Mikrostrukturell Evaluering: Ukas Singler

Keep of Kalessin – «Katharsis»

Det er nå hele åtte år siden ‘Epistemology’ ble sluppet, og både kropp og sjel verker etter å på ny bli blåst overende av Keep of Kalessins episke, storslåtte svartmetall. Annonseringen av bandets syvende skive ‘Katharsis’ er derfor grunn til å feire, og desto bedre er det at vi kun trenger å vente et par uker til for å høre skiva i sin helhet. I mellomtiden kan vi godte oss med skivas tittelspor, som er et rikt og rungende kall til våpen i påvente av skivas fulle slag.

«Katharsis» er en låt som virkelig destillerer Keep of Kalessins kjerneelementer ned til en konsentrert kraftpakke av en singel. Lydbildet låter nøyaktig like massivt og filmatisk som før, om ikke enda større; trommesporet er nok en utholdenhetsprøve for bandets stikkefører, som i dette tilfellet er den talentfulle tyskeren Wanja Gröger; og «Obsidian C.» sine riffkunster er like finslipte og sylskarpe som alltid. Dette kombineres med en storstilt, orkestral dimensjon, som på refrenget blåses opp til en Game of Thrones-aktig vegg av ledegitarer, blastbeats og melodiske brøl. Det er med andre ord et jævla spetakkel, men med det et spetakkel som fremkaller både nuppete hud og gledestårer hos oss som hadde gleden av å vokse opp med bandets ‘Reptilian’. Det venter oss trolig lite innovasjon på Keep of Kalessins nye skive, men for folk som har sansen for bandets overdimensjonerte fantasy-ekstremmetall er dette neppe en spådom som får tårene til å trille.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Magick Touch – «Apollyon»

Med artister som Sahg og Audrey Horne i traktene kan vel Bergen sies å være et aldri så lite hotspot når det kommer til norsk tradmetall. Da jeg nylig ble gjort oppmerksom på hardrock/heavy metal-bandet Magick Touch ble dette inntrykket desto mer forsterket, ettersom denne trioen også kaller Bergen sin hjemby. Magick Touch er derimot ikke som nykomlinger på den Vestlandske musikkscenen å regne, ettersom de siden sin oppstart i 2015 har sluppet tre skiver fulle av fartsglad og energisk tradmetall.

Nå har fjerdeskiva ‘Cakes & Coffins’ blitt annonsert, og vår første smakebit kommer i form av åpningslåta «Apollyon». Tematisk sett, dreier platas første singel seg om en dekadent feiring badet i et lys av blasfemi og hedonisme, og bandet matcher denne bakkanalske tematikken med oppstemt og festlig, Audrey Horne-aktig tradmetall. Harmoniserte tvillinggitarer tvinner seg gjennom tilstelningene som fargerike girlandere, og bandets tre vokalister veksler på å gi stemme til festens eksentriske skikkelser. Det hele eskalerer i et heseblesende og akrobatisk instrumentalparti, og alt medregnet er «Apollyon» et høyst effektivt kjærlighetsbrev til hardrock og heavy metal som burde høyne forventningene til fjerdeskiva betraktelig. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tilintetgjort – «Hex»

I omtalen min av den forrige singelen fra Tilintetgjorts kommende debutskive ‘In Death I Shall Arise’, kommenterte jeg at jeg foreløpig slet med å gjøre meg klok på gruppens produksjonsvalg. Nå som «Mercurial» har ligget og marinert i cerebrospinalvæsken min i omkring en måneds tid, har hjernen min omsider vendt seg til den pistrete, maniske og fortumlede energien som pulserte gjennom låta. Dermed ble møtet med andresingelen «Hex» en mer umiddelbar glede, ettersom jeg virkelig begynner å få sansen for det sære og omskiftelige terrenget som Tilintetgjort traverserer.

«Hex» er en langt mer eksplosiv og konsis sak enn sin forgjenger. Etter en åpning preget av rungende strupesang og en serie ekstatiske anklager om hekseri, bryter bandet ut i et ruskete svartmetall-parti med innslag av dissonante, brutte akkorder. Det hele fremstår litt som om Ved Buens Ende hadde vært blodfans av punkete svartmetall, eller kanskje som om Darkthrone hadde gått avant-garde rundt innspillingen av ‘Transilvanian Hunger’. Mest av alt virker det dog som om Tilintetgjort er i ferd med å finne seg sitt eget lille unike avlukke innenfor norsk ekstremmetall, hvilket gjør slippet av ‘In Death I Shall Arise’ 31. mars til en av årets mest lovende prospekter i mine øyne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Håndgemeng – «Temple of Toke»

Femminutteren «Temple of Toke» har blitt sluppet som tredje og siste smakebit på Håndgemengs kommende plate ‘Ultraritual’, som slippes på fredag. Mens forrige singel, «Cro-Magnon Vs. Neanderthal», var en relativt dynamisk og progressiv låt til Håndgemeng-materiale å være, kan nok «Temple of Toke» sies å være en forsikring om at det kanskje er låtere av det streitere slaget som kommer til å være normalen på ‘Ultraritual’.

Uansett er det også denne gangen snakk om en smakfull dose stoner-metall, og det er kanskje det mest tilbakelente og traskende vi har fått høre fra plata til nå. Den tålmodige og tunge grooven som gjennomsyrer komposisjonen er ordentlig deilig å følge, og best er det når den blir grunnstøtta i det svære og ekspansive refrenget. Jeg synes nok at Håndgemeng halter litt mer i versene fordi vokalen her blir litt vel flat og lavmælt, men det meste lover nå likevel godt for plateslippet på fredag. Vi gleder oss!

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Pyramide med Fengtenner»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Etter å ha sluppet sitt første materiale på cirka tre år, låtene «Dødsralling» og «Sønner av Satan – Døtre av Døden», slapp bandet Camelio like godt enda en låt bare én uke senere: «Pyramide med Fengtenner». Med sine fem og et halvt minutt og noe mer progressive struktur, fremstår denne som noe mer ambisiøs enn de to foregående låtene, og den er sånn sett også et tydeligere vitnesbyrd på bandets litt underlige stilistiske tilnærming.

Misforstå meg rett: Det er ikke snakk om spesielt eksperimentelle eller avant-gardistiske takter, for å si det sånn. Men på «Pyramide med Fengtenner» leker Camelio seg med elementer som i utgangspunktet kan virke ganske forskjellige på en måte som føles overraskende naturlig. Bandet markedsfører seg selv som et stoner-band, og joda, stoner-metallen ligger for så vidt godt innbakt i gitarlyden, men her gir blast-beats låta et overraskende svartmetallpreg, og akkordrekka som støtter opp under det gode refrenget er flott, streit og melodisk rockemusikk. «Pyramide med Fengetenner» er ikke noe som slår meg i bakken; låtskrivingen kunne kanskje trengt en oppstrammer, og produksjonen får trommene til å låte litt flate til tider. Men det er likevel en solid prestasjon som byr på interessante overraskelser.

Skrevet av Alexander Lange

Blodsvar – «Skinndød»

Det er bare én ting som står i tankene på Blodsvar, og det er å spille thrashmetall av en lynende aggressiv og tradisjonell sort. Dette hylles av undertegnede, ettersom jeg har en spesiell forkjærlighet for den ekstreme thrashen som Nekromantheon og tilsynelatende halvparten av innbyggerne i Chile produserer for øyeblikket. Blodsvar går kanskje ikke fullstendig ‘Rise, Vulcan Spectre’ på sin nye singel «Skinndød», men det er likevel vanskelig å ignorere potensialet som hviler i bandets tradisjonstroe crossoverthrash.

Det er strengt tatt ikke så fryktelig mye å si om «Skinndød», annet enn at dette er en låt fra et band som utvilsomt har studert sjangerens blåkopier nøye. Bandet peiser på med mitraljøseriff i hundre og helvete, og vokalen er av den brølte og illsinte sorten som de færreste virker å ha energien til å holde på med lenger. Broens melodiske koring er kanskje så-som-så, men dette glemmes i det sekundet gitarsoloens gnistrende Slayer-ismer sprayer ut av høyttaleren. «Skinndød» er rett og slett en glede av enkleste sort; en nedstrippet og eksplosiv thrash-låt fra en gjeng med et solid grep om uttrykket.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ihsahn – «Dom Andra»

Ute nå via Mnemosyne Productions/ Candlelight Records

Til slutt noterer vi oss at Ihsahn har sluppet nok en låt fra sin kommende mini-EP ‘Fascination Street Sessions’. Denne gangen er det snakk om et cover av Kent-låta «Dom Andra», der Katatonia-vokalist Jonas Renkse bidrar med røsten sin. Litt som coveret Ihsahn gjorde av A-ha-låta «Manhattan Skyline» for noen år siden, synes jeg dette coveret ligger såpass tett opp mot originalmaterialet at jeg undres litt over poenget med det. Men det er ikke å komme unna av at det er snakk om en svært solid produksjon her med sterke musikerprestasjoner i bunn. Så dersom du vil ha to nordiske metall-legender på sitt mest lettbeinte, er «Dom Andra» ikke noe dumt sted å lete.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blood Red Throne – «Latrodectus»

Det legendariske norske dødsmetallbandet Blood Red Throne feirer i år sitt 25.(!) år på den norske musikkscenen, og av den grunn slapp de nettopp en kruttsterk seiersrunde av en singel kalt «Latrodectus». «Latrodectus» er lett gjenkjennelig som en Blood Red Throne-låt, og demonstrerer samtlige av styrkene som har gjort bandet til et såpass pålitelig, truende og mektig dødsmetallisk beist over årenes løp.

