black metal – Side 4

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Kraanium – Scriptures of Vicennial Defilement

Perioden fra det sene 80-tall til slutten av 90-tallet/det tidlige 2000-tall kan beskrives som et stadig opptrappende våpenkappløp hva angår ekstremmetallen. Fra thrashens stadig raskere tempi og mer brutale produksjonsverdier fikk vi dødsmetallen, som i løpet av 90-tallet gikk fra å etablere seg selv som en egen, differensiert sjanger til å søke stadig større ekstremer av både brutalitet og tekniskhet. Dette førte på en side til den utøylede kompleksiteten til den tekniske dødsmetallen, og på den andre siden til etableringen av det nitidige fokuset på brutal rytmikk som kjennetegner «brutal dødsmetall».

Men i årene etter 1991, da Suffocation så og si skapte sistnevnte sjanger med skiva ‘Effigy of the Forgotten’, har også den brutale dødsmetallen delt seg i flere strømmer. Den mer tekniske tilnærmingen kan sies å ha nådd sitt toppunkt med grupper som tyske Defeated Sanity; et band som kan sies å utgjøre en polar motsetning til bandet som jeg skal legge under lupen i denne omtalen. Norske Kraanium var nemlig blant de aller tidligste bandene som spilte slam/death metal i årene etter at Devourment populariserte sjangeren med skiva ‘Molesting the Decapitated’ i 1991, og er fremdeles et godt eksempel på sjangeren i sin pureste og mest konsentrerte form.

Som i alle andre omtaler av band som spiller nevnte sjanger, er det hensiktsmessig å begynne med en kjapp advarsel: Om du ikke liker slam, kommer du ikke til å like ‘Scriptures of Vicennial Defilement’. Slam er utvilsomt en av de mest simplistiske sjangrene metallen har å by på, hvilket blir spesielt tydelig når man hører på en sjangertro skive som Kraaniums nyeste. Gitaristene Mats Funderud og Jason Varlamos veksler stort sett mellom tremulerte strofer og rytmiske hugg (såkalte «slams»), og vokalisten Jack Christensen begrenser seg til mørke, gutturale growls som låter som et tett og illsint kloakkrør. Det hele røres sammen til en uoversiktlig suppe av riff og blastende trommer, hvilket gjør at ‘Scriptures…’ fortoner seg som en mer eller mindre sammenhengende strøm av ensartet materiale.

Likevel er det nå en gang slik at slam ikke trenger kompleksitet eller distinkte ideer for å funke. For de aller fleste lyttere holder det at slam-seksjonene er brutale nok, samt at produksjonsverdiene er boosta nok til at bass-droppene får det til å single i vinduene til alle høybygg i et par kvartalers omkrets. Dette er Kraanium selvfølgelig klare over, og ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ mesker seg følgelig med en miks som strekker seg i retning den eksepsjonelle tyngden til Devourments ‘Obscene Majesty’ fra 2019; en moderne milepæl innenfor slam/brutal dødsmetall.

Et aspekt ved slam-sjangeren som gir mange potensielle lyttere avsmak (meg selv inkludert), er det evinnelige fokuset på vold og overgrep av kvinner som gjennomsyrer låttekster, låttitler og coverkunst. Kraaniums nye skive er selvfølgelig ikke fullstendig foruten denne typen innhold, men bandet vinner noe godvilje på at musikkvideoen til singelen «Massive Piles of Festering Remains» snur rollene fullstendig på hodet. Oppsummeringsvis må jeg nok innrømme at ‘Scriptures…’ fortoner seg som skrekkelig endimensjonal dersom man lytter gjennom fra ende til annen. Jeg er dog ingen stor slam-fan, og det er ingen tvil om at bandet har et grep rundt slam-relatert låtskriving og rytmikk som vil tilfredsstille fans av sjangerens klassiske utgivelser. Med andre ord kan norske slam-fans med fordel sjekke ut ‘Scriptures of Vicennial Defilement’, mens slam-agnostikere og andre nysgjerrige lyttere bør dyppe en tentativ tå i låtmaterialet før de gir seg i kast med den fulle plateopplevelsen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ild – Kvern

Ild er et svartmetallprosjekt fra Telemark som i starten var et utløp for den musikalske visjonen til én enkelt skikkelse, på den tid kalt Horgmo. Prosjektet demonstrerte fra tidlig av tydelige særpreg ved sin tolkning av norske svartmetalltradisjoner, der et høyst atmosfærisk lydbilde utgjorde bakteppet for en utforskning av vårt gamle fedreland som fremsto nesten mytisk i sin fremtoning. Denne evnen til å transportere lytteren var den største styrken til debutskiva ‘Fandens Lykteskjær’, hvorpå andre åpenbare skavanker ble oversett til fordel for den veldig spesifikke atmosfæren Horgmo mante frem.

I senere tid har én blitt til to, og ankomsten til «X» – karen bak Livløst – på trommer og keyboard markerer trolig starten på en slags andrefase for Ild. «X» og «H» (Horgmo) deler tilsynelatende en del synspunkter når det kommer til svartmetallen og dens filosofi, ettersom duoen har stiftet et selskap kalt Likskue Productions for å distribuere sine ulike prosjekter, om det så er snakk om duo- eller soloformat. Ilds nye skive ‘Kvern’ kan dermed sies å være et slags flaggskip for selskapet, ettersom det meg bekjent er den første utgivelsen de to undergrunnsmusikerne har samarbeidet om å skape.

Til tross for sitt nylig utvidede mannskap er Ilds originale visjon godt bevart på ‘Kvern’. Likevel sørger produksjonsmessige og musikalske avgjørelser for at skiva ikke på noen måte kan forveksles med sin forgjenger. Borte er førstskivas sprakende gitarer og konfronterende lydvegg, hvilke har blitt erstattet med en disig men velorganisert miks som av alle ting gir meg assosiasjoner til visse forgreininger innenfor post-punk. Aller mest skyld i dette har nok gitarene, som har et rødglødende og høyfrekvent men likeså fullt spinkelt og twangy sound. Når «X» så velger å støtte opp under disse gitarene med tikkende, nesten dansbare strømmer av hi-hats; ja da fremstår nikket i retning post-punk i stor grad som en bevisst gest fra duoens hold.

«Den Sorte Kunst» transporterer oss umiddelbart tilbake til Ilds idiosynkratiske avbildning av det landlige Norge, dette ved hjelp av en knitrende, oppløftende og smått magisk ambient-introduksjon. Det påfølgende svartmetallpartiet retter umiddelbart fokuset mot både styrkene og svakhetene ved skivas produksjonsjobb, ettersom gitarenes evne til å bære minneverdig musikalsk materiale ofres til fordel for en desto mer tåkete og innhyllende atmosfære. Sånn sett kan å lytte til ‘Kvern’ ofte sammenliknes med å gripe etter et gammelt minne, bare for å se det falme og forsvinne som røyk mellom fingrene på deg.

‘Kvern’ er også en langt mer hypnotisk og sakteflytende affære enn sin forgjenger, som i større grad benyttet seg av turbulente strekk og tydelige, folketonale melodier for å reise tydelige landemerker i et ellers tåkete og tilslørt musikalsk landskap. Dette gjør låter som «Opp i Røyk» og «Over Flammehavet» utfordrende å sitte gjennom, ettersom brorparten av deres henholdsvis ti og åtte minutter består av diffuse, flyktige akkordprogresjoner over et enkelt, stavrende trommebeat. For den tålmodige lytter vil begge låtene gi avkastning i form av et svært virkningsfullt lydbad eller to i løpet av sine spilletider, men jeg er ikke sikker på at låtlengdene rettferdiggjøres via musikalske hendelser som er meningsfulle nok for min del.

Dermed er det en aldri så liten lettelse at tåka letner noe på de to høydepunktene «Det Trekker Så Kaldt» og «Og Nå Skal Du Dø». Førstnevnte kaller tilbake på de betydelige innslagene av folketonal melodikk som kjennetegnet debutskiva, og sistnevnte bruker markante skifter mellom seksjoner for å skape en langt tydeligere dramaturgi enn noen av sine omkransende låtkumpaner. Sleng med en minneverdig basslinje og et vaskeekte refreng, og låta står som en voldsom kontrast til det drivende og diffuse låtmaterialet man finner ellers på skiva. Med det i bakhodet har jeg nok vanskelig for å anse ‘Kvern’ for å være en større suksess enn debutskiva. Den indre lysbildefremviseren settes fremdeles i fullt arbeid av Ilds bakoverskuende svartmetall, men i denne omgang er de musikalske holdepunktene noe ofret til fordel for atmosfærisk potens. Håpet er at «H» og «X» klarer å kombinere den atmosfæriske oppgraderingen med mer minneverdig musikalsk materiale; i så fall har jeg ingen tvil om at duoens musikk vil kunne fengsle som aldri før.

Skrevet av Fredrik Schjerve

JAGGU – SLUGGU

Den norsk/britiske krafttrioen JAGGU har sett sitt snitt til å foreta en liten seiersrunde i kjølvannet av slippet av andreskiva ‘Rites for the Damned’. ‘Rites…’ huskes fremdeles som en minneverdig platehendelse i det tidlige norske utgivelsesåret, og skivas mangefasetterte men tilgjengelige sound ble tatt godt i mot av både kritikere og fans. Nevnte seiersrunde har tatt form av en lavterskel-EP ved navn ‘SLUGGU’, som til tross for sin lettbeinte natur treffer vel så bra som plata den følger opp.

Grunnen til at jeg sier at ‘SLUGGU’ virker temmelig lavterskel, er at det halvhjertede tematiske fokuset på snegler, samt det faktum at vokalisten til Shaving the Werewolf gjester på to av de fire låtene får prosjektet til å fremstå som et påskudd for å tilbringe tid i studio med gode kompiser. Dette hadde kun bydd på problemer dersom nivået på låtskrivingen var skrantent, men tvert i mot er låtene på ‘SLUGGU’ noen av de skarpere komposisjonene til JAGGU så langt. Jo, trioen sjonglerer fremdeles en drøss med elementer fra forskjellige uttrykk på utgivelsen – bl.a. High on Fires Motörhead-påvirkede stoner/sludge, fengende hardcore-utrop og psykedeliske digresjoner – men disse danner stort sett sammenhengende bilder som rivaliserer selv materialet på ‘Rites…’ i både presisjon og idémessig kvalitet.

«Lord Gastropod» hiver oss rett inn i kjøttkverna med sin «Overkill»-aktige dobbelbass, før det destruktive – men fengende – refrenget gir oss en følelse av hvordan High on Fire hadde lått dersom de lente seg lengre i retning hardcore. Det er dog EP-ens midtseksjon som treffer blinken med størst ødeleggende kraft for undertegnede. «Whoreslug» sørger for å markere seg fra start med et knusende doom-riff og tidlig Mastodonsk rytmelek, og «Satan’s Little Trotters» returnerer til «Earth Murder»s skjeggete sludgepunk-landskap og kroner det hele med et kommanderende og dødstøft refreng. High on Fire-coveret «Rumors of Woe» fra ‘Death is This Communion’ er en fin bonus, men det er ingen tvil om at det er originallåtene som kommer til å lokke meg tilbake til ‘SLUGGU’ i ukene som kommer.

