Vintlechkeit – Metallurgi

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Årabrot – The World Must Be Destroyed

Årabrot varmer opp til sin kommende fullengder ‘Norwegian Gothic’ med EP’en ‘The World Must Be Destroyed’, som etter sigende består av låter som ble spilt inn parallelt med materialet på plata. Frontfigur Kevin Nernes og Karin Park ivaretar her på alle måter Årabrots signatursound, som på tross av å ha blitt mer polert og profesjonalisert de siste årene befinner seg i et underlig og surrealistisk avant-garde-landskap med tydelige elementer av blant annet post-punk, eksperimentell rock og stoner metal.

EP’ens episenter er utvilsomt tittellåta, som er en post-punksk kruttønne med et uimotståelig hoved-hook og et treffsikkert og fengende refreng. Årabrot lar de relativt få temaene i låta utfolde seg i litt ulike former, og kanskje i overkant lenge, før den litt mer obskure «The Coming» introduseres. For min del er denne låta et av EP’ens største høydepunkt, der en fantastisk, dominerende basslinje og absurde lydeffekter maler et fantastisk merkelig lydbilde. Like bra synes jeg ikke det går på «Another Hallucinatory Dream» – en låt som får et skikkelig bra momentum gjennom de dundrende trommene i andre halvdel, men der refrenget rett og slett ikke klarer å kommunisere dramatikken i Årabrots musikk spesielt godt og dermed ender opp som en litt masete affære.

Så er det kanskje litt merkelig av meg å mene at avslutningen på EP’en, som er intet annet enn en ambient spoken word-versjon av tittellåta, kanskje er det beste på hele utgivelsen, men det mener jeg altså. Her drar de ekstentrisk-poetiske vibbene assosiasjonene rett til musikk fra prosjekter som Nick Caves mer lavmælte utgivelser og neo-folk-juvelen Current 93 (og joda, Andrew Liles herfra bidrar faktisk på denne utgivelsen!), mens det bunnløse mørket i det instrumentale minner meg om de dypeste dark ambient-avkrokene i Prurients mer minimalistiske materiale. Således evner Årabrot på denne EP’en å demonstrere (og opprettholde) en usedvanlig interessant spennvidde i materialet sitt – og stort sett er det nokså vellykket.

Skrevet av Alexander Lange

Dreamslain – Tales of Knights and Distant Worlds

Dreamslain er en nordnorsk metall-trio som har brukt det siste tiåret på å utforske skillet mellom god gammel 70-talls prog, trad-metall og 80-tallets innovasjoner innenfor ekstreme undergrunns-arter. Bandet er konstruert som en modifisert orgeltrio, med norske Daniel Paulsen Figenschou på trommer, russisk/norske Igor Jakobsen på gitar og vokal, samt sveitsiske Anna Loppacher på et sortiment av tangent-instrumenter, basspedaler og koring. Bandet har i intervjuer beskrevet hvordan bakgrunnen til de forskjellige musikerne har utstyrt bandet med et rikt arsenal av forskjellige uttrykk å leke med, noe som blir tydelig hvor enn du velger å sette føttene i deres eksentriske album-debut ‘Tales of Knights and Distant Worlds’.

Som dere kanskje kan gjette dere til etter å ha kastet et kjapt blikk på album-tittelen har Dreamslain hentet klar inspirasjon fra Fantasy-sjangeren, både tekst-tematisk og i musikken selv. Det fargerike og hvileløse uttrykket deres kan på mange måter sammenliknes med den sprø energien som pulserer gjennom enkelte strekk i Tolkiens Ringenes Herre (som f.eks avsnittene om Tom Bombadil), men formidlet via episke Manilla Road-låtformer heller enn bokstaver på papir i en perm. Det er endog ikke bare riddere og alver som får plass i universet til Dreamslain, og et par av låtene tar seg tid til å kommentere på ikke-fiktiv og riktig ektefølt tematikk («Ownership Denied» f.eks).

