indie recordings – Side 4

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Congelia»

Det ble med en gang duket for et spennende øyeblikk neste år da tungvekterne i Enslaved nylig annonserte at deres neste album ‘Heimdal’ kommer til våren. To av låtene herfra har vi visstnok fått høre allerede; «Kingdom» ble sluppet for et par måneder siden, og «Caravans of the Outer Worlds» er fra før av tittellåta på den lille EP’en bandet slapp i fjor. Den nye singelen «Congelia» bidrar dermed med sine åtte minutter til at man allerede kan boltre seg i 20 av de 46 minuttene ‘Heimdal’ til slutt vil by på. Låta bringer imidlertid inn noe litt annerledes enn de to foregående låtene, og er en underlig og stormfull dristighet av en prog-kjempe.

Mens særlig «Kingdom» i mine ører bygde ganske tydelig videre på mange av idéene Enslaved lekte med på deres forrige fullengder ‘Utgard’, peker nemlig «Congelia» i større grad mot de langstrakte, ambisiøse og smått eksperimentelle komposisjonene på ‘RIITIIR’. Bandet introduserer låta med typisk Enslavedske svartmetallakkorder, men supplerer de straks med en kompgitar som tilfører både en groove og en atonalitet som skal innevarsle hvordan låta i stor grad skal traske videre. Enslaved gjør godt bruk av den suggererende rytmikken som bare blir mer og mer effektiv utover i låta, og det merkelige tonesamspillet vokser etter hvert på meg og gir særlig god uttelling når en skjærende synth-aktig lead får scenetid etter ca. tre minutter.

Forløsningen som kommer i form av et svært, langstrakt refreng med clean-vokal tilfredsstiller ved å bringe inn noe litt lettere fordøyelig. Med det er «Congelia» falt godt i smak hos meg etter en rekke gjennomlytt; de eksperimentelle grepene gjør opptakten til plata desto mer spennende, så håper jeg likevel Enslaved vil gjøre helheten litt mer ulik mye av det bandet tross alt har vært mer eller mindre borti på tidligere plater.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Slip Away»

Det er nå to år siden slippet av Atenas forrige skive, den foreløpige karriere-toppen ‘Drowning Regret & Lungs Filled with Water’. Det finnes foreløpig intet nytt å melde angående en eventuell fjerdeskive, men bandet har nylig vært i studio og spilt inn en splitter ny låt hos Henrik Udd, en kar som ikke er fremmed for å jobbe med noen av de større navnene innenfor metalcore (Bring Me the Horizon, Architects, Dayseeker). Det er ikke utenkelig at Atena selv kan høre hjemme i den kategorien en dag; i alle fall ikke om vi skal dømme ut ifra singelen «Slip Away».

«Slip Away» er et blytungt, atmosfærisk og storskalert stykke kommersiell metalcore. Tekstens nostalgiske og vinterdeprimerte tematikk utspiller seg foran et bakteppe av stadig vekslende eksplosivitet og post-aktig refleksjon, og krones med et nydelig refreng som nesten virker inspirert av Einar Solbergs arbeid på fjorårets ‘Aphelion’. Bandet nailer i stor grad balansen mellom dybde og enkelhet som kjennetegner god kommersiell låtskriving, og den glattpolerte miksen til Udd gir låta den gjennomslagskraften den trenger for å menge seg med gigantene innenfor sjangeren. «Slip Away» kommer neppe til å omvende folk som er skeptiske overfor sjangeren, men den er et godt eksempel på hvordan man skriver god kommersiell metalcore i 2022.

Skrevet av Fredrik Schjerve

66Crusher – «Distrust»

66Crusher fra Vestlandet er en, for meg, ukjent entitet som har gitt ut skiver i skjæringspunktet mellom thrash og progressiv metall siden det tidlige 2000-tall. Ærlig talt forventet jeg ullen groove-metall da jeg trykket play på deres nyeste singel – dette på grunn av assosiasjonene både logo og band-navn gir meg – men i stedet fikk jeg mørk og stemningsfull, for ikke å si bunnsolid progmetall. En gledelig overraskelse etter alle målestokker!

«Distrust» er den første singelen fra den kommende fjerdeskiva deres ‘Limbo’, som slippes i februar 2023. «Distrust» er en alvorstynget ode til feil-informasjonens tidsalder, levert via mørk, tung prog som åler seg opp mot norske grupper som Terra Odium og Communic. Bandet har likevel noen karakteristikker som skiller dem fra de nevnte gruppene, og som markerer dem som en gruppe som har noe eget å komme med i den norske progmetall-floraen. Bandets musikk har kanskje spesielt en nøktern og uflashy tilnærming til prog som kan sammenliknes med In the Woods… sitt nyere materiale, men som er langt mindre ekstremmetallisk. Vokalist Jarle Olsvoll har dog det samme melodiske instinktet som Bernt Fjellestad fra det nevnte band, og sangerens klare røst fungerer mer eller mindre som navigasjonsstjerne for lytteren gjennom låtas 8 minutter.

«Distrust» er et profesjonelt, vel-produsert og effektivt første innblikk i materialet på den kommende skiva til 66Crusher. Jeg er ikke overbevist om at låta rettferdiggjør sin lange spilletid med nok minneverdige musikalske hendelser, men dette kan man ikke være sikker på før man har hørt låta i kontekst av resten av plata. «Distrust» er uansett en gledelig overraskelse for en kar som ikke kjenner bandet fra før, og jeg kjenner jeg gleder meg til å bli bedre kjent med bandets progmetalliske univers på ‘Limbo’ i Februar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jaggu – «Earth Murder»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Power-trioen Jaggu fra Oslo har nettopp annonsert at andreskiva ‘Rites of the Damned’ kommer i januar, og i den anledning har de sluppet den illsinte og apokalyptiske bangeren «Earth Murder». På «Earth Murder» finner vi lite av den Mastodon-aktige psykedeliske stoneren som preget singelen deres «The Pit» fra 2020, men i stedet har vi fått servert en Rongeur-aktig eksplosjon av hardcore-farget stoner/sludge som virkelig har blod på tann.

Det fuzzy riffet som åpner showet levner ingen tvil om at dette er Jaggu i angrepsmodus, heller enn deres psilocybin-påvirkede, psykedeliske selv. Tekstens miljøbevisste vinkling støttes opp av hardtslående og fengende dommedagsrock; og spesielt refrenget er en effekt kruttsalve av hardcore-aktig, bebreidende gjengvokal. I mine øyne er «Earth Murder» en langt skarpere komposisjon enn forgjengeren «The Pit» , selv om jeg nesten skulle ønske de kapitaliserte på den drivende energien enda mer ved å redusere låtlengden til en kort, 2/3-minutters sprint. Dette er uansett jævlig bra saker, og jeg håper vi finner et par kraftpakker til av samme art på ‘Rites of the Damned’ i januar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrvandrer – «Morgendag (feat. Roman of Bizarrekult)»

Om bare ti dager slipper post-black metal-prosjektet Myrvandrer sin andreplate ‘Salt’. I anledning opptakten til da har vi nå fått høre på et kortere og mer direkte spor fra plata enn låta «Kunsten Å Forsvinne», som ble sluppet for noen uker siden. Denne heter «Morgendag», og her har Myrvandrer fått med seg Roman, som ellers er kjent for å stå bak prosjektet Bizarrekult.

«Morgendag» er en nokså hardtslående og fengende affære, og er interessant i det at et nærmest alt-metal-aktig hovedtema går i en ganske naturlig forening med både Romans og Myrvandrers svartmetallske skrikevokal. Intet mindre enn et drivende chugge-riff får videre fylle versene. Jeg har nok mer sansen for de mer atmosfæriske sidene til Myrvandrer, men der jeg også tillater meg til å tro at vi får nok av det på den kommende plata, kan nok «Morgendag» ses på som et velkomment friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange

Ritual Death – «Vermin»

«Vermin» er andre singel fra Ritual Deaths kommende selvtitulerte debutplate, der mye tyder på at vi skal få servert harde, kompromissløse og korte doser av brutal, svertet death metal. «Vermin» varer ikke lengerer enn to og et halvt minutt, og introduseres med iskalde og metalliske gitarakkorder som gir flest assossiasjoner til industriell metall.

