Tradmetallerne i Sinsid har fulgt opp sin stilsikre singel «Sarcophagus» med låta «Time is Ticking», og signaliserer med det at et nytt album nok er på vei. Ingen store overraskelser dukker opp her, og som «Sarcophagus» er dette en tre minutter lang metallåt av den gamle skolen som høster godt av en no-bullshit-tilnærming. Sinsid kommer dermed nokså godt ut av dette, særlig gjennom noen av gitarsolosegmentene, uten at «Time is Ticking» stikker seg ut helt nevneverdig. Dette er helt ålreit 80-tallsmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – «A Thousand Light-years Unfold»
Selvutgitt
Antallet låter som har blitt sluppet fra Mortemias prosjekt ‘The Covid Aftermath Sessions’ er nå åtte, og med tanke på at vi fikk servert hele tolv stykker gjennom ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er det grunn til å tro at det ikke stopper riktig ennå. «A Thousand Light-years Unfold» er uansett navnet på det nyeste innslaget, og mannen bak Mortemia, Morten Veland, har denne gangen fått med seg Alteriums Nicoletta Rosselini på vokal.
Låta åpner lite blygt og temmelig usjarmerende med noen ordentlig masete synther, men heldigvis klarer Veland og Rosselini å redde det godt igjen. Hovedtemaet driver godt litt utover i låta, og refrenget er blant de bedre Mortemia har mønstret i dette prosjektet. Habilt power metal-snacks i disse Eurovision-dager, altså, selv om låta rundes av litt rart og snaut med et pianoparti som får lite tid til å utfolde seg.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – «Into Cold Winternight»
Ute nå via Purity through Fire
I slutten av februar ga den über-flittige undergrunnsmusikeren «Peregrinus» oss den første forsmaken på sin kommende tredjeskive under banneret Unholy Craft, dette via demo-utgaver av låter fra ‘Saa Mørkt, Saa mektig’. Nå har vi endelig mottatt litt ytterligere informasjon rundt plata, som vil bli sluppet 21. juni via plateselskapet Purity through Fire.
Selv om vi allerede har fått høre tre av låtene fra skiva, er «Into Cold Winternight» den første låta vi hører med fiks ferdig produksjon. Denne produksjonen er selvfølgelig fremdeles lav-oppløst og ruskete – noe annet hadde vært sjokkerende gitt prosjektets opphavsmann – men på en måte som gagner musikken heller enn å spenne bein på den. Låtmessig er «Into Cold Winternight» temmelig ordinær kost for Unholy Craft, med stormende, smuldrende svartmetall ala førsteskiva ‘Naar All Tid er Omme’, som visstnok vokser seg majestetisk mot slutten som følge av noen tårnende tilleggsgitarer. «Into Cold Winternight» er ikke det mest oppsiktsvekkende materialet jeg har hørt fra dette hold, men er like fullt et solid tillegg til Unholy Crafts hurtig voksende låtbibliotek.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Solus Grief – «Mass of Stolen Fires»
Ute nå via Purity through Fire
Det at vi i Metallurgi blir nødt til å skrive om ikke bare én men TO låter skrevet av «Peregrinus» i denne ukas singelpost, burde si det meste om karens forrykende arbeidstempo. For folk som ikke kjenner musikeren er Solus Grief hans atmosfæriske svartmetallprosjekt, og vi kan også røpe at det er det av karens prosjekter som har gitt mest gjenlyd i hjertene til bloggens skribenter; dette som følge av den fremragende skiva ‘With a Last Exhale’ fra 2022.
Nå er det duket for nok en Solus Grief-utgivelse, og i denne omgang er det snakk om en split med Altertum, hvilket er et av de mange prosjektene til den ditto arbeidsomme musikeren som kaller seg «Ggatzshrieegk» (Infernal Wind, Moonshrine, Vorgfang. Førstesingelen «Mass of Stolen Fires» er en langt mer turbulent sak en vi er vant til å høre fra Solus Grief, og veksler mellom voldsomme black/death-partier, atmosfæriske lommer i middels tempo, samt noen stemningsfulle post-svartmetalliske avbrekk. Disse avbrekkene er spesielt effektive sett i lys av det ellers krevende terrenget, og gir følelsen av å stå i stormens øye og titte opp på nattehimmelen gjennom et slør av dis og iskrystaller. Som alltid krever det litt tålmodighet å komme seg gjennom en Solus Grief-låt, og jeg må nok innrømme at jeg aldri har satt spesielt stor pris på de støyete vokalfiltrene som «Peregrinus» svøper stemmen sin i. Likevel er «Mass of Stolen Fires» en effektiv dose turbulent men atmosfærisk svartmetall, hvilket for øyeblikket er nok til å holde den gryende mettheten for «Peregrinus»-prosjekter på armlengdes avstand.
Nattsvermer er et band fra Rogaland som først ble dannet i form av Liquid Mojo i 2016, men som etter en gjenforening fikk dagens navn for tre år siden. Bandet har sluppet en rekke singler opp gjennom årenes løp, men først nå har de sluppet en fullengder. Den bærer bandets navn og er sluppet via Rob Mules Records.
Stilistisk synes jeg dette bandet enkelt kan plasseres i det nokså godt utforskede skjæringspunktet mellom alternativmetall og groove metal. Jeg får mange assossiasjoner til mange kommersielle suksesser fra det tidlige 2000-tallet, og både riffene og vokalen gir også en smak av 1990-tallets grunge.
Jeg synes også Nattsvermer ved flere anledninger på denne skiva utviser en god kontroll på materialet. Dette gjelder særlig begynnelsen på skiva; etter et effektivt, guffent preludium sørger «The Devil’s Den» for en representativ og solid åpning, og deretter står «Controlled» for platas desiderte høydepunkt for min del med noen kriminelt fengende temaer.
Også «The Voice Inside» er et godkjent innslag, særlig med tanke på de skikkelig skitne gitarene som brutaliserer midtpartiet. Deretter tar ‘Nattsvermer’ imidlertid en skikkelig dupp. «Polaris» liker jeg rett og slett ikke i det hele tatt, noe som er et resultat av at jeg synes det til tider høres temmelig atonalt ut. I tillegg synes jeg Nattsvermer drar det hele alt for langt ut. Den påfølgende interluden «Rash» byr heldigvis på et fett riff, men føles også som et litt merkelig stykke musikk der riffet simpelthen fader inn og ut og jeg føler det kunne blitt utnyttet bedre.
Etter dette nokså skuffende midtpartiet synes jeg heldigvis det tar seg opp, selv om det nok aldri når helt opp til nivået på starten av skiva. En lekker detalj i produksjonen på «Lost in Life» frisker det imidlertid skikkelig opp, og «Bad Knee» krydrer til med noen massive lydbilder og en stilig gitarsolo. Etter en litt rotete komposisjon i form av «Breathe», som riktignok byr på en flott avslutning, redder også bandet seg inn med et friskt pust med «Nattsvermer», der de slår skikkelig fra seg i god pønk-ånd. Det avslutter en plateopplevelse jeg har et litt ambivalent forhold til grunnet noen merkelige valg særlig i midtpartiet, men som like fullt har gode høydepunkter man kan bygge mye på.
Skrevet av Alexander Lange
Malum – In Nauseam
Selv-utgitt
Malum er en anonym svartmetallduo som har oppstått fra asken til et foreløpig ukjent, tidligere prosjekt. Bandet spiller en type svartmetall som kombinerer ulmende råskap med en altoppslukende, nedslått atmosfære, det hele kronet av store grooves, bittersøt melodikk og beske skrik. Malumsbasale uttrykk ble først introdusert på en to-låters EP fra 2022 som bar navnet ‘Ad Mortem’, og gruppens Mgla-beslektede svartmetall fremsto temmelig velutviklet og komplett allerede da. På debutskiva ‘In Nauseam’ broderer duoen ut dette utgangspunktet ytterligere, og fremhever spesielt det atmosfæriske elementet med en miks som siver ut av anlegget som en ugjennomtrengelig, sort sky.
Den voldsomme oppgraderingen på produksjonsfronten blir veldig tydelig om du hopper fra debut-EPen og rett over i «Into the Vast Horizons», åpningssporet på bandets nye skive. Malums atmosfæriske kvaliteter var definitivt tilstede og synlige på ‘Ad Mortem’, men den første drønnende akkorden på «Into the Vast Horizons» annonserer ettertrykkelig at ‘In Nauseam’ er et ganske annet beist enn sin forgjenger. Basstrommene lander som velrettede knyttnever i mellomgulvet, og gitarenes ruver som katedralske fasader rundt lytteren. Det hele danner en atmosfærisk tetthet som er nærmest kvelende, og i midten av denne lydtåken finner vi bandet anonyme vokalist, som presenterer sine filosofiske avhandlinger rundt nytteløshet og eksistens via beske skrik og hese utrop.
Samlet sett, er dette modusen som ligger til grunne for samtlige av ‘In Nauseam’s seks låter. Malum virker langt mer opptatt av å opprettholde en spesifikk stemning enn å tilby voldsomme mengder variasjon, selv om det heldigvis også er litt av sistnevnte å vise til på debutskiva. Det er kanskje ikke fryktelig mye som skiller de tre låtene som åpner ‘In Nauseam’ fra hverandre foruten riffene og melodienes eksakte konturer, men på «Emptiness» innfører Malum et ekstra giftig knivstikk i form av fandenivoldske triller og en – om mulig – enda mørkere tonalitet. «To Live is to Suffer» er dog en enda viktigere bidragsyter når det kommer til å holde liv i skivas andre halvdel, ettersom detaljer som de kantete Deathspell-gitarene, trommisens aksentuerende cymbalspill og noen ekstra lidenskapelige hyl fra bandets vokalist hever låta et lite hakk over sine omkransende kumpaner. Det er kanskje ikke snakk om de riktig store greiene, men på en såpass ensrettet skive som ‘In Nauseam’ kan små forskjeller skape en stor effekt på lytteropplevelsen.
Er det én ting som hindrer ‘In Nauseam’ fra å hevde seg som en utmerket svartmetallskive i lys av det norske plateåret, så er det at Malums musikk slekter temmelig tungt på undegrunns-favorittene i Mgla. De dystre men store trommegroovene, den eksistensielle tematikken og gitarmelodienes falmede storslåtthet; alle de uttrykksmessige kompassnålene virker å peke i retning det nihilistiske, polske bandet. Det er ingen tvil om at Malum har levert en kruttsterk og beundringsverdig skive med ‘In Nauseam’, men om de ønsker å tre ordentlig ut fra skyggen til sine likesinnede forgjengere har de fremdeles en jobb å gjøre.
Til slutt kan det være verdt å nevne at ‘In Nauseam’ er en temmelig upåklagelig debutskive, til tross for kritikken jeg har rettet mot den. Bandet har tatt utgangspunkt i en temmelig spesifikk, uttrykksmessig slagplan, og den mesterlige utførelsen av denne gir bandet en strålende grobunn for videreutvikling og raffinering. ‘In Nauseam’ er også i seg selv en strålende, innhyllende og effektiv plateopplevelse, og bør sjekkes ut av samtlige fans av intens men mørk, melodisk og atmosfærisk svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Morax – Rites and Curses
Ute nå via High Roller Records
Morax er et enmanns-prosjekt stiftet av Remi Andrè Nygård, som for de fleste nok er kjent via sitt medlemskap i det fremragende black/thrash-bandet Inculter. Inculter kan sies å stå i stormens øye når det kommer til en aldri så liten oppblussing av høykvalitets-ekstremmetall på Vestlandet; hvilket jo kanskje ikke er så rart med tanke på at besetningene til Reptilian og Sepulcher – samt Inculter selv –overlapper temmelig grovt. Nå virker det som at Remi har funnet ut at det ikke er nok å levere skive på skive med vital, eksplosiv klassisisme, men at enda eldre, metalliske frekvenser må få sitt utløp.
Resultatet er Morax, en tradmetallisk enhet som skuer tilbake til 80-tallets mørke, historiefortellende tradisjoner. Sånn sett er det en viss eim av Mercyful Fate/King Diamond å spore i det forheksede universet som manes frem på debut-EPen ‘Rites and Curses’, men også andre, mer spesifikke referanser melder seg over utgivelsens spilletid. «Face the Reaper» brenner med høyintensitet og demonstrerer en rødglødende riffkunst på linje med legendariske band som britiske Satan, og «Yours Now» har et avslappet men struttende ganglag som minner om norske Flight. Som følge av sin okkulte tematikk minner sistnevnte også litt om The Devil’s Blood, hvilket aldri er en dum ting i min bok.
