Det eksperimentelle dødsmetall-bandet Diskord var aktivt gjennom en periode innenfor norsk ekstremmetall man i retrospekt kan anerkjenne at har vært en av våre viktigste. Bølgen av band som skylte over undergrunnsmusikklivet vårt rundt 2011 introduserte det som har endt opp med å bli en karakteristisk norsk ekstremmetall-filosofi, der tradisjonsrike uttrykk blir ikledt en organisk lydproduksjon og fremført med voldsom entusiasme og intensitet. Blant gruppene som utmerket seg i løpet av denne eksplosjonen (Nekromantheon, Obliteration,Execration) var Diskord klart mest interessert i å farge utenfor linjene, og plata deres ‘Dystopics’ fra 2012 er et utmerket stykke uortodoks dødsmetall hvis sykelige glød ikke har ebbet av i årene siden.
Syv år etter deres siste utgivelse (EP-en ‘Oscillations’ fra 2014) har bandet endelig annonsert at tredjeplata er på vei. ‘Degenerations’ kommer ut via Trandscending Obscurity Records i august, og låtene «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations» har allerede blitt gjort tilgjengelige på bandets Bandcamp-side. Bandets sound er like organisk og sleipt som før – et biologisk maskineri som endrer form og funksjon på sporadisk og uforutsigbart vis. «Bionic Tomb Eternal» utstråler en surrealistisk og schizofren energi, som et dødsmetallisk svar på Primusog Mr. Bungles uhemmede, kreative kaos. «Abnegations» fokuserer til forskjell på mer tradisjonelle former for metall, men filtrerer det selvfølgelig gjennom sin egen idiosynkratiske linse. Klassisk dødsmetall, doom/death og thrash muterer og kolliderer i hverandre på et vis man ikke kan kalle noe annet enn elegant, og opplevelsen kan sammenliknes med å nyte kunst på et galleri under stadige angrep fra en gjeng med frådende gjørmebrytere.
Diskord har en helt unik vinkling på dødsmetall sett fra et Norsk perspektiv, og det føles altfor lenge siden vi har fått bryne oss på nytt materiale fra gruppen. De to låtene vi har fått høre til nå forteller meg at vi kan forvente et Diskord i toppform, og kombinert med den alltid fremragende produksjonsjobben til Colin Marston er det ingen tvil om at slippdatoen burde være ringet rundt i kalenderen til enhver fan av subtilt grensesprengende ekstremmetall. Diskord klatter videre på sitt underfundige livsverk på «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Fjøsnisse – «Noreg»
Ute nå via Screaming Skull Records
Sist gang vi hørte fra enmanns-bandet Fjøsnisse var på full-lengderen ‘Vord’ som ble utgitt i Januar. Plata fikk som kjent den gjeveste utmerkelsen Metallurgi er i stand til å utstede, – den ettertraktede tittelen «Ukas Favoritt» – og står noen måneder senere fremdeles høyt på listen over årets flotteste svartmetall-utgivelser. Etter velutført dyst tok Anders Vada seg en fortjent pust i bakken, men det tok ikke lange tiden før den rastløse musikeren heiv seg tilbake opp på hesteryggen. 8. Mai slapp han singelen «Noreg», en omfattende, instrumental hyllest til nasjonen vi nyss har feiret alle mann.
«Noreg» fremstiller ikke sitt affeksjonsobjekt på et romantiserende vis, men bruker et steilt og goldt uttrykk for å reflektere innbyggernes ofte harde kår og motstandsdyktighet. Det er ikke brudeferder eller fargerikt blomsterspill som manes frem i sinnet av musikken, men heller ruvende fjellvegger og snøkledte, stormende høyder. Låtas reisverk støtter seg hovedsakelig på en robust grunnvoll av akkord-baserte rytmegitarer, men lunefulle melodier og folkemelodiske fragmenter bryter seg gjennom lydmassen fra tid til annen, som spirer gjennom et snødekke. Anders Vada makter ikke helt å frembringe den mengden musikalsk drama som kreves for at «Noreg» kan overbevise som instrumentalmusikk, og jeg tenker stadig at en vokallinje eller to kunne bidratt til å løfte låta ytterligere. «Noreg» er uansett en flott tributt til det brutale norske terrenget; et stormfullt og ærlig portrett av vårt kjære hjemland.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Skuggima∂r – «I Am the Fire» & «By the Strength of My Own Blood»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Skuggima∂r, side-prosjektet til Gjøran Skuggå fra Proteque og Gorr har siden 2019 fungert som en eksperimentell fri-sone for den aktive musikeren. Gjennom Skuggima∂r kan han følge en hvilken som helst artistiske impuls som måtte falle ham inn, uten å måtte bekymre seg for å produsere verker som skal passe inn i en artistisk kanon eller på noen som helst måte definere produksjonen hans. Stikkordene er industriell støy og ekstremmetall, og på Skuggima∂rs nyeste par singler kolliderer disse to elementene i hverandre med to vidt forskjellige resultater.
«I Am the Fire» – som for øvrig har blitt kronet med en svært kunstnerisk video på Youtube – begynner med en sterkt definert rytmegitar som kommer marsjerende ut av en mystisk og overnaturlig aura av synther. De digitale trommene avbryter og forstyrrer gitarenes puls med en konflikterende rytme, og gir låta et rykkete og ujevnt underlag. Det kan nesten føles ut som at låta er Gjørans forsøk på å skape en ekstremmetall-utgave av MogwaiExplosions in the Sky sine post-rock-svell, bare at reisen ender med støyende, industriell kakofoni heller enn et hjerteskjærende crescendo. «By the Strength of My Own Blood» er en mer rasende affære; et komprimert og istykkerrevet svartmetall-platå som velter seg i sitt eget sinne i fem minutter før den slukner på useremonielt vis. I kjent Skuggima∂r-stil er dette låter som ikke kommer til å appellere til alle og enhver, men som byr på støyende og distinkte atmosfærer for de mest ihugga undergrunns-fanatikerne blant oss.
Etter å ha fullført et av sine desidert mest ambisiøse prosjekter til nå i form av Gullvåg-trilogien, var det på tide for yrkesmusikerne i Motorpsycho å roe ned tempoet med en enklere og mindre strabasiøs utgivelse. Planen var å samle en håndfull riff og snekre sammen en mer eller mindre rendyrket hardrock-skive, men i kjent Motorpsycho-stil endte den kreative strømmen opp med å frakte bandet et stykke lengre ut fra fastlandet enn det som var planen. Resultatet ble ‘Kingdom of Oblivion’, en omfattende utgivelse hvor bunntung rock og forheksende folk tevler vennskapelig om den luneste plassen ved bålet.
Den originale visjonen for plata kommer best til uttrykk i platas åpningsstrekk. Både «The Waning (Pt. 1 & 2)», tittelsporet og «The United Debased» er bygget på en grunnvoll av tung, proto-metallisk høyrehånds-gitar, fuzz-kledt bass og steilt, drivende trommespill. På åpningssporet opptrer tyngden i form av en Sabbathsk, joggende rytmikk, der den på «The United Debased» blir levendegjort via et uimotståelig og uforglemmelig ur-riff. Tittelsporet bygger både ruvende tårn av keyboard og dype brønner av forankrende bass, og Bent Sæther fyller ut lydbildet med noen av de flotteste og mest fargerike vokalmelodiene Motorpsycho har bakt inn i musikken sin til nå.
Den varme prog/folken som blir introdusert på «Lady May» tar så fullstendig over rundt platas midtre seksjon. «The Watcher» er et lavmælt, ulmende og foruroligende vakuum, kun befolket av spøkelset av en Roger Glover-vamp. Denne stillheten strekker seg over i «Dreamkiller», som i åpningsminuttene rivaliserer Nick Drakes evne til å skape yrende psykedelisk liv ut av minimalistiske landskaper, før en vrengt gitarlinje sparker låta hodestups inn i en masse-akkumulerende storm av teksturer. På «At Empire’s End» -som utgjør platas naturlige midtpunkt – blir endelig rock og folk forent under samme banner, og bandet tar seg friheten til å vandre litt rundt i det mangfoldige klanguniverset de har brukt de første 40 minuttene av ‘Kingdom of Oblivion’ til å utvikle.
Deretter når livlighetene et uventet klimaks på «The Hunt», som med en tematikk sentrert rundt parrings-ritualet til to sparrende, firbeinte skapninger er en underlig og sjarmerende affære. Den beskjedne men nydelige «After the Fair» tilbyr så lytteren et øyeblikks hvile før platas høyeste toppunkt skal skaleres. «The Transmutation of Cosmoctopus Lurker» er et mystisk, mørkt og veldig beist, fylt til randen av haltende synkoperinger, rytmiske hugg og klatrende, motivistisk viderespinning. Den utbroderte, instrumentale broen frigjør all spenningsenergien som har bygget seg opp over platas drøye time på tilfredsstillende vis, og det gjenstår lite annet for Motorpsycho å gjøre i kjølvannet av låta enn å iverksette en diskret tilbaketrekning gjennom den støvfylte atmosfæren til postludiet «Cormorant».
