Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Ene – Lang Kald Natt

Ute nå via Hellstain Productions

Ene er et norsk svartmetallband som til tross for et fullstendig fravær av oppdrivelig informasjon på nett kan antas å bestå av kun et enkelt medlem. Stilistisk og produksjonsmessig sett er det den norske andrebølgen kompassnåla peker på, men innslag av melodisk svartmetall av nordeuropeisk sort og post-punk-aktige akkordrekker redder debutskiva ‘Lang Kald Natt’ fra å fremstå som en renspikket kopi uten egen agenda og kreativ drivkraft. Over platas åtte låter tar den kappekledte guiden bak Ene lytteren med på en tur gjennom en naturflekk som ved første øyekast virker gold og øde, men som viser seg å yre av liv og historie for den som vet hvor man skal lete.

De første øyeblikkene av åpningslåta «Grålysningen» er på mange måter et effektivt forvarsel om utfordringene som venter en lenger inn i ‘Lang Kald Natt’s spilletid. Ensomme akkorder kledt i en knitrende ulltrøye av diskant og vreng runger utover i tomrommet i det som føles som en evighet, før en spartansk blast beat og glefsende vokaler kaster oss ned i en grop av primitiv og støyende svartmetall. Til tross for at vokalen, bassen og trommene på «Grålysningen» er rimelig enkle og uforanderlige (som på de fleste andre låtene på ‘Lang Kald Natt’ forøvrig) bidrar endringer i låtas helhetlige terreng til å holde liv i anmelderens interesse. Spesielt verdt å nevne er den harmoniserte klagesangen som utgjør låtas midtpunkt og det streite, stoiske rockebeatet som dukker opp i kjølvannet.

Resten av platas A-side består av et par lengre låter som vandrer dypere inn i ødemarken enn sine omgjengere, separert av et suggererende og forhekset mellomspill med navn «Skogsdemon». «Smal er Porten til Stjernene» veksler mellom langstrakte melodier som minner om de man finner på Satyricons ‘Nemesis Divina’, og akkordprogresjoner med et skjær av post-svartmetallens sødmefylte melankoli. «En Ulv Sang et Ukjent Sted» skviser mengder av ideer mellom den lamenterende ulvesangen som åpner låta og det svansende riffet som setter punktum, og er kanskje den låta på ‘Lang Kald Natt’ som overbeviser mest som storstruktur. Et episk, traskende tradmetall-riff leder inn i platas kanskje mest bitende svartmetall-sekvens, som igjen leder inn i en serie harmoniske vendinger som leker med lyset lik brytninger i krystallklart fjellvann. 

Selv om platas første halvdel byr på mangt en minneverdig opplevelse, er det B-siden som tar kaka hva gjelder ubestridte høydepunkter. Tittelsporet er et utskudd av klassisk norsk faenskap, et storslått vinterlandskap utsmykket med mollakkorder som ruver som varder og steinrøyser bestående av krokete arpeggioer. Den anonyme musikeren bak Ene har en fremragende sans for utforming av melodier, og ingen låter demonstrerer dette bedre enn «Lang Kald Natt» og platas singel og absolutte høydepunkt «Satans Sorte Spor». Turen rundes så av med et sjelfullt, inderlig og vakkert akustisk mellomspill med navn «Jeg er Dog Kun som Bare Støv», og det frynsete og Burzum-aktige sporet «Stille Vann». 

‘Lang Kald Natt’ er en langt bedre debut-plate enn det man gjør klokt i å forvente fra det gjennomsnittlige enmanns-svartmetallband. Ja, repetisjoner av enkelte av ideene kan oppleves som overflødige, og kombinert med de noe statiske arrangementene i rytmeseksjonen er det et strekk eller to av plata som sleper litt på bakbeina. Likevel er ‘Lang Kald Natt’ for det meste en innhyllende og berikende opplevelse, og man føler virkelig man har blitt godt kjent med den bevandrede naturflekken innen guiden vår forsvinner oppover i fjellheimen på slutten av «Stille Vann». Ene har levert en selvsikker og komplett debut-plate med ‘Lang Kald Natt’, en utgivelse jeg anbefaler samtlige fans av god gammel andrebølges-svartmetall med sterke melodiske trekk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Blodtørst – Ferd

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Debutplata til det nye og ukjente Trondheimsbandet Blodtørst er både en fascinerende kuriositet og en imponerende balansekunst i ett . På ‘Ferd’ kan man nemlig spore en voldsom, indre dra-kamp hvor nye og spennende impulser forsøker å lede fokuset vekk fra deres solide holdepunkt i svensk-inspirert dødsmetall, men til tross for at denne konflikten fører til en utgivelse som kan oppleves som splittet på midten, har bandet altså likevel klart å produsere en produkt som imponerer og overbeviser fra ende til annen. Hvordan kan dette ha seg?

