svartmetall – Side 9

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Minneriket – Gjennom Meg Går Ingen til Hvile

Minneriket er i utgangspunktet et spennende og beundringsverdig svartmetallprosjekt. Med et bredt repertoar av elementer og instrumenter fronter bandets hovedfigur Stein Aksle nemlig her et uttrykk som gjør bruk av mange av svartmetallens ulike sider, der både folkemusikkinspirerte takter og et tidvis nokså eksperimentelt preg gir grunnuttrykket en kul egenart. Derfor er det ekstra synd at ulempene ved prosjektets nyeste fullengder ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ blir såpass altoverskyggende for lytteropplevelsen. Det er en plate der Minneriket dessverre ofte kommer dårlig ut av underlige produksjonsvalg og kaotiske låtstrukturer, og det på tross av at prosjektets gode sider (heldigvis) skinner gjennom til tider.

Åpningsstrekket på ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ demonstrerer for eksempel med en gang et av de største svakhetene ved produksjonen. På første låt ut, «Så kald en jord», blir de keyboard-genererte strykerne, som i utgangspunktet krydrer et nokså solid gitar- og trommearbeid med litt mer spenning, svært surt og høylytt i miksen, og lignende tendenser frembringes av pianotonene og korvokalen i «Begravelsens hjerteslag». Dette setter såpass mye preg på låtene at det blir vanskelig å finne et skikkelig høydepunkt før andre halvdel i sistnevnte låt, der brikkene faller på plass og gitarene og Ingrid Marias vokal leverer en ganske sterk melodi. Korthuset detter imidlertid sammen igjen før låta rekker å bli ferdig, der man igjen får servert korvokalen fra låtas begynnelse som rett og slett er ubegripelig sur.

‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ blir imidlertid noe bedre etter hvert. Interludene er for eksempel stort sett prisverdige og velplasserte innslag, og «Regnbuer i gråtoner» og «Hvil i fred» er forholdsvis habile komposisjoner. Temaene hele veien gjennom er relativt sterke, og låtene byr på strukturer som er hakket ryddigere enn de andre låtene.

Minnerikets mer eksperimentelle sider får et av sine største utløp i låta «Sorg og savn», der en ganske kaotisk og lite håndgripelig låtstruktur reddes litt inn av variasjonen og buketten av elementer. Et større høydepunkt kommer til slutt med den 13 minutter lange «Nåde», der Aksle utvilsomt skal ha kred for å demonstrere den stilistiske egenarten Minneriket har å by på. Låta går i noen slags sykluser mellom hektiske svartmetalldeler og friere og roligere pusterom der ulike instrumenter, blant annet en saksofon, får slått seg mer løs.

Selv om strukturen nok aldri får en klar nok form og retning til å rettferdiggjøre en såpass lang komposisjon er «Nåde» en interessant og prisverdig sak, og runder – som siste hovedlåt før en siste instrumentell snutt – av plata med et varsku om et potensiale. Dette ligger nemlig helt klart i Minnerikets musikk – denne gangen er det imidlertid snakk om en utgivelse som lider av noen litt for dominerende ulemper. ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ byr på noen sterke øyeblikk, men preges for sterkt av en ganske lite tilfredsstillende produksjonsdrakt og låtstrukturer som sliter med å fange lytteren helt i prosjektets interessante univers.

Skrevet av Alexander Lange

Bailltak – Blodhevn

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Bailltak er et band fra Vadsø i Troms og Finnmark som på mange måter lever opp til de forventningene man måtte ha til et tungmetall-band fra nord-Norge. Navnet i seg selv er jo et nydelig stykke nordlig krasshet, og musikken deres har en direkte og oppriktig fremtoning som kan spores i andre musikalske eksporter fra området, som f.eks Ondt Blod. På sin debut-EP ‘Blodhemn’ samler kvintetten samtlige av de fire låtene de har gitt ut siden oppstarten i 2019, i tillegg til to nye låter som hinter til et låtskriverinstinkt i stadig utvikling.

Erke-tittelsporet «Bailltak» bygger spenning gjennom en eskalerende og stadig opptrappende instrumentalåpning, før et rivende riff i skjæringspunktet mellom trad og hardcore avslører bandets sjangerblandende men ukompliserte tilnærming til klassisk metall. Brølte tekststrofer og gjengvokal gir låta et dess klarere skjær av hardcore, men «Himmelen Brenner» trekker oss tilbake over til traddens territorier i form av et riff som oser av pur kjærlighet for NWOBHM. Som de fleste andre låtene på EP-en bugner «Himmelen Brenner» av energisk live-energi, med antemiske refrenger og melodiske elementer som gjør musikken desto mer fordøyelig for den gjengse lytter.

Den første av de nye låtene, «Bjørneblod», demonstrerer bandets tyngre og mer aggressive side. Åpningsriffene er av en nesten moderne thrash-metallisk karakter, og henger et fandenivoldsk mørke over låta som selv ikke det nydelige Amorphis/Paradise Lost-aktige refrenget klarer å bortdrive. Dette gjelder forøvrig den andre nye låta også, nemlig «Blodhevn», som med sitt Accept-aktige, tektoniske versriff gir oss en seriøs runde juling før låtas refreng tuller oss inn i et teppe av nydelige leads og fengende vokalstrofer.

Forskning tyder på at ivrig bruk av banneord indikerer gode kommunikasjonsevner, og Bailltak kommuniserer definitivt mye over ‘Blodhevn’s seks låter. Vokalist Alexander Corneliussen har et talent for å portrettere grusomheter og vold på slående vis, med minneverdige tekststrofer som er ypperlige for å kaste tilbake i bandets fleis under en livekonsert. Dette kombinert med mannens spyttklase-produserende innlevelse (Se «Offernatt») gjør at musikken oppnår en helvetes driv over EP-ens korte spilletid, en driv som er sammenliknbart med de ukuelige fartsbøllene i band som Midnight.

Bailltaks debut-EP har mange høydepunkter i sin magre låt-bestand, hvorav kanskje «Havets Hersker» og «Blodhevn» ruver høyest for min egen del, mye takket være sine uimotståelige refrenger. Det er likevel liten grunn til å spole over noen av ‘Blodhevn’s 26 minutter, ettersom nordlendingene generelt holder trøkket oppe med eksplosive riff og fengslende melodikk. ‘Blodhevn’ er en solid kraftpakke av en førsteutgivelse, og anbefales fans av antemisk tradmetall som lener seg i retning punken og hardcorens heseblesende tempo.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Syndexioi – Sol Begravd

«Nostalgic meditations on a brotherhood long lost. Its features eroded almost beyond recognition. A handshake like cold marble. The faintest reverberations of an ancient whisper.»

Dette er hvordan musikeren bak det anonyme, oslo-baserte prosjektet Syndexioi har valgt å beskrive debutskiva ‘Sol Begravd’ på Bandcamp. Bandnavnet «Syndexioi» betyr «de som er forent av håndtrykket», og sikter til den gamle romerske kulten som tilba Mithras, en gud forbundet med solen og syklisk død og gjenoppstandelse. Som dere kanskje har skjønt er ‘Sol Begravd’ en høyst konseptuell skive, et helhetlig produkt hvis tematiske fokus utgjør et rammeverk for både den musikalske og den visuelle utformingen.

Og som konseptuell helhet er skiva en unektelig suksess. Musikken består av en hul, støyende og lav-oppløst form for sakte-strømmende svartmetall, forankret i Summonings grunnuttrykk men forvandlet til noe betydelig dunklere og ytterst særegent. Ekstremmetall-kjennerne i podcasten Terminus beskrev musikken som «arkeologisk» i intensjonen, og det føles definitivt ut som om Syndexioi forsøker å skildre en slags arkeologisk utgravning via musikkens støvete og nedtyngede affekt. Prikken over i-en i denne forstanden er albumcoveret, som synes å avbilde et gammelt, romersk kunstverk redusert av tidens tann til noe uthvisket og ugjenkjennelig.

«Steaming Brass» åpner skiva med noen rungende Godspeed You! Black Emperor-aktige teksturer; støyende, dronende og alarmerende. Syndexiois egenartede tilnærming til atmosfærisk svartmetall blir deretter presentert på spor nummer to, «Clad in Tyrian Purple». Massive røykskyer av vreng penetreres av ledegitarenes søkelys, og rumlende, umenneskelig vokal overleverer en utydelig beskjed fra fortiden. «Apathanatismos» introduserer noen merkelig futuristiske synther, før rystende akkorder og ‘Hallucinogen’-aktige leads skaper en atmosfære som oppleves som nostalgisk men uvirkelig.

Et kort mellomspill leder oss over i «Syndexioi», det sporet som ligger nærmest den spesifikke formen for atmosfærisk svartmetall som praktiseres av band som norske Urdôl Ur. Fra et ugjennomtrengelig og krevende utgangspunkt beveger skiva seg sakte men sikkert i retning tydeligere hooks og tydeligere låtkonstruksjoner, en utvikling som topper seg med høydepunktene «Bound in Oath» og «Sol Begravd». Begge låtene kombinerer knakende, bunnskrapende riff med fengende og soleklare melodistemmer, der spesielt førstnevnte lykkes i å skildre den obfuskerte men fortsatt skinnende fasaden til den begravde solguden.