Over en trommebeat som nesten er fornærmende enkel sprer gitarene vingene ut slik at flotte, svartmetallske akkorder får fylle versene, og Ritual Death ruller deretter ut et knusende og tungt refreng som også blir låtas finale der det tynes til låtas ende. Mer enn et kort, knalltøft varsku om brutaliteten på plata blir det dermed kanskje ikke, men sammen med låta «Lunae» pirrer «Vermin» interessen sterkt for det som kommer i desember fra Ritual Death.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Kampfar – Til Klovers Takt

‘Til Klovers Takt’ er Kampfars niende album, og kommer ut nesten tretti år etter at Per-Joar «Dolk» Spydevold startet opp dette bandet på egen hånd i Fredrikstad. Albumet beskrives av bandet selv som en slags kulminasjon av alt de har gjort tidligere, og kan nok i så måte kanskje også beskrives som en demonstrasjon av tilstanden og potensialet til den typen svartmetall Kampfar har rullet ut i litt ulike former i løpet av sitt virke. Om bandet så ikke er blant de umiddelbart mest profilerte svartmetallbandene fra Norge, har det like fullt spilt en viktig rolle i utviklingen av den hedenske og folkemusikkinspirerte svartmetallen som band som Helheim og Taake også er blitt kjent for å raffinere og spre utover Norges grenser. På ‘Til Klovers Takt’ fornyes riktignok ikke dette uttrykket Kampfar har arbeidet rundt; snarere finslipes det til en voldsom og høyst imponerende oppvisning det oser selvsikkerhet og ambisjoner av.

Presentasjonen og produksjonen som dette albumet er pakket inn i levner i alle fall ingen tvil om dette. Med en tematikk i bunn som tar inspirasjon fra folketradisjoner og naturen i Hemsedal og Hallingdal, lar Kampfar det både dunkle og fargesprakende Bürkel-maleriet «Village fire at night» levere et effektivt visuelt inntrykk på coveret, og allerede fra første stund gir bandet full gass når det gjelder å demonstrere platas storslåtte lyduttrykk. Etter noen få takters rolig gitarspill, velter nemlig verset i «Lausdans under stjernene» ut av høytalerne med voldsom kraft, og det gir et dekkende bilde av samspillet mellom storslagenhet, klarhet og råskap i denne platas produksjon. På ‘Til Klovers Takt’ har Kampfar tatt kontroll over de ulike leddene i produksjonen selv, og alt tyder på at det har gitt et strålende resultat.

Det er i alle fall en viktig komponent i noe av det jeg synes Kampfar får til aller best på ‘Til Klovers Takt’. De seks låtene på denne plata føles nemlig som rene virvelvinder der låtstrukturene og komposisjonene stadig får store mengder drahjelp av kaotisk atmosfære. Kampfar evner å sette låtene sine i et nærmest overveldende høyspenn nesten kontinuerlig, og det samtidig som at de 5-8 minutter lange komposisjonene føles velkalkulerte og balanserte. Det i seg selv gjør denne plata til en aldri så liten svartmetallprestasjon, og tilføyer et atmosfærisk element som fremstår både effektivt og beundringsverdig i at det er så vanskelig å mestre.

Kampfar løser også dette på mange måter. ‘Til Klovers Takt’ er kanskje i aller størst grad en oppvisning i glødende mid-tempo-metall, men bandet gjør også bruk av kompromissløse blast-beat-utblåsninger der gitarene gjerne supplerer med melodisk håndverk av høy rang. Variasjonen i vokalsegmentet er også prisverdig, der blant annet mørk, spoken word-aktig clean-vokal supplerer Dolks skrikevokal – noe den gjør på utsøkt vis for eksempel i den voldsomme crescendoen i begynnelsen av kruttønna «Flammen fra Nord».

Platas største høydepunkt er kanskje likevel låta «Urkraft», der en hardtslående, krigersk groove sparker i gang en mektig komposisjon som ender i et enormt, allsangvennlig klimaks. De folketonale elementene som særlig kommer ut av skallet sitt i «Rekviem» imponerer også stort, og på avslutningen «Dødens aperitiff» drar bandet lytteren omhyggelig gjennom tålmodige grooves og roligere mellompartier før de lar musikken eksplodere i en helt nydelig avslutning som virkelig presser ut det siste som må være av energi i denne kraftpakka av en plate.

Det er lite negativt å si om ‘Til Klovers Takt’, og det handler rett og slett om at dette er et av årets virkelig beste norske metallplater. Om den ikke står for mange nyvinninger i Kampfars sjangerlandskap, høres bandet her utvilsomt ut som den beste utgaven av seg selv, og plata blir sånn sett en verdig stadfestelse av nesten tre tiårs beundringsverdig virke. Nå må du gå og lytte på den.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Vorbid – ‘A Swan by the Edge of Mandala’

Det har vært nok av grunner til å se fram til Vorbids andreplate ‘A Swan by the Edge of Mandala’. Debutplata ‘Mind’ fikk i 2018 strålende mottakelse, singlene i opptakten til plateslippet har vært knallsterke, og det er i det hele tatt snakk om et band som har et sterkt utgangspunkt når det gjelder både musikerprestasjoner og stilistisk innretning. Vorbid er et band fra Arendal som glaserer en interessant blanding av ekstremmetall, thrash metal og progressiv metall med høy teknisk presisjon og finesse. Alt sammen går inn i en pakke som gjør ‘A Swan by the Edge of Mandala’ til en andreplate som består med glans – da i form av å være av de desidert sterkeste norske metallskivene så langt i år.

Personlig minner Vorbid meg kanskje aller mest om bandet Vektor, som i midten av forrige tiår gjorde seg bemerket i metal-verdenen med sin frenetiske, progressive thrash metal som var sterkt krydret med besk skrikevokal. En slik beskrivelse fanger også opp mye av hva Vorbid koker opp på ‘A Swan by the Edge of Mandala’. Men samtidig er referansene til både gammel progrock og mer moderne progmetall mye tydeligere, og Michael Briggs’ skrikevokal suppleres stadig med Daniel Emanuelsens klare, rene røst. Assossiasjonene til Dream Theaters musikk er det nok flest av i løpet av platas gang, og fans av materialet til bandet The Ocean kan nok også glede seg over at mange av stemningene i låtene, så vel som Emanuelsens vokal, minner mye om det man finner der. Ellers ligger et tydelig ekstremmetallpreg over hele produksjonen.

Det starter imidlertid med Opethske solskinnsakkorder i den eminente åpningen «Ecotone», der Vorbid videre ikke nøler med å by på hyppige taktskifter, aggressive fraser og et høyt detaljnivå i musikerprestasjonene – og ikke minst en virkelig John Petrucci-aktig gitarsolo. Spesielt mye roligere blir det ikke på neste innslag, «Union», som kanskje er min personlige favoritt på skiva. Her ligger en kruttsterk akkordrekke i sentrum for komposisjonen, og et stemningsfullt, åpent refrengtema gir låta en herlig finish.

Noe mer dynamikk introduseres i den påfølgende giganten «Ex Ante», der bandet tar seg tid til å bygge omhyggelig opp med clean-gitarer og ren vokal til sitt vante, kaotiske element før låta kjøles skikkelig ned på slutten. Heretter går det stort sett unna resten av platas gang; vi får blant annet servert et råkult samspill mellom de to vokalistene i «By the Edge of Mandala», noen vidunderlige riff i «Paradigm» og en stor, positiv overraskelse i den tre minutter lange instrumentalen «Swansong». Om den så får litt drahjelp av sin korte spilletid, er denne låta en av platas mest fokuserte og umiddelbart underholdende innslag, og minner meg sånn sett litt om de korte, kruttsterke kapitlene i Dream Theaters ‘Metropolis Part II: Scenes from a Memory’.

