Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Shadow Puncher – In the presence of the one

Usignert, ute på Bandcamp.

‘In the presence of the one’ er den siste EP’en til det trondheimsbaserte enmannsprosjektet Shadow Puncher, og går inn i en relativt lang liste over forholdsvis korte utgivelser som har kommet jevnt siden begynnelsen av 2019. Her er det snakk om kristen, selvprodusert death metal der blant annet programmerte trommer livnærer et klart DIY-preg – et preg som utarter seg både på godt og vondt. Mye kan nok sies om produksjonskvaliteten på EP’en, særlig med tanke på en i utgangspunktet tøff gitarlyd som av og til blir så meaty at man omtrent kjenner det i magen. Shadow Punchers styrke ligger nok først og fremst i eventyrlysten som kommer frem i prosjektet, og som på mange måter er nokså særegent for hjemmesnekrede enmannsprosjekter.

Med «Covered by the blood of the lamb» starter Shadow Puncher riktignok i velkjent death metal-territorium, med et solid hovedriff, noen litt underlige gitareffekter på det hele og en groovy Gojira-aktig versseksjon som fungerer godt under den ganske så velutførte growle-vokalen. På «Shield» får man imidlertid servert et rendyrket metalcore-riff med djent-tendenser. Assossiasjonene til metalcore-storhetene fra 2000-tallet er så tydelige at lånet av elementer nesten må kunne sies å være litt skamløst, men man kommer likevel ikke utenom det faktum at det egentlig låter ganske så bra – særlig med tanke på akkordene som stadig vekk åpner opp lydbildet.

Shadow Puncher durer derfra videre med EP’ens desidert tøffeste riff i «Exhalt», som løfter en låt som ellers kanskje preges av noe retningsløs repetisjon. Når det med de tre første låtene er det imidlertid bare tominutteren «Anchored» igjen, som kliner til med et heftig breakdown-tema som ligger stødig over hektiske skarptrommer. Den korte doseringen passer Shadow Punchers musikk utmerket, og gjør det enkelt å holde interessen oppe gjennom hele EP’en. Så er det kanskje mer uklart om låtskrivingen er sterk nok for en skikkelig fullengder.

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – Ikke Vær Redd for å Falle

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Osterøy-mannen bak Vardok Nalt har med sin nyeste utgivelse nådd en svært viktig holdeplass for hvert et aspirerende ungt prosjekt. Etter en bølge av instinktivt utforskende låter skylte over internettets bortgjemte strender via Vardoks Youtube-kanal og Bandcamp, har han nå samlet lærdommen han tilegnet seg på veien og brukt den til å konstruere sitt første missiv av betydning og vekt. 

Åpningssporene «Ikke Vær Redd» og «For å Falle» synes å danne en helhet, hvor første del introduserer lytteren til EP-ens dystre atmosfære med dunkle gitarer, illevarslende basuner, kirkeklokker og marsj-trommer. Introens oppsamlede spenning videreføres til «For å Falle»s rullende tam-slag og sprakende gitarer, før det hele forløses i en intens og bestialsk storm av rå svartmetall. Der Vardok tidligere har strevd litt i forsøket med å blande inn mer utypiske elementer i den rigide svartmetall-malen, har han nå ingen problemer med å få drivende rockerytmer og blytunge gitarriff til å fungere i den helhetlige miksturen. Dette faller sammen med en mer variert og nyansert tilnærming til låtstruktur, og resultatet er at låttekstene får hjelp fra det sympatiske musikalske bakteppet til å gjøre seg mer bemerket.

Og den simple men effektive musikken på ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ er nok tiltenkt å spille andrefiolin til tekstenes kvelende mørke. Vardoks selverklærte forbindelse til den nitriste undersjangeren DSBM (depressiv/suicidal svartmetall) fordrer en nærhet til vanskelige følelser, noe som kan bekreftes ved å lese tekstene som ligger lett tilgjengelig i artistens sosial medier. «Omfavnes av Dypet» er et spesielt godt eksempel på hvordan Vardok bruker musikken til å forsterke tekstens budskap, ettersom den suggererende, meditative og feberlige atmosfæren følger reisen til det gjørmefylte søkket i bunnen av eget sinn som vokalene beretter om med desperat overbevisning. 

