Skaur er et nordnorsk svartmetallprosjekt som har eksistert siden 2003 – riktignok med et lite oppbrudd mellom 2006 og 2008, som endte med at frontmann NordMann reinkarnerte det tidligere enmannsprosjektet med en full bandbesetning. Prosjektets overordnede purpose fortoner seg i alle fall på ‘Reis te Haelvete’ som forsøket på å etablere et slags nordnorsk svartmetalluttrykk. Skaur lykkes i alle fall med å skape et ganske eget og beundringsverdig uttrykk, som like fullt fremstår som et tveegget sverd. ‘Reis te Haelvete’ er nemlig blant de mest krevende lytteropplevelsene jeg har vært borti i år.
Om det er et band Skaur minner meg om rent musikalsk må det være amerikanske Krallice – både dette bandets tidligere, mer atmosfæriske og mer ordinære progressive uttrykk og det nyere, mer ugjennomtrengelige og mer tekniske materialet. Mye knytter seg til Skaurs kontinuerlige og vellykkede anvendelse av lyse, blendende tremologitarer og de usedvanlig progressive låtstrukturene som i seg selv kvalifiserer plata til et slags unikum. Knapt noen temaer repeteres på ‘Reis te Haelvete’, noe som etterlater lytteren med en enorm masse med ulike vendinger, temaer og taktskifter – plata er som en enorm samling med ganske korte svartmetallseanser. Det er altså snakk om en – så vidt jeg har kunnet registrere – gjennomskrevet sak på 50 minutter.
Så er det i dette også svært mye bra å hente. Tittellåta er en flott åpning med en rekke strålende og harmoniske gitarpartier; på «Ved noed foelger doed» får vi for alvor stifte bekjentskap med de flotte basslinjene som ellers ligger strødd utover plata; og «Nattsangen» sper på med noen flotte og litt mørkere partier. Så kan man snakke om noen kule, folkemusikkinspirerte temaer i begynnelsen av «Himmelild» og de litt romsligere partiene de to siste gigantene, «Nordland og ned» og «Stjerna», byr på. Men jo lenger man beveger seg ut i ‘Reis te Haelvete’, jo mindre meningsfullt blir det å snakke om enkeltlåter; ja, det er i det hele tatt vanskelig å vite når de går over i hverandre som følge av de prekære låtstrukturene, og først og fremst føles ‘Reis te Haelvete’ til slutt som et lerret der Skaur har malt hemningsløst med mange små pensler på én gang.
Og helt heldig synes jeg ikke det er. Når råmaterialet er så bra som det er, synes jeg det er dumt at det er så få – om noen – tilløp til låtstrukturer som følges meningsfulle på en mer overordnet plan. Gjennomskrevet musikk kan for all del by på sterke låtstrukturer, men Skaurs musikk preges for mye av det som føles som små utbrudd av intensitet og korte crescendoer til at låtene på noen måte føles som meningsfulle enheter i seg selv.
Så er det helt klart noe ved dette mange nok også kan sette pris på. ‘Reis te Haelvete’ lykkes med å være uhyre voldsom, og det er ikke minst takket være den beundringsverdige vokalen, som må være noe av den mest teatralske og voldsomme svartmetallvokalen jeg noensinne har hørt. I dette ligger det helt klart også kvaliteter, men det er for min del også snakk om en overdosering når plata – og ikke minst låtene – varer så lenge som den og de gjør, og det gjør at den for meg blir ganske så slitsom senest etter noen titalls minutter. Stilistisk, ikke minst med tanke på det helt fantastiske albumcoveret, er imidlertid ‘Reis te Haelvete’ også en prisverdig prestasjon.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – Sulphur
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Om Metallurgi hadde delt ut et pris for produktivitet og arbeidsvilje er det ikke umulig at det unge melodeath-bandet Dark Delirium hadde stukket av med den. Om vi skulle angrepet problemstillingen på en så objektiv og statistisk forankret måte som mulig hadde nok Rogalendingene måttet se seg slått av den mytiske undergrunnsskikkelsen Kenneth Nattesorg, men inntil vi finner ut hvorvidt mannen egentlig er en kunstig intelligens med sans for prosedyregenert ekstremmetall eller ei må han nesten innfinne seg i å være ekskludert fra konkurransen. Dark Delirium slapp debuten sin ‘Fallen’ i juni, og har siden den tid gitt ut en EP og et knippe singler, i tillegg til den nylig utgitte andreskiva ‘Sulphur’. Et slikt arbeidstrykk er definitivt beundringsverdig, men spørsmålet blir naturligvis om bandet står i fare for å tømme den kreative brønnen via uhensiktsmessig høy aktivitet, eller om inspirasjonen til motsetning er så sterk at den krever et utløp.
Faktisk viser det seg at Dark Delirium sitt produksjonstempo ikke er så ekstremt som først antatt. Blant ‘Sulphur’s ni låter finner vi nemlig tre av singlene bandet har gitt ut i løpet av den siste halvdelen av 2021, i tillegg til EP-en ‘Abyss’ i sin helhet. Dette vil si at mesteparten av stoffet vil være kjent for lyttere som har holdt et øye med gruppen gjennom deres karriere, hvorav kun tre låter vil by på fullstendig nytt stoff for de mest befarne av oss. Ja, dette er fortsatt et skyhøyt arbeidstempo, men ikke så høyt at det ikke kan forklares via de hyperaktive kreative impulsene til et ungt band som ønsker å hevde seg selv i en høyt befolket metallscene.
«Destruction of Empathy» åpner med et kort strekk av den mørke, cinematiske dramatikken som på mange måter kan sies å være Dark Delirium sitt viktigste kort når det kommer til å skille seg ut fra melodeath-mengden. Låta veksler mellom nedslåtte, doomy seksjoner og oppildnede, thrashende partier, ledsaget av en illsint skjennepreken adressert til vårherre ærbødigst. Jeg har tidligere kommet til skade for å i overkant vektlegge gruppens tenuøse forbindelse til metalcore, men på andrelåta «Forest Hymn» blir dette en mer hensiktsmessig sammenlikning å trekke. Låta legger noen svært metalcore-relaterte grooves under David Ekses allerede hardcore-lenende vokal, og helheten er en tung og aggressiv affære som kun tempereres av noen atmosfæriske lommer.
Låter som «Sarcophagus», «Sulphur» og «Caught in the Spider’s Web» demonstrerer hvor langt Dark Delirium har utviklet seg siden oppstarten i 2020. «Sarcophagus» er en omfattende og velstrukturert låt definert av sine Gojira-aktige harmonics og episke akkordprogresjoner; «Sulphur» på sin side er en skarp singel fylt med kraftige riff og semi-teknisk thrashing, som til tross for enkelte harmoniske gnisninger tar et stort steg forbi tidligere singler. Bandets mest alpine høyde er for min egen del fremdeles «Caught in the Spider’s Web», som er gjennomsyret av en slags Insomniumsk melankoli som gjør seg til kjenne via glitrende melodier og tårnende teksturer.
Det er dog begrenset hvor mye man kan utvikle seg som band i løpet av et år, og mye av låtmaterialet på ‘Sulphur’ er preget av svakheter som har blitt påpekt i forbindelse med tidligere utgivelser. Soloene – til tross for mye forbedring – er fortsatt relativt stive i fraseringene, og i likhet med gitararrangementene er det ikke alltid Ekse og Moen er helt samkjørte hva angår den underliggende tonaliteten. Det at unge band sliter litt med det tekstlige er ikke noe nytt, og også Dark Delirium strever med å tillegge det tematiske fokuset på mental helse et nivå hinsides det brutalt ærlige. Som nevnt i tidligere omtaler mener jeg disse skavankene kommer til å rettes ut gradvis gjennom tid og modning, så jeg har vansker med å la det farge synet jeg har på det som er en temmelig solid skive fra et ungt og aspirerende band. ‘Sulphur’ er en skive som ser Dark Delirium pushe soundet sitt til nye plasser, i tillegg til å videreutvikle de aspektene ved bandets uttrykk som har fungert best til nå. Anbefales fans av tung og skyggelagt melodisk dødsmetall.
Nattsvermer er en slags reinkarnasjon av prosjektet Liquid Mojo, og slipper på fredag en låt som skal innevarsle en ny giv for prosjektet. «Voice Inside» er en godt produsert og kul moderne metallåt, der Nattsvermer i mine øyne legger seg relativt tett opp mot 2000-tallets alternativmetall – om enn med et ytterligere groovy og punchy preg.
Særlig når den ekstremt Maynard Keenan-aktige vokalen introduseres frister det veldig å sammenligne Nattsvermer med Tool, men fremfor et litt mystisk og progga preg er uttrykket her mer catchy og rett-fram – noe som kler Nattsvermer godt all den tid det ikke åpner for den helt store originaliteten. Noe kommer imidlertid mot slutten, der gjørmete gitarer som sender assossiasjonene min rett til noe så uforutsigbart som Daughters «The Theatre Goer» melder seg som en fantastisk vitamininnsptøyting. Kombinert med det lettfattelige grunnformlene gjør det «Voice Inside» til en virkelig habil låt som pirrer interessen for fremtidige krumspring fra Nattsvermer.
Skrevet av Alexander Lange
Warzaw – «Fierce Attitude»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Det trønderske tradmetall-bandet Warzaw styrer doningen tilbake over i rett fil på singel nummer to fra den kommende ‘Black Magic Satellite’. «Machine Gun Fire» var for min egen del en aldri så liten nedtur, hemmet av en oppstykket produksjonsjobb og et mangel på singel-verdige hooks. «Fierce Attitude» blir kanskje ikke helt kvitt forgjengerens produksjonsrelaterte svakheter, men disse kamufleres relativt godt av den hektiske men presise energien som driver låta fremover. I tillegg begynner vokalmelodiene og refrengene igjen å nærme seg debutplatas standard, selv om det ikke er snakk om en total gjenerobring av instinktene for radioklar metall som ga oss låter som «The Second Banana» og «Adieu».
Ikke at det vil bli gjort tydelig det øyeblikket du trykker «spill av» på «Fierce Attitude». Åpningsriffet er akkurat like selvsikkert og fengende som Warzaws form for trad krever for virkelig å overbevise, og det harmoniserte versriffet forsterker gjennomslagskraften via referanser til klassisk NWOBHM. Dette uttrykket gjør seg forøvrig gjeldende for andre av låtas seksjoner, som f.eks Daniel Rønnings Halford-koringer på førrefrenget, samt broens triumferende gitarakrobatikk. Det eneste som ikke treffer fullstendig blink er refrenget, som skviser litt for mange stavelser inn i sin andre halvdel til å kapitalisere på de fengende vokalfrasene i første halvdel. Jeg var temmelig sikker på at «Machine Gun Fire» var en sjelden skivebom fra de ellers strålende tradmetallerne i Warzaw, selv om det er en lettelse å få det bekreftet via en sterk oppfølgingssingel. Jeg vet dog at gutta er i stand til å skyte enda skarpere i låtveien enn de gjør på «Fierce Attitude», så jeg er spent på om de klarer å tangere eller overstige høydene som ble nådd på ‘Werewolves on Wheels’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Furan – Purity and Emotion
Usignert, ute på Bandcamp
Haugesundsprosjektet Furan, et black/doom-prosjekt drevet av Øyvind Vågshaug, har vært omtalt her på Metallurgi tidligere, og singelen «Purity and Emotion» inngår i en forholdsvis lang rekke ulike utgivelser som har blitt sluppet fra prosjektet i år. «Purity and Emotion» fortoner seg heller ikke som en stor overraskelse, og følger mange av sporene som er utforsket tidligere.