Motorpsycho gav en yngre utgave av meg selv sin første magiske festivalopplevelse da de fremførte ‘Timothy’s Monster’ i sin helhet på Øyafestivalen i 2010, og dermed er det bare passende at de fullfører sirkelen og gir meg en av årets beste plateopplevelser tolv år senere. ‘Kingdom of Oblivion’ har – som Motorpsychos plater ofte har – en særegen evne til å transportere og fremkalle detaljrike panoramaer kun ved hjelp av lyd, samtidig som kraften til å virke på lytteren umiddelbart opprettholdes via kraftige riff og fengslende melodier. Motorpsychos progrock ser ikke ut til å sløves av hverken tidens tann eller bandets voldsomme produksjonsfart, og ‘Kingdom of Oblivion’ er nok et høydepunkt i gruppens svimlende diskografi.
Nordjevel er nok ikke så langt unna det man kan kalle en slags supergruppe innenfor norsk og nordisk svartmetall, der frontfigur Doedsadmiral leder an en gjeng musikere med erfaring fra band som Dark Funeral, Zyklon, Myrkskog og Vredehammer. Sånn sett har det kanskje heller ikke vært så overraskende at Nordjevels utgivelser har signalisert en høy respekt og forståelse for sjangeren og sånn sett også har vært av høy kvalitet. Denne nye EP’en, ‘Fenriir’, er intet unntak i så måte, og på tross av sitt korte format er det nok også snakk om noe av Nordjevels virkelig beste materialet så langt.
EP’en åpner med tittellåta, som også var den første singelen vi fikk høre herfra. Dette er en låt jeg har likt svært godt allerede første gangen jeg hørte den, men som like fullt har vokst på meg. Den åpner strålende med dissonante akkorder og rå, mørke og raske gitarmelodier i versene, men det beste ved låta er nok hvordan Nordjevel også klarer å spe på med et mektig, folkemetallsk bridge-parti og en sterk, melodisk avslutning på det hele. Sånn sett får man allerede her en smak på det aller meste bandet drar oss gjennom på de neste låtene.
Låt nummer to, «Gnawing the Bones», er EP’ens sinteste, raskeste og mest avanserte låt. Her kommer det kanskje først og fremst frem hvor godt og sentralt gitararbeidet er på ‘Fenriir’; riffene går så fort og er så avanserte at prestasjonen nesten minner litt om en av et teknisk death metal-band, men så er det heller aldri noen tvil om at Nordjevel spiller svartmetall – dette er ondesaker og minner nok egentlig enda mer om band som 1349 og Gorgoroth. Favorittøyeblikket mitt er når blendende mollakkorder kommer fykende som kniver – det hele føles litt som et Mayhem på steroider.
EP’en strekker seg deretter videre til «Rovdyr», der det heseblesende tempoet senkes ned et hakk og det melodiske igjen får tre litt mer frem i lyset. Dette gjøres også på utmerket vis, og denne låta er sånn sett også et høydepunkt på plata. Jeg synes imidlertid ‘Fenriir’ taper seg litt mot slutten da «Fallen Angel» ikke bringer med seg så mye nytt og spennende og jeg heller ikke ser det helt store med live-versjonen av «Det Ror og Ror». ‘Fenriir’ er likevel i alt en usedvanlig solid og profesjonell svartmetallplate, som kanskje først og fremst er en vaskeekte svartmetallutgivelse, men som er såpass godt gjennomført at det likevel får mye egenart og egenverdi.
Skrevet av Alexander Lange
Marius Danielsen – Legend of Valley Doom, Part 3
Ute nå via Crime Records
Fra låtenes spede begynnelse som ideer og fragmenter på tidlig 2000-tall, til innspillingsprosessen som satte ham i kontakt med sjangerens legender og oppkomlinger i senere år; Marius Danielsens realisering av eget powermetall-univers har vært en gledelig historie om hvordan hårete mål kan oppnås dersom arbeidsviljen og besluttsomheten er stor nok. The Legend of Valley Doom-prosjektet virket nok i overkant ambisiøst til og begynne med, – med et tredelt plott som henter rikelig med inspirasjon fra fantasy-sjangerens største bautaer, og et uttrykk som søker etter å samle hele den europeiske powermetall-tradisjonen under et og samme tak – men nå sitter vi her altså med tredje og siste utgivelse, og dermed et fiks ferdig verk.
I sagaens siste kapittel må «Krigerkongen» og hans karakterfulle følgesvenner samle syv eldgamle, magiske gjenstander for å ha en sjans i den avgjørende kampen mot mørkets herre og hans vemmelige undersåtter. Noe nevneverdig vekt på originalitet har det altså ikke vært under utformingen av Valley Dooms univers, og det samme kan sies å gjelde det musikalske lydbildet. Dette er dog et urimelig punkt å vektlegge dersom man skal evaluere ‘Legend of Valley Doom, Part 3’ på sine egne premisser, ettersom det tross alt er et prosjekt som ikke forsøker å gjøre mer enn å signalisere Danielsens kjærlighet for Fantasy og powermetall. Derfor vil det være mye mer passende å se på platas meritter innenfor sin utvalgte uttrykksform, som er europeisk powermetall i all sin vanvittige, storslåtte prakt.
Platas 70 minutter er fylt av det samme fargesprakende kaoset som har preget sagaens første to kapitler. Marius har for det meste to låtskriver-moduser han veksler mellom: klassisk powermetall med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer, og kraftballader med glitrende melodier og stratosfæriske vokal-linjer. Dette fokuset på høytsvevende stemmebruk er kanskje ikke så uforståelig når du tar i betraktning den voldsomme mengden vokal-talenter Danielsen har til sin disposisjon, og generelt sett er materialet utformet slik at musikerne får jobbe i den settingen de fungerer som best i. Raphael Mendes får vist sin utrolige, Dickinson-liknende røst over «Bane of Lord Cremortius»s episke musikalske bakteppe, og Herbie Langhans bruker sin røffe stemmekarakter til å fremheve «Deep in the Mountain»s Accept-aktige undertoner.
Selv om det meste funker som det skal på ‘The Legend of Valley Doom, Part 3″ er det ikke til å komme fra at platas lange spilletid åpenbarer aspekter ved prosjektet som kunne vært forbedret. Det er jo for eksempel naturlig for Danielsen å bruke mye krefter på å sørge for at plottet får den plassen i rampelyset den fortjener, men jeg skulle ønske at det musikalske kunne strekke seg litt lengre forbi rollen som støtteapparat. Og i de tilfellene dette faktisk skjer, har det en tendens til å skje i form av en gitarsolo, noe som ikke nødvendigvis tilfredsstiller higenen etter musikalsk drama like godt som et velutformet instrumentalparti kan.
Det er likevel ingen tvil om at Danielsen og hans enorme musiker-bande har oppnådd noe helt spesielt ved å fullføre ‘The Legend of Valley Doom’-trilogien. En overveldende mengde enkeltbidrag har over et tidsrom på flere år blitt omarrangert til en tre og en halv times musikalsk reise gjennom et rikt og livlig fantasy-univers, – en reise med forbløffende jevnt og fint underlag. Man kan ikke annet enn å beundre innsatsen, og håpe på at prosjektet kan inspirere andre individer til å realisere tilsvarende ambisiøse drømmer. Marius Danielsens ‘The Legend of Valley Doom, Part 3’ er et sammensatt og fokusert stykke fortellerkunst, og en plate jeg kan anbefale samtlige som har latt seg sjarmere av powermetallens gledesspredende fargespill.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Phantom Fire – Return of the Goat
Ute nå via Edged Circle Productions
Phantom Fire er en duo bestående av Kjartan fra Kraków og «Eld»- som i tillegg til å spille lavslyngt bass i det samme, venerable stoner-bandet som Kjartan – har både Aeternus og Gaahls Wyrd på CV-en. Prosjektet er helt ny-oppstartet, og har dukket opp fra ingensteds med både albumplaner og albumavtale med det fabelaktige undergrunns-plateselskapet Edged Circle Productions i sekken. Phantom Fire ser ut til å være et såkalt «Passion Project», hvor de to musikerne returnerer til uttrykkene som har vært med å forme dem som unge, hvilket i deres tilfelle er speed, thrash og svartmetallens prototypiske førstebølge.
Ved første øyekast er ‘Return of the Goat’ nesten umulig å skille fra musikken den henter sitt basale uttrykk fra. Det enkle EP-coveret er tilfredsstillende likt innpakningen som prydet de formative demoene til sjangerens gamle helter, og når du introduserer ørene dine for musikken på innsiden er det som at du utvikler empatisk øresus i solidaritet med menneskene som levde gjennom denne mytiske epoken førstehånds. Med intensjonen på plass og energi i bøttevis er det ingen tvil om Phantom Fire greier å mane frem periodens flyktige ånd i skremmende detalj; men hva kan de to låtene fortelle oss om hva vi kan forvente på den kommende plata?
