Veteranene i Vreid har sluppet et nytt kapittel fra deres kommende fullengder ‘Wild North West’: «The Morning Red». Som ved slippet av tittellåta får vi nok en gang servert en video fra det audiovisuelle prosjektet denne plata er, og denne gangen er opptakene fra et forlatt sanatorium i Sognefjorden bandet har brukt som et kreativt senter under pandemien. Passende nok ble denne bygningen i sin tid brukt for å beskytte befolkningen mot smittsomme sykdommer.
Låta er definitivt noe av det mer lavmælte og rolige jeg har hørt fra Vreid. «The Morning Red» er utvilsomt en metall-låt som springer ut av bandets velkjente black’n’roll-stil, men lener seg i all hovedsak på et dystert, melodisk og saktegående hovedtema og tålmodig oppbygging. Hovedtemaet er svøpt inn i et mørke og livnærer seg gjennom lyse, løse og iskalde gitarstrenger, og sånn sett kan man spore svartmetallrøttene, men det som samtidig er et mer rock-befengt gitararbeid gjør «The Morning Red» til noe som minner meg en del om mye av det mer progga solo-arbeidet til Emperor-frontmann Ihsahn.
Dessverre sliter imidlertid «The Morning Red» med å imponere meg nevneverdig, noe som særlig knytter seg til det jeg synes er en ganske slapp og småsur clean-vokal i versene som i det hele tatt blir litt vel seige og repetative. Temaet mellom dem er imidlertid tatt fra øverste Vreid-hylle, og når bandet lar verstemaet utvikle seg til et litt mer hissig outro-parti blir det også litt bedre. Likevel blir det hele litt langt og repeterende, og det når aldri de høydene man har på følelsen av at Vreid byr opp til med tålmodigheten de insisterer på i første halvdel av låta. Sånn sett står tittellåta igjen som den beste smakebiten på den kommende fullengderen – så er ikke «The Morning Red» noe verre enn at den kan fungere nevneverdig bedre i en større sammenheng enn i singelformat.
Skrevet av Alexander Lange
Skaur – «Nordland og Ned»
Ute nå via Darker than Black Records
Skaurs nordnorske svartmetall er et unikum innen det norske, og mest sannsynlig det internasjonale ekstremmetall-markedet. De to platene som har blitt utgitt etter at det tidligere enmanns-prosjektet ble utvidet til et fullverdig band har vært fylt av melodisk, ekspansiv og rastløs svartmetall, kronet med vokal-fremførelser som kan sies å bryte alle barrierer hva gjelder intensitet og hemningsløshet. «Nordland og Ned», andresingelen fra den kommende tredjeskiva ‘Reis te Haelvete’ hever utrolig nok rastløsheten og intensiteten til enda høyere nivåer, en 11-minutters bråtebrann der lytterens forstand er drivstoffet som forbrennes.
«Nordland og Ned» er som en stormende sjø som er foreviget på sitt mest kaotiske. ‘Memoria Vetusta’-aktige, melodiske gitarer raser inn i hverandre og veves sammen, og «NordMann» står på toppen av klippen og skriker ut i stormen med sine uforlignelige, desperate hyl. Den strukturløse og gjennomkomponerte låtformen vekker flashbacks til Abigors krevende ‘Höllenzwang: Chronicles of Perdition’ fra 2018, og opplevelsen er tilsvarende utmattende og oppslukende. Følelsen av at Skaur har tatt et klimaks og forlenget det til 11 minutter melder seg titt og ofte gjennom lytteprosessen, men samtidig når man etterhvert et slags tilvenningspunkt hvor man kan begynne å skimte de dynamiske konturene som gjemmer seg under urolighetene på overflaten.
Om jeg skal være ærlig, stiller jeg meg etter utallige lytt fremdeles litt uforstående til «Nordmann»s visjon på «Nordland og Ned». Låta er full av fantastiske øyeblikk og vendinger, men den lineære og ikke-repeterende strukturen gjør det nesten umulig å ta alt innover seg. Når intensiteten konstant topper seg selv når man til slutt også et metningspunkt hvor det hele truer med å omdannes til hvit støy, og dette er en grenseovergang Skaur stadig vekk tripper rundt på «Nordland og Ned». Jeg velger likevel å reservere meg fra å avlegge en endelig dom, ettersom låta er en del av en større reise via ‘Reis te Haelvete’, og fordi jeg har respekt for folk som våger å eksperimentere med de ytterste ekstremene av sitt eget sound. «Nordland og Ned» er verdt å sjekke ut om du har sansen for svartmetall-uttrykk som grenser til det avant-gardistiske, eller om du er nysgjerrig på hvordan melodisk svartmetall låter med et minimum av formmessige begrensninger.
Skrevet av Fredrik Schjerve
SvartSol – «Dypfryst Sjel«
Usignert, ute på Bandcamp.
Forrige uke omtalte jeg SvartSols debut-EP ‘Dyrisk Vrede’, som jeg synes var en mer eller mindre solid tolkning av ymse svartmetalluttrykk fra det norske 1990-tallet. Samme uke slapp prosjektet låta «Dypfryst Sjel» som er å anbefale dersom man har sansen for landskapet SvartSol opererer i og kanskje også har lyst på et lite pek i en retning som ikke var så utforsket på ‘Dyrisk Vrede’. Råskapen fra EP’en er godt ivaretatt, sjangertrekkene og riffene er velhåndterte, men denne gangen er et folk-element mer i forgrunnen der gitarene byr på mer melodiske trekk og spoken word-sekvenser sniker seg inn i materien. I forlengelse av det synes jeg «Dypfryst Sjel» kanskje er det sterkeste SvartSol har sluppet til nå.
Skrevet av Alexander Lange
Ene – «Satans Svarte Spor»
Ute nå via Hellstain Productions
Ene er et nytt, anonymt svartmetallband som jumpet ut av internettets eter nå i Mars med en fiks ferdig debutplate og en introduserende singel som lokkemat for de uinnvidde. Grunnet dets voldsomme og plutselige manifestering har vi hos Metallurgi ikke funnet tid til å komme med vår dom over Enes debutskive ‘Lang Kald Natt’ denne uka, men se ikke lengre enn neste torsdag for en heldekkende og dyptgående reportasje. I mellomtida kan vi jo snuse litt på platas singel, en selvsikker og fokusert melodisk svartmetall-perle ved navn «Satans Sorte Spor».
På bandets Facebook-side blir vi informert om at Ene spiller «True Norwegian Necro Black Metal»; og ja, den lavoppløste produksjonen og den heslige vokal-tåken peker definitivt i retning den norske bølgens formative utgivelser. Man finner dog flere enn bare «Satans Sorte Spor» i snøen rundt Ene, spesielt har gitarlinjene en finsk karakter som kan minne om en krysning mellom Sargeists melodiske mesterlighet og den primitive vinden som suser gjennom sisteplata til Sammas’ Equinox. Dette er selvfølgelig kun pekepinner for den nysgjerrige leser, anmelder selv ønsker å vente til den fulle plata er fortært med å prøve å sette musikken til Ene i en større kontekst. «Satans Sorte Spor» er uansett en fantastisk måte å introdusere et prosjekt på: en hypnotiserende og frostskimrende låt med sterke melodiske holdepunkter og en mettet, mørk atmosfære.
Mork, prosjektet til metall-musikeren Thomas Eriksen fra Halden har alltid vært blant de mest konsistente bandene innenfor den norske svartmetallens senere bølge. Likevel har det alltid hvilt en aura av uforløst potensiale over Eriksens tidligere utgivelser under navnet, en følelse av at Mork aldri helt har klart å ta steget fra lovende nykomling til mester over eget perspektiv og uttrykk. Da jeg beskrev singlene fra femteplata ‘Katedralen’ som «effektiv Mork, om noe likt tidligere materiale» sendte Eriksen meg en melding som ba meg vente til jeg hadde hørt hele plata med å avlegge dom. Etter å ha hørt gjennom ‘Katedralen’ adskillige ganger må jeg anerkjenne at fortvilelsen jeg leste ut ifra meldingen fra Eriksen var fullstendig berettiget, ettersom ‘Katedralen’ er et betydningsfullt steg frem from Mork, og etter mine egne estimater også bandets beste utgivelse.
Morks perspektiv på norsk svartmetall har alltid hatt en viss appell for meg personlig. Miksen av fengende black’n’roll, andrebølgens isende vinder og den norske folkekulturens dunkleste hjørner har vært oppslukende, selv om tidvis ufokuserte låtformer og bølgedaler i det kreative overskuddet har hindret Eriksen i å nå de virkelige store høyder ved tidligere anledninger. På ‘Katedralen’ klikker endelig strukturene på både låt-plan og album-plan, og resultatet er en sammenhengende reise gjennom et musikalsk landskap som overrasker, engasjerer og trollbinder på høyde med de moderne bautaene Mork har blitt målt opp i mot i de senere år.
Det effektbelagte orgelet som åpner «Dødsmarsjen» er som et islagt fossefall, en kald fasade som speiler den nordlige nattehimmelens mørkeblå og grønne fargetoner. Plutselig slår isen sprekker, og etter kort tid eksploderer fossen i en strøm av jagende gitarer og støyende trommer. Strømmen bringer oss videre inn i verset, før slusene åpnes for å gjøre plass til platas første, drivende black’n’roll-seksjon. Det finnes ingen bedre introduksjon til Mork enn åpningslåta på ‘Katedralen’, en stormende masse av svartmetall som hverken er redd for storslagent, melodisk spill eller tårnende groover. Platas to singler følger deretter; «Svartmalt», som har et av de feteste black’n’roll-riff i moderne tidsregning, og «Arv», som med sin reflekterende og tilbakeskuende tematikk setter Eriksen i dialog med Vardes utsøkte plate fra fjoråret, ‘Fedraminne’. «Evig Intens Smerte» avslutter platas A-side ved å introdusere helt nye elementer til Morks musikalske univers, nemlig post-punk-harmonier og Vaura-aktige, vandrende basslinjer.
Og plata treffer ikke på en negativ energi-kurve i sin andre halvdel heller. «Det Siste Gode i Meg» konstituerer med sine potente og affekterende refrenger platas emosjonelle høydepunkt, der «Født til å Herske» og «Lysbæreren» er kreativt oversvømmende masser av riff og ideer som raser inn i hverandre og veves sammen i et forrykende tempo. Til slutt har vi den nesten ti-minutter lange «De Fortapte Sjelers Katedral», som tar enda et steg forbi den ambisiøse storformen vi ble servert på fjorårets EP ‘Pesta’. Låtas episke omfang rammer inn både melodiske platåer, krokete riff, skingrende dissonanser ala Deathspell Omega (av alle ting), samt en outro som låter som en gravferd i en folketom kirke, hvor pumpeorgelets ensomme toner blør ut i nattens ulmende mørke.
Når jeg nå har skrevet meg helt frem til omtalens ende kjenner jeg at det er så mange andre ting ved ‘Katedralen’ jeg også gjerne skulle ha rettet oppmerksomheten mot. Morks femte plate er nemlig så full av detaljer, atmosfære og tematisk innhold at den mentale bildestrømmen som fremkalles av en gjennomlytt kan sammenliknes med å lese en god bok. Ikke har jeg fått nevnt platas produksjon –som er varm og knitrende som en lyngbrann–, og ikke heller har jeg fått kommentert Eriksens tydelige uttale, hvilket er en kjærkommen sjeldenhet i ekstremmetall. Jobben min er jo heldigvis ikke å ramse opp ALLE observasjonene jeg har gjort meg ved en plate, den gleden er forbeholdt alle de ulike lytterne som kommer til å snuble inn i og la seg forhekse av ‘Katedralen’ i de kommende månedene. Jobben min er derimot å fortelle hvorvidt et stykke musikk har klart å røre ved et eller annet i meg, noe ‘Katedralen’ absolutt har gjort. Med sin femte plate har Mork endelig fått utløp for sitt potensiale med en svartmetall-utgivelse som har gjort avstanden mellom Eriksen og hans ruvende forgjengere innenfor sjangeren kortere enn noen gang før. Det er ikke annet å gjøre enn å anbefale plata til enhver som interesserer seg et fnugg (eller mer) for norsk svartmetall, samt å håpe at vi får muligheten til å se Mork fremføre disse låtene på en ikke-digital scene i løpet av det kommende året. Sterkt levert!
‘Drapsdalen’ er debutskiva til den sørlandske svartmetallduoen Valdaudr, som er en slags videreføring av prosjektet Cobolt 60 og som består av medlemmer blant annet fra death metal-bandet Blood Red Throne. Valdaudr gir ingen indikasjoner på at de forsøker å gjøre så mye mer enn å ta stafettpinnen trofast videre fra 1990-tallets norske andregenerasjonssvartmetall, og på ‘Drapsdalen’ er det utvilsomt det man også får. Da er det riktignok også snakk om den typen svartmetall som er mer sint, direkte og riffbasert enn den er obskur og atmosfærisk, om enn med tidvise innslag av folk-elementer. Den minner sånn sett som mye om noe av materialet til band som Enslaved, Satyricon, Darkthrone og Taake (og neida, i den sammenhengen er det naturligvis ikke irrelevant å påpeke at live-trommisen til sistnevnte spiller på denne plata).