Låta er grovt sett delt i tre, om man utelukker den litt løsrevede ambient-introen, og Vågshaug står for en forholdsvis velfungerende struktur på låta. Melankolien som kjennetegner prosjektet brer seg etter en hektisk svartmetallintroduksjon først utover en flott førstevers med clean-vokal, før en litt åpnere bro med pianotangenter introduserer og etterfølges av litt voldsommere og mer storslagne takter – noe som i utgangspunktet fungerer ganske så godt. DIY-produksjonen står nok i veien for et fullt forløst potensiale, så vel som vokalen, som fungerer greit i de enklere og roligere delene, men som – i likhet som ofte ved tidligere Furan-utgivelser – blir litt surt og dårlig implementert ellers. Likevel vil jeg påstå at dette er et av Furans sterkeste utgivelser, og de negative sidene er ikke alltid like tiltalende som det har vært ved tidligere anledninger.
Skrevet av Alexander Lange
Tottal Tömming – «Fullablekk å Sprøyteskrekk»
Ute nå via Kannibal Records
Få også med dere Tottal Tömmings «Fullablekk å Sprøyteskrekk», en låt som ble skrevet og utgitt for å samle inn penger til den veldedige organisasjonen «Prettier Scars». «Prettier Scars» benytter tatoveringskunstene sine til å dekke over gamle arr fra selvskading, og sånn sett er de en meget god match for Tottal Tömming, som ikke er redde for å skildre mørke sinnstilstander i egen musikk (se f.eks korona-eposet ‘Omgangsspsyke’ fra tidligere i år’). Låta er en 18-sekunders banger fylt med støy, desperat hyling og stupfulle ledegitarer, og befinner seg dermed ganske mye nærmere tradisjonell grind enn det eksentriske kollektivet har gjort på en stund. Sett noen grunker til side før du drar på juleshopping, og hjelp Tottal Tömming og «Prettier Scars» med å redde verden ved å kjøpe «Fulleblekk å Sprøyteskrekk»!
På sitt beste fremstår Whoredom Rifes ‘Winds of Wrath’ som årets stolteste beretning om tilstanden til byggverket «true norwegian black metal». Det er sjelden en plate i så stor grad inviterer til slike refleksjoner hos undertegnede om det nåværende stadiet til sjangerlandskapet den skulle befinne seg i, og ekstra spennende er det kanskje med den norske svartmetallen, som stadig har latt seg forfølge av en beviselig konservativisme og underliggende krav til en viss autentisitet vis-a-vis sjangerens eldste byggesteiner.
Opp mot et slikt problemkompleks evner Whoredom Rife på sin nyeste fullengder å løse noe som kan virke som en gordisk knute. Dette tomannsprosjektet, der V. Einride står for alt instrumentspill og låtskriving mens Bloodthorns Krell (her K.R.) leverer vokalen, fremstår nemlig her høyst tradisjonstro, relevant og moderne på en gang. Det er som om det primale, rå og metalliske mørket fra Darkthrones klassiske 90-tallstrilogi møter Gorgoroths fryktinngytende storslagenhet på ‘Ad Majorem Sathanas Gloriam’ og Taakes ondskapsfulle melodiske teft – da med et enda litt mer frenetisk preg og en enda litt mer moderne produksjonsdrakt. For dette er nettopp sann norsk svartmetall i begrepets sanne forstand, og det samtidig som det nok egentlig ikke kunne sett dagens lys så lenge før i år.
K.R. sin kontante utbrytning av låttittelen i åpningsnummeret «Curse of the Moon» etter denne låtas forholdsvis rolige, men likevel ganske spente, melodiske åpning, føles for eksempel som et kaldt og tilfredsstillende gufs fra ‘A Blaze in the Northern Sky’. Med dette kastes også lytteren i det regelrette flammehavet om Helvetes porter som ‘Winds of Wrath’ er, der svartmetallriffene med sine klassiske fortegn males inn i et fantastisk massivt og majestetisk lydbilde som på alle måter reflekteres i det utsøkte albumcoveret.
Man kan nok trygt si at det er dette flammehavet lytteren må manøvrere båten over de neste 40 minuttene, og det er nok heller aldri så spennende som det er mens «Cursed of the Moon» herjer. Åtteminutteren er en helt upåklagelig åpning, og gjør blant annet uhyre effektiv bruk av den forheksende åpningsmelodien som etter å ha følt seg fram i introduksjonen returnerer med full kraft over doble basstrommer og febrilsk akkordspill i låtas andre halvdel. Også den påfølgende «A thousand Graves Endured» er et høydepunkt, der Whoredom Rife drister seg til bruk av stratosfæriske gitarleads over noen strålende og mer definerte riffmotiver. På «Gospel of Hate» leveres platas sannsynligvis sterkeste refreng, og platas første norskspråklige kuriositet, «Hav av Sykdoms Blod», skyver noen subtile folketonale elementer som minner segmenter fra Satyricons tidligere materiale i forgrunnen fra start – det før noen av de mest atmosfæriske og Emperor-aktige strekkene på ‘Winds of Wrath’ leveres senere.
Så er det nok også de to sistnevnte låtene noe av det som forhindrer Whoredom Rife i å nå sitt fulle potensiale på ‘Winds of Wrath’. Begge låtene bidrar også mye til helheten blant annet med noen sterke mid-tempo-partier i midten, men får i mine ører noen problemer når repetisjoner og modulasjoner dras i det lengste lenger ut i låtene. Også den ni minutter lange avslutningslåta «Einride» ypper litt med grensene i så måte, men reddes litt ut av gråsonen gjennom sitt virkelig massive uttrykk der den ligger som låtas siste, traskende gigant – ikke helt ulikt Gorgoroth-slageren «The Sign of an Open Eye» og godt hjulpet av en svært sterk andre halvdel som slipper mer melodi inn over den suggererende grooven.
«Einride» føles for så vidt også som en liten belønning og gir et riktig inntrykk av at flammehavets malstrømmer blir mindre når lytterens seiltur tross alt er rett ved veis ende – selv om det gynger som aldri før. Den siste dosen av febrilsk svartmetall injiseres nemlig med den foregående tittellåta, som høres ut som om det hypnotiske hovedtemaet i Leviathan-klassikeren «In This Slaveship» skulle fått en produksjonsmessig oppgradering ispedd en ytterligere brutalitet, høyere tempo, flere seksjoner og et melankolsk – men like fullt djevelsk – refreng. Den imponerer kanskje ikke fullt så mye som platas uovertrufne åpningsstrekk, men er blant utgivelsens mørkeste hjørner, og leverer med det noen av platas mest effektive atmosfærer.
På tross av noen små skavanker som lar seg pirkes er ‘Winds of Wrath’ i sin helhet dermed et slags vitnesbyrd om den norske svartmetallens fortsatte relevans innenfor dens tradisjonelle rammer. Det betyr ikke nødvendigvis at det er den beste norske svartmetallplata på år og dag, men er snarere en konstatering av platas soliditet og hvor beundringsverdig den er i konteksten av sjangerens tilstand og bestanddeler. Om jeg kan være så dristig å slå fast at landets mest spennende svartmetallscene i dag er den som befinner seg i Trondheimsområdet og Whoredom Rife er en del av, er det i alle fall ingen tvil om at bandet med denne plata styrker sin posisjon som en viktig aktør innenfor samtidens norske svartmetall.
‘Winds of Wrath’ runder nemlig på sett og vis av et usannsynlig godt år for plateselskapet Terratur Possessions, der Whoredom Rife, blant flere prosjekter som (med stort hell) heller nok har latt seg inspirere av særlig den franske svartmetallen, fortoner seg som en slags primær ambassadør for svartmetall av den norske skolen. ‘Winds of Wrath’ viser at en tradisjonstro tilnærming til en konservativ sjanger ikke må innebære en slags reaksjonær bakstreverskhet, men at det like fullt kan munne ut i en demonstrasjon av sjangerens slitestyrke og evne til smidig modernisering. Medaljens bakside vil naturligvis alltid være at det neppe vil omvende mange som fra før av ikke har så mye til overs for sjangeren, og jeg kommer aldri til å påstå at denne plata gjør noen nevneverdige og beundringsverdige forsøk på å innovere eller eksperimentere. Når det gjelder å gjøre bruk av redskapene i en viss verktøykasse, består imidlertid ‘Winds of Wrath’, og vel så det – om ikke med glans, så i alle fall med en høy stjerne hos undertegnede.
Kirkebrann og Visegard er kanskje de to mest passende bandene som operer i Norge til å dele en splitt i 2021. Deres tradisjonstro men halvmoderne svartmetall bygger i begge tilfeller på den perioden innenfor sjangeren der artistene begynte å få øynene opp for de hittil ukjente knottene på miksebordet, med det resultatet at det spede og knitrende lydbildet ble erstattet med et mye kraftigere og skarpere et. Splitten ‘Kirkegard’ er unormalt substansiell for formatet, med en spilletid på en snau time der bandene får rikelig med rom til å demonstrere de subtile men betydelige forskjellene som skiller dem uttrykksmessig.
Først ut av helvetes porter kommer Kirkebrann, og de kaster ikke bort mye tid før de går for lytteren strupe. Litt klimpring og sinnssvak nynning blir det dog på starten av «Black Metal Blues», før bandets mektige svartmetall ruller nedover åskammen som en mørk og tung tåkesky. Bandet har tydeligvis et godt utvendig perspektiv på sin egen musikk, for singelen «Døden Byr opp til Dans» er neste låta ut, og den byr på et tidlig høydepunkt med sin Endezzma-aktige brutalitet og rasende tempo. Kirkebrann er drevne på å variere kjernesoundet sitt fra låt til låt, og i løpet av A-sidens resterende låter får vi servert Satyriconske disco-groover, Dødsmetalliske gitartremuleringer og fengende svartrock. Best er kanskje «Lange Netter», hvis intro består av en flint-aktig ledegitar som tidlig slår gnister og antenner et veldig hav av black’n’roll. Den heseblesende driven får liksminken til å materialisere seg i fjeset mitt spontant, og Kirkebrann bevarer foten korsfestet til gasspedalen helt frem til målstreken.
Visegard er tidlig ute med å hevde seg som en liknende men distinkt entitet til sammenlikning, med en tilsvarende mektig fasade preget i større grad av mørk folketonalitet. Utgangspunktet for gruppens stil kan sies å være noe så spesifikt som Satyricons ‘The Shadothrone’ omkranset av Windirske, melodiske topper og knauser. Bandet oppleves som tydeligere forankret i sitt eget uttrykk enn Kirkebrann, demonstrert gjennom måten «Månedans» og «Draugen» skaper variasjon innenfor tilnærmet identiske riff-stiler og rytmiske rammeverk. Bandet klarer også å samle motet og driste seg lenger ut i den stilistiske ødemarken når de kjenner seg kallet dit, som på «Jerva Jakob» og høydepunktet «Hvor Gausta Rår». Førstnevnte beveger seg inn i et nesten folkemetallisk festlandskap befolket av gjengvokal som pussig nok sender tankene i retning en mer uhemmet Joachim «Jokke» Nielsen. Sistnevnte tar seg god tid til å brette ut sine tettvevde melodier og melankolske akkordrekker, en suggererende reise som gjør seg fortjent til en utstrakt og gradvis fade-out.