‘Rites and Curses’ er en debututgivelse som både demonstrerer Remis intime kjennskap til tradmetallens fundamentaler, samt byr på enorm variasjon i både modus og atmosfære fra låt til låt. «Face the Reaper» utviser som nevnt et tradmetallisk lynne som grenser til ondskapsfull speedmetall; «Be My Guillotine» har et nydelig, doom-påvirket refreng, og «Yours Now» sniker seg som nevnt langt nærmere det okkulte hardrock-landskapet enn sine forgjengere. Selve kronen på verket må nok sies å være den syv minutter lange «The Curse», som etter det akustiske mellomspillet «Adoration» reiser seg som et tradmetallisk fjell ved EP-ens ende.
Og det er vel for så vidt i denne ambisiøse låta at prosjektets potensial blir tydeligst. Remi sjonglerer en drøss med ideer over låtas syv minutter, og fletter det sammen til et integrert reisverk som når tårnende høyder på det fabelaktige, melodiske refrenget. Alt i alt har jeg vanskelig for å erklære ‘Rites and Curses’ for å være noe annet enn en innertier, hvis eneste skavank kan sies å være noen flisete toner i vokalens høyere register. Morax sin debut-EP demonstrerer tydelig at Remi har flere talenter enn å skrive heseblesende thrashriff i Inculter, og for min egen del er jeg spent som faen på hva karen kan finne på å gjøre på en fullengder. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Solus Grief – What If This Was Everything
Ute nå via Sonorous Night
Av personligheten Peregrinus’ mange prosjekter, er Solus Grief det av dem der han først og fremst dyrker den atmosfæriske svartmetallen. Prosjektets første skive kom i fjor i form av ‘With a Last Exhale’, som snek seg inn på vår toppliste over årets beste plater på grunn av de sterke, stemningsfulle og mørke strekkene av svartmetall som ble manet frem. Med det tror jeg vi også kan slå fast at Solus Grief er Peregrinus’ sterkeste prosjekt, selv om han særlig gjennom Kvad har sluppet noen svært sterke låter; med det var det knyttet stor spenning til prosjektets nye plate ‘What If This Was Everything’.
Dette er en skive der jeg synes Solus Grief demonstrerer godt hvordan atmosfærisk svartmetall kan lene seg på mange ulike virkemidler innenfor svartmetallsjangeren uten å miste sin mørke, atmosfæriske kjerne. På ‘What If This Was Everything’ gjør Peregrinus bruk av både stampende grooves, hypnotiske gitarer, klassiske metallriff og mere til samtidig som at det alltid er atmosfærisk og suggererende, noe som i utgangspunktet gjør det til en svært prisverdig prestasjon innenfor denne under-undersjangeren.
Dette kommer blant annet sterkt til uttrykk i åpningslåta «Upon the Winds My Breath Left», som først blander virkelig deprimerende svartmetallakkorder med taktfaste grooves. Solus Grief bygger også opp denne låta svært godt, der trommene bidrar til å åpne det opp mot slutten med noen mer opplysende gitarleads som etter hvert eksploderer i pur aggresjon og skikkelig røffe riff.
Videre synes jeg Solus Grief maler flotte lydbilder i den påfølgende «Within the Fires», der middelaldersk atmosfære a la Yellow Eyes får prege stemningene. Avslutningen er også helt nydelig. Det er imidlertid ikke å stikke under en stol at det nok blir litt langvarig, og det gjelder nok særlig tittellåta som kommer etterpå, som i mine ører definitivt er platas svakeste låt der temaene også sliter med å overbevise.
Problemene forsvinner ikke helt i avslutningslåta «Of the Earth Cold». Her kompenserer imidlertid Solus Grief ved å levere noen av de feteste riffene på plata, som sender øyeblikkelige assossiasjoner til Darkthrones spenstige innveving av tradisjonelt-metallsk riffhåndverk. Oppi dette er det synd at vokalen over det hele gjør meg noe mindre entusiastisk; prestasjonene er isolert sett gode, men blir for ensformige der lange, jamrende skrik tas nesten konstant i bruk. Ellers er ‘What If This Was Everything’ en sterk plate jeg anbefaler; særlig i det instrumentale er sjangerforståelsen fremoverlent, interessant og imponerende.
Skrevet av Alexander Lange
Soulless Exhaustion – The Art in Atrocities
Selv-utgitt
Soulless Exhaustion er en (tidligere?) duo fra Norge og Finland som skriver rå svartmetall med tydelige elementer av DSBM-ens estetikk (depressiv, suicidal svartmetall). Gruppa slapp debutskiva ‘Tales of Terror and Fear’ helt på tampen av 2022, en skive som demonstrerte bandets nitriste, apokalyptiske tematikk og lav-oppløste, hjemmesnekrede hjemme-innspillinger. Nå har bandet altså sluppet andreskiva, en tilsvarende dyster og ugjennomtrengelig sak ved navn ‘The Art in Atrocities’.
Per bandets Bandcamp kan det dog virke som at besetningen har endret seg siden slippet av debuten i 2022. Encyclopaedie Metallum lister fremdeles opp de to medlemmene som sto bak ‘Tales of Terror and Fear’ som bandets nåværende besetning, men i Bandcamp-bioen står det at Soulless Exhaustion nå kun består av den anonyme musikeren «Sjelløs». Dette betyr trolig at vi har fått enda et aktivt enmanns-svartmetallband i vårt lange land; atter et symptom på en sjangerfremvekst som nesten er som en musikalsk epidemi å regne.
«Sjelløs» har uttalt at bandet ønsker å «fange en enda sterkere følelse av frykt, sorg og mørke» på sin nye skive. Dette registreres ikke i særlig grad når jeg hører på ‘The Art in Atrocities’, ettersom tematikken låtene utforsker er temmelig lik den vi fant på debuten. Dermed finner vi nok en gang en låt om atomkrig tidlig i låtlista, mangt et endetidsscenario og rikholdige mengder åndelig og fortapelse over skivas ni låter. Også musikken holder seg til lydbilder og effekter vi kjenner fra ‘Tales of Terror and Fear’, med lange utbroderte, støyende låter ala Vadatajs som balanseres med mer yndige ambient-strekk.
Og det er vel muligens ambient-partiene som overbeviser aller mest i denne omgang. Skivas første par ordentlige låter – «Nuclear Fear» og «Astroid» – presenterer prosjektets basale uttrykk på greit vis, hvilket består av et ugjennomtrengelig svartmetall-sound som hjemsøkes av mørke melodier og den «Peregrinus»-aktige (Solus Grief, Kvad, Unholy Craft) vokalen til «Sjelløs» selv. Det fremstår likevel litt som en åpenbaring når det åpner seg et nydelig synth-landskap et par minutter ut i låt-mammuten «An Familiar Dread». Det er nesten litt sjokkerende å finne et parti som gjør et såpass sterkt inntrykk midt i en skive som strever med å utmerke seg, men det er altså det som skjer på nettopp denne låta.
Også skivas andre høydepunkt har tilleggs-instrumenteringen å takke for sin suksess. «Broken Dreams» starter egentlig helt greit som følge av en svingende groove og en noenlunde episk tilnærming til atmosfæriske svartmetall, men det er ikke før broens 90-talls romantikk entrer bildet at låta begynner å heve seg over øvrigheten. Det er muligens et enkelt trekk å bygge et ruvende, stormende klimaks rundt en simpel piano-frase, men i Soulless Exhaustions tilfelle skaper dette et øyeblikks fokus i en ellers omflakkende skive.
Det er kanskje ikke fryktelig mye som har endret seg siden ‘Tales of Terror and Fear’, men «An Familiar Dread» og «Broken Dreams» bør likevel trekkes frem som ubestridte favoritter i Soulless Exhaustions låthistorikk til nå. Kritikken jeg har å komme med er mer eller mindre det samme som sist: skiva er fryktelig lang, produksjonen er lo-fi på en litt kjip, digital måte, og tematikken fremstår mer edgy enn den fremstår virkelig mørk og skremmende. Det er dog ingen tvil om at «Sjelløs» har låtskriveregenskaper som hever seg over normen innenfor rå svartmetall – for ikke å si en temmelig utmerket sans for virkningsfull ambient – så fans av Bandcamp-svart og DSBM kan med fordel undersøke karens siste skive, ‘The Art in Atrocities’.
Trønderske Lumsk er et navn som høster mye respekt i enkelte sirkler, som følge av deres temmelig unike bidrag til sammensmeltingen av folkemusikk og metall. Der band flest angrep hybridformen fra et utgangspunkt i svartmetall – gjerne også av en oppstemt og sirkus-aktig sort – virket skiver som ‘Åsmund Frægdegjevar’ og ‘Troll’ langt mer opptatte av å gjenskape det mørke og forvridde eventyr-universet til Kittelsen, Asbjørsen og Moe. Dette presterte bandet gjennom å gå veien om tung, stampende og robust tradmetall; en grovt tilhugget granittstatue som de deretter kledte i kranser av folkemusikalsk melodikk og rytmikk.
Mye har dog skjedd siden slippet av ‘Troll’ i 2005. For det første slapp de tredjeskiva ‘Det Vilde Kor’ i 2007, hvilket i stor grad gikk bort i fra bandets metalliske utgangspunkt i retning softere og mer progrock-pregede landskaper. For det andre forlot ekteparet Ketil og Siv Lena Laugtug Sæther bandet, hvilket trolig var årsaken til at Lumsk har ligget i dvale siden 2007 til i år. Nå er dog besetningen atter en gang fulltallig, og en ny skive ved navn ‘Fremmede Toner’ har truffet markedet. Denne skiva er et gledelig gjensyn med bandets enestående evne til å kombinere folkemusikk med tyngre musikksjangre, og utgjør på mange måter en retrospektiv karriere-oppsummering og et nytt steg videre i bandets utvikling på en og samme tid.
På ‘Fremmede Toner’ foretar Lumsk et dristig svalestup ut i progrockens svimlende eter, samtidig som de henter inn igjen noen av de tyngre impulsene som var utelatt fra ‘Det Vilde Kor’. Dette utgjør i tillegg et bakteppe for skivas tematikk, som bygger på en samling oversettelser av tyske og nordamerikanske dikt utført av den norske forfatteren og poeten André Bjerke. Skivas første halvdel består av låter bygget på oversettelsene til Bjerke, og den andre halvdelen gjenbruker musikalsk materiale fra den første til å bygge nye låtkonstruksjoner rundt diktene på sitt originalspråk. Dette er et svært finurlig strukturelt grep, og gjør skiva til en slags subtilt innoverende, konseptuell dobbeltskive.
Og det som kanskje aller mest selger denne dobbeltplata, er de rike, fantastiske låt-arrangementene som bandet har formet rundt den nydelige poesien. Lydbildets voldsomme oppblomstring var kanskje det første jeg la merke til i møte med skivas singler, der «Det Døde Barn»/»Das Tode Kind» og «Abschied» spesielt imponerte med sine utbroderte og finstemte lydlandskaper. ‘Fremmede Toner’ både trapper opp og toner ned denne tendensen, med den massive prog-finalen «The Day is Done» som eksempel på førstnevnte, og den elskverdige, radioklare perlen «Fiolen» som eksempel på det sistnevnte.
En annen ting som virkelig gleder ‘Troll’-fanen i meg, er beslutningen til Lumsk om å bringe tilbake noe av tyngden fra de første par skivene. Dette skjer ikke veldig ofte over ‘Fremmede Toner’s snaue time, men de øyeblikkene med metallisk tyngde som er sørger for å fortøye skuta så den ikke driver fullstendig ut i folk/prog-eteren. Den eksplosive avslutningen på ‘Det Døde barn’ er en utmerket utnyttelse av låtas postrock-aktige crescendo, og den tyske versjonen som åpner B-sida er en dyster og dramatisk dose melodisk doom som gir skiva en etterlengtet, nesten ekstremmetallisk brodd.
