Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mortemia – «The Enigmatic Sequel»

Ute nå via Veland Music

Sirenias Morten Veland har endelig funnet tid til å returnere til sideprosjektet sitt Mortemia, hele 11 år etter at han slapp debuten sin under banneret, ‘Misere Mortem’ fra 2010. I likhet med et knippe profilerte musikere fra utsiden av metallens grenser som Bill CallahanKevin Abstract og Moses Sumney, (for ikke å nevne norske Beaten to Death fra innsiden) han bestemt seg for å rulle ut slippet av plata i flere avdelinger over tid, i dette tilfellet en singel i måneden. I tillegg til dette virker det som at hver singel vil være sunget av en ny vokalist, hvilket vil gjøre det enda mer spennende å følge med på det Morten drar frem fra hvelvet fra måned til måned.

«The Enigmatic Sequel» er den første smakebiten på plata, og demonstrerer forskjellene mellom Mortemia og Velands hovedprosjekt klart og tydelig. Der Sirenia livnærer seg på pop-hooks, arena-klare riff og bombastiske symfoniske og elektroniske elementer, har Mortemia tydeligere trekk fra 90-tallets death/doom filtrert gjennom den velproduserte, gotiske mystikken til prosjekter som Swallow the Sun og The 11th Hour. Flotte piano-linjer vever seg gjennom bunntunge og ruvende gitarer, og Velands dødsgrowling skaper en komplimenterende kontrast til gjestevokalist Madeleine Liljestams mer lavmælte og elegante fraser. For min del er det det orkestrale reisverket rundt den tradisjonelle metall-instrumenteringen som ender opp med å selge låta aller mest, uten at det nødvendigvis indikerer svakheter ved de øvrige instrumentelle bidragene. «The Enigmatic Sequel» er en fengende og forheksende førstesmak på Mortemias andre plate, og vitner om Velands stadig økende mestring av den symfoniske metallen og dets mange sideskudd. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

DRITTMASKIN – Rottekrig

Usignert, ute via strømmetjenester.

DRITTMASKINs forrykende opptakt til andreplata ‘Svartpönk’ fortsetter. På «Rottekrig» fortsetter vestlandsbandet i noe av det samme sporet de pløyde opp med singelen «Limi»; med låtlengden på seks minutter strekker de seg nok en gang utover varigheten på hver enkelt av sporene på debuten ‘Sosial prolaps’, og et utålmodig og direkte uttrykk ofres i vesentlig grad for noe mer progressivt.

Det vil ikke si at punken er borte, for råskapen tar DRITTMASKIN vare på gjennom fortsatt ganske så rå produksjon og skitne riff med skarpe kanter. Men som på «Limi» er nok «Rottekrig» et dypere dykk ned i svartmetallsiden av dette bandet, noe som kommer til uttrykk både gjennom de overraskende melodiske – men også dissonante – versene, de taktfaste riffene midt i og den storslåtte outroen. Til tider blir noen av enkeltdelene muligens noe langtekkelige, men i all hovedsak er «Rottekrig» et svært friskt pust i det at DRITTMASKIN nok en gang mestrer en mer progressiv metode på svært vellykket vis. Det lover i alle fall godt for god variasjon og pacing på ‘Svartpönk’.

Skrevet av Alexander Lange

Nifrost – Sirkel

Sirkel | Nifrost | Dusktone
Ute nå via Dusktone.

Det begynner å bli en liten stund siden vi fikk servert «Eit siste ynskje» fra sognametall-disiplene i Nifrost – en låt jeg lot meg imponere over i form av at den både produksjons- og låtskrivingsmessig sto for en sann overhaling i forhold til bandets tidligere solide utgivelser.

Det samme kan nok sies om «Sirkel», men uten at denne egentlig ligner så mye på den foregående singelen. Mens «Eit siste ynskje» er en så godt som progressiv svartmetall-låt der Nifrost drar oss gjennom ulike seksjoner, er «Sirkel» en langt mer seig, repeterende og saktegående sak. Ja, egentlig får man, med unntak av i den rolige introen, på låtas fem minutter kun servert ulike utgaver av samme riff, som baserer seg på stadige taktfaste nedslag av ondskapsfulle mollakkorder. Måten Nifrost likevel klarer å holde interessen oppe gjennom en effektiv atmosfære, strålende variasjoner og god oppbygging av intensitet har jeg virkelig sansen for, og «Sirkel» er et utmerket innslag for alle som har sansen for litt tålmodighet innenfor svartmetallen. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Octohawk – «By the Root»

Ute nå via Crime Records

Det er straks på tide for Octohawk å avsløre debutplata si ‘Animist’ i sin helhet, men før slippet i begynnelsen av Juni gir de oss en siste liten appetittvekker i form av singel nummer tre, «By The Root». På dette tidspunktet begynner Octohawks særegne tilnærming til progressive sludge passende nok å slå rot i sinnet til anmelder, og min første gjennomlytting av bandets nyeste singel var et gledefylt møte med en nå velkjent, om stadig selvforandrende fauna. 

