ukas favoritt – Side 5

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Maktkamp – I Affekt

Usignerte(???), ute nå på div. strømmetjenester

Det er vanskelig å kalkulere påvirkningen den betydelige suksessen til Kvelertak har hatt på et lite, avgrenset musikkmiljø som det norske metallmiljøet. Slippet av bandets monumentale, selvtitulerte førsteskive og den enda mer bredt-treffende andreskiva festet det internasjonale søkelyset på den norske scenen, og mange av artistene som slapp musikk i kjølvannet av disse opplevde trolig en større eksponering enn det som har vært vanlig både før og siden. Dette er et eksempel på en positiv effekt et internasjonalt gjennombrudd kan ha på en lokal scene, men det kan også oppstå kinkige situasjoner når et band når ut til verden med sin unike kombinasjon av uttrykk. Hvordan kan for eksempel et ungt band som er inspirert av Kvelertaks musikk uttrykke denne inspirasjonen når den er så tett knyttet til én enkel aktør innenfor det internasjonale metallmiljøet?

For det er liten tvil om at det melodiske hardcore-bandet Maktkamp er dypt inspirerte av sine Stavangersbrødre. Fra Kjetil Elverums Hjelvik-aktige skriking, til det potente sammenstøtet mellom turbulente blastbeats og glitrende, metallisk hardcore – Likheten er stor nok til å rettferdiggjøre beskrivelsen av ‘I Affekt’ som en distinkt mutasjon av Kvelertaks originale genom. Når et band har såpass klare musikalske forbindelser til sin inspirasjonskilde pleier min evaluering av utgivelsene deres å bunne ut i et enkelt spørsmål: hadde musikkscenen som helhet – eller min tilværelse som musikkfan for den saks skyld – vært fattigere uten Maktkamps ‘I Affekt’? Svaret er et rungende ja.

Musikken på ‘I Affekt’ er fremført med en energi og en overbevisning som ikke levner noen tvil om at dette er nøyaktig denne musikken bandet ønsker å bruke tiden og kreftene sine på å produsere. Låtene er både enkle i måten de alle er drevet av sentrale hooks, og kompliserte i måten de er fullstendig mettet av gitaristisk detaljarbeid og arrangements-messige skruballer. Sammen gir disse to kontrasterende strukturelle grepene ‘I Affekt’ en følelse av hektisk og uregjerlig fremdrift, samtidig som låtene fester seg på hjernen allerede fra første lytt.

Maktkamp synes å ha god oversikt over egne styrker og svakheter, og har på kyndig vis sluppet platas aller beste spor som singler. «Fyr Av Alt!» bygger en «Bruane Brenn»-aktig slager ut av singlende tamburin og fengende, sykliske ledegitarer, toppet med et refreng som utvilsomt ljomer ut av kjeften på berusede konsertgjengere i en alternativ tidslinje som tillater den slags offentlige samlinger. «Dressmann» intensiverer riff-arbeidet til det nesten bikker over i et garasjepunk-aktig kaos, og «Kvakksalveriets Prester» kombinerer Elder, Kvelertaks «1985» og gromme bass-slides til en låt som er så fargerik og tung at å høre på den er som å bli slått i svime av det forheksede inventaret til en Flügger Farve-butikk. Det eneste unntaket er «Krenkefest», som for meg personlig må se seg slått av «Homo Elektrus» sine nydelige refrenger og smadrende Power Trip-riffing.

Med en spilletid på 36 minutter har ikke ‘I Affekt’ noen tid å miste på fyllstoff og svake lenker, og det gjør den heller ikke. Maktkamp klarer til og med å snike inn noen storstrukturelle grep; dette ved å følge opp de hektiske første 26 minuttene med et akustisk mellomspill og en påfølgende låt («I Livets Høst») som fortoner seg som noe mer romslig og dempet enn øvrigheten. På avslutningssporet «Til Helvete» er dog alle motorer atter en gang påskrudd, og det livlige haraballet ender med at Maktkamp rir inn i solnedgangen akkompagnert av en velfortjent fade-out.

Maktkamps ‘I Affekt’ er en gledesspredende festbombe som uanstrengt sniker seg forbi alle mine forsvarsmekanismer som anmelder og etablerer sin ubestridte dominans over lyttevanene mine. Det at musikken ligger så tett innpå Kvelertaks åndsverk som den gjør – hvilket er noe jeg kun vektlegger når jeg beskriver musikken for andre – betyr ikke en pøkk når jeg ramler inn i en av mine daglige gjennomlyttinger av plata. Det er i det hele tatt lett å glemme at uttrykksmessige analyser er et verktøy vi bruker for å finne frem til stilarter vi liker, og at det er den faktiske musikken innenfor disse rammene som må treffe deg som lytter for at det til syvende og sist skal være verdt å høre på. Vel, mine damer og herrer; ‘I Affekt’ treffer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt(er)

Siden vi ikke publiserte ukas favoritt forrige uke kommer vi med to i én post denne uka.

Ingenium – Sustenance Through Death

Ingenium er et progressivt/psykedelisk dødsmetall-band som har summet rundt i Trondheims undergrunnsmiljø helt siden 2009. Ingen av bandets tre utgivelser til nå har blitt reklamert for gjennom utstrakte promoteringskampanjer, noe som delvis kan forklare hvorfor jeg personlig ikke ble klar over bandets eksistens før mot slutten av fjoråret da ‘Sustenance Through Death’ dukket opp i Metal-Archives sine registre. Dette kan nesten ansees som en tragedie, ettersom Ingeniums vinkling på dødsmetall-sjangeren er en av de klart mest distinkte vi har til lands per dags dato.