Som alltid, dreier det seg om en tilgjengelig kombinasjon av 2000-tallets brutale nyvinninger og den tekniske presisjonen til dødsmetallens nyere garde. Sånn sett byr ikke «Latrodectus» på noen betydelige overraskelser, selv om broens effekt-belagte gitarer og smakfulle bass-solo gir tilstelningene et forbipasserende hint av progressiv dødsmetall. Jeg tror likevel ikke poenget med «Latrodectus» var å overraske eller innovere, men heller å feire Blood Red Throne sin standhaftige rolle i det beskjedne, norske dødsmetall-universet – og kanskje knuse noen kjever og sprenge noen trommehinner i samme slengen. Sånn sett utfører «Latrodectus» sitt oppdrag med enkelhet, i kraft av å være en dødsmetallisk klasebombe som etterlater et gapende hull i gulvet der høyttalerne pleide å stå. Gratulerer med jubileet til Blood Red Throne!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Beyond the Barricade – «A Late Night in September feat. Stian Bodi»

Beyond the Barricade er et relativt nytt metalcore-band, som så langt har sluppet en EP og en debutplate ved navn ‘Where Do We Go When There Is Nothing Left’ fra 2021. Metallurgi-redaksjonen fikk dessverre ikke nyss om denne skiva før i år, hvilket betyr at vi ikke fikk dekket den da den var aktuell. Nå har vi dog fått festet øynene godt på den lovende metalcore-banden, og vi har ingen planer om å slippe dem ut av syne med det første.

Bandets nyeste singel, «A Late Night in September», er en så sjelden ting som rendyrket andrebølges-metalcore fra et norsk band. Det intense møtet mellom hardcore og melodisk dødsmetall som førte til band som All That Remains, Killswitch Engage, Shadows Fall og fl. ved årtusenskiftet er en musikkhistorisk hendelse som ikke har blitt i overkant utforsket av norske band. Derfor er det en glede å se et kompetent band som Beyond the Barricade plukke opp stafettpinnen og løpe av gårde med den. Med seg på laget er Stian Bodi fra Blurry Face, som etter sigende har blitt et permanent medlem av bandet.

«A Late Night in September» er en effektiv og ukomplisert dose tradisjonell metalcore. Det mest særegne våpenet i arsenalet til Beyond the Barricade er trolig renvokalen til Bodi, som til tross for å bringe særpreg fremdeles trenger litt utvikling for å skli naturlig inn i bandets uttrykk. Utover dette kan det bemerkes at bandet har god kontroll over både de strukturelle og stilistiske elementene til sin utvalgte sjanger, hvilket resulterer i en dynamisk og engasjerende låt. Produksjonen hadde nok trengt litt finjustering for å tilby kruttet og definisjonen som virkelig kunne løftet musikken til nye høyder, men alt i alt er dette meget lovende saker. Anbefales for fans av tradisjonell metalcore, samt norske band som Kingseeker og Once Awake.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Luteøks – «Sekken»

Etter å ha kommet fra ingensteds og imponert undertegnede nevneverdig med to svartmetallske kruttønner av noen singler, har Luteøks nå lansert en tredje låt fra sin kommende fullengder ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Denne går under navnet «Sekken», og spiller i og for seg på mange av de samme styrkene som de to foregående, «Skjegg» og «Shaved Vengeance», og fortsetter å bygge forventningene til denne fullengderen i en positiv retning.

Så revet med som jeg ble av «Shaved Vengeance», blir jeg kanskje ikke av «Sekken». Dette er en habil og nokså proff svartmetallproduksjon, men blir kanskje en noe anonym affære rent musikalsk sett. Like fullt mestrer Luteøks håndverket godt med noen solide riff og melodier, og de tilføyer ikke minst egenart gjennom det humoristiske og parodiske preget på det hele. Jeg tror ikke du får hørt svartmetall om skittentøy noe annet sted, i alle fall, så blir det spennende å se hvordan dette preget tilføyer kvalitet til plateopplevelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Dødsralling» / «Sønner av Satan – Døtre av Døden»

Energiske Camelio har sluppet materiale for første gang siden 2020, da i form av den tosidede singelen «Dødsralling». Hovedattraksjonen her er en både oppstemt og rifftung fireminutter, som særlig imponerer med et flott og ganske storslått refreng. Det er imidlertid først og fremst gitarene som tilføyer dette preget, og jeg tror bandet kunne fått enda mer trøkk og energi ut av materiale dersom trommene trådte litt mer fram. Her ligger de noe spinkelt og lavmælt til i miksen.

Så er det nesten slik at b-siden «Sønner av Satan – Døtre av Døden» imponerer meg enda mer. Låta er en interessant mikstur, der Camelio åpner med et metallisk Alice in Chains-aktig riff før lytteren blir utsatt for en herlig og Kvelertak-aktig svartmetalleksplosjon i refrenget. Kombinasjonen fungerer overraskende godt, og sørger for en variert affære over bare noen få minutter. Og med det er det snakk om en ganske solid singelbunt fra Camelio i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

Nadir – «Tenebrae»

Fjoråret så Norges musikkindustri bli tatt på senga av den heseblesende intensiteten og rå scene-presensen til Oslo-bandet Blodkvalt. Bandet ble kreditert (av undertegnede, ikke minst) som skapere av en smått nyskapende sjangerblanding av andrebølges-svartmetall og hardcore, som i alle fall virket uten presedens i den norske musikkscenen. Nå som Nadir har gjort seg til kjenne gjennom slippet av sin nye singel «Tenebrae», kan det dog være på tide å stille spørsmål rundt hvorvidt Oslo-kvartetten faktisk var først ute med denne kombinasjonen.

Nadir kombinerte nemlig disse to musikalske stilartene allerede på EP-en ‘The Great Dying’ fra 2020. Jo, bandet er ikke like rendyrket i sin sammensmelting som Blodkvalt, men om du tar en kjapp tur innom låta «Thrishul» fra nevnte EP vil du finne slående likheter mellom måten de to bandene angriper uttrykket på. Nadir er dog et mer flerhodet beist enn sine kumpaner fra Oslo, og rører i tillegg inn mengder av punkete dødsmetall i sitt allerede eksplosive black/core-oppkok.

Produksjonen på bandets nyeste singel er en stor oppgradering fra ‘The Great Dying’. Der EP-en låt skåldende het men rensket for bassfrekvenser, er «Tenebrae» het fra topp til bunn. Gitarene låter aldeles massive, med en smuldrende, sprakende og fet tone som fremhever bandets dødsmetalliske kredens. Den Martin Van Drunen-aktige brølingen til bandets vokalist hjelper definitivt også på denne fronten, i tillegg til at de fungerer utmerket over broens dødstette crossover/thrash-riff. Innslag av kimende toner og avslutningens rituelle glød tilfører låta til og med et skjær av okkult svartmetall, så det råder ingen tvil om at bandets kommende debut ‘Extinction Rituals’ kommer til å bli en høyst interessant hendelse i norsk musikkliv. «Tenebrae» bevitner et band med et særegent perspektiv på norsk undergrunnsmetall, og skaper høye forventninger til Nadirs kommende debutskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Astralplane – «Burning Time»

Jeg kom tilfeldigvis over Astralplane da jeg så en Facebook-annonse for deres konsert på Brewgata i Oslo på lørdag, og fikk spenningen pirret av at de nylig hadde sluppet en ni minutters kjempe ved navn «Burning Time». Dette er rett og slett en ganske så herlig låt, der finfølelsen i denne brødretrioens samspill bidrar til en svært behagelig lytteropplevelse.

At Astralplane ikke har kommet Metallurgi for øret gjennom vår vanlige kilde Encyclopedia Metallum er nok ikke så rart, da dette bandet nok ligger langt tettere opp mot litt tyngre rockeuttrykk enn umiskjennelig metall. De tunge og grovkornede elementene i musikken synes jeg likevel gjør «Burning Time» til et naturlig emne for en metallblogg. Her blir god, gammeldags stoner-rock behandla med en tålmodighet a la Earth, og Astralplane har såpass god pacing og tak på riffhåndverket at det aldri blir kjedelig på tross av seigheten i denne låta. Så får også noen helt herlige og nærmest aggressive gitarleads tre inn midt i låta. Men dette er først og fremst en skikkelig deilig låt.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mork – «Bortgang»

Morks ‘Katedralen’ var et av de store høydepunktene innenfor norsk svartmetall anno 2021, og etter at kuriositets-EP’en ‘Den Svevende Festning’ kom ut i fjor høst, er det nå endelig tid for å glede seg til en ny fullengder fra Thomas Eriksen og co. Plata heter ‘Dypet’, den lanseres den 24. mars, og første singel ut er «Bortgang».

Om Behemoths slager «Bartzabel» kan gå under betegnelsen «black metal ballad«, kan sannsynligvis «Bortgang» det også. Dette er en seig og treig låt, med enkelt trommespill, langstrukne vers og gråtende, blendende og Drudkh-aktige gitarer innimellom. Jeg aner også noen litt råere kanter i produksjonen enn det vi fikk høre på ‘Katedralen’.

