gymnocal industries – Metallurgi

Årets edleste norske metaller 2023: Plater, #35-#21

Klikk her for å lese våre hedersomtaler for i år

Klikk her for se våre topplister over årets norske metall-EP’er og -demoer

Klikk her for å se plass #50-#36

Årets beste norske metallplater, #35-#21:

#35: Eternity – Mundicide

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Særlig lar jeg meg imponere litt ut i skivas løp, der Eternity etter en habil åpning bestående av blant annet førstesingelen «Journey towards the Darkside», ruller ut kruttsterke, melodiske partier i tittellåta og «Hymn». Kombinasjonen av tonaliteten og aggresjonen minner om materiale av band som Ulver og Mgła, og særlig sistnevnte låt kommer godt ut med et hovedriff som umiddelbart setter seg på hjernebarken – i positiv forstand. Også den norskspråklige «Pest! Frykten i den andres øye» imponerer meg av samme grunn, og bidrar til å danne en sterk kjerne i utgivelsen.»

Beste låter: «Mundicide», «Hymn», «Pest! Frykten i den andres øye»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#34: Troll – Trolldom

Plateselskap: Polypus Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Det er stjerneklart og trolsk idet «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)» sine kjølige keyboards utøver sin mørke magi på lytteren. Den snerrende, flersporede vokalen til «Nagash» gir liv til de luskende flokkene av eventyriske beist som beveger seg i ly av nattemørket, som med maniske ul og kaklende latter terroriserer både gårdsdyr og landsbyboere. Det er et visst musikal-aktig, teatralsk preg over musikken på ‘Trolldom’, hvor uhyggelig, dyster tematikk fremstilles på en leken måte som underholder heller enn å skremme. […] Med en kort og konsis spilletid på 37 minutter er det dog lav terskel for å tre inn i det mørke og eventyriske universet som Troll har manet frem på ‘Trolldom’. Denne formen for tradisjonell, symfonisk svartmetall – om så med noe oppdaterte grooves og produksjonsverdier – er relativt sjelden vare her til lands i 2023, så et hvert kompetent og halvdistinkt bidrag ønskes velkommen med åpne armer.»

Beste låter: «To the shadows (ad mortem aeternam)», «Ancient Fire», «The Soil Runs Red»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#33: Immortal – War Against All

Plateselskap: Nuclear Blast Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Tittelsporet kaster oss rett ut i Blashyrkhs vinterlige slagmarker igjen, og er med sin skarpe låtskriving og hensynsløse intensitet en perfekt åpning på en Immortal-skive. «Thunders of Darkness» går deretter enda hardere til verks, før «Wargod» setter opp en skjoldmur bestående av knusende og stødig marsjerende gitarriff. Når den velkjente, akustiske gitarklimpringen brer seg som en isfront i platas indre, er det lett å tenke at ‘War Against All’ er en soleklar suksess av en moderne Immortal-skive.»

Beste låter: «War Against All», «No Sun»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#32: 66Crusher – Limbo

Plateselskap: Gymnocal Industries
Undersjanger: Progressiv thrash metal

Utdrag fra vår omtale: «66crusher spiller en form for mørk og melankolsk progmetall som henter vel så mange elementer fra rifftung thrashmetall som triks fra Dream Theaters regelbok, og de gjør dette på et vis som formelig oser av låtskriverkløkt og teoretisk kompetanse. […] ‘Limbo’ er en skive som man trolig kan tilbringe et utall timer med, uten at dette får noen betydelig påvirkning på verdien man får hentet ut av den. Skiva balanserer alvorstynget dramatikk med blåøyd forundring til slående effekt, og byr på samme tid på melodiske holdepunkter, kruttsterke riffkunster og låtstrukturer som oppleves som finstemte og meningsfylte.»

Beste låter: «Descent», «Distrust», «Retribution»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#31: Maktkamp – Caps Lock Woke Rock

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Melodisk hardcore

Utdrag fra vår omtale: «Maktkamp slo oss så å si bakken i fjor med sin debutplate ‘I Affekt’, der Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?) ble omsatt via en herlig og forfriskende energi. Og jammen har det ikke gått så mye mer enn ett år før neste plate nå er på plass, selv om bandet også har gjennomført en ganske så omfattende konsertvirksomhet. […] ‘Caps Lock Woke Rock’ bugner over av melodisk, catchy og energisk musikk som vel egentlig kan kategoriseres som krasst og feel-good samtidig.»

Beste låter: «Reptilens Høyborg», «Autosapiens», «Kosmetikkonaut»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#30: Stygian Ruin – A World Past Hope and Fear

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Atmosfærisk black metal

Utdrag fra vår omtale: «Denne plata består av kun to låter oppkalt etter planeten Mars’ to måner som begge varer mellom 15 og 20 minutter, og ruller dermed ut nokså komplekse komposisjoner der E.R. veksler omhyggelig mellom dunkle og stilige ambient-partier og svartmetallsk kaos. Kort sagt ender balansen opp med å fungere utmerket; begge låtene er svært godt strukturerte, og imponerer ytterligere ved å mane frem en okkult, mystisk og effektiv atmosfære som gjør utgivelsen enhetlig. Jeg vil understreke at ambient-partiene her er svært gode og varierte, og at særlig overgangspartiet mellom de to låtene er sterkt i så måte.»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#29: Nattehimmel – Mourningstar

Plateselskap: Hammerheart Records
Undersjanger: Doom metal/black metal

Utdrag fra vår omtale: «Grunnet en noe statisk produksjonsdynamikk og stabile, tålmodige tempi kan ‘Mourningstar’ i utgangspunktet fremstå som en noe ensformig affære. Titter man derimot nøyer på låtmaterialet, vil man finne et yrende detaljliv gjemt bak platas stoiske ytre. Fra den svingende, hedenske svartmetall-rytmikken til de to singlene som åpner plata, til de stampende, hamrende riffene til låter som «Armies of Tiamat» og «Mountain of the Northern Kings»; Nattehimmel har funnet en ypperlig kombinasjon av doom og svartmetall som både kontrasterer og komplementerer hverandre.»