Den fungerer også i praksis som en slags intro for den hektiske seksminutteren «Derealization», som blander lynrask aggresjonsprog med et nydelig, melankolsk refrengtema. Dette er det siste som skjer før giganten «Self» runder av ‘A Swan by the Edge of Mandala’, der vi blant annet får servert en velfungerende og intens dialog mellom saksofon og ledegitar før et storslått klimaks inntreffer – og sender lytteren rett tilbake til temaet som åpnet plata i utgangspunktet. Finurlig!

Det er ikke mye negativt å si om ‘A Swan by the Edge of Mandala’. De ganske utrettelige, lyse og progga gitargalloppene som nesten er å finne i enhver krok av plata blir imidlertid ganske mange, og kan nok gjøre at musikken til tider føles nokså gjentakende på tross av sin skiftende natur. Det er også en av tingene som nok gjør at denne plata er en litt krevende lytteropplevelse som nok må høres på flere ganger for å gi et skikkelig godt utbytte. Men i det ligger det også et bud om Vorbids svært detaljerte, beundringsverdige og gjennomførte tilnærming til musikken sin på denne plata. ‘A Swan by the Edge of Mandala’ er et sant årshøydepunkt, og anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kampfar – «Rekviem»

Med slippet av «Rekviem» blir det tydelig at Kampfar har begått et lite promoterings-stunt i forkant av sin nye utgivelse ‘Til Klovers Takt’. Låta er nemlig den femte av platas seks til å se dagens lys, hvilket kun etterlater én enslig låt til den offisielle slippdatoen i begynnelsen av november. Det at låtene har blitt sluppet i kronologisk rekkefølge i forhold til deres plassering på skiva er et flott detalj, og det har vært interessant å oppleve hvordan ‘Til Klovers Takt’ har vokst fra et enslig kapittel til en snart fullverdig saga siden februar.

Og Kampfars musikk brenner selvfølgelig med den samme intense, virvlende heten på «Rekviem» som på tidligere singler. Bandets insignia er umiddelbart gjenkjennelig i de tordnende trommene og de flakkende gitarstemmene som åpner låta, ettersom det har blitt ettertrykkelig innprentet i den norske svartmetall-beretninger i årene etter bandets oppstart 1995. Den tredelte strukturen går fra en eksplosive åpning over i en midtseksjon preget av ritualistisk hengivenhet og stampende backbeats, før et kammermusikalsk utsving leder oss opp på den vindsvøpte, ruvende tinden som setter punktum ved låta. Til slutt skal det nevnes at vokalist «Dolk» har utviklet seg til å bli en av norsk svartmetalls mest karismatiske frontmenn, og mannen anvender sitt fulle register i det som er en svært dramatisk opptreden på «Rekviem». På dette tidspunktet kan vi trygt erklære at ‘Til Klovers Takt’ er en av årets viktigere norske utgivelser, men vi gleder oss likevel umåtelig til sagaens konklusjon ved månedsskiftet. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Once Awake – «Sculpture»

Once Awakes nye singel er et bunnsolid stykke melo-death/groove-metall som for alvor burde sette bandet på kartet her til lands. Fra åpningens pulserende synther og det tårnende riffet som følger er det ingen tvil om hva slags epoke innenfor melodisk dødsmetall som er den store driveren i bandets musikk, nemlig den kommersielle storhetstiden til svenske band som In Flames og Soilwork. «Sculpture» er en velskrevet og uhyre punchy sak, og kommer innpakket i en glattpolert og kraftig miks som burde kunne gjøre bandets musikk tilgjengelig for et større, internasjonalt publikum. Singelen mangler kanskje det helt store og fengende refrenget til å virkelig kapitalisere på sine ambisjoner, men den levner liten tvil om at Once Awake er noe annet enn en dødskompetent og kreativt drevet kraft innenfor melodisk dødsmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Abyssic – Mirror of Sorrow

En storstilt og mektig norsk metallproduksjon venter i slutten av oktober når Abyssic, et band med en rekke tungvektere innenfor den norske metallscenen, lanserer sin tredje fullengder ‘Brought Forth in Inquity’. Nå har vi fått en smakebit fra plata: Låta «Mirror of Sorrow». Her får bandets storslåtte, symfoniske og bombastiske death/doom fritt spillerom.

«Mirror of Sorrow» låter dundrende, ondskapsfullt og klart, og bør kunne falle i smak for enhver som har sansen for seig, tung og atmosfærisk dommedagsmetall. Temaene Abyssic ruller ut er også potente og storslåtte, og etterlater ingen tvil om kvintettens profesjonalitet. Jeg har mindre sansen for enkelte elementer i produksjonen og låtstrukturen, der særlig synthen kan virke litt forstyrrende i miksen og låta i litt for stor grad blir en retningsløs pendelsvingning mellom svære, tunge partier og rolige pusterom med pianospill. «Mirror of Sorrow» er imidlertid med sine seks minutter det korteste innslaget på den kommende fullengderen, så det gjenstår å se om det strukturmessige slår meg som mer meningsfullt på resten av plata.

Skrevet av Alexander Lange

Astrosaur – «Black Hole Earth»

Låta «Black Hole Earth» er det første tilfellet av ny musikk fra Astrosaur etter slippet av plata ‘Obscuroscope’ i 2019. Astrosaur er et instrumentalt, progressivt rock- og metallband som skiller seg ut gjennom sitt innslipp av elementer fra stoner rock og post-metal, noe som kommer klart til uttrykk i den åtte minutter lange «Black Hole Earth».

Det er særlig musikerprestasjonene og den behagelige produksjonen som imponerer her, og det serveres både feite, fine akkorder, klar og grovkornet bass og blendende leads. Innledningsvis byr Astrosaur på fartsfylte temaer og vekslinger som sender assosiasjoner til fjorårets Addiktio-plate, før de deretter byr på en flott og ganske lang oppbygning som tilfører en heldig dynamikk etter en litt vel omskiftende begynnelse. Låta lander deretter fint i dens energiske hovedtema, og etablerer seg sånn sett som en solid prestasjon i påvente av fullengderen ‘Portals’ som lanseres 18. november.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – My Child

Det som må være et av Norges aller mest aktive metallprosjekter utenfor den beryktede svartmetallfloaren på Bandcamp, bandet Dark Delirium, har sluppet singelen «My Child». Her har bandet fått drahjelp i form av en gitarsolo fra gitaristen i bandet Sublime Eyes, og leverer en dramatisk og bombastisk låt som legger seg i bandets etter hvert velkjente skjæringspunkt mellom metalcore og melodisk death metal. Symfoniske elementer er nok imidlertid skjøvet enda mer i forgrunnen enn tidligere.

«My Child» er et av flere kvalitetsmessige fremskritt Dark Delirium har gjort siden debutplata ‘Suplhur’ som kom ut i fjor. Låta er på ingen måte en spesielt innovativ prestasjon innenfor sjangerlandskapet bandet beveger seg i, men byr på noen sterke melodier, tunge riff og noen litt overraskende og frenetiske gitarleads i sluttpartiet. I tillegg sørger den tydelige hardcore-vokalen for en aldri så liten og meningsfull undersjangerkrysning.