Om man lytter gjennom de første fire-fem låtene på ‘Ferd’ og deretter forsøker å beskrive det man har hørt, vil de fleste trolig strekke seg over grensen for å finne analoger hos våre naboer i Sverige. Låter som «Orm» og «Madrugal» er nemlig såpass tett modellert etter byggeplanene til de melodiske dødsmetall-legendene i At the Gates og Dismember at man vil være fristet til å anta at resten av plata også vil bestå av liknende sjanger-øvelser. Om man derimot husker tilbake til de melodiske, black/death-aktige teksturene som strømmet gjennom åpningslåta «Troll», vil man kanskje fatte mistanke om at bandet har flere strenger å spille på, og riktig nok returnerer disse elementene for å legge fullstendig beslag på platas andre halvdel. 

En av de viktigste årsakene til at ‘Ferd’ ikke oppleves som en sammenfletting av to vidt forskjellige uttrykk er at ingen av låtene KUN består av svensk dødsmetall eller melodisk black/death. «Troll» er et godt eksempel på dette, ettersom den omformer svartmetall-teknikker som tremulerende akkorder og blast beats til redskaper av dødsmetallen nesten utelukkende via produksjonens vektlegging av den sistnevnte sjangerens kroppslige tyngde. Mathias Jamtli Ryes mørke growle-vokaler hindrer også de største avvikene fra å forsvinne fullstendig ut i ødemarken, spesielt da låter som «Valgets Kvad» og tittelsporet som lener seg ekstra langt over i retning svartmetallen.  

En annen viktig årsak til at ‘Ferd’ fungerer som en helhetlig opplevelse er jo at låtene er sterke nok til å sette korken i kjeften på en hvilken som helst sjanger-besatt kverulant som meg selv. Buldrende, Bolt Thrower-aktige riff leder inn i refrenger som makter å skape fengende hooks av utelukkende growlet vokal (en sjeldenhet innenfor alle metallens sfærer), som deretter krones av mellomspill som ofte utforsker mer rytmisk lekent eller atmosfærisk terreng. Best av alle er «Reservoir» og «Orm», som begge kan legge hele nasjoner i grus med sin voldsomme dødsmetall-driv; samt avslutningssporet «Worship Me», som sender bandet i retning langt norskere retninger via stampende vikingmetall og en låttekst som er skrevet på morsmålet.

Bandet har i et intervju med Metal Hammer Norge sagt at ‘Ferd’ faktisk er splittet på midten, med en første halvdel bestående av eldre låter og en andre halvdel bestående av nyere låter. Dette lover svært godt for fremtiden, for hvor mye jeg enn setter pris på de fengende og hardtslående låtene som åpner plata er det de senere sporene som viser den sterkeste antydningen til egenart hos Blodtørst. ‘Ferd’ er uansett en helt utmerket utgivelse som, til tross for at jeg har lyttet til den voldsomt mye, fortsatt ikke synes å ha nådd toppunktet av min egen verdsettelse av skiva, og jeg håper den skaffer Blodtørst en hel haug av muligheter når turné-økonomien og konsertlivet kommer seg på beina igjen. Sterk anbefaling!

Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Mork – Katedralen

Ute nå via Peaceville Records

Mork, prosjektet til metall-musikeren Thomas Eriksen fra Halden har alltid vært blant de mest konsistente bandene innenfor den norske svartmetallens senere bølge. Likevel har det alltid hvilt en aura av uforløst potensiale over Eriksens tidligere utgivelser under navnet, en følelse av at Mork aldri helt har klart å ta steget fra lovende nykomling til mester over eget perspektiv og uttrykk. Da jeg beskrev singlene fra femteplata ‘Katedralen’ som «effektiv Mork, om noe likt tidligere materiale» sendte Eriksen meg en melding som ba meg vente til jeg hadde hørt hele plata med å avlegge dom. Etter å ha hørt gjennom ‘Katedralen’ adskillige ganger må jeg anerkjenne at fortvilelsen jeg leste ut ifra meldingen fra Eriksen var fullstendig berettiget, ettersom ‘Katedralen’ er et betydningsfullt steg frem from Mork, og etter mine egne estimater også bandets beste utgivelse.

