anmeldelser – Side 27

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Mayhem – Voces ab Alta

I sommer slipper svartmetall-legendene i Mayhem EP’en ‘Atavistic Black Disorder / Kommando’, som består av de to bonuslåtene på 2019-plata ‘Daemon’, et knippe coverlåter og «Voces ab Alta». Det betyr at den eneste originalkomposisjonen fra denne utgivelsen nå er sluppet i all sin styggedom og prakt.

«Voces ab Alta» har nok blitt til enten i forbindelse eller i forlengelse av produksjonen av ‘Daemon’ – i alle fall ligger den svært nærme denne plata både låtskrivings- og produksjonsmessig. Det har jeg svært få problemer med tatt platas kvalitet i betraktning, og Mayhem evner også å spille på mye av de beste elementene herfra. Her finnes både den litt atmosfæriske og støyete siden kjent fra låter som «Worthless Abominations Destroyed» i versene og outroen og det litt mer direkte og hardtslående i refrenget. På tross av få overraskelser er det med andre ord snakk om et Mayhem som leverer varene.

Skrevet av Alexander Lange

Darkthrone – Hate Cloak

‘Eternal Hails….’ er Darkthrones neste fullengder, har et av de kuleste albumcovrene jeg har sett hittil i år og blir bandets nittende(!) studioalbum når det lanseres den 25. juni. «Hate Cloak» er første smakebit, og signaliserer for så vidt en kontinuitet fra bandets forrige plate ‘Old Star’ – da i form av at forfriskende revitaliseringer av 70- og 80-tallsuttrykk glaseres mer eller mindre med iskalde svartmetallvibber.

Darkthrone på «Hate Cloak» er imidlertid også et Darkthrone som utforsker litt andre musikalske avkroker enn før. Dette er en lang, seig og treig låt på over ni minutter, og den minner nok mest av alt om en slags mikstur av svartmetall av første generasjon og god, gammeldags doom-metall. Låta preges av traskende riff, det vidunderlige trykket som leveres av både bass- og skarptromma og den velkjente og obskure vokalstilen til Nocturno Culto. Låta krever litt tålmodighet av lytteren, men leverer en rekke solide riff og ikke minst en velfungerende struktur der særlig riffet som trer inn rett før seksminuttersmerket sørger for ordentlig god pacing. Ropet av albumtittelen med høy, djevelsk stemme mot slutten er også strategisk plassert for oss som er tilbøyelige mot å glede seg til neste Darkthrone-plate, som igjen ser ut til å fornye gamle tidløse metalluttrykk – kanskje ikke på overveldende, men desto mer solid vis.

Skrevet av Alexander Lange

Vulture Lord – «Stillborn Messiah»

For noen uker siden omtalte jeg «Bloodbound Militia», den første singelen til det brutale døds/svart/thrash-bandet Vulture Lord som har blitt sluppet på flere tiår. Jeg lot meg fascinere av låtas stormende ytre, og har returnert for å bade i dets blodrøde glød mang en gang i etterkant. Nå har bandet sluppet singel nummer to, «Stillborn Messiah», en låt som ser sin forgjengers uhemmede aggresjon og høyner den til et nesten uforskammet nivå. Viten om at låta ble skrevet i 2005 av den avdøde ekstremmetall-legenden Trondr Nefas er bittersøt, ettersom det er en påminnelse om hans udødelige bidrag til norsk ekstremmetall, men også at tiden vi kunne glede oss til å høre røsten hans over nytt Urgehal-materiale er forbi.

Det er uansett ingen tvil om at det er fantastisk deilig å få muligheten til å høre Nefas sine vanhellige riff renne i strie strømmer ut av høyttalerne igjen. «Stillborn messiah» gir lytteren hele to akkorder til å gjemme seg på, før den iverksetter et ustanselige bombardement av frenetiske trommer og krigerske gitarer som raserer all bebyggelse i mils omkrets. Sorath Northgrove kritiserer Guds motvilje til å åpenbare seg i moderne tider med rasende, hvesende vokaler, og det hele ender i et hamrende rytmisk motiv som tilfører låta en fengende brutalitet. I det store og det hele har jeg enda mer sansen for «Stillborn Messiah» enn «Bloodbound Militia», selv om jeg ikke utelukker at dette kan komme som følge av konteksten. Slippet av ‘Desecration Rite’ nærmer seg med stormskritt, et slipp som – de to singlene tatt i betraktning – ser ut til å bli en minneverdig hendelse innenfor norsk ekstremmetall i 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve

She Said Destroy – «Not Only Bridges»

She Said Destroy‘s nyeste singel fra deres kommende plate ‘Succession’ bykser ut av portene med en melodisk og instinktiv hardcore-spurt som virker ytterst forfriskende når det kommer fra en slik rastløs, kreativ gjeng. Det er ikke første gangen bandet svinger innom liknende uttrykk, – ‘This City Speaks in Tongues’ fra 2008 hadde flere tilsvarende øyeblikk – men der tidligere instanser av tilgjengelig materiale ofte har vært omringet av sjangerblandende, auditivt kaos er «Not Only Bridges» som en helhet overraskende simpel og uanfektet. For fans av bandets frenetiske tidligere materiale eller deres ambisiøse ‘Bleeding Fiction’ fra 2012 kan låta kanskje fremstå som i overkant lettfordøyelig, men den strømlinjeformede utgaven av She Said Destroy som presenteres på «Not Only Bridges» viser seg etter flere lytt å være bemerkelsesverdig potent.

I motsetning til førstesingelens gradvis-utfoldende stimulans er «Not Only Bridges» som et kort, skarpt støt til sentralnervesystemet å regne. Den melodiske åpningen raser inn i et mer hardnakket og d-beat-drevet vers, før et herlig forløsende refreng trykker på noen knapper som tidligere har vært utenfor She Said Destroy‘s rekkevidde. De umiddelbare gledene fortsetter med et blytungt beatdown, før post-hardcore-inspirerte og effekt-draperte ledegitarer argumenterer for bandets valg av albumcover. «Not Only Bridges» fungerer utmerket som motpol til førstesingelen «Succession», og det er utrolig tilfredsstillende å se et band som leverte såpass vital musikk for ti år siden returnere med en flunkende ny og velformulert slagplan. Jeg gleder meg til å få den fulle konteksten når plata slippes i andre halvdel av 2021, og dersom du har sansen for sjanger-agnostisk ekstremmusikk burde du definitivt kjenne på samme følelsen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sundrowned – «Ethereal»

Vestlandsbandet Sundrowned gir ut debut-plata si ‘Become Ethereal nå på fredag via Fysisk Format, og rett i forkant av slippet byr bandet oss på en siste smakebit i form av kvasi-tittelsporet «Ethereal». Det atmosfæriske og post-inspirerte blackgaze-bandet har allerede sluppet to singler fra plata som på subtilt vis lekte seg med yttergrensene til sitt utvalgte uttrykk, men på «Ethereal» ser de seg fornøyde med å tegne godt innenfor linjene. Dette er dog ikke å anse som noe negativt, ettersom Sundrowned har et øye for tekstur og dynamikk som sender krusninger gjennom selv de mest velkjente uttrykksmessige farvann.

Åpningens tammer, akvatiske gitarer og skimrende overflater vitner om bandets forkjærlighet for velutprøvde troper innenfor eteriske og atmosfæriske ekstremuttrykk, en tendens Sundrowned gjør klokt i å balansere med en mørkere growl, heller enn de klimaktiske hylene som anvendes av mange av bandene som vanker i liknende territorier. Bandets fortynninger og fortetninger av lydbildet er som sterke undervannsstrømmer under en overflate av reflekterende gullfilm, og den fabelaktige miksen tar virkelig utbytte av gruppens teft for lyddesign. «Ethereal» har begge bena plantet i et atmosfærisk uttrykk det føles ut som at vi har blitt fullstendig overlesset med internasjonalt den siste tiden, men Sundrowned virker klare over at post- og blackgaze er avhengig av mer enn gitarpedaler og oppbrukte akkordprogresjoner for å lykkes. Resultatet er en innhyllende og flott låt som virker like forfriskende som en iskald dukkert i det strålende været som hersker på Østlandet for øyeblikket.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Beyond Man – «Ave Usera»

Beyond Man er et svartmetallband fra gamle Nidaros som etter å ha tilbrakt det siste tiåret innestengt i en støvete krypt har returnert for å kreve sin plass i det det norske svartmetall-slektstreet. Kvartetten har kun én tidligere utgivelse å vise til, – en to-låters kassett fra 2008 ved navn ‘Neter-Kertet’ – men dette vil endre seg når de slipper sin selvtitulerte albumdebut i Juni via det eminente undergrunns-plateselskapet The Sinister Flame. Den første smakebiten på plata fikk vi da Youtube-kanalen Black Metal Promotion II premierte singelen «Ave Usare» sist torsdag, selv om låta teknisk sett har vært tilgjengelig helt siden den ble sluppet som en del av Beyond Mans kassett-utgivelse fra 2008.