Lumsk har definitivt tatt en sjanse med den utsvevende, progressive behandlingen av andres poesi og egen folkrock på ‘Fremmede Toner’, men det dristigheten har unektelig gitt avkastning i denne omgang. Det hjelper at Mari Klingens melodiske teft er fullstendig upåklagelig, og at hun er i stand til å veksle mellom klimaktisk kraft og nydelig, folkemusikalsk vokal-elegans, alt ettersom hva låta krever. Med en spilletid på en time er skiva akkurat lang nok til at fokuset mitt ebber litt ut rundt «Under den Linden» (heter det ikke forresten «unter?») og «Das Veilchen», men den storslåtte finalen «The Day is Done» sørger for at skiva får en tilfredsstillende avslutning. ‘Fremmede Toner’ er en enestående plateopplevelse i den norske platefloraen anno 2023, og et flott gjensyn med en noe undersunget gruppe innenfor norsk folk metal/rock.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Urkraft – Lyset Skinner Best I Mørket
Ute nå via Polypus Records
‘Lyset Skinner Best I Mørket’ er andreskiva til svartmetallprosjektet Urkraft, som slapp sin selvtitulerte debut i 2020. Urkraft er et enmannsprosjekt frontet av Andreas Wærholm, en karakter som tidligere har vært å finne blant annet i Astaroth, og mye tyder på at Wærholm i denne omgang har skrudd opp ambisjonsnivået en hel del. Soundet og produksjonsdesignet er riktignok ikke så ulikt det vi har hørt før, men det hele er pakket inn i en mer storslått innpakning som bærer særlig preg av nokså lange låter, der den lengste er på nesten seksten minutter.
Når det gjelder denne utviklingen for prosjektet lykkes Wærholm i all hovedsak godt. ‘Lyset Skinner Best I Mørket’ utmerker seg gjennom noen herlige og svært godt strukturerte atmosfæriske svartmetallåter, og Urkraft kommer langt i å transportere lytteren til sitt mystiske og mørke univers.
Aller best går det på begynnelsen og slutten av skiva. De to første låtene, tittellåta og «Trollbundet», varer i henholdsvis ti og ni minutter, og gjør en utmerket jobb med introdusere de aller fleste elementene Urkraft byr på her gjennom mye variasjon og svært god pacing. Avslutningslåta «Veien alle må ta» spiller med sin monstrøse lengde på de samme styrkene, og blir som et herlig og stort sammensurium av dette svære prosjektet – godt hjulpet av et dunkelt, Burzum-aktig ambient-parti på slutten.
Mye er bra mellom disse to segmentene også. Platas pacing hjelpes i og for seg godt av den kortere, folketonale og interlude-aktige «Nattevandreren». Men når den påfølgende «Riket» gjør bruk av mange av de samme elementene på begynnelsen kommer det imidlertid for en dag at Urkraft til tider strekker partiene og stemningene sine litt langt. Det gjelder til en viss grad også resten av «Riket», som også lider litt av et vel utstrukket hovedtema.
Dette er likevel ikke noe stort problem når Urkraft samtidig evner å holde på en nokså fengslende atmosfære hele veien gjennom plata. Så er det riktignok også noe annet jeg har større problemer med. Det er vokalen, som som regel karakteriseres av en ganske merkelig hvesing. Jeg kan se poenget med en slik vokal på en atmosfærisk svartmetallplate, og man kan sikkert også berømme Wærholm for å prøve å skille seg litt ut i mengden. Men jeg synes ikke den er spesielt godt utført, og den ender opp som et heller forstyrrende element i produksjonen.
‘Lyset Skinner Best I Mørket’ imponerer meg først og fremst en hel del gjennom svært god låtskriving og en atmosfære som virkelig fanger oppmerksomheten min. Likevel ender vokalen opp som litt ødeleggende, og den står i veien for å fullbyrde den pakken Urkraft har hatt potensialet til å lage her. Det er synd, for sett bort fra det byr denne plata på sitt beste på noen svært prisverdige høydepunkter.
Skrevet av Alexander Lange
Grand Atomic – Beyond The Realm Of Common Sense
Usignert, ute på div. strømmetjenester
Grand Atomic er et forholdsvis nytt innslag i den etter hvert så befolkede stoner-scenen i Norge, og hadde kun sluppet et knippe singler før den aktuelle debutskiva ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ landa for noen uker siden. Denne trioen er av typen som ser ut til å ha mest sansen for å farge musikken sin med lange, seige jam-strekk, og den 48 minutter lange skiva er delt opp i kun seks spor.
Førsteinntrykket jeg fikk av musikken er også godt. Åpningslåta «Mountain Toker ( Summit Smoker )» introduserer et særdeles tungt hovedriff som treffer svært godt, og som sånn sett gir et ganske dekkende bilde av hva som venter lytteren. ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ er fylt til randen av tungt og habilt riffhåndverk, og Grand Atomics viktigste ess i ermet er hvordan dette pares så godt med produksjonen. Denne plata låter rett og slett eksemplarisk til stoner-metall å være, og henter sin kanskje største styrke fra den deilige, grovkornede gitar- og basslyden som sender assossiasjoner rett til Sleep og til og med Sunn O))). Sistnevnte band får på sett og vis et lite nikk via den forfriskende drone metal-låta «Nibiru».
Trommene leverer også et herlig trøkk, og det må også sies at samspillet Grand Atomic mønstrer på denne skiva er svært godt. Tidvis minner musikken her en del om noen av de tyngste sporene til jam-rockerne i Kanaan, uten at det noen gang blir like sofistikert. Særlig gjelder det nok andrelåta «Space Train» og til en viss grad også «Descending», der bandet lar nokså spenstige riff traske mot et sterkt momentum mot slutten.
Likevel synes jeg det er noe som mangler. Til å være såpass lange synes jeg nemlig låtene på ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ mangler litt spenning. Vanligvis ville en slik mangel, på en plate som denne, bli kompensert gjennom de suggererende og tunge atmosfærene. Og Grand Atomic er riktignok inne på dette på sitt beste. Men til syvende og sist blir det hele litt ensformig og repeterende, på tross av at riff som det i «Drifter Pt. II» i seg selv er usedvanlig tøft. Særlig blir dette tydelig i siste låt, «King Of Hesh», der potensen til svære riff begynner å falme litt – på tross av at bandet kompenserer det med noen kule psych rock-passasjer. Med det ender ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ opp som en plate der mye av grunnarbeidet er gjort, men der den fulle plateopplevelsen ender opp som litt endimensjonal.
Skrevet av Alexander Lange
The Big Rip – Order of the Goatlord
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Debut-EPen til stoner rock-bandet The Big Rip fra Porsgrunn kan sies å være selve definisjonen på lett å like. På ‘Order of the Goatlord’ går gruppen vekk fra det mer massive, psykedeliske stoner/doom-soundet som definerte andresingelen «Gravedigger», og går heller for en drivende og skandirock-infusert form for klassisk stoner rock. Dette resulterer i en fargerik og tilgjengelig sjangerblanding, hvilket kvartetten utnytter til det fulle ved å skrive tilsvarende ekstatiske og allsang-verdige låter.
«Nomad (Intro)» åpner utgivelsen med en kort akustisk snutt, som kan minne litt om et grungy arena rock-nummer fra 90-tallet levert via et klassisk «unplugged»-format. Deretter slår bandet over i kvasi-tittelsporet «Goatlord»; en gledesspredende og nostalgisk stoner rock-jam som oppnår en perfekt balanse mellom lekent, ledig trommespill og riff-fokusert crunch. Guttas teft for fengende låtskriving er umulig å ignorere – kanskje spesielt på «Magus», hvis drivende skandi-stoner krones av et refreng som sikrer låta en spillelisteplass på samtlige av undertegnedes hage- og grillfester de kommende månedene. Stemmen til Danny Valle Johannessen er et kraftig og treffsikkert instrument, og gir et naturlig fokuspunkt til de detalje- og hendelsesrike arrangementene til EP-ens fire låter.
Til slutt har vi «Mons Meg», en tordnende og antemisk hyllest til en aldeles monstrøs kanontype du finner i Edinburgh Castle i Skottland. Jeg vet ikke egentlig hva mer jeg skal si om debut-EPen til The Big Rip; det er en ukomplisert og innbydende stoner rock-utgivelse som demonstrer et betydelig talent for låtskriving, samt en ukuelig vilje til å underholde lytteren med knusende riff og lekkert instrumentalspill. ‘Order of the Goatlord’ er rett og slett en optimal debut-utgivelse, og et av mange høydepunkter i et sterkt år for norsk stoner.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Krapyl – Før Alt
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Krapyl er et splitter nytt melodisk svartmetallband bestående av en gjeng tenåringer fra Telemark. Bandet ga nylig ut debut-EPen sin ‘Før Alt’, hvis tittel trolig henviser til svartmetallens fokus på fortid og herkomst, men også fungerer som en slags spådom for bandet. ‘Før Alt’ er nemlig åpenbart et formativt stykke musikk, preget av all den prøving og feiling som hører hjemme i utviklingsforløpet til et ungt metallband. Likevel demonstrerer bandet et så tydelig potensiale at det blir naturlig å titte forventningsfullt fremover mot hva dette «alt» kan innebære, dersom Krapyl fortsetter å utvikle sine egenskaper som band.
Men her og nå har vi kun tilgang på gruppas «før», hvilket dreier seg om entusiastisk, fengende og noe klumsete melodisk svartmetall inspirert av gamle idealer. Det stormende partiet som sparker i gang åpnings- og tittelsporet fungerer som en god oppsummering av Krapyls musikalske utgangspunkt, hvilket opprettholder en god balanse mellom melodisk ynde og svermende aggresjon. Bandet begrenser seg dog ikke ved å tviholde på et rendyrket, svartmetallisk uttrykk, men henter inn elementer fra nærliggende sjangre på søken etter et eget sound. Dermed får vi drodlende solospill over en tidlig Opeth-aktig progresjon på «Før Alt», samt den triumferende tonale karakteren til episk tungmetall på «Mørningen».
For min del er det ingen tvil om hva Krapyl mestrer i størst grad på ‘Før Alt’, og det er melodikken. Samtlige av EP-ens fire låter inneholder en melodi eller to som fanger oppmerksomheten, og det er vel egentlig ingen av dem som bommer med unntak av åpningsmelodien på «Glemt i Asken» – og det skyldes mest av alt at det underliggende akkord-grunnlaget ikke er i overensstemmelse med melodien. Det som bandet trolig hadde fått størst utbytte av å jobbe med, er nok låtskriving med fokus på låtform og struktur. Låter som «Mørningen» og «Valley of the Lost» strever med å organisere ideene sine på en meningsbærende måte, og har i tillegg noen gitarsolo-plasseringer jeg virkelig ikke klarer å gjøre meg klok på. Låter som «Før Alt» og «Glemt i Asken» fungerer bedre i så henseende, og er kanskje de tydeligste demonstrasjonene av bandets iboende potensial. Totalt sett er ‘Før Alt’ en svært lovende debut-utgivelse sett i lys av medlemmenes unge alder, og en EP som burde sjekkes ut av fans av svartmetall med sterke melodiske trekk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nidvinter – Demo MMXXIII
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Nidvinter er et depressivt, rått svartmetallband bestående av de to mystiske undergrunns-skikkelsene «Düskerkeit» og «I.E». Duoen – som tidligere har jobbet sammen under navnet Hexenkeit – er tilsynelatende basert i Oslo, og er like opptatte av å verne rundt svartmetallen som et kvlt-fenomen som de er opptatte av å kommunisere sin manglende toleranse for NSBM og hatefull ideologi.
Åpningssekundene av bandets nye demo sender tankene i retning Kvad sin støyete storm av iskald, rå svartmetall, men dette er langt i fra den eneste referansen som gjør seg gjeldende over utgivelsens tre spor. Jeg vil faktisk påstå at ‘Demo MMXXIII’ er definert av brede uttrykksspenn, der både norske, svenske, islandske og franske svartmetall-tradisjoner gjør seg til kjenne via enten teknikk eller tonalitet. De to sistnevnte tradisjonene setter sine spor på demoen via de dissonerende, skingrende gitarstemmene på åpningssporet «Northern Wrath», mens vår egen norske tradisjon kommer til uttrykk via de tunge, Darkthrone/tidlige Mayhem-aktige riffene på «Hymns of Celestial Bloodshed. Denne låta er kanskje den som skiller seg mest ut blant prosjektets låter til nå, ettersom gitartonen i kombinasjon med de knakende riffene gir låta et overraskende skjær av gamle, svenske dødsmetall-demoer.