Det kan være vanskelig å sette seg ned og skrive om musikk som dette, som følge av at vi anmeldere også er mennesker med et rikt hvelv av personlige erfaringer å hente fra og projisere. På den ene siden har Vardok Nalt prestert å kondensere vanskelige følelser til en sterk og givende musikalsk opplevelse, noe som uten tvil kan være til hjelp for andre som kjenner på den samme håpløsheten. På den andre siden har man et inderlig håp om at artisten skal finne veien ut av «skyggenes land», og at han finne frem til en opplevelse av hjem som er mer innbydende enn den metaforiske «bunnen av Husavatnet».

‘Ikke Vær Redd for å Falle’ oppleves som nettopp et fritt fall ned i sinnets mørke avgrunner, en påminnelse om prøvelsene vi står overfor som samfunn i møte med en epidemi av unge mennesker som opplever tomrom i tilværelsen. På samme tid oppleves EP-en som aktivt selvforsvar mot dette tomrommet, en katartisk tømming av de skadelige og misledende tankene som tømmer ellers friske sinn for vitalitet og handlekraft. Vardok Nalt har åpenbart truffet en nerve hos anmelder, og jeg kan ikke annet enn å være håpefull med tanke på mannens videre rolle som musiker i den norske undergrunnen. Vardok Nalt tar et viktig oppgjør med eget mørke på ‘Ikke Vær Redd for å Falle’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Skuggimadr – Beers in the Studio

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Gjøran Sæther, kjent fra band som Gorr og …Under a Full Moon har nylig gjort en liten piruett fra sin vanlige rolle som komponist av mørke ambient-landskaper over til mer tradisjonell band-basert musikk. Skuggimadr synes å være musikerens primære prosjekt når det kommer til hans personlige enmanns-uttrykk – hvilket er en ukonvensjonell form for svartmetall med industrielle undertoner han debuterte på EP-en ‘Winter’ fra 2019. Tittelen på EP nummer to, ‘Beers in the Studio’, er rimelig selvforklarende: dette er produktet av litt kvalitetstid bak miksebordet med en øl i hånden og et lekent sinn bak konsollen. Ettersom motivasjonen bak innspillingene ser ut til å være egen underholdning og tidsfordriv heller enn å skrive musikk som pusher prosjektet videre mot nye høyder, er det også vanskelig å forestille seg at man skal stille disse låtene i et overveldende kritisk lys. Likevel har han gjort innspillingene tilgjengelig for massene, noe som kommuniserer et ønske om at folk flest også skal kunne finne noe å glede seg over midt i all studio-dillinga. 

Overgangen fra keyboard- og hardware-basert skriving til skriving for gitar, bass, trommer og vokal er ikke nødvendigvis den enkleste eller mest intuitive, og både debuten og den nye EP-en er preget av de samme voksesmertene. Låtene består ofte av en eller to ideer som repeteres på sporadisk vis, uten å nødvendigvis bygge opp til noe annet en ytterligere repetisjoner. Åpningslåta «You Can» er et eksempel på dette, med sine statisk summende black/death-gitarer, men tendensen blir enda tydeligere på «Fatal Calamity», hvor de siste to tredelene av låta er dominert av en enslig, gradvis sakkende doom-akkordrekke. 

Musikkens noe ubestemmelige og udefinerte natur forsterkes ytterligere av den ujevne produksjonen. Trommene ligger generelt for høyt i miksen, og på andre halvdel av «I Skuggane» svelges gitarene nesten fullstendig av den kataklysmiske stormen av stikker. Vanskeligst av alt å gjøre seg klok på, er den avsluttende låta «Chernobyl Apples». Narrativet er som et bruddstykke hentet fra eventyret om Snøhvit satt til Chernobyl, fortalt av det gradvis oppløsende sinnet til en forvirret gammel mann. Musikken matcher dette bisarre scenarioet med sin underfundige miks av borg-synther, skjeve riff som av alle ting minner om en lav-oppløst miks av Virus og Tesseract, og de hese svartmetall-skrikene til Sæther selv. Når det hele krones med et tynt og ytterst uventet breakdown, er det vanskelig å ikke spørre seg selv om det hele er ment å være litt humoristisk, eller i det minste at det er skrevet med mengder av glimt i øyet.

