Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Livløst – Symphony of Flies

Symphony of Flies | Livløst | Dusktone
Ute nå via Dusktone

Man får i grunnen mye på kjøpet med musikken til Livløst. På ‘Symphony of Flies’ beveger bandet seg riktignok sjelden utenfor svartmetallens verden, men til gjengjeld viser Livløst frem flere sider av den enn det svartmetallband pleier å gjøre på én enkelt utgivelse. Musikken ligger med en eim av DSBM (dark suicidal black metal) først og fremst i territoriet til den mer riffbaserte og mid-tempo-befengte svartmetallen, og spiller på mange av de samme klassiske metall- og rock-elementene man finner i mye av musikken til band som Darkthrone og Satyricon – så vel som black’n’rollens eskapader. I dette ligger imidlertid også en dose av Livløsts dungeon synth- og ambient-side som fikk sitt store utløp på kuriositeten ‘Bråtebu’ i fjor, som flere steder på ‘Symphony of Flies’ gir svartmetallen et synth-befengt og egentlig ganske symfonisk preg – ikke helt ulikt stemningene som frembringes blant annet på Emperors klassiker ‘Anthems to the Welkin at Dusk’, mens rene orgelpartier andre steder gjør det ganske så spesielt. Uttrykket og helheten har dermed en nevneverdig egenart, og fremstår samtidig meningsfull.

Åpningslåta, som også er tittellåta, gir også et dekkende – og godt – førsteinntrykk av det man har i vente. Her setter dystre synther og et gitararbeid som pendler mellom Mgła-aktige melodier og drivende riff den mørke tonen, og Livløst lar noen lyse pianotangenter lyse det hele opp et grann mot slutten. Deretter kommer høydepunktet på ‘Symphony of Flies’, «No Reason», der bandet lykkes usedvanlig godt både med noen usedvanlig tunge partier og okkulte og effektive synth- og gitarmelodier – til tider, spesielt i refrenget, er det til og med riktig så vakkert.

Fem av de seks låtene på ‘Symphony of Flies’ ligger, som de to første låtene, rundt syvminuttersmerket i lengde. Dette er et format Livløst i all hovedsak lykkes med, all den tid enkelte partier blir strukket ut litt i lengste laget. På fjerdelåta «Angelperfume» har jeg også et noe ambivalent forhold til lengden, der noen av platas sterkeste og mest folk-metal-aktige partier – et kruttsterkt og enkelt riff og et helt strålende synth-drevet refreng – avløses av et rimelig langt bridge-parti. Dette gjør imidlertid de opprinnelige partiene desto sterkere når de (endelig…) vender tilbake mot slutten. Når det gjelder låta «Red», som også var et av platas singler, er imidlertid den lange ambient-introen og repetisjonene mot slutten en liten ripe i lakken på en låt som ellers fungerer knallsterkt i midten blant annet med et kraftig og flott refrengtema.

Den enda mer tålmodige avslutningslåta «Hostel» er på sin side platas mest forglemmelige affære da den ikke evner helt å bringe inn noe nytt som samtidig er spennende nok – samtidig som det i seg selv er en sterk nok enkeltlåt. Så er nok en mer generell svakhet ved dette albumet enkelte sider av produksjonen, nærmere bestemt den ganske spinkle gitarlyden som vel egentlig ikke kan reddes helt inn av at man snakke om et rått lo-fi-preg. Noen av dungeon synth-elementene, særlig de nevnte pianotangentene på tittellåta, er heller ikke helt heldig implementert. Clean-vokal-koringene på platas annerledeslåt «Holy Night» kunne også vært bedre utført og innbakt – noe som er litt synd da dette ligger til grunn for et skikkelig catchy refreng.

Likevel er ‘Symphony of Flies’ en sterk svartmetallutgivelse. Den utstråler ambisjoner om noe egenartet samtidig som beina er plantet i svartmetallens grunn, og Livløst evner også å frembringe noe litt unikt i jungelen av undergrunnsutgivelser innenfor sjangeren. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mournless – Jeg Forsvinner (demo)

Usignert, ute på Bandcamp

Mournless har blitt omtalt flere ganger på siden her, og er et svartmetallprosjekt som har vist bedre og bedre takter siden sin første utgivelse på tampen av fjoråret. Det kan nok også sies om ‘Jeg Forsvinner’, særlig med blikk på noen av de virkelige høydepunktene, selv om den med sitt demo-format også fremstår en smule ujevn og retningsløs.

Etter et kort introsegment presenteres «Night Fall» som ble sluppet tidligere i sommer som singel, og sammen med den påfølgende «Rest» demonsterer nok denne låta både det typiske og beste på ‘Jeg Forsvinner’. Musikken er av det melankolske og DSBM-aktige slaget rent komposisjonsmessig, og får en god boost av den ganske så perfekte lo-fi-produksjonen som ligger til grunn for uttrykket. Det er akkurat passe diffust, det skaper en virkelig håpløs stemning, og gitarene er som små snøstormer som kludrer til sikten og isolerer lytteren i Mournless’ mørke univers.

«Strid» er i forlengelsen av dette demoens desiderte høydepunkt. En rolig, akustisk gitar som tar stafettpinnen videre fra «Rest» åpner her ballet, og den eksploderer i en mer diffus affære enn det som er noe annet sted på demoen – da godt hjulpet av noen dødseffektive akkordrekker og velimplementerte synther(?) oppi det hele.

