groove metal – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Misotheist – Vessels by Which the Devil is Made Flesh

Misotheists ‘From the Glory of Your Redeemer’ var den beste norske svartmetallplata som ble sluppet i 2021 – i alle fall om man skal tro Metallurgis lille tomannsredaksjon. Etter å ha lansert den selvtitulerte debutplata tre år tidligere, etablerte dette enmannsprosjektet seg ytterligere som en viktig spiller i svartmetallbastionen Trondheim med denne skiva, der plateselskapet Terratur Possessions også har stått for en rekke andre høyst prisverdige utgivelser innenfor sjangeren de siste årene. Forventningene til denne nye plata, som følger opp ‘For the Glory of Your Redeemer’ nokså formulaisk med tre nye, fryktinngytende låter, ble dermed umiddelbart høye da den ble annonsert for bare kort tid siden.

Mannen bak Misotheist, Brage Kraabøl, er ellers også å finne i Enevelde, der han på samme måte som her legerer svartmetallen sin med en usedvanlig mørk og aggressiv growlevokal. Mens Kråbøl i Enevelde legger seg mer eller mindre tett opp mot typisk norsk svartmetall, kjennetegnes Misotheist av sine lange, dissonante og komplekse komposisjoner, noe som gjør at den fulle pakka nikker tydelig mot franske og islandske varianter innenfor sjangeren a la Deathspell Omega, Aosoth og Svartidaudi.

‘Vessels by Which the Devil is Made Flesh’ er med sine nesten førti minutter Misotheists lengste plate til nå. Det sier ikke all verdens med tanke på at de foregående skivene bare er noen minutter kortere, men signaliserer like fullt et nytt ambisjonsnivå når antallet låter ikke er økt; Misotheist slår blant annet på stortromma her med en tjue minutter lang avslutningslåt ved navn «Whitewashed Tombs». De to andre låtene varer i henholdsvis tolv og seks minutter. Med det er det snakk om ganske progressive og flerfasseterte låtkonstruksjoner – om så på litt ulike måter.

Den seks minutter lange tittellåta er på sin side noe av det mest tekniske og fartsfylte jeg har hørt Kråbøl koke opp, og er definitivt også den låta her som i størst grad peker i nye retninger for Misotheist. Det er også den beste låta. Krallice-aktig gitarlek velter over i et nærmest fengende dissonant hovedtema; dette følger lytteren gjennom resten av låta i litt ulike former som et slags leit motif, både når Urfausts IX bidrar med herlig og frisk gjesteopptreden og når Misotheist byr på en turboetappe av de sjeldne mot slutten.

De to andre låtene følger i større grad i fotsporene til ‘For the Glory of Your Redeemer’, og lykkes i stor grad godt med det. «Stigma» åpner plata særdeles godt når skjøre, dissonante akkorder velter over i et hardtslående hovedtema, og etter et nokså dynamisk midtparti lander komposisjonen godt i en storslått avslutning. Også den nevnte «Whitewashed Tombs» imponerer på tross av at noen temaer blir noe gnagende de første ti minuttene; Misotheist byr avslutningsvis på en strålende oppbygging fra noen melankolske ambient-toner til det mest harmoniske plata har å by på.

Det er likevel vanskelig å bli like imponert av disse to låtene som det jeg ble av ‘For the Glory of Your Redeemer’, rett og slett fordi det ikke slår meg som like nytenkende. Over det hele, synes jeg også vokalen blir i overkant høylytt og dominerende til tider, og noe av den mørke mystikken som har ligget over Misotheists utgivelser tidligere, er ikke like toneangivende i produksjonen.

Like fullt er det en kjensgjerning at ‘Vessels by Which the Devil is Made Flesh’ blir bedre og bedre jo mer jeg hører på den. Misotheist er utrolig god til å gjøre mye ut av de dissonante basiselementene i musikken, og har også på denne skiva konstruert noen særdeles imponerende låter som med sine lengder og detaljrikdommer byr på utrolig mye snadder for svartmetallnerder. Og om mye her minner vel mye om den forrige skiva, vitner tittellåta om at Kråbøl kan få mer ut av dette prosjektet enn som så.

