ukas singler – Side 12

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Djevel – «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier»

De skygge-aktige silhuettene til medlemmene i Djevel har nok en gang blitt observert flakkende gjennom norsk skog og hei, hvilket pleier å være et tegn på at et nytt album er rett rundt hjørnet. Ganske riktig har bandet nylig annonsert plate nummer syv, en stemningsfullt innpakket sak ved navn ‘Tanker som Rir Natten’. Djevel har vært en viktig bidragsyter i prosessen med å videreføre de fundamentale prinsippene fra den norske andrebølgen til den moderne svartmetallens tidsalder, og har i løpet av sine ti år som band opparbeidet en rimelig uangripelig diskografi. Bandets nye singel, «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier», viser fortsatt ingen tegn til at deres kreative egg er i ferd med å sløves, men er heller et argument for det motsatte: at Djevels kreative instinkter er skarpere enn noensinne før.

Dette har store følger når platas første singel har en ubeskjeden lengde på nesten ti minutter. En ulmende og tonesettende introduksjon – full av hengende gitarer og tordnende trommebrekk – bygger opp til en solid groove, før andrebølgens tremulerende dragsug endelig blir sluppet løs på lytteren rundt to minutters-merket. «Kvitrim» angriper som vanlig svartmetallens mørke og forbitrede tematikk med lidenskapelig ild og poetisk vinkling, og de melodiøse gitarlinjene til Trond Ciekals fungerer som distinkte landemerker underveis i vandringen gjennom «Englene…»s ekspansive terreng. Rundt reisens endepunkt er tempoet så høyt at både hest og kjerre er i fare for å kollapse, og det hardtslående trommespillet til «Faust» leverer et barmhjertig nådestøt i form av et destruktivt cymbalslag for å sette punktum på opplevelsen. Dette er en forrykende måte å starte en plate på, og en låt som virkelig fører sak for Djevels stadig økende betydning for kontemporær, norsk svartmetall. Innvielsesritualet for ‘Tanker Som Rir Natten’ går av stabelen 14. Mai – kjenn din besøkelsestid om du har kun et fnugg av interesse for boreale svartekunster.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dark Delirium – «Slave of Darkness»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Sist vi hørte fra de lovende metalcore-jyplingene Dark Delirium var på EP-en ‘Rise’ i Januar. Rogalendingenes debut-utgivelse demonstrerte en vilje til å strekke sjangerens grenser i retning mer atmosfæriske og post-påvirkede retninger, men bar også preg av den relative uerfarenheten som er felles for de fleste unge band. Deres nye singel «Slave of Darkness» eliminerer noen av mine tidligere kritikker, og er generelt et steg fremover hva angår både låtmateriale og produksjon.

Låtlengden til «Slave of Darkness» er et minutt eller to kortere enn gjennomsnittet på EP-en, og dette medfører en strammere og mer fokusert lytteropplevelse som kler gruppas kommersielle aspirasjoner godt. Den metalcore-møter-Gojiras «Another World»-aktige åpningen skaper en mørk og dramatisk stemning, før verset låser seg inn på et hardt og laserskåret riff som får det til å rykke i nakkemuskulaturen. Dette strekket fungerer som bare det – spesielt de hyppige innslagene av pinch-harmonics som tilfører en liten dæsj av Immolations ondskapsfulle aura er en flott touch. Jeg skulle derimot ønske at overgangen fra førrefrenget til refrenget selv var litt tydeligere, ettersom den oppbygde spenningen trygler om en mer voldsom og umiddelbar frigjøring enn refrengets diffuse form makter å gi.

Det er likevel flere positiver å rette søkelyset mot på Dark Deliriums nye singel enn negativer. Riffene er sterke, låtstrukturen og tematikken er flettet sammen på en meningsfull måte, og produksjonen har blitt mer sammensveiset siden sist. Det som kreves for at bandet skal rykke opp enda et nivå i mine øyne, er en videre utforskning av de aspektene som skiller Dark Delirium fra de talløse hordene av aspirerende metalcore-band ute i det internasjonale markedet. EP-en hadde f.eks en post-rock-aktig tilnærming til dynamikken mellom svake og voldsomme partier, og «Slave of Darkness» har en nesten gotisk affekt som gjennomsyrer låtas nedslåtte atmosfære. Dette er elementer som ikke kan attribueres til et hvilket som helst band i deres sjanger, og er derfor potente verktøy til hjelp i bandets leting etter et eget sound. «Slaves of Darkness» er uansett Dark Deliriums beste låt til nå, en negativt ladet metalcore-granskning av eget mørke.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ulvehyrde – «Englemakersken«

Etter slippet av låta «Jarlen» på tampen av fjoråret har svartmetallbandet Ulvehyrde nå sluppet tittellåta på sin kommende debutplate ‘Englemakersken’. På tross av bandets ikke så alt for lange levetid består det like fullt av erfarne personligheter innenfor norsk svartmetall, noe som høres godt via stålkontrollen bandet har på både produksjon og låtmateriale. Dette er svartmetall av høy kvalitet, som lar seg bære av feite gitarer som kommer til uttrykk gjennom både forrykende tempoer og tyngre, tøffere riff.

«Englemakersken» åpner med et gjørmete, aggressivt beist av et fantastisk hovedriff, der hissige blast-beats river seg målrettet fremover sammen med heseblesende og bunnsolid 1349-aktig gitarspill. I dette ligger låtas grunnmur og største styrke, men Ulvehyrde klarer seg i grunnen vel så bra når gitarene åpner akkordene i de drivende, raske versene. Barnegråt-sampelet som kommer litt uti sliter jeg med å få så veldig mye ut av, men låta bygger opp til en sterk avslutning når tremolopickingen eskalerer et litt tyngre overgangsriff og hovedriffet setter en perfekt spiker i kista for låta. Med andre ord gleder vi oss til plata kommer i april.

Skrevet av Alexander Lange

DRITTMASKIN – «Limi«

Ute nå via Drittmaskin / Edged Circle Productions.

DRITTMASKIN fortsetter opptakten til plata ‘Svartpönk’ og har sluppet det man nok kan kalle en uvanlig lang singel etter bandets eget kaliber: «Limi». På seks minutter får vi her servert et innslag som nok er litt mer progressivt og saktegående enn det vi er vant med fra det ellers så direkte og utålmodige vestlandsbandet, og der innflytelsen fra rifftradisjonene i mer tradisjonell metall virker hakket mer påfallende enn ved tidligere påfunn. Men ta det helt med ro: Onde akkordskifter og skrikevokal av særdeles høy pitch er også på plass, og selv om punken er litt fraværende, glir «Limi» flott inn som et friskt pust i DRITTMASKINs univers.

Det starter riktignok, synes jeg, litt vaklende i åpningspartiet, men bandet får momentumet på plass gjennom et råtøft refreng, og resten av låta er et stykke solid, traskende og smått suggererende metall ikledd DRITTMASKINs litt forskrudde tvister. På slutten får man attpåtil servert litt merkelig, men like fullt vakkert desorienterende klassisk gitar-spill som får en til å lure på hva slags ess i ermet dette bandet kan finne på å trekke frem på plata.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vreid – «The Morning Red«

Veteranene i Vreid har sluppet et nytt kapittel fra deres kommende fullengder ‘Wild North West’: «The Morning Red». Som ved slippet av tittellåta får vi nok en gang servert en video fra det audiovisuelle prosjektet denne plata er, og denne gangen er opptakene fra et forlatt sanatorium i Sognefjorden bandet har brukt som et kreativt senter under pandemien. Passende nok ble denne bygningen i sin tid brukt for å beskytte befolkningen mot smittsomme sykdommer.

Låta er definitivt noe av det mer lavmælte og rolige jeg har hørt fra Vreid. «The Morning Red» er utvilsomt en metall-låt som springer ut av bandets velkjente black’n’roll-stil, men lener seg i all hovedsak på et dystert, melodisk og saktegående hovedtema og tålmodig oppbygging. Hovedtemaet er svøpt inn i et mørke og livnærer seg gjennom lyse, løse og iskalde gitarstrenger, og sånn sett kan man spore svartmetallrøttene, men det som samtidig er et mer rock-befengt gitararbeid gjør «The Morning Red» til noe som minner meg en del om mye av det mer progga solo-arbeidet til Emperor-frontmann Ihsahn.

Dessverre sliter imidlertid «The Morning Red» med å imponere meg nevneverdig, noe som særlig knytter seg til det jeg synes er en ganske slapp og småsur clean-vokal i versene som i det hele tatt blir litt vel seige og repetative. Temaet mellom dem er imidlertid tatt fra øverste Vreid-hylle, og når bandet lar verstemaet utvikle seg til et litt mer hissig outro-parti blir det også litt bedre. Likevel blir det hele litt langt og repeterende, og det når aldri de høydene man har på følelsen av at Vreid byr opp til med tålmodigheten de insisterer på i første halvdel av låta. Sånn sett står tittellåta igjen som den beste smakebiten på den kommende fullengderen – så er ikke «The Morning Red» noe verre enn at den kan fungere nevneverdig bedre i en større sammenheng enn i singelformat.

Skrevet av Alexander Lange

Skaur – «Nordland og Ned»

Skaurs nordnorske svartmetall er et unikum innen det norske, og mest sannsynlig det internasjonale ekstremmetall-markedet. De to platene som har blitt utgitt etter at det tidligere enmanns-prosjektet ble utvidet til et fullverdig band har vært fylt av melodisk, ekspansiv og rastløs svartmetall, kronet med vokal-fremførelser som kan sies å bryte alle barrierer hva gjelder intensitet og hemningsløshet. «Nordland og Ned», andresingelen fra den kommende tredjeskiva ‘Reis te Haelvete’ hever utrolig nok rastløsheten og intensiteten til enda høyere nivåer, en 11-minutters bråtebrann der lytterens forstand er drivstoffet som forbrennes.