Ingenium operer innenfor et dødsmetallisk uttrykk som har havnet litt i vinden internasjonalt i senere år, men som meget få band makter å reprodusere – i alle fall med tilfredsstillende resultater. Metallpublikumet ble først introdusert for uttrykket på skiver som Tribulations ‘The Formulas of Death’ og Morbus Chrons ‘Sweven’ fra 2014, og senere høydepunkter innenfor den stilistiske retningen er f.eks Swevens ‘Eternal Resonance og de siste skivene til Balmog. Etter min viten har vi ingen til lands som forsøker seg på dette uttrykket utenomIngenium, hvilket gjør det ekstra interessant å se hvilke grep de har gjort for å skille seg fra bautaene nevnt ovenfor.

Bandets tredjeskive ‘Sustenance Through Death’ kan sies å befinne seg i skjæringspunktet mellom tre konkurrerende impulser. Først har vi den klassiske dødsmetallen, som viser sin beske fysiognomi i form av Obliteration-aktige, primitive riff-eksplosjoner. Den andre biten i pusslespillet er Balmogs postpunk-påvirkede og svartmetall-svertede tagning på dødsmetall, og det tredje elementet i bandets uhellige treenighet er rendyrket, motorisk og jam-sentrisk psykedelia. Når bandet presterer å finne knutepunktet som binder de tre impulsene sammen, ja da er resultatet noe av den mest inspirerende og fremragende dødsmetallen Norge vet å produsere. Dessverre er dette knutepunktet vanskelig å lokalisere, og Ingenium sliter litt med å opprettholde den prekæret balansen over ‘Sustenance Through Death’s spilletid.

Etter åpningens klamme, fuktige fottur gjennom et svært ‘Sweven’-sk undergrunnssystem, kaster tittelsporet oss raskt ut i di kaotiske, sjangerblandende strømmene som renner gjennom platas indre. Ingeniums basale dødsmetall-uttrykk har en dyrisk men elegant tyngde, farget i kantene med både sludge, death’n’roll-aktige grooves, og dissonant, foruroligende psykedelia. Etter denne noe utfordrende introduksjonen består resten av platas første halvdel av korte men hektiske utbrudd av dødsmetallisk ekstremitet, hvor nesten samtlige av låtene finner den gylne ratioen mellom klassisk dødsmetall og psykedeliske teksturer.

Det er derimot på B-siden at Ingeniums romfartøy beveger seg så langt ut i eteren at det blir vanskelig å holde følge. «Churn» åpner en sort malstrøm av kvernende black/death og punkete gitarhugg, før broen utvikler seg i et såpass rendyrket men tungt psych-sound at det nesten oppleves som et olje/vann-forhold. «Orbital Decay» er derimot den verste synderen, ettersom den imponerende og jam-sentriske hyper-strukturen er et utrolig reisverk isolert sett, men føles litt ut som et innskudd skrevet av et helt annet, tung-psykedelisk instrumentalband. Avslutningslåta «Eyes» returnerer så til det uttrykksmessige gyldne snittet – en fremragende finale som makter å hale inn romfartøyet fra ytterkanten av det anskuelige kosmos.

Ingeniums ‘Sustenance Through Death’ er en sjeldenhet i den forstand at den er et høydepunkt i et svært ungt 2022, samtidig som det er åpenbart at bandet er i full stand til å stramme inn og overgå den i løpet av årene som kommer. Dette er et potensiale som bare et fåtall norske band demonstrerer i løpet av et kalenderår, og en grunn til å la forventningene løpe løpsk dersom du er en fan av periferiske, dødsmetalliske uttrykk. ‘Sustenance Through Death’ er en kompleks, sammensatt, uperfekt og fremragende dødsmetall-plate, og årets første høydepunkt hos de uhelbredelige metall-entusiastene i Metallurgi.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Enevelde – Gravgang

See the source image — Ute nå via Terratur Possessions

Mange, inkludert meg selv, trodde nok at Whoredom Rifes ‘Winds of Wrath’ var plateselskapet Terratur Possessions siste bank i bordet i sitt usedvanlig sterke 2021. Men man får rett og slett tro om igjen. To uker før nyttår slapp plateselskapet nemlig EP’en ‘Gravgang’ av Enevelde – et svartmetallprosjekt bestående av ingen ringere enn Misotheists B. Kråbøl.

Mens Kråbøl i Misotheist – blant annet på fjorårets ‘For the Glory of Your Redeemer’, som kapret femteplassen i vår kåring av fjorårets beste norske metallplater – gjør bruk av et nokså eksperimentelt og sofistikert uttrykk, er Eneveldes svartmetall enklere og mer direkte. Tendensene er sannsynligvis også sterkere på prosjektets nyeste EP enn den selvtitulerte debutplata fra 2020, og selv om man kanskje skulle tro at utviklingen gikk i motsatt retning, er ‘Gravgang’ en råere og grovere affære enn sin forgjenger. Uten at jeg skal slå fast at dette nødvendigvis gjør denne EP’en kvalitativt bedre, er det en tilnærming som kler Eneveldes tilnærming til sjangeren svært godt, og som uansett gjør at ‘Gravgang’ ender opp som minneverdig.

‘Gravgang’ er sånn sett en utgivelse som først og fremst imponerer på grunn av sitt gjennomførte lyduttrykk. I produksjonen ligger en strålende balanse mellom lavoppløselig råskap og mektig og effektiv atmosfære, og stilistisk er det snakk om svartmetall som også fremstår usedvanlig brutal. Dette skyldes nok først og fremst tidvis hardt trommespill og Kråbøls voldsomme growle-vokal. Den fremkaller assossiasjoner til mer dødsmetallnære hjørner av svartmetallskolen, og kanskje særlig minner det om Nergals argeste vokalprestasjoner i Behemoth. Uttrykket som helhet kan nok i det hele tatt sammenlignes mye med dette polske bandets nyere materiale, men Enevelde er nok i så fall et slags fangehull-Behemoth, der mektige stemninger i mindre grad ligger i forlengelsen av storslått og velpolert produksjon og snarere formidler et slags kaldt, rått og uovervinnelig middelaldersk mørke.