Og det er når disse to allerede disparate låtene leder inn i det storslåtte, melodiske svartmetall-landskapet på «Nacht und Wald» at demoens hoved-svakhet blir synliggjort. ‘Demo MMXXIII’ er nemlig så fullstendig svingende i uttrykk at det blir umulig å danne seg et tydelig bilde av bandets identitet. Jovisst er det hele filtrert gjennom den rå svartmetallens alt-konsumerende støy, men dette er ikke nok til å sørge for at Nidvinter fremstår som noe mer enn summen av sine bestanddeler. I tillegg er demoens låter nesten fullstendig blottet for struktur, hvilket gjør det desto mer vanskelig å la seg begeistre for innholdet til duoens nyeste demo. ‘Demo MMXXIII’ byr på en tilfredsstillende og smertefull rensing av både sjel og øregang, men det gjenstår fortsatt en del arbeid før Nidvinter kan skilte med noe mer enn et alminnelig medlemskap i Bandcamp-svartmetallens overbefolkede miljø.
Clone Industrys nye EP – om den i det hele tatt er ny – er en sann nostalgitripp for de av oss som vokste opp på 2000-tallet. Både den hjemmesnekra logoen, det høykontrasterte cover-bildet og det faktum at bandets eneste sosiale medium er Myspace tyder på at ‘Deceiver’ mest sannsynlig ble spilt inn rundt begynnelsen av det nye årtusenet. Til tross for dette ble utgivelsen først gjort tilgjengelig for massene i år, så siden det ikke finnes noe informasjon å oppdrive om EP-ens opprinnelses-år på nett, så får vi bare anta at den er splitter ny og skjenke den en omtale.
For å ytterligere komplisere situasjonen, virker bandets uttrykk direkte hentet fra Myspace-epoken. Myspace fylte på 2000-tallet den rollen Bandcamp fyller i dag, i kraft av å være et nettsted der band kan utgi musikken sin fullstendig gebyrfritt og uavhengig av hvor de befinner seg på spekteret mellom amatørskap og profesjonalitet. Dette førte til en eksplosjon av ulike – for ikke å si ufullstendige – uttrykk, og Myspace-tiden var følgelig preget av både uinspirerte kopier av bedre band og merksnodige sjangerkombinasjoner. Clone Industrys uttrykk på ‘Deceiver’ er et eksempel på sistnevnte; en ubestemmelig kombinasjon av elementer fra blant annet groove, thrash og dødsmetall.
«Ufullstendig» er også et ord man dessverre må slenge rundt seg om man skal foreta en ærlig vurdering av ‘Deceiver’. «Take This Blood» pumper ut en serie moderne døds/thrashende riff, og velger på uforståelig vis å kombinere dette med yndig kvinnevokal av Evanescencesk herkomst. «Designated Killer» klarer seg bedre på denne fronten, men blir også avsporet av den testosteronfylte og i overkant macho tilnærmingen til tekstskriving som var fullstendig altoppslukende ved årtusenskiftet. Legg inn et hagleskudd eller to og du har med et sant produkt av 2000-tallets Myspace-scene å gjøre – på godt og vondt.
Men Clone Industry gjør også mye riktig på sin første EP. Riffene på skiva er gjennomgående solide, og bandet er åpenbart i besittelse av ferdigheter av både teknisk og kompositorisk sort. Tittelsporet er sånn sett muligens den beste demonstrasjonen av gruppas potensial, der noen seriøst smidige og kreative vendinger knyttes sammen til en innviklet konstruksjon som av alle ting sender tankene i retning Death. Gudene vet om vi noensinne kommer til å få høre mer fra Clone Industry, eller om dette kun var en dumping av filer for å bevare dem for ettertiden. ‘Deceiver’ er uansett en interessant kuriositet; et relikvie som demonstrerer mange av de tingene 2000-tallet gjorde riktig, så vel som de elementene vi gjorde godt av å etterlate i fortiden.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Soulless Exhaustion – Tales of Terror and Fear
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Soulless Exhaustion er et samarbeidsprosjekt mellom de anonyme musikerne «Syking» fra Norge og «Akka» fra Finland. Per metallarkivene virker det som at førstnevnte tar seg av innspilling, vokal og samtlige instrumenter, og at sistnevnte kun tar seg av tilleggs-vokal. Denne ansvarsfordelingen gjør det nærliggende å tenke at Soulless Exhaustion uttrykker «Syking» sin musikalske visjon først og fremst, selv om et flernasjonalt prosjekt som dette sjelden oppstår uten at man deler substansielle tanker og ideer rundt musikken man ønsker å lage.
Soulless Exhaustion sitt basale uttrykk er forankret i sjangrene rå svartmetall og DSBM (depressiv, suicidal svartmetall); undersjangre som ikke akkurat er underrepresentert på den populære musikkplattformen Bandcamp. Bandet er dog ikke blant de mest typiske eksemplarene innenfor disse uttrykkene, men snur og vender på formularet akkurat nok til å distansere seg fra røkla. På debutskiva ‘Tales of Terror and Fear’ skriver bandet både mer utbrodert rå-svart på linje med landsbrødrene i Vadatajs, samt suggererende og ambient-påvirket svartmetall som er hakket vanskeligere å spore blant dagens utøvere.
Men først må vi gjennom det aggressive og støyende åpningssporet «Atomic War». Etter en ustemt og vindskeiv gitar-introduksjon, åpner slusene seg for å slippe inn en skåldende bølge av andrebølges-svartmetall og flyalarmer. «Atomic War» er skivas desidert mest ekstreme øyeblikk, og å lytte til låta er som å kjempe mot et vassdrag mens piskende vinder slenger sur nedbør og kongler rett i trynet på deg. Deretter får vi den sjokkerende 180-graders svingen «Denial of Fate», hvor industrielle grooves og ulmende atmosfærer sender tankene i retning en form for DSBM-inspirert Godflesh, før en skjærsild av ildnende støy åpenbarer en avgrunn i midten av låta.
«Denial of Fate» er ikke den eneste overraskende vendingen på plata, tvert imot fortsetter bandet å undersøke den rå svartmetallen fra overraskende vinkler gjennom hele skiva. «Funeral March» bygger et nedbrutt og dystopisk byggverk oppå et sample av en av Frédéric Chopins mest distinkte pianostykker; «Nightmare» introduserer drivende black’n’roll til bandets ellers dystre lynne; og «Soulless Exhaustion» er et rendyrket ambient-nummer fylt til randen av glitrende, iskrystall-synther. Denne variasjonen gjør at skiva blir litt usammenhengende og omskiftelig, men dette er ikke noen stor synd i en ofte ensformig undersjanger som rå svartmetall.
Den beste av skivas mange eksperimenter er etter min mening «Soulless Exhaustion». Låtas meditative og lydmalende synth-landskap er en flott boble å fortape seg i, og byr på en sårt tiltrengt pause fra den kvelende og dystre svartmetallen som fyller resten av skiva. Resten av skiva treffer og bommer litt om hverandre, selv om det må nevnes at skiva generelt sett befinner seg i det mer personlige og amatørmessige sjiktet av den rå svartmetallen. For fans av kølsvart og lav-oppløst Bandcamp-svartmetall byr ‘Tales of Terror and Fear’ neppe på noen grunnleggende ny opplevelse, men det finnes litt av hvert å hente i de dystre påfunnene som fyller den siste skiva til Soulless Exhaustion.
Féleth er et moderne dødsmetallband bestående av fire «glade, musikalske gutter» fra Alta, per bandets Spotify-bio. Kvartetten fra nord har all mulig grunn til å være glade og fornøyde i år, etter sin opptreden på gigantfestivalen Tons of Rock i juni, og slippet av andreskiva ‘Divine Blight’ nå sist uke. Musikken på ‘Divine Blight’ er på sin side alt annet en glad og fornøyd, men oser av rettmessig sinne rettet mot maktpersoner som søker å misbruke samfunns- og politiske systemer til egen vinning.
Uttrykksmessig kan Féleth sies å være et moderne, melodisk dødsmetallband med sterke tekniske tendenser. Bandet er heller ikke fremmed for å bake inn core- eller thrashmetalliske elementer i musikken, hvilket gir ‘Divine Blight’ en hel haug av ulike kort å spille på. Blant referansene som popper opp i bevissthetene i løpet av skivas 40 minutter finner vi blant andre Gorod, All Shall Perish, Sylosis og Gojira. I tillegg ville bandet fint ha kunne opptrådd på line-ups med norske band som Deception og Vorbid, hvilket burde si noe om hvor fleksibel og mangefasettert soundet til Féleth er på ‘Divine Blight’.
Likevel er ikke dette nødvendigvis noe man reagerer på underveis i lyttinga. Gutta evner definitivt å skrive en effektiv låt, og de ulike sidene ved bandets lydbilde er integrert i låtene på en måte som gjør at man unngår nakkesleng. Åpningslåt og singel «Majesty» introduserer bandets tekniske men melodiske dødsmetall på effektivt vis, før den klinker til med et stort og bombastisk refreng som ikke hadde vært malplassert på Cattle Decapitations ‘Death Atlas’. «Caretaker» gjør så ære på bandets halvseriøse sjangerbenevnelse «teknisk dødsrock» via åpningens drivende rocke-beat, før låta svinger over i et stampende og Gojira-aktig vers.
Låtstrekket som åpner ‘Divine Blight’ er gjennomgående solid, men det er rundt platas midtparti at bandet virkelig finner flyten. «The Serpent» snakker et teknisk dødsmetallspråk som virker modellert etter Gorods ‘A Perfect Absolution’, men bryter opp den hektiske tonestrømmen med et massivt og majestetisk refreng. «Casanova» grenser tidvis til en form for dødsthrash som sender tankene i retning band som Sylosis og norske Decipher, men med en rytmisk friskhet og kreativitet som bunner ut i bandets egen identitet. Innen vi når «Deadlands» har bandet opparbeidet seg et helvetes momentum, og det blir en glede å overvære den detaljrike og presise brutaliteten som produseres av den sammensveisede metall-kvartetten.
Plata sliter dog litt med å opprettholde denne kreative energien hele veien til målstreken, og ebber litt ut på de to avsluttende singlene. Bandets avhandling om USAs samfunnsmessige utfordringer på «USA» hemmes av et lite overbevisende, softere åpningsparti, og den avsluttende soloen på den ellers kruttsterke «Avarice» setter ikke det høyverdige punktumet plata krever. Til tross for disse skavankene er Féleths ‘Divine Blight’ en fabelaktig og kreativt inspirert skive, og en av de klart beste moderne dødsmetallskivene Norge har levert i 2022. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mantric Momentum – Trial by Fire
Ute nå via Frontiers Records
Mantric Momentum er et samarbeid mellom Christer og Terje Harøy, der førstnevnte, kjent fra blant annet prog-metal-bandet Divided Multitude, står for all spillinga og sistnevnte synger med erfaring fra blant annet Pyramaze i bagasjen. ‘Trial by Fire’ er denne power metal-duoens debutplate, og kommer etter at de i to år har sluppet en rekke singler – blant annet fra plata selv.
De to singlene som har blitt sluppet i forkant av plata, «In the Heart of the Broken» og «New Horizon» innevarslet på alle måter en nokså typisk, velprodusert og profesjonelt utført power metal-utgivelse. Det er utvilsomt også det vi har fått, og etter den orkestrale introduksjonen «Tabula Rasa» trykker Mantric Momentum med full kraft på gasspedalen gjennom å levere det ene stratosfæriske refrenget etter det andre, klar vokal i høyt register og riff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom det storslagne og melankolske.
Og i stor grad fungerer dette ganske godt, i alle fall til å begynne med. Særlig har jeg sansen for en del av gitarmelodiene som gir bandets uttrykk et hint av melodisk death metal, der hovedtemaene på «In the Heart of the Broken» og tittellåta nok peker seg ut som de fremste eksemplene. Det skulle naturligvis også bare mangle at noen av de storslagne refrengene ender opp som høydepunkter. Her stiller «Course of Fate» sterkt, så vel som det fullstendig avhengighetsskapende refrenget i «In the Eye of the Hurricane», som står for en tiltrengt vitamininnsprøyting mot slutten av plata.
Jeg synes nemlig Mantric Momentum snakker samme språk litt for mye og for lenge på ‘Trial by Fire’. Power-balladen «Fighter» er et av platas desidert beste låter og sørger for et sterkt taktskifte med sin roligere fremtoning, men etter at tittellåta deretter har gjort sin del av jobben, blir platas andre halvdel for lik det som har skjedd tidligere på plata. Det skal sies at den åtte minutter lange avslutningslåta «Diamond» er et hederlig forsøk på å krydre det hele litt med en lengre, omhyggelig og ganske vellykket oppbygning, men da er det allerede litt for sent. Med spilletid på nesten én time (og vel så det om du regner med bonuslåta «(I’ll Never be) Maria Magdalena»), tror jeg ‘Trial by Fire’ kunne vært en bedre og mer fokusert affære; i stedet går elva litt over sine bredder med noen låter mot slutten som i liten grad skiller seg ut fra resten.