Andre halvdel enn ‘Jeg Forsvinner’ er mindre god enn den første, selv om «Wander» er et flott segment . «Burried» er til tider forbausende utight, og det beste kommer kanskje på «Wounds» der noen overraskende hyl gjør det hele hakket mer interessant. Avslutningen «Noir» er om noe enda mer overraskende da Mournless her plutselig beveger seg i blackgazens melankolske landskap – med noe varierende hell. Det vitner muligens om et prosjekt som ennå utforsker sine kroker, og det skal sies at Mournless også lykkes godt med sitt grunnuttrykk. For å være en demo er dermed også ‘Jeg Forsvinner’ en interessant affære.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Bokassa – Molotov Rocktail

Molotov Rocktail
Ute nå via Napalm Records

Å skrive god, uhøytidelig rock med genuin og pur underholdningsverdi er også en kunst. Etter å ha høstet storsuksess med sin sterke andreplate ‘Crimson Riders’ og blitt dratt med på verdensturné av selveste Metallica, er Bokassa med ‘Molotov Rocktail’ nok enda et skritt nærmere å kunne utmerke seg selv som det norske bandet som rendyrker et slikt uttrykk på mest overbevisende vis (kanskje trenger man ikke se lenger enn tittel og coverdesign for å forstå dette umiddelbart). Som før skjer dette også med et bein godt plantet innenfor metallens verden, der et raffinert stoner-uttrykk ligger mer eller mindre gjennomgående i forgrunnen og tilføyer mye fin brutalitet og tyngde. Sammen med fandenivoldske punk-elementer danner det grunnlaget for bandets egenerklærte og treffende stonerpunk-merkelapp på musikken, som på ‘Molotov Rocktail’ er velprodusert og i stor grad lykkes med å treffe de nervene denne typen musikk skal tilfredsstille.

I så måte er heller ikke alt på ‘Molotov Rocktail’ nødvendigvis så veldig oppsiktsvekkende. Det gjelder kanskje spesielt åpningsstrekket, der låtene «So Long, Idiots!» og «Pitchfors’r’us» løses med velkjente rockeformler og effektive hooks i refrengene – selv om sistnevnte riktignok er hakket mer fargerik med implementeringen av cheerleader-kor og et forfriskende innslag av kassegitar. Her er det snakk om to låter som gjør jobben habilt nok som en slags ukomplisert introduksjon, men potensialet til Bokassa forløses ikke helt – spesielt fordi refrengene fortoner seg som forbausende like med sine enkle melodier og rutinemessige fotballkoringer. Det som nok er uimotståelige kraftplugger i en live-setting blekner dermed litt i et plateformat.

Det er ikke dermed sagt at det er noe særlig i veien med selve uttrykket til Bokassa. Utover i midtsegmentet på ‘Molotov Rocktail’ løfter nemlig trioen kvaliteten en hel del fra den allerede ganske så solide åpningen, og viser også flere sider av seg selv. En ordentlig smakfull vokalmelodi i refrenget får «Hereticules» til å skinne, og «Godless» byr – sammen med «Code Red» litt senere! – på noen av de tyngste og deiligste The Sword-aktige riffene på plata.

De sterkeste kortene for meg er imidlertid «Low (and Behold)» og tittellåta, der Bokassa kommer usedvanlig langt med elementer som i utgangspunktet må kunne sies å være rimelig corny – i alle fall førstnevnte. Det er her bandet nettopp virkelig mestrer kunsten vi var inne på innledningsvis. Å rope «ready, set, fucking go!» gjentatte ganger i refrengene på «Low (and Behold)» kan man mene er så teit man bare vil, men med de uhyre effektive akkordrekkene og implementeringen av blåsere og utrettelige lyse pianotangenter i det uimotståelige klimakset er glimtene i øyet for mange til at man ikke bøyer seg i støvet for uhøytideligheten. Så har man altså tittellåta, som med sine to minutter og et helt vilt fengende refreng er platas desidert mest avhengighetsskapende sak.

Bokassa-toget ruller videre på velkjent vis gjennom de neste sporene på plata. «Burn it All (P.T.S.D.E.a.D)», «Careless (In the Age of Altruism)» og «Code Red» er alle sterke låter som gir mer av gode, men den virkelige overraskelsen kommer først helt til slutt med den nesten åtte minutter lange «Immortal Space Pirate 3: Too Old for This Sith» (låttittel!). Her viser Bokassa virkelig en litt annerledes side av seg selv og frembringer dermed en usedvanlig sterk og nokså overraskende avslutning. Bandet er tålmodige som aldri før, noe som får frem styrken i riffene på en annen måte enn vanlig, og det hele avsluttes med noen fantastisk velfungerende, svære gitarakkorder med flere lag. Plutselig er Bokassa virkelig storslått.

Om dette er fremtiden for Bokassa gjenstår vel å se, men er nok noe tvilsomt – for bandet virker desidert mest komfortable når blikket er rettet mot det lettere fordøyelige. Avslutningen står igjen som en strålende påminnelse om at trioen også kan strekke seg mot uvante høyder, og løfter ‘Molotov Rocktail’ på utmerket vis. Likevel etterlater ikke Bokassa noen tvil om at ‘Molotov Rocktail’ nok først og fremst er både en hyllest og en slags videreføring av mer basale og effektive rocke-uttrykk. I det er det også i all hovedsak en kruttsterk plate man må kunne sette mer pris på – spesielt i dager hvor landets konsertarenaer går en lysere fremtid i møte.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Vulture Lord – Desecration Rite 

Ute nå via Odium Records

‘Desecration Rite’, den andre full-lengderen til det norske døds/black/thrash-bandet Vulture Lord er et bittersøtt prospekt. Som den muligens siste tilførelsen av nytt materiale skrevet av den avdøde Trondr Nefas (Urgehal) er skiva både et monument og en hyllest, samt et alt for tidlig farvel til en viktig figur innenfor norsk svartmetall. Dersom man setter konteksten til side og ser på musikken alene er ‘Desecration Rite’ derimot ingen bittersøt affære. Over en drøy halvtime pisker bandets høyst kapable besetning (bestående av medlemmer av band som UlvehyrdeCarpathian ForestSvarttjern og Endezzma) opp en storm av fandenivoldsk ekstremmetall som ikke diskriminerer i sin higen etter total, verdensomspennende ødeleggelse. 