«Nordland og Ned» er som en stormende sjø som er foreviget på sitt mest kaotiske. ‘Memoria Vetusta’-aktige, melodiske gitarer raser inn i hverandre og veves sammen, og «NordMann» står på toppen av klippen og skriker ut i stormen med sine uforlignelige, desperate hyl. Den strukturløse og gjennomkomponerte låtformen vekker flashbacks til Abigors krevende ‘Höllenzwang: Chronicles of Perdition’ fra 2018, og opplevelsen er tilsvarende utmattende og oppslukende. Følelsen av at Skaur har tatt et klimaks og forlenget det til 11 minutter melder seg titt og ofte gjennom lytteprosessen, men samtidig når man etterhvert et slags tilvenningspunkt hvor man kan begynne å skimte de dynamiske konturene som gjemmer seg under urolighetene på overflaten.

Om jeg skal være ærlig, stiller jeg meg etter utallige lytt fremdeles litt uforstående til «Nordmann»s visjon på «Nordland og Ned». Låta er full av fantastiske øyeblikk og vendinger, men den lineære og ikke-repeterende strukturen gjør det nesten umulig å ta alt innover seg. Når intensiteten konstant topper seg selv når man til slutt også et metningspunkt hvor det hele truer med å omdannes til hvit støy, og dette er en grenseovergang Skaur stadig vekk tripper rundt på «Nordland og Ned». Jeg velger likevel å reservere meg fra å avlegge en endelig dom, ettersom låta er en del av en større reise via ‘Reis te Haelvete’, og fordi jeg har respekt for folk som våger å eksperimentere med de ytterste ekstremene av sitt eget sound. «Nordland og Ned» er verdt å sjekke ut om du har sansen for svartmetall-uttrykk som grenser til det avant-gardistiske, eller om du er nysgjerrig på hvordan melodisk svartmetall låter med et minimum av formmessige begrensninger.

Skrevet av Fredrik Schjerve

SvartSol – «Dypfryst Sjel«

Forrige uke omtalte jeg SvartSols debut-EP ‘Dyrisk Vrede’, som jeg synes var en mer eller mindre solid tolkning av ymse svartmetalluttrykk fra det norske 1990-tallet. Samme uke slapp prosjektet låta «Dypfryst Sjel» som er å anbefale dersom man har sansen for landskapet SvartSol opererer i og kanskje også har lyst på et lite pek i en retning som ikke var så utforsket på ‘Dyrisk Vrede’. Råskapen fra EP’en er godt ivaretatt, sjangertrekkene og riffene er velhåndterte, men denne gangen er et folk-element mer i forgrunnen der gitarene byr på mer melodiske trekk og spoken word-sekvenser sniker seg inn i materien. I forlengelse av det synes jeg «Dypfryst Sjel» kanskje er det sterkeste SvartSol har sluppet til nå.

Skrevet av Alexander Lange

Ene – «Satans Svarte Spor»

Ene er et nytt, anonymt svartmetallband som jumpet ut av internettets eter nå i Mars med en fiks ferdig debutplate og en introduserende singel som lokkemat for de uinnvidde. Grunnet dets voldsomme og plutselige manifestering har vi hos Metallurgi ikke funnet tid til å komme med vår dom over Enes debutskive ‘Lang Kald Natt’ denne uka, men se ikke lengre enn neste torsdag for en heldekkende og dyptgående reportasje. I mellomtida kan vi jo snuse litt på platas singel, en selvsikker og fokusert melodisk svartmetall-perle ved navn «Satans Sorte Spor».

På bandets Facebook-side blir vi informert om at Ene spiller «True Norwegian Necro Black Metal»; og ja, den lavoppløste produksjonen og den heslige vokal-tåken peker definitivt i retning den norske bølgens formative utgivelser. Man finner dog flere enn bare «Satans Sorte Spor» i snøen rundt Ene, spesielt har gitarlinjene en finsk karakter som kan minne om en krysning mellom Sargeists melodiske mesterlighet og den primitive vinden som suser gjennom sisteplata til Sammas’ Equinox. Dette er selvfølgelig kun pekepinner for den nysgjerrige leser, anmelder selv ønsker å vente til den fulle plata er fortært med å prøve å sette musikken til Ene i en større kontekst. «Satans Sorte Spor» er uansett en fantastisk måte å introdusere et prosjekt på: en hypnotiserende og frostskimrende låt med sterke melodiske holdepunkter og en mettet, mørk atmosfære.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Nekromantheon – «Thanatos»

På Nekromantheons første nye låt på ni år tok vi turen inn i det okkulte laboratoriet til Hermes Trismegistus, og på oppfølgeren har tiden altså kommet for å avlegge døden selv en visitt. Thanatos er det greske mythosets personifisering av ikke-voldelig død, noe som kanskje kan virke litt snålt om man trykker play på Nekromantheons andre singel fra deres kommende plate ‘Visions of Trismegistos’. På «Thanatos» river bandet nemlig igjennom tre og et halvt minutt med fandenivoldsk thrashmetall på såpass voldsomt vis at det virker utenkelig at ikke noe blod har gått tapt i prosessen.

«Thanatos» kommer byksende ut av underverdens porter i et forrykende tempo, en mørk vind som pisker huden rød med sine flerrende triller og huggende akkorder. Trommis Christian Holm endrer stadig kursen på det rytmiske bakteppet, noe som gjør det umulig å forutse hvordan låta kommer til å utvikle seg fra et øyeblikk til det neste. Produksjonen er rødglødende og ulmende som ovnen i Hefaistos smie; mer intens enn på forgjengeren ‘Rise, Vulcan Spectre’, men fortsatt klar nok til å utnytte det harmoniske dramaet som avslutter låtas gitarsolo maksimalt. Nekromantheon leverer som forventet en låt med et energinivå som virkelig få i den moderne thrash-scenen klarer å matche, og opprettholder dermed forventningene til tredjeplata, som slippes 30. April via Indie Recordings.

Skrevet av Fredrik Schjerve

DRITTMASKIN – Takk, Recovery

Den vestlandske metal-punk-hybriden DRITTMASKIN er tilbake med kraftpluggen «Takk, Recovery» fra deres kommende album ‘Svartpönk’. Bandet gjorde seg bemerket i 2018 med debuten ‘Sosial Prolaps’, der de smeltet sammen punkens og grindsjangrenes råskap, 80-talls-thrashens tempo og en liten dose av skruppelløsheten i tidlig norsk svartmetall a la «Deathcrush». Fete låttekster med stikk i både den ene og andre retningen bidro her også til bandets uhøytidelige særegenhet.

Ingen vil nok påstå at «Takk, Recovery» er spesielt annerledes enn det vi har fått servert tidligere fra DRITTMASKIN. Produksjonen har imidlertid fått en aldri så liten overhaling, også i forhold til singelen «Når dei kjem for å ta meg», som ble lansert i fjor. Det får særlig positive følger for de djevelske moll-akkordene som fyller lydbildet i refrenget, noe som igjen tilfører et svartmetallpreg som kanskje er tydeligere enn noen gang tidligere. Ellers gjør også det hurtige, gitarbaserte hovedtemaet og de heseblesende, drivende trommene i versene jobben sammen med vokalen, som tilfører det kaoselementet DRITTMASKIN også har mestret så bra tidligere – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – «Månekvaden»

Sist gang vi hørte fra Osterøy-væringen Vardok Nalt var på det aldri så lille gjennombruddet «Rosedansen», hvor en hypnotisk og suggererende puls sørget for en sterkere følelse av retning enn musikerens sporadiske forhold til låtstruktur har tillat ved tidligere anledninger. På «Månekvaden» bygger han videre på det som funket på forgjengeren, i tillegg til å introdusere noen nye elementer til Vardok Nalts gradvis akkumulerende auditive profil.

Der «Rosedansen» var som en drømmeaktig dans på randen til total ødeleggelse, vekker «Månekvaden» assosiasjoner til Schoenbergs «Pierrot Lunaire». Årsaken til at tankene mine beveger seg i denne retningen er den diskrete og lettere sjøsyke synthen som dukker opp fra tid til annen, ettersom det desorienterende sløret den kaster over låta fungerer som en lydmessig analog til besettelsen som driver protagonisten i Schoenbergs drama til vanvidd. Den hypnotiske dansetakten og korrumperte folketonaliteten som pulserte gjennom «Rosedansen» er hentet videre inn i «Månekvaden», og likeså prøver Vardok fortsatt å bryte gjennom det enorme havet av fuzz-gitarer som har truet med å dra ham ned i dypet siden prosjektets oppstart i 2020. De to låtene Vardok Nalt har sluppet i etterkant av debut-EP-en ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ har begge vært betydelige steg fremover for artisten, så det skal bli spennende å se nøyaktig hvor denne kreative strømmen leder hen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – Necromantic Terrorpig / Søvnjeger

Grimmferd har sluppet singel nummer tre og fire, «Necromantic Terrorpig» og «Søvnjeger», og med det får vi også to nokså ulike låter. Råskapen vi tidligere har fått servert, om enn i litt ulike former, på «Nigrum» og «Horror By The Crow’s Nest», kommer på førstnevnte. Her starter man, etter en relativt lang, creepy ambient-intro, i black-grind-land med et voldsom, mørk growl før man ganske raskt kastes inn i Satyricon-aktig, groove-basert svartmetall. «Necromantic Terrorpig» er sannsynligvis Grimmferds sterkeste låt til nå, og utmerker seg med et catchy, rått refreng man klør etter å komme tilbake til.