På ‘Drapsdalen’ lener nemlig Valdaudr seg i svært stor grad på kraften i riffene sine – og det gjøres med stort hell. Fra første stund får man i åpningen «Liket Skulle Vaert Brent» servert solid gitarspill som sammen med blast-beaten i versene når storslåtte høyder i intens stil. Med et refrengtema som drar stemningen ned fra den iskalde stratosfæren til mer jordnære høyder, samt god progresjon i midtpartiet, er dette sånn sett en svært god åpning. Der den imidlertid kanskje er litt lang evner den påfølgende «Trass og Vrede» nok enda bedre å holde interessen oppe hele veien, der black-thrash-turbo og enkeltelementer i folk-inspirert svartmetall a la Winterfylleth og Wolves in the Throne Room på ‘Black Cascade’ går opp i en forrykende enhet.
Denne ender fint opp som favorittlåta mi på plata ved siden av «Du Vantro Og Vrange Slekt», der mange av de samme grepene gjøres, om enn med et litt ondere og mer Darkthrone-aktig fortegn. Så er ingen låter på ‘Drapsdalen’ egentlig spesielt dårlige; på «Evig Langt Inn I Tiden» ligger et mer saktegående, melodisk og iskaldt tema som et flott anker i det ellers heseblesende komposisjonen, og om du synes black-thrashen ikke vies nok plass andre steder, er «Den Evige Ild» din go-to. Det er nok imidlertid bare å erkjenne at plata mister litt minneverdighet der den er såpass forsiktig i uttrykket vis-a-vis storhetene i sjangeren, og i en hel gjennomlytt blir musikken tidvis noe ensformig og tørr.
Det merker jeg når jeg omtrent sperrer øynene litt opp når en melodisk lead-gitar plutselig entrer scenen mot slutten av tittellåta; en låt jeg også vil omtale som et sterkt høydepunkt på plata, men som altså også gjør bruk av elementer som allerede har blitt vel utforsket i en halvtime allerede. Nye impulser kommer imidlertid også på avslutningslåta «Kom, Bestig Vaare Fjell» med litt mer fremtredende folk-elementer, som blant annet kommer til uttrykk gjennom en flott akustisk gitar og mer utstrakt bruk av clean-vokal – som jeg riktignok synes kom litt bedre ut på «Den Evige Ild». Så er det nok også tid for å passe meg for å flytte oppmerksomheten bort fra det som virkelig funker på denne plata: I form av å være det Valdaudr presenterer den som, en slags tidsreise til 1990-tallet, er dette nemlig i all hovedsak svært vellykket og noe jeg anbefaler til alle som har sans for sjangeren. Kvaliteten er nemlig stort sett på topp.
Skrevet av Alexander Lange
SvartSol – Dyrisk Vrede
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Om man først snakker om tidsreiser tilbake til 1990-tallet, er det heller ingen tvil om at debut-EP’en til bergenske SvartSol, ‘Dyrisk Vrede’, også passer utmerket inn i en slik beskrivelse. Denne ganske korte saken på et kvarter er vesentlig råere enn det jeg tok for meg over her, og er produksjonsmessig egentlig delt i to mellom de to første, rifftunge og Darkthrone-aktige låtene og de to siste, som er enda mer grovkornet og minner hakket mer om noe Burzum kunne funnet på tidlig på 1990-tallet.
Et av de største høydepunktene kommer med en gang når det sterke og stadig tilbakevendende hovedriffet i «Transfiguration» åpner utgivelsen. SvartSol følger opp åpningslåta med den ganske lignende «Wintermoon», som på tross av ikke å ha et like sterkt riff i bånn like fullt gjør jobben. Av de to siste er det helt klart tittellåta som er den beste, der den tar stafettpinnen videre fra «The Realm of Death» men gjennom en voldsom hylevokal kan by en råskap som ikke er å finne noe annet sted på utgivelsen. Sånn sett byr ‘Dyrisk Vrede’ definitivt på noen sterke høydepunkter.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – Rise
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Dark Delirium er et flunkende nytt band fra Stavanger bestående av tre unge musikere: Simeon (gitar/bass/tromme-programmering), Halvar (Gitar) og David (Vokal). Stilmessig befinner de seg godt innenfor metalcorens rammer, men med innslag av både kommersiell dødsmetall og melodisk/post-hardcore som bidrar til å krydre lydbildet. Trioen har brukt de første månedene av (det andre korona-året) 2021 på å spille inn en plate vi foreløpig ikke sitter på så mye informasjon rundt, men som trolig vil utføre et dypere dykk inn i den slags musikalsk materiale vi finner på bandets debut-EP ‘Rise’.
‘Rise’ er drøye 17 minutter bestående av ambisiøs men enkelt formulert metalcore. Bånntunge riff leder inn i melodiske seksjoner, det hele ledet av de dynamiske screamsene og growlsene til vokalisten David og bundet sammen av tromme-programmering som låter inspirert av Chris Adler (Lamb of God). Både «Tomb» og «Rise Towards the Sun» følger vanlige prosedyrer for vers og refreng til å begynne med, før plutselige bølgedaler fylt av akvatiske postrock-gitarer avslører trioens trang til å strekke seg mot andre uttrykk og utvide bandets horisont. Av EP-ens to låter er det sistnevnte som imponerer mest, ettersom det kolossale og groovy åpningsriffet gir sporet et tilskudd av karakter og slagkraft som gjør at den fester seg lettere i minnet.
Bandets vokalist, David, er definitivt et av Dark Deliriums største foreløpige fortrinn når det kommer til å hevde seg blant lokale krefter innenfor metalcore. Karen har en kraftig og fleksibel stemme som – foruten å kunne gi bandet et kraftig fokalpunkt live – mest sannsynlig er i stand til å bære en melodi, om bandet måtte ønske det i fremtiden. Det gode grepet rundt låtstruktur og viljen til å strekke seg utover alminnelige låt-lengder er også elementer som vil komme godt med underveis i prosessen med å skape en distinkt band-identitet – noe det skal sies at bandet fortsatt trenger litt tid til å jobbe med. Veltrådd tekst-tematikk, en røff og tromme-dominert miks, samt beslutningen om å begynne en kort EP med en fire-minutters elektronisk instrumental er nemlig alle hint som avslører et ungt og sultent band uten tilgang på ressursene og veiledningen et selskap kan tilby. ‘Rise’ er uansett en imponerende første-utgivelse som varsler om større ting bak horisonten, så lyttere med en eller begge føttene innenfor hardcore/metalcorens verden vil være tjent med å feste seg ved navnet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Furan – Under Satans Maane
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Haugesunderen Øystein Vågshaug går under mange navn. Sist gang jeg var borti fyrens musikk var da han slapp EP’en ‘Woeful’ under navnet Warskull på tampen av fjoråret, som kunne by på en tidvis vellykket blanding av gotisk metall og svartmetall, men som hadde noen produksjonsmessige skavanker. ‘Under Satans Maane’ er fra det jeg tolker som et litt mer rendyrket svartmetallprosjekt, og er også en utgivelse jeg nok fikk mer ut av enn ‘Woeful’. Denne korte EP’en består av en to-minutter på hver ende og en større låt på seks minutter i midten, og er i alle fall rent instrumentalt et ganske så godt svartmetallhåndverk. Gitarlyden kommer godt ut med sine feite toner, og særlig de to første låtene er gode rent komposisjonsmessig.
Når man snakker «comeback-skiver» som fenomen, vil tankene oftest gå i retning band som etter en betydelig eller banebrytende karriere har valgt å gi seg, for så å returnere til en økt etterspørsel og kulturell kapital. Det er sjelden det er snakk om prosjekter som gjenoppstår 27 år etter de gav ut et par demoer, men det er altså nettopp det Inflabitan har gjort i 2021. De to demoene Sigmund Hansen og Carl-Michael Eide gav ut tidlig på 90-tallet kan ansees å være undervurderte perler fra andrebølgens formative fase, men til tross for dette har ikke Hansen valgt å spinne videre på dette nøstet. På debut-plata ‘Intrinsic’ henter han derimot inspirasjon fra andre uttrykk som ulmet i undergrunnen på 90-tallet, og produserer like så godt en egenartet form for black/thrash i prosessen.
‘Intrinsic’ er nemlig ikke en plate som enkelt og greit kan lempes inn med andre norske utøvere innenfor undersjangeren som Aura Noir og Condor. På plata møter teknisk og rytmisk kompleks thrash de svermende ledegitarene til den svenske bølgen av melodisk svart- og dødsmetall fra tidlig 90-tall, og balansen mellom de to uttrykkene svinger fra spor til spor. «Avanti Christo» operer nesten utelukkende innenfor et dødsthrash-format, hvor de brutale rytmene til Messiah utveksler slag med de mer høyspente frasene til de tekniske thrash-gudene i Sadus. På «Crown of Horns» sitter derimot svartmetallen i førersetet, det svenske tonespråket lett gjenkjennelig med sine dype blåfarger og snødekte landskap. Deretter svinger måleren helt over igjen på den varmesøkende thrash-raketten «Egocide», og sånn går nå dagene…
Noe av det mest særegne ‘Intrinsic’ har gående for seg, er den ukonvensjonelle tilnærmingen til rytmikk. Fraser forlenges eller forkortes på sporadisk vis, og sykliske riff spinnes som gradvis muterende vev gjennom låtenes spilletider. Trommene både følger og systematiserer endringene i det rytmiske vevet, og det at Anti-Christian fra Beaten to Death maktet å skrive og spille inn disse sporene på bare to dager er et testamente til dyktigheten hans bak trommesettet. Det er ikke bare instrumentene som finner glede i denne rytmiske leken, men også de glefsende vokalene til Sigmund Hansen. Utstyrt med lyrikken til tekstforfatter-talentet «Totembjørn» (også kjent som Aldrahn) drar Hansen på stavelser og deklamerer på nesten teatralsk vis, noe som fører til en ytterligere destabilisering av det rytmiske språket.
Kombinasjonen av det sammensatte uttrykket og den rytmiske kompleksiteten resulterer heldigvis i mer enn kun et interessant innpakning av kjente stiler, nemlig god musikk. Spesielt firkløveret som avslutter plata er verdt å fremheve, ledet i front av det absolutte høydepunktet «Symbols». ‘Intrinsic’s andre singel har et minneverdig åpningsriff, bestialske vers, stratosfæriske leads og makter å samle platas to rivaliserende uttrykk under et og samme banner. «The Evil Mainframe» og «The Great Surrender» trapper deretter opp det rytmiske spillet til et klimaks, før plata avsluttes med den majestetiske og lettere doom-påvirkede «Children of the Damned».
Det eneste jeg har å komme med av reell kritikk er at produksjonen er hakket flatere enn den hadde trengt å være. Det voldsomme og energiske i Inflabitans musikk er godt fanget på båndet, men mye av den ekstra instrumenteringen (orgel, klokker, dronende koring) er skjøvet unødvendig langt bak i miksen. Dette klarer på ingen måte å overskygge at Hansen har levert noe særegent og vitalt på debut-skiva til Inflabitan. ‘Intrinsic’ har et rytmisk bevegelsesmønster som har få paralleller i ikke bare norsk, men nordisk ekstrem-musikk, i tillegg til en aggressiv fremdrift som river med seg lytteren i dragsuget. Debuten til Inflabitaner en meget positiv overraskelse, og en plate jeg kan anbefale samtlige som er interesserte i teknisk og kreativt utforskende black/thrash. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Black/Cell – Fear the Destroyer
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Black/Cell er et metallband fra Stange ved Hamar som ble stiftet av musikeren Tom Hagen sommeren 2019. All musikken til både EP-en ‘Atonement’ fra 2020 og til debuten ‘Fear the Destroyer’ er skrevet av Hagen selv, hvorpå han skaffer hjelp fra gjestemusikere til å realisere låtene i studio. På de sosiale mediene til Black/Cell omtaler de seg selv som et svartmetall-band, noe som trolig vil forarge en del sofa-historikere rundt omkring i det norske land. Svartmetallen på ‘Fear the Destroyer’ er nemlig modernisert og blandet med så mange andre metall-uttrykk at modersjangeren tidvis er umulig å skimte gjennom det mekaniske kaoset som oppstår. Dette vil med andre ord bety at Black/Cell har sterkere troskap til de høyproduserte og mekanistiske svartmetall-utgivelsene som flommet over markedet på 2000-tallet enn de fundamentale dokumentene fra 90-tallet, og så lenge du er dette bevisst vil du ikke støte på betydelige hindringer når det kommer til å sette pris på hva Hagen har fått til på Black/Cells debut-LP.
Allerede ved å titte på omslaget og logoen som pryder ‘Fear the Destroyer’ vil man kunne mistenke at dette ikke er en typisk lav-oppløst svartmetall-skive dominert av høye frekvenser og blikkboks-trommer. Dersom du trykker play på åpnings-låta «Agony of the Fallen Gods» vil det faktisk være mulig å betvile om du har med en svartmetall-skive å gjøre i det hele tatt. «Agony…» har en introduksjon som «jogger-på-stedet» som det beste av nåtidig metallisk hardcore, og kunne – dersom man tar sidesynet i bruk – nesten ha sklidd inn på Code Oranges ‘Forever’ uten å skape oppstuss. Vokalist Evgen Zoidze har en brølete og kraftig stemme som, til tross for hyppige innslag av lyse rasps, ofte er doblet på en måte som skaper flere assosiasjoner til Metalcore og moderne dødsmetall enn til de rabide hylene som forpester de klassiske utgivelsene til Darkthrone og Burzum.
Men når andre låt, «Reap the Seeds», treffer øregangene blir forbindelsen til 2000-tallets svartmetall-maskinister tydeligere. Åpningsstrekket er mer eller mindre høyprodusert og storslagen svartmetall fra det sene 90-tall, før det mer rytmisk presise midtpartiet peker i retning den presise riffinga på plater som Dimmu Borgirs ‘Puritanical Euphoric Misanthropia’. Brått føles skiftet mellom svingene tretakt og lynraske blast beats på «Fear the Destroyer» svartere enn det meste fra Dimmus senere diskografi, og Black/Cell har blitt tydelig lokalisert i det norske slektstreet.
Og krysningspunktet mellom svartmetallens turbulente stormceller og det rytmiske stempelet til moderniserte former for dødsmetall er et undervurdert sted å befinne seg for et band i 2021. Den brutale tyngden som oppstår når programmerte trommer støtter opp under den rytmiske høyrehånds-eksplosjonen på slutten av «Fear the Destroyer» åpner opp muligheten til å nå frem til lytterbaser som konvensjonell, andrebølges-inspirert svartmetall rett og slett ikke er i stand til. Det er også et sound som er fleksibelt nok til å lande Black/Cell gigger med et bredt spekter av band med ulik sjangertilhørighet når restriksjonene letter, så å kunne skimte deres stjerne-formede logo komplimentere tilsvarende stjernespekkede line-uper er noe vi forhåpentligvis kan se frem til i årene som kommer.
‘Fear the Destroyer’ er generelt sett en svært energisk og hardt-slående reise gjennom en epoke innenfor norsk svartmetall som dagens aktører virker motvillige til å nærme seg. «Reborn» kombinerer aggressiv Immortal-riffing med romslige og lett-skingrende refrenger, og den punk-aktige driven og lav-slyngte bassen som fyrer opp «The Choir» er et deilig dynamisk tilskudd når den korte plata nærmer seg slutten. «Vulture» setter deretter et verdig punktum, med et basalt uttrykk som kan oppsummeres som åpnings-seksjonen til Metallicas «Orion» prosessert gjennom Einherjers veivalsende vikingmetall. ‘Fear the Destroyer’ er et lite unikum innenfor norsk metall anno 2021; en svartmetall-plate som ikke vegrer seg for å anvende 2000-tallets brutale mekanismer i søken etter sitt eget perspektiv på sjangeren. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Arania – Mental State
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Arania er et symfonisk metallband fra Trondheim som startet sitt liv som en trio i 2018, drevet av vokalist Silje Vollans ønske om å skrive og fremføre musikk inspirert av artister som Within Temptation og Beyond the Black. Etter et par år hvor medlemmer kom og gikk og ulike besetninger ble utprøvd, er det nå bare gitarist Alex Gregersen og keyboardist Trond A. Wiklund igjen av originaltrioen, resten av mannskapet består av Aina C. Hammern på vokal, Martin Borelly på bass og Anders Kristiansen på trommer. Med medlemsutskiftingen har også lydbildet gradvis endret seg siden 2018, og på bandets debut-EP ‘Mental State’ er det vel så mye av Sirenias tunge gitarer å spore som Within Temptations orkestrale synther.
Dette vil ikke si at Arania (selv om nia-endelsen i navnet ikke kan oversees) kun er en forlengelse av det norske slektstreet innenfor melodisk, symfonisk metall, der Tristania og Sirenia er søylene øvrigheten måles opp mot. Den kommersialiserte, melodiske dødsmetall-riffinga som sistnevnte er ivrige tilhengere av er på ‘Mental State’ nemlig ispedd rikelig med harmoniseringer og gester som peker i retning mer oppstemte og triumferende uttrykk som powermetall og trad. I tillegg til dette har gruppen vokalisten Aina å rutte med, som med sin nesten folkemusikalske renhet bringer en friskhet til lydbildet som kan sammenliknes med Anette Olzon (Nightwish) og Sharon den Adel (Within Temptation).
Lydproduksjonen på ‘Mental State’ er velpolert til EP å være, og det er tydelig at Arania har ambisjoner om å opptre på de mellomstore til store scenene når konsertlivet åpner igjen. Åpningssporet «Nightmare» er EP-ens korteste låt med sine fire minutter, og den fungerer egentlig mest som en energisk oppvarming til de mer eventyrlystne låtene som følger. «An Angel’s Voice» og «In Madness» demonstrerer gruppens betydelige egenskaper innenfor låtskriving, hvor ekstravagansen som tilføres via flerdelte vers og orkestrale broer balanseres med muskulære riff og rytmisk presisjon fra trommis Anders Kristiansen. Arania viser at de har god oversikt over de ulike elementene som gir liv til musikken deres, og svært lite er overflødig ved de fire låtene som utgjør ‘Mental State’.
Det eneste elementet som ikke fungerer like bra som øvrigheten finner vi på «An Angel’s Voice». Orkestrale synther kan være vanskelig å balansere i miksen på elegant vis, og når det instrumentelle mellomspillet på «An Angel’s Voice» utelukkende består av disse blir de dynamiske begrensningene tydeliggjort på en uheldig måte. Balansen er mye bedre på avslutningssporet «The Void», som med sin høye driv og hendelsesrike forløp er et klart høydepunkt på EP-en. Alt i alt er dette svært lovende saker – det er ikke vanskelig å forestille seg høydene som kan nås av et band som leverer en såpass solid førsteutgivelse. Arania leverer fargerik og fengende symfonisk metall på ‘Mental State’, og utpeker seg som et band-to-watch i prosessen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Myrholt – …sjelebot…
Usignert, ute nå via div- strømmetjenester
Nordlandske Myrholt slipper med ‘…sjelebot…’ sin syvende fullengder siden oppstarten av prosjektet i 2017 – i alle fall om man tar ‘Rettergang’ med i regnestykket. Denne ble lansert, og ble omtalt her på Metallurgi, på tampen av fjoråret, besto av en rekke cover-låter og skulle fungere som en aldri så liten opptakt til plata vi nå har med å gjøre. Herfra drar man kjensel på låtene «Til Hinnoms Dal» og «Hamingja», der sistnevnte denne gangen kommer i elektrisk og ikke akustisk versjon, men for øvrig er det snakk om litt over en halvtime med flunkende ny musikk.
Myrholts uttrykk er ikke å ta feil av, der det alltid har blitt sverget tydelig troskap til elementene i klassisk, norsk svartmetall av den gamle skolen. Selv får jeg på ‘…sjelebot…’ klarest assosiasjoner til den iskalde gitarlyden på noen av de tidlige Burzum-platene og mange av grepene på debutskiva til Satyricon, og assossiasjonene kommer – ikke helt overraskende – også nokså tidlig i låta «De Skjaerer Dype Saar I Vaar Jord». Denne låta fungerer som en god åpning på plata før «Blod Er Liv, Pust Er Sjel» tar stafettpinnen videre med litt mer låtlengde der litt mer progressive instrumentalpartier får utfolde seg i låtas andre halvdel. Deretter kommer en rekke høydepunkter; «Til Hinnoms Dal» har et like fett refreng som før, den nye versjonen av «Hamingja» fungerer utmerket som et litt mer atmosfærisk og rolig ledd på albumet, og den litt mer konvensjonelt strukturerte fireminutteren «Morgenstjerne» drar opp intensiteten igjen med et uttrykk som er litt mer direkte enn det som kommer ut av de andre låtene på plata.
«Morgenstjerne» er sånn sett – i mine øyne – et heldig tillegg til denne plata. De andre låtene ligger nemlig i sjiktet mellom fem og syv og et halvt minutt, og i noen av tilfellene, kanskje særlig på «Blod Er Liv, Pust Er Sjel» og «Til Hinnoms Dal», holdes ikke spenningen og intensiteten oppe så godt som man kanskje skulle ønske. Så er det selvsagt et spørsmål om Myrholt egentlig prøver på noe annet; at blast-beats hører til unntakene og riffene er ganske så enkle tyder på at målet er et mer minimalistisk uttrykk. Men høydepunktene kommer like fullt i de litt mer direkte og kortere uttrykkene, og i tillegg er særlig «Hamingja» er et godt eksempel på et segment der et minimalistisk uttrykk holder interessen oppe, da gjennom et sterkt atmosfærisk lydbilde.
Det skal også sies at jeg synes Myrholt kommer godt ut av de to siste låtene på ‘…sjelebot…’, «Foelg Dyret Inn I Moerket» og «Saa Odioes, Saa Motbydelig, Som Satans Soenn I Menneskeham». I førstnevnte får vi servert platas kanskje mest intense segment i første halvdel og et melodisk friskt pust i andre, mens sistnevnte byr på flere av platas sterkeste temaer, de mest prominente innslagene av den «Bergtatt»-aktige clean-vokalen som jeg så gjerne skulle hørt enda mer av, og – ikke minst – den fantastiske låttittelen skreket omhyggelig helt på slutten. Sånn sett er det snakk om en god avslutning, og selv om ‘…sjelebot…’ på ingen måte byr på veldig mye nytt, er det i bunn og grunn snakk om en nokså solid plate for de av oss som ønsker norsk svartmetall av den gamle skolen anno 2021.
Skrevet av Alexander Lange
Black Scythe – Through Human Faith
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Svartmetallprosjektet Black Scythe følger opp 2020-demoen ‘Dissonance’ med ‘Through Human Faith’ – en EP i tre deler. Da er det også snakk om svartmetall som effektivt kommuniserer et voldsomt sinne. EP’en åpner på fantastisk vis med feite gitarer og akkurat passe obskur Mgla-aktig vokal som legges over kompromissløs hurtighet i rytmesegmentet. Sånn sett kan man snakke om klassisk, riffbasert svartmetall a la Darkthrone som kanaliseres gjennom dypere og enda litt sintere registre.
Det hører også med til historien at Black Scythes uttrykk ikke er like solid de første partiene der lead-gitar introduseres – da fortoner musikken seg som litt uinspirert og repeterende. Utover i låt nr. 2, EP’ens desidert sterkeste, blir også dette imidlertid langt bedre, der gode melodiske gitarlinjer driver låta godt fremover. Siste låt kommer ikke like sterkt ut, men følger like fullt godt opp med en solid bukett med riff. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Bedrag – Bedrag / Diabolic Goat Cancer
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Om du virkelig ønsker deg rå, klassisk svartmetall uten noen som helst polerte kanter kan Bedrags nyeste demoer gjøre jobben. Dette prosjektet gjør noe som egentlig svarer bedre til annengenerasjonssvartmetallens bestanddeler enn mye annet, og har de siste ukene servert materiale som er så helrått, ekkelt og pilråttent at det egentlig føles litt forfriskende i samme slengen. Ganske fett er det også til tider. Sjekk det ut, om enn bare i ren fascinasjon.
Ingen har, så vidt jeg vet, egentlig gjort akkurat det bergenske Vestindien gjør på ‘Null’. Med utgangspunkt i hardcore-uttrykket de dyrket i sin første og forrige inkarnasjon, som startet i 2009 og avsluttet etter lanseringen av EP’en ‘We Are the Lords of Hellfire’ i 2011, er de nå tilbake med en fullengder der svartmetall- og post-punk-elementer forenes via tydelige hint til metall av den mer tradisjonelle sorten. Resultatet er en uhyre interessant sak som jeg ikke bare hører på fordi det er bra, men også i ren fascinasjon – nettopp fordi jeg ikke finner noe lignende så mange andre steder.
Man får ikke et helt fullstendig inntrykk av hva man har i vente ut fra den vakre, og kanskje litt langstrukne, åpningen på ‘Null’, «Mot dag», der forsiktig gitarklimpring, svevende effekter og crescendo-strukturen sender mest assossiasjoner til post-rock-band som Mogwai – om enn med et litt dystert fortegn. Overgangen til den langt mer representative «Beerenberg» er imidlertid sømløs, og det er nesten litt rart; et beintøft gitarriff sparker i gang låta uten å nøle, og jammen er det ikke et fantastisk falsetto-hyl a la King Diamond og Rob Halford som hjelper til med å dra det hele i gang.
Og herfra og videre på den påfølgende låta «Meldrøye» kommer noen av de viktigste hovedingrediensene til Vestindiens musikk på ‘Null’. Solide, tradisjonelle metallriff utgjør grunnmuren, grov Lemmy Kilmister-aktig vokal ligger stødig over, dog ikke i front, og det hele svøpes inn i et rytmisk driv og et mørkt lydbilde som gjør post-punk-assossiasjonene umulige å unngå. Hvor er svartmetallen, spør du? Vestindien gjør oss nordmenn en aldri så liten tjeneste ved å minne oss om at denne sjangeren faktisk kan skryte på seg en hel generasjon med musikk før den ble eksportvare her til lands; Vestindien minner nemlig lite om band som Emperor og Mayhem, men ligger musikalsk sett mye nærmere førstegenerasjonslegender som Venom og Bathory (så kan for så vidt kanskje Dakthrone snike seg inn her, de også). Disse assossiasjonene er kanskje tydeligst på avslutningslåta «Øst for Sol», som fortoner seg som en litt ekstra brutal sak der en basstrommemarsj driver låta fremover og en flott liten spoken word-sekvens gjør det hele litt mer storslagent.
Post-punk-elementene får på sin side skinne mest på «Ormegård», som kanskje er min personlige favoritt. Hovedtemaet lar høylytte, gråtende og twangy gitartoner male guffen stemning, og låtstrukturen er også en vinner ved at Vestindien bygger nydelig opp til et fantastisk lead-gitar-parti på slutten. I det hele tatt er det stemningen både her og ellers på plata som fanger meg mest og som slår meg som det virkelig unike her; det er snakk om en deprimerende, men like fullt uimotståelig atmosfære, og jeg har egentlig bare hørt noe tilsvarende på den kriminelt undervurderte EP’en «Personae Ingratae // Proselytes» av det ukjente tyske post-punk-bandet Rope Sect.
Et annet høydepunkt på ‘Null’ er tittellåta, som skiller seg litt ut ved å være en litt roligere, mer saktegående og mindre riffbasert enn de andre låtene. Dette er nydelig, melankolsk låt som fungerer utmerket som et midtpunkt inne i den lille halvtimen plata varer. Om jeg skal peke ut et svakere punkt, er det snakk om låta «Ned», som i og for seg er en uhyre tøff låt, men som ikke er så godt plassert i albumsammenhengen; dette er i det hele tatt noe, Vestindien, også på grunn av platas korte lengde og det faktum at «Øst for Sol» egentlig ikke føles så veldig som en avslutningslåt, sånn sett ikke helt evner å vise at de fullt ut mestrer. Men dette får være en del av en streng vurdering av ‘Null’. Her er det nemlig først og fremst snakk om en utrolig kul plate som jeg anbefaler enhver som har interesse for spennende sjangerblandinger å sjekke ut. Vestindien leker tross alt ikke bare innenfor metallens rammer, men utfordrer dem også.
Slippet av Trollefests nye EP ‘Happy Heroes’ nærmer seg med stormskritt, og en snau måned før release-dagen avslører det lystige og evig Oktoberfest-klare bandet selve låta som har gitt utgivelsen sitt navn. Der de øvrige låtene på ‘Happy Heroes’ er covre av metall-vennlige artister som Aqua, Bobby McFerrin og Pharrell Williams (Ut ifra EP-ens tittel kan man vel kjapt tenke seg til hvilken låt av den amerikanske produseren bandet har valgt å covre), er tittelsporet en originallåt som på bandets sedvanlige vis kombinerer oppstemt folk-metal med balkansk instrumentering.
På «Happy Heroes» skaper Trollfest seg sin helt egen superhelt-liga, som med overmenneskelig styrke, flyve-egenskaper og sterk evne til flerstegs-planlegging forsøker å skape ro og orden i en ellers så kaotisk tilværelse. Dette høres jo flott og nobelt ut, men om du sjekker ut låtas musikkvideo kan du jo selv se hvor mye blod gode gjerninger kan spille. De «Glade Heltene» kan nok med fordel henvises til samme skuff som huser «Güntherman» og andre norske superhelter som utgjør en større fare for samfunnet enn kjeltringene de forsøker å sette i jern. Låta derimot, er en raskt luskende liten kraftpakke med fengende woah-oh-vokaler og MGP-klar saksofon som bør henvises til et kraftig anlegg og nytes med kald øl i kruset.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vreid – «Wild North West«
Ute nå via Season of Mist.
Vreid er tilbake og har sluppet tittellåta fra sitt kommende, niende album ‘Wild North West’. Ikke nok med det: Dette innebærer også at vi får se første kapittel, en musikkvideo, i en film som ledsager konseptalbumet, der flott norsk natur lagt under vintage-filter og små riper på filmen understreker den litt underlige sjangerblandingen som kommuniseres i tittelen.
Litt uventet for erfarne lyttere er kanskje også den smått merkelige orgel-introen, som ved å vende tilbake tilfører et subtilt progrock-element til låta. Resten av låta preges imidlertid av velkjente, velfungerende Vreid-grep. Bandet drar ordentlig godt i black’n’roll-spaken med et beintøft verstema, og sognametallen får også virkelig skinne i det storslåtte, melodiske temaet som brer seg utover siste halvdel av låta. «Wild North West» er sånn sett ikke like dristig som presentasjonen av den kommende konseptplata, men bør kunne være et varsel om nok en solid Vreid-plate for de som har fulgt bandet de siste årene.
Skrevet av Alexander Lange
Nordjevel – «Fenriir«
Ute nå via Season of Mist.
Nordjevel har med vokalist Doedsadmiral i front blitt et slags samlingspunkt for erfarne personligheter innenfor norsk, og egentlig også nordisk, svartmetall. Dagens medlemmer er kjent fra band som DarkFuneral, Zyklon, Myrkskog og Vredehammer, og siden oppstarten i 2015 har prosjektet servert det man nok kan forvente av en slik smeltedigel av folk med høy respekt for sjangeren de opererer i. Den selvtitulerte debuten fra 2015 og oppfølgeren ‘Necrogenesis’ fra 2019 er begge solide svartmetallplater som drar 1990-tallets andregenerasjonsuttrykk trofast videre med litt mer moderne og gjennomtrengelig produksjon enn man hadde den gang.
Bandets nyeste påfunn, låta «Fenriir», som er første (eneste?) singel fra den kommende EP’en med samme navn, bygger, ikke helt uventet, videre på dette soundet. Men så er det også snakk om en høyst solid videreføring. Låta fungerer i to deler, der den første drar lytteren febrilsk gjennom hektiske, tekniske vers, noen litt mer groovy pusterom og et nydelig melodisk parti før tempofølelsen skrus ned et lite hakk rundt treminuttersmerket. Mindre tøft blir det imidlertid ikke med et svært solid riff i bunn som etter hvert, med god hjelp av trommene, bygger opp til et endelig klimaks der gitarene virkelig får utfolde seg. Og sånn sett er det også gitararbeidet som fortsetter å være Nordjevels kanskje største styrke. Så er det nok rimelig å påpeke at bandet fortsatt ikke stikker seg spesielt mye ut og først og fremst fremstår som en stadfestelse av den norske svartmetallens moderne elementære standarder – men lite tyder på at bandet prøver på så mye mer. Rått er det jo uansett.
Skrevet av Alexander Lange
Årabrot – «Kinks of the Heart«
Ute nå via Pelagial Records.
«Kinks of the Heart» tar stafettpinnen videre fra den nådeløst catchy «The Lie» i Årabrots opptakt til lanseringen av fullengderen ‘Norwegian Gothic’ – en storstilt produksjon som involverer et drøss med samarbeidspartnere fra ulike artister i og utenfor metal-scenen. Denne nyeste singelen befinner seg i mange av de samme sporene som «The Lie», der Årabrots mest eksperimentelle sider viker, men der teatralsk vokal, buldrende bass og mørk stemning like fullt gir det en ganske særegen fremtoning. Med «Kinks of the Heart» følger også en video som eksponerer Årabrots inspirasjon fra både skjønnheten og råskapen som ligger i de landlige omgivelsene Nernes og Park bor i til daglig.
Til grunn for «Kinks of the Heart» ligger et bunnsolid hovedtema. Her legges stoner-metallens gitarsound i styggvakker forening med post-punkens mørke og fengende elementer, og Nernes’ vokal legger nærmest et aldri så lite Daughters-preg over versseksjonen før gitarene og cymbalene slår seg løs i inngangen til et storslått, alternativmetallsk refreng. Den av Årabrots styrker som får skinne mest i «Kinks of the Heart» er definitivt den litt gufne stemningen, og dette veier for så vidt fint opp for at hovedriffet begynner å gnage litt av repetisjon allerede når denne tre minutter og 43 sekunder lange låta begynner å nærme seg slutten. Fundamentet er imidlertid sterkt likevel.
Skrevet av Alexander Lange
Inflabitan – «Children of the Damned»
Ute nå via Soulseller Records
På fredag slipper Sigmund Hansen debut-plate med Inflabitan, et prosjekt med så lang historie at det rakk å få med seg de begynnende drønnene av andrebølges-svartmetallen for snart 30 år siden. Som de andre to singlene Hansen har sluppet fra ‘Intrinsic’ minner «Children of the Damned» lite om klassikere fra norges 90-tall, men består heller av en form for spartansk, teknisk thrash ispedd elementer fra svart- og dødsmetall.
For å få det ut av veien; utenom låt-tittelen er det ingenting på «Children of the Damned» som kan sies å være inspirert av Iron Maiden. Åpningens melankolske, brutte akkorder har en viss forbindelse til Inflabitans røtter i svartmetallen, og denne dystre atmosfæren henger som dis over en blikkstille innsjø gjennom låtas første halvdel, før Hansen og trommis «Aggressor» forstyrrer vannflaten med en heseblesende thrash-gallopp. Resten av låta domineres av en utstrakt riff-sekvens hvor blåtone-fargede leads og skeive, tekniske thrash-motiver ryker i tottene på hverandre, helt til låta gradvis viskes ut av en doom-aktig melodi. «Children of the Damned» demonstrerer enda et par nye og ukjente sider ved Inflabitan, noe som får det til å murre godt i forventnings-muskulaturen i forbindelse med slippet av ‘Intrinsic’. Gå ikke glipp av Metallurgis reportasje fra det indre dypet av Inflabitans debut neste onsdag, og lytt gjerne selv på fredag om du mener dette kan være noe for deg!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Octohawk – «Iconoclast»
Ute nå via Crime Records
Etter to plater med blytung stoner-metall under navnet Mammüth har kvintetten fra Drammen utvidet soundet sitt til å inkludere progressive trekk, en oppgradering som tilsynelatende var substansiell nok til å fordre et navneskifte. Octohawk ble navnet, og debuten deres ‘Animist’ slippes 4. juni via norske Crime Records. Progressiv stoner er jo en sjangerbenevnelse som umiddelbart sender tankende i retning Mastodons bakgård, men på sin første singel «Iconoclast» viser Octohawk at de er i stand til å reise egne byggverk med liknende materialer.
Jo, versene på «Iconoclast» har den samme fortumlede og brutale energien til «Spectrelight» fra Georgia-bandets album fra 2011, ‘The Hunter’. Vokalene til Octohawk er også fordelt på flere medlemmer, og minst én av dem er i besittelse av en røst som tidvis er lett å forveksle med Troy Sanders. Til tross for disse likhetene er det også mye som skiller de inspirerte fra inspirasjonskilden. Octohawk holder seg mye nærmere stonerens røtter enn sine astralprojiserende brødre fra USA, og deres bruk av synther og effekter skaper en forbindelse til space-rock som gir dem en viss egenart. For øvrig kan man også skimte det ledige gitarspillet fra KEN Modes ‘Venerable’ i refrengets koda, samt den melankolske rocken til moderne Katatonia i låtas avslutningsminutt, så lydbildet er generelt mer tettpakket enn stoner-klistremerket måtte tilsi. Alt i alt er «Iconoclast» en sterk og fengende låt som ikke nødvendigvis avslører hele spekteret Octohawk har å spille på, hvilket bevarer noe av mystikken og spenningen rundt full-lengderen som slippes i sommer. Anbefales!
Det symfoniske metallbandet Sirenia har over årenes løp vist seg å være en usedvanlig slitesterk bauta i den norske metallscenen. Bandet ble stiftet etter at bandleder Morten Veland forlot Tristania i år 2000, og har testet ut en hel haug av ulike medlems-konfigurasjoner over sine nå ti plater. Bandets nåværende stab – om den så er noe fersk, med vokalist Emmanuelle Zoldan som ble med i 2016 som eldste medlem – virker å være en ytterst kapabel gjeng, og jeg håper vi får muligheten til å se dem konsolidere seg til en mer eller mindre fast line-up. På ‘Riddles, Ruins & Revelations’ presenter de nemlig et naturlig steg videre for Sirenia, et steg jeg ikke vet om hadde vært like velfungerende med en annen besetning.
Den mest åpenbare forskjellen mellom den nye plata og forgjengeren ‘Arcane Astral Aeons’ fra 2018, er jo den hyppige inkorporasjonen av elektroniske elementer. Mekaniske driller fra 90-tallets fremover-skuende produsenter møter de tårnende synthene fra 80-tallets største musikalske hits, og kombinert med bandets allerede sterke pop-instinkter blir resultatet et knippe låter som når fengende høyder bandet aldri har nådd tidligere. Lettere omdiskuterte «Addiction No.1» er kanskje det tydeligste eksempelet på dette. Med sine voldsomme Rammstein-gitarer og Abba-aktige refreng har låta vist seg å være et hinder for fansen av Sirenias tyngre materiale, men jeg mener dette er et problem som har sine røtter i lytterens forventninger heller enn bandets intensjoner om bredere tilgjengelighet. Om du møter låta på sine egne premisser vil det nemlig fort bli tydelig at dette er en av årets aller skarpeste metallsingler fra norsk hold så langt.
Og de melodiske krokene fortsetter å huke seg fast i hjernebarken gjennom hele A-siden til plata. «Towards an Early Grave» introduseres via pulserende bass-toner, orkestrale pads og et harmonisert riff i det komersielle melodeath-formatet til In Flames. Det elektroniske elementet spiller inn i låta på en god måte, og både det synkoperte refrenget og den huggende broen låter massivt som følge. 90-tallet fotavtrykk blir enda tydeligere på «Into Infinity» og «Passing Seasons», med førstnevntes ravende synther og det islagte pop-landskapet som danner bakteppe til sistnevntes operatiske drama. Helt på tampen til side B imøtekommer Sirenia endelig bønnen til de mer pop-skeptiske blant fansen med «We Come to Ruins», en klassisk Sirenia-låt med tunge, growlede vers og stratosfæriske refrenger.
I mine øyne kler Sirenia de elektroniske tilskuddene meget bra. Generelt sett har jeg ikke noe imot at bandet vender seg mot mer kommersielle trakter når låtskrivinga er så gjennomført fengende som den er på ‘Riddles, Ruins & Revelations; spesielt ikke når de er i besittelse av en røst som kan bære materialet på så overbevisende vis som Emmanuelle Zoldan. I midlertid byr kommersialiseringen på andre utfordringer, ettersom ellers solide låter har en tendens til å blekne når de sidestilles med pop-perfeksjonen til låter som «Addiction No. 1» og «Into Infinity». Dette er tilfellet med platas noe mindre spektakulære B-side, som jobber innenfor det samme rammeverket som de første låtene uten å helt oppnå samme slagkraft. Når tekstene til de 10 originallåtene også befarer det liknende emosjonelt terreng ender platas helhet med å oppfattes som litt statisk over tid, til tross for de dynamiske arrangementene innad i hver enkelt låt.
Men linjen jeg prøvde å male på bakken i mitt forrige avsnitt er den som skiller sterke plater fra de virkelig utsøkte, og det hersker ingen tvil om at ‘Riddles, Ruins & Revelations’ er en sterk utgivelse. For min egen del er dette noe av det gjevere jeg har hørt fra Sirenias hold, samtidig som jeg er klar over at bandet jobber i et litt annet format som ikke er fullstendig sammenliknbart med de mer tradisjonelle, symfoniske metall-utgivelsene de har gitt ut tidligere. Kanskje kommer platas andre halvdel til å vokse på meg over tid, i hvilket tilfelle ‘Riddles…’ absolutt vil være en faktor når året skal oppsummeres i Desember. Morten Veland og co. leverer symfonisk pop-konfekt på ‘Riddles, Ruins & Revelations’!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Hogstul – Ominous Fragmenta Tuptdalr
Usignert, ute på Bandcamp.
Kjetil Ytterhus, kjent fra blant annet Profane Burial, har sluppet sin debutplate under navnet Hogstul, og han har gjort dette uten å la det være noen tvil om ambisjonene for prosjektet. På ‘Ominous Fragmenta Tuptdalr’ får man nemlig servert tre låter på tre kvarter til sammen, der den lengste er på 18 og et halvt minutt og den korteste er på tolv og et halvt. Sjangeren? Symfonisk svartmetall – en sjanger man kanskje heller forbinder med de (relativt…) gjennomtrengbare uttrykkene til band som Dimmu Borgir og Carach Angren enn låtmastodonter.
Hogstul minner for så vidt, når det gjelder det rent musikalske, for så vidt en del om disse mer konvensjonelle storhetene innen undersjangeren – riktignok med et overskyggende innslag av vanskelig fordøyelige progressive elementer man heller finner i teknisk death metal. Så er det naturligvis ikke slik at lange låtlengder automatisk innebærer hverken kvalitet eller en større faktisk kompleksitet. Ut fra et litt konservativt syn på låtskriving kan man nok da også påpeke at Hogstuls store konstruksjoner sliter litt med å kommunisere sitt egentlige purpose; intensiteten foregår litt på inn- og utpust da komposisjonene går i hyppige bølgeformasjoner mellom åpnere, lettere lydbilder og svartmetallsk kaos, noe som til tider gjør det litt vanskelig å se delene i sammenheng, hvorfor de er akkurat der de er, og hvorfor låtene er akkurat så lange som de er. Jeg får for eksempel nødvendigvis ikke så veldig mye mer ut av albumversjonen av «Tombs» enn singelversjonen til denne låta, som er ca. syv minutter kortere og dermed halvparten så lang. Ensformige enkeltelementer, som de ganske repeterende vokalstavelsene og de stadig tilbakevendende skalanedgangene på piano, kan man nok også irritere seg over.
Men så er det også her snakk om et tveegget sverd. Det er nemlig noe ganske så kult med måten ‘Ominous Fragmenta Tuptdalr’ fungerer på også, og Hogstul evner virkelig å svøpe musikken inn i en ugjennomtrengelig masse av mystikk og det obskure – her er man i Helvetes niende sirkel i tre kvarter, for å si det sånn. Plata har i mine øyne definitivt en styrke i at den presenteres på så voldsomt vis, og så er ikke de negative sidene helt uten unntak heller – både på slutten av «The Beast» og i løpet av «A Nightmare at 40 Fathoms» får man presentert litt annen pacing som frisker opp uttrykket litt. Så kan man jo alltids lure på hvorfor, for eksempel, «Tombs» er så lang, men så kan jo også spørre hvorfor ikke – om man har sansen for den dypt uhyggelige atmosfæren på ‘Ominous Fragmenta Tuptdalr’ hadde man jo bare trykket på replay uansett.
Skrevet av Alexander Lange
Avertia – Når Nordavinden Kaster Kniver
Ute nå via Vrak Records
Nasjonalromantisk kunst kan ofte havne i den fellen at den stiller komplekse og sammensatte subjekter i et overveldende positivt og flatterende lys. Å utelukkende fremstille norsk natur som en tro kopi av Brudeferden i Hardanger, hvor ruvende fjell og blikkstille fjorder varmes av svale fønvinder og en smilende Teletubby-sol, er å ignorere de nådeløse naturkreftene som ikke nøler med å ta livet av uforberedte vandrere i de harde vintermånedene. Å respektere denne balansen mellom skjønnhet og brutalitet er nettopp det et sunt forhold til nasjonalromantikk handler om for meg, og på ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ har Bergens-bandet Avertia skrevet en svartmetall-plate som balanserer langs denne eggen på mesterlig vis.
Noe av det første som vil slå lytteren i møte med Avertias tredje plate er hvor slående vakker musikken tillater seg selv å være. Bandet befinner seg på den grenen av det norske slektstreet som springer ut ifra Windirs nasjonalromantikk, men i stedet for å tre inn i den slagkraftige black’n’rollen som kjennetegner band som Vreid og Mork har de tre musikerne valgt å inkorporere elementer fra melodisk rock og post-uttrykk, noe som setter ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ i selskap med den fantastiske plata til Uada fra 2020, ‘Djinn’. Dette vil si at vindblåst svartmetall baner vei for drivende rytmikk og svevende leads, et formular som fullbyrder potensialet sitt allerede på åpningslåta «Dødsdans».
«Dødsdans» er en helt fabelaktig låt. Fire ensomme akkorder trekker fra sceneteppet på beskjedent vis, før en herlig, melodisk rock-progresjon leder vei inn i et fargerikt dalstrøk fylt av liv og vekst. Tonespråket kommuniserer håpefullhet og optimisme, samtidig som et bakteppe av overlevde strabaser og tragedier svøper låta i et slør av melankoli. Låta bygger og bygger til den når et klimaks av post-rock-dimensjoner, og når de seks minuttene er omme kan man kunne føle at man allerede har vært gjennom en hel plate. Det er et mektig måltid å fortære så tidlig i plata, absolutt, men det er også oppslukende som lite annet jeg har hørt så langt i 2021.
Og denne emosjonelle tråden strekker seg gjennom hele første halvdel av plata, uten å noensinne stå i fare for å ryke. «De Villeste Makter» er som en storslått kombinasjon av Woods of Ypres‘ ‘Woods 5: Grey Skies & Electric Light’ og de himmelspjærende leadsene til finske Insomnium, og den plutselige stormen av melodisk svartmetall som bryter ut mot slutten av «Vandreren» er et av ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’s klareste høydepunkter. «Den Norske Fjellheimen» er en oppløftende ode til norsk natur og det mest klassisk nasjonalromantiske øyeblikket på plata; og tittelsporet balanserer den mørkeste affekten så langt i låtlista med nok et skybrudd av blast beats og et melodisk vev som avgir et nesten Liturgy-sk spill av lys.
Som dere kanskje kan lese av den entusiastiske skrivingen min, er A-siden til ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ en av de beste strekkene med musikk jeg har hatt gleden av å sitte gjennom i løpet av årets første par måneder. B-siden klarer ikke helt å nå opp til de samme høydene, men det betyr slettes ikke at de fem låtene som runder av plata er svake. «Havets Siste Åndedrag» drives av et herlig harmonisk spill som minner om sveitsiske Aara, og «Det Glemte Folket» og «Vestavind» leverer et sett med energiske og muskulære riff som skiller dem fra øvrigheten. Når vi også finner landemerket «Forakt» mot slutten av spilletiden – som med sin triumferende svartmetall-utblåsning utgjør det absolutte høydepunktet på plata – sier det seg selv at jeg ikke anser B-siden som en betydelig skamplett på Avertias resyme.
De få negativene som er å finne på ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – et par antiklimaktiske avslutninger, en spilletid som oppleves som litt lang for denne formen for rik og mettende svartmetall – klarer ikke å skygge for den kvaliteten som gjennomsyrer utgivelsen som helhet. Jeg mener Avertia har prestert å komme med et viktig bidrag til norsk undergrunnsmusikk på sin siste skive; et bidrag jeg håper blir anerkjent av en bredere lytterskare enn bandet har sett til nå. Det er begredelig at jeg ikke kan gi ‘Når Nordavinden Kaster kniver’ den gjeve designasjonen «Ukas Favoritt», kun fordi plata uheldigvis blir omtalt samme uka som den monumentale andreskiva til Misotheist; men tro meg når jeg sier at dette vil kunne rettferdiggjøres når det skal føres lister mot slutten av året. Avertia har nådd et gjennombrudd med ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’, en utgivelse som trår en ny og spektakulær sti for norsk, melodisk svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Slaves to Fashion – The History of Heavy Metal
Ute nå via Fishfarm Records
For mange artistiske sjeler bød korona-året 2020 på en mulighet til å flekse den kreative muskulaturen via omfattende og vidtspennende prosjekter som ikke ville vært mulig å gjennomføre under normale omstendigheter. Det allerede ambisiøse progrock-bandet Slaves to Fashion fra Haugesund, som med sin utgivelse ‘Artistic Differences’ fra 2011 presenterte et norsk svar på Fates Warning modernisering av progrock/metall, satte seg et mål fore som var enda et hakk mer hårete enn de fleste. På ‘The History of Heavy Metal’ forsøker Slaves to Fashion rett å slett å oppsummere metallsjangerens utvikling over de siste 50 årene, fra regnskyllet og kirkeklokkene som introduserte oss for Black Sabbath i 1970, til det frenetiske sukkersjokket som kjennetegner «Kawaii Metal», den absurde kombinasjonen av japansk pop og metall som Babymetal debuterte med tidlig på 2010-tallet.
Albumet beveger seg kronologisk gjennom sjangerens historie over ti låter som til sammen utgjør en knapp times spilletid. De lengre låtene fungerer som tettpakkede medleyer av smalere uttrykk og utviklinger (se «Expressions of Extremity»), imens de kortere låtene tar seg friheten til å dedikere sin fulle spilletid til en enkelt undersjanger (Som Sabbath/Purple/Zeppelin-pastisjen «MCMLXX» som åpner plata). Om du prøver å gjennomføre en utregning på hvor mye tid som vies til hvert viktige knutepunkt i sjangerens historie, er det klart at ‘The History of Heavy Metal’ er en rimelig konsentrert affære. Til tross for et par isolerte tilfeller mener jeg likevel at Slaves to Fashion har gjort en beundringsverdig med å fange stereotypiene til de ulike uttrykkene, samtidig som de makter å komme farlig nær en fullstendig oppsummering av de viktigste hendelsene uten å skjene ut i dobbel/trippelalbum-spilletider.
Om man forsøker å gjøre seg opp en mening rundt bandets familiaritet med de ulike periodene innenfor metallen, virker det som at det er de klassiske uttrykkene som gjenskapes med høyest presisjon. «MCMLXX» bruker lydeffekter, live-innspilling, orgelsoloer og Sabbaths legendariske tritonus-bruk til å sette sammen en låt som ikke bare tar sjangerens spede begynnelse på kornet, men som også er en gimmick-løs og sterk komposisjon i seg selv. Den samme skryten kan rettes mot «The Priest of Maidenhead», som med sine harmoniserte gitarer og halv-galloperende Steve Harris-bass fungerer som effektiv parodiering og strålende musikk i ett. Vokalist Johannes Støle viser fremragende tilpasningsdyktighet over platas vilt sveivende uttrykk, med en stemmebruk som gjør at man lett klarer å kjenne igjen de legendariske røstene han prøver å emulere.
Den suksessfulle frem-maningen fortsetter gjennom mye av platas spilletid. Både glam-rocken på «Sex, Drugs & Rock’n’Roll», thrashen på «Thrash of the Titans» og post-grungen på «Garden of Chains» fanger inspirasjonskildene uten å sette dem i dårlig lys. Der gruppen strever litt med å gjenskape de grunnleggende karakteristikkene er i noen av de mer ekstreme uttrykkene. Grindcore-seksjonen av «Expressions of Extremity» låter mer som illsint metallpunk enn den eksplosive fusjonen av hardcore og ekstremmetall som ble ført av undersjangerens fedre i Napalm Death, og dødsmetall-biten er også litt rudimentær i forhold til de mer levende skildringene som ble tilegnet de tidligere årtiene. I tillegg er det enkelte strekk av de tettpakkede låtene mot slutten av plata jeg sliter med å koble til konkrete utviklingsperioder eller scener, noe jeg mistenker er et resultat av uklar definisjon heller enn mine mangelfulle kunnskaper i møte med metallens nyere avgreninger.
Men med et såpass ambisiøst prosjekt som ‘The History of Heavy Metal’, – som Slaves to Fashion har brukt de siste fire åra på å sette sammen – må man ta høyde for at ikke alt kan være like overbevisende. Helhetlig er det litt av en bragd Haugesund-gutta har utført; et (nesten) helhetlig kompendium som både underholder med sine parodier, engasjerer med godt originalmateriale, og varmer med sin tydelige kjærlighet for sjangeren og kulturen som kretser rundt den. Det har vært ti lange år siden sist vi hørte fra Slaves to Fashion, men sannelig vet de å returnere til scenen med et oppsiktsvekkende prosjekt som veier opp for dødtiden. ‘The History of Heavy Metal’ er en instruktiv førstegangs-manual for nykommere til sjangeren, samt en artig Hvor er Willy?-opplevelse for den bitre og værherdede veteran.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Beleriand – February
Ute nå via Wolfspell Records.
Svartmetall, dungeon synth-elementer og gotisk doom metal ble i fjor blandet til en interessant mikstur på Beleriands debutplate ‘Far Over Wood And Mountain Tall’ – og formelen er også retningsgivende for den nyeste plata til dette nordnorske enmannsprosjektet, ‘Februrary’. Inspirasjon er ifølge musikeren selv, Viðarr, hentet fra Tolkiens univers og vakre naturkrefter, og musikken fungerer sånn sett også som en port til et fascinerende og mystisk stemningslandskap som blander melodisk skjønnhet og svartmetallens råskap.
‘February’ er for så vidt en nokså ukomplisert sak, og temaene veksler mellom instrumentalpartier med enten synth eller gitar i forgrunnen, stemningsfulle og rolige spoken word-sekvenser og mer hektiske partier der enten skrikevokal eller en synth-generert kvinnelig sopran ligger over. Formelen brer seg utover komposisjoner som nok er litt vel repetative for lyttere som ønsker stor spenning, og det er for så vidt en betimelig innvending at mange av låtene sikkert kunne vært litt kortere. Men Beleriand får med disse litt langtekkelige tendensene også til det som Viðarr nok prøver mest på, nemlig å fange lytteren i stemningslandskapet hans. Om noe står i veien for det, er det den nokså overeksponerte sopranen, som man fort går litt lei av og mistenker at kunne blitt erstattet av andre lydeffekter i produksjonen.
Noen låter peker seg ut som ekstra gode. På «All Hope Abandon Ye Who Enter Here» treffer dungeon synth-elementene ekstra godt gjennom noen svært gode melodier, interluden «Cold» drar disse elementene i litt nye og spennende retninger, mens den påfølgende «February Funeral» nok er den som lykkes aller best med metal-elementene. Særlig lar jeg meg fange av det strålende doom-temaet på slutten, og låta åpner for så vidt for en andre halvdel på plata som fremstår litt mer progressiv og ambisiøs enn åpningsstrekket. Så er ikke ‘February’ en stor genistrek, men for fans av stemningene Beleriand faner høyt, bør denne plata definitivt gjøre jobben.
Skrevet av Alexander Lange
Nathr – Beinahrúga
Ute nå via SIGNAL REX.
‘Beinahrúga’ er den første utgivelsen til trondheimstrioen Nathr, som ble stiftet i fjor og består av medlemmer fra Funeral Harvest og Keiser. Bandet plasserer musikken sin i krysningspunktet mellom svartmetall og funeral doom, der det med tematikk som reflekterer et indre mørke og tomhet også er tro mot black/doom-sjangerens stadige overlappinger mot DSBM (dark suicidal black metal). Det betyr imidlertid ikke at Nathr ikke klarer å presentere denne sjangerblandingen på sin egen, gode måte. På denne EP’en håndterer nemlig bandet de iskalde svartmetallelementene og et tungt, saktegående doom-preg på utmerket vis, og utviser dermed en stålkontroll over de mørke stemningene som oppsøkes.
Det lengste og minst fordøybare får man like godt servert helt på begynnelsen når den åtte minutter lange tittellåta sparker i gang EP’en. Låta introduseres med et bekmørkt ambient-segment med apokalyptiske blåsereffekter og nærmest skremmende hvisking og hyling før store moll-akkorder innvier låtas hoveddel. Og her får vi for så vidt servert hovedoppskriften på ‘Beinahrúga’, der mektige akkorder, strålende plassert skrikevokal og traskende trommer stort sett bærer det atmosfæriske, mørke lydbildet fra start til slutt.
Subtile, men like fullt sentrale elementer, særlig i trommespillet, klarer også å gi alle de fire låtene hver sin egenart; «Into the Void» tilføres for eksempel en skikkelig kul dynamikk gjennom skarptrommens stadige oppbygginger, mens avslutningssporet «Vado Mori» slår til med taktfaste fjerdedelsslag mens gitarene på enkelt, men effektivt vis maler atmosfæren over det hele. Selv låta jeg synes tilfører minst til EP’ens helhet, «Tenebra Mundi», må jeg skryte litt av, da de lavmælte og sørgmodige clean-vokal-effektene tilfører et skikkelig kult element.
Det er ikke mye negativt å si om ‘Beinahrúga’. Men det skal sies at jeg synes lengden på denne EP’en passer musikken utmerket godt, noe som naturligvis er positivt i denne sammenhengen, men som gjør meg nysgjerrig på hvordan Nathr kan videreutvikle uttrykket sitt slik at de gjør seg vel så godt på en fullengder. ‘Beinahrúga’ er imidlertid såpass god at jeg bare gleder meg til en lengre utgivelse forhåpentligvis kommer.
«Arv», den første singelen som ble presentert fra Morks kommende plate ‘Katedralen’ var en effektiv liten black’n’roll-låt som mer eller mindre fulgte sporet Halden-musikeren har tråkket opp på sine siste par utgivelser. Tre uker senere har vi enda et stykke musikk å bryne oss på, og vi kan med «Svartmalt» begynne å mistenke at ingen større mutasjoner har tatt plass i Mork sin genetiske make-up siden 2019s ‘Det Svarte Juv’. Dette er ingen betydelig skuffelse, ettersom Thomas Eriksen synes å foretrekke å utføre solid håndverk innenfor en etablert tradisjon heller enn å bane vei gjennom ukjent terreng, et valg som har fungert utmerket for ham til nå.
Hovedsakelig er det produksjonen som har blitt noe justert siden sist. Det hule og sprakende lydbildet på ‘Det Svarte Juv’ har blitt klarere og mer punchy, noe som passer de svingende black’n’roll-riffene som bryter ut etter den erkesvarte åpningen til «Svartmalt». Den stampende basstrommen nesten forlanger at lytteren hever nevene i været, en kommando som garantert kommer til å bli lystret av de uvaskede masser når live-konserten gjør sin retur. Det er ikke så mye vits i å dykke dypere inn i singelen enn dette; folk som er tilhengere av Eriksens musikk vet hva det dreier seg om det øyeblikket de ser den skyggelagte pillaren på singel-coveret. Det er all mulig grunn til å tro at ‘Katedralen’ kommer til å føye seg greit inn i rekken med plater Mork har gitt ut tidligere, alle sammen solide svartmetall-plater som varmer med sin gjenkjennelighet heller enn å blende med vågale manøvrer. Jeg gleder meg i alle fall til å sprette en flaske Wongraven og traske gjennom ‘Katedralen’, hele veien fra forkammer til alter.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nifrost – Eit siste Ynskje
Ute nå via Dusktone.
Singelen «Eit siste Ynskje» bærer bud om både et steg opp og et steg videre for vestlendingene i Nifrost. Her raffineres nemlig soundet svartmetallbandet har bygget opp over flere års virke, der sjangerens rå og obskure sider ofte viker for mer storslåtte, melodiske og progressive uttrykk – ikke helt ulikt det man tidligere har fått servert av sognametallens ubestridte konger i Windir og Vreid.
«Eit siste Ynskje» byr på én side på en klar produksjonsmessig overhaling fra både 2019s ‘Blykrone’ og 2016s ‘Motvind’, noe som gir den bunnsolide låtskrivinga et kraftig og godt uttrykk. I fronten for låtas hovedtema ligger en melodisk og sterk gitarlinje som byr på både melankoli og drivkraft, og med ulike tromme- og akkordvariasjoner bak holder den komposisjonen gående på stødig vis i store deler av låta. Riffet som – når det kommer rundt treminuttersmerket – står for et aldri så lite oppbrudd er såpass kult at jeg nesten skulle ønsket meg at Nifrost bygde videre på det i stedet for å returnere til det velkjente hovedtemaet. Mangelen på et lite øyeblikks dristighet til tross, så evner bandet å holde et slående uttrykk ved like gjennom hele låta.
«Eit siste Ynskje» er nemlig et profesjonelt og solid stykke moderne svartmetall. Assossiasjonene mine går vel så mye, om ikke enda mer, til utenlandske undergrunnsstorheter som Wodensthrone, Mgla og Drudkh av denne låta som til Sogn og Fjordanes metal-stoltheter. Men Nifrost fortsetter kanskje først og fremst å fortsette å finne en egen liten vri på det hele.
Skrevet av Alexander Lange
Superlynx – Electric Temple
Ute nå via Dark Essence Records.
Rent overordnet kan historiefortellingen om Superlynx’ «Electric Temple» sikkert være ganske lik som for Nifrosts «Eit siste Ynskje»; her er det også snakk om et solid, friskt metallband som girer opp produksjonskvaliteten etter to plateutgivelser og dermed kommer enda nærmere sitt høye potensiale. Men likhetene stopper også der. Trioen Superlynx er nemlig et sant barn av stonerdoomen, og siden bandet ble til i 2013 har det servert fuzzy, dronete og psykedeliske uttrykk.
Og slik kan nok også «Electric Temple» fint beskrives. Dette er musikk som sender meg tilbake til dager da jeg har sittet utrettelig og hørt på Earths ørkenrock på album som ‘The Bees Made Honey in the Lion’s Skull’, mens de orientalske vibbene fra Sleep-søskenet OM også sniker seg inn blant assossiasjonene. Denne fem minutter lange låta går i sine fire første i et taktfast, sakte og sikkert tempo der romslige gitarriff får utfolde seg med et strålende innslag av melodi, og der Pia Isaksens hypnotiske vokal blir som den klare, men litt illevarslende flammen på coveret. Slutten er kanskje ikke helt som man forventer, der trommene løper løpsk over en wah-gitarsolo som umiddelbart minner om Matt Pikes lignende eskapader på Sleeps «Marijuanaut’s Theme». For meg er det ingen tvil om hvilket musikalsk landskap Superlynx stammer fra – men like fullt evner de å stå for et friskt pust.
Skrevet av Alexander Lange
Minneriket – «Hjemlengsel»
Ute nå via Akslen Black Art Records
Sjekk også ut «Hjemlengsel», en filmatisk liten kammer-komposisjon fra multi-instrumentalisten Stein Akslen under banneret til Minneriket. Musikken er kombinert med flotte naturbilder tatt fra lufta i en Youtube-video du kan se her, og jeg mener det lengtende teppet av strykere og piano bidrar til å skape en elegant og vinterlig atmosfære som smelter godt sammen med det visuelle. Dette føles for snaut ut til å være en one-and-done-situasjon, så jeg antar og håper at Akslen har planlagt noen ytterligere overraskelser utover året.
Enhver gren – samme hvor tykk og robust den måtte være – vil brekke dersom belastningen som virker på den er stor nok. Slik er det også med institusjoner, personer og band, og i likhet med mange andre blant de sistnevnte har nok Trollfest fått kjent på mange former for motstandskrefter det siste året. Det kan nå virke som at Oslo-gruppas tidligere ubekjempelige tendens til lystighet og optimisme endelig har fått en støkk, ettersom deres cover av Bobby McFerrins legendariske «Don’t Worry Be Happy» viser et band som er i ferd med å gå fullstendig av hengslene.
Allerede i åpnings-øyeblikkenes bekymringsløse fremtoning kan vi skimte sprekker i fasaden. Til tross for at arrangementet låter som jingelen til en eksepsjonelt naiv feel-good-reklame, er det som at en svak eim av negativitet forsøker å tvinge seg ut gjennom de sprudlende tonene. McFerrins trøstende og empatiske ord forvandles til et slags nytteløst mantra, og sannelig detonerer ikke refrenget i en granateksplosjon av blast beats og manisk kakling. På dette tidspunktet begynner det å bli rimelig tydelig at låtas forteller sliter med å la seg overbevise av sitt eget budskap, og resultatet er et helt nydelig og desperat tilfelle av kognitiv dissonans i låt-form.
«Don’t Worry Be Happy» er både en litt befriende opplevelse nå under sen-koronaen, og et rimelig unikt innslag i diskografien til Trollfest. Bandets patenterte «trollspråk» har sett seg nødt til å gi plass til engelsk-språklig sjargong, noe jeg ikke tror har vært tilfellet siden deres cover av Britney Spears «Toxic» fra 2013. Musikken er klassisk Trollfest, en svimlende hyperaktiv kombinasjon av tilgjengelig ekstremmetall og balkansk instrumentering. Det var likevel ikke musikken som endte opp med å vinne anmelders gunst denne gangen, den jobben var det vokalistens gradvis opptrappende panikkanfall som gjorde. Om du føler at du begynner å miste grepet på virkeligheten: slipp taket og ramle ned i den kokende gryta av galskap som er Trollfests «Don’t Worry Be Happy».
Fredrik Schjerve
Nekromantheon – «The Visions of Trismegistos»
Ute nå via Indie Recordings
Norges ypperste thrashmetall-band, Nekromantheon, kommer i 2021 endelig ut med oppfølgeren til den klassiske skiva ‘Rise, Vulcan Spectre’ fra 2012. Andreplata til Kolbotn-bandet har en rimelig gjev plass i hjertet mitt, ettersom den var med på å introdusere meg for mer ekstrem undergrunnsmusikk etter en to-tre år med utelukkende Metallica på mp3-spilleren. At det nesten skulle gå like lang tid mellom ‘Rise, Vulcan Spectre’ og aprils ‘The Visions of Trismegistos’ som mellom ‘Death Magnetic’ og ‘Hardwired… to Self-destruct’ var det sikkert få som hadde gjettet på, men nå sitter vi her altså i 2021 med den første nye Nekromantheon-låta på ni år.
Og den som venter på å bli ubergelig partert og lemlestet av Nekromantheons primale storm av riff, venter ikke forgjeves. Med singelen «The Visions of Trismegistos» fortsetter bandet nøyaktig der de slapp lydmessig, i tillegg til å vatte opp med en tematisk-visuell oppgradering via Zbigniew M. Bielaks mesterverk av et albumcover. Nekromantheons mørkt mytiske thrashmetall er like forheksende som før; med rungende korder, hvesende leads og vridende riff som alle utgjør instrumenter i Trismegistus‘ okkulte arsenal. Den subtile romklangen på vokalen er som kattemynte for fans av undergrunns-thrash, og miksens buldrende bunn gir låta et dødsmetall-skjær som utstyrer det basale uttrykket med ytterligere tyngde og råskap.
For min del er et gjensyn med Nekromantheon noe jeg føler jeg har ventet på i en halv mannsalder, så mine kritiske fakulteter i møte med «The Visions of Trismegistos» er nok delvis hemmede. Jeg tør likevel påstå at dette er en singel som vil lyse opp gledessentrene til de fleste thrash-fans i vårt langstrakte land, og som vil fjerne det meste av tvil rundt hvorvidt bandet er i stand til å piske liv i det samme infernoet som raste og herjet gjennom ‘Rise, Vulcan Spectre’. Nekromantheon varsler om den kommende stormen på ‘The Visions of Trismegistos’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «Stars Will Lead the Way»/ Marius & Anniken Danielsen – «Angels Crying»
Ute nå via Crime Records
Brødrene Marius og Peter Danielsen er snart klare for å avdekke det tredje kapittelet i det konseptuelle fantasy/powermetall-eposet Legend of Valley Doom. Prosjektets eventyrlige, operatiske og kooperative natur er en særegenhet innenfor den internasjonale metall-scenen, et særstilt ambisiøst prosjekt som samler et drøss med legendariske instrumentalister og vokalister bak et prangende og symfonisk europower-banner.
Den første singelen fra ‘Legend of Valley Doom Part 3’ er titulert «Stars Will Lead the Way, og dersom du har kjennskap til prosjektets tidligere utgivelser vil den blendende og fargesprakende Blind Guardian-møter-Helloween-kombinasjonen som utgjør låtas kjerne-uttrykk neppe overraske. De orkestrale elementene er ikke like fremhevede som hos Blind Guardian, men maskingevær-riffinga og den enorme liv-eller-død-skalaen planter låta godt innenfor den etablerte europeiske powermetall-tradisjonen. Det er ikke noe poeng i å vie mye tid til produksjonen,– den glattpolerte miksingen og de fremragende musikerne som er involvert sørger som vanlig for at produktet låter som en million dollar – men det som virkelig bør poengteres er hvor balansert låtskrivinga er på «Stars Will Lead the Way»; i allefall i en powermetall-sammenheng. De bombastiske versene glir over i overraskende tilbakeholdte førrefrenger, noe som gjør at refrengene kan svinge over i hemningsløs Dragonforce-optimisme uten at det blir for mye av det gode. Andreversene smører i overkant tjukt på med klimaktiske falsett-hyl, men med tanke på at det er operatisk powermetall det er snakk om skal man kanskje være forsiktig med å trekke poeng for entusiasme og overprestering.
Med en såpass mangfoldig og kompetent tankesmie blir det naturlig å ha skyhøye forventninger til kvaliteten på materialet, og det ser ikke ut til at Danielsen & Co har tenkt til å skuffe oss denne gangen heller. Etter et langt år der den dominante uttrykksformen har vært soveroms-prosjekter og hvor klassiske ensembler har brukt mesteparten av ressursene sine på å eksperimentere med programvare for gruppe-fremføring over nett, er en utgivelse der kollaborasjon er både mål og middel et forlokkende prospekt. Før ned 7. Mai i kalenderen, og bli med på en reise gjennom det Rogue Legacy-aktige, bombastiske powermetall-universet som er ‘Legend of Valley Doom Part 3’.
Bonus: Sjekk også ut det gøyale coveret av E-Types «Angels Crying» Marius nylig gav ut med kona Anniken Rasmussen Danielsen. Det er selvfølgelig ikke sammenliknbart med musikerens über-profesjonelle hovedprosjekt, men coveret transformerer den opprinnelige synthpop-låta til en energisk liten powermetall-jam som står godt på egne ben.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Årabrot – «The Lie«
Ute nå via Pelagic Records.
Årabrot har sluppet den første singelen fra sin kommende fullengder ‘Norwegian Gothic’: «The Lie». Låta ble sluppet samme dag som oppvarmings-EP’en ‘The World Must Be Destroyed’, og følger for så vidt noen av de samme sporene som utforskes her – særlig den mer eller mindre ukompliserte og tilgjengelige, men like fullt profesjonelle og eksentriske, formen som kom til uttrykk spesielt på EP’ens tittellåt. Men «The Lie» er også et litt annet dyr.
Gitarene denne gangen viser seg som feitere enn på lenge, og Årabrots stoner-slektskap har sånn sett sannsynligvis ikke vært tydeligere siden den selvtitulerte fullengderen fra 2013. De er i et fantastisk, fuzzy ekteskap med den ganske så dominerende bassen, som på sin side driver versene stødig og godt fremover sammen med stop’n’go-beaten som utgjør ryggmargen i låtas hovedtema. Det er imidlertid når beaten løsner og lead-gitaren melder seg i refrenget det blir klart hva denne låta først og fremst byr på. Her får man storslåtte pop-vibber (jada!) pakket inn i gotiske stemninger og hint til både alternativ-metallen og post-punken – godt hjulpet av Kevin Nernes’ teatralske vokal. Også Karin Park kommer med et treffende, om enn et litt vel tilslørt, bidrag i låtas flotte, store og åpne bridge-parti som kontrasterer seg fint mot det ganske direkte, jordnære og riffbaserte uttrykket som ellers brer seg utover komposisjonen.
Mange vil kanskje håpe at Årabrot viser frem noen litt mer ukonvensjonelle sider av musikken sin på ‘Norwegian Gothic’ enn «The Lie». Og det er jo ikke så rart – det er ingen hemmelighet at underlige musikalske hjørner har blitt utforsket med stor suksess av Årabrot tidligere. Problemet mitt blir imidlertid kanskje først og fremst å ikke høre på denne førstesingelen såpass mye at jeg går lei den før plata kommer i april. Den treffer nemlig definitivt en avhengighetsskapende nerve med sitt umåtelig catchy refreng og høye produksjonsverdi.
Skrevet av Alexander Lange
Ravn – «Hulderlokk«
Usignert, ute på strømmetjenester.
«Hulderlokk» er det nyeste påfunnet til trondheimsbandet Ravn – et band som befinner seg i det forholdsvis velkjente krysningspunktet mellom doom- og folk-metal, og som ellers har brukt eventyr og folkeminne fra våre nordiske strøk som episenter for musikken siden oppstarten i 2012. Med denne nye låta girer Ravn litt opp igjen etter den nokså tunge og dypt melankolske «Evighet» fra i fjor. Åpningen er riktignok en møysommelig introduksjon med clean-gitar-akkorder og flotte, oppbyggende doom-harmonier. Men når Hildegunn Eggans velutførte vokal etter hvert lyser opp lydbildet over et ganske så drivende hovedtema, leder bandet lytteren sakte, men sikkert inn i folk-metallens forlokkende blanding av melankoli og lystighet. Verset fortoner seg som en catchy doom-groove som Eggan får fortelle uavbrutt om hulderlokken over med korte stavelser og raske toneskifter. Deretter leder en folkedansbar trall lytteren inn i refrenget.
Ravn får sånn sett definitivt til det (jeg tror) de prøver på, og kanskje ikke så mye mer – likhetene med de virkelig store innen melodisk, moderne doom-metal er for så vidt ikke til å ta feil av. Så kan man påpeke at produksjonen mangler en liten polering der den vakre vokalen nok blir litt i overkant overskyggende til tider. Ganske så solid er det imidlertid likevel, og noe som slår meg er hvor godt de bruker refrengtemaet sitt som anker for låta der det både fungerer som en fin åpning på hoveddelen og en flott avslutning på det hele. «Hulderlokk» svinner deretter hen med velkjent clean-gitar-melankoli – og med det er det grunn til å se fram til det neste Ravn har å by på.
Skrevet av Alexander Lange
Livløst – «Red«
Ute nå via Dusktone.
Svartmetallprosjektet Livløst har sluppet den nesten åtte minutter lange singelen «Red» fra sitt kommende album ‘Symphony of Flies’. Sammen med den forrige singelen, platas tittellåt, signaliserer denne låta utvilsomt et stødig steg videre fra debuten «Cold Skin» – duoens særegne sound manifesterer seg i alle fall desto tydeligere. Livløst evner nemlig på denne låta å blande sammen svartmetallens atmosfæriske, rå og hardtslående elementer som aldri før – og ikke minst med en kompromissløs brutalitet i låtteksten.