Sånn sett er ‘SLUGGU’ en ganske perfekt ganerenser mellom ‘Rites for the Damned’ og hva enn som venter oss på JAGGUs eventuelle tredjeskive. EP-en er avslappet, ledig og underholdende, men viser fremdeles tydelige tegn på at trioen er opptatt med å videreutvikle bandets sound og egne låtskriverferdigheter. Dermed er ‘SLUGGU’ en fin utgivelse å starte med dersom du ikke er kjent med JAGGUs omstreifende men slagkraftige stoner/sludge/rock/(jeg vetta faen, finn ut av det sjæl), hvor spesielt «Satan’s Little Trotters» er varmt anbefalt av eders ærede anmelder. Solide greier!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Audrvin – Krypt

Audrvin er et soloprosjekt som ble startet opp av Audun «Audrvin» Ween helt tilbake i 2011. Det er rimelig å anta at det dreier seg om et hobbyprosjekt først og fremst, ettersom de første demoene ikke så dagens lys før i 2019. Takket være hjelpen til de innleide musikerne Fabio Grimdrap og Magnus Andersen har karen nå fått stablet på plass en debutskive; den personlige og mangefasetterte, «kontemporære» svartmetallutgivelsen ‘Krypt’.

De åtte låtene som til sammen utgjør ‘Krypt’ har mest sannsynlig blitt til over et flerårig tidsrom. Dette er i alle fall teorien som dannes i hodet mitt i møte med musikken, ettersom både uttrykk og produksjon varierer noe helt enorm over platas spilletid. Etter den mystiske og spenningsskapende (om noe langdryge) introduksjonen «Krypt» bærer det ut i et sjangerlandskap som best kan beskrives som et melodisk, Vestlandsk svartmetallklima, men badet i den rå svartmetallens tilslørende, produksjonsmessige estetikk. Bildet klarner så noe på «Torden», som med sine robuste riff og regale gitarmelodier er skivas høydepunkt for min egen del.

Fra dette punktet og ut beveger Audrvin seg stadig lenger vekk fra sitt svartmetalliske utgangspunkt, hvilket varsles allerede på den post-metalliske åpningen til «Med Renker og Pisk». Det er kanskje rytmikken som først og fremst markerer et tydelig brudd med med sjangerlandskapet vi begynte i, men generelt sett beveger skivas B-side seg stadig lenger inn i et post-metallisk landskap – en transformasjon som fullbyrdes på det massive avslutningssporet «Endelikt». Denne er så utpreget post-metallisk i både produksjon og uttrykk at å sidestille den med låter som «Tvil» gjør det vanskelig å begripe at de kan ha blitt skrevet og fremført av samme band, hvilket understreker det svingende uttrykket som utgjør Audrvins største synd på deres debututgivelse.

Det elementet som i størst grad vinner meg tilbake som lytter, er de personlige, poetiske og tematisk fokuserte tekstene til prosjektets bakmann. Weens funderinger gjør generelt sett inntrykk over skivas spilletid, men er kanskje aller mest effektive på åpnings- og avslutningsseksjonene til «Fortapelse». Mannens pennføring er i blant såpass flott at den fullstendig maler over tydelige skavanker i det musikalske materialet, og min tid med ‘Krypt’ var aller mest givende i de øyeblikkene jeg henga meg til de tankefulle refleksjonene som ligger som en melankolsk dis over skivas åtte låter. ‘Krypt’ er dermed en temmelig upolert og sprikende plateopplevelse, men en opplevelse som henter seg godt inn som følge av sin personlige og ektefølte utforsking av den menneskelige natur.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bazooka Troopaz – Bombs, Babes and Bazookas

Bazooka Troopaz er en gjeng med muskuløse og testosteron-begavede leiesoldater som har gått i eksil i Trondheimsundergrunnen, det etter en uheldig seanse på jobben som involverte en tre-dagers fyllekule og den totale ødeleggelsen av et helt land. Ettersom det viste seg at landet som ble bombet i stykker var feil land i forhold til ordrene som ble gitt, ble trioen stilt for retten i den militære domstolen. Dette er i alle fall plottet som blir introdusert på «Booze Alley Brutal», åpningssporet på debut-skiva til Bazooka Troopaz, ‘Bombs, Babes and Bazookas’.

Bazooka Troopaz spiller crossover-thrash fullstendig blottet for overraskelser, men som er uhyre effektiv i all sin enkelhet. Både riffkunster, låtskriving og trommisens arsenal av rytmiske skuddsalver vitner om en intim kjennskap til sjangeren, hvilket enkelt kan forklares ved at hele mannskapet (i alle fall meg bekjent) er hentet fra rekkene til det eminente crossover-bandet Ghetto Ghouls. Sånn sett er ‘Bombs, Babes and Bazookas’ en skive som er lett å anbefale for fans av nevnte band, om så en toleranse for skyhøye nivåer av skitsnakk og kødd er en viktig forutsetning.

Jeg ser generelt sett liten grunn til å foreta noen dyptgripende analyse av debutskiva til Bazooka Troopaz. Plata består av ni spor og en introduksjon, hvorav samtlige spor er fylt til randen av energisk riffing, fengende gjengvokal og joggende thrash-partier. Med andre ord er pizza-thrash ala Municipal Waste en passende referanse for det aller meste som skjer på ‘Bombs, Babes and Bazookas’, og kun enkelte elementer som de Bobby Ellsworth-aktige skrikene på «Bazooka Troopaz» og «Painkiller»-hylene på «Sons of Steel» sender tankene til andre sjangertrakter – og dette kun i et øyeblikk eller to.

Når det kommer til favoitter, kan jeg nevne at åpningsstrekket med «Bazooka Troopaz» og singelen «Hard Ticket to Hawaii» treffer som et skudd fra en avsagd hagle på meeeeget kloss hold. «Ax & Smash» er som følge av broens utsøkte chugging en solid kandidat, men Bazooka-gutta roter dessverre til chuggen ved å gjøre andre ting enn å chugge (fy skam!!). Så kan det nevnes at «Suburban Commando» runder av den korte og eksplosive plata med en ekstra hyperaktiv skuddsalve; et verdig punktum på en ukomplisert men dødsunderholdende debutskive. Bazooka Troopaz utmerker seg dermed som nye kretsmestere i festglad pizza-thrash, hvilket thrash-fans landet over gjør godt i å bite seg merke i.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Raumer – Starten paa Helvete…

Raumer er et svartmetallband fra Romerike (sannsynligvis) som ble opprettet av undergrunns-skikkelsene «Savarak» og «Odin» i 2020. På bandets debut-EP ‘World Ablaze’ fra tidligere i år demonstrerte bandet et solid grep rundt den norske andrebølgens fundamentale byggeklosser, men til tross for et innrammende tematisk fokus på den lokale «Raumer»-stammen fremsto musikken fortsatt litt spredt i uttrykket. Til tross for et noe ufokusert sound lot jeg meg begeistre av EP-ens krokete riff og mer intense, semi-melodiske strekk, og lurte på om vi ikke hadde større ting i vente fra dette hold.

Dette potensialet forløses endog ikke på Raumers nyeste utgivelse, ettersom denne består en oppsamling av bandets tidligste innspillinger. Dermed er den konsise og klare lydproduksjonen fra ‘World Ablaze’ bare å glemme, og vi blir kastet rett tilbake til et kakofonisk helvete av lavoppløsthet, varierende volumnivåer og skåldende støy. Dette er jo selvfølgelig å forvente av et splitter nytt svartmetallband i demo-stadiet, så jobben min blir heller å spore opp tegn på bandets fremtidige styrker enn å evaluere ‘Starten paa Helvete…’ som noe definitivt verk.

Åpningsstrekket på «The Curse of Rech’arth» viser dog at mye av det basale håndverket som bandet utviste på debut-EPen allerede lå latent hos gruppen. Da sikter jeg først og fremst på de Mayhemske, illevarslende akkordene som ringer ut ved låtas introduksjon, samt den beske – om noe gneldrende – vokalen til «Savarak». Disse lyspunktene blir dog noe underminert av trommespillet, som er temmelig utett og ute av sync med resten av bandet både på denne og senere låter. «Eimen av Drit..» skrur så intensiteten (og på samme tid volumet) på maks, før «Vi er Raumere» senker volumet tilbake til utgangspunktet og leverer noen solide og svært etterlengtede riff over en stødig beat.

For min egen del byr ‘Starten paa Helvete…’ først og fremst på et interessant innblikk i Raumers tidlige utviklingsfase. Utover dette gjør utgivelsen svært lite for meg personlig, ettersom samtlige av låtene fremstår som uferdige skisser uten noe særdeles fengslende tematisk fokus. Et og annet robust riff finner man dog godt gjemt i utgivelsens kaotiske inventar, for ikke å si et tidlig forvarsel på den langt mer interessante tematikken til den kommende EP-en, dette på låta «Vi er Raumere». ‘Starten paa Helvete…’ er dermed en utgivelse for de aller mest uhelbredelig svartmetall-interesserte av oss; øvrigheten bør nok helt vente på det neste definitive kapittelet i Raumers så-vidt påbegynte, svartmetalliske saga.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Ihsahn – «Pilgrimage to Oblivion»

Etter nesten 20 år siden som solo-artist, er Emperor-frontmann Vegard «Ihsahn» Sverre Tveitan snart klar for å slippe sitt selvtitulerte album. Det skriker høye ambisjoner som lite annet, særlig når det skal lanseres både en «vanlig» metal-versjon og en orkestral versjon av albumet når det slippes tidlig neste år. Med det har vi også fått en smak på begge deler når de utgavene av låta «Pilgrimage to Oblivion» nå er ute.

På denne låta er Ihsahn definitivt i sine mørkere hjørner, noe som for øvrig korresponderer godt med både coveret og de heftige pressebildene som er kommet i forbindelse med albumannonseringen. Når de orkestrale og symfoniske elementene tas med i betraktningen, som også er å finne i metal-versjonen, sendes assossiasjoner særlig til det første soloalbumet til Ihsahn, ‘The Adversary’. Og Ihsahn får for så vidt til å skape både brutalitet og nærmest teatralsk dramatikk i «Pilgrimage to Oblivion».

Det er imidlertid lite nytt å spore av substans, og låta ligner for mye på tidligere påfunn fra Ihsahn til å være spesielt interessant. Selv om den orkestrale versjonen er et fett hvorfor ikke-påfunn, blir denne også litt intetsigende og lite oppsiktsvekkende. Derfor tillater jeg meg å være noe skuffa over denne låta, selv om produksjonen og håndverket definitivt er på plass.

Skrevet av Alexander Lange

Bokassa – «Let’s Storm the Capitol»

Bokassa er i gang for alvor med å lade opp til sitt kommende album, og «Let’s Storm the Capitol» er den tredje singelen bandet har sluppet herfra. Den første av dem imponerte meg stort, og ga meg mange av vibbene som gjorde at gjennombruddsplata ‘Crimson Riders’ falt såpass i smak hos meg. Dessverre går «Let’s Storm the Capitol» inn i en annen kategori, og skuffer litt på samme måte som andresingelen «All Out Of Dreams».

Den er – for å si det rett ut – nok også svakere enn sistnevnte for min egen del. «Let’s Storm the Capitol» ender nemlig opp som en temmelig forglemmelig affære. Bokassa kaster seg her ut i et pop-punk-aktig landskap, riktignok med en del tæl, de til dels har mestret godt tidligere. Men denne gangen blir det rett og slett for anonymt. Dette er nok fett på bilstereoen, men det er også et av Bokassas svakeste låter i mine ører.

Skrevet av Alexander Lange

Fight the Fight – «In Memory»

Fight the Fights konseptuelle tredjeskive er nå kun et par måneder unna, og nye smakebiter på det smått mystiske prosjektet materialiserer seg stadig i den yrende metallosfæren. Dette er min diffuse og utpreget anmelderske måte å si at bandet har sluppet ny singel på, og med det en ambisiøs og omfattende en ved navn «In Memory».