Beste låter: «Astrologer», «Slay the Shepherd», «Realm of Hades»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#28: Messier 16 – Death Poems

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Progressiv ekstremmetall

Utdrag fra vår omtale: «Kombinasjonen av gripende konseptuelt innhold, kompositorisk raffinement og stilistisk oppfinnsomhet gjør ‘Death Poems’ til en av de mer distinkte og minneverdige plateopplevelsene den norske scenen har produsert i 2023. […] Det viktigste poenget jeg har å komme med er dog at Messier 16 har lekt med ilden i sitt valg av tematisk innhold, og kommet ut av prosessen med en andreskive som brenner av både kreativ vitalitet og poetisk intensitet. Slike vågestykker er vel verdt å feire i et tidvis passivt, kontemporært musikalsk landskap.»

Beste låter: «Death Poem II: Hollow’s Death Drive», «Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#27: Mnira – Malignant Panacea

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Progressiv/teknisk black metal

Utdrag fra vår omtale: «Låtene på ‘Malignant Panacea’ evner å utmerke seg på hver sin måte, noe som gjør at det litt tungt fordøyelige og komplekse uttrykket blir litt mer innbydende umiddelbart også. «Hollow Regalia» har for eksempel en herlig og egentlig ganske morsom nedgang som sniker seg mellom de voldsomme virvelvindene av svartmetallsk atmosfære. Videre kommer Mniras melodiske teft til uttrykk for alvor på «Shrine of Scintillae», som har noen regelrett fantastiske partier og sånn sett ender opp som platas desiderte høydepunkt for min egen del.»

Beste låter: «Hollow Regalia», «Shrine of Scintillae»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#26: Shakma – On Tenebrous Wings

Plateselskap: Duplicate Records
Undersjanger: Thrash metal

Utdrag fra vår omtale: «Andreplata ‘On Tenebrous Wings’ kommer sent, men usedvanlig godt, og må kunne sies å gjøre alvor ut av en slik inntreden. Denne plata låter mer stilistisk fokusert enn forgjengeren, og er utstyrt med en produksjonsdrakt som legerer trioens krispe, heseblesende thrashmetall på utsøkt vis. […] Dette er det utsøkte håndverket bandet har funnet fram til og finslipt, der særlig utstoppelig trommespill og det svært høye nivået på gitarspillet går sammen i en enhet som byr på en aggresjon og en intensitet som gjerne akkurat er det man er ute etter i denne formen for metall.»

Beste låter: «On Tenebrous Wings», «Cryptic Apparition», «Necromancer»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#25: Sâver – From Ember and Rust

Plateselskap: Pelagic Records
Undersjanger: Sludge metal/post-metal

Sâvers andreplate ‘From Ember and Rust’ er et av årets tyngste og seigeste norske metallplater. Noen av de mer utpregede post-metallske grepene fra debuten ‘They Came with Sunlight’ har her havnet på alteret til fordel for et enda mer direkte og grovkorna uttrykk, der inspirasjonen fra band som Neurosis blir desto tydeligere. Særlig gjennom et godt samspill Sâver også særdeles godt med dette, og bandet har her levert en utgivelse som føles like kompromissløs som den er organisk.

Beste låter: «Formless», «Eliminate Distance», «The Other»

[ikke omtalt]
Strømmelenke

#24: Aeternus – The Philosopher

Plateselskap: Agonia Records
Undersjanger: Blackened death metal

Utdrag fra vår omtale: «Alt i alt er ‘Philosopher’ en skive som både viser mestringen av ekstremmetallisk håndverk vi har lært å forvente fra Aeternus, på samme tid som den tar et steg inn i et langt mer kontemplativt landskap enn tidligere skiver. Det er virkelig ikke noen selvfølge at band fortsetter å søke etter nye, spennende perspektiver 30 år inn i sin eksistens, så med dette i mente har jeg intet problem med å smelle et ettertrykkelig kvalitetsstempel over Aeternus‘ nyeste skive, ‘Philosopher’.»

Beste låter: «Existentialist Hunter», «Wresting Worm» og «The Luciferian Architect»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#23: Dwaal – Never Enough

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Post-metal

Utdrag fra vår omtale: «Dissonante, smuldrende toner runger foruroligende ut av høyttalerne i det vi tar våre første, varsomme skritt inn i Dwaals nyeste skive. Åpningslåta «All Masters, All Servants» er ikke på langt nær den mest oppsiktsvekkende på skiva, men fungerer som en god introduksjon til bandets basale uttrykk. Dette betyr i praksis en nedslått og frustrert form for atmosfærisk sludge som bærer et visst preg av doom-sjangerens staselige fremtreden, og som bryter opp de depressive tendensene med romslige, post-metalliske avbrekk. […] ‘Never Enough’ er en meget sterk andreleveranse fra den eminente sekstetten Dwaal; en uforglemmelig plateopplevelse som kombinerer utpreget dystre sinnsstemninger med sludge/doom av enorm størrelse og vekt.»

Beste låter: «Pseudanthium Aionios», «Repentance of a Bastard», «You Will Never Be Enough»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#22: RUÏM – Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Utgangspunktet for prosjektet RUÏM gir formodentlig enkelt vann i munnen hos enhver norsk ekstremmetallentusiast. Dette er nemlig det ferskeste påfunnet til tidligere Mayhem-gitarist Blasphemer, som i sin Portugal-residens oppdaget en rekke ubrukte riff fra hans tid i det legendariske svartmetallbandet. Disse har munnet ut i plata ‘Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja’. […] Og det er nok i all hovedsak Blasphemers sterke riff og temaer som kjennetegner denne skiva og som gjør den såpass bra. Kanskje minner det mye om tidligere eskapader fra den tidligere Mayhem-gitaristen (noe som jo uansett ikke er noe rart), og kanskje kunne den tematiske overbygningen blitt enda mer utbygd. Men den anbefales først og fremst sterkt for de som har sansen for sofistikert svartmetall med en mystisk eim over seg.»