Det er definitivt det største ankepunktet ved denne plata. Ellers kommer Mantric Momentum godt ut med denne debuten. Med få dristigheter å by på vil de nok ikke trollbinde så mange sjeler utenfor sjangerens fanbase, men til gjengjeld er mange av låtene svært godt håndverk. ‘Trial by Fire’ imponerer med noen sterke og melodiske høydepunkter, og da særlig i første halvdel, som fungerer utmerket som en utrettelig leveranse av power-metallsk energi. Når det utvilsomt er det bandet prøver på, er det i det hele tatt lite å klage på.
Skrevet av Alexander Lange
Reaping Flesh – Reaping Flesh
Usignert, ute på Bandcamp
Reaping Flesh er et flunkende nytt band fra Bodø med medlemmer som tidligere har vært å finne i en rekke forrykende, pønka undergrunnsband fra nord. Med det er det nok heller ingen overraskelse at bandets selvtitulerte debututgivelse oser av skitten og kompromissløs profesjonalitet. ‘Reaping Flesh’ er en bunnsolid oppvisning i hardcore-sjangerens potensiale innenfor metalliske rammer, og smir sammen hardcore punk-, svartmetall- og thrash metal-elementer på sømløst og brutalt vis.
De åtte låtene på ‘Reaping Flesh’ er for så vidt alle av samme ulla, og ruller stort sett ut det som er bandets klare hovedingredienser: Gitarriff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom sjangrene de lar seg inspirere av, hurtige, hurtige d-beats, og en skrikevokal som flørter med hva innspillingsutstyret tåler av volum. Allerede i løpet av de første sekundene på åpningslåta «Nailed to the Cross» demonstrerer også Reaping Flesh det jeg kanskje synes fungerer aller best på plata, nemlig den velfungerende, og litt særegne, sammenblandingen av pønka thrash-partier og mer svartmetallsk, dissonant og svevende gitarspill. Det skaper en heldig dynamikk der atmosfære og melodi får et forskrudd lite innpass i bandets uttrykk, og står for noen av platas høydepunkter – eksempelvis i det strålende hovedtemaet i «Putrid Strife».
Men Reaping Flesh gjør også sitt for å gi andre elementer innpass, og i løpet av plata finner man små grep som alle gir mange av låtene en liten dose særegenhet. De dissonante gitarene og orgelet som maler en slags guffen, ritualistisk stemning på slutten av «Deceiver» er ett eksempel; den fantastiske blast-beat-eksplosjonen på «Bludgeoned and Faceless» et annet. Også «Ingrained in Death» sørger for litt tiltrengt variasjon mot slutten av utgivelsen med sin groovy og mer tilbakelente andre halvdel.
Platas største høydepunkt er sannsynligvis «Dark Life», der et strålende verstema oppgraderes til et nærmest melankolsk refreng gjennom en lys, fjern og skjærende gitarlead. Det fungerer som en passende oppvisning i Reaping Fleshs gode evne til å smelte sammen hardcore- og svartmetallelementer, og gjør dem til et obligatorisk band å sjekke ut for alle som ellers for eksempel har hatt glede av Okkultokratis utgivelser de siste årene. Til neste gang kunne man kanskje ønsket seg noen flere sidesprang fra bandets klare, d-beat-baserte hardcore-kjerne. Men som debututgivelse er ‘Reaping Flesh’ et utmerket og kruttsterkt bank i bordet.
Skrevet av Alexander Lange
Solus Grief – With a Last Exhale
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Skiver som Solus Grief sin debutskive ‘With a Last Exhale’ er et sjeldent fenomen. Ikke fordi det er en DSBM-skive skrevet og gitt ut på Bandcamp av én enkelt musiker – det fenomenet er det stikk motsatte av sjeldent. ‘With a Last Exhale’ er sjelden i den forstand at den er et komplett og fullverdig kunstnerisk produkt, hvilke er få og langt i mellom i Bandcamps DSBM-sfære. Ja, ‘With a Last Exhale’ kan faktisk sies å være DSBM-ens svar på Burzums ‘Hvis Lyset Tar Oss’, med sin firedelte struktur, lange låter og fokus på innhyllende, tålmodig stemningsdannelse.
Svartmetallen til Solus Grief er langstrakt og atmosfærisk oftere enn den er blastende og aggressiv. Uttrykket henter vel så mye fra Norges originale svartmetallbølge på 90-tallet som fra syndikatet av enmanns-band på Bandcamp, i tillegg til å spe på med noen impulser som er langt vanskeligere å plassere. Resultatet er en skive som har et langt rikere teknisk og tonalt språk enn noen lav-terskel Bandcamp-utgivelse har rett på, samt en virkelig absorberende, magnetisk og nedslående plateopplevelse.
Skiva starter likeså godt med et av sine mest turbulente strekk, i det «Under Choking White Veils» åpenbarer sine stormende trommer og sørgmodig dansende gitarstemmer. Vokalen til den anonyme musikeren bak prosjektet er innpakket i et vognlass av støyende effekter – litt som hos landsmennene i Kvad – og er som et plaget gjenferd fanget i en musikalsk snøstorm. Mørke og katastrofale svartmetallgitarer borer i vei i bakgrunnen, og en gammel og sliten norsk folkesjel gjør seg til kjenne via nedslåtte, folkemusikalske melodistemmer.
For min egen del når skivas sorgtunge introspeksjon sine høyeste punkter over platas andre og tredje spor, henholdsvis «Life Has Left This Place» og «With a Last Exhale». Førstnevnte bruker et twangy og ståltråd-aktig gitar-sound til å fremheve noen virkelig nydelige melodier, og trår tidvis inn i sludge-lenende landskaper som kan minne om en svartmetallisk utgave av The Atlas Moth. Tittelsporet på sin side, dveler ved en enkel serie atmosfæriske svartmetall-progresjoner, som med sin angerfulle, håpløse og nostalgiske affekt gjør voldsomt inntrykk.
Til slutt har vi «Yearning of the Soul Damned», som med sine sakte dønninger frakter barken stadig lenger ut i sitt mørke hav, før den drar lytteren fullstendig under ved hjelp av en strøm av svermende, dissonant black/death. Hamrende bass og vevende gitarstemmer sender tankene i retning Deathspell Omegas mer suggererende materiale, før bassens dommedagsklokke ringer oss ut i nattemørket for å finne veien hjem på egenhånd.
‘With a Last Exhale’ er – paradoksalt nok, platas depressive kvaliteter tatt i betraktning – en sann glede å overvære som en fan av langtrukket og atmosfærisk svartmetall. Til tross for at mye av skiva ligger og vaker i et middels tempo, varieres teksturene og ideene såpass mye at landskapet aldri mister sin nattlige magi. Når låtene i tillegg danner meningsfulle og avrundede helheter; ja da kan man ikke annet en å beundre hva Solus Grief har fått til på sin debutskive. Anbefales fans av stemningsladet og velkomponert DSBM.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Rockhard – Hard Rock
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Dersom jeg skulle ha forsøkt å gjette meg frem til forhistorien til det nye norske metallbandet Rockhard, så hadde jeg tippet at de oppsto under et forskningsprosjekt på 80-tallet, der et knippe ravgale vitenskapsmenn fryste ned kroppene til tre musikere fra henholdsvis et thrash- et trad- og et dødsmetallband, for deretter å tine dem opp i 2022. Det er vanskelig å understreke nøyaktig hvor mye av 80-tallets undergrunn de unge gutta har klart å stappe inn i en 22-minutters demo, men et kjapt blikk på coveret eller bandets instagram burde gi en viss pekepinn. ‘Hard Rock’ er en demo som puster, blør og gråter 80-tallsmetall, til den grad at den til og med ser ut til å være spilt inn live på øvingsrommet.
Et seigt og luskende riff toppet med små-sure ledegitarer høres fra den andre siden av døren inn til Rockhards kjellerlokale, før «Dead in a Ditch»s energiske konglomerat av punkete metall og thrash blåser døren ettertrykkelig av hengslene. Bandets musikk har et tydelig preg av førstebølgens rennesteins-mentalitet, hvilket fremheves av den brautende og snerrende vokalen. Noen plutselige innslag av blastbeats avslører bandets ekstremmetalliske side; en side som kommer til å komme tydeligere til uttrykk jo lenger inn i demoen vi kommer.
Men først tar Rockhard en omvei innom krysningspunktet mellom hardråkk og tidlig tradmetall. Både «Overlords» og «Supercell» pumper ut nostalgiske riff med mengder av entusiasme og driv, hvor sistnevnte spesielt utmerker seg med sin Midnight-aktige røffhet og de deilige harmoniene som oppstår ved låtas slutt. Det er ikke til å komme fra at både lydkvalitet og vokalprestasjoner vil (og bør) være et hinder for mange som sneier innom Rockhards førsteutgivelse, men for de av oss som har sansen for 80-tallets undergrunns-demoer er disse skavankene nettopp de tegnene på amatørmessig lidenskap og entusiasme vi ser etter i en formativ demo-utgivelse.
Til slutt har vi den 11 minutter-lange «Jesus is a Wizard», som beveger seg fra åpningens dødsmetalliske sump-lende til en sjokkerende ballade-aktig bro, og tilbake igjen. Broen stikker litt i overkant ut i forhold til omgivelsene, men det vitner om en ambisjon som muligens kan hjelpe bandet fra å bli fanget i 80-talls-pastisj på sikt. Dessuten er låtas øvrige minutter fylt med så mye ekstremmetallisk gull at alle eventuelle synder er glemt innen låta rundes av.
Det må sies at ‘Rock Hard’ er et ganske så stort uttrykksmessig rot. Spennet fra klassisk tradmetall til buldrende dødsmetall er stort, og bandet holder disse uttrykkene foreløpig fraskilt, heller enn å integrere dem på noe vis. Dette er dog kun en demo; og det en demo som er fylt til randen av fremragende ideer og riff levert med bunnløs entusiasme og kjærlighet for sjangeren.
Rockhard har kanskje ikke ennå klart å raffinere råmetallet sitt til en skarp sverdspiss som kan penetrere rustningen til den erfarne anmelder. Det de derimot har gjort, er å forme det til en butt jævla klubbe som bulker og slår i stykker rustningen min med rå kraft og viljestyrke. Jeg anser dette som en suksess fra perspektivet til et ungt og uerfarent band, og anbefaler derfor ‘Hard Rock’ til fans av 80-tallets ekstrem- og tradmetalliske undergrunn.
Andakt er et enmanns-svartmetallband som debuterte rundt denne tiden i fjor med EP-en ‘Incubus’. EP-ens fire låter bød på svartmetall som åpenlyst var inspirert av den norske gullalderen på 90-tallet, men som også gjorde plass for en mer moderne brutalitet. Til tross for noen gode momenter var utgivelsen åpenbart et produkt av kulturen for lav-terskel-utgivelser som Bandcamp har avlet frem, hvilket den pistrete og blasse produksjonen var en uslettelig påminnelse om.
Nå har musikeren bak prosjektet, «Savarak» annonsert debutskiva ‘Ritual of Angzhar’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Den første singelen har dog blitt sluppet, og «Awaken the Beast» eksemplifiserer på effektivt vis både elementene som skiller Andakt fra Bandcamp-massene, samt elementer som ikke helt lar dem unnslippe den samme kategoriseringen. Den brutale, Nordjevel-aktige aggresjonen er enda mer markert på «Awaken the Beast» enn tidligere, og når tidvis et tempo og en eksplosivitet som grenser til black/grind. Denne formen for krigsmetallisk intensitet blir sjelden utforsket av soloprosjekter på bandcamp, så det er trolig her nøkkelen til et oppsiktsvekkende uttrykk ligger for Andakt.
Men produksjon og låtform levner foreløpig ingen tvil om prosjektets tilhørighet til Bandcamp-paradigmet. Vokalen ligger altfor langt fremme i miksen, overgangene er hakkete og uelegante, og «Savarak» sliter med å sveise sammen låtmaterialet til en større helhet. Med andre ord er det de samme bekymringene jeg hadde rundt debutplaten til Moor som preger oppløpet til ‘Ritual of Angzhar’, og det gjenstår å se om Andakt klarer å håndtere overgangen til plateformatet på en mer overbevisende måte enn førstnevnte.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattmare – «Engstelig»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Nattmare på sin side er et enmannsprosjekt som ikke virker å sikte høyere enn Bandcamp-idealet, men som heller omfavner det. Prosjektets visuelle og soniske estetikk er tydelig inspirert av DSBM (Depressive Suicidal Black Metal), en personlig og intim form for svartmetall som lever nesten utelukkende på internett. I likhet med norske prosjekter som Vadatajs og Vardok Nalt bruker Nattmare hjemmestudioets begrensninger som et verktøy i seg selv, ved å skape et brokete, støyende lydbilde som rammeverk for utleverende og smertefull lyrikk.