Skrevet av Alexander Lange

Terror Machine – A Mountain of Death

Terror Machine er et ekstremmetallband fra Vennesla som består av medlemmer fra bl.a. bandet Flukt. Stilen som utforskes på bandets nyeste EP ‘A Mountain of Death’ er krigsmetall, og det av en sort som kontrasterer eksplosive fremrykk med store, treskende grooves.

Personlig foretrekker jeg krigsmetallen min kledt i lærjakke med pigger, patronbelte og Blasphemy-t-skjorte, så de noe groove-metal-aktige seksjonene som dukker opp på samtlige av EPens tre låter faller nok ikke fullstendig i smak for mitt vedkommende. Jeg koser meg i mye større grad når jeg befinner meg i kampens hete, og spesielt de frenetiske thrash-sekvensene som river gjennom midtseksjonen til «Shed the Blood» får adrenalinen til å pumpe gjennom årene mine for full maskin. Slike heseblesende strekk finner man på samtlige av ‘A Mountain of Death’s tre låter, men det krever en viss toleranse for jump-the-fuck-up-grooves for å karre seg helskinnet gjennom det øvrige låtmaterialet som Terror Machine presenterer på sin andre EP.

Sånn sett var ‘A Mountain of Death’ en blandet affære for min egen del, men jeg tar likevel med meg EPen i skreppa som et sjeldent eksempel på vaskeekte krigsmetall produsert på norsk sokkel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tornekratt – Hvor Lidelsen Blir Fri

Tornekratt er et band bestående av tre kompiser som elsker å møtes i en eller annen garasje, fortære øl i festlig kameraderi, og kanalisere all ølen og kameraderiet inn i kjølige og beske svartmetall-låter. Bandet har etter sigende stått for samtlige av leddene i produksjonen av sin debutplate ‘Hvor Lidelsen Blir Fri’, om det så er snakk om innspilling, miksing, mastring, cover-art og logodesign. Dette må selvfølgelig ha vært utrolig tidkrevende, så jeg begynner like så godt omtalen av skiva med å gi gjengen en velfortjent klapp på skulderen for sin beundringsverdige innsats.

Stilistisk sett dreier det seg først og fremst om svartmetall av melodisk art. Tankene beveger seg i retning vestlandsgutta i Heimland i det «Chamber of Sorrows»s åpningsseksjon runger ut av anlegget, men det tar ikke lang tid før Randy Blythe-aktig growling og i overkant brutale, digitale trommer bryter alle forbindelser til akkurat den nisjen innenfor norsk, melodisk svartmetall. Kombinasjonen av svartmetall og Lamb of God-beslektet growling gjør det mer naturlig å sette Tornekratts debutskive i bås med det trønderske bandet Blodtørst, som bruker mye av de samme elementene for å skape et ganske annet, men like truende musikalsk beist.

Det er ikke til å komme fra at beslutningen av å gjøre absolutt ALT selv kan sies å ha eksplodert i trynet på Tornekratt på enkelte måter. Spesielt produksjonen er så røff at den gir demo-vibber, hvor heldigitale trommer, pistrete gitarer og tørrlagte vokaler enten kolliderer med hverandre eller skiller seg som olje og vann. Miksen varierer også temmelig kraftig fra låt til låt, hvilket i kombinasjon med noen voldsomme stilistiske digresjoner gjør at låter som «Dark Requiem» og «Sorgens Kvale» låter som to vidt forskjellige band.

Det at produksjonsjobben er såpass røff gjør det også å vanskelig å pløye gjennom det som er en ganske lang plate fra start til slutt. Strengt tatt mener jeg skiva hadde stått sterkere uten de tre siste låtene, hvor «Leshen» er en demolåt fra om lag et år siden, og «Sorgens Kvale» og «Dødens Marsj Del II» fremstår temmelig malplasserte med sine relativt rendyrkede post-black metal-uttrykk. Hadde man så byttet rekkefølge på «Gehennas Porter» og tittelsporet hadde man sittet igjen med en langt mer stilistisk koherent skive, som også ender med det jeg mener er platas desiderte høydepunkt.

