‘Eternal Hails……’ er et album som glir enkelt inn i det som har vært Darkthrones bidrag til både norsk og internasjonal metallscene de siste årene, og det som kanskje også har vært et hovedtrekk gjennom hele bandets nå nitten plater lange diskografi. Bandet er helt klart mest kjent for sitt pionérarbeid innenfor norsk svartmetall på 1990-tallet, særlig gjennom den fryktinngytende trilogien bestående av ‘A Blaze in the Northern Sky’, ‘Under a Funeral Moon’ og ‘Transilvanian Hunger’. Men etter at bandet på 2000-tallet blant annet lekte med litt uforutsette crust punk-tendenser, har man de siste årene sett at det mer åpenlyst, kanskje med unntak av den nokså rendyrkede svartmetallplata ‘Arctic Thunder’ fra 2017, utforsker ulike sider ved det som nok har vært en slags underliggende drivkraft hele veien for bandet – nemlig mye av den mer tradisjonelle metallen fra 70- og 80-tallet.
På ‘Eternal Hails……’ viser Darkthrone hvordan de med dette klarer å holde seg relevant – og vel så det. For i stedet for at en slik konservativ tilnærming til låtskriving og produksjon her blir gjentagende og litt bakstreversk, evner duoen å demonstrere hvordan tungmetallens bestanddeler fortsatt kan levere mørk og dyster musikk, og at det naturligvis finnes fordeler ved å unngå mer moderne produksjonstriks og sjangerblandinger.
‘Eternal Hails……’ gjentar ikke fullt og helt tendensene på ‘The Underground Resistance’ og ‘Old Star’. Denne plata bygger imidlertid videre på sistnevnte, og inneholder i større grad et tydelig element av doom-metall som balanseres opp mot litt færre raskere og mer speed- og thrash-pregede temaer. Den mørke stemninga på plata kommuniseres i det hele tatt på utmerket vis gjennom albumcoveret, og det åpner også ordentlig dystert gjennom de mørke, effektbelagte clean-gitarene i introduksjonen til åpningslåta «His Masters Voice». Hovedingrediensen er imidlertid tøffe og relativt enkle gitarriff og Nocturno Cultos velkjente, grovkornede og lavmælte vokal som høres ut som at kommer opp fra en dyp, mørk avgrunn. Gitarlyden er rund og mørk, en moog-synth dukker opp her og der og trommene leverer et usedvanlig flott trykk i bass- og skarptromme; produksjonen høster nok godt av at ‘Eternal Hails……’ visstnok er den første plata Darkthrone har spilt inn i et klassisk studio på en stund.
Åpningsstrekket, som består av «His Masters Voice» og den ni minutter lange «Hate Cloak», er sterkt, selv om jeg nok synes førstnevnte har en litt vel udefinert låtstruktur og sistnevnte med lengden sin nok viser den tørre baksiden av den ganske usminkede produksjonen. Upåklagelige, klassiske riff kommer imidlertid som perler på en snor, og det fortsetter godt med «Wake of the Awakened», der litt åpnere og videre akkordspill bidrar til å bygge opp under det jeg synes er et av albumets beste låter.
Litt mer lekent akkordspill styrker også den påfølgende og ti minutter lange «Voyage to the Northpole Adrift», der jeg synes Darkthrone utnytter lengden godt ved å tyne noen av albumets desidert mest storslåtte og melankolske temaer. «The Lost City of Uppakra» avslutter deretter plata godt, om enn med noen av de samme strukturelle problemene som åpningslåta; den smått eksperimentelle, synth-drevne og fantastiske(!) outroen føles rett og slett litt løsrevet fra låtas første, riffbaserte og vel så imponerende halvdel – og egentlig også plata i seg selv.
Og denne outroen illustrerer kanskje det negative og litt underlige ved denne plata, nemlig at jeg virkelig føler at Darkthrone kunne eksperimentert enda litt mer ut fra sine velfungerende grunnformler. Dette er altså særlig med blikk på synthen, som gjør seg veldig godt de få gangene den dukker opp, men som jo egentlig er en sjeldenhet. Samtidig er dette bare småplukk og kun en etterlysning av noe mer av noe veteranduoen gjør så bra. I alt er nemlig ‘Eternal Hails……’ et sterkt, dystert og egentlig også nokså unikt kapittel i Darkthrones nå ganske lange historie.
Innen jeg satt meg ned (lovlig sent) for å skrive denne omtalen av ‘Rigid Adherence’ var det fortsatt kun mulig å spore opp én annen anmeldelse av plata på det altomspennende internettet. For et band med røtter i 90-tallets norske ekstremmetall-avantgarde, samt en besetning som inneholder medlemmer fra band som – og jeg ramser opp – Chrome Division, Sarke, Tulus, Khold, Suspiria, Borknagar og Old Man’s Child, synes jeg dette stinker av overseelse lang vei. Kanskje syndebukken er manglende promotering, eller kanskje 99% av verden har blitt utslettet av en hyper-potent mutering av koronaviruset i løpet av mitt opphold på denne nettløse øya i Nord-Trøndelag; saken er at metall-media må se å komme seg på saken sporenstreks.
Minas (tidligere Minas Tirith) er altså et band som er rikt på historie, men som har sett seg nødt til å endre navn som følge av utskiftningen av et sentralt bandmedlem. Ettersom Frode Forsmo hadde sett seg fornøyd med sine år i musikk-industrien måtte den gjenværende, inspirerte låtskriver-duoen finne et nytt sett med stålpiper til sin metalliske doning, og løsningen var å invitere Pål Mathiesen på jam- og skrive-sesjon. Resultatet av samarbeidet viste seg å bære frukter, og her sitter jeg altså og skriver om det første nye Minas Tirith-relaterte materialet på 17 år.
Der bandets klassiske materiale lente seg på samspillet mellom etablerte metall-tradisjoner og mer utsvevende norske ekstremmetall-impulser, er Minas et ganske annet beist. Bandets musikalske base kan sies å være subtilt opp-progga men senesterk heavy metal, lettere pyntet i kantene av det jeg har kommet frem til minner mest om 90-tallets alternative, metalliske post-grunge(!) som følge av Mathiesens melodikk og stemmekarakter. Dette vil si at tette, groovy riff deler plass med refrenger som ikke ligger lenger enn et steinkast unna klassisk Pearl Jam, med stadige ekskursjoner inn i progressive og tidvis ekstreme lender.
Dette låter kanskje voldsomt eksentrisk på papiret, men ‘Rigid Adherence’ er – med unntak av et enkelt tilfelle – en temmelig fokusert plateopplevelse. «Abomination Lead the Way» leder passende nok an med et drivende åpningsriff av ypperste kvalitet, før Mathiesen tar over rampelyset med sine robuste, Mike Scalzi-aktige (The Lord Weird Slough Feg) vokaler. Den rimelig beine og direkte instrumentale basen krydres av både koring og growling, og et herlig, Rush-inspirert soloparti fullbyrder låta med det obligatoriske, ørlille touchet av prog. Her, som ellers på plata, er det de kreative og muskulære riffene som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk, hjulpet av en miks som gir samtlige instrumentale bidrag den punchen de trenger for å poppe ut av høyttaleren.
Andre høydepunkter er «Venereal» med sin skeive og spenningsbyggende prog-bro, singelen «Rust in Your Veins» med sin dynamiske struktur, «Decimation»s solblekede Daisy Dukes-riff og «The Leper»s arrogante kvasi-thrash og veldige refrenger. Observante lesere vil kanskje ha merket seg et markant fravær av vokal blant disse høydepunktene, og det stemmer at vokalen er det elementet som har vært minst utslagsgivende for min verdsettelse av ‘Rigid Adherence’. Dette er ikke fordi vokalen til Mathiesen er dårlig utført eller skjærer med det instrumentale grunnlaget, men mest fordi jeg sjeldent følte at vokalen virkelig hevet den totale opplevelsen til et nytt nivå. I tillegg er det par øyeblikk på plata hvor vokalen aktivt trekker totalen ned, som på «To Wander at Will» og den generelt fragmenterte «Collector».
Bakingen av Mathiesens karakteristiske vokaler inn i helhetsuttrykket er dog et arbeid som kan gagne bandet over tid, ettersom han på låter som «The Leper» og «Abomination Lead the Way» både smelter sammen med og styrker bandets særegne prog-metall. Alt i alt er ‘Rigid Adherence’ en plate det er vanskelig å finne solide sammenlikningsgrunnlag for – en egenartet og engasjerende skive som mangler den siste lille x-faktoren som kunne skjøvet den inn i eliten av 2021s sterkeste norske metall-utgivelser. Anbefalt for fans av punchy og lettere prog-infundert tungmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Glimt – Glimt
Usignert, ute på strømmetjenester
Glimt er et norsk, men ganske unorsk, svartmetallband. Her snakker vi ikke om musikk som har sin primære forankring i den typisk norske svartmetallen som satte landet vårt på metall-kartet på 1990-tallet, og som for så vidt også er den type svartmetall nye band her til lands som oftest bryner seg på (dog med noen nevneverdige unntak, som Sundrowned som vi omtalte her i forrige uke). Snarere ligger inspirasjonskildene åpenbart tettere opp mot den snillere, mer melankolske og post-rock-inspirerte blackgaze-musikken som, først og fremst via franske og amerikanske band, satte konservative sinn i kok og åpnet nye, spennende dører for metallmusikken som helhet særlig i løpet av forrige tiår. Og joda, på ‘Glimt’ går tankene til både franske Alcest, amerikanske Deafheaven og en rekke øvrige post-metal-band. I sistnevnte kategori tenker jeg særlig på Sòlstafir og Fluisteraars, der de blendende og vakre uttrykkene preges av en litt mer grovkornet tilnærming i selve produksjonen.