Morks perspektiv på norsk svartmetall har alltid hatt en viss appell for meg personlig. Miksen av fengende black’n’roll, andrebølgens isende vinder og den norske folkekulturens dunkleste hjørner har vært oppslukende, selv om tidvis ufokuserte låtformer og bølgedaler i det kreative overskuddet har hindret Eriksen i å nå de virkelige store høyder ved tidligere anledninger. På ‘Katedralen’ klikker endelig strukturene på både låt-plan og album-plan, og resultatet er en sammenhengende reise gjennom et musikalsk landskap som overrasker, engasjerer og trollbinder på høyde med de moderne bautaene Mork har blitt målt opp i mot i de senere år.

Det effektbelagte orgelet som åpner «Dødsmarsjen» er som et islagt fossefall, en kald fasade som speiler den nordlige nattehimmelens mørkeblå og grønne fargetoner. Plutselig slår isen sprekker, og etter kort tid eksploderer fossen i en strøm av jagende gitarer og støyende trommer. Strømmen bringer oss videre inn i verset, før slusene åpnes for å gjøre plass til platas første, drivende black’n’roll-seksjon. Det finnes ingen bedre introduksjon til Mork enn åpningslåta på ‘Katedralen’, en stormende masse av svartmetall som hverken er redd for storslagent, melodisk spill eller tårnende groover. Platas to singler følger deretter; «Svartmalt», som har et av de feteste black’n’roll-riff i moderne tidsregning, og «Arv», som med sin reflekterende og  tilbakeskuende tematikk setter Eriksen i dialog med Vardes utsøkte plate fra fjoråret, ‘Fedraminne’. «Evig Intens Smerte» avslutter platas A-side ved å introdusere helt nye elementer til Morks musikalske univers, nemlig post-punk-harmonier og Vaura-aktige, vandrende basslinjer.

Og plata treffer ikke på en negativ energi-kurve i sin andre halvdel heller. «Det Siste Gode i Meg» konstituerer med sine potente og affekterende refrenger platas emosjonelle høydepunkt, der «Født til å Herske» og «Lysbæreren» er kreativt oversvømmende masser av riff og ideer som raser inn i hverandre og veves sammen i et forrykende tempo. Til slutt har vi den nesten ti-minutter lange «De Fortapte Sjelers Katedral», som tar enda et steg forbi den ambisiøse storformen vi ble servert på fjorårets EP ‘Pesta’. Låtas episke omfang rammer inn både melodiske platåer, krokete riff, skingrende dissonanser ala Deathspell Omega (av alle ting), samt en outro som låter som en gravferd i en folketom kirke, hvor pumpeorgelets ensomme toner blør ut i nattens ulmende mørke.

Når jeg nå har skrevet meg helt frem til omtalens ende kjenner jeg at det er så mange andre ting ved ‘Katedralen’ jeg også gjerne skulle ha rettet oppmerksomheten mot. Morks femte plate er nemlig så full av detaljer, atmosfære og tematisk innhold at den mentale bildestrømmen som fremkalles av en gjennomlytt kan sammenliknes med å lese en god bok. Ikke har jeg fått nevnt platas produksjon –som er varm og knitrende som en lyngbrann–, og ikke heller har jeg fått kommentert Eriksens tydelige uttale, hvilket er en kjærkommen sjeldenhet i ekstremmetall. Jobben min er jo heldigvis ikke å ramse opp ALLE observasjonene jeg har gjort meg ved en plate, den gleden er forbeholdt alle de ulike lytterne som kommer til å snuble inn i og la seg forhekse av ‘Katedralen’ i de kommende månedene. Jobben min er derimot å fortelle hvorvidt et stykke musikk har klart å røre ved et eller annet i meg, noe ‘Katedralen’ absolutt har gjort. Med sin femte plate har Mork endelig fått utløp for sitt potensiale med en svartmetall-utgivelse som har gjort avstanden mellom Eriksen og hans ruvende forgjengere innenfor sjangeren kortere enn noen gang før. Det er ikke annet å gjøre enn å anbefale plata til enhver som interesserer seg et fnugg (eller mer) for norsk svartmetall, samt å håpe at vi får muligheten til å se Mork fremføre disse låtene på en ikke-digital scene i løpet av det kommende året. Sterkt levert!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt



Einherjer – North Star

Ute nå via Napalm Records

Av alle bandene som har jobbet på vikingmetallens skipsdekk gjennom årenes løp er det svært få som har skrubbet så hardt og lenge på de splintrende bordene som Einherjer fra Haugesund. Over åtte album har bandet pusset og slepet ustanselig på kjernesoundet sitt, slik at det ikke var noen tvil hvem sitt håndverk det var snakk om da singelen «Stars» ble sluppet i Januar 2021. En slik gjenkjennelighet kommer ofte på bekostning av innovasjon og overraskelser, og Einherjer har et slags rykte for å være «det konsistente bandet som sjelden slår ballen ut av ballparken». På ‘North Star’ viser bandet endog hva de er gode for, og slår et slag som selv skeptikerne må kunne anerkjenne at er godt over gjennomsnittet.