«Søvnjeger» er på sin side det nærmeste man kommer en ballade fra Grimmferd, og er en langt mer saktegående og atmosfærisk sak enn noe annet som er blitt sluppet fra prosjektet. Jobben gjøres forholdsvis greit med et flott hovedtema, men rent produksjonsmessig har de hardere låtene kommet bedre ut, da clean-gitaren stadig virker litt snodig plassert i miksen. Men oppsummert, så er det altså snakk om en tøff håndfull med musikk fra Grimmferd.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Trollfest – «Happy Heroes»

Slippet av Trollefests nye EP ‘Happy Heroes’ nærmer seg med stormskritt, og en snau måned før release-dagen avslører det lystige og evig Oktoberfest-klare bandet selve låta som har gitt utgivelsen sitt navn. Der de øvrige låtene på ‘Happy Heroes’ er covre av metall-vennlige artister som Aqua, Bobby McFerrin og Pharrell Williams (Ut ifra EP-ens tittel kan man vel kjapt tenke seg til hvilken låt av den amerikanske produseren bandet har valgt å covre), er tittelsporet en originallåt som på bandets sedvanlige vis kombinerer oppstemt folk-metal med balkansk instrumentering.

På «Happy Heroes» skaper Trollfest seg sin helt egen superhelt-liga, som med overmenneskelig styrke, flyve-egenskaper og sterk evne til flerstegs-planlegging forsøker å skape ro og orden i en ellers så kaotisk tilværelse. Dette høres jo flott og nobelt ut, men om du sjekker ut låtas musikkvideo kan du jo selv se hvor mye blod gode gjerninger kan spille. De «Glade Heltene» kan nok med fordel henvises til samme skuff som huser «Güntherman» og andre norske superhelter som utgjør en større fare for samfunnet enn kjeltringene de forsøker å sette i jern. Låta derimot, er en raskt luskende liten kraftpakke med fengende woah-oh-vokaler og MGP-klar saksofon som bør henvises til et kraftig anlegg og nytes med kald øl i kruset.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vreid – «Wild North West«

Vreid er tilbake og har sluppet tittellåta fra sitt kommende, niende album ‘Wild North West’. Ikke nok med det: Dette innebærer også at vi får se første kapittel, en musikkvideo, i en film som ledsager konseptalbumet, der flott norsk natur lagt under vintage-filter og små riper på filmen understreker den litt underlige sjangerblandingen som kommuniseres i tittelen.

Litt uventet for erfarne lyttere er kanskje også den smått merkelige orgel-introen, som ved å vende tilbake tilfører et subtilt progrock-element til låta. Resten av låta preges imidlertid av velkjente, velfungerende Vreid-grep. Bandet drar ordentlig godt i black’n’roll-spaken med et beintøft verstema, og sognametallen får også virkelig skinne i det storslåtte, melodiske temaet som brer seg utover siste halvdel av låta. «Wild North West» er sånn sett ikke like dristig som presentasjonen av den kommende konseptplata, men bør kunne være et varsel om nok en solid Vreid-plate for de som har fulgt bandet de siste årene.

Skrevet av Alexander Lange

Nordjevel – «Fenriir«

Nordjevel har med vokalist Doedsadmiral i front blitt et slags samlingspunkt for erfarne personligheter innenfor norsk, og egentlig også nordisk, svartmetall. Dagens medlemmer er kjent fra band som Dark Funeral, Zyklon, Myrkskog og Vredehammer, og siden oppstarten i 2015 har prosjektet servert det man nok kan forvente av en slik smeltedigel av folk med høy respekt for sjangeren de opererer i. Den selvtitulerte debuten fra 2015 og oppfølgeren ‘Necrogenesis’ fra 2019 er begge solide svartmetallplater som drar 1990-tallets andregenerasjonsuttrykk trofast videre med litt mer moderne og gjennomtrengelig produksjon enn man hadde den gang.

Bandets nyeste påfunn, låta «Fenriir», som er første (eneste?) singel fra den kommende EP’en med samme navn, bygger, ikke helt uventet, videre på dette soundet. Men så er det også snakk om en høyst solid videreføring. Låta fungerer i to deler, der den første drar lytteren febrilsk gjennom hektiske, tekniske vers, noen litt mer groovy pusterom og et nydelig melodisk parti før tempofølelsen skrus ned et lite hakk rundt treminuttersmerket. Mindre tøft blir det imidlertid ikke med et svært solid riff i bunn som etter hvert, med god hjelp av trommene, bygger opp til et endelig klimaks der gitarene virkelig får utfolde seg. Og sånn sett er det også gitararbeidet som fortsetter å være Nordjevels kanskje største styrke. Så er det nok rimelig å påpeke at bandet fortsatt ikke stikker seg spesielt mye ut og først og fremst fremstår som en stadfestelse av den norske svartmetallens moderne elementære standarder – men lite tyder på at bandet prøver på så mye mer. Rått er det jo uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Årabrot – «Kinks of the Heart«

«Kinks of the Heart» tar stafettpinnen videre fra den nådeløst catchy «The Lie» i Årabrots opptakt til lanseringen av fullengderen ‘Norwegian Gothic’ – en storstilt produksjon som involverer et drøss med samarbeidspartnere fra ulike artister i og utenfor metal-scenen. Denne nyeste singelen befinner seg i mange av de samme sporene som «The Lie», der Årabrots mest eksperimentelle sider viker, men der teatralsk vokal, buldrende bass og mørk stemning like fullt gir det en ganske særegen fremtoning. Med «Kinks of the Heart» følger også en video som eksponerer Årabrots inspirasjon fra både skjønnheten og råskapen som ligger i de landlige omgivelsene Nernes og Park bor i til daglig.

Til grunn for «Kinks of the Heart» ligger et bunnsolid hovedtema. Her legges stoner-metallens gitarsound i styggvakker forening med post-punkens mørke og fengende elementer, og Nernes’ vokal legger nærmest et aldri så lite Daughters-preg over versseksjonen før gitarene og cymbalene slår seg løs i inngangen til et storslått, alternativmetallsk refreng. Den av Årabrots styrker som får skinne mest i «Kinks of the Heart» er definitivt den litt gufne stemningen, og dette veier for så vidt fint opp for at hovedriffet begynner å gnage litt av repetisjon allerede når denne tre minutter og 43 sekunder lange låta begynner å nærme seg slutten. Fundamentet er imidlertid sterkt likevel.

Skrevet av Alexander Lange

Inflabitan – «Children of the Damned»

På fredag slipper Sigmund Hansen debut-plate med Inflabitan, et prosjekt med så lang historie at det rakk å få med seg de begynnende drønnene av andrebølges-svartmetallen for snart 30 år siden. Som de andre to singlene Hansen har sluppet fra ‘Intrinsic’ minner «Children of the Damned» lite om klassikere fra norges 90-tall, men består heller av en form for spartansk, teknisk thrash ispedd elementer fra svart- og dødsmetall.

For å få det ut av veien; utenom låt-tittelen er det ingenting på «Children of the Damned» som kan sies å være inspirert av Iron Maiden. Åpningens melankolske, brutte akkorder har en viss forbindelse til Inflabitans røtter i svartmetallen, og denne dystre atmosfæren henger som dis over en blikkstille innsjø gjennom låtas første halvdel, før Hansen og trommis «Aggressor» forstyrrer vannflaten med en heseblesende thrash-gallopp. Resten av låta domineres av en utstrakt riff-sekvens hvor blåtone-fargede leads og skeive, tekniske thrash-motiver ryker i tottene på hverandre, helt til låta gradvis viskes ut av en doom-aktig melodi. «Children of the Damned» demonstrerer enda et par nye og ukjente sider ved Inflabitan, noe som får det til å murre godt i forventnings-muskulaturen i forbindelse med slippet av ‘Intrinsic’. Gå ikke glipp av Metallurgis reportasje fra det indre dypet av Inflabitans debut neste onsdag, og lytt gjerne selv på fredag om du mener dette kan være noe for deg!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Octohawk – «Iconoclast»

Etter to plater med blytung stoner-metall under navnet Mammüth har kvintetten fra Drammen utvidet soundet sitt til å inkludere progressive trekk, en oppgradering som tilsynelatende var substansiell nok til å fordre et navneskifte. Octohawk ble navnet, og debuten deres ‘Animist’ slippes 4. juni via norske Crime Records. Progressiv stoner er jo en sjangerbenevnelse som umiddelbart sender tankende i retning Mastodons bakgård, men på sin første singel «Iconoclast» viser Octohawk at de er i stand til å reise egne byggverk med liknende materialer.

Jo, versene på «Iconoclast» har den samme fortumlede og brutale energien til «Spectrelight» fra Georgia-bandets album fra 2011, ‘The Hunter’. Vokalene til Octohawk er også fordelt på flere medlemmer, og minst én av dem er i besittelse av en røst som tidvis er lett å forveksle med Troy Sanders. Til tross for disse likhetene er det også mye som skiller de inspirerte fra inspirasjonskilden. Octohawk holder seg mye nærmere stonerens røtter enn sine astralprojiserende brødre fra USA, og deres bruk av synther og effekter skaper en forbindelse til space-rock som gir dem en viss egenart. For øvrig kan man også skimte det ledige gitarspillet fra KEN Modes ‘Venerable’ i refrengets koda, samt den melankolske rocken til moderne Katatonia i låtas avslutningsminutt, så lydbildet er generelt mer tettpakket enn stoner-klistremerket måtte tilsi. Alt i alt er «Iconoclast» en sterk og fengende låt som ikke nødvendigvis avslører hele spekteret Octohawk har å spille på, hvilket bevarer noe av mystikken og spenningen rundt full-lengderen som slippes i sommer. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Mork – «Svartmalt»

«Arv», den første singelen som ble presentert fra Morks kommende plate ‘Katedralen’ var en effektiv liten black’n’roll-låt som mer eller mindre fulgte sporet Halden-musikeren har tråkket opp på sine siste par utgivelser. Tre uker senere har vi enda et stykke musikk å bryne oss på, og vi kan med «Svartmalt» begynne å mistenke at ingen større mutasjoner har tatt plass i Mork sin genetiske make-up siden 2019s ‘Det Svarte Juv’. Dette er ingen betydelig skuffelse, ettersom Thomas Eriksen synes å foretrekke å utføre solid håndverk innenfor en etablert tradisjon heller enn å bane vei gjennom ukjent terreng, et valg som har fungert utmerket for ham til nå.