Oslo-trioen har fått med seg tromme-savanten Baard Kolstad bak settet på sin nye skive, og «In Memory» er nok den av de foreløpig tre singlene som har vekket flest assosiasjoner til musikerens hovedprosjekt, Leprous. Dette skyldes ikke minst låtas yrende og funky rytmiske underlag og moderne progmetalliske fakter, men også det nesten sludgy riffet som sender tankene i retning de tyngre øyeblikkene til plater som ‘Malina’ og ‘Pitfalls’. Jeg får også en følelse av at gamle sivilisasjoner og en gryende futurisme kolliderer på «In Memory», hvor tribal perkusjon og gammelt-lydende vokaliseringer lever side ved side med strobe-liknende, kosmiske synther.

«In Memory» er en imponerende låtkonstruksjon som sjonglerer et utall musikalske elementer samtidig som den er uhyre groovy og dansbar. Derfor er det så synd at miksen skaper en viss avstand mellom lytteren og musikken; et problem som ikke var gjeldende på platas to foregående singler. Det er ikke umulig at dette kan skyldes problematikk knyttet til fil-opplasting heller enn et aktivt valg, men for min egen del skulle jeg gjerne hatt en reprise av de skarpe, eksplosive produksjonsverdiene til «Monarch» og «12800». Basert på de tre singlene er det dog liten tvil om at forventningene er høye til Fight the Fights nye skive, og jeg er spesielt spent på å se hvordan avsløringen av konseptet kontekstualiserer de tre låtene vi har hørt til nå.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Madder Mortem – «Towers»

Det høyt elskede norske progmetall-bandet Madder Mortem har nettopp blitt annonsert til Inferno 2024; en booking som sammenfaller godt med slippet av bandets åttende skive ‘Old Eyes, New Heart’ i januar. Med ny plate følger det selvfølgelig singler, og første leveranse fra den etterlengtede skiva får vi i form av låta «Towers».

For en kar som ble introdusert for bandet via deres nyeste skiver – ‘Red in Tooth and Claw’ og ‘Marrow’, henholdsvis – er «Towers» en meget enkel låt å fordøye. Madder Mortems senere periode har båret preg av en sammensmelting av progressive og alternative tendenser, hvor førstnevntes sofistikerte rytmelek og yrende detaljnivå gjøres tilgjengelig via sistnevntes fokus på kompakt og effektiv låtskriving. Denne prosessen blir selvfølgelig lettere nå man har en sanger av Agnete M. Kirkevaags kaliber bak mikken, og «Towers» løftes som forventet av vokalistens kraftige røst og særegne melodiske preg.

Det kan virke som at tiden siden sist vi hørte fra Madder Mortem har vært en krevende en – noe jeg trolig vil gå nærmere inn på i selve plateomtalen. Til tross for denne motbøren virker det som at bandet har bevart fatningen, og på «Towers» å dømme har vi meget å se frem til når ‘Old Eyes, New Heart’ slippes i januar. Alltid kjekt med ny Madder Mortem, spesielt når det har gått fem år siden sist!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Goatmilker – «Black Grass»

Det er virkelig ikke lett å bli klok på hva nystiftede Goatmilker driver med ut fra artist-bioen på Spotify, der det refereres til både Voivod, Black Sabbath, Mastodon, norsk svartmetall og – hold dere fast – John Mayer. I presseskrivet for bandets første låt, «Black Grass», er Kvelertak og Soundgarden med, og selve låta beskrives enkelt og greit som en kort og energisk rockelåt.

Det er det definitivt også, og pønken gis også litt innpass. Gitarlyden er nok egentlig det eneste som beslekter materialet med metal-sjangeren. Låta er med det også temmelig ålreit, og harmoniserte gitar og et catchy refreng gjør susen. Jeg undres imidlertid over hva dette bandet ellers har i bagasjen, for dette minner mer om Kakkmaddafakka og Fangst enn Mastodon og – gud forby – norsk svartmetall. Men jeg digger låta, og er spent på fortsettelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (2/2)

Troll – «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)»

Da det legendariske svartmetallbandet Troll gav ut EP-en ‘Tilbake til Trollberg’ i 2020 kom det som en aldri så liten overraskelse. Bandet hadde nemlig vært inaktive på utgivelsesfronten i rundt ti år, – med unntak av en enkeltstående låt utgitt på en splitt med Aeon Winds fra 2014 – til tross for at ‘Neo-Satanic Supremacy’ hadde truffet temmelig godt med sin bakoverskuende, symfoniske svartmetall. Nå ruver prosjektets femteskive ‘Trolldom’ i horisonten, hvorav singelen «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)» utgjør første forsmak.

Stemningen er nattlig og trolsk, passende nok, idet et kjølig synth-landskap brer seg utover singelens åpningsstrekk. Funksjonen til denne utbroderte åpningen er todelt, hvor både låtas musikalske hovedmotiver og en særdeles tett og mørk atmosfære introduseres i løpet av låtas første minutt. Bandets inntog avslører deretter et svartmetallisk lydbilde som er preget av både 90-tallets orkestrale keyboard-spill, andrebølgens mer aggressive, riffdrevne aspekt, samt en viss folkemetallisk puls og melodikk. ‘Nagash’ sin tøylesløse vokal gir musikken et tidvis manisk preg, som kombinert med svirrende synth og spretten rytmikk gir meg følelsen av å besøke et eksepsjonelt forbannet tivoli. Hvorvidt produksjonsjobben fungerer for min egen del er jeg usikker på, ettersom både trommer og gitarer drukner litt i den massive stormskyen som dannes av de øvrige instrumentbidragene. Jeg har likevel sansen for det Troll presenterer på den første singelen fra ‘Trolldom’, og ser frem til plateslippet 8. desember.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Golden Core – “Kosmos Brenner”

Tro det eller ei, men duoen Golden Core, som lenge har vært kjent som noen av de mest unge og lovende i norske metallkretser, har tiårsjubileum neste år. Det markerer bandet med en ambisiøs lansering av plata ‘Kosmos Brenner’. Tittellåta er nå ute som første smakebit, og demonstrerer først og fremst en evne og vilje til å utforske landskap utover stoner-metallen duoen til nå har holdt seg til.

Det kommer blant annet til uttrykk i åpningen her, som jeg synes er utsøkte saker. Fyldige, skarpe og svartmetallske gitarakkorder suppleres med både hardcore-aktig skrikevokal, brutale, voldsomme growls fra Ruuns Erik Waadeland og en taktfast groove som får ekstra næring gjennom en herlig bunn i produksjonen. Deretter sender kule taktskifter og en nokså flerfasettert låtstruktur assosiasjonene i retning progmetall – alt mens den feite gitarlyden holder stoner-preget ved like. Det fungerer i all hovedsak veldig godt, selv om jeg hadde likt å høre bandet spinne litt videre på den strålende introduksjonen. Mengden av ulike riff og temaer gjør også låta en smule ufokusert, selv om alt holder høy kvalitet isolert sett. Kanskje blir dette annerledes på plata; i denne omgangen er det nemlig bare snakk om en singelversjon.

Skrevet av Alexander Lange

Fullmåne – “They’re Not Real”

Svartmetallprosjektet Fullmåne har sluppet låta “They’re Not Real”, og følger dermed opp singelen “Fly Through The City” fra i fjor. Det er nesten litt rart å omtale prosjektet som et svartmetallprosjekt selv om skrikevokal og mye av estetikken er på plass; i musikken ligger nemlig først og fremst tydelige nikk til tradmetall og doom-metal, i alle fall i det som har kommet etter debutskiva ‘Lurking in the Dark..’ fra 2020.

Det gjelder dermed også “They’re Not Real”, som anføres av nokså trege riff, en merkelig synth og en vokal som – tross sin skruppelløshet – er noe mer avbalansert enn den på “Fly Through The City”. Produksjonen har også blitt fyldigere og bedre i denne omgang, og særlig i riffsegmentet er det mye som fungerer greit. At det hele blir litt for enkelt gjør likevel at jeg ikke blir så veldig imponert, all den tid dette definitivt er et steg fram for prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange

Fierce Justice – “Awakened”

“Awakened” er singel nummer to fra den kommende debutskiva til Fierce Justice, ‘Fireborn’. Dette er et band som dyrker diverse impulser fra 80-tallets tungmetall mens de i mine ører også tilfører en del groove metal-elementer, og demonstrerte formodentlig et dekkende bilde av uttrykket sitt på førstesingelen “Doppelganger”. “Awakened” er imidlertid en sann power-ballade som tematiserer en soldats refleksjoner rundt krig.

Og den er helt grei. Klisjéfaktoren er høy her, og i det ligger også det faktum at Fierce Justice gjør lite gærent når de prøver seg på power-ballade-formatet. Pre-choruset og den mer rifftunge midtdelen fungerer spesielt godt. Likevel blir det for anonymt, og dermed er det også snakk om en noe forglemmelig affære.

Skrevet av Alexancder Lange

Hengestaur – “Culling Wizards”

Den vestlandske svartmetallduoen Hengestaur er både en underlig skrue av et band og et prosjekt som ivaretar sjangertradisjoner på en trofast måte. I Metallurgi har vi latt oss imponere både av de to EP’ene bandet slapp i fjor og årets plate ‘Ånesott’, der bandet ivaretar svartmetallsk råskap på en god måte mens en litt spesiell og unik mystikk omgir musikken. Derfor er det også alltid spennende når noe nytt kommer fra bandet, i dette tilfellet i form av låta “Culling Wizards”.

Lite er for så vidt nytt under solen her, og både stilistisk og produksjonsmessig ligger låta tett opp mot tidligere materiale. Det går imidlertid temmelig fort, vokalen har fått en fæl og flott effekt på seg og Hengestaur balanserer godt mellom nesten crust punk-aktig råskap i riffinga, voldsomme svartmetallpartier og mer melodiske innslag. Alt på litt over tre og et halvt minutt, altså. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Aeternus – «Wresting Worm»

Kun et par uker med utålmodig venting står mellom oss og den nye Aeternus-skiva, og for å gjøre denne venteperioden litt lettere for oss har bandet sluppet en ny låt ved navn «Wresting Worm». Låta følger på mange måter opp den noe disige, subtile og utsvevende førstesingelen «Existentialist Hunter», men selvfølgelig på en måte som bevarer bandets ekstremmetalliske kredens i plettfri stand.

For når jeg sier bruker adjektiver som «disig», «subtil» og «utsvevende», så er det mer i relasjon til bandets videre diskografi enn i noen absolutt forstand. «Wresting Worm» er utvilsomt forankret i bekmørk black/death, men er også gjennomsyret av melankolsk melodikk og gitarer som vever seg rundt i lydbildet heller enn å storme. I tillegg har låta en aura av oppløftende, tradmetallisk spiritus ved seg, hvor enkelte partier strider frem med selvsikre skritt og triumf i blikket. Det virker dog som at vi har med et mer reflektert og søkende Aeternus å gjøre på ‘Philosopher’, – i alle fall basert på singlene vi har fått servert – hvilket virker temmelig passende for et band som var med på å skape den noe underbrukte termen «dark metal» (herved «mørk metall». Vi fornorsker det som fornorskes kan!).

Skrevet av Fredrik Schjerve

Inculter – «Morbid Origin»

«Morbid Origin» er singel nummer to fra thrash metal-bandet Inculters kommende skive, og den er også tittellåta. Etter å ha fått en femminutters kruttønne av en førstesingel i «Death Reigns», slår Inculter på stortromma her gjennom å servere en singel på over åtte minutter. Med det er det også snakk om en litt tregere og storslått affære.

