Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Obliteration – Live at Chaos Descends 2019

Signert til Indie Recordings, ute nå via LowFidelityAssaults

Lyden av musikken fra PA-en som kuttes og den påfølgende stillheten som gradvis vokser til et øredøvende brøl fra platået rundt deg; er det noe man som ivrig konsert-gjenger har savnet mer i skrekkåret 2020? Jeg har kjent på dette savnet både som publikumer og medlem av et band i år, og det finnes ingen stream som er velprodusert nok til å døyve effektene til denne konsert-abstinensen. Nei, jeg vil faktisk argumentere for at den klassiske konsert-platen har en mye større suksessrate når det kommer til lindrende effekt på konsert-gjenger i karantene enn streams har, ettersom tilstedeværelsen til et faktisk publikum jobber i førstnevntes favør. 

Derfor er det litt pussig at nettopp publikumstilværelsen mangler på den nye live-utgivelsen til Obliteration, et opptak av bandets konsert på Chaos Descends i 2019. Dette er nok resultatet av at plata er gitt ut av en uavhengig tredjepart som tok opp lyden fra konserten spontant, og bare i etterkant tok det opp med bandet og fikk tillatelse til å gi det ut via LowFidelityAssaults. Til tross for at jeg gjerne skulle hørt noe mer av publikum enn den spøkelsesaktige bakgrunnsstøyen på ‘Live at Chaos Descends 2019’, er det faktisk tilfellet at signalene fra miksebordet ER tilstrekkelige, ettersom Obliteration blir presentert på optimalt vis, og på sitt absolutt beste.

Selv om Obliteration er et av de bandene som virkelig nærmer seg konsert-energien på platene sine (Bare hør på den magiske tempo-økningen rundt midten av «The Distant Sun (They Are the Key) fra 2013s ‘Black Death Horizon’), er fremførelsene på ‘Live at Chaos Descends 2019’ enda et hakk råere og bestialske enn studio-utgavene. Bandet formelig oser av vitalitet, og de mestrer den essensielle balansen av presisjon og hemningsløshet som gjør dødsmetallen levende som undersjanger. De doom-aktige akkordene mot slutten av «Cenotaph Obscure» lander som kampesteiner, og de svermende tremolo-linjene på «Tumulus of Ancient Bones» truer med å kaste av seg kjettingen og bykse ut av høyttalerne. 

Så der artist-streams føles mer ut som glorifiserte (dog underholdende og imponerende) studio-opptak, føles ‘Live at Chaos Descends’ litt som å mimre tilbake til en legendarisk konsert du så på en liten brun bule noen år tilbake (eller f.eks på Øyafestivalen, der jeg så Obliteration rive gjennom et dødstett sett i 2014). Opplevelsen varmer med andre ord like godt som en vel-oppfyrt peis eller en kraftig dram, og det er noe jeg personlig hadde stor bruk for nå på tampen av året. Måtte muligheten endelig åpne seg for å få med seg Norges desidert sterkeste, aktive dødsmetall-band i 2021 igjen. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Heiinghund – Urðrs Brønn

Usignert, ute nå via artistens Bandcamp

‘Urðrs Brønn’ er den tredje full-lengderen Heiinghund, tidligere medlem av det legendariske norske svartmetallbandet Sort Vokter har gitt ut siden han returnerte fra sin årelange kunstneriske dvale. Beveget til handling av mangelen på den type rå og støyende svartmetall som Sort Vokter og dets kohorter (bl.a Ildjarn) ga ut på 90-tallet prøvde artisten å skrive litt igjen, bare for å finne ut om den kreative ånden fortsatt bodde et sted i underbevissthetens dyp. Den stadige strømmen av nytt materiale Heiinghund har gitt ut siden returen burde være svar nok på den problemstillinge, og nå sitter vi altså her med ‘Urðrs Brønn’, en 70 minutter lang konseptplate. 

Det konseptuelle rammeverket tar i bruk norrøn mytologi for å beskrive både nåtiden og menneskehetens spådde undergang. Etter en lengre periode definert av misbruk av naturen og forakt for dets lover har naturen begynt å ta sin hevn på menneskeheten, og med litt hjelp fra de tre nornene (Urd, Verdande og Skuld, symboler på fortid, nåtid og fremtid) ender det i naturens fullstendige gjenovertakelse av planeten. Dette konseptet er rikt og aktuelt som få andre konsepter innenfor svartmetallen, og om du er interessert i å lese mer om Heiinghunds tanker rundt plata ligger det et par intervjuer ute på nett.

Så har vi musikken. Heiinghund har skrevet og spilt inn all musikken på ‘Urðrs Brønn’, og ikke overraskende er det snakk om lav-oppløst, støyende og krevende svartmetall. Svært få av låtene på plata har noe som minner om låtskriving («Nornene» og «Urðr»), og mesteparten av sporene består av en kort introduksjon med påfølgende gitar- og trommespor som spinner og går til låtas slutt. I tillegg til dette endres karakteren på produksjonen fra låt til låt, med enkelte låter som gnistrer og smuldrer som oppbrente kubber («Kraakevisa», «Eg Ska Drepa Deg»), andre som velter seg i et bunnløst dyp av bassfrekvenser («Fjellets Klagesang»), og noen som låter mer eller mindre som klassikerne innenfor andrebølgen i Norge («Balder og Odin»).

På de første gjennomlyttingene slet jeg med å forstå formålet med denne inkonsistente miksingen, men innen jeg satt meg ned for å skrive denne anmeldelsen gikk det opp for meg hvor integral den kaotiske produksjonen er for platas struktur. Med låtenes sykliske natur tatt i betraktning er det nemlig produksjonen som skaper tydelige skiller fra låt til låt, og som skyver konseptet fremover mot sin tragiske konklusjon. Innen vi når «Eg Ska Drepa Deg» og «Blod Ild Sverd» har striden mellom menneske og natur nådd sitt toppunkt, og musikken og miksingen speiler dette med sin krigerske og aggressive fremtoning. Slik ble mitt største problem med denne plata gradvis forvandlet til den mest essensielle brikken i puslespillet over flere lytt, og om ikke det er et sterkt argument for å ikke la førsteinntrykkene definere en plate, så vet ikke jeg.

Men det er et annet viktig problem som må nevnes før jeg konkluderer denne omtalen. Med sine 70 minutter og sykliske forutsigbarhet er plata rett og slett en utrolig tidkrevende og masokistisk opplevelse å påføre seg selv, spesielt om intensjonen er å vie den sin fulle oppmerksomhet fra start til slutt. Jeg har hørt mange plater som er lengre og likevel tåler lytterens uavbrutte fokus (omtrent samtlige av platene til Esoteric), så dette er ikke noe bias mot ekspansive uttrykk fra min side. Det er endog slik at nesten alle sporene på plata følger et liknende forløp, så når man da støter på en nesten seks minutter lang syklisk og hypnotiserende låt etter en times spilletid, da begynner virkelig oppmerksomheten å svinne. 