Etter en dyster og dronende introduksjon entrer det fulle bandet med en rituell og messende sekvens sentrert rundt djevelens intervall, før en dissonant og skjærende gitarstemme signaliserer svartmetallens nært forestående utbrudd. Erkesvarte riff fra det bekmørke nitti-tall avløses av Øyvind Sundlis eksplosive trommebombardement, og over det hele hveser «Luctus» med en røst som oser av sinne og forakt. Sluttresultatet er omtrent slik jeg forestiller meg det ville blitt dersom gutta fra Obliteration og Nekromantheon hadde prøvd seg på svartmetall; ikke på grunn av noe overlappende åndsverk, men fordi Beyond Man i likhet med dem har en organisk råskap som kjennetegnet den norske ekstremmetall-scenen rundt begynnelsen av 10-tallet. «Ave Usera» er et pirrende førstegløtt på de morbide, kreative impulsene som har sydet og kokt i bakhuet på medlemmene av Beyond Man det siste tiåret, og et varsel i god tid om at 21. Juni er en dato som burde noteres av samtlige fans av okkult svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Octohawk – Animist

Etter to lavslyngete og blytunge sludge/stoner-plater under artistnavnet Mammüth ble det klart for drammens-kvintetten bestående av Espen Geitsund (bass), David Hjellum (trommer), Christian Schrei (gitar), Steffen Overaa (synth, vokal) og Stian Svorkmo (gitar, vokal) at et mer fargerikt og utsvevende beist gjemte seg i dypet av deres artistiske visjon. På et tidspunkt ble de progressive og space-rock-relaterte impulsene tilsynelatende for sterke til å tøyle, og bandet så det for godt å endre på både prosjektets navn og visuelle utforming. Resultatet ble debutplata til Octohawk, et veritabelt beist av en progressiv sludge-plate som balanserer det sprudlende og fargesprakende med det blodige og brutale.

Det som slo meg da jeg hørte musikken til Octohawk for første gang, var at det i balansen mellom space-rockens kosmiske tåke og sludgens forankrende tyngde var sistnevnte som ble mest vektlagt av bandet. Det finnes knapt et øyeblikk på ‘Animist’ som ikke forsøker å tvinge deg i knestående med enten perkussive gitarhugg eller massive grooves, en strategi hvis effekt forsterkes av en miks som vet å forsterke den konstruktive interferensen mellom mørke strenger og basstrommer. Likeså er space-rocken og proggen sentrale brikker i Octohawks puslespill, om de så uttrykkes via den gjennomsyrende, lysergiske atmosfæren, eller en tematikk som med sin dyriske og primitive bildebruk nesten kunne vært skriblet ned etter en lengre ayahuasca-trip.

Og la oss for all del ikke glemme melodiene. De aller største og mest fengende refrengene finner vi naturlig nok på de tre fenomenale singlene «Weather the Storm», «Iconoclast» og «By the Root», men melodier i form av halvgrowlede vokallinjer og ledegitarer finner vi selv flettet inn i ‘Animist’s innerste strukturer, som plantevekst i tettpakket berggrunn. Aller enklest er det å peke på «Eyes Glowing Red», som med sitt arenaklare åpningsriff og sine rensungede harmonier er det nærmeste Octohawk kommer metallradio, men selv de mest frenetiske og ekstreme numrene som «Reanimate» vier store deler av spilletiden sin til tårnende melodier og rike harmoniske vendinger.

Noe av det som mest av alt sørger for at ‘Animist’ oppleves som en bunnsolid album-opplevelse, er Octohawks evne til å variere låtlandskapet uten noensinne å helt forlate grunnuttrykket sitt. «Origin» åpner for eksempel som en mørkere og mer dramatisk skyggeside av Mastodons ‘Blood Mountain’, før den via en fullstendig rattomdreining ender opp i den mest instinktivt gledes-fremkallende riffsekvensen på skiva. Introen til «Ferocious» låter som om noen skulle ha kledt Tools «The Grudge» i skinnvest, og bandet klarer altså fra dette utgangspunktet å jobbe seg frem til en Oranssi Pazuzu-aktig, psykedelisk svartmetall-freakout, et blytungt, synth-doblet breakdown og en serie orientalske sitar-ornamenter som prikken over i-en.

Til tross for denne variasjonen i terrenget oppleves platas drøye time som litt i overkant lenge. «Skyward» og «Ancestor» – selv om de er aldri så flotte låter sett i isolasjon – er med sine syv og åtte minutters spilletider nemlig en uheldig tålmodighetstest etter 45 minutter med informasjons-tett og bånntung stoner/sludge. I tillegg har miksen et noe digitalt og komprimert preg, noe som utmatter ytterligere når den eneste skikkelige pustepausen vi får servert er det to minutter-lange mellomspillet «Redemption» mot slutten av plata. Likevel hersker det liten tvil om at ‘Animist’ er en ragende triumf for Octohawk, en kvasi-debut som kombinerer bandets allerede ferdigformede signatursound med kreativt omstreifende låtskriving og et glitrende hvelv av skuddsikre, melodiske hooks.

Ja, og «By the Root» er uten tvil min favorittsingel så langt i 2021. Ta dere en lytt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Psychonaut / Sâver – Emerald

Sâver er et prosjekt med medlemmer kjent fra Tombstones og Hymn. Det er nok også et prosjekt som kanaliserer de kreative kreftene bak stoner-, sludge- og doom-metallen i disse bandene til noe som i større grad ligger i et litt romsligere og teksturfokusert post-metal-landskap. Debutplata «They Came with Sunlight» kom for to år siden, og nå står en split med det belgiske pysch-metallbandet Psychonaut ved navn ‘Emerald’ for tur – en utgivelse der bandene egentlig utfyller hverandre såpass naturlig og godt at det nesten kan føles mest som én eneste EP fra ett band.

Jeg må, på tross av denne bloggens strenge fokus på norske band, åpne med å slå fast at Psychonauts «The Great Realisation», er en strålende åpning på ‘Emerald’. Låta varer i hele 16 minutter, og bandet plasserer suggererende, drømmende partier på helt utmerket vis i en struktur som føles ganske så progressiv.

Sâvers bidrag er de to påfølgende – og siste – låtene: «Dimensions Lost» og «Obscured by Aeons». Førstnevnte er en usedvanlig interessant, eksperimentell og elektronisk sak som plukker opp tråden fra den nærmest overveldende Psychonaut-låta, der Sâver leker med minimalistiske trekk og får frem en ganske guffen stemning i de lange, iskalde ambient-tonene. Metallen vender imidlertid tilbake når låta videre glir godt over i «Obscured by Aeons», der Sâver blander stoner-girarer, de metalliske teksturene jeg kjenner fra band som Lantlôs med beinhard og seig sludge-riffing a la Neurosis. Det gjøres på dynamisk vis i en lang og interessant låt, der Sâver evner å få svært mye ut av elementer og motiver som egentlig er ganske så monotone. Variert vokal, meditative og fantastisk tunge gitarsekvenser og tålmodig oppbygning gjør denne låta til en verdig avslutning på en split jeg har fått overraskende mye ut av – ‘Emerald’ anbefales på det varmeste.

Skrevet av Alexander Lange

Communion of Souls – Concept of Illusion

Communion of Souls er et tungmetall-band fra Ringsaker som lar seg inspirere av 70/80-tallets fundamentale dokumenter, spesielt klassikerne som ble produsert av den britiske ny-bølgen som kjennetegnet via bandene Iron Maiden, Judas Priest og et helt hav av mindre kjente entiteter. Til tross for at de virker å være relativt ukjente i både innland og utland har gruppen allerede skrevet og sluppet to plater og en EP, samtlige med et sound og en visuell utforming som taler om et band som vet nøyaktig hvor de vil med musikken sin. Nå i slutten av Mai ble tredjeplata ‘Concept of Illusion’ sluppet via Rocktower Records, en utgivelse som utgjør et logisk trinn videre for deres tilbakeskuende lydbilde.

Mitt førsteinntrykk av Communion of Souls da jeg trykket play på deres nyeste utgivelse var at det her måtte være snakk om musikere som var aktive, om ikke helt i begynnelsen, så i alle fall i kjølvannet av den britiske bølgens opprinnelse og ekspansjon. Musikerne synes å ha fullstendig oversikt over NWOBHM-inventaret og dets finurligheter, så jeg ble rimelig overrasket da jeg fant ut av Communion of Souls ble opprettet i 2012. Den uanstrengte måten de kombinerer særegenhetene til grupper som nevnte Maiden og Priest med de blankere overflatene til grupper som Queensrÿche og Dokken vitner om at banden mer eller mindre har levd hele sitt liv med NWOBHM-slagere på anlegget, og at de nå er klare for å jobbe i retning sitt eget take på uttrykket.

Plata kaster lytteren hodestups i en av bandets episke, harmoniserte åpninger på singelen «Master of Disaster», som etter litt gnissende gitar-harmonics bryter ut i et røft, Judas Priest-aktig riff. Før-refrenget og refrenget plasserer Maidens rolle som primær inspirasjonskilde i rampelyset via vokalmelodier som dobles av ledegitaren, samt et refreng som domineres av Johannes Hullebergs Dickinson-aktige belting. Førstesingelen «Abyss» introduserer oss derimot for de nevnte «blanke flatene» til Queensrÿche via versets renplukkede gitarer, samt et refreng som trolig er det sterkeste på hele plata. Så langt er alt vel i Communion of Souls‘ ærbødige univers, og den duellerende gitarbroen på «Abyss» sørger for å understreke dette på insisterende vis.

Både tempo og energinivå eskalerer så drastisk på de neste par sporene, den fartsglade hardråkk-kula «End of the World» og den nesten bøllete og uregjerlige «Mindless Mind». På dette tidspunktet har Communion of Souls demonstrert det samlede arsenalet som anvendes på resten av plata, og den videre spenningen stammer mest fra måten de varierer det musikalske landskapet heller enn de rå bestanddelene av landskapet i seg selv. «Time Has Come» er unntaket som bekrefter regelen, som med sine lekne gitarstemmer minner om de mer rampete kreative impulsene til band som Hell og Satan.