Til en viss grad fungerer oppskriften. Hovedtemaet er sterkt, og Mork byr også på noen flotte melodier litt uti låta. Likevel synes jeg ikke denne låta bærer bud om at ‘Dypet’ vil nå de høydepunktene ‘Katedralen’ sto for. «Bortgang» er rett og slett litt for lang i mine ører, og jeg synes heller ikke miksen helt tilfredsstiller særlig versenes potensiale til å låte så mektige som de kanskje burde – mye på grunn av litt lavmælte trommer. I den grad «Bortgang» er tiltenkt en spesiell rolle på et album som også inneholder mer intense strekk (noe vi nok kan anta), kan den imidlertid komme svært godt ut på ‘Dypet’. Det gjenstår å se.

Skrevet av Alexander Lange

Stargazer – «Heartbroken»

Feite, fine og doom-metallske oktavakkorder sauses inn i en klassisk powerballade-gryte på Stargazers nyeste singel «Heartbroken». Blandingen er tilfredsstillende og vellykket, og samspillet mellom den mektige riffinga og de melodiske og emosjonelle strekkene i denne låta får meg til å anta at vi har å gjøre med et av de største og mest storslåtte låtene på bandets kommende fullengder ‘Life Will Never Be the Same’.

Kapasitetene til vokalist Tore André Helgemo kommer også særlig godt frem på «Heartbroken», og går inn i en solid rekke av musikerprestasjoner. Så må det sies at det er snakk om ganske så typisk melodisk hard rock og tungmetall her, og at det som serveres er spekket med klisjéer. De behandles imidlertid med stor respekt, og den profesjonelle utførelsen og produksjonen gjør at man likevel kan forvente en prestasjon som står støtt på egne bein når plata lanseres den 3. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Maktkamp – «Autosapiens»

Den første singelen fra Maktkamps kommende plate ‘Caps Lock Woke Rock’, «Tastaturkriger», var på alle måter en underholdende og tilfredsstillende kraftplugg. Likevel etterlot den meg spørsmålet om låta virkelig innevarsla den stilmessige utviklingen bandet mente plata skulle stå for, som skulle innebære et steg nærmere et mer utpreget rockeuttrykk. Den nye singelen «Autosapiens» gjør imidlertid susen også i så måte, og er i mine ører et av Maktkamps friskeste låter.

Ulmende synther og en flott melodisk introdusksjon sparker i gang denne låta, før bandet etter hvert slipper løs det herlige og kraftige hovedtemaet som groover usedvanlig godt. Et antemisk, solid og allsangvennlig refreng er som vanlig på plass, men denne gangen er dette egentlig noe av det eneste som sender direkte assossiasjoner til det som har vært Maktkamps mest åpenbare inspirasjonskilde: Kvelertak. Med andre ord kommer bandet her lengre enn før i retning av et mer egenartet uttrykk. Og så bra det låter, da, selv om diskanten tidvis skjærer litt vel mye gjennom hodetelefonene.

Skrevet av Alexander Lange

Phantom Fire – «Pentagram»

Durende akkorder, lekende bass og steile grooves møter oss i det vi trykker play på «Pentagram», den trolig siste singelen før slippet av Phantom Fires andreskive tidlig i mars. Der de tidligere singlene fra ‘Eminente Lucifer Libertad’ befant seg midt i speed/svartpunk-smørøyet, er «Pentagram» et langt mer mystisk beist. Ja, du finner strekk med rødglødende svartmetall også her, men mesteparten av låtas seks minutter går med til en gradvis kollapsende, okkult doom-outro som ikke hadde vært malplassert på Messerchmitts ‘Oh Death’ fra 2021.

Sånn sett kan låta minne mye om de mer utpregede eksperimentene som krevde mye av spilletiden på Phantom Fires debutskive fra samme år, ‘The Bust of Beelzebub’. Jeg synes derimot «Pentagram» fungerer langt bedre enn disse, ettersom den smelter sammen de eksperimentelle impulsene og bandets kjernemetaller i større grad enn enten-eller-låtene som fylte debutskiva. Som singel kan «Pentagram kritiseres for å holde liv i det durende doom-riffet i overkant lenge, men i kontekst av ‘Eminente Lucifer Libertad’ er jeg temmelig sikker på at det kommer til å funke, ettersom dette er låta som avslutter skiva. Dersom den holder samme nivået som de tre singlene som har blitt utgitt i forkant, er det god grunn til å ha høye forventninger til den nye skiva til Phantom Fire.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Forfall»

Slaamaskin er et selverklært «kraftorkester» fra Bergen som spiller noe de selv har kalt for «Skittensakral ballerock med solide kantspark av pønk og metall». Merittene til dette svært lite brukte sjangerbegrepet skal jeg ikke forsøke å bekrefte, men det gir definitivt en viss pekepinn i forhold til kvintettens sjangerblandende rock/metall.

Dersom «Forfall» er den første låta av Slaamaskin du hører, vil du det første minuttet trolig gi deg inntrykket av at du har med et metallisk hardcore-band å gjøre. Beatdown-hardcorens rytmikk kan sies å utgjøre låtas grunnvoll i dette åpningsstrekket, og den brølte gjengvokalen forsterker dette inntrykket betydelig. Refrenget skjener dog kraftig inn i et ren-sunget, alternativt metall-territorium, og gjennom resten av låta fortsetter denne sjangermessige pendelen å svinge frem og tilbake. Når det kommer til det tekslige, dreier låta seg om en type grå og overhengende apati som jeg har liten tvil om at flertallet av oss vil kunne kjenne seg igjen i. «Forfall» er en solid introduksjonslåt for nye lyttere, selv om de lite distinkte riffene og den noe anstrengte ren-vokalen gjør at det ikke blir fullstendig home-run for undertegnede. Fans av moderne metal/hardcore-krysninger gjør likevel lurt i å sjekke ut Slaamaskins nye singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

The Big Rip – «Gravedigger»

The Big Rip er en stoner rock-kvartett fra Porsgrunn med kun to låter til sitt navn så langt. Debutsingelen «Evil Eye» gikk bloggen hus forbi i fjor, men takket være de elskede metall-arkiver fikk vi nylig nyss om bandets nyeste singel «Gravedigger». På «Gravedigger» presenterer gjengen fra Porsgrunn en Vaterland-klar stoner-variant preget av dynamiske utsving mellom tårnende riff og psykedeliske ekskursjoner.

Foruten å være i besittelse av et av de beste kosmiske stoner rock-bandnavnene gjennom tidene, besitter The Big Rip også et sound som hevder seg ganske godt blant norske praktikanter innenfor sjangeren. Det knusende åpningsriffet hadde funnet seg godt til rette på Kal-Els bugnende gitar-bankett ‘Dark Majesty’ fra 2021, mens de mer bluesy, effektbelagte gitarene som kommer inn rundt ett minutters-merket hadde passet bedre inn på Jointhuggers ‘Surrounded by Vultures’ fra samme år. En ytterligere puslespillbrikke i bandets sound er den mer rock-lenende vokalen, som mest av alt sender tankene i retning band som Kryptograf og Witchcraft.

«Gravedigger» er en av de fetere enkeltstående stoner-låtene som har blitt produsert av et norsk band i løpet av de siste par åra. Sleep-riffet som blir introdusert av bassen ved låtas åpning er rett og slett dritfett, og effektene som sveiper gjennom lydbildet på samme tid gir assosiasjoner til den kosmologiske teorien som har gitt bandet deres navn. Kle det hele i en produksjon som fremhever bandets brede teksturpalett, og du sitter igjen med en soleklar suksess. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Frostbitt – «Cyber Walk»

Sjekk også ut «Cyber Walk», den nyeste singelen til det blytunge, nu-metal-påvirkede djent-bandet Frostbitt fra Drammen. Låta ble opprinnelig utgitt på skiva ‘MACHINE DESTROY’ fra januar, en skive bloggen dessverre ikke har fått vite om før helt nylig. Vi prøver å finne finne plass i timeplanen til å skvise ut en omtale om skiva, men i mellomtiden kan jeg anbefale folk å bruke litt tid til å høre på skiva selv. Det er nemlig snakk om djent med både Fractalize-aktig tyngde og en effekt-bruk på nivå med Greg Kubacki fra Car Bomb; hvilket vil si den beste djenten! Ta en lytt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sublime Eyes – «Victims from the Grave», «Mørket (feat. Oliver «Ol» Drake)», «Controlled by Fear«

Stavangers-bandet Sublime Eyes har i all hemmelighet klart å snike hele tre singler forbi Metallurgi-redaksjonen i 2023; en bragd som strengt tatt ikke burde være mulig for et band av deres størrelse og renommé. En meget bakvendt og skurkete måte å unngå å si at vi fucka opp på, ja visst, men det får duge denne gangen.

Nå har vi dog endelig blitt oppmerksom på låtene, og det er min glede å kunne erklære at Sublime fremdeles leverer bunntung, melodisk og variert melo-death på sine nye singler. «Victims from the Grave» er kanskje den mest typiske av de tre låtene, men er spekket med tekniske eskapader og brølte melodier i tillegg til en ryggrad bestående av klassisk, melodisk dødsmetall.

Andresingelen «Mørket» er den mest interessante av låtene for min egen del, mye takket være den noe eventyrlige og mørke atmosfæren kaster en bekmørk skygge over gitarenes ruvende riff. «Controlled by Fear» drar til slutt med seg lytteren inn i mer tekniske og melodiske territorier som mest av alt minner meg om Slugdge, men bandet passer på å fylle groove-knoten ved å slenge inn en rekke Lamb of God-aktige riff, samt et vaskeekte metallisk hardcore-parti mot slutten.