Melankolsk kassegitar etablerer en intim og sørgmodig atmosfære, samtidig som det introduserer den enkle, vekslende akkordrekka som underbygger «Enstelig» som helhet. Utgangspunktet er svært enkelt, men post-svartmetallisk melodikk og lidenskapelig, plaget vokal legger til rette for en følelsesmessig overlevering som gjør inntrykk i all sin beskjedenhet. Jeg skal ikke påstå at Nattmare leverer noe helt enestående på «Engstelig», men til å være en enkeltstående DSBM-låt på Bandcamp er den overraskende effektiv. Anbefales fans av emosjonell og lavoppløst DSBM/Post-svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Myrvandrer – «Kunsten Å Forsvinne«
Usignert, ute på Bandcamp
Post-black metal-prosjektet Myrvandrer er i desember aktuell med sin andreplate ‘Salt’ etter fjorårets debutskive ‘Lenge Leve Livet’. Som mange andre band innenfor undersjangeren har ikke Myrvandrer vist seg fremmed for å omfavne en melankoli og en emosjonell dimensjon som ofte mangler innenfor metallmusikk, og det er også noe som langt på vei videreføres i den nye singelen fra den kommende plata: «Kunsten Å Forsvinne».
Låta starter i et rolig, sårbart og melankolsk spor, der nydelige clean-gitarer og avstemt sang bygger opp under et Sólstafir-aktig vers. Akkordrekka videreføres fint av de mer støyete svartmetallgitarene i refrenget der skrikevokalen også melder sin ankomst, og assossiasjonene til band som Deafheaven og An Autumn for Crippled Children blir med ett mer iøyenfallende. Myrvandrer evner sånn sett å tilføre en ganske stor kraft til musikken sin på tross av at jeg synes produksjonen tidvis blir litt spinkel og skranglete, og introduksjonen av piano i låtas avslutning og klimaks er også et effektivt og godt grep. Vi gleder oss til plata i desember!
Skrevet av Alexander Lange
Strymer – «Vinternatt»
Ute nå via Duisterhant Studio
Svartmetallbandet Strymer fra Telemark slapp tidligere i år sin debutskive ‘Cold Winds Of Azrael’ og fulgte opp denne med singelen «Nocturnal Illumination» i mai. Nå er nok en ny låt på trappene, «Vinternatt», der duoen serverer en tre minutters dose av sin aggressive form for svartmetall.
Strymer er av den gode, gamle norske svartmetallskolen og legger i musikken sin ikke noe skjul på at de vil kanalisere det rå og primitive ved sjangeren. Det klarer de nokså godt på «Vinternatt», da med ganske så velfungerende, iskalde og kompromissløse akkordrekker i bunn, en nærmest kontinuterlig blast-beat og en klassisk, besk svartmetallvokal i front. «Vinternatt» skiller seg på ingen måte ut i den etter hvert så store svartmetallundergrunnen, men leverer i og for seg en potent og forløsende dose rå svartmetall.
På én side er nok KINGSEEKERs ‘Daily Reminders’ et klart uttrykk for stammespråket som sprang ut av 2000-tallets store bølger av metalcore. Denne debutskiva byr på et musikalsk uttrykk som utvilsomt ligger tett opp mot storhetene herfra, og i mangel på spesielt egenartede grep og overveldende kvaliteter, vil den nok dermed ha vanskeligheter med å omvende sjeler som ikke allerede har funnet seg til rette i sjangerlandskapet. Med drypp av djent, alternativmetall, melodisk death metal og post-hardcore byr KINGSEEKER her på melodier, grooves og tekniske grep som tidvis fremstår litt vel anonyme og velkjente, og som dermed er avhengig av lyttere som har en sterk forkjærlighet for elementene i seg selv.
Så finnes det på den andre siden også gode argumenter for å gi ‘Daily Reminders’ en real sjanse – selv om man ikke er fullblods metalcore-entusiast. KINGSEEKER evner nemlig å utstråle en overbevisende lidenskap på denne plata, noe som gjør at de heller åpenbare likhetstrekkene med andre band innenfor sjangeren på sitt beste også fremstår smakfulle, inspirerte og beundringsverdige. ‘Daily Reminders’ er en plate som for meg til tider har vanskeligheter med å fremstå minneverdig, men som også byr på noen virkelig sterke øyeblikk.
Det er nok vokalen som tilføyer det meste av lidenskapsfølelse på ‘Daily Reminders’. Her ligger nemlig et energinivå som på sitt beste minner om det man får servert av noen som Dillinger Escape Plans Greg Puciato eller Converges Jacob Bannon. Det bidrar for eksempel mye til at andrelåta «Unto Us» er en skikkelig tilfredsstillende kruttønne, og at man også mange andre steder får servert en hemningsløs intensitet som får en til å tørste etter en live-opptreden. De forvrengte gitarakkordene i versene på «A Life You Neglected» bidrar til et tilsvarende høydepunkt, og «Empires» drar intensiteten i enda litt mer interessante retninger i form av å være en smakfull post-hardcore-flørt.
Platas ubestridte høydepunkt er imidlertid låta «Butterflies». Denne treminutteren er et virkelig vellykket stykke metalcore-håndverk, og er et eksempel på at man med utgangspunkt i velkjente elementer kan by på noe som føles inspirerende og friskt. Gitarene leverer her et sterkt, melodisk hovedtema, vokalen tilfører en akkurat passe dose råskap, og refrenget er denne platas desidert mest potente parti.
Så kan man også nevne at refrenget på «Broder» også må kunne sies å være et sterkt forsøk, og at man i avslutningssporet «Imposter Syndrome» får servert et av de kuleste og mest groovy riffene på plata. Men etter en slik oppramsing vil man nok også måtte ende opp med å påpeke noen av platas svakere ledd. ‘Daily Reminders’ byr – i forlengelsen av det jeg nevnte innledningsvis – nemlig også på noen låter som går ganske raskt i glemmeboka. Preludiet og tittellåta føles for eksempel som et blasst forsøk på å etterligne et band som Vildhjarta, og fremstår som en liten dose venteromsdjent man nok kunne klart seg foruten. Låter som «Copium», «Umbra» og «Oceans of Regret» blir også litt som skygger av det man må tro er inspirasjonskildene, og evner ikke på samme måte som de sterkeste sporene å tilføre en intensitet som veier opp. ‘Daily Reminders’ er nok også en plate som med sine mange, intense spor overdoserer litt i en gjennomlytting og som dermed burde vært litt kortere.
På tross av ikke å være sterk i alle ledd er likevel ‘Daily Reminders’ en virkelig prisverdig debutplate. På sitt beste gir KINGSEEKER her nemlig uttrykk for en lidenskap som smitter og som gjør det klart hva slags potensiale som ligger i metalcorens energinivåer. I så måte blir dette bandet også en velkommen fargeklatt i en norsk metallscene som ellers ikke akkurat er overbefolket av band innenfor denne sjangeren.
Skrevet av Alexander Lange
Vadatajs – The Goddess of Winter and Death, Morana
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Vadatajs er et DSBM-band (Depressive Suicidal Black Metal) fra Skjetten bestående av to latviske karer; det virker i alle fall slik dersom man tolker de mange hintene duoen strør rundt seg. Aliasene deres «Velna Kalps» og «Meness» er av latvisk opprinnelse, hvorav førstnevnte betyr «djevelens tjener», og sistnevnte viser til den baltiske måneguden. Det viktigste hintet er vel kanskje bandnavnet Vadatajs, som jeg i min omtale av deres forrige utgivelse ‘Mine Kingdom Lost’ glemte å nevne at referer til en gruppe ondskapsfulle skapninger innenfor latvisk mytologi som er ansvarlige for at folk går seg vill i skogen. Denne mytologiske forbindelsen er viktig å være klar over når man skal ta for seg prosjektets nyeste EP, ettersom den titulære Morana selvfølgelig også er en mytisk entitet innenfor latvisk folklore.
På ‘The Goddess of Winter and Death, Morana’ tar Vadatajs med seg biter av latvisk mytologi og putter dem inn i sin sedvanlig lav-oppløste form for DSBM. En av de mest åpenbare forskjellene fra bandets tidligere utgivelser, er at de lange og ustrukturerte låtene har blitt erstattet med noen langt mer konsise og intuitive konstruksjoner. Utenom denne form-messige oppgraderingen henger mye av de uttrykksmessige elementene igjen fra ‘Mine Kingdom Lost’, spesielt de Windir-aktige, folkemetalliske kontrapunktene og de sprakende, intense strekkene med støyende svartmetall.
Dønninger av mørk ambiens og smertet jamring kommer sigende ut av anlegget ved åpningen av «The Fool». Tung, drivende svartmetall og strømlinjeformede melodier veksler om å oppta rampelyset, før noen nesten funeral doom-aktige, katedralske rengitarer senker belysningen drastisk. En makaber vals setter punktum ved det sterke åpningssporet, før en hektisk storm av ‘777 Sect(s)’-aktige, dissonerende svartmetall annonserer tittelsporets ankomst. Denne intensiteten blir balansert ut med de nevnte melodiske vevene av Windirsk folketonalitet, før brutale rytmiske inndelinger og slangende gitarlinjer gir avslutningen et overraskende dødsmetallisk preg.
Den glidende overgangen inn i «Mana Melna Sirds Tevi Padara Tumsu» leder inn i et lengre lavmælt og atmosfærisk strekk, fylt av effektbelagte synther og en ensom, gebrokken gitarduett. Etter to og et halvt minutt entrer resten av bandet, og bølger av sørgmodig svartmetall slår over ripa på lytterens skute. Vadatajs sin nyeste EP gjenbruker en del av de ideene som funker best, og den makabre valsen som avsluttet «The Fool» får en make i valsen som avslutter utgivelsen. Det er ikke slik at alle de låtskriver-messige vendingene på ‘The Goddess of Winter and Death, Morana’ er av konsekvens, men jeg vil likevel påstå at Vadatajs har tatt et betydelig steg fremover når det kommer til låtskriving på sin nye EP. Den desperate overbevisningen og de eksperimentelle impulsene som var å spore på ‘Mine Kingdom Lost’ har dog blitt noe dempet på ‘The Goddess…’, så jeg håper at bandet klarer å finne en balanse mellom presisjon og kreativ lunefullhet på en eventuell andreskive. ‘The Goddess…’ er uansett en over gjennomsnittet god Bandcamp-svartmetallutgivelse, og burde falle i smak for fans av sviende, svarte uttrykksformer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Doedsjarl – Svarter Natt Ov Min Dod
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Doedsjarl er et splitter nytt kunstnerisk samarbeid mellom to anonyme trondheimsinnbyggere; «Doedsjarl», som har ansvar for all musikk, tekst og ideologi, og «Ulvehale», som har ansvar for prosjektets visuelle utforming. Sammen har de skapt et prosjekt som på overflaten formelig oser av primitivt mørke – som eksemplifisert via den støyende lo-fi-produksjonen og det kull-aktige, håndtegnede coveret. Dersom man setter seg ned med de tre låtene som utgjør gruppas demodebut ‘Svarter Natt Ov Min Dod’, så vil man fort innse at det gjemmer seg noe langt mer krevende og eksperimentelt under Doedsjarls ortodokse fasade.
Ved første øyekast minner ‘Svarter Natt Ov Min Dod’ mye om en ukjent svartmetalldemo fra 90-tallet, men åpningssporet «Svartnatt» bruker liten tid på å åpenbare Doedsjarls kromatiske og uortodokse harmonikk. Det virker til tider som at de to gitarstemmene står i konflikt med hverandre, og sammen med den støyende produksjonen fremtoner demoen seg som en tett og kvelende klangmasse. Dette gjør at musikken oppleves som krevende og avstraffende, men de sære kombinasjonene av gitarstemmer gir også låtene et delirisk, hallusinatorisk preg. Hvorvidt denne tilnærmingen til harmonikk er intensjonell eller uintensjonell er vanskelig å si, men det oppstår altså noen magiske øyeblikk over demoen som følge.