Nå kan det tenkes at jeg kommer i skade for å rette et for kritisk blikk på et prosjekt som egentlig bare var ment for gøy. Jeg er generelt fan av at artister tar seg friheten til å leke seg og eksperimentere med ytterst uvanlige uttrykk på lavterskel-EP-er sånn som denne, for så å bringe med seg lærdommen over i større prosjekter. Derfor vil jeg understreke at jeg ikke mener dette er en meritt- og fortjeneste-løs utgivelse; bare at jeg ikke fikk nevneverdig ut av å lytte på den personlig. Skuggimadr befinner seg ennå i oppstartsfasen, så jeg kommer til å holde øynene oppe for en mer definitiv utgivelse i fremtiden, om det kommer i form av en substansiell EP eller en fullverdig debut-plate. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Praefuro – Praefuro

Usignert, ute på Bandcamp.

Praefuro har sluppet en selvtitulert debut-EP det i det hele tatt er litt vanskelig å si hva består i. Mens Bandcamp-låtlista prydes av åpningslåta «Dusks Embrace», ligger ikke denne inne i låtlista som presenteres andre steder. Av de to er det imidlertid Bandcamp-versjonen, om vi skal kalle den det, som anbefales, da denne EP’en i det tilfellet åpner på sitt beste, med en ganske kul dissonant åpning og Darkthrone-nikk i versene.

Resten av EP’en er dessverre ikke like god. Et innbydende folk-metal-vers og skiftene mellom intens oktavakkord-svartmetall og dissonante groove-tendenser på «Praefuro», moll-akkordene på «Forked Tongues» og black’n’roll-grepet i verset på avslutningssporet «Abattoir» kan for så vidt sies å fungere greit. Det blir imidlertid svekket av noe det alltid er litt rart å klage på i svartmetallanmeldelser: Produksjonen. For samtidig som at det er klart at man ikke skal være ute etter konvensjonell produksjonskvalitet på utgivelser som dette, klarer dessverre ikke Praefuro å kommunisere nok av verken råskap eller atmosfære i sitt ganske tynnslitte lydbilde til at det slipper unna som svartmetallprosjekt. Produksjonen er preget av høye, lyse gitarer som tar veldig mye plass og ganske masete blast-beats som ikke kommer så godt ut av at det er svært lite bunn i materialet. Utførelsen fremstår også i overkant slurvete der mange overganger ikke fungerer spesielt godt, og den svært svake og spinkle vokalen ligger nokså merkelig til i lydbildet. Dette er imidlertid som sagt en mye større problem enn selve låtskrivingen, der Praefuro, på tross av å fremstå uinspirert til tider, sånn sett er langt bedre på vei.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Obliteration – Live at Chaos Descends 2019

Signert til Indie Recordings, ute nå via LowFidelityAssaults

Lyden av musikken fra PA-en som kuttes og den påfølgende stillheten som gradvis vokser til et øredøvende brøl fra platået rundt deg; er det noe man som ivrig konsert-gjenger har savnet mer i skrekkåret 2020? Jeg har kjent på dette savnet både som publikumer og medlem av et band i år, og det finnes ingen stream som er velprodusert nok til å døyve effektene til denne konsert-abstinensen. Nei, jeg vil faktisk argumentere for at den klassiske konsert-platen har en mye større suksessrate når det kommer til lindrende effekt på konsert-gjenger i karantene enn streams har, ettersom tilstedeværelsen til et faktisk publikum jobber i førstnevntes favør. 

Derfor er det litt pussig at nettopp publikumstilværelsen mangler på den nye live-utgivelsen til Obliteration, et opptak av bandets konsert på Chaos Descends i 2019. Dette er nok resultatet av at plata er gitt ut av en uavhengig tredjepart som tok opp lyden fra konserten spontant, og bare i etterkant tok det opp med bandet og fikk tillatelse til å gi det ut via LowFidelityAssaults. Til tross for at jeg gjerne skulle hørt noe mer av publikum enn den spøkelsesaktige bakgrunnsstøyen på ‘Live at Chaos Descends 2019’, er det faktisk tilfellet at signalene fra miksebordet ER tilstrekkelige, ettersom Obliteration blir presentert på optimalt vis, og på sitt absolutt beste.