Som dere vil skjønne når jeg gir meg i kast med låtbeskrivelsene er det nær sagt umulig å oppsummere totalen av alle de ulike impulsene som til sammen utgjør ‘Tales of Knights and Distant Worlds’. «He Who Rises in Force» blander den utemmede manien til det klassiske metallbandet Cirith Ungol med forheksede orgelfraser, kaklende skrik og trommeteknikker hentet fra ekstremmetallen. «The Fall of the Elven Lord» starter som en irsk jig fremført av en purpur-kledt trubadur før vi kastes hodestups inn i ekstreme doom-uttrykk fra 90-tallet, melodisk dødsmetall og en tyngre utgave av klassisk Candlemass med growle-vokal . «Ownership Denied» er som om Ritchie Blackmore’s Rainbow møter pianospillet fra Witherscapes ‘The Inheritance’, en energisk stormcelle drevet av tett riffing og duelerende solo-spill.

Nei, det vil neppe bære frukter å prøve å føre komplett regnskap over de ulike bestanddelene av Dreamslains sound; det som derimot er mulig, er å resonnere litt rundt hvorvidt det hele kokes i hop på en forstandig måte. Instrumentalt sett synes jeg bandet leverer et vognlass av gode ideer. De tre musikerne har nevnt at de skriver låtene sine som en samlet enhet på øvingsrommet, og at jamming er et sentralt aspekt ved låtskrivingen. Til tross for hva denne informasjonen måtte insinuere mener jeg at Dreamslain har en mye sterkere sans for låtskriving enn solospill og improvisasjon. Soloene blir ofte litt stive og energifattige, der band-segmentene er fulle av farger og kreativt overskudd.

Så er det ikke til å komme fra at sangstemmen til Igor – med unntak av growlingen – ikke makter å møte kravene som er satt av den ambisiøse musikken. Mumlende uttale fører til at mye av teksten forsvinner, og mange av vokalfrasene er sure eller bommer fullstendig på tiltenkt tonehøyde. Det er slettes ikke noe problem om Dreamslain ønsker å følge i fotsporene til Cirith Ungol og deres uortodokse vokalproduksjon, men personlig mener jeg at en mer konvensjonelt sterk stemme ville fungert bedre med det soundet bandet opererer med.

Alt i alt er ‘Tales of Knights and Distant Worlds’ en ambisiøs plate som ikke fullstendig klarer å rettferdiggjøre sin lange spilletid. På samme tid virker det som at dette er nøyaktig den plata musikerne i Dreamslain ønsket å skrive, og det er vanskelig å ikke legge merke til entusiasmen og lidenskapen som ligger bak skiva. ‘Tales of Knights and Distant Worlds’ er et bra utgangspunkt for videre utvikling for Dreamslain, og en fargerik og original dose tung-prog som definitivt vil kunne glede tilhengere av mangefasetterte og eksentriske uttrykk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vintlechkeit – Isete Skoger Frostskymring…

Den atmosfæriske svartmetall-trioen Vintlechkeit fortsetter sin rastløse vandring ut i den kryogeniske villmarken på sin nyeste demo ‘Isete Skoger Frostskymring…’. De av dere som var her da jeg dekket ‘Hagalaz…’ vil kanskje huske hvordan jeg reagerte på musikken ved å avfyre en konstant strøm av ordmalerier og naturbeskrivelser vilt og ukontrollert rundt meg, som en slags anmelder-utgave av Ahre-Ketil fra Førstegangstjenesten. Dette kan skje selv den mest disiplinerte skribent i møte med den impresjonistiske og omsvøpende «vinter-svartmetallen» som Vintlechkeit fører, og med tanke på at jeg ikke er verdens mest disiplinerte skribent er det kanskje ikke så rart at jeg lar meg forhekse av musikkens forførende kvaliteter.