Hovedsakelig er det produksjonen som har blitt noe justert siden sist. Det hule og sprakende lydbildet på ‘Det Svarte Juv’ har blitt klarere og mer punchy, noe som passer de svingende black’n’roll-riffene som bryter ut etter den erkesvarte åpningen til «Svartmalt». Den stampende basstrommen nesten forlanger at lytteren hever nevene i været, en kommando som garantert kommer til å bli lystret av de uvaskede masser når live-konserten gjør sin retur. Det er ikke så mye vits i å dykke dypere inn i singelen enn dette; folk som er tilhengere av Eriksens musikk vet hva det dreier seg om det øyeblikket de ser den skyggelagte pillaren på singel-coveret. Det er all mulig grunn til å tro at ‘Katedralen’ kommer til å føye seg greit inn i rekken med plater Mork har gitt ut tidligere, alle sammen solide svartmetall-plater som varmer med sin gjenkjennelighet heller enn å blende med vågale manøvrer. Jeg gleder meg i alle fall til å sprette en flaske Wongraven og traske gjennom ‘Katedralen’, hele veien fra forkammer til alter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nifrost – Eit siste Ynskje

Singelen «Eit siste Ynskje» bærer bud om både et steg opp og et steg videre for vestlendingene i Nifrost. Her raffineres nemlig soundet svartmetallbandet har bygget opp over flere års virke, der sjangerens rå og obskure sider ofte viker for mer storslåtte, melodiske og progressive uttrykk – ikke helt ulikt det man tidligere har fått servert av sognametallens ubestridte konger i Windir og Vreid.

«Eit siste Ynskje» byr på én side på en klar produksjonsmessig overhaling fra både 2019s ‘Blykrone’ og 2016s ‘Motvind’, noe som gir den bunnsolide låtskrivinga et kraftig og godt uttrykk. I fronten for låtas hovedtema ligger en melodisk og sterk gitarlinje som byr på både melankoli og drivkraft, og med ulike tromme- og akkordvariasjoner bak holder den komposisjonen gående på stødig vis i store deler av låta. Riffet som – når det kommer rundt treminuttersmerket – står for et aldri så lite oppbrudd er såpass kult at jeg nesten skulle ønsket meg at Nifrost bygde videre på det i stedet for å returnere til det velkjente hovedtemaet. Mangelen på et lite øyeblikks dristighet til tross, så evner bandet å holde et slående uttrykk ved like gjennom hele låta.

«Eit siste Ynskje» er nemlig et profesjonelt og solid stykke moderne svartmetall. Assossiasjonene mine går vel så mye, om ikke enda mer, til utenlandske undergrunnsstorheter som Wodensthrone, Mgla og Drudkh av denne låta som til Sogn og Fjordanes metal-stoltheter. Men Nifrost fortsetter kanskje først og fremst å fortsette å finne en egen liten vri på det hele.

Skrevet av Alexander Lange

Superlynx – Electric Temple

Rent overordnet kan historiefortellingen om Superlynx’ «Electric Temple» sikkert være ganske lik som for Nifrosts «Eit siste Ynskje»; her er det også snakk om et solid, friskt metallband som girer opp produksjonskvaliteten etter to plateutgivelser og dermed kommer enda nærmere sitt høye potensiale. Men likhetene stopper også der. Trioen Superlynx er nemlig et sant barn av stonerdoomen, og siden bandet ble til i 2013 har det servert fuzzy, dronete og psykedeliske uttrykk.

Og slik kan nok også «Electric Temple» fint beskrives. Dette er musikk som sender meg tilbake til dager da jeg har sittet utrettelig og hørt på Earths ørkenrock på album som ‘The Bees Made Honey in the Lion’s Skull’, mens de orientalske vibbene fra Sleep-søskenet OM også sniker seg inn blant assossiasjonene. Denne fem minutter lange låta går i sine fire første i et taktfast, sakte og sikkert tempo der romslige gitarriff får utfolde seg med et strålende innslag av melodi, og der Pia Isaksens hypnotiske vokal blir som den klare, men litt illevarslende flammen på coveret. Slutten er kanskje ikke helt som man forventer, der trommene løper løpsk over en wah-gitarsolo som umiddelbart minner om Matt Pikes lignende eskapader på Sleeps «Marijuanaut’s Theme». For meg er det ingen tvil om hvilket musikalsk landskap Superlynx stammer fra – men like fullt evner de å stå for et friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange

Minneriket – «Hjemlengsel»

Sjekk også ut «Hjemlengsel», en filmatisk liten kammer-komposisjon fra multi-instrumentalisten Stein Akslen under banneret til Minneriket. Musikken er kombinert med flotte naturbilder tatt fra lufta i en Youtube-video du kan se her, og jeg mener det lengtende teppet av strykere og piano bidrar til å skape en elegant og vinterlig atmosfære som smelter godt sammen med det visuelle. Dette føles for snaut ut til å være en one-and-done-situasjon, så jeg antar og håper at Akslen har planlagt noen ytterligere overraskelser utover året.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Trollfest – «Don’t Worry Be Happy»

Enhver gren – samme hvor tykk og robust den måtte være – vil brekke dersom belastningen som virker på den er stor nok. Slik er det også med institusjoner, personer og band, og i likhet med mange andre blant de sistnevnte har nok Trollfest fått kjent på mange former for motstandskrefter det siste året. Det kan nå virke som at Oslo-gruppas tidligere ubekjempelige tendens til lystighet og optimisme endelig har fått en støkk, ettersom deres cover av Bobby McFerrins legendariske «Don’t Worry Be Happy» viser et band som er i ferd med å gå fullstendig av hengslene.

Allerede i åpnings-øyeblikkenes bekymringsløse fremtoning kan vi skimte sprekker i fasaden. Til tross for at arrangementet låter som jingelen til en eksepsjonelt naiv feel-good-reklame, er det som at en svak eim av negativitet forsøker å tvinge seg ut gjennom de sprudlende tonene. McFerrins trøstende og empatiske ord forvandles til et slags nytteløst mantra, og sannelig detonerer ikke refrenget i en granateksplosjon av blast beats og manisk kakling. På dette tidspunktet begynner det å bli rimelig tydelig at låtas forteller sliter med å la seg overbevise av sitt eget budskap, og resultatet er et helt nydelig og desperat tilfelle av kognitiv dissonans i låt-form.

«Don’t Worry Be Happy» er både en litt befriende opplevelse nå under sen-koronaen, og et rimelig unikt innslag i diskografien til Trollfest. Bandets patenterte «trollspråk» har sett seg nødt til å gi plass til engelsk-språklig sjargong, noe jeg ikke tror har vært tilfellet siden deres cover av Britney Spears «Toxic» fra 2013. Musikken er klassisk Trollfest, en svimlende hyperaktiv kombinasjon av tilgjengelig ekstremmetall og balkansk instrumentering. Det var likevel ikke musikken som endte opp med å vinne anmelders gunst denne gangen, den jobben var det vokalistens gradvis opptrappende panikkanfall som gjorde. Om du føler at du begynner å miste grepet på virkeligheten: slipp taket og ramle ned i den kokende gryta av galskap som er Trollfests «Don’t Worry Be Happy».

Fredrik Schjerve

Nekromantheon – «The Visions of Trismegistos»

Norges ypperste thrashmetall-band, Nekromantheon, kommer i 2021 endelig ut med oppfølgeren til den klassiske skiva ‘Rise, Vulcan Spectre’ fra 2012. Andreplata til Kolbotn-bandet har en rimelig gjev plass i hjertet mitt, ettersom den var med på å introdusere meg for mer ekstrem undergrunnsmusikk etter en to-tre år med utelukkende Metallica på mp3-spilleren. At det nesten skulle gå like lang tid mellom ‘Rise, Vulcan Spectre’ og aprils ‘The Visions of Trismegistos’ som mellom ‘Death Magnetic’ og ‘Hardwired… to Self-destruct’ var det sikkert få som hadde gjettet på, men nå sitter vi her altså i 2021 med den første nye Nekromantheon-låta på ni år.

Og den som venter på å bli ubergelig partert og lemlestet av Nekromantheons primale storm av riff, venter ikke forgjeves. Med singelen «The Visions of Trismegistos» fortsetter bandet nøyaktig der de slapp lydmessig, i tillegg til å vatte opp med en tematisk-visuell oppgradering via Zbigniew M. Bielaks mesterverk av et albumcover. Nekromantheons mørkt mytiske thrashmetall er like forheksende som før; med rungende korder, hvesende leads og vridende riff som alle utgjør instrumenter i Trismegistus‘ okkulte arsenal. Den subtile romklangen på vokalen er som kattemynte for fans av undergrunns-thrash, og miksens buldrende bunn gir låta et dødsmetall-skjær som utstyrer det basale uttrykket med ytterligere tyngde og råskap.