Gitarene er nok en gang av det iskalde og diskantbefengte slaget, og bærer låta stødig ved hjelp av en variert bukett med ulike riff der både drivende og atmosfæriske elementer får utfolde seg. Trommene er på sin side fremmede for blast-beatene som vanligvis okkuperer svartmetallåter, og tilfører i stedet et råtøft og tidvis nokså tungt groove-element som glaseres med vokalens rituelle «RED!»-skrik i refrengene. I all sin uhyggelighet og brutalitet blir dermed låta ganske så kul. Først og fremst fortjener imidlertid kanskje først og fremst selve låtkonstruksjonen en liten applaus – den dungeon-synth-aktige introen er riktignok en litt kjedelig affære, men først og fremst klarer Livløst med «Red» å holde interessen oppe, og vel så det, gjennom denne ganske lange låta. Det er ingen enkel sak når uttrykket er såpass direkte.
Årabrot varmer opp til sin kommende fullengder ‘Norwegian Gothic’ med EP’en ‘The World Must Be Destroyed’, som etter sigende består av låter som ble spilt inn parallelt med materialet på plata. Frontfigur Kevin Nernes og Karin Park ivaretar her på alle måter Årabrots signatursound, som på tross av å ha blitt mer polert og profesjonalisert de siste årene befinner seg i et underlig og surrealistisk avant-garde-landskap med tydelige elementer av blant annet post-punk, eksperimentell rock og stoner metal.
EP’ens episenter er utvilsomt tittellåta, som er en post-punksk kruttønne med et uimotståelig hoved-hook og et treffsikkert og fengende refreng. Årabrot lar de relativt få temaene i låta utfolde seg i litt ulike former, og kanskje i overkant lenge, før den litt mer obskure «The Coming» introduseres. For min del er denne låta et av EP’ens største høydepunkt, der en fantastisk, dominerende basslinje og absurde lydeffekter maler et fantastisk merkelig lydbilde. Like bra synes jeg ikke det går på «Another Hallucinatory Dream» – en låt som får et skikkelig bra momentum gjennom de dundrende trommene i andre halvdel, men der refrenget rett og slett ikke klarer å kommunisere dramatikken i Årabrots musikk spesielt godt og dermed ender opp som en litt masete affære.
Så er det kanskje litt merkelig av meg å mene at avslutningen på EP’en, som er intet annet enn en ambient spoken word-versjon av tittellåta, kanskje er det beste på hele utgivelsen, men det mener jeg altså. Her drar de ekstentrisk-poetiske vibbene assosiasjonene rett til musikk fra prosjekter som Nick Caves mer lavmælte utgivelser og neo-folk-juvelen Current 93 (og joda, Andrew Liles herfra bidrar faktisk på denne utgivelsen!), mens det bunnløse mørket i det instrumentale minner meg om de dypeste dark ambient-avkrokene i Prurients mer minimalistiske materiale. Således evner Årabrot på denne EP’en å demonstrere (og opprettholde) en usedvanlig interessant spennvidde i materialet sitt – og stort sett er det nokså vellykket.
Skrevet av Alexander Lange
Dreamslain – Tales of Knights and Distant Worlds
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Dreamslain er en nordnorsk metall-trio som har brukt det siste tiåret på å utforske skillet mellom god gammel 70-talls prog, trad-metall og 80-tallets innovasjoner innenfor ekstreme undergrunns-arter. Bandet er konstruert som en modifisert orgeltrio, med norske Daniel Paulsen Figenschou på trommer, russisk/norske Igor Jakobsen på gitar og vokal, samt sveitsiske Anna Loppacher på et sortiment av tangent-instrumenter, basspedaler og koring. Bandet har i intervjuer beskrevet hvordan bakgrunnen til de forskjellige musikerne har utstyrt bandet med et rikt arsenal av forskjellige uttrykk å leke med, noe som blir tydelig hvor enn du velger å sette føttene i deres eksentriske album-debut ‘Tales of Knights and Distant Worlds’.
Som dere kanskje kan gjette dere til etter å ha kastet et kjapt blikk på album-tittelen har Dreamslain hentet klar inspirasjon fra Fantasy-sjangeren, både tekst-tematisk og i musikken selv. Det fargerike og hvileløse uttrykket deres kan på mange måter sammenliknes med den sprø energien som pulserer gjennom enkelte strekk i Tolkiens Ringenes Herre (som f.eks avsnittene om Tom Bombadil), men formidlet via episke Manilla Road-låtformer heller enn bokstaver på papir i en perm. Det er endog ikke bare riddere og alver som får plass i universet til Dreamslain, og et par av låtene tar seg tid til å kommentere på ikke-fiktiv og riktig ektefølt tematikk («Ownership Denied» f.eks).
Som dere vil skjønne når jeg gir meg i kast med låtbeskrivelsene er det nær sagt umulig å oppsummere totalen av alle de ulike impulsene som til sammen utgjør ‘Tales of Knights and Distant Worlds’. «He Who Rises in Force» blander den utemmede manien til det klassiske metallbandet Cirith Ungol med forheksede orgelfraser, kaklende skrik og trommeteknikker hentet fra ekstremmetallen. «The Fall of the Elven Lord» starter som en irsk jig fremført av en purpur-kledt trubadur før vi kastes hodestups inn i ekstreme doom-uttrykk fra 90-tallet, melodisk dødsmetall og en tyngre utgave av klassisk Candlemass med growle-vokal . «Ownership Denied» er som om Ritchie Blackmore’s Rainbow møter pianospillet fra Witherscapes ‘The Inheritance’, en energisk stormcelle drevet av tett riffing og duelerende solo-spill.
Nei, det vil neppe bære frukter å prøve å føre komplett regnskap over de ulike bestanddelene av Dreamslains sound; det som derimot er mulig, er å resonnere litt rundt hvorvidt det hele kokes i hop på en forstandig måte. Instrumentalt sett synes jeg bandet leverer et vognlass av gode ideer. De tre musikerne har nevnt at de skriver låtene sine som en samlet enhet på øvingsrommet, og at jamming er et sentralt aspekt ved låtskrivingen. Til tross for hva denne informasjonen måtte insinuere mener jeg at Dreamslain har en mye sterkere sans for låtskriving enn solospill og improvisasjon. Soloene blir ofte litt stive og energifattige, der band-segmentene er fulle av farger og kreativt overskudd.
Så er det ikke til å komme fra at sangstemmen til Igor – med unntak av growlingen – ikke makter å møte kravene som er satt av den ambisiøse musikken. Mumlende uttale fører til at mye av teksten forsvinner, og mange av vokalfrasene er sure eller bommer fullstendig på tiltenkt tonehøyde. Det er slettes ikke noe problem om Dreamslain ønsker å følge i fotsporene til Cirith Ungol og deres uortodokse vokalproduksjon, men personlig mener jeg at en mer konvensjonelt sterk stemme ville fungert bedre med det soundet bandet opererer med.
Alt i alt er ‘Tales of Knights and Distant Worlds’ en ambisiøs plate som ikke fullstendig klarer å rettferdiggjøre sin lange spilletid. På samme tid virker det som at dette er nøyaktig den plata musikerne i Dreamslain ønsket å skrive, og det er vanskelig å ikke legge merke til entusiasmen og lidenskapen som ligger bak skiva. ‘Tales of Knights and Distant Worlds’ er et bra utgangspunkt for videre utvikling for Dreamslain, og en fargerik og original dose tung-prog som definitivt vil kunne glede tilhengere av mangefasetterte og eksentriske uttrykk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vintlechkeit – Isete Skoger Frostskymring…
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Den atmosfæriske svartmetall-trioen Vintlechkeit fortsetter sin rastløse vandring ut i den kryogeniske villmarken på sin nyeste demo ‘Isete Skoger Frostskymring…’. De av dere som var her da jeg dekket ‘Hagalaz…’ vil kanskje huske hvordan jeg reagerte på musikken ved å avfyre en konstant strøm av ordmalerier og naturbeskrivelser vilt og ukontrollert rundt meg, som en slags anmelder-utgave av Ahre-Ketil fra Førstegangstjenesten. Dette kan skje selv den mest disiplinerte skribent i møte med den impresjonistiske og omsvøpende «vinter-svartmetallen» som Vintlechkeit fører, og med tanke på at jeg ikke er verdens mest disiplinerte skribent er det kanskje ikke så rart at jeg lar meg forhekse av musikkens forførende kvaliteter.
Den nådeløse snøstormen som Vintlechkeit pisket i gang på ‘Hagalaz…’ har ikke roet seg nevneverdig på ‘Isete Skoger Frostskymring…’. Sprakende gitarer og hule trommer durer fortsatt ustanselig i det fjerne, atskilt fra lytteren av en vegg av støy og ulende vind-innspillinger. Åpningssporet «Vintervingar i Vit Gryning…» er en ambient-låt som med sine kjølige synther og rumlende frekvenser er som å tasse over en islagt, svart og gigantisk innsjø. Når vi endelig når bredden, er vi på god vei inn i tittelsporet; en 16 minutter-lang kjempe av en låt som med sine deliriske harmonier og bitende kulde byr på et gjensyn med det ugjennomtrengelige snøværet vi møtte på ‘Hagalaz…’
Det kan være vanskelig å skue noe som helst gjennom den tåkete produksjonen til Vintlechkeit, men om man skjerper øyet og tålmodigheten vil man til slutt kunne skimte det levende og varierte terrenget som ligger gjemt bak det flate lyset. trioen leker seg med tetthet og tomrom, støyende lydtepper og åpne landskap, og kombinasjonen av disse gjør at «Isete Skoger Frostskymring…» oppleves som en lineær reise gjennom et spesifikt og reelt naturområde. Reisen avsluttes med nok et stykke lyddesign, denne gangen en Jeffre Cantu-Ledesma-aktig ambientgaze-perle som med sine spede konsonanser skaper et håp om at stormen snart skal lette.
Vintlechkeit er usedvanlig flinke til å skrive musikk som setter den indre lysbildefremviseren i arbeid. Gruppen holder dog et tempo på rundt ti utgivelser i året, og jeg kan se for meg at soundet deres, som er potent i små doser, kan bli ensformig og langdrygt i lengden. Som konsumer har man heldigvis et valg om hvor mye tid man ønsker å vie til en enkelt artist, og foreløpig har ikke fotturene mine gjennom Vintlechkeits vinterlandskaper mistet noe av sin opprinnelige mystikk. ‘Isete Skoger Frostskymring…’ er en oppvisning av naturkreftenes destruktive egenskaper, og anbefales fans av ugjennomtrengelig, atmosfærisk svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Heimland – Fimbulvinter
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Heimland er et svartmetallband fra Karmøy som via sin nærhet til et av undersjangerens mange episentre på Vestlandet trolig har nytt godt av lokale inspirasjonskilder. Det virker i alle fall som at de har et forsprang på mange av de unge og aspirerende svartmetall-prosjektene som popper opp i landet hvert år, ettersom låtskrivinga deres er overraskende fokusert til et så ungt band å være. På deres debut-EP ‘Fimbulvinter’ leverer Karmøyværingene tre låter som med overbevisning blander norsk svartmetall-tradisjon med episke og melodiske varianter fra lenger øst i Skandinavia.
«Sjellaus» åpner showet med mektige riff, intense blast beats og bitre skrik fra vokalist «Gnist». Fra dette andrebølges-inspirerte soundet svinger låta selvsikkert gjennom ulike porter i slalomløypa av nordiske undergrunns-uttrykk; den melankolske og storslåtte melodikken til finnene i Sargeist, valsende black’n’roll-riff, til og med noen dristige chugs rundt midtpartiet, hvilket er et trekk man egentlig ikke ser alt for ofte innenfor svartmetall. «Fallen Konge» viderefører kombinasjonen av finsk melankoli og strømlinjeformet, Taake-aktig råskap, og tilfører attpåtil et ytterligere element i form av en tremolo-basert lead som dobles av bassen ved låtas slutt.
Den sterkeste låta får vi til slutt, via det mangefasetterte og uhyre effektive tittelsporet. «Fimbulvinter» leder an med en langstrakt og mørkt folkemusikalsk strøm av toner som kunne vært hentet fra Satyricons ‘Nemesis Divina’, før bandets arsenal utvides med skarp riffing og renplukket gitar. Kontrasten mellom den konstante fremdriften og hyppige vekslingen i låtas åpnings- og avslutningsstrekk, og den åpne og atmosfæriske broen fungerer utmerket, og ikke et øyeblikk går tapt til hverken svake ideer eller meningsløs gjentakelse.
Heimland har på mange måter mestret det kortere utgivelsesformatet på ‘Fimbulvinter’. De tre låtene er trimmet ned til sine absolutt viktigste bestanddeler, og treffer dermed som et aerodynamisk og optimalisert luft-til-bakke-missil hver gang jeg spiller dem av. Gutta har funnet frem til et enkelt men effektivt og varierbart sound som de forhåpentligvis har planer om å teste ut i større skala på en eventuell full-lengder i nær fremtid. ‘Fimbulvinter’ er en forrykende snartur gjennom et knippe skandinaviske lokaluttrykk, og en av de beste EP-ene Norges metallscene har produsert så langt i det unge året 2021.
Metallurgi 