Jeg fikk likevel mye ut av opplevelsen, og Heiinghunds dyptgående forbindelse til natur-sentrisk og norrøn tradisjon og filosofi synes å være fruktbar grunn å så i. Kanskje hadde jeg med ytterligere lyttinger funnet veien enda lengre inn i de mørke dypene av Urðrs brønn, men med det høye trykket av nyutgivelser på tampen av 2020 ble det dessverre ikke mulig. ‘Urðrs brønn’ anbefales virkelig for tilhengere av kompromissløs og krevende svartmetall med sterke konseptuelle røtter og enkelte glimt av utradisjonell skjønnhet. En omfattende og budskapstung utgivelse for å sette punktum for 2020.

Skrevet av Fredrik Schjerve




Myrholt – Retterting

OccultBlackMetalZine: Myrholt/Retterting/Screaming Skull Records/Darker  than Black Records/2020 EP Review
Usignert, ute på strømmetjenester.

Myrholt beskriver seg selv kort og godt i biografien sin på Spotify og Facebook – «old school black metal. Nothing more, nothing less». Og det stemmer nok egentlig ikke helt godt, i alle fall etter hans nye EP ‘Retterting’ å dømme. Her byr nemlig dette enmannsprosjektet på tre ganske forskjellige egenkomponerte låter: «Til Hinnoms Dal», en rendyrka hyllest til 90-tallets legender i sjangeren, et klassisk Ulver-grep i den akustiske «Hamingja» og det litt underlige elektroniske eksperimentet «Antydninger til kosmos». Resten er coverlåter av henholdsvis Dead Can Dance, Slayer og Black Sabbath. Mye ulikt på 34 minutter, med andre ord!

Og mye er også kult. «Rettergang», Myrholts utgave av Dead Can Dances post-punk-klassiker «The Trial», er en usedvanlig kul svartmetalltolkning med spennende vokal-lek i versene og et refreng som egentlig smeller ganske mye bedre enn originalens. Også i de andre covrene klarer Myrholt å filtrere musikken på ganske spennende vis gjennom de heller begrensede produksjonstradisjonene for enmannsprosjekter innenfor svartmetall. Av hans egne komposisjoner er «Til Hinnons Dal» den klart beste, særlig med sitt drittøffe refreng. Den blir imidlertid noe langtekkelig etter hvert uten at det kommer så veldig mye ut av det, selv om som den trege bridgen må kunne sies å ha noe skikkelig kult for seg, og dette må nok også kunne sies om de to andre komposisjonene. ‘Retterting’ er likevel en spennende, kort musikalsk reise som tross alt er ganske unik innenfor sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange




Mortiis – Throe

Ute nå via Omnipresence Productions

Noen utgivelser føles det ikke helt riktig å forvente veldig mye av, og i alle fall ikke kritisere. Mortiis‘ ‘Throe’ er en slik en. Dette er nemlig en ti minutters(!) EP på åtte låter som opprinnelig bare var vedlagt kjøpene av ‘The Great Deceiver’ i 2009, og det er et knippe stykker prosjektets frontfigur Håvard Ellefsen snekret sammen på morgenene før han gikk i studio for å lage plata. Nå i desember 2020 har den endelig nådd ut til resten av massene. At forventningene justeres ned på grunn av det litt underlige formatet gjør imidlertid ikke at man ikke kan ha noen glede av denne utgivelsen – snarere tvert imot, selv om det er klart at et visst uforløst potensiale stadig lurer under overflatene på de svært korte sporene.

Likhetene med den catchy industrielle musikken på ‘The Great Deceiver’ strekker seg ikke lenger enn at det rent estetiske uttrykket ligner litt, der ‘Throe’ opererer med støy og lyder Ellefsen eksperimenterte med for seg selv. Hovedsakelig varierer de mellom å være noise-stykker med skarpe kanter på «Atone», «Psychosphere», «Scathe» og «The Ringeling» og mørke ambient-droner på «worship» og «Phantom». Det er særlig i de sistnevnte jeg virkelig fanges og ønsker meg noe mer langstrukket. Likevel er det tittellåta som er det desidert kuleste momentet på denne lille utgivelsen; som «Scab» er den i et litt mer groovy og jordnært (men fortsatt ikke jordnært) hjørne. Men i motsetning til «Scab» som i grunnen byr på lite spennende over sitt drøye halve minutt, blir jeg helt revet med av «Throe» der en klar kassegitar med iskald romklang loopes med innpåslitne støylyder og glitches over det hele. Det gjør det vanskelig ikke å anbefale en gjennomlytt av ‘Throe’ – i verste fall er det snakk om ti bortkastede minutter. Banebrytende er det selvsagt heller ikke, men som meg blir man kanskje mest irritert over at det jo er alt for kort.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Cadaver – Edder & Bile

Ute nå via Nuclear Blast

Til å være det kanskje eneste norske bandet til å servere plater på høyde med de internasjonale storvekterne under dødsmetallens gullalder (I tillegg til Darkthrone med ‘Soulside Journey’) kan Cadavers fotavtrykk på landets kontemporære metallscene virke litt beskjedent. I motsetning til svartmetallen har ikke Norge noen utbredt tradisjon for dødsmetall, og 32 år etter at Cadaver introduserte landet for uttrykket trenger man neppe mer en sine ti fingre for å telle våre viktigste kontribusjoner til sjangeren.

Heldigvis gir ikke Cadaver opp av den grunn, men returnerer titt (om ikke ofte) for å gi sjangeren en liten skubb i baken. Etter å ha gitt ut en plate i 2001 under navnet Cadaver Inc., for så å returnere til det gamle aliaset med ‘Necrosis’ i 2004 har det nå vært urovekkende lenge siden vi hørte noe fra denne gjengen. Denne stillheten ble brutt i April da bandet ga ut den korte EP-en ‘D.G.A.F.’, og returen er endelig fullbyrdet med slippet av deres nyeste plate ‘Edder & Bile’. 

Om platecoveret synes å kommunisere modernisering med sin distinkte fargepalett av turkis og gult, er materialet på innsiden fortsatt mest inspirert av eldre uttrykk. Etter en broket ansamling beist har fått vrælt fra seg legger Cadaver over i en sprint som slekter tungt på Floridas dødsmetall, en forbindelse som forsterkes av de mange innslagene av ekstrem thrash som er spredt over LP-en. Diskordante akkorder og broens rytmiske spill bygger opp energien til bristepunktet, før det hele utløses via en D-beat-seksjon og en støyete gitarsolo.