Den nådeløse snøstormen som Vintlechkeit pisket i gang på ‘Hagalaz…’ har ikke roet seg nevneverdig på ‘Isete Skoger Frostskymring…’. Sprakende gitarer og hule trommer durer fortsatt ustanselig i det fjerne, atskilt fra lytteren av en vegg av støy og ulende vind-innspillinger. Åpningssporet «Vintervingar i Vit Gryning…» er en ambient-låt som med sine kjølige synther og rumlende frekvenser er som å tasse over en islagt, svart og gigantisk innsjø. Når vi endelig når bredden, er vi på god vei inn i tittelsporet; en 16 minutter-lang kjempe av en låt som med sine deliriske harmonier og bitende kulde byr på et gjensyn med det ugjennomtrengelige snøværet vi møtte på ‘Hagalaz…’

Det kan være vanskelig å skue noe som helst gjennom den tåkete produksjonen til Vintlechkeit, men om man skjerper øyet og tålmodigheten vil man til slutt kunne skimte det levende og varierte terrenget som ligger gjemt bak det flate lyset. trioen leker seg med tetthet og tomrom, støyende lydtepper og åpne landskap, og kombinasjonen av disse gjør at «Isete Skoger Frostskymring…» oppleves som en lineær reise gjennom et spesifikt og reelt naturområde. Reisen avsluttes med nok et stykke lyddesign, denne gangen en Jeffre Cantu-Ledesma-aktig ambientgaze-perle som med sine spede konsonanser skaper et håp om at stormen snart skal lette.

Vintlechkeit er usedvanlig flinke til å skrive musikk som setter den indre lysbildefremviseren i arbeid. Gruppen holder dog et tempo på rundt ti utgivelser i året, og jeg kan se for meg at soundet deres, som er potent i små doser, kan bli ensformig og langdrygt i lengden. Som konsumer har man heldigvis et valg om hvor mye tid man ønsker å vie til en enkelt artist, og foreløpig har ikke fotturene mine gjennom Vintlechkeits vinterlandskaper mistet noe av sin opprinnelige mystikk. ‘Isete Skoger Frostskymring…’ er en oppvisning av naturkreftenes destruktive egenskaper, og anbefales fans av ugjennomtrengelig, atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heimland – Fimbulvinter

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Heimland er et svartmetallband fra Karmøy som via sin nærhet til et av undersjangerens mange episentre på Vestlandet trolig har nytt godt av lokale inspirasjonskilder. Det virker i alle fall som at de har et forsprang på mange av de unge og aspirerende svartmetall-prosjektene som popper opp i landet hvert år, ettersom låtskrivinga deres er overraskende fokusert til et så ungt band å være. På deres debut-EP ‘Fimbulvinter’ leverer Karmøyværingene tre låter som med overbevisning blander norsk svartmetall-tradisjon med episke og melodiske varianter fra lenger øst i Skandinavia.

«Sjellaus» åpner showet med mektige riff, intense blast beats og bitre skrik fra vokalist «Gnist». Fra dette andrebølges-inspirerte soundet svinger låta selvsikkert gjennom ulike porter i slalomløypa av nordiske undergrunns-uttrykk; den melankolske og storslåtte melodikken til finnene i Sargeist, valsende black’n’roll-riff, til og med noen dristige chugs rundt midtpartiet, hvilket er et trekk man egentlig ikke ser alt for ofte innenfor svartmetall. «Fallen Konge» viderefører kombinasjonen av finsk melankoli og strømlinjeformet, Taake-aktig råskap, og tilfører attpåtil et ytterligere element i form av en tremolo-basert lead som dobles av bassen ved låtas slutt.

Den sterkeste låta får vi til slutt, via det mangefasetterte og uhyre effektive tittelsporet. «Fimbulvinter» leder an med en langstrakt og mørkt folkemusikalsk strøm av toner som kunne vært hentet fra Satyricons ‘Nemesis Divina’, før bandets arsenal utvides med skarp riffing og renplukket gitar. Kontrasten mellom den konstante fremdriften og hyppige vekslingen i låtas åpnings- og avslutningsstrekk, og den åpne og atmosfæriske broen fungerer utmerket, og ikke et øyeblikk går tapt til hverken svake ideer eller meningsløs gjentakelse.