Selv om Obliteration er et av de bandene som virkelig nærmer seg konsert-energien på platene sine (Bare hør på den magiske tempo-økningen rundt midten av «The Distant Sun (They Are the Key) fra 2013s ‘Black Death Horizon’), er fremførelsene på ‘Live at Chaos Descends 2019’ enda et hakk råere og bestialske enn studio-utgavene. Bandet formelig oser av vitalitet, og de mestrer den essensielle balansen av presisjon og hemningsløshet som gjør dødsmetallen levende som undersjanger. De doom-aktige akkordene mot slutten av «Cenotaph Obscure» lander som kampesteiner, og de svermende tremolo-linjene på «Tumulus of Ancient Bones» truer med å kaste av seg kjettingen og bykse ut av høyttalerne. 

Så der artist-streams føles mer ut som glorifiserte (dog underholdende og imponerende) studio-opptak, føles ‘Live at Chaos Descends’ litt som å mimre tilbake til en legendarisk konsert du så på en liten brun bule noen år tilbake (eller f.eks på Øyafestivalen, der jeg så Obliteration rive gjennom et dødstett sett i 2014). Opplevelsen varmer med andre ord like godt som en vel-oppfyrt peis eller en kraftig dram, og det er noe jeg personlig hadde stor bruk for nå på tampen av året. Måtte muligheten endelig åpne seg for å få med seg Norges desidert sterkeste, aktive dødsmetall-band i 2021 igjen. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Heiinghund – Urðrs Brønn

Usignert, ute nå via artistens Bandcamp

‘Urðrs Brønn’ er den tredje full-lengderen Heiinghund, tidligere medlem av det legendariske norske svartmetallbandet Sort Vokter har gitt ut siden han returnerte fra sin årelange kunstneriske dvale. Beveget til handling av mangelen på den type rå og støyende svartmetall som Sort Vokter og dets kohorter (bl.a Ildjarn) ga ut på 90-tallet prøvde artisten å skrive litt igjen, bare for å finne ut om den kreative ånden fortsatt bodde et sted i underbevissthetens dyp. Den stadige strømmen av nytt materiale Heiinghund har gitt ut siden returen burde være svar nok på den problemstillinge, og nå sitter vi altså her med ‘Urðrs Brønn’, en 70 minutter lang konseptplate. 

Det konseptuelle rammeverket tar i bruk norrøn mytologi for å beskrive både nåtiden og menneskehetens spådde undergang. Etter en lengre periode definert av misbruk av naturen og forakt for dets lover har naturen begynt å ta sin hevn på menneskeheten, og med litt hjelp fra de tre nornene (Urd, Verdande og Skuld, symboler på fortid, nåtid og fremtid) ender det i naturens fullstendige gjenovertakelse av planeten. Dette konseptet er rikt og aktuelt som få andre konsepter innenfor svartmetallen, og om du er interessert i å lese mer om Heiinghunds tanker rundt plata ligger det et par intervjuer ute på nett.

Så har vi musikken. Heiinghund har skrevet og spilt inn all musikken på ‘Urðrs Brønn’, og ikke overraskende er det snakk om lav-oppløst, støyende og krevende svartmetall. Svært få av låtene på plata har noe som minner om låtskriving («Nornene» og «Urðr»), og mesteparten av sporene består av en kort introduksjon med påfølgende gitar- og trommespor som spinner og går til låtas slutt. I tillegg til dette endres karakteren på produksjonen fra låt til låt, med enkelte låter som gnistrer og smuldrer som oppbrente kubber («Kraakevisa», «Eg Ska Drepa Deg»), andre som velter seg i et bunnløst dyp av bassfrekvenser («Fjellets Klagesang»), og noen som låter mer eller mindre som klassikerne innenfor andrebølgen i Norge («Balder og Odin»).

På de første gjennomlyttingene slet jeg med å forstå formålet med denne inkonsistente miksingen, men innen jeg satt meg ned for å skrive denne anmeldelsen gikk det opp for meg hvor integral den kaotiske produksjonen er for platas struktur. Med låtenes sykliske natur tatt i betraktning er det nemlig produksjonen som skaper tydelige skiller fra låt til låt, og som skyver konseptet fremover mot sin tragiske konklusjon. Innen vi når «Eg Ska Drepa Deg» og «Blod Ild Sverd» har striden mellom menneske og natur nådd sitt toppunkt, og musikken og miksingen speiler dette med sin krigerske og aggressive fremtoning. Slik ble mitt største problem med denne plata gradvis forvandlet til den mest essensielle brikken i puslespillet over flere lytt, og om ikke det er et sterkt argument for å ikke la førsteinntrykkene definere en plate, så vet ikke jeg.