Så er det en gang slik med denne typen bombastisk og storskalert tungmetall at suksessen avhenger av bandets evne til å overbevise fullstendig i alt de gjør, fra hvert minste gitarlick til de mest stratosfæriske Halford-hyl. Til tross for sine mange år som musikere har ikke Communion of Souls klart å oppnå denne nesten overnaturlige selvfølgen i sitt mest tekniske spill, og som resten av oss dødelige strekker de som resultat ikke mye lenger opp en sokkelesten til sine gjeveste idoler. Dette utsagnet tror jeg nok at gutta i Communion vil innfinne seg i, ettersom at de mest sannsynlig kjenner de uoppnåelige høydene til sin utvalgte uttrykk enda bedre enn undertegnede. ‘Concept of Illusion’ er uansett et solid stykke klassisk metall som vil være som kattemynte for folk som vokste opp med sjangeren, samtidig som den etterlater enda litt rom for Communion of Souls å vokse inn i på sin neste utgivelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Filthdigger – Abysmal Demo

For de av oss som har latt seg bergta av de udødelige klassikerne fra 80/90-tallets dødsmetall-pionerer er det et utsagn som aldri kommer til å lyde falskt: vi kan aldri få nok dødsmetall. En kar som har tatt denne universelle sannheten til seg er «Nekromizör», som i 2012 opprettet sideprosjektet Filthdigger for å spille dødsmetall slik den var ment å spilles, nemlig «råttent, hardt og fort». Etter utgivelsen av mini-albumet ‘Damned by the Living Dead’ tok bandet en kortere pause, men returnerte sporenstreks med en advarsel om at «the chopping spree is on.»

Sist uke ble vi servert klassisk dødsthrash av Agders-bandet Nithe, og da er det vel bare på sin plass at Filthdigger representerer dødsmetallen seigere og sykeligere impulser med ‘Abysmal Demo’ denne uka. Demoen henter sine klareste trekk fra de tidlige utgivelsene til band som Autopsy og Grave, en kombinasjon av stampende riff, kravlende doom/døds, samt en og annen rabid spurt. Kledt i en produksjon som kombinerer den klassiske dødsmetallens obligatoriske råte med en hakket mer moderne klarhet og punch ligger forholdene til rette for en forjævlig og smektende dødsmetall-demo, forhold som gutta i Filthdigger vet å benytte seg av.

Åpningslåta ‘Abysmal Grave’ er med sine nesten ti minutter en soleklar hovedattraksjon. Ondskapsfulle kvintharmonier inspirerer de antatte døde til å lee på både lemmer og kistelokk, og innen den tikkende ride-klokken har rukket å telle ned til bandets fulle entré har en betydelig mengde av levende døde rukket å organisere seg i posisjon til det som kan se ut til å være en «Wall of death». Filthdigger bryter ut i et infernalsk og jagende riff, og de døde konsertgåerne detonerer i en eksplosjon av likrester, lemmer og blodsprengte øyne. Bandet setter deretter fyr på det som er igjen av likene, og iakttar det blussende bålet til lyden av en langstrakt og sakteflytende strøm av melodiske ledegitarer over hypnotiserende doom/death.

«Wrath (of the Dead)» springer så ut av krypten med en klassisk, huggende dødsmetall-fanfare, før et punkete, d-beat-akkompagnert hovedriff etablerer låtas gjennomgående høye tempo. Gitarene, – som låter som at de dekket av pels-aktig mugg – danner et robust underlag til «Violator»s intense og avsindige brøling, og det hele bygger til en adrenalin-injeksjon av et spurtende dødsthrash-parti som er verdt inngangsprisen i seg selv. Det avsluttende coveret av Autopsys «Ridden with Disease» kan virke overflødig for lyttere som er kjent med Filthdigger fra før og heller gjerne skulle hatt mer original-materiale, men for min egen del er inkluderingen av låta et logisk valg som demonstrerer hvor nære bandet er å fange den mytiske og flyktige «dødsmetall-ånden» som animerer de gamle klassikerne.

‘Abysmal Demo’ er en utgivelse som overbeviser i sin gjenreisning av gamle idealer, og som byr på akkurat nok av egne innfall og påfunn til å unngå status som ren hyllest. Den autentiske, kompakte råten som bandet farer med er virkelig ikke overbrukt blant de beskjedne, norske dødsmetall-legionene, så plassen er mer eller mindre reservert under Filthdiggers navn om de ønsker å legge beslag på den. Forhåpentligvis har de en oppfølger til ‘Damned by the Living Dead’ på vei, men imidlertid kan vi nyte den rike stanken av dødt vev som oser ut av ‘Abysmal Demo’, en obligatorisk lytt for norske fans av OSDM.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vandrer – Pilgrim of the Pineal Light

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Det er ikke mange i Norge som bryner seg på den spennende og risikable rariteten instrumental doom-metall. Kanskje er det trondheimske enmannsprosjektet Vandrer, med Ole Martin Hellesø bak spakene, det eneste som gjør nettopp det her til lands. Siden oppstarten i fjor har Hellesø i alle fall servert mangfoldige minutter med monumentale, seige og dystre dommedagstoner, først på den selvtitulerte debuten og deretter ‘In Search of the Path to Return’ i januar. Sistnevnte var en plate som imponerte meg med en del mektige riff og en helt fantastisk gitarlyd, men som – muligens i forlengelsen av sjangerens natur – ble noe ensformig i lengden der samtlige låter strakk seg over timinuttersmerket.

Den nye og litt kortere utgivelsen ‘Pilgrim of the Pineal Light’ følger i mye av det samme sporet, i alle fall i utgangspunktet. Tittellåta åpner ballet i klassisk stil med noen riff som føles større enn alt mellom himmel og jord, lavmælte leads og taktfaste trommer – og tonen for låta er dermed satt. «Pilgrim of the Pineal Light» durer og går i over 13 tunge minutter, der et lite avbrekk med clean-gitarer fungerer som et brudd mellom to hoveddeler som, med litt unntak underveis, baserer seg på det samme, meditative doom-riffet.

Igjen er det ikke riffet og lyden av det, men den ganske endeløse repetisjonen, som gjør at jeg holder hyllesten litt tilbake og savner at Vandrer får litt mer ut av tonene. Gitarlyden er som før helt i toppsjiktet av hva jeg har hørt av norsk metall de siste månedene, og får noe helt fantastisk grovkornet av det som åpenbart er en høylytt rørforsterker.

Og sånn sett forløses også et tidligere uforløst potensiale i andrelåta «Closing the Loop of Creation» – en sann drone metal-juvel. Kall Vandrer en Sunn O)))-klone på denne låta om du vil, men for en som meg, som alltid har satt pris på Stephen O’Malley og Greg Andersons evne til å finne den helt riktige gitartonen i verkene sine, synes jeg denne låta uansett er en strålende prestasjon av Vandrer. «Closing the Loop of Creation» er det desidert kuleste jeg har hørt fra dette prosjektet til nå, nettopp fordi Vandrers utmerkede forståelse og tilnærming til gitarlyd får så god og passende eksponering ved at ikke bare vokal, men også trommer, er fullstendig fraværende. For dette er ikke noe mindre ensformig enn alt det andre Vandrer har kokt opp, men rendyrker det Hellesø får til aller best på en svært appellerende måte og bringer lytteren til et litt annet sted. En ordentlig deprimerende lead og egentlig ganske vakre clean-gitarer mot slutten gir låta attpåtil litt variasjon.

Så er både tittellåta på denne EP’en(?) og, for den saks skyld, det meste av Vandrers tidligere materiale, spennende og mektige saker. ‘Pilgrim of the Pineal Light’ går inn i diskografien til et prosjekt jeg gleder meg mye til å følge med på videre fordi prosjektet holder en god, om enn noe ensporet, kvalitet ved like. Så er det altså det direkte nye ved denne utgivelsen som imponerer meg desidert mest.

Skrevet av Alexander Lange

Vevstol – Nordvestpassasjen

Nithstang Productions er et plateselskap som fra en ukjent lokasjon pumper ut mengder av anonym, rå svartmetall. Formatet er kassett, det visuelle begrenser seg til et pirrende fargespill av svart og hvitt, og innspillingene høres på det jevne ut som om de er spilt inn på en Fisher-Price Play Tape Recorder i forsetet på en Audi ’71-modell. Vevstol er en av mange artister som får pushe sin misantropiske elendighet ut til plateselskapets trolig dedikerte publikum, og deres sound er en forpunket og forbrent form for svartmetall som ikke har behov for fjærpenn-veivende tullinger som meg for å finne frem til de riktige lyttere.