‘Desecration Rite’ er en plate som overkjører nyanse og dynamikk i råskapens og slagkraftighetens navn. Stilistisk sett er utgivelsen godt plassert i skjæringspunktet mellom svartmetall, dødsmetall og thrashmetall, en uhellig treenighet som Vulture Lord melker for sine mest destruktive tendenser. Til tross for deres sammensatte musikalske identitet er det naturlig å anse bandet som en forlengelse av norske svartmetall-idealer – en blasfemisk stridsmaskin som verdsetter Immortals krigerske tendenser og Shagraths tårnende tilstedeværelse bak mikrofonen. Legg så til litt heksende og infernalsk black/thrash i miksturen, og vi begynner å nærme oss et klart bilde av ‘Desecration Rite’s genetiske sammensetning. 

Etter en dramatisk og teatralsk åpning i form av intro-sporet «Glorification of the Dethronation» blir vi kastet rett inn i «Bloodbound Militia»s dyriske shredding. Tempoet er høyt, de svartmetalliske gitarene flerrer og river, og «Sorath Northgrove» deklamerer sine blasfemiske tirader med ukuelig overbevisning. Singelmaterialet er plassert helt fremst i platas spilletid, så den nesten krigsmetalliske andresingelen «Stillborn Messiah» ser sitt snitt til å pryle lytterne før vi får bryne oss på de nye komposisjonene til Nefas og co. Den selvtitulære «The Vulture Lord» svarer godt på forventningene man naturligvis har til en besetning av Vulture Lords kaliber, og er et tidlig høydepunkt med sine huggende thrash-partier og kaskadene av Mayhemske akkorder som følger. 

Thrashen beholder jerngrepet rundt det musikalske forløpet på «Diabolical Intervention», en låt som gjør ære på sin tittel via endeløse strømmer av djevelsk black/thrash. På dette tidspunktet i lyttinga kjenner jeg personlig på at plata kunne trengt et tydeligere musikalsk landemerke – f.eks en lengre, episk komposisjon eller en dynamisk motpol til den dyriske råskapen som herjer på resten av plata. Til tross for at dette momentet uteblir er ‘Desecration Rite’s B-side fortsatt et fantastisk strekk med musikk, en stadig voksende pyroklastisk strøm som når sitt klimaktiske toppunkt i løpet av «Perverting the Bible»s heseblesende avslutning. 

På ‘Desecration Rite’ har Vulture Lord gitt meg noe jeg har savnet så langt i 2021; en aggressiv og brutal svartmetallplate som ikke er redd for å stå i stormen den selv har skapt. Her finnes ingen atmosfæriske lysninger eller retningsløse avstikkere, kun ulmende og brennhet ekstremmetall av høyt kaliber. Mest sannsynlig hadde et bredere dynamisk spekter fått opplevelsen til å stå tydeligere i minnet, men dette er sjeldent et problem når man er fanget i musikkens ubønnhørlige fremdrift. ‘Desecration Rite’ er en av årets sterkere rendyrkede ekstremmetall-plater, og en tydelig påminnelse om den ruvende musikalske skikkelsen vi har mistet i Trondr Nefas. Anbefales for samtlige fans av black-, thrash- og dødsmetallens mest nådeløse og aggressive former. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt



Leprous – Aphelion 

Ute nå via Inside Out Music

Som anmelder går mye av tiden med til å tvinge fram synspunkter rundt utgivelser som ikke inspirerer eller vekker tanker uten betydelig drahjelp fra mitt eget hold. Dette er skyggesiden ved den større gleden som er å dekke en nasjons metall-produksjon på helhetlig vis, men definitivt noe man klarer å jobbe seg gjennom dersom man holder fokus på det som inspirerte en til å plukke opp pennen til å begynne med. I blant får man nemlig gleden av å dekke en utgivelse som virkelig setter fart på tankene – som fører til så mange betraktninger og observasjoner at det tradisjonelle anmeldelsesformatet strever forgjeves med å finne plass til alt sammen. Leprous sin syvende plate ‘Aphelion’ er en slik utgivelse: en følelsesladet, detaljrik og oppslukende plateopplevelse som kan vise seg å være bandets beste til nå.

Dette utsagnet mangler ikke akkurat vekt i lys av bandets eksisterende diskografi. Leprous er av mange betraktet som et av Skandinavias fremste band, en moderne pop/prog-maskin som bruker sine formidable instrumentelle egenskaper til å skrive resonnerende låter om motgang og mental lidelse. Denne tematikken har bidratt sterkt til å bevare bandets identitet gjennom deres mange musikalske transformasjoner, et utviklingsforløp som på ‘Aphelion’ har tatt bandet nærmere den moderne pop-musikkens elegante kurver og skinnende overflater enn noensinne før.