Med tanke på hvor uniform mye av musikken som forsøker å «gjenopplive» dødsmetallen er, er det lett å glemme hvor varierte og kreative sjangerens grunnsteiner egentlig var. Unleashed sin stampende runddans er å spore i introen til «Circle of Morbidity»; «Feed the Pig» anvender krakilsk tremolo og et tamdrevet stop/start-riff som ut ifra Morbid Angels ‘Domination’; «Final Fight» mikser en slayer-aktig ride-seksjon med summende tråder av gitarer som lånt av våre brødre i øst. Stikkordene som utgjør forskjellen mellom moderne forsøk på å videreføre sjangerens oldtids-idealer og Cadavers faktiske videreføring av disse er rytmikk og variasjon Her finner du ikke endeløse rekker med buldrende power chords iblandet litt yms tremolo og en monoton growl for å toppe det hele. Nei, Cadaver anvender trommetalentet til Dirk Verbeuren og det bunnløse riff-arsenalet til «Neddo» for å skape en konstant engasjerende sekvens av låter som over platas knappe halvtime aldri dypper i intensitet eller driv.

Høydepunkter er «Deathmachine» med sin utbroderte harmonikk og tematiske kohesjon og «The Pestilence» med sine glimrende overganger og mørke før-refreng; og fy søren som andreriffet i avslutningslåta «Let Me Burn» røsker meg i kragen og pælmer meg ned trappa. Til tross for at jeg har mine favoritter på plata eier jeg ikke tvil om at man hadde spurt en gruppe på ti om å avsløre sine yndlings-øyeblikk på plata, så ville man fått ti forskjellige svar. Det som forlokker mest med ‘Edder & Bile’ er nemlig ikke individuelle høydepunkter, men den gjennomgående kvaliteten og nivået på kreativiteten som bandet trakterer dødsmetallens velpløyde åkre med. Selv om plater som denne har lite å konkurrere med innlands er det ingen grunn til å kimse av det bandet har fått til med ‘Edder & Bile’. Cadaver er nok en gang en del av den internasjonale diskursen med ‘Edder & Bile’; fans av dødsmetall, lutt øre! 


Beaten to Death – Laat Maar, Del Drie; Ik Verhuis Naar 青木ヶ原

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Da var det sannelig tid for å anmelde del tre av Beaten to Deaths oppstykkede release av full-lengderen ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’. Bandet hoppet naturligvis over del to, ettersom trangen til å valse rett inn i den mytiske Aokigahara-skogen ble for stor. Den japanske «selvmords-skogen» burde konstituere et drømme-subjekt for et hvert metall-relatert prosjekt med sin mørke historie, full av morbide og ikke minst EKTE grusomheter. Men med tanke på at Beaten to Death er et prosjekt som har innrømmet at de inntil nylig ikke hadde tekster på alle låtene sine, men ofte foretrakk å grynte fonetisk over sporene sine, burde jeg kanskje være litt forsiktig med å forvente et konseptuelt dypdykk i konsekvensene av japansk jobbkultur og sosio-økonomi?

Til tross for at en av låtene virker å være et karakterstudium av en 1800-talls-figur som forsøker å gjøre seg klok på internett er det faktisk mulig å trekke tråder mellom «selvmords-skogen» og linjene som brøles av Anders og Tommy på ‘Laat Maar, Del Drie…’. Det er håpløshet her, det er apati, og ikke minst etnildfullt sinne rettet mot et monotont og prospektløst liv. Dette er selvfølgelig filtrert gjennom et spøkende filter og referanser til både Doom-franchisen og bakverk – men det er der. Selve musikken er klassisk Beaten to Death, hvor en skamløs tilnærming til kjøkkenvask-eksperimentering ender i mirakuløst velfungerende musikk.

‘Laat Maar…’ er tettpakket med informasjon som vanlig. Ta åpningslåta «Behind the Remains»; en forrykende portal av gitartapping leder inn i et bestialsk doom-parti a la Primitive Man, før en blanding av Bismuths gitartone og hardcore-driv støtter under Tommys intense utblåsning (som i sin desperasjon kan minne litt om en ung Tom Araya). «Run Burn Move Die» blander et tradisjonelt Grind-angrep med melodisk Kängpunk, og «Hallway to Hell» åpner med et skranglete nu-metal-liknende uttrykk man med fordel kan sammenlikne med en trillebår full av spikere og muttere som detter ned en heissjakt. 

Til slutt har vi den lekre og innsynsfulle 1800-talls sonetten «The Old Man and the Internet». El-pianoet og den rolige ambiansen i åpningen gir meg en følelse av avslappet tilfredshet som kan sidestilles med å skrelle en nellikappelsin i varmen fra årets første adventslys. Snart drar bandet frem en av sine affekterende emo-seksjoner, og så tumler vi hodestups inn i en syklon av grindcore, vagt mathcore-inspirerte breakdowns og lyden av kranglete modemer. Låtas tekst bygges opp rundt karakteren av en gammel mann som ser på internett som selve inkarnasjonen av kaos, og tilfører enda et lag av absurd humorisme til den allerede tettpakkede plastelinaklumpen av en plate.

Til tross for at det blir naturlig for meg å slå over i et mer tøysete og uformelt språk når jeg skriver om Beaten to Death betyr ikke det at jeg ikke mener dette fungerer som seriøs musikk. Det er bare det at den spontane og løsslupne skapelsesprosessen som driver dette bandet er så forfriskende i en sjanger som ellers er preget av ubøyelig idealisme og humorløs brutalisme. Konstruksjonene som utgjør ‘Laat Maar…’ er sterke nok til at de kan lyttes til uten å vie en tanke til tekstens anliggende; men selvfølgelig går du da glipp av enda en fasett som skiller BoT fra resten av grindcore-massene. Beaten to Death bruker nok en gang alle fettstiftene i pennalet for å illustrere deres løv-kledte drømmehjem på ‘Laat Maar, Del Drie; Ik Verhuis Naar 青木ヶ原’.


Gjendød – Angrep

Ute nå via Hellthrasher Production

Gjendød må da være en av de best gjemte undergrunns-skattene Norge har å by på. Personlig har jeg aldri vært borti dem før – eller hørt navnet for den saks skyld – noe som gjorde overraskelsen stor da jeg trykket «spill» på deres nyeste LP ‘Angrep’. De brutale trommene, ståkete svartmetallriffene og hylende soloene på åpningslåta «Vår Lykke er Vårt Hat» lurte meg først til å tro at bandet spilte krigsmetall, altså en undersjanger der svartmetall og dødsmetall kolliderer som to kuler under en skuddveksling og smelter til ett. Når låta nærmet seg slutten skjønte jeg at det heller dreide seg om andrebølges-svartmetall, men med intensiteten til krigsmetall liggende som granatrøyk over sjangerens sedvanlige fjorder og fjell.