Her er også gitarlyden en vital ingrediens, der store mengder romklang får de stadige, lyse tremolo-galoppene til omtrent å høres ut som kirkeklokker omgitt av en tjukk helveteståke – ikke helt ulikt soundet man fikk på Issoleis ‘Cilicium’ fra i fjor. Det setter et umiddelbart og gjennomgående preg på ‘Gravferd’ fra åpningslåta «Enevelde» sparker EP’en i gang, der Enevelde imponerer med kule variasjoner der Kråbøl skifter mellom nærmest doom-metal-aktige riff og blast-beat-drevne og intense svartmetalltemaer. Mindre dynamiske, men mer suggererende, takter kommer i den påfølgende tittellåta, der man i løpet av åtte minutter nok får det dypeste dykket ned i Eneveldes Helvete.

Det må nevnes at ‘Gravferd’ også henger svært godt sammen, og at en klar styrke ved denne EP’en er følelsen av en rød tråd hele veien gjennom – i alle fall til Thorns-medleyen «Ærie Descent/Funeral Marches to the Grave» melder seg helt på slutten som et fett og friskt cover-bidrag som i grunnen kler Eneveldes produksjonsdrakt overraskende godt. EP’ens korteste låt, «En Skal Ikke Tro», er for eksempel strålende som en forlengelse av den svære og nokså ensformige tittellåta, og er nok også utgivelsens mest spennende og varierte låt. Første halvdel preges på strålende vis av taktfaste, intense og egentlig ganske Mayhem-aktige temaer, og senere får man blant annet servert noe som vel egentlig kan omtales som et breakdown. Det tilføyer kul variasjon, all den tid det nok ikke står helt i stil med produksjonsdrakten.

Så har Enevelde også sine begrensninger på ‘Gravgang’. Verktøyene er ikke veldig mange produksjonsmessig, og selv om den litt mer melankolske «Den Dypsindige» nok uansett ikke er den sterkeste låtskriverprestasjonen på EP’en, merker jeg at jeg ikke får så veldig mye mer ut av utgivelsen noen minutter ut i denne åtte minutter lange giganten av en låt. Likevel synes jeg ‘Gravgang’ er et must for de som er interesserte i svartmetallens nyere strømninger her til lands – i all sin brutalitet er det egentlig en nokså unik utgivelse som formidler en type atmosfære man ikke finner mange andre steder. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Addiktio – Anthem for the Year 2020

Instrumental metall kan se ut til stadig å møte på et trangt nåløye for min del. Det er i alle fall en sjeldenhet at jeg lar meg helt overbevise av utgivelser som drister seg ut på markedet uten vokal, og årsakene er ofte de samme og kanskje ikke helt overraskende, der det kan fremstå som en krevende kunst å fylle et tomrom som ellers kanskje ville vært fylt av strukturen og variasjonen som gjerne følger med en vokal. En mistanke om at jeg har urimelige krav til hard instrumentalmusikk svekkes imidlertid – og heldigvis – av trioen Addiktios ‘Anthem for the Year 2020’, der et arsenal av dynamisme og stilige lydteksturer holder interessen oppe gjennom en slags mini-odyssé på 40 minutter.

‘Anthem for the Year 2020’ kom ut allerede i slutten av oktober, og følger opp Addiktios debutalbum ‘Verraton’ fra 2018. Trioen er en velrennomert gjeng som tidligere blant annet har jobbet med en bukett kjente norske pop-artister og vært Jørgen Munkebys medsammensvorne i Shining, noe som innevarsler profesjonaliteten som gjennomsyrer ‘Anthem for the Year 2020’. Stilen har et utvilsomt fundament i et ganske jazz-inspirert prog-uttrykk, der bølgetoppene i stor grad henter sin intensitet fra spretne, høylytte og synkoperte temaer der fuzza gitarer og bass smelter sammen i nydelig forening. Så kan nok ikke denne plata kalles en rendyrket metallplate heller, der innflytelsen fra litt lettere rockeuttrykk er vel så – om ikke mer – toneangivende som metallpreget.

Åpnings- og tittellåta er en strålende introduksjon til det man har i vente, og lar gitarene hvine hemningsløst over en rask, smittsom groove i bunn før bandet åpner døren før de nevnte progga, jazza og egentlig ganske djent-aktige bølgetoppene som man etter hvert skal bli godt kjent med. Avslutningen er blant platas mest voldsomme og er et vidunderlig, dissonant kokepunkt som gir plass til den roligere, traskende introduksjonen i den påfølgende «Genetic Sircus». Denne låta er platas lengste og består av to deler, der den første sirkler rundt et spent, lyst gitartema før en roligere bro åpner for en strålende oppbygning til platas mest stratosfæriske klimaks.

Etter en forholdsvis voldsom og variert åpning på plata legger Addiktio seg herfra rundt fire-fem-minuttersmerket på de resterende seks låtene, som stort sett treffer godt. ‘Anthem for the Year 2020’ durer godt videre med den Dream Theater-aktige «The Grand Farewell», og imponerer stort særlig med «Dreadmill» som byr på et helt vanvittig catchy hovedriff. Platas svakeste ledd er nok midtpunktet, der det rolige altrock-temaet i «Spectacle» ikke sys så godt sammen med resten av låta, og «Epidemic Orchestra» for meg rett og slett ender opp som en aldri så liten kjedsomhet som kan vitne om at Addiktio har litt mer å gå på når det gjelder litt mer lavmælte komposisjoner.

Men ‘Anthem for the Year 2020’ rundes av godt. På «North» legges seige og deilige gitarleads over en sommerlig rockejam som får meg til å tro at jeg er på biltur før illusjonen brytes av voldsomme synkoper, og avslutningssporet «An Ode to the End» er utvilsomt platas vakreste. Her mestres et litt roligere preg og drømmende rock komplementeres av nydelige, Polyphia-aktige klimaks.