Doedsjarl er heller ikke redde for å tøye den tidsmessige strikken, som «Min Død»s ti minutter-lange spilletid viser. Ideene får rikelig med tid til å utfolde seg, samtidig som «Doedsjarl» veksler mellom partier akkurat ofte nok til at ikke ensformigheten inntreffer. Låta kan grovt sett oppsummeres som en kombinasjon av Paysage d’Hivers tidsperspektiv og Krallices eksperimentelle harmonikk på deres selvtitulerte skive, alt puttet inn i en lydproduksjon som er hentet ut av 90-tallets mest primitive svartmetallskiver.
«Mørk Skog» avslutter skiva med en serie lange, slake dønninger av mektig svartmetall. Massive og truende akkorder velter ut av høyttalerne med urovekkende regelmessighet, hvilket ikke blir mindre forstyrrende av «Doedsjarl»s fjerne og desperate skrik. ‘Svarter Natt Ov Min Dod’ er en demo som er såpass lav-oppløst og støyende at den mest sannsynlig ikke vil appellere til andre enn den mest masokistiske svartmetall-elite. For de av dere som er villige til å lutte øre vil demoen derimot avsløre en eksperimentell og spennende tilnærming til primitiv svartmetall som rommer et betydelig potensiale for videre utvikling.
Man får i grunnen mye på kjøpet med musikken til Livløst. På ‘Symphony of Flies’ beveger bandet seg riktignok sjelden utenfor svartmetallens verden, men til gjengjeld viser Livløst frem flere sider av den enn det svartmetallband pleier å gjøre på én enkelt utgivelse. Musikken ligger med en eim av DSBM (dark suicidal black metal) først og fremst i territoriet til den mer riffbaserte og mid-tempo-befengte svartmetallen, og spiller på mange av de samme klassiske metall- og rock-elementene man finner i mye av musikken til band som Darkthrone og Satyricon – så vel som black’n’rollens eskapader. I dette ligger imidlertid også en dose av Livløsts dungeon synth- og ambient-side som fikk sitt store utløp på kuriositeten ‘Bråtebu’ i fjor, som flere steder på ‘Symphony of Flies’ gir svartmetallen et synth-befengt og egentlig ganske symfonisk preg – ikke helt ulikt stemningene som frembringes blant annet på Emperors klassiker ‘Anthems to the Welkin at Dusk’, mens rene orgelpartier andre steder gjør det ganske så spesielt. Uttrykket og helheten har dermed en nevneverdig egenart, og fremstår samtidig meningsfull.
Åpningslåta, som også er tittellåta, gir også et dekkende – og godt – førsteinntrykk av det man har i vente. Her setter dystre synther og et gitararbeid som pendler mellom Mgła-aktige melodier og drivende riff den mørke tonen, og Livløst lar noen lyse pianotangenter lyse det hele opp et grann mot slutten. Deretter kommer høydepunktet på ‘Symphony of Flies’, «No Reason», der bandet lykkes usedvanlig godt både med noen usedvanlig tunge partier og okkulte og effektive synth- og gitarmelodier – til tider, spesielt i refrenget, er det til og med riktig så vakkert.
Fem av de seks låtene på ‘Symphony of Flies’ ligger, som de to første låtene, rundt syvminuttersmerket i lengde. Dette er et format Livløst i all hovedsak lykkes med, all den tid enkelte partier blir strukket ut litt i lengste laget. På fjerdelåta «Angelperfume» har jeg også et noe ambivalent forhold til lengden, der noen av platas sterkeste og mest folk-metal-aktige partier – et kruttsterkt og enkelt riff og et helt strålende synth-drevet refreng – avløses av et rimelig langt bridge-parti. Dette gjør imidlertid de opprinnelige partiene desto sterkere når de (endelig…) vender tilbake mot slutten. Når det gjelder låta «Red», som også var et av platas singler, er imidlertid den lange ambient-introen og repetisjonene mot slutten en liten ripe i lakken på en låt som ellers fungerer knallsterkt i midten blant annet med et kraftig og flott refrengtema.
Den enda mer tålmodige avslutningslåta «Hostel» er på sin side platas mest forglemmelige affære da den ikke evner helt å bringe inn noe nytt som samtidig er spennende nok – samtidig som det i seg selv er en sterk nok enkeltlåt. Så er nok en mer generell svakhet ved dette albumet enkelte sider av produksjonen, nærmere bestemt den ganske spinkle gitarlyden som vel egentlig ikke kan reddes helt inn av at man snakke om et rått lo-fi-preg. Noen av dungeon synth-elementene, særlig de nevnte pianotangentene på tittellåta, er heller ikke helt heldig implementert. Clean-vokal-koringene på platas annerledeslåt «Holy Night» kunne også vært bedre utført og innbakt – noe som er litt synd da dette ligger til grunn for et skikkelig catchy refreng.
Likevel er ‘Symphony of Flies’ en sterk svartmetallutgivelse. Den utstråler ambisjoner om noe egenartet samtidig som beina er plantet i svartmetallens grunn, og Livløst evner også å frembringe noe litt unikt i jungelen av undergrunnsutgivelser innenfor sjangeren. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Mournless – Jeg Forsvinner (demo)
Usignert, ute på Bandcamp
Mournless har blitt omtalt flere ganger på siden her, og er et svartmetallprosjekt som har vist bedre og bedre takter siden sin første utgivelse på tampen av fjoråret. Det kan nok også sies om ‘Jeg Forsvinner’, særlig med blikk på noen av de virkelige høydepunktene, selv om den med sitt demo-format også fremstår en smule ujevn og retningsløs.
Etter et kort introsegment presenteres «Night Fall» som ble sluppet tidligere i sommer som singel, og sammen med den påfølgende «Rest» demonsterer nok denne låta både det typiske og beste på ‘Jeg Forsvinner’. Musikken er av det melankolske og DSBM-aktige slaget rent komposisjonsmessig, og får en god boost av den ganske så perfekte lo-fi-produksjonen som ligger til grunn for uttrykket. Det er akkurat passe diffust, det skaper en virkelig håpløs stemning, og gitarene er som små snøstormer som kludrer til sikten og isolerer lytteren i Mournless’ mørke univers.
«Strid» er i forlengelsen av dette demoens desiderte høydepunkt. En rolig, akustisk gitar som tar stafettpinnen videre fra «Rest» åpner her ballet, og den eksploderer i en mer diffus affære enn det som er noe annet sted på demoen – da godt hjulpet av noen dødseffektive akkordrekker og velimplementerte synther(?) oppi det hele.
Andre halvdel enn ‘Jeg Forsvinner’ er mindre god enn den første, selv om «Wander» er et flott segment . «Burried» er til tider forbausende utight, og det beste kommer kanskje på «Wounds» der noen overraskende hyl gjør det hele hakket mer interessant. Avslutningen «Noir» er om noe enda mer overraskende da Mournless her plutselig beveger seg i blackgazens melankolske landskap – med noe varierende hell. Det vitner muligens om et prosjekt som ennå utforsker sine kroker, og det skal sies at Mournless også lykkes godt med sitt grunnuttrykk. For å være en demo er dermed også ‘Jeg Forsvinner’ en interessant affære.
Det anonyme enmannsbandet Vevstol er tilbake med dose nummer to av sin for-punkede og drivende svartmetall på demoen ‘Fiendtlighet’. Power chordsene og trommenes evige two-step er selvfølgelig med over fra bandets demo-debut ‘Nordvestpassasje’ fra tidligere i år, men i tillegg blir vi servert et par elementer som ikke tidligere har funnet plass i prosjektets materiale. Om du var fan av ‘Nordvestpassasje’s Ildjarn-ske svartmetall er det dog ingen grunn til å fortvile over disse nye tilleggene, ettersom de kun utgjør bittesmå avbrekk fra en ellers primitiv og støyete tonestrøm.
Tidlig Darkthrone (etter deres dødsmetalliske periode) og Mayhem er gode holdepunkter for nye lyttere, en type lavoppløst svartmetall som ikke er redd for å kjøre sine enkle riff fullstendig i stykker via gjentatte repetisjoner. Musikken pløyer seg for det meste fremover uten stans, men enkelte rytmiske oppbrudd og punkteringer bidrar til å gi terrenget den lille variasjonen som holder monotonien (delvis) på avstand. I tillegg har vi de litt større utsvingene som stopp/start-vekslingen mot slutten av «Og Hun Stønnet» og de dødspunk-aktige, snirklende gitarlinjene som åpner «Å Le en Annen Dag». På en såpass ensfarget utgivelse som ‘Fiendtlighet’ fungerer små deviasjoner som dette svært effektivt, ettersom de fungerer som gjenkjennelige landemerker i et ellers uniformt terreng.
Da de samme dundrende akkordrekkene og trommene som preget ‘Nordvestpassasje’ åpnet showet på «Endelig Oversvø» var jeg litt bekymret for at ‘Fiendtlighet’ kom til å være nærmest identisk sin forgjenger. Etter å ha lyttet gjennom demoen adskillige ganger kommer jeg dog til samme konklusjon som sist: at Vevstol makter å blande inn akkurat nok begivenheter i musikken sin til å unngå at det oppfattes som en sammenhengende strøm av hvit støy. Dette avhenger selvfølgelig av en viss forkjærlighet for monotone og primitive, støyende svartmetallvarianter – de fleste alminnelige lyttere vil nok allerede i løpet av demoens første minutt kunne erkjenne at musikken ikke er for dem. Det er nok en grense for hvor lenge Vevstol kan operere med akkurat dette formatet før det oppleves som ensformig, men på ‘Fiendtlighet’ holder artistens nådeløse og insisterende svartmetall-visjon fortsatt vann.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vadatajs – Mine Kingdom Lost
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Vadatajs er et enmanns-svartmetallband fra Skjetten som ikke forsøker å legge skjul på hva som er prosjektets agenda. Med titler som «Worthless Human Meat» og «Creature in the Corner of My Room» plasserer debuten ‘Mine Kingdom Lost’ seg trygt og godt i DSBM (depressive suicidal black metal)-verdenen, hvilket er det kanskje dystreste og mest ufiltrerte hjørnet av metallen som helhet. Urovekkende som et nihilistisk og trøstesløst skrik ut i eteren – DSBM er en sjanger som sjelden øyner veien ut av det altoppslukende mørket, men som heller velger å vektlegge dette mørket i sin musikalske utforming. Likevel er det tegn til vitalitet og håpefull eskapisme på ‘Mine Kingdom Lost’, en skive som makter å både imponere og forvirre anmelder om hverandre.
Fra et utgangspunkt i Windirs melodiske svartmetall puttet inn i et lav-oppløst Bandcamp-format går veien innom flere ulike uttrykksmessige holdeplasser i løpet av platas 40 minutter. Dødsmetalliske riff og harmonier stikker seg ut av den nordiske tåken som preger resten av utgivelsen, og det samme gjør de sure og Jute Gyte-aktige ledegitarene som sprer sine krokete vinger fra tid til annen. Det man kanskje vil huske best fra sine første gjennomlyttinger av plata er nok dog de melankolske og lengselsfulle, arpeggierte gitarene som dominerer platas midtseksjon. Det er her håpefullheten trer inn i sin rolle som motpol til det evige mørket som kaster sitt likklede over plata; og denne tendensen finner sitt naturlige høydepunkt i det drømmeaktige 8-bit/dungeon-synth-landskapet i «Worthless Human Meat»s midtparti.
Ideene som utgjør låtenes grunnmur er beint over bunnsolide. Den melodiske svartmetallen på åpningssporet «The Burning of My Castle» fester seg til sinnet med grove kroker, og det samme gjør de golde folk/svartmetall-frasene som pisker i gang platas ti minutter-lange avslutning «Loss of Perception and Time». Produksjonen er – sjangeren tro – pistrete og gnagende, men kombinert med de desperate og uhemmede vokalene oppleves skiva som et ektefølt utbrudd av håpløshet og sinne. Vadatajs har dog en tendens til å kutte opp låtene sine med lommer av total stillhet, og de fremstår dermed mer som vignetter enn ferdigstilte og gjennomkomponerte stykker musikk. Dette er kanskje den mest presserende kritikken jeg kan rette mot skiva, ettersom det er lite annet på ‘Mine Kingdom Lost’ som vil irritere folk med mye erfaring med sjangeren fra tidligere.