Men man kommer til kort om man bare beskriver bandet som et mer muskulært og intenst svartmetallband. Harmonikken og melodikken som driver musikken deres er rett og slett for oppsiktsvekkende og original. På ‘Angrep’ finner vi melodier tvinnet av kvikksølv, som vrir og vender seg i alskens uforutsette retninger, samtidig som de bevarer en kjerne av mørk folketonalitet. Innslag av psykedelisk og dissonant svartmetall ala ‘Paracletus’ fra franskmennene i Deathspell Omega er å spore i låter som «I et Hus Uten Speil» og «Vik Avvik», men med en rablende gal brodd som er deres helt egen. Det instrumentale kan oppsummeres som om Krallice etter debutplata hadde latt seg inspirere av folketradisjoner og eventyr heller enn å gi full gass ut i kosmos. Over det hele ligger en karismatisk og mildt psykotisk vokal som hevder seg i en stolt tradisjon av sær, eksentrisk norsk metallvokal.

Når du blir presentert for bandets elementer i en kort paragraf som ovenfor kan Gjendød virke som en intens og tettpakket opplevelse, og dersom du spinner plata fra start til slutt vil du fort kunne bekrefte mistanken. Låtene blåser over i hverandre med hensynsløst tempo, og kun et par øyeblikk som Burzum-synthen i «Gap Opp» og et par mellomspill spilt på streng-instrumenter som har ligget stuet på loftet i generasjoner byr på avbrekk. Med en spilletid på under 30 minutter blir denne intensiteten til en positiv karakteristikk, ettersom musikken får blodet til å pumpe uten å slite ut lytteren.

Høydepunkter er det også mange av. «Ikke Mye Håp» byr på lange serier med folketonale akkordmelodier, den mest bjellete ride-bjellen i verdenshistorien og en bro bestående av fløyte og kassegitar som gir musikken et mørkt middelalder-preg. «I et Hus Uten Speil» og «Svekket» har begge øyeblikk som gir mentale bilder av hjemsøkte og feilfungerende tivoli-attraksjoner. Den beste låta av dem alle er også, for meg, kanskje årets beste svartmetall-låt. På «Fra en Annen Side» former Gjendød svartmetall-gitaren etter sitt eget bilde med fantastisk riff etter fantastisk riff; Låta har så mange geniale trekk at å sidestille det med øvrig svartmetall jeg har hørt i 2020 er litt som å se Carlsen fullstendig ta livet av en legion med førskoleelever i hurtigsjakk. 

Etter å ha gått tilbake og hørt på litt av Gjendøds tidligere materiale har det blitt tydelig for meg at bandet har blitt utsatt for en grov overseelse fra musikk-journalistikkens hold. Dette er hyper-original svartmetall med en tilsynelatende bunnløs brønn av inspirasjon, konsentrert ned til en lett-angripelig pakke på en liten halvtime. Gjendød har på et vis svart på den kreative utfordringen fra franskmennene i Blut aus Nord og Deathspell Omega ved å kutte ned på dissonansen og introdusere det mystiske mørket som er innebygget norsk folkekultur som presentert av folk som Asbjørnsen, Moe og Kittelsen. Dette er helt min greie, så jeg kommer til å ta et dypdykk i Gjendøds diskografi over ferien. Om du er noenlunde interessert i norsk svartmetall foreslår jeg at du gjør det samme.


Moonscape – Entity, Chapter II: Echoes from a Cognitive Dystopia

Ute nå via Moonscape Music

Moonscape er Prog/Power-prosjektet til multi-instrumentalist og komponist Håvard Lunde. Etter at Gjøvik-musikeren ble introdusert for progressiv metall ble trangen til å uttrykke sine egne ideer via lunefulle instrumentalpartier og storslåtte atmosfærer for stor til å holde igjen, og resultatet ble en prangende prog-odysse i ni deler kalt ‘Entity’. ‘Entity’ er en konseptplate som tar for seg en navnløs protagonists selv-isolering og kamp mot indre demoner, og denne narrative rammen har blitt bragt videre inn prosjektets andre plate ‘Entity, Chapter II: Echoes from a Cognitive Dystopia’.

Proggen vi finner på ‘Entity, Chapter II’ er ikke hovedsakelig av den tradisjonelle 70-talls formen, heller ikke den moderne metallformen som føres av band som Dream Theater, selv om du finner spor av begge på plata. I stedet for disse prototypiske formene har Lunde valgt å mikse inn elementer av melodisk dødsmetall a la Amorphis og Insomnium, i tillegg til rikelig med europeisk powermetall. Du finner powermetallen i de rikelige mengdene med mitraljøse-gitarer, fargesprakende melodier og i de stratosfæriske vokalene til den innleide, brasilianske tenoren Drake Chrisdensen; dødsmetallen dukker opp titt go ofte gjennom tremolo-riffing hentet fra den svenske scenen, samt den demoniske growlingen til Runar Steen Hansen.

I løpet av sin kompakte spilletid på 37 minutter rekker plata å svinge innom utallige uttrykk og atmosfærer. Til tross for at Moonscape teoretisk sett er et enmanns-prosjekt, har Lunde nemlig strukket hånda ut til 17(!) internasjonale musikere som bidrar med bl.a. strykere, blåsere, gjestevokal, gjestesoloer, synth og orgel. Dette tilsier også at det instrumentale nivået på plata er skyhøyt, og variasjonsmulighetene som åpner seg når du involverer en såpass vid gruppe musikere gir Lunde et orkester som virkelig gir musikkens dramatiske presisjon et løft.

Etter en kort intro i orkestral stil som minner meg på at Wintersun åtte år senere ennå ikke har kommet ut med ‘Time II’, er det allerede på tide med platas konseptuelle storvekter. På sine 16 minutter tar «Illusion or Reality» oss gjennom eksposisjon, utvikling og dramatisk opptrapping på rekordtid. Elementer av melodisk dødsmetall og mørkere progmetall som Nevermore dominerer første del, før vi får heseblesende instrumentalpartier krydret med soloer på gitar og saksofon, samt innslag av hammond-orgel og ulike keyboards. Produksjonen er perfekt til denne typen melodisk power/prog, med klarhet, kompakthet og presisjonen som kreves for at alle elementene kan plukkes ut i miksen. Mot slutten av låta erstattes bandet med kirkeklokker og orgel, og Marcela Villarroel treer inn i rollen som engel for å levere det Lunde selv har kalt platas emosjonelle crux.  

