Clone Industry – Deceiver
Clone Industrys nye EP – om den i det hele tatt er ny – er en sann nostalgitripp for de av oss som vokste opp på 2000-tallet. Både den hjemmesnekra logoen, det høykontrasterte cover-bildet og det faktum at bandets eneste sosiale medium er Myspace tyder på at ‘Deceiver’ mest sannsynlig ble spilt inn rundt begynnelsen av det nye årtusenet. Til tross for dette ble utgivelsen først gjort tilgjengelig for massene i år, så siden det ikke finnes noe informasjon å oppdrive om EP-ens opprinnelses-år på nett, så får vi bare anta at den er splitter ny og skjenke den en omtale.
For å ytterligere komplisere situasjonen, virker bandets uttrykk direkte hentet fra Myspace-epoken. Myspace fylte på 2000-tallet den rollen Bandcamp fyller i dag, i kraft av å være et nettsted der band kan utgi musikken sin fullstendig gebyrfritt og uavhengig av hvor de befinner seg på spekteret mellom amatørskap og profesjonalitet. Dette førte til en eksplosjon av ulike – for ikke å si ufullstendige – uttrykk, og Myspace-tiden var følgelig preget av både uinspirerte kopier av bedre band og merksnodige sjangerkombinasjoner. Clone Industrys uttrykk på ‘Deceiver’ er et eksempel på sistnevnte; en ubestemmelig kombinasjon av elementer fra blant annet groove, thrash og dødsmetall.
«Ufullstendig» er også et ord man dessverre må slenge rundt seg om man skal foreta en ærlig vurdering av ‘Deceiver’. «Take This Blood» pumper ut en serie moderne døds/thrashende riff, og velger på uforståelig vis å kombinere dette med yndig kvinnevokal av Evanescencesk herkomst. «Designated Killer» klarer seg bedre på denne fronten, men blir også avsporet av den testosteronfylte og i overkant macho tilnærmingen til tekstskriving som var fullstendig altoppslukende ved årtusenskiftet. Legg inn et hagleskudd eller to og du har med et sant produkt av 2000-tallets Myspace-scene å gjøre – på godt og vondt.
Men Clone Industry gjør også mye riktig på sin første EP. Riffene på skiva er gjennomgående solide, og bandet er åpenbart i besittelse av ferdigheter av både teknisk og kompositorisk sort. Tittelsporet er sånn sett muligens den beste demonstrasjonen av gruppas potensial, der noen seriøst smidige og kreative vendinger knyttes sammen til en innviklet konstruksjon som av alle ting sender tankene i retning Death. Gudene vet om vi noensinne kommer til å få høre mer fra Clone Industry, eller om dette kun var en dumping av filer for å bevare dem for ettertiden. ‘Deceiver’ er uansett en interessant kuriositet; et relikvie som demonstrerer mange av de tingene 2000-tallet gjorde riktig, så vel som de elementene vi gjorde godt av å etterlate i fortiden.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Soulless Exhaustion – Tales of Terror and Fear
Soulless Exhaustion er et samarbeidsprosjekt mellom de anonyme musikerne «Syking» fra Norge og «Akka» fra Finland. Per metallarkivene virker det som at førstnevnte tar seg av innspilling, vokal og samtlige instrumenter, og at sistnevnte kun tar seg av tilleggs-vokal. Denne ansvarsfordelingen gjør det nærliggende å tenke at Soulless Exhaustion uttrykker «Syking» sin musikalske visjon først og fremst, selv om et flernasjonalt prosjekt som dette sjelden oppstår uten at man deler substansielle tanker og ideer rundt musikken man ønsker å lage.
Soulless Exhaustion sitt basale uttrykk er forankret i sjangrene rå svartmetall og DSBM (depressiv, suicidal svartmetall); undersjangre som ikke akkurat er underrepresentert på den populære musikkplattformen Bandcamp. Bandet er dog ikke blant de mest typiske eksemplarene innenfor disse uttrykkene, men snur og vender på formularet akkurat nok til å distansere seg fra røkla. På debutskiva ‘Tales of Terror and Fear’ skriver bandet både mer utbrodert rå-svart på linje med landsbrødrene i Vadatajs, samt suggererende og ambient-påvirket svartmetall som er hakket vanskeligere å spore blant dagens utøvere.
Men først må vi gjennom det aggressive og støyende åpningssporet «Atomic War». Etter en ustemt og vindskeiv gitar-introduksjon, åpner slusene seg for å slippe inn en skåldende bølge av andrebølges-svartmetall og flyalarmer. «Atomic War» er skivas desidert mest ekstreme øyeblikk, og å lytte til låta er som å kjempe mot et vassdrag mens piskende vinder slenger sur nedbør og kongler rett i trynet på deg. Deretter får vi den sjokkerende 180-graders svingen «Denial of Fate», hvor industrielle grooves og ulmende atmosfærer sender tankene i retning en form for DSBM-inspirert Godflesh, før en skjærsild av ildnende støy åpenbarer en avgrunn i midten av låta.
«Denial of Fate» er ikke den eneste overraskende vendingen på plata, tvert imot fortsetter bandet å undersøke den rå svartmetallen fra overraskende vinkler gjennom hele skiva. «Funeral March» bygger et nedbrutt og dystopisk byggverk oppå et sample av en av Frédéric Chopins mest distinkte pianostykker; «Nightmare» introduserer drivende black’n’roll til bandets ellers dystre lynne; og «Soulless Exhaustion» er et rendyrket ambient-nummer fylt til randen av glitrende, iskrystall-synther. Denne variasjonen gjør at skiva blir litt usammenhengende og omskiftelig, men dette er ikke noen stor synd i en ofte ensformig undersjanger som rå svartmetall.
Den beste av skivas mange eksperimenter er etter min mening «Soulless Exhaustion». Låtas meditative og lydmalende synth-landskap er en flott boble å fortape seg i, og byr på en sårt tiltrengt pause fra den kvelende og dystre svartmetallen som fyller resten av skiva. Resten av skiva treffer og bommer litt om hverandre, selv om det må nevnes at skiva generelt sett befinner seg i det mer personlige og amatørmessige sjiktet av den rå svartmetallen. For fans av kølsvart og lav-oppløst Bandcamp-svartmetall byr ‘Tales of Terror and Fear’ neppe på noen grunnleggende ny opplevelse, men det finnes litt av hvert å hente i de dystre påfunnene som fyller den siste skiva til Soulless Exhaustion.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 