For selv om ‘Pitfalls’ kanskje er «softere» i uttrykket tar ‘Aphelion’ i bruk langt klarere pop-manøvre enn sin forgjenger. Singelen «Running Low» vekker med sine perkussive pianolinjer assosiasjoner til band som Algiers, en forbindelse som forsterkes av Einar Solberg sine soul-fargede, riffende vokalstrofer. Elektroniske pulser og groover står for ryggraden til flere av platas låter, men ingen av dem tester grenser på lik linje med «Have You Ever?». Med sitt minimalistiske, kjølige og rytmisk sofistikerte R’n’B-sound er «Have You Ever?» en ordentlig utstikker i bandets låthistorikk, en låt som unektelig høres ut som Leprous til tross for et nesten fullstendig mangel på elementene som har kjennetegnet bandet i årevis.

Mye av årsaken til at ‘Aphelion’s største sjangereksperimenter fungerer så bra som de gjør er den utmerkede lydproduksjonen og miksingen. Miksen åpner et auditivt rom på størrelse med platecoverets svimlende landskap, et landskap Leprous fyller med nøyaktig plasserte og meningsfulle instrumentelle bidrag. I tillegg fremhever produksjonen samtlige av instrumentenes særegne kvaliteter – noe som ikke kan være lett med tanke på det yrende detaljnivået som opprettholdes fra låt til låt. For de av dere som er svake for knakende bunnfrekvenser og metallisk tyngde (som vil si de fleste, vi er jo tross alt en metallblogg) finnes det også mye å glede seg over på ‘Aphelion’, ettersom de fleste låtene inneholder et øyeblikk eller to hvor de utvidede strengeinstrumentene får hugge ut potente rytmiske spor i sitt mørkeste register.

Men den viktigste faktoren i ‘Aphelion’s suksess er – som på alle bandets plater – måten Einar Solberg og resten av Leprous tvinger deg til å føle på de vonde og dypt forankrede følelsene som kommuniseres via tekst og musikk. Låter som «Out of Here» og «All the Moments» finner veien direkte til følelsessenteret i hjernen via sine reflekterende bølgedaler og emosjonelle utbrudd, men stormens kjerne finner vi på «On Hold», der Solberg leter etter svar på livets vanskeligste spørsmål med en fortvilelse og en håpløshet som kjennes langt inn i beinmargen. At det først er i platas siste minutt vi får høre ham skrike ut sine frustrasjoner via rendyrket growling demonstrerer tydelig nivået av strukturell mestring Leprous har oppnådd på ‘Aphelion’ (i tillegg til fanbasens kreative instinkter, ettersom de fikk være med på å bestemme viktige aspekter ved låtas konstruksjon).

‘Aphelion’ er en utgivelse jeg har svært vanskelig for å rette tungtveiende kritikk mot, annet enn at «The Shadow Side» oppleves som litt overflødig, i alle fall musikalsk (tematisk sett er den et etterlengtet blaff av håpefullhet). Jeg har forståelse for at folk kan bli skuffet dersom de verdsetter bandets progressive fyrverkerier høyere enn deres pop-musikalske og mykere sider, men jeg mener personlig at dette aspektet ved soundet deres er godt representert på deres nyeste utgivelse, selv om man kanskje må vente litt mellom øyeblikkene det kommer til uttrykk. ‘Aphelion’ har fått meg til å glemme tid, sted og rom på en måte det er lenge siden jeg har opplevd i møte med en plate, og mang en gang har jeg lyttet med mål om å undersøke plata i et objektivt lys bare for å bli dratt hjelpeløst ned i låtenes følelsesmessige elveleier og stryk. For meg er dette et soleklart tegn på en utgivelse av sjeldent kaliber, og jeg kan vanskelig forestille meg at ‘Aphelion’ ikke vil være med å konkurrere om årets plate her på bloggen. Leprous overgår nok en gang alle forventninger på ‘Aphelion’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Kal-El – Dark Majesty

Ute nå via Majestic Mountain Records

Stavangersbandet Kal-El har i snart ti år vært en bauta innenfor norsk stoner/doom. Med sitt ruvende, Lowrider-aktige sound og udødelige interesse for B-film- og sci-fi-estetikk har bandet lenge appellert til en spesifikk gruppe med nostalgiske lyttere, men musikken har alltid prestert å heve seg over sine overfladiske karakteristikker. På sin femte plate toner Kal-El ned B-film-elementet, men skrur til gjengjeld opp sine kosmiske og sci-fi-inspirerte kvaliteter betraktelig. I prosessen skaper gruppen en hendelsesrik, detaljert og komplett plateopplevelse som unektelig er deres største plateprestasjon til nå.

Det første man vil legge merke til på ‘Dark Majesty’ er – som på de fleste av bandets utgivelser – det kolossale lyddesignet. Kal-El har lenge mestret den livsviktige kombinasjonen mellom drønnende Conan/Sleep-gitarer og vektige basstrommeslag som gir stoner/doomen sin mektige tyngde, og på ‘Dark Majesty’ er denne kombinasjonen mer potent enn noensinne tidligere. Med en total spilletid på 65 minutter kan bandet dog ikke lene seg på sine tyngre kvaliteter alene, og denne utfordringen møter de erfarne musikerne med sin velutviklede sans for dynamisk og teksturell variasjon. Kosmiske og svevende partier møter drivende og tungrock-inspirert jamming møter bølge etter bølge av krengende stoner/doom-riff, det hele bundet sammen av «Cpt Ulven»s rungende stemme og melodiske teft.

Noe annet som hjelper ‘Dark Majesty’ med å holde lytterens fokus over sin veldige lengde er måten Kal-El har strukturert plata låtmessig. For hver kosmiske og utsvevende stjerne-odyssé vi får (f.eks «Temple», «Kala Mishaa»), får vi også noen mer tungrockende og drivende skudd fra hofta (som de fire minutter-lange «Spiral» og «Comêta»). Til tross for at bandet har tatt mange grep for å gjøre platas lengde mer håndterbar, er det ingen tvil om at ‘Dark Majesty’ bør lyttes til som om den var en dobbel-LP. Hør på de fire første låtene, ta deg en pause, og kast deg inn i den vidvankende B-siden med nytt fokus og ferske ører. 