De to bandene byr på to tilsvarende sterke lytteropplevelser preget av ulike styrker og svakheter. Kirkebrann byr på mest variasjon i låtveien, men risikerer også å stykke opp identiteten sin i større grad. Visegard er på sin side langt mer uttrykksmessig konsistent, men dette kan tidvis også oppfattes som ensformig, spesielt med bandets markerte preferanse for tredelt, svingende taktfølelse. Dette er mest av alt svakheter som eksisterer i teorien, for min egen opplevelse av ‘Kirkegard’ er nesten utelukkende positiv – sett bort ifra den noe krevende lengden på utgivelsen. Kirkebrann og Visegard harmoniserer som to toner i djevelens intervall på ‘Kirkegard’, en splitt som troner på toppen av alle de norske bidragene til formatet i 2021.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Gorr – Tolv i Talet
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
‘Tolv i Talet’ er et aldri så lite utsving for den befarne låtskriverduoen i Gorr, som består av solomusikerne Skuggima∂r og Hateful Wind. Tidligere utgivelser har vært godt plantet innenfor svartmetallens fire borgmurer, men i forbindelse med utgivelsen av sin nye skive har bandet uttalt at de ønsker å eksperimentere med elementer fra både dødsmetall og doom. Dette viser seg å være en god avgjørelse, ettersom ‘Tolv i Talet’ – også takket være noen små men viktige produksjonsjusteringer – langt på vei er den beste Gorr-utgivelsen til nå.
Åpningssporet «Like Vakkert som Grusomt» eksisterer muligens for å gi Gorr-lytterne en gradvis overgang til deres nye uttrykk, ettersom den for det meste består av mørkt atmosfærisk svartmetall. Med en litt uklar låtform og udefinerte ledegitarer gjentar den mange av tingene jeg har kritisert bandet for tidligere, men disse faller fort bort med ankomsten til «Einheri Ta Eit Sete». Åpningens blastende men bunnskrapende dødsmetallriff er bunnsolid, og det samme er versene og broens vandring ut i Rothadásk dødsdoom. «Jammerberget Ropar» krysser så de to uttrykkene vi har blitt presentert for på åpningslåtene, med en tung dødsmarsj til å åpne showet og hektisk black/death til å fylle låtas hovedseksjon.
Singelen «Gje Han Ægirs Døtre» er neste mann ut, og låtas primitive, stavrende dødsmetall og episke melodiske svartmetall fungerer like godt som da den ble sluppet i august. Broens skeive og forstrekte blastbeats bidrar til å desorientere lytteren, og det samme gjør den tungt hamrende avslutningen. Avslutningssporet «Slik Lyder Soga Om Folket på Saltsteinen» er det klart mest hendelsesfulle av dem alle, med en nesten gotisk dødsdoom-introduksjon som leder inn i en forhekset seksjon som mest av alt fortoner seg som melodisk funeral doom. Broen destabiliseres på samme måte som forgjengeren, og insisterende, repetitive slag leder oss inn i en eksplosiv avslutning som dessverre er litt i overkant dominert av de kraftige bassfrekvensene. Utenom dette er det uoffisielle tittelsporet en god låt, og en passende syntese å avslutte skiva med.
I kjent Gorr-stil er produksjonen temmelig oppstykket, men den har forbedret seg en del i forhold til tidligere utgivelser. Skuggima∂rs maniske hyl er plassert akkurat langt nok bak i miksen til å fungere som et skremmende og truende geist i det fjerne, og gitarene er tunge men definerte nok til å gi lytteren den informasjonen som trengs for å navigere i låtlandskapet. Nok en gang vil nok ‘Tolv i Talet’ neppe skape entusiasme i det bredere metall-landskapet, men jeg mener skiva har potensialet til å sette Gorr i kontakt med en del av metall-befolkningen som ikke har interessert seg for prosjektet tidligere – spesifikt lytterskaren som interesserer seg for obskur og godt bortgjemt dødsdoom. ‘Tolv i Talet’ er – som sagt – Gorrs beste utgivelse til nå, en skive som gjør mye riktig i sin sammenkobling av dyster dødsdoom og melankolsk svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Svart Hav – Funeral Fields
Ute nå via DerelictGoods
Svart Hav er fem rogalendinger som plasserer stonerrocken og -metallen sin i en drakt som vekker assossiasjoner til mystikk, tankefulle konsepter og sørvestlandets vindkast og havbølger. Det i seg selv innevarsler nok en slags originalitet innenfor et sjangerlandskap som oftere like gjerne omtales som ørkenrock, og tilføyer mye til opplevelsen man får av bandets nye og solide andre-EP ‘Funeral Fields’.
Svart Hav starter her i et hjørne som er orientalsk nok til at jeg med en gang kommer til å tenke på tonaliteten i Superlynx‘ strålende fullengder fra i år, og sparker således ballet i gang på strålende vis. Grooven som forsiktig etableres i EP’ens preludium og sømløst videreføres i «Ride of Fedaykin» er bunnplanken for utgivelsens sannsynligvis beste del. Riffene sitter som skudd og vokalen er akkurat passe plassert i lydbildet der den ligger standhaftig, lavmælt og effektbefengt – assossiasjonene sendes til band som The Sword og Sleep, og det er ingen tvil om hvilke musikalske formler Svart Hav setter sin lit til.
Og det er nok snakk om en nokså – og kanskje litt for – trygg musikalsk tilnærming til sjangerlandskapet. De påfølgende og litt mer gyngende «Frozen Slumber» og «Matilda» er blytunge, sterke og dødsfine låter, men blir også litt anonyme i helheten, og vitner sånn sett om et band som kanskje kunne hatt godt av litt mer musikalsk eventyrlyst. Noe av det blir imidlertid forløst i EP’ens avslutning, syvminutteren «Tore Hund», som åpnes av gråtende gitarer og dystre ballade-tendenser før gitarcrescendoer åpner for et fantastisk, knusende refreng. Noen vil muligens se på låta som en liten tålmodighetsprøve, men den ender for min del opp som et spennende segment i en ellers sterk – om enn noe trygg – andreutgivelse fra Svart Hav.
Skrevet av Alexander Lange
My Grief – 1066 AD
Usignert, ute på strømmetjenester
‘1066 AD’ er andreplata til enmannsprosjektet My Grief fra Arendal, som ellers også har et knippe mindre utgivelser under beltet. Prosjektet fremstilles først og fremst som et svartmetallprosjekt, men fortoner seg på ‘1066 AD’ i mine ører i større grad med et uttrykk som ligger nærmere doom- og dødsmetallen. Brutalt, tungt, men tidvis også raskt og forholdsvis teknisk gitarspill ligger i forgrunnen, og komplementeres med roligere clean-gitar-partier, synther og til og med litt industrielle produksjonstriks. Med unntak av de to siste låtene, som er nyversjoner av tidligere My Grief-låter, er også alt på ‘1066 AD’ instrumentalt.
Platas introduksjon er av det mer stemningsfulle og behagelige slaget, der dungeon synth-snutten «The Beginning Is the End» baner vei for tittellåta. Dette er en flott oppbygget og balansert sak, der My Griefs hardere sider får føle seg frem under de blendende synthene før tyngre takter slår inn mot slutten. Et av platas mer eksperimentelle segmenter, «Bloodlust», kommer allerede rett etterpå, der noe som minner om en flyalarm introduserer en komposisjon basert på blytunge death metal-riff og ganske så kule industrielle effekter som flyr rundt i hodetelefonene.
Et annet høydepunkt er «Obsession», der synthene frembringer et av platas beste melodier. Det må imidlertid sies at særlig platas instrumentale brorpart ellers har litt problemer med å overbevise til tider. Det skyldes til dels riffene, som baserer seg på litt få formler og blir en smule ensformige og enkle. I tillegg er jeg overbevist om at vokal hadde gjort materialet bedre. Derfor er det også slik at de to siste sporene på ‘1066 AD’, nyversjonene av «Satan» og «Suffering», faller mer i smak hos meg. Det mer febrilske og nesten grindcore-aktige preget over disse låtene er også noe å skryte av. Låta i forkant, «Endless Pain», er også en interessant sak med sine underlige ekkogitarer, og er – for så vidt som mye annet – fylt med en del interessante bestanddeler som nok kunne gått inn i en hakket mer ambisiøs helhet.
Skrevet av Alexander Lange
Abhorration – After Winter Comes War
Ute nå via Invictus Productions
Mye har blitt sagt og skrevet på bloggen (av undertegnede) om tilstanden til norsk dødsmetall i 2021. Min tidligere oppfatning om at norsk jord ikke avlet mye av substans innenfor uttrykket har heldigvis blitt grundig motbevist, men det skal nevnes at 90% av norsk dødsmetall av kvalitet gis ut i form av EP-er og demoer. Abhorrations debut-utgivelse ‘After Winter Comes War’ svekker ikke akkurat mitt siste punkt, ettersom den kommer i form av en fire-låters demo utgitt av det respektable plateselskapet Invictus Productions. Den senker derimot min tidligere oppfatning ned i berggrunnen for å råtne en gang for alle, ettersom den inneholder noe av den absolutt beste undergrunns-metallen jeg har hørt i 2021, norsk eller ei.
Abhorrations dødsmetall-tagning bygger på sjangerens opprinnelse i ekstrem thrashmetall på 80-tallet, og pynter den med akkurat nok svartmetall i kantene til å gi tilstelningen en krigsmetallisk karakter. Med sine bakgrunner i band som Condor, Deathhammer, Black Viper og Hecatomb skulle det vel egentlig ikke overraske noen at musikergjengen kjenner sitt utvalgte uttrykk bedre enn sine egne bukselommer, men det uanstrengte viset Abhorration kaster ut nok dødsmetallisk gull på fire låter til å fylle en hel skive på kan ikke unngå å overraske likevel. I tillegg la bandet nylig til Arild fra Nekromantheon ogObliteration på ledegitar, så en eventuell full-lengder vil stå i fare for å få det internasjonale dødsthrash-miljøet til å selvantenne av pur forventning.
Men la oss ikke bevege oss for langt frem i tid, vi er tross alt her for å prate om ‘After Winter Comes War’. Tittelsporet kommer veltende ut av helvetes porter som en sort bølge av destruktive riffkunster, en semi-teknisk og skarpkantet form for dødsmetall som blaster og thrasher som om den har liv å avkorte. Miksen er nydelig organisk, – bitende men klar – en produksjonsjobb som ligger på nivå med Beyond Man, Hideous Death og Misotheists utsøkte skiver fra i år. Den Dante-refererende «Ten Trenches of Malebolge» introduseres så via en thrashende dødsmetall-fanfare, før episoder med ledegitar-dominans og mildt dødsprogga akkorder utvider uttrykksperspektivet utover åpningssporet. Sydende, glefsende bass forankrer den hektiske riffingen til Magnus Garathun, som med sineulende growling også sørger for å spikre demoens blasfemiske teser opp på kirkedøra.