Med låttitler som «Det Svingende Vannet» og «Bar Rognskjoldet» er i det hele tatt litt tvil rundt hvorvidt Vevstol er norske i det hele tatt, men jeg velger – som jeg alltid gjør – å blindt og totalt ukritisk stole på Metal-Archives sin informasjon. ‘Nordvestpassasje’ er i alle fall en liten perle av en lav-oppløst svartmetall-demo, befolket av åtte barbariske låter som tvinger deg i knestående med brysk og insisterende stahet. Samtlige låter bygger på en punkete two-step i trommene og ignorante power chords i gitarene, med en og annen omvei innom enten pur, stormende svartmetall eller tilslørte, melodiske lender. Det er egentlig ikke så jævlig mye mer å si enn at vi har med pur og no-nonsense svartpunk å gjøre, som til tross for sin repetitive natur griper tak i både hud og hår og truer med å fortære deg på like linje med de firbente drapsmaskinene på kassett-coveret. Lytt med omhu.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Lysjakt – Ethereal Palace

Lysjakt er solo-prosjektet til Marius Ofstad fra Stavanger, best kjent som bassist i Deception og som vokalist i den tidligere versjonen av samme bandet, Art of Deception. Lysjakt oppsto originalt i 2018, men ble oppløst før den første besetningen rakk å samle seg rundt et innspillingsprosjekt. Rustet med en endeløs haug av spørsmål rundt eksistens og mental helse så Ofstad muligheten til å plukke opp restene av det kortvarige bandet og samle dem rundt et nytt formål, og resultatet er debutplata ‘Ethereal Palace’ som ble skrevet og spilt inn i løpet av det siste årets sosiale isolasjon.

Tekstene på ‘Ethereal Palace’ kommuniserer både motstandsdyktighet, vegring og forsiktig optimisme i møte med eksistensielle plager, og musikken speiler dette mentale landskapet med sine sentrale, iboende karakteristikker. Det grunnleggende musikalske uttrykket kan sies å være en moderne og relativt tilgjengelig kombinasjon av sludge og dødsmetall, men andre stilistiske trekk sniker seg inn og ut av sidesynet i løpet av platas snaue halvtime, om så kun for en enkelt idé eller et lengre strekk. ‘Ethereal Palace’ byr dermed på et variert og dynamisk sjangerlandskap, samtidig som det dannes en helhet via Ofstads særegne teft for brutal, rytmisk tyngde.

Blant platas åtte spor finner vi et preludium og et postludium, samt fem låter som alle har blitt gitt ut som singler tidligere – noen så tidlig som i 2019. Dette har nok ikke så mye å si for mottakelsen av plata, ettersom jeg vil anta at et er flere enn meg som går bandet i møte for første gang på ‘Ethereal Palace’. De innledende sporene fungerer mer eller mindre som ledsagere inn og ut av platas mørke og avstraffende atmosfære, imens de seks fullverdige låtene er slagkraftige og mangefasetterte komposisjoner som tidvis har problemer med å beholde sin røde tråd, men som uansett tviholder på lytterens oppmerksomhet og fascinasjon med enkelthet.

Best av bunten er «Death May Die», «Leave the Light» og «Tidens Hånd». Førstnevnte veksler mellom dunkle, atmosfæriske partier og thrashende sludge-riff, med en tekst som stirrer på både guder og indre demoner med forakt i blikket. «Leave the Light» bruker sin brutale melodikk til å fremme en viss stoisk optimisme, – en oppfordring til å se det vakre i det vonde – I tillegg til å ha et avsluttende refreng som i all sin storslagenhet minner om de tårnende platene Amorphis fortsetter å pumpe ut i sin sen-karriere. Til slutt har vi «Tidens Hånd», som til tross for å være et uttrykksmessig avvik utgjør et unektelig høydepunkt basert på det musikalske materialets styrker alene.

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde tilgang på låttekstene, ettersom tematikken ser ut til å ha vært avgjørende for det musikalske sluttresultatet på ‘Ethereal Palace’. De linjene jeg plukket opp med egne ører vitner om en hardvunnet visdom i møte med personlige prøvelser, en visdom som det stadig blir viktigere å finne veien frem til etter hvert som flere og flere rammes av de samme prøvelsene. Som tidligere nevnt er det ikke alt som henger på greip på Lysjakts debutplate, – en tendens til usammenhengende låtformer er kanskje min største kritikk, hvorav «Irongod» er den største synderen – men disse ukritiske svakhetene forsvinner litt i skyggen av den betydningsfulle tematikken og det komplette, sammensatte musikalske uttrykket Ofstad har valgt til å kommunisere den med. ‘Ethereal Palace’ er en umiddelbart oppslukende og tilgjengelig plate som på samme rommer en tematisk rikdom og dybde, hvilket gjorde det enkelt å kåre den til «Ukas Favoritt». Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Vanvidd – Under Ei Morken Rot

Usignert, ute via Bandcamp og strømmetjenester.

Vanvidds nyeste plate, ‘Under Ei Morken Rot’, er ikke bare prydet med et cover som oser av farger, eventyrlighet og en nordisk råskap, men er virkelig også et musikalsk håndverk som reflekterer dette visuelle uttrykket. Dette sørlandske folk-metal-bandets andreplate er nemlig en aldri så liten bombe av det storslåtte, melodiske og fengende slaget, og det er en plate der Vanvidd evner å gjøre mye ut av det som i utgangspunktet litt banale og velkjente folk-metal-elementer. For joda, her finnes både typiske folkemelodiske motiver og et flust av synkoperte, enkle og raske rytmer, men det akkompagneres gjerne av en kreativ bruk av voldsom mengde instrumenter, komplekse låtstrukturer og et ganske symfonisk preg. Til tider minner musikken minst like mye om de progressive påfunnene til Emperor-frontmann Ihsahn og Dimmu Borgirs teatralske, georgianske synther, koringer og strykere.

Ta «Havtrollet» for eksempel, som sparker i gang plata for alvor etter et instrumentalt forspill og som har endt opp som et av mine favoritter. Her får vi først servert en ordentlig progga intromelodi, før et umåtelig catchy vers driver låta videre i stram takt og et virkelig storslått refreng åpner slusene deretter. Et bridge-parti med mange segmenter understreker videre at ‘Under Ei Morken Rot’ er like mye prog-plate som folk-plate. Et annet høydepunkt som gir meg dette inntrykket er «Nekroalkymi», der Vanvidd gjør en utmerket jobb med å inkludere mange ulike elementer – både dyster, effektbelagt svartmetallvokal, lystige folkmelodier og et virkelig orkestralt lydbilde med både blåsere og strykere – med stor suksess og lekenhet.

For dette er ofte også fryktelig morsom musikk å høre. Åpningsstrekket er en sann fest med den store variasjonen og den gode komposisjonen, der sterke melodier og refrenger – særlig i «Blodsjord»! – holder det hele interessant. I dette ligger også Vanvidds maksimalisme; jeg får inntrykk av at dette er et band som heller legger på ett instrument, ett minutt og ett riff for mye enn for lite. Dette gir i dette tilfellet mye underholdningsfaktor og sunne og spennende ambisjoner til musikken, men er også et tveegget sverd. For eksempel fremstår det fire minutter lange forspillet som en litt oppblåst sak der det fungerer i to seksjoner, og på niminutteren «Fjellheim» repeteres de (sterke!) melodiene i overkant mange ganger uten at jeg helt ser poenget.

Etter «Fjellheim» kommer også det jeg anser som platas svakeste punkt, nemlig et innslag av Vinje/Grieg-klassikeren «Ved Rundarne». Det er i utgangspunktet en utrolig vakker sak som attpåtil får en litt ny og kul vri ved at den svøpes mer og mer inn i romklang. Problemet er at den rett og slett føles litt utilpass i en albumsammenheng som høres ganske så annerledes ut og dermed blir stående alene. Den går imidlertid overraskende greit inn i den hurtige «Storm» der de festglade gutta i Trollfest er med, og faktisk er det i forlengelsen av denne vi får de mest sømløse låtovergangene; skiftet til interluden «Om Å Drikke Tvimenning» er så å si umerkbar, og det resulterer i en fantastisk opptakt til høydepunktet «Fenalår», der Vanvidd virkelig skviser ut det de kan av melodibanken.

Avslutningssegmentet på ‘Under Ei Morken Rot’ synes jeg var interessant i form av at jeg egentlig tolket meg frem til at jeg likte det. På nest siste låt ut, «Orm», resirkulerer Vanvidd først mange av grepene fra platas første halvdel, men gis en fantastisk avslutning i form av at vi får servert platas desidert sterkeste klimaks. Så kommer tittellåta som, hvis man forventer noe konkluderende, føles litt overflødig i forlengelsen av «Orm». Men så tenkte jeg at dette fungerte aller best som en slags epilog, der Vanvidd varsler om at ‘Under Ei Morken Rot’ en dag følges opp av noe minst like storslått og voldsomt som seg selv. Enten jeg tolker det i retning bandets hensikter eller ikke, får jeg avslutte med å skrive at jeg uansett nyter godt av åsynet mot neste kapittel; all den tid ‘Under Ei Morken Rot’ kan drukne litt i egne ambisjoner og ikke treffe blink i alle steg, er det nemlig en svært sterk og underholdende prestasjon.

Alexander Lange

Ildfar – Som vinden farer vil

Ute nå via Northern Silence Productions.

Ildfar er et enmannsprosjekt i svartmetallens rike bestående av Favn – en mann som har hatt en fot innenfor sjangeren helt siden det mørke 1990-tall og sånn sett nok kan betegnes som et av sjangerens vise menn. Den nye plata hans, ‘Som vinden farer vil’, lanseres etter slippene av noen høyst lovende singler, og er et vitnesbyrd på den kjennskapen til svartmetallens elementer og grep som bor i prosjektet Ildfar.

Samtidig er dette langt fra den hardeste, ondeste og ekleste svartmetallen som finnes der ute. Om Ildfars musikk minner meg om noe, er det sannsynligvis først og fremst Ulvers ‘Bergtatt’, der melodier, melankoli og en åpenbar, men langt fra altoverskyggende, inspirasjon fra folkemusikken får skinne. Med sin ganske rå, gammeldagse og behagelige produksjon minner den også mye om den moderne klassikeren ‘Marrow of the Spirit’ av Agalloch. Så vil jeg imidlertid også påstå at Ildfar samtidig har en litt røffere brodd på musikken sin enn disse to bandene; til tider er det langt mer Immortal enn Ulver, og i denne dualiteten ligger mye av Ildfars unike bidrag.

