Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Sirenia – «Addiction No. 1»

Sirenia, en av de store veteranene innenfor norsk symfonisk metall er klare for plateslipp i Februar, og som smakebit har de gitt ut en låt som like så godt kan fungere som en oppvarming til den eventyrlige festivalsommeren vi har i vente (ikke sitér meg på dette er dere snille). Store Rammstein-gitarer menger seg med bandets trofaste symfoniske elementer, og når bandet klemmer til med refrengets knatrende synther og woah-oh-koring ser jeg umiddelbart for meg pulserende lys strømme utover en ekstatisk og gladfull folkemengde. 

På «Addiction No. 1» smittes kvartetten av en europeisk tendens til å blande elektroniske beats inn i et allerede maksimalistisk uttrykk. Denne kombinasjonen har vist seg å være for mye å håndtere for mangt et erfarent band, men i likhet med Stratovarius makter Sirenia å skrive musikk som fenger i den grad at den elektroniske perkusjonens noe corny fremtoning overskygges med enkelhet. Emmanuelle Zoldans stemme er stødig som alltid, og spesielt på refrenget glimter hun til med en Anneke van Giersbergen-aktig melodi som, kombinert med resten av det fargerike arrangementet, frigjør endorfiner like effektivt som de beste låtene fra Devin Townsends ‘EpicLoud’. «Addiction No. 1» er en god singel som skaper forventninger rundt den kommende plata jeg er spent på om Sirenia klarer å imøtekomme. Ta en lytt dersom du har sansen for storslått symfonisk metall med pop-instinkter.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Einherjer – «Stars»

Et band som ser Sirenias veteranstatus og høyner med ytterligere åtte år hva utgivelser angår, er Haugesunds Einherjer. Som utøvere av en form for viking-metall som lar seg inspirere av robust og velformulert hardråkk og trad har bandet gitt ut et lite vognlass med plater, hvor tillit til egne låtskriver-egenskaper har økt eksponensielt fra album til album. Den nesten-titulære singelen fra bandets kommende plate ‘North Star’ demonstrerer et lett gjenkjennelig signatur-sound som bandet har peilet seg inn på med stadig større treffsikkerhet over årenes løp. 

Etter en synth-drevet introduksjon med smått kosmiske undertoner spenner gitaristene Ole og Tom noen prangende akkorder som segl over lydrommet, før den «Holy Diver»-aktige bassgangen entrer og opererer som låtas ballast. Harmonikken flakker som værforhold i stadig endring, noe vokalist/bassist «Grimar» forsøker å navigere seg gjennom med sin staute og kommanderende svartmetall-rasp. Øvrig last ombord dette metaforiske skipet er meget; vi blir blant annet servert et riff-drevet og metallisk refreng, en barsk men leken gitarsolo, samt en melodisk bro som lyser opp nattehimmelen med sin iriserende glød.

«Stars» inneholder med andre ord veldig mange ulike momenter – ideer som står godt på egne ben, men som henter styrke fra sine ulike bestanddeler når de betraktes som helhet. Den målbevisste og presise låtskrivinga gjør at «Stars» fungerer både som singel og albumlåt, noe som gjør meg spent på å høre sporene som omgir den på ‘North Star’. Einherjer er et prosjekt med en sterk agenda, et band som for hver utgivelse forsterker sin posisjon i det svært forgrenede slektstreet av norsk metall. Skrible ned slippdatoen 26. februar i almanakken, og bli med på Einherjers vandring ut i de stjerneklare nattes-timene på ‘North Star’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Heave Blood & Die – «Metropolitan Jam«

Tromsøværingene i Heave Blood & Die har sluppet sin andre singel fra sitt kommende album ‘Post People’: «Metropolitan Jam». I likhet med den forrige smakebiten, den strålende «Radio Silence», er det her snakk om en låt som skiller seg en del fra bandets tidligere nokså renskårede stoner-uttrykk. Ja, «Metropolitan Jam» er muligens et enda mer radikalt brudd der stoner-metallen, om man fortsatt kan kalle det det, på låtas korte to minutter og 34 sekunder i enda større grad filtreres gjennom elementer fra sjangerlandskap som post-punk, new wave og krautrock.