På «By the Root» er Octohawks groove-tunge og progressivt utsvevende elementer balansert på en meget god måte. De kontrapunktiske gitarene – som kan sies å bære noen av karakteristikkene til en slyngplante – renner ustanselig inn i hverandre, og former minneverdige melodier etter hvert som du blir bedre kjent med låta. Deretter slår bandet over i et hardbarka rytmisk vers, og Stian Svorkmos stentoriske stemme entrer bildet. For meg låter den kraftige røsten hans som en kombinasjon av Troy Sanders fra Mastodon og Matt Pike fra High on Fire; røff og vill i kantene men likeså fullt i stand til å bære en høytliggende og fengende melodi. 

Låtas bro tar seg, ikke uventet (det er jo snakk om progressiv musikk, tross alt), til et musikalsk territorium som er litt vanskeligere å plassere enn det omkransende materialet. De tribalistiske, Cavalera-aktige strekkene overvelder med voldsom tyngde, og de lettere surrealistiske, nynnende stemmende som siver inn fra tid til annen forvirrer samtidig som de forhekser og trollbinder. Helhetlig tok det meg lengre tid å lære «By the Root» å kjenne enn de to foregående singlene, men etter enn omfattende tilvenningsprosess kan jeg nå konstatere at kvaliteten er på samme høyde og vel så det. Octohawk har ladet opp til sin debututgivelse med tre utmerkede singler, og forventningene til slippet har nådd et lettere uhåndterbart nivå. Om du er glad i musikk som tar sinnet med på en reise gjennom ukjente verdener fylt av svimlende fraktaler, så bør du notere deg slippdatoen til Octohawks ‘Animist’, som er 4. Juni.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Messier 16 – «Rho»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Messier 16 er et progressivt ekstremmetall-band fra Oslo som startet opp i 2017, og som nå nærmer seg slippet av sin debut-utgivelse ‘Iota’. De to første singlene fra skiva, «iota» og «Lotus», gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, men takket være en høyst verdsatt mail ble øynene våre rettet mot kvartetten. Et band som covrer den post-romantiske og mystiske komponisten Alexander Scriabin på debutplata si, og i tillegg referer til det kosmiske objektet Ørnetåken i bandnavnet sitt vil alltid få gratis innpass i anmelders hjerte, om så det kun er musikken som vil kunne gi dem permanent oppholdstillatelse. Messier 16 har ingen problemer med å skaffe seg et slikt dokument, ettersom «Rho» er et teknisk, progressivt og utforskende ekstremmetall-konglomerat som bruker sin seks minutters-spilletid for alt den er verdt.

På «Rho» boltrer Messier 16 seg med både dødsmetallens buldrende bunnfrekvenser, svartmetallens gnistrende toppfrekvenser, samt den progressive tech-deathens instrumentale overskudd. Jagende, tremulerende gitarer avbrytes av rike, tårnende harmonier, og pusterom fra musikkens overstimulerende intensitet tilbys i form av vakre og inderlige postmetall-brekk. På mange måter peker totalinntrykket på de avantgardistiske faktene til plater som Emperors ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’, men samtidig er det hele voldsomt modernisert og individualisert; en sammensatt struktur hvilkets blåkopi kun Messier 16 er i besittelse av. Jeg blir voldsomt imponert av det jeg hører på Oslo-bandets tidlige singler, og kan ikke annet enn å mistenke at ‘Iota’ er en plate som befinner seg midt i det uttrykksmessige smørøyet for meg personlig. ‘Iota’ slippes 28. Mai, så dere kan forvente å lese en manisk ned-skriblet omtale fra undertegnede neste uke. I midlertid kan dere la dere fascinere av det sofistikerte og ytterst oppslukende lydvevet som er Messier 16s «Rho».

Skrevet av Fredrik Schjerve


Fullmåne – «Wide Awake»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Sist gang vi hørte fra enmanns-bandet Fullmåne var på splitten med nederlandske Martelgang fra Desember i fjor. Fullmånes post-punk-inspirerte og underproduserte svartmetall fascinerte samtidig som det ikke fullstendig overbeviste, men hadde en unik nok vinkel på undersjangeren til å rettferdiggjøre en lytt eller to. Nå er soveroms-musikeren tilbake med en singel pluss tilhørende video kalt «Wide Awake», og la meg si det slik at spørsmålene mine ikke har blitt færre i møte med det surrealistiske klanguniverset som blir presentert på det nye materialet.