For min del er et gjensyn med Nekromantheon noe jeg føler jeg har ventet på i en halv mannsalder, så mine kritiske fakulteter i møte med «The Visions of Trismegistos» er nok delvis hemmede. Jeg tør likevel påstå at dette er en singel som vil lyse opp gledessentrene til de fleste thrash-fans i vårt langstrakte land, og som vil fjerne det meste av tvil rundt hvorvidt bandet er i stand til å piske liv i det samme infernoet som raste og herjet gjennom ‘Rise, Vulcan Spectre’. Nekromantheon varsler om den kommende stormen på ‘The Visions of Trismegistos’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «Stars Will Lead the Way»/ Marius & Anniken Danielsen – «Angels Crying»

Brødrene Marius og Peter Danielsen er snart klare for å avdekke det tredje kapittelet i det konseptuelle fantasy/powermetall-eposet Legend of Valley Doom. Prosjektets eventyrlige, operatiske og kooperative natur er en særegenhet innenfor den internasjonale metall-scenen, et særstilt ambisiøst prosjekt som samler et drøss med legendariske instrumentalister og vokalister bak et prangende og symfonisk europower-banner.

Den første singelen fra ‘Legend of Valley Doom Part 3’ er titulert «Stars Will Lead the Way, og dersom du har kjennskap til prosjektets tidligere utgivelser vil den blendende og fargesprakende Blind Guardian-møter-Helloween-kombinasjonen som utgjør låtas kjerne-uttrykk neppe overraske. De orkestrale elementene er ikke like fremhevede som hos Blind Guardian, men maskingevær-riffinga og den enorme liv-eller-død-skalaen planter låta godt innenfor den etablerte europeiske powermetall-tradisjonen. Det er ikke noe poeng i å vie mye tid til produksjonen,– den glattpolerte miksingen og de fremragende musikerne som er involvert sørger som vanlig for at produktet låter som en million dollar – men det som virkelig bør poengteres er hvor balansert låtskrivinga er på «Stars Will Lead the Way»; i allefall i en powermetall-sammenheng. De bombastiske versene glir over i overraskende tilbakeholdte førrefrenger, noe som gjør at refrengene kan svinge over i hemningsløs Dragonforce-optimisme uten at det blir for mye av det gode. Andreversene smører i overkant tjukt på med klimaktiske falsett-hyl, men med tanke på at det er operatisk powermetall det er snakk om skal man kanskje være forsiktig med å trekke poeng for entusiasme og overprestering.

Med en såpass mangfoldig og kompetent tankesmie blir det naturlig å ha skyhøye forventninger til kvaliteten på materialet, og det ser ikke ut til at Danielsen & Co har tenkt til å skuffe oss denne gangen heller. Etter et langt år der den dominante uttrykksformen har vært soveroms-prosjekter og hvor klassiske ensembler har brukt mesteparten av ressursene sine på å eksperimentere med programvare for gruppe-fremføring over nett, er en utgivelse der kollaborasjon er både mål og middel et forlokkende prospekt. Før ned 7. Mai i kalenderen, og bli med på en reise gjennom det Rogue Legacy-aktige, bombastiske powermetall-universet som er ‘Legend of Valley Doom Part 3’.

Bonus: Sjekk også ut det gøyale coveret av E-Types «Angels Crying» Marius nylig gav ut med kona Anniken Rasmussen Danielsen. Det er selvfølgelig ikke sammenliknbart med musikerens über-profesjonelle hovedprosjekt, men coveret transformerer den opprinnelige synthpop-låta til en energisk liten powermetall-jam som står godt på egne ben.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årabrot – «The Lie«

Årabrot har sluppet den første singelen fra sin kommende fullengder ‘Norwegian Gothic’: «The Lie». Låta ble sluppet samme dag som oppvarmings-EP’en ‘The World Must Be Destroyed’, og følger for så vidt noen av de samme sporene som utforskes her – særlig den mer eller mindre ukompliserte og tilgjengelige, men like fullt profesjonelle og eksentriske, formen som kom til uttrykk spesielt på EP’ens tittellåt. Men «The Lie» er også et litt annet dyr.

Gitarene denne gangen viser seg som feitere enn på lenge, og Årabrots stoner-slektskap har sånn sett sannsynligvis ikke vært tydeligere siden den selvtitulerte fullengderen fra 2013. De er i et fantastisk, fuzzy ekteskap med den ganske så dominerende bassen, som på sin side driver versene stødig og godt fremover sammen med stop’n’go-beaten som utgjør ryggmargen i låtas hovedtema. Det er imidlertid når beaten løsner og lead-gitaren melder seg i refrenget det blir klart hva denne låta først og fremst byr på. Her får man storslåtte pop-vibber (jada!) pakket inn i gotiske stemninger og hint til både alternativ-metallen og post-punken – godt hjulpet av Kevin Nernes’ teatralske vokal. Også Karin Park kommer med et treffende, om enn et litt vel tilslørt, bidrag i låtas flotte, store og åpne bridge-parti som kontrasterer seg fint mot det ganske direkte, jordnære og riffbaserte uttrykket som ellers brer seg utover komposisjonen.

Mange vil kanskje håpe at Årabrot viser frem noen litt mer ukonvensjonelle sider av musikken sin på ‘Norwegian Gothic’ enn «The Lie». Og det er jo ikke så rart – det er ingen hemmelighet at underlige musikalske hjørner har blitt utforsket med stor suksess av Årabrot tidligere. Problemet mitt blir imidlertid kanskje først og fremst å ikke høre på denne førstesingelen såpass mye at jeg går lei den før plata kommer i april. Den treffer nemlig definitivt en avhengighetsskapende nerve med sitt umåtelig catchy refreng og høye produksjonsverdi.

Skrevet av Alexander Lange

Ravn – «Hulderlokk«

«Hulderlokk» er det nyeste påfunnet til trondheimsbandet Ravn – et band som befinner seg i det forholdsvis velkjente krysningspunktet mellom doom- og folk-metal, og som ellers har brukt eventyr og folkeminne fra våre nordiske strøk som episenter for musikken siden oppstarten i 2012. Med denne nye låta girer Ravn litt opp igjen etter den nokså tunge og dypt melankolske «Evighet» fra i fjor. Åpningen er riktignok en møysommelig introduksjon med clean-gitar-akkorder og flotte, oppbyggende doom-harmonier. Men når Hildegunn Eggans velutførte vokal etter hvert lyser opp lydbildet over et ganske så drivende hovedtema, leder bandet lytteren sakte, men sikkert inn i folk-metallens forlokkende blanding av melankoli og lystighet. Verset fortoner seg som en catchy doom-groove som Eggan får fortelle uavbrutt om hulderlokken over med korte stavelser og raske toneskifter. Deretter leder en folkedansbar trall lytteren inn i refrenget.

Ravn får sånn sett definitivt til det (jeg tror) de prøver på, og kanskje ikke så mye mer – likhetene med de virkelig store innen melodisk, moderne doom-metal er for så vidt ikke til å ta feil av. Så kan man påpeke at produksjonen mangler en liten polering der den vakre vokalen nok blir litt i overkant overskyggende til tider. Ganske så solid er det imidlertid likevel, og noe som slår meg er hvor godt de bruker refrengtemaet sitt som anker for låta der det både fungerer som en fin åpning på hoveddelen og en flott avslutning på det hele. «Hulderlokk» svinner deretter hen med velkjent clean-gitar-melankoli – og med det er det grunn til å se fram til det neste Ravn har å by på.

Skrevet av Alexander Lange

Livløst – «Red«

Svartmetallprosjektet Livløst har sluppet den nesten åtte minutter lange singelen «Red» fra sitt kommende album ‘Symphony of Flies’. Sammen med den forrige singelen, platas tittellåt, signaliserer denne låta utvilsomt et stødig steg videre fra debuten «Cold Skin» – duoens særegne sound manifesterer seg i alle fall desto tydeligere. Livløst evner nemlig på denne låta å blande sammen svartmetallens atmosfæriske, rå og hardtslående elementer som aldri før – og ikke minst med en kompromissløs brutalitet i låtteksten.

Gitarene er nok en gang av det iskalde og diskantbefengte slaget, og bærer låta stødig ved hjelp av en variert bukett med ulike riff der både drivende og atmosfæriske elementer får utfolde seg. Trommene er på sin side fremmede for blast-beatene som vanligvis okkuperer svartmetallåter, og tilfører i stedet et råtøft og tidvis nokså tungt groove-element som glaseres med vokalens rituelle «RED!»-skrik i refrengene. I all sin uhyggelighet og brutalitet blir dermed låta ganske så kul. Først og fremst fortjener imidlertid kanskje først og fremst selve låtkonstruksjonen en liten applaus – den dungeon-synth-aktige introen er riktignok en litt kjedelig affære, men først og fremst klarer Livløst med «Red» å holde interessen oppe, og vel så det, gjennom denne ganske lange låta. Det er ingen enkel sak når uttrykket er såpass direkte.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Einherjer – «The Blood and the Iron»

Der «Stars» – den første singelen fra Einherjers kommende plate ‘North Star’ – inspirerte meg til å skrive metaforer rundt skip og stjerne-navigasjon, får bandets siste singel meg til å tenke mer på en slags guddommelig smie. Dette er uten tvil mest på grunn av de metalliske effektene som låter som hammerslag mot en ambolt, men det skyldes også låta i seg selv, som med sine hardhausede og mektige riff synes å banke seg inn i hjernebarken med rå kraft.