‘Sol Begravd’ er en krevende og informasjonstung skive som trolig vil skremme vekk enkelte det øyeblikket de setter foten inn døra. For de av oss som finner glede i å nøste opp i kompliserte, konseptuelle vev er skiva derimot en ytterst oppslukende plateopplevelse som ivaretar sin opprinnelige mystikk over mange lyttinger. Kun for sin behandling av tekstlig, musikalsk og visuell tematikk fortjener Syndexioi skryt for det han har fått til på ‘Sol Begravd’, men som ren lytteopplevelse er skiva også en særegen atmosfærisk undergrunnsperle som kommer til å finne mange tilhengere i løpet av årets tidlige måneder.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Lord Mortvm – Diabolical Demos

Lord Mortvm slapp nylig demofilene fra den utsøkte, satanistiske klasebomben av en doom-skive ‘Diabolical Omen of Hell’ ut på Bandcamp under navnet ‘Diabolical Demos’. Demofilene er generelt spinklere og tynnere i uttrykket, men de har også en slags klassisk doom-ånd over seg som ble fullstendig konsumert av det infernalske ståket som ulmet gjennom full-lengderen fra i fjor. ‘Diabolical Demos’ er selvfølgelig ikke en like sterk plate-opplevelse som ‘Diabolical Omens of Hell’, men den er likevel et interessant kuriosa for folk som har lyst på et alternativt perspektiv på en av fjorårets sterkeste norske undergrunnsutgivelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nathr – Shadows Crawl (split med Ordo Cultum Serpentiis)

Med fjorårets ‘Beinahrúga’ ga trønderske Nathr oss en smak på sitt forsøk på å blande svartmetall med funeral doom metal – en miks som er like spennende som den er uutforsket, og som i Nathrs tilfelle viste seg fra noen svært gode sider. Ambisjonene til bandet ser ut til å være skrudd et hakk opp når de nå har lansert en nesten 20(!) minutter lang låt – da som en del av en split med det mexicansk-koreanske prosjektet Ordo Cultum Serpentis.

Denne låta, som går under navnet «The Burial», åpner i et bekmørkt, men vakkert hjørne der mørke lydeffekter, massive orgelakkorder og en enkel, dyster melodi sender assossiasjoner rett til Mournful Congregation-boka. Dronete gitarer og iskalde clean-gitarer tar etter hvert over stafettpinnen og baner vei for låtas hoveddel, der blytunge trommer og en illsint skrikevokal leverer et dommedagstrøkk og en svartmetallsk intensitet som nesten allerede er blitt et varemerke for Nathr.

Og det dette bandet gjør best er nettopp å levere ordentlig mørk, iskald atmosfære som tyner lytteren med sitt traskende tempo. Så er det også en svakhet at dette nok likevel ikke helt klarer å rettferdiggjøre lengden på noen av segmentene på «The Burial». Her er Ordo Cultum Serpentiis, som på sin låt leverer en vel så tung opplevelse, muligens kommet noe lenger gjennom en ytterligere okkult og obskur sound. I tillegg lider produksjonen litt av en ufattelig høylytt hi-hat og trommer som låter merkelig syntetiske.

Særlig leadsene som åpner lydbildet sammen med noen flotte gitarakkorder mot slutten er imidlertid et smakfullt trekk, og «The Burial» er – på tross av å være i overkant lang – en sterk og ambisiøs prestasjon fra et av stilistisk svært interessant band. Jeg håper med det det ikke er lenge til vi stifter bekjentskap med nye ambisjoner fra Nathr.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kampfar – «Lausdans under Stjernene»

Kampfar er en av de mest konsistent givende svartmetallprosjektene å følge med på i den norske undergrunnen, så alle tegn på liv fra den gården er verdt å følge med på. Ingen skive har så langt blitt annonsert for 2022, men det nylige slippet av den åtte og et halvt minutt-lange «Lausdans under Stjernene» er et solid tegn på at vi kan forvente en substansiell utgivelse innen året er omme. I likhet med Helheims ‘WoduridaR’ er «Lausdans under Stjernene» et stykke musikk som fyller ut Kampfars uttrykksmessige bilde med nye detaljer, samtidig som den ivaretar Kampfars historisk viktigste karakteristikker.

Grove gitarteksturer og lyse, skimrende klokketoner plasserer lytteren et eller annet sted mellom stjerneklar himmel og besk, rå jord. Bandet entrer med en tålmodig, stavrende gange, som toppes av poetisk og lidenskapelig brøling som sender tankene i retning Djevel. Broens hemmelighetsfulle luftlomme gir oss et øyeblikks pustepause, før et hektisk strekk med flerrende svartmetall bryter opp spenningen som har akkumulert over låtas første minutter. Deretter går veien innom ekspansive og episke territorier, minneverdige melodier og mørk folkemelodikk, i det som oppleves som en omstreifende men likevel enhetlig, utvidet komposisjon.

Den tidlige referansen til Helheim er verdt å dra frem her på tampen også, ettersom både Kampfar og Helheim er norske band med lang fartstid og sterke personligheter innenfor hver sin ving av hedensk svartmetall. Dersom du har satt pris på Kampfars tidligere utgivelser finnes det ingen grunn til at du ikke skal like «Lausdans under Stjernene» også, ettersom det er et svært raffinert, transporterende og gripende stykke norsk undergrunnsmusikk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Confidential – Forever Angel

Confidential (NOR) – Forever Angel Lyrics | Genius Lyrics — Ute nå via Massacre Records

Etter å ha sluppet to nokså energiske og voldsomme låter av den symfoniske metallskolen, skrur Confidential på ballademodusen i «Forever Angel» – tredjesingelen fra sin kommende fullengder. Jeg velger å anta at dette singelslippet har som formål å bringe bud om variasjonen på plata, og det er ingen tvil om at «Forever Angel» sånn sett klarer å vise seg som en motvekt til de tidligere singlenes intensitet.

Samtidig er det kanskje også den svakeste låta vi har fått høre fra plata, noe som handler om at den blir i overkant anonym. Veletablerte balladeformler følges til punkt og prikke, og melodiene blir også i overkant enkle. Det skal imidlertid sies at låta når et fint klimaks mot slutten, og i bunn og grunn er det heller ikke snakk om en dårlig låt i seg selv – «Forever Angel» er et habilt balladeinnslag selv om den sliter med å utvise noen form for egenart.

Skrevet av Alexander Lange

YAWN – «Tokamak IV: Critical Mass»

YAWN er et musikalsk prosjekt som setter hyper-moderne, mekanisk metall i forbindelse med langt de organiske og sjanse-baserte prinsippene som ligger til grunne for improvisatorisk musikk. Bandets to singler fra den kommende debutskiva ‘Materialism’ avslører ikke så fryktelig mye om plata, annet enn at YAWN har blitt langt flinkere til å utvikle detaljrike og levende lydtepper siden de slapp «Cement» i 2020. Den lille lydsnutten «Tokamak IV: Critical Mass» sentrerer seg rundt en mikrotonal gitarloop, ledsaget av et bakgrunnsmylder av summing, droning, krystalliske teksturer og apokalyptiske, elektroniske pulser. Vibben minner egentlig mye om en slags ashram lokalisert i Matrix-universets futuristiske og mekaniske dystopi, hvilket gjør meg svært nysgjerrig på hva resten av plata rommer av lyd-landskaper. Heldigvis trenger vi ikke vente lenge for å finne det ut, ettersom ‘Materialism’ kommer ut på fredag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Blodkvalt – DEMO 2021

Blodkvalts ‘DEMO 2021’ gjør kunststykket å være en nokså spesiell svartmetalldemo på Bandcamp. Det handler ikke så mye om at denne demoen byr på elementer som i svartmetalljungelen er så unike i seg selv, selv om den helt klart utviser en egenart blant annet med klare referanser til punk, støyrock og grindcore. Snarere handler det om det jeg synes er en ordentlig gjennomført forståelse for svartmetall som håndverk. På denne demoen finner Blodkvalt frem til noen av sjangerens mest primitive uttrykk uten å virke reduksjonistiske og overfladiske, og resultatet er en liten utgivelse som rendyrker sider ved svartmetallen som har vært der helt siden starten – og som kanskje har blitt glemt litt i etterkant.