Skrevet av Alexander Lange

Impugner – «Ostracized Vitality»

Ute nå via Caligari Records/ Sentient Ruin Laboratories

Med medlemmer fra band som Diskord, Deathhammer og Desolation Realm i rekkene burde Impugner umiddelbart aktivere en Pavlovsk sleve-reaksjon blant fans av den norske ekstrem-undergrunnen. De har i alle fall hatt den effekten på enkelte betydningsfulle sirkler, ettersom demoen deres fra 2021, ‘Advent of the Wretched’, nå har blitt plukket opp av venerable Caligari Records og Sentient Ruin Laboratories for gjenutgivelse. I den anledning har demoen fått en forhøyet status som mini-LP, og alt virker duket for Impugners grufulle entré som norske ambassadører på den internasjonale OSDM-scenen.

«Ostracized Vitality» er en ondskapsfullt sydende liten sak som veksler mellom byksende, punkpreget dødsmetall, og seig, Autopsy-beslektet kravling. Produksjonsverdier hentet ut fra dødsmetallens garasje-variant gjør at musikken aktiverer mange av sentrene i hjernen som er viet til identifiseringen av vaskeekte og skruppelløs dødsmetall, selv om jeg må vente til jeg har hørt hele skiva før jeg kan avgi min dom på dette aspektet ved Impugners musikk. For øyeblikket virker nemlig den hemningsløse vokalen til Bjørn Hagen litt øredøvende, hvilket distraherer fra det utsøkte gitararbeidet til «Bowel Ripper» og «DMH» – som på sin side låter litt flisete og lavmælt. «Ostracized Vitality» er uansett en eksentrisk eksplosjon av en dødsmetall-låt som ville satt 80- og 90-tallets tapetrading-miljø i lys lue.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Dette innlegget inneholder våre favoritter fra de to foregående ukene.

Simen Jakobsen Harstad – ‘Stallo’

Simen Jakobsen Harstad er tross sin unge alder virkelig i ferd med å bli et kjent navn i norske rock- og metallkretser. Harstad er fra før av kjent som den ene halvdelen av den eminente stoner/doom-duoen Golden Core, og nå er han altså aktuell med sitt aller første soloalbum: ‘Stallo’. Behovet for et prosjekt utenom Golden Core kan nok sies å være tydelig ut fra det man hører gjennom hele denne skiva. Selv om lytteren får servert en og annen feit akkord og grovkornet gitarlyd, byr Harstad her opp til en annen dans enn den Golden Core har stått for. Musikken kan nok enklest plasseres innenfor landskapet av instrumental og progressiv rock og metall, der Harstad ikke er redd for også å prøve seg på stilistiske grep som ligger utenfor dette.

Med det får man på ‘Stallo’ smaken på en eventyrlyst og kreativitet som imponerer, særlig med tanke på at Harstad har komponert alt sammen og spilt nesten alt selv, bare med noen få bidrag fra andre utøvere. De mest metalliske innslagene kommer i platas første halvdel, der åpningen «Los» lar gitarakkorder legge fine teksturer over en småguffen loop, før skeive taktarter og friske arpeggioer setter opp farten på «Tribus». Platas tittellåt følger deretter opp i form av en nesten ti minutter lang prog-odyssé, der Harstad utviser en svært god kontroll på struktur og oppbygning. Den minner meg mye om mye av det nyere materialet til Opeth, og det beskriver nok også den stilistiske grunnstammen på ‘Stallo’.

Gitarklimpringen på «Columna Vertebralis» og den flotte, lille crescendoen «Aln» baner etter hvert vei for platas andre kjempe: «Nattens Vokter». Her komplementeres lavmælte clean-gitarer fint av solskinnsakkorder og en lekker solo i oppbygningen til platas kanskje aller flotteste klimaks – på tross av at låta muligens er en smule for omskiftende til å føles like konsistent som tittellåta.

Etter dette tar ‘Stallo’ en aldri så liten vending, og drar lytteren i et mer ambient-befengt, dunkelt og stemningsfullt hjørne. «Han Vandrer» og «Fata Morgana» er elektroniske ambient-stykker som gir meg assossiasjoner til småklipp fra post-rock-kjempene Godspeed You! Black Emperor og This Will Destroy Yous underlige og mørke annerledesalbum ‘Tunnel Blanket’. Men det virkelige høydepunktet i dette sisteleddet av ‘Stallo’ kommer nok helt til slutt, da i form av den melankolske balladen «Første Snø». Her skyver Harstad egen gitarklimpring og gjestemusikere på piano og saksofon frem i lyset i nesten seks minutter, noe som resulterer i en sann vidunderlighet og platas kanskje mest stemningsfulle innslag.

Noe som imponerer meg spesielt mye med ‘Stallo’ er hvordan Harstad klarer å formidle stemninger og inspirasjon såpass effektivt uten låttekster. Når jeg leser at inspirasjon hentes fra skogturer rundt Ammerud i Oslo, er det mye som stemmer når jeg samtidig lytter på musikken og tenker på egne skogturer i hverdagsskumringen rundt hovedstadens drabantbyer. Om jeg så får mye drahjelp fra egne personlige erfaringer, står ikke det i veien for at jeg trygt kan konstatere at ‘Stallo’ er en rik og flott opplevelse. Det er en plate som kanskje spriker litt vel mye stilistisk, men det gjør det også til en interessant debutplate, og noe som pirrer interessen for flere ablegøyer fra Harstads soloprosjekt. ‘Stallo’ oser nemlig av talent og anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Nordjevel – ‘Gnavhòl’

Få plater klarer å formidle et førsteinntrykk som det Nordjevels ‘Gnavhól’ gjør når åpningslåta «I Djevelens Skygge» når 50-sekundersmerket. Det første verset åpner portene til Helvete via en helt urimelig voldsom blast-beat, krystallklare, svære og iskalde moll-arpeggioer og gneldrende, høylytt vokal. Representativt for resten av denne platas materiale er det også. ‘Gnavhòl’ er noe av den mest flerrende, frenetiske og hurtige norske svartmetallen som er sluppet i år, og byr på en kompromissløshet og kaosfølelse som stadig nærmer seg overtenning.

Nordjevel har de siste årene sakte, men sikkert bygget seg opp et solid rykte som svartmetallband. Etter at andreplata ‘Necrogenesis’ sørget for et aldri så lite gjennombrudd i 2019, kom bandets første utgivelse på Indie Recordings i form EP’en ‘Fenriir’ i fjor, som vi i Metallurgi belønnet med en femteplass på fjorårets liste over beste EP’er. ‘Gnavhòl’ befester bandets egenart innenfor scenen, der svartmetallens uhyggelige og ondskapsfulle atmosfærer pares med et årvåkent øye for tekniske detaljer. Dette albumet minner mye om en del av materialet til band som Mayhem og Gorgoroth, men sender i større grad oppmerksomheten mot krevende og tekniske musikerprestasjoner som gir svært lite pusterom for lytteren.

Nordjevel klarer imidlertid like fullt å sørge for god dynamikk. Mer ekspansive og strålende mid-tempo-partier dukker for eksempel opp i andrelåta «Of Rats and Men» og den påfølgende «Satans Manifest», og en virkelig tilfredsstillende groove kommer til live i tittellåtas andre halvdel. Det skaper god variasjon når låter som «Within the Eyes» og «Gnawing the Bones» viser Nordjevel fra sin beskeste side, der vokalist Doedsadmiral setter kronen på verket med sin helt ufyselige og klare røst.