«Morbid Origin» er også en fantastisk låt, og peker mot at plateutgivelsen kan bli usedvanlig sterk. De første minuttene preges av herlige NWOBHM-referanser der både riff, soloer og vokal er på toppnivå, og både her og utover er låta godt og omhyggelig bygget opp. Avslutningen er på sin side helt nydelig, der militante, eventyrlige 80-talls-leads glaseres i en Opeth-aktig følelse for folketonale elementer. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Last Lightning – «Dager uten Natt»

Ute nå via Hvitekrist Records (eget selskap)

Last Lightning har brukt den siste tida på å bl.a. spille konserter i Polen og å varme opp for Taake på Vulkan Arena, hvilket ville vært mer enn nok å bedrive tiden med for de aller fleste unge band. Til tross for dette høye aktivitetsnivået har bandet funnet tid til å spille inn en ny låt, som det for øyeblikket er uvisst om hører til en plate eller er ment å være en alenestående singel. Det begynner uansett å føles ut som en stund siden andreskiva ‘The Unholy Ritual’ traff markedet, så «Dager uten Natt» er et gledelig gjensyn med den standhaftige gruppen fra Ås.

Noen nydelige akkorder senker et andektig nattemørke over låtas åpning, før mørket må vike for det glødende, frenetiske solospillet som følger bandets inntog. «Dager uten Natt» tilhører utvilsomt de samme melodiske, Vestlandske, naturtilbedende svartmetall-tradisjonene som Last Lightning alltid har favorisert, men akkurat som på andreskiva virker det som at bandet har vokst desto mer inn i uttrykket. «Dager uten Natt» flyter langt bedre enn bandets tidligere materiale, og innehar en langt større tetthet av fengende, gode ideer. Det er med andre ord lett å la seg varme av bandets ulmende og romantiske, melodiske svartmetall; i alle fall frem til bandet stamper ut glørne med noen avsluttende, segne akkorder. Solide greier fra gutta i Last Lightning!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – «Death Poem II: Hollow’s Death Drive»

Messier 16 har tydeligvis latt seg inspirere av en trend som skylte over det internasjonale musikklandskapet rett i forkant av pandemien, da artister som Moses Sumney, Denzel Curry og Kevin Abstract delte opp skivene sine og slapp dem i omganger heller enn i én pakke. En mer lokal inspirasjonskilde kan ha vært Mortemia, som rullet ut ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ én for én låt på månedsbasis frem til slippdatoen. «Death Poem II: Hollow’s Death Drive» er nemlig den tredje av de fire «ordentlige» låtene på bandets kommende skive, hvorpå den siste blir tilgjengelig – sammen med de mange mellomspillene – når plata slippes neste fredag.

I likhet med de to foregående singlene, viser det andre dødsdiktet frem nok en distinkt side ved Messier 16s virke. Åpningens krystalliske post-plukking gir først inntrykket av at låta skal følge opp førstesingelens storslåtte post-svartmetall, men den dramatiske, synkoperte stormen som følger med bandets entré er en helt annen enn den som raget på forgjengeren. Et passende stikkord kan være «modernitet», ettersom rytmiske hugg og atmosfæriske ledegitarer sender tankene i retning den djent-beslektede, moderne gitarmusikken til band som Chimp Spanner og Scale the Summit. Til tross for uttrykkets sammensatte struktur, er det dog ikke sjangerblandingen som fanger oppmerksomheten min når jeg lytter til «Death Poem II:..», men den vonde desperasjonen som river gjennom helhetsinntrykket som piggtråd. Låtas mange ulike bestanddeler skygger nemlig banen for å gjøre plass til det fullstendige bildet de maler, hvilket er et fullstendig fengslende, gripende et. «Death Poem II:..» er uten tvil min favoritt fra ‘Death Poems’ til nå, og jeg ser veldig frem til å høre den i kontekst av skiva om en ukes tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kingseeker – «Young & Naive»

Metalcore-bandet Kingseeker har stadig imponert oss i Metallurgi. Debutplata glimtet til med noen sterke låter, og fjorårets EP ‘Grief’ snek seg jammen inn på vår liste over de beste fem norske metall-EP’ene fra 2022. Etter alle solemerker brygger bandet nå på nok et prosjekt; før singelen det her er snakk om, «Young & Naive», slapp de låta «…and I explode», og etter sigende er mer på vei.

«Young & Naive» er en kort og kraftig låt som spiller på Kingseekers styrker, noe som gjenspeiles best i det herlige, melodiske refrenget. Ellers er det verdt å nevne at versene er temmelig dynamiske med sine veksler mellom rolige deler, bassdrevne partier og gitarriff der den gode gitarlyden får utfolde seg. Med det er det snakk om solide saker, selv om det ikke nødvendigvis er snakk om så mange nye takter fra bandet.

Skrevet av Alexander Lange

Thale – «Oppstandelse»

Ute nå via Svart Records (eget selskap, ikke det finske).

Thale er en svartmetallisk trio fra Halden som imponerte stort med sin debut-EP ‘Daudens Kalde Auge’, som med enkelhet maktet å knabbe en plass på lista vår over 2021s beste EP-er/demoer. Nå har bandet annonsert at debutskiva ‘Helvete’ er på vei, og førstesingelen «Oppstandelse» varsler om at vi ikke bør forvente noen karbonkopi av ‘Daudens Kalde Auge’s og dens mangfoldige suksesser.

Det er flere forskjeller å spore mellom bandet tidligere og nåtidige materiale, men den mest tydelige vil nok for de aller fleste være produksjonen. ‘Daudens Kalde Auge’ kom kledd i en lavoppløst og pistrete men likevel gjennomskuelig miks, hvilket utgjør en stor kontrast til den langt på nær profesjonelle, kraftfulle miksen som rammer inn materialet på «Oppstandelse». Det som kanskje i størst grad overrasket meg selv var den nesten Kvelertak-aktige synkoperingen og de fargesprakende harmoniserte ledegitarene, som visstnok ikke skaper enn like oppløftende og feststemt effekt som de gjør hos det legendariske bandet fra Stavanger. Nei, de rock-og -core-beslektede rytmene mister all sin festlige potens i det den kvelende sorte røyken til de mer kakofoniske svartmetall-strekkene velter over landskapet. Alt i alt har returen til Thale bydd på den ene overraskelsen etter den andre, og jeg er veldig nysgjerrig på hva annet som venter oss når ‘Helvete’ treffer strømmetjenestene, hvilket trolig vil være tidlig i 2024.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Flukt – Omen ov Darkness

Flukt er et svartmetallband fra Vennesla i Agder som forsøker å balansere sjangerens aggressive og melodiske fakter til et konsist men dynamisk sound. Kvartetten har til nå gitt ut et par EP-er og en debutskive ved navn ‘Darkness Devour’, og den rød tråden gjennom det hele – som man kan lese av tittelen på debuten så vel som andreskiva – er tematikk sentrert rundt mørkets mange betydninger og manifesteringer. Det musikalske grunnlaget er utvilsomt en slags mosaikk bestående av ulike elementer hentet fra den norske andrebølgen, men som låtene på ‘Omen ov Darkness’ demonstrerer vil å stemple bandet som et purt svartmetallband være i overkant reduktivt.

Åpningslåta «Blodveien» virker i utgangspunktet å indikere at ‘Omen ov Darkness’ er en plateopplevelse som er trygt forankret i gamle tradisjoner. Musikken er vekselvis svært melodisk og rifftung, og farger godt innenfor grensene som nedfelt av den norske svartmetallens Vestlands-faksjoner på 90-tallet. Denne tendensen strekker seg videre gjennom «Mirrors» og delvis inn i «Falt fra Himmelen», men sistnevntes seigere åpningsparti og byksende black/thrash-sekvenser gir et tidlig forvarsel om de uttrykksmessige spilloppene som preger platas noe dypere andrehalvdel.

Overgangen mellom skivas A- og B-side er brolagt av to løst forbundne låter – «Walls within Walls (the Pallbearer)» og «Walls within Walls (the Burial)» – hvilket gjør at lytteopplevelsen flyter temmelig uavbrutt fra start til slutt. Dette kunne i alle fall ha vært tilfellet dersom ikke skivas andre halvdel hadde svingt så mye i uttrykket. Første del av «Walls within Walls» er den første syndebukken i så henseende, ettersom spennet fra åpningens beske, Funeral Harvest-aktige ritualisme til den øvrige låtas flakkende leads, doom-pregede seksjoner og dødsmetallisk gitarspill gjør at låta fremstår temmelig overfylt og rotete. Denne uttrykksmessige sveivinga fortsetter inn i oppfølgeren, men i dette tilfellet funker det som følge av den hektiske og sinnssyke fremdriften som fremkommer av låtas høye aktivitetsnivå.

Det å sørge for variasjon fra låt til låt uten at resultatet blir kaotisk kan være en vanskelig balanse å mestre, og dessverre er ratioen forskjøvet litt for langt i retning kaos på ‘Omen ov Darkness’. Men selv om skiva oppleves som noe flakkende i uttrykket, finnes det fremdeles flust med grunner til å anse ‘Omen ov Darkness’ som en sterk skive – hvilket jeg for øvrig mener den er. Skivas mange ulike tråder samles nemlig av produksjonsmessige valg som senker en stemning av vedvarende, nattlig mystikk over låtene, hvilket komplimenteres av Flukts dyriske, frenetiske instrumentale prestasjoner. Følelsen jeg får av å lytte på ‘Omen ov Darkness’ er trolig lik den jeg ville fått om jeg begikk meg ut på vandring dypt inn i norske skoger på nattestid; en følelse av dyp meditasjon som forstyrres av vissheten av at rovdyr og andre farer kan lure rundt hver en knoll.

Så selv om ‘Omen ov Darkness’ er for sprikende i uttrykket til å rivalisere årets beste svartmetall-utgivelser, er den fremdeles en skive som burde bli tatt godt i mot av sjangerens kjennere. Flukt har klart å mane frem et usminket og brutalt bilde av naturens flyktighet og egenrådighet; altså en forfriskende naturalistisk skildring heller enn en romantiserende en. 2023 har definitivt vært et innholdsrikt år når det kommer til svartmetall her til lands, men ikke la senårs-apatien hindre deg i å sjekke ut ‘Omen ov Darkness’ av den grunn. Andreskiva til Flukt er nemlig en aldri så liten uslepen diamant, og et høyverdig tillegg til den norske svartmetallens overfylte annaler.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Borgtårn – Sorte Makt

Borgtårn er et enmannsprosjekt ledet av en Hávarðr, og som de fleste enmannsprosjekter innenfor undergrunnsmetallen, spesialiserer det seg på lavoppløselig svartmetall. Prosjektets første utgivelse, ‘Sorte Makt’, utviser noe potensiale, men ender også opp med å lide mye under noen uheldige produksjonsvalg.

Introduksjonen setter imidlertid tonen på nokså ålreit vis, der iskalde orgeltoner suppleres med en særdeles obskur skrikevokal. Etter dette blir svartmetallen sparket i gang for alvor på låta «Skogens Dyp», som i og for seg utviser et greit utgangspunkt med vokalen og noen brutale isvinder av trommer og gitar.

Like fullt dukker utgivelsens desidert største problem opp øyeblikkelig: Synthen. Her snakker vi sure orgeltoner som ligger alt for høyt i miksen, og som for min del ødelegger mye av lytteropplevelsen. Det illustreres dessverre godt av at jeg synes de få partiene uten denne synthen føles som deilige pusterom; riffinga er til tider riktignok også gjerne veldig kul her, spesielt på «Dundrende».