Addiktio holder seg til et ganske trygt prog-lingo på ‘Anthem for the Year 2020’, og jeg tror noen grenser kunne blitt yppet mer med. Men på tross av dette og noen litt svakere låter er denne plata et aldri så lite høydepunkt i norsk progrock og -metall i år, og man kan nok også konstatere at Addiktio lykkes godt med det bandet prøver på.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Whoredom Rife – Winds of Wrath

På sitt beste fremstår Whoredom Rifes ‘Winds of Wrath’ som årets stolteste beretning om tilstanden til byggverket «true norwegian black metal». Det er sjelden en plate i så stor grad inviterer til slike refleksjoner hos undertegnede om det nåværende stadiet til sjangerlandskapet den skulle befinne seg i, og ekstra spennende er det kanskje med den norske svartmetallen, som stadig har latt seg forfølge av en beviselig konservativisme og underliggende krav til en viss autentisitet vis-a-vis sjangerens eldste byggesteiner.

Opp mot et slikt problemkompleks evner Whoredom Rife på sin nyeste fullengder å løse noe som kan virke som en gordisk knute. Dette tomannsprosjektet, der V. Einride står for alt instrumentspill og låtskriving mens Bloodthorns Krell (her K.R.) leverer vokalen, fremstår nemlig her høyst tradisjonstro, relevant og moderne på en gang. Det er som om det primale, rå og metalliske mørket fra Darkthrones klassiske 90-tallstrilogi møter Gorgoroths fryktinngytende storslagenhet på ‘Ad Majorem Sathanas Gloriam’ og Taakes ondskapsfulle melodiske teft – da med et enda litt mer frenetisk preg og en enda litt mer moderne produksjonsdrakt. For dette er nettopp sann norsk svartmetall i begrepets sanne forstand, og det samtidig som det nok egentlig ikke kunne sett dagens lys så lenge før i år.

K.R. sin kontante utbrytning av låttittelen i åpningsnummeret «Curse of the Moon» etter denne låtas forholdsvis rolige, men likevel ganske spente, melodiske åpning, føles for eksempel som et kaldt og tilfredsstillende gufs fra ‘A Blaze in the Northern Sky’. Med dette kastes også lytteren i det regelrette flammehavet om Helvetes porter som ‘Winds of Wrath’ er, der svartmetallriffene med sine klassiske fortegn males inn i et fantastisk massivt og majestetisk lydbilde som på alle måter reflekteres i det utsøkte albumcoveret.

Man kan nok trygt si at det er dette flammehavet lytteren må manøvrere båten over de neste 40 minuttene, og det er nok heller aldri så spennende som det er mens «Cursed of the Moon» herjer. Åtteminutteren er en helt upåklagelig åpning, og gjør blant annet uhyre effektiv bruk av den forheksende åpningsmelodien som etter å ha følt seg fram i introduksjonen returnerer med full kraft over doble basstrommer og febrilsk akkordspill i låtas andre halvdel. Også den påfølgende «A thousand Graves Endured» er et høydepunkt, der Whoredom Rife drister seg til bruk av stratosfæriske gitarleads over noen strålende og mer definerte riffmotiver. På «Gospel of Hate» leveres platas sannsynligvis sterkeste refreng, og platas første norskspråklige kuriositet, «Hav av Sykdoms Blod», skyver noen subtile folketonale elementer som minner segmenter fra Satyricons tidligere materiale i forgrunnen fra start – det før noen av de mest atmosfæriske og Emperor-aktige strekkene på ‘Winds of Wrath’ leveres senere.

Så er det nok også de to sistnevnte låtene noe av det som forhindrer Whoredom Rife i å nå sitt fulle potensiale på ‘Winds of Wrath’. Begge låtene bidrar også mye til helheten blant annet med noen sterke mid-tempo-partier i midten, men får i mine ører noen problemer når repetisjoner og modulasjoner dras i det lengste lenger ut i låtene. Også den ni minutter lange avslutningslåta «Einride» ypper litt med grensene i så måte, men reddes litt ut av gråsonen gjennom sitt virkelig massive uttrykk der den ligger som låtas siste, traskende gigant – ikke helt ulikt Gorgoroth-slageren «The Sign of an Open Eye» og godt hjulpet av en svært sterk andre halvdel som slipper mer melodi inn over den suggererende grooven.

«Einride» føles for så vidt også som en liten belønning og gir et riktig inntrykk av at flammehavets malstrømmer blir mindre når lytterens seiltur tross alt er rett ved veis ende – selv om det gynger som aldri før. Den siste dosen av febrilsk svartmetall injiseres nemlig med den foregående tittellåta, som høres ut som om det hypnotiske hovedtemaet i Leviathan-klassikeren «In This Slaveship» skulle fått en produksjonsmessig oppgradering ispedd en ytterligere brutalitet, høyere tempo, flere seksjoner og et melankolsk – men like fullt djevelsk – refreng. Den imponerer kanskje ikke fullt så mye som platas uovertrufne åpningsstrekk, men er blant utgivelsens mørkeste hjørner, og leverer med det noen av platas mest effektive atmosfærer.

På tross av noen små skavanker som lar seg pirkes er ‘Winds of Wrath’ i sin helhet dermed et slags vitnesbyrd om den norske svartmetallens fortsatte relevans innenfor dens tradisjonelle rammer. Det betyr ikke nødvendigvis at det er den beste norske svartmetallplata på år og dag, men er snarere en konstatering av platas soliditet og hvor beundringsverdig den er i konteksten av sjangerens tilstand og bestanddeler. Om jeg kan være så dristig å slå fast at landets mest spennende svartmetallscene i dag er den som befinner seg i Trondheimsområdet og Whoredom Rife er en del av, er det i alle fall ingen tvil om at bandet med denne plata styrker sin posisjon som en viktig aktør innenfor samtidens norske svartmetall.