Platas definitive høydepunkt for meg er låta «Spores of Gnosis», der et virkelig ondskapsfullt hovedriff og refreng får drahjelp av en illsint, stratosfærisk melodi som utvikler seg til en storslått gitarsolo på slutten av låta. Etter at «Gnawing the Bones» deretter sørger for en andpusten etappe mister imidlertid ‘Gnavhòl’ dampen litt, der den ti minutter lange og vesentlig tregere «Endritual» blir en i overkant langtekkelig affære, tross sterke temaer, før «Twisted Psychosis» avslutter ballet uten helt å tilføre noen nye høydepunkter. Det hindrer imidlertid ikke ‘Gnavhól’ fra å være et sant høydepunkt i seg selv for det norske svartmetallåret, og i det vesentligste er dette en vill, imponerende og bunnsolid lytteopplevelse som stadig slår meg i bakken med sin råskap.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blodhemn – «Fraa Djupet…»

Annonseringen av Blodhemns kommende skive ‘Sverger Hemn’ er svært gode nyheter for fans av melodisk men beinhard svartmetall. Skiva ‘Mot Ein Evig Ruin’ som ble utgitt i 2019 var en gnistrende og tuktende svartmetallutgivelse full av tumlende riff og rasende vokaler, og singelen «Fraa Djupet…» fra den nye skiva vitner om at dette er et utgangspunkt Blodhemn er fornøyde med å jobbe ut ifra. I denne omgang er dog produksjonen bedre tilpasset råskapen i bandets dystre melodikk, og låtmaterialet er sterkt nok til å gi følelsen av at bandet har hevet ambisjonsnivået enda et hakk siden deres siste utgivelse.

De maniske skrikene og det golde hovedtemaet som åpner showet levner ingen tvil om at vi har å gjøre med et Blodhemn i full angrepsmodus. Akkurat som med Nattverds ‘Vandring’ fra fjoråret er det ikke snakk om melodisk svartmetall av en konvensjonelt vakker sort, men av en sort som er vakker i sin råskap og brutalitet. Dette fremheves av et hovedtema i Sargeistsk stil som hever sitt dystre hode over vannflaten ved sentrale punkter over låtas spilletid. «Fraa Djupet…» er noe av den mest instinktivt fengslende musikken jeg har hørt fra Blodhemns hold, så forventningene er store til slippet av ‘Sverger Hemn’ i begynnelsen av Oktober.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Brotthogg – «When the Curtain Falls»

Brotthogg er en – for meg – ukjent enhet innenfor den norske undergrunnen som i all stillhet har gitt ut tre strålende utgivelser i skjæringspunktet mellom progressiv metall, svartmetall og melodisk dødsmetall. Bandets nye singel «When the Curtain Falls» er faktisk mitt første møte med bandet, og basert på innholdet i denne låta må det være en av de største overseelsene jeg har begått når det kommer til den norske scenen i senere tid. «When the Curtain Falls» er såpass velkomponert, teknisk presist og profesjonelt utført at bandets navn burde vært på langt flere lepper enn det som foreløpig er tilfellet.

Etter en dramatisk fade-in slippes lytteren rett ned i et sammensatt rytmisk og melodisk landskap som umiddelbart kunngjør Brotthogs erfaring som band. Det rifftunge uttrykket sender tankene i retning band som Emperor og Keep of Kalessin, band som injiserer sin svartmetalliske base med intens fremdrift og detaljerte storstrukturer. Man kan dog ikke slå seg til ro med så enkle sammenlikninger, ettersom Brotthogg mest av alt har hugget seg ut et eget hjørne i den massive steinrøysa som er norsk undergrunnsmetall. «When the Curtain Falls» er en av de mest rikholdige og spennende singlene jeg har hørt fra det norske metallmiljøet i 2022, selv om dette utsagnet bør balanseres av en innrømmelse om at denne formen for sjangerkryssende ekstremmetall er nøyaktig min kopp te. Anbefalt er den uansett!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vorbid – «Derealization»

Det kan virkelig være duket for et høydepunkt i det norske metallåret 2022 når arendalskvartetten Vorbid slipper sin andreplate ‘A Swan by the Edge of Mandala’ i oktober. Etter slippene av to imponerende singler fra plata tidligere i år, «By the Edge of Mandala» og «Paradigm», innevarsler også låta «Derealization» en leken og spennende raffinering av uttrykket til dette progressive ekstremmetallbandet. I denne omgang snakker vi Vorbid på sitt kanskje mest teknisk avanserte og omskiftende, der spilletiden på drøye seks minutter rommer et flust av taktarter, vendinger og stemningsskifter.

Det er kanskje Vorbids evne til å holde et slikt sprakende lerret enhetlig som er det mest imponerende i denne sammenhengen. I dette ligger også det faktum at materialet i seg selv også er råsterkt. Det åpner med en teknisk finesse lik den man finner i musikken til band som Obscura og Vektor, før The Ocean-aktige clean-vokalrefrenger, en groovy og mer tilbakelent bridge og flotte klimaks drar lytteren videre gjennom det skiftende lydlandskapet. Et helt særegent take på sjangeren forsvinner muligens i Vorbids lek med ulike inspirasjonskilder, men det spiller ingen stor rolle når denne leken fremstår såpass proff og spennende som den gjør på «Derealization».

Skrevet av Alexander Lange

Funeral Harvest – «Fire Sermon»

Funeral Harvests selvtitulerte EP fra 2020 var en av de første utgivelsene jeg omtalte som skribent hos den da ny-oppstartede bloggen Metallurgi. EP-en høstet lovord for sin mørkt dronende, ritualistiske svartmetall, og var en såpass skjellsettende opplevelse at tanken på en full-lengder hjemsøkte meg med jevne mellomrom gjennom året som var. Nå er endelig full-lengderen ‘Redemptio’ annonsert, men om singelen «Fire Sermon» er noen indikator så har vi med et ganske annet beist å gjøre i 2022 enn vi hadde på EP-en fra noen år tilbake.

Den bekmørke, okkulte atmosfæren som åpenbares i åpningsstrekket til «Fire Sermon» er forså vidt en side av bandet vi kjenner igjen fra ‘Funeral Harvest’. Fra dette Beyond Man-aktige utgangspunktet (passende nok, med tanke på at «Enstad» gjester på låta) kutter Funeral Harvest dog rett over i en piskende storm av svartmetall som er intens nok til å kunne sammenliknes med den pure faenskapen til band som Black Fucking Cancer. Skoldende gitarer deler rom med krigsmetalliske blastbeats, og den hemningsløse vokalen til «Nathas» skyver bandet stadig nærmere den fandenivoldske og flyktige sjangerbenevnelsen «Nidarosk svartmetall». Denne formen for brutal og fysisk avstraffende svartmetall kler Funeral Harvest helt utmerket, og sett i lys av skivas fantastiske platecover er det god grunn til å forvente store ting av slippet av ‘Redemptio’ i Oktober. Anbefales fans av Terratur Possessions og generelt mannevond undergrunns-metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tottal Tømming – «Om hundre år er allting brennt!!!«

Det er bare én uke til den definitivt Oslo-baserte grindcore-kaosenheten Tottal Tømming slipper ny plate, og for noen dager siden slapp bandet en Youtube-video prydet av bilder av brennende hus, schtøgg sangtekst og lyden av platas tittelspor. Denne grindcore-låta varer i hele fire minutter og innevarsler Tottal Tømming i kjent stil, der hemningsløs uhøytidelighet bankes sammen med skitten grindcore-musikk med kvalitetsstempel.

For dette er virkelig punksk, Napalm Death-aktig og kompromissløs musikk. Gitarene skifter nokså usystematisk mellom grom riffing og dissonante, skranglete arpeggio-nedganger, innimellom hviner de på Kerry Kingsk, og etter at frontfiguren Sigrid Vollgraven (Morten Müller) har raljert over dette i noen minutter får lytteren servert et dundrende tøft breakdown-riff før man plutselig etterlates i en sølepytt av en ustemt gitarmelodi. Det er som det skal være med Tottal Tømming, og vi gleder oss til femten låter til neste uke.

Skrevet av Alexander Lange

Phybia – «Ethos Unshared»

Phybia er det splitter nye, tilsynelatende instrumentale djent-prosjektet til gitaristen Christian Tjore fra Sande. Med unntak av noen svært meme-inspirerte lydsnutter på Soundcloud er «Ethos Unshared» den første ordentlige smakebiten vi har fått på prosjektets form for djent – en form som er tydelig inspirert av det mer melodiske materiale på skiver som Peripherys ‘II’ fra sjangerens oppstart tidlig på 2010-tallet.