«The Ails to Withstand» dykker deretter inn i mørkere territorier med blast beats og referanser til norges symfoniske svartmetall-bølge på tidlig 2000-tall. Instrumentalpartiene konstituerer nok en gang høydepunktene, med sin ville jakt mellom gitar og saksfon, samt et strekk der hammond-orgel og melodiske thrash-gitarer akkompagnerer en vill gitarsolo. Avslutningssporet, «In the Mourning Hours», introduseres via en røff powermetall-sprint, før tunge gitarhogg og stormfulle løp i synth bringer intensiteten til et klimaks. My Dying Bride-koring og narrasjon fra Lunde bringer historien til sin konklusjon, og plata fader ut med noen cliffhanger-gitarer som gir meg inntrykk av at et ytterligere kapittel av sagaen fremdeles venter på oss bak horisonten.

Etter å ha skrytt så hemningsløst av det instrumentale spillet må jeg dessverre også bringe inn litt kritikk på tampen for å forklare hvorfor ‘Entity, Chapter II’ ikke klarte å hevde seg blant ukas beste norske metallutgivelser. Denne typen musikk lever og dør – ikke bare på sine instrumentale meritter – men også på sine vokalprestasjoner. Lundes egen vokal blekner i forholdet til den instrumentale mestringen som fungerer som hans bakteppe, og det samme gjør henholdsvis den lysere growlingen, Villarroels vokal på slutten av «Illusion og Reality» og Chrisdensens tenorsang på samme låt. Den mørke growlingen og noen av de moderate partiene på «In the Mourning Hours» fungerer strålende – spesielt koringen mot slutten av sistnevnte –, men det er ikke nok til å skjule de lite overbevisende vokalprestasjonene ellers. 

Det er synd å måtte føle seg så splittet rundt en utgivelse som «Entity, Chapter II», ettersom det er et utrolig ambisiøst stykke musikk som åpenbart betyr mye for komponisten. Jeg har likevel ingen tvil om at det finnes flust med power/prog-fans der ute som vil kunne forelske seg hodestups i plata til tross for problemene jeg har poengtert. Til tross for enkelte fartsduper koste jeg meg ofte med plata, og er definitivt villig til å høre hvordan Lunde bygger videre på dette voldsomme stillaset på et eventuelt tredje-kapittel. «Entity, Chapter II: anbefales alle fans av europeisk power/prog med symfonisk brodd og en historie å fortelle.



Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Hjelvik – Welcome to Hel

Ute nå via Nuclear Blast

Mye er blitt sagt, skrevet og spekulert rundt Erlend Hjelviks plutselige beslutning om å forlate en av Norges største eksporter innen rock og metall i 2018. Kvelertak har for meg og mange andre i Norge fylt en betydelig del av lyttehistorikken siden 2011, og tapet av frontmannen var en ergerlig nyhet som fikk meg til å bekymre meg skakk for bandets fremtid. Nå som Kvelertak har slått seg til ro med sin nye frontmann Ivar Nikolaisen fra The Good the Bad and the Zugly, og Hjelvik har brutt den rungende stillheten med et fullverdig, selvtitulert prosjekt, er det derimot på tide å takke farvel til gamle minner og åpne øya for nye prospekter.

Hjelviks debutskive ‘Welcome to Hel’ skiller seg markant ut fra vokalistens tidligere band. Borte er nesten alle hint av hardcore og punk, erstattet med et lydbilde som slekter tungt på gamle former for tradisjonell metall og NWOBHM. Her er det klassisk riffing, oppløftende akkordrekker og luftige leads som preger opplevelsen, det hele toppet med Hjelviks distinkte og lett gjenkjennelige vræl. Vikingtematikken gjør seg ikke bare bemerket gjennom tekst, men ender også opp med å definere platas karakter etter adskillige lyttinger. Den type viking-metall vi finner på ‘Welcome to Hel’ minner ikke om gammel Enslaved eller den power metal-lenende varianten som praktiseres av band som Ensiferum, men kan minne omBathory‘s ‘Hammerheart’ roidet opp på klassisk hardrock og engelsk metall. 

Platas ti spor er alle sammen velformede og kompakte, og balansen er god mellom oppstemte og mer dystre numre. Åpningslåta «Father War» er kanskje den mest energiske av hele bunten, og dyttes over i rødt av Kevin Foleys heseblesende trommespor. «Helgrinda» er også engasjerende, med et intenst strekk av orgel og blast beats som maner frem indre bilder fulle av sjøsprøyt og opprevede seil. «Glory of Hel» virker skreddersydd for en fremtid uten restriksjoner på folkemengder og livemusikk, og det samme gjør «12th Spell» med sin mørke mine og kraftfulle gitarer.

Ikke alle låtene presterer å holde energinivået oppe, og de største syndebukkene bommer grunnet en litt for pyntelig produksjon heller enn komposisjonsmessige mangler. Den nesten gotiske karakteren til for-refrengene på «Kveldsulv» flatteres ikke av en produksjon der gitarene ligger rene og ufarlige i forgrunnen, og soloene spesielt låter varsomme og forsiktige der de heller burde detonere som skjødesløse fyrverkerier. Det er ingenting å si på Hjelviks eminente stemme – den oser av råskap og primal energi som alltid – men resten av musikerne gir en følelse av innleid kompetanse heller en lidenskap for det musikalske materialet.

Det er synd at estetikken byr på mangler når låtskrivingen til tider er riktig god. «Ironwood» henter overraskende sterke trekk fra mørk NWOBHM (åpningsriffet minner om klassisk Satan) og har fengende melodiføring i mengder. Avslutningslåta «Necromance» byr på en lett tilgjengelig black’n’roll-jam med strålende sang av Mike Scalzi fra Slough Feg. ‘Welcome to Hel’ er en solid førsteutgivelse for Erlend Hjelvik, og argumenterer godt for at han er i besittelse av ideer som ikke ville vært mulig å anvende i hans tidligere band. 