Når jeg reflekterer rundt platas høydepunkter blir det fort tydelig at Kal-El har et skarpt øre for singelmateriale. «Spiral» er en av de mest fengende låtene som har ramlet ut av den norske metallscenen i 2021 – en joggende og drivende bulldoser som kaster sin fulle vekt bak sitt fabelaktige refreng. «Mica» og «Dark Majesty» ligger ikke langt bak kvalitetsmessig, men tar seg bedre tid til å utforske instrumentale ideer via sine eventyrlystne og jam-tunge broer. Til slutt kan vi nevne «Kala Mishaa», som etter en snerrende bass-intro bruker sine resterende ni minutter på å bygge opp massivt med klangmasse og momentum. 

Og sånn sett hadde det kanskje vært best om «Kala Mishaa» fikk æren av å sette punktum for plata, ettersom avslutningssporet «Vimana» oppleves som litt overflødig etter 55 meskende minutter med kaloritett stoner/doom. Det er likevel lite annet jeg kan rette mitt kritiske øye mot på ‘Dark Majesty’, ettersom det er en rikholdig og komplett utgivelse som tar sitt utvalgte sound og raffinerer det til et mesterlig sluttprodukt. ‘Dark Majesty’ er en stor begivenhet innenfor norsk stoner/doom, og en utgivelse som vil falle i smak hos både rød-øyde stoner-hoder og mer generelle metall-lyttere. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt



Kaldvard – Et Land Mot Nord

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Årets 33. uke har vært preget av lovende utgivelser som ikke helt klarer å leve opp til hverken artistens eller låtmaterialets potensiale. Kaldvard distanserer seg ikke fullstendig fra denne slags kritikker på sin nye EP ‘Et Land mot Nord’, men de kommer såpass nærme at de fortjener et øyeblikk i Metallurgis beskjedne rampelys. Sjangeren er god gammel norsk svartmetall av melodisk og storslagen karakter, som med store strøk maler bilder av golde kyststriper og vindsvøpte vidder. 

En enslig, plukket melodi runger ut over et øde landskap før stødige trommer og en bølge av vreng annonserer Kaldvards tilbakekomst etter to års stillhet. «Galge»s intense og lidenskapelige vokalprestasjoner er tidlig ute med å kreve lytterens oppmerksomhet, men intensiverende trommer og melodiske utbrudd i gitarene byr straks på konkurranse. Tittelsporet sneier etter en pittoresk åpning innom både stødig og drivende svartmetall, chuggende riff og mitraljøse-gitarer, før et episk melodisk klimaks setter et verdig punktum på låta. De melodiske merittene til Kaldvard kommer best til uttrykk når bandet tråkker på gasspedalen og holder intensiteten oppe, og avslutningen på «Et Land mot Nord» demonstrerer dette på slående vis.

Introduksjonen på «Under Røttene» mesker seg med et lavmælt lydbilde som ikke ville vært helt utenkelig å finne i settet til en svært lite metallisk folkrock-artist på en norsk festivalscene, men et plutselig svell sender låta på uventet vis inn i et massivt svartmetallparti. Melankoli og ærefrykt gjennomsyrer det som er det klareste høydepunktet på skiva, en låt som veksler mellom intensitet og skimrende melodiøsitet på sømløst vis. De standhaftige strømmene av brusende svartmetall som fyller «Drømmen om Jotunheim» får æren av å avslutte ‘Et Land Mot Nord’, en kort men substansiell EP av en undersunget gruppe innenfor norsk ekstremmetall.

Som jeg hintet til i omtalens åpningsavsnitt er ikke Kaldvards nyeste EP en plettfri utgivelse. Flere av melodiene har liten eller ingen virkning på låtas helhetlige kvalitet, og akkordprogresjonene som støtter opp under disse melodiene må tidvis ta sin del av skylden for manglende gjennomslagskraft. Dersom jeg også nevner at produksjonen er noe skarp og med uten tilstrekkelig bunn kan ‘Et Land mot Nord’ plutselig virke veldig mangelfull; men la ikke disse kritikkene påvirke dere i overkant. ‘Et Land mot Nord’ står og balanserer mellom å være en solid og en sterk utgivelse, og fans av melodisk men slagkraftig svartmetall vil nok trolig helle mot sistnevnte. Når man så tar i betraktning en rekke instrumentale fremførelser (spesielt vokalen) som utstråler lidenskap for låtmaterialet, da blir det fort vanskelig å ikke la seg fange av den nyeste EP-en til Kaldvard. Moderat anbefaling for øvrigheten, sterk anbefaling for fans av melodisk svartmetall med intensitet og tyngde.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt



Diskord – Degenerations 

Ute nå via Transcending Obscurity Records

I de senere årene har det virket som at det kollektive oppdraget om å innovere og skyve musikken videre i sitt naturlige utviklingsforløp har nådd et slags endepunkt. Det nye årtusenet har trolig ikke sett en eneste banebrytende innovasjon, kun betydelige videreformuleringer av allerede etablerte sjangere (som f.eks 2010-tallets omveltninger innenfor rap), samt en og annen uutforsket sidekorridor (som djent og PC Musics hyperpop). I tillegg til hybridisering kan det se ut som at den eneste gjenværende kilden til sann originalitet ligger i utrettelig raffinering av egen mikronisje; en prosess som krever enormt fokus, arbeidsvilje og ikke minst et overskudd av tid de færreste av oss kan smykke oss med i dagens prestasjonssamfunn. Når inspirasjonen driver noen til å trosse disse hindringene kan resultatene dog bli utrolige, og med disse ordene velger jeg å introdusere dere for ‘Degenerations’, den nye skiva til det norske, eksperimentelle dødsmetallbandet Diskord.