Med andre ord er det snakk om melodisk og tilgjengelig instrumental-djent som ikke skyr unna et styggvakkert breakdown fra tid til annen. Produksjonen er klar og punchy uten å være smertelig overkomprimert, og dette støtter opp under gitarspill som er både dødstight, luftig og fengende. Det er definitivt plass til vokal i arrangementet, og låtformen også føles strukturert rundt en imaginær vokalstemme som i mitt eget hode alltid er fremført av Spencer Sotelo. Dette avslører kanskje et uttrykk som ligger temmelig tett opp mot Peripherys åndsverk, men dette balanseres av det faktum at denne typen djent er veldig dårlig representert i Norge. Det er alltid rom for velkomponert og kompetent djent-relatert musikk i mine spillelister, så jeg ser frem til hva enn Phybia koker i hop i tiden som kommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Storm – Invincible

Til tross for bloggens uttalte åpenhet og forkjærlighet for samtlige av metall-sjangerens mange uttrykksmessige fjes, skal jeg innrømme at mine egne fordommer stadig kommer på banen i møte med enkelte nye prosjekter. Metalcore-sjangeren har – i alle fall siden tenårene – hatt en mindre rolle enn de fleste andre undersjangre innenfor metall når det kommer til å forme min egen smak som lytter, mye grunnet at scenen virker å stille seg noe skeptisk til innovasjon på bekostning av kommersiell gjennomslagskraft. I senere år har jeg heldigvis blitt motbevist av den vitale bølgen av subtilt grensesprengende metalcore som pushes av band som Code Orange, Vein.fm og Knocked Loose, samt de (tidligere) sorte fårene i Bring Me the Horizon.

Sistnevnte har nok hatt betydelig påvirkning på ‘Invincible’, den imponerende debut-utgivelsen til Storm, aka Leo Davadi Sundli. «Supertalent» er et uttrykk som etter min mening ligger altfor lett tilgjengelig på tungespissen til musikkjournalister i både innland og utland, men i Storms tilfelle må jeg innrømme at bruken er temmelig passende – i alle fall om musikken på ‘Invincible’ hovedsakelig er skrevet og arrangert av vokalisten fremfor industrifolk i maskineriet til Indie Recordings. Om så han skulle ha fått betydelig drahjelp med låtskrivingsprosessen er det ingen grunn til å tvile på at kontrakten er noe annet enn velfortjent, ettersom vokalen på ‘Invincible’ holder en profesjonell standard som er temmelig uhørt med tanke på musikerens beskjedne alder.

Det at ‘Invincible’ gis ut av det største metallplateselskapet i Norge betyr at også produksjonen er av ypperste kvalitet hva gjelder kommersiell metalcore. Både ideer, tematikk og instrumentering er tydelig inspirert av band som Motionless in White og BMTH, band som kombinerer tunge, spretne riff med fengende melodier og elektroniske elementer. Til å være en debut-utgivelse er soundet allerede godt på plass, og selv om innovasjonen og egenarten foreløpig uteblir i Storms materiale er ikke dette noe man egentlig har rett i å forvente av et såpass ungt prosjekt. Det holder at uttrykket og låtskrivinga står på egne ben og danner grunnlag for videre utvikling, og det gjør de til de grader på ‘Invincible’.

Åpningssporet «Beautiful Pain» er intet mindre enn noe av den absolutt beste kommersielle metalcoren jeg har hørt fra norsk hold. Et åpningsriff hentet ut av BMTHs pandemi-EP går over i et punchy og kompakt, todelt vers, før refrenget setter sine sylskarpe klør i lytterens musikalske mine. Denne låta alene rettferdiggjør Storms signering til en industri-gigant som Indie Recordings, samt gir meg håp om at den norske metallscenen snart vil ha flere internasjonale kort å spille på enn de som tilhører undergrunnen og ekstremmetallen.

Ingen av de andre låtene på EP-en når «Beautiful Pain» til tåspissene, men det vil ikke si at de er noe annet enn bunnsolide. «Break Yourself» skjener inn i et mer rytmisk potent landskap, og tittelsporet gjør opp for sitt noe platte, festival-klare refreng med en strålende melodisk bro og et byksende, aggressivt riff. De noe uheldige synthene som åpner avslutningssporet «King» er en aldri så liten skamplett på EP-ens resyme, men nok en gang sørger et dødelig fengende refreng for å korrigere skipets kurs.

Det finnes selvfølgelig ting å plukke på ved ‘Invincible’: spesielt følger tekstene metalcorens sedvane til å formidle seriøs tematikk med oppbrukte platityder, og EP-ens visuelle utforming fremstår som noe uelegant Yungblud-tilbedelse. Dette er selvfølgelig feiltrinn man bør forvente av et ungt prosjekt som Storm, og jeg har stor tro på at disse – i tillegg til spørsmålene rundt bandets egenart – vil bli ordnet opp i etterhvert som Storm vokser inn i sitt eget skinn. Folk som får anafylaktisk sjokk av kommersiell metalcore vil selvfølgelig ikke la seg overbevise av ‘Invincible’, men for metalcore-agnostikere som meg selv er Storm et sterkt tillegg til den spede bølgen av ny, norsk metalcore ledet an av band som Fixation. Storm leverer en kruttsterk debut på EP-en ‘Invincible’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Kingdom«

Jommen er det ikke mye svartmetall igjen i Enslaved-maskineriet. Grutle Kjellsons umiskjennelige skrikevokal ligger som et anker i bandets svartmetallgrunn, men ellers bar både fullengderen ‘Utgard’ og fjorårets EP ‘Caravans to the Outer Worlds’ bud om bandets fullkomne transformasjon til et ganske rendyrket progressivt ekstremmetallband. Den nye singelen «Kingdom» sementerer nok en slik utvikling, da med Enslaveds stadige egenart i behold.

«Kingdom» er – i alle fall ikke så langt – betraktet som en del av noe større prosjekt, og omtales av bandets gitarist Ivar Bjørnson som en hyllest til både ideers slitestyrke, thrash metal, space rock og ambient-pionérer. I bunn og grunn er uansett «Kingdom» en solid og direkte Enslaved-låt, der luftig prog-riffing a la ‘Vertebrae’ og krautrock-tendensene som overrasket på låta «Urjotun» for to år siden er noe av det som får prege uttrykket mest. Og jo: Synth-bruken her er helt utsøkt, noe som veier litt opp for en småtam prestasjon i clean-vokal-registret.

Skrevet av Alexander Lange

Kampfar – «Flammen fra Nord«

Da jeg omtalte singelen «Lausdans under Stjernene» i februar hadde Kampfar enda ikke annonsert slippet av sin niende skive ‘Til Klovers Takt’. Nå er dog slippdatoen satt til 11. november, og hele to tredeler av skiva har blitt sluppet i form av singler. Basert på en hastig gjennomlytt av de andre låtene – i tillegg til mange og iherdige gjennomlyttinger av sistesingelen «Flammen fra Nord» – er det trygt å si at Kampfar foreløpig ikke befinner seg i noen kreativ bølgedal i sin lange karriere. Tvert i mot virker ‘Til Klovers Takt’ å være et produkt av en høyst vital og inspirert periode i bandets historie.

I likhet med Helheim er Kampfar mestre i å bruke svartmetall-sjangeren som et middel heller et mål i seg selv. Man får aldri følelsen av at Kampfar sitter og krysser av en liste med sjangertroper, men heller at svartmetallen fungerer som et utgangspunkt for bandets egne visjoner og musikalske påfunn. Musikken du finner på «Flammen fra Nord» og de andre singlene fra den kommende skiva er rikholdig, intens og innhyllende – alle karakteristikker som tyder på at ‘Til Klovers Takt’ kommer til å være en bemerkelsesverdig hendelse i det norske utgivelsesåret.