Men det er et annet viktig problem som må nevnes før jeg konkluderer denne omtalen. Med sine 70 minutter og sykliske forutsigbarhet er plata rett og slett en utrolig tidkrevende og masokistisk opplevelse å påføre seg selv, spesielt om intensjonen er å vie den sin fulle oppmerksomhet fra start til slutt. Jeg har hørt mange plater som er lengre og likevel tåler lytterens uavbrutte fokus (omtrent samtlige av platene til Esoteric), så dette er ikke noe bias mot ekspansive uttrykk fra min side. Det er endog slik at nesten alle sporene på plata følger et liknende forløp, så når man da støter på en nesten seks minutter lang syklisk og hypnotiserende låt etter en times spilletid, da begynner virkelig oppmerksomheten å svinne. 

Jeg fikk likevel mye ut av opplevelsen, og Heiinghunds dyptgående forbindelse til natur-sentrisk og norrøn tradisjon og filosofi synes å være fruktbar grunn å så i. Kanskje hadde jeg med ytterligere lyttinger funnet veien enda lengre inn i de mørke dypene av Urðrs brønn, men med det høye trykket av nyutgivelser på tampen av 2020 ble det dessverre ikke mulig. ‘Urðrs brønn’ anbefales virkelig for tilhengere av kompromissløs og krevende svartmetall med sterke konseptuelle røtter og enkelte glimt av utradisjonell skjønnhet. En omfattende og budskapstung utgivelse for å sette punktum for 2020.

Skrevet av Fredrik Schjerve




Myrholt – Retterting

OccultBlackMetalZine: Myrholt/Retterting/Screaming Skull Records/Darker  than Black Records/2020 EP Review
Usignert, ute på strømmetjenester.

Myrholt beskriver seg selv kort og godt i biografien sin på Spotify og Facebook – «old school black metal. Nothing more, nothing less». Og det stemmer nok egentlig ikke helt godt, i alle fall etter hans nye EP ‘Retterting’ å dømme. Her byr nemlig dette enmannsprosjektet på tre ganske forskjellige egenkomponerte låter: «Til Hinnoms Dal», en rendyrka hyllest til 90-tallets legender i sjangeren, et klassisk Ulver-grep i den akustiske «Hamingja» og det litt underlige elektroniske eksperimentet «Antydninger til kosmos». Resten er coverlåter av henholdsvis Dead Can Dance, Slayer og Black Sabbath. Mye ulikt på 34 minutter, med andre ord!

Og mye er også kult. «Rettergang», Myrholts utgave av Dead Can Dances post-punk-klassiker «The Trial», er en usedvanlig kul svartmetalltolkning med spennende vokal-lek i versene og et refreng som egentlig smeller ganske mye bedre enn originalens. Også i de andre covrene klarer Myrholt å filtrere musikken på ganske spennende vis gjennom de heller begrensede produksjonstradisjonene for enmannsprosjekter innenfor svartmetall. Av hans egne komposisjoner er «Til Hinnons Dal» den klart beste, særlig med sitt drittøffe refreng. Den blir imidlertid noe langtekkelig etter hvert uten at det kommer så veldig mye ut av det, selv om som den trege bridgen må kunne sies å ha noe skikkelig kult for seg, og dette må nok også kunne sies om de to andre komposisjonene. ‘Retterting’ er likevel en spennende, kort musikalsk reise som tross alt er ganske unik innenfor sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange




Mortiis – Throe

Ute nå via Omnipresence Productions

Noen utgivelser føles det ikke helt riktig å forvente veldig mye av, og i alle fall ikke kritisere. Mortiis‘ ‘Throe’ er en slik en. Dette er nemlig en ti minutters(!) EP på åtte låter som opprinnelig bare var vedlagt kjøpene av ‘The Great Deceiver’ i 2009, og det er et knippe stykker prosjektets frontfigur Håvard Ellefsen snekret sammen på morgenene før han gikk i studio for å lage plata. Nå i desember 2020 har den endelig nådd ut til resten av massene. At forventningene justeres ned på grunn av det litt underlige formatet gjør imidlertid ikke at man ikke kan ha noen glede av denne utgivelsen – snarere tvert imot, selv om det er klart at et visst uforløst potensiale stadig lurer under overflatene på de svært korte sporene.