‘Som vinden farer vil’ åpner med den Burzumske ambient-snutten «Taakeheimen», som baner vei for et hektisk timinuttersstrekk bestående av «Under Sorte Vinger» og «The Last Dawn». Mens Ildfar på førstnevnte ender opp med å resirkulere litt vel mye av de svært gode riffene låta innledes med, er «The Last Dawn» en mer dynamisk sak og et av albumets sterkeste låter. Den glir også fint inn i «Den Gamle Mannen Hvisker Mitt Navn», som sammen med tittellåta og interluden «Vandring» konstituerer platas litt roligere og mer lavmælte midtparti, der man særlig med de akustiske segmentene og strukturen på «Som Vinden Farer Vil» får de virkelig vakreste øyeblikkene på plata.

Musikken får flere tenner igjen på «Under the Graves (of 1994)» og «Pesten», der melodiene komplementeres med noen virkelig ondskapsfulle riff, før det mer melankolske får skinne igjen på «Behold the Throne» og høydepunktet «Lyset I Skumringen» og «Norges Haller» setter siste spiker i kista med et brak.

Som du kanskje forstår synes jeg ‘Som vinden farer vil’ fremstår litt som en pendelbevegelse mellom et hardere svartmetalluttrykk med nokså skarpe kanter og en litt mer forsiktig utgave av Ildfars musikk. I det synes jeg i alle fall det ligger en svært god evne til å strukturere denne plata, og det er i det hele tatt lite vondt å si om denne utgivelsen. Likevel er det klart hva man må være ute etter, nemlig et ganske klassisk svartmetalluttrykk – om enn med en litt egen tilnærming til utnyttelsen av en rekke tradisjonelle elementer innenfor sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Nithe – Cemetery Fever Demo

Nithe er et kirkegårds-orkester fra det norske «bibelbeltet», som med sin tradisjonelle og skremmende autentisk-lydende dødsmetall ønsker å stikke kjepper i hjula på lokale, religiøse autoriteter. På deres første demo er dødsmetallens opprinnelse i brutal thrash enkel å spore, og hyppige sideturer innom dødsdoomens hjemsøkende ledegitarer og okkulte atmosfære runder ut lydbildet på det som er en overraskende velformulert første-utgivelse for et så ferskt band å være.

I og med at samtlige medlemmer opererer under fremmede initialer er det umulig å finne ut hvorvidt kvartetten har fartstid hos andre dødsmetall-grensende prosjekter, men med tanke på kvaliteten vi konfronteres med på ‘Cemetery Fever’ er det nærliggende å tro at Nithe neppe er første metallbandet gutta har involvert seg i. Åpningslåta «K.R.Y.P.T» er fylt til randen av riff som er så klassiske i soundet at de kunne ha blitt funnet innrisset i en steintavle under en arkeologisk utgravning av en kjellerlokale fra det sene 80-tall, og tittelsporet har en glefsende dødspønk-fremtoning som er så energisk og full av driv at den kunne ha forsynt en bydel i Kristiansand med strøm en hel vinter.

Av de fire låtene som til sammen utgjør ‘Cemetery Fever’ er det ingen som sleper på bakbena eller bader seg ufortjent i glansen til sine naboer. Hver eneste låt har et øyeblikk eller to som får anmelder til å gripe etter kvalitetsstempelet, og ingen strekk er uinspirerte nok til å kunne stilles i et negativt lys. Dette er mye takket være bandets evne til å variere, vri og vende på et temmelig enkelt og velkjent formular, for ikke å nevne produksjonens evne til å opprettholde både strukturell klarhet og dødsmetallens obligatoriske eim av død og råte.

Nithes ‘Cemetery Fever’ er OSDM av en pur og rendyrket sort vi ikke ser så mye av i Norge. Den helhetlige kvaliteten på det musikalske materialet, samt den tidløse logoen gjør det vanskelig for meg personlig å se på utgivelsen som en demo, ettersom pakka er så komplett at den føles mer ut som en fullverdig EP av et mer eller mindre etablert band. Fra dette punktet skal det bli veldig spennende å se hva Nithe gjør med soundet, ettersom det virkelig er plass i Norge til et band som vet å gjøre dødsmetall av gammel sort spennende og frisk i 2021. ‘Cemetery Fever’ er en must-hear for norske fans av OSDM, og en høy anbefaling for de av dere som er interesserte i å snuse på sjangeren for første gang.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Truckerfucker – Man’en med Ljaa1

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Om du har brukt nevneverdig tid i det siste på å forestille deg hvordan livet til en trailersjåfør utarter seg, så har jeg gode nyheter til deg. Om du i tillegg mener at den beste måten å tilegne deg kunnskap på er å få den servert via beinhard og festklar metall, så har du dess større grunn til å feire budskapet jeg bringer i denne ukas utgave av «Ukas Plater». Truckerfuckers ‘Man’en med Ljaa1’ er en halvtimelang eksplosjon av lavterskel-metall og humoristiske tekster sentrert rundt det fiktive(?) livet til en trailersjåfør, og du må tro meg på mitt ord når jeg insisterer på at opplevelsen plata utgjør er både berikende og utrolig rørende.

I løpet av ‘Man’en med Ljaa1’s tredve minutter får vi delta i en omfattende rundtur i en navnløs truckers liv, fra introduksjonssporet «Revansj» hvor han våkner opp i et hav av pantbart materiell, til hans frigjørende tilståelse om egen hyper-spesifikke seksualitet på avslutningslåta «Ode til E6». I mellom venter klagesanger om vasking av førerhus og en koneløs tilværelse, klagesanger om korona-relaterte økonomiske problemer, og klagesanger om uaktsomme og usympatiske bobil-sjåfører. Hele det tematiske spektrumet er dekket, og for de av oss som ikke var over de mange ondene som til en hver tid tærer på våre stakkars truckere er platen intet mindre enn en åpenbaring.

For å tilføre denne historien en dæsj velfortjent patos har kvartetten kokt i hop et mangefasettert musikalsk uttrykk de kaller for «Truckermetall», som egentlig bare betyr at de skjener vilt mellom ulike former for ekstremmetall ettersom behovet oppstår. Oftest opptrer truckermetallen i en slags blandingsform mellom melodisk svart- og dødsmetall, men det er også øyeblikk der gasspedalen trøkkes i bånn av enten en blå-semsket rocke-fot eller Snaggletooth’s nagle-kledte hov. Felles for alt materialet er at det er hardnakket og fengende, og at det best nytes på høyt volum med en øl i neven og en Jack Daniels i den andre neven.

Selv om dette åpenbart er en konseptplate av parodisk natur som ble skrevet og produsert av gode venner på pur faen, er det ikke til å legge skjul på at mye av materialet hever seg godt over sitt lettvinte og humoristiske utgangspunkt. «Koronass» har et sterkt åpningsmotiv som vever seg gjennom låtas heseblesende og drivende tungmetall, black’n’roll-riffene på «Min Klage» er for gode til å ikke bli gjenbrukt i en hakket mer seriøs setting, og «Ode til E6» er rett og slett så forbanna fengende at den burde tvinges inn på spillelistene til våre største nasjonale radiokanaler, om vi så må samles i hopetall foran P3s kontorer med fakler og høygafler høyt hevet. Det at musikken er mulig å lytte til separert fra sin humoristiske funksjon er en stor pluss, og mye av grunnen til at jeg har hatt det moro med min tid med ‘Man’en med Ljaa1’. Truckerfucker serverer heftige riff og fabelaktig, idiotisk humor på sin nyeste utgivelse, en skive som utretter mer enn en køddeplate om sinte trailersjåfører ærlig talt burde være i stand til.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Mortemia – «The Enigmatic Sequel»

Sirenias Morten Veland har endelig funnet tid til å returnere til sideprosjektet sitt Mortemia, hele 11 år etter at han slapp debuten sin under banneret, ‘Misere Mortem’ fra 2010. I likhet med et knippe profilerte musikere fra utsiden av metallens grenser som Bill Callahan, Kevin Abstract og Moses Sumney, (for ikke å nevne norske Beaten to Death fra innsiden) han bestemt seg for å rulle ut slippet av plata i flere avdelinger over tid, i dette tilfellet en singel i måneden. I tillegg til dette virker det som at hver singel vil være sunget av en ny vokalist, hvilket vil gjøre det enda mer spennende å følge med på det Morten drar frem fra hvelvet fra måned til måned.

«The Enigmatic Sequel» er den første smakebiten på plata, og demonstrerer forskjellene mellom Mortemia og Velands hovedprosjekt klart og tydelig. Der Sirenia livnærer seg på pop-hooks, arena-klare riff og bombastiske symfoniske og elektroniske elementer, har Mortemia tydeligere trekk fra 90-tallets death/doom filtrert gjennom den velproduserte, gotiske mystikken til prosjekter som Swallow the Sun og The 11th Hour. Flotte piano-linjer vever seg gjennom bunntunge og ruvende gitarer, og Velands dødsgrowling skaper en komplimenterende kontrast til gjestevokalist Madeleine Liljestams mer lavmælte og elegante fraser. For min del er det det orkestrale reisverket rundt den tradisjonelle metall-instrumenteringen som ender opp med å selge låta aller mest, uten at det nødvendigvis indikerer svakheter ved de øvrige instrumentelle bidragene. «The Enigmatic Sequel» er en fengende og forheksende førstesmak på Mortemias andre plate, og vitner om Velands stadig økende mestring av den symfoniske metallen og dets mange sideskudd.