Heimland har på mange måter mestret det kortere utgivelsesformatet på ‘Fimbulvinter’. De tre låtene er trimmet ned til sine absolutt viktigste bestanddeler, og treffer dermed som et aerodynamisk og optimalisert luft-til-bakke-missil hver gang jeg spiller dem av. Gutta har funnet frem til et enkelt men effektivt og varierbart sound som de forhåpentligvis har planer om å teste ut i større skala på en eventuell full-lengder i nær fremtid. ‘Fimbulvinter’ er en forrykende snartur gjennom et knippe skandinaviske lokaluttrykk, og en av de beste EP-ene Norges metallscene har produsert så langt i det unge året 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Vintlechkeit – Hagalaz…

Ukas norske er en plate som jeg ikke forventer at folk flest vil kunne få all verdens ut av. Atmosfærisk svartmetall med lav-oppløst og støyende produksjon som den man finner på den siste demoen til Vintlechkeit, ‘Hagalaz…’, treffer innenfor interessefeltet til en ekstremt snever andel av alminnelige musikklyttere. For folk som derimot har vært ute en musikalsk vinternatt før har jeg en oppslukende opplevelse å anbefale.

‘Hagalaz…’ er den siste i en rekke demoer og splits som har blitt gitt ut av trioen i Vintlechkeit (tysk for ‘oppriktighet’). Formen for lo-fi, atmosfærisk svartmetall som bandet fører er så tett og innhyllende at den har blitt døpt «winter black metal», og ikke av den hyggelige puddervarianten. Nei, dette er en kald, hard, gold vinter, av det slaget som setter småsamfunn ut av aksjon og som røver menneskeliv gjennom sin u-navigerbare, endeløse tomrom. Denne musikken formelig ber om å bli beskrevet med natur-karakteristikker, samt at lytteren tar seg tiden til å synke inn i musikkens nedkjølte tidsperpektiv.

Åpningslåta, den 18 minutter lange «Veien til Dårlige Steder…» Er lakmus-testen som vil avgjøre om lytteren er i stand til å ta inn over seg plata som helhet. Ut av den disige distansen kommer en snøstorm av blast beats og skjærende, sagende gitarlinjer. Fortettede skyer av keys ligger tett i miksen, og den inn- og utfasende skarptrommen er som et objekt som forsvinner inn og ut av synsfeltet. Den hvesende vokalen høres mer ut som ulende vind enn en menneskelig stemme, og blander seg inn i klangmassen som uopphørlig baner seg fremover i snøen med tunge skritt. Etter et storslått og håpefullt midtparti kommer vi endelig frem til dette «dårlige stedet», et holt dypt inne i skogen hvor gitar-dissonanser henger alarmerende i lufta som smeltende istapper.

Tittelsporet er noe kortere, og byr på en mer dynamisk reise gjennom det samme vinterlandskapet. Metallisk klinking introduserer sporet, før noen veldige keyboard-akkorder fyller miksen til randen. Det harmoniske språket i «Hagalaz…» er ikke like goldt som åpningslåta, og har til og med noen strekk som er eteriske nok til å minne om de senere post-metal-øyeblikkene til Enslaved spilt på en vannskadet LP. Enkelte avbrudd i stormen fører gir lytteren hvile en stakket stund, før musikken fortsetter sin stavrende gange ut i ødemarken. Som ordene mine burde vitne om er dette impresjonistisk musikk av høy klasse, en type musikk som lar fantasien løpe løpsk med sine deskriptive ordmalinger. Avslutningssporet er et kortere stykke ambient, der kalde synthsvell får det til å føles som at man ligger og dupper under isen i en nedfrosset innsjø.