Det under synthen er stort sett ganske bra, og særlig «Over Toppene» lykkes med noen skikkelig brutale vers og god dynamikk; låta balanseres godt ut med et luftigere og tregere bridge-parti. De litt atonale tendensene i første halvdel av tittellåta reddes noe inn av fett akkordspill mot slutten, og «Måneklare Natt» serverer noen veldig gode akkordprogresjoner underveis. Med det er det klart at mye fungerer her, selv om et av virkemidlene ender opp med å ødelegge en hel del.

Skrevet av Alexander Lange

Dummud – Eternal Suffering

Dagens andre enmannssvartmetallemne er Dummud, som også slapp sin første utgivelse en liten stund tilbake. Utgivelsen det er snakk om er EP’en ‘Eternal Suffering’, der Dummud serverer fire låter på til sammen et kvarter. Det er heller ikke så verst, selv om vår ukjente utøver nok kunne gjort ting litt mer interessant i låtskrivingssegmentet.

Denne tosidigheten demonstreres godt i åpningslåta «Frozen Enigma of the Abyss», der ulende gitarer og blast-beats med en gang sørger for et ganske så solid åpningsstrekk. Deretter kommer imidlertid noen gitarer som jeg ikke synes fungerer så godt; grunnidéen er i og for seg god, der det er snakk om raske melodier som nok kunne hatt en god virvelvind-effekt, men det blir for enkelt og repeterende.

Når ting også holdes ganske enkelt i den påfølgende «Shadows Beyond The Void», fungerer det bedre. Her er et steinfett, taktfast riff basis for komposisjonen, og det gjør låta til EP’ens beste på tross av at midtpartiet lider litt av samme tendenser som slutten av åpningslåta.

Resten av ‘Eternal Suffering’ har jeg et noe ambivalent forhold til. Melodien i «Eternal Solitude’s Melancholy» er god, men utnyttes nokså dårlig på grunn av kvelende gitarlyd, vel seige trommerytmer som får det til å høres utight ut og gnagende repetisjon. «Frozen Wasteland» er på sin side bedre med sitt gode, drivende hovedtema, selv om det til tider også her høres utight ut. Helhetsinntrykket er først og fremst dermed at det er en del gode grunnidéer på ‘Eternal Suffering’ som på en rå produksjonskvalitet kanaliserer svartmetallsk, primal råskap på en god måte, men som ikke når sitt fulle potensiale i forlengelsen av litt simpel låtskriving.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Nattsvermer – Nattsvermer

Nattsvermer er et band fra Rogaland som først ble dannet i form av Liquid Mojo i 2016, men som etter en gjenforening fikk dagens navn for tre år siden. Bandet har sluppet en rekke singler opp gjennom årenes løp, men først nå har de sluppet en fullengder. Den bærer bandets navn og er sluppet via Rob Mules Records.

Stilistisk synes jeg dette bandet enkelt kan plasseres i det nokså godt utforskede skjæringspunktet mellom alternativmetall og groove metal. Jeg får mange assossiasjoner til mange kommersielle suksesser fra det tidlige 2000-tallet, og både riffene og vokalen gir også en smak av 1990-tallets grunge.

Jeg synes også Nattsvermer ved flere anledninger på denne skiva utviser en god kontroll på materialet. Dette gjelder særlig begynnelsen på skiva; etter et effektivt, guffent preludium sørger «The Devil’s Den» for en representativ og solid åpning, og deretter står «Controlled» for platas desiderte høydepunkt for min del med noen kriminelt fengende temaer.

Også «The Voice Inside» er et godkjent innslag, særlig med tanke på de skikkelig skitne gitarene som brutaliserer midtpartiet. Deretter tar ‘Nattsvermer’ imidlertid en skikkelig dupp. «Polaris» liker jeg rett og slett ikke i det hele tatt, noe som er et resultat av at jeg synes det til tider høres temmelig atonalt ut. I tillegg synes jeg Nattsvermer drar det hele alt for langt ut. Den påfølgende interluden «Rash» byr heldigvis på et fett riff, men føles også som et litt merkelig stykke musikk der riffet simpelthen fader inn og ut og jeg føler det kunne blitt utnyttet bedre.

Etter dette nokså skuffende midtpartiet synes jeg heldigvis det tar seg opp, selv om det nok aldri når helt opp til nivået på starten av skiva. En lekker detalj i produksjonen på «Lost in Life» frisker det imidlertid skikkelig opp, og «Bad Knee» krydrer til med noen massive lydbilder og en stilig gitarsolo. Etter en litt rotete komposisjon i form av «Breathe», som riktignok byr på en flott avslutning, redder også bandet seg inn med et friskt pust med «Nattsvermer», der de slår skikkelig fra seg i god pønk-ånd. Det avslutter en plateopplevelse jeg har et litt ambivalent forhold til grunnet noen merkelige valg særlig i midtpartiet, men som like fullt har gode høydepunkter man kan bygge mye på.

Skrevet av Alexander Lange

Malum – In Nauseam

Malum er en anonym svartmetallduo som har oppstått fra asken til et foreløpig ukjent, tidligere prosjekt. Bandet spiller en type svartmetall som kombinerer ulmende råskap med en altoppslukende, nedslått atmosfære, det hele kronet av store grooves, bittersøt melodikk og beske skrik. Malums basale uttrykk ble først introdusert på en to-låters EP fra 2022 som bar navnet ‘Ad Mortem’, og gruppens Mgla-beslektede svartmetall fremsto temmelig velutviklet og komplett allerede da. På debutskiva ‘In Nauseam’ broderer duoen ut dette utgangspunktet ytterligere, og fremhever spesielt det atmosfæriske elementet med en miks som siver ut av anlegget som en ugjennomtrengelig, sort sky.

Den voldsomme oppgraderingen på produksjonsfronten blir veldig tydelig om du hopper fra debut-EPen og rett over i «Into the Vast Horizons», åpningssporet på bandets nye skive. Malums atmosfæriske kvaliteter var definitivt tilstede og synlige på ‘Ad Mortem’, men den første drønnende akkorden på «Into the Vast Horizons» annonserer ettertrykkelig at ‘In Nauseam’ er et ganske annet beist enn sin forgjenger. Basstrommene lander som velrettede knyttnever i mellomgulvet, og gitarenes ruver som katedralske fasader rundt lytteren. Det hele danner en atmosfærisk tetthet som er nærmest kvelende, og i midten av denne lydtåken finner vi bandet anonyme vokalist, som presenterer sine filosofiske avhandlinger rundt nytteløshet og eksistens via beske skrik og hese utrop.

Samlet sett, er dette modusen som ligger til grunne for samtlige av ‘In Nauseam’s seks låter. Malum virker langt mer opptatt av å opprettholde en spesifikk stemning enn å tilby voldsomme mengder variasjon, selv om det heldigvis også er litt av sistnevnte å vise til på debutskiva. Det er kanskje ikke fryktelig mye som skiller de tre låtene som åpner ‘In Nauseam’ fra hverandre foruten riffene og melodienes eksakte konturer, men på «Emptiness» innfører Malum et ekstra giftig knivstikk i form av fandenivoldske triller og en – om mulig – enda mørkere tonalitet. «To Live is to Suffer» er dog en enda viktigere bidragsyter når det kommer til å holde liv i skivas andre halvdel, ettersom detaljer som de kantete Deathspell-gitarene, trommisens aksentuerende cymbalspill og noen ekstra lidenskapelige hyl fra bandets vokalist hever låta et lite hakk over sine omkransende kumpaner. Det er kanskje ikke snakk om de riktig store greiene, men på en såpass ensrettet skive som ‘In Nauseam’ kan små forskjeller skape en stor effekt på lytteropplevelsen.

Er det én ting som hindrer ‘In Nauseam’ fra å hevde seg som en utmerket svartmetallskive i lys av det norske plateåret, så er det at Malums musikk slekter temmelig tungt på undegrunns-favorittene i Mgla. De dystre men store trommegroovene, den eksistensielle tematikken og gitarmelodienes falmede storslåtthet; alle de uttrykksmessige kompassnålene virker å peke i retning det nihilistiske, polske bandet. Det er ingen tvil om at Malum har levert en kruttsterk og beundringsverdig skive med ‘In Nauseam’, men om de ønsker å tre ordentlig ut fra skyggen til sine likesinnede forgjengere har de fremdeles en jobb å gjøre.

Til slutt kan det være verdt å nevne at ‘In Nauseam’ er en temmelig upåklagelig debutskive, til tross for kritikken jeg har rettet mot den. Bandet har tatt utgangspunkt i en temmelig spesifikk, uttrykksmessig slagplan, og den mesterlige utførelsen av denne gir bandet en strålende grobunn for videreutvikling og raffinering. ‘In Nauseam’ er også i seg selv en strålende, innhyllende og effektiv plateopplevelse, og bør sjekkes ut av samtlige fans av intens men mørk, melodisk og atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Morax – Rites and Curses

Morax er et enmanns-prosjekt stiftet av Remi Andrè Nygård, som for de fleste nok er kjent via sitt medlemskap i det fremragende black/thrash-bandet Inculter. Inculter kan sies å stå i stormens øye når det kommer til en aldri så liten oppblussing av høykvalitets-ekstremmetall på Vestlandet; hvilket jo kanskje ikke er så rart med tanke på at besetningene til Reptilian og Sepulcher – samt Inculter selv – overlapper temmelig grovt. Nå virker det som at Remi har funnet ut at det ikke er nok å levere skive på skive med vital, eksplosiv klassisisme, men at enda eldre, metalliske frekvenser må få sitt utløp.

Resultatet er Morax, en tradmetallisk enhet som skuer tilbake til 80-tallets mørke, historiefortellende tradisjoner. Sånn sett er det en viss eim av Mercyful Fate/King Diamond å spore i det forheksede universet som manes frem på debut-EPen ‘Rites and Curses’, men også andre, mer spesifikke referanser melder seg over utgivelsens spilletid. «Face the Reaper» brenner med høyintensitet og demonstrerer en rødglødende riffkunst på linje med legendariske band som britiske Satan, og «Yours Now» har et avslappet men struttende ganglag som minner om norske Flight. Som følge av sin okkulte tematikk minner sistnevnte også litt om The Devil’s Blood, hvilket aldri er en dum ting i min bok.

‘Rites and Curses’ er en debututgivelse som både demonstrerer Remis intime kjennskap til tradmetallens fundamentaler, samt byr på enorm variasjon i både modus og atmosfære fra låt til låt. «Face the Reaper» utviser som nevnt et tradmetallisk lynne som grenser til ondskapsfull speedmetall; «Be My Guillotine» har et nydelig, doom-påvirket refreng, og «Yours Now» sniker seg som nevnt langt nærmere det okkulte hardrock-landskapet enn sine forgjengere. Selve kronen på verket må nok sies å være den syv minutter lange «The Curse», som etter det akustiske mellomspillet «Adoration» reiser seg som et tradmetallisk fjell ved EP-ens ende.