Alt i alt synes jeg det virker som at Sublime Eyes er i god form på sitt nye materiale, selv om jeg kanskje savner det lille ekstra som skal til for å pushe låtene fra sterke til fabelaktige. Kanskje er denne x-faktoren å finne på bandets nye EP ‘From Light unto Darkness’, som slippes 14. februar via Rob Mules Records.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nagirčalmmiid – «Down to the Bone»

Nagirčalmmiid fra Trøndelag er blant de aller mest interessante metallbandene som kommer fra den yngre generasjonen av norske musikere. De gjorde seg bemerket gjennom sin selvtitulerte debut-EP i 2020, og slapp låta «Down to the Bone» nå den 6. februar. Valget av lanseringsdato tør jeg gjette på at neppe er tilfeldig, gitt bandets samiske røtter.

«Down to the Bone» åpner kanskje med et litt vel simplistisk og tamt riff. Låta går imidlertid fullstendig av hengslene deretter, og ruller ut et usedvanlig hardt og knusende versparti som med sin kompromissløse gitarriffing og trommespill bør kunne tilfredsstille enhver tørst etter potent death/doom-musikk. Vokalprestasjonen er i tillegg såpass brutal og voldsom at den minner ganske så mye om det Barney Greenway i Napalm Death evner å oppdrive. Så blir det bare enda bedre når en blast-beat legges over det hele mot slutten. «Down to the Bone» er rett og slett en særdeles deilig og brutal låt.

Skrevet av Alexander Lange

Rosa Faenskap – «Skjør»

Rosa Faenskap ble en aldri så liten snakkis i fjor da de som fortsatt ukjent band plutselig fikk opptre på Øya-festivalen. Trioen hadde ikke en gang rukket å slippe sin første singel da de for første gang hørte fra festivalbookingen, som nok ante at det var snakk om et band med et ganske spesielt eksistensgrunnlag – i hvert fall innenfor svartmetallen. Rosa Faenskap omtaler musikken sin som både en kjærlighetserklæring og en krigserklæring mot sjangeren, og fremstår som noe ganske unikt ved å kle den inn i en tematikk som dreier seg om å være skeiv i dagens kapitalistiske samfunn.

Musikalsk sett har vi med et band å gjøre som nok minner mye om diverse amerikanske påfunn innenfor svartmetallen det siste tiåret, der elementer fra post-rock, shoegaze og hardcore punk får spille en ganske stor rolle i musikken. Særlig mye minner det om Deafheaven, og jeg får også assossiasjoner til nederlandske An Autumn for Crippled Children. Det er snakk om en lidenskapsfølelse, et sinne og en energi som minner mye om det man ellers finner innenfor svartmetallen, men det pakkes altså inn i en ganske annerledes finish der det følelsesmessige aspektet ligger langt lenger i forgrunnen.

På sin nye låt, «Skjør», mestrer Rosa Faenskap dette formatet godt. Om den ni minutter lange «Aldri» nok var en noe mer utpreget post-black metal-låt, er denne fireminutteren nok i større grad en god dose post-hardcore der en pønksk energi er noe mer toneangivende. Vi får imidlertid servert noen blendende og vakre post-black metal-utblåsninger gjennom det stadig tilbakevendende hovedtemaet. Ellers synes jeg trioen opprettholder et særdeles godt momentum hele låta gjennom, og det er også bare å ta av seg hatten for en svært god vokalprestasjon. Musikken i seg selv ligger nok ganske tett opp mot inspirasjonskildene, men låtteksten og det faktum at den er på norsk gjør at Rosa Faenskap likevel skiller seg en del ut. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

What the Five Fingers Said to the Face – «Helix», «Blackspiraldance»

What the Five Fingers Said to the Face (heretter kalt WTFFSTTF), eksisterer som en mystisk entitet på utkanten av den norske metallscenen. Guttas mildt sagt esoteriske Spotify-biografi hinter til at bandet har andre aspirasjoner enn å ende opp på spillelister dedikert til styrketrening og grillfester, og det samme gjør musikken deres, som generelt sett er temmelig vanskelig å sette merkelapp på. Er det post-death metal fra et hardcore-perspektiv? Eller kanskje spastisk hardcore/sludge som er så tungt at det skjener over i dødsmetallens kjørefil? Nøyaktig hva det gir mening å kalle bandets musikk er vanskelig å anslå på dette tidspunktet.

Det er dog liten tvil om at bandet begynner å nærme seg noe temmelig unikt og spennende innenfor norsk metall/-core. De sludgy riffene, kombinert med den moderne og kjølige produksjonen, skaper en følelse av å være i nærvær av noe stort, ukjent og mektig. Kanskje er det de mystiske entitetene som nevnes i bandets bio, eller kanskje er det bare effekten av en produksjon som bader låtas golde, rytmiske landskap i et kaldt, umenneskelig skjær av blått.

Der forbindelsene til metall-sjangeren er relativt klare på «Helix», trekker «Blackspiraldance» seg lenger unna sjangerens velkjente trakter. Fra en åpnings-atmosfære som peker i retning støyrock og generell industriell dystopi, kommer bandet knusende inn med et hardcore-påvirket sound som sender tankene til band som Knocked Loose og Daughters. WTFFSTTF virker å være et band som lar seg fascinere av det ukjente, og det samme opplever jeg når jeg prøver å pusle sammen nøyaktig hva det er bandet har fått til på sine nye singler. For øyeblikket unnslipper den siste biten i puslespillet mine veivende hender, så det skal bli spennende å se om jeg blir klokere på det når bandets nye skive ‘Endless’ slippes rundt slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Håndgemeng – «Cro-Magnon Vs Neanderthal»

Andre låt fra Håndgemengs kommende fullengder ‘Ultraritual’ er herved sluppet, og er en noe lenger og mer dynamisk sak enn førstesingelen «The Astronomer». «Cro-Magnon Vs Neanderthal» byr på seks ganske varierte minutter, der Håndgemeng skifter elegant og effektivt mellom rockeorienterte riffpartier og luftigere, åpnere strekk der trommene får groove fint og gitarene får male lydbildet blant annet med noen lekre delay-toner som fyker som soniske prosjektiler ut av høyttalerne.

Også slutten av låta løser Håndgemeng godt, der de får skrudd opp både driv og intensitet og sånn sett får på plass en kraftfull og fin avslutning. Jeg synes allerede mye lovet godt da bandet slapp «The Astronomer», men «Cro-Magnon Vs Neanderthal» imponerer meg ytterligere, og innevarsler mer variasjon enn førstesingelen. ‘Ultraritual’ slippes den 10. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Søstre – «Kausalitet»

Søstre har allerede sluppet en solid håndfull singler fra sin kommende debutplate, men før «Kausalitet» landa, hadde disse dessverre gått oss hus forbi. Hellet i uhellet er imidlertid at vi da fikk ganske mye godt å bite i, da alt tyder på at vi har en ganske så sterk skive i vente.

Litt på samme måte som Maktkamps plate ‘I Affekt’ fra i fjor, ligger Søstres musikalske uttrykk nokså tett opp mot Rogalands store black’n’roll-stolthet Kvelertak. Altså er det snakk om metallisk, melodisk hardcore punk med et ganske tydelig nikk mot svartmetallen. En helt distinkt egenart mangler kanskje sånn sett i musikken, og i Søstres tilfelle ser dette snarere ut til å formidles effektivt gjennom det visuelle. Som de forrige singlene er imidlertid «Kausalitet» uansett en herlig låt der Søstre får presset svært mye godt ut av grunnformlene. Bandet starter i et ganske hektisk hjørne med hurtig gitarriffing og d-beat-trommeslageri, men drar ned tempoet noe etter hvert, og gjør en strålende jobb med å få låta til å åpne seg og bli mer melodisk og storslått mot slutten. Det gjør at «Kausalitet» føles som en aldri så liten reise.

Skrevet av Alexander Lange

Unholy Craft – «Naar All Tid er Omme»

Unholy Craft er det andre prosjektet til «Peregrinus» fra Solus Grief, som for bloggens lesere vil være kjent fra sist desember, da debutskiva ‘With a Last Exhale’ landet en plass på lista vår over de beste norske metallplatene fra 2022. Den anonyme svartmetallmusikeren er tydeligvis inne i en inspirert periode, ettersom den nylig annonserte andreskiva til Unholy Craft blir den andre full-lengderen musikeren har gitt ut på bare fire måneder.

Der Solus Grief farer med langstrakt, atmosfærisk og tidvis nesten post-punk-påvirket svatmetall, spiller Unholy Craft svarmetall av den mer gnistrende og intense typen. Felles for begge prosjektene er at de bevarer en slags rå svartmetall-estetikk til tross for sine åpenbare låtskriver-ambisjoner, hvilket gir en pussig følelse av kognitiv dissonans dersom du er vant til å skille disse to fenomenene fra hverandre. Effekten er litt som å høre et rått svartmetallband som har blitt reddet ut fra tåken, eller kanskje Kvad med hakket mer sparsommelige støyfiltre på vokalen.