Etter de sedvanlige førstelyttene der hovedfokuset var å gjøre seg kjent med stilen og strukturen på musikken begynte ‘Hagalaz…’ virkelig å åpne seg for min del. Dette er musikk som krever tålmodighet av lytteren, et atmosfærisk lyd-bad som gir slipp på sine hemmeligheter over tid. Jeg kan selvfølgelig ikke anbefale denne plata til alle og enhver, men jeg tror de av dere som har en forkjærlighet til denne typen uttrykk allerede har klikket dere inn på Bandcampen til Vintlechkeit innen dere nådde dette punktet av lesningen. Dette er rett og slett fremragende atmosfærisk svartmetall som har blandet seg godt sammen med det tåkete været vi har hatt her i Lommedalen de siste dagene. Høy anbefaling.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas internasjonale: Sólstafir – Endless Twilight of Codependent Love

Islandske Sólstafir er en underlig edelsten i den heller underkjente metal-undersjangeren post-metal; en sjanger som siden spede begynnelse i eksentriske, amerikanske sludge-metal-hoder riktignok har fått en rekke interessante forgreininger, men som nok også samtidig har slitt med å etablere et sjangerlandskap som peker i like mange spennende retninger som det litt ulne navnet kanskje skulle tilsi. På sin nyeste fullengder ‘Endless Twilight of Codependent Love’ finner ikke Sólstafir hverken sjangerens eller sitt eget hjul på nytt, men kommuniserer kanskje sitt spesielle og verdifulle bidrag til metal-sjangeren på enda tydeligere vis enn før.

Lydbildet har nydelige, åpne rom, og kanskje er det særlig gitarlyden som med store doser romklang signerer det hele mer enn noensinne med sin ytterst skranglete, rå fremtoning. Det føles rett og slett forfriskende rent, og å høre på det er litt som å puste inn iskald luft i urørt natur. Om man legger den likevel åpenbare inspirasjonen fra Earth-aktige, dronete stoner-gitarer til grunn kan man likegodt dra fram det klassiske sitatet fra Björk der hun postulerer at islendinger «kind of like misunderstand everything in a very beautiful way» – det stemmer kanskje denne gangen også. Dette på tross av at det beintøffe hovedtemaet på «Alda Syndanna» og den gjentakende, fantastiske gitarnedgangen på avslutningen «Úlfur» vitner om en høy respekt for inspirasjonskildene.

«Akkeri» er en strålende åpning der overgangen fra en seig, lang akkordrekke til triumferende driv fungerer særdeles effektivt. Vekslingen mellom dette, drømmende sekvenser som tvinger fram den obligatoriske Sigur Rós-sammenligningen og fengende refrenger fortsetter til man plutselig har nådd 20-minuttersmerket etter to låter. Vokalen må også få skryten den fortjener, da med tanke på hvor effektivt den eksponerte og emosjonelle post-hardcore-inspirerte – ja, egentlig Bosse-de-Nage-aktige – skrikene fungerer over det romslige lydbildet.

I andrelåta «Drýsill» begynner riktignok uttrykket å slå litt sprekker, særlig via en slags sludgy «Thunderstruck»-variant i hovedtemaet som bare nesten sjarmerer meg nok til å slippe unna. Det må i det hele tatt sies at det er en rekke svakere øyeblikk på denne plata. Heller ikke black-metal-flørten «Dionysus» treffer helt godt, og «Her Fall From Grace» er – på tross av en god tekst (på engelsk!) – en rimelig søvnig post-rock-ballade som er langt mindre dynamisk enn den vesentlig bedre power-balladen «Til Moldar».