For de av dere som har hørt Einherjer før vil det være lett å forestille seg hva som venter en når man trykker play på ‘North Star’. Gitarer som tråkker seg frem i et stoisk middel-tempo, basslinjer som forankrer komposisjonene som ballasten på et skip, og et stadig endrende bakteppe av folketonale modaliteter som kommuniserer bandets forkjærlighet for norsk kulturtradisjon på fargerikt vis. Disse elementene har vært tilstede i større eller mindre grad siden bandets første utgivelser, og det er dette som fører til den forutsigbarheten som enkelte viser til når de kritiserer Einherjers musikk. Men selv om bandet maler med et begrenset antall farger på utgivelsene sine, er det mestringen av kombinasjonene og deres iboende muligheter som har vist seg å være selve nøkkelen til å forstå seg på bandets utvikling. For i likhet med den enkle men utsøkte fargekombinasjonen som pryder platens cover maler Einherjer med brede og mesterlige strøk på ‘North Star’.

Når man har et såpass strømlinjeformet og presist sound som Einherjer kan man ta seg store friheter hva låtrekkefølge angår, og Haugesundingene starter like så godt sin nyeste utgivelse med samtlige singler som ble sluppet i forkant av releaset sist fredag. Fra hammerslagene som runger ut fra gudenes smie på «The Blood and the Iron», til det saktegående stjerneskipet som vever seg gjennom et endeløst vakuum på «Stars» til den drivende grooven og de kuttende akkordene som faller som økseblader gjennom «West Coast Groove»; dette er låter som alle hogger sin identitet i stein; tre tydelige og distinkte innriss i bandets diskografi. «Ascension» avslutter platas A-side, en mammut av en låt som på mange måter oppsummerer de tre foregående låtene, noe som skaper en aldri så liten forventning om en skruball når vi snur over til LP-ens B-side.

«Higher Fire» nøler ikke med å svare på denne forventningen. Med platas korteste spilletid fungerer den som en real oppkvikker, med sine bånntunge trad-riff, trolske sving og et sært, fengende refreng. Deretter følger platas klimaks, hvor transportetappen tilbragt på langskipet tilbakelegges til fordel for plyndring og krigføring på land. «Echoes in Blood» befinner seg i den raskere delen av spekteret til Einherjer å være, og maner frem bilder av det brutale slagsmålet med tunge synkoperinger. «Listen to the Graves» og «Chasing the Serpent» er som to tårnende skjoldvegger å løpe inn i ved platas avslutning: bryske og urokkelige, med skarpe spydspisser av gitarlinjer stikkende ut mellom sprekkene.

‘North Star’ tar alle de velkjente elementene Einherjer har samlet opp over åra og peprer dem med flerrende soloer, dødstette groover og subtile harmoniske fyrverkerier. I tillegg har plata en overhengende struktur som gjør reisen ekstra givende å overvære fra start til slutt, med den robuste sjøfartsetappen som utgjør første halvdel, og det voldsomme sammenstøtet som setter punktum på opplevelsen. ‘North Star’ er noe av det beste håndverket Einherjer har levert per dags dato, og er en utgivelse som argumenterer godt for at bandet bør få beholde den sentrale plassen i vikingmetallens historie de har hatt til nå. Nesten 30 år etter at de la ut på sitt første tokt styrer Einherjer fortsatt skuta med jerngrep på ‘North Star’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt



Misotheist – For the Glory of Your Redeemer

Ute nå via Terratur Possessions

Alle nye musikkuttrykk opplever en viss ekspansjon og reiterasjon i etterkant av sine banebrytende inntog i den musikalske sfæren. Det som først var et resultat av lidenskapelig og ektefølt sentiment, reduseres til et sett med estetiske karakteristikker når øvrigheten begynner å eksperimentere og leke seg med nyvinningene, og til slutt finnes det ingen absolutt sammenheng mellom lyd og budskap. Dette er dessverre en uunngåelig skjebne for alle ekstreme kunstformer også; det som en gang virket som en portal til et truende og ubestemmelig univers blir over tid til nok en velkjent og opptrådd sti gjennom den musikalske undergrunnen. Er musikk dermed dømt til en fremtid som et utskiftbart produkt? Hvert eneste uttrykk en vin blant mange, som kan nytes for sine smakstoner og teksturelle egenskaper heller enn en absolutt verdi som kan anerkjennes på tvers av de lyttende skarer?