U-festlighetene stopper dog ikke her. «Desecrate the Exploits of God» setter utfor skrenten i et Nekromantheon-aktig jag, før trommis Øyvind Kvam mater på med nok periode-spesifikke brekk til å kalle trylle frem tårer i øyekroken til enhver hardnakket 80-talls-fanatiker. Mer rytmisk trolldom får vi på avslutningssporet «The Great Storm of Putrefaction», som dveler ved åpningens akkorder akkurat lenge nok til å destabilisere låtas rytmiske fundament. Låtas høydepunkter inkluderer blant annet den villeste opptellingen til en ny seksjon du kommer til å høre på en skive i 2021, samt en avslutning som er så sammensatt og heseblesende at du omtrent kan se guttas djevelske glis etter en velutført gjennomspilling.
Samtlige av medlemmene i Abhorration virker så innbefattet med grepene som får klassisk dødsmetall til å eksplodere ut av høyttalerne at jeg som anmelder opplever at mitt kritiske blikk for en gangs skyld ikke finner noe å plukke på. Det eneste som går gjennom hodet mitt når jeg hører på ‘After Winter Comes War’ er hvor hinsides tøft og kreativt det er, og at jeg vil ha mer av det – helst i går, om det hadde vært mulig. Abhorration har på sin debut levert 22 minutter med dødsmetall som (i mine øyne) kan konkurrere med toppsjiktet av årets utgivelser innenfor sjangeren internasjonalt, og som enkelt og greit er den beste norske EP/demo-utgivelsen jeg har hørt i år. Ingenting å utsette på; ta deg en lytt eller tjue.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Tenebral Rift – Umbra
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Tenebral Rift er et anonymt band fra Trøndelag som ved første øyekast virker temmelig profesjonelt. Deres visuelle stil er meget forseggjort, og setter dem i dialog med mye av den andre okkulte, symbol-tunge ekstremmusikken som produseres i Trondheim for tiden. Dersom man spoler litt rundt i debut-utgivelsen ‘Umbra’ vil den klare, fyldige og detaljrike produksjonen være noe av det første som legges merke til, og på dette tidspunktet vil det virke sannsynlig at gruppen består av én eller flere musikere med lang fartstid innenfor ekstreme metallsjangre. En fullstendig gjennomlytt av plata vil derimot avdekke en del strukturelle skavanker som taler i mot denne teorien, og konflikten mellom den profesjonelle presentasjonen og den mangelfulle strukturen ender dessverre opp med å definere skiva, i alle fall for undertegnede.
‘Umbra’ er en skive som per bandets bio ønsker å undersøke de «mørkeste og mest undertrykte hjørnene at den menneskelige psyke», og det via dyster og atmosfærisk dødsdoom med elementer av svartmetall og sludge. Takket være den utmerkede produksjonsjobben oppleves skiva som temmelig fokusert uttrykksmessig, til tross for at undersjangrene som involveres er mange, og måtene de anvendes på likeså. Det miksen ikke kan hjelpe med, er å gi de lineære og gjennomkomponerte låtene den retningen som kreves for å holde lytterens fokus gjennom seks spor på syv til tolv minutter.
Samtlige av låtene på ‘Umbra’ holder seg tett til følgende struktur: Serier av enkeltstående og løst sammenkoblede ideer som hyppig avbrytes av lommer av post-farget atmosfære – gjerne med et sample på toppen. I tillegg repeteres seksjoner og ideer sjelden etter at de først har fått sin tid i rampelyset (med unntak av et par riff på «Enthralled Nocturnal Prison» og «Lingering Wound»), hvilket gjør låtene enda vanskeligere å skille fra hverandre. ‘Umbra’ fremstår derfor som en timeslang enkeltlåt, eller kanskje seks låter delt opp i tre eller flere, løst sammenknyttede deler – med andre ord en ordentlig utfordring å komme seg gjennom i en sitting.
Hvilket er umåtelig synd med tanke på styrken til enkeltstående ideer, den tematiske utformingen og presentasjonen som helhet. Låter som «Vale of Shadows» kombinerer funeral doom-aktige atmosfærer og instrumentale effekter med drivende, rockende dødsdoom til utmerket effekt. Enda bedre er innslagene av svartmetall og black/death som dukker opp med jevne mellomrom, der spesielt den Djevel-aktige akkordsekvensen som kroner midtpartiet til «Shrouded by the Mist» gjør inntrykk. Det ligger med andre ord en god skive i ‘Umbra’s indre et sted, men mangelen på strukturelle holdepunkter gjør at selv de gode ideene sliter med å hevde seg når skiva har stått og surra på anlegget en tre kvarters tid.
Det er sjeldent jeg er så konfliktert rundt en skive som jeg er med debuten til Tenebral Rift. Det er så åpenbart at bandet har potensialet til å bli et bunnsolid dødsdoom-prosjekt med sterk tematisk grobunn, men inntil låtformene faller på plass – samt ledegitarene, som ofte skjærer åpenlyst med akkordgrunnlaget, intensjonelt eller ei – vil de nok ha problemer med å utmerke seg i dagens råsterke, norske undergrunnsscene. Tenebral Rifts ‘Umbra’ vil trolig treffe en del av dødsdoom-scenens ivrigste konsumere, men for min egen del forblir den – om noe reduktivt – et slående eksempel på uforløst potensiale.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Haalbuaer – Mortal Ones Scream in Terror
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
På sin andre demo fra 2020 beviste dødsmetall-trioen Haalbuaer at de er en av de mest groteske dødsmetallbandene på norsk sokkel. Det er forså vidt lett å forfalske organisk råte på en dødsmetall-demo med lave produksjonsverdier, men Haalbuaer utsondret en autentisk kjærlighet for alt som er sørpete og jævlig ved dødsmetall gjennom hvert eneste kravlende riff og vokale oppstøt. Molde-bandet viser en forståelse for fundamentale strukturer ved klassisk dødsmetall som er langt forut deres unge alder, og på debutplata ‘Mortal Ones Scream in Terror’ gjør de et evolusjonært hopp som gjør at jeg umiddelbart begynner å fantasere rundt hva slags skiver de kan komme til å slippe i årene som kommer.
Med «evolusjonært hopp» mener jeg ikke at Haalbuaer har beveget seg ut sin av den primitive ursuppa, men heller at suppa har blitt fylt av et langt mer yrende og differensiert liv enn på tidligere utgivelser. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ fyller nemlig sin korte spilletid med så mange ulike former for dødsmetallisk klassisisme at en like passende albumtittel hadde vært ’50 nyanser av fordervet OSDM’. Vi finner ikke bare luskende Autopsy-seksjoner og slibrige hyllester til Incantation, men også referanser til vridende, finsk dødsmetall og semi-tekniske nyvinninger fra senere i sjangerens utviklingskurve. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ makter med andre ord å være både tematisk konsis og ufokusert, ettersom mer eller mindre hele spektrumet innenfor én av dødsmetallens evolusjonære grener kommer til uttrykk i løpet av skivas åtte låter.
En luskende beat og øredøvende feedback varsler om kommende ødeleggelse, før et slimete og seig riff kaster oss rett ned i den sydende pytten av gjørmete dødsmetall som utgjør åpnignssporet «Cemetery Possession». Trommespillet henfaller like ofte til kjepphøye og dødspotente grooves som til tradisjonell blasting og rulling, og over det hele ligger vokalen som en kølsvart og tjære-infusert glasur. Produksjonen har fått seg en oppgradering siden bandets demo-dager, selv om gitaren tidvis forsvinner bak de høyt miksede trommene. Det er selvfølgelig viktig at bandet tviholder på sin karakteristiske råte, men senere utgivelser av band som Undeath og Noxis viser at det finnes mange produksjonsmessige muligheter selv innenfor avskyelig og grisete dødsmetall.
Blant ‘Mortal Ones Scream in Terror’s høydepunkter finner vi låter som «Cemetery Possession», «Inhale the Nauseating Fumes», «Pungent Ecstasy» og den eneste låta på skiva som har blitt hentet inn fra bandets to demoer, «Caverns of the Deceased». Disse låtene fungerer så bra fordi de inneholder noen av de absolutt groveste dødsmetallriffene på norsk sokkel i 2021, men også fordi de demonstrerer bandets usedvanlig velutviklede teft for dødsmetallisk rytmikk. Det som hindrer debuten i å være en virkelig betydelig hendelse innenfor norsk dødsmetall i år, er at Haalbuaer fortsatt har mye å lære når det kommer til låtskriving før de kan hevde seg blant sjangerens mestere, i tillegg til at produksjonen fortsatt trenger ytterligere justeringer for å unngå å stemples som en glorifisert demo. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ er uansett en sjokkerende sterk debut fra et utrolig ungt band, og en obligatorisk lytt for folk som mener at den norske dødsmetallen er i overkant strigla og polert.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Urdôl Ur – Seven Portals to the Arcane Realms
Ute nå via Unborn Productions/Ixiol
Den atmosfæriske og episke formen for svartmetall som Summoning inspirerte er et ytterst vanskelig uttrykk å mestre. Når svartmetallens standardbesetning utvides med både synther og MIDI-instrumenter er faren for å overbelaste låtmaterialet med endeløse lag av melodistemmer stor, og selv Summoning selv kan ikke sies å alltid ha stålkontroll på denne balansegangen. Derfor er det så overraskende at den anonyme norske duoen Urdôl Ur får det til så godt på debuten ‘Seven Portals to the Arcane Realms’, et aldri så lite høydepunkt på tampen av utgivelsesåret 2021.
‘Seven Portals…»s tittel henviser til de syv låtene som utgjør skiva, men i mine øyne ville det vært mer logisk å skille de instrumentale mellomspillene fra de tre fullverdige låtene. I så henseende fungerer mellomspillene som portaler inn i Urdôlsfantasi-univers, der de tre storkomposisjonene er utbroderte og episke narrativer som utspiller seg der. Til tross for en noe tilslørt og udynamisk produksjon presterer Urdôl Ur å fylle låtene med musikalske hendelser og dramatikk, for ikke å glemme de smektende melodiene som virkelig selger skiva som en minneverdig opplevelse.
Etter preludiets meget typiske horn-fanfare blir vi plassert midt i kampens hete, i det «Visions of Ancient Battles on the Plains of Baergloire» spiller ut sin fengende introduksjon. Klingende sverd og vrinskende hester lyder over den storslagne svartmetallen, og melodiske kontrapunkter utgjør et treffende bilde på de sammenvevde skjebnene som kjemper på de blodige slettene. Det nedstrippede midtpartiet maler et bilde av en slagmark som er uttynnet for soldater, og lyden av sverd som møtes i det fjerne skildrer den desperate kampen som utspiller seg mellom de få som er igjen. Som dere skjønner er dette musikk som fremkaller bilder og scenarioer på effektivt vis, et episk svartmetallskive som virkelig gjør seg fortjent til benevnelsen «episk».