Det er vanskelig for meg å anbefale ‘Hvor Lidelsen Blir Fri’ når produksjonen er såpass flisete som den er. Tornekratts sterkeste kort er nok for øyeblikket deres evne til å veve sammen svartmetalliske melodier, hvor spesielt det Eternality/Moldé Volhal-aktige tittelsporet utmerker seg på dette grunnlaget. Jeg tror nok mye er gjort dersom produksjonsjobben får seg en oppstramming, uttrykket blir noe mindre sprikende, samt at bandet finner seg en ekte trommis, så det er ingen grunn til å avskrive Tornekratt per merittene til deres førsteskive. Jeg ønsker gutta gratulerer med en hardt tilkjempet debutplate, så får vi se hvordan erfaringsgrunnlaget de har skaffa seg på veien kan gagne dem på en eventuell andreskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tordner – Av Skygger

Tordner er et anonymt enmannsband som skriver svartmetall i skjæringspunktet mellom den rå svartmetallen som for øyeblikket oversvømmer Bandcamp, og mer klassisk svartmetall. Denne sammensmeltingen er tydelig representert ved albumcoveret til prosjektets debutplate ‘Av Skygger’, hvor en av skissene til den norske naturalistmaleren Christian Krogh har blitt endret via enkle, digitale filtre man kan finne på hvilken som helst gratis bilderedigeringstjeneste på nett i 2024.

Og hadde man klippet ut den Unholy Craft-aktige, hysteriske vokalen, så hadde en låt som «Grått» lagt seg temmelig tett opp til den norske andrebølgens produksjons- og låtskriveridealer. Kjølige, iskalde gitarer vever et enkelt men hypnotisk vev, hvorunder trommene raser med besatte blast beats og tumlende basspedaler. I tillegg finner vi noen langsommere partier rundt låtas midtdel, hvor suggererende rytmikk og åpne akkorder danner en potent, tåkete atmosfære.

Åpningsstrekket på «Skikkelser» demonstrerer også at Tordner er i stand til å bruke elementære bestanddeler til å skape en stor effekt. Det er ingenting ved gitarakkordene, -melodien eller de drivende blast beatsene som hever seg over det rent ordinære i svartmetallisk forstand, men likevel lar jeg meg rive med av det hypnotiske, musikalske uværet som raser gjennom låta. Det viser seg dog fort at Tordner ikke har planer om å strekke seg så mye utover de stilistiske grensene som etableres av de første par låtene på ‘Av Skygger’, og allerede på tredjelåta «Aldri» begynner følelsen av deja vu og sette i hos undertegnede.

‘Av Skygger’ er en skive som er forbeholdt fans av enkel, hypnotisk og isnende kald svartmetall. Vokalen vil nok for enkelte gi sterke assosiasjoner til den rå svartmetallens støyfiltrerte hyling, så jeg vil nok ikke kunne anbefale skiva uforbeholdent til fans av rendyrket, tradisjonstro svartmetall. Debuten til Tordner er nok for oppskriftsmessig og simplistisk til å fange oppmerksomheten min over tid, men jeg angrer ikke på tiden jeg har brukt på skiva i forkant av omtalen. Helt ålreite saker.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser (2/2)

Madder Mortem – Old Eyes, New Heart

Fra sin oppstart i 1993 som Mystery Tribe, til navneskiftet og etableringen av bandet slik vi kjenner dem i dag rundt 1997, og hele veien frem til den nye plata som ble sluppet for et par uker siden: Madder Mortem har en av de mest vidt-favnende og spennende diskografiene den norske metallscenen har å by på. Selv om gruppen fant utgangspunktet sitt i de atmosfæriske og melodiske doom-strømningene som raste gjennom Nord-Europa på 90-tallet, så har deres tolkning av uttrykket aldri vært tynget ned av noen uttrykksmessig regelbok. Tvert imot så virker det som at bandet gradvis har bygget seg opp en egen regelbok over årenes løp, hvor slagordet man finner på første side kunne vært noe sånn som «vill og hemningsløs kreativ utfoldelse, men alltid i låtas tjeneste».