Ellers er det nemlig ikke langt mellom høydepunktene. Min personlige favoritt er sannsynligvis «Rökkur», der en fantastisk, suggererende groove holder på plass nydelig bjellespill, rolige akkordrekker, flotte vokalvariasjoner og noen lumske elektroniske dristigheter. Også «Ör» er en spenstig sjangerlek med sitt overraskende (og velfungerende!) lounge-jazz-hovedtema – og joda, det er nettopp den som fungerer som utgangspunkt for post-rock-crescendoen. Det er gjerne de litt underlige sjangerblandingene som gjør seg best på denne plata, selv om det ganske nakne, minimalistiske og usminka grunnlaget er det som i bunn og grunn gjør denne plata – og kanskje først og fremst Sólstafir selv – til det unikumet det er.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas ikke-metall: Ólafur Arnalds – Some Kind of Peace

Med valget av ukas ikke-metall blir det klart at vi i dag feirer en uoffisiell merkedag for islandsk musikk, ettersom hele to tredeler av ukas favoritter er skrevet og produsert av innbyggere på Europas mest avsidesliggende øy. Ólafur Arnalds er en produser som på mange måter representerer de lettest gjenkjennelige trekkene ved moderne Islandsk musikk-produksjon; En kjølig melankoli, en elegant minimalisme og en fullstendig mangel på frykt i møte med sukkerskåla.

‘Some Kind of Peace’ er en plate som jeg for et halvt år siden garantert hadde holdt meg unna, ettersom den islandske tilnærmingen til lydmalende elektronisk musikk hadde blitt meg altfor kjent i løpet av mine to år som student i landet. Nå har jeg derimot oppholdt meg seks måneder i korona-rammede Norge, og en viss nostalgi for Reykjavíks gater – hvor en-meteren var enkel å holde selv utenfor korona-tiden – har rukket å blusse opp. Det at plata i tillegg byr på en halvtimes pause fra informasjonsflyt og den tilkoblede eksistens, noe som trengs sårt etter et utmattende mediekjør i forbindelse med valget i USA, gjorde det enda lettere å ta svalestup ut i det forfriskende isbadet som er ‘Some Kind of Peace’.

Plata består hovedsakelig av en serie vignetter som likner hverandre i både affekt og metodikk. Med kun noen få utvalgte elementer spinner Arnalds drømmeaktige vev av beroligende synth, plinkende piano og lette, luftige lag av strykere. Kyndig produsent som han er plasserer Ólafur alle lydkilder på nøye uttenkte plasser i produksjonens tredimensjonale rom. En tydelig opplevelse av forgrunn og bakgrunn etableres tidlig i plata, og spillet mellom disse viser seg etter noen lyttinger å være en av platas definerende karakteristikker. Hør for eksempel på måten forgrunn og bakgrunn gradvis veksler plass rundt midten av «Still / Sound», eller hvordan det tålmodige og oppløftende pianospillet på «New Grass» gradvis blir nedsenket i en svellende vannflate av strykere.

Det er selvfølgelig mye ved denne musikken som skrider over i sentimentalt territorie, men ‘Some Kind of Peace’ kan være grusomt affekterende om du lar den levere sine emosjonelle ladninger. «Woven Song» er smertefullt vakker med sin ECM-aktige ro og tonehøyde-manipulerte vokaler, og «Spiral» kaller tilbake til de sterkeste melodiske øyeblikkene på Max Richters musikalske landemerke fra 2015, ‘Sleep’. På disse låtene blir samsvaret mellom musikkens affekt og anmelders lynne så presist at ‘Some Kind of Peace’ minner mer om en boks verdsatte, private gjenstander enn et stykke kommersiell musikk.

På samme måte som Ryuichi Sakamotos ‘Async’ fra 2017 klarte å overbevise en emosjonell agnostiker som meg selv om at følelser er et ytterst ekte fenomen, presterer ‘Some Kind of Peace’ å opprette en forbindelse som strekker seg dypere enn entusiasme for det rent musikalsk-tekniske som utspiller seg på overflaten. I en tid hvor mange sveiver rundt i eget hjem på jakt etter et eller annet veggdyr som kan tjene som midlertidig selskap i en ellers isolert tilværelse, kan en plate som Ólafur Arnalds ‘Some Kind of Peace’ være en god venn å ha; personlig, empatisk og tålmodig som få andre.

Skrevet av Fredrik Schjerve