Skrevet av Fredrik Schjerve

DRITTMASKIN – Rottekrig

DRITTMASKINs forrykende opptakt til andreplata ‘Svartpönk’ fortsetter. På «Rottekrig» fortsetter vestlandsbandet i noe av det samme sporet de pløyde opp med singelen «Limi»; med låtlengden på seks minutter strekker de seg nok en gang utover varigheten på hver enkelt av sporene på debuten ‘Sosial prolaps’, og et utålmodig og direkte uttrykk ofres i vesentlig grad for noe mer progressivt.

Det vil ikke si at punken er borte, for råskapen tar DRITTMASKIN vare på gjennom fortsatt ganske så rå produksjon og skitne riff med skarpe kanter. Men som på «Limi» er nok «Rottekrig» et dypere dykk ned i svartmetallsiden av dette bandet, noe som kommer til uttrykk både gjennom de overraskende melodiske – men også dissonante – versene, de taktfaste riffene midt i og den storslåtte outroen. Til tider blir noen av enkeltdelene muligens noe langtekkelige, men i all hovedsak er «Rottekrig» et svært friskt pust i det at DRITTMASKIN nok en gang mestrer en mer progressiv metode på svært vellykket vis. Det lover i alle fall godt for god variasjon og pacing på ‘Svartpönk’.

Skrevet av Alexander Lange

Nifrost – Sirkel

Sirkel | Nifrost | Dusktone — Ute nå via Dusktone.

Det begynner å bli en liten stund siden vi fikk servert «Eit siste ynskje» fra sognametall-disiplene i Nifrost – en låt jeg lot meg imponere over i form av at den både produksjons- og låtskrivingsmessig sto for en sann overhaling i forhold til bandets tidligere solide utgivelser.

Det samme kan nok sies om «Sirkel», men uten at denne egentlig ligner så mye på den foregående singelen. Mens «Eit siste ynskje» er en så godt som progressiv svartmetall-låt der Nifrost drar oss gjennom ulike seksjoner, er «Sirkel» en langt mer seig, repeterende og saktegående sak. Ja, egentlig får man, med unntak av i den rolige introen, på låtas fem minutter kun servert ulike utgaver av samme riff, som baserer seg på stadige taktfaste nedslag av ondskapsfulle mollakkorder. Måten Nifrost likevel klarer å holde interessen oppe gjennom en effektiv atmosfære, strålende variasjoner og god oppbygging av intensitet har jeg virkelig sansen for, og «Sirkel» er et utmerket innslag for alle som har sansen for litt tålmodighet innenfor svartmetallen. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Octohawk – «By the Root»

Det er straks på tide for Octohawk å avsløre debutplata si ‘Animist’ i sin helhet, men før slippet i begynnelsen av Juni gir de oss en siste liten appetittvekker i form av singel nummer tre, «By The Root». På dette tidspunktet begynner Octohawks særegne tilnærming til progressive sludge passende nok å slå rot i sinnet til anmelder, og min første gjennomlytting av bandets nyeste singel var et gledefylt møte med en nå velkjent, om stadig selvforandrende fauna.

På «By the Root» er Octohawks groove-tunge og progressivt utsvevende elementer balansert på en meget god måte. De kontrapunktiske gitarene – som kan sies å bære noen av karakteristikkene til en slyngplante – renner ustanselig inn i hverandre, og former minneverdige melodier etter hvert som du blir bedre kjent med låta. Deretter slår bandet over i et hardbarka rytmisk vers, og Stian Svorkmos stentoriske stemme entrer bildet. For meg låter den kraftige røsten hans som en kombinasjon av Troy Sanders fra Mastodon og Matt Pike fra High on Fire; røff og vill i kantene men likeså fullt i stand til å bære en høytliggende og fengende melodi.

Låtas bro tar seg, ikke uventet (det er jo snakk om progressiv musikk, tross alt), til et musikalsk territorium som er litt vanskeligere å plassere enn det omkransende materialet. De tribalistiske, Cavalera-aktige strekkene overvelder med voldsom tyngde, og de lettere surrealistiske, nynnende stemmende som siver inn fra tid til annen forvirrer samtidig som de forhekser og trollbinder. Helhetlig tok det meg lengre tid å lære «By the Root» å kjenne enn de to foregående singlene, men etter enn omfattende tilvenningsprosess kan jeg nå konstatere at kvaliteten er på samme høyde og vel så det. Octohawk har ladet opp til sin debututgivelse med tre utmerkede singler, og forventningene til slippet har nådd et lettere uhåndterbart nivå. Om du er glad i musikk som tar sinnet med på en reise gjennom ukjente verdener fylt av svimlende fraktaler, så bør du notere deg slippdatoen til Octohawks ‘Animist’, som er 4. Juni.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – «Rho»

Messier 16 er et progressivt ekstremmetall-band fra Oslo som startet opp i 2017, og som nå nærmer seg slippet av sin debut-utgivelse ‘Iota’. De to første singlene fra skiva, «iota» og «Lotus», gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, men takket være en høyst verdsatt mail ble øynene våre rettet mot kvartetten. Et band som covrer den post-romantiske og mystiske komponisten Alexander Scriabin på debutplata si, og i tillegg referer til det kosmiske objektet Ørnetåken i bandnavnet sitt vil alltid få gratis innpass i anmelders hjerte, om så det kun er musikken som vil kunne gi dem permanent oppholdstillatelse. Messier 16 har ingen problemer med å skaffe seg et slikt dokument, ettersom «Rho» er et teknisk, progressivt og utforskende ekstremmetall-konglomerat som bruker sin seks minutters-spilletid for alt den er verdt.

På «Rho» boltrer Messier 16 seg med både dødsmetallens buldrende bunnfrekvenser, svartmetallens gnistrende toppfrekvenser, samt den progressive tech-deathens instrumentale overskudd. Jagende, tremulerende gitarer avbrytes av rike, tårnende harmonier, og pusterom fra musikkens overstimulerende intensitet tilbys i form av vakre og inderlige postmetall-brekk. På mange måter peker totalinntrykket på de avantgardistiske faktene til plater som Emperors ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’, men samtidig er det hele voldsomt modernisert og individualisert; en sammensatt struktur hvilkets blåkopi kun Messier 16 er i besittelse av. Jeg blir voldsomt imponert av det jeg hører på Oslo-bandets tidlige singler, og kan ikke annet enn å mistenke at ‘Iota’ er en plate som befinner seg midt i det uttrykksmessige smørøyet for meg personlig. ‘Iota’ slippes 28. Mai, så dere kan forvente å lese en manisk ned-skriblet omtale fra undertegnede neste uke. I midlertid kan dere la dere fascinere av det sofistikerte og ytterst oppslukende lydvevet som er Messier 16s «Rho».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fullmåne – «Wide Awake»

Sist gang vi hørte fra enmanns-bandet Fullmåne var på splitten med nederlandske Martelgang fra Desember i fjor. Fullmånes post-punk-inspirerte og underproduserte svartmetall fascinerte samtidig som det ikke fullstendig overbeviste, men hadde en unik nok vinkel på undersjangeren til å rettferdiggjøre en lytt eller to. Nå er soveroms-musikeren tilbake med en singel pluss tilhørende video kalt «Wide Awake», og la meg si det slik at spørsmålene mine ikke har blitt færre i møte med det surrealistiske klanguniverset som blir presentert på det nye materialet.

Videoen bruker et åpningspanel til å sitere Carl Jung, og den berømte psykoterapeutens oppfordring til å gå på oppdagelsesreise i egen underbevissthet har nok vært utslagsgivende for musikken på «Wide Awake». Både musikken og videoen er preget av en hypnagogisk og usammenhengende strøm av inntrykk, en drømmelogikk som trolig er basert på underbevissthetens kryptiske symbolbruk. Fragmenter av Fullmånes mer konvensjonelle elementer driver igjennom den mystiske suppa, om det så er snakk om reverb-dekkede tråder av Blackgaze, kaklende vokaler eller den punk-inspirerte rytmeseksjonen som dukker opp mot slutten av låta. Likevel er det ingen tvil om at dette er et eksperiment, – hvorvidt det skal utbroderes eller kun er et enkelttilfelle får tiden vise – og dets potensiale som allmenn-tilgjengelig musikk er temmelig lav, om man skal benytte seg av direkte tale. «Wide Awake» er som en luftspeiling i et internettets fjerneste hjørner, en abstrakt og forvirrende opplevelse som er myntet på de mest nysgjerrige og undergrunns-rettede av oss.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Djevel – Tanker som Rir Natten

En av mine mange erindringer fra tiden som ung og entusiastisk konsumer av metall-journalistikk er den litt vasne mottakelsen Djevel syntes å få av diverse nettsteder og magasiner. Det var generelt mye skepsis rettet mot supergrupper – et begrep som nesten eksklusivt ble anvendt av metall-pressen – tidlig på 10-tallet, og Djevel sine medlemmer har en samlet fartstid i betydningsfulle grupper som rettferdiggjør bruken av ordet. Selv nå i 2021, etter slippet av deres syvende plate ‘Tanker som Rir Natten,’ ser jeg flust av skribenter som synes å gripe etter enkle og usaklige argumenter heller enn å forsøke å beskrive platas rike innhold; «Coveret er en klisjé», «de lange låttitlene er pretensiøse», «supergruppen har gitt ut syv plater på ti år, så de kan ikke være opptatt av kvalitetskontroll».