Det fungerer i alle fall temmelig godt. «Naar All Tid er Omme» er ingen åpenbaring på linje med det beste materialet fra ‘With a Last Exhale’, men så har låta tross alt under halvparten av spilletiden til de korteste låtene på den skiva å boltre seg på. Progresjonen fra åpningens sydende flammehav til avslutningens ulmende meditasjon er svært effektiv; som at singelcoverets brennende storby langsomt reduseres til en forkullet haug av sort treverk. Alt i alt er det ingenting som sjokkerer eller i overkant forlyster på Unholy Crafts nye singel, men jeg stoler nok på prosjektets bakmann til å forvente store ting fra skiva uansett.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tulus – «Bloddråpesvermer»

De første par singlene fra Tulus sin kommende skive, ‘Fandens Kall’, bar tydelig preg av å være skapt av det samme personellet som sto bak Kholds ‘Svartsyn’ fra i fjor. Den drivende og robuste black’n’rollen til «Isråk» og «Snømyrkre» hadde ikke føltes malplassert ut på ‘Svartsyn’, og personlig savnet jeg en tydelig markør som kunne skille det ene prosjektet fra det andre. På den tredje – og trolig siste – singelen «Bloddråpesvermer», kommer denne markøren endelig til syne.

Stikkordene er Ulvers ‘Bergtatt’ og Gjendøds ‘I Utakt med Verden’; eller nærmere sagt den følelsen av å vandre mellom skogkledde åser i nattemørket som de to skivene vekker hos lytteren. Tulus har aldri vært fremmede for å inkludere klimprende kassegitar eller annen tilleggs-instrumentering i musikken sin, men på «Bloddråpesvermer» står disse elementene frem som låtas livgivende kraft. Ja, den piskende og isnende svartmetallen som åpner showet er en forfriskende avstikker fra bandets sedvanlige middel-tempo, men selv dette strekket hadde ikke vært halvparten så effektivt som det er uten låtas eventyrlige, akustiske utsving. Tulus fremstår på «Bloddråpesvermer» som det varme og nasjonalromantiske fjeset bak Kholds kjølige og dramatiske maske; en kontrast jeg håper blir gjort enda tydeligere på ‘Fandens Kall’ når den slippes senere rundt midten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Avertia – «In the Dark Night (Live at Jernverket 2022)»

Svartmetallprosjektet Avertia skal snart slippe opptak fra sin akustiske konsert på Aye Aye Club i Oslo på tampen av fjoråret, der Jernverket feiret tiårsjubileum og bandene Ved Buens Ende og Abhorration også spilte. Låta «Into the Dark Night» var en av låtene som ble spilt her, og i tillegg til å være første smakebit fra akkurat denne live-opptredenen, kan det se ut som at dette opptaket er den første versjonen av denne låta verden får høre noensinne. Om den sammen med låta «Decay», som ble sluppet rett før jul i fjor, blir å finne på Avertias neste fullengder i en eller annen form, gjenstår å se.

Slik den utspiller seg her, er i alle fall «Into the Dark Night» en fin og lettbeint låt som kanskje vil falle aller mest i smak hos mange av våre venner som ikke hører på så mye på metall. Dette er en tre minutter lang og passe kraftfull folkrock-ballade, der det mest metallske kanskje er en og annen Agallochsk vibbe. Velfungerende nok er det i alle fall på tross av noen nokså sure gitarer i begynnelsen, men det hadde definitivt vært kult om låta hadde fått litt mer kjøtt på beinet i en studio-utgivelse senere. Enn så lenge kan vi i alle fall vente i spenning på tre låter til fra denne opptredenen.

Skrevet av Alexander Lange

Tilintetgjort – «Mercurial»

Tilintetgjort er et relativt nytt, selverklært avantgardistisk svartmetallband bestående av medlemmer fra bl.a. Den Saakaldte, Urarv, Troll og Curse. Etter å ha saumfart nettet etter informasjon om prosjektet, ble det meg smertelig klart at fjorårets demo-liste fra Metallurgi trolig er mangelfull. Tilintetgjort slapp nemlig en demoutgivelse på kassett i fjor som gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, og basert på bandets medlemsstand har jeg ingen tvil om at utgivelsen var verdt sin vekt i svart gull. Denne mistanken forsterkes av «Mercurial», den første singelen fra bandets kommende debutskive ‘In Death I Shall Arise’.

Førstereaksjonen min på «Mercurial» minner mye om den første reaksjonen jeg hadde på singlene til Impugner i fjor: «jævlig bra musikalsk håndverk, men hva er det de prøver å få til med miksen??». Nå viste det seg at Impugner visste nøyaktig hva de prøvde å få til med den garasje-aktige miksen sin, og ‘Advent of the Wretched’ endte følgelig opp med å lande en velfortjent plass på årets toppliste. Akkurat som i fjor, skriker nå instinktene mine til meg at jeg må rakke ned på den spinkle og tørre øvingstape-produksjonen som rammer inn Tilintetgjorts nye singel. Lærdommen fra i fjor gjør dog at jeg nøler med dette, i påvente av å se hva den uortodokse produksjonsstilen tilfører musikken i kontekst av den fulle utgivelsen.

Basert på den forseggjorte visuelle presentasjonen og det musikalske innholdet den skjuler, er det nemlig liten tvil om at Tilintetgjort vet hva de holder på med. Summende, folketonale gitarer veves til et yrende, flerstemt kor; et kor som prøver sitt bitreste å kvele og begrave stemmen til bandets vokalist «Svik». Det låter både komplekst og ornamentert, skrøpelig og sammenrast på en gang – litt som om Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ ble dratt skrikende og sprellende ned i en støvete kjeller for å møte Impugners ‘Advent of the Wretched’ til nevekamp. Spesielt de ulmende, forstyrrede harmoniene som pulserer gjennom låtas bro gjør inntrykk, i tillegg til at de balanserer ut den pistrete manien som utspiller seg på resten av låta. Tilintetgjort har presentert et fascinerende, uferdig puslespill på «Mercurial», og jeg ser umåtelig frem til avsløringen av helheten når ‘In Death I Shall Arise’ slippes i mars.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Luteøks – «Shaved Vengeance»

Det uhøytidelige, men vel så musikalsk potente svartmetallbandet Luteøks imponerte meg i forrige uke med sin første singel noensinne: «Skjegg». På fredag slapp bandet like godt en låt til ved navn «Shaved Vengeance», som skal avslutte fullengderen ‘Barely True Norwegian Black Metal’ som kommer om en måneds tid. Denne låta er enda bedre enn «Skjegg», og den har mesteparten av skylda for at jeg nå har høye forventninger til denne skiva.

Luteøks går her rett på sak med et flott, melodisk og regelrett catchy hovedtema med et herlig folketonalt preg, før låta utsettes for en aldri så liten symfonisk svartmetalleksplosjon. Når vokalen kommer inn, blir det med ett klart for meg: «Shaved Vengeance» høres ut som resultatet av et hypotetisk scenario der Borknagar gir alt og endog har stjålet noe krydder fra den kreative prosessen som ledet opp til Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’.

Særlig i løpet av de tre første minuttene fortoner dette resultatet seg som strålende. Etter dette aner jeg noen tendenser til overtenning, så vi får se om opptakten resten av det kommende albumet står for rettferdiggjør dette. Til da gleder jeg meg uansett over at det er mye som tyder på at Luteøks vil stå for en stor positiv overraskelse innenfor norsk metall i år.

Skrevet av Alexander Lange

Forcefed Horsehead – «Every Death You Take»

Forcefed Horsehead er endelig tilbake på lanseringsfronten etter de tre singelslippene de slo fra seg i 2018. Låta «Every Death You Take» varer ikke lengre enn to og et halvt minutt, men like fullt lanseres den i påvente av noe større, da den kommer til å være en del av fullengderen ‘Monoceros’ som vi får anta at lander i løpet av året.

«Every Death You Take» er på alle måter en sterk oppladning, og tyder på at Forcefed Horsehead har fått en overhaling både uttrykks- og produksjonsmessig. Bandets herlige blanding av hardcore punk og death metal bærer preg av å være ytterligere finslipt på denne låta, og det hele låter særdeles tjukt, fint og brutalt. Her er det snakk om en kort og potent dose d-beat-ekstremmetall, og fans av band som Converge og Black Breath har utvilsomt fått noe godt å bite i. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Forest Dweller»

Lanseringen av Enslaveds neste plate ‘Heimdal’ er bare en snau måned unna, og bandet har med den nye singelen «Forest Dweller» nå sørget for at vi allerede kan høre på fire av albumets syv låter. Som de andre låtene som er sluppet fra plata – «Caravans from the Outer Worlds», «Kingdom» og «Congelia» – synes jeg denne nye låta tyder på at ‘Heimdal’ vil preges av en forsiktig videreutvikling av en retning Enslaved har ligget på i alle fall siden 2012s ‘RIITIIR’. Her er de progressive ekstremmetallelementene langt mer dominerende enn de svartmetallske, og synther og noen underlige og kule (a)tonale grep gjør det hele litt mer spennende.