Likhetene med den catchy industrielle musikken på ‘The Great Deceiver’ strekker seg ikke lenger enn at det rent estetiske uttrykket ligner litt, der ‘Throe’ opererer med støy og lyder Ellefsen eksperimenterte med for seg selv. Hovedsakelig varierer de mellom å være noise-stykker med skarpe kanter på «Atone», «Psychosphere», «Scathe» og «The Ringeling» og mørke ambient-droner på «worship» og «Phantom». Det er særlig i de sistnevnte jeg virkelig fanges og ønsker meg noe mer langstrukket. Likevel er det tittellåta som er det desidert kuleste momentet på denne lille utgivelsen; som «Scab» er den i et litt mer groovy og jordnært (men fortsatt ikke jordnært) hjørne. Men i motsetning til «Scab» som i grunnen byr på lite spennende over sitt drøye halve minutt, blir jeg helt revet med av «Throe» der en klar kassegitar med iskald romklang loopes med innpåslitne støylyder og glitches over det hele. Det gjør det vanskelig ikke å anbefale en gjennomlytt av ‘Throe’ – i verste fall er det snakk om ti bortkastede minutter. Banebrytende er det selvsagt heller ikke, men som meg blir man kanskje mest irritert over at det jo er alt for kort.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler



Varde – «Skuld»

Ute nå via Nordvis Produktion

«Skuld» er singel nummer to fra den kommende debutplaten til det folketradisjons-inspirerte svartmetallbandet Varde. Bandet er signert av en av de mest distinkte leverandørene av mørk utmarksmusikk, Nordvis Produktion, og på tidligere singler har match-upen virket ytterst passende. «Skuld» er dog et litt annet beist enn det meste som er å finne på Nordvis, med sine industrielle rytmer og syrlige synth-bass, uten at dette skaper et skisma mellom bandets og plateselskapets etos. 

«Skuld» åpner med en tone som skraper mot innsiden av øregangene, før suggererende tremolo-gitarer og nevnte trommebeat skaper motorisk fremdrift. Vokalist «Koll» resiterer den romantiske diktningen med dramatisk glød, og over de stadig skiftende strømmene av modernisert brutalisme som blir ført av rytmeseksjonen skapes det en absurd kontrast mellom gammelt og nytt. Kombinasjonen av vokalfrasering som tidvis minner om Till Lindemann og industrielle svartmetall-elementer får meg til å tenke på et alternativt univers der Rammstein ble introdusert for Immortal før innspillingen av ‘Sehnsucht’. Like etter blandes enda et kjent uttrykk med det bestialske maskineriet til Varde, når eteriske akkorder rives over en maskingevær-ild av gitarer; et knep som ble flittig brukt av Ivar og co på Enslaveds ‘Below the Lights’.

Det hele kokes ihop til et sammensydd uttrykk som fungerer aldeles strålende. Godt behjulpet av en produksjon som lyder profesjonell og velbalansert – klar og polert samtidig som svartmetallens råskap er intakt – er dette et eksperiment som jeg ikke hadde forventet etter å ha hørt de forgående singlene, men som gir mersmak. Jeg har på følelsen at vi har å gjøre med en «Urjotun»-situasjon; et enkeltstående eksperiment på en ellers uttrykksmessig konsis-plate. Dette er meg ikke imot, ettersom sjanse-takning i svartmetall i 2020 er veldig velkomment, spesielt når resultatet er så sterkt som «Skuld». Høy anbefaling!