«Pond of Mana»s fredelige klimpring, fuglekvitring og sildrende bekker er en nydelig pause etter det utstrakte slaget som nettopp tok plass. «Munloire» tar oss deretter med til et mindre krigersk scenario, en mer eventyrlig plass der drivende beats og fantastisk svartmetall-melodikk maner frem bilder av mektige fjell og begrodde daler. «The Darkened Pass (In the Shadow of Thozzt Dogor)» leverer så nok en rik auditiv fortelling, en som er preget av en spenningsfylt marsj gjennom snirklende korridorer overskygget av høye tinder. Låtas gitarintroduksjon er som en gradvis presentasjon av fortellingens distinkte karakterer, og i løpet av spilletiden bygges det opp forventninger og spenninger som utløses av den storslåtte repetisjonen av en av låtas mange sterke melodier.
‘Seven Portals to the Arcane Realms’ er utrolig ryddig og vel-arrangert for sjangeren. Melodistemmer oppleves sjelden som overflødige, og ingen betydelig påtråkking av tær utspiller seg mellom de ulike instrumentalbidragene. Produksjonen som i utgangspunktet virket i overkant statisk bidrar omsider til utgivelsens sjarm – som de gulnede sidene som rommer et kjent og kjært eventyr. For min egen del får jeg faktisk mer ut av det Urdôl Ur har fått til på sin debut enn det meste av Summoning og Caladan Brood jeg har hørt, enkelt og greit fordi ideene en så vel-formulerte og -trimmede i forhold til de noe mer overfylte låtene til de to nevnte gruppene. ‘Seven Portals to the Arcane Realms’ er en strålende utgivelse som vil glede fans av atmosfærisk svartmetall, dungeon-synth og episke Summoning-hyllester i like stor grad.
Warzaws ‘Werewolves on Wheels’ fra tidligere i år var en meget god debut; en moderne trad-skive fylt til randen av rødglødende hooks og glimt i øyet. Tydeligvis er Trondheimskvartetten inne i en usedvanlig inspirert periode, ettersom de har annonsert at oppfølgeren ‘Black Magic Satellite’ vil gjøre sitt nedslag i det norske musikkmarkedet rett før årsskiftet. «Machine Gun Fire» er den første smakebiten på hva vi har i vente på bandets andreskive, hvilket for min egen del har den uheldige effekten at den moderer forventningene mine noe.
Låta starter svært stødig, med et erketradisjonelt tradriff etterfulgt av sprudlende solospill. Når vokalen til Daniel Rønning gjør sin entré merkes det dog at produksjonen på bandets nyeste singel er en aldri så liten nedgradering i forhold til debutskiva. Litt glattpolering har aldri tatt livet av en fengende trad-låt, men «Machine Gun Fire» låter såpass bearbeidet at instrumentene føles kunstig separert – mest av alt vokalen, som skiller seg tydelig fra miksen. I tillegg mangler låta de sterke hooksene og melodiene som preget samtlige av singlene fra ‘Werewolves on Wheels’, og helhetsinntrykket er dessverre at «Machine Gun Fire» kunne vært en låt som ble kuttet ut av sporlista på nevnte plate i forkant av slippet. Misforstå meg rett, dette er ikke dårlig trad på noe som helst nivå, men per standarden Warzaw satte på debuten strever «Machine Gun Fire» med å imponere.
«Misantropiens Alkymist» og «Djevelens Fyrbøter» er de første smakebitene vi har fått fra det kommende debutalbumet til rykferske ILHALUNG fra Trondheim: ‘Falskhetens Dualitet’. Her er det snakk om dyster, men forholdsvis melodisk svartmetall, karakterisert av beske, tydelige vokalfraser, forseggjorte gitarmelodier og en fantastisk flerrende bass. Begge låtene spiller også på litt ulike styrker, der den førstnevnte nok byr på de sterkeste melodiene mens den andre henter mer ut av å være den mest dynamiske komposisjonen.
Så sliter låtene også litt med sitt. Når kanskje den fremste generelle styrken ved ILHALUNGs musikk er intensiteten bandet klarer å oppdrive, er det synd at enkelte temaer i «Misantropiens Alkymist» likevel repeteres nokså retningsløst – særlig mot slutten. «Djevelens Fyrbøter» har på sin side et hovedtema jeg rett og slett synes fremstår ganske uinspirert. Det skal imidlertid sies at denne låta i større grad er interessant hele veien gjennom, og når det litt skuffende hovedtemaet får utvikle seg til en ny melodi – som blant annet runder av låta – er ILHALUNG på sitt desidert beste. Det løfter noen ellers litt avdempede forventninger for min del opp mot plateslippet i starten av neste år.
Skrevet av Alexander Lange
Andri from Pagefire – «Dragonwings»
Usignert, ute nå på div. strømmetjenester
For de av dere som har fulgt Metallurgi over lengre tid er dere muligens kjent med Andri fra Youtube-kanalen Pagefire og hans mange metallparodier/hyllester. I denne omgang har han fått med seg Craig Cairns fra Cosmic Void og tidligere Midnight Prophecy, som legger sine prektige vokaler over Andris kompositoriske blinkskudd av en europeisk kraftmetall-pastisj. Refrenget formelig oser av Dragonforce, en forbindelse som ikke akkurat blir svekket av den fårete og over-entusiastiske modulasjonen som faser oss til siste refreng fra broens duellerende gitarer og synther. «Dragonwings» er – som ofte når det kommer til Andri – en god dose ukomplisert moro som er verdt en lytt eller to for nysgjerrige sjeler.
Fire trommeslag og et hvesende, for-sludget QOTSA-riff er alt som skal til for at ‘Oh Death’, den nye skiva til stoner/sludge-bandet Messerschmitt når cruisefart. Med en bak-historie som rommer et opphold på åtte år, samt nærhet til en tragisk hendelse som på urettferdig vis truet med å overskygge aspektene ved bandet som faktisk er meningsbærende, er det en glede å se den kritikerroste gruppen returnere til studioet og plateformatet. En enda større glede er det at returen ‘Oh Death’ er så sterk som den er, en blytung og spastisk stoner/sludge-plate med mengder av farge og karakter.
For de mest kresne av metallfansen der ute vil nok ikke de første par låtene på ‘Oh Death’ nødvendigvis treffe så godt. Førstesingelen «Gummo Ain’t for Nothing» er en svingende og snerten sammensmelting av stoner og støyrock toppet med melodisk vokal, og «If You See Me, Weep» har en døsig og svansende groove som leder inn i et fengende og alternativ-farget refreng. Dersom du klarer å karre deg over bruddlinjen mellom sistnevnte låt og «Ave Satani (Blood, We Want Blood)» vil derimot mye være gjort. Riffet som åpner låta er nemlig blytung og knusende stoner/doom av beste sort, ledsaget av hemningsløse og brølende vokaler (fremført av Morks Thomas Eriksen) som skyver oss i retning deilig ekstreme undergrunnshjørner.
Fra dette punktet beveger ‘Oh Death’ seg bare lengre inn i sin egen støyrock/stoner/sludge-verden. Tittelsporet har et krokete og skeivt åpningsriff toppet av de skingrende, støyende gitarene til Årabrots Kjetil Nernes, samt et kolossalt avslutningparti hvor et smertelig grovt gitarriff underbygger eskalerende, messende hyllester til døden. Den sludgy dommedagsmetallen når nye høyder på den Sabbathske «No Tomorrow», hvor vokalen har sterke likhetstrekk med gode gamle Ozzy i både sound og fraseutforming. På dette tidspunktet begynner plata virkelig å bygge seg opp en dystopisk og apokalyptisk atmosfære – som om kloden ble styrt av en satanistisk og kult-aktig verdensorden utstyrt med den type nådeløshet som preger Sabbaths «War Pigs».
Sabbaths krigsherjede univers er ikke en mindre passende sammenlikning på avslutningssporet «Kill from Above», som ruller fremover som en sort, tung, ødeleggende sky langs horisonten. Drodlende gitarer slanger seg rundt hverandre som kondensstripene til kryssende bombefly, før bombene slippes i form av hektiske gitarløp og buldrende trommer. ‘Oh Death’ er spilt inn med ikke bare ett, men to trommesett, og dette merkes godt på de kraftige sjokkbølgene som utløses av hvert eneste av skivas hardtslående beats. ‘Oh Death’ er en skive som starter litt underveldende (om aldri så fengende), for så å ekspandere som en soppsky over de siste fire låtene. Plata er verdt å høre for sine kolossale riff og dystopiske atmosfære alene, men for fans av stoner, sludge som tåler litt støyrock-lenende elementer vil dybden av lytteropplevelsen neppe stoppe der. Messerschmitt gjør opp for flere års stillhet med suveren tyngde på ‘Oh Death’.
Allerede i 2019 kom de første indikasjonene på at debutalbumet til svartmetallbandet Zustand Null, ‘At the Limit of Sanity’ fra 2017, var i ferd med å få en oppfølger. En pandemi og en kontraktsignering med Dusktone senere har de første lydbølgene fra dette andrealbumet endelig truffet oss i form av låta «Stranger than Myself», der Zustand Nulls moderne vri på klassiske svartmetallelementer ser ut til å befestes ytterligere. Produksjonen låter bedre, feitere og mer brutalt enn på debutskiva og skyver svartmetalluttrykket nærmere grenseoppdragningene mot thrash- og dødsmetallen, og musikken finner videre sine styrker i kruttsterke musikerpresentasjoner og upåklagelige riff der et heseblesende driv krydres med små dryss av dissonans.
Dette er mye av årsaken til at «Stranger than Myself» får et vanvittig bra momentum til å begynne med; de første par minuttene av låta preges av et utrettelig, selvsikkert driv og en energi som smitter over på lytteren. Når dette er et av låtas største styrker, fortoner «Stranger than Myself» da dessverre seg også som en smule retningsløs litt lenger uti, da enkelte av repetisjonene i mine ører verken helt klarer å opprettholde det strålende trykket som leveres i åpningsminuttene eller å få låta inn på et nytt spor. En litt mer disiplinert låtstruktur kunne nok dermed ha gjort denne strålende låta enda litt bedre; like fullt er potensialet for den kommende platas kvalitet ubestridelig.
Skrevet av Alexander Lange
Nergard – «Blood Red Skies»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Etter å ha levert en fabelaktig og smertelig oversett konseptplate tidligere i år har Nergard og hans utvidede besetning all rett til å senke skuldrene og kaste seg over et lavterskel-prosjekt. Likevel er det svært overraskende å se den drevne symfoniske metallgruppen velge å covre Judas Priests «Blood Red Skies», ettersom det er en -for mange- ukjent låt fra en skive som er de aller færreste sin favoritt fra NWOBHM-legendene. Halford & co sin kortvarige flørt med 80-tallets gatede trommer og syntetiske teksturer en dog en solid uttrykksmessig match for Nergard, ettersom musikerens egen musikk også demonstrerer sterke instinkter for pop-ens melodikk og arrangementer.
Nergard har valgt å kutte en del i originalens noe overfylte arrangement, men den klimprende og lavmælte åpningen er beholdt. Gruppen har løftet låtmaterialet ut av den daterte produksjonen den fikk på ‘Ram it Down’, og drapert den i en mer robust og kraftfull miks. Dessverre er jeg en av dem som mener Priest var godt ute å kjøre på ‘Ram it Down’, og låtmaterialet er rett og slett ikke sterkt nok til å gi meg sånn all verdens. Mathias Molund Indergårds Tony Moore-aktige vokaler på åpningen er temmelig rå, og den synth-spekkede broen byr på tilstrekkelig med punchy moro; men alt i alt er denne låta i et ganske annet univers kvalitetsmessig i forhold til det Nergard leverte på sin egen skive i Mai. «Blood Red Skies» er et meget velprodusert og velspilt cover av en meget middelmådig låt, men verdt en lytt eller to dersom du er en ‘Ram it Down’-forkjemper eller ikke kan få nok av Nergards symfoniske metall-bombast.