Blodkvalt er et nokså nytt prosjekt, og gjorde seg for allmennheten kanskje mest bemerket da de spilte på by:LARM på tampen av fjoråret. Halve demoen har vi hørt før, og de to første låtene – «Stench» og «Rotting Flesh» – slapp Blodkvalt i fjor. I disse låtene serveres Darkthrone-aktige gitarriff på sitt mest effektive og banale, usedvanlig voldsom skrikevokal som minner om Maniac på sitt aller mest ungdommelige og fandenivoldske, og en virkelig punksk gjennomføring av et låtmateriale som i utgangspunktet er innmari primitivt. Et høydepunkt kommer i midten av «Rotting Flesh» der bassen plutselig bøffer opp lydbildet på ordentlig tilfredsstillende vis og gitaristen begir seg ut på en frenetisk gitarsolo som omtrent får Kerry King til å virke som en virtuos, og som får en til å lure på hva som skjedde med slike gitarsoloer i svartmetallen etter at de hadde gjort seg så godt på klassikere som «Kathaarian Life Code» og «War». Det er et fett gjensyn så vel som et klart nikk til grindcorens tilsvarende styggedommer – Blodkvalt viser seg her på sitt mest avskyelige, hemningsløse og beste når vokalen også får spillerom over.

Riffet i «Rotting Flesh» er i ferd med å gå i oppløsning når det er tid for «Infernal Obliteration», der man blir introdusert med et relativt tungt og litt «Chainsaw Gutsfuck»-aktig riff. En aldri så liten positiv overraskelse kommer i form av blast-beaten som følger, som skaper et driv og en intensitet som skiller seg fra den brutale kaosfølelsen som ellers har preget demoen frem til dette tidspunktet. Nye takter kommer også helt på slutten med «0341», der Blodkvalts nikk til støymusikken plutselig slår ut i full blomst og resulterer i et nesten fire minutter med fullblods, Merzbowsk støy. Dette er også en ordentlig prisverdig sak, all den tid det her blir åpenbart at man faktisk sitter og hører på en demo der innvevingen av en slik annerledeslåt nok ikke føles helt naturlig.

Sammenhengene får eventuelt bli mer åpenbare på en fullengder, der man kanskje også kan være spent på om Blodkvalts musikk viser seg som slitesterk i litt lengre doser. I demo-formatet gjør Blodkvalt seg imidlertid svært godt som et band som både utviser en uvanlig god forståelse for råmaterialet samtidig som de også krydrer det med egenart. ‘DEMO 2021’ er en utgivelse som bør kunne tilfredsstille både svartmetallnerder og de som bare er ute etter den mest primitive og fandenivoldske musikken der ute. Og den anbefales uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Shadowland – Frozen in Time

Shadowland er en tungmusikalsk kvintett fra de «dype, mørke norske skoger» bestående av medlemmer med lang fartstid innenfor et bredt utvalg av musikalske uttrykk. Bandet har holdt seg temmelig travle siden oppstarten i 2014, med høyt konserttrykk og jevnlige plateutgivelser som alle deler en grunnstruktur på seks låter over snaue 40 minutters spilletid. Tredjeplata ‘Frozen in Time’ tar ikke avstand fra denne tradisjonen, men komprimerer faktisk spilletiden med ytterligere fem minutter for å oppnå en kontant og konsentrert lytteropplevelse.

Det elementet som kanskje mest åpenbart separerer Shadowland fra andre samtidige innenfor den norske rock- og metallscenen er deres fokus på historiefortelling. Bandet har en fortellerglede som sender tankene i retning metallsjangerens klassiske aktører, om det er snakk om Bruce Dickinsons historiske utgravninger i Iron Maiden eller den mer eventyrlige mytologien som ble utforsket av Manilla Roads Mark Shelton. Dette fokuset på narrativ er en vesentlig årsak til at ‘Frozen in Time’ treffer så godt som den gjør, og et grep som gir den relativt enkle musikken en sterkere personlighet enn den ville hatt foruten.

Plata begynner med å ta for seg den rumenske nasjonalhelten «Vlad the Impaler» over et underlag av klassisk, tradmetallisk riffing og streit trommespilling. Stemmen til John Nordby har noe av den samme stentoriske affekten som vokalisten i Solstice, hvilket tilfører musikken et preg av prototypisk, episk doom. Dette blir i alle fall tydelig på tittelsporet, som senker tempoet til et doom-aktig tempo, muligens for å skildre den utmattede gangen til den dødsdømte polfarerbanden låta omhandler. Det enkle trommespillet blir noe ensformig over låtas 7 minutter, og tydeliggjør ikke forskjellene mellom de relaterte ideene som utgjør låta på tilstrekkelig vis. Nordbys teatralske eksklamasjoner bidrar dog til å holde på lytterens fokus, og låta kommer dermed godt ut når alt kommer til alt.

Singelen «Mary Celeste» og låta «Mississippi Rug Burn» kaster seg mer helhjertet inn i sine tematiske universer. «Mary Celeste» gynger og dupper i bølgende som det titulære skipet, og de mange gitarlicksene som dukker opp over låtas spilletid oser sjøfart via sin shanty-aktige melodikk. «Mississippi Rug Burn» er også musikalsk preget av den amerikanske regionen som omtales, med flust av sørstatsriff og en entusiastisk vokal-prestasjon av Nordby. Denne entusiasmen er generelt lett å spore over ‘Frozen in Times’ spilletid, og øker jo nærmere platas konklusjon vi kommer.

Den nevnte entusiasmen når sitt toppunkt på de norsk-tekstlige avslutningssporene «Den Skytes Ei, Den Som Henges Skal» og «Ild». Det er et eller annet ved bruken av norsk tekst som synes å få frem noe ekstra i bandet, samtidig som det åpenbarer noen forbindelser mellom Nordby og enkelte legendariske skikkelser fra den norske rockescenen, som f.eks Michael Krohn og «Jokke» Nielsen. Melodikk og samspill når nye høyder, og tekstene får ekstra gjennomslagskraft gjennom sine levendegjørende detaljer. Personlig synes jeg disse to låtene virker å oppfylle Shadowlands potensial i større grad enn de engelsktekstlige, og jeg blir voldsomt nysgjerrig på hva bandet kunne ha fått til dersom de prøvde seg på en konseptplate på norsk, eller liknende. ‘Frozen in Time’ er en plate som vokser forbi sine enkle musikalske rammer over tid, godt hjulpet av et fokus på historiefortelling som har godt litt tapt over metallens mange tiår som sjanger. Anbefales fans av tungrock og tidlig tradmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – Untitled Demo Files 1 (Early 2021)

Dadlur er et anonymt Bandcamp-prosjekt fra Nord-Norge som har gitt ut en serie korte utgivelser siden desember i fjor. Per tagsene på Bandcamp-siden spiller det antatte solo-prosjektet en kombinasjon av svartmetall, frenchcore og hardcore, selv om det også er godt mulig at disse sjangrene er fordelt over separate utgivelser. Det er i alle fall svartmetallen som dominerer på de utitulerte demoene på ‘Untitled Demo Files 1’, og det av en høyst atmosfærisk, kjølig og fortryllende sort.

«Untitled 1» oppleves mer eller mindre som en rekke gode ideer som ikke har blitt forsøkt strukturert, men som deler samme grunnstemning. Frosne synther og lengselfulle akkordrekker jobber hardt for å bryte seg gjennom anmelders musikk-kritiske rustning, og de nydelige melodistemmene som kaster seg rundt hverandre i låtas midt-seksjon møter lite motstand i dette henseende. I tillegg får låta et nesten filmatisk og elegant preg av broens pulserende bassfrekvenser og kjølige piano-klimpring – en klangkombinasjon som passer meget godt her jeg sitter i snøstormen på et tog på vei til Oslo.

«Untitled 2» oppleves som mer sammenhengende og gjennomarbeidet i forhold til åpningssporet. Åpningen danner en følelse av vinder som blusser opp og avtar, før det fulle bandet kommer inn med et vindkast som får snøen til å rase nedover fjellhyllene. Dadlur befinner seg i dette robuste, atmosfæriske svartmetall-landskapet i store deler av låta, kun avbrutt av nok en filmatisk bro og en strålende melodisk seksjon i låtas andre halvdel. I likhet med åpningssporet har «Untitled 2» dog ikke noe vokal, og dette savnes i de lange strekkene med repetert materiale som utgjør brorparten av den ti minutter-lange låta-

Dadlur har et usedvanlig effektivt tonespråk til å være en fullstendig ukjent og lav-terske Bandcamp-entitet. I tillegg til dette kommer musikken innpakket i en produksjon som makter å låte storslått og romslig til tross for at den aldri fremstår som noe annet en utpreget lo-fi. Materialet på ‘Untitled Demo Files 1’ er for sterkt til å ikke motta en fullverdig behandling i form av vokal og omstrukturering, så jeg håper Dadlur har planer om å fortsette å pusse på materialet i fremtiden. Den Nord-Norske scenen mangler fortsatt en del regionale tagninger på veletablerte sjangre, som om Skaur tar ansvar for å utarbeide en Nord-Norsk svartmetall, kan Dadlur like så godt prøve å utvikle en særegen, Nord-Norsk form for atmosfærisk svartmetall. Han er jo allerede inne på noe, basert på musikken på ‘Untitled Demo Files 1’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Abbath – «Dread Reaver«

See the source image — Ute nå via Season of Mist

Tittellåta fra tredjeplata til Abbaths soloprosjekt er sluppet. «Dread Reaver» er nok også en låt som musikalsk sett ligger tettere opp mot Abbaths Immortal-fortid enn førstesingelen «Dream Cull», og særlig det saftige, taktfaste hovedriffet kanaliserer et mektig mørke inn i øregangene. I forlengelsen av dette ligger en virkelig solid svartmetallåt i mid-tempo, og de som har sansen for den litt mer tradisjonelle tungmetallen som får sitt utløp både på «Dream Cull» og flere steder på Abbaths tidligere utgivelser, vil nok også ha glede av den sterke nikkefaktoren og fengende refrenget. «Dread Reaver» gjør rett og slett at jeg gleder meg enda mer til plateslippet i slutten av mars.