«Forest Dweller» åpner med et voldsomt, stort og fint hovedtema, før et langt og rolig versstrekk kjøler ned i påvente av noen langt mer intense partier. Disse avløses av et tilsvarende outro-vers først flere minutter etterpå. Strukturelt fungerer låta utmerket, og den kaotiske hoveddelen ligger i et herlig og dynamisk høyspenn som nærmest føles litt uforutsigbart. Det gjør at «Forest Dweller» er en låt jeg også gleder meg til å høre i albumsammenheng. Samtidig tilføyer den lite nytt i forhold til det vi har hørt av Enslaved tidligere, og som jeg også skrev da jeg tok for meg «Congelia», frykter jeg at bandet kanskje blir litt for lite eventyrlystne over det hele. Men vi får se. Det er god grunn til å glede seg uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Håndgemeng – «The Astronomer»

Etter å ha sluppet EP’ene ‘Motorcycle Death Cult’ og ‘Grim Riffer’ i henholdsvis 2019 og 2020, er østlendingene i Håndgemeng endelig klare med sin første plate den 10. mars: ‘Ultraritual’. Førstesingelen «The Astronomer» ble sluppet forrige uke, og bygger forventningene med et nokså forrykende stykke hardcore-aktig stoner metal som handler om et utenomjordisk vesen som nekter å avslutte sin hvileløse ferd gjennom verdensrommet.

Håndgemeng fanger oppmerksomheten min øyeblikkelig her ved hjelp av et enkelt, velfungerende og ganske så fengende hovedtema. Vokalist Martin Wennberg gjør deretter en utmerket jobb med å introdusere bandets hardere sider med sin autentiske og skitne gaulevokal, og bandet leverer i det hele tatt også en sterk prestasjon videre med både tyngde og driv bakt inn i lydbildet. Ikke tro at Håndgemeng peker i så mange nye og spennende retninger sjangeren ikke har vist oss tidligere, og jeg synes ikke alltid sammenvevingen av instrumentene er helt god i produksjonen – for eksempel drukner hovedtemaet litt under noen svært dominerende og feite akkorder utover i låta. Men i alt lover mye godt for ‘Ultraritual’ – særlig fordi Håndgemeng evner å gjøre det hele ganske så catchy uten å miste det tunge og harde på veien.

Skrevet av Alexander Lange

Luteøks – «Skjegg»

Både ord og bilder på Luteøks sin Spotify-side kan tyde – nei, tyder! – på at det er snakk om et fjollete og useriøst band. Og låta «Skjegg» legger ikke nødvendigvis lokk på at dette er et band som ikke tar seg selv så veldig seriøst. Men like fullt hører jeg habil svartmetall med flere segmenter som jeg tror kunne sklidd rett inn på en utgivelse av et band som gjør det stikk motsatte. «Skjegg» er en sterk og steintøff uhøytidelighet.

Særlig er det melodiske hovedtemaet et ordentlig fint og ondskapsfullt høydepunkt, og det stratosfæriske klimakset som munner ut i en flott gitarsolo leverer også varene. Videre er det Immortal-aktige drivet i versene og refrengene med på å holde interessen oppe. Om dette er en del av en kommende plate eller noe i den duren vet jeg ikke, men det hadde vært kult. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Phantom Fire – «Mara»

Phantom Fires rekke av dødelig potente speed/svartpunk-singler fortsetter med «Mara», andresingelen fra bandets kommende skive ‘Eminente Lucifer Libertad’. I denne omgang er det dog snakk om en låt vi kjenner fra tidligere, ettersom «Mara» først ble utgitt på bandets debut-demo ‘Return of the Goat’ i 2021. På demoen slet låta med å måle seg med tittelsporets forrykende speed/blackthrash, men ingen slike problemer vil trolig melde seg når låta dukker opp i kontekst av den fulle skiva neste måned.

Den nyinnspilte versjonen av «Mara» er nemlig et åpenbart overlegent produkt i forhold til originalsporet. Den noe retningsløse bassvandringen på originalen har nå blitt pusset ned til durende motorikk kun aksentuert av et enkelt motiv, men kombinert med låtas drivende punk og kraftige produksjon virker det uhyre effektivt. Bandets fartsglade rennesteins-mentalitet er selvfølgelig fullstendig bevart, og man kan praktisk talt lukte lær og kjenne øl-klisset under skosålene når man hører på Phantom Fires nyeste singel. Legg til et utall tumlende trommebrekk og en glefsende og skjødesløs vokalprestasjon, og du sitter igjen med nok en uslåelig singel fra Norges mest lovende fartsmetall/svartpunk-prosjekt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Connect the Circle – «Nøkken»

Drammens-bandet Connect the Circle leverte med fjorårets ‘Mother of Evil’ en progmetall-plate som inneholdt både ruvende topper og mindre spektakulære bølgedaler. Etter et år med radio-stillhet er det de ruvende toppene som ligger mest tilgjengelig i minnet, og dermed begynner også higenen etter nytt materiale å melde seg. Timingen er dermed god for annonseringen av bandets tredjeskive ‘Blinded by the Violence’, som etter sigende slippes allerede i februar.

Førstesingelen «Nøkken» byr på en gjenfortelling av det velkjente folkeeventyret via hardtslående og tilgjengelig progmetall. Der mye av materialet på ‘Mother of Evil’ lot seg farge av tyngre, mer moderne retninger innenfor undersjangeren, er Connect the Circles nyeste singel en mer eller mindre klassisk progmetallisk konstruksjon. Stampende, folketonale vers leder inn i valsende, romantiske refrenger; det hele et bakteppe for Arild Fevangs robuste vokalprestasjon. Det at teksten er på norsk – samt bandets fokus på historiefortelling – sender tankene i retning Shadowlands ‘Frozen in Time’ fra 2022, samtidig som Connect the Circle åpenbart angriper musikken fra et mer progmetallisk ståsted. Connect the Circle leverer effektiv prog badet i skoglig mystikk på sin nyeste singel «Nøkken».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Ihsahn – «Contorted Monuments»

«Contorted Monuments» er et av låtene fra den kommende, lille EP’en ‘Fascination Street Sessions’. Dette er et prosjekt Ihsahn, som ellers er kjent som frontfigur, gitarist og vokalist i Emperor, har kokt opp sammen med den svenske produsentguruen Jens Bogren, og lanseres den 24. mars.

Ut fra denne låta å dømme er det lite oppsiktsvekkende Ihsahn-materiale vi har i vente. Låta opererer med en hårfin og velfungerende balansegang mellom Ihsahns hardere og mer ekstremmetallske sider og de mer rocka og lette tendensene som i større grad har vært til stede siden ‘Das Seelenbrechen’ kom ut i 2013. Det ukompliserte hovedriffet holder oppe et fint momentum når det stadig popper inn, og noen stilige innslag av synth gir låta et ekstra lag av mørke de gir clean-gitarmelodien fin drahjelp. Om clean-vokalpartiet blir noe tannløst og trekker litt ned, vil jeg si at dette er en solid nok prestasjon fra Ihsahn – om han så slår meg som litt vel lite eventyrlysten.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Subway Anthem»

Norges ledende metalcore-crew Atena er i ferd med å gire opp. Nøyaktig hva de girer opp til har vi ikke blitt gitt beskjed om ennå, men det er temmelig nærliggende å anta at en skive er på vei. «Slip Away» fra november var en eksplosiv men intim singel som er gjennomsyret av kommersielle kvaliteter – på mange måter en av bandets mest appellerende enkeltstående låter for min egen del. «Subway Anthem» mangler kanskje litt av det ubestridelige hit-potensialet som preget forgjengeren, men dette betyr ikke at låta er noe annet enn nok en effektiv kruttsalve fra Oslo-kvartetten.

Det er langt mykere teksturer som venter oss i det vi trykker «play» på «Subway Anthem» enn hos forgjengeren, men låtas melankolske åpning faser fort over i bandets velkjente, tårnende metalcore. Som med mye annen kommersiell -core musikk på 20-tallet kan man ikke unngå å få assosiasjoner til Bring Me the Horizon, hvor perioden fra ‘Sempiternal’ og utover melder seg som en betydelig påvirkning på Atenas tyngre øyeblikk. Likevel er ikke bandet noen tro kopi av de engelske gigantene, men peprer sin nye singel med små detaljer og låtskriver-triks som springer ut av bandets egne metalcore-visjon. For min egen troner «Slip Away» fortsatt høyest av de to singlene, men «Subway Anthem» er en bunnsolid låt som uten tvil kommer til å bli tatt godt imot av både fans og nye beundrere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tulus – «Snømyrkre»

Slippet av Tulus sin nye skive ‘Fandens Kall’ er rett rundt hjørnet, og basert på de nye singlene er det liten grunn til å forvente noen storstilte skifter i hverken låtskriving eller uttrykk. Tulus har funnet sin gren på det metalliske slektstreet, og virker meget komfortable med å levere tette og drivende black’n’roll-perler fra sin hardt-tilkjempede og velfortjente posisjon i det norske metall-hierarkiet.

Bandets nye singel «Snømyrkre» er en drøyt to minutter-lang eksplosjon av velkjente Tulus-ismer. Drivende riff og vandrende bass støttes oppunder av staute tromme-grooves, og over det hele resiterer «Blodstrup» sin kones dystre poesi med mengder av overbevisning og karisma. «Snømyrkre» oppleves litt som å få en tettpakket snøball midt i fleisen; en frisk og freidig eksplosjon av energi i forkant av ‘Fandens Kall’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maktkamp – «Tastaturkriger»

Etter et særs begivenhetsrikt 2022, der Maktkamp slapp sin eminente debutplate ‘I Affekt’ (som for øvrig fikk en 11. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater) og også rakk å stå for en betydelig konsertvirksomhet, er bandet allerede klare med den nye plata ‘Caps Lock Woke Rock’ i april. Låta «Tastaturkriger» er første, brennhete smakebit.