Dette er ikke spørsmål som kan besvares her og nå, i alle fall ikke av en amatørskribent fra Bærum med tunnelsyn og koffein-skjelvinger i en eller flere ledd. Poenget med den kvasi-intellektuelle synsingen som åpnet min anmeldelse av Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’, er at Trøndelags-musikeren B. Kråbøl nekter å la musikken sin reduseres til en ussel flaske vin. Ukas favoritt er unektelig en opplevelse, et svermende stykke suggererende og dissonant svartmetall som drar lytteren rett inn i sitt stormende indre.

«Rope and Hammer», den første av platas tre låter, introduserer oss for omgivelsene med et foruroligende preludium av kornete gitarklimpring. Det turbulente kaoset som åpner seg i etterkant er som en kombinasjon av de flerrende gitarene på Deathspell Omegas ‘Paracletus’ støtte oppunder av Aosoths buldrende bunn. Nedgravde melodiske remser fungerer som landemerker i den ugjennomtrengelige støvskyen, og sammen med den utrolig vel-miksede tilstedeværelsen til trommene og de brølte vokalene blir det faktisk mulig å finne veien gjennom stormcellen.

Det melodiske elementet opptar en enda mer prominent rolle i låt nummer to, «Benefactor of Wounds». Dette er låta som vil fungere best som introduksjon for uerfarne lyttere, ettersom den dynamiske vekslingen mellom intensitet og romslighet, kombinert med nevnte melodikk gjør låta lettere å nærme seg for folk som ikke er vant med denne graden av ekstremitet i musikken. Låta som kommer til å stå sterkest i minnet for fans av den fransk/islandske grenen av dissonant svartmetall, er nok derimot det 16-minutter lange avslutningssporet «Acts of the Flesh». Svermende gitarer går over i suggerende og drivende seksjoner, som i tur gir plass til bølgetopper av rikt, harmonisk materiale. Leads som minner om metalliske plategnisninger skjærer gjennom luftrommet, og det hele avsluttes med en gradvis nedbrytende psykedelisk dis; en svart, ebbende bølge som fordamper og forsvinner ut i eteren.

Med ‘For the Glory of Your Redeemer’ har Kråbøl for alvor meldt seg som en av de viktigste bidragsyterne innenfor den nye avlingen av norske undergrunns-musikere. Over de to platene han har gitt ut som Misotheist, samt den selvtitulære plata til Enevelde har han vist en mesterlig og målrettet bruk av teksturer, tonespråk og struktur – noe som har resultert i en foreløpig diskografi der samtlige utgivelser er nødvendige anskaffelser for fans av symbol-mettet ekstremmetall. Det virker rett og slett som at han vet nøyaktig hvor han vil med musikken sin, noe som gjør det umåtelig spennende å tenke på hva han vil finne på å skape i fremtiden. ‘For the Glory of Your Redeemer’ er en forrykende og komplett opplevelse, et vindu på gløtt inn til det yrende mørket som pleide å gjennomsyre ekstrem-kunsten. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Deception – The Mire

Ute nå via Rob Mules Records

Einar Petersen, Sindre Wathne Johnsen og Hans Jakob Bjørnheims første full-lengder under navnet Deception er et eksempel på noe av det mest tilfredsstillende man kan oppleve som både musiker og lytter. Etter å ha jobbet under banneret Art of Deception siden 2012 – en periode som førte til utgivelsen av to albumer og en EP –  byttet bandet navn til Deception i 2019 og ga ut EP-en ‘Epidemic’. EP-en var et solid steg opp fra bandets produksjon under sin tidligere tittel, en oppgradering i både produksjonsmessig profesjonalitet og låtskriver-presisjon. Til tross for denne utviklingen satt jeg igjen med en følelse av at bandet fortsatt hadde uforløst potensiale, et potensiale som nå endelig gir full avkastning på den mesterlige ‘The Mire’.