Denne balansen virker å ha vært ekstra viktig å opprettholde på bandets åttende skive ‘Old Eyes, New Heart’. De siste årene har vært fylt av utfordringer for Madder Mortems vedkommende, og disse kommer til uttrykk gjennom et sett med låter som basker med sine demoner på utilslørt vis. ‘Old Eyes, New Heart’s ti låter er gjennomsyret av usikkerhet, sorg og skuffelser; musikalsk så vel som tekstlig. Det virker i det store og det hele som om det ligger en arktisk kulde over musikken til Madder Mortem i denne omgang, selv om livsviljen og pågangsmotet også ligger og ulmer en eller annen plass under det nedfrosne jordsmonnet.

Der noen band ville vært fristet til å tøyle inn sine kreative eskapader for å ikke overskygge den alvorstyngede tematikken, går Madder Mortem som vanlig inn for å maksimere særpreget i egen musikk. ‘Old Eyes, New Heart’ er en skive som ikke kunne vært skrevet av noen andre enn nettopp dette bandet, på samme tid som den ikke kan forveksles med noen av bandets tidligere utgivelser. De røde trådene som knytter utgivelsen til bandets senere produksjon, finner vi dog i de knusende og dypstemte gitarene, rastløse låtformer som aldri gjør det som forventes, og selvfølgelig de kraftfulle og emosjonelt rå fremførelsene til bandets vokalist, Agnete M. Kirkevaag.

Om det skulle være noen utålmodige lesere der ute, så tør jeg påstå at de første tre låtene på ‘Old Eyes, New Heart’ vil være nok til å selge plateopplevelsen til selv de mer skeptiske av oss. Måten bandet maksimerer dynamikken mellom disse – fra åpningslåtas alvorstyngede dramatikk, til «On Guard»s kjølige, dempede americana, til den kakofoniske, rasende låta «Master Tongue» – er fullstendig mesterlig, og temmelig uten parallell i den norske metallscenen for øyeblikket. Nedsenkningen i dette musikalske isbadet hjelpes massivt av lydproduksjonen til bandets gitarist Birger Petter M. Kirkevaag, som både tilbyr enorm tyngde og en krystallklar linse gjennom hvilken man kan se samtlige instrumentalbidrag i høyeste oppløsning (sjekk for eksempel ut hvordan instrumentene er plassert rundt i rommet på singelen «The Head that Wears the Crown».

Madder Mortem har også et talent for å fikse elementer som ville fått andre band til å gå ettertrykkelig på snørra. Hør for eksempel på den brølte call-and-responsen på broen til «Master Tongue», og hvordan den sklir over i et Lamb of God-aktig, edgy riff som oser av tøff-i-trynet. Denne sekvensen burde egentlig ha fremstått som en keitete tilbakeskuing til testosteron-overdoserte metalliske trender fra 90/00-tallet, men på et eller annet magisk vis får Madder Mortem det til å låte uironisk fett. Denne effekten strekker seg også over i tekstskrivinga, som til tross for å være selvutleverende, selvmedlidende og tidvis anklagende, aldri fremstår som noe annet enn ektefølt og oppriktig.