Sammen med band som ExecrationObliteration og Nekromantheon bidro Diskord til å gi den norske ekstremmetallbølgen dette tiåret et ansikt utad. Stikkordene var «old school-idealer» og «subtil videreutvikling», og blant de fire bandene var det Diskord som la størst fokus på sistnevnte. Til tross for at ‘Dystopics’ og EP-en ‘Oscillations’ bød på dødsmetalliske tvister og overraskelser i bøtter og spann var det dog lite de kunne gjøre for å forberede oss på den bioniske oppblomstringen bandet har foretatt på ‘Degenerations’, en av de klareste eksemplene på subtil innovasjon man kan finne i metallsjangeren i 2021. 

‘Degenerations’ er en sammensmelting av en hel drøss med disparate uttrykk som på en og samme tid virker grundig gjennomarbeidet, leken og uanstrengt. Fra et utgangspunkt i både tradisjonell dødsmetall og Atheists rekonfigurering av samme sjanger på ‘Unquestionable Presence’ strekker Diskord seg i et enormt antall retninger som er fristende for en anmelder å forsøke å oppsummere, men som utvilsomt vil distrahere lesere fra viktigere poenger. Om jeg likevel skal nevne noen sjangertrekk som har hjulpet meg i å finne veien gjennom ‘Degenerations’s yrende biosfære ville jeg fokusert på nevnte AtheistVoivods tilnærming til ledegitarer og ukonvensjonelle harmonier, samt en fleksibel og organisk tøying av det rytmiske rammeverket som flørter med fullstendig metrisk kollaps. Dette er dog kun en simplifisering, og Diskord er ikke sene med å kaste inn et jagende thrash-riff eller en brutal chug for å ytterligere forvirre og forlyste lytteren.

Det er likevel ikke sjangerblandingen som er det mest fremtredende aspektet ved ‘Degenerations’, men måten bandet bygger større strukturer ut av lokale teksturer. Hvert av platas øyeblikk er som et tomt rom som skal fylles med objekter og tingester, og Diskord møter denne utfordringen med perspektivet til en abstrakt kunstner (noe som gjør coveret desto mer passende). Åpningslåta «Loitering in the Portal» går på dette viset fra de skingrende gitarene og frenetiske rytmene til Atheists ‘Jupiter’ over til en eksponentiell, dødsmetallisk celledeling rundt låtas midtpunkt. Et enda bedre eksempel på bandets teksturbruk finner vi imidlertid på  «The Endless Spiral», som etter en intro fylt av skraping, seige alarmer og metalliske hugg akselerer inn i en hyperdrive av tappede gitarer og buet bass.

Det vil være et helt nytteløst prosjekt å forsøke å bane meg igjennom platas låtliste på utfyllende vis, men jeg kan i det minste dra frem et par låter som stikker lenger ut enn øvrigheten fra den biomekaniske, virvlende massen som er ‘Degenerations’. «Abnegations» er som om Undeath gikk seg vill i den radioaktive slummen på Expanders ‘Neuropunk Boostergang», toppet med en ekstatisk, Rush-aktig solo; «Raging Berzerker in the Universe Rigid» grenser opp mot fullstendig rytmisk oppløsning til slående effekt, og «Atoms Decay» er som en snublende, døddrukken Suffocation med hjerteflimmer og reflukssykdom. I tillegg har vi nevnte «The Endless Spiral», samt det kanskje største høydepunktet av dem alle, «Gnashing». Etter introduksjonens virvlende harmoniske gjørmepøl bryter bandet plutselig ut i et fengende crossover thrash/disco-riff som kunne fått selv den dystreste post-apokalyptiske festgjenger til å miste besinnelsen, før en eksplosjon av hyperaktiv svartmetall tilintetgjør de siste restene av menneskelig sivilisasjon på et blunk.

Som dere kan tyde ut ifra min uoversiktelige ordsalat er ‘Degenerations’ en plate det er umulig å oppsummere på hendig vis. Diskord har rett og slett gitt ut en plate som inneholder så mye informasjon, presentert på et såpass fremtredende vis at en som anmelder må anerkjenne at en tradisjonell omtale ikke rommer alle observasjonene man måtte ønske å inkludere. Det viktigste av alt er at ‘Degenerations’ er en av årets sterkeste norske utgivelser, og en plate som med iver og entusiasme setter dødsmetallen i et lys vi aldri helt tidligere har sett den i. Selvfølgelig vil skiva vise seg å være krevende for enkelte, men for de av oss som høster enorm glede av å se et band kaste seg inn i skapelsesprosessen med tøylesløst kreativt overskudd er ‘Degenerations’ et høydepunkt som kommer til å skape etterdønninger i lang tid fremover. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Shepherds Crook – Mat For Månen

Shepherds Crook - Mat for månen
Usignert, ute på strømmetjenester

Shepherds Crook er en trondheimsduo som nå har holdt på noen år og sluppet musikk med høy frekvens. Debutplata ‘Black Lake’ kom i 2018, og mellom denne og ‘Mat For Månen’ finner man hele to EP’er og to fullengdere. Selv var jeg før slippet av ‘Mat For Månen’ imidlertid mest kjent med soloprosjektet til duoens instrumentalist Ole Martin Hellesø (eller Ole Hell), Vandrer, som i år har slått fra seg noen mektige instrumentale doom-metal-utgivelser etter en svær debutplate i fjor.