Videoen bruker et åpningspanel til å sitere Carl Jung, og den berømte psykoterapeutens oppfordring til å gå på oppdagelsesreise i egen underbevissthet har nok vært utslagsgivende for musikken på «Wide Awake». Både musikken og videoen er preget av en hypnagogisk og usammenhengende strøm av inntrykk, en drømmelogikk som trolig er basert på underbevissthetens kryptiske symbolbruk. Fragmenter av Fullmånes mer konvensjonelle elementer driver igjennom den mystiske suppa, om det så er snakk om reverb-dekkede tråder av Blackgaze, kaklende vokaler eller den punk-inspirerte rytmeseksjonen som dukker opp mot slutten av låta. Likevel er det ingen tvil om at dette er et eksperiment, – hvorvidt det skal utbroderes eller kun er et enkelttilfelle får tiden vise – og dets potensiale som allmenn-tilgjengelig musikk er temmelig lav, om man skal benytte seg av direkte tale. «Wide Awake» er som en luftspeiling i et internettets fjerneste hjørner, en abstrakt og forvirrende opplevelse som er myntet på de mest nysgjerrige og undergrunns-rettede av oss.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Communic – Hiding from the World

Ute nå via AFM Records

Ukas norske utgivelse er et strålende stykke musikk fra de norske power/prog-veteranene i Communic. Da jeg anmeldte den titulære singelen fra plata et par uker tilbake overrasket det meg stort at jeg ikke hadde merket meg ved navnet tidligere. Den kraftfulle og profesjonelle produksjonen skrek at «her er det yrkesmusikere på ferde», og med tanke på hvor flinke vi i Norge er på å fronte progressiv rock og metall burde jeg da strengt tatt ha vært innom en av de fem albumene deres på et eller annet tidspunkt. Man kan lure på hvorfor Communic – Norges Nevermore til Circus Maximuses Dream Theater – ikke har et større fotavtrykk i den norske metallscenen, og man vil ha rett i å stille spørsmål rundt det, ettersom diskografien deres frem til i dag er sterk og uten åpenbare feiltrinn.

I fare for å avsløre dommen noe tidlig i lesningen, så begår ikke Communic noe feiltrinn med ‘Hiding from the World’ heller. Den nye plata er nok en massiv og finslipt samling låter, full av veloljet musisering, hyppige vendinger og storslåtte utblåsinger. Hoved-uttrykket har som sagt sine røtter i mørk power/prog i Nevermore-stil, med riff som kunne vært skrevet av Jim Matheos (Fates WarningArch/Matheos). Produksjonen er tilnærmet perfekt for sjangeren, med sin høyoppløste men kraftige fasade, velbalanserte instrumentplassering og smektende tone-kontroll på alle lydkilder. Over dette stabile stillaset er den dynamiske stemmen til Oddleif Stensland fanget med klarhet, noe som gir ham frie tøyler til å selv-harmonisere, skifte mellom registre og generelt bare klemme til som han måtte ønske.

Låtene ligger alle i tidsrommet 6-10 minutter, med unntak av «Soon to be» som fungerer som en intro til avslutningssporet «Forgotten». Communic anvender kontrastfylte vendinger i komposisjon og tekstur; fra rene lydbilder til tunge strekk, fra åpne landskap til klaustrofobiske korridorer. Åpningslåta «Plunder of Thoughts åpner med et klassisk power/prog-riff, før noen hurtige seksjoner gir Stensland mulighet til å anvende sin Tony Moore-aktige (Riot) hodeklang, samt plukke ut en elegant solo. Denne friske utgaven av Communic finner vi også på «Face in the Crowd», som i kampens hete overrasker med både rullende dobbel bass og blast beats. Ellers finner vi ektefølte power-ballader som singel og tittelspor «Hiding from the World» og selvhjelps-låta «My Temple of Pride» som slår til med gitarer som ut av refrenget på Metallicas «Fade to Black» og en harmonisk bro i kjent europower-stil. 

Med generelt lange låtlengder og en spilletid på en time blir det naturlig for meg å gi bandet litt tyn for deres manglende evne til selvredigering. Det oppstår derimot et gyllent tilfelle av kognitiv dissonans når jeg samtidig må erklære at de beste låtene på plata er de som tar seg en ekstra runde i baren før de forlater lokalet. Med sine ti minutter hver risikerer både «Born Without a Heart» og «Forgotten» å dvele etter stengetid, men overbeviser i stedet med sine affekterende historiefortelling og dramatiske struktur. Svingende emosjonelt terreng blir håndtert med takt, høydepunktene føles velfortjente og pub-eieren tørker en tåre fra øyekroken før han stenger ølkrana. 

Dessuten kan lange låter tilgis i en undersjanger der overdimensjonering er normen, og en viss toleranse for corny manøvrer er essensielle for å ha glede av lyttingen. ‘Hiding from the World’ er en fengende og forseggjort, for ikke å si personlig og affekterende plate som burde anskaffes av alle fans av moderne power/prog-uttrykk. For meg som ikke i utgangspunktet anser undersjangeren som en av mine favoritter krevde det en viss innlyttings-periode før jeg innså hvor mye melodiske perler og omhyllende stemninger som var gjemt bak det typiske uttrykket. Om du er mindre power-skeptisk enn meg vil nok ‘Hiding from the World’ sette sine spor allerede fra første gjennomlytt, og den vil fortsette å avsløre nye sider ved seg selv gjennom de neste ti. Anbefales! 

Skrevet av Fredrik Schjerve




Ukas internasjonale: Liturgy – Origin of the Alimonies

Ute nå via YLYLCYN.

Med eksentrikeren Hunter Hunt-Hendrix i spissen inntok Liturgy metal-scenen for alvor med ‘Aesthethica’ i 2011 – en plate som, godt hjulpet av et musikkfilosofisk manifest skrevet av Hendrix selv, provoserte vettet av den gamle black metal-garden. Og joda: Med den selvpåførte – og avgjort selvhøytidelige – merkelappen «transcendental black metal» utgjorde lyse, himmelske tremolo-gitarer, hylevokal og en eksplisitt fascinasjon for romantikken en klar brodd mot svartmetallens klassiske dystre og satanistiske uttrykk. Et fantastisk samspill preget av klart jazz-inspirert trommespill og math rock-elementer bidra videre til å gjøre ‘Aesthethica’ til et usedvanlig spennende musikalsk eksperiment. Eksperimentelt skulle det også fortsette å være da den mer halvbakte ‘The Ark Work’ kom fire år senere med vesentlige innslag av midi- og glitch-elementer. Høydepunktet kom for min egen – og nok mange andres – del imidlertid i fjor med ‘H.A.Q.Q.’ – en plate som langt på vei blander sammen det beste fra de to forgjengerne og fremsto som en dristig og nyskapende, men høyst kontrollert innsats fra Hendrix og co. Sannsynligvis er det et av forrige tiårs mest beundringsverdige – og beste – metal-plater.

Derfor knyttet det seg selvsagt stor spenning til lanseringen av ‘Origin of the Alimonies’, en plate som av Hendrix er presentert som en opera som omhandler en såkalt «cosmogonical traumatic explosion» mellom guddommene OIOION og SIHEYMN. Tematikken skal ellers reflektere en eksistensialistisk-filosofisk diskusjon Hendrix fører på sin egen YouTube-kanal; en diskusjon som skal være inspirert av både tysk idealisme og fransk strukturalisme, og som er for vanskelig å dykke inn i til at jeg både evner og orker å gå nærmere inn på den her. Men det hører med til historien når bandet ved hjelp av mikrotonalitet, improvisasjon og et åttemannsorkester fremstår mer avant-gardistisk en noensinne også rent musikalsk, angivelig inspirert av komponister som Richard Wagner og William Blake.

Åpningsstrekket «The Separation of HAQQ from HAEL»/«OIOION’s Birth» er i alle fall i all hovedsak et stykke moderne orkestermusikk, preget av tostemt og imponerende fløytespill og et overraskende tilfredsstillende element av dissonans. De klassiske, lyse Liturgy-tremolo-gitarene gjør et raskt inntog i et vakkert, øredøvende klimaks på førstnevnte låt, men slår ut i full blomst på «Lonely OIOION». Dette er utvilsomt en ganske dynamisk og tettpakket sak, der det desidert kuleste og mest oppsiktsvekkende elementet er bruken av glitch-effekter i oppbyggingen mot klimakset – et element jeg egentlig trodde kom til å miste litt av sin appell etter hyppige tilfeller av det på ‘H.A.Q.Q.’, så vel som på singelen «Antigone».

«Lonely OIOION» var den første singelen som ble lansert i forbindelse med ‘Origin of the Alimonies’, og gjorde meg egentlig litt bekymret fordi den fremsto som så voldsomt tettpakket. Som sagt er den også det, og Liturgy klarer her å stappe inn en haug med elementer inn i knappe fire minutter. Som ofte ellers klarer imidlertid albumsammenhengen å døyve slike bekymringer til en viss grad; låta føles som en naturlig forlengelse av det lange åpningsstrekket, og glir ikke minst bra inn i «The Fall of SIHEYMN» – albumets kanskje kuleste segment der blandingen av fri-jazz-improvisasjon og dissonans utgjør en fantastisk dramatisk musikalsk reise. Noe verre er det med albumets kanskje svakeste låt, SIHEYMN’s Lament, der jeg ut fra singel-lanseringen hadde de samme bekymringene som i forbindelse med «Lonely OIOION». Trip-hop-leken i begynnelsen og ikke minst det uventede djent-riffet mot slutten er helt klart utrolig spennende og kule elementer innenfor Liturgys kontekst, men låta fremstår for ustrukturert i sine tre og et halvt minutt – selv etter mange gjennomlyttinger.

Mer langstrukket blir det imidlertid med en gang etterpå, når fjortenminutteren «Appartition of the Eternal Church». Her begynner bandet (ensemblet?) med rolige, lyse og lett dissonante åttendedelsakkorder på piano, noe som gjør inspirasjonen Hendrix har fra den amerikanske avant-gardisten Glenn Branca forholdsvis åpenbar – særlig om man har den klassiske førstesatsen i «Symphony No. 1» fra 1981 friskt i minnet. Det storslåtte – og egentlig direkte uvennlige – black-metal-hovedriffet som gjentar seg jevnlig, samt de himmelske klimaksene, gjør imidlertid dette til en klar Liturgy-låt. Albumets gode flyt åpenbarer seg også igjen i den glidende overgangen til den korte avslutningen «The Armistice», som runder av plata på strålende og storslått vis.