Og denne iskalde stormen av indre turbulens, relasjonelle konflikter og håpløshet som rager gjennom låtene på «Old Eyes, New Heart», løyer også på avslutningslåta «Long Road». Den fredfulle men utmattede aksepten som preger «Long Road» føles veldig fortjent ut etter det voldsomme emosjonelle landskapet Madder Mortem har traversert på resten av skiva, og bidrar til å gi lytteopplevelsen en utviklingskurve som føles meningsfull ut hver bidige gang jeg pløyer gjennom skiva. Madder Mortem har alltid vært undersungne helter i den norske metallscenen, men med ‘Old Eyes, New Heart’ har bandet levert en skive som har markert Norge på det internasjonale utgivelseskartet i det fortsatt unge plateåret 2024. ‘Old Eyes, New Heart’ er en fantastisk skive, og en soleklar anbefaling til samtlige av bloggens åpensinnede lesere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kingseeker – Passing Moments Caught Forever

Ute nå via Bringsli Productions (eget selskap)

En av gledene med å ha holdt bloggen gående i nå snart tre år, er at vi har fått se enkelte band utvikle seg gradvis over tid. Et lite fåtall band har vi faktisk fulgt siden de utga sine første stykker musikk, deriblant metalcore-bandet Kingseeker. Kingseeker demonstrerte definitivt at de hadde et solid grep rundt metalcore-håndverket på debutplata ‘Daily Reminders’ – for ikke å nevne en enorm lidenskap som lyste gjennom musikken – men oppfølgings-EPen ‘Grief’ viste at bandet ikke kom til å hvile på gamle prestasjoner. Singlene som ble sluppet i forkant av ‘Passing Moments Caught Forever’ har også båret preg av et band som blir stadig mer ambisiøst, og denne tendensen legger på mange måter føringen for Kingseekers andreskive som helhet.

For samtidig som ‘Passing Moments Caught Forever’ bevarer Kingseekers etablerte styrker – enkle men virkningsfulle riff, fengende, melodiske refrenger og melankolske post-hardcore-sekvenser – så er skiva på et helt annet nivå enn forgjengeren hva gjelder variasjon. Dette er kanskje ikke inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt åpningssporet og singelen «Young & Naive», som til tross for å være en av Kingseekers beste låter også er en av de mest typiske for sjangeren. Litt Parkway Drive-aktig riffing på oppfølgingslåta «Sunk Cost Fallacy» er heller ikke spesielt oppsiktsvekkende, men når bandet nærmer seg et bekmørkt, dystert Knocked Loose/Code Orange-territorie på «Bad Vibes Are Cancelled», blir det tydelig at Kingseeker er i et mer lekent hjørne på sin nye skive. Åpningen er kanskje til forveksling lik Architects sin banger fra 2012, «Day In Day Out» (hvorfor er ikke den på spotify-spillelista deres «bands we rip off», hmm??), men generelt sett er låta et sunt tegn på kreativ rastløshet hos bandet.

Denne variasjonen blir desto mer fremhevet av det faktum at skiva er et helt kvarter kortere enn debutskiva. Tiden fra den storslåtte åpningen til «Young & Naive» til den ensomme gitarstemmen som avslutter «Hypnopompia» – og dermed skiva – går skremmende fort, og har rett og slett resultert i at jeg ofte spinner skiva to ganger i stedet for én. Det hjelper også at platas høydepunkter for min egen del befinner seg i slutten av skiva. Singelen «…and I Explode» er i mine øyne Kingseekers beste låt-arrangement til nå, med en veksling mellom dagdrømmende ynde og eksplosiv tyngde som er smått avhengighetsskapende. «Hypnopompia» er vel så fargerik som låta den følger etter, men er i tillegg kronet et nydelig, harmonisert refreng; muligens det beste på skiva.