Tittelsporet er som forventet en rødglødende sprint gjennom førstebølgens punk-svertede fartsmetall. Gitarene drar til med både huggende powerchords og flerrende strømmer av enkelttoner, og trommene veksler mellom beine rockebeats og mer ekstreme trommeteknikker. Som sagt låter dette farlig nærme originalene, ikke bare som følge av musikkens åpenbare hyllester, men også som følge av den ulmende og organiske miksen. På «Mara» føler Phantom Fire derimot ingen trang til å tviholde på det utslitte lovverket som dikterte «Return of the Goat». Heseblesende strekk av villrådig svartmetall avbrytes av små lommer av ondskapsfullt slentrende bass, og like før låtas sluttpunkt blir vi møtt av et vemodig, harmonisk spill som utfordrer de smått konservative forventningene man ofte har til throwback-utgivelser i 2021.
Det er uansett ingen tvil om hva som er Phantom Fires animerende spiritus på ‘Return of the Goat’. Duoen har tatt et knippe av førstebølgens mest verdsatte elementer og brukt dem til å snekre en eksosspyende, svartmalt og naglekledt doning som kan få øynene til å sprette ut av hodet på den gjengse metall-fan. Det er begrenset hvor mye informasjon det er mulig å hente ut av en to-låts-EP på fem minutter, så det skal bli spennende å se hva slags strukturerPhantom Fire ender opp med å reise på grunnmuren de har støpt på sin debut-utgivelse. Svaret får vi når full-lengderen ‘The Bust of Beelzebub’ kommer ut i September, men innen den tid er det bare å dra på seg en lappete ola-vest og brenne noen dekksmerker i nærmeste parkeringsplass med ‘Return of the Goat’ på anlegget.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Chalice Ablaze – Rites of Abhorrent Redemption
Usignert, ute på Bandcamp.
Det smått mystiske svartmetallprosjektet Chalice Ablaze dukket opp fra ingensteds med demoen ‘Beneath Abyssal Graves’ i mars i år, og det følger nå opp denne med EP’en ‘Rites of Abhorrent Redemption’. Det innebærer et dypere dykk ned i prosjektets obskuriteter; ‘Rites of Abhorrent Redemption’ gir med sine drøye 25 minutter et klarere inntrykk av Chalice Ablazes musikalske uttrykk enn den relativt korte demoen, og da er det også snakk om en raffinering av et uttrykk som fascinerer. Musikken til Chalice Ablaze er så obskur, mørk og ugjennomtrengelig at det stadig føles som om den åpner et vindu til et slags evig, fortapt limbo – og den bekmørke visuelle profilen til prosjektet forsterker naturligvis bare dette inntrykket.
Sånn sett er det ikke helt ulikt den klassiske Burzum-inspirerte enmannssvartmetallen vi allerede har så mye av, men samtidig evner Chalice Ablaze i større grad enn mange andre slike prosjekter å få en virkelig håpløs atmosfære ut av musikken. I så måte minner prosjektet meg litt om det kortvarige nord-norske svartmetallprosjektet Selvmord, som på sitt beste fikk til mye av det samme da jeg hørte på det i vintermånedene.
Åpningen «III» er sånn sett også en god introduksjon. Her skjærer lyse, melankolske gitarmelodier seg gjennom en vegg av lavoppløselige gitarer og spinkle og nærmest uhørbare trommer, og over det hele ligger en dyrisk og uhyggelig skrikevokal. Låta føles nærmest som en konstant størrelse der Chalice Ablaze drar oss gjennom de samme motivene om og om igjen – og det er nettopp det som funker så bra.
Videre, på «IV» og «V», introduseres et nytt, sentralt element – nemlig synther. Dette løfter i mine øyne noen komposisjoner jeg synes er litt svakere enn «III», særlig i den nærmest fengende andre halvdelen av «IV», og fanger også oppmerksomheten ved å tilføye noe utover et klassisk dungeon synth-preg. Her er det snakk om synther med et uvanlig forvrengt, syntetisk preg – det er i alle fall sjelden jeg av en svartmetallutgivelse får øyeblikkelige assossiasjoner til hvordan støyprosjektet Prurient utnytter iskalde, ugjestmilde og industrielle synther på flere av sine nyere utgivelser.
Den siste og fjerde låta, «VI», er også, på tross av noen merkelige ulyder innimellom, god, særlig i form av at den gjør flittig bruk av melankolske, sterke gitarmelodier. Denne låta fremstår nærmest litt progressiv der den tar i bruk mange elementer og har flere segmenter, noe som i all hovedsak er positivt, men som også eksponerer utfordringen ved å finne balansen mellom det obskure uttrykket og produksjonen og mer konvensjonelle tilnærming til komposisjon. Både her og ellers snubler Chalice Ablaze litt når akkordrekker og riff ligger i sentrum for lydbildene; produksjonen tjener rett og slett ikke disse delene helt godt. Likevel står kvalitetene ved ‘Rites of Abhorrent Redemption’ seg sterkt ellers, og Chalice Ablaze evner sånn sett også å peke mot en interessant videreutvikling for prosjektet. Anbefales!
Djevel – «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid»
Ute nå via Aftermath Music
Med to singler med en samlet spilletid på 20 minutter har Djevel allerede avslørt en betydelig del av sin kommende utgivelse ‘Tanker som Rir Natten’ i forkant av slippet. Der «Englene som falt ned i min seng,..» bød på bandets mer tradisjonelle, konfronterende og andrebølge-inspirerte side, byr «Maanen skal være mine øine,..» på en mer utpreget melankolsk og storslått affære. De ti turbulente minuttene som utgjør låta er så mettet av stormende gitarer og atmosfære at det blir naturlig å anslå den til å være platas høydepunkt, men en kjapp konsultasjon med platas låtliste vil avsløre at «Maanen…» befinner seg nesten helt i begynnelsen av reisen. Dette hinter om at ‘Tanker som Rir Natten’ neppe blir noen lavmælt reise gjennom standardisert svartmetall, og jeg er spent på hvordan Djevel har balansert det svevende og det jordnære på det ferdige produktet.
Som enkeltspor er i alle fall ingen tvil om at «Maanen…» er et fengslende stykke svartmetall. Den mørke gotikken som pulserer gjennom låtas rensungede partier minner om Sivert Høyem i et usedvanlig dystert lynne, og de eteriske gitarene skjuler en underliggende dyriskhet som hindrer dem i å fullstendig miste kontakt med bakken. Gitarenes detaljarbeid blir slukt av den ruvende veggen av rik og mettet lyd som dominerer uttrykket, men i dette tilfellet er det et offer som gir avkastning i form av en følelse av universell skala. Atmosfæren er voldsomt potent, og platas cover tatt i betraktning er det nok grunn til å forvente at dette elementet kommer til å være avgjørende for totalopplevelsen av ‘Tankene som Rir Natten’. «Maanen…» er en låt for folk som ønsker seg en lavere konsentrasjon av sødme i blackgazen sin, samt fans av nattlig og harmonisk rik svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vulture Lord – «Bloodbound Militia»
Ute nå via Odium Records
Vulture Lord fra Hønefoss har lenge vært et standhaftig geist innenfor norsk metall; et ekstremmetall-fenomen med ufattelig lang fartstid, men kun et enkelt album å vise til. Dette endrer seg dog i 2021, ettersom bandet nylig har annonsert slippet av andreplata ‘Desecration Rite’ under Odium Records 20. Juni. Dette burde være gode nyheter for både fans av døds-, svart- og thrashmetall, ettersom Vulture Lord demonstrerte hvordan de tre uttrykkene kan danne uhellig treenighet på sin debutplate ‘Profane Prayer’ fra 2003.
Andreplatas første singel «Bloodbound Militia» viser til en rimelig naturlig progresjon for gruppen, sett ut ifra de nesten tjue årene det har tatt å produsere en oppfølger til ‘Profane Prayer’. Produksjonen låter både kraftigere og mer moderne, samtidig som den ikke skyver bandet unødvendig langt fra sine røtter i undergrunnen. Bandet svarer med en låt som er ukomplisert men hensynsløs i sin utsteding av auditiv straff; tjåk full av hvinende gitarer, rasende blast beats og thrashende momentum. Det drillende dødsmetall-riffet som dukker opp i låtas siste minutt er et klart høydepunkt, og det samme er det evig rastløse og tordnende trommespillet til trommis «Uruz». Alt i alt er «Bloodbound Militia» lav på overraskelsesfronten men tilsvarende høy på trøkk, og fungerer som et effektivt forvarsel om blodbadet som vil finne sted når ‘Desecration Rite’ treffer markedet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vanvidd – Storm feat. Trollfest
Usignert, ute på Bandcamp.