At Djevel av mange blir sett på som et slags annen-rangs kopi av andrebølgens klassiske grupper ergrer meg stort. Egne aversjoner – om det så er snakk om mot lange låttitler eller mot album-covre som avbilder måner og bartrær – vil aldri kunne utgjøre rettmessig kritikk av en plates kunstneriske agenda, og jeg skulle ønske dette var en trend som kunne røskes ut med roten en gang for alle. Jeg mener at Djevel på ‘Tanker som Rir Natten’ har valgt et cover som skildrer musikkens nattlige atmosfære på utmerket vis, låttitler som svarer til låttekstenes allerede poetiske natur, og at deres høye produksjonstempo etter ti år har ledet til en utgivelse som for meg personlig er deres beste.

Det stemmer for øvrig at andrebølgens ånd lever og puster gjennom musikken til Djevel på ‘Tanker som Rir Natten’, det er bare slik at andre geist også har forvillet seg inn i musikken deres over årenes løp. Djevels svartmetall har mye til felles med de mest atmosfæriske strekkene og langstrakte melodiene på plater som f.eks Satyricons ‘Nemesis Divina’, men man finner også atmosfæriske trekk og melodiske vendinger som bærer et nyere stempel. I tillegg utnytter bandet det moderne studioet til å blåse opp lydbildet til massive proporsjoner, til en yrende og turbulent sjø av gitarer og trommer som på mange måter ender opp med å være platas definerende karakteristikk.

Den seremonielle sekvensen av skingrende gitarer og trommebrekk som åpner «Englene som faller,..» er en utmerket scene-setter. Miksen er bygd opp som et veldig sankthans-bål, med rytmeseksjonen som hardpakka jord og stein og gitarene som gnistrende, tårnende flammer. Trond Ciekals vever enkle melodiske fraser til detaljrike veggtepper, og «Faust» opprettholder fremdriften med forrykende, levende trommespill. Over det hele gauler «Kvitrim» med tordnende røst, tidvis avløst av den uaffekterte og nesten gotiske renvokalen til Ciekals.

Selv om ‘Tanker som Rir Natten’ åpenbart er ment å lyttes gjennom fra start til slutt, er det en gang slik at enkelte passasjer etterlater et sterkere inntrykk på anmelder enn de øvrige. Platas andre singel, «Maanen kal være mine øine,..», begynner med en voldsom og emosjonell, instrumental utblåsning som for meg er et av årets virkelig gripende musikalske øyeblikk, og satt i forbindelse med broens akustiske nokturne og det mørke, mektige refrenget som følger etter er det en låt som fans av moderne svartmetall burde merke seg umiddelbart. «En krone for et øie» bør nevnes i samme åndedrett; spesielt åpningens storslagne gitar-kor og broens hypnagogiske og tålmodige skogsmeditasjon slår rot i sinnet etter flere lytt.

Med sin snaue times spilletid er det ennå slik at ‘Tanker som Rir Natten’ utgjør en utfordring for lyttere som foretrekker å vie sitt fulle fokus til en utgivelse fra start til slutt. For mitt enkelt distraherte hjemmekontors-lynne begynte problemene å oppstå rundt midten av «Naar maanen formørker solen i en dødelig dans,..», og vedvarte til det tolv minutter-lange avslutningssporet var over. Platas atmosfæriske kvaliteter åpner heldigvis for muligheten til å sone inn og ut uten at det tærer på helhetsopplevelsen, og dersom du virkelig har behov for et dypdykk er det bare å ta med deg musikken ut på nattevandring i et dunkelt skogholt. ‘Tanker som Rir Natten’ er et innbydende og oppslukende stykke poetisk svartmetall, og en sterkt anbefalt plate for samtlige fans av undersjangeren.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Tottal Tömming – Omgangsspsyke

Rett rundt hjørnet! Gis ut av Kannibal Records

Ja fan!

Om jeg kunne latt det være med disse to ordene, så hadde jeg gjort det uten å mukke. Dessverre har jo Metallurgis redaksjon brukt de siste seks månedene på å lure den norske befolkning til å tro at vi har både omfattende kunnskaper rundt metall og journalistisk standard, så da blir jeg nødt til å utbrodere dette egentlig temmelig dekkende utsagnet. Oslos minst høytidelige grindcore-band Tottal Tömming har brukt korona-året på å foreta et rekordsettende nesestup ned i den menneskelige avgrunnen, og deres heltemodige dådsverk videreføres med uforminsket kraft på det bandet kaller «verdens lengste grindcore-låt», «Omgangsspsyke».

‘Omgangsspsyke’ er kanskje ikke et strukturelt mesterverk på nivå med She Said Destroys landemerke av en EP, ‘Bleeding Fiction’ fra 2012. Det kan dermed sies å være et mesterverk dersom man rangerer musikk etter evnen til å tvinge frem fengende hooks fra en frådende gryte av auditivt kaos. I likhet med Beaten to Death ser ikke Tottal Tömming seg fornøyd med å produsere grindcore i sin pureste form, men ser på sjangeren som en invitasjon til å klatte på lerretet med hundre forskjellige malingsfarger, som en lettere forstyrret, norsk Jackson Pollock. På ‘Omgangsspsyke’ når klattingen nye høyder, og resultatet er som en eksplosiv, brutal og catchy kollisjon mellom grindcore og Gartnerlosjen(??).

Av EP-ens 15 minutter er det hele tre av dem som får passere før Tottal Tömming åpner portene til absurdismens fornøyelsespark. De psykedeliske og svartmetall-aktige åpnings-arpeggioene vekker overraskende nok assosiasjoner til Deathspell Omegas fabelaktige EP-er fra rundt 2010, før det fulle bandet entrer og vi får overvære en håndhilsen mellom Antigamas hyperaktive grind og norsk punk. Rundt treminutters-merket drar Morten Renvåg Müller til med noen såre klynk, og fra dette punktet og ut driver jollen lytteren sitter i stadig lengre ut i ukjent og uregjerlig farvann.

Tottal Tömming river igjennom en hel haug av uttrykk i løpet av ‘Omgangsspsyke’s episodiske og kollasje-aktige bro. Det som først virker som sårt tiltrengte pusterom fylles etter hvert av effektbelagt og lettere dement solo-spill, før en voldsom kakofoni av jagende grindcore-riffing og blast beats forsøker å drukne Mortens desperate kauking. Videre må vi sitte gjennom et bunntungt strekk med mentalpsykehus-sludge, en monolog som minner helt usaklig mye om Egil Hegerbergs leveranse på Bare Egil Bands klassiske «Tagging», samt et allsangs-parti som både involverer et shout-out til Østlands-byen Drammen og Mortens innrømmelse av at han fra tid til annen er en fugl.

‘Omgangsspsyke’ er et uoversiktlig kaos som til enhver tid forsøker sitt argeste med å underminere musikkens naturlige skjønnhet og tiltrekningskraft. Til tross for dette er materialet EP-en bygger på såpass distinkt og minneverdig at man ender opp med å kunne låta på rams etter kun et par gjennomlyttinger. Det har en tendens til å skje noe helt spesielt når man kaster all kritisk sans og selv-sensur ut av vinduet som musiker, og Tottal Tömmings grindcore virker i det store og det hele som det best tenkelige resultatet av instinktiv og impulsiv låtskriving i en grindcore-sammenheng. Jeg har kost meg glugg i hjel med ‘Omgangsspsyke’s fra første til siste lytt, og har ingen planer om å gi meg med det så lenge universet fortsetter å spille oss mennesker psyke puss i form av verdensomspennende pandemier og spellemannspriser til TIX. Ned med koronaen, lenge leve omgangsspsyken!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sethulum – Osculum Mortulum & Death to Christianity

Dersom skaden allerede er skjedd og den endeløse isolasjonen har tatt knekken på den siste lille rest av tilregnelighet du var i besittelse av, så kan du jo vurdere å sjekke ut demoene til Sethulum på Bandcamp. Den anonyme sekten spiller en form for svartmetall som låter mer frem-provosert enn skrevet, og kroner sine u-miksede juveler med titler som «Vehement Nun Slaughter», «Nun Sexslave» og «Rape Christ». I kjent demo-ånd virker som at det er bred uenighet om hva som skal spilles på de ulike instrumentene til enhver tid, og spesielt trommisen ser ut til å more seg med å sette opp feller for de øvrige musikantene ved samtlige overganger og taktskifter. Vokalen er glefsende og sint som en lemen, gitarene høres ut som om de er spilt gjennom en sprengt Peavey-amp til den ringe sum av en tusenlapp, og det hele er pakket inn i en produksjon som får sjelen til å blø og gråte. Med andre ord er dette nøyaktig den type auditiv pryl man forventer når man trykker play på demoen til et ukjent svartmetall-band på Bandcamp, så vi kan altså prise mørkets herre for at det fortsatt finnes et snev av normalitet i hverdagen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Diskord – «Bionic Tomb Eternal» & «Abnegations»

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Det eksperimentelle dødsmetall-bandet Diskord var aktivt gjennom en periode innenfor norsk ekstremmetall man i retrospekt kan anerkjenne at har vært en av våre viktigste. Bølgen av band som skylte over undergrunnsmusikklivet vårt rundt 2011 introduserte det som har endt opp med å bli en karakteristisk norsk ekstremmetall-filosofi, der tradisjonsrike uttrykk blir ikledt en organisk lydproduksjon og fremført med voldsom entusiasme og intensitet. Blant gruppene som utmerket seg i løpet av denne eksplosjonen (Nekromantheon, Obliteration,Execration) var Diskord klart mest interessert i å farge utenfor linjene, og plata deres ‘Dystopics’ fra 2012 er et utmerket stykke uortodoks dødsmetall hvis sykelige glød ikke har ebbet av i årene siden.

Syv år etter deres siste utgivelse (EP-en ‘Oscillations’ fra 2014) har bandet endelig annonsert at tredjeplata er på vei. ‘Degenerations’ kommer ut via Trandscending Obscurity Records i august, og låtene «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations» har allerede blitt gjort tilgjengelige på bandets Bandcamp-side. Bandets sound er like organisk og sleipt som før – et biologisk maskineri som endrer form og funksjon på sporadisk og uforutsigbart vis. «Bionic Tomb Eternal» utstråler en surrealistisk og schizofren energi, som et dødsmetallisk svar på Primusog Mr. Bungles uhemmede, kreative kaos. «Abnegations» fokuserer til forskjell på mer tradisjonelle former for metall, men filtrerer det selvfølgelig gjennom sin egen idiosynkratiske linse. Klassisk dødsmetall, doom/death og thrash muterer og kolliderer i hverandre på et vis man ikke kan kalle noe annet enn elegant, og opplevelsen kan sammenliknes med å nyte kunst på et galleri under stadige angrep fra en gjeng med frådende gjørmebrytere.

Diskord har en helt unik vinkling på dødsmetall sett fra et Norsk perspektiv, og det føles altfor lenge siden vi har fått bryne oss på nytt materiale fra gruppen. De to låtene vi har fått høre til nå forteller meg at vi kan forvente et Diskord i toppform, og kombinert med den alltid fremragende produksjonsjobben til Colin Marston er det ingen tvil om at slippdatoen burde være ringet rundt i kalenderen til enhver fan av subtilt grensesprengende ekstremmetall. Diskord klatter videre på sitt underfundige livsverk på «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fjøsnisse – «Noreg»

Sist gang vi hørte fra enmanns-bandet Fjøsnisse var på full-lengderen ‘Vord’ som ble utgitt i Januar. Plata fikk som kjent den gjeveste utmerkelsen Metallurgi er i stand til å utstede, – den ettertraktede tittelen «Ukas Favoritt» – og står noen måneder senere fremdeles høyt på listen over årets flotteste svartmetall-utgivelser. Etter velutført dyst tok Anders Vada seg en fortjent pust i bakken, men det tok ikke lange tiden før den rastløse musikeren heiv seg tilbake opp på hesteryggen. 8. Mai slapp han singelen «Noreg», en omfattende, instrumental hyllest til nasjonen vi nyss har feiret alle mann.

«Noreg» fremstiller ikke sitt affeksjonsobjekt på et romantiserende vis, men bruker et steilt og goldt uttrykk for å reflektere innbyggernes ofte harde kår og motstandsdyktighet. Det er ikke brudeferder eller fargerikt blomsterspill som manes frem i sinnet av musikken, men heller ruvende fjellvegger og snøkledte, stormende høyder. Låtas reisverk støtter seg hovedsakelig på en robust grunnvoll av akkord-baserte rytmegitarer, men lunefulle melodier og folkemelodiske fragmenter bryter seg gjennom lydmassen fra tid til annen, som spirer gjennom et snødekke. Anders Vada makter ikke helt å frembringe den mengden musikalsk drama som kreves for at «Noreg» kan overbevise som instrumentalmusikk, og jeg tenker stadig at en vokallinje eller to kunne bidratt til å løfte låta ytterligere. «Noreg» er uansett en flott tributt til det brutale norske terrenget; et stormfullt og ærlig portrett av vårt kjære hjemland.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Skuggima∂r – «I Am the Fire» & «By the Strength of My Own Blood»

Skuggima∂r, side-prosjektet til Gjøran Skuggå fra Proteque og Gorr har siden 2019 fungert som en eksperimentell fri-sone for den aktive musikeren. Gjennom Skuggima∂r kan han følge en hvilken som helst artistiske impuls som måtte falle ham inn, uten å måtte bekymre seg for å produsere verker som skal passe inn i en artistisk kanon eller på noen som helst måte definere produksjonen hans. Stikkordene er industriell støy og ekstremmetall, og på Skuggima∂rs nyeste par singler kolliderer disse to elementene i hverandre med to vidt forskjellige resultater.

«I Am the Fire» – som for øvrig har blitt kronet med en svært kunstnerisk video på Youtube – begynner med en sterkt definert rytmegitar som kommer marsjerende ut av en mystisk og overnaturlig aura av synther. De digitale trommene avbryter og forstyrrer gitarenes puls med en konflikterende rytme, og gir låta et rykkete og ujevnt underlag. Det kan nesten føles ut som at låta er Gjørans forsøk på å skape en ekstremmetall-utgave av Mogwai Explosions in the Sky sine post-rock-svell, bare at reisen ender med støyende, industriell kakofoni heller enn et hjerteskjærende crescendo. «By the Strength of My Own Blood» er en mer rasende affære; et komprimert og istykkerrevet svartmetall-platå som velter seg i sitt eget sinne i fem minutter før den slukner på useremonielt vis. I kjent Skuggima∂r-stil er dette låter som ikke kommer til å appellere til alle og enhver, men som byr på støyende og distinkte atmosfærer for de mest ihugga undergrunns-fanatikerne blant oss.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Motorpsycho – Kingdom of Oblivion

Etter å ha fullført et av sine desidert mest ambisiøse prosjekter til nå i form av Gullvåg-trilogien, var det på tide for yrkesmusikerne i Motorpsycho å roe ned tempoet med en enklere og mindre strabasiøs utgivelse. Planen var å samle en håndfull riff og snekre sammen en mer eller mindre rendyrket hardrock-skive, men i kjent Motorpsycho-stil endte den kreative strømmen opp med å frakte bandet et stykke lengre ut fra fastlandet enn det som var planen. Resultatet ble ‘Kingdom of Oblivion’, en omfattende utgivelse hvor bunntung rock og forheksende folk tevler vennskapelig om den luneste plassen ved bålet.

Den originale visjonen for plata kommer best til uttrykk i platas åpningsstrekk. Både «The Waning (Pt. 1 & 2)», tittelsporet og «The United Debased» er bygget på en grunnvoll av tung, proto-metallisk høyrehånds-gitar, fuzz-kledt bass og steilt, drivende trommespill. På åpningssporet opptrer tyngden i form av en Sabbathsk, joggende rytmikk, der den på «The United Debased» blir levendegjort via et uimotståelig og uforglemmelig ur-riff. Tittelsporet bygger både ruvende tårn av keyboard og dype brønner av forankrende bass, og Bent Sæther fyller ut lydbildet med noen av de flotteste og mest fargerike vokalmelodiene Motorpsycho har bakt inn i musikken sin til nå.

Den varme prog/folken som blir introdusert på «Lady May» tar så fullstendig over rundt platas midtre seksjon. «The Watcher» er et lavmælt, ulmende og foruroligende vakuum, kun befolket av spøkelset av en Roger Glover-vamp. Denne stillheten strekker seg over i «Dreamkiller», som i åpningsminuttene rivaliserer Nick Drakes evne til å skape yrende psykedelisk liv ut av minimalistiske landskaper, før en vrengt gitarlinje sparker låta hodestups inn i en masse-akkumulerende storm av teksturer. På «At Empire’s End» -som utgjør platas naturlige midtpunkt – blir endelig rock og folk forent under samme banner, og bandet tar seg friheten til å vandre litt rundt i det mangfoldige klanguniverset de har brukt de første 40 minuttene av ‘Kingdom of Oblivion’ til å utvikle.

Deretter når livlighetene et uventet klimaks på «The Hunt», som med en tematikk sentrert rundt parrings-ritualet til to sparrende, firbeinte skapninger er en underlig og sjarmerende affære. Den beskjedne men nydelige «After the Fair» tilbyr så lytteren et øyeblikks hvile før platas høyeste toppunkt skal skaleres. «The Transmutation of Cosmoctopus Lurker» er et mystisk, mørkt og veldig beist, fylt til randen av haltende synkoperinger, rytmiske hugg og klatrende, motivistisk viderespinning. Den utbroderte, instrumentale broen frigjør all spenningsenergien som har bygget seg opp over platas drøye time på tilfredsstillende vis, og det gjenstår lite annet for Motorpsycho å gjøre i kjølvannet av låta enn å iverksette en diskret tilbaketrekning gjennom den støvfylte atmosfæren til postludiet «Cormorant».

Motorpsycho gav en yngre utgave av meg selv sin første magiske festivalopplevelse da de fremførte ‘Timothy’s Monster’ i sin helhet på Øyafestivalen i 2010, og dermed er det bare passende at de fullfører sirkelen og gir meg en av årets beste plateopplevelser tolv år senere. ‘Kingdom of Oblivion’ har – som Motorpsychos plater ofte har – en særegen evne til å transportere og fremkalle detaljrike panoramaer kun ved hjelp av lyd, samtidig som kraften til å virke på lytteren umiddelbart opprettholdes via kraftige riff og fengslende melodier. Motorpsychos progrock ser ikke ut til å sløves av hverken tidens tann eller bandets voldsomme produksjonsfart, og ‘Kingdom of Oblivion’ er nok et høydepunkt i gruppens svimlende diskografi.

Skrevet av Fredrik Schjerve