Men det er likevel et element som hindrer ‘Passing Moments…’ i å få full uttelling hos meg, og det er vokalen. Det gjøres generelt sett mye i vokaldepartementet til Kingseeker som jeg sliter med å stelle meg bak på deres nye skive, men jeg mistenker at det bunner ut i produksjonsvalg vel så mye som artistiske valg. Jeg synes vel generelt sett at vokalen ligger litt nakent til helt fremst i lydbildet, hvilket gjør at alt av urenheter og rusk blir veldig tydelig. Dette kan godt være en preferansesak, men det er ikke til å legge skjul på at det påvirker min egen lytteopplevelse i ganske stor grad. Dette er synd, for ‘Passing Moments Caught Forever’ er på alle fronter et stort skritt frem for Kingseeker. Ambisjonsnivået og entusiasmen deres er til å ta og føle på, og har resultert i et distinkt sett med låter som burde ha bred appell hos fans av kommersiell metall. Man må uansett beundre et band som virker så målbevisst på å utvikle sitt eget håndverk som Kingseeker, og jeg ser allerede frem til å se hvor veien har ført dem hen neste gang vi hører fra kvartetten.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Häxer – Til Skræk og Exempel

EP’en ‘Til Skræk og Exempel’ er den første utgivelsen til bandet Häxer, som utsmykker seg med sjangerbetegnelsen “witch punk”. Med det er det snakk om musikk som i stor grad består av punk-elementer; mer eller mindre metallisk er det imidlertid ofte også, og i stedet for kun å bruke bandets egne litt obskure sjangerbeskrivelse, er det naturlig å plassere Häxer i samme stilistiske bås som band som Kvelertak og MAKTKAMP.

Åpningslåta “Heksedans” er den eneste låta her som ble sluppet i forkant, og gir også et godt bilde på Häxers musikalske kjerne. Pønka akkordrekker, ukomplisert låtskriving og hes vokal rulles her uanfektet ut i fire minutter, og kvartetten kommer også godt ut her med det jeg mener er noen sterke melodiske grep i akkordrekkene.

‘Til Skræk og Exempel’ er videre en ikke spesielt lang utgivelse, og består etter åpningslåta av tre låter på omtrent fire minutter hver. EP’ens lengde er nok passende med tanke på at låtene på overflaten er nokså like; likevel skal Häxer ha at de presenterer noen idéer som definitivt kan skape tilløp til større variasjon på en senere utgivelse.

Et eksempel på dette er blast-beat-temaet i den ellers drivende “Kardinalen”. Solskinnsriff og en ganske så heftig gitarsolo sprøyter også interessante øyeblikk inn i d-beat-låta “K.U.K.”. Min definitive favoritt er imidlertid avslutningslåta “Trollmarsj”, der jeg synes taktskiftelek og noe ordentlig kult gitararbeid a la MAKTKAMP bidrar til en spenstig og fargerik lytteropplevelse. Med det velger jeg å ta ‘Til Skræk og Exempel’ som et aldri så lite varsku om et band som definitivt har noe spennende i seg, selv om jeg kanskje skulle ønske at de mer spennende idéene fikk større utfoldelse allerede her.

Skrevet av Alexander Lange

Koersive – An Emperor’s Will

Kristian Andjelic og Diego Atilla Boyaci – musikene bak prosjektet Twiceborn – er tilbake med nok en dose sjangerblandende instrumentalmetall, denne gangen under prosjektnavnet Koersive. Twiceborns debutskive fra i fjor, ‘Beyond the Wall, to the Lost Lands’, kombinerte elementer av groove metal og black/death med en komposisjonsstil som sender tankene til spill-soundtracks som Doom-serien, og denne beskrivelsen er ikke helt bak mål om den brukes om debutskiva til Koersive heller. Likevel bør det presiseres at groove metallen ikke er like lett å spore i DNAet til Koersive, og at thrashmetall og mer melodiske, progressive tendenser i større grad gjør seg gjeldende. ‘An Emperor’s Will’ er en variert og rikholdig plateopplevelse, og passer utmerket som bakgrunnsmusikk til alskens voldelige og actionfylte seanser på PC eller konsoll. Sjekk den ut!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Nattsvermer – Nattsvermer

Nattsvermer er et band fra Rogaland som først ble dannet i form av Liquid Mojo i 2016, men som etter en gjenforening fikk dagens navn for tre år siden. Bandet har sluppet en rekke singler opp gjennom årenes løp, men først nå har de sluppet en fullengder. Den bærer bandets navn og er sluppet via Rