Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Sirenia – Riddles, Ruins & Revelations

Ute nå via Napalm Records

Det symfoniske metallbandet Sirenia har over årenes løp vist seg å være en usedvanlig slitesterk bauta i den norske metallscenen. Bandet ble stiftet etter at bandleder Morten Veland forlot Tristania i år 2000, og har testet ut en hel haug av ulike medlems-konfigurasjoner over sine nå ti plater. Bandets nåværende stab – om den så er noe fersk, med vokalist Emmanuelle Zoldan som ble med i 2016 som eldste medlem – ­virker å være en ytterst kapabel gjeng, og jeg håper vi får muligheten til å se dem konsolidere seg til en mer eller mindre fast line-up. På ‘Riddles, Ruins & Revelations’ presenter de nemlig et naturlig steg videre for Sirenia, et steg jeg ikke vet om hadde vært like velfungerende med en annen besetning.

Den mest åpenbare forskjellen mellom den nye plata og forgjengeren ‘Arcane Astral Aeons’ fra 2018, er jo den hyppige inkorporasjonen av elektroniske elementer. Mekaniske driller fra 90-tallets fremover-skuende produsenter møter de tårnende synthene fra 80-tallets største musikalske hits, og kombinert med bandets allerede sterke pop-instinkter blir resultatet et knippe låter som når fengende høyder bandet aldri har nådd tidligere. Lettere omdiskuterte «Addiction No.1» er kanskje det tydeligste eksempelet på dette. Med sine voldsomme Rammstein-gitarer og Abba-aktige refreng har låta vist seg å være et hinder for fansen av Sirenias tyngre materiale, men jeg mener dette er et problem som har sine røtter i lytterens forventninger heller enn bandets intensjoner om bredere tilgjengelighet. Om du møter låta på sine egne premisser vil det nemlig fort bli tydelig at dette er en av årets aller skarpeste metallsingler fra norsk hold så langt.

Og de melodiske krokene fortsetter å huke seg fast i hjernebarken gjennom hele A-siden til plata. «Towards an Early Grave» introduseres via pulserende bass-toner, orkestrale pads og et harmonisert riff i det komersielle melodeath-formatet til In Flames. Det elektroniske elementet spiller inn i låta på en god måte, og både det synkoperte refrenget og den huggende broen låter massivt som følge. 90-tallet fotavtrykk blir enda tydeligere på «Into Infinity» og «Passing Seasons», med førstnevntes ravende synther og det islagte pop-landskapet som danner bakteppe til sistnevntes operatiske drama. Helt på tampen til side B imøtekommer Sirenia endelig bønnen til de mer pop-skeptiske blant fansen med «We Come to Ruins», en klassisk Sirenia-låt med tunge, growlede vers og stratosfæriske refrenger.

I mine øyne kler Sirenia de elektroniske tilskuddene meget bra. Generelt sett har jeg ikke noe imot at bandet vender seg mot mer kommersielle trakter når låtskrivinga er så gjennomført fengende som den er på ‘Riddles, Ruins & Revelations; spesielt ikke når de er i besittelse av en røst som kan bære materialet på så overbevisende vis som Emmanuelle Zoldan. I midlertid byr kommersialiseringen på andre utfordringer, ettersom ellers solide låter har en tendens til å blekne når de sidestilles med pop-perfeksjonen til låter som «Addiction No. 1» og «Into Infinity». Dette er tilfellet med platas noe mindre spektakulære B-side, som jobber innenfor det samme rammeverket som de første låtene uten å helt oppnå samme slagkraft. Når tekstene til de 10 originallåtene også befarer det liknende emosjonelt terreng ender platas helhet med å oppfattes som litt statisk over tid, til tross for de dynamiske arrangementene innad i hver enkelt låt.

Men linjen jeg prøvde å male på bakken i mitt forrige avsnitt er den som skiller sterke plater fra de virkelig utsøkte, og det hersker ingen tvil om at ‘Riddles, Ruins & Revelations’ er en sterk utgivelse. For min egen del er dette noe av det gjevere jeg har hørt fra Sirenias hold, samtidig som jeg er klar over at bandet jobber i et litt annet format som ikke er fullstendig sammenliknbart med de mer tradisjonelle, symfoniske metall-utgivelsene de har gitt ut tidligere. Kanskje kommer platas andre halvdel til å vokse på meg over tid, i hvilket tilfelle ‘Riddles…’ absolutt vil være en faktor når året skal oppsummeres i Desember. Morten Veland og co. leverer symfonisk pop-konfekt på ‘Riddles, Ruins & Revelations’!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hogstul – Ominous Fragmenta Tuptdalr

Usignert, ute på Bandcamp.

Kjetil Ytterhus, kjent fra blant annet Profane Burial, har sluppet sin debutplate under navnet Hogstul, og han har gjort dette uten å la det være noen tvil om ambisjonene for prosjektet. På ‘Ominous Fragmenta Tuptdalr’ får man nemlig servert tre låter på tre kvarter til sammen, der den lengste er på 18 og et halvt minutt og den korteste er på tolv og et halvt. Sjangeren? Symfonisk svartmetall – en sjanger man kanskje heller forbinder med de (relativt…) gjennomtrengbare uttrykkene til band som Dimmu Borgir og Carach Angren enn låtmastodonter.

Hogstul minner for så vidt, når det gjelder det rent musikalske, for så vidt en del om disse mer konvensjonelle storhetene innen undersjangeren – riktignok med et overskyggende innslag av vanskelig fordøyelige progressive elementer man heller finner i teknisk death metal. Så er det naturligvis ikke slik at lange låtlengder automatisk innebærer hverken kvalitet eller en større faktisk kompleksitet. Ut fra et litt konservativt syn på låtskriving kan man nok da også påpeke at Hogstuls store konstruksjoner sliter litt med å kommunisere sitt egentlige purpose; intensiteten foregår litt på inn- og utpust da komposisjonene går i hyppige bølgeformasjoner mellom åpnere, lettere lydbilder og svartmetallsk kaos, noe som til tider gjør det litt vanskelig å se delene i sammenheng, hvorfor de er akkurat der de er, og hvorfor låtene er akkurat så lange som de er. Jeg får for eksempel nødvendigvis ikke så veldig mye mer ut av albumversjonen av «Tombs» enn singelversjonen til denne låta, som er ca. syv minutter kortere og dermed halvparten så lang. Ensformige enkeltelementer, som de ganske repeterende vokalstavelsene og de stadig tilbakevendende skalanedgangene på piano, kan man nok også irritere seg over.

Men så er det også her snakk om et tveegget sverd. Det er nemlig noe ganske så kult med måten ‘Ominous Fragmenta Tuptdalr’ fungerer på også, og Hogstul evner virkelig å svøpe musikken inn i en ugjennomtrengelig masse av mystikk og det obskure – her er man i Helvetes niende sirkel i tre kvarter, for å si det sånn. Plata har i mine øyne definitivt en styrke i at den presenteres på så voldsomt vis, og så er ikke de negative sidene helt uten unntak heller – både på slutten av «The Beast» og i løpet av «A Nightmare at 40 Fathoms» får man presentert litt annen pacing som frisker opp uttrykket litt. Så kan man jo alltids lure på hvorfor, for eksempel, «Tombs» er så lang, men så kan jo også spørre hvorfor ikke – om man har sansen for den dypt uhyggelige atmosfæren på ‘Ominous Fragmenta Tuptdalr’ hadde man jo bare trykket på replay uansett.

Skrevet av Alexander Lange



Avertia – Når Nordavinden Kaster Kniver

Ute nå via Vrak Records

Nasjonalromantisk kunst kan ofte havne i den fellen at den stiller komplekse og sammensatte subjekter i et overveldende positivt og flatterende lys. Å utelukkende fremstille norsk natur som en tro kopi av Brudeferden i Hardanger, hvor ruvende fjell og blikkstille fjorder varmes av svale fønvinder og en smilende Teletubby-sol, er å ignorere de nådeløse naturkreftene som ikke nøler med å ta livet av uforberedte vandrere i de harde vintermånedene. Å respektere denne balansen mellom skjønnhet og brutalitet er nettopp det et sunt forhold til nasjonalromantikk handler om for meg, og på ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ har Bergens-bandet Avertia skrevet en svartmetall-plate som balanserer langs denne eggen på mesterlig vis. 

Noe av det første som vil slå lytteren i møte med Avertias tredje plate er hvor slående vakker musikken tillater seg selv å være. Bandet befinner seg på den grenen av det norske slektstreet som springer ut ifra Windirs nasjonalromantikk, men i stedet for å tre inn i den slagkraftige black’n’rollen som kjennetegner band som Vreid og Mork har de tre musikerne valgt å inkorporere elementer fra melodisk rock og post-uttrykk, noe som setter ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ i selskap med den fantastiske plata til Uada fra 2020, ‘Djinn’. Dette vil si at vindblåst svartmetall baner vei for drivende rytmikk og svevende leads, et formular som fullbyrder potensialet sitt allerede på åpningslåta «Dødsdans».

«Dødsdans» er en helt fabelaktig låt. Fire ensomme akkorder trekker fra sceneteppet på beskjedent vis, før en herlig, melodisk rock-progresjon leder vei inn i et fargerikt dalstrøk fylt av liv og vekst. Tonespråket kommuniserer håpefullhet og optimisme, samtidig som et bakteppe av overlevde strabaser og tragedier svøper låta i et slør av melankoli. Låta bygger og bygger til den når et klimaks av post-rock-dimensjoner, og når de seks minuttene er omme kan man kunne føle at man allerede har vært gjennom en hel plate. Det er et mektig måltid å fortære så tidlig i plata, absolutt, men det er også oppslukende som lite annet jeg har hørt så langt i 2021.

Og denne emosjonelle tråden strekker seg gjennom hele første halvdel av plata, uten å noensinne stå i fare for å ryke. «De Villeste Makter» er som en storslått kombinasjon av Woods of Ypres‘ ‘Woods 5: Grey Skies & Electric Light’ og de himmelspjærende leadsene til finske Insomnium, og den plutselige stormen av melodisk svartmetall som bryter ut mot slutten av «Vandreren» er et av ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’s klareste høydepunkter. «Den Norske Fjellheimen» er en oppløftende ode til norsk natur og det mest klassisk nasjonalromantiske øyeblikket på plata; og tittelsporet balanserer den mørkeste affekten så langt i låtlista med nok et skybrudd av blast beats og et melodisk vev som avgir et nesten Liturgy-sk spill av lys.

Som dere kanskje kan lese av den entusiastiske skrivingen min, er A-siden til ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ en av de beste strekkene med musikk jeg har hatt gleden av å sitte gjennom i løpet av årets første par måneder. B-siden klarer ikke helt å nå opp til de samme høydene, men det betyr slettes ikke at de fem låtene som runder av plata er svake. «Havets Siste Åndedrag» drives av et herlig harmonisk spill som minner om sveitsiske Aara, og «Det Glemte Folket» og «Vestavind» leverer et sett med energiske og muskulære riff som skiller dem fra øvrigheten. Når vi også finner landemerket «Forakt» mot slutten av spilletiden – som med sin triumferende svartmetall-utblåsning utgjør det absolutte høydepunktet på plata – sier det seg selv at jeg ikke anser B-siden som en betydelig skamplett på Avertias resyme. 

De få negativene som er å finne på ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – et par antiklimaktiske avslutninger, en spilletid som oppleves som litt lang for denne formen for rik og mettende svartmetall – klarer ikke å skygge for den kvaliteten som gjennomsyrer utgivelsen som helhet. Jeg mener Avertia har prestert å komme med et viktig bidrag til norsk undergrunnsmusikk på sin siste skive; et bidrag jeg håper blir anerkjent av en bredere lytterskare enn bandet har sett til nå. Det er begredelig at jeg ikke kan gi ‘Når Nordavinden Kaster kniver’ den gjeve designasjonen «Ukas Favoritt», kun fordi plata uheldigvis blir omtalt samme uka som den monumentale andreskiva til Misotheist; men tro meg når jeg sier at dette vil kunne rettferdiggjøres når det skal føres lister mot slutten av året. Avertia har nådd et gjennombrudd med ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’, en utgivelse som trår en ny og spektakulær sti for norsk, melodisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Slaves to Fashion – The History of Heavy Metal

Ute nå via Fishfarm Records

For mange artistiske sjeler bød korona-året 2020 på en mulighet til å flekse den kreative muskulaturen via omfattende og vidtspennende prosjekter som ikke ville vært mulig å gjennomføre under normale omstendigheter. Det allerede ambisiøse progrock-bandet Slaves to Fashion fra Haugesund, som med sin utgivelse ‘Artistic Differences’ fra 2011 presenterte et norsk svar på Fates Warning modernisering av progrock/metall, satte seg et mål fore som var enda et hakk mer hårete enn de fleste. På ‘The History of Heavy Metal’ forsøker Slaves to Fashion rett å slett å oppsummere metallsjangerens utvikling over de siste 50 årene, fra regnskyllet og kirkeklokkene som introduserte oss for Black Sabbath i 1970, til det frenetiske sukkersjokket som kjennetegner «Kawaii Metal», den absurde kombinasjonen av japansk pop og metall som Babymetal debuterte med tidlig på 2010-tallet.

Albumet beveger seg kronologisk gjennom sjangerens historie over ti låter som til sammen utgjør en knapp times spilletid. De lengre låtene fungerer som tettpakkede medleyer av smalere uttrykk og utviklinger (se «Expressions of Extremity»), imens de kortere låtene tar seg friheten til å dedikere sin fulle spilletid til en enkelt undersjanger (Som Sabbath/Purple/Zeppelin-pastisjen «MCMLXX» som åpner plata). Om du prøver å gjennomføre en utregning på hvor mye tid som vies til hvert viktige knutepunkt i sjangerens historie, er det klart at ‘The History of Heavy Metal’ er en rimelig konsentrert affære. Til tross for et par isolerte tilfeller mener jeg likevel at Slaves to Fashion har gjort en beundringsverdig med å fange stereotypiene til de ulike uttrykkene, samtidig som de makter å komme farlig nær en fullstendig oppsummering av de viktigste hendelsene uten å skjene ut i dobbel/trippelalbum-spilletider.

Om man forsøker å gjøre seg opp en mening rundt bandets familiaritet med de ulike periodene innenfor metallen, virker det som at det er de klassiske uttrykkene som gjenskapes med høyest presisjon. «MCMLXX» bruker lydeffekter, live-innspilling, orgelsoloer og Sabbaths legendariske tritonus-bruk til å sette sammen en låt som ikke bare tar sjangerens spede begynnelse på kornet, men som også er en gimmick-løs og sterk komposisjon i seg selv. Den samme skryten kan rettes mot «The Priest of Maidenhead», som med sine harmoniserte gitarer og halv-galloperende Steve Harris-bass fungerer som effektiv parodiering og strålende musikk i ett. Vokalist Johannes Støle viser fremragende tilpasningsdyktighet over platas vilt sveivende uttrykk, med en stemmebruk som gjør at man lett klarer å kjenne igjen de legendariske røstene han prøver å emulere. 

Den suksessfulle frem-maningen fortsetter gjennom mye av platas spilletid. Både glam-rocken på «Sex, Drugs & Rock’n’Roll», thrashen på «Thrash of the Titans» og post-grungen på «Garden of Chains» fanger inspirasjonskildene uten å sette dem i dårlig lys. Der gruppen strever litt med å gjenskape de grunnleggende karakteristikkene er i noen av de mer ekstreme uttrykkene. Grindcore-seksjonen av «Expressions of Extremity» låter mer som illsint metallpunk enn den eksplosive fusjonen av hardcore og ekstremmetall som ble ført av undersjangerens fedre i Napalm Death, og dødsmetall-biten er også litt rudimentær i forhold til de mer levende skildringene som ble tilegnet de tidligere årtiene. I tillegg er det enkelte strekk av de tettpakkede låtene mot slutten av plata jeg sliter med å koble til konkrete utviklingsperioder eller scener, noe jeg mistenker er et resultat av uklar definisjon heller enn mine mangelfulle kunnskaper i møte med metallens nyere avgreninger. 

Men med et såpass ambisiøst prosjekt som ‘The History of Heavy Metal’, – som Slaves to Fashion har brukt de siste fire åra på å sette sammen – må man ta høyde for at ikke alt kan være like overbevisende. Helhetlig er det litt av en bragd Haugesund-gutta har utført; et (nesten) helhetlig kompendium som både underholder med sine parodier, engasjerer med godt originalmateriale, og varmer med sin tydelige kjærlighet for sjangeren og kulturen som kretser rundt den. Det har vært ti lange år siden sist vi hørte fra Slaves to Fashion, men sannelig vet de å returnere til scenen med et oppsiktsvekkende prosjekt som veier opp for dødtiden. ‘The History of Heavy Metal’ er en instruktiv førstegangs-manual for nykommere til sjangeren, samt en artig Hvor er Willy?-opplevelse for den bitre og værherdede veteran. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Beleriand – February

Ute nå via Wolfspell Records.

Svartmetall, dungeon synth-elementer og gotisk doom metal ble i fjor blandet til en interessant mikstur på Beleriands debutplate ‘Far Over Wood And Mountain Tall’ – og formelen er også retningsgivende for den nyeste plata til dette nordnorske enmannsprosjektet, ‘Februrary’. Inspirasjon er ifølge musikeren selv, Viðarr, hentet fra Tolkiens univers og vakre naturkrefter, og musikken fungerer sånn sett også som en port til et fascinerende og mystisk stemningslandskap som blander melodisk skjønnhet og svartmetallens råskap.