Oppmerksomme Metallurgi-lesere vil kunne humre over at en ny Shepherds Crook-plate kan synes å være akkurat det jeg trenger. I omtalene av Vandrers utgivelser har jeg nemlig latt meg fascinere stort over strålende produksjon og et kvalitetstegn innenfor den litt magre doom-metal-scenen vi har i Norge, men samtidig irritert meg litt over ensformigheten og tomrommet som oppstår når vokal er helt fraværende og i liten grad erstattes med andre kreative krumspring. Mye kan dermed se ut til å være løst når Hell i Shepherds Crook har med seg vokalisten Nestor og vi fortsatt får servert fantastisk grovkornede dommedagsgitarer og nådeløst taktfaste trommeslag i seige og nærmest minimalistiske komposisjoner.

En slik konklusjon ville naturligvis vært rimelig overfladisk i seg selv, men har likevel mye for seg. Nestor og Hell komplementerer hverandre nemlig helt strålende på ‘Mat For Månen’, der sistnevntes instrumentalformler stadig ligger dundrende under Nestors beske og egentlig ganske svartmetallaktige skrikevokal som bidrar til å legge et nærmest kvelende mørke over musikken. Produksjonen ligger ellers tett opp mot Vandrers siste par påfunn, noe som i mine ører også innebærer en markant forbedring fra duoens tidligere utgivelser – dette er grovt og rått, men likevel forfriskende krystallklart.

‘Mat For Månen’ imponerer imidlertid også gjennom komposisjonene. Plata fungerer på mange måter i to deler, der tre femminuttere står for det første kvarteret og den todelte mastodonten «Ingen Morgenkvist» tar stafettpinnen videre til siste ende. Den første trioen med låter er et utmerket strekk, der Shepherds Crook makter å ha føttene godt plantet i et enkelt, råtøft og mørkt doom-metal-landskap, men samtidig tilføyer nok tilleggselementer til at det aldri blir for ensporet. Noen flotte lead-gitarer lyser opp avslutningene av «The Narrow» og tittellåta, og på min personlige favoritt «Barfight» smeller Hell til med noen ordentlig blues-aktige stoner-riff a la Sleep mens Nestor forpester det hele med lange og grufulle skrik.

«Ingen Morgenkvist», særlig den elleve minutter lange førstedelen, er nok noe vanskeligere å fordøye, og spiller nok i enda større grad på Hells minimalistiske tendenser. Da er det nok også på sin plass å si at det grenser mot å være i overkant ensformig, men det er mer snakk om en lek med grenser enn overtredelser; riffene er det som vanlig lite å si på, og jeg har også sansen for hvordan de to delene komplementerer hverandre og hvordan Shepherds Crook også skrur opp tempoet litt mot slutten av den kortere andredelen der vi også får et gjensyn med de flotte lead-gitarene. Når musikken til slutt lander i dronete, sovende gitarer er det også snakk om en strålende avslutning på plata, der Shepherds Crooks kanskje største og beste bidrag er det evinnelige mørket de maner frem av tilsynelatende enkle doom-metal-elementer.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Blutumhang – The Fires of Domination

Ute nå via Nithstang Productions

Debutplata til svartmetallduoen Blutumhang, ‘The Fires of Domination’, fascinerer ved at den lar det rå og vakre ved svartmetallen gå sammen i en voldsom intens enhet. Her snakker vi i utgangspunktet om nokså melodisk og til dels folkemusikkinspirert svartmetall som sikkert kan minne om band som Agalloch og Drudkh, og der en ‘Transilvanian Hunger’-aktig råskap i produksjonen gir lydbildene en okkult og mystisk følelse som man finner mye av i materialet til band som Yellow Eyes og Batushka. Men Blutumhang stopper ikke der: Musikken lar seg nemlig prege mye av den diffuse og voldsomme skrikevokalen på plata, som bidrar mest til å løfte musikken til et helt nytt nivå av intensitet.

Det er også snakk om en intensitet Blutumhang håndterer usedvanlig godt. Etter det desorienterende, fantastisk støyete og eksperimentelle introsegmentet «Hatred of Absolution» eksemplifiseres dette gjennom de to låtene «The Treacherous Whore» og «Dignities Denied». Her er førstnevnte en litt lenger og mer progressiv sak, mens duoen tråkker litt hardere og mer direkte på gassen på sistnevnte; voldsomt er det hele tiden, men gjennom ulik dynamikk, særlig i trommespillet, og små pauser bestående av gamle båndopptak blir det likevel aldri for mye av det gode. Under den lavoppløselige produksjonen, som jeg vil påstå tjener plata godt ved at den tilfører en atmosfære av både håpløs og storslått art, må det her også sies at det ligger umåtelig vakre melodier. ‘The Fires of Domination’ karakteriseres på sett og vis av et spenningsforhold og en drakamp mellom det stygge og det vakre og melankolske, og det at de ulike elementene lar seg komplementere så godt er sannsynligvis platas største styrke.

For de gode taktene fortsetter. Interluden «Eternal Fires of Domination» plukker opp den litt eksperimentelle stafettpinnen fra introlåta og lar noen fantastiske skrik forpeste et slitent koropptak. På den påfølgende syvminutteren «Disgust & Dominance» utforsker Blutumhang sine mer tålmodige sider og lar to storslåtte, melodiske og tunge(!) riff fungere som grunnstøtter for den ganske lange komposisjonen – og det blir aldri kjedelig når duoens høygir er så velfungerende og dynamisk.