Sjangerblandingen er da også desto mer fascinerende. Det er ingenting som er helt stoner, det er ingenting som er helt post-punk og det er ingenting som er helt noe annet heller; særlig vokalen har sånn sett en høyst tilfredsstillende identitetskrise, og det spinkle, suggererende og litt dissonante hovedriffet suppleres av store, mektige oktavakkorder og fuzzy bass på en helt strålende måte. Sammensuriumet får rett og slett de ulike impulsene til å gå opp i en egen enhet, for å si det litt glorete. Så er det verdt å spørre seg om man skal irritere seg litt over den korte lengden på denne låta, eller om singelen sånn sett gjør jobben sin ved i alle fall å pirre interessen for hele albumsammenhengen som kommer 5. februar. Vi setter en knapp på det siste.

Skrevet av Alexander Lange

Dalit – «Starlight«

Dalit fra Sørlandet slipper albumet ‘Moksha’ på fredag og har varmet opp med «Starlight» siden tampen av fjoråret. Det er god grunn til å se fram til utgivelsen; produksjonen har fått en skikkelig overhaling siden forgjengeren ‘Descent’, noe som løfter det ganske så solide musikalske fundamentet til bandet. Dette lener i stor grad på doom-metal – noe som må kunne sies å være en aldri så liten mangelvare innenfor norsk metall.

«Starlight» åpner imidlertid på sin side i et storslått alt-metal-hjørne med et selvsikkert, beintøft hovedriff som straks suppleres med growle-vokalen til bassist Eirik Hellem. Låta består grovt sett av tre hoveddeler, der den neste fungerer som et godt bridge-tema og den siste toner ned intensiteten blant annet med clean-gitarer og kvinnelig vokal – med virkelig gode melankolske doom-vibber. Alle delene tjener låta godt, på tross av at tredelingen imidlertid gjør at den samtidig har litt problemer med å fungere enhetlig.

Skrevet av Alexander Lange



Inflabitan – «Mental Radiation Fix»

Sigmund Hansen har en langvarig men oppstykket historie som musiker i den norske undergrunnen. Tidlig på 90-tallet ga han ut et par demoer under enmanns-banneret Inflabitan, utgivelser som sett i dagens lys er sjokkerende ferdigstilte til å ha sin opprinnelse i en såpass formativ periode innenfor norsk svartmetall. I etterkant har han bl.a opptrådt live med avant-gardistene i Dødheimsgard, samt blitt medlem av DSBM-pionerne Strid.

Nesten 20 år etter han entret scenen har Sigmund bestemt seg for at tiden er moden for en debut-plate under prosjektnavnet han opprettet i 1993. Singelen «Mental Radiation Fix» er første smakebit bra ‘Intrinsic’, som kommer ut 26. februar, og allerede ved første gjennomlytt blir det tydelig at musikeren ikke har satt seg fore å spinne videre på bandets opprinnelige sound. En melodisk svartmetall-frase åpner låta, før et hurtig og byksende thrash-parti overrumpler lytteren med sin ubønnhørlige fremdrift. Flint-aktige akkordbrytninger skaper allusjoner til krappe berg og alpine fjellhøyder, en mental forbindelse som styrkes av den golde og spartanske produksjonskvaliteten. 

Strukturelt sett er låta veldig episodisk; riff etterfølges av riff uten at noen av dem returnerer eller bygges videre på i stor grad. Et større fokus på låtskriving vil nok være prosjektet betjent, ettersom de enkeltstående ideene ofte er overbevisende –  spesielt avslutningen, som med sine vridende tremolo-linjer er som en jordlig analog til de utenomjordiske insekt-svermene som befolker Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ fra 2015. Låta demonstrerer en tilnærming til black/thrash-hybridisering som jeg ikke har vært mye borti tidligere, så jeg er spent hvordan resten av plata supplerer dette uttrykket. ‘Intrinsic’ er uansett en metall-historisk viktig begivenhet på bakgrunn av sin bemanning alene, så før for ordens skyld 26. februar inn i almanakken nok en gang. 2021 ser ut til å bli et høyst interessant år for norsk metall!

Skrevet av Fredrik Schjerve