetsopplevelse, og det virker som at Djevel også har lagt inn en ganske aktiv arbeidsinnsats for å sørge for at det nettopp blir slik. Best demonstreres dette kanskje i platas åpningsstrekk. Dette sparker Djevel uanfektet i gang med den storslåtte og hele 13 minutter lange, traskende og melankolske «Naar Taaken Tetner», før lytteren kompenseres for tålmodigheten med den forrykende fem-minutteren «Kronet Av En Væpnet Haand», som med imponerende trommespill og strålende melodier blir som et gufs tilbake til 90-tallets aggresjon i moderne drakt.

Tittellåta drar deretter ned tempoene noen hakk og leverer et nærmest Burzumsk håndverk når det gjelder atmosfære, og deretter kommer det jeg synes ender opp som platas store, overraskende høydepunkt: «Mitt Tempel Av Stierner Og Brennende Maaner». For mens gitarist Ciekals’ mørke, forheksende clean-vokal ellers stort sett spiller annenfiolin bak bassist Kvitrims skrikevokal på komposisjonene, skyves den i forgrunnen her og står for en svært minneverdig prestasjon. Det virker simpelthen som lytteren plutselig har funnet et gudsforlatt kappell i Djevels store skogslandskap, og at et prestegjenferd står og synger gråtende på en falleferdig prekestol. Det minner mye om tilsvarende grep polske Batushka har gjort i sin musikk, og er med et svært sterkt hovedtema i bunn et herlig friskt pust i produksjonen på ‘Naa skrider natten sort’.

Når jeg da også vet at Djevel er i stand til å levere slike friske pust, kunne jeg ønsket meg litt flere av dem. Et annet eksempel finner man i de krystallklare og nesten perkussive akustiske gitarene som ligger over tåken av vrenggitarer i refrenget på «Daudens dimme natt» (som for øvrig står for et helt vidunderlig angrep av Grieg-aktig melodihåndverk til å begynne med). Men ellers holder Djevel seg ganske trygt innenfor et ganske klart definert uttrykk som ligner mye på det vi har hørt tidligere. Det fungerer, som du sikkert har skjønt, i utgangspunktet usedvanlig godt, men jeg tror bandet kunne skrudd opp eventyrlysten et hakk med stor suksess.

Så kan vi heldigvis også i stor grad nøye oss med det vi har fått, og vel så det. Jeg tror uansett man knapt kunne bedt om mer fra Djevel på dette punktet i bandets karriere, og denne plata er et virkelig, virkelig sterkt og effektivt stykke atmosfærisk stykke svartmetall. Kvaliteten på riffene og melodiene er gjennomgående høye, musikerprestasjonene er på topp, og Djevel sørger i det hele tatt for en time som holder seg svært interessant hele veien. Så kan vi glede oss stort til siste del av trilogien denne plata er en del av.

Skrevet av Alexander Lange