To flerrende akkorder, dundrende trommespill og en usedvanlig grom basslinje er det første man møter idet man trykker play på den nye skiva til Oslo-bandet Rongeur. Deretter kommer et tungt riff som best kan beskrives som en forsludget utgave av KEN Modes ‘Entrench’ byksende ut av høyttalerne, og en røff og brølt oppfordring til å rive alt ned til grunnen gjør det tematiske alvoret klart fra første spilleminutt. ‘Glacier Tongue’, den beste av Rongeurs to skiver til nå, oppleves litt som en utblåsning som har vært i gjære over lengre tid; som et islagt fossefall som endelig må gi etter for det enorme trykket som har blitt bygget opp av de strie vannstrømmene.
Og briste gjør det. Åpningslåta «Nixonian Echoes» er en illsint tirade levert via hardcore-lenende og støyende sludge, en kjeftesmell hvis tematiske fokus på menneskenes motvilje mot å lære av egen historie blir tydeliggjort i låttittelen. «Winning Days» slår deretter over i et mye mer groovy og rockende spor, komplett med antemisk, halv-melodisk vokal og fengende gitarlicks. ‘Glacier Tongue’ er en skive som nekter å innrette seg etter strenge sjangerregler, men som stadig tilfører nye og spennende elementer etterhvert som den spiller. Denne eksperimentelle tendensen kan best oppleves på låter som «Years of Withering» og «Brace», der førstnevnte svinger innom både Opethske skogsklaringer og voldsomme post-crescendoer, og sistnevnte er prydet av semi-operatisk sang og dramatiske korinnslag.
Noe annet som bør rettes fokus på er måten Rongeur har valgt å strukturere skiva. De to mest eksperimentelle sporene er nemlig plassert rundt midten av plata, med to eksplosive og streitere låter i mellom for å balansere ut de særeste tendensene. Det fulle bildet blir endog ikke synliggjort før vi når avslutningsnummeret «Underachiever», den ruvende og storslåtte fjelltoppen hele reisen leder frem til. Åpningens hamrende rytmikk beveger seg som en ustanselig skjoldmur over en forkullet og blodmettet slagmark, før en bekjempet og melankolsk akkordrekke fullbyrdes av et magisk dryss av rensunget vokal. Naturligvis bygges det hele opp til en smektende og mektig finale, og «Underachiever» er som følge et av årets ubestridelige høydepunkter i det norske musikklandskapet.
‘Glacier Tongue’ er en plate som forsøker å kombinerer sludge og støyrock med noen svært uortodokse impulser hentet utenifra, og det meste fungerer overraskende godt. Totalt sett er det nok bare «Brace» som kommer litt uheldig ut, ettersom den operatiske broen og de korale elementene oppleves som klumsete der resten av platas fremmedelementer er bakt inn på sømløst vis. Dette er dog et enkelt fnugg av rusk på en ellers plettfri skive, og jeg har ingen problemer med å anbefale ‘Glacier Tongue’ til både sludge-agnostikere og ihuga fans av sjangeren. Rongeur leverer med ‘Glacier Tongue’ en andreskive som utvilsomt vil ryste et par lister over årets beste utgivelser helt på tampen.
De unike forbindelsene som danner seg i og rundt det norske metallmiljøet slutter aldri å fascinere. Det er noe ekstra spennende ved at kjente musikalske personligheter prøver å møtes på midten hva gjelder artistiske impulser og identitet, selv om resultatet av denne kollisjonen kan være platt og kjedelig like ofte som det er tankevekkende og inspirerende. Samarbeidsprosjektet mellom Enslaveds Ivar Bjørnson og Wardrunas Einar Selvik har aldri landet helt ute på ekstremene av disse polene for min egen del, men i en mellomplass der subtile ideer og atmosfærer danner et vidåpent og meditativt rom for lytteren.
Duoens nye, korte EP ‘Hardanger’ tar Selviks teft for rekontekstualisering av norsk folketradisjon og gir den en ny vri. Åpningslåta «Heim til Yggdrasil» er nemlig en omfattende bearbeidelse av Enslaveds «Return to Yggdrasil» fra landemerket ‘Isa’ – et cover som tar seg store friheter med struktur, instrumentering og i sin oversettelse av teksten fra originalspråket engelsk til norsk. Forskjellene er faktisk så mange og så store at det tok meg flere minutter med lytting før jeg skjønte at det var et cover av en låt jeg kjenner godt det dreide seg om (selv om tittelen strengt tatt burde satt meg på sporet). Dette er nøyaktig det jeg mener at et cover skal være: ikke en presis gjengivelse, men en transformasjon med helt egne styrker og kvaliteter.
En dunkende puls og strobende synther gir «Heim til Yggdrasil» et aldri så lite touch av modernitet, men låtas sentrale bæreelement er fremdeles den eldgamle og herdede ryggraden som er vår norrøne folketradisjon. Musikken har et lengselsfullt og melankolsk preg, og den storslåtte men uoppblåste avslutningen maner frem et bilde av et utmattet reisefølge som setter ut med asken (et mindre vikingskip) i retning hjemlige trakter. Mørke og skvulpende bølger treffer baugen på skipet ved åpningen av «Hardanger, som fort beveger seg inn i et utpreget folkemusikalsk terreng. Dette terrenget er fylt med fargerike og distinkte karakterer, hvorav de mest fremtredende er hardangerfela til Silje Solberg og Linda-Fay Hellas klokkeklare røst.
Det er med andre ord ikke bare Bjørnson og Selvik som fyller ‘Hardanger’ med tidsriktige toner og melodier. EP-ens utvidede besetning rommer flere enn kun Solberg og Hella; samtlige av de nåværende medlemmene av Enslaved stiller faktisk med instrumentelle bidrag i løpet av utgivelsens spilletid. Dette står i stil med det folkesentriske perspektivet som Bjørnson og Selvik utsondrer via musikken sin, men det bidrar også til å fylle de to låtene med livlige og levende detaljer. ‘Hardanger’ er ikke en utgivelse som slår deg overende med sterke ideer eller dynamiske utsving, men en utgivelse som gradvis forflytter sinnet ditt til et eldre og mer uberørt Norge. Det er kanskje ikke den EP-en som kommer til å stå sterkest i minnet ved årets ende, men i de ti minuttene den spiller er det en innhyllende og aldri så lite trollbindende opplevelse.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dold Vorde Ens Navn – Mørkere
Ute nå via Lupus Lounge
‘Mørkere’ er den første fullengderen til Dold Vorde Ens Navn (DVEN), et band bestående av gamle ringrever som også er kjente blant annet fra Dødheimsgard, og som tidligere har stått for EP’en ‘Gjengangere i hjertets mørke’ fra 2019. Den er definitivt en svartmetallplate. Det er den imidlertid stort sett med en viss avstand til sjangerens ofte frenetiske, obskure og atmosfæriske sider. Produksjonen er klar og romslig, uttrykket er nokså progressivt, melodisk og mid-tempo-befengt i store deler av løpet, og vokalen er i det hele tatt usedvanlig variert fremfor å klamre seg til velkjent og obskur skrikevokal. Stemmen til vokalist Vicotnik er et rått og friskt element i produksjonen, og vandrer i lydbildets front usminket og sømløst mellom ulike former for growle- og skrikevokal, Attila Csihar- og strupesangaktige toner og clean-vokal. Det mens alt av låttekst er forfriskende hørbart, ikke helt ulikt Satyrs innsats blant annet på ‘Nemesis Divina’ eller Thomas Eriksens røst i Morks ‘Katedralen’ fra i år. Totalpakken legger opp til en forholdsvis egenartet en som DVEN stort sett lykkes svært godt med.
DVEN starter nok for så vidt i sitt sinteste og mest kaotiske hjørne med åpningen «Jeg vil ha det mørkere», som åpner på smakfullt, dystert og spennende vis der Vicotnik repeterer «…jeg vil ha det mørkere…» med steinansikt over iskaldt, voldsomt og stormfullt gitar- og trommespill. Et av platas største og mest kontinuerlige styrker åpenbares med en gang når gitarspillet til Haavard Jørgensen, som spilte gitar på Ulvers legendariske svartmetalltrilogi, utmerker seg hele låta gjennom. Et kruttsterkt melodisk teft ligger i samtlige av riffene som strammer opp lydbildet etter den desorienterende introduksjonen, og legger også til rette for en god overgang til «Løgnens abstinenser».
Så er nok også «Løgnens abstinenser» en låt der noen av problemene på ‘Mørkere’ begynner å melde seg. I skyggen av det sterke hovedtemaet strekkes noen av temaene ut til det føles som om de går på tomgang, og i mine ører møter også Vicotnik sine egne begrensninger mot slutten av dette sporet når clean-vokalen ikke kommer så heldig ut. Den fungerer ofte fint på ‘Mørkere’, men det er mest når den ligger litt lavmælt til. På «Løgnens abstinenser» og særlig midt i den påfølgende «Det falt et lys i min mørke krok» går den derimot usminket i front i et høyt register, og til og med litt teatralsk – da med den uheldige bieffekten at det i mine ører låter rimelig surt.
Det er dermed et element det er ganske lett å isolere og peke ut, og det er også bare å innrømme at vokalen på sitt verste trekker en del ned for min del. Men det skal sies at det fortsatt er tydelig at DVEN i delene det gjelder mestrer de fleste andre av lydbildenes hjørner. «Det falt et lys i min mørke krok» er for eksempel en flott, progressiv og velbalansert tålmodighet på syv minutter, som støtter seg på noen sterke black’n’roll-riff og nydelige, Ulver-aktige akustiske gitarer i begynnelsen. «Determinismens paradoks» følger opp sterkt, blant annet med et helt vilt høydepunkt som kommer i form av en lynrask, folkemusikkaktig melodi som er som dratt rett ut av Windir-boka. «Ensomhetens rytter» bygger seg opp til å bli blant albumets mest storslåtte spor, og «Arvesynd» tyner DVENs sterke melodiske side med stor suksess.
Om de tre sistnevnte låtene utfordrer min innledende tese om at den frenetiske svartmetallen ikke er så tydelig til stede på ‘Mørkere’, for det gjør de definitivt, er de to siste låtene, «Er det måneskinn» og «Syke hjerter», som skapt for å få de som skulle tvile inn i folden igjen. Førstnevnte er den låta på ‘Mørkere’ som nok gjør mest aktiv bruk av det stadig latente symfoniske elementet på plata, og lar forsiktige fioliner åpne ballet før melodien bygger seg opp til et eksplosivt hovedtema som bærer komposisjonen videre i ulike variasjoner og bølgedaler. Melodien er rett og slett ganske så fantastisk, oppbyggingen ligeså, og etter at den har vokst på meg helt siden singelslippet må jeg nesten tillate meg å kalle den et av de kuleste norske svartmetallåtene jeg har hørt i år.