Maktkamp – «Krenkefest»

Usignert, ute på streamingtjenester

For en som overlevde ungdomsskoleperioden takket være bl.a. Kvelertaks debut på hodetelefonene er Maktkamps nyeste singel, «Krenkefest», et selvfølgelig resultat av en av Norges største musikklivs-omveltninger det siste tiåret. For foruten pop-dynastiet som har reist seg i kjølvannet av artister som Aurora og Sigrid, har en av de mest gledelige overraskelsene fra våre hjemtrakter i nyere tid vært den internasjonale suksessen til Kvelertak. Jeg har gått rundt og ventet på at ungdommen som i første omgang internaliserte den fengende spillinga til Landa, Rolland og Ofstad skulle innta hovedstaden med sine egne tolkninger av soundet, og det har endelig skjedd. Maktkamp har entret skyttergravskrigen mellom melodisk punk/ hardcore og eksplosiv hard rock som har manifestert seg gjennom band som KvelertakThe Good, the Bad and the Zugly og Blood Command, og de er klare for å sette sine egne fotspor i gjørma.

Gitarspillet er oppstemt og  engasjerende gjennom de tre kompakte minuttene av «Krenkefest», med enkelte innslag av utvidede post-punk akkorder som skiller gruppa fra artistene nevnt ovenfor. Rytmeseksjonen driver riffene fremover ustanselig, og vokalist Kjetil Elverum basker seg i det energiske lydbildet med sine kraftfulle screams. Låtskrivinga er inspirert, med overganger som tar lytteren fra riff til riff uten å sette av tid til hverken refleksjon eller ettertanke. Selv om dette tidvis lener seg prekært over mot Kvelertaks åndsverk (spesielt når bandet låner fra svartmetallen) er entusiasmen til å ta og føle på, og nok til å vinne anmelders gunst. «Krenkefest» er som en fargesprakende beyblade som uredd spinner seg bortover en line mellom to skyskrapere; med andre ord umulig å ta øynene fra. Anbefales alle fans av melodisk hardrock med trøkk og livsglede.


The Sickening – «Realm of Pudridity», «Taker of Souls» & «Extended Suffering»

Ute nå via strømmetjenester

Til slutt har vi et knippe singler som jeg har klart å overse ved et uhell, noe som burde ha vært vanskelig med tanke på ekspertisen til bandet som har skrevet dem. The Sickening er å regne som adelige innen norsk, brutal dødsmetall, med en produksjon som strekker seg tilbake til 2007. I en tidsalder hvor selskaper som Unique Leader har skapt seg en genuin bedrift av å gi ut plater som alle overholder den snevre undersjangerens strenge regler, er tiden absolutt moden for en plate til fra The Sickening, hvilket vil bli deres tredje (Om ‘Sadistic Self Mutilation’ med sine 32 minutter kan regnes som EP).

Ved første øyekast er det ikke mye som skiller disse tre låtene fra resten av konkurransen. Dette er musikk som slekter tungt på Suffocations ‘Pierced from Within’, sett gjennom en moderne linse typ Organectomy og Katalepsy, uten å noensinne nærme seg slam-territoriet. Men etter noen lytt begynner enkelte seksjoner å feste seg i sinnet, og små særegenheter blir synlige. Den første singelen, «Realm of Putridity», er en teknisk knute av en låt med en mørk, harmonisk bro og en finale som imponerer med rytmiske finurligheter. «Taker of Souls» er en veritabel storm av virvlende Dismember-riff og lynrask tromming. «Extended Suffering», den siste og beste av de tre singlene, presterer å bevare brutalitetens fulle tyngde, samtidig som de jagende tremolo-gitarene former minneverdige fraser og små hooks. 

Når The Sickening setter ned tempoet og slipper sitt tyngste materiale løs på lytteren er det som å høre på en arkeologisk utgravd versjon av Devourment, hvor riffene bak bandets ugjennomtrengelige lyd-suppe plutselig har blitt synlige. De tre singlene er overraskende varierte, og lover godt når det kommer til storformen på den kommende plata. For fans av moderne, norsk, brutal dødsmetall er dette selvfølgelig lytting, og for folk som ønsker å snuse på sjangeren uten distraksjon fra breakdowns eller huleboersk slam-rytmikk er dette en gylden mulighet til å utvide lytte-arsenalet. Bunnsolide greier.



Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Enrapture – «Groundswells»

Bandet mitt Enrapture slapp singel nå på fredag, en ni-minutters dose progressiv ekstrem-metall titulert «Groundswells». Sjekk den ut om du har lyst!








Skrevet av Fredrik Schjerve