«The Blood and the Iron» er «Stars» sin rake motsetning hva gjelder tempo og energinivå, noe som gir oss et inntrykk av det dynamiske spennet vi kan forvente oss på ‘North Star’. Låta eksploderer ut av ingensteds med et ras av trommer og et fandenivoldsk riff, før et kort strekk med oppstemte og folketone-aktige gitarer forvirrer sansene. Basstrommene ruller og raser gjennom verset som en strøm av smeltet metall, før refrenget springer ut i det som kan sies å være Einherjers patenterte tillegg til vikingmetall-sjangeren; et melodisk, drivende og allsang-verdig refreng. Selv om jeg digget den detaljerte og distinkte vibben den groovy singelen «Stars» ga meg i første omgang er det fortsatt ekstra deilig når Haugesund-gruppa gir seg i kast mer energisk materiale. Med «The Blood and the Iron» treffer Einherjer blink med andre singel på rad, og forventningene til skiva som slippes i slutten av måneden begynner å nå farlige nivåer. Klikk på albumcoveret for å lytte!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kal-El – «Spiral»

Kal-El fra Stavanger følger opp sitt cover av Black Sabbaths udødelige «Paranoid» med sitt eget bidrag til den meget spesifikke låt-konvensjonen «drivende stoner-låter som beskriver ustabile og urovekkende sinnstilstander». Protagonisten i «Spiral» har et like prekært forhold til virkeligheten som sin Sabbathianske forgjenger, og det virker i tillegg som at krisen er et resultat av nøyaktig samme uheldige fenomen; en intens og tyngdekrafts-opphevende bad trip.

«Spiral» er anleggsmusikk i mer enn én betydning: fordi den låter best når den runger ut av høyttalere på høyt volum, og fordi den gromme bunnen er kraftig nok til å bruke som rivningsinstrument på en hvilken som helst anleggsplass hvor høybygg skal jevnes med grunnen. Kal-El oppdaterer Sabbaths proto-stoner-uttrykk til dagens industristandard, og mikser den med en forrykende groove som kan sies å slekte på broen til Queens of the Stone Ages «No One Knows». Det pulserer en grasal energi gjennom spillinga til samtlige medlemmer i bandet, et nordisk kontrapunkt til de vanvittige live-settene til det amerikanske bandet Clutch. «Spiral» er en god låt som definitivt fortjener en plass i lyttekøen til norske stoner-fans, så om du har sansen for musikk som rister murpussen ut av veggene er det bare å svinge innom Spotify-profilen til Kal-El og trykke play.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Last Lightning – «Thunder»

Ås-bandet Last Lightning har avslørt enda et spor fra sin kommende plate ‘Porten’, og grunnet elementære svikt i det interne maskineriet hos Metallurgi er vi en hel måned for sent ute med å dekke begivenheten. Bedre sent enn aldri, og heldigvis virker det som at vi er ute i forkant av album-slippet, som med sin uannonserte slippdato kan komme deisende ned som Mannen i Raumaelven et hvilket som helst øyeblikk nå.

Der «Helvete» var en noe repetitiv affære til Last Lightning å være, nærmer «Thunder» seg den mer oppslukende og varierte «Fjellets Mørke Toner» i form, om så ikke i karakter. «Thunder» innehar både trekk fra nord-skandinavisk melo-death i sine jagende og sykliske vers, i tillegg til en vag eim av Wodensthrones storslått episke svartmetall i de melankolske og melodiske refrengene. Denne mer atmosfæriske siden av Last Lightning fungerer bra i samspill med den mer aggressive stilen som fikk herje fritt på «Fjellets Mørke Toner», og om ‘Porten’ makter å kombinere disse to modusene vil den være vel verdt en lytt. Jeg håper dog at bandet pusser litt på innspillingen av «Thunder» før de slipper plata, ettersom instrumentene i et par enkelttilfeller er voldsomt ute av sync. Det er en sterk låt, så det ville vært synd om studio-teknikaliteter skulle legge en demper på gjennomslagskraften. Varm opp til overraskelses-plateslipp med et par turer gjennom «Thunder»!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mork – «Arv»

Etter å ha fått ryddet litt i hvelvet med ‘Pesta’ – en EP fra 2020 som inneholdt en ny originallåt i tillegg til et utvalg live-opptak – er det nå på tide for Halden-musikeren Thomas Eriksen å rulle ut promoen i forkant av den nyeste full-lengderen under solo-banneret Mork. ‘Katedralen’ har planlagt slipp 5. mars, og den første singelen, «Arv», så sitt slipp for litt over en uke siden.

«Arv» er en låt som uttrykksmessig er rimelig lett å gjenkjenne som en Mork-låt. Grunnmuren er andrebølges-svartmetall i middels tempo, tillagt elementer som har sine røtter i undersjangerens nyere utviklinger. Et stampende black’n’roll-riff hevder seg fort som låtas ankerpunkt, hvorfra versets rullende black/death-gitarer og refrengets krokete svartmetall springer ut. Bandets mest definerende karakteristikk farger samtlige av låtas avdelinger og vendinger, nemlig formidlingen av norsk folkeidentitet og -tradisjon gjennom en mørk modalitet. I dette tilfellet er det arven mellom generasjoner som utforskes via Eriksens Wongraven-aktige deklameringer, en tematikk som setter Mork i samtale med folk/svartmetallbandet Varde, som i 2020 slapp et album ved navn ‘Fedraminne’ som reflekterte rundt nettopp dette.

«Arv» er en sterk komposisjon som mangler noe av det helt prangende distinkte som gjør en god låt til en god singel-låt. Av dets moderate karakter og velbalanserte struktur tolker jeg det dithen at den mest av alt er ment som en god album-låt, noe som skaper forventninger til slippet av ‘Katedralen’ i mars. «Arv» byr på gode riff og en innhyllende atmosfære, og bør definitivt sjekkes ut av folk med sans for finspikket og presis svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Golden Core – «Fáfnis bani«

Den unge Ammerud-duoen Golden Core har sluppet singelen «Fáfnis bani» – en låt som føyer seg sterkt inn i den allerede forholdsvis lange rekken med utgivelser fra bandet. Golden Core har skapt et varemerke for seg selv med sin solide stoner-metall som suppleres med tekster på norrønt, som gir det musikalske uttrykket, som jo i bunn og grunn baserer seg på et nokså veletablert sjangerlandskap som er vanskelig å misforstå, en særegen fremtoning.

«Fáfnis bani» demonstrerer imidlertid like fullt at Golden Core har mye spennende å by på når det gjelder selve låtskrivingen. Gitartonen er som vanlig rå, varm og organisk, og riffet i bånn står fjellstøtt der det vandrer i sine flere skifter gjennom vers-refreng-strukturene med den tøffe, Darkthroneske vokalen over seg. Hos meg appellerer dette hovedtemaet enormt fordi det i sin råskap også innehar en slags ro, noe som baner veien for den åpnere, episke andre halvdelen av låta, der hektiske lead-gitarer får bryne seg over vakkert akkordspill og blast-beats. Oppbyggingen på låta vitner om en stor forståelse for låtstruktur, og det er enkelt og greit ganske så imponerende hvor mye Golden Core klarer å få ut av de to hovedsekvensene som sammen knapt rekker å krype over fireminuttersmerket. Stjerne i boka!

Skrevet av Alexander Lange

Inflabitan – «Symbols»

Til slutt har vi Inflabitan, som nevnt i en tidligere spalte er i ferd med å slippe sin album-debut nesten tre ti-år(!) etter sin opprinnelse. Det har skjedd mye siden den gang 1993, og solo-prosjektets prototypiske annenbølges-svartmetall har i løpet av årenes gang måttet vike unna for en moderne form for svart/thrash-hybridisering. Andre singel fra ‘Intrinsic’ heter «Symbols», en låt som gir oss nye vinkler å anskue Inflabitans særegne tilnærming til sjangerkombinasjonen fra.

Åpningens tordnende thrash-angrep er mer utpreget teknisk enn førstesmaken vi fikk på plata i starten av januar, og riff-syklonen leder kjapt inn i et tungt og skeivt vers som vekker assosiasjoner til Dim Maks tvistende rytmiske underlag. Svartmetallen stikker tydelig frem ved låtas midtpunkt med sine tremolo-plukkede melodier og mollstemte arpeggioer, før vi igjen returnerer til lynskarpt og teknisk thrash-territorie. Der de fleste norske black/thrash-band kombinerer svartmetallens raspende vokaler med råskapen til det heseblesende thrash/speedmetal-uttrykket som dominerer i Sør-Amerika, kombinerer Inflabitan heller det norske tusmørket med den moderne tech-thrashen som springer ut ifra band som Sadus og Coroner. Resultatet er et egenartet sound som – til tross for en ujevn miks i denne omgang– er meget spennende å utforske. Inflabitan fortsetter å formidle sin personlige black/thrash-hybrid på «Symbols».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – «Horror By The Crow’s Nest«

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig. — Usignert, ute på strømmetjenester.

Enmannsprosjektet Grimmferd har fulgt opp sin obskure blackgrind-demo «Nigrum» med den ganske mye mer polerte «Horror By The Crow’s Nest». Prosjektet plasseres i krysningspunktet mellom black og death metal, og mens «Nigrum» nok passer best i førstnevnte beskrivelse, befinner «Horror By The Crow’s Nest» seg godt plassert på andre del av aksen.

Basisen i musikken ligger helt klart i de nokså groovy riffene, som i grunnen treffer svært godt, særlig med tanke den hissige og noe romklangbelagte mid-range-growlinga som ligger over. «Horror By The Crow’s Nest» er i det hele tatt litt av en tidsreise, og er kanskje først og fremst en godt kvalifisert oppvisning i thrash- og death-tendenser fra 80- og tidlig 90-tall. Med andre ord: For fans av band som Death og Slayer burde dette slå rimelig godt an.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sirenia – «We Come to Ruins»

Sist uke godtet vi oss med Sirenias singel «Addiction No. 1» fra den kommende plata ‘Riddles, Ruins & Revelations’, en fengende kraftpakke som blandet gruppas velkjente symfoniske metall med elektroniske elementer og Rammsteins industrielle arena-rock. Sist fredag slapp bandet singel nummer to, en mørkere og mer hardbarka låt ved navn «We Come to Ruins».

Ved inngangsdøra møter vi de samme sagende synthene og elektroniske filtrene som summet i bakgrunnen på «Addiction No. 1», før et Sylosis-aktig, mørkt og moderne thrash-riff overrasker med sin umiddelbare tyngde. De growlede versene kommer som et friskt pust fra en gruppe som tidvis står i fare for å kunne bli oppfattet som Eurovision-metall, og i motsetning til mange kvinne-frontede symfoniske metallband unngår Sirenia den fryktede «Skjønnheten og udyret»-effekten som ofte oppstår mellom de kontrasterende stemme-typene. Det låter overbevisende røft, og det glir sømløst over i Emmanuelles strålende melodier på pre-chorus og refreng. Jeg har ikke så mye negativt å si om singelen – både det vektige «Hevy-Devy»-riffet og den snaue synth-odysseen på broen fungerer bra isolert, samtidig som de bidrar til å skape variasjon i låtas terreng. Alt i alt sett synes jeg singlene Sirenia har sluppet i forbindelse med plateslippet til nå har vært rimelig sterke, så forventningene er høye til det fulle prosjektet nå som vi nærmer oss release. Sirenia opprettholder sin gode treff-rate hva singler angår med «We Come to Ruins».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Wardruna – Skugge

Wardruna.com - Official Wardruna Website — Ute nå via Fimbulljod Productions på strømmetjenester.

Wardrunas ‘Kvitravn’ nærmer seg med stormskritt, og en uke før slippet slapp folk-prosjektet med Einar Selvik i spissen den siste smakebiten: «Skugge». Dette er et litt annet dyr enn den kruttsterke ti-minutteren «Andvevarljod», som i sin variasjon og sine bølgedaler demonstrerte nokså progressive tendenser. Sånn sett minner den langt mer om «Kvitravn», noe låtlengden også tilsier, men den er nok også et noe mer lavmælt og seigt innslag. Dette betyr naturligvis likevel ikke at det majestetiske ved Wardrunas varemerke bortfaller, der det dypt spirituelle kles i en musikalsk drakt som bør være spiselig for de aller fleste.

Første halvdel av låta fremstår herlig endeløs, der de ytterst få trommeslagene understreker et usedvanlig lavt tempo som først og fremst drives fram av de lange, kontrollerte stavelsene i Selviks vokal. Forlengelsen føles da også svært naturlig, der både vokalen og perkusjonen driver tempoet opp betraktelig og fullbyrder det som for meg alltid har vært den sterkeste siden ved Wardrunas musikk: Intensiteten. Komposisjonen er nemlig svært sterk i dette henseendet, der bandet med svært få trekk, og egentlig bare ved hjelp av den hypnotiserende atmosfæren som stadig ligger sterkt ulmende under det hele, evner å holde musikken i et jerngrep samtidig som at de får den til å peke utover seg selv.

Skrevet av Alexander Lange

Jorn – «Faith Bloody Faith»

Norges fremste metallvokalist Jørn Lande sørget med sin joviale holdning og enorme scenetekke for et forfriskende innslag under lørdagens sending av MGP. Jeg var i utgangspunktet overrasket over å se navnet hans på deltakerlista, noe som med tanke på Jorns forkjærlighet for fengende og ukomplisert arena-rock i etterkant nesten er umulig å forstå. Jørn Lande har vært klar for låtskriverkonkurransen i lang tid – hvorvidt han har vært klar over det eller ei – og denne helgen fikk vi alle sammen glede av å høre mannens stålbelagte stemmebånd tordne ut fra tv-høyttalerne.

«Faith Bloody Faith» er en pasifistisk og dogme-kritisk hardråkk-jam skrevet av Jørn selv, i tillegg til medlemmer av Trollfest, Chrome Division og selveste Åge Sten Nilsen. Harmoniserte gitarer river som piler i luftrommet over slagmarken, og Game of Thrones-trommer pisker de krigene massene til vanvidd. Det mest overraskende aspektet ved låta er den tunge bruken av østlig instrumentering og tonespråk, et element som i kjent MGP-stil ikke helt klarer å unngå å bli oppfattet som kulturell turisme. Låta i seg selv er en ekstremt fengende stykke musikk, og Jørn trakterer det skiftende terrenget med overskudd og bombast.

Men i likhet med Keep of Kalessins «The Dragontower» fra 2010 føles «Faith Bloody Faith» ut som en forkortet versjon av en lengre låt, og spesielt andreverset bærer preg av at låtskriver-kvartetten forsøker å rase gjennom for mange ideer på kort tid. Til tross for dette fikk jeg virkelig sansen for låta etter atskillige lyttinger, og sett fra det ståstedet at MGP-låters eneste samfunnsoppgave er å levere musikk med høy underholdnings-faktor er det ingen grunn til å mene at hverken «The Dragontower» eller «Faith Bloody Faith» forsømmer sine plikter. Til tross for at skribentene hos Metallurgi stemte iherdig på bidraget til Jorn kom han dessverre ikke videre; noe som sjokkerer med tanke på at de autoriserte anmelder-stemmene våre er verdt omtrent ti ganger så mye som allmennhetens. Gjør som oss og vis din støtte til den snytte utøveren ved å spille av låta høyt og ofte via artistens Spotify-side!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Endezzma – «Wild Glorior Death»

En tordenbolt lyser opp en forlatt slagmark dekket av skjoldsplinter og brukne økseskaft idet melankolsk gitarplukking lokker oss tilbake til Endezzmas langhus for å høre andre singel fra den kommende plata ‘The Archer, Fjord and the Thunder’, titulert «Wild Glorior Death». I min anmeldelse av «The Name of the Night is a Strong Tower» lot jeg meg imponere av bandets «…mytiske raffinement og eksplosive kraft», og på den siste singelen opprettholder Endezzma nettopp denne balansen, samtidig som de ikler musikken en mer storslått drakt.

Etter den spenningsbyggende introduksjonen leder Hønefoss-kvintetten lytteren gjennom en korridor der noen av de mest effektive våpnene i bandets arsenal henger til utstilling. Strie strømmer av melodisk men voldsom svartmetall møter høye voller av robust vikingmetall, det hele akkompagnert av grov og lidenskapelig vokal fra vokalist «Morten Shax». I tillegg til disse kjerne-elementene fyller Endezzma ut i kantene med mer eventyrlige komponenter; en glitrende tåke av effektbelagte keys driver inn over lydbildet fra tid til annen, og på et sted i låta introduserer en lys og vibrerende synt-linje som jeg ved første gjennomlytt forvekslet med operatisk kvinnevokal. På «Wild Glorior Death» leverer Endezzma nok en moderne viking/svartmetall-hybrid som klarer å kombinere tilgjengelighet og dybde på utmerket vis.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heave Blood & Die – Post People

Ute nå via Fysisk Format/Heave Blood & Die via Bandcamp og strømmetjenester.

Heave Blood & Die fra Tromsø klarte i fjor å bygge opp høye forventninger til deres kommende tredjealbum ‘Post People’ med singlene «Radio Silence» og «Metropolitan Jam». Bandets eventyrlige, suggererende stoner-metall fikk her tilført en del mer egenart gjennom flere luftige innslag av elementer fra sjangre som post rock, post punk og krautrock. Her har de klart kunststykket å unngå det ofte litt langtekkelige og kjedelige sporet mange post-metal-band setter seg fast i; i stedet opprettholder Tromsø-kvintetten den energien de allerede har mestret på sine tidligere utgivelser. «Radio Silence» har hørtes ut som et slags drømmende Baroness, og singel nummer to har vært den litt mer utålmodige og drivende lille kompanjongen.

Nå har bandet sluppet tittellåta fra albumet, der strikken nok tøyes enda lenger fra en hvilken som helst komfortabel metal-tilværelse. Rene indie rock-tendenser åpenbarer seg i versene i låtas første halvdel, der lavmælt vokal ligger godt over et fantastisk romslig lydbilde preget av store, behagelige gitarer. Et kort, snikende crescendo av keyboard-orgel åpner låta for det ISIS-aktige klimakset, som bandet evner å holde gående med et langt melodisk strekk. På «Post People» må jeg innrømme at jeg nok savner nettopp den energien som på de andre singlene har bidratt til å løfte Heave Blood & Dies egenart, mest fordi det særegne på denne nye låta nok er mindre slående. Samtidig demonstrerer bandet her også en spennvidde som nok er helt nødvendig på en fullengder; «Post People» løftes på alle måter når den høres i sammenheng med de to andre låtene.

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – «Rosedansen»

Vardok Nalts nye singel «Rosedansen» er som en altoppslukende, svart røyksky som langsomt men ustanselig kryper bortover horisonten. Enmanns-prosjektet har vært svært aktivt siden oppstarten sent i 2020, med singler som hyppig og sporadisk fløt til overflaten på Youtube og Bandcamp, samt en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ som ble sluppet helt på tampen av året. Der Vardoks tidligere materiale bærer preg av den puslingen som må til for å finne frem til et eget sound, er «Rosedansen» en låt som er seg selv fullt og helt – en forbausende komplett låt fra et prosjekt som kun har eksistert i et fåtall måneder.