«Syke hjerter» er heller ingen dårlig avslutning. Den bærer med seg det traskende tempoet fra forgjengeren, serverer et strålende hovedriff og byr på et slående melankolsk refreng – der clean-vokalen for så vidt fungerer utmerket! – som bygger opp til platas siste nådestøt før hovedriffet helt til slutt følger lytteren ut av DVENs rike. Der har noen skavanker stått i veien for en helt finslipt lytteropplevelse for min egen del i denne omgang, men ‘Mørkere’ er like fullt – og først og fremst – en åpenbart profesjonell svartmetallutgivelse som byr på noen virkelig, virkelig sterke øyeblikk.
Skrevet av Alexander Lange
Kanaan – Earthbound
Ute nå via Jansen Records
Kanaan er en norsk power-trio som per bandets Facebook-bio spiller «deres egne form for forrykende psykedelisk rockemusikk i friform». Med andre ord er det snakk om musikk som trolig er frem-jammet på øvingsrommet, en teori som definitivt styrkes av trioens rykte som jammere av rang innenfor live-formatet. På sin nye skive ‘Earthbound’ har bandet forsøkt å adressere det evige spørsmålet når det kommer til jam-musikk i plateform: Hvordan gjenskape den energien og spontaniteten som oppstår på scenen?
Blant teknikkene Kanaan har tatt i bruk for å forsøke å mane frem live-magien er det særlig to ting som gjør at de lykkes; et bredt og følsomt dynamisk spekter, og en vilje til å gå løs på instrumentene når ånden kommer over dem. Trommis Ingvald André Vassbø utmerker seg på begge fronter, med nyansert og eksplosivt trommespill som følger strengeinstrumentenes innfall med reaktiv presisjon. Han føyer seg med andre ord godt inn i rekkene med fremragende norske jam-band-trommiser som operer for øyeblikket, som Martin Horntveth fra Jaga Jazzist og Olaf Olsen fra Steamdome.
Men nok om instrumentalprestasjoner. Kanaan har nemlig reist noen låtmessige konstruksjoner på ‘Earthbound’ som er litt mer strukturerte enn «friform»-benevnelsen skulle tilsi. Etter et fredelig og yndig preludium som kunne vært hentet ut fra Baroness‘ ‘Yellow & Green’, braker bandet løs med en serie knusende riff og tumlende trommebrekk. «Return to the Tundrasphere» er skivas første triumf der den blander unisone temaer i kjent Jaga Jazzist-stil, innslag av lyskraftige synther og buldrende, stoner-aktige riff. Gitarsoloen på låtas bro er kroppslig og senesterk fremfor å bære preg av innlærte og oppbrukte fraser – et sikkert tegn på en jam-musiker som vet å slippe seg løs og drive på musikkens kraftige strømmer.
Singelen «Pink Riff» låter til å begynne med som om Clutch skulle fått et kollektivt anfall i løpet av en av deres legendariske livekonserter, før energien og aktivitet øker ytterligere til et Steamdome-aktig kokepunkt. Et øyeblikks pause er nødvendig etter «Bourdons» støyete improvisasjon, og «Mirage» fyller denne pausen med taktil perkusjon og chorus-tung gitar for å skape en herlig avslappende og små-rusa vibbe. «Mudbound» er selve mastodonten på skiva, en traskende og brautende komposisjon som bruker de dynamiske ytterpunktene til å oppnå Motorspycho-aktige prog-dimensjoner.
Både «Crash» sine dronende Sunn 0)))-akkorder og den heseblesende virvelvinden av aktivitet som er «No Star Left Unturned» er fine numre isolert sett, men klarer ikke å unngå å fremstå litt knappe etter den instrumentale, psykedeliske stoner-monolitten som er «Mudbound». Kanaan treffer generelt svært godt med det musikalske materialet på ‘Earthbound’, selv om jeg ærlig talt skal innrømme at jeg nok en gang kjenner på trangen til å se musikken framført live heller enn å spinne skiva igjen. Dette vil ikke si at ‘Earthbound’ er noe annet enn en fabelaktig og imponerende jam-plate; en bunnskrapende dose psykedelisk instrumentalmusikk som fungerer like godt som turguide i hodetelefonene som uoffisiell tester av smertegrensen til dine nyinnkjøpte gulv-til-tak-høyttalere. Anbefales alle tilhengere av tung og omstreifende instrumentalmusikk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jointhugger – Surrounded by Vultures
Ute nå via Majestic Mountain Records
Da Jointhugger slapp låta «Reaper Season» tidligere i år tok jeg det som en selvfølge at bandet var en mer eller mindre etablert gjeng som hadde pumpet ut stoner-klassikere i bakgrunnen av norsk musikkliv i flere år. Låta var nemlig en såpass mesterlig og velskrevet sak – jeg har tidligere uttalt at det er en av mine absolutte favoritter innenfor stoner-sjangeren, og det står jeg for ennå – at det var naturlig å forvente at det var erfarne veteraner som sto bak. Derfor var det meget overraskende å finne ut at Horten-bandet kun har sluppet EP-er tidligere i sin karriere, og at deres nyeste utgivelse ‘Surrounded by Vultures’ faktisk er å regne som deres album-debut.
‘Surrounded by Vultures’ fortsetter å vise at Jointhuggers kunnskaper rundt elementene som ligger til grunn for stoner-sjangeren er ekstensive, samtidig som den tøyer strikken i en noenlunde progressiv og rytmisk spenstig retning. Denne utviklingen faller sammen med en lydproduksjon som mangler noe av forgjengerens sprø, analoge teksturer, men som til gjengjeld profesjonaliserer lydbildet uten å frarøve den et fnugg av tyngde eller slagkraft. Resultatet er en kruttsterk og imponerende debut som likevel etterlater rom for forbedring og videre utvikling.
Plata starter med en instrumental som per navnet er en oppfølger til sporet som åpnet debut-EPen ‘I Am No One’ fra i fjor. «In Dire Need of Fire, Chapter 2» utstråler både psykedeliske bølgelengder og bluesy affekt i mengder, en kombinasjon som gjør at tie-dye-visualene begynner å danse over netthinnen som på kommando. Låta graver seg lengre ned i stonerens grumsete sedimenter utover spilletiden, før progga taktarter og et aktivitetsnivå som er usedvanlig høyt for stoner river oss inn i skivas uttrykksmessige univers for alvor. Her finner vi singelen «Midnight», som med sine nedtonede vers og perkussive, dansende bro utgjør et tidlig høydepunkt på skiva.
«Empty Space» tar os deretter inn i et Hendrix-sk landskap preget av organisk samspill og tilsynelatende frem-jammet, bluesy stoner-rock. På dette tidspunktet går tankene i retning Bergens Shaman Elephant, som har et annet take på uttrykket basert på mange av de samme fundamentale prinsippene. «Delysid Rex»s gitarer er så tappet for toppfrekvenser at man skulle tro bandet hadde kneblet og bundet diskanten og etterlatt den på en togskinne for å dø, men de kraftige vokalene til Nico Munkvold bidrar til å fylle hullene i toppen av spektrumet.
Til slutt har vi selvfølgelig andresingelen «The Calm», som er skivas ensomme og majestetiske fjelltopp. Der resten av skiva sliter med å vekke samme entusiasmen hos meg som forgjengeren gjorde, er riffene på «The Calm» av en kvalitet som drar meg rett tilbake til de kryssende, underjordiske tunnelene som bandet gravde ut på «Reaper Season». Den nesten King Crimson-aktige, kreativt overstrømmende broen hever energien til kritiske nivåer, før avslutningens akselererende utblåsning avslutter plata på slående vis. På låter som «Reaper Season» og «The Calm» er Jointhugger allerede blant den norske stoner-eliten, men de andre låtene på ‘Surrounded by Vultures’ viser at bandet fortsatt har plenty av rom under taket å vokse inn i. ‘Surrounded by Vultures’ er uansett en ordentlig suksess av en debut-skive, og en av norsk stoners ubestridte høydepunkter i 2021.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Confabulation – Subjugation
Usignert, ute på strømmetjenester
Confabulation utmerket seg mot slutten av fjoråret med utgivelsen av debutplata ‘Mental Alchemy’, en råsterk, moderne thrash-plate som gjorde seg fortjent til utnevnelsen «ukas favoritt» her på bloggen. Et år senere har Bergensbandet klart å stable på beina et par nye låter, som i tillegg til en kort intro ble gitt ut som EP-en ‘Subjugation’ i starten av måneden. Med ‘Subjugation’ forsøker Confabulation å belønne tålmodigheten fansen har vist i påvente av nytt materiale, men tvert i mot kan kvaliteten på låtene gjøre det vanskeligere for folk som likte ‘Mental Alchemy’ å hanskes med ventetiden frem til oppfølgeren.
Slayerske riff og gitarhyl introduserer «Moment of Obscurity», en to-minutters sak som fremstår mer som en serie fete riff enn en funksjonell introduksjon. Etter en spenningsbyggende piano-sekvens detter vi hodestups inn i den beste av de to låtene, nemlig tittelsporet «Subjugation». Tempoet høynes, og vokalist Daniel kommer byksende ut i rampelyset for å utfylle uttrykket med sine hardcore-påvirkede growls. Kombinasjonen av heseblesende, moderne thrash og vokalenes skjær av -core gjør at man ville gjort rett i å kalle musikken for crossover, selv om produksjonen er av en moderne og polert variant som er utypisk for undersjangeren. Før-refrenget/refrenget er låtas klareste høydepunkt, men den mystiske, harmoniske bobla som åpner seg på låtas bro er også et distinkt og minneverdig stopp på reisen.
«Schadenfreude» avslutter så EP-en med en serie tunge, kromatiske og Power Trip-aktige riff. Det er generelt de hurtigste og mest jagende sekvensene som gir meg mest å henge fast i, kanskje fordi de gir meg noe av den autentiske thrash-råskapen som den noe polerte produksjonen ofrer til fordel for profesjonell presisjon. Confabulation vet åpenbart hvordan man skal snekre sammen en kompakt og velfungerende thrash-låt, og på ‘Subjugation’ gir de oss et fabelaktig men smertefult knapt og kort blikk på hva de har brukt det siste året i Bergens-studioet på å stelle i stand. ‘Subjugation’ er et av årets sterkeste bidrag innenfor moderne, norsk thrash, og en EP som anbefales samtlige fans av thrash med core-elementer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Besatt – Besatt
Usignert, ute på Bandcamp
Duoen Besatt er som hentet ut av en lav-budsjetts kultklassiker fra 90-tallet. De to nære vennene er med sin tidligere historie som ekspeditører i en filmsjappe til forveksling lik protagonistene i filmen «Clerks», om disse to var mer opptatt av metall enn å spille hockey på taktoppene i New Jersey. Debuten deres under navnet Besatt er en ruskete kombinasjon av svartmetall, punk og thrash som er tematisk inspirert av de mange horror- og slasherfilmene kompisduoen har diskutert bak disken på sin tidligere arbeidsplass.
Skiva starter med et utstrakt øyeblikk med mørk og fryktinngytende ambiens, før et deilig postpunk-riff kommer skranglende ut av høyttaleren. Til tross for noen spastiske blastbeats er musikken mye tydeligere preget av punkens sjuskete rennesteinsmentalitet enn svartmetallens nihilisme, noe som forsterkes av vokalistens effekt-belagte utrop. Denne forbindelsen til punk videreføres på etterfølgeren «BASTARD», som med sine thrash-aktige sekvenser og grelle punkriff kunne gjort dem til et naturlig support-band for Ghetto Ghouls.