‘Winds of Wrath’ runder nemlig på sett og vis av et usannsynlig godt år for plateselskapet Terratur Possessions, der Whoredom Rife, blant flere prosjekter som (med stort hell) heller nok har latt seg inspirere av særlig den franske svartmetallen, fortoner seg som en slags primær ambassadør for svartmetall av den norske skolen. ‘Winds of Wrath’ viser at en tradisjonstro tilnærming til en konservativ sjanger ikke må innebære en slags reaksjonær bakstreverskhet, men at det like fullt kan munne ut i en demonstrasjon av sjangerens slitestyrke og evne til smidig modernisering. Medaljens bakside vil naturligvis alltid være at det neppe vil omvende mange som fra før av ikke har så mye til overs for sjangeren, og jeg kommer aldri til å påstå at denne plata gjør noen nevneverdige og beundringsverdige forsøk på å innovere eller eksperimentere. Når det gjelder å gjøre bruk av redskapene i en viss verktøykasse, består imidlertid ‘Winds of Wrath’, og vel så det – om ikke med glans, så i alle fall med en høy stjerne hos undertegnede.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Messerschmitt – Oh Death

Fire trommeslag og et hvesende, for-sludget QOTSA-riff er alt som skal til for at ‘Oh Death’, den nye skiva til stoner/sludge-bandet Messerschmitt når cruisefart. Med en bak-historie som rommer et opphold på åtte år, samt nærhet til en tragisk hendelse som på urettferdig vis truet med å overskygge aspektene ved bandet som faktisk er meningsbærende, er det en glede å se den kritikerroste gruppen returnere til studioet og plateformatet. En enda større glede er det at returen ‘Oh Death’ er så sterk som den er, en blytung og spastisk stoner/sludge-plate med mengder av farge og karakter.

For de mest kresne av metallfansen der ute vil nok ikke de første par låtene på ‘Oh Death’ nødvendigvis treffe så godt. Førstesingelen «Gummo Ain’t for Nothing» er en svingende og snerten sammensmelting av stoner og støyrock toppet med melodisk vokal, og «If You See Me, Weep» har en døsig og svansende groove som leder inn i et fengende og alternativ-farget refreng. Dersom du klarer å karre deg over bruddlinjen mellom sistnevnte låt og «Ave Satani (Blood, We Want Blood)» vil derimot mye være gjort. Riffet som åpner låta er nemlig blytung og knusende stoner/doom av beste sort, ledsaget av hemningsløse og brølende vokaler (fremført av Morks Thomas Eriksen) som skyver oss i retning deilig ekstreme undergrunnshjørner.

Fra dette punktet beveger ‘Oh Death’ seg bare lengre inn i sin egen støyrock/stoner/sludge-verden. Tittelsporet har et krokete og skeivt åpningsriff toppet av de skingrende, støyende gitarene til Årabrots Kjetil Nernes, samt et kolossalt avslutningparti hvor et smertelig grovt gitarriff underbygger eskalerende, messende hyllester til døden. Den sludgy dommedagsmetallen når nye høyder på den Sabbathske «No Tomorrow», hvor vokalen har sterke likhetstrekk med gode gamle Ozzy i både sound og fraseutforming. På dette tidspunktet begynner plata virkelig å bygge seg opp en dystopisk og apokalyptisk atmosfære – som om kloden ble styrt av en satanistisk og kult-aktig verdensorden utstyrt med den type nådeløshet som preger Sabbaths «War Pigs».

Sabbaths krigsherjede univers er ikke en mindre passende sammenlikning på avslutningssporet «Kill from Above», som ruller fremover som en sort, tung, ødeleggende sky langs horisonten. Drodlende gitarer slanger seg rundt hverandre som kondensstripene til kryssende bombefly, før bombene slippes i form av hektiske gitarløp og buldrende trommer. ‘Oh Death’ er spilt inn med ikke bare ett, men to trommesett, og dette merkes godt på de kraftige sjokkbølgene som utløses av hvert eneste av skivas hardtslående beats. ‘Oh Death’ er en skive som starter litt underveldende (om aldri så fengende), for så å ekspandere som en soppsky over de siste fire låtene. Plata er verdt å høre for sine kolossale riff og dystopiske atmosfære alene, men for fans av stoner, sludge som tåler litt støyrock-lenende elementer vil dybden av lytteropplevelsen neppe stoppe der. Messerschmitt gjør opp for flere års stillhet med suveren tyngde på ‘Oh Death’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Rongeur – Glacier Tongue

To flerrende akkorder, dundrende trommespill og en usedvanlig grom basslinje er det første man møter idet man trykker play på den nye skiva til Oslo-bandet Rongeur. Deretter kommer et tungt riff som best kan beskrives som en forsludget utgave av KEN Modes ‘Entrench’ byksende ut av høyttalerne, og en røff og brølt oppfordring til å rive alt ned til grunnen gjør det tematiske alvoret klart fra første spilleminutt. ‘Glacier Tongue’, den beste av Rongeurs to skiver til nå, oppleves litt som en utblåsning som har vært i gjære over lengre tid; som et islagt fossefall som endelig må gi etter for det enorme trykket som har blitt bygget opp av de strie vannstrømmene.