Men det er nok DeafheavenGlimt minner mest om, særlig bandets tidligere materiale. Én ting er at produsenten bak dette bandets store gjennombrudd fra 2013, ‘Sunbather’, Jack Shirley, har sittet bak produksjonsspakene. Men jeg øyner en ambisjon hos Glimt om virkelig å dyrke melankolien som Deafheaven på så uovertruffent vis har klart å flette inn i metalluttrykk gjennom emo-inspirerte, atmosfæriske triks.
Dette kommer tydelig til uttrykk gjennom hele ‘Glimt’, og ikke minst i åpningen, «Nøkkerose», som jeg definitivt synes er platas beste låt. Her evner Glimt å male et deprimerende og emosjonelt uttrykk gjennom en herlig, aggressiv storm av gitarer, blast-beats og vokal som ligger godt plassert i lydbildet. Akkordrekkene treffer blink, klimakset dundrer på vakkert vis, og bandet utforsker for så vidt også et fint, melodisk hjørne mot slutten av låta – dog med en melodi som minner i overkant mye om den ikoniske dur-melodien som lyser opp Deafheavens «Dream House».
Og det er for så vidt litt trygg og tett lojalitet mot inspirasjonskildene og sjangeren som svekker ‘Glimt’ litt som plate. Jeg får inntrykk av at Glimt har funnet en komfortsone preget av litt enkle melodier, omfattende repetisjon som ikke reddes helt inn av kvaliteten på komposisjonene og litt for velkjente og ubearbeidede blackgaze-knep.
Ta niminutteren «Blossom» for eksempel, som kommer etter den vakre, om enn litt anonyme, interluden «Breathe». Her lar Glimt, riktignok med noen justeringer underveis og en del variasjon i trommespillet, to ganske like akkordrekker ligge som fundament for komposisjonen. Når bandet med dette dessverre ikke evner å holde oppe interessen min hele veien gjennom, handler det nok om at denne låta egentlig eksponerer en hovedutfordring ved denne typen metall – nemlig å få et drømmende, atmosfærisk lydbilde til å virke engasjerende og lidenskapelig fremfor som en vegg av behagelig og litt retningsløs ambient. «Blossom», så vel som den enda lengre «Nostalgic Gloom», er ikke nødvendigvis bare i sistnevnte kategori. «Nostalgic Gloom» byr for øvrig på et ganske kraftig og flott klimaks. Men låtene mangler dessverre en detaljrikdom som rettferdiggjør lengden på stykkene og som tilfører en tilstrekkelig variasjon og intensitet – all den tid Glimt evner å bake inn flotte, atmosfæriske deler.
Jeg synes det går hakket bedre på «Daydream» på tross av en litt uinteressant intromelodi, der trommeslageren bidrar mye med å levere flotte, oppbyggende taktfaste slag og akkordrekkene får litt tydeligere variasjoner. Avslutningslåta «Glimt» er en litt kortere og instrumental sak, og har et skikkelig kult, groovy og fint hovedtema der bassen også får lekt seg uvanlig mye. Men så holder dette også på litt lenge uten mye mål og mening. Og med det kan man kanskje også antyde både styrken og svakheten til Glimt på denne debutplata – nemlig at bandet er inne på veldig mye med en rekke temaer av høy kvalitet, men at de samtidig ikke helt klarer å ta det til sitt fullstendige potensiale. ‘Glimt’ er rett og slett en nokså god, men litt for forutsigbar og trygg, plate.
Skrevet av Alexander Lange
Ghetto Ghouls – The Horror of Party Beach
Ute nå via Snake Oil Kasettforlag og Bandcamp
12 og et halvt minutt tar det for punk-thrash-crossover-bandet Ghetto Ghouls å ta oss gjennom en b-film-inspirert skildring av en horribel dag på stranda, og det gjøres gjennom fem kompromissløse angrep av noen låter som gjør at det klør etter fullstendig åpning for gode, gamle konserter i dette kongeriket. «The Horror of Party Beach» vitner om et band som kan fremstå som de fire store thrash-metall-bandenes uvørne drittunge, kanskje med et ekstra Slayer-gen eller to, og som har fått med seg en rekke triks fra punkens og grindcorens verden på veien.
Det må naturligvis kun tolkes i positiv forstand, og det henger sammen med Ghetto Ghouls’ briljante evne til å frembringe et kontrollert kaos som signaliserer både fandenivoldskhet og musikalsk teft. Bandet åpner denne EP’en på strålende vis med «Surf Nazis Must Die!», der raske, beintøffe riff, rå skrikevokal og gaulekor sørger for en intens og variert opplevelse. Slik settes også tonen for resten av utgivelsen. Jeg liker imidlertid godt at Ghetto Ghouls ikke bare holder seg innenfor konvensjonene i sitt sjangerlandskap, selv om de stort sett gjør det; det er utrolig kult når et typisk og litt melodisk thrash-riff i «Atomic Beasts» plutselig blir tostemt, så vel som når man på slutten av «Surfer Chicks & Slimy Chills» får servert psykedeliske, gotiske effekter og en ganske så vakker gitarsolo som snur helt på stemningen.
Volumet på hi-haten i sistnevnte låt og den litt form- og retningsløse avslutningslåta på halvannet minutt irriterer meg litt på ‘The Horror of Party Beach’. Men det er egentlig bare tøff konkurranse og kort lengde som gjør at denne ikke havner i favorittspalta vår her på Metallurgi – la det ikke være tvil om at denne EP’en anbefales.
Skrevet av Alexander Lange
Skrymir – Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)
Usignert, ute på Bandcamp
Skrymir er en svartmetall-duo fra Hønefoss som via andrebølgens fundamentale strukturer vandrer ut i en merkverdig og desorienterende villmark fylt av egne invensjoner. ‘Spell Night…’ er fra sine første øyeblikk lett gjenkjennelig som produktet til et ungt band, like preget av mangel på erfaring og raffinement som av eventyrlyst og vilje til å teste ut samtlige ideer for hva de er verdt. Resultatet er en (konsept?)plate som i sitt unike kaos er fullstendig uten analoger i den videre metallosfære, og som for de fleste vil være tilsvarende ugjennomtrengelig og vanskelig å gjøre seg klok på.
Det mest definerende aspektet ved ‘Spell Night…’ er hvordan samtlige låter brytes opp av en evig hjemsøkende og Jute Gyte-aktig renplukket gitar. Du vil neppe finne mer enn et par minutter med sammenhengende låtstruktur på ‘Spell Night…’, hvilket gir plata et oppstykket og episodisk preg. I tillegg er de strekkene av musikk som kan sies å være komplette ofte så brokete og utett fremført at instinktet til lyttere flest vil være å skru av anlegget eller finne seg noe annet å høre på. Denne impulsen har jeg full forståelse for, selv om jeg også mener dette er litt synd, ettersom jeg etter adskillige timer i Skrymirs univers har begynt å la meg forhekse av flere av bandets særegne kvaliteter.
For gjemt under en lav-oppløst miks, utett spilling og rotete strukturer gjemmer det seg altså noen overraskende sterke og sofistikerte ideer. Låter som «The Worms Guide» og tittelsporet vever nemlig inn noen ordentlige fete riff av Darkthrone– og «Deathcrush»-karakter, støttet opp av melankolsk bass og Skrymirs autentisk-klingende svartmetallvokal. Tittelsporet spesielt er fylt til randen av minneverdige øyeblikk, selv om disse øyeblikkene ser ut til å være organisert i en tilfeldig mosaikk heller enn etter en lineær logikk. Fengende leads og beintøffe riff deler plass med Opethske akkordrekker, og det eneste som setter en stopper for moroa er de evinnelige sjøsyke gitarene som dukker opp i tide og utide.
Til tross for at omtalen min inneholder mer kritikk enn skryt er det faktisk slik at min tid med ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)’ hovedsaklig har vært lystbetont. For selv om den objektive kritikeren i meg protesterer mot elementer som f.eks Jute Gyte-gitaren og dens hyppige avbrytelser, har den subjektive lytteren i meg over tid begynt å forundre seg over den ubestemmelige atmosfæren den senker over opplevelsen. Dette strekker seg også over i skivas andre musikalske byggesteiner, ettersom totaliteten av de litt uforståelige strukturelle avgjørelsene ender opp med å tilføre lytter-opplevelsen en stemning som er like sær og egenartet som den som preger albumcoverets hjemmesnekrede mystikk.
Selv om Skrymirs ‘Spell Night…’ vil være svært vanskelig å sette pris på for den gjengse lytter er det altså ingen grunn til at folk som er vant til krevende undergrunnsmusikk ikke skal kunne finne noe å verdsette ved utgivelsen. En del av meg har lyst til å høre hva som hadde skjedd dersom Skrymir hadde strammet opp låtskrivinga og presset den inn i mer standardiserte former, men en annen side har bare lyst til at gruppa skal fortsette å mane frem sitt unike og idiosynkratiske univers uten å la seg påvirke av anmeldernes kritiske øye. ‘Spell Night…’ er nemlig en av de mest minneverdige plateopplevelsene jeg har hatt i 202, og minneverdighet er noe man virkelig setter pris på når tidens ustanselige fremmarsj byr på færre og færre uberørte kroker for musikken å oppdage. Skrymir gir oss innblikk til sitt indre, merkverdige univers på ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)’.
Etter 20 år som band er det progressive rock/metal-bandet Leprous fremdeles opptatt av å eksperimentere med måten de arbeider på. Bandet har uttalt at deres kommende plate ‘Aphelion’ bærer preg av en friere og mer instinktiv tilnærming til låtskriving, en justering bandet har gjort bevisst for å unngå perfeksjonismens paralyserende lenker. «Running Low», den andre singelen og åpningssporet på den kommende plata startet for eksempel som en halvhjertet innspilling på vokalist Einar Solberg sin mobil, som etter litt utvikling viste seg å romme spirene til en storslått og dynamisk komposisjon.