Ghetto Ghouls – Our for Justice

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

«T-Town lords of thrash, horror, punk, action and hardcore hiphop», Ghetto Ghouls er tilbake med en kort og intens EP ved navn «Out for Justice». EP-en er i kjent Ghetto Ghouls-stil fylt til randen av metallisk punk og crossover thrash med hyppige innslag av gjeng-vokal. Stikkordet, som forstått ut ifra disse benevnelsene samt bandets egen facebook-biografi, er gatekultur av typen som maner frem bilder av nedtaggete bakgater nedgravde i glasskår og eier-løse tenner

På «Out for Justice» finner du ingen ambisiøse sjangerblandinger, utbroderte komposisjoner eller dristige eksperimenter; kun illsinte gitarer og arge utrop. Plata åpner med en illevarslende sample, før et heseblesende Negative FX-riff slår portene av hengslene og åpner ild. Snart er vi oppslukt i en crossover thrash-syklon der hardcore-brauting og lys screaming fører verbal stridføring mot lytteren, som i mitt tilfelle tar imot slagene med åpne armer og en gledeståre i øyekroken. Et d-beat-strekk fyrer ytterligere opp under bandets stump, og de racer inn i låt nummer to på rekordtid.  

«Marked for Death» serverer mer gatemat, med rumlende tammer og fengende refreng; til og med et vaskeekte teutonisk riff i Accept-stil melder sin ankomst rundt et minutts-merket! Deretter får vi «Death Warrant», som med sine trad/speed-påvirkede leads og korte, knyttneve-agnende bro skaper ytterligere entusiasme hos anmelder. Til slutt har vi «I Come in Peace», en Red Death-aktig hybrid av rabid hardcore, manisk thrash og speed metal. 

Dette er musikk som kiler gledes-sentrene i hjernen, som letter på den late skrotten og sender den i retning nærmeste ned-taggede kulvert. Den forrykende energien og galskapen er på plass; det eneste som mangler noe er selve presentasjonen. Produksjonen mangler limet som samler instrumentene til en sammensveiset dødsskvadron, og EP-coveret har en tone som kan gjøre at bandet oppfattes som mer amatørmessige enn de egentlig er. Med en oppgradering på den visuelle/ produksjonsmessige fronten hadde en eventuell full-lengder vært et gyllent prospekt, ettersom deres take på crossover ala Suicidal Tendencies og metallpunk har en god ånd over seg. «Out for Justice» er uansett oppfriskende som en Cevita-shot med chili og açaí, og er et perfekt lydspor til å dunke ned et par Dahls til før man skal ut og rive poser ut av søppelkasser.


Tárvotur – Hiraeth

Ute nå via The Spike Nation

Tárvotur er et enmanns-band fra Lyngseidet i Nord-Troms som, i sterkt avvik fra forventningene til formatet, spiller en form for moderne dødsmetall som refererer til noen av de største navnene på den internasjonale metall-scenen. Hans andre album under prosjekt-navnet bevarer debutens spesielle blanding av tunge, groovy riff og elektroniske innslag som eimer av 90-tallet, men denne gangen med en betydelig oppgradering lydproduksjon. Det er fortsatt ingen tvil om at dette er musikk som ble skrevet og spilt inn på gutterommet, men viten om at dette er en enkeltperson som sitter og lærer seg fullstendig plateproduksjon på egenhånd – skriving, spilling, opptak, miksing – gjør forbedringen mellom utgivelsene meget imponerende.

Åpningslåta «Wouldn’t You?» er det første tegnet på vi har å gjøre med et interesse-prosjekt. Etter lyden av en mørk, pulserende sonde kryper det inn all slags knitrende, digital perkusjon, før et langsomt breakbeat ala Massive Attack forvandler låta til en trip hop beat Tricky ville følt seg komfortabel med å rappe over. Deretter får vi et knapt minutt med messende vokal over lo-fi trommer og virrende elektroverktøyer via «It’s All in Your Head», før vi på låt nummer tre(!) får høre hva Tárvotur virkelig dreier seg om. Et groove metal-riff spretter litt opp og ned på stedet, før et strekk med black/death åpner dørene for en suggererende, nesten psykedelisk mellomseksjon. 

Det er generelt en veldig eklektisk miks av elementer som er representert på ‘Hiraeth’, et inntrykk som forsterkes av innslagene av romslig lyddesign som popper opp med jevne mellomrom. «New Life» åpner med et moderat Meshuggah-riff, før bridgen anvender feedback og aggressiv mumling på en måte som sender tankene i retning Slipknot og Korn. «Redemption/Corruption» er like splittet, og inneholder henholdsvis partier som minner om sludge, Devildriver og Yobs «Beauty in Falling Leaves». Det krapt svingende uttrykket gir litt nakkesleng, og gjør det vanskelig å tyde hva som er den sentrale drivkraften bak prosjektet. 

Etter at «Below» gjør lite for å endre på den sveivende kursen er det lett å miste håpet, men det ville vært synd, for etterfølgende låt er platas mest givende for anmelders anliggende. «Why Are You Afraid?» bruker de første fire minuttene på å utforske et konsist sound som er preget av harmonisk veltalenhet og fengende riffing. Endelig er den dramatiske kohesjonen og fremdriften på plass, og til tross for en litt klussete bro er resultatet storslagent. «House of Silence» avslutter plata i nok et ambiguøst sjangerlandskap, men denne gangen føles det på en eller annen måte mindre skurrende. 

Selv om jeg har rettet mye kritikk mot plata i anmeldelsen er det viktig å sette utgivelsen i perspektiv. Det er en grunn til at mange enmanns-prosjekter ender opp i svartmetall-landskapet, og det er fordi soundet er som skreddersydd for solo-musisering, ettersom det stiller lave krav til både tekniske ferdigheter og produksjons-kunnskaper. Det nivået av sjangerblanding og uttrykksmessig smidighet som Tárvotur forsøker å hanskes med er veldig krevende selv med en fullstendig line-up av kompetente musikere, og dermed føler jeg at tålmodighet og forståelse fra anmelder og lytter burde være på sin plass. Selv om plata oppleves som oppstykket og lite konsis, er det flust av overbevisende strekk og riff som vekker entusiasme, og jeg smilte mer under lytting enn jeg surmulte. Dette er absolutt et type prosjekt som fortjener støtte fra den norske metall-scenen ettersom viljen og ferdighetene bak prosjektet virker å bygge mot noe særegent og viktig om ligger rett bak horisonten. Det er bare et spørsmål om tid.



Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter




Ukas Norske: Wobbler – Dwellers of the Deep

Ute nå via Karisma Records







Det sjenerer meg litt at vi ikke kan gi den gjeveste spalteplassen hos metallbloggen Metallurgi til et faktisk metallband, spesielt med tanke på at dette vår første uke som blogg; men hva annet kan jeg gjøre når en skjult norsk skatt leverer det som er deres desidert sterkeste plate til nå, for ikke å si en av årets prog-utgivelser internasjonalt? Da biter man i det sure eplet, bryter alt som heter integritet, prinsipielle grunnlag og reglement og gir Wobbler den plassen de fortjener, helt der oppe i toppen.