Beste låter: «Blood.Sacrifice.Enthronement», «The Black House», «O Sino A Nigreja»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#21: Phantom Fire – Eminente Lucifer Libertad

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Blackened speed metal

Utdrag fra vår omtale: «[Det er] en glede å erklære at Phantom Fire endelig har levert en skive som står til forventningene skapt av deres mer eller mindre plettfrie singel-historikk. ‘Eminente Lucifer Libertad’ er i mye større grad enn forgjengeren opptatt av å gyve løs på lytteren med alskens ekstremmetalliske triks, våpen og sadistiske redskaper, og de eksperimentene som finnes er i mye større grad bakt inn i et hensiktsmessig musikalsk forløp enn tidligere. […] Phantom Fire har med sin nye skive gjort seg fortjent til flere stilpoeng enn de fleste av årets norske utgivelser til nå, og gjør endelig ære på potensialet som har vært umulig å overse fra det øyeblikket de entret scenen i 2021. Enhver fartsglad skroting bør se sitt snitt til å hive denne bråtebrannen på anlegget.»

Beste låter: «Bloodshed», «De Taptes Dans», «Mara»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Klikk her for å se plass #20-#11

Klikk her for å se plass #10-#1

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

This Means War – Omnivore Doctrine

This Means War er et moderne, dødsmetallisk studioprosjekt bestående av Oslo-borgerne Birger Steneby, Børre Jul-Larsen og Bjørnar Kristiansen. Blant de tre musikerne er det kanskje Dwaal-vokalist Bjørnar Kristiansen som vil være best kjent for folk flest, selv om jeg har fått inntrykket av at det er Steneby og Jul-Larsen som er de viktigste kreative drivkreftene for nettopp dette prosjektet. Dette inntrykket sitter jeg igjen med som følge av gitarenes viktige rolle som strukturelle bærebjelker på debutskiva ‘Omnivore Doctrine’; en debut som utgjør en lovende men noe uforløst begynnelse for This Means War.

Om man ønsker et enkelt pitch, kan musikken som This Means War spiller oppsummeres noe reduktivt som moderne dødsthrash. Dermed er det ikke den frenetiske og lynraske riffingen til Morbid Angels ‘Altars of Madness’ vi finner på ‘Omnivore Doctrine’, men den noe mekaniske og mer brutale varianten som vi i Norge finner hos band som Decipher. Selv om denne betegnelsen gir oss en pekepinn når det kommer til å lokalisere This Means War på det metalliske uttrykks-kartet, er dødsthrash langt ifra det eneste uttrykket som kjemper om plassen på skivas drøye halvtimes spilletid. I tillegg finner vi oppdatert, brutal dødsmetall etter Blood Red Thrones instruksjonsmanual, små utstikkere av progressiv dødsmetall, samt enkelte høymoderne komponenter som er litt vanskeligere å plassere.

Dette gjør ‘Omnivore Doctrine’ til en underholdende men noe ufokusert skive. Det føles generelt sett ikke ut som at This Means War har peilet seg inn på et presist sound, men at de tester ut en rekke ulike drakter i håp om å tilfeldigvis komme over den perfekte. Gløtter vi derimot vekk fra bandets uttrykk og over på deres rytmiske språk; ja da får pipa en annen lyd. Låter som «Outcast», «Chaos & Sickness» og «Crawlspace Necropolis» imponerer alle med sine rytmiske finurligheter, krappe krumspring og uforutsigbare veinett, selv om de også – kanskje med unntak av høydepunktet «Chaos & Sickness» – mangler kohesjon og retning i låtstrukturen. Dette er dog en utfordring de fleste av låtene på ‘Omnivore Doctrine’ deler, ettersom samtlige av dem inneholder sterke ideer som ikke gir fullstendig uttelling i sin nåværende kontekst.

Ironisk nok – med tanke på all klaginga mi over skivas manglende kohesjon – er det den største uttrykks-messige avstikkeren på skiva som gjør størst inntrykk på meg. «She Is in the Water» er med sin Fear Factory-aktige åpning og den futuristiske strømmen av atmosfærisk men rytmisk gitarspill som avslutter låta en temmelig distinkt affære, og satt i kombinasjon med den største låtskrivermessige triumfen på skiva, «Chaos & Sickness», utgjør den en minneverdig topp på skivas B-side. Foruten disse må jeg dra frem det trestemte gitarkoret mot slutten av tittelsporet som en nydelig genistrek, selv om denne låta i likheten med mange andre sliter med å sette ideene sine i meningsfylt system.

Dersom du har fått inntrykket av at ‘Omnivore Doctrine’ er en svak plateutgivelse, så er ikke dette poenget med omtalen min. Debutskiva til This Means War er nemlig en åpenbart inspirert og kompetent moderne dødsmetall-utgivelse, som lett vil kunne lande sin mekaniske stump i platesamlingen til fans av sjangeren. For min del er det dog umulig å ignorere det større potensialet som hviler i bandets rytmisk lekne og semi-tekniske metall, dersom de kun klarer å organisere ideene sine til en mer strømlinjeformet helhet. Sånn sett er ‘Omnivore Doctrine’ en noe udefinert og ufokusert førsteutgivelse, som likevel byr på flust med lytterglede og spillbarhet i kraft av sine kreative krumspring og sin mekaniske tyngde.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Stormfront – Der Død og Kjød Forenes

De færreste – meg selv inkludert – er nok klare over at Lillehammers Stormfront var aktive på den norske svartmetall-scenen på andre halvdel av 90-tallet. Dette er nok en naturlig følge av at bandet kun slapp en demo og en splitt i sin originale form, om så de delte plass med det mindre kjente, Gaahl-frontede prosjektet Gaahlskagg på nevnte splitt. I moderne tid virker det som at Stormfront består som et enmanns-prosjekt, ledet an av Vegard Evensen, også kalt «Skarpretteren» på svartmetallisk munne.