Og det er vel for så vidt i denne ambisiøse låta at prosjektets potensial blir tydeligst. Remi sjonglerer en drøss med ideer over låtas syv minutter, og fletter det sammen til et integrert reisverk som når tårnende høyder på det fabelaktige, melodiske refrenget. Alt i alt har jeg vanskelig for å erklære ‘Rites and Curses’ for å være noe annet enn en innertier, hvis eneste skavank kan sies å være noen flisete toner i vokalens høyere register. Morax sin debut-EP demonstrerer tydelig at Remi har flere talenter enn å skrive heseblesende thrashriff i Inculter, og for min egen del er jeg spent som faen på hva karen kan finne på å gjøre på en fullengder. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Solus Grief – What If This Was Everything

Av personligheten Peregrinus’ mange prosjekter, er Solus Grief det av dem der han først og fremst dyrker den atmosfæriske svartmetallen. Prosjektets første skive kom i fjor i form av ‘With a Last Exhale’, som snek seg inn på vår toppliste over årets beste plater på grunn av de sterke, stemningsfulle og mørke strekkene av svartmetall som ble manet frem. Med det tror jeg vi også kan slå fast at Solus Grief er Peregrinus’ sterkeste prosjekt, selv om han særlig gjennom Kvad har sluppet noen svært sterke låter; med det var det knyttet stor spenning til prosjektets nye plate ‘What If This Was Everything’.

Dette er en skive der jeg synes Solus Grief demonstrerer godt hvordan atmosfærisk svartmetall kan lene seg på mange ulike virkemidler innenfor svartmetallsjangeren uten å miste sin mørke, atmosfæriske kjerne. På ‘What If This Was Everything’ gjør Peregrinus bruk av både stampende grooves, hypnotiske gitarer, klassiske metallriff og mere til samtidig som at det alltid er atmosfærisk og suggererende, noe som i utgangspunktet gjør det til en svært prisverdig prestasjon innenfor denne under-undersjangeren.

Dette kommer blant annet sterkt til uttrykk i åpningslåta «Upon the Winds My Breath Left», som først blander virkelig deprimerende svartmetallakkorder med taktfaste grooves. Solus Grief bygger også opp denne låta svært godt, der trommene bidrar til å åpne det opp mot slutten med noen mer opplysende gitarleads som etter hvert eksploderer i pur aggresjon og skikkelig røffe riff.

Videre synes jeg Solus Grief maler flotte lydbilder i den påfølgende «Within the Fires», der middelaldersk atmosfære a la Yellow Eyes får prege stemningene. Avslutningen er også helt nydelig. Det er imidlertid ikke å stikke under en stol at det nok blir litt langvarig, og det gjelder nok særlig tittellåta som kommer etterpå, som i mine ører definitivt er platas svakeste låt der temaene også sliter med å overbevise.

Problemene forsvinner ikke helt i avslutningslåta «Of the Earth Cold». Her kompenserer imidlertid Solus Grief ved å levere noen av de feteste riffene på plata, som sender øyeblikkelige assossiasjoner til Darkthrones spenstige innveving av tradisjonelt-metallsk riffhåndverk. Oppi dette er det synd at vokalen over det hele gjør meg noe mindre entusiastisk; prestasjonene er isolert sett gode, men blir for ensformige der lange, jamrende skrik tas nesten konstant i bruk. Ellers er ‘What If This Was Everything’ en sterk plate jeg anbefaler; særlig i det instrumentale er sjangerforståelsen fremoverlent, interessant og imponerende.

Skrevet av Alexander Lange

Soulless Exhaustion – The Art in Atrocities

Soulless Exhaustion er en (tidligere?) duo fra Norge og Finland som skriver rå svartmetall med tydelige elementer av DSBM-ens estetikk (depressiv, suicidal svartmetall). Gruppa slapp debutskiva ‘Tales of Terror and Fear’ helt på tampen av 2022, en skive som demonstrerte bandets nitriste, apokalyptiske tematikk og lav-oppløste, hjemmesnekrede hjemme-innspillinger. Nå har bandet altså sluppet andreskiva, en tilsvarende dyster og ugjennomtrengelig sak ved navn ‘The Art in Atrocities’.

Per bandets Bandcamp kan det dog virke som at besetningen har endret seg siden slippet av debuten i 2022. Encyclopaedie Metallum lister fremdeles opp de to medlemmene som sto bak ‘Tales of Terror and Fear’ som bandets nåværende besetning, men i Bandcamp-bioen står det at Soulless Exhaustion nå kun består av den anonyme musikeren «Sjelløs». Dette betyr trolig at vi har fått enda et aktivt enmanns-svartmetallband i vårt lange land; atter et symptom på en sjangerfremvekst som nesten er som en musikalsk epidemi å regne.

«Sjelløs» har uttalt at bandet ønsker å «fange en enda sterkere følelse av frykt, sorg og mørke» på sin nye skive. Dette registreres ikke i særlig grad når jeg hører på ‘The Art in Atrocities’, ettersom tematikken låtene utforsker er temmelig lik den vi fant på debuten. Dermed finner vi nok en gang en låt om atomkrig tidlig i låtlista, mangt et endetidsscenario og rikholdige mengder åndelig og fortapelse over skivas ni låter. Også musikken holder seg til lydbilder og effekter vi kjenner fra ‘Tales of Terror and Fear’, med lange utbroderte, støyende låter ala Vadatajs som balanseres med mer yndige ambient-strekk.

Og det er vel muligens ambient-partiene som overbeviser aller mest i denne omgang. Skivas første par ordentlige låter – «Nuclear Fear» og «Astroid» – presenterer prosjektets basale uttrykk på greit vis, hvilket består av et ugjennomtrengelig svartmetall-sound som hjemsøkes av mørke melodier og den «Peregrinus»-aktige (Solus Grief, Kvad, Unholy Craft) vokalen til «Sjelløs» selv. Det fremstår likevel litt som en åpenbaring når det åpner seg et nydelig synth-landskap et par minutter ut i låt-mammuten «An Familiar Dread». Det er nesten litt sjokkerende å finne et parti som gjør et såpass sterkt inntrykk midt i en skive som strever med å utmerke seg, men det er altså det som skjer på nettopp denne låta.

Også skivas andre høydepunkt har tilleggs-instrumenteringen å takke for sin suksess. «Broken Dreams» starter egentlig helt greit som følge av en svingende groove og en noenlunde episk tilnærming til atmosfæriske svartmetall, men det er ikke før broens 90-talls romantikk entrer bildet at låta begynner å heve seg over øvrigheten. Det er muligens et enkelt trekk å bygge et ruvende, stormende klimaks rundt en simpel piano-frase, men i Soulless Exhaustions tilfelle skaper dette et øyeblikks fokus i en ellers omflakkende skive.

Det er kanskje ikke fryktelig mye som har endret seg siden ‘Tales of Terror and Fear’, men «An Familiar Dread» og «Broken Dreams» bør likevel trekkes frem som ubestridte favoritter i Soulless Exhaustions låthistorikk til nå. Kritikken jeg har å komme med er mer eller mindre det samme som sist: skiva er fryktelig lang, produksjonen er lo-fi på en litt kjip, digital måte, og tematikken fremstår mer edgy enn den fremstår virkelig mørk og skremmende. Det er dog ingen tvil om at «Sjelløs» har låtskriveregenskaper som hever seg over normen innenfor rå svartmetall – for ikke å si en temmelig utmerket sans for virkningsfull ambient – så fans av Bandcamp-svart og DSBM kan med fordel undersøke karens siste skive, ‘The Art in Atrocities’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Arania – «Come Find Me»

Det symfoniske metallbandet Arania fra Trøndelag holder for tiden på med å gire opp til førsteskiva, og i den anledning har de sluppet singelen «Come Find Me». Trondheimsbandet kjørte en slags utprøvning av eget sound på debut-EP-en ‘Mental State’ i 2021, og basert på min egen omtale fra rundt den tida var utprøvningen en suksess. Jeg nevnte blant annet at bandet «leverer fargerik og fengende symfonisk metall på ‘Mental State’, og at «Arania har ambisjoner om å opptre på de mellomstore til store scenene når konsertscenene åpner igjen».

Nå har konsertscenene vært åpne for fullt i en god stund, og Arania viser fremdeles tydelige tegn til at det er de større scenene de har siktet seg inn på. «Come Find Me» viderefører mange av elementene vi husker fra ‘Mental State’, – punchy, melodeath-inspirerte gitarer, symfonisk dramatikk og fengende, yndig vokal – men kommer kledt i en mer bombastisk lydproduksjon som fremhever bandets kommersielle aspekter. Det gjenstår dog et stykke å gå før jeg ville sagt at miksen holder profesjonelle standarder; til det er musikken for komprimert og vokalen tidvis for utsatt og naken. Arania virker uansett innstilt på å gjøre det beste ut av de midlene de har (se låtas musikkvideo på Youtube), og «Come Find Me» er for all del en solid leveranse fra den norske grasrota innenfor symfonisk metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Horrifier – «Sadistic Impalement»

Det er en glede å konstatere at Oslo-bandet Horrifier skal slippe skive før året er omme. Death metal-kvartetten slapp en svært imponerende demo i fjor, der de først og fremst utviste en herlig forståelse for sjangerens bestanddeler; ‘Howl From The Grave’, som den heter, er i det hele tatt en juvel i norsk undergrunn når det gjelder dødsmetallshåndverk med ørlite thrash-krydder over. Kontrollen er overhodet ikke borte på førstesingelen fra den kommende plata ‘Horrid Resurrection’: «Sadistic Impalement».

Det aller mest lovende her er sannsynligvis produksjonen, som både er klarere, tyngre og mer voldsom enn på demoen (det skulle kanskje bare mangle, men mange feiler også i denne overgangen!). Når riffene også pares med svært habilt trommespill, fortoner også «Sadistic Impalement» seg som svært solid de første minuttene. Oppbyggingen i andre halvdel synes jeg halter litt, men til syvende og sist kommer Horrifier likevel nokså godt ut med intense grep i trommesegmentet og noen skikkelig stygge gitarsoloer. Vi gleder oss til plateslippet som skjer i midten av desember.

Skrevet av Alexander Lange

The Last Eon – «The Birth Of No-One»

Hva er The Last Eon, spør du? Jo, her er det snakk om et prosjekt som prøver seg på å blande sammen svartmetall, hardcore og hardstyle; enklere sagt er det snakk om industriell, thrasha ekstremmetall. Det fungerer også overraskende bra, i alle fall på den nyeste singelen «The Birth Of No-One», der bandet er nære på å treffe balansen mellom provoserende sjangerblanding og sjarmerende balanse mellom virkemidler.

Intensiteten er høy her, og preges av konstante, hurtige blast-beats, illsint vokal og skikkelig morsomme «Flight of the Bumblebee»-aktige gitarer. Det fungerer rimelig greit på tross av at produksjonen avskrekker litt fordi den er såpass tett og komprimert, og selv om også de industrielle, elektroniske elementene i andre halvdel blir litt for meget, gjør også The Last Eon en god jobb med å formidle hvorfor de bør være der – om de så burde vært litt bedre balansert mot resten. En morsom og stilig overraskelse, og en plate er på vei.

Skrevet av Alexander Lange

Dimmu Borgir – «Black Metal»

Storheten Dimmu Borgir har bestemt seg til å mimre tilbake til dagene i garasjen, og skal slippe cover-samlingen ‘Inspiratio Profanus’ i starten av desember. En smakebit har blitt sluppet i form av bandets versjon av selveste «Black Metal» av Venom. I alt er det kult å høre et mer moderne svartmetalltake på denne monumentale låta, selv om de industrielle, cyborg-aktige vokaleffektene føles litt unødvendige. Så blir det spennende å se hva som manes fram på de andre covrene.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vemod – “Der guder dør”

Den trønderske svartmetalltrioen Vemod vet hvordan de skal skrive langstrukne svartmetallkomposisjoner, de vet hvordan man skaper kalde, mørke og storslåtte atmosfærer, og de vet hvordan man skal innfri forventninger etter ikke å ha sluppet noe som helst på elleve år. Låta “Der guder dør” er det første de slipper siden debutskiva ‘Venter på stormene’ landa i 2012, og den gjør det veldig spennende at en ny plate ved navn ‘The Deepening’ kommer på nyåret.