‘Dwellers of the Deep’ tar den 70-talls lenende prog-rocken Wobbler allerede har skapt seg et navn gjennom og oppgraderer den med en lydproduksjon som er helt i toppskiktet for sjangeren. Her finner vi de eventyrlystne instrumentalpartiene til klassiske band som Yes og Genesis, oppdatert med en auditiv dybde som gjør at detaljene spretter ut at av høyttalerne. Og detaljer er det mye av, ettersom bandet på fem har utvidet instrumentbesetningen på plata til å inkludere messing og strykere i tillegg til deres allerede multi-instrumentale kjerne. Dette gir enorme variasjonsmuligheter for tekstur og orkestrering, noe bandet utnytter til det fulle i de utstrakte instrumental-partiene på spesielt åpningssporet «By the Banks», og finalen «Merry Macabre». Alt dette skviser de imponerende nok inn på 45 minutter, hvilket er en beskjeden spilletid for denne typen omstreifende prog.

I tillegg til produksjonen er det et annet aspekt ved ‘Dwellers…’ som virkelig fortjener skryt, og det er samspillet til de fem musikerne. De dynamiske, tilsynelatende analoge innspillingene avslører et band som vet å følge hverandres impulser og innskudd uten å nøle, samt å binde sammen hyppige svingninger i uttrykk på sømløst vis. Det er spesielt et øyeblikk som tar pusten fra meg hver gang: rundt midten av «Five Rooms» setter trommis Martin Kneppen i gang et heseblesende ride-parti, før hele bandet plutselig drar ned volumet over en tam-virvel, før Kneppen faser virvelen over til skarpen og hele bandet crescenderer i volum igjen. Som en musiker er det bare å ta av seg hatten, for ideer som denne kaster olje på en allerede brennende entusiasme for musikk som lite annet. 

Plata avsluttes med en 19-minutters prog-odyssé, «Merry Macabre», som breier vingespennet ut over en enorm mengde forskjellige uttrykk. Låta starter med impresjonistisk pianospill, før illsint, perkussiv, Bartók-aktig orgelriffing skyver musikken inn i en mørkere sfære. Teksten matcher uttrykket med en mytisk reise til underverdenen, og blander inn litt Jungiansk drømmetolking og skyggepsykologi mot slutten for godt mål. Innen låta er omme har vi fått oppleve gitarspill som minner om Brent Hinds sitt spill på ‘Blood Mountain’, vaudeville-orgel over vandrende bass, tøffende rytme-tog fra tysk Kraut-rock og glitrende instrumentale skybrudd som tar pusten fra anmelderen. Det er rett og slett ikke så mye å klage på, og de få innvendingene jeg måtte komme på underveis blekner så snart gitaristen og keyboardisten setter i gang en av sine utallige dueller.

For prog-fans er dette virkelig et godt år for norsk musikk. Jeg var personlig storfornøyd med årets innhøsting allerede da Motorpsycho slapp det avsluttende leddet i sin mammut-trilogi med ‘The All is One’ i august, likevel har vi nå allerede to måneder senere fått enda et storslått stykke progressiv musikk. Tilsammen utgjør de to platene en musikalsk gullgruve som kommer til å gi god avkastning langt fram i tid; kanskje til og med helt til det blir aktuelt å dra og høre dem fremført i konsert? Uansett hvor lenge vi må vente på muligheten til å oppleve akkurat det varmer skivene uansett godt nå på senhøsten, en ytterst laber senhøst sett fra mitt eget hjemmekontors-perspektiv. Om du har sansen for musikalsk fyrverkeri og mytisk eventyrfortelling er dette en plate du ikke kan unnvære. Anbefales på det sterkeste!

Skrevet av Fredrik Schjerve




Ukas internasjonale: Zeal & Ardor – Wake of a Nation

Usignert, ute nå på Bandcamp

Zeal & Ardor ble til da amerikansk-sveitsiske Manuel Gagneux ønsket å finne ut hvordan satanistiske, afroamerikanske spirituals ville høres ut – ja, hva som hadde skjedd dersom de afrikanske slavene i USA hadde omfavnet satanismen fremfor kristendommen. Om man, som Gagneux, nettopp ser på dette som prosjektets utgangspunkt, kan nok EP’en ‘Wake of a Nation’ trygt ses på som prosjektets første lille sidesprang. Zeal & Ardors mildt sagt uvante blanding av ekstrem-metal, spirituals og mye annet utgjør fortsatt de musikalske grunnvollene. Men mens bandet på sine to fullengdere, ‘Devil is Fine’ fra 2016 og ‘Stranger Fruit’ fra 2018, filtrerer eldgamle afroamerikanske musikalske tradisjoner gjennom obskure, gufne og sataniske vers, er ‘Wake of a Nation’ en langt mer direkte reaksjon på vår politiske nåtid og virkelighet. Bandet var midt oppe i produksjonen av et nytt album da George Floyd ble kvalt til døde av en amerikansk politimann i vår, og fikk med ett betydelig hastverk med å lansere et svar på uroen i USA. To batonger som sammen danner et omvendt krusifiks pryder coveret, og forteller oss at et Zeal & Ardor vi, rent musikalsk sett, i stor grad kjenner fra før denne gangen ønsker å flytte både sin og lytterens oppmerksomhet mot en høyaktuell og presserende tematikk.

EP’en representerer imidlertid også skritt i nye musikalske retninger for prosjektet, noe som med en gang kommer til uttrykk gjennom melodramatikken i balladen «Vigil» – en nærmest filmatisk åpning som veksler på strålende vis mellom vokaldrevne, rytmiske og seige crescendoer og et vakkert, lunefullt pianotema. Med den politisk ladede teksten oppå det hele minner Zeal & Ardor her mer om det minst like sjangerblandende og interessante post-punk-eksperimentet Algiers enn noensinne. Både denne og tittellåta, som senere runder av denne knapt 17 minutter lange EP’en, kunne nok egentlig glidd rett inn på hvilken som helst av dette bandets tre fullengdere uten at jeg hadde løftet et øyenbryn.

Zeal & Ardor byr imidlertid raskt på andre takter i låta «Tuskegee». Dette er den sannsynligvis mest rendyrkede metal-låta på plata, og Gagneux tar her for seg den såkalte Tuskegee-studien på 1930-tallet der afroamerikanske menn ble villedet inn i ubehandlede syfilis-forløp. Det brutale hovedtemaet og iskalde lead-gitarene fungerer i utgangspunktet fascinerende effektivt over den avskyelige tematikken, og ikke minst er vokalen, som flere andre allerede har rukket å sammenligne med den beske skrikevokalen til Deafheavens George Clarke, fantastisk utført. Dette løfter låta fra et ellers litt labert og vel repetativt musikalsk utgangspunkt, der hovedtemaet og de skjærende lead-gitarene fremstår litt uinspirerte.