I likhet med «Castaway Angels» demonstrerer «Running Low» en mer kommersiell og tilgjengelig versjon av Leprous, uten at bandet må ofre noe av sin kreative potens i prosessen. Det perkussive pianospillet som åpner låta ligger som en foruroligende puls under Solbergs bluesy vokaler, en kombinasjon som nesten kan minne om den Spirituals-inspirerte protestmusikken til sveitsisk-amerikanske Zeal & Ardor. Sakteflytende strykere gir låta et moderne filmatisk preg, og det dynamiske spillet til samtlige av bandets fremragende musikanter skaper et organisk vev av stadig akkumulerende detaljer. Den oppbygde spenningen får som forventet sin forløsning, men i et funk-tungt, fengende og radioklart refreng heller enn i en metallisk eksplosjon av vrengte gitarer. I kjent Leprous-ånd virker sluttproduktet både grundig gjennomkomponert og uunngåelig i sin logiske fremdrift, og når de veldige melodiske melismene entrer over gitarenes spente sener rundt 04:20 blir det umulig å ikke danne seg skyhøye forventninger til bandets kommende plate. Leprous opprettholder statusen som et av Norges mest konsistente og eventyrlystne band på «Running Low».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Deathcult – Pseudocommando
Ute nå via Edged Circle Productions
Låta «Pseudocommando» er det bergenske svartmetallbandet Deathcults første smakebit på ‘Bestial Recordings’ – en sann dose råskap på tre låter som gis ut via Edged Circle Productions i august. ‘Bestial Recordings’ fremstår som et slags gjensyn med demo-dagene de aller fleste ekstrem-metallband en gang har befunnet seg i, noe som henger sammen med at EP’en(?) rett og slett er spilt inn på øvingsrommet med lydkvaliteten det innebærer.
Kanskje er det bare et helhjertet forsøk på å søke svartmetallens råskap; uansett fungerer produksjonsvalget i godt samspill med Deathcults teft som relativt erfarent svartmetallband på «Pseudocommando». Dette er svartmetall i mid-tempo der man får klare hint mot undersjangerens tidlige, riffbaserte dager, da nesten med en liten smak av black’n’roll, noe som nok ikke fremstår helt overraskende gitt Deathcults tidligere utgivelser. Denne seks minutter lange låta sirkler i stor grad rundt ett hovedriff, og selv om det i utgangspunktet kan fremstå litt ensformig, klarer bandet på et vis å opprettholde et godt, drivende momentum gjennom det hele – dermed ender «Pseudocommando» i all hovedsak opp som en umåtelig tøff svartmetall-låt.
Skrevet av Alexander Lange
DRITTMASKIN – Når Dei Kjem For Å Ta Meg
Usignert, ute nå via strømmetjenester
Noen begynner kanskje å lure på hvor mange singler DRITTMASKIN har tenkt til å diske opp før plata ‘Svartpönk’ lander – men nå er plata ikke langt unna, og «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» er nå en gang her. I singel-opptakten til ‘Svartpönk’ har pendelen svingt mellom låter som først og fremst følger DRITTMASKINs velkjente sjangerhybrid som det siktes til i albumtittelen og litt lengre, progressive og forfriskende låter. Her havner «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» greit i første kategori, der elementer fra svartmetall, thrash-metall og hardcore-punk havner i smeltedigelen sammen. Kvaliteten på de hurtige riffene er ikke å si noe på all den tid bandet følger ganske velkjente konvensjoner, hooket fungerer ypperlig, og velsmakende krydder kommer med den raske gitarsoloen mot slutten. Dermed kan vi nok en gang anbefale DRITTMASKINs nyeste singel og glede oss enda mer til plata kommer.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «Who Do You Serve?»
Usignert, ute på strømmetjenester
Det unge melo-death/metalcore-bandet Dark Delirium er ikke tilfreds med å hvile på laurbærbladene. Etter en solid debut-utgivelse må jeg kun en uke senere heise meg opp i anmelder-sadelen for å skrive om nok et stykke musikk fra rogalendingenes hold, en politisk-ladet molotov av en singel ved navn «Who Do You Serve?». Låta er skrevet i samarbeid med faren til bandets søskenpar (en befaren musiker ved navn «XE»), som i tillegg til å svinge fjærpennen også bidrar som gjestevokalist på innspillingen.
«Who Do You Serve?» slår meg som en låt som ble skrevet på kort tid for å testkjøre en side av uttrykket til Dark Delirium som ikke har blitt utforsket tidligere. Låta innehar noe av den krasse og konfronterende karakteren til 90/00-tallets groove-kjemper både i tekst og musikk, ispedd en forpunket grasrot-energi i form av «XE»s røffe vokaler. Jeg skrøt jo mye av den skarpe produksjonen på ‘Fallen’, og dermed merket jeg meg tidlig at produksjonen på «Who Do You Serve?» virker noe forhastet i forhold– spesielt growlingen låter litt spedere og tynnere enn på debut-plata. Det instrumentale trøkket er det derimot ingenting å si på, og det smeller godt i anlegget når Dark Delirium kaster vekta si bak tromme- og gitarspillet.
Som testing av et samarbeid vi neppe har sett for siste gang fungerer «Who Do You Serve?» helt fint, om så den ikke helt klarer å nærme seg nivået til de sterkeste låtene bandet har levert så langt. Pluss skal bandet også få for å la seg opprøre av urettferdighetene som berører våre brødre og søstre på andre siden av Atlanteren, selv om de stadige oppfordringene til å ta livet av politimenn slår meg som litt i overkant selv til performativ låttekst å være. Dark Delirium oppretter en mellom-generasjons låtskriver-pakt på «Who Do You Serve?».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Furan – Ingen tilgivelse
Usignert, ute på Bandcamp
Furan er et doom-inspirert svartmetallprosjekt som drives av haugesunderen Øystein Vågshaug, som også står bak for eksempel Warskull. Nå er prosjektet tilbake med en singel etter allerede å ha rukket å slippe to EP’er i 2021, og lite er for så vidt nytt under solen. Det jeg ved tidligere anledninger har merket meg som Vågshaugs styrke i flere prosjekter er mannens evne til å oppdrive gode, melankolske temaer innenfor ganske så habile komposisjoner der doom-metall og svartmetall smelter godt sammen. Det skjer også på «Ingen tilgivelse», som åpner i et mer kaotisk svartmetall-landskap flyter over i et treigere og mer melankolsk tema via et rolig oppbrudd med clean-vokal. Men så er det vokalen, da, som fortsatt er Furans store akilleshæl, der clean-vokalen blir for sur og skrikevokalen for veik og lavmælt. Det legger en demper på en lytteropplevelse der mye ellers faller fint på plass.
Postblack-bandet Bizarrekults debut-utgivelse er en reise i ordets sanne betydning. En metaforisk reise fra skogens utkant til dets mørke og tettvokste indre, en tematisk reise gjennom sinnets mørkeste korridorer, en musikalsk reise over krappe bølger og stillestående tjern; ‘Vi Overlevde’ ligger i sentrum av en voldsom mengde av kryssende stier. Passende nok strekker denne flerfoldigheten seg utover musikken også, ettersom musikeren bak prosjektet, Roman, er bosatt i Norge etter å ha blitt født og oppvokst i Russland. Dualiteten mellom de norske skoger og den russiske tundraen nevnte jeg så smått i min omtale av platas første singel «Ut i Skogen», og på den komplette plateopplevelsen som er ‘Vi Overlevde’ viser den seg å være enda mer sentral enn først antatt.
For det største og viktigste krysningspunktet på ‘Vi Overlevde’ kan sies å befinne seg mellom svartmetallen (som kan sies å reflektere den norske naturen) og den kjølige post-metallen (som kan sies å avbilde det vinterlige, nord-russiske klimaet). Dette samspillet er flott presentert på ‘Vi Overlevde’ distinkte album-cover, og skal også vise seg å drive brorparten av platas musikalske drama. Kontrastert med Romans utleverende tekster sentrert rundt meningsløshet, ensomhet og eksistens er musikken en nødvendig motpol; en brennhet og vital flamme som danser rundt tekstens mørke og pessimistiske protagonist.
Etter et dunkelt og foruroligende intro-spor kastes lytteren rett ut i svartmetallens strie strømmer på «For 1000 År Siden». Rivende blast beats pisker opp vinder rundt Romans intense growle-vokaler, og gitarene og bassen graver seg ned i jordsmonnet med tyngde og presisjon. Ly for den mentale stormen får vi i form av smakfulle, sparsomt plasserte kvinnelige vokaler, samt noen åpnere strekk som demonstrer Bizarrekults særegne bruk av post-metallens vidvinklede panoramaer. Post-metallen på ‘Vi Overlevde’ er nemlig ikke av den melodramatiske og evig-stigende sorten, men av en kjølig og sakteflytende sort som sørger for å temperere svartmetallens glohete flammer. ‘For 1000 År Siden’ ender i et kataklysmisk utbrudd av ville gitarer, en stormende konklusjon som er et av platas mest intense øyeblikk.
Deretter får vi et par spor som demonstrerer Bizarrekults mer tålmodige og groove-fokuserte modus. «Galskap» er fylt til randen av huggende riff og progresjoner som kan minne om prog-svartmetallen Enslaved leverte på ‘Isa’, og singelen «Ut i Skogen» går fra massive, gyngende riff til innadvendt og reflekterende post i løpet av sine fem minutter. Platas A-side består av noe av platas mest instinktivt engasjerende materiale, og «Skrik i Tomhet» står for min del for det beste ‘Vi Overlevde’ har å by på. Åpningens trommevirvler leder inn i en mektig steinrøys av et svartmetall-riff, før post-blackens vakre, brutale fjes åpenbarer seg på versene. Låtas håpefulle og vitale atmosfære står i sterk kontrast til det stoiske materialet som dominerer resten av plata, og hevder seg som følge blant det beste innenfor norsk svartmetall i 2021.