Og briste gjør det. Åpningslåta «Nixonian Echoes» er en illsint tirade levert via hardcore-lenende og støyende sludge, en kjeftesmell hvis tematiske fokus på menneskenes motvilje mot å lære av egen historie blir tydeliggjort i låttittelen. «Winning Days» slår deretter over i et mye mer groovy og rockende spor, komplett med antemisk, halv-melodisk vokal og fengende gitarlicks. ‘Glacier Tongue’ er en skive som nekter å innrette seg etter strenge sjangerregler, men som stadig tilfører nye og spennende elementer etterhvert som den spiller. Denne eksperimentelle tendensen kan best oppleves på låter som «Years of Withering» og «Brace», der førstnevnte svinger innom både Opethske skogsklaringer og voldsomme post-crescendoer, og sistnevnte er prydet av semi-operatisk sang og dramatiske korinnslag.

Noe annet som bør rettes fokus på er måten Rongeur har valgt å strukturere skiva. De to mest eksperimentelle sporene er nemlig plassert rundt midten av plata, med to eksplosive og streitere låter i mellom for å balansere ut de særeste tendensene. Det fulle bildet blir endog ikke synliggjort før vi når avslutningsnummeret «Underachiever», den ruvende og storslåtte fjelltoppen hele reisen leder frem til. Åpningens hamrende rytmikk beveger seg som en ustanselig skjoldmur over en forkullet og blodmettet slagmark, før en bekjempet og melankolsk akkordrekke fullbyrdes av et magisk dryss av rensunget vokal. Naturligvis bygges det hele opp til en smektende og mektig finale, og «Underachiever» er som følge et av årets ubestridelige høydepunkter i det norske musikklandskapet.

‘Glacier Tongue’ er en plate som forsøker å kombinerer sludge og støyrock med noen svært uortodokse impulser hentet utenifra, og det meste fungerer overraskende godt. Totalt sett er det nok bare «Brace» som kommer litt uheldig ut, ettersom den operatiske broen og de korale elementene oppleves som klumsete der resten av platas fremmedelementer er bakt inn på sømløst vis. Dette er dog et enkelt fnugg av rusk på en ellers plettfri skive, og jeg har ingen problemer med å anbefale ‘Glacier Tongue’ til både sludge-agnostikere og ihuga fans av sjangeren. Rongeur leverer med ‘Glacier Tongue’ en andreskive som utvilsomt vil ryste et par lister over årets beste utgivelser helt på tampen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Helheim – WoduridaR

Woduridar - Limited Edition — Ute nå via Dark Essence Records

På ‘WoduridaR’ treffer Helheim, som startet opp så tidlig som i 1992, stadig imponerende balanser mellom råskap og storslagenhet, mellom tilgjengelighet og dybde og mellom nostalgisk og nymotens svartmetall. I det ligger en usedvanlig forfriskende lytteropplevelse av den folkemusikk- og hedenskinspirerte svartmetallskolen, der jeg med blikk på en norsk sammenheng får vel så mange assossiasjoner til tidlig Ulver og Windir som til de moderne og proffe produksjonene til band som Borknagar og Enslaved. En bukett også av andre impulser melder seg imidlertid også underveis, og gir sitt bidrag til at ‘WoduridaR’ ender opp som et unikt og relevant tillegg til scenen i 2021.

Det starter for eksempel i Helheims mest frenetiske, kaotiske og franske hjørne, der det uhyre heseblesende introduksjonsverset flørter med dissonans og med en gang minner om Deathspell Omega og Blut Aus Nords eksperimentelle vendinger. Det tar imidlertid ikke lang tid før Helheim havner på sporet der de stort sett kommer til å befinne seg på resten av ‘WoduridaR’, der strålende gitarmelodier, eksemplariske og flotte clean-vokal-refrenger og fangende melankoli maler lydbildene.

Det er imidlertid først og fremst det velbalanserte drivet på denne plata som har imponert meg mest i gjennomlyttingene mine – i hvert fall når det gjelder platas første halvdel. De metalliske introgitarene i låt nummer to, «Forrang for fiende», er et flott, kort avbrekk før de komplementeres eksplosivt av hektisk trommespill og tåkete kompgitarer i det som må være et av platas vakreste og mest melankolske partier – det før clean-vokal nok en gang lyser opp lydbildet på strålende vis. Den påfølgende tittellåta etterspør mer tålmodighet enn denne raske og korte treminutteren, og finner – sakte, men sikkert etter et kraftig hovedtema anført av hylende, Drudkh-aktige tremolo-gitarer – en storslått og behagelig flyt i sine langstrakte repetisjoner av det nydelige, Moonsorrowske clean-vokal-refrenget som til slutt står støtt som låtas fundament.

«Åndsfilosofen» og «Ni s solu sot» tar stafettpinnen sterkt videre. Førstnevnte føles som en etterlengtet innsprøyting av ondskap, der den sammen med «Vilje av stål» fremstår som et av de mest rendyrkede svartmetallåtene på ‘WoduridaR’ – godt hjulpet blant annet av det seige, Enslaved-aktige verset som ligger i låtas sentrum. Etter flere litt tyngre og mid-tempo-befengte partier drar «Ni s solu sot» opp tempoet igjen med platas desidert mest catchy hovedriff, og på sine nesten syv minutter er også dette en velbalansert affære der mer langstrakte og saktegående atmosfæriske partier får bre seg ut i midten.

I den eksemplariske flyten og variasjonen Helheim oppnår og opprettholder på ‘WoduridaR’, fremstår den påfølgende rendyrkede svartmetallåta «Litil vis maðr» – som i seg selv er en mer enn habil nok låt, særlig i gitarsegmentet – muligens som det mest isolerte sporet på låtlista. En ny vending kommer imidlertid med unikumet «Tankesmeden», som byr på platas mest melankolske strekk, noe som særlig skyldes de post-metallske gitarene og de strålende bakgrunnskoringene i versene som legger mørke skygger over lydbildet. Låta gir et riktig inntrykk av at vi nærmer oss slutten, som deretter kommer i form av kjempen «Det kommer i bølger» på hele tolv minutter. Det vil si: Helt ferdig er man riktignok ikke heller etter dette, der et cover av Richard Marx’ «Hazard» ligger som en kuriositet helt på slutten av utgivelsen.