For å si det med en gang: Mye tyder på at Maktkamp vet å treffe de riktige nervene hos lytterne sine. «Tastaturkriger» leverer mye av det jeg likte så utrolig godt med fjorårets plate; det melodiske gitarhooket er ganske så uimotståelig, refrenget ligeså, og punkånden sitter godt i låtteksten. ‘Caps Lock Woke Rock’ skal visstnok peke i en litt mer rocke-orientert retning enn ‘I Affekt’, og selv om denne låta svinger og råkker som bare det, synes jeg den også etterlater seg et spørsmål om Maktkamp sånn sett evner å fornye seg i nevneverdig grad på den nye plata. Om noen kanskje vil innvende at bandet fortsatt ligner litt vel på mye på sin åpenbare inspirasjonskilde Kvelertak, synes jeg med andre ord det blir spennende å se om de kanskje ender opp med å ligne litt vel mye på seg selv. Men det gjør uansett ikke «Tastaturkriger» noe mindre underholdende. Den må du bare høre.

Skrevet av Alexander Lange

Blodkarsk – «Hælv Geit, Hælv Mainj»

Blodkarsk imponerte Metallurgi-redaksjonen med utgivelsen av fjorårets debutskive ‘Rotvelt’. Bandets melodiske men rifftunge svartmetall gjorde inntrykk til tross for noe spinkle produksjonsverdier, og unngikk så vidt å havne på topp 50-lista vår over årets beste norske utgivelser. Nå er Trønder-bandet straks aktuelle med andreskiva ‘Jarpi’, og i den anledning kan vi godte oss med splittert nytt materiale i form av singelen «Hælv Geit, Hælv Mainj».

Blodkarsk sin nye singel springer åpenbart ut av låt-hvelvet til det samme bandet som gav ut ‘Rotvelt’ i fjor. Bølger av dramatiske moll-akkorder skyller ut av høyttaleren, innpakket i en varm og dump produksjonsjobb som etterlater plenty av plass for bassen å boltre seg i. For min egen del er «Hælv Geit, Hælv Main» et tydelig steg fremover for bandet, og singelen gir meg desto mer utbytte enn det meste av materialet vi fikk servert på debutskiva. Spesielt verdt å nevne er det melodiske brekket som lyser opp låtas bro, og det fabelaktige riffet som bygger opp under låtas jagende vers.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Uburen – «Defiance Towards Futility»

Det rogalandske svartmetallbandet Uburen slipper sin fjerde fullengder, ‘Usurp the Throne’, om noen dager, og den nye singelen «Defiance Towards Futility» utgjør her femtesporet. Låta består av ubestridelig, klassisk svartmetallhåndverk med skarpe, iskalde kanter, der en utrettelig trommegroove bereder grunnen for lange, standhaftige akkordrekker.

Med et litt roligere refrengparti evner Uburen å tilføre en dynamikk i låta, som likevel kan fremstå litt ensformig med sine lange versstrekk. Med to solide singler fra før blir det imidlertid spennende å høre ‘Usurp the Throne’ på vei inn i helga, og alt tyder på at det blir en plate som særlig vil kunne falle i smak hos de svartmetallhodene av oss som for eksempel har hatt glede av Immortals materiale tidligere.

Skrevet av Alexander Lange

Stargazer – «Can You Conceive It»

Umiskjennelig, melodisk hardråkk med en og annen Iron Maiden-tendens bakt inn er oppskriften når trondheimsbandet Stargazer ruller ut sin tredje singel fra sin kommende plate. «Can You Conceive It» skal være åpningslåta på fullengderen ‘Life Will Never Be the Same’ når den lander i starten av mars måned, og er på alle måter en habil prestasjon innenfor det mer klassiske og ukompliserte metallsporet.

Corny MGP-tendenser blir kanskje litt vel tydelige i refrenget, men ellers er melodiene sterke, og ikke minst leveres en kul gitarsolo som krydder. Underholdende, melodisk metall av 80-tallsskolen er halvannen måned unna, med andre ord.

Skrevet av Alexander Lange

Tulus – «Isråk»

Det smått sagnomsuste svartmetallbandet Tulus annonserte nylig skive nummer syv, ‘Fandens Kall’, med slippdatoen 17. februar. I den forbindelse har de spilt inn en dokumentar om innspillingsprosessen og lagt den ut på Youtube; en film som byr på interessant innsikt i hvordan bandet har operert gjennom årenes løp. Det som mest av alt virker å kjennetegne bandets innspillingsprosess for meg etter å ha sett dokumentaren er en fullstendig mangel på overtenking, samt en lojalitet til live-innspilling som er ganske enestående med tanke på den høy-teknologiske tiden vi lever i.

Det drivende black’n’roll-riffet som åpner «Isråk» levner ingen tvil om at de samme hodene som står bak Khold også står bak Tulus. Låtas tilnærming til både groove og riffkunst er lett gjenkjennelig fra førstnevntes bunnsolide ‘Svartsyn’ fra i fjor, og når også låttekstene til begge bandene produseres av samme person (Hilde Nymoen) – ja da er det klart det kan bli vanskelig å skille de to bandene fra hverandre til tider. Likevel er det forskjeller å spore mellom de to; spesielt virker Tulus å ha et mer løssluppent og jam-aktig preg enn Khold. Dette gir seg til kjenne på «Isråk» gjennom broens svansende grooves og tilsynelatende improviserte solospill. «Isråk» er nok en solid låt fra de befarne svartmetall-veteranene i Tulus, om så litt etter boka til å komme så tett på Kholds ‘Svartsyn’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slegest – «Forløysning og Rus»

Om du mot formodning husker min omtale av Slegests forrige singel, «Innsikt», vil du kanskje anta at jeg også synes denne nye singelen er en smule platt på tross av et kult black’n’roll-uttrykk i bunn. Men ikke bare synes jeg «Forløysning og Rus» er bedre, men den løfter også førstesingelen ved at den får meg til å forstå bedre hva Slegest er inne på med musikken sin.

«Forløysning og Rus» er en fantastisk groovy låt, nærmest dansbar, men er samtidig omsvøpt av et mørke som gjør den til et herlig stykke metallhåndverk. Riffarbeidet er herlig, låta bygger seg opp fint på tross av å ligge trygt i den samme grooven hele veien gjennom, og ikke minst er vokalen strålende utført og dyster. Med ett ble forventningene til plata som slippes på fredag skrudd opp.

Skrevet av Alexander Lange

66crusher – «Descent»

Vestlandsbandet 66crusher er tilbake med en ny singel fra sin kommende skive ‘Limbo’, og i denne omgang er det snakk om en langt mer singelverdig sak enn forgjengeren. Der førstesingelen «Distrust» slanget seg gjennom åtte minutter med profesjonell men noe avmålt progressiv metall, er «Descent» en kompakt og eksplosiv kombinasjon av progressiv metall og thrash som går direkte for lytterens strupe.

I min omtale av «Distrust» så jeg meg nødt til å dra frem vokalist Jarle Olsvoll sin Bent Fjellestad-aktige røst og melodiske teft. Denne teften er enda kvassere på bandets nye singel, men i denne omgang konkurrerer Olsvoll med et band som også sitter med noe av betydning på hjertet. «Descent» er et godt eksempel på hvordan låtskriving og tekniske ferdigheter kan tjene et felles mål, og resultatet er en låt som i større grad fanger meg en forgjengeren. Den brutale repetisjonen av åpningstemaet som avslutter låta er spesielt fet, og det er dermed ingen tvil om at 66crusher har hevet forventningene til sin nye skive med andresingelen «Descent».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jaggu – «Mindgap»

Rett før de flippet kalenderbladet over til 2023 gav Oslo-bandet Jaggu ut en ordentlig kruttønne av en sludge/hardcore-låt kalt «Earth Murder». Singelen var den første forsmaken på bandets nye skive ‘Rites for the Damned’, og sist fredag fikk vi nok et hint om innholdet på skiva i form av andresingelen «Mindgap». På «Mindgap» beveger Jaggu seg tilbake i retning sin Mastodonske, enkeltstående singel fra 2020 «The Pit», samtidig som deres egen identitet paradoksalt nok begynner å komme tydeligere frem.

«Mindgap» er en låt som kontinuerlige kaster subtile finter i lytterens retning. Bandets form for stoner/sludge er formskiftende og fargerik som oljesøl i vann, og resultatet er at «Mindgap» føles ut som en langt mer omfattende og variert reise enn spilletiden på fire og et halvt minutt strengt tatt burde tillate. Det virker trygt å anslå at bandet er inspirert av Mastodons tonespråk rundt ‘Crack the Skye’/’Blood Mountain’-perioden, hvilket gjør seg spesielt tydelig i det flotte instrumentalspillet som preger låtas andre halvdel. For min egen del klarer ikke «Mindgap» sin smidige sverddans å rivalisere «Earth Murder»s heseblesende kanonild, men det sier mer om kvaliteten på sistnevnte enn kvaliteten på førstnevnte. Det meste tyder på at Jaggu er klar for å ta steget til et nytt nivå på sin kommende skive, og Metallurgi-redaksjonen vil ha sitt å si om dette når ‘Rites for the Damned’ slippes 27. januar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Den Tapte Krigen»

Nå er det kun et par uker til slippet av Bizarrekults etterlengtede andreskive ‘Den Tapte Krigen’. Siste smakebiten i forkant av slippet kommer i form av singel og tittelspor «Den Tapte Krigen», som gjør ære på prosjektets mål om å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt» – om så på en litt annen måte enn tidligere. Låtas utgangspunkt er en temmelig rendyrket post-svartmetallisk base, hvorover den russisk-tekstlige vokalen gir musikken et alvorstynget, tragisk skjær. Den melankolske doom-atmosfæren som brer seg utover låtas avslutning er et flott touch, og alt i alt synes jeg «Den Tapte Krigen» er en effektiv og emosjonsladet opplevelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Avertia – «Decay»

Siden fjorårets flotte plateutgivelse ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’, har svartmetallprosjektet Avertia gjort en liten haug av små påfunn. Den akustiske EP’en ‘He Who Hunts for Screams, Pt. 1 to, Pt. 4’ kom i mars, og siden da har bandet sluppet noen versjoner av visesangen «Driver Gjennom Bergen By» sammen med Helge Grønhaug og samarbeidet med Fjøsnisse om låta «Sjelefred». Sånn sett er den nye singelen «Decay» et aldri så lite gjensyn med et egenrådig, ekstremmetallsk Avertia vi kjenner bedre fra før, om låta så peker i noen nye retninger for bandet.