De virkelige høydepunktene kommer i strekket fra «At the Seams» til «Trust No One» via interluden «I Can’t Breathe». Førstnevnte drar seg fra et hypnotiske og mørke pop-vers til vakre og storslåtte post-black-metal-landskap som om det var den mest naturlige musikalske kombinasjonen i verden, der en tysk spoken word-sekvens mot slutten av låta til og med evner å sende assosiasjoner til Leviathans Scar Sighted over det nærmest dissonante lydbildet. «Trust No One» – EP’ens kanskje aller beste låt – minner på sin side om de kuleste øyeblikkene på Stranger Fruit, låter som «The Gravedigger’s Chant», «Servants» og «Row Row», og byr på fengende call-and-response-vers ispedd mørke undertoner og et usedvanlig tøft industrielt breakdown-tema.

Her skinner åpenbare inspirasjoner fra nu-metal, alternativ metall og industriell metall – inspirasjonskilder Gagneux i all hovedsak har omtalt som «guilty pleasures» – og det spørs om ikke dette egentlig ikke er mer beskrivende for Zeal & Ardors uttrykk enn den etter hvert så trendy svartmetallmerkelappen. Elektronisk perkusjon og brølende synth-bass, særlig på «At the Seams», «I Can’t Breathe» og «Wake of a Nation», gjør at det frister å plassere denne utgivelsen i samme bås som for eksempel Poppys ‘I Disagree’ fra i fjor. I motsetning til mye annet pirk fra alskens svartmetallhoder lar jeg imidlertid dette munne ut i en liten hyllest til Zeal & Ardor. Sjangerleken til Gagneux og co. utvikler seg i nye retninger og fortsetter å være fantastisk fascinerende på ‘Wake of a Nation’, og gjør fremtiden til en ofte konservativ metal-sjanger enda litt mer spennende. Det er ingen grunn til ikke å glede seg til neste skritt.

Skrevet av Alexander Lange


Ukas Ikke-Metall: clipping. – Visions of Bodies Being Burned

Ute nå via Sub Pop Records

Ukas funn fra det veldige havet utenfor metallens trygge havn er sisteskiva til skuespiller og rapper Daveed Diggs’ sitt konseptuelle rap-prosjekt clipping. Fra den støyete og abstrakte debuten ‘midcity’ til det konseptuelle mesterverket ‘Splendor & Misery’ som gjenfortalte historien om den transatlantiske slavehandel gjennom en science fiction-inspirert rom-opera; clipping. har allerede opparbeidet seg et tårnende diskografi, og om de hadde gitt seg etter ‘Splendor…’ hadde ettermælet fortsatt vært en milepæl for eksperimentell rap. Diggs og producer-duoen William Hutson og Jonathan Snipes har tilsynelatende ingen intensjoner om trappe ned virksomheten, og gav i 2019 ut ‘There Existed an Addiction to Blood’, første del av en dobbelplate som ble fullført sist fredag med utgivelsen av ‘Visions of Bodies Being Burned’. 

Dobbelplata er naturlig nok enda en konseptuell tungvekter. Over 30 spor foretar clipping. et dypdykk inn i Horrorcore, en undersjanger innenfor hip hop som henter inspirasjon fra skrekkfilm og krim. Over detaljerte, støyete og apokalyptiske beats rapper Diggs om grusomme mord, paranoide gjengledere, hjemsøkelser og alligatorer. I tillegg til at versene fungerer godt som fiksjon, bygger han i tillegg narrativene sine opp som metaforer på aktuelle hendelser. Amerikansk rasepolitikk har alltid hatt en stor rolle i diskografien til clipping., og på ‘There Existed…’ og ‘Visions…’ ruver hvit nasjonalisme og politivold som store spektre over musikken. Diggs sniker inn oppfordringer til motstand på subtilt vis gjennom allegorier og metaforer i teksten, et skjult budskap for de innviede. Albumcoverne bygger også opp rundt dette budskapet, ved å spille på det engelske uttrykket «To fight tooth and nail». 

Konseptet er med andre ord forseggjort og bunnsolid; men er musikken noe bra? På ‘Visions of Bodies Being Burned’ leverer Hutson og Snipes noen av sine beste beats til nå, truende kimærer av metallisk perkusjon og støy som er nøye tilpasset enkeltlåtenes tematikk og innhold. Producer-bidragene utenfra er også meget sterke på plata. Sickness‘ alarmer og statiske støy på «Body for the Pile» kaller tilbake til debut-plata ‘midcity’, og bidragene til perkusjonist Ted Byrnes og Tortoise-gitarist Jeff Parker på «Eaten Alive» fremkaller et bisarrt sumplandskap der alligatorer jakter på bytte i bakhager fylt av glasskår og lekende barn. 

Enkelte av tekstene på plata er blant de beste Diggs har skrevet for clipping. til dags dato. «She Bad» tar for seg Blair Witch-liknende folklore på bilde-fremkallende vis, en sammensmelting av historiefortelling og atmosfære-dannende diktning som skaper et uforglemmelig helhetsinntrykk. «Enlacing» eskalerer en bad-trip til nivåer av nihilistisk terror som gir allusjoner til den Lovecrafts eksistensielle skrekklitteratur. Best av alle er «Body for the Pile», en låt som originalt ble gitt ut på Adult Swims ‘[NOISE]’ i 2016. På låta beskriver Diggs tre separate draps-åsteder, alle med et fokus på detalj som maler motivet tydelig på netthinnen. At alle tre ofrene «tilfeldigvis» er politimenn fyrer også godt oppunder den aktuelle og kontroversielle diskusjonen rundt politi-reform i USA.

Som skrekk-tematiserte musikknoveller fungerer ‘Visions of Bodies Being Burned’ helt utmerket. De eneste tidspunktene oppmerksomheten svikter er når clipping. inviterer andre rappere med inn i universet på plata. De fleste artistene sliter med å sette seg inn i de innfløkte konseptene til clipping., og som et følge bryter gjesteversene godt med atmosfæren på plata. Men når Diggs får fritt spillerom til å flekse sine fortelleregenskaper skinner ‘Visions…’ på helt spesielt vis, og det får han heldigvis gjøre ofte over platas 50 minutter. Nok en sterk utgivelse fra et flaggskip innenfor eksperimentell rap; clipping. forsterker relevansen med ‘Visions of a Body Being Burned’.

Skrevet av Fredrik Schjerve





Mange takk til de av dere som har lest i løpet av våre første syv dager som blogg! Vi setter stor pris på det og kommer tilbake neste uke med mer stoff!

Fredrik Schjerve & Alexander Lange