Musikken vi finner på prosjektets andreskive, ‘Der Død og Kjød Forenes’, kan nok best sammenliknes med mengdene av rå og depressiv svartmetall som finnes på Bandcamps mørke beite. Riffstilen på skiva kan oppsummeres som en enda mer primitiv utgave av det allerede primitive gitarspillet på Mayhems ‘Deathcrush’, kombinert med de strie akkordstrømmene som renner gjennom Darkthrones ‘A Blaze in the Northern Sky’. Helhetsinntrykket minner dog ikke det minste om noen av disse skivene, ettersom trommespillet på ‘Der Død og Kjød Forenes’ er så ekstremt ensporet og simplifisert at det blir vanskelig å fokusere på noe annet.

Til tross for sin reduktive tilnærming til både riff og trommespill, låter Stormfront tydeligere forankret i den legendariske andrebølgen enn det gjennomsnittlige bandet som befolker det rå svartmetall-miljøet. Dette skyldes at Evensen unnlater å drukne musikken sin i digitale støyeffekter, men heller lar innspillingsprosessens begrensninger være kilden til auditiv forråtnelse. Dette gjør skiva hakket lettere å svelge enn enkelte andre skiver innenfor paradigmet, selv om de færreste vil finne glede i å vasse gjennom det landemerkesløse myrlandskapet som Stormfront presenterer på sin andreskive. Det holder nemlig ikke at andrebølgens ånd er enkel å spore blant ‘Der Død og Kjød Forenes’ sine 7 låter; låtmaterialet og idégrunnlaget må i seg selv være sterkt nok til å oppmuntre til gjentatt lytting. Denne biten av regnestykket mangler foreløpig for Stormfront, og dermed består ‘Der Død og Kjød Forenes’ mest som et interessant kuriosa for musikkhistorikere med interesse for den norske andrebølgen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Camelio – #Åjævli

Har du lest singelposter på Metallurgi i det siste, er sjansen – for å si det sånn – stor for at du har lest om Camelio. Hver fredag i hele seks uker (tror jeg) rulla dette bandet ut singler til sin nye plate ‘#Åjævli’, noe som skapte litt bekymringer i vår tomannsredaksjon rundt om vi belønte kvantitet litt for mye med ukentlige omtaler (sannsynligvis burde vi samla opp noen låtanmeldelser) og undring på når dette i det hele tatt kom til å ta slutt. Vel: Nå er plata her, som i forlengelse av singelslippstrategien kun har én låt vi ikke har hørt fra før. Og fett, det er det.

I singelomtalene har jeg blant annet skrevet litt om den stilistiske variasjonen jeg synes Camelio har klart å oppdrive gjennom slippene. I forlengelsen var jeg også litt spent på hvor sammenhengende plata kom til å føles. Når ‘#Åjævli’ omsider er her, innser jeg at begge disse betraktningene nok har vært noe overdrevne fra min side. Det betyr ikke at Camelio ikke varierer godt og mye på denne skiva; snarere handler det nettopp om at de gjør det på en disiplinert måte. Grunnuttrykket er umiskjennelig stoner rock/metal, men bandet evner også å svinge en slags pendel mellom et rocke-aktig og tidvis nesten grunge-aktig preg og svartmetallelementer.

Åpningslåta er en passende oppvisning i dette. «Sønner av Satan – Døtre av Døden», som den heter, åpner med et riff som minner mest om Alice in Chains, før vi får et regelrett Kvelertak-aktig refreng med ytterligere svartmetallkrydder. Og det funker ganske bra.

‘#Åjævli’ fungerer imidlertid aller best på sitt mest melankolske og svartmetallske, med forbehold om at det for undertegnede er snakk om øvrig smak og behag. «Pyramide med Fengtenner» er med disse elementene for eksempel platas desidert største høydepunkt for min del med sitt ganske så nydelige refreng og catchy hovedriff. Videre er «Heroin i Desember» et sterkt ledd mot slutten av noen av de samme grunnene.

På sitt mest rocka synes jeg Camelio snarere beveger seg i et litt farlig grenseland mellom fete riff og partier som føles litt vel…tullete, i mangel på et bedre ord. «Dovendyr» eksemplifiserer dette; rytmehoppene i versriffet får meg ikke på kroken, men når det eksploderer til en ny grunge-referanse i refrenget blir det skikkelig, skikkelig kult. Refrenget i «Dødsralling» må også nevnes i så måte, som utmerker seg som et av de beste enkeltdelene på skiva.

Så må vi jo snakke om «Psykiatriens vals», som er den eneste låta jeg ikke har omtalt skikkelig her på Metallurgi. Her får vi rett og slett servert noen av platas mest brutale riff, men noen litt vel tullete tendenser sniker seg også inn her gjennom et – ja, du gjetta riktig! – vals-tema som først og fremst føles litt forstyrrende når det dukker opp. Likevel er dette en kul avslutning som bærer preg av et band som åpenbart har det moro, som jeg definitivt kan sette pris på og som har resultert i en plate som ikke bare sprer god stemning, men også har noen kule stilistiske grep underveis. Originalitet og ordentlig sterke låtskrivingsidéer mangler her, og det hele blir nok også en smule simpelt til tider. Men ‘#Åjævli’ anbefales for alle med sansen for lettbeint, norskspråklig metall med en interessant edge.

Så må jeg bare si: Dette er første gang jeg har vært borti en slik singelslippstrategi i Metallurgi-sammenheng, og jeg er usikker på hvor lurt det er å gjøre for et band som vel også vil holde seg interessant en stund etter et plateslipp. Men som en som har skrevet om absolutt alt, føler jeg jo også at jeg har vært med på en aldri så liten reise de siste syv ukene. Nå skal jeg nok høre på litt andre ting enn Camelio framover, men takk for følget!

