Zustand Null – Stranger than Myself
Allerede i 2019 kom de første indikasjonene på at debutalbumet til svartmetallbandet Zustand Null, ‘At the Limit of Sanity’ fra 2017, var i ferd med å få en oppfølger. En pandemi og en kontraktsignering med Dusktone senere har de første lydbølgene fra dette andrealbumet endelig truffet oss i form av låta «Stranger than Myself», der Zustand Nulls moderne vri på klassiske svartmetallelementer ser ut til å befestes ytterligere. Produksjonen låter bedre, feitere og mer brutalt enn på debutskiva og skyver svartmetalluttrykket nærmere grenseoppdragningene mot thrash- og dødsmetallen, og musikken finner videre sine styrker i kruttsterke musikerpresentasjoner og upåklagelige riff der et heseblesende driv krydres med små dryss av dissonans.
Dette er mye av årsaken til at «Stranger than Myself» får et vanvittig bra momentum til å begynne med; de første par minuttene av låta preges av et utrettelig, selvsikkert driv og en energi som smitter over på lytteren. Når dette er et av låtas største styrker, fortoner «Stranger than Myself» da dessverre seg også som en smule retningsløs litt lenger uti, da enkelte av repetisjonene i mine ører verken helt klarer å opprettholde det strålende trykket som leveres i åpningsminuttene eller å få låta inn på et nytt spor. En litt mer disiplinert låtstruktur kunne nok dermed ha gjort denne strålende låta enda litt bedre; like fullt er potensialet for den kommende platas kvalitet ubestridelig.
Skrevet av Alexander Lange
Nergard – «Blood Red Skies»
Etter å ha levert en fabelaktig og smertelig oversett konseptplate tidligere i år har Nergard og hans utvidede besetning all rett til å senke skuldrene og kaste seg over et lavterskel-prosjekt. Likevel er det svært overraskende å se den drevne symfoniske metallgruppen velge å covre Judas Priests «Blood Red Skies», ettersom det er en -for mange- ukjent låt fra en skive som er de aller færreste sin favoritt fra NWOBHM-legendene. Halford & co sin kortvarige flørt med 80-tallets gatede trommer og syntetiske teksturer en dog en solid uttrykksmessig match for Nergard, ettersom musikerens egen musikk også demonstrerer sterke instinkter for pop-ens melodikk og arrangementer.
Nergard har valgt å kutte en del i originalens noe overfylte arrangement, men den klimprende og lavmælte åpningen er beholdt. Gruppen har løftet låtmaterialet ut av den daterte produksjonen den fikk på ‘Ram it Down’, og drapert den i en mer robust og kraftfull miks. Dessverre er jeg en av dem som mener Priest var godt ute å kjøre på ‘Ram it Down’, og låtmaterialet er rett og slett ikke sterkt nok til å gi meg sånn all verdens. Mathias Molund Indergårds Tony Moore-aktige vokaler på åpningen er temmelig rå, og den synth-spekkede broen byr på tilstrekkelig med punchy moro; men alt i alt er denne låta i et ganske annet univers kvalitetsmessig i forhold til det Nergard leverte på sin egen skive i Mai. «Blood Red Skies» er et meget velprodusert og velspilt cover av en meget middelmådig låt, men verdt en lytt eller to dersom du er en ‘Ram it Down’-forkjemper eller ikke kan få nok av Nergards symfoniske metall-bombast.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 