I kjent stil tar Vemod seg god tid her, og “Der guder dør” varer i hele 13 minutter. Produksjonsmessig låter dette klarere enn den lo-fi-befengte debuten, noe som kler låta utmerket der et romslig lydbilde gir de klare, kalde gitarene plass til å hjelpe atmosfæren å gro. Så er låta også svært godt strukturert; den fungerer godt i sine to deler, der en rask og stormfull første halvdel forløses svært godt av et roligere og mer tilbakelent andreparti der flott clean-vokal også får pensle stemningen. Har du gått glipp av Vemod, men har kost deg med band som Djevel og Helheim de siste årene, er det bare å sette dette på og glede seg til plateslippet – for dette er imponerende saker.

Skrevet av Alexander Lange

Sâver – “Eliminate Distance”

Sâver er et post-metal-band fra Oslo som har spesialisert seg i særlig grovkornet, seig og sludgy stil a la Neurosis. For to år siden bød de på noe mer svevende og atmosfæriske takter i Psychonaut-spliten ‘Emerald’, men når de nå nærmer seg en ny utgivelse på nyåret, kan man ane en tilbakevending til debutplatas bråkete finish – og mer til.

Førstesingelen herfra heter “Primal One”, og denne bar riktignok med seg en del dynamikk gjennom både tyngde, lett clean-vokal, jammete partier og tidvis kaotisk brutalitet. Andresingelen “Eliminate Distance” er på sin side en låt der stikkordet nesten utelukkende må være seighet, der desperat vokal legger seg over riff som er såpass nærme å knuses under sin egen vekt at de nok kunne passa inn i noen av KEN Modes mest brutale påfunn. Det er veldig, veldig kult om alt så blir litt vel Neurosis-aktig, og platelanseringa er det nok bare å glede seg til.

Skrevet av Alexander Lange

Jaggu – «Satan’s Little Trotters»

Da JAGGU slapp «Whoreslug», førstesingelen fra deres kommende EP ‘Sluggu’, kommenterte jeg at bandets Mastodonske prog/sludge nøyt godt av bandets valg om å bake litt tradisjonell doom inn i uttrykket. Andresingelen «Satan’s Little Trotters» gjør at jeg er enda mer komfortabel med å stelle meg bak det utsagnet, ettersom nettopp dette elementet ender opp med å ta rampelyset på den korte, kompakte låta. Ellers i låta finner vi både tilløp til den bunntunge sludgepunken til høydepunktet «Earth Muder» fra tidligere i år, samt den psykedeliske, sensoriske bølgeskvulpingen som fargela andreskiva ‘Rites for the Damned’.

Basert på de to låtene vi har fått høre til nå mistenker jeg at ‘Sluggu’ kan vise seg å være utgivelsen jeg har ventet på fra JAGGU. Borte er den tidvis ufokuserte låtskrivingen til ‘Rites…’, og bandet fjerner seg stadig lenger vekk fra sine mest åpenbare inspirasjonskilder uttrykksmessig. Spesielt refrenget til «Satan’s Little Trotters» er et nydelig trekk, og er et godt eksempel på hvordan et ærverdig doom-preg har begynt å sette sitt spor på bandets musikk. Innen JAGGU jammer seg ut ved låtas ende har de i alle fall fått undertegnede på kroken, og jeg vil tro at det finnes flere skjeggete karer der ute som vil finne glede av bandets rufsete men sofistikerte prog/sludge/doom/whatever. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – «Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression»

«Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression» er den ande låta vi har fått høre fra den kommende andreskiva til Messier 16, og på dette punktet virker det trygt å si at bandet har utviklet seg stort i forkant av utgivelsen. Debuten ‘Iota’ var i seg selv et enestående verk, men med det et verk som ble noenlunde undergravd av en overkomprimert miks. På ‘Death Poems’ virker dette problemet å være fullstendig ute av verden, og dermed blir det desto lettere å innse nettopp hvor unikt Oslobandets uttrykk egentlig er.

Der det første dødsdiktet ble lest over en strøm av storslått og tårevåt post-svartmetall, blir det andre fremført til lyden av stampende grooves og fargerike, jazz-inspirerte akkordskifter. Det virker nesten som at Messier 16 har latt seg inspirere av de moderne, alternative ekstrem-faktene til franske Gojira, og foret låtmaterialet gjennom sitt eget, høyt utviklede tonespråk. Resultatet er en slående original låt som kontrasterer nydelig med de mer høytsvevende fønvindene til sin forgjenger. Når låtteksten også tilfører en tankevekkende attpå-dimensjon til musikken, ja da er det lite annet å erkjenne enn at forventningene til den fulle skiva er høyt hevet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fierce Justice – “Doppelganger”

Fierce Justice er en Oslo-kvintett som etter over ti års virke og flere konserter i både inn- og utland skal slippe debutplata si i november. Denne skal gå under navnet ‘Fireborn’, og singelen “Doppelganger” er formodentlig et godt bilde på det stilistiske sporet bandet legger seg på her, som i mine ører ligger i skjæringspunktet mellom groove metal og 80-tallsk tradmetall.

Et litt vel anonymt og enkelt hovedriff reddes inn av forløsende akkorder introduksjonsvis, og til syvende og sist synes jeg Fierce Justice kommer helt ok ut på “Doppelganger”. Låtskrivingsmessig er ikke låta alltid så interessant, og vokalen blir tidvis litt vel masete for meg, men særlig verset treffer nokså godt, og produksjonsmessig kommer gitarene særlig godt ut. Når det gjelder det tekstlige stiller jeg meg foreløpig litt avventende med tanke på at fullengderen ser ut til å skulle være en slags konseptplate, men temaet rundt identitet er i alle fall det Fierce Justice er opptatt av i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Stygian Ruin – A World Past Hope and Fear

Stygian Ruin er et av prosjektene til Erlend Rønning, bedre kjent som E.R., som ellers har imponert oss i Metallurgi-redaksjonen gjennom prosjekter som Dødskvad og Dracïspex. Stygian Ruin har vi dessverre ikke fått dekket ennå på tross av en rekke utgivelser i løpet av bloggens levetid, men det startet uansett opp i 2020 som et fullblods dungeon synth-prosjekt. Fra og med utgivelsen av ‘The Blackened Temple’ i 2021 har imidlertid også svartmetall stått på menyen.

Blandingen av disse to sjangrene fremstår for meg som et av Stygian Ruins sterkeste kort på prosjektets nyeste skive ‘A World Past Hope and Fear’. Denne plata består av kun to låter oppkalt etter planeten Mars’ to måner som begge varer mellom 15 og 20 minutter, og ruller dermed ut nokså komplekse komposisjoner der E.R. veksler omhyggelig mellom dunkle og stilige ambient-partier og svartmetallsk kaos. Kort sagt ender balansen opp med å fungere utmerket; begge låtene er svært godt strukturerte, og imponerer ytterligere ved å mane frem en okkult, mystisk og effektiv atmosfære som gjør utgivelsen enhetlig. Jeg vil understreke at ambient-partiene her er svært gode og varierte, og at særlig overgangspartiet mellom de to låtene er sterkt i så måte.

Atmosfæren, og ikke minst produksjonen, samsvarer til dels med mye av de andre sprellene til E.R. opp i gjennom. Her snakker vi, som på Dødskvads og Dracïspex‘ utgivelser, om høylytte, primale skarptrommer, et obskurt, tåkete slør om produksjonen og undertrykket og djevelsk growle-vokal – for å nevne noe. Dette er først og fremst en svært effektiv og kul mikstur, men på ‘A World Past Hope and Fear’ synes jeg også det til tider blir litt for mye av det gode. Noen av partiene her, særlig på andrelåta «Deimos», er skikkelig grøtete, og det er til tider for vanskelig å høre hva som foregår – særlig i vokalsegmentet.

Det er i det hele tatt fristende for meg å sammenligne det som skjer her med musikken til Wolves in the Throne Room. Produksjonsproblemene er ganske tilsvarende de jeg mener eksisterer på dette amerikanske bandets siste EP ‘Crypt of Ancestral Knowledge’, men også i det stilistiske er det mye likt – da i en mye mer positiv forstand. Alt fra synth-bruken over det hele, drivet Stygian Ruin maner frem særlig i førstelåta «Phobos» og den høye kvaliteten på melodiene for eksempel på slutten av «Deimos» taler for at fans av Wolves in the Throne Room og lignende band, som meg, bør kunne få mye ut av ‘A World Past Hope and Fear’.

Stygian Ruin fremstår imidlertid mye mer mystisk, og estetikken sender assossiasjonene mer i retning av kalde, blodige stålsverd enn skogsånder. På den måten minner musikken her også en del om materialet til norske Athar Aghanon, som jeg tror E.R. for øvrig kan ha en eller annen forbindelse til gjennom plateselskapet Ixiol Productions. Uansett: Stygian Ruin henter i mine ører inn store mengder av både låtskrivings- og stilpoeng på denne skiva, og jeg tror ‘A World Past Hope and Fear’ virkelig kunne vært helt utrolig bra om ikke produksjonen trakk utgivelsen ned. Det er likevel ikke verre enn at jeg lar meg imponere uansett; flyten på disse lange låtene, og også på plata i seg selv, er fabelaktig og en stor prestasjon i seg selv.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Den Saakaldte – Pesten Som Tar Over

Den Saakaldte er prosjektet til grekeren Michael Siouzios, bedre kjent som Sykelig, som også er kjent for andre innhogg i den norske svartmetallscenen opp i gjennom. Det er nesten ti år siden sist prosjektet slapp noe sist, noe som gjør at det heller ikke er så overraskende at mye av besetningen er skiftet ut siden da. Den Saakaldte anno 2023 består utover Sykelig av medlemmer som ellers er kjent fra blant annet Tilintetgjort, Ved Buens Ende, Conjuration og Arcturus.

Bandets nye plate går under navnet ‘Pesten Som Tar Over’, og fremstår med sin spilletid på en time som et ambisiøst prosjekt. I den grad størrelsen og skalaen står for dette inntrykket, er det likevel ikke snakk om så mye dristighet rent stilistisk, der Den Saakaldte først og fremst lener seg på klassisk svartmetallhåndverk på ‘Pesten Som Tar Over’. Det er like fullt snakk om solid håndverk, der en hardtslående og god produksjonskvalitet løfter materialet enda et hakk.

Singlene som ble sluppet i forkant av plateslippet, åpningslåta «Av Satans Ild» og «Å Skjende En Engel», er også noen av låtene som best demonstrerer Den Saakaldtes største styrker. Begge disse låtene preges i stor grad av sterke melodier, som sammen med mye riffarbeid som er grovere i kantene taler for en god håndtering av ganske mange ulike stilistiske grep innenfor svartmetallen.

Låter som «Dødstrett Av Alt» og «Hat» er for eksempel låter som med et mer rått riff-fokus flørter med black’n’roll-tendenser, og sterke melodier finner man ellers godt spredt over plata – eksempelvis i «Ode Til Spinnersken» og tittellåta. På den måten synes jeg Den Saakaldte i utgangspunktet finner et svært godt spor, og en god balanse i uttrykket som kan minne om det for eksempel Taake mestrer så godt.