Om «Det kommer i bølger» er det største dyret på ‘WoduridaR’, er det også det snilleste. Tempoet går aldri over sine bredder, for å si det sånn, og låta anføres av sørgmodig, sympatisk og vestlandsk clean-vokal. Låta minner mye om materialet til amerikanske Agalloch, og i gitarsegmentet bys det blant annet på et fantastisk hovedtema og luftige harmonics. Så er nok også låta på en annen side av det som kanskje kan kalles Helheims lille svakhet, nemlig at låtstrukturene til tider kan fremstå litt udisiplinerte – langdryge partier i de lengste låtene på ‘WoduridaR’ kan nok sies å fremkalle noen ønsker om oppstrammere. Det skygger imidlertid ikke for de sterke partiene Helheim aldri går tom for på denne plata, den forfriskende og rå produksjonen og de storslåtte høydepunktene som stadig melder seg. ‘WoduridaR’ er en sann prestasjon innenfor norsk svartmetall i 2021, og etablerer en ny standard for Helheim etter snart 30 års virke.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Hex A.D. – Funeral Tango for Gods and Men

Hex A.D. - Funeral Tango for Gods & Men — Ute nå via Fresh Tea Records

Vestfoldsbandet Hex A.D. kan nok beskrives best som et progressivt stoner/doom-band, og utviser på sin nyeste skive ‘Funeral Tango for Gods and Men’ – som på tidligere utgivelser – en tilsynelatende høy respekt for dette sjangerlandskapets gamle røtter. Denne plata føles ofte som en aldri så liten hyllest til pionérarbeidet innenfor progressiv og psykedelisk rock, og i stedet for at det ender opp som et slags bakstreversk pek mot 70-tallet, evner bandet å nærme seg materialet med en lekenhet og en rekke impulser som gjør det til en smakfull, variert og nokså unik lytteropplevelse.

Det starter med at det spøker litt i den to minutter lange prelyden «Naadegave», der iskalde og krystallklare orgeltoner komplementeres av sterke gitarleads og sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ghost. En virkelig smak på albumets uttrykk kommer nok imidlertid først med «Seven Blades», der vi med en gang får servert et drivende riff i spedd solskinnsakkorder før et stratosfærisk, blytungt og knusende refreng. Det spares heller ikke på kruttet når hammond-orgelet skyves i forgrunnen mot slutten av låta med en fet og uhyre grovkornet tekstur.

Den lille reisen på fem minutter fungerer strålende som en oppvarming til de to gigantene som følger, «Got the Devil by the Tail» og «One Day of Wrath, Another of Gesture», som begge ligger godt over åtteminuttersmerket. Førstnevnte åpner med saftige stoner-riff og byr også på dette underveis, men baserer seg i all hovedsak på en deilig groove som kanskje er svaret på hvordan Pink Floyds ‘Animals’ hadde hørtes ut dersom et stoner-band hadde stått bak. Etter at Hex A.D. avslutter med å la jammen spilles av videre via en kasettspiller(?) – en ganske så kul og spenstig vending – slår de lytteren i bakken med platas desidert kuleste og største hovedriff på «One Day…». Denne låta utvikler seg også i en spennende retning, der gamle og nye prog-elementer blandes fint når Opeth-aktig gitarspill og keyboard-toner som kan høres ut som kommer ut av Jordan Rudess’ oppsett får bre seg over retro-soundet.

‘Funeral Tango for Gods and Men’ henter mye av sin styrke i den helt ypperlige produksjonen, der lydbildene føles velbalanserte og romslige og særlig gitarene låter fantastisk bra i sine stadige dialoger med orgelet. Vokalen fortjener også mye skryt, særlig med tanke på variasjonen; balansen mellom ulike former for clean-vokal og ren stoner-gauling håndteres godt, og kommer godt med variasjonen i selve låtmaterialet. Hardere takter kommer i de fengende og hardtslående «Painting With Panic» og «All the Rage», og en ekte ballade kommer med «Hell Hath No Fury». Sistnevnte er i utgangspunktet et velkomment tilskudd, men er nok dessverre også platas svakeste ledd. Hex A.D. runder av låta med en strålende gitarsolo, men opptakten til dette kjeder jeg meg rett og slett litt gjennom.

Mer saktegående og melodramatiske elementer gjør seg langt bedre i avslutningen «Positively Draconian», som vel best kan beskrives som en strålende åtteminutters power-ballade. Ensomme pianotangenter suppleres etter hvert med en klar og nesten litt Bruce Dickinson-aktig røst og tunge gitarer, før det hele kulminerer i et fantastisk svært og dundrende driv mot slutten som ingen ringere enn Ronni Le Tekrø leker seg over. Det ender opp som en kruttsterk avslutning på en sann psykedelisk prog-odyssé som bør glede både nye og gamle metallhoder – ‘Funeral Tango for Gods and Men’ anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Doedsvangr – Serpents ov Old

Doedsvangrs besetning er så stjernespekket fra et undergrunns-perspektiv at det er tilnærmet umulig å ikke ha skyhøye forventninger til materialet de gir ut. «Doedsadmiral» (Nordjevel), «Shatraug» (Sargeist, Horna), «BST» (The Order of Apollyon, eks-Aosoth) og «AntiChristian» (Beaten to Death, eks-Tsjuder) har gitt ut så mye ekstremmusikk av rang at man egentlig ikke har rett til å kreve så mye mer av gjengen, men selvfølgelig vil det være umulig for en iherdig svartmetall-fan å forvente noe annet enn svart gull når disse musikerne samles under ett og samme studiotak. På sin andre plate som Doedsvangr svarer veteranene i stor grad på forventningene, selv om det skal nevnes at ‘Serpents ov Old’ ikke er i nærheten av å true firkløverens sterkeste plateutgivelser.