De massive akkordene som runger ut i dalstrøkene ved starten av «Flammen fra Nord» fungerer effektivt som en heving av sceneteppet. En enslig taler entrer scenen fra vingen for å deklamere sin illevarslende liturgi, før piskende svartmetall velter som uregjerlige flammer ut i salen. Dette åpningsstrekket er noe av den mest intense musikken Kampfar har produsert i sin fartstid, og bandet balanserer den ildnende heten med mer romslige og suggererende partier på utsøkt vis. Den folketonale, melodiske svartmetallen som entrer rundt 4 minutters-merket er selve prikken over i-en, et fordømmende klimaks kronet av vokalist Ask sine utøylede utrop mot oven. Kampfar har alltid vært et noe undervurdert band i den norske svartmetall-floraen, men om rettferdigheten fortsatt har en rolle å spille i det moderne musikklandskapet burde dette endre seg med slippet av ‘Til Klovers Takt’. For de allerede innvidde er det i alle fall liten grunn til å forvente noe annet enn en essensiell plateopplevelse når Kampfar lanserer sin nye skive i november.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nordjevel – «Of Rats and Men«

Parallelt med Metallurgis dvale har tungvekterne i svartmetallbandet Nordjevel sluppet hele fire låter fra sin kommende fullengder ‘Gnavhól’. Siste singel i rekka, «Of Rats and Men», som kom sist fredag, bærer i likhet med det meste i de andre singlene bud om en plate der Nordjevel ønsker å skvise ut det mest flerrende, tekniske og hurtige de klarer innenfor svartmetallens rammer. I smeltedigelen finner vi som regel raske, intrikate og aggressive virvelvinder av gitarspill, besk og insisterende vokal og utrettelige trommegallopper. En forsmak fikk vi for så vidt allerede i fjor, da låta «Gnawing the Bones», som var på EP’en ‘Fenriir’ og som også kommer på Gnavhól’, sendte assossiasjoner til de mest frenetiske øyeblikkene i musikken til band som 1349 og Mayhem.

«Of Rats and Men» demonstrerer riktignok også Nordjevels evne til å føye inn dynamikk og flott pacing over litt lengre låtstrukturer. Denne låtas introduksjon er omtrent så aggressiv og frenetisk som man får det, men den beveger seg like fullt inn i åpnere, mektigere og mer mid-tempo-befengte partier. Låta kulminerer i et tungt, svært refreng som må kunne sies å være høydepunktet, og refrengriffet geleider lytteren ut av voldsomhetene med stor suksess. Ut fra både «Of Rats and Men» og mye annet Nordjevel har sluppet de siste månedene kan man trygt si at mye er lagt til rette for en sterk svartmetallutgivelse når ‘Gnavhól’ lander 23. september.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – «Forever and Beyond»

En av (de utallige) tingene som har vært kjipt med å sette bloggen på pause et halvt år, er å måtte droppe tråden på den stadige utrullingen av Morten Velands nyeste prosjekt under Mortemia-banneret. Jeg kan bare tenke meg til hvor mange uimotståelige refrenger og massive arena-riff jeg har gått glipp av i løpet av de siste seks månedene, men jeg kan også glede meg over at pausen har transportert meg stadig nærmere prosjektets fullendelse. Det skal bli spennende å endelig få skrive om en skive som jeg begynte å stifte bekjentskap med for et helt år siden, samt å se hvordan låtene spiller på hverandre når de settes i kontekst.

Men før den tid må vi kaste et blikk på den nyeste singelen «Forever and Beyond». Som de fleste andre låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er «Forever and Beyond» en enkel sak bygd på velkjente styrker fra Velands låtskriver-arsenal. Sagende rave-synther deler plass med massive gitarer og eventyrlige synth-arpeggioer, og refrenget krones som alltid av et dødsfengende gjestebidrag; denne gangen fra Linda Toni Grahn fra Anima Veil og tidligere Follow the Cipher. Til tross for at låtas bro ikke er blant de sterkeste, er det ingen tvil om at «Forever and Beyond» føyer seg inn som nok en hit i resymeet til den veritable låtfabrikken Morten Veland, og det er ikke til å legge skjul på at jeg sitrer av forventning på å få høre det siste kapittelet i Mortemias pandemi-saga.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Besatt – «Machete»

Den svartmetall-berørte horrorpunk-duoen Besatt har på sine utgivelser fra det siste året demonstrert et sound som søker å kombinere sære avantgardismer med relativt streite punk-forløp. På deres nyeste singel «Machete» er dette fortsatt en line som Besatt balanserer på – den store forskjellen fra tidligere er at skrittene deres nå virker langt mer selvsikre.

Det byksende og D-beat-inspirerte verset som åpner ballet er et eksempel på hvor instinktivt fengende musikken til Besatt er på sitt enkleste. Den glefsende, førstebølge-aktige vokalen skaper forbindelser til horrorpunken via sin blodige skrekkfiksjon, og selv om den neppe er det sterkeste leddet rent musikalsk er vokalen likevel en viktig bit av Besatts uttrykksmessige puslespill. Åpningen er dog det straighteste strekket vi finner på «Machete», og resten av låta skjener gjennom en yrende lydjungel befolket av elementer som tamburin-pyntet doomrock, Virus-aktige gitar-abstraksjoner og synkoperte gitarhugg som lydmaler låtens tittel på effektivt vis.

For min del er det hovedsakelig vokalen som hindrer meg i å omfavne musikken til Besatt uten reservasjoner. Det kan hende at det ikke er mer som skal til enn en subtil endring i produksjonsvalg – som f.eks en mer diffus romklang eller økt distortion – men sånn som den står per i dag tilfører den ikke så mye musikalsk sett, om så den har en viktig narrativ funksjon. Dette hindrer meg dog ikke i å sette pris på den avmålte galskapen som Besatt leverer på «Machete», en fengende og interessant liten klump med Agdersk horrorpunk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Nordjevel – Within the Eyes

Etter å ha sluppet et av fjorårets beste norske metall-EP’er, ‘Fenriir’ viser det erfarne svartmetallmannskapet i Nordjevel at de fortsatt har mye krutt på lager med singelen «Within the Eyes». Denne låta føyer seg inn i rekka av Nordjevel-låter som blander svartmetallens intensitet med mange av de tekniske finurlighetene man finner særlig i moderne dødsmetall, ikke helt ulikt det man kanskje har vært borti mens man har hørt på band som 1349.

Resultatet er en frenetisk, fryktinngytende cocktail av en låt. Hovedtemaet sørger for en utålmodig og hektisk start, og derfra drar Nordjevel lytteren gjennom både groovy mid-tempo-partier og illsinte svartmetalldeler. Det er særlig de sistnevnte som faller i smak hos meg når de åpner lydbildet ca. midt i og på slutten av låta, men det er riktignok i forlengelse av at Nordjevel også klarer å balansere de ulike elementene man er innom i helheten på en gjennomført måte. På tross av at låta med sine ganske distinkte deler kan føles litt fragmentert, er «Within the Eyes» dermed en låt jeg trygt kan anbefale for alle som har sansen for virkelig heseblesende ekstremmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Slagmaur – Ritual Dogs

Det trønderske svartmetallbandet Slagmaur har sluppet ny musikk for første gang på tre år, men har da også sluppet en låt som uttrykks- og produksjonsmessig ligger tett opp mot singelen «Wildkatze» fra 2019. «Ritual Dogs» fremstår i og for seg også som en vaskeekte Slagmaur-låt der norske svartmetalltradisjoner følges til punkt og prikke på dette bandets særegne måte. I denne låta brukes for eksempel iskalde moll-akkorder og -arpeggioer for det de er verdt og med stort hell, noe som gir låta en flott atmosfære kombinert med at særlig hovedtemaet er ganske så fengende. Særlig avslutningspartiet der rytmikken blir litt løsere i formen og gitarmelodiene blir lenger er skikkelig fett.