Skrevet av Alexander Lange

Vorgfang – Viser fra ildens enger

Vorgfang er et enmannsprosjekt i regi av en skikkelse som kaller seg intet mindre enn Ggatzshriiegk. Prosjektet slapp sin første plate, ‘Skammens stein’, i fjor, som fanget oppmerksomheten min gjennom simpelthen å være nokså solid og basal andrebølges svartmetall, uten at det – sannsynligvis av samme grunn – ikke fikk meg helt på kroken når det gjaldt å være minneverdig. Andreplata som kom nå i mars, ‘Viser fra ildens enger’, følger i debutens fotspor i så måte, samtidig som det nok også er et lite steg opp kvalitetsmessig.

Svartmetallen Vorgfang spiller har et sterkt utgangspunkt som setter prosjektet i dialog med en del sterke, lignende norske prosjekter som har sett dagens lys de siste par årene. Først og fremst tenker jeg nok på Blutumhang, som har en del likheter i forlengelsen av den kompromissløsheten som ofte står støtt i Vorgfangs musikk. Dette kommer godt til uttrykk i førstelåta «Mørkets Kjærtegn», som preges av stormende gitarer som går hånd i hånd med kaoset blast-beatsene maner frem sammen med den habile vokalen. Stilmessig er det sterkt; her er det snakk om et prosjekt som effektivt blander sammen en mystikk lik den man finner på tidlige Emperor-plater og Gorgorothsk brutalitet.

Og det er denne grunnoppskriften Vorgfang tyner på ‘Viser fra ildens enger’. Det er også noe som i og for seg fungerer, og det er også kult når Ggatzshriiegk videreutvikler det et lite hakk eksempelvis gjennom de nærmest folketonale melodiene på «Vordet i et hav av flammer», som er et av utgivelsen desidert sterkeste låter. Den største utstikkeren er nok likevel «Vanskapt i all sin prakt», som er en hakket mer brutal låt med sine glefsende gitarriff som er nære på å sende direkte assossiasjoner til black’n’roll. Også de åpnere, melodiske strekkene på slutten av «Syv jærtegn» får meg til å sperre opp øynene.

Jeg skulle nok ønske det var flere slike øyeblikk som skilte seg litt ut. ‘Viser fra ildens enger’ sliter litt når det gjelder variasjon, og mange av låtene høres påfallende like ut. Vorgfang viser jo også utvilsomt at Ggatzshriiegk har potensiale til å sprenge grunnuttrykkets grenser til tider. Uansett er ‘Viser fra ildens enger’ en solid svartmetallutgivelse.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

66crusher – Limbo

Mitt første møte med Bergensbandet 66crusher var ikke fullstendig uten utfordringer for min egen del. For det første har vi bandnavnet og logodesignet, som mest av alt får meg til å tenke på groove-metalliske eksportvarer fra de amerikanske sørstatene – av den typen som passer på å alltid ha skytevåpenet innenfor en armlengdes avstand. For det andre har vi coverkunsten, som følger en digital stil som til tross for mengder av presedens hos progmetallens giganter aldri helt har vunnet min personlige gunst. Dette overfladiske førsteinntrykket påvirket definitivt opplevelsen min av 66crusher sine nyeste singler, hvilke jeg omtalte med en slags avmålt halv-entusiasme her på bloggen.

Etter å ha hørt adskillige ganger på bandets fjerdeskive ‘Limbo’, har pipa dog fått en annen lyd. 66crusher spiller en form for mørk og melankolsk progmetall som henter vel så mange elementer fra rifftung thrashmetall som triks fra Dream Theaters regelbok, og de gjør dette på et vis som formelig oser av låtskriverkløkt og teoretisk kompetanse. Jeg har skrevet avsnitt opp og avsnitt ned på bloggen om hvordan metallens kompliserte tonespråk ofte blir maltraktert av den manglende teoretiske kunnskapen til sjangerens utøvere. I 66crusher har vi endelig et eksempel på et band som makter å navigere metallens vriene tonale farvann uten å seile seg bort, og ‘Limbo’ er som følge en av de sterkeste norske progmetall-skivene i senere tid.

«Retribution» starter in medias res, med en av skivas tyngre thrash-sekvenser. Spørsmålet jeg fant det mest naturlig å stille på dette tidspunktet, var hvorvidt 66crusher var et progmetall-band med sans for thrash, eller rett og slett Evile med skeive taktarter. Begge disse forslagene viste seg å være svært upresise, ettersom ‘Limbo’s uttrykksmessige bredde og tekniske overskudd gjør det mer nærliggende å omtale bandet som Vorbids melankolske og betenkte storebror. Dette viser seg ikke bare i de akrobatiske instrumentalseksjonene til låter som «Retribution» og den fantastiske singelen «Descent», men også i de mer melodiske og tempererte låtene som «Phantom», «Distrust» og «Unscarred».

I tillegg er 66crusher i besittelse av et dødelig potent våpen i form av vokalist og gitarist Jarle Olsvoll. Som utøver, kan karen best beskrives som en kollisjon mellom den rå kraften til Jørn Lande og den melodiske teften til Bernt Fjellestad, og mannens vokalprestasjon byr på et naturlig fokuspunkt som virkelig suger lytteren inn i skivas musikalske univers. Dette betyr ikke at Olsvoll kupper oppmerksomheten på bekostning av bandets øvrige medlemmer. 66crusher er nemlig en såpass balansert og veloljet prog-maskin at oppmerksomheten flytter seg temmelig friksjonsfritt fra musikalsk hendelse til musikalsk hendelse, uavhengig av nøyaktig hvor i det instrumentelle maskineriet hendelsen utfolder seg.