Det skal godt gjøres å overgå ‘H.A.Q.Q.’ i både kvalitet og nyvinning. Det er nok heller ikke noe jeg har forventet av ‘Origin of the Alimonies’. Likevel blir jeg stadig overrasket over hvor spennende musikk Hendrix åpenbart klarer å oppdrive på kort tid, og de 37 minuttene plata varer åpner helt klart et slags nytt kapittel i Liturgys lille historie. Den gjør det i alle fall klart at det kontroversielle i Hendrix’ og Liturgys rolle i metal-scenen egentlig utgjør noe utrolig beundringsverdig og verdifullt. Ifølge Hendrix selv ligger en plate som ligner mer på ‘H.A.Q.Q.’ på trappene. Slik det ser ut nå er det ingen grunn til ikke å glede seg enormt.

Skrevet av Alexander Lange



Ukas ikke-metall: Dirty Projectors – 5EPs

Ute nå via Domino Recording Company

Dirty Projectors er et prosjekt som med sine spinnville kammer-orkestreringer og kyndige produksjon har skaffet seg en rekke celebre fans, blant andre Kanye WestDrakeBjörk og David Byrne. Bandleder Dave Longstreth skriver og arrangerer på et vis som taler om bunnsolid musikkteoretisk kunnskap og dyptgående interesse 1900-tallets eksentriske musikkhistorie. Til tross for disse akademiske kvalitetene har Dirty Projectors alltid vært i konversasjon med pop-kulturen, og samtlige av platene deres balanserer musikk for musikere og bred appell på svimlende vis.

‘5EPs’ er en atypisk utgivelse for Longstreth og co. Der tidligere plater har vært tydelig preget av bandlederens styrende hånd er ‘5EPs’ bygget på et konsept om lever og dør på samtlige bandmedlemmers evne til å holde stand som medlem av et kreativt kollektiv. De fire første EP-ene er dedikert til hver av bandets fire musikere, og gir dem en mulighet til å lede det musikalske forløpet med sin egen stemme. På den femte og siste EP-en samles de og danner konseptbevis for kollektivet som samlet enhet. Dirty Projectors har blitt et band, og et overbevisende et.

EP no. 1 er ledet av Maia Friedman, og er titulert ‘Windows Open’. Instrumenteringen er sommerlig og innbydende, med varme gitararrangementer, smertelig vakre vokalmelodier og korte innslag av støvete trommer. EP-en starter sterkt med duppende-jolle-i-vannkant-jammen «On the Breeze» og Fleetwood Mac-inspirerte «Overlord», og avslutter enda sterkere med den filmatiske Joni Mitchell-melankolien på «Search for Life» og de lengtende gitararrangementer på «Guarding the Baby». Jeg har ingen innvendinger å komme med, og EP-en har sakte krøpet opp mot toppen av årets musikalske opplevelser for min del. 

‘Flight Tower’ er ledet av Felicia Douglass og presenterer et passende eksentrisk Dirty Projectors-take på R’n’B. Åpningslåta «Inner World» hadde føyd seg inn som en god feature på bandets høydepunkt fra 2012, ‘Swing Lo Magellan», med sin elskovsbass og forskrudde beat. Deretter får vi et møte mellom Kanyes klassiske vokalmanipulasjon og den vimsete produksjonen til Dram og Lil Yachtys «Broccoli» på «Lose Your Love». EP-ens øvrige låter skaper forbindelser til fargerike musikanter som Merrill Garbus fra Tune-Yards og Panda Bear, uten å noensinne så tvil rundt hvilken moniker musikken er utgitt under. Som EP no. 1 er dette uhyre velfungerende, og jeg formelig hyler av glede for hver kreative beslutning som tas. 

EP no. 3, ‘Super João’, konstituerer en bitteliten bølgedal i prosjektets ellers skyhøye kvalitetsgraf. Dave Longstreths EP er inspirert av João Gilberto og brasiliansk bossa nova, og er nyansert og sprekt harmonisk, men noe temperert i uttrykket. EP no. 4, «Earth Crisis» er ledet av Kristin Slipp, og hever seg igjen mot toppsjiktet av eksperimentell indie med sine fargerike, kammermusikalske kunstsanger. Loopede treblåsere, knakende sub-bass og svimlende strykere danner et sammensatt og kollasj-aktig uttrykk som tidvis minner om blant andre Igor StravinskyTirzahBobby Krlics soundtrack på ‘Midsommar’ og britisk neo-klassisisme, uten å drukne i den veldige mengden referanser. 

Den oppsummerende EP-en, ‘Ring Road’, bringer alle musikerne sammen i et knippe oppstemte, energiske låter som av alle ting får tankene over på den virale hiten «Dumb Ways to Die», uten at det blir flåsete eller teit. Til tross for sine vidt forskjellige uttrykk er det å lytte gjennom alle fem EP-ene fra ende til annen en solid helhetlig opplevelse; jeg vil faktisk si at variasjonen jobber i platas favør, ettersom det er umulig å kjede seg når det er så mange krappe svinger i lendet. ‘5EPs’ er både en skattkiste for anmeldere – Til tross for hyppig referansebruk i omtalen har jeg omtrent bare skrapet overflaten av det faktiske antallet som står nedskrevet i notatblokka – og for fans av kreativ, fengende og idiosynkratisk indie-musikk. ‘5EPs’ er et lovende tegn på Longstreth og co.-s pågående utvikling, og serverer noen av årets flotteste låter. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter




Ukas Norske: Wobbler – Dwellers of the Deep

Ute nå via Karisma Records







Det sjenerer meg litt at vi ikke kan gi den gjeveste spalteplassen hos metallbloggen Metallurgi til et faktisk metallband, spesielt med tanke på at dette vår første uke som blogg; men hva annet kan jeg gjøre når en skjult norsk skatt leverer det som er deres desidert sterkeste plate til nå, for ikke å si en av årets prog-utgivelser internasjonalt? Da biter man i det sure eplet, bryter alt som heter integritet, prinsipielle grunnlag og reglement og gir Wobbler den plassen de fortjener, helt der oppe i toppen.

‘Dwellers of the Deep’ tar den 70-talls lenende prog-rocken Wobbler allerede har skapt seg et navn gjennom og oppgraderer den med en lydproduksjon som er helt i toppskiktet for sjangeren. Her finner vi de eventyrlystne instrumentalpartiene til klassiske band som Yes og Genesis, oppdatert med en auditiv dybde som gjør at detaljene spretter ut at av høyttalerne. Og detaljer er det mye av, ettersom bandet på fem har utvidet instrumentbesetningen på plata til å inkludere messing og strykere i tillegg til deres allerede multi-instrumentale kjerne. Dette gir enorme variasjonsmuligheter for tekstur og orkestrering, noe bandet utnytter til det fulle i de utstrakte instrumental-partiene på spesielt åpningssporet «By the Banks», og finalen «Merry Macabre». Alt dette skviser de imponerende nok inn på 45 minutter, hvilket er en beskjeden spilletid for denne typen omstreifende prog.

I tillegg til produksjonen er det et annet aspekt ved ‘Dwellers…’ som virkelig fortjener skryt, og det er samspillet til de fem musikerne. De dynamiske, tilsynelatende analoge innspillingene avslører et band som vet å følge hverandres impulser og innskudd uten å nøle, samt å binde sammen hyppige svingninger i uttrykk på sømløst vis. Det er spesielt et øyeblikk som tar pusten fra meg hver gang: rundt midten av «Five Rooms» setter trommis Martin Kneppen i gang et heseblesende ride-parti, før hele bandet plutselig drar ned volumet over en tam-virvel, før Kneppen faser virvelen over til skarpen og hele bandet crescenderer i volum igjen. Som en musiker er det bare å ta av seg hatten, for ideer som denne kaster olje på en allerede brennende entusiasme for musikk som lite annet. 

Plata avsluttes med en 19-minutters prog-odyssé, «Merry Macabre», som breier vingespennet ut over en enorm mengde forskjellige uttrykk. Låta starter med impresjonistisk pianospill, før illsint, perkussiv, Bartók-aktig orgelriffing skyver musikken inn i en mørkere sfære. Teksten matcher uttrykket med en mytisk reise til underverdenen, og blander inn litt Jungiansk drømmetolking og skyggepsykologi mot slutten for godt mål. Innen låta er omme har vi fått oppleve gitarspill som minner om Brent Hinds sitt spill på ‘Blood Mountain’, vaudeville-orgel over vandrende bass, tøffende rytme-tog fra tysk Kraut-rock og glitrende instrumentale skybrudd som tar pusten fra anmelderen. Det er rett og slett ikke så mye å klage på, og de få innvendingene jeg måtte komme på underveis blekner så snart gitaristen og keyboardisten setter i gang en av sine utallige dueller.

For prog-fans er dette virkelig et godt år for norsk musikk. Jeg var personlig storfornøyd med årets innhøsting allerede da Motorpsycho slapp det avsluttende leddet i sin mammut-trilogi med ‘The All is One’ i august, likevel har vi nå allerede to måneder senere fått enda et storslått stykke progressiv musikk. Tilsammen utgjør de to platene en musikalsk gullgruve som kommer til å gi god avkastning langt fram i tid; kanskje til og med helt til det blir aktuelt å dra og høre dem fremført i konsert? Uansett hvor lenge vi må vente på muligheten til å oppleve akkurat det varmer skivene uansett godt nå på senhøsten, en ytterst laber senhøst sett fra mitt eget hjemmekontors-perspektiv. Om du har sansen for musikalsk fyrverkeri og mytisk eventyrfortelling er dette en plate du ikke kan unnvære. Anbefales på det sterkeste!

Skrevet av Fredrik Schjerve




Ukas internasjonale: Zeal & Ardor – Wake of a Nation

Usignert, ute nå på Bandcamp

Zeal & Ardor ble til da amerikansk-sveitsiske Manuel Gagneux ønsket å finne ut hvordan satanistiske, afroamerikanske spirituals ville høres ut – ja, hva som hadde skjedd dersom de afrikanske slavene i USA hadde omfavnet satanismen fremfor kristendommen. Om man, som Gagneux, nettopp ser på dette som prosjektets utgangspunkt, kan nok EP’en ‘Wake of a Nation’ trygt ses på som prosjektets første lille sidesprang. Zeal & Ardors mildt sagt uvante blanding av ekstrem-metal, spirituals og mye annet utgjør fortsatt de musikalske grunnvollene. Men mens bandet på sine to fullengdere, ‘Devil is Fine’ fra 2016 og ‘Stranger Fruit’ fra 2018, filtrerer eldgamle afroamerikanske musikalske tradisjoner gjennom obskure, gufne og sataniske vers, er ‘Wake of a Nation’ en langt mer direkte reaksjon på vår politiske nåtid og virkelighet. Bandet var midt oppe i produksjonen av et nytt album da George Floyd ble kvalt til døde av en amerikansk politimann i vår, og fikk med ett betydelig hastverk med å lansere et svar på uroen i USA. To batonger som sammen danner et omvendt krusifiks pryder coveret, og forteller oss at et Zeal & Ardor vi, rent musikalsk sett, i stor grad kjenner fra før denne gangen ønsker å flytte både sin og lytterens oppmerksomhet mot en høyaktuell og presserende tematikk.

EP’en representerer imidlertid også skritt i nye musikalske retninger for prosjektet, noe som med en gang kommer til uttrykk gjennom melodramatikken i balladen «Vigil» – en nærmest filmatisk åpning som veksler på strålende vis mellom vokaldrevne, rytmiske og seige crescendoer og et vakkert, lunefullt pianotema. Med den politisk ladede teksten oppå det hele minner Zeal & Ardor her mer om det minst like sjangerblandende og interessante post-punk-eksperimentet Algiers enn noensinne. Både denne og tittellåta, som senere runder av denne knapt 17 minutter lange EP’en, kunne nok egentlig glidd rett inn på hvilken som helst av dette bandets tre fullengdere uten at jeg hadde løftet et øyenbryn.

Zeal & Ardor byr imidlertid raskt på andre takter i låta «Tuskegee». Dette er den sannsynligvis mest rendyrkede metal-låta på plata, og Gagneux tar her for seg den såkalte Tuskegee-studien på 1930-tallet der afroamerikanske menn ble villedet inn i ubehandlede syfilis-forløp. Det brutale hovedtemaet og iskalde lead-gitarene fungerer i utgangspunktet fascinerende effektivt over den avskyelige tematikken, og ikke minst er vokalen, som flere andre allerede har rukket å sammenligne med den beske skrikevokalen til Deafheavens George Clarke, fantastisk utført. Dette løfter låta fra et ellers litt labert og vel repetativt musikalsk utgangspunkt, der hovedtemaet og de skjærende lead-gitarene fremstår litt uinspirerte.

De virkelige høydepunktene kommer i strekket fra «At the Seams» til «Trust No One» via interluden «I Can’t Breathe». Førstnevnte drar seg fra et hypnotiske og mørke pop-vers til vakre og storslåtte post-black-metal-landskap som om det var den mest naturlige musikalske kombinasjonen i verden, der en tysk spoken word-sekvens mot slutten av låta til og med evner å sende assosiasjoner til Leviathans Scar Sighted over det nærmest dissonante lydbildet. «Trust No One» – EP’ens kanskje aller beste låt – minner på sin side om de kuleste øyeblikkene på Stranger Fruit, låter som «The Gravedigger’s Chant», «Servants» og «Row Row», og byr på fengende call-and-response-vers ispedd mørke undertoner og et usedvanlig tøft industrielt breakdown-tema.

Her skinner åpenbare inspirasjoner fra nu-metal, alternativ metall og industriell metall – inspirasjonskilder Gagneux i all hovedsak har omtalt som «guilty pleasures» – og det spørs om ikke dette egentlig ikke er mer beskrivende for Zeal & Ardors uttrykk enn den etter hvert så trendy svartmetallmerkelappen. Elektronisk perkusjon og brølende synth-bass, særlig på «At the Seams», «I Can’t Breathe» og «Wake of a Nation», gjør at det frister å plassere denne utgivelsen i samme bås som for eksempel Poppys ‘I Disagree’ fra i fjor. I motsetning til mye annet pirk fra alskens svartmetallhoder lar jeg imidlertid dette munne ut i en liten hyllest til Zeal & Ardor. Sjangerleken til Gagneux og co. utvikler seg i nye retninger og fortsetter å være fantastisk fascinerende på ‘Wake of a Nation’, og gjør fremtiden til en ofte konservativ metal-sjanger enda litt mer spennende. Det er ingen grunn til ikke å glede seg til neste skritt.

Skrevet av Alexander Lange


Ukas Ikke-Metall: clipping. – Visions of Bodies Being Burned

Ute nå via Sub Pop Records

Ukas funn fra det veldige havet utenfor metallens trygge havn er sisteskiva til skuespiller og rapper Daveed Diggs’ sitt konseptuelle rap-prosjekt clipping. Fra den støyete og abstrakte debuten ‘midcity’ til det konseptuelle mesterverket ‘Splendor & Misery’ som gjenfortalte historien om den transatlantiske slavehandel gjennom en science fiction-inspirert rom-opera; clipping. har allerede opparbeidet seg et tårnende diskografi, og om de hadde gitt seg etter ‘Splendor…’ hadde ettermælet fortsatt vært en milepæl for eksperimentell rap. Diggs og producer-duoen William Hutson og Jonathan Snipes har tilsynelatende ingen intensjoner om trappe ned virksomheten, og gav i 2019 ut ‘There Existed an Addiction to Blood’, første del av en dobbelplate som ble fullført sist fredag med utgivelsen av ‘Visions of Bodies Being Burned’. 

Dobbelplata er naturlig nok enda en konseptuell tungvekter. Over 30 spor foretar clipping. et dypdykk inn i Horrorcore, en undersjanger innenfor hip hop som henter inspirasjon fra skrekkfilm og krim. Over detaljerte, støyete og apokalyptiske beats rapper Diggs om grusomme mord, paranoide gjengledere, hjemsøkelser og alligatorer. I tillegg til at versene fungerer godt som fiksjon, bygger han i tillegg narrativene sine opp som metaforer på aktuelle hendelser. Amerikansk rasepolitikk har alltid hatt en stor rolle i diskografien til clipping., og på ‘There Existed…’ og ‘Visions…’ ruver hvit nasjonalisme og politivold som store spektre over musikken. Diggs sniker inn oppfordringer til motstand på subtilt vis gjennom allegorier og metaforer i teksten, et skjult budskap for de innviede. Albumcoverne bygger også opp rundt dette budskapet, ved å spille på det engelske uttrykket «To fight tooth and nail». 

Konseptet er med andre ord forseggjort og bunnsolid; men er musikken noe bra? På ‘Visions of Bodies Being Burned’ leverer Hutson og Snipes noen av sine beste beats til nå, truende kimærer av metallisk perkusjon og støy som er nøye tilpasset enkeltlåtenes tematikk og innhold. Producer-bidragene utenfra er også meget sterke på plata. Sickness‘ alarmer og statiske støy på «Body for the Pile» kaller tilbake til debut-plata ‘midcity’, og bidragene til perkusjonist Ted Byrnes og Tortoise-gitarist Jeff Parker på «Eaten Alive» fremkaller et bisarrt sumplandskap der alligatorer jakter på bytte i bakhager fylt av glasskår og lekende barn. 

Enkelte av tekstene på plata er blant de beste Diggs har skrevet for clipping. til dags dato. «She Bad» tar for seg Blair Witch-liknende folklore på bilde-fremkallende vis, en sammensmelting av historiefortelling og atmosfære-dannende diktning som skaper et uforglemmelig helhetsinntrykk. «Enlacing» eskalerer en bad-trip til nivåer av nihilistisk terror som gir allusjoner til den Lovecrafts eksistensielle skrekklitteratur. Best av alle er «Body for the Pile», en låt som originalt ble gitt ut på Adult Swims ‘[NOISE]’ i 2016. På låta beskriver Diggs tre separate draps-åsteder, alle med et fokus på detalj som maler motivet tydelig på netthinnen. At alle tre ofrene «tilfeldigvis» er politimenn fyrer også godt oppunder den aktuelle og kontroversielle diskusjonen rundt politi-reform i USA.

Som skrekk-tematiserte musikknoveller fungerer ‘Visions of Bodies Being Burned’ helt utmerket. De eneste tidspunktene oppmerksomheten svikter er når clipping. inviterer andre rappere med inn i universet på plata. De fleste artistene sliter med å sette seg inn i de innfløkte konseptene til clipping., og som et følge bryter gjesteversene godt med atmosfæren på plata. Men når Diggs får fritt spillerom til å flekse sine fortelleregenskaper skinner ‘Visions…’ på helt spesielt vis, og det får han heldigvis gjøre ofte over platas 50 minutter. Nok en sterk utgivelse fra et flaggskip innenfor eksperimentell rap; clipping. forsterker relevansen med ‘Visions of a Body Being Burned’.

Skrevet av Fredrik Schjerve





Mange takk til de av dere som har lest i løpet av våre første syv dager som blogg! Vi setter stor pris på det og kommer tilbake neste uke med mer stoff!

Fredrik Schjerve & Alexander Lange