I det øyeblikket man spiller av åpningssporet «Serpents ov Old» vil Doedsvangrs sterkeste kort allerede være avslørt. Gruppens svartmetall er av en støymettet, mektig og kvelende sort – sammenliknbart med sort og svovelholdig røyk som velter opp fra dype flenger i jordskorpen. Ruvende mollakkorder og ulmende leads fyller røyken med aktivitet og bevegelse, og produksjonen forener røykskyens ugjennomtrengelighet og de skarpere detaljer på ypperlig vis. Disse elementene rekonfigureres og varieres subtilt over platas ni låter, og helhetsinntrykket er at ‘Serpents ov Old’ er en usedvanlig konsistent og enhetlig plate med et auditivt fotavtrykk som er sitt eget.

Noe av skivas distinkte personlighet stammer uten tvil fra komposisjonsprosessen, som besto av at «AntiChristian» skrev seg frem til noen basale trommespor som resten av bandet deretter reiste låtenes strukturer oppå. Trommenes sentrale rolle gjør seg bemerket i noen av skivas sterkeste øyeblikk, som for eksempel den nonchalante og groovy beaten som åpner «As the Rivers Bleed their Blessings», eller den metriske modulasjonen som snur «Black Dragon Phoenix»s svingende tretakt på hodet. «AntiChristian» er jo selvfølgelig ikke den eneste musikeren i flokken som er utslagsgivende for plata; «Shatraug» og «BST»s respektive streng-signaturer er lett gjenkjennelig i ‘Serpents ov Old’s rike gitarteksturer, og «Doedsadmiral» er uforglemmelig i sin rolle som teatralsk blasfemiker – en vokalprestasjon som kan fremkalle spørsmål rundt hvorvidt mannen er besatt av en eller annen ugudelig åndeskapning.

Tidvis virker det som at Doedsvangr i sin leting etter et komplett og innhyllende lydbilde har nedprioritert materialets egenverdi noe. Flere av skivas partier er preget av rikholdige men anonyme transportetapper, spesielt på de lengre låtene som «White Finger» og «Poisonous Tides». Dette sverter ikke lytteropplevelsen nevneverdig, men det er ingen tvil om at de skarpe og fremtredende riffene på låter som «Black Dragon Phoenix» og «Carrier of Heads» utgjør klare høydepunkter på ‘Serpents ov Old’. Til tross for disse skavankene er ‘Serpents ov Old’ en av årets sterkere norske undergrunns-utgivelser, og en klar anbefaling går ut til de av dere som interesserer dere for mørk, okkult og symboltung svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Blood Red Throne – Imperial Congregation

BLOOD RED THRONE - Imperial Congregation LP (GOLD) (PREORDER) – Katakomben — Ute nå via Nuclear Blast

Kristiansand-bandet Blood Red Throne kan nok med rimelighet omtales som Norges death metal-band, og ‘Imperial Congregation’ har nå landet som dette velrennomerte bandets tiende plate siden oppstarten for hele 23 år siden. Mer rendyrket og raffinert death metal skal man nok se langt etter her til lands, og mens andre band som Deception og Diskord i år har pushet sjangeren i fremoverlente og interessante retninger, holder Blood Red Throne stort sett fast ved grunnformlene – og det med stålkontroll og en fingerspitzgefühl som gjerne også ellers kun mestres av de mest erfarne innenfor gamet. Produksjonsdrakten er moderne, og ikke minst nokså upåklagelig, men det som driver disse låtene fremover er stort sett et velfungerende groove-element, klassisk death metal-growling, beinharde riff og tidvis lekre tekniske detaljer fra samtlige instrumentalister.

Jeg nevner groove-elementet først fordi det nok er denne siden ved materialet på ‘Imperial Congregation’ jeg får aller mest ut av. Det er i og for seg også det første Blood Red Throne kaster i retning lytteren, der hovedriffet på åpnings- og tittellåta med en gang etablerer det uimotståelige rytmiske teftet dette bandet stadig demonstrerer også utover de neste tre kvarterene. Førstesingelen «Itika» drar dette elementet videre etter å ha åpnet med eksplosivt skarptrommespill – alt mens mørke, enkle gitartriplets over doble basstrommer ellers driver låta fremover, flott lead-gitar- og bass-spill åpner opp lydbildet litt i midten og et helt fantastisk avslutningsriff får opp appetitten mot slutten.

Og sådan går gjerne Blood Red Throne-toget på ‘Imperial Congregation’. Litt rytmisk lek i versene på «Conquered Malevolence» kontrasteres flott mot det vidåpne, knusende refrenget og noen fantastiske riff ellers. «Transparent Existence» tar imidlertid tempoet enda noen hakk ned i form av å være platas sannsynligvis tyngste og seigeste låt.

Slik variasjon er helt klart velkommen, og denne låta er også blant albumets desidert sterkeste. Annet krydder finner man blant annet i det nydelige, melodiske og også litt svartmetallaktige refrenget på «Inferior Elegance», og ikke minst i den syv minutter lange avslutningslåta «Zarathustra», der en litt mer kompleks låtstruktur, et ganske så vakkert – men like fullt tøft – hovedtema og dempede gitarer i versene fremstår som en litt mer spenstig og progressiv sak enn det øvrige materialet på ‘Imperial Congregation’.

Og kanskje kunne man ønsket seg flere sidesprang. I fullstendige gjennomlyttinger av plata får man til tider litt deja vu av andre halvdel – kanskje med unntak av «6: 7», som rett og slett byr på så gode riff at det bare lander som min favorittlåt. Men det har altså lite med enkeltlåters kvalitet å gjøre. Materialet på ‘Imperial Congregation’ er nemlig så sterkt at Blood Red Throne nok kommer svært godt ut i det veldig gode selskapet som norsk death metal forener i år.

Skrevet av Alexander Lange