«Storm» er kanskje akkurat det jeg hadde forventet av et samarbeid mellom Vanvidd og Trollfest. Førstnevnte slapp for noen uker siden den første smakebiten på sitt kommende album, låta «Blodsjord», som var seks minutter med storslått folk-metal med kruttsterke melodier og tydelige svartmetallelementer. At «Storm» med Trollfests bidrag er en hakket mer direkte, oppstemt og gøyal affære er videre ingen stor overraskelse, og at de to bandene på denne låta også evner å komplementere hverandre svært godt er helt klart – all den tid de naturligvis har mange likheter som folk-metal-band i ekstrem-metal-land.
«Storm» er nemlig i utgangspunktet en ganske lettfordøyelig fire/fem-minutter sterkt preget av begge bandenes melodiske teft, Vanvidds evne til å ta lydbildet til stratosfæriske høyder og Trollfests uhøytidelige og festglade fremtoning. Hurtige, taktfaste folkerytmer preger versene, men vi får også servert melankolske melodier og smak av virkelig store lydbilder. Jeg nøt det mer atmosfæriske og tålmodige i «Blodsjord», men ved hjelp av Trollfest svarer Vanvidd like fullt til andre behov man er ute etter å tilfredsstille gjennom folk-metal med «Storm» – og det uten å være endimensjonal.
Skrevet av Alexander Lange
Bizarrekult – «Ut i Skogen»
Ute nå via Petrichor/Hammerheart Records
Bizarrekult er et enmannsband med røtter i både Russland og Norge som på sin kommende debutplate søker etter å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt», per bandets Spotify-bio. Etter noen introduserende lytt på prosjektets nye singel «Ut I Skogen» blir det tydelig at det kunstneriske målet har satt sine spor på samtlige av låtas elementer, ettersom både musikk, tekst og visuell utforming bærer preg av en viss dualitet. Resultatet er et sammensatt og særegent uttrykk som ser ut til å nyte kampen av motkrefter som spilles ut mellom to poler.
I likhet med tekstens karakter foretar det musikalske en reise lengre og lengre ut i ødemarken over sin spilletid. Det som i begynnelsen fremtoner seg som en slags synergi mellom norsk svartmetall og bryske basstoner fra post-hardcorens tyngre hjørner utvikler seg sakte men sikkert i en mer atmosfærisk og introvert retning. Romslige strekk av meditativ, postrock-berørt gitar åpner seg mellom krystallinske og glitrende svartmetall-teksturer, og på dette punktet er lett å forestille seg den Sibirske tundraens påvirkning på artisten. Dersom jeg hadde sett på musikken isolert fra tekst og tematikk hadde jeg nok ønsket meg en reprise av det presise og hardtslående materialet som åpner låta på et eller annet punkt, men sett fra et helhetlig perspektiv er det ingen tvil om at Bizarrekults tematiske visjon har endt opp med å forme musikken på hensiktsfult vis. «Ut i Skogen» byr på både umiddelbart fengslende og sakte-ebbende materiale i en og samme låt, og er dermed en strålende introduksjon til Bizarrekults mangefasetterte post-svartmetall.
For min egen del er slippet av Nekromantheons ‘The Visions of Trismegistos’ en av de større hendelsene i musikkåret 2021. ‘Rise, Vulcan Spectre’ fra 2012 var en av platene som bidro til å introdusere meg for den labyrintiske undergrunnsverdenen av internasjonal ekstremmetall, en verden jeg har tilbrakt betydelig med tid i siden. I tillegg til at jeg har hatt personlige grunner til å se frem til Nekromantheons tredje plate, er det jo slik at bandet står trygt på toppen av thrash-fjellet i et land som er mest kjent for sin svartmetall-infuserte hybrid, heller enn undersjangeren i sin pureste form. På ‘The Visions of Trismegistos’ har Nekromantheon funnet thrashens hoved-åre, og med et velrettet hugg åpnet den så det svarte gullet kan strømme uhemmet ut av høyttalere landet over.
‘The Visions of Trismegistos’ er en plate som man ikke nødvendigvis føler en trang til å skrive om. Mest av alt har man bare lyst til å peke ut et par av sporene og la musikken utøve sitt eget arbeid på de uinnvidde, men Metallurgi er jo tross alt en musikkblogg, så disse lenkene har jeg festet rundt mine egne ankler. Progresjonen fra ‘Rise, Vulcan Spectre’ til ‘The Visions of Trismegistos’ er egentlig ikke så vesentlig – om sistnevnte oppleves noe mer intens så er det fortsatt en naturlig forlengelse og viderespinning av førstnevntes bestialske thrash. Tempoet oppholder seg permanent i det høyere sjiktet, de trillende riffene rives gjennom med voldsom hast, og det hele er pakket inn i en organisk produksjon som er like reaktiv og egenrådig som de flyktige stoffene i Trismegistos mystiske lab.
Fra tittelsporets åpningssekunder til den kaotiske skyen av støy som avslutter «Zealot Reign» finner man svært få pusterom, men også få grunner til å måtte ønske et avbrekk. Riff, overganger og sammensveisende ledegitarer leder inn i hverandre med en selvfølge man har lært seg å forvente etter flere tiår med klassisk thrash-kondisjonering, og man vil være best tjent med å overgi seg til strømmen enn å prøve å skille mellom enkeltøyeblikk og hendelser. Likevel er det slik at strekket fra den noe mer utbroderte «Neptune Descent» inn i duoen «Scorched Earth» og «Dead Temples» for meg har dannet et naturlig høydepunkt etter utallige lytt, og det går ekstra varmt for meg når den tumlende og huggende neveutvekslingen mellom gitar og trommer utspiller seg i all sin brutalitet på «Dead Temples».
Jeg har aldri sølt så mye kaffe under amper traversering av eget stuegulv som når jeg hører på ‘The Visions of Trismegistos’, og i et hjemmekontors-orientert klima er nok det den gjeveste rosen man kan utstede som musikkanmelder. Sisteskiva til Nekromantheon er den sjeldne plata jeg ikke er så interessert i å sitte og plukke fra hverandre med intellektet, enkelt og greit fordi jeg kunne spunnet skiva i sin helhet et ytterligere par ganger i løpet av den tiden det har tatt meg å skrible ned disse avsnittene. Nekromantheon er trolig for opptatte med å utvinne ny, svart gull til å bry seg om hva en amatørskribent sier om dem på den lille bloggen sin, men for øvrige lesere og interesserte: ‘The Visions of Trismegistos’ er et lytt du skylder deg selv om du interesserer deg det døyt for norsk thrash, og en soleklar kandidat til årets norske skive når Desember melder sin ankomst.
‘Wild North West’ er et vaskeekte prosjekt; når sognametal-fedrene i Vreid nå har lansert sitt niende(!) album, får vi ikke bare servert åtte lydspor, men også en film som visualiserer tematikken for plata. I sentrum står her karakteren K. og det lokale Lyster Sanatorium på Harastølen, og Vreids ganske så varierte tilnærming til black’n’roll får akkompagnere den gufne atmosfæren som ligger over det hele. Den ambisiøse presentasjonen taler åpenbart til fordel for ‘Wild North West’, som for øvrig er et godt, om enn noe trygt og delvis litt uslipt, musikalsk håndverk.
Åpningsstrekket på plata er utvilsomt en sterk side ved utgivelsen, og vi får med en gang servert et av de desidert beste låtene når tittellåta får sette det hele i gang. Kult orgelspill baner vei for en bunnsolid rekke med riff, og låta kan også skilte med en sterk avslutning som tynger atmosfæren litt og får inn et sterkt, melodisk element. På «Wolves at Sea» får man videre høre Vreid på sitt mest svartmetallske og kanskje sitt aller beste, og den flyter også godt inn i «The Morning Red», der intensiteten skrus ned noen hakk og ren vokal introduseres som et avbrekk til skrikevokalen.
Denne låta er i utgangspunktet nokså god og gjør seg svært godt i albumsammenhengen, men skuffer også litt når vokalen egentlig ligger litt surt og slapt til i lydbildet. Forsøket på litt klassisk, mørk crooning er med andre ord ikke spesielt sterkt her. Litt merkelige og halvveis godt gjennomførte valg knyttet til vokalen synes jeg dessverre også finnes på «Into the Mountains», der jeg ikke synes bruken av lyse barnestemmer treffer spesielt godt og også blir en småsur affære ørene mine ikke trives så godt med. Det går imidlertid langt bedre på den litt overraskende rockelåten «Dazed and Reduced», der akkordspill som kunne vært oppdrevet av Enslaveds Ivar Bjørnson suppleres av Ghost-aktige vokalmelodier før skrikevokalen sørger for et solid driv i andre halvdel av låta.
For å gå tilbake igjen til «Into the Mountains», som tar stafettpinnen videre fra «Dazed and Reduced», er det dessverre flere ting enn vokalen som gjør at jeg synes denne blir et av albumets svakere låter. Riffene i bånn er beintøffe, men implementeringen av synthen mot slutten, som for øvrig faktisk spilles av den avdøde Windir-frontmannen Valfar, synes jeg rett og slett ikke er spesielt heldig, og føles rett og slett litt påklistret uten at det egentlig tilføyer låta spesielt mye kvalitet. Vreid henter seg modig opp igjen i den progressive, ambisiøse og kolossale ti-minutteren «Shadowland», som runder av plata på flott vis med en solid oppbygging og platas mektigste riff.