Likevel holder det ikke helt med tanke på platas lengde, og sett i forhold til den blir verktøykassa litt begrenset. Det gjelder også innad i selve låtene, som alle ligger mellom syv og elleve minutter. Det er svært mange gode temaer på ‘Pesten Som Tar Over’, men jeg sliter ofte nevneverdig med å forstå hvorfor låtene skal være så lange som de er. Mange imponerer gjerne i første halvdel, før jeg synes de renner ut i sanden de siste tre/fire/fem-minuttene. Det gjelder, naturlig nok, tittellåta, som med sine nesten elleve minutter er den lengste, og går fra å levere godt driv og spennende dynamikk til å repetere seg i overkant mye.

Jeg tror dermed Den Saakaldte hadde kommet vesentlig bedre ut her med mer disiplinerte lengder på låtene – og på plata i seg selv. Temaene og riffene tror jeg ville fremstått kraftigere, mer solide og mer potente innenfor litt strammere rammer. Alt dette trekker dessverre ned kvaliteten på ‘Pesten Som Tar Over’ en hel del for min egen del, all den tid det ligger mange gode idéer, god produksjon ikke minst solide musikerprestasjoner i miksturen.

Skrevet av Alexander Lange

Kal-El – Moon People

Etter å ha stukket av med en Spellemann-nominasjon med sin forrige plate ‘Dark Majesty’ i 2021, er det eminente stoner-bandet Kal-El omsider ute med nytt materiale i form av EP’en ‘Moon People’. Det er ikke snakk om store greiene verken i størrelse eller stil, der det er snakk om to låter på ca. syv minutter i kjent Kal-El-stil. Men solide saker er det definitivt.

Den første av låtene, tittellåta, har også blir sluppet som singel tidligere. Som jeg skrev da denne ble sluppet, synes jeg Kal-El maner frem et særlig godt refreng her, og bandet bygger godt opp mot slutten til et saftig klimaks som gjør god bruk av de feite, gjørmete stoner-gitarene som i det hele tatt er et enormt pluss i produksjonen.

Låt nummer to, «Universe», er en noe mer dynamisk sak, der en del lekre grooves sniker seg inn mellom veggene av stoner-riff – blant annet på utsøkt vis helt i begynnelsen. Med en flott oppgiring avslutningsvis lander også denne låta godt, og avslutter en EP som jeg anbefaler sterkt, men som jeg også synes blir i overkant kort. Kal-Els svære lyduttrykk fortjener en litt mer massiv affære når det skal være snakk om en EP, synes jeg.

Skrevet av Alexander Lange

Manii – Innerst I mørket

Da det ble klart at Manii skulle slippe en hele 37 minutter lang låt på plateselskapet Terratur Possessions, var det i alle fall for min egen del lett å få høye forventninger. Terratur Possessions har stått for noen av de sterkeste svartmetallutgivelsene i den norske metallscenen de siste årene, og Manii har selv stått for sterke saker og er dessuten en slags utbrytergjeng fra det vel så spennende prosjektet The Manes. Da høye ambisjoner da i tillegg skulle materialisere seg i en nesten førti minutter lang sammenhengende låt, som må regnes som en plate, var det duket for en spennende begivenhet i den norske metal-undergrunnen.

Derfor er det synd å konstatere at ‘Innerst I mørket’ er en aldri så liten skuffelse. Det handler ikke så mye om håndverket Manii evner å stelle på beina her, for det er snakk om sterke svartmetalltemaer hele veien gjennom. Snarere dreier det seg om at det fremstår merkelig at mye av materialet her har landet i en såpass langstrukket komposisjon. ‘Innerst I mørket’ består av mange gode ideer, men fremstår også fragmentert og usammenhengende.

Det åpner imidlertid veldig bra. Noen synther fra de dypeste, Burzumske krypter bereder grunnen fra noen seige strekk av beske, tåkete tremolo-gitar-spill, og de desperate skrikene bidrar også godt til atmosfæren. Noen flotte, lyse gitarloops bidrar også til god dynamikk i lydbildet, som vokser seg til å bli ordentlig suggererende og stemningsfullt de første ti minuttene.

Når guffent orgelspill deretter tar stafettpinnen, starter en slags inn- og utpust som jeg ikke synes tjener låta så godt. Noen av orgeltemaene er svært gode, men blir mellomspill mellom svartmetalltemaer som føles mer og mer isolerte utover. Denne dynamikken synes jeg tyder på at Manii burde gjort en bedre jobb med å bygge opp låta; særlig etter 25 minutter begynner ‘Innerst I mørket’ nemlig å føles som en statisk og formløs størrelse som kunne holdt på for alltid.

Manii tar seg opp med noen virkelig sterke temaer mot slutten av ‘Innerst I mørket’, og det er som sagt snakk om mye bra materiale her. Formålet med å presse alt inn i én låt får jeg imidlertid ikke helt øye på selv etter ganske mange gjennomlyttinger, og det gjør at ‘Innerst I mørket’ dessverre ender opp som noe av det svakere jeg har hørt fra Terratur Possessions – all den tid det sier mer om plateselskapet enn Manii og denne utgivelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Superlynx – ‘4 10’

Den psykedeliske stoner/doom-trioen Superlynx har siden sin oppstart i 2013 peilet seg inn på et effektivt og lett-gjenkjennelig «take» på sjangeren. Vi i Metallurgi har selvfølgelig latt oss forføre av bandets meditative, drømmende og rituelle tungrock tidligere, der f.eks skiva ‘Electric Temple’ viste seg å være sterk nok til å kjempe til seg en 30. plass på vår toppliste i 2021. Nå har gruppen altså sluppet ny plate, og mye tyder på at bandet føler seg desto mer hjemme i eget sound og selskap enn tidligere.

Tittelen ‘4 10’ står nemlig for noe så simpelt som «fjerde skive, 10. år som band». Det at bandet ikke føler noe behov for å utstyre tittelen med noe videre utsmykning er også en solid indikator på hvor de befinner seg musikalsk for øyeblikket, hvor bandets tilbakelente og organiske låtskriving avslører en gjeng som ikke er redd for å lene seg på sine etablerte styrker. Superlynx har etter sigende komponert samtlige av ‘4 10’s åtte låter på øvingsrommet, hvilket har resultert i en lett og ledig, jam-preget atmosfære. Låtene står endog aldri i fare for å skli ut i en formløs, psykedelisk suppe, men forholder seg til enkle låtskrivingsprinsipper som vil gjøre musikken lett tilgjengelig for de aller fleste.

Skivas åpningstrio –»Into the Sun», «Cycle» og «Heavier than Me» – er all introduksjon som trengs for å forstå seg på hvor Superlynx vil hen på sin nye skive. Alle tre er tålmodige, ulmende meditasjoner, hvor dronende vokalfraser og enkle gitarmotiver utgjør fokuspunkter over trommenes langsomt skiftende rytmiske landskap. Bølger av vreng og aktivt cymbalspill sørger for å skape turbulente krusninger i musikkens ellers rolige vannflate, men ellers er det lite som klarer å røske trioen ut av den hypnotiske, rituelle transen de har satt seg selv i. Noteringsverdige unntak er det forankrende riffet på broen til «Sphinx», den overraskende livlige karakteren til «The Unknown», samt den mantra-liknende herrevokalen som sniker seg inn rundt midten av den utstrakte jam-sekvensen på «Nothing to Everything».

Med tanke på musikkens jam-pregede og utsvevende karakter, kommer det nok ikke som noe sjokk at tekstene eksisterer tilsvarende langt ute i eteren. Tekstene på ‘4 10’ er gjennomsyret av malerisk impresjonisme («Into the Sun») og drømmelogikk («Nothing to Everything», «Away»), men turer også gjennom noen mørkere, eksistensielle bakgater på låter som «The Unknown» og «Under it’s Spell». Mest inntrykk gjør kanskje «Heavier than Me», som støtter opp under sitt budskap om styrke vunnet gjennom motgang med den tyngste og mest sakteflytende instrumentalen på skiva.

‘4 10’ kaster en trylleformel over lytteren som vedvarer over skivas fulle 45 minutter; dette i kraft av sitt stødige, hypnotiske tempo, lysergiske atmosfære og dronende vokal. Dette betyr også at Superlynx risikerer å gi oss for mye av det gode, hvor jeg allerede på «Sphinx» følte at stabiliteten i uttrykk og låtskriving begynte å gi meg en følelse av deja vu. Til tross for at ensformigheten melder seg fra tid til annen på ‘4 10’, mener jeg likevel at skiva er atter en suksess for Superlynx. Produksjonen er aldeles nydelig, trioen er laserfokuserte i sitt samspill, og forbindelsen mellom tekst og musikk frembringer noen av de mest inntrykksfulle låtene i bandets diskografi til nå. Anbefales fans av psykedelisk stoner/doom, eller hypnotiserende auditive ritualer generelt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Plog – ‘Eucharist’

Det trønderske stoner/doom-bandet Plog leverte i 2021 en skive som både forlystet og – om enn i noe mindre grad – forarget undertegnede. ‘Mag Mell’ demonstrerte bandets gigantiske, fuzz-bombede sound og solide grep rundt låtskriving på godt vis, men led også som følge av noen vokalprestasjoner som ikke helt nådde opp til sine instrumentale omgivelser. På andreskiva ‘Eucharist’ har både vokalprestasjonene og de allerede gode låtskriverferdighetene fått seg et løft, og resultatet er en skive som er langt mer indikativ på bandets ferdigheter og potensial.

Plogs sound deler likheter med et knippe storheter innenfor stoner/doom-tradisjonen, men uten å kopiere noen av dem i overkant. Førstesporet «Symbol of Wrath» åpner likevel på en måte som nesten kan sies å være en hyllest til sjanger-pionerene i Electric Wizard, i det den knakende åpningssekvensen velter over i et riff som minner svært mye om sistnevntes «Funeralopolis». Det blir tydelig allerede her at vokalen har blitt markant oppgradert fra førsteskiva, der Bianca Zaharias robuste og klokkeklare røst er bedre tilpasset Plogs grunnvolls-rystende men tidvis melodiske sound.

‘Eucharist’ er delt opp i to ganske tydelig separerte deler, der «Symbol of Wraith» og «Apostate» befinner seg trygt plantet innenfor et stoner/doom-paradigme, og «Eucharist» og «Echo from the Void» tar en mørkere vending som bedre gjenspeiler den dystre coverkunsten. Tittelsporet har en planetarisk tyngde som sender tankene i retning band som Conan og Monolord, og en nesten sludgy desperasjon som tilføres av de brølte, deklamerende frasene til bassist/vokalist Kristian Hindbjørgen. Mest sjokkerende er likevel avslutningssporet «Echo from the Void», som bryter ut i en hektisk, krakilsk dødsmetallisk kvern i sitt første minutt, før den gir oss en siste konsentrert dose av Plogs mørke, stoner/doomske besvergelse.

Av kritikk har jeg kun to punkter å komme med. Produksjonsmessig er ‘Eucharist’ håndtert temmelig upåklagelig, med en knitrende, ullkledt og dump miks som likevel tilfører voldsom tyngde til den formidable rytmeseksjonen. Jeg skulle likevel ønske at vokalen mottok litt behandling i form av ytterligere reverb eller effektarbeid, ettersom den låter litt naken over det veldige instrumentallandskapet. Så synes jeg også at Zaharia for øyeblikket virker mest komfortabel over de langsomme, knusende groovene, og hun sliter litt med å finne en passende melodisk motpart til de mer oppspilte, energiske strekkene på skiva. ‘Eucharist’ er uansett et betydelig steg frem for Plog, og en skive som burde sjekkes ut av fans av band som Pallbearer, Windhand til Electric Wizard og Conan.

Skrevet av Fredrik Schjerve