I tillegg har skiva en gjennomtenkt og dynamisk struktur som aldri mister det overhengende målet av syne. Dette målet kan sies å være det avsluttende tittelsporet, som over sine ti minutter knytter sammen skivas parallelle tråder til en svært beundringsverdig finale. Det tonale skiftet som forekommer rundt låtas sjette minutt vrir de siste, bitre tårene ut av lytterens lommetørkle, før det vekslende solospillet loser oss motvillig ut av en av årets flotteste metalliske plateopplevelser så langt i år – i alle fall fra norsk hold.

‘Limbo’ er en skive som man trolig kan tilbringe et utall timer med, uten at dette får noen betydelig påvirkning på verdien man får hentet ut av den. Skiva balanserer alvorstynget dramatikk med blåøyd forundring til slående effekt, og byr på samme tid på melodiske holdepunkter, kruttsterke riffkunster og låtstrukturer som oppleves som finstemte og meningsfylte. Jeg har rett og slett kost meg gløgg med ‘Limbo’ – progfan som jeg er av natur – og ser frem til å forsøke mitt argeste å spille den i hjel over årets gjenværende måneder. Har du sansen for tung og følelsesladet progmetall skylder du deg selv en tur innom ‘Limbo’!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Uburen – «Defiance Towards Futility»

Det rogalandske svartmetallbandet Uburen slipper sin fjerde fullengder, ‘Usurp the Throne’, om noen dager, og den nye singelen «Defiance Towards Futility» utgjør her femtesporet. Låta består av ubestridelig, klassisk svartmetallhåndverk med skarpe, iskalde kanter, der en utrettelig trommegroove bereder grunnen for lange, standhaftige akkordrekker.

Med et litt roligere refrengparti evner Uburen å tilføre en dynamikk i låta, som likevel kan fremstå litt ensformig med sine lange versstrekk. Med to solide singler fra før blir det imidlertid spennende å høre ‘Usurp the Throne’ på vei inn i helga, og alt tyder på at det blir en plate som særlig vil kunne falle i smak hos de svartmetallhodene av oss som for eksempel har hatt glede av Immortals materiale tidligere.

Skrevet av Alexander Lange

Stargazer – «Can You Conceive It»

Umiskjennelig, melodisk hardråkk med en og annen Iron Maiden-tendens bakt inn er oppskriften når trondheimsbandet Stargazer ruller ut sin tredje singel fra sin kommende plate. «Can You Conceive It» skal være åpningslåta på fullengderen ‘Life Will Never Be the Same’ når den lander i starten av mars måned, og er på alle måter en habil prestasjon innenfor det mer klassiske og ukompliserte metallsporet.

Corny MGP-tendenser blir kanskje litt vel tydelige i refrenget, men ellers er melodiene sterke, og ikke minst leveres en kul gitarsolo som krydder. Underholdende, melodisk metall av 80-tallsskolen er halvannen måned unna, med andre ord.

Skrevet av Alexander Lange

Tulus – «Isråk»

Det smått sagnomsuste svartmetallbandet Tulus annonserte nylig skive nummer syv, ‘Fandens Kall’, med slippdatoen 17. februar. I den forbindelse har de spilt inn en dokumentar om innspillingsprosessen og lagt den ut på Youtube; en film som byr på interessant innsikt i hvordan bandet har operert gjennom årenes løp. Det som mest av alt virker å kjennetegne bandets innspillingsprosess for meg etter å ha sett dokumentaren er en fullstendig mangel på overtenking, samt en lojalitet til live-innspilling som er ganske enestående med tanke på den høy-teknologiske tiden vi lever i.

Det drivende black’n’roll-riffet som åpner «Isråk» levner ingen tvil om at de samme hodene som står bak Khold også står bak Tulus. Låtas tilnærming til både groove og riffkunst er lett gjenkjennelig fra førstnevntes bunnsolide ‘Svartsyn’ fra i fjor, og når også låttekstene til begge bandene produseres av samme person (Hilde Nymoen) – ja da er det klart det kan bli vanskelig å skille de to bandene fra hverandre til tider. Likevel er det forskjeller å spore mellom de to; spesielt virker Tulus å ha et mer løssluppent og jam-aktig preg enn Khold. Dette gir seg til kjenne på «Isråk» gjennom broens svansende grooves og tilsynelatende improviserte solospill. «Isråk» er nok en solid låt fra de befarne svartmetall-veteranene i Tulus, om så litt etter boka til å komme så tett på Kholds ‘Svartsyn’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slegest – «Forløysning og Rus»

Om du mot formodning husker min omtale av Slegests forrige singel, «Innsikt», vil du kanskje anta at jeg også synes denne nye singelen er en smule platt på tross av et kult black’n’roll-uttrykk i bunn. Men ikke bare synes jeg «Forløysning og Rus» er bedre, men den løfter også førstesingelen ved at den får meg til å forstå bedre hva Slegest er inne på med musikken sin.

«Forløysning og Rus» er en fantastisk groovy låt, nærmest dansbar, men er samtidig omsvøpt av et mørke som gjør den til et herlig stykke metallhåndverk. Riffarbeidet er herlig, låta bygger seg opp fint på tross av å ligge trygt i den samme grooven hele veien gjennom, og ikke minst er vokalen strålende utført og dyster. Med ett ble forventningene til plata som slippes på fredag skrudd opp.

Skrevet av Alexander Lange

66crusher – «Descent»

Vestlandsbandet 66crusher er tilbake med en ny singel fra sin kommende skive ‘Limbo’, og i denne omgang er det snakk om en langt mer singelverdig sak enn forgjengeren. Der førstesingelen «Distrust» slanget seg gjennom åtte minutter med profesjonell men noe avmålt progressiv metall, er «Descent» en kompakt og eksplosiv kombinasjon av progressiv metall og thrash som går direkte for lytterens strupe.