Så er det heller ikke slik at dette imponerer meg hinsides all forventning heller, og jeg synes nok ‘Wild North West’ mangler de virkelig positive overraskelsene. Det meste hever seg over middelmådigheten, men uten å nå de helt store høydene heller. Ta «Shadows of Aurora» for eksempel, som for så vidt er en god moderne tolkning av 80-tallets thrash-uttrykk, men der riffene også fremstår en smule uinspirerte i seg selv. Likevel er ‘Wild North West’ absolutt en god plate, og prosjektet det er tilføyer utvilsomt noe verdifullt både til den norske metallscenen og Vreids diskografi.
Skrevet av Alexander Lange
Nattverd – Vandring
Ute nå via Osmose Productions
Bergens Nattverd har over tre full-lengdere og en EP strukket seg etter et sound som blander det beste Skandinavia har å by på hva gjelder melodisk svartmetall. Windirs «Sognametall» er det mest naturlige sammenlikningsobjektet fra norsk sokkel, men det er kanskje spesielt finnenes svartekunster som er lettest å spore i Nattverds melankolske gitarvev. På ‘Vandring’ viser bandet dog en vilje til å trå lenger ut i villmarken på leting etter en egen signatur, og innslagene av rå og utemmet kraft man finner spredt rundt på plata er et sikkert tegn på gjennombruddet er innenfor rekkevidde.
Enkelte av sporene på ‘Vandring’ argumenterer faktisk lidenskapelig for at gjennombruddet allerede ha kommet. «Martyrer av Kristus» er en brutal, direkte og riff-sentrisk svartmetall-spurt som presenterer en ny og utrolig tilfredsstillende side ved bandet – en side som videreutvikles på den tilsvarende eksplosive «I Moerket Slumrer Ravnen». Platas eneste singel, «Naar Taaken Fortaerer Alt», kombinerer Sargeists yrende gitarer med en bro bestående av affekterende kammerinstrumentering i form av piano og strykere. Jeg lener meg selvfølgelig på en utslitt klisjé når jeg sier at låta som følge har et filmatisk preg, men kombinert med albumcoverets grå og trykkende atmosfære oppstår det noe unektelig rått, poetisk og vakkert.
Trommis «Anti-Christian» er ikke redd for å tilføre musikken en tyngde som er ukarakteristisk for klassisk svartmetall. På «Naar Taaken Fortaerer Alt» bryter han ut i en serie med trommebrekk som er så kraftfulle at jordspruten står, og på «Martyrer av Kristus» peiser han på gjennom en utømmelig bank av ekstremmetall-trommeteknikker, før bandet setter punktum via en apokalyptisk D-beat-seksjon. Generelt sett er mange av platas høydepunkter knyttet til Nattverds stadig intensiverende råskap, selv om de mer omfattende sporene som åpner og avslutter plata demonstrerer at bandet også er i stand til å male videre landskaper med mesterlige strøk.
Nattverds ‘Vandring’ er nok et sterkt bidrag til en norsk svartmetallkultur som blir mindre ensrettet og klassifiserbar for hvert år som går. Gruppens regntunge, brutale men likeså poetiske svartmetall mangler paralleller i den skandinaviske scenen, og bidrar til å jevne ut kampen for melodisk svartmetall-relevans som Sverige og Finland lenge har dominert uten å møte nevneverdig motstand. Det viktigste av alt er nok likevel at ‘Vandring’ er et fantastisk stykke album-musikk; en rik og oppslukende opplevelse som er sterkere enn sine bestanddeler, og som etter utallige gjennomlyttinger fortsatt skyller over deg med uforminsket kraft. Anbefales for både nysgjerrige uvitende og iherdige svartmetallfans.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Fenris Vrede – Viking
Usignert, ute på strømmetjenester.
Fenris Vrede er et forholdsvis nytt band som før lanseringen av ‘Viking’ kunne vise til fjorårets ‘Ragnarok’. Selv om det bare er ett år mellom disse to utgivelsene, er den nyeste en vesentlig mer polert utgivelse produksjonsmessig enn den forrige, og viderefører og videreutvikler også bandets spennende lek innenfor diverse undersjangre av metall. Her krysses grensene mellom folkemusikkinspirert death metal a la Amon Amarth og melodisk svartmetall a la In Vain og Borknagar, og det hele glaseres med et ytterligere preg av melodisk death metal og metalcore.
Og det er i det melodiske aspektet Fenris Vrede har sine sterkeste kort. ‘Viking’ åpner bra med «Torden» og «Utgard», der tunge gitarriff stadig suppleres av melodiske gallopper i gitarspillet. Fenris Vrede evner her å demonstrere en god evne til å bygge opp og utnytte virkelig gode og ganske fengende refrengtemaer som sikkert ikke er helt ny kost i sjangeren, men som like fullt gjør jobben.
Disse to låtene setter også i stor grad tonen for dette ganske korte albumet, og egentlig blir det bare bedre og bedre. Da tenker jeg særlig på avslutningsstrekket som først åpner med tittellåta, der seige, flotte og tidvis råtøffe gitararpeggioer legges over et fantastisk groovy og tungt breakdown-tema som ligger gjennom for hele låta. «Balders Død» synes jeg er platas desiderte høydepunkt med et melodisk tema i refrengene som virkelig treffer blink, og på avslutningen «Dødsriket» får man servert et virkelig fengende, tøft hook.
I forlengelse av all denne skryten ligger også en erkjennelse av at ‘Viking’ også er en smule ensformig – rundt alle de flotte melodiene ligger låtstrukturer som er ganske like og konvensjonelle hele veien gjennom, og sånn sett er det også det gode gitararbeidet som i aller høyeste grad bærer kvaliteten til utgivelsen. Men unntak fra denne kritikken finnes også, særlig i midten; «Iduns Epler» er et fantastisk friskt pust som byr på deilige, blues-aktige gitarer under den standhaftige, mørke growlingen, og «Fisketur» vil jeg påstå er av en litt mer dynamisk art enn resten når det gjelder låtstruktur. ‘Viking’ vil jeg dermed si er en svært god og ikke minst ganske lett fordøyelig plate med mye uforløst potensiale – jeg håper den litt lengre og hakket mer varierte Fenris Vrede-plata ikke er så alt for langt unna!
Skrevet av Alexander Lange
Vardok Nalt – Minner Dekket av Tåke
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Osterøy-væring og hyppig objekt i Metallurgis skriverier Vardok Nalt har etter en ytterst produktiv oppstartsfase kommet ut med en vaskeekte full-lengder: ‘Minner Dekket av Tåke’. Til tross for utgivelsen av en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ i 2020 er dette vår første mulighet til å virkelig synke inn i enmanns-svartmetallbandets univers – et univers fylt av indre demoner, omsluttende mørke og svakt, ulmende håp.
Plata er tydelig fordelt på en A-side og en B-side, begge introdusert via hvert sitt lydmalende preludium. «Skogens Skald», som har fått æren av å heve sceneteppet, er et bombastisk og cello-drevet stykke orkestrering som synes å konkurrere med Game of Thrones-komponist Ramin Djawadi om de innbringende komponistjobbene hos de største strømmetjenestene. Det andre mellomspillet, «Til Valhall Vi Danser», vekker også assosiasjoner til moderne populærkultur; i dette tilfellet en (høyst imaginær) svartmetall-kult i Rockstars gedigne Red Dead Redemption. Låtene som fyller platas resterende 35 minutter består derimot av støyete og digital svartmetall med korroderende atmosfære og dystre, folketonale melodier, et sound som etter kun seks måneder allerede kan ansees å være en Vardok Nalt-signatur.
Ettersom jeg har fulgt artisten siden oppstarten sent i 2020 har jeg fått gleden av å se hvordan han gradvis har peilet seg inn på det som har blitt hans karakteristiske uttrykksform. Grunnvollen til Vardok Nalt er en kvelende kullos av støyete svartmetall, men hans hemmelige våpen er et talent for å utvinne sylskarpe melodier fra selv de enkleste skala-fragmenter. Evnen de korrumperte Ennio Morricone-gitarene hans har til å grave seg inn i hjernebarken er unektelig, og han utnytter dette til dets fulle potensial ved å bygge store, hypnotiserende og romslige strukturer rundt dem.