Det mer spesielle ved låta ligger i Slagmaurs veletablerte tendens til å bruke utrolig fuzzete gitarer som nesten sender assosiasjoner til hybridene mellom svartmetall og shoegaze. Dette kan nok sies å bli hakket for dominerende i produksjonen, men det tilfører like fullt en egenart, og gir en litt distinkt farge på et stykke svartmetall som i all sin prakt egentlig er ganske typisk.

Skrevet av Alexander Lange

Haunted by Silhouettes – «Flock»

Trondheims-bandet Haunted by Silhouettes girer opp til utgivelsen av sin nyeste EP ‘No Man Isle’ med den hardtslående singelen «Flock». Som tittelen tilsier omhandler låta de utallige, meningsresirkulerende saueflokkene som for øyeblikket legger beslag på det kollektive debattforumet, samtidig som bandet oppfordrer samtlige lyttere til selv-refleksjon i det som er en trøblete og vanskelig tidsalder.

«Flock» er reist på mørk og teknisk riffing i skjæringspunktet mellom melo-death og Parkway Drivesk metalcore, frontet av en kar (Mathias Jamtli Rye fra Blodtørst) som låter som en nær slektning av Randy Blythe. Dette passer for så vidt godt – låtas sosio-politiske brodd tatt i betraktning – selv om det skal sies at Haunted by Silhouettes leverer kritikken sin på langt mindre direkte og konfronterende vis enn sin amerikanske motpart. Det som selger låta for mitt eget vedkommende er det storskalerte og Insomnium-aktige refrenget, samt den tekstlige oppfordringen til selvransakelse fremfor å legge ansvaret over på omgivelsene for alt som måtte skjære seg i det større bildet. Omtenksomme som de er gir bandet oss et øyeblikks ro til å utøve denne selvrefleksjonen ved låtas slutt – en ro som dog akkompagneres av foruroligende, apokalyptiske drønn i det fjerne. Haunted by Silhouettes iakttar verden gjennom en vidvinklet linse på sin nye singel «Flock».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fjøsnisse – «Den Forlatte Kirke»

Mørk og mytisk nasjonalromantikk fortsetter å være toneangivende på den nyeste singelen til det norske enmanns-svartmetallbandet Fjøsnisse. Der den forrige singelen «Midnattstime» var en ode til den grublende nattevandrer, er «Den Forlatte Kirke» en stemningsfull beskrivelse av et svunnet, lokalt knutepunkt i det tidligere norske bygdelivet.

Etter en støvete og gulnet folkemelodi åpner Anders Vada – mannen bak prosjektet – flomportene for den stormfulle men melodiske svartmetallen som kan sies å være Fjøsnisses signatur. Det instrumentale åpningsstrekket er langstrakt og utbrodert, og maler den gamle, nedbrutte kirkefasaden i bryske trekk. Drivende black’n’roll og post-svartmetalliske bobler av atmosfære finner atter plass i Vadas mangefasetterte låtkonstruksjon, hvor de mest virkningsfulle seksjonene er versets hektiske gitarer og Djevelske vokal, samt kirkespiret av en melodi som strekker seg mot himmelen ved slutten av låtas bro. Rekapituleringen av åpningsmelodien knytter så en fin sløyfe rundt den helhetlige opplevelsen; en opplevelse som rivaliserer de sterkeste øyeblikkene fra fjorårets ‘Vord’ på både musikalsk og tematisk plan. «Den Forlatte Kirke» er et effektivt stykke melodisk svartmetall, hvilket lover godt for utgivelsen av ‘Fjord og Fjeld’ i mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kampfar – «Lausdans under Stjernene»

Kampfar er en av de mest konsistent givende svartmetallprosjektene å følge med på i den norske undergrunnen, så alle tegn på liv fra den gården er verdt å følge med på. Ingen skive har så langt blitt annonsert for 2022, men det nylige slippet av den åtte og et halvt minutt-lange «Lausdans under Stjernene» er et solid tegn på at vi kan forvente en substansiell utgivelse innen året er omme. I likhet med Helheims ‘WoduridaR’ er «Lausdans under Stjernene» et stykke musikk som fyller ut Kampfars uttrykksmessige bilde med nye detaljer, samtidig som den ivaretar Kampfars historisk viktigste karakteristikker.

Grove gitarteksturer og lyse, skimrende klokketoner plasserer lytteren et eller annet sted mellom stjerneklar himmel og besk, rå jord. Bandet entrer med en tålmodig, stavrende gange, som toppes av poetisk og lidenskapelig brøling som sender tankene i retning Djevel. Broens hemmelighetsfulle luftlomme gir oss et øyeblikks pustepause, før et hektisk strekk med flerrende svartmetall bryter opp spenningen som har akkumulert over låtas første minutter. Deretter går veien innom ekspansive og episke territorier, minneverdige melodier og mørk folkemelodikk, i det som oppleves som en omstreifende men likevel enhetlig, utvidet komposisjon.

Den tidlige referansen til Helheim er verdt å dra frem her på tampen også, ettersom både Kampfar og Helheim er norske band med lang fartstid og sterke personligheter innenfor hver sin ving av hedensk svartmetall. Dersom du har satt pris på Kampfars tidligere utgivelser finnes det ingen grunn til at du ikke skal like «Lausdans under Stjernene» også, ettersom det er et svært raffinert, transporterende og gripende stykke norsk undergrunnsmusikk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Confidential – Forever Angel

Confidential (NOR) – Forever Angel Lyrics | Genius Lyrics — Ute nå via Massacre Records

Etter å ha sluppet to nokså energiske og voldsomme låter av den symfoniske metallskolen, skrur Confidential på ballademodusen i «Forever Angel» – tredjesingelen fra sin kommende fullengder. Jeg velger å anta at dette singelslippet har som formål å bringe bud om variasjonen på plata, og det er ingen tvil om at «Forever Angel» sånn sett klarer å vise seg som en motvekt til de tidligere singlenes intensitet.

Samtidig er det kanskje også den svakeste låta vi har fått høre fra plata, noe som handler om at den blir i overkant anonym. Veletablerte balladeformler følges til punkt og prikke, og melodiene blir også i overkant enkle. Det skal imidlertid sies at låta når et fint klimaks mot slutten, og i bunn og grunn er det heller ikke snakk om en dårlig låt i seg selv – «Forever Angel» er et habilt balladeinnslag selv om den sliter med å utvise noen form for egenart.

Skrevet av Alexander Lange

YAWN – «Tokamak IV: Critical Mass»

YAWN er et musikalsk prosjekt som setter hyper-moderne, mekanisk metall i forbindelse med langt de organiske og sjanse-baserte prinsippene som ligger til grunne for improvisatorisk musikk. Bandets to singler fra den kommende debutskiva ‘Materialism’ avslører ikke så fryktelig mye om plata, annet enn at YAWN har blitt langt flinkere til å utvikle detaljrike og levende lydtepper siden de slapp «Cement» i 2020. Den lille lydsnutten «Tokamak IV: Critical Mass» sentrerer seg rundt en mikrotonal gitarloop, ledsaget av et bakgrunnsmylder av summing, droning, krystalliske teksturer og apokalyptiske, elektroniske pulser. Vibben minner egentlig mye om en slags ashram lokalisert i Matrix-universets futuristiske og mekaniske dystopi, hvilket gjør meg svært nysgjerrig på hva resten av plata rommer av lyd-landskaper. Heldigvis trenger vi ikke vente lenge for å finne det ut, ettersom ‘Materialism’ kommer ut på fredag.

Skrevet av Fredrik Schjerve