Platas B-side melder sin ankomst for alvor med det plutselige bruddet mot slutten av «I Trygge Hender», hvor punkete og drivende svartmetall plutselig må vike for jazzy og overjordisk post. ‘Vi Overlevde’s andre halvdel er generelt sett mer ekspansiv og reflektert enn første halvdel, kronet med de to substansielle avslutningssporene (sett bort i fra etterspillet «Avskjed») «Ensomhet» og «Siste Ord». Gitarene svinger atter en gang sine Enslaved-aktige hamre på «Ensomhet», og «Siste Ord» bryter ut i storslagen og bittersøt postblack for å sette et verdig punktum på platas emosjonelle utviklingskurve. Samspillet mellom tekst og musikk er ekstra potent på nettopp denne låta, ettersom Romans aksept av universets uransakelige og ubestemmelige natur matches av instrumentaler som skuer mot horisonten med smått håpefulle øyne.
‘Vi Overlevde’ er en komplett, velutformet og gripende plate. De mange krysningene mellom tematikk og musikalske uttrykk danner et nettverk av referanser som lytteren kan bruke et utall lytt på å prøve å nøste opp i. Samtidig er det ingenting ved musikken som er unødvendig komplisert eller obskurt, tvert i mot er svartmetallen på ‘Vi Overlevde’ av en direkte, punchy og rytmetung natur som tilfredsstiller allerede fra første lytt. Reisen fra mørke og uforløste tanker til hardvunnet aksept og ro som Roman foretar på sin debut med Bizarrekult er uten tvil enkel å relatere til for mange av oss, så ‘Vi Overlevde’ kommer nok til å gjøre stort inntrykk på de som trasker ut i dets kjølige strømmer med bare føtter og åpnet sinn. Uansett om du er godt kjent med svartmetall eller ei, ‘Vi Overlevde’ viser nøyaktig hvorfor undersjangeren er det beste verktøyet metallen har når det kommer til å prate om de virkelig vanskelige følelsene. Sterkt anbefalt!
Nifrost er et friskt forsøk på å sprøyte nytt liv inn i sognametallen, der Windir og Vreid har stått støtt og litt ensomt som de vise mennene bak denne vestlandske svartmetallens melodiske, folkemusikkinspirerte og intense preg. ‘Orkja’ kommer etter to gode fullengdere fra henholdsvis 2016 og 2019 og to sterke singler, og under vingene til plateselskapet Dusktone har de med denne tredjeplata funnet et fundament preget av høy produksjonsverdi og et sound som peker i mange spennende retninger.
‘Orkja’ låter klart og storslått innimellom en god dose råskap, og mens uttrykket i all hovedsak ikke avviker spesielt mye fra alskens svartmetallkonvensjoner, ligger Nifrosts styrke i bandets evne til å la de melodiske, melankolske og folkemusikkinspirerte elementene i musikken sin fungere effektivt, men subtilt, innenfor et moderne og aggressivt svartmetalluttrykk. Mer enn Windir minner Nifrost kanskje enda mer om band som Winterfylleth, Wodensthrone og Agalloch, som på ulike måter har kommet langt med å kle hybriden mellom folkemusikk og svartmetall i en desto mer moderne produksjonsdrakt.
Nifrosts standardformler vil jeg påstå at kommer tydelig til uttrykk i åpningsstrekket på ‘Orkja’. Åpningslåta «Nauden» og førstesingelen «Eit siste ynskje» er begge sterke låter som veksler flott mellom melankolske melodier, heseblesende virvelvinder av svartmetall og mer groove-orienterte pusterom innimellom. Selv koser jeg meg nok imidlertid mest gjennom «Orkja brotna», som på litt over tre og et halvt minutt sirkler flott rundt et nokså uimotståelig melodisk tema som utkrystalliseres både gjennom gitarer og clean-vokal-koring; det er nesten så man tror man er i gang med en 12-minutter av selveste Moonsorrow.
Deretter går imidlertid Nifrost i litt andre retninger. Først gjennom «Hausten», som ved at ett enkelt hovedtema driver låta fremover i seks minutter, er platas desidert mest unike låt. Med bandets tålmodighet og låtas flotte lydteksturer føles dette vel så mye som et nikk til post-metallen som til folkemusikken, som aksentueres gjennom noen mektige clean-vokal-partier. At dette er et litt annerledes spor for Nifrost merkes nok av at låta med lengden sin nok kunne hatt godt av enda flere variasjoner i detaljene, og det går nok enda litt bedre på den påfølgende «Sirkel» – en låt som også er av det litt treigere slaget, men som blant annet med en rekke iskalde moll-akkorder nok har falt litt nærmere svartmetallstammen.
Disse to låtene er nok det friskeste pustet Nifrost byr på på ‘Orkja’, og om jeg skal trekke frem en negativ side ved plata er det nok at bandet nok kunne bydd på enda litt mer dristighet – all den tid de kanskje ikke alltid hadde lyktes helt med det. All sin kvalitet tatt i betraktning, er denne plata forholdsvis konvensjonell i stilen, og det helt unike ved Nifrost er nok ikke fullt ut etablert selv om bandet helt klart er godt på vei. Men så er det altså klart at bandet evner å imponere med verktøykassa de bruker, og plata avsluttes ikke minst med et ambisiøst brak av en ni minutter lang låt. «Ishjarte» fullbyrder på sett og vis ‘Orkja’ med en velfungerende struktur og noen virkelig storslåtte temaer; høydepunktene kommer som perler på en snor, og de gjør det vanskelig å gjøre noe annet enn å anbefale denne plata, all den tid den ligger innenfor en viss komfortsone.
Skrevet av Alexander Lange
Sundrowned – Become Ethereal
Ute nå via Fysisk Format
Debutplata til rogalandsbandet Sundrowned, ‘Become Ethereal’, er et sjeldent norsk forsøk på å tolke den spennende, litt underlige og kontroversielle hybriden av ekstrem-metall, post-rock og shoegaze. Det innebærer naturligvis også at Sundrowned kaster seg ut i utfordringene som ligger i dette sjangerlandskapet, der det nok er naturlig å ønske seg at metall-elementene tilføyer intensitet til drømmende og støyete lydteksturer på en måte bare metallen kan. På denne plata er Sundrowned godt på vei til å etablere en slik balansegang, men like fullt demonstrerer ‘Become Ethereal’ hvorfor denne balansegangen er så viktig og krevende, og da også hva som sannsynligvis må til for å skille seg ut blant det høye antallet prosjekter som etter hvert har kastet seg ut i metalgaze-verdenen.
Det er fra starten av tydelig hvem Sundrowned lar seg inspirere av; i plateselskapet Fysisk Formats presentasjon av plata trekkes de franske blackgaze-legendene i Alcest og post-metal-mastodonten Rosetta frem, og tydelige assossiasjoner til disse gikk også gjennom hodet mitt da jeg hørte gjennom for første gang. Shoegaze-elementene er langt fremme i Sundrowneds musikk der støyete og effektbelagte gitarer maler drømmelandskapet, og metallen er kanskje først og fremst til stede gjennom det ganske energiske trommespillet og growle-vokalen som ligger ganske innbakt i lydbildene.
Sundrowned gir seg selv også et godt utgangspunkt med åpningslåta «Babel», som med et kult og rytmisk lekent åpningsvers og et knippe sterke melodier er et av albumets klart beste låter. Videre byr låtene helt klart på mange sterke øyeblikk, enten det er snakk om noen ganske storslåtte akkordskifter i «A Scent of Glimmer», det vakre clean-gitar-oppbruddet tidlig i «Ethereal» eller åpningssegmentet i «La Tristesse Durera Toujours», der bandet får satt i gang litt etterlengtet tyngde og groove.
Men at det her stort sett er snakk om enkeltdeler handler om det jeg anser som den store svakheten ved ‘Become Ethereal’, nemlig at musikken på denne plata ofte fortoner seg som i overkant lavmælt og retningsløs. På grunn av litt snille og endimensjonale gitarer leverer ikke produksjonen spesielt mye kraft i lydbildet på tross av at trommene er nokså høylytte, og til tider føles ‘Become Etheral’ nesten som et ambient-album – om jeg kan tillate meg å ta i litt. Mellom høydepunktene får man nemlig servert et litt ensformig og lite håndgripelig lydbilde, og mens Sundrowned helt klart evner å levere en luftig og drømmende atmosfære, er ikke dette så spennende og unikt at jeg fanges helt av det.
Så er nok også andre halvdel av ‘Become Ethereal’ en smule svakere enn første, der den kvinnelige vokalen på «The Eternal» ikke blir en så minneverdig affære som jeg kanskje hadde ønsket og bandet ikke lar det kule rytmiske utgangspunktet på «Ruins» få potensialet sitt helt forløst. Etter den litt anonyme «Monarch» skal det imidlertid sies at Sundrowned avslutter sterkt med «O Dom Da Fé», der man gjennom et storslått klimaks der synthene brukes godt og et helt nydelig clean-gitar-segment mot slutten virkelig får en tilfredsstillende smak av atmosfæren som ligger i albumcoveret. Og de sterkeste øyeblikkene på ‘Become Ethereal’ viser helt klart at Sundrowned har en del for seg, selv om det også betyr at de har mye å gå på i neste runde.
Skrevet av Alexander Lange
Beyond Man – Beyond Man
Ute nå via The Sinister Flame
Å bli plukket opp av det finske plateselskapet The Sinister Flame er noe av det desidert største som kan skje et svart/dødsmetall-orientert undergrunnsband. Med sin evig brennende entusiasme for okkult og ritualistisk black/death er selskapet en av de mest konsistente leverandørene av høykvalitets-utgivelser innenfor uttrykket, et ry som har blitt opprettholdt via deres strengt bevoktede inngangsdør og korte liste over signeringer. Folk som har latt seg fortape i nyere utgivelser av band som Aethyrick, Ifrinn og Ordinance vet nøyaktig hva jeg snakker om, og vil dermed også være klar over hva som kan forventes av selskapets norske ny-signeringer, Beyond Man.
Trondheimsbandet Beyond Man har eksistert i over ti år, men har av ukjente årsaker ikke gitt ut noe mer substansielt enn demoer i løpet denne tiden. Nå har tiden altså kommet for å levere en lenge etterlengtet debut-plate, og den simultane signeringen med The Sinister Flame er en ytterst passende konvergens. Med sin okkulte, røyktjukke og ulmende black/death sklir Beyond Man enkelt inn i selskapets dedikerte rekker, og med dette apparatet i ryggen har bandet både sett og utnyttet muligheten til å levere enn av de beste, mest rendyrkete undergrunns-opplevelsene fra norsk territorie i 2021.
Etter en kort, stemningssettende introduksjon bryter Beyond Man ut i svermende svartmetall, tidvis avbrutt av ritualistisk pulserende trommer. «Helel Ben Sahar» gløder av rettmessig hat for religiøs forrang og elitisme, hvilket ser ut til å være en fellesnevner for bølgen av okkult svartmetall som har feid over Trondheim den siste tiden via Terratur Possessions-bandene Misotheist og Syning. Produksjonen foredler den allerede pure, anti-pietistiske undergrunns-åren Beyond Man hakker løs på med en varm og organisk miks som fremhever deres utemmede nidkjærhet på slående vis.
«Art Beyond Man», som stammer fra en demo bandet ga ut i 2008(!), byr så på en Sabbath-sk, doomy åpningssekvens som krones av singlene hi-hats og et infernalsk hyl som gjør blodet kaldt i årene. Dette er kun en kort avbrekk fra seremoniens kveldende hete, og bandet er ikke sene med å returnere til den evig forlokkende, kokende strømmen av black/death som renner gjennom platas indre. Det rituelle fokuset tilspisses etter hvert som plata nærmer seg sin konklusjon, og de avsluttende sporene «Ave Usera» og «The World Encircler» formelig koker over av inspirerte instrumental-prestasjoner og synergistisk samspill. Det ville også vært en grov overseelse å ikke nevne vokalene til «W.», ettersom den rabide og hemningsløse energien han angriper det tematiske stoffet med er en av største årsakene til at ‘Beyond Man’ låter så lidenskapelig fandenivoldsk som den gjør.
Med sine 33 minutter er ‘Beyond Man’ en potent og konsentrert dose okkultisme, en plate som formelig krever å bli hivd på anlegget i tide og utide. Beyond Man kaster ikke bort et sekund av platas korte spilletid på unødvendigheter og dilldall, men velger å fordype seg i den bunnløst virvlende black/death-kilden de har avdekket for anledningen. Jeg har virkelig ikke noe nevneverdig av kritikk å rette mot Beyond Mans debut, det er virkelig en utgivelse som for undergrunns-fanatikere kan vise seg å være en av årets mest levedyktige norske utgivelser, og en plate som bør være med i diskusjonen når året skal oppsummeres. Beyond Man kaster en brennende fakkel inn i den norske undergrunns-hulen med sin selvtitulerte debut, ‘Beyond Man’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Forbidden – Ahrmak Thesus
Usignert, ute på Bandcamp
Til slutt har vi lyst til å varsle om en sann obskuritet fra Bandcamps dypeste avgrunner. Det tekniske, avant-gardiske death metal-prosjektet Forbidden har sluppet sin første utgivelse ‘Ahrmak Thesus’ – en liten nøytronstjerne av en EP der fem usannsynlig raske og nærmest ugjennomtrengelige låter er konsentrert på ti minutter.
Fans av band som Portal og Imperial Triumphant vil nok kunne ha mye glede av dette, gitt at man aksepterer en litt mer primitiv produksjonsdrakt. Denne drakta fungerer imidlertid ganske så bra; gitarene ligger egentlig nokså klart til i lydbildet selv om det kan virke litt grumsete til tider, og er uhyre godt spilt der de maner frem bølger av teknisk dissonans. Trommene er kanskje enda mer tekniske og ligger nærmest mekanisk under gitarene og growlingen; aller kulest er det når Forbidden setter i gang tamme-brekk fra og med «Cultorex» som minner om hvordan trommene på Mayhems ‘De Mysteriis Dom Sathanas’ ble svøpt godt inn i en perfekt mengde romklang. Anbefales!
Morten Velands månedlige låtskriver-prosjekt ruller videre med låt nummer to fra Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Som nevnt i min anmeldelse av «The Enigmatic Sequel» nyter hver eneste låt på plata gleden av en unik gjeste-vokalist, og på «Death Turns a Blind Eye» er det Marcela Bovio fra (tidligere) Stream of Passion og MaYan som inntar rollen som sølvfjæret sangfugl. Marcelas klokkeklare røst og melodiske teft utgjør den klart største attraksjonee på «Death Turns a Blind Eye», men Velands ekspertise innenfor storslått, symfonisk metall skinner fortsatt gjennom i hvert bidige øyeblikk.
En melodisk frase på noe som høres ut som en spilledåse viser seg fort å være det sentrale musikalske temaet i en Amorphis-aktig melodisk dødsmetall-åpning. Veland tar så til mikrofonen på de growlede og tunge versene, før Bovio glimter til med et refreng som løfter låta til et nytt nivå. Produksjonen er massiv og kaloritett som alltid, men i denne gangen temperert med en lavmælt bro som åpner opp et eventyrlig og sart landskap i låtas midtseksjon. Cue den harmoniserte og episke ledegitaren, og det blir tydelig at Veland har truffet gull nok en gang med ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ andre låt. Jeg er spent på om prosjektets låter kommer til å danne en klar albumstruktur etter hvert som de slippes, eller om sluttresultatet mer eller mindre blir en samling gode singler. Er det en ting det ikke råder tvil over, er det at Veland og Bovio med sin andre singel fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ har fått meg fullstendig huket på sin symfoniske metall-krok.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Minneriket – «Sorg og Savn»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Med «Sorg og Savn» returnerer Stein Aksle atter en gang til sitt vandte svartmetall-uttrykk etter den filmatiske og stemningsfylte låta/musikkvideoen som var «Hjemlengsel». Med seg på laget har han Ingrid Maria, som med sine folkemusikalske vokal-arrangementer skyver prosjektet enda lenger ut i den paganistiske og natur-sentriske sfæren som har vært en sentral brikke i Minnerikets puslespill siden debuten i 2015.
«Sorg og Savn» er en tettpakket og svimlende låt som grunnet sine hyppige retningsendringer og dualistiske vokal-fremføringer minner meg sterkt om 90-tallets mer eksentriske norske svartmetallband. Låtas tettvokste barskog opplever stadig gjennomtrekk i form av strykernes plystrende vinder, atmosfæriske keyboards ligger som en dis over skogbunnen, og vandrende synth-plukk er som spredte stjerne-klaser i den kalde nattehimmelen. Alle enkeltelementene er logiske tillegg til Aksles intense svartmetallbase, men dessverre opplever jeg at helhetsopplevelsen er noe kaotisk og vanskelig å få grep på. Gjestevokalen til Ingrid Maria sklir ikke helt lett inn i Aksles utbroderte musikalske veggteppe, og iblant er det så mange elementer som konkurrerer om plassen at de står i fare for å kollidere med hverandre. Å rydde litt i presentasjonen vil gjøre underverker for det som egentlig er et rimelig egenartet svartmetall-uttrykk, og det vil også gjøre det enklere å legge merke til den dystre og arresterende poesien Aksle baker inn i sine låttekster. Stein Aksle leder oss gjennom en villrådig skogsflora på Minnerikets «Sorg og Savn».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Fárbauti – «Slep Meg til Hel» & «Berget Må Åpna Seg»
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Fárbauti er, meg kjent, Gjøran Skuggås femte aktive band per i dag, hvorav tre er solo-prosjekter. Hans nye prosjekt er ikke like utpreget eksperimentelt som musikken han gir ut under sitt primær-alias Skuggima∂r, men det blir også litt skivebom å kalle de to nyutgitte låtene «Slep Meg til Hel» og «Berget Må Åpna Seg» for helt ordinære.
Etter en ritualistisk black/death-åpning deiser førstnevnte ut i et desorienterende hav av brumlende bass og stopp/start-gitarer. Landskapet er generelt mer dødsmetall-orientert enn alt tidligere materiale jeg har hørt fra Skuggå, og det imperialistiske og mektige riffet som dukker opp rundt låtas midtseksjon vitner om at dette er et uttrykk han med fordel kan forske videre på. «Berget Må Åpna Seg», på sin side, åpner med et hårete doom-riff, før den detonerer i en svartmetall-eksplosjon lyttere vil kunne kjenne igjen fra et av mannens andre sentrale prosjekter, Gorr. For folk som ikke har lest omtalene våre av Skuggås prosjekter tidligere vil det være på sin plass å nevne at produksjonen bærer tydelig preg av hjemmestudioets begrensninger, og at låtene generelt oppleves som litt sporadiske og usammenhengende i strukturen. Av de to har jeg mest sansen for «Slep Meg til Hel», og håper Skuggå tar oppfordringen min til å leke seg mer med dødsmetall-sjangeren på sine fremtidige innspillinger.
Etter 8 måneder med bloggskriving har det blitt tydelig for meg hvor lite oversikt jeg egentlig har over musikken som gis ut av norske metallgrupper til enhver tid. Ta for eksempel debutplaten til Terra Odium, ‘Ne Plus Ultra’. Man skulle kanskje tro at en supergruppe bestående av medlemmer fra Spiral Architect og Manitou med selveste Steve DiGiorgio på bass ikke ville gå meg hus forbi, spesielt med tanke på at både informasjon om prosjektet og ferdige låter begynte å sive ut på nettet for minst fem år siden. Dessverre er det nøyaktig dette som skjedde, så releaset av ‘Ne Plus Ultra’ kom som en gedigen overraskelse sist fredag. Den positive siden ved å være ute av stand til å finne frem til lett tilgjengelig informasjon på nett er at jeg fortsatt kan oppleve å bli fullstendig tatt på senga av en fantastisk utgivelse, og la det ikke råde tvil om at ‘Ne Plus Ultra’ er nettopp dette.
I tråd med bandets personale er Terra Odium et progressivt beist av en metallplate, fylt til randen av halsbrekkende instrumentalferdigheter og eventyrlystne teksturer. Progmetallen på ‘Ne Plus Ultra’ er dog av et mye mørkere slag enn vi finner på utgivelsene til Manitou og Spiral Architect, så mer passende sammenlikningsobjekter finner vi i band som Nevermore, Arch/Matheos og de dystre gråtonene som gjennomsyrer Dream Theaters ‘Train of Thought’. På sitt mørkeste befinner ‘Ne Plus Ultra’ seg faktisk i et territorie som grenser opp mot den progressive dødsmetallens klassiske hjørner, et område på metallens verdenskart som sjeldent besøkes av progmetall-band av Terra Odiums kaliber.
Plata starter sterkt med en av sine aller beste låter, «Crawling». Etter et frenetisk trommebrekk leder gitaristene Bollie Fredriksen og Øyvind Hægeland inn i en klassisk, vridende prog-korridor, før apokalyptiske orkesterteksturer blåser opp lydbildet betraktelig. Partier som sjokkerer med en uhemmet tyngde etterfølges av storslåtte akkordprogresjoner, og tilstede i miksens forgrunn til enhver tid finner vi de akrobatiske men smakfulle basslinjene til godeste DiGiorgio. Det var ikke så mye mer som krevdes enn «Crawling»s første par minutter for å overbevise undertegnede om at ‘Ne Plus Ultra’ kom til å falle i smak, og da de massive og bysantinske akkordene som avslutter låta veltet over meg og begravde meg fullstendig, ja da var jeg solgt.
Reisen gjennom ‘Ne Plus Ultra’ er en begivenhetsrik opplevelse som uten betydelige vansker klarer å holde lytterens oppmerksomhet over sin snaue times spilletid. Fra «Crawling» går veien videre til «The Road Not Taken», en poetisk og dramatisk adapsjon av Robert Frosts velkjente dikt av samme navn. «Winter» toner ned intensiteten med versenes glassaktige Cynic-gitarer, før «The Shadow Lung» igjen blusser opp til det som ender opp med å være platas tyngste strekk. Svevende over det hyppig skiftende landskapet ser vi Øyvind Hægeland, som skviser absolutt alt han kan ut av sitt innebygde instrument, spesielt på den 11-minutter lange prog-monolitten «The Thorn».
Det eneste ved ‘Ne Plus Ultra’ som fordrer kritikk er de tidvis noe uklare forbindelsene mellom enkelt-instrumentalister og låtenes harmoniske bakteppe. I enkelte strekk virker det som at det oppstår harmoniske uenigheter mellom medlemmer i bandet, og spesielt den tilslørte tonaliteten på «The Shadow Lung» byr på utfordringer for Øyvind Hægeland, som i fravær av en growlende andre-vokalist må forsøke å legge melodier over det kompliserte tonespråket. Utenom dette er det ikke mye behov for flisespikking; lydmiksen er helt forbilledlig, og de instrumentale prestasjonene er på det jevne med det beste sjangeren har å by på.
‘Ne Plus Ultra’ kom fullstendig uforventet ut fra min egen blindsone og tok meg med storm. Det finnes jo ingen garanti for at sluttproduktet blir bra når etablerte musikere bestemmer seg for å danne en ny enhet, selv ikke når musikerne er av Terra Odiums kaliber, så at ‘Ne Plus Ultra’ er en så sterk utgivelse som den er fortjener en aldri så liten feiring. For en kar som var relativt ung og uinnvidd i de norske progmetall-sfærer da Spiral Architect og Manitou var aktive har plata for alvor vekket lysten i meg til å sjekke ut de andre utgivelsene medlemmene i Terra Odium har tatt del i, en liste som i Steve DiGiorgios tilfelle er temmelig lang. For godt erfarne progmetall-lyttere fremstår nok ‘Ne Plus Ultra’ som en betimelig gave ovenfra, en rik og innhyllende plateopplevelse som kan besøkes igjen og igjen i de kommende åra, uten å miste sinn opprinnelige glød. Sterkt anbefalt.
Å kalle plata si for ‘Dødsavantgard’ signaliserer, om ikke annet, en uvillighet til å føye seg etter etablerte sjangertroper eller kopiere tidligere prestasjoner. Om man velge å legge vekt på ordet på ordet «avantgard», signaliserer det egentlig noe mye mer dramatisk enn som så, ettersom betegnelsen vanligvis blir brukt om kunst som virkelig bryter grenser og peiser på inn i farvann ingen andre har besøkt tidligere. I den forstand presterer nok ikke tredjeplata til det eksperimentelle dødsmetallbandet Grotesque Hysterectomy fullstendigå gjøre ære på sin egen prosjektbeskrivelse. Om vi derimot velger å dømme etter platas uvillighet til å anvende etablerte sjangertroper og kopiere tidligere prestasjoner, ja da får pipa brått en annen lyd.
‘Dødsavantgard’ er nemlig en kreativt overtent klasebombe av en skive. Det basale uttrykket dreier seg rundt en hektisk og reaktiv kombinasjon av dødsmetall og grindcore, men Grotesque Hysterectomy kaster så mye annet sjangergraps inn i sin allerede overfylte kjele at «dødsgrind» ikke er en tilstrekkelig betegnelse. Denne kreative «fuck it»-impulsen minner meg i grunn mye om bråkebøttene i Beaten to Death og Tottal Tömming (Morten Müller fra sistnevnte står forresten for vokalen på ‘Dødsavantgard’), om ikke så mye i sound, så i alle fall i sin kreativt sprelske natur.
Ettersom ‘Dødsavantgard’ gjør unna sitt fornødne på kun en halvtime, hadde det vært synd om den kastet bort tiden på sjangereksperimenter som ikke umiddelbart sprenger høyttaleren som om den skulle vært postkassen til en handlingslammet 80-åring. Dette er Grotesque Hysterectomy fullstendig klar over, så med unntak av den luskende og bass-forankrede broen på «Exema Erotica» blir vi utelukkende servert kinaputter og splintløse håndgranater på bandets nye skive. «Cranium Fear» åpner showet med en høyoktan og thrashende spurt, før «Half Life» veksler mellom svimlende Deathspell Omega-arpeggioer og kvernende dødsmetall-bunn på fornøyelig vis. Denne vekslinga mellom skingrende dissonans og tremulerende dødsmetallriff er en sentral karakteristikk ved ‘Dødsavantgard’, og en av de få røde trådende som gjør at ikke utgivelsen går opp i sømmene.
For med den mengden sære kombinasjoner av uttrykk man finner på ‘Dødsavantgard’ er det et under at reisen ikke oppleves som mer humpete enn den gjør. «Sexual Patina» (æsj) rekker ut en kaldsvettende hånd i form av en sjøsyk Jute Gyte-lead, før den kollapser i en sentrifuge av gledessenter-aktiverende rytmegymnastikk; «Worship» er som om Virus prøvde seg på støyrock og post-hardcore, ledet an av Alexander Konings shufflende og flyktige trommespill; og tittelsporet er så tjåka full av Voivodske teksturer at den kunne ploppa inn på ‘The Wake’ uten at noen leet et øye. Jeg har skriblet ned mye andre referanser og sammenlikninger i notatblokken min jeg kunne ha dratt frem, men dere har tatt poenget: ‘Dødsavantgard’ er en tettpakket utgivelse.
Og ja, dette idé-messige mangfoldet gjør at ‘Dødsavantgard’ kanskje ikke akkurat hevder seg blant de beste helhetlige album-opplevelsene i 2021. På samme tid er denne forakten for homogene byggesteiner et slags organiserende prinsipp i seg selv, og jeg kjenner at jeg bryr meg mindre og mindre om storstrukturens skavanker jo lenger jeg oppholder i dets kaotiske indre. Låtene på ‘Dødsavantgard’ er nemlig noen ordentlige dødsgrind-perler, og langlivede nok til at jeg kommer til å spinne dem gjennom sommeren. ‘Dødsavantgard’ er en forrykende og heseblesende tur gjennom dødsgrindens biologiske maskineri, og en utgivelse jeg kan anbefale alle fans av sjanger-agnostisk brutalitet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – Fallen
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Dark Delirium er et metalcore-band fra Rogaland bestående av tre musikere: Halvar Moen på ledegitar, og brødrene Simeon og David Jakob Ekse på henholdsvis rytmegitar, bass og trommer (Simeon) og vokal (David Jakob). Gruppen har tidligere sluppet en EP ved navn ‘Rise’ og singelen «Slave of Darkness», som begge har blitt omtalt på bloggen. I omtalene mine rettet jeg et kritisk søkelys mot bandets låtstrukturer, enkelte produksjonsvalg og låttekstenes noe overbrukte språklige bilder, samtidig som jeg understrekte et potensial som jeg fortsatt mener er rimelig enkelt å skue i bandets mørke men tilgjengelige metalcore. På debutplata ‘Fallen’ virker det som at Dark Delirium har tatt mye av kritikken til seg, og resultatet er et knippe nye låter som utvilsomt er noen av de beste den unge trioen har servert oss så langt.
Borte er også den overlange introen fra debut-EPen, erstattet med en kort og stemningsskapende sirenesang kalt «Delir (Intro)». En dybdeladning detonerer i det fjerne, og et riff som kan minne om Gojiras nyere og alternativ-inspirerte materiale annonserer begynnelsen på tittelsporet «Fallen». Det blir umiddelbart tydelig at produksjonen har fått seg et betydelig løft siden sist; borte er ubalansen mellom instrumenter og lydeffekter, erstattet med en klarhet og trøkk som virkelig tydeliggjør gruppens kommersielle potensiale. Det kommersielle aspektet styrkes også ved at materialet på ‘Fallen’ fremstår som gjennomgående komplett, med en balanse mellom detaljer og strømlinjeformede teksturer som gjør at låtene sklir ned på høykant.
«Dark Secret» og «Slave of Darkness» er de to klareste høydepunktene på platas første halvdel. Førstnevnte har et av platas beste refrenger, et hardcore-aktig dragsug med vokaler som kunne vært skrevet av en ung M. Shadows, etterfulgt av et tungt og tilfredsstillende breakdown. «Slave of Darkness», på sin side, har en fabelaktig sammenbundet introduksjon som leder inn i et mørkt og chuggende vers. Det er ikke slik at Dark Delirium har pusset vekk alle strukturelle skavanker på sin nye skive, men ratioen flause versus fulltreffer har begynt å lene seg overveldende mot sistnevnte. Minneverdige øyeblikk finner vi også på platas andre halvdel, den In Flames-aktige «Tomb» og «Dying Light»s progressive dødsmetall-infleksjoner er spesielt verdt å nevne.
Selv om Dark Delirium har tatt betydelige skritt i riktig retning på sin debut er det fortsatt ting som må adresseres dersom bandet ønsker å klatre enda lengre opp i det norske metalcore-hierarkiet. Låtene på ‘Fallen’ har en tendens til å begynne utrolig sterkt, med introer og vers som bygger på hverandre på utsøkt vis, men som mangler de store og virkningsfulle refrengene metalcore av dette kaliberet trenger. Soloene og ledegitarene er voldsomt underutviklet i forhold til det bunnsolide riff- og rytmearbeidet vi finner i gitarspillet ellers på plata, og tekstene klarer ikke helt å legge fra seg de overbrukte metaforene som dominerer metalcore-sjangerens mest utleverende hjørner. La ikke disse punktene lure deg til å tro at ‘Fallen’ er noe annet enn en uvanlig sterk debut fra et såpass ungt metalcore-band, Dark Delirium er allerede tidlig ute med å peile seg inn på et mørkt, stemningsfullt og post-vinklet take på sjangeren de er ene og alene om i norden. Et par år nedover i løpet ser jeg det ikke som usannsynlig at trioen kan levere en ordentlig milepæl innenfor norsk metalcore, men for øyeblikket får vi se oss fornøyde med å nyte fruktene av et dedikert, ungt band som fyrer på alle sylindrene. Dark Delirium stepper up sitt eget game på sin debutplata ‘Fallen’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Plog – Mag Mell
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Debutplata til Stoner/Doom-bandet Plog åpner med et par akvatiske, effekt-belagte gitarer som summer rundt hverandre i et minutts tid, som skimrende oljesøl i en vannoverflate. En sort og elektrisk ladet sky materialiserer seg ut av tomrommet over vannflaten, og etter et knapt, spenningsfylt sekund starter en stri strøm av enorme, magmatiske stoner-riff og skrallende trommespill. I løpet av sine første par minutter åpenbarer «Hell Rising» klart og tydelig hva som er esset i ermet til Trondheimsbandet Plog: et stoner/doom-sound av en størrelse og tyngde som gjør den i stand til å forskyve tektoniske plater.
Plog har allerede på debuten sin funnet frem til et tilfredsstillende og komplett stoner/doom-sound. Om dette er som følge av at enkelte av medlemmene har vanket i disse sjangermessige landskapene tidligere vet jeg ikke, men å ha musikere fra et band som Nathr i rekkene kan neppe skade om man skal navigere nedover doom-metallens sakteflytende elveløp for første gang. Med sin mystiske og tidvis okkulte tematiske vinkling blir det nærliggende for meg å sammenlikne Plog med band som Windhand og Subrosa, to band som bedre enn øvrigheten har klart å kombinere doom-metallens staselige uttrykk med stoner-sjangerens enorme gravitasjonskrefter.
Ryggraden til ‘Mag Mell’ er de fabelaktige riffene som gitarist Finn Von Schmedling tilsynelatende ser ut til å plukke ut fra eteren uten betydelige vansker. Samtlige av de fire sporene besitter et riff eller to av et kaliber som band med mindre selvkontroll ville kjørt i graven via uendelige repetisjoner, en impuls Plog heldigvis klarer å temme (i de fleste tilfeller). Men selv en kort full-lengder som ‘Mag Mell’ kan ikke leve og dø på riff alene, så bandet sørger for å skape variasjon via diverse virkemidler, om det er snakk om psykedeliske garasjeduetten for fuzz-gitar og renplukket bass(?) som åpner «They Bleed», eller den interdimensjonelle riften som åpnes i broen til tittelsporet.
Førstnevnte er med sitt stampende hovedriff, stakkato trommespill og sine monotone, uaffekterte vokaler et klart høydepunkt på plata. På skyggesiden finner vi faktisk singelen «Dead of Night», som til tross for en nydelig gotisk, Peaceville 3-aktig åpning blir trukket noe ned av vokalens lite overbevisende, aggressive fremtoning. Generelt sett er det vokalen jeg oftest henger meg opp i på ‘Mag Mell’, ettersom enkelte strekk (for eksempel slutten på åpningssporet) lider av intonasjon og uttale som ikke helt står i stil til platas ellers bunnsolide presentasjon, selv om det også skal nevnes at de mer messende og harmoniserte vokalpartiene vi finner ellers på plata fungerer aldeles utmerket.
Til tross for noen svake vokal-strekk og et par humpete instrumentale overganger er det altså en meget god debut vi har med å gjøre i ‘Mag Mell’. Riffene lander som kampesteiner på en gammel og morken trehytte, og de psykedeliske touchene skaper en vagt kosmisk og okkult vibbe som matcher albumcoverets monokromatiske abstraksjon. Plog – i likhet med objektet de muligens er oppkalt etter – brøyter seg gjennom mye av den vasne konkurransen de har i stonder/doom-landskapet i 2021, og leverer en skive som er lett å hive på anlegget og fortære fra start til slutt når enn sulten måtte melde seg. Det er dog ikke mye som må justeres for at musikken skal nå et enda høyere nivå, så jeg håper gruppen har planer om å gi ut mer musikk i fremtiden. Plog slipper en av årets tyngste norske sprengladninger med debutplata ‘Mag Mell’.
Etter å ha hørt og skrevet om et litte knippe av låtene deres siste året har det blitt meg klart at Kal-El kan ansees å være en moderne inkarnasjon av selve ur-ånden til stoner rock-sjangeren. Det finnes ikke en eneste lyd-byte i diskografien deres som ikke lever og ånder stoner, alt er tappet rett fra det blytunge og dis-belagte grunnvannet som Sleep åpenbarte i 1990. Med en lydproduksjon som maksimerer gitarene og bassens destruktive sjokkbølger, samt en vokalist som låter som Ozzy Osbournes tapte sønn er Kal-El nærmest en naturkraft å regne, et utsagn som aldri har vært mer sant enn på singelen og tittelsporet til deres kommende plate «Dark Majesty».
«Dark Majesty» er en 8-minutters stoner-gigant som stamper seg bortover terrenget som et prehistorisk beist. Det struttende åpningsriffet har den samme wolfram-aktige tyngden til Sleeps ‘The Sciences’ fra 2018, kanskje den mest betydelige målestokken vi har på hvor massivt og mektig stoner kan låte i det nye årtusenet. Trommis «Bjudas» deler ut perkussive blåveiser på metodisk vis, og Cpt Ulven spinner som alltid et mørkt, fabulistisk narrativ via sin gjennomtrengende og blankpolerte messing-røst. Med «Dark Majesty»s robuste lengde i mente tar bandet seg tid til å svanse seg litt på låtas bro, med feite, harmoniserte ledegitarer og en kataklysmisk avslutning som amper opp stemningen på slående vis. «Dark Majesty» er den klart beste låta jeg har hørt fra Kal-Els hold så langt, en gedigen stoner-jam som kommer til å bli spilt høyt og ofte gjennom sommer-månedene.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Minas – «Rust in Your Veins»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Minas (tidligere Minas Tirith) har med sitt navnebytte i 2015 fullbyrdet et utviklingsforløp som har utfoldet seg gradvis siden bandet entret scenen i 1989. Trioen, som hadde sitt utgangspunkt i en meget eksentrisk form for progressiv ekstremmetall, har over årenes løp utviklet seg i retning mer konvensjonell progmetall, og et slags naturlig endemål kan sies å ha blitt nådd med på deres nye plate ‘Rigid Adherence’. ‘Rigid Adherence’ er en velpolert og strømlinjeformet utgivelse fylt av atletiske riff og glitrende gitarharmonier som ikke skyr solbleket og oppstemt hardrock når situasjonen kaller for det. En full anmeldelse av plata skal jeg dog ikke begi meg ut på nå, ettersom vi først skal ta en titt på singelen bandet slapp i starten av Juni, nemlig «Rust in Your Veins».
Etter en dyster og spenningsskapende introduksjon fylt av renplukkede gitarer, harmoniserte ledegitarer og dronende vokaler, klemmer Minas til med et av de smidige, Fates Warning-aktige riffene som kan sies å være grunnvollen til deres progmetalliske høyborg. Huggende, synkoperte gitarer sørger for å tilføre låta tyngde, og refrenget kontrasterer umiddelbart med et hook som ikke hadde vært utilpass i selskap med 90-tallets alternative metallgiganter. Lydmessig er alt som det skal være – produksjonen er skarp og punchy nok til å komplimentere deres nylig anskaffede kommersielle brodd -, men låtstrukturen har et par skavanker som svekker den totale sammenhengen noe. Det instrumentale mellomspillet mellom første og andre vers skaper et lite opphold i låtas fremdrift hvis hensikt ikke er tydelig for anmelder, og slutten på låta oppleves i tillegg som litt brå. Det er mulig disse strukturelle merkverdighetene gir mer mening i platekontekst, så jeg skal vente til neste uke med å spikre opp min protest på kirkedøra. Minas varmer opp til plateslipp med sit mest blankpussede og oppskalerte take på progmetall-sjangeren til nå på singelen «Rust in Your Veins».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Roots of Tragedy – «Memento Mori»
Ute nå via Vision of God Records
Roots of Tragedy har vært på snarbesøk i mangt et sjangermessig territorie siden prosjektet slapp sin første demo i 2006. Fra den nevnte demoens synth-draperte dødsdoom til det dystre djent-landskapet som preget debutplata ‘Doctrines’: brutaliteten kan ta mange former når man er én om den kreative prosessen. Felles for alle utgivelsene til mesterhjernen bak Roots of Tragedy,David Sandvik, er den kristne tematikken som deles av samtlige artister hos det sjanger-agnostiske selskapet OmniGod Music. På sin nye singel «Memento Mori» har pipa nok en gang fått en annen lyd, i dette tilfellet en slags Dimmu-fisering av moderne døds-core.
At Roots of Tragedys nyeste singel låter massivt er det ingen som kan benekte. Sandvik har aldri vært blyg når det gjelder å anvende mulighetene det moderne studioet tilbyr, og «Memento Mori» låter kolossalt, kraftig og (selvfølgelig litt) komprimert som følge. Etter en kort intro bestående av mørk ambiens og skinnende synth bærer det rett inn i en Fleshgod Apocalypse-aktig syklon av ekstremmetall-trommer, ruvende akkorder og jagende, symfoniske strykere. Som mye utpreget moderne ekstremmetall er det grunnleggende lydbildet utrolig kaloritett, så Sandvik gjør godt i å inkludere noen stakkede pusterom i form av rensunget vokal og piano-mellomspill. Låta er kvalitetsmessig helt på det jevne med større navn innenfor Sandviks valgte uttrykk (for eksempel Becoming the Archetype, hvis vokalist Jason Wisdom gjester på låta), så jeg håper at «Memento Mori» kan skaffe karen et større publikum enn han har hatt gleden av å nyte så langt i sin unge karriere.
Vi dekker ikke så forferdelig mye av denne typen metall på bloggen – fordi en av våre hovedkilder når det kommer til å finne frem til norsk metall, Metal-Archives, ikke fører arkiver på core-grensende metallmusikk – så ikke vær sene om å gjøre oss oppmerksomme på nye utgivelser innenfor nærliggende uttrykk. Det vil nemlig være altfor leit om vi går glipp av muligheten til å diskutere artister som Roots of Tragedy på bloggen, ettersom de er vitale biter i puslespillet som er norsk metall. Om du er fan av moderne ekstremmetall som truer med å svelge deg i et hav av hvite flammer, sjekk ut Roots of Tragedys «Memento Mori».
Å kalle denne ukas favoritt for «Ukas Favoritt» blir egentlig litt feil, ettersom det symfoniske powermetall-bandet Nergards ‘Eternal White» ble sluppet for en god måned siden. Grunnen til at vi ikke har skrevet om skiva før nå, er at det ble sluppet så ufattelig mye god musikk denne måneden at vår faste spalte «Ukas Favoritt» ikke lenger kunne romme alle utgivelsene vi følte at fortjente en plass. Som følge av dette var det én skive som ble forskjøvet gang på gang, og det var nettopp ‘Eternal White’. At vi har valgt å gi den ukas favoritt en måned etter slippdatoen mener jeg faktisk at er en ganske stor lovprisning i seg selv, ettersom vi med enkelhet kunne ha gitt opp å finne plass til den i nevnte spalte og heller plassert den i plateoppsummerings-spalten vi poster hver torsdag. Dette gjorde vi altså ikke, ettersom det aldri ville ha føltes riktig for undertegnede å gi skiva noe annet enn den gjeveste tittelen vi kan utstede her på bloggen.
Nergards ‘Eternal White’ har nemlig prestert noe ingen annen powermetall-utgivelse har prestert tidligere. Powermetall har for meg alltid vært en sjanger som lever og dør på sin evne til å glede og fenge med stratosfæriske melodier og skamløst bombastiske gester. Jeg har aldri kommet over en plate innenfor sjangeren som har grepet tak i meg og fått meg til å føle noe særlig, ettersom den ofte corny, fantasy-relaterte tematikken som brorparten av stilartens praktikanter farer med sjeldent strekker seg lengre enn letthjertet underholdning. Dette har for første gang endret seg med ‘Eternal White’, en konseptplate hvis tematikk sentrerer seg rundt den ytterst reelle tragedien som var Karolinernes dødsmarsj i 1719, der over 3000 unge soldater mistet livet i vinterkulden.
Men det var ikke konseptet som først gjorde seg bemerket i mitt møte med ‘Eternal White’, det var det musikken som gjorde. Nergardspowermetall er av en sort som hverken er overdrevet ned-dynket i farger og konfetti, eller utpreget corny. Dette gjør at rammen for lyttingen endrer seg fra det noe reduktive fokuset på catchy melodier og instrumentalt fyrverkeri i retning en helhetlig, fullblods albumopplevelse. Nergard tar denne utfordringen på strak arm og leverer en utgivelse som bugner av høye tinder, dype daler og dramatiske musikalske begivenheter.
Åpningssporet «God Forgive My Haunted Mind» presenterer fra første øyeblikk et låtformular som blir en gjenganger over platas spilletid. En jagende, stormende orkestral introduksjon setter den seriøse stemningen tematikken krever, før bandets golde og slagkraftige powermetall kommer byksende ut av de snøfylte vindkastene. Der symfoniske elementer i metall ofte låter som en dårlig kopi av de ekte varene, minner orkesterbruken på ‘Eternal White’ mer om den utsøkte og varierte bruken av teksturer som Kringkastingsorkesteret leverte på Dimmus ‘Abrahadabra’ i 2010. Deretter bærer det ut i nedtonte vers, oppbyggende broer og kolossale refrenger levert av en sangertrio som utgjør en fabelaktig, roterende rollebesetning (som også inneholder et gjesteinnslag fra selveste Tim Ripper Owens!) i Nergards teatralske vintertragedie.
Denne generelle låtstrukturen finner vi igjen på låter som «From the Cradle to the Grave» og «Beneath Northern Skies», men alltid variert nok til at det ikke føles ut som en sjelløs gjentakelse. Dette gjelder for øvrig samtlige av platas låter, ettersom Nergard aldri begrenser rytmeseksjonen sin til et ubetydelig støtteapparat bestående av mitraljøse-gitarer og power chords, men heller sørger for at hver eneste av platas seksjoner er gjennomsyret av instrumentale detaljer. I tillegg har vi låter som «Carry Me» og «Downfall» – førstnevnte en musikal-aktig power-ballade og sistnevnte en elektronisk ornamentert kraftpakke – som bidrar til å ytterligere variere terrenget.
‘Eternal White’ har noen sinnssyke høydepunkter i løpet av sine 50 minutter, hvorav åpningssporet «God Forgive My Haunted Mind», «From the Cradle to the Grave» og «Where No One Would Shed a Tear» er noen av dem. Blant disse ruvende fjellene av powermetall blekner dessverre platas midtseksjon noe. Det er ikke nødvendigvis noe galt med låtene «Carry Me» og «Beneath Northern Skies», de makter bare ikke å frembringe de samme utemmelige melodiene og instrumentale kunststykkene som sine låtsøsken. Dette lille søkket i platas indre er derimot fullstendig glemt innen vi når platas avsluttende låter, «Eternal White» og «Erasing the Memories». Historiens tragiske konklusjon blir formidlet via to låter som er så ektefølte og empatiske, så hjerteskjærende at jeg blir fullstendig satt ut av spill hver eneste gang jeg hører dem – en avslutning som virkelig må høres i kontekst av platas fullstendige spilletid.
Det er ingen tvil om at Nergards ‘Eternal White’ kommer til å stå igjen som en av mine personlige favoritter når året nærmer seg slutten, selv om jeg har forståelse for – og forøvrig er enig i – at plata har noen elementer som vil kunne jage bort enkelte. Vokalprestasjonene på ‘Eternal White’ er gjennomgående høye, men den melodiske halv-growlingen som dukker opp i de mest dramatiske strekkene er tegneserie-aktige nok til å fullstendig rive meg ut av opplevelsen i et øyeblikk eller to. Hadde det ikke vært for disse hadde jeg ikke hatt nevneverdig å kritisere plata for, med unntak av den noe svakere midtdelen jeg nevnte tidligere. ‘Eternal White’ har uansett noen av mine absolutte favorittlåter fra 2021 så langt, og jeg er dypt sjokkert over mangelen på oppmerksomhet plata har fått i spesielt norsk musikkmedia. Nergards ‘Eternal White’ er et gripende stykke konseptuell, symfonisk powermetall, og en plate jeg kan anbefale alle som er nysgjerrige på hva sjangeren kan utrette når den kombineres med seriøs, historisk tematikk heller enn sin sedvanlige høy-fantasi. Sjekk den ut!
__dusk071lp-1792555683_plid_82108.Jpeg)
Metallurgi 