Denne konsise fireminutteren viderefører nemlig mye av det Avertia har gjort tidligere. Håndverket ligger fortsatt nærmest svartmetallen, og det potente melodiske elementet bandet har gjort god nytte av før ligger godt bevart i noen flotte leads. «Decay» viser imidlertid et tydeligere slektskap med trad-metallen, og har særlig noen lead-gitarer som like fullt går i dialog med klassiske metalluttrykk fra 70- og 80-tallet. Forholdsvis vellykket er det også, selv om jeg synes mystikken og uttrykket på bandets forrige fullengder kledde dem litt bedre. Et flott og drivende verstema løfter uansett låta nevneverdig.

Skrevet av Alexander Lange

Draken – «Symbiote»

Med mannskap som blant annet har gjort seg bemerket i Spidergawd og Shining slapp bandet Draken sin selvtitulerte debutskive i fjor. Nå er trioen snart klare med andreplata ‘Book of Black’, og som en liten førjulsgave har bandet servert låta «Symbiote» som smakebit.

Denne låta tyder på at ‘Book of Black’ kommer til å låte skitnere, grommere og – ja – mer i tråd med bandets stoner-aktige uttrykk enn debutplata. «Symbiote» låter uhyre behagelig, gjørmete og metallisk på en gang, og byr blant annet på et utsøkt hovedriff og en flott balansegang mellom metallisk råskap og smakfulle hint til klassisk rock. Smittedråper fra Even Hermansens jazz-karriere er også mulig å antyde. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Witch Club Satan – «Solace Sisters»

Ute nå via Lost and Found Productions/ bandet selv

Trioen Witch Club Satan skapte et helvetes leven i den norske musikkindustrien – i alle fall den delen jeg til daglig omgås i – da de inntok scenen med sin punkete, svartmetalliske teater-performance under årets by:Larm. Det er muligens et tegn på et bredere samfunns-onde at jeg føler meg nødt til å nevne at trioen utelukkende består av kvinner, men med tanke på deres uttalte ny-feministiske vinkling på svartmetall-sjangeren føler jeg at dette er en temmelig bevisst del av agendaen. Ut ifra det jeg har funnet av intervjumateriale på nettet får jeg inntrykket av at trioens overordnede mål er å fremdyrke et kvinnelig perspektiv på en ellers mannsdominert sjanger, og dette med et utgangspunkt i «heksa» som symbolsk figur.

«Heksa» i så henseende, kan blant annet sies å stå for en omfavnelse av den utøylede naturen i oss, og dette virker definitivt å være en betydelig drivkraft i musikken til Witch Club Satan. Gruppen har selv uttalt at de har «bestemt seg for å lære å spille instrumenter», og med dette punk-aktige utsagnet i bakhodet vil man gjøre klokt i å forvente noe eksplosivt og elementært heller enn noe voldsomt sofistikert. Disse forventningene blir i stor grad innfridd på bandets andre singel «Solace Sisters», hvilket er en sprengladning bestående av støyende og utypisk svartmetall.

Det mest fremtredende aspektet ved bandets uttrykk for min egen del, er uten tvil den beske og glefsende vokalen. Growling er i dag et utbredt verktøy som brukes uten videre ettertanke innenfor metallsjangeren, og vi gjør godt av å minnes teknikkens røtter som ekstremt emosjonsuttrykk. Witch Club Satan virker klare over dette, og gir seg i kast med vokalstrofene med en innlevelse som sender tankene i retning Lingua Ignota (En dame som sikkert ikke heller hadde hatt noe imot å bli omtalt som heks i ny-feministisk forstand). Når det kommer til den øvrige musikken på «Solace Sisters», mener jeg Witch Club Satan får det til bedre enn på debutsingelen «Hysteria», selv om de fortsatt har en vei å gå før den kvinnelige svartmetallen er etablert som uttrykk. Det er dog ingen tvil om at trioen har satt seg et spennende og særegent mål, så jeg ser frem til å se hvordan prosjektet utvikler seg på sikt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kaaboos – «Wrath of Gods»

Kaaboos er det svartmetalliske soloprosjektet til den mystiske autoren «Atash», som for øyeblikket holder til i Sandefjord. Prosjektets tematiske vinkling er utpreget satanistisk og anti-religiøst, men i denne omgang er det ikke kristendommen som primært får gjennomgå. «Atash» er nemlig opprinnelig fra Iran/Persia, og fører dermed et Islam-kritisk perspektiv som er ganske lite utforsket innenfor sjangeren per dags dato.

Musikalsk sett virker Kaaboos både påvirket av 90-tallets klassiske sjangeruttrykk og mer brutale utviklingstyper fra 2000-tallet. Riffene er av en keiserlig og krigersk type, og trommene har et maskin-aktig, industrielt skjær som minner om Blut aus Nord sine ‘777’-utgivelser fra 10-tallet. «Atash» sin brølte vokal innehar et hint av Attila Csihar sin maniske besettelse, og generelt sett låter «Wrath of Gods» oppriktig rasende i sitt anti-religiøse sentiment. Hjemmestudio-produksjonen – spesielt de programmerte trommene – gjør at låta fortoner seg noe rigid og udynamisk, men til å være et nybakt enmannsprosjekt i demo-stadiet er dette slettes ikke noe dårlig utgangspunkt for Kaaboos.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – «Something about Spacebase (Grausamkeit cover)»

Fans av Grausamkeit – mannen bak det sagnomsuste sjangerbegrepet «true heroin black metal» – se ikke lengre enn til Bandcamp-siden til det nordnorske frenchcore/svartmetall-prosjektet Dadlur etter ditt neste skudd! Designet som pryder Dadlur sitt cover av «Something about Spacebase» virker kanskje å være et varsel om en desto mer korrumpert og jævlig versjon av tyskerens allerede smertefullt lavoppløste svartmetall, men i all realitet har coveret en ganske klar og fin produksjon – i alle fall sett gjennom Bandcamp-metallens relative linse. Konsekvensen er at det endelig er mulig å nyte Grausamkeits nydelige melodikk, som ellers til stadighet har vært gjemt under heroin-svartmetallens formidable vegg av støy.

*Obs! Heroin-svartmetallen er kun en meme!

**Ennå

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mortemia – «Frozen»

Morten Velands Mortemia har vært en sann gjenganger i Metallurgis singelspalter det siste året. Hver og én låt fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ ble sluppet som perler på en snor, og med det fikk vi også gradvis servert et av årets sterkeste prestasjoner innenfor norsk melodisk og symfonisk metall. Derfor kan man ikke annet enn å glede seg over at Velands prosjekt bare et par måneder etter slippet av sist låt, «Andrenalize», lanserer første låt i et helt nytt albumprosjekt som også knytter seg til pandemiens herjinger: ‘The Covid Aftermath Sessions’.

Veland unngår riktignok å slå seg fullstendig løs på stortromma, og låta i denne omgang er «bare» en coverlåt, nærmere bestemt «Frozen» av Madonna. På vokal finner vi Volturian-vokalist Federica Lanna, og i mine ører har Veland stelt i stand en habil og behagelig, om enn litt vel lavmælt, cover-prestasjon. Jeg synes Mortemia nøler litt på denne låta, og tror nok man kunne fått enda mer pomp og prakt ut av melodien – slik det jo ofte så fint gjøres på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Men en fin oppstart i en ny rekke med melodisk metallhåndverk fra Veland og co. er det definitivt likevel.

Skrevet av Alexander Lange

Bizarrekult – «Midt I Stormen»

Singlene fortsetter å poppe ut fra post-black metal-prosjektet Bizarrekults kommende plate ‘Den Tapte Krigen’. Denne nye låta, «Midt I Stormen» fremstår umiddelbart som den mest hardtslående og direkte Bizarrekult har sluppet i denne omgang, og byr på black’n’rollende og nesten punk-aktige tendenser innledningsvis. Etter hvert beveger låta seg imidlertid inn i mer kjent post-metallsk terreng, og går rett i dialog med den forrige singelen «Du Lovet Meg» når ren vokal og clean-gitarer begynner å få male lydbildet. En flott oppbygning følger, selv om jeg tror Bizarrekult kunne gjort noe enda litt mer bombastisk ut av denne.

Skrevet av Alexander Lange