Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Tempelheks – Renegade 

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Tempelheks har nå flakket rundt i Oslo/Viken-området som et doom-preget tungrock-spøkelse i snart ett tiår. Over en serie EP-er og full-lengdere har gruppen foretatt en rekke subtile uttrykksmessige skifter, uten helt å forlate sitt utgangspunkt i mystisk og ritualistisk tungrock/metall. Dette endrer seg fullstendig på deres nyeste skive, som med sin speilblanke og polerte 80-talls-fasade utgjør et klart brudd med kvartettens eksisterende plateproduksjon. 

På et eller annet vis har mye av Tempelheks sin musikalske identitet overlevd overgangen til deres nye, natteranglende selv. Likevel er bandets fremmaning av 70/80-tallets neonskilt-belyste klubbrock såpass spot on at jeg sliter med å forene navn og uttrykk, ettersom navnet Tempelheks ikke akkurat utstråler den samme mengden av glitter og glamour som musikken på ‘Renegade’ gjør. Ser man bort ifra dette kan det sies at bandet har navigert overgangen godt, ettersom ‘Renegade’ er et temmelig potent stykke nostalgisk tungmusikk.

Skivas forbindelse til nesten-utdødd kultur blir gjort eksplisitt via et lydopptak av en kassett som settes inn i en kassettspiller. Deretter pumper en av skivas høydepunkter umiddelbart ut av anlegget, «Runaway», som med sine smektende gitarharmonier og fengende refreng er som skutt ut av en fjern tidsalder. «Runaway» utgjør selve blåtegningen som blir gjeldende for hele A-siden, og «My Love», «Midnight Dynamite» og singelen «Hungry Eyes» introduserer subtile variasjoner over låtskrivertriks som ble skissert på denne blåtegningen. Trommis Håkon Bergh støtter opp under de polerte instrumentalene med en stødig og evigvarende backbeat, og vokalist Martin Horn Sørlie utgjør fokalpunktet med sine hakket mindre stødige, men evinnelig lidenskapelige og røffe vokaler. 

Etter å ha etablert marsjfart på A-siden bruker Tempelheks B-siden på å utforske andre aspekter ved sitt oppdaterte sound. «To Dust» sper inn litt tiltrengt mørke i en ellers feststemt og energisk plate, i form av orgel, kirkeklokker og en Tribulation-aktig, foruroligende gitarlinje.  «Your Love is Fire» sine tvillingharmonier minner om en mer jordnær Hällas, og «Visions in the Night» bryter endelig opp det streite rytmiske kartet med noen saftige synkoper og et høyere tempo. Dessverre rommer B-siden også et par låter som ikke gjør et fullt så stort inntrykk, som den beine rockeren «Starlight» og den noe underveldende avslutningslåta «The Spell (Breaking Out).

Tempelheks har åpenbart god kontroll over de ulike lydmessige og tematiske bestanddelene som får klassisk rock og metall til å poppe ut av høyttalerne. På låtskriverfronten har bandet fortsatt en vei å gå for å maksimere sitt eget potensiale, ettersom kun et par-tre av låtene klarer å transcendere sin status som hyllester til en svunnen epoke. Nå har jeg vel egentlig inntrykket av at bandet heller er ute etter å ha det gøy enn å skrive en moderne klassiker, så jeg vet ikke egentlig om det har så mye for seg å legge ‘Renegade’ under den kritiske lupen. Likevel trygler høydepunkter som «Runaway», «To Dust» og «Visions in the Night» om å omringes av tilsvarende hardttreffende låter, så jeg klarer ikke helt å tøyle mine surmulende instinkter. ‘Renegade’ er i alle fall en skive som trolig vil falle i god smak hos fans av 70/80-tallets tungmusikalske klassikere, og et solid første steg på en u-tråkket sti for Tempelheks.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Black Altar/ Vulture Lord – Deathiah Manifesto

Ute nå via Odium Records

Vulture Lords ‘Desecration Rite’ fra i fjor var en ukomplisert men uhyre effektiv skuddsalve fra en gruppe veteraner innenfor norsk ekstremmetall. Etter å ha sluppet et av fjorårets høydepunkter kunne en kort utgivelse fylt med restemateriale fort ha endt opp med å oppleves som litt underveldende, men Vulture Lord har tatt et par kløktige grep for å unngå dette på sin nyeste utgivelse. For det første har de inngått et samarbeid med det fabelaktige polske svartmetallbandet Black Altar, som med sine fire spor gir ‘Deathiah Manifesto’ litt mer kjøtt på kroppen. For det andre har de inkludert en demo-versjon av «Bloodbound Militia» fra ‘Desecration Rite’ med selveste Trondr Nefas på vokal, hvilket er en ordentlig gave til alle fans av den avdøde svartmetall-legenden. 

‘Deathiah Manifesto’ virker ikke som en utgivelse som er ment å være «kanon» for hverken Black Altar eller Vulture Lord. De lydmalende sporene som åpner og avslutter Black Altars side av splitten understreker dette, ettersom de effektivt skiller de to bandenes bidrag fra hverandre, heller enn å binde dem sammen. De to bandene fungerer forholdsvis bra sammen på en utgivelse uttrykksmessig sett, selv om Vulture Lords black/death/thrash-hybrid er en hel del mer aggressiv og krigersk enn Black Altars mer rendyrkede, moderne svartmetall. 

Metallurgi fokuserer jo først og fremst på norsk metall, så jeg skal ikke greie ut om Black Altars meritter i noen særlig grad. Likevel skal det nevnes at de polske musikerne har et flott perspektiv på svartmetallsjangeren, spesielt på det noe mer utsvevende og ‘Memoria Vetusta’-aktige sporet «Nyx». Denne disige atmosfæren blir raskt og effektivt oppbrutt idet Vulture Lord setter inn i «Dominions of Death»s intense åpningsstrekk. Sorath Northgrove sine doblede vokaler er like kommanderende som på skiva fra i fjor – bandets insisterende brutalitet like nådeløs. de to nye låtene kan i det hele tatt oppfattes som at Vulture Lord går rundt og setter fyr på de gjenstående reisverkene etter fjorårets målrettede teppebombing; som at de skviser ut den siste lille resten med energi som var igjen etter ‘Desecration Rite’-sesjonene. 

«Hark! The Hymns of War» reduserer åpenbart ikke aggresjonen, men supplerer den med energiske elementer av svartmetallisk punk og d-beat. Heksende gitar-triller kaster blikket tilbake til black/thrashens røtter, og Northgraves gneldrende vokaler har en tilsvarende og komplementerende rennesteins-mentalitet. «Bloodstained Ritual» er et gledelig gjensyn med en av fjorårets feteste låter, men i denne omgang fremført med Trondr Nefas på vokal. Det subtile detaljarbeidet som bandet utførte i forkant av slippet av plata har vært av betydning, ettersom plate-versjonen er klart sterkere enn utgaven vi får på ‘Deathiah Manifesto’. Likevel tilfører demo-kvaliteten på innspillingen låta en bestialsk intensitet som veier opp for manglene, og nefas låter fantastisk over de krigende, svarte vindene av gitarer og trommer. Alt i alt er ‘Deathiah Manifesto’ et verdig punktum på ‘Desecration Rite’-syklusen, og nok en flott hyllest til den opprinnelige mesterhjernen bak Vulture Lord, Trondr Nefas.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s