Likevel vil jeg nok påstå at det ikke går like bra i åpningssegmentet til siste låt ut, «The Fateful Hands of Fury», som med sine nesten ni minutter er platas lengste. Her blir melodiene ørlite grann for repeterende – det er rett og slett ikke like sterkt som Blutumhangs tidligere eskapader på denne utgivelsen. Det tar seg imidlertid nevneverdig opp; denne låta kommer sterkt tilbake med noen av platas desidert ondeste riff noen minutter ut i det. De minimalistiske og Burzum-aktige synth-ambient-elementene tilføyer også en interessant side til musikken, og skaper ikke minst en guffen stemning over båndopptakene som runder av hele greia.

Ambient-delene, kanskje særlig støyelementene, og hvordan de glir så godt inn i den større sammenhengen på plata gir i det hele tatt følelsen av et høyt potensiale for Blutumhang. Men først og fremst er det altså intensiteten denne duoen evner å mane fram på ‘The Fires of Domination’ som treffer meg sterkest.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Darkthrone – Eternal Hails……

Eternal hails | Darkthrone CD | EMP
Ute nå via Peaceville Records Ltd

‘Eternal Hails……’ er et album som glir enkelt inn i det som har vært Darkthrones bidrag til både norsk og internasjonal metallscene de siste årene, og det som kanskje også har vært et hovedtrekk gjennom hele bandets nå nitten plater lange diskografi. Bandet er helt klart mest kjent for sitt pionérarbeid innenfor norsk svartmetall på 1990-tallet, særlig gjennom den fryktinngytende trilogien bestående av ‘A Blaze in the Northern Sky’, ‘Under a Funeral Moon’ og ‘Transilvanian Hunger’. Men etter at bandet på 2000-tallet blant annet lekte med litt uforutsette crust punk-tendenser, har man de siste årene sett at det mer åpenlyst, kanskje med unntak av den nokså rendyrkede svartmetallplata ‘Arctic Thunder’ fra 2017, utforsker ulike sider ved det som nok har vært en slags underliggende drivkraft hele veien for bandet – nemlig mye av den mer tradisjonelle metallen fra 70- og 80-tallet.

På ‘Eternal Hails……’ viser Darkthrone hvordan de med dette klarer å holde seg relevant – og vel så det. For i stedet for at en slik konservativ tilnærming til låtskriving og produksjon her blir gjentagende og litt bakstreversk, evner duoen å demonstrere hvordan tungmetallens bestanddeler fortsatt kan levere mørk og dyster musikk, og at det naturligvis finnes fordeler ved å unngå mer moderne produksjonstriks og sjangerblandinger.

‘Eternal Hails……’ gjentar ikke fullt og helt tendensene på ‘The Underground Resistance’ og ‘Old Star’. Denne plata bygger imidlertid videre på sistnevnte, og inneholder i større grad et tydelig element av doom-metall som balanseres opp mot litt færre raskere og mer speed- og thrash-pregede temaer. Den mørke stemninga på plata kommuniseres i det hele tatt på utmerket vis gjennom albumcoveret, og det åpner også ordentlig dystert gjennom de mørke, effektbelagte clean-gitarene i introduksjonen til åpningslåta «His Masters Voice». Hovedingrediensen er imidlertid tøffe og relativt enkle gitarriff og Nocturno Cultos velkjente, grovkornede og lavmælte vokal som høres ut som at kommer opp fra en dyp, mørk avgrunn. Gitarlyden er rund og mørk, en moog-synth dukker opp her og der og trommene leverer et usedvanlig flott trykk i bass- og skarptromme; produksjonen høster nok godt av at ‘Eternal Hails……’ visstnok er den første plata Darkthrone har spilt inn i et klassisk studio på en stund.

Åpningsstrekket, som består av «His Masters Voice» og den ni minutter lange «Hate Cloak», er sterkt, selv om jeg nok synes førstnevnte har en litt vel udefinert låtstruktur og sistnevnte med lengden sin nok viser den tørre baksiden av den ganske usminkede produksjonen. Upåklagelige, klassiske riff kommer imidlertid som perler på en snor, og det fortsetter godt med «Wake of the Awakened», der litt åpnere og videre akkordspill bidrar til å bygge opp under det jeg synes er et av albumets beste låter.

Litt mer lekent akkordspill styrker også den påfølgende og ti minutter lange «Voyage to the Northpole Adrift», der jeg synes Darkthrone utnytter lengden godt ved å tyne noen av albumets desidert mest storslåtte og melankolske temaer. «The Lost City of Uppakra» avslutter deretter plata godt, om enn med noen av de samme strukturelle problemene som åpningslåta; den smått eksperimentelle, synth-drevne og fantastiske(!) outroen føles rett og slett litt løsrevet fra låtas første, riffbaserte og vel så imponerende halvdel – og egentlig også plata i seg selv.

Og denne outroen illustrerer kanskje det negative og litt underlige ved denne plata, nemlig at jeg virkelig føler at Darkthrone kunne eksperimentert enda litt mer ut fra sine velfungerende grunnformler. Dette er altså særlig med blikk på synthen, som gjør seg veldig godt de få gangene den dukker opp, men som jo egentlig er en sjeldenhet. Samtidig er dette bare småplukk og kun en etterlysning av noe mer av noe veteranduoen gjør så bra. I alt er nemlig ‘Eternal Hails……’ et sterkt, dystert og egentlig også nokså unikt kapittel i Darkthrones nå ganske lange historie.

Skrevet av Alexander Lange