‘February’ er for så vidt en nokså ukomplisert sak, og temaene veksler mellom instrumentalpartier med enten synth eller gitar i forgrunnen, stemningsfulle og rolige spoken word-sekvenser og mer hektiske partier der enten skrikevokal eller en synth-generert kvinnelig sopran ligger over. Formelen brer seg utover komposisjoner som nok er litt vel repetative for lyttere som ønsker stor spenning, og det er for så vidt en betimelig innvending at mange av låtene sikkert kunne vært litt kortere. Men Beleriand får med disse litt langtekkelige tendensene også til det som Viðarr nok prøver mest på, nemlig å fange lytteren i stemningslandskapet hans. Om noe står i veien for det, er det den nokså overeksponerte sopranen, som man fort går litt lei av og mistenker at kunne blitt erstattet av andre lydeffekter i produksjonen.

Noen låter peker seg ut som ekstra gode. På «All Hope Abandon Ye Who Enter Here» treffer dungeon synth-elementene ekstra godt gjennom noen svært gode melodier, interluden «Cold» drar disse elementene i litt nye og spennende retninger, mens den påfølgende «February Funeral» nok er den som lykkes aller best med metal-elementene. Særlig lar jeg meg fange av det strålende doom-temaet på slutten, og låta åpner for så vidt for en andre halvdel på plata som fremstår litt mer progressiv og ambisiøs enn åpningsstrekket. Så er ikke ‘February’ en stor genistrek, men for fans av stemningene Beleriand faner høyt, bør denne plata definitivt gjøre jobben.  

Skrevet av Alexander Lange

Nathr – Beinahrúga

Ute nå via SIGNAL REX.

‘Beinahrúga’ er den første utgivelsen til trondheimstrioen Nathr, som ble stiftet i fjor og består av medlemmer fra Funeral Harvest og Keiser. Bandet plasserer musikken sin i krysningspunktet mellom svartmetall og funeral doom, der det med tematikk som reflekterer et indre mørke og tomhet også er tro mot black/doom-sjangerens stadige overlappinger mot DSBM (dark suicidal black metal). Det betyr imidlertid ikke at Nathr ikke klarer å presentere denne sjangerblandingen på sin egen, gode måte. På denne EP’en håndterer nemlig bandet de iskalde svartmetallelementene og et tungt, saktegående doom-preg på utmerket vis, og utviser dermed en stålkontroll over de mørke stemningene som oppsøkes.

Det lengste og minst fordøybare får man like godt servert helt på begynnelsen når den åtte minutter lange tittellåta sparker i gang EP’en. Låta introduseres med et bekmørkt ambient-segment med apokalyptiske blåsereffekter og nærmest skremmende hvisking og hyling før store moll-akkorder innvier låtas hoveddel. Og her får vi for så vidt servert hovedoppskriften på ‘Beinahrúga’, der mektige akkorder, strålende plassert skrikevokal og traskende trommer stort sett bærer det atmosfæriske, mørke lydbildet fra start til slutt.

Subtile, men like fullt sentrale elementer, særlig i trommespillet, klarer også å gi alle de fire låtene hver sin egenart; «Into the Void» tilføres for eksempel en skikkelig kul dynamikk gjennom skarptrommens stadige oppbygginger, mens avslutningssporet «Vado Mori» slår til med taktfaste fjerdedelsslag mens gitarene på enkelt, men effektivt vis maler atmosfæren over det hele. Selv låta jeg synes tilfører minst til EP’ens helhet, «Tenebra Mundi», må jeg skryte litt av, da de lavmælte og sørgmodige clean-vokal-effektene tilfører et skikkelig kult element. 

Det er ikke mye negativt å si om ‘Beinahrúga’. Men det skal sies at jeg synes lengden på denne EP’en passer musikken utmerket godt, noe som naturligvis er positivt i denne sammenhengen, men som gjør meg nysgjerrig på hvordan Nathr kan videreutvikle uttrykket sitt slik at de gjør seg vel så godt på en fullengder. ‘Beinahrúga’ er imidlertid såpass god at jeg bare gleder meg til en lengre utgivelse forhåpentligvis kommer.

Skrevet av Alexander Lange