Dette grunnprinsippet trår i effekt på samtlige av låtene på ‘Minner Dekket av Tåke’, men rammeverket og materialet er forskjellig nok til å forhindre at plata oppleves som monoton. Singlene «Månekvaden» og «Rosedansen» har tidligere høstet lovord fra undertegnede på bloggen, og de har ikke mistet noe av sin potente, apokalyptiske energi i sin nye kontekst. Tvert i mot gagnes de av å være deler av en råsterk A-side, som krones av det som jeg personlig mener er Vardok Nalts beste låt til nå, «I Vinternatten». B-siden på sin side presenterer noe av Vardoks mest tradisjonelle svartmetall-materiale per dags dato, fylt til randen av skingrende mollakkorder og flerrende skrik. «Vi Skal Aldri Sees Igjen» brenner med en utemmet og intens glød, og «Piruetterende Kaos Bak en Lukket Dør» har en flott progresjon passende nok toppet av en piruetterende ledegitar, men til tross for sine respektive styrker når de ikke helt de samme høydene som ‘Minner Dekket av Tåke’s definerende første halvdel.
Da jeg hørte Vardok Nalts første låter sist høst var han kun én blant mange aspirerende enmanns-musikere i landet, relativt vanskelig å skille ut i mengden. I senere måneder har det blitt tydelig at han bærer på en kreativ ild av betydelig intensitet, og på ‘Minner Dekket av Tåke’ har han brukt denne ilden til å forme en konsis og fengslende opplevelse etter egen visjon. I etterkant av slippet har han sluppet ytterligere to låter, så foreløpig ser jeg ingen tegn til at heten begynner å dabbe av. Sjekk gjerne ut den desperate selvrenselsen «A Wasted Life» eller det forfriskende, anti-fascistiske kampropet «Bury Me Up on the Mountain»; men aller viktigst er det å sjekke ut ‘Minner Dekket av Tåke’, Vardok Nalts potente og personlige album-debut.
Det er ikke alltid like enkelt å peke seg ut en soleklar favoritt blant platene som gis ut av norske artister fra uke til annen. Norge har lenge vært en bidragsyter innenfor metall på et nivå som er fullstendig disproporsjonalt i forhold til befolkningstallet, hvilket er noe man virkelig får erfare dersom man bestemmer seg for å prøve å dekke alt sammen. Denne uka har vi allerede omtalt tre utgivelser som alle – basert på svært ulike grunnlag – har vært kvalifisert til å konkurrere om vår gjeveste tittel, men de utmerkede bidragene til Superlynx,Ulvehyrde og Vetter må altså se seg slått på målstreken av en 18-minutters EP bestående av et enkelt spor: Jointhuggers ‘Reaper Season’.
Stoner/doom-trioen Jointhugger fra Horten har allerede en demo og en godt mottatt full-lengder under beltet, men ‘Reaper Season’ er personlig mitt første møte med bandet. Stilistisk sett er det snakk om psykedelisk stoner rock der voldsomme steinrøyser av gitar og bass balanseres med meditative og tålmodige strekk, det hele toppet med Nico Munkvolds sjelfulle og stentoriske vokal. Band som Yob og Electric Wizard blir et naturlig referansepunkt for de tilfredsstillende bunnfrekvensene og stål-kantede vokalstrofene, men det mest hensiktsmessige ville være å rette fokus mot det som gjør Jointhugger til en ensom øy i et hav av middelmådig stoner rock.
Det som kanskje mest av alt skiller Jointhugger fra mengden, er at de virkelig vet å utnytte studioet og instrumentene sine for alt de er verdt. Gitarens, bassens og trommenes individuelle karakteristikker er bevart til en grad som er svært sjelden i dagens digitaliserte studiokultur, og det dynamiske spennet i produksjonen gjør at Jointhugger bådekan kaste sin fulle vekt bak de eksplosive utbruddene, samt male de roligere seksjonene med delikate strøk. Resultatet er et sound som er som skreddersydd for gruppen, og bandet benytter dette massive fortrinnet til å skrive noe av den beste stoner rocken produsert på norsk jord per dags dato.
«Reaper Season» introduseres via en hjemsøkende men likevel inviterende atmosfære som kan sammenliknes med å stå på albumcoverets bro og la seg forlokke av lyset som strømmer ut fra det underjordiske dypet. Krasjende akkorder baner vei for en tålmodig, lettere kosmisk ørken-groove, og disse to kontrasterende elementene deltar i en likestilt dra-kamp gjennom låtas første del. Munkvold bruker sine sparsommelig plasserte vokalfraser til å berette om en tilsvarende prekær konflikt mellom undertrykte instinkter og konstruert ego, filtrert gjennom en velutprøvd metafor om lys og mørke. Denne tematikken hever Jointhugger over den kosmiske og rus-fetisherende tendensen som dominerer klassisk stoner rock, og skyver dem i retning et rikere tematisk territorie.
Låtas andre avsnitt bryter ut i et langt friskere ganglag, og den livlige gitar-riffinga kan minne om en stoner-variant av Hendrix ikoniske spillestil. Trommespillet komplimenterer det uttrykksmessige skiftet med både kraft og smidighet, og den fler-sporede vokalen bidrar til å gi utvalgte strofer ekstra trøkk. En Gurglende, effektbelagt solo og wah-wah-aksenter gir seksjonen et feberaktig jam-preg, før et drivende riff øker den motoriske kraften ytterligere. På dette punktet har låta samlet opp så mye masse at den står i fare for å kollapse helt, og de siste minuttene brukes til å hugge løs på denne massen til det eneste som gjenstår er en ensom gitartone badet i sprakende, glødende fuzz.
Det er lenge siden jeg har kommet over et stykke stoner rock som har vekket så mye entusiasme i meg som «Reaper Season». Det virker som at Jointhugger har tatt seg tiden til å spille og pusse vekk alle overflødige elementer, og resultatet er en låt som vokser og vokser på deg til du ikke har noe annet valg enn å anbefale den til alle du kjenner som interesserer seg for uttrykksformen. Med andre ord er «Reaper Season» et av årets virkelig enestående musikkøyeblikk innenfor tung musikk, og en utgivelse som har gitt meg insentiv til å sjekke ut resten av bandets bak-katalog. Om du er en ivrig stoner-fan er «Reaper Season» selvfølgelig en EP du burde sjekke ut, men om du ikke ennå har latt deg overvinne av sjangeren kan Jointhugger være gruppen som sender deg flyvende over klippekanten og ned i de røykfylte avgrunner. Anbefales på det sterkeste!
Lanseringen av tittellåta til ‘Electric Temple’, som også var førstesingelen i foranledningen av dette plateslippet, var mitt første møte med Superlynx. Det var også en svært positiv lytteropplevelse som nærmest føltes litt overraskende, all den tid varm, hypnotisk og litt ørkensk stonerdoom av såpass høy kvalitet ikke akkurat fremstår som det vanligste innslaget innenfor norsk metall.
På ‘Electric Temple’ dyrker Superlynx dette sjangerlandskapet med tilsynelatende høy respekt for inspirasjonskildene, som det nok er rimelig å anta at blant annet befinner seg i materialet til band som Sleep, Earth og OM. I bunn ligger det i musikken en tilnærmet gjennomgående jamfølelse, der varm bass, fri flyt i trommespillet og fantastisk varierte og semi-improvisatoriske gitarer holder lydbildet interessant ut fra et ganske minimalistisk utgangspunkt. Superlynx’ fremste ess i ermet er imidlertid kanskje Pia Isaksens krystallklare røst, som tilfører et litt mer spesielt element til bandets musikk der den sender meg assossiasjoner til den mørke og vakre vokalen på utgivelsene til artister som Chelsea Wolfe og Anna von Hausswolff.
Tittellåta inngår i en albumåpning som tilfredsstiller det meste jeg har hatt av høye forventninger til plata. Åpningslåta «Rising Flame» er en helt strålende introduksjon, der de klare, lyse gitarakkordene og taktfaste trommebeaten etter hvert sparker i gang det rolige, men selvsikre drivet på plata etter at bandet har følt seg fram de første par minuttene. «Apocalypse», som jeg som singel syntes virket litt avstumpet, føyer seg perfekt inn mellom tittellåta og «Moonbather», og på alle disse låtene demonstrerer Superlynx den verdifulle egenskapen det er å la låter bygges og utvikle seg i sitt naturlige tempo. Det ligger alltid en litt ulmende intensitet i Isaksens stemme, og når gitarene og trommene regelrett får slå seg mer og mer løs utover i låtene er disse komposisjonene alltid en fryd å følge med på.
Så er det også slik at jeg etter hvert føler en viss fare for at minimalismen som ligger til grunn og den mer eller mindre monotone vokalstilen ikke holder seg like godt gjennom hele albumet. Og for meg går musikken også litt på tomgang gjennom den instrumentale «Sonic Sacrament» og den påfølgende «Returning Light». «Laws of Nature» henter det hele litt igjen ved å være et av albumets sterkeste låter i kraft av sin sterke oppbygning, men det virkelige grepet som krydrer helheten med litt mer variasjon kommer først med «Then You Move» – og da på et vis jeg egentlig også har litt vanskeligheter for å forstå.
‘Electric Temple’ blir nemlig et ganske annet dyr når galopperende pianotangenter og stemmen til trommeslager Ole Teigen(?) plutselig melder seg på denne låta, og på tross av at den ikke er blant platas sterkeste låter rent komposisjonsmessig, er låta like fullt et usedvanlig friskt pust. Det litt underlige ved dette er at disse nye elementene også brer seg utover de påfølgende to sporene som avslutter plata, og med det også gir musikken en litt ny og enda litt mer lavmælt farge; først i den kortere «Siren Sing», som først og fremst egentlig minner om en 2000-talls Ulver-ballade, og deretter i avslutningssporet «May».
Her evner Superlynx å bygge flott opp til en lun, god og stemningsfull avslutning på plata, og sånn sett er det aldri selve kvaliteten det er så mye i veien med. ‘Electric Temple’ er i all hovedsak en strålende prestasjon fra start til slutt. Avslutningssegmentet føles imidlertid litt løsrevet fra resten av plata, og sammenhengen er ikke så elegant og åpenbar som den kunne vært – spesielt med tanke på at bandet egentlig heller fremstår litt konservativ i virkemiddelbruken tidligere på plata. Likevel vil jeg anbefale ‘Electric Temple’ på det varmeste, og slå meg til ro med at Superlynx også har et uforløst potensiale i form av de mange spennende tingene man finner i bandets verktøykasse.
Skrevet av AlexanderLange
Ulvehyrde – Englemakersken
Ute nå via Dusktone.
Det har vært gode grunner til å ha høye forventninger til Ulvehyrdes nyeste plate. På tross av at dette er et relativt nytt band og ‘Englemakersken’ er deres første utgivelse, er erfaring fra andre etablerte svartmetallband dypt forankret i bandets mannskap, noe også singlene opp mot platelanseringen, «Jarlen» og tittellåta selv, vitnet om. ‘Englemakersken’ inneholder også det man kan forvente av en ganske så bunnsolid svartmetallplate som holder fast ved sjangerens kjente, velfungerende trekk, og bør falle i god jord for fans av band som Satyricon, Immortal og Windir der det hurtige og kompromissløse komplementeres av både groovy og mer melodiske og folk-inspirerte elementer.
Det første som slo meg med Ulvehyrdes sound var i utgangspunktet de skitne, høylytte og feite gitarene som får prege lydbildet – selv når et høyt tempo gjør det ugjennomtrengelig nok. Hvordan dette fungerer til bandets fordel demonstreres – igjen – på utsøkt vis i den illsinte åpningslåta «Jarlen», der gitarene og trommeslagerens blast-beats sammen sørger for en kompromissløs og utrettelig lydmur av brutalitet. Her kommer også en annen spesiell styrke ved Ulvehyrdes musikk, nemlig den historiske tematikken, frem, noe som står igjen som en gjennomgående styrke også på resten av plata.
Det største høydepunktet på plata kommer for min del med «Disippelen», der Ulvehyrde fyller på med litt seigere og mer taktfaste riff og sånn sett sørger for regelrett uimotståelige og rå svartmetallgrooves som utfyller hverandre perfekt. Bandet gjør seg også fortjent til mer skryt for variasjon ved å introdusere desto treigere og mer monotone låter med «Likbålet» og «Dødsuret»; disse ligger på hver sin side av tittellåta og tilfører noe positivt til flyten på plata, på tross av at de i seg selv nok er litt i overkant ensformige.
I opptakten til avslutningen på albumet synes jeg imidlertid Ulvehyrde kjører seg litt fast; «Skarpretteren og «Diabolisten» spiller videre på elementene fra «Jarlen», «Disippelen» og «Englemakersken» uten egentlig å tilføye noe nytt og bedre. Etter en litt vaklende introduksjon runder imidlertid bandet det hele av på strålende vis med «Svartbækken», der man etter noen smått suggererende chugge-partier etter hvert fanges inn i en ugjestmild snøstorm av blastbeats og onde akkordskifter. Det er dette Ulvehyrde klarer desidert best og noe av det som gjør ‘Englemakersken’ til en plate som er verdt en gjennomlytt for enhver fan av raffinert, norsk svartmetall der ute.
Skrevet av Alexander Lange
Vetter – Av Sublim Natur
Ute nå via Duplicate Records
Andreskiva til Håvard Tveito under aliaset Vetter, ‘Av Sublim Natur’ begynner med en ytterst effektiv finte. Ut ifra tittellåtens fossende, statiske og lavoppløste gitar-introduksjon ville det vært naturlig å forvente en mer eller mindre tradisjonell svartmetallplate etter andrebølgens stilistiske føringer, og disse forventningene forsterkes når en stri strøm av blast beats entrer under Tveitos maniske og ville svartmetall-vokaler. På andresporet «Skogene Baerer Vaare Arr» kompliseres det foreløpig rendyrkede soundet med vidåpne strekk av korrumpert og tjærebakt ørkenrock, samt atmosfæriske avlukker av luftspeilende gitarer og melodiske basslinjer. En sti som ved første øyekast virket å lede til noe kjent og kjært viser seg å lede inn i en fremmed og underfundig skog; en skog hvor floraen blir stadig merkeligere jo dypere man vandrer.
Selv om det ti minutter-lange tittelsporet er en ekspansiv låt fylt av rytmiske, tekstur-messige og harmoniske overraskelser, er det fortsatt en relativt pur svartmetall-låt av natur. Men som eksemplifisert i åpningsparagrafen sniker det seg inn noen særdeles friske uttrykk i løpet av platas øvrige låter, der særlig tendensen til å bryte ut i sprakende og disig garasje-psychedelia farget av 70-tallet gjør seg bemerket. Et annet navn som ofte tvinger seg frem i bevisstheten under lyttinga er Darkthrone, ettersom deres stadige omveier innom Sabbath-sk doom-rock og støyende punk synes å ha satt sine spor på særlig «Morgensolens Rike» og «Kraken». I tillegg må det sies at produksjonen i seg selv er en viktig del av ‘Av Sublim Natur’s særegne uttrykk, ettersom den støyete og primitive miksen dynker plata i et organisk belegg av jord, kvist og bark, samtidig som det fremhever det lekne og kreativt overstrømmende trommespillet til session-trommis Nils Martin Haugfos.
Den samme produksjonen som fremhever Vetters egenart vil nok for mange være den største barrieren å bryte for at de virkelig skal kunne sette pris på utgivelsen. ‘Av Sublim Natur’s strukturelle finurligheter og harmoniske vendinger ligger ofte nedgravd under et tjukt lag av støy, og det krever en del fokus fra lytterens side for å få maksimalt utbytte av plata. Denne tåken letter heldigvis på seg jo lengre ut i plata man kommer, og på «Morgensolens Rike» har den fullstendig fordunstet så låtas rivende svartpunk-riffing får muligheten til vise seg frem i all sin dyriske prakt.
Blant platas fem låter er det særlig de av psykedelisk temperament som ender opp med å imponere. «Skogene Baerer Vaare Arr» tilbringer mesteparten av tiden sin flakkende omkring på ørkenrockens åpne vidder, kun avbrutt av små pusterom badet i nordlysets stemningsfulle grønnskjær. «Tentakler» er kanskje den beste av dem alle, med sitt syrlige og skingrende hovedtema, sterke rytmiske underlag, samt Tveitos naturalistiske, seremonielle og rensungede vokal. «Av Sublim Natur» er til tross for sin noe ugjennomtrengelige miks også et høydepunkt; spesielt det stadig intensiverende strekket fra låtas midtseksjon til eksplosjonen av svermende gitarer som setter punktum står sterkt i minnet når plata er over.
‘Av Sublim Natur’ er en givende plate å tilbringe tid med når du først har gjort deg til lags med den nådeløse miksen. Terrenget varierer overraskende mye fra et øyeblikk til et annet, og reisen byr på noen flotte utsiktspunkter underveis. Det er ikke til å unngå at de mange ulike uttrykkene kniver om plassen på stor-strukturens bekostning fra tid til annen, men dette er først og fremst et problem du støter på på dine første to-tre gjennomlyttinger. Etter hvert som du blir kjent med platas bestanddeler begynner de å komplimentere hverandre, og når jeg nå sitter og oppsummerer min egen opplevelse av plata etter 5-6 gjennomlyttinger har det blitt tydelig for meg at Vetters nyeste utgivelse er en karakterfull og sammensatt svartmetall-skive av høy kvalitet. ‘Av Sublim Natur’ er kanskje ikke for nyinvidde, men for erfarne svartmetall-fans på leting etter et utforskende og friskt take på sjangeren er den sterkt anbefalt.
Om jeg skulle nevnt én ting som kjennetegner jazzens utviklingsforløp for meg de siste årene, så er det den frisinnede sammensmeltingen av jazz og populærmusikalske uttrykk som blir utført av unge jazz-musikanter på den internasjonale scenen. Om det er snakk om London-scenens afrosentriske trykk-koker, eller de utallige gangene jeg tilfeldigvis har støtt på et djevelsk underholdende band som Pom Poko på en norsk festivalscene; det er i skjæringspunktet mellom tradisjon og løsrivelse jeg danner mine mest meningsfylte forhold med den gamle traveren av en sjanger. Årsaken til at jeg nevner dette innledningsvis er selvsagt at ukas favoritt hos Metallurgi er en debut av et band som eksperimenterer med nettopp dette skjæringspunktet, nemlig Trondheims Agabas.
I likhet med inspirasjonskilden Shining har bandet valgt å gi sjangerblandingen sitt et navn der prefikset har lite å gjøre med de faktiske bestanddelene i bandets uttrykk. Shinings «Blackjazz» hadde skuffende lite kapper og liksminke, og man finner tilsvarende lite HM2-pedaler og gurglende growling i Agabas‘ «Dødsjazz». Det man derimot finner er en miks av så mange forskjellige uttrykksmessige puslespillbiter at man som anmelder står i fare for å kortslutte om man skulle forsøke å liste opp alt man har synset seg frem til i sin forvirrede tilstand. Muskulære og groove-tunge støyrock-riff detter hodestups inn i Meshuggah-inspirert rytmisk lek; diskordante strekk av Dillingers metalliske hardcore overraskes av plutselige utbrudd av blastbeats og tremulerende gitarer, og Gojira-aktige elefantmarsjer leder inn i frisinnede tekstur-cocktailer ala Imperial Triumphants ‘Alphaville’ fra 2020. Har jeg nevnt klarinetten?
‘Voluspå’ kan kanskje virke rotete på papiret, men det som er så imponerende er hvor godt det hele henger sammen som en lytteopplevelse. Bare hør hvordan klarinetten og gitaren smelter sammen til en teksturell kimære på åpningslåta «Children of Adams» drivende hovedriff. Eller kanskje hvordan tittelsporets eksplosive groove leder over i før-versets ‘Koloss’-aktige rytmiske undervannsstrømmer? Så har vi selvfølgelig «Father», hvor den tidligere nevnte Gojira-liknende elefantmarsjen legger på seg kilo etter kilo med klangmasse, før klarinetten legger ut på en av sine svevende og fritonale solo-ekskursjoner i luftrommet ovenfor. Som lytter venter det deg med andre ord spennende teksturell eksperimentering hvor hen du retter oppmerksomheten på ‘Voluspå’, samtidig som det hele er presentert på en direkte, organisk og tilgjengelig måte.
‘Voluspå’ er med sine 32 minutters spilletid en kort og konsis affære fullstendig rensket for auditiv tidsfordriv. De åtte låtene står godt på egne ben, men det gir selvsagt et ekstra adrenalinkick å overvære de uttrykksmessige heksekunstene fra ende til annen. Fjelltoppene som ruver høyest på skiva må for min egen del bli åpningslåta, som for mange vil bli husket som deres første møte med bandets unike uttrykk, den norsk-tekstlige singelen «Skamklipt» som oser av rampete og punkete autoritetsforakt , og avslutningssporet «Serpentine» med sin fabelaktig snuskete fusion-gitarsolo.
Det er vanskelig å skrive om og forsøke å oppsummere en plate som ‘Voluspå’ uten å ty til hyperboliske utbrudd og overivrig ordsalat. Platen formelig bugner av kreativ entusiasme, forkjærlighet for både jazzens improvisasjon og metallens brutale tyngde, og en higen etter å produsere musikalsk råstoff som vil transformere publikumsmengder landet over til ukontrollerte sykloner av flagrende kroppsdeler. Med andre ord har ‘Voluspå’ falt i smak hos Metallurgi-redaksjonen, og vi er rimelig sikre på at vi ikke vil være de eneste som spiller luft-klarinett i stua når plata slippes 30. April. Agabas leverer årets trolig friskeste pust innenfor norsk metall med sin plate-debut, ‘Voluspå’.
Kvesta (tidligere kalt Skrømt) har vært en destruktiv og herlig naturkraft innenfor tradisjonell norsk black/thrash siden de slapp debut-plata si ‘Ibex Arrival» i 2016. Bandet virker tilfreds med å fortære, kverne i stykker og deretter skvise ut sjangerens norske klassikere i nye konfigurasjoner, noe som ikke er meg i mot nå som Aura Noir har forlatt ballparken. På sin nye EP ‘Corpsebog’ leverer kvintetten tre nye originallåter som vil få lytteren til å gripe etter skinnvest og ammunisjonsbelte i løpet av kun et øyeblikks eksponering, samt et robust cover av Darkthrones «Under a Funeral Moon» som en aldri så liten bonus.
Det er åpningslåta «Noxious Necromancy» som ender opp med å kreve mesteparten av lytterens oppmerksomhet. Med den eksentriske og reverb-dynkede opptredenen til gjestevokalist «Krizla» og de forrykende, harmoniserte soloene til gjeste-gitarist «Hazzlegard» tatt i betraktning er ikke dette så rart, ettersom deres talenter er utnyttet på helt utmerket vis. Kombinert med en lydproduksjon som kaller tilbake til sjangerens primitive og rabide oppstart, samt bandets grenseløse og autentiske entusiasme for egen musikk er resultatet virkelig slående, og grunn nok alene til å anskaffe EP-en.
Heldigvis er ikke de to låtene som har gitt ‘Corpsebog’ sitt navn fullstendig maktesløse i kjølvannet av den glimrende «Noxious Necromancy». Med «Raatten» tilbake bak mikken er «Corpsebog» mer utpreget svart enn åpningslåta, med flust av triller og jagende riff som får det til å gå varmt om øra på selv den mest værvante black/thrash-fanatiker. «Corpsebog II» slentrer på sin side inn i mer atmosfærisk territorie; en disig og klam sump der skingrende gitarer og en overraskende flott, melodisk outro leder vei gjennom det forræderske lendet. Til slutt har vi selvfølgelig coveret av «Under a Funeral Moon», som har fått litt kjøtt på kroppen via miksingen sammenliknet med originalen, samtidig som den brenner med den samme intense heten.
Dersom man ser på ‘Kvesta’ som et mellommåltid ment til å døyve den verste sulten imens vi venter på bandets neste full-lengder, fungerer den svært dårlig. Sulten min etter en fullverdig Kvesta-plate å sette tennene mine i har nemlig flerdoblet seg etter å ha fortært de tre blodige kinaputtene av noen originallåter vi har blitt servert på denne EP-en. Det er ikke noe mangel på black/thrash å velge i innenfor de norske grensene per dags dato, men der den nye garden (ledet av band som Ormskrik og Evoke) pusher et skarpt og velpolert sound pusher Kvesta et sound som er like råttent og mobydelig som et oppgravd kadaver (på en god måte selvsagt). ‘Corpsebog’ er en av de beste norske metall-EP-ene så langt i 2021, og et absolutt must for fans av rivende, rå black/thrash.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mournless – Aften I Morket
Usignert, ute på Bandcamp.
‘Aften I Morket’ er en ytterligere forsikring om at Mournless med hver utgivelse tar nok et steg opp. Mens de første slippene fra dette DSBM (dark suicidal black metal)-prosjektet var noe ujevne og delvis preget av litt avstumpede låter, har prosjektet gradvis vist bedre takter. På ‘Mørkt’ syntes jeg Mournless var inne på virkelig bra saker, og ‘Aften I Morket’ følger opp dette lille verket i så måte.
‘Aften I Morket’ står også for en naturlig kontinuitet fra ‘Mørkt’ fordi den viser en ganske melodisk side av Mournless, der både atmosfærisk, progressiv og folkemusikkinspirert svartmetall utforskes. Er det ett band jeg minnes om er det ukrainske Drukdh, nettopp fordi grovkornede, melankolske akkordrekker er det som driver låtene fremover. Åpningen «Avhyr» er et godt eksempel på dette, og på den påfølgende «Vegvisir» inviterer også Mournless litt mer variasjoner i intensitet inn i låtstrukturen – noe som gjør det enda litt mer interessant. Den korte tredjelåta «Lys» er imidlertid EP’ens annerledeslåt ved at den er hakket mer direkte og drivende enn de andre, noe som gir den et aldri så lite snev av black’n’roll og gjør den til et heldig tillegg til den øvrige helheten. Favorittlåta mi på EP’en er nok imidlertid avslutningslåta «Ingen Verdens Ting», en instrumentallåt som nok byr på de sterkeste riffene på utgivelsen etter at «Gravferd» for så vidt også tar de vellykkede elementene fra «Vegvisir» sterkt videre.
‘Aften I Morket’ er med andre ord en ganske så god EP, der også produksjonen er på et høyere nivå enn på andre Mournless-utgivelser. Så er heller ikke dette en EP som blåser meg av banen på noen måte, og jeg stusser til tider over litt enkle, trygge og repetative riffstrukturer og en spinkel vokal som ikke alltid kler resten av musikken like godt, men det er en EP som er verdt en lytt dersom man er ute etter noe litt bedre ny norsk, enmannssvartmetall.
Metallurgi 