I min omtale av «Distrust» så jeg meg nødt til å dra frem vokalist Jarle Olsvoll sin Bent Fjellestad-aktige røst og melodiske teft. Denne teften er enda kvassere på bandets nye singel, men i denne omgang konkurrerer Olsvoll med et band som også sitter med noe av betydning på hjertet. «Descent» er et godt eksempel på hvordan låtskriving og tekniske ferdigheter kan tjene et felles mål, og resultatet er en låt som i større grad fanger meg en forgjengeren. Den brutale repetisjonen av åpningstemaet som avslutter låta er spesielt fet, og det er dermed ingen tvil om at 66crusher har hevet forventningene til sin nye skive med andresingelen «Descent».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jaggu – «Mindgap»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Rett før de flippet kalenderbladet over til 2023 gav Oslo-bandet Jaggu ut en ordentlig kruttønne av en sludge/hardcore-låt kalt «Earth Murder». Singelen var den første forsmaken på bandets nye skive ‘Rites for the Damned’, og sist fredag fikk vi nok et hint om innholdet på skiva i form av andresingelen «Mindgap». På «Mindgap» beveger Jaggu seg tilbake i retning sin Mastodonske, enkeltstående singel fra 2020 «The Pit», samtidig som deres egen identitet paradoksalt nok begynner å komme tydeligere frem.

«Mindgap» er en låt som kontinuerlige kaster subtile finter i lytterens retning. Bandets form for stoner/sludge er formskiftende og fargerik som oljesøl i vann, og resultatet er at «Mindgap» føles ut som en langt mer omfattende og variert reise enn spilletiden på fire og et halvt minutt strengt tatt burde tillate. Det virker trygt å anslå at bandet er inspirert av Mastodons tonespråk rundt ‘Crack the Skye’/’Blood Mountain’-perioden, hvilket gjør seg spesielt tydelig i det flotte instrumentalspillet som preger låtas andre halvdel. For min egen del klarer ikke «Mindgap» sin smidige sverddans å rivalisere «Earth Murder»s heseblesende kanonild, men det sier mer om kvaliteten på sistnevnte enn kvaliteten på førstnevnte. Det meste tyder på at Jaggu er klar for å ta steget til et nytt nivå på sin kommende skive, og Metallurgi-redaksjonen vil ha sitt å si om dette når ‘Rites for the Damned’ slippes 27. januar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Den Tapte Krigen»

Nå er det kun et par uker til slippet av Bizarrekults etterlengtede andreskive ‘Den Tapte Krigen’. Siste smakebiten i forkant av slippet kommer i form av singel og tittelspor «Den Tapte Krigen», som gjør ære på prosjektets mål om å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt» – om så på en litt annen måte enn tidligere. Låtas utgangspunkt er en temmelig rendyrket post-svartmetallisk base, hvorover den russisk-tekstlige vokalen gir musikken et alvorstynget, tragisk skjær. Den melankolske doom-atmosfæren som brer seg utover låtas avslutning er et flott touch, og alt i alt synes jeg «Den Tapte Krigen» er en effektiv og emosjonsladet opplevelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Congelia»

Det ble med en gang duket for et spennende øyeblikk neste år da tungvekterne i Enslaved nylig annonserte at deres neste album ‘Heimdal’ kommer til våren. To av låtene herfra har vi visstnok fått høre allerede; «Kingdom» ble sluppet for et par måneder siden, og «Caravans of the Outer Worlds» er fra før av tittellåta på den lille EP’en bandet slapp i fjor. Den nye singelen «Congelia» bidrar dermed med sine åtte minutter til at man allerede kan boltre seg i 20 av de 46 minuttene ‘Heimdal’ til slutt vil by på. Låta bringer imidlertid inn noe litt annerledes enn de to foregående låtene, og er en underlig og stormfull dristighet av en prog-kjempe.

Mens særlig «Kingdom» i mine ører bygde ganske tydelig videre på mange av idéene Enslaved lekte med på deres forrige fullengder ‘Utgard’, peker nemlig «Congelia» i større grad mot de langstrakte, ambisiøse og smått eksperimentelle komposisjonene på ‘RIITIIR’. Bandet introduserer låta med typisk Enslavedske svartmetallakkorder, men supplerer de straks med en kompgitar som tilfører både en groove og en atonalitet som skal innevarsle hvordan låta i stor grad skal traske videre. Enslaved gjør godt bruk av den suggererende rytmikken som bare blir mer og mer effektiv utover i låta, og det merkelige tonesamspillet vokser etter hvert på meg og gir særlig god uttelling når en skjærende synth-aktig lead får scenetid etter ca. tre minutter.

Forløsningen som kommer i form av et svært, langstrakt refreng med clean-vokal tilfredsstiller ved å bringe inn noe litt lettere fordøyelig. Med det er «Congelia» falt godt i smak hos meg etter en rekke gjennomlytt; de eksperimentelle grepene gjør opptakten til plata desto mer spennende, så håper jeg likevel Enslaved vil gjøre helheten litt mer ulik mye av det bandet tross alt har vært mer eller mindre borti på tidligere plater.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Slip Away»

Det er nå to år siden slippet av Atenas forrige skive, den foreløpige karriere-toppen ‘Drowning Regret & Lungs Filled with Water’. Det finnes foreløpig intet nytt å melde angående en eventuell fjerdeskive, men bandet har nylig vært i studio og spilt inn en splitter ny låt hos Henrik Udd, en kar som ikke er fremmed for å jobbe med noen av de større navnene innenfor metalcore (Bring Me the Horizon, Architects, Dayseeker). Det er ikke utenkelig at Atena selv kan høre hjemme i den kategorien en dag; i alle fall ikke om vi skal dømme ut ifra singelen «Slip Away».