‘The Mire’ er en sammensatt plate hvor symfoniske, tekniske, melodiske og brutale retninger innenfor dødsmetall møtes og danner en tårnende helhet. Plata formelig svømmer over av skarpe riff, rike harmonier, klinikk-verdig trommespill og grunnvolls-ristende growling, samtidig som bandet er bevisste nok til å redusere tempo og massetettheten når intensiteten truer med å fullstendig overbemanne lytteren. Kunsten å balansere den sensoriske overbelastning med sårt tiltrengte pusterom er kanskje den viktigste faktoren som avgjør om et stykke ekstrem-metall vil være i stand til å grave seg opp fra undergrunnen til større scener, og på ‘The Mire’ har Deception såpass god kontroll på denne balansen at jeg forventer å se navnet deres på store line-ups dersom live-markedet makter å stable seg på bena igjen.

«Remission» kaster ikke bort tiden med unødvendigheter, men introduserer lytteren for Deceptions basale sound i løpet av tre korte minutter. Gorods tekniske finurligheter møter den majestetiske tyngden til band som Behemoth og Proscription, det hele ikledt en mer subtil variant av Lamentaris orkestrale pomp. Bandet er ikke redd for å gi seg i kast med mer direkte angrepsmetoder, og både byksende thrashmetall-riffing og hardcore-påvirkede, groove-baserte rytmer finner sinn plass i mylderet av ekstreme stiler som tilsammen utgjør ‘The Mire’s mektige reisverk. Innen vi når platas midtpunkt på «Internal Breeding» har selv den progressive dødsmetallen vist sin flerhodige form, og man blir nesten nødt til lure på om ikke Deception har fortjent en slags dødsmetall-bingo for sin uredde blanding av uttrykk. 

Deception snubler heller ikke over egne ben når de sjonglerer disse utallige elementene; det er vanskelig å finne et øyeblikk på plata hvor en ide ikke oppnår sympatisk resonans med omgivelsene. «Institution Ablaze» åpner med en storm av teatralsk svartmetall før jagende leads og flerrende akkorder leder inn i et neoklassisk vev av arpeggioer. «Acid Reflux» åpner med en mammut av et pitch-shiftet, Gojira-aktig riff, før vi får en av de tidligere nevnte hardcore-påvirkede beatdownsene. Det ser jo selvsagt mye ut på papiret, men under lyttinga oppleves helheten rimelig sømløs; litt som å observere de svimlende men enhetlige detaljene på en katedralfasade.

Eksperimentene blir bare dristigere jo lenger ut i skiva man kommer, og til slutt sitter vi igjen med det 10 minutter lange avslutningssporet «Asphyxia». Låta er som et mikrokosmos av platas helhet, hvor ulike ideer kolliderer og danner nye forbindelser som grunnstoffer i en nøytron-stjerne, og det hele ender i en finale der blytung chugging, skjærende akkorder og vandrende bassganger pusher maskineriet fullstendig til bristepunktet. På dette tidspunktet sitter jeg som regel lettere fortumlet igjen i og lurer på hva i all verden jeg har blitt utsatt for de siste 47 minuttene. Svaret er selvfølgelig at jeg har blitt utsatt for en utrolig sterk plate fra et band som etter ti år med arbeid endelig har oppnådd fullstendig kontroll over sine mange styrker. ‘The Mire’ er rett og slett en skikkelig glede å sitte gjennom – en hardtslående og ambisiøs plate som jeg håper finner veien til et større, internasjonalt publikum. Anbefales på det høyeste.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Endezzma – The Archer, Fjord and the Thunder

Ute nå via Dark Essence Records

Vinden suser og det svarte vannet skvulper rundt kjølen på karven som jobber seg bortover vannflaten. Omrisset av tre skikkelser – som statuer hugget ut av skygger – står og speider utover det stumme fjordlandskapet, før et plutselig lysbluss ombord på båten jager vekk mørket og avslører deres mytiske natur. Et stødig repeterende, illevarslende hornsignal runger gjennom dalen i det en av skyggene løfter en bue, retter den nylige antente pilen mot innlandet og spenner strengen med guddommelig styrke. Et haglende uvær av trommer bryter stillheten, og pilen treffer sitt bytte i det Endezzma kaster seg inn i åpningslåta på sin tredje og beste full-lengder, ‘The Archer, Fjord and the Thunder’.

Hønefoss-bandet Edezzma har som mange andre moderne Norske svartmetallgrupper latt seg inspirere av både undersjangerens fundamentale dokumenter fra 90-tallet, samt de adskillige forgreningene som har sprunget ut av stamtreet i årene siden. Reisen fra debut-EPen ‘Alone’ fra 2007 til årets skive har vært preget av en gradvis konsoliderende blanding av andrebølgens flerrende gitarer og blastende trommer, black’n’roll-ens robuste grooves og en teft for episke harmoniske vendinger som maler en vanligvis monokrom sjanger i et mylder av fargetoner. På ‘The Archer, Fjord and the Thunder’ har de ulike elementene endelig smeltet sammen til et sømløst og egenartet sound, som kombinert med Endezzmas dynamiske og fokuserte låtskriving hever bandet til nye høyder.

«The Name of the Night is a Strong Tower» åpner showet med i episk svartmetall-modus, hvor storslåtte og karakterfylte akkord-progresjoner slår over i hverandre som bølger i et urolig farvann. Roret på skuta bemannes av trommis «Skriu», som med velveide stikkeslag staker ut kursen fra seksjon til seksjon, noe som overlater Vokalist Morten Shax til å beskrive de spektakulære omgivelsene med sin røffe og kommanderende stemme. Låtas spenningsfylte avslutnings-akkord skaper en god overgang til «Anomalious Abomination», som med sin thrash-påvirkede svartmetall er et mye mer aggressivt beist enn forgjengeren.

Dette skillet mellom atmosfæriske panoramaer og hardere, riff-fokuserte seksjoner er mye av drivkraften bak ‘The Archer, Fjord and the Thunder’s helhetlige oppbygning. «Formless and Void» begynner med Enslaved-aktig, svingende øks’n’roll, før refrenget nærmest oppløser lydbildet med sine tåkeaktige, åpne-strenger. «Arrows of Equilibrium» på sin side, lusker seg fremover som en fillete og sliten vandrer gjennom et månelyst og snøkledd landskap, før midtpartiet byr på en forrykende Mustaine/Friedman-aktig gitar-duell. «Wild Glorior Death» er kanskje det mest ekstreme og tydelige eksempelet, hvis rene og stillferdige åpning raskt må vike for versets huggende gitarer og midtpartiets rytmiske hamring.

Endezzma virker å ha en upåklagelig sans for utvelging av singler, ettersom tittelsporet, «The Name of the Night…» og «Wild Glorior Death» er tre av de fire beste låtene på skiva. Det absolutte høydepunktet er dog «Open Your Eyes and Stab the Sight», som med sin intense og tvistende, melodiske svartmetall pisker opp et heidundrande momentum frem mot platas avslutningsspor, «Arrows of Equilibrium». Selv om det er lett å identifisere platas sterkeste seksjoner, er det ingen partier som kan sies å være svake, noe som gjør at skiva kan spinnes fra start til slutt uten at opplevelsen blir brutt av ukarakteristiske feiltrinn.

‘The Archer, Fjord and the Thunder’ makter å skvise en umåtelig rikdom av minneverdige øyeblikk og inntrykk inn i en relativt kort spilletid. Plata vokser på deg over tid, og personlig har jeg etter utallige lytt ennå ikke følt at noe av materialet har begynt å stagnere. Endezzma oppfyller sitt potensiale og leverer årets foreløpig beste norske metall-utgivelse med ‘The Archer, Fjord and the Thunder’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Fjøsnisse – Vord

Ute nå via Screaming Skull Records

Fjøsnisse er et av de få prosjektene som gjennom både visuell estetikk og sound presterer å heve seg over enmanns-bandets innbakte begrensninger. Han henfaller hverken til amatørmessig egenredigerte album-covre eller underprodusert og lat musikk, men velger å presentere prosjektets utgivelser med en klar artistisk hånd som vitner om både ambisjoner og lidenskap for den kreative visjonen han har satt seg fore. På Fjøsnisses tredje full-lengder leverer trønderen sin sterkeste plate til nå – en konsis og strømlinjeformet utgivelse som kommuniserer sin mørke nasjonalromantikk på effektivt vis.

«Liksvøpt» åpner platen med den melodisk-vinklede svartmetallen som kan sies å være bandets kjerneuttrykk. Låtas langstrakte vidder kaller både på den norske andrebølgens aggresjon og de melodiske innovasjonene som svenskene utførte rundt samme tid, og resultatet er en storslått og værhard form for svartmetall som trekker mange av de samme konklusjonene som tyskerne i Imperium Dekadenz fant frem til på fjorårets ‘When We Are Forgotten’. Sammenlikningen holder derimot ikke vann når vi runder over til låt nummer to, «Tusser og Troll», som kun tar et avbrekk fra sin hardtslående black’n’roll for å skue over vinterlandskapet fra en forblåst hylle i bergveggen. 

Når man deretter har vært gjennom byksende svartmetall på «Du Skal Slå Ihjel» og «Fjelleventyr» sine luskende riff og heseblesende avslutning blir det fort tydelig at Anders Vada har en god forståelse av albumformatet. Samtlige låter varierer prosjektets basale sound og utfyller en bestemt rolle i platas dramatiske kurve. Ytterligere faktorer som vitner om musikerens øye for storstruktur er bl.a. at plassen som tradisjonelt sett markerer begynnelsen på side B er fylt av platas beste låt, singelen «Der Kommer ei Kjerring», og at plata slutter med en filmatisk og svært affekterende kombinasjon av sampling og piano ved navn «Jostedalsrypa».

Anders Vada har med ‘Vord’ klart å skrive en plate som opprettholder en rik og distinkt atmosfære over sin fulle spilletid. Coverets visne brunfarge ender opp med å farge musikken som befinner seg på innsiden over flere lytt, noe som gir den melodisk stormende svartmetallen et gjennomgående høstlig preg. Ja, plata hadde kanskje hatt godt av enda et par høydepunkter ved siden av «Der Kommer ei Kjerring» og «Jostedalsrypa», men det hadde kun vært prikken over i-en på en plate som allerede hevder seg blant de beste i en veldig sterk åpning på 2021 for norsk svartmetall. Høyt anbefalt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




The Eye of the North – Black Thrashing Onslaught

Ute nå via Iron, Blood and Death Corporation

Som en relativ nykommer i den norske metallscenen har «G.» allerede utbasunert slagplanen sin på særs tydelig vis. Karen elsker undergrunns-metall, og han nekter å hvile før signifikante områder av vårt kjære land har blitt svidd ned til berggrunnen av hans stormende black/thrash/krigsmetall. Via Goatkraft har han funnet en kanal for sistnevnte, og black/thrashen har nå fått et utløp gjennom hans nye enmanns-prosjekt The Eye of the North. Etter en kort test av maskineriet som gav tilfredsstillende resultater (promoen ‘Elitist’s Sign’) har prosjektets første full-lengder nå blitt sluppet løs på massene, og det et viltert og ustyrlig beist som nå puster norske black/thrash-band i nakken på ‘Black Thrashing Onslaught’. 

Tilsynelatende like inspirert av bestialske og primitive band fra Sør-Amerika som hjemme-grodde veteraner som Aura Noir; ‘Black Thrashing Onslaught’ er en konstant strøm av mitraljøse-riff og trillende heksekunster. Produksjonen er røff i kantene og glødende het, og ‘G.’s glefsende vokaler skyver prosjektet stadig lenger vekk fra overflaten i retning undergrunnen. Med Aura Noir ute av spillet for øyeblikket har det i senere tid dukket opp en del ynglinger som streber etter å bære black/thrash-fanen videre inn i fremtiden, der Ormskrik og Evoke er to av de mer fremtredende navnene. The Eye of the North unngår sammenlikninger med disse bandene ved å ofre glattpolerte overflater til fordel for ulmende råskap.

På åpningslåta «Winds of Death» er det bare et tempo som gjelder: fortest. De nevnte trillene fyker gjennom lufta som kuler, og power chords river opp jordsmonnet som mortar-skudd. «Triumph of G.» letter på gassen en smule for å gi de krigerske harmoniene rom til å runge over slagmarken før kaoset gjenopptar med buldrende bass-anslag og flerrende plekter-skraping på «Nowhere to Run». Klassiske thrash-riff er i konstant håndgemeng med tremulerende svartmetall-gitarer på ‘Black Thrashing Onslaught’, og det er kun sjeldent en av sidene vinner grunn. «Blind Fury» har et thrash metal-riff av en natur som ville passet inn på sjangerens oppskalerte klassikere fra slutten av 80-tallet, og tittelsporet domineres av melodiske svartmetall-forløp og tårnende leads; utenom det er kreftene balansert så og si på midten.

Høydepunktene «Airstrike» og «Black Thrashing Onslaught» mestrer de krappe svingene i terrenget hakket bedre enn øvrigheten, men den største gleden ved ‘Black Thrashing Onslaught’ er å begi seg ut i den stormende sjøen av gitarer og trommer uten å holde øye med kartet. Det bygger seg nemlig opp en stemning over platas spenn, et mørkerødt skjær som legger seg over landskapet ettersom ilden sprer seg. Debuten til The Eye of the Norther et praktfullt eksempel på black/thrash som bærer kjærligheten til sjangeren på ermet, og et utmerket bål å kaste restene av skrekkåret 2020 inn i. «G.» leverer en kompakt pakke med eksplosiv undergrunnsmusikk på ‘Black Thrashing Onslaugh’.

Skrevet av Fredrik Schjerve