Som alle utgivelser som har med DSBM å gjøre er det viktig at man er fortrolig med sjangerens kultur og sound for å få noe av substans ut av ‘Mine Kingdom Lost’. Det skal ikke være noen tvil om at skiva er et artefakt fra Bandcamps dypeste og minst befarte dalstrøk, men det skal heller ikke være noen tvil om hva Vadatajs har fått til på ‘Mine Kingdom Lost’. Plata er en personlig og affekterende reise gjennom et fragmentert og plaget sinn, og å høre på musikken er nesten som å delta i den frigjørende renselsen som forekommer når man spiller inn intens og emosjonell musikk. Sånn sett er skiva trolig et ypperlig tillegg til platehylla for folk som vet å sette pris på DSBM; for øvrigheten vil nok gleden springe ut ifra å følge platas melodiske svartmetall-bevegelser inn i skivas reflekterte midt-seksjon. Det er nok uansett liten tvil om at ‘Mine Kingdom Lost’ kommer til å finne veien til de av dere som trenger den mest.
‘Henholdsvis’ er den tredje i rekken av korte spliter Taake har sluppet det siste året. I fjor serverte de ‘Ubeseiret’ med WhoredomRife og ‘Jærtegn’ med Deathcult, og denne gangen er det bergensbandet Helheim som stiller opp sammen med det veletablerte svartmetallbandet fra samme by. ‘Henholdsvis’ er som sine to forgjengere en nokså kort sak, og består av to låter av Taake, som denne gangen henter inspirasjon fra ingen ringere enn Arne Garborg, og to coverlåter av Helheim.
«Brotne Bein og Mannefall» åpner ballet sterkt med solid, drivende gitar-riffing med folk-tendensene vi kjenner fra tidligere Taake-utgivelser. På dette bandets side av splitten er det imidlertid «Ein Baat i Foss» som imponerer meg mest. Det saktegående, tålmodige partiet som åpner og avslutter låta høres ut som ventemusikken over menneskenes kø mot Helvetes porter, og midt i lar jeg meg blant annet rive med av et rått riff som først tilfører en mer groovy dynamikk etter det første, hektiske verset og deretter kommer tilbake i litt ulike former. Mot slutten får man også servert litt spenstigere, merkeligere gitartoner over trommenes driv, som nok kanskje er det friskeste pustet vi får i det som til syvende og sist er en utgivelse som resirkulerer velkjente elementer fra Taakes tidligere spetakkel – riktignok med mye hell.
Helheims første låt ut er en cover-versjon av låta «Orkan» fra Taakes egen ‘Noregs Vaapen’, der bandet drar det i en vesentlig mer rock- og folk-inspirert retning ikledd sørgmodig clean-vokal, avslappede trommegrooves og gitarer som fremhever den melodiske siden av låta fremfor den intense og obskure. Jeg synes i grunnen denne cover-versjonen fort er noe av det mest interessante som skjer på ‘Henholdsvis’, og det er i alle fall et litt mer spennende tilskudd enn den reviderte versjonen av bandets cover av Emperor-låta «Witches’ Sabbath» (som Helheim døper «Heksesabbat») fra 2012. Personlig har jeg lite imot av å høre Emperor-komposisjoner på nytt, men det er altså noe vi i bunn og grunn har hørt før. Så er det altså lite annet på ‘Henholdsvis’ som demonstrerer noe helt nytt for noen av bandene, men solid er den like fullt, og den fortjener en lytt eller flere for alle med et øre for dem.
Skrevet av Alexander Lange
Trollfest – Happy Heroes
Ute nå via Napalm Records
Er det en ting man ikke kan anklage de fest- og drikkeglade folkemetallistene i Trollfest for, så er det å gjøre ting halvveis. Deres livlige kombinasjon av tunge metaller, Nordøst-europeisk folkemusikk og Gogol Bordello-apende galskap sørger alltid for et liveshow uten sidestykke – et alt-eller-ingenting-spetakkel som utmatter like effektivt som det forlyster. Bandets nye EP ‘Happy Heroes’ vegrer seg heller ikke for å kaste seg hodestups inn i egen tematikk, ettersom to av fire låter har ordet «Heroes» i tittelen, og hele tre av dem «Happy». Til tross for denne tematiske insisteringen på at våre helter i Trollfest har spasert lykkelige og glisende gjennom pandemiåret 2020, er det ikke mye i musikken som støtter opp om rundt dette; i alle fall ikke på overbevisende vis.
Trollfests metalliske kjerne er sitt sedvanlige selv på ‘Happy Heroes’, som vil si hardtslående, presis og hemningsløst energisk. Det som imidlertid har endret seg noe siden sist gang vi hørte fra bandet er den folkemusikalske instrumenteringen, som via sin frenetiske og schizofrene fremtoning avslører spenningen som har sneket seg under huden på enhver optimistisk jypling i løpet av de siste 12 månedene. Som demonstrert av deres cover av Bobby McFerrins «Don’t Worry Be Happy» morer Trollfest seg godt med å male denne optimismen i et ytterst ironisk lys, og resultatet er et stykke galgenhumor som virker befriende og edruelig på en og samme tid.
Sett bort ifra tematikkens sarkastiske ablegøyer er det mye annet godt å nyte på Trollfests siste EP. Tittelsporet er et tegneserie-aktig stykke folkemetall fylt med hylende saksofon, fengende refrenger og bandets patenterte, dansbare rytmikk (musikkvideoen er også verdt en visitt). «Cartoon Heroes», med gjestevokalist Miriam Renvåg Müller fra Ram-Zet bak mikrofonen, viser Trollfest på sitt mest kommersielle (les: jææævlig catchy) på en låt som på mange måter kan oppfattes som en metallifisert utgave av jingelen til en japansk manga. Til slutt har vi coverlåtene «Don’t Worry Be Happy» og «Happy» (PharellWilliams), som begge kommer drapert i den samme kognitive dissonansen mellom optimistisk tematikk og ekstremt maniske metall-uttrykk.
Trollfests nyeste utgivelse har mest sannsynlig ikke en så eksakt agenda som jeg har prestert å tilskrive den i min omtale av den. ‘Happy Heroes’ kan nok med fordel heller beskrives som et kvarter med ufarlig og fengende moro levert av noen av Norges fremste musikalske gledesspredere – en utgivelse som bør lyttes til for sitt effektive tilskudd av energi, fremfor sin sardoniske kommentar på en nasjonalt sviktende mental helse. Jeg har i alle fall hatt stor glede av å suse gjennom EP-ens fire spor hver morgen den siste uka, hvorav de to originalsporene har vært mest instrumentale i å heve motet i møte med nok en dag mellom hjemmets fire vegger. Trollfest er fortsatt kongene av eksentrisk festmusikk på sin siste EP ‘Happy Heroes’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ungrateful – Souls of Sin
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Groovemetal-bandet Ungrateful har eksistert helt siden begynnelsen av 2010-tallet, men gir først nå i 2021 ut debutskiva ‘Souls of Sin’. Deres musikalske reisverk er bygget på grunnlaget som Lamb of God la med sine tidlige utgivelser innenfor den noe omdiskuterte sjangerbetegnelsen NWOAHM (New Wave of American Heavy Metal), ispedd mengder av den tyngde-baserte grooven amerikanerne tilføyde musikken sin rundt ‘Ashes of the Wake’ og ‘Sacrament’. Riffene er jevnt over sterke, låtformene velfriserte, og vokalen til Øystein Larsen er like konfronterende og rettmessig sint som vokalen til den antatte inspirasjonskilden Randy Blythe (i tillegg til å være ganske så lik i soundet).
Det største hinderet i møte med debutplata til Ungrateful vil nok for de fleste være produksjonen. Åpningssporet «Fallout» begynner så plutselig og uventet at man får følelsen av at bandet selv ble overrasket over at record-knappen var påskrudd, og denne følelsen av ubalanse vedvarer gjennom platas spilletid. Produksjonslyden fra låt til låt svinger noe voldsomt, og den eneste karakteristikken som deles av samtlige låter er en viss inn-bokset, digital flathet. Dette smerter av mange ulike grunner, men mest av alt fordi bandet åpenbart er i stand til å skrive solide og engasjerende låter innenfor sitt utvalgte format. Groove Metal er dessverre en sjanger som avhenger av produksjonens slagkraft og presisjon for å fungere, hvilket gir et uheldig utslag for debuten til Ungrateful.
Det er likevel ikke tvil om at de fire musikerne fra Høyanger har funnet et musikalsk fellesskap som fungerer over sine ti-år som band, og gitt en bedre miksejobb vil nok musikken deres kunne nå gode høyder innenfor lokal og internasjonal groovemetall-kultur. Slik som den står i dag oppleves debuten til Ungrateful litt som om Lamb of God hadde gitt ut en lavoppløst demo fra ‘As the Palaces Burn’-epoken; en litt ugjennomtrengelig vegg av lyd som kamuflerer et ellers unektelig potensiale.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mjerim – Despair
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
DSBM-enmannsbandet Mjerim har over tre utgivelser foretatt et dypdykk inn i det grenseløse og altoppslukende mørket som kjennetegner de mest bortgjemte hjørnene av det menneskelige sinn. Musikken slekter først og fremst på Xasthurs tidlige innovasjoner innenfor enmanns-svartmetall, men utvikler soundet i en enda mer kaotisk, psykedelisk og overveldende retning. Av denne årsaken kan det være hensiktsfult å sammenlikne prosjektet med den mer fritt-flytende og diffuse siden av Islandsk svartmetall, der grupper som Wormlust og Andavald hersker ubestridt.
I tråd med tematikken som utforskes er Mjerims fjerde skive under navnet en opplevelse som byr på rikelig med utfordringer for den gjengse lytter. Sprakende og støyende teksturer, utsvevende låtformer og en spilletid på rundt 75 minutter vil utgjøre hindere som kun de mest hardbarka selv-prylerne blant undergrunns-fansen vil være interesserte i å overstige. Dersom du klarer å bryte deg gjennom ‘Despair’s urokkelige fasade vil du derimot bli møtt med en omhyllende, stemningsmettet og opplysende tur gjennom sinnet til et plaget individ. Når man har gjort seg kjent med de ulike bestanddelene av Mjerims sound er det nemlig masse å huke tak i; en musikalsk tankestrøm som byr på røyktjukke atmosfærer så vel som konkrete musikalske ideer (se åpningen på «Tales of Torment»).
Alt i alt er ‘Despair’ en reise jeg er glad for at jeg har vært igjennom, samtidig som at det er et såpass krevende stykke musikk at man helst bør ta seg god tid mellom lyttene. Jeg kan anbefale utgivelsen til folk som foretrekker at musikken svir ved berøring, samt turgåere med tidligere erfaring fra de skyggelagte dalstrøkene som utgjør den dypeste undergrunnen av støyete og lav-oppløst enmanns-svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Saprophage – Demo 2021
Usignert. Ute på Bandcamp.
Jeg har ikke klart å finne mye ut av om Saprophage, annet enn at prosjektet er norsk, slapp en demo i 2019 og tidligere har eksistert som svartmetallprosjektet Void Eater. ‘Demo 2021’ er sånn sett prosjektets andre utgivelse, og fremstår minst like obskurt som Saprophage i seg selv. I forlengelse av det har musikken også noen sterke og svært interessante sider. Den er som hentet fra de dypeste avgrunner, veksler mellom desorienterende, doom-aktige partier og langt mer intense svartmetallpartier, alt med en ganske så fryktinngytende skrikevokal over som er svøpt inn i romklang- og ekko-effekter. Det hele fremstår i det hele tatt som en krysning mellom de litt mer dynamiske låtene til Sunn O))), prestasjonene til Maniac på Mayhems «Deathcrush» og Ihsahn på Emperors aller tidligste utgivelser – samt litt obskur death metal-estetikk.
Det er på sitt mest kaotiske og ustrukturerte ‘Demo 2021’ er aller best. De første minuttene på både «Formless Mouth of Death» og «Scepter» føles som nærmest evigvarende jammer på akkurat riktig måte, mens det mellom disse og de mer intense delene også dukker opp noen fantastisk kaotiske crescendoer der trommene egentlig løper helt løpsk og tilfører en overraskende appellerende følelse av kaos. I metal-sammenheng er disse tendensene ellers stort sett kun noe jeg kjenner igjen fra tekniske death metal-band som Gorguts og Ingurgiating Oblivion. Når dette glir inn i mer rendyrkede svartmetallpartier synes jeg ikke Saprophage er like god, men likevel vil jeg anbefale en lytt på denne korte demoen – for det skjer definitivt ganske så interessante ting.
Metallurgi 