Til tross for ‘Besatt’s generelt amatørmessige fremtoning er de virkelig inne på noe når det kommer til deres sammensetning av elementer. Punken og den lengselsfulle post-hardcore-melodikken på låter som «HEVNLYST» fungerer godt i kombinasjon med de sporadiske innslagene av svartmetall som dukker opp over skivas spilletid, så om duoen klarer å raffinere og utvikle dette utgangspunktet videre kan de finne på å gi ut noe virkelig fett og unikt innenfor norsk metall.
Dessverre er det også noen betydelige hindringer bandet må overkomme dersom de ønsker å gi ut musikk som ikke fremstår som et lavterskel-hobbyprosjekt mellom to gode kompiser. Det aller viktigste er at bandet ikke lar trommene komme i veien for de kule gitar-arrangementene. De tilfeldige skarpslagene som peprer blastbeatsene på «HEVNLYST» undergraver alt det gode låta ellers har gående for seg, et problem som mer eller mindre gjelder hvert eneste innslag av blastbeats på skiva. Andre områder som trenger en oppgradering er låtskriving og tekst, som til tross for å besitte en sjarm som kler uttrykket godt, fortsatt er et stykke unna å gi meg en følelse av at bandet har større aspirasjoner enn å gi ut en artig liten kuriositet myntet på sin egen omgangskrets.
Dersom Besatt ønsker å jobbe videre med musikken hadde de vært tjent med å kaste et blikk på de to låtene som fungerer best, nemlig «KAMELEON» og «MØRKETS TIME». «KAMELEON» er en drivende og ukomplisert låt som tviholder på sin røde tråd gjennom spilletiden på fem minutter, og «MØRKETS TIME» er et heseblesende vådeskudd av thrashende punk som skjener ut i en fløyelsmyk og atmosfærisk bro befolket av noen særs truende vokalspor. På spesielt sistnevnte faller det meste på plass for Besatt, og deres gode utgangspunkt og potensiale blir gjort synlig for alle og enhver. Besatts debut er en amatørskive fylt til randen av gode ideer, men som trenger en del justeringer for at disse ideene skal komme best mulig til uttrykk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Selvmord – I Glansen Av Den Hedenske Skogen
Usignert, ute på Bandcamp
Selvmord har gjenoppstått fra de døde, kan man kanskje si. Etter at utgivelsen ‘Lys Og Is’ ble omtalt som «the last chapter of Selvmord» i mai, er det mystiske, nordnorske svartmetallprosjektet i alle fall tilbake med ‘I Glansen Av Den Hedenske Skogen’. Her er mye kjent, men også noe er nytt: Borte er de kolossale, minimalistiske og obskure komposisjonene på flere titalls minutter, og vi sitter igjen med et mer kortfattet, direkte og folkemusikkinspirert uttrykk. ‘I Glansen Av Den Hedenske Skogen’ varer bare ca. tolv minutter, og består av to låter.
Her byr Selvmord sannsynligvis på noen av de beste riffene og komposisjonene prosjektet har sluppet. Så får den virkelig obskure og skranglete produksjonen, som Selvmord har tatt med seg fra tidligere, meg til å nøle noe likevel. Den har definitivt noe for seg ved å bringe inn det klassiske og beundringsverdige lo-fi-preget som ligger i mye undergrunnssvartmetall, men har også noen tendenser til å virke noe etsende på låtene der det rett og slett er varierende hvor mye som er hørbart. Noe som imidlertid fortjener en positiv bemerkning er vokalen, som er så iskald, glasert og obskur at den egentlig legger seg opp mot støymusikken – da på fascinerende vis, særlig når vår ukjente utøver demonstrerer litt clean-vokal i lydtåka på tittellåta.
Av alle de tre singlene som (til nå) er sluppet fra doom metal-legendene i Funerals kommende, kolossale comeback-plate ‘Praesentialis in Aeternum’, er jeg selv ikke i tvil om at «Erindring I – Hovmod» er den beste. Med sin spilletid på nesten ni minutter er det også den foreløpig lengste låta vi har fått høre fra utgivelsen, og med det er det også et sunnhetstegn at den føles noe mer disiplinert, fokusert og inspirert enn den nesten vel så lange førstesingelen «Ånd».
Den moderne, gotiske, tunge og melodiske retningen Funeral ser ut til å følge på ‘Praesentialis in Aeternum’ rendyrkes som aldri før på «Erindring I – Hovmod». Låta åpner med å pendle mellom et sterkt, melodisk hovedtema og dundrende, mørke akkorder som tynger lydbildet i versene – noe som fungerer godt i samspill med det strålende refrenget som er låtas klare høydepunkt. Melodiene, både i gitar- og vokalsegmentet, er i det hele tatt av høy kvalitet hele låta gjennom, og etter et storslått bridge-tema slenger Funeral også på et beintøft riff som først får lure under en litt overraskende – men velkommen – gitarsolo. Det kan nok innvendes at også denne låta med sin ganske progressive form er litt vel lang og repetativ, men i all hovedsak er dette en sterk og lovende prestasjon fra Funeral, og noe som virkelig får meg til å se frem til albumslippet.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «Sulphur Satanic»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Stavangers-bandet Dark Delirium avslutter et høyst produktivt år med å gi ut sin andre plate ‘Sulphur’, oppfølgeren til debuten ‘Fallen’ som kom ut tidligere i år(!). Det kan virke som bandet bare har tenkt å slippe en singel eller to i forkant av slippet, der førstesingelen «Sulphur Satanic» kan ansees å være et kvasi-tittelspor for skiva. Låta viser et Dark Delirium som virkelig begynner å bli bevisst sine egne styrker, og er muligens den beste singelen de har sluppet så langt i sin unge karriere.
Jeg nevnte i min anmeldelse av EP-en ‘Abyss’ at Dark Deliriums melodiske side virket noe under-utforsket, og det kan virke som at bandet har tatt dette til hjertet på sin nye singel. Låta skjener hardere inn i et melodisk Insomnium/Omnium Gatherum-landskap enn noensinne tidligere, noe som kan eksemplifiseres via åpningens prektige og høy-kommersielle melodeath. Låtas ulike elementer harmoniserer godt sammen, og spesielt det tunge, klubbende riffet som støtter opp under refrenget er en fin touch. Til og med solospillet (som jeg tidligere har kritisert) finner en støyete og god lomme som komplimenterer låtas øvrige bestanddeler, og da er det sannelig ikke mye igjen å klage over.
Det hadde vært interessant å se hva vokalist David Jakob Ekse kunne fått til dersom han benyttet seg av flere lave growls for å komplimentere sine lyse screams, men dette er mer et forslag til eksperimentering heller enn en kritikk. «Sulphur Satanic» er rett og slett en temmelig solid låt fra en ung og lovende gruppe musikere, og jeg er spent på å se hvordan de har bakt den inn i storformatet på deres kommende skive ‘Sulphur’. Ta en lytt dersom du er glad i melodisk dødsmetall med størrelse og kommersiell appell.
Skrevet av Fredrik Schjerve
KARAVAN – «Throne»
Usignerte, ute nå på div. strømmestjenester
KARAVAN er et splitter nytt band fra Jæren, og som bandnavnet tilsier er det snakk om en type stoner-rock som slekter godt på de psykoaktivt stimulerte ørkenvandrerne på coveret til Sleeps ‘Dopesmoker’. Når trommene kommer krasjende inn etter den ørkenrock-aktige åpningen på deres debutsingel «Throne» blir det også tydelig at doom-sjangeren har hatt mye å si for utformingen av bandets sound. Legg den raspete og svartmetall-aktige vokalen på topp, og du har et potent og sammensatt sound som er overraskende komplett til å være en debutsingel.
Når det kommer til stoner/doom er det én ting som bare må være på plass, og det er riffene. På «Throne er samtlige riff av en kolossal og knakende sort, som også holder et høyt nivå kvalitetsmessig. Buldrende bass støtter opp i bunn, og trommisen legger den fulle vekta si bak slagene så doom-en i bandets sjangerbenevnelse blir tilstrekkelig vektlagt. En fuzzy, varm og rik progresjon sørger for å variere uttrykket på låtas bro, før en rungende, grunnvoll-ristende akkord setter punktum ved den musikalske reisen. Alt i alt er dette stoner/doom av overraskende høyt nivå, og en jam som burde imponere samtlige med et øre for drønnende og rusfremkallende musikalske uttrykksformer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Lord Fungus – «Darkness»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Et vrengt og kraftig brøl åpner «Darkness», den nye singelen til Tretten-bandet Lord Fungus. Bandets overordnede mål er «å skrive tung musikk, og å ha det gøy i prosessen», og deres nyeste singel har en ukomplisert og uanstrengt fremtoning som vitner om deres relativt tilbakelente forhold til musikkskriving. Likevel er dette musikk som åpenbart har vært gjennom en kvalitetskontroll, og resultatet er et solid og kreativt stykke dødsmetall med moderne valør.
Åpningsriffet vekker i utgangspunktet assosiasjoner til krysningen av hardcore og dødsmetall som har blitt så populær i det siste via band som Gatecreeper og Enforced, før trommene slår over i et beat som minner overraskende mye om Metallicas «Cyanide». Et krokete gitarbrekk sender deretter tankene i retning tidlig Mastodon, før refrenget tar et hardcore-aktig beatdown og blåser det opp til storslåtte dimensjoner. Til tross for sine ekstreme kvaliteter bør låta kunne være tilgjengelig for et bredt publikum, ettersom mesteparten av låtas elementer kan finnes igjen i band som dominerer metallens nåtidige spotlight. «Darkness» er en fet og profesjonelt-lydende låt som burde kunne nytes av det store flertall av metallfans i vårt langstrakte land.
Skrevet av Fredrik Schjerve
XIX Dead Monarchs – Don’t Make a Sound
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Det er halvannen måned siden det nyoppstartede bandet XIX Dead Monarchs slapp «Don’t Make a Sound», men i skammen over å ha oversett bandet omtaler vi singelen likevel – kanskje er det også litt fordi en større bukett med singler også har blitt forbigått her på Metallurgi. Arbeidsmåten til XIX Dead Monarchs baserer seg, i alle fall enn så lenge, nemlig på relativt hyppige singel-utgivelser, noe som vel kan betraktes som litt friskt og uvanlig innenfor metallscenen.
Stilen – i alle fall på «Don’t Make a Sound» – sirkler seg uansett i all hovedsak rundt metalcore-uttrykkene man fikk servert tidlig i dette årtusenet, og assossiasjoner til band som Avenged Sevenfold og Bullet for my Valentine melder seg. I det ligger også en helt ålreit låt, der XIX Dead Monarchs serverer noen effektive melodier og gode musikerprestasjoner. Bandet legger seg nok her likevel litt vel tett opp mot kjente uttrykk innenfor sjangeren, og litt mangel på kraft i produksjonen gjør nok også «Don’t Make a Sound» til en litt for lite dynamisk sak. Like fullt er det mye i presentasjonen og arbeidsmåten til bandet som faller i smak, noe som gjør at neste låt – som formodentlig ikke er spesielt langt unna – etter alt å dømme vil bli en underholdende og interessant affære.
Metallurgi 