Mork – «Arv»
Etter å ha fått ryddet litt i hvelvet med ‘Pesta’ – en EP fra 2020 som inneholdt en ny originallåt i tillegg til et utvalg live-opptak – er det nå på tide for Halden-musikeren Thomas Eriksen å rulle ut promoen i forkant av den nyeste full-lengderen under solo-banneret Mork. ‘Katedralen’ har planlagt slipp 5. mars, og den første singelen, «Arv», så sitt slipp for litt over en uke siden.
«Arv» er en låt som uttrykksmessig er rimelig lett å gjenkjenne som en Mork-låt. Grunnmuren er andrebølges-svartmetall i middels tempo, tillagt elementer som har sine røtter i undersjangerens nyere utviklinger. Et stampende black’n’roll-riff hevder seg fort som låtas ankerpunkt, hvorfra versets rullende black/death-gitarer og refrengets krokete svartmetall springer ut. Bandets mest definerende karakteristikk farger samtlige av låtas avdelinger og vendinger, nemlig formidlingen av norsk folkeidentitet og -tradisjon gjennom en mørk modalitet. I dette tilfellet er det arven mellom generasjoner som utforskes via Eriksens Wongraven-aktige deklameringer, en tematikk som setter Mork i samtale med folk/svartmetallbandet Varde, som i 2020 slapp et album ved navn ‘Fedraminne’ som reflekterte rundt nettopp dette.
«Arv» er en sterk komposisjon som mangler noe av det helt prangende distinkte som gjør en god låt til en god singel-låt. Av dets moderate karakter og velbalanserte struktur tolker jeg det dithen at den mest av alt er ment som en god album-låt, noe som skaper forventninger til slippet av ‘Katedralen’ i mars. «Arv» byr på gode riff og en innhyllende atmosfære, og bør definitivt sjekkes ut av folk med sans for finspikket og presis svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Golden Core – «Fáfnis bani«
Den unge Ammerud-duoen Golden Core har sluppet singelen «Fáfnis bani» – en låt som føyer seg sterkt inn i den allerede forholdsvis lange rekken med utgivelser fra bandet. Golden Core har skapt et varemerke for seg selv med sin solide stoner-metall som suppleres med tekster på norrønt, som gir det musikalske uttrykket, som jo i bunn og grunn baserer seg på et nokså veletablert sjangerlandskap som er vanskelig å misforstå, en særegen fremtoning.
«Fáfnis bani» demonstrerer imidlertid like fullt at Golden Core har mye spennende å by på når det gjelder selve låtskrivingen. Gitartonen er som vanlig rå, varm og organisk, og riffet i bånn står fjellstøtt der det vandrer i sine flere skifter gjennom vers-refreng-strukturene med den tøffe, Darkthroneske vokalen over seg. Hos meg appellerer dette hovedtemaet enormt fordi det i sin råskap også innehar en slags ro, noe som baner veien for den åpnere, episke andre halvdelen av låta, der hektiske lead-gitarer får bryne seg over vakkert akkordspill og blast-beats. Oppbyggingen på låta vitner om en stor forståelse for låtstruktur, og det er enkelt og greit ganske så imponerende hvor mye Golden Core klarer å få ut av de to hovedsekvensene som sammen knapt rekker å krype over fireminuttersmerket. Stjerne i boka!
Skrevet av Alexander Lange
Inflabitan – «Symbols»
Til slutt har vi Inflabitan, som nevnt i en tidligere spalte er i ferd med å slippe sin album-debut nesten tre ti-år(!) etter sin opprinnelse. Det har skjedd mye siden den gang 1993, og solo-prosjektets prototypiske annenbølges-svartmetall har i løpet av årenes gang måttet vike unna for en moderne form for svart/thrash-hybridisering. Andre singel fra ‘Intrinsic’ heter «Symbols», en låt som gir oss nye vinkler å anskue Inflabitans særegne tilnærming til sjangerkombinasjonen fra.
Åpningens tordnende thrash-angrep er mer utpreget teknisk enn førstesmaken vi fikk på plata i starten av januar, og riff-syklonen leder kjapt inn i et tungt og skeivt vers som vekker assosiasjoner til Dim Maks tvistende rytmiske underlag. Svartmetallen stikker tydelig frem ved låtas midtpunkt med sine tremolo-plukkede melodier og mollstemte arpeggioer, før vi igjen returnerer til lynskarpt og teknisk thrash-territorie. Der de fleste norske black/thrash-band kombinerer svartmetallens raspende vokaler med råskapen til det heseblesende thrash/speedmetal-uttrykket som dominerer i Sør-Amerika, kombinerer Inflabitan heller det norske tusmørket med den moderne tech-thrashen som springer ut ifra band som Sadus og Coroner. Resultatet er et egenartet sound som – til tross for en ujevn miks i denne omgang– er meget spennende å utforske. Inflabitan fortsetter å formidle sin personlige black/thrash-hybrid på «Symbols».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grimmferd – «Horror By The Crow’s Nest«
Enmannsprosjektet Grimmferd har fulgt opp sin obskure blackgrind-demo «Nigrum» med den ganske mye mer polerte «Horror By The Crow’s Nest». Prosjektet plasseres i krysningspunktet mellom black og death metal, og mens «Nigrum» nok passer best i førstnevnte beskrivelse, befinner «Horror By The Crow’s Nest» seg godt plassert på andre del av aksen.
Basisen i musikken ligger helt klart i de nokså groovy riffene, som i grunnen treffer svært godt, særlig med tanke den hissige og noe romklangbelagte mid-range-growlinga som ligger over. «Horror By The Crow’s Nest» er i det hele tatt litt av en tidsreise, og er kanskje først og fremst en godt kvalifisert oppvisning i thrash- og death-tendenser fra 80- og tidlig 90-tall. Med andre ord: For fans av band som Death og Slayer burde dette slå rimelig godt an.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 