Låta åpner med den svellende røykskyens illevarslende frammarsj, før en piruetterende frase begynner å spinne et sted dypt inne i det uskuelige mørket. Den dystre valsen halter seg fremover i et langsomt og utrettelig tempo, før Vardok introduserer en melodisk tredjegitar. Denne kombinasjonen av inntrykk får muligheten til å putre og koke over mange repetisjoner, før rullende dobbelbass ramper stemningen opp til apokalyptiske nivåer. DSBM-vokalen til Vardok henger som en grå sol i horisonten, og i bakgrunnen hører vi etterlevningene av et bedrøvelig orkester i form av en mørk aura av keyboards.

For første gang samler tematikk, instrumentale ideer og storstruktur seg for Vardok Nalt til et produkt som er mye større en sine bestanddeler, og resultatet er en låt som for min del er den klart sterkeste singelen så langt i 2021. Grunnet et ønske fra bloggens hold om å tilby en likeverdig plattform for både ny-oppstartede og erfarne grupper er det ikke sikkert at jeg kan fortsette å dekke Vardok Nalts produksjon i sin helhet, ettersom han arbeider såpass hurtig at vi står i fare for å dekke ham annenhver uke. Jeg kommer uansett til å følge utviklingen hans og gjøre dere lesere oppmerksomme på milepælene, ettersom jeg føler at mannen er i ferd med å utvikle noe mektig og potent på rekordtid. «Rosedansen» er rik og hypnotisk dødsmarsj jeg anbefaler alle som har interesse av dyster, atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Sirenia – «Addiction No. 1»

Sirenia, en av de store veteranene innenfor norsk symfonisk metall er klare for plateslipp i Februar, og som smakebit har de gitt ut en låt som like så godt kan fungere som en oppvarming til den eventyrlige festivalsommeren vi har i vente (ikke sitér meg på dette er dere snille). Store Rammstein-gitarer menger seg med bandets trofaste symfoniske elementer, og når bandet klemmer til med refrengets knatrende synther og woah-oh-koring ser jeg umiddelbart for meg pulserende lys strømme utover en ekstatisk og gladfull folkemengde.

På «Addiction No. 1» smittes kvartetten av en europeisk tendens til å blande elektroniske beats inn i et allerede maksimalistisk uttrykk. Denne kombinasjonen har vist seg å være for mye å håndtere for mangt et erfarent band, men i likhet med Stratovarius makter Sirenia å skrive musikk som fenger i den grad at den elektroniske perkusjonens noe corny fremtoning overskygges med enkelhet. Emmanuelle Zoldans stemme er stødig som alltid, og spesielt på refrenget glimter hun til med en Anneke van Giersbergen-aktig melodi som, kombinert med resten av det fargerike arrangementet, frigjør endorfiner like effektivt som de beste låtene fra Devin Townsends ‘EpicLoud’. «Addiction No. 1» er en god singel som skaper forventninger rundt den kommende plata jeg er spent på om Sirenia klarer å imøtekomme. Ta en lytt dersom du har sansen for storslått symfonisk metall med pop-instinkter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Einherjer – «Stars»

Et band som ser Sirenias veteranstatus og høyner med ytterligere åtte år hva utgivelser angår, er Haugesunds Einherjer. Som utøvere av en form for viking-metall som lar seg inspirere av robust og velformulert hardråkk og trad har bandet gitt ut et lite vognlass med plater, hvor tillit til egne låtskriver-egenskaper har økt eksponensielt fra album til album. Den nesten-titulære singelen fra bandets kommende plate ‘North Star’ demonstrerer et lett gjenkjennelig signatur-sound som bandet har peilet seg inn på med stadig større treffsikkerhet over årenes løp.

Etter en synth-drevet introduksjon med smått kosmiske undertoner spenner gitaristene Ole og Tom noen prangende akkorder som segl over lydrommet, før den «Holy Diver»-aktige bassgangen entrer og opererer som låtas ballast. Harmonikken flakker som værforhold i stadig endring, noe vokalist/bassist «Grimar» forsøker å navigere seg gjennom med sin staute og kommanderende svartmetall-rasp. Øvrig last ombord dette metaforiske skipet er meget; vi blir blant annet servert et riff-drevet og metallisk refreng, en barsk men leken gitarsolo, samt en melodisk bro som lyser opp nattehimmelen med sin iriserende glød.

«Stars» inneholder med andre ord veldig mange ulike momenter – ideer som står godt på egne ben, men som henter styrke fra sine ulike bestanddeler når de betraktes som helhet. Den målbevisste og presise låtskrivinga gjør at «Stars» fungerer både som singel og albumlåt, noe som gjør meg spent på å høre sporene som omgir den på ‘North Star’. Einherjer er et prosjekt med en sterk agenda, et band som for hver utgivelse forsterker sin posisjon i det svært forgrenede slektstreet av norsk metall. Skrible ned slippdatoen 26. februar i almanakken, og bli med på Einherjers vandring ut i de stjerneklare nattes-timene på ‘North Star’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heave Blood & Die – «Metropolitan Jam«

Heave Blood & Die - Metropolitan Jam - Boomkat — Ute nå via Fysisk Format.

Tromsøværingene i Heave Blood & Die har sluppet sin andre singel fra sitt kommende album ‘Post People’: «Metropolitan Jam». I likhet med den forrige smakebiten, den strålende «Radio Silence», er det her snakk om en låt som skiller seg en del fra bandets tidligere nokså renskårede stoner-uttrykk. Ja, «Metropolitan Jam» er muligens et enda mer radikalt brudd der stoner-metallen, om man fortsatt kan kalle det det, på låtas korte to minutter og 34 sekunder i enda større grad filtreres gjennom elementer fra sjangerlandskap som post-punk, new wave og krautrock.

Sjangerblandingen er da også desto mer fascinerende. Det er ingenting som er helt stoner, det er ingenting som er helt post-punk og det er ingenting som er helt noe annet heller; særlig vokalen har sånn sett en høyst tilfredsstillende identitetskrise, og det spinkle, suggererende og litt dissonante hovedriffet suppleres av store, mektige oktavakkorder og fuzzy bass på en helt strålende måte. Sammensuriumet får rett og slett de ulike impulsene til å gå opp i en egen enhet, for å si det litt glorete. Så er det verdt å spørre seg om man skal irritere seg litt over den korte lengden på denne låta, eller om singelen sånn sett gjør jobben sin ved i alle fall å pirre interessen for hele albumsammenhengen som kommer 5. februar. Vi setter en knapp på det siste.

Skrevet av Alexander Lange

Dalit – «Starlight«

Starlight | DALIT — Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Dalit fra Sørlandet slipper albumet ‘Moksha’ på fredag og har varmet opp med «Starlight» siden tampen av fjoråret. Det er god grunn til å se fram til utgivelsen; produksjonen har fått en skikkelig overhaling siden forgjengeren ‘Descent’, noe som løfter det ganske så solide musikalske fundamentet til bandet. Dette lener i stor grad på doom-metal – noe som må kunne sies å være en aldri så liten mangelvare innenfor norsk metall.

«Starlight» åpner imidlertid på sin side i et storslått alt-metal-hjørne med et selvsikkert, beintøft hovedriff som straks suppleres med growle-vokalen til bassist Eirik Hellem. Låta består grovt sett av tre hoveddeler, der den neste fungerer som et godt bridge-tema og den siste toner ned intensiteten blant annet med clean-gitarer og kvinnelig vokal – med virkelig gode melankolske doom-vibber. Alle delene tjener låta godt, på tross av at tredelingen imidlertid gjør at den samtidig har litt problemer med å fungere enhetlig.

Skrevet av Alexander Lange

Inflabitan – «Mental Radiation Fix»

Sigmund Hansen har en langvarig men oppstykket historie som musiker i den norske undergrunnen. Tidlig på 90-tallet ga han ut et par demoer under enmanns-banneret Inflabitan, utgivelser som sett i dagens lys er sjokkerende ferdigstilte til å ha sin opprinnelse i en såpass formativ periode innenfor norsk svartmetall. I etterkant har han bl.a opptrådt live med avant-gardistene i Dødheimsgard, samt blitt medlem av DSBM-pionerne Strid.

Nesten 20 år etter han entret scenen har Sigmund bestemt seg for at tiden er moden for en debut-plate under prosjektnavnet han opprettet i 1993. Singelen «Mental Radiation Fix» er første smakebit bra ‘Intrinsic’, som kommer ut 26. februar, og allerede ved første gjennomlytt blir det tydelig at musikeren ikke har satt seg fore å spinne videre på bandets opprinnelige sound. En melodisk svartmetall-frase åpner låta, før et hurtig og byksende thrash-parti overrumpler lytteren med sin ubønnhørlige fremdrift. Flint-aktige akkordbrytninger skaper allusjoner til krappe berg og alpine fjellhøyder, en mental forbindelse som styrkes av den golde og spartanske produksjonskvaliteten.

Strukturelt sett er låta veldig episodisk; riff etterfølges av riff uten at noen av dem returnerer eller bygges videre på i stor grad. Et større fokus på låtskriving vil nok være prosjektet betjent, ettersom de enkeltstående ideene ofte er overbevisende – spesielt avslutningen, som med sine vridende tremolo-linjer er som en jordlig analog til de utenomjordiske insekt-svermene som befolker Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ fra 2015. Låta demonstrerer en tilnærming til black/thrash-hybridisering som jeg ikke har vært mye borti tidligere, så jeg er spent hvordan resten av plata supplerer dette uttrykket. ‘Intrinsic’ er uansett en metall-historisk viktig begivenhet på bakgrunn av sin bemanning alene, så før for ordens skyld 26. februar inn i almanakken nok en gang. 2021 ser ut til å bli et høyst interessant år for norsk metall!

Skrevet av Fredrik Schjerve