«Slip Away» er et blytungt, atmosfærisk og storskalert stykke kommersiell metalcore. Tekstens nostalgiske og vinterdeprimerte tematikk utspiller seg foran et bakteppe av stadig vekslende eksplosivitet og post-aktig refleksjon, og krones med et nydelig refreng som nesten virker inspirert av Einar Solbergs arbeid på fjorårets ‘Aphelion’. Bandet nailer i stor grad balansen mellom dybde og enkelhet som kjennetegner god kommersiell låtskriving, og den glattpolerte miksen til Udd gir låta den gjennomslagskraften den trenger for å menge seg med gigantene innenfor sjangeren. «Slip Away» kommer neppe til å omvende folk som er skeptiske overfor sjangeren, men den er et godt eksempel på hvordan man skriver god kommersiell metalcore i 2022.

Skrevet av Fredrik Schjerve

66Crusher – «Distrust»

66Crusher fra Vestlandet er en, for meg, ukjent entitet som har gitt ut skiver i skjæringspunktet mellom thrash og progressiv metall siden det tidlige 2000-tall. Ærlig talt forventet jeg ullen groove-metall da jeg trykket play på deres nyeste singel – dette på grunn av assosiasjonene både logo og band-navn gir meg – men i stedet fikk jeg mørk og stemningsfull, for ikke å si bunnsolid progmetall. En gledelig overraskelse etter alle målestokker!

«Distrust» er den første singelen fra den kommende fjerdeskiva deres ‘Limbo’, som slippes i februar 2023. «Distrust» er en alvorstynget ode til feil-informasjonens tidsalder, levert via mørk, tung prog som åler seg opp mot norske grupper som Terra Odium og Communic. Bandet har likevel noen karakteristikker som skiller dem fra de nevnte gruppene, og som markerer dem som en gruppe som har noe eget å komme med i den norske progmetall-floraen. Bandets musikk har kanskje spesielt en nøktern og uflashy tilnærming til prog som kan sammenliknes med In the Woods… sitt nyere materiale, men som er langt mindre ekstremmetallisk. Vokalist Jarle Olsvoll har dog det samme melodiske instinktet som Bernt Fjellestad fra det nevnte band, og sangerens klare røst fungerer mer eller mindre som navigasjonsstjerne for lytteren gjennom låtas 8 minutter.

«Distrust» er et profesjonelt, vel-produsert og effektivt første innblikk i materialet på den kommende skiva til 66Crusher. Jeg er ikke overbevist om at låta rettferdiggjør sin lange spilletid med nok minneverdige musikalske hendelser, men dette kan man ikke være sikker på før man har hørt låta i kontekst av resten av plata. «Distrust» er uansett en gledelig overraskelse for en kar som ikke kjenner bandet fra før, og jeg kjenner jeg gleder meg til å bli bedre kjent med bandets progmetalliske univers på ‘Limbo’ i Februar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jaggu – «Earth Murder»

Power-trioen Jaggu fra Oslo har nettopp annonsert at andreskiva ‘Rites of the Damned’ kommer i januar, og i den anledning har de sluppet den illsinte og apokalyptiske bangeren «Earth Murder». På «Earth Murder» finner vi lite av den Mastodon-aktige psykedeliske stoneren som preget singelen deres «The Pit» fra 2020, men i stedet har vi fått servert en Rongeur-aktig eksplosjon av hardcore-farget stoner/sludge som virkelig har blod på tann.

Det fuzzy riffet som åpner showet levner ingen tvil om at dette er Jaggu i angrepsmodus, heller enn deres psilocybin-påvirkede, psykedeliske selv. Tekstens miljøbevisste vinkling støttes opp av hardtslående og fengende dommedagsrock; og spesielt refrenget er en effekt kruttsalve av hardcore-aktig, bebreidende gjengvokal. I mine øyne er «Earth Murder» en langt skarpere komposisjon enn forgjengeren «The Pit» , selv om jeg nesten skulle ønske de kapitaliserte på den drivende energien enda mer ved å redusere låtlengden til en kort, 2/3-minutters sprint. Dette er uansett jævlig bra saker, og jeg håper vi finner et par kraftpakker til av samme art på ‘Rites of the Damned’ i januar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrvandrer – «Morgendag (feat. Roman of Bizarrekult)»

Om bare ti dager slipper post-black metal-prosjektet Myrvandrer sin andreplate ‘Salt’. I anledning opptakten til da har vi nå fått høre på et kortere og mer direkte spor fra plata enn låta «Kunsten Å Forsvinne», som ble sluppet for noen uker siden. Denne heter «Morgendag», og her har Myrvandrer fått med seg Roman, som ellers er kjent for å stå bak prosjektet Bizarrekult.

«Morgendag» er en nokså hardtslående og fengende affære, og er interessant i det at et nærmest alt-metal-aktig hovedtema går i en ganske naturlig forening med både Romans og Myrvandrers svartmetallske skrikevokal. Intet mindre enn et drivende chugge-riff får videre fylle versene. Jeg har nok mer sansen for de mer atmosfæriske sidene til Myrvandrer, men der jeg også tillater meg til å tro at vi får nok av det på den kommende plata, kan nok «Morgendag» ses på som et velkomment friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange

Ritual Death – «Vermin»

«Vermin» er andre singel fra Ritual Deaths kommende selvtitulerte debutplate, der mye tyder på at vi skal få servert harde, kompromissløse og korte doser av brutal, svertet death metal. «Vermin» varer ikke lengerer enn to og et halvt minutt, og introduseres med iskalde og metalliske gitarakkorder som gir flest assossiasjoner til industriell metall.

Over en trommebeat som nesten er fornærmende enkel sprer gitarene vingene ut slik at flotte, svartmetallske akkorder får fylle versene, og Ritual Death ruller deretter ut et knusende og tungt refreng som også blir låtas finale der det tynes til låtas ende. Mer enn et kort, knalltøft varsku om brutaliteten på plata blir det dermed kanskje ikke, men sammen med låta «Lunae» pirrer «Vermin» interessen sterkt for det som kommer i desember fra Ritual Death.

Skrevet av Alexander Lange