Skrevet av Alexander Lange

Conception – «Monument in Time»

Ute nå via bandets eget Conception Sound Factory-plateselskap

Raufoss-bandet Conception har siden begynnelsen av 90-tallet lagt betydelig med tid og ressurser i å utforske flerfoldige nyanser av progressiv metall. Siden 2020s ‘State of Deception’ har de brukt tiden til å gi ut live-innspillinger av låter fra 1997s ‘Flow’, samt en nyinspilling av singelen «Roll the Fire» fra 1993s ‘Parallel Minds’. Nå har vi endelig fått servert det første originalsporet siden plata fra 2020, nemlig den utbroderte og svellende singelen «Monument in Time».

Conceptions uttrykksmessige mikstur på «Monument in Time» kan sies å romme både melodiske instinkter fra album-orientert hardrock, Nergardsk symfonisk metall og progressive tendenser med forbindelser til Dream Theaters univers. Låtas vers har en deilig ambiguøs groove som nesten kan minne om Leprous sin smakfulle rytmebruk på fjorårets ‘Aphelion’, og leder inn i refrengets elegante og rike arrangement. Produksjonen er både fyldig og transparent nok til at individuelle spor skinner gjennom, noe som særlig får betydning for den romslige, dramatiske og orkestrale avslutningen. «Monument in Time» er en substansiell låt som avdekker Conceptions omfattende ekspertise innenfor sjangeren, og et sikkert tegn på at bandet er i full gang med skrivingen av et nytt prog-epos.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kryptograf – «Asphodel«

I påvente av plata ‘The Eldorado Spell’ som kommer i mars, har Kryptograf servert en ny cocktail av proto-doom, stoner rock og metallisk hard rock. Tredjesingelen «Asphodel» starter i kjent terreng, og lar et nokså enkelt gitarriff ligge ganske nakent under de klare vokallinjene som driver den innledende vers-refreng-strukturen fremover. Men mens dette nesten fortoner seg som litt for tamt og anonymt for min del, er «Asphodel» likevel kanskje den mest fargerike og varierte låta vi har fått høre fra plata.

Den heller forsiktige åpningen fungerer nemlig på sett og vis som en ganske fin opptakt til den strålende andrehalvdelen av låta. Her slår Kryptograf seg mer løs med både lekre basslinjer, elegant bruk av kassegitar og en virkelig fengende groove, og det er snakk om noen minutter der bandet virkelig evner å rendyrke de mer klassiske rocke-uttrykkene som stadig bobler under overflaten i musikken deres. Ikke minst er det ganske så vakkert, og jeg aner en plate som vil tilfredsstille de av oss som blant annet koste oss med Dunbarrows tredjeplate i fjor.

Skrevet av Alexander Lange

Fjøsnisse – «Midnattstime»

Fjøsnisse har ikke brukt tiden siden slippet av fjorårets suksess ‘Vord’ på å hvile på laurbærene, men har allerede annonsert nytt plateslipp i mai, samt sluppet to singler som ikke kommer til å være med på skiva. ‘Vord’ var en bunnsolid svartmetallplate som så vidtmåtte se seg slått ut av Metallurgis liste over fjorårets beste plater, så håpet er stort om at den kommende skiva ‘Fjord og Fjell’ vil klare å skvise seg til en velfortjent plass. I midlertid har vi singelen «Midnattstime» å døyve tørsten etter nytt materiale med, Noe låtas rikholdige og innhyllende svartmetall klarer med glans.

«Midnattstime» er et melodisk svartmetall-nummer med tekstlige forbindelser til nattens naturlige mystikk. Tonespråket har tilknytninger til både Windir og den finnske scenens tilnærming til uttrykket – i tillegg bruker Anders Vada post-svartmetalliske teksturer til å sette lytteren inn i sinnslaget til en ensom nattevandrer. Robuste og aggressive seksjoner kontrasterer med den tjukke, fuktige og tåke-aktige atmosfæren, som igjen blir opplyst av lyssøyler av melodiske fragmenter. «Midnattstime» klarer ikke helt å utkonkurrere ‘Vord’s sterkeste høydepunkter, men er et sterkt tillegg til Fjøsnisses undervurderte låt-bank.

Skrevet av Fredrik Schjerve

YAWN – «Lachrymator II: Lignite»

På tross av gode musikerprestasjoner og en rekke lekre, lekne og interessante produksjonstriks, ble jeg aldri helt fanget av YAWNs første singel «Cement». Låta lå i mine ører litt tett opp mot alskens djent-prosjekter man har vært borti de siste ti årene, og hadde en del tendenser i låtskrivingssegmentet som føltes litt oppbrukte i så måte. At «Lachrymator II: Lignite» skulle bli et av de kuleste norske metallsnuttene jeg har hørt på en stund var dermed ikke helt forventet. Denne korte tominutteren, som bare er én del av en større komposisjon på bandets kommende fullengder ‘Materialism’, utløser i mine øyne mye av potensialet som lå under overflaten på «Cement». Følgelig viser den i det hele tatt hvordan moderne progressiv metall/djent kan dras i litt nye og uventede retninger.

«Lachrymator II: Lignite» er nemlig en djent-komposisjon som gir meg overraskende assossiasjoner til sjangre som no wave og støyrock – da i en ganske hypermoderne produksjonsdrakt. En buldrende kampesteinsbass, som i alle fall i live-sammenheng visstnok slås på med en trommestikke, får hjelp av tammespill til å dra i gang den kule, synkopiske grooven som driver låta fremover. Noen sirener av noen gitarer og effekter leder den deretter etter hvert til omtrent å kollapse under egen vekt. De merkelige, smågufne og The Haxan Cloak-aktige effektene helt på slutten er også et kult grep. Det hele virker som noe som band som KEN Mode eller Code Orange kunne funnet på, og det er naturligvis litt ekstra kult når det gjøres i norsk sammenheng og med progressivt fortegn. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Avertia – «Blant Elver i Mørket»

Til slutt har vi en frittstående, akustisk komposisjon av det Bergenske svartmetallbandet Avertia. «Blant Elver i Mørket» føles for meg som et bittersøtt postludium til fjorårets flotte ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – et siste farvel med hjemlige trakter før man gyver løs på en omfattende reise. Om denne reisen kommer til å finne sted – og hvilken form den kommer til å ta – har vi foreløpig ikke svar på. «Blant Elver i Mørket» er uansett flott følge å ha på hodetelefonene, uansett hva slags tanker som måtte summe rundt i hodet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

KINGSEEKER – Daily Reminders

Review: “Daily Reminders” by Kingseeker – Metal Noise — Ute nå via Bringsli Records

På én side er nok KINGSEEKERs ‘Daily Reminders’ et klart uttrykk for stammespråket som sprang ut av 2000-tallets store bølger av metalcore. Denne debutskiva byr på et musikalsk uttrykk som utvilsomt ligger tett opp mot storhetene herfra, og i mangel på spesielt egenartede grep og overveldende kvaliteter, vil den nok dermed ha vanskeligheter med å omvende sjeler som ikke allerede har funnet seg til rette i sjangerlandskapet. Med drypp av djent, alternativmetall, melodisk death metal og post-hardcore byr KINGSEEKER her på melodier, grooves og tekniske grep som tidvis fremstår litt vel anonyme og velkjente, og som dermed er avhengig av lyttere som har en sterk forkjærlighet for elementene i seg selv.

Så finnes det på den andre siden også gode argumenter for å gi ‘Daily Reminders’ en real sjanse – selv om man ikke er fullblods metalcore-entusiast. KINGSEEKER evner nemlig å utstråle en overbevisende lidenskap på denne plata, noe som gjør at de heller åpenbare likhetstrekkene med andre band innenfor sjangeren på sitt beste også fremstår smakfulle, inspirerte og beundringsverdige. ‘Daily Reminders’ er en plate som for meg til tider har vanskeligheter med å fremstå minneverdig, men som også byr på noen virkelig sterke øyeblikk.

Det er nok vokalen som tilføyer det meste av lidenskapsfølelse på ‘Daily Reminders’. Her ligger nemlig et energinivå som på sitt beste minner om det man får servert av noen som Dillinger Escape Plans Greg Puciato eller Converges Jacob Bannon. Det bidrar for eksempel mye til at andrelåta «Unto Us» er en skikkelig tilfredsstillende kruttønne, og at man også mange andre steder får servert en hemningsløs intensitet som får en til å tørste etter en live-opptreden. De forvrengte gitarakkordene i versene på «A Life You Neglected» bidrar til et tilsvarende høydepunkt, og «Empires» drar intensiteten i enda litt mer interessante retninger i form av å være en smakfull post-hardcore-flørt.

Platas ubestridte høydepunkt er imidlertid låta «Butterflies». Denne treminutteren er et virkelig vellykket stykke metalcore-håndverk, og er et eksempel på at man med utgangspunkt i velkjente elementer kan by på noe som føles inspirerende og friskt. Gitarene leverer her et sterkt, melodisk hovedtema, vokalen tilfører en akkurat passe dose råskap, og refrenget er denne platas desidert mest potente parti.

Så kan man også nevne at refrenget på «Broder» også må kunne sies å være et sterkt forsøk, og at man i avslutningssporet «Imposter Syndrome» får servert et av de kuleste og mest groovy riffene på plata. Men etter en slik oppramsing vil man nok også måtte ende opp med å påpeke noen av platas svakere ledd. ‘Daily Reminders’ byr – i forlengelsen av det jeg nevnte innledningsvis – nemlig også på noen låter som går ganske raskt i glemmeboka. Preludiet og tittellåta føles for eksempel som et blasst forsøk på å etterligne et band som Vildhjarta, og fremstår som en liten dose venteromsdjent man nok kunne klart seg foruten. Låter som «Copium», «Umbra» og «Oceans of Regret» blir også litt som skygger av det man må tro er inspirasjonskildene, og evner ikke på samme måte som de sterkeste sporene å tilføre en intensitet som veier opp. ‘Daily Reminders’ er nok også en plate som med sine mange, intense spor overdoserer litt i en gjennomlytting og som dermed burde vært litt kortere.

På tross av ikke å være sterk i alle ledd er likevel ‘Daily Reminders’ en virkelig prisverdig debutplate. På sitt beste gir KINGSEEKER her nemlig uttrykk for en lidenskap som smitter og som gjør det klart hva slags potensiale som ligger i metalcorens energinivåer. I så måte blir dette bandet også en velkommen fargeklatt i en norsk metallscene som ellers ikke akkurat er overbefolket av band innenfor denne sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Vadatajs – The Goddess of Winter and Death, Morana

Vadatajs er et DSBM-band (Depressive Suicidal Black Metal) fra Skjetten bestående av to latviske karer; det virker i alle fall slik dersom man tolker de mange hintene duoen strør rundt seg. Aliasene deres «Velna Kalps» og «Meness» er av latvisk opprinnelse, hvorav førstnevnte betyr «djevelens tjener», og sistnevnte viser til den baltiske måneguden. Det viktigste hintet er vel kanskje bandnavnet Vadatajs, som jeg i min omtale av deres forrige utgivelse ‘Mine Kingdom Lost’ glemte å nevne at referer til en gruppe ondskapsfulle skapninger innenfor latvisk mytologi som er ansvarlige for at folk går seg vill i skogen. Denne mytologiske forbindelsen er viktig å være klar over når man skal ta for seg prosjektets nyeste EP, ettersom den titulære Morana selvfølgelig også er en mytisk entitet innenfor latvisk folklore.

På ‘The Goddess of Winter and Death, Morana’ tar Vadatajs med seg biter av latvisk mytologi og putter dem inn i sin sedvanlig lav-oppløste form for DSBM. En av de mest åpenbare forskjellene fra bandets tidligere utgivelser, er at de lange og ustrukturerte låtene har blitt erstattet med noen langt mer konsise og intuitive konstruksjoner. Utenom denne form-messige oppgraderingen henger mye av de uttrykksmessige elementene igjen fra ‘Mine Kingdom Lost’, spesielt de Windir-aktige, folkemetalliske kontrapunktene og de sprakende, intense strekkene med støyende svartmetall.

Dønninger av mørk ambiens og smertet jamring kommer sigende ut av anlegget ved åpningen av «The Fool». Tung, drivende svartmetall og strømlinjeformede melodier veksler om å oppta rampelyset, før noen nesten funeral doom-aktige, katedralske rengitarer senker belysningen drastisk. En makaber vals setter punktum ved det sterke åpningssporet, før en hektisk storm av ‘777 Sect(s)’-aktige, dissonerende svartmetall annonserer tittelsporets ankomst. Denne intensiteten blir balansert ut med de nevnte melodiske vevene av Windirsk folketonalitet, før brutale rytmiske inndelinger og slangende gitarlinjer gir avslutningen et overraskende dødsmetallisk preg.

Den glidende overgangen inn i «Mana Melna Sirds Tevi Padara Tumsu» leder inn i et lengre lavmælt og atmosfærisk strekk, fylt av effektbelagte synther og en ensom, gebrokken gitarduett. Etter to og et halvt minutt entrer resten av bandet, og bølger av sørgmodig svartmetall slår over ripa på lytterens skute. Vadatajs sin nyeste EP gjenbruker en del av de ideene som funker best, og den makabre valsen som avsluttet «The Fool» får en make i valsen som avslutter utgivelsen. Det er ikke slik at alle de låtskriver-messige vendingene på ‘The Goddess of Winter and Death, Morana’ er av konsekvens, men jeg vil likevel påstå at Vadatajs har tatt et betydelig steg fremover når det kommer til låtskriving på sin nye EP. Den desperate overbevisningen og de eksperimentelle impulsene som var å spore på ‘Mine Kingdom Lost’ har dog blitt noe dempet på ‘The Goddess…’, så jeg håper at bandet klarer å finne en balanse mellom presisjon og kreativ lunefullhet på en eventuell andreskive. ‘The Goddess…’ er uansett en over gjennomsnittet god Bandcamp-svartmetallutgivelse, og burde falle i smak for fans av sviende, svarte uttrykksformer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Doedsjarl – Svarter Natt Ov Min Dod

Doedsjarl er et splitter nytt kunstnerisk samarbeid mellom to anonyme trondheimsinnbyggere; «Doedsjarl», som har ansvar for all musikk, tekst og ideologi, og «Ulvehale», som har ansvar for prosjektets visuelle utforming. Sammen har de skapt et prosjekt som på overflaten formelig oser av primitivt mørke – som eksemplifisert via den støyende lo-fi-produksjonen og det kull-aktige, håndtegnede coveret. Dersom man setter seg ned med de tre låtene som utgjør gruppas demodebut ‘Svarter Natt Ov Min Dod’, så vil man fort innse at det gjemmer seg noe langt mer krevende og eksperimentelt under Doedsjarls ortodokse fasade.

Ved første øyekast minner ‘Svarter Natt Ov Min Dod’ mye om en ukjent svartmetalldemo fra 90-tallet, men åpningssporet «Svartnatt» bruker liten tid på å åpenbare Doedsjarls kromatiske og uortodokse harmonikk. Det virker til tider som at de to gitarstemmene står i konflikt med hverandre, og sammen med den støyende produksjonen fremtoner demoen seg som en tett og kvelende klangmasse. Dette gjør at musikken oppleves som krevende og avstraffende, men de sære kombinasjonene av gitarstemmer gir også låtene et delirisk, hallusinatorisk preg. Hvorvidt denne tilnærmingen til harmonikk er intensjonell eller uintensjonell er vanskelig å si, men det oppstår altså noen magiske øyeblikk over demoen som følge.

Doedsjarl er heller ikke redde for å tøye den tidsmessige strikken, som «Min Død»s ti minutter-lange spilletid viser. Ideene får rikelig med tid til å utfolde seg, samtidig som «Doedsjarl» veksler mellom partier akkurat ofte nok til at ikke ensformigheten inntreffer. Låta kan grovt sett oppsummeres som en kombinasjon av Paysage d’Hivers tidsperspektiv og Krallices eksperimentelle harmonikk på deres selvtitulerte skive, alt puttet inn i en lydproduksjon som er hentet ut av 90-tallets mest primitive svartmetallskiver.

«Mørk Skog» avslutter skiva med en serie lange, slake dønninger av mektig svartmetall. Massive og truende akkorder velter ut av høyttalerne med urovekkende regelmessighet, hvilket ikke blir mindre forstyrrende av «Doedsjarl»s fjerne og desperate skrik. ‘Svarter Natt Ov Min Dod’ er en demo som er såpass lav-oppløst og støyende at den mest sannsynlig ikke vil appellere til andre enn den mest masokistiske svartmetall-elite. For de av dere som er villige til å lutte øre vil demoen derimot avsløre en eksperimentell og spennende tilnærming til primitiv svartmetall som rommer et betydelig potensiale for videre utvikling.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Tempelheks – Renegade

Tempelheks har nå flakket rundt i Oslo/Viken-området som et doom-preget tungrock-spøkelse i snart ett tiår. Over en serie EP-er og full-lengdere har gruppen foretatt en rekke subtile uttrykksmessige skifter, uten helt å forlate sitt utgangspunkt i mystisk og ritualistisk tungrock/metall. Dette endrer seg fullstendig på deres nyeste skive, som med sin speilblanke og polerte 80-talls-fasade utgjør et klart brudd med kvartettens eksisterende plateproduksjon.

På et eller annet vis har mye av Tempelheks sin musikalske identitet overlevd overgangen til deres nye, natteranglende selv. Likevel er bandets fremmaning av 70/80-tallets neonskilt-belyste klubbrock såpass spot on at jeg sliter med å forene navn og uttrykk, ettersom navnet Tempelheks ikke akkurat utstråler den samme mengden av glitter og glamour som musikken på ‘Renegade’ gjør. Ser man bort ifra dette kan det sies at bandet har navigert overgangen godt, ettersom ‘Renegade’ er et temmelig potent stykke nostalgisk tungmusikk.

Skivas forbindelse til nesten-utdødd kultur blir gjort eksplisitt via et lydopptak av en kassett som settes inn i en kassettspiller. Deretter pumper en av skivas høydepunkter umiddelbart ut av anlegget, «Runaway», som med sine smektende gitarharmonier og fengende refreng er som skutt ut av en fjern tidsalder. «Runaway» utgjør selve blåtegningen som blir gjeldende for hele A-siden, og «My Love», «Midnight Dynamite» og singelen «Hungry Eyes» introduserer subtile variasjoner over låtskrivertriks som ble skissert på denne blåtegningen. Trommis Håkon Bergh støtter opp under de polerte instrumentalene med en stødig og evigvarende backbeat, og vokalist Martin Horn Sørlie utgjør fokalpunktet med sine hakket mindre stødige, men evinnelig lidenskapelige og røffe vokaler.

Etter å ha etablert marsjfart på A-siden bruker Tempelheks B-siden på å utforske andre aspekter ved sitt oppdaterte sound. «To Dust» sper inn litt tiltrengt mørke i en ellers feststemt og energisk plate, i form av orgel, kirkeklokker og en Tribulation-aktig, foruroligende gitarlinje. «Your Love is Fire» sine tvillingharmonier minner om en mer jordnær Hällas, og «Visions in the Night» bryter endelig opp det streite rytmiske kartet med noen saftige synkoper og et høyere tempo. Dessverre rommer B-siden også et par låter som ikke gjør et fullt så stort inntrykk, som den beine rockeren «Starlight» og den noe underveldende avslutningslåta «The Spell (Breaking Out).

Tempelheks har åpenbart god kontroll over de ulike lydmessige og tematiske bestanddelene som får klassisk rock og metall til å poppe ut av høyttalerne. På låtskriverfronten har bandet fortsatt en vei å gå for å maksimere sitt eget potensiale, ettersom kun et par-tre av låtene klarer å transcendere sin status som hyllester til en svunnen epoke. Nå har jeg vel egentlig inntrykket av at bandet heller er ute etter å ha det gøy enn å skrive en moderne klassiker, så jeg vet ikke egentlig om det har så mye for seg å legge ‘Renegade’ under den kritiske lupen. Likevel trygler høydepunkter som «Runaway», «To Dust» og «Visions in the Night» om å omringes av tilsvarende hardttreffende låter, så jeg klarer ikke helt å tøyle mine surmulende instinkter. ‘Renegade’ er i alle fall en skive som trolig vil falle i god smak hos fans av 70/80-tallets tungmusikalske klassikere, og et solid første steg på en u-tråkket sti for Tempelheks.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Black Altar/ Vulture Lord – Deathiah Manifesto

Vulture Lords ‘Desecration Rite’ fra i fjor var en ukomplisert men uhyre effektiv skuddsalve fra en gruppe veteraner innenfor norsk ekstremmetall. Etter å ha sluppet et av fjorårets høydepunkter kunne en kort utgivelse fylt med restemateriale fort ha endt opp med å oppleves som litt underveldende, men Vulture Lord har tatt et par kløktige grep for å unngå dette på sin nyeste utgivelse. For det første har de inngått et samarbeid med det fabelaktige polske svartmetallbandet Black Altar, som med sine fire spor gir ‘Deathiah Manifesto’ litt mer kjøtt på kroppen. For det andre har de inkludert en demo-versjon av «Bloodbound Militia» fra ‘Desecration Rite’ med selveste Trondr Nefas på vokal, hvilket er en ordentlig gave til alle fans av den avdøde svartmetall-legenden.

‘Deathiah Manifesto’ virker ikke som en utgivelse som er ment å være «kanon» for hverken Black Altar eller Vulture Lord. De lydmalende sporene som åpner og avslutter Black Altars side av splitten understreker dette, ettersom de effektivt skiller de to bandenes bidrag fra hverandre, heller enn å binde dem sammen. De to bandene fungerer forholdsvis bra sammen på en utgivelse uttrykksmessig sett, selv om Vulture Lords black/death/thrash-hybrid er en hel del mer aggressiv og krigersk enn Black Altars mer rendyrkede, moderne svartmetall.

Metallurgi fokuserer jo først og fremst på norsk metall, så jeg skal ikke greie ut om Black Altars meritter i noen særlig grad. Likevel skal det nevnes at de polske musikerne har et flott perspektiv på svartmetallsjangeren, spesielt på det noe mer utsvevende og ‘Memoria Vetusta’-aktige sporet «Nyx». Denne disige atmosfæren blir raskt og effektivt oppbrutt idet Vulture Lord setter inn i «Dominions of Death»s intense åpningsstrekk. Sorath Northgrove sine doblede vokaler er like kommanderende som på skiva fra i fjor – bandets insisterende brutalitet like nådeløs. de to nye låtene kan i det hele tatt oppfattes som at Vulture Lord går rundt og setter fyr på de gjenstående reisverkene etter fjorårets målrettede teppebombing; som at de skviser ut den siste lille resten med energi som var igjen etter ‘Desecration Rite’-sesjonene.

«Hark! The Hymns of War» reduserer åpenbart ikke aggresjonen, men supplerer den med energiske elementer av svartmetallisk punk og d-beat. Heksende gitar-triller kaster blikket tilbake til black/thrashens røtter, og Northgraves gneldrende vokaler har en tilsvarende og komplementerende rennesteins-mentalitet. «Bloodstained Ritual» er et gledelig gjensyn med en av fjorårets feteste låter, men i denne omgang fremført med Trondr Nefas på vokal. Det subtile detaljarbeidet som bandet utførte i forkant av slippet av plata har vært av betydning, ettersom plate-versjonen er klart sterkere enn utgaven vi får på ‘Deathiah Manifesto’. Likevel tilfører demo-kvaliteten på innspillingen låta en bestialsk intensitet som veier opp for manglene, og nefas låter fantastisk over de krigende, svarte vindene av gitarer og trommer. Alt i alt er ‘Deathiah Manifesto’ et verdig punktum på ‘Desecration Rite’-syklusen, og nok en flott hyllest til den opprinnelige mesterhjernen bak Vulture Lord, Trondr Nefas.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Maktkamp – I Affekt

Det er vanskelig å kalkulere påvirkningen den betydelige suksessen til Kvelertak har hatt på et lite, avgrenset musikkmiljø som det norske metallmiljøet. Slippet av bandets monumentale, selvtitulerte førsteskive og den enda mer bredt-treffende andreskiva festet det internasjonale søkelyset på den norske scenen, og mange av artistene som slapp musikk i kjølvannet av disse opplevde trolig en større eksponering enn det som har vært vanlig både før og siden. Dette er et eksempel på en positiv effekt et internasjonalt gjennombrudd kan ha på en lokal scene, men det kan også oppstå kinkige situasjoner når et band når ut til verden med sin unike kombinasjon av uttrykk. Hvordan kan for eksempel et ungt band som er inspirert av Kvelertaks musikk uttrykke denne inspirasjonen når den er så tett knyttet til én enkel aktør innenfor det internasjonale metallmiljøet?

For det er liten tvil om at det melodiske hardcore-bandet Maktkamp er dypt inspirerte av sine Stavangersbrødre. Fra Kjetil Elverums Hjelvik-aktige skriking, til det potente sammenstøtet mellom turbulente blastbeats og glitrende, metallisk hardcore – Likheten er stor nok til å rettferdiggjøre beskrivelsen av ‘I Affekt’ som en distinkt mutasjon av Kvelertaks originale genom. Når et band har såpass klare musikalske forbindelser til sin inspirasjonskilde pleier min evaluering av utgivelsene deres å bunne ut i et enkelt spørsmål: hadde musikkscenen som helhet – eller min tilværelse som musikkfan for den saks skyld – vært fattigere uten Maktkamps ‘I Affekt’? Svaret er et rungende ja.

Musikken på ‘I Affekt’ er fremført med en energi og en overbevisning som ikke levner noen tvil om at dette er nøyaktig denne musikken bandet ønsker å bruke tiden og kreftene sine på å produsere. Låtene er både enkle i måten de alle er drevet av sentrale hooks, og kompliserte i måten de er fullstendig mettet av gitaristisk detaljarbeid og arrangements-messige skruballer. Sammen gir disse to kontrasterende strukturelle grepene ‘I Affekt’ en følelse av hektisk og uregjerlig fremdrift, samtidig som låtene fester seg på hjernen allerede fra første lytt.

Maktkamp synes å ha god oversikt over egne styrker og svakheter, og har på kyndig vis sluppet platas aller beste spor som singler. «Fyr Av Alt!» bygger en «Bruane Brenn»-aktig slager ut av singlende tamburin og fengende, sykliske ledegitarer, toppet med et refreng som utvilsomt ljomer ut av kjeften på berusede konsertgjengere i en alternativ tidslinje som tillater den slags offentlige samlinger. «Dressmann» intensiverer riff-arbeidet til det nesten bikker over i et garasjepunk-aktig kaos, og «Kvakksalveriets Prester» kombinerer Elder, Kvelertaks «1985» og gromme bass-slides til en låt som er så fargerik og tung at å høre på den er som å bli slått i svime av det forheksede inventaret til en Flügger Farve-butikk. Det eneste unntaket er «Krenkefest», som for meg personlig må se seg slått av «Homo Elektrus» sine nydelige refrenger og smadrende Power Trip-riffing.

Med en spilletid på 36 minutter har ikke ‘I Affekt’ noen tid å miste på fyllstoff og svake lenker, og det gjør den heller ikke. Maktkamp klarer til og med å snike inn noen storstrukturelle grep; dette ved å følge opp de hektiske første 26 minuttene med et akustisk mellomspill og en påfølgende låt («I Livets Høst») som fortoner seg som noe mer romslig og dempet enn øvrigheten. På avslutningssporet «Til Helvete» er dog alle motorer atter en gang påskrudd, og det livlige haraballet ender med at Maktkamp rir inn i solnedgangen akkompagnert av en velfortjent fade-out.

Maktkamps ‘I Affekt’ er en gledesspredende festbombe som uanstrengt sniker seg forbi alle mine forsvarsmekanismer som anmelder og etablerer sin ubestridte dominans over lyttevanene mine. Det at musikken ligger så tett innpå Kvelertaks åndsverk som den gjør – hvilket er noe jeg kun vektlegger når jeg beskriver musikken for andre – betyr ikke en pøkk når jeg ramler inn i en av mine daglige gjennomlyttinger av plata. Det er i det hele tatt lett å glemme at uttrykksmessige analyser er et verktøy vi bruker for å finne frem til stilarter vi liker, og at det er den faktiske musikken innenfor disse rammene som må treffe deg som lytter for at det til syvende og sist skal være verdt å høre på. Vel, mine damer og herrer; ‘I Affekt’ treffer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Abbath – «Dream Cull«

Abbath Debuts Fierce New Song 'Dream Cull' + Announces 2022 Album — Ute nå via Season of Mist

Tidligere Immortal-frontmann Abbath er i ferd med å rulle ut sitt tredje solo-album: ‘Dread Reaver’. Plata lander i slutten av mars, og om man skal tro tendensene i førstesingelen «Dream Cull», nærmer prosjektet Abbath seg her et mer tradisjonelt og lettbeint uttrykk enn tidligere. Svartmetallelementer er definitivt fortsatt til stede, særlig i form av de krystallklare og iskalde moll-akkordene som glaserer låtas hovedtema, men stilen ligger betraktelig nærmere 70- og 80-tallsmetallen enn Abbaths selvtitulerte debut og andreplata ‘Outstrider’.

Små og store assossiasjoner til både Motörhead, NWOBHM (New Wave of British Heavy Metal) og førstebølges svartmetall a la Venom, så vel som thrash av litt den litt tregere sorten, melder seg i alle fall. «Dream Cull» durer av gårde i taktfast stil og Abbaths styrker melder seg særlig gjennom tidvis kruttsterkt riffarbeid. Samtidig føles låta til tider i litt for stor grad som en nostalgitripp der potensialet for svartmetallsk egenart falmer i noen litt vel klisjèfylte trekk. Særlig et litt for velkjent refrengmotiv og etter hvert ganske corny gitarsolospill mot slutten styrker et slikt inntrykk. Det vitner om en plate som – på tross av sine sjangerblandinger – risikerer å bli litt anonym i all sin soliditet.

Skrevet av Alexander Lange

Trollfest – «Dance Like a Pink Flamingo»

Neste ut i rekka av metallband som prøver sitt hell innenfor Eurovision-formatet er Trollfest, som deltok i den norske semifinalen sist fredag. Hvordan det gikk med gruppen er jeg ikke helt sikker på, men etter å ha hørt og sett litt på bidraget deres «Dance Like a Pink Flamingo» har jeg inntrykket av at vinnersjansene deres er relativt gode, ettersom det klassiske Eurovision-spektakkelet er tydelig manifestert i gruppens hyperaktive og flamingo-tematiserte opptreden.

I likhet med Jorn og mange andre artister som har valgt å delta på konkurransen er bandets bidrag dog preget av deres forsøk på å høste inn så mange Eurovision-poeng som mulig. Den korte låta inneholder selvfølgelig bandets patenterte, hyperaktive folkemetall, men også saksofon (et svært sentralt instrument innenfor konkurransens nylige historie), og en bro som føyer seg inn i den heslige «Danse-instruksjons»-tradisjonen. Heldigvis oser bidraget deres av manglende selvhøytidelighet og akkurat nok «fuck-it»-mentalitet til at det funker, selv om låta neppe plasserer høyt på lista over Trollfests største prestasjoner innenfor låtskriving. «Dance Like a Pink Flamingo» er et morsomt og solid bidrag til Norges Eurovision-historikk, en absurd eksplosjon av rosa fjær og metallriff jeg hadde satt stor pris på å se i den internasjonale finalen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blood Command – «Nuns, Guns & Cowboys»

Ute nå via Loyal Blood Records/ Hassle Records

Blood Command jobber seg for tiden frem mot slippet av sin fjerde full-lengder ‘Praise Armageddonism’, en promo-prosess som foreløpig har gitt oss to solide singler i form av «The End is Her» og «A Villain’s Monologue». Tredje låt ut er «Nuns, Guns & Cowboys», en kompakt og eksplosiv singel som synes å ta for seg tilhørighet og en slags motkulturell idealisme.

Passende nok for et band som har kalt sin egen stilistiske vinkling for «deathpop» er det snakk om en låt som mikser både metallisk hardcore-tyngde og über-fengende pop-melodier. I denne omgang har gruppen krydret sitt basale sound med noen subtile utenforliggende elementer, som f.eks de nesten shoegaze-aktige gitarene som gir broen sin storskalerte cinematikk. Vokalprestasjonene til bandets nye vokalist Nikki Brumen (Pagan) er uangripelige i sin tekniske presisjon, men i likhet med de overtente vokalsporene på bandets tidligere utgivelser vil de trolig bli for mye for enkelte lyttere. For min egen del har jeg lite problemer med å tilvenne meg vokalen, og jeg mener at «Nuns, Guns & Cowboys» er nok en sterk singel fra et band som har utmerket seg innenfor formatet igjen og igjen. Anbefales samtlige fans av rask, fengende og beinhard melodisk hardcore.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Megiddon – «MMXXII»

«I Dragens Domene» er nå ute via Stench from Below Records på Youtube. «VIllmark» lanseres på fredag.

Tolåtsutgivelsen ’MMXXII’ av svartmetallduoen Megiddon lanseres på fredag, og den gjenoppliver på sett og vis dette bandet etter at det nå har ligget i dvale siden 2014 grunnet medlemmenes engasjement i bandet Flukt. ‘MMXXII’ er spilt inn i sistnevnte bands øvingslokale og fått en mikse-finish i etterkant, og Megiddon har med det har kommet frem til en fet, stilren og akkurat passe rå svartmetallproduksjon – all den tid en hvilken som helst form for originalitet er fraværende.

Som første låt ut kjennetegnes «I Dragens Domene» av en rekke sterke temaer, og hele veien gjennom ligger låta i en slags dialog mellom noe friskt, riffbasert og Darkthrone-aktig og en tilbøyelighet mot mer melodiske takter a la tidlig Ulver. Baksiden av medaljen gjelder det mer strukturelle, og som helhet føles nok ikke denne låta som en helt tilfredsstillende enhet, noe som nok først og fremst skyldes at den fremstår som en sammensetning av fire deler som egentlig ikke føles så veldig sammenhengende. Låta strekker seg nok også litt langt når avslutningstemaet i mine ører får repetere seg for mange ganger, noe som er litt synd når dette temaet kanskje er utgivelsens sterkeste isolert sett.

Andre låt ut, «Villmark», er imidlertid bedre i så måte. Her skyves et mer intenst og heseblesende svartmetalluttrykk i front, og selv om man kanskje også kan føle seg litt ferdig med hovedtemaet litt utover i låta, føles helheten mer meningsfull. Sånn sett ender opp som en ganske sterk enhet. Den henter særlige fordeler ut av intensiteten Megiddon klarer å mane frem noe som nok også kler den ganske voldsomme skrikevokalen bedre enn temaene på «I Dragens Domene». Med det ender ‘MMXXII’ som et habilt og velkomment livstegn fra dette svartmetallprosjektet tross sine få skavanker.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt(er)

Siden vi ikke publiserte ukas favoritt forrige uke kommer vi med to i én post denne uka.

Ingenium – Sustenance Through Death

Ingenium er et progressivt/psykedelisk dødsmetall-band som har summet rundt i Trondheims undergrunnsmiljø helt siden 2009. Ingen av bandets tre utgivelser til nå har blitt reklamert for gjennom utstrakte promoteringskampanjer, noe som delvis kan forklare hvorfor jeg personlig ikke ble klar over bandets eksistens før mot slutten av fjoråret da ‘Sustenance Through Death’ dukket opp i Metal-Archives sine registre. Dette kan nesten ansees som en tragedie, ettersom Ingeniums vinkling på dødsmetall-sjangeren er en av de klart mest distinkte vi har til lands per dags dato.

Ingenium operer innenfor et dødsmetallisk uttrykk som har havnet litt i vinden internasjonalt i senere år, men som meget få band makter å reprodusere – i alle fall med tilfredsstillende resultater. Metallpublikumet ble først introdusert for uttrykket på skiver som Tribulations ‘The Formulas of Death’ og Morbus Chrons ‘Sweven’ fra 2014, og senere høydepunkter innenfor den stilistiske retningen er f.eks Swevens ‘Eternal Resonance og de siste skivene til Balmog. Etter min viten har vi ingen til lands som forsøker seg på dette uttrykket utenomIngenium, hvilket gjør det ekstra interessant å se hvilke grep de har gjort for å skille seg fra bautaene nevnt ovenfor.

Bandets tredjeskive ‘Sustenance Through Death’ kan sies å befinne seg i skjæringspunktet mellom tre konkurrerende impulser. Først har vi den klassiske dødsmetallen, som viser sin beske fysiognomi i form av Obliteration-aktige, primitive riff-eksplosjoner. Den andre biten i pusslespillet er Balmogs postpunk-påvirkede og svartmetall-svertede tagning på dødsmetall, og det tredje elementet i bandets uhellige treenighet er rendyrket, motorisk og jam-sentrisk psykedelia. Når bandet presterer å finne knutepunktet som binder de tre impulsene sammen, ja da er resultatet noe av den mest inspirerende og fremragende dødsmetallen Norge vet å produsere. Dessverre er dette knutepunktet vanskelig å lokalisere, og Ingenium sliter litt med å opprettholde den prekæret balansen over ‘Sustenance Through Death’s spilletid.

Etter åpningens klamme, fuktige fottur gjennom et svært ‘Sweven’-sk undergrunnssystem, kaster tittelsporet oss raskt ut i di kaotiske, sjangerblandende strømmene som renner gjennom platas indre. Ingeniums basale dødsmetall-uttrykk har en dyrisk men elegant tyngde, farget i kantene med både sludge, death’n’roll-aktige grooves, og dissonant, foruroligende psykedelia. Etter denne noe utfordrende introduksjonen består resten av platas første halvdel av korte men hektiske utbrudd av dødsmetallisk ekstremitet, hvor nesten samtlige av låtene finner den gylne ratioen mellom klassisk dødsmetall og psykedeliske teksturer.

Det er derimot på B-siden at Ingeniums romfartøy beveger seg så langt ut i eteren at det blir vanskelig å holde følge. «Churn» åpner en sort malstrøm av kvernende black/death og punkete gitarhugg, før broen utvikler seg i et såpass rendyrket men tungt psych-sound at det nesten oppleves som et olje/vann-forhold. «Orbital Decay» er derimot den verste synderen, ettersom den imponerende og jam-sentriske hyper-strukturen er et utrolig reisverk isolert sett, men føles litt ut som et innskudd skrevet av et helt annet, tung-psykedelisk instrumentalband. Avslutningslåta «Eyes» returnerer så til det uttrykksmessige gyldne snittet – en fremragende finale som makter å hale inn romfartøyet fra ytterkanten av det anskuelige kosmos.

Ingeniums ‘Sustenance Through Death’ er en sjeldenhet i den forstand at den er et høydepunkt i et svært ungt 2022, samtidig som det er åpenbart at bandet er i full stand til å stramme inn og overgå den i løpet av årene som kommer. Dette er et potensiale som bare et fåtall norske band demonstrerer i løpet av et kalenderår, og en grunn til å la forventningene løpe løpsk dersom du er en fan av periferiske, dødsmetalliske uttrykk. ‘Sustenance Through Death’ er en kompleks, sammensatt, uperfekt og fremragende dødsmetall-plate, og årets første høydepunkt hos de uhelbredelige metall-entusiastene i Metallurgi.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Enevelde – Gravgang

Mange, inkludert meg selv, trodde nok at Whoredom Rifes ‘Winds of Wrath’ var plateselskapet Terratur Possessions siste bank i bordet i sitt usedvanlig sterke 2021. Men man får rett og slett tro om igjen. To uker før nyttår slapp plateselskapet nemlig EP’en ‘Gravgang’ av Enevelde – et svartmetallprosjekt bestående av ingen ringere enn Misotheists B. Kråbøl.

Mens Kråbøl i Misotheist – blant annet på fjorårets ‘For the Glory of Your Redeemer’, som kapret femteplassen i vår kåring av fjorårets beste norske metallplater – gjør bruk av et nokså eksperimentelt og sofistikert uttrykk, er Eneveldes svartmetall enklere og mer direkte. Tendensene er sannsynligvis også sterkere på prosjektets nyeste EP enn den selvtitulerte debutplata fra 2020, og selv om man kanskje skulle tro at utviklingen gikk i motsatt retning, er ‘Gravgang’ en råere og grovere affære enn sin forgjenger. Uten at jeg skal slå fast at dette nødvendigvis gjør denne EP’en kvalitativt bedre, er det en tilnærming som kler Eneveldes tilnærming til sjangeren svært godt, og som uansett gjør at ‘Gravgang’ ender opp som minneverdig.

‘Gravgang’ er sånn sett en utgivelse som først og fremst imponerer på grunn av sitt gjennomførte lyduttrykk. I produksjonen ligger en strålende balanse mellom lavoppløselig råskap og mektig og effektiv atmosfære, og stilistisk er det snakk om svartmetall som også fremstår usedvanlig brutal. Dette skyldes nok først og fremst tidvis hardt trommespill og Kråbøls voldsomme growle-vokal. Den fremkaller assossiasjoner til mer dødsmetallnære hjørner av svartmetallskolen, og kanskje særlig minner det om Nergals argeste vokalprestasjoner i Behemoth. Uttrykket som helhet kan nok i det hele tatt sammenlignes mye med dette polske bandets nyere materiale, men Enevelde er nok i så fall et slags fangehull-Behemoth, der mektige stemninger i mindre grad ligger i forlengelsen av storslått og velpolert produksjon og snarere formidler et slags kaldt, rått og uovervinnelig middelaldersk mørke.

Her er også gitarlyden en vital ingrediens, der store mengder romklang får de stadige, lyse tremolo-galoppene til omtrent å høres ut som kirkeklokker omgitt av en tjukk helveteståke – ikke helt ulikt soundet man fikk på Issoleis ‘Cilicium’ fra i fjor. Det setter et umiddelbart og gjennomgående preg på ‘Gravferd’ fra åpningslåta «Enevelde» sparker EP’en i gang, der Enevelde imponerer med kule variasjoner der Kråbøl skifter mellom nærmest doom-metal-aktige riff og blast-beat-drevne og intense svartmetalltemaer. Mindre dynamiske, men mer suggererende, takter kommer i den påfølgende tittellåta, der man i løpet av åtte minutter nok får det dypeste dykket ned i Eneveldes Helvete.

Det må nevnes at ‘Gravferd’ også henger svært godt sammen, og at en klar styrke ved denne EP’en er følelsen av en rød tråd hele veien gjennom – i alle fall til Thorns-medleyen «Ærie Descent/Funeral Marches to the Grave» melder seg helt på slutten som et fett og friskt cover-bidrag som i grunnen kler Eneveldes produksjonsdrakt overraskende godt. EP’ens korteste låt, «En Skal Ikke Tro», er for eksempel strålende som en forlengelse av den svære og nokså ensformige tittellåta, og er nok også utgivelsens mest spennende og varierte låt. Første halvdel preges på strålende vis av taktfaste, intense og egentlig ganske Mayhem-aktige temaer, og senere får man blant annet servert noe som vel egentlig kan omtales som et breakdown. Det tilføyer kul variasjon, all den tid det nok ikke står helt i stil med produksjonsdrakten.

Så har Enevelde også sine begrensninger på ‘Gravgang’. Verktøyene er ikke veldig mange produksjonsmessig, og selv om den litt mer melankolske «Den Dypsindige» nok uansett ikke er den sterkeste låtskriverprestasjonen på EP’en, merker jeg at jeg ikke får så veldig mye mer ut av utgivelsen noen minutter ut i denne åtte minutter lange giganten av en låt. Likevel synes jeg ‘Gravgang’ er et must for de som er interesserte i svartmetallens nyere strømninger her til lands – i all sin brutalitet er det egentlig en nokså unik utgivelse som formidler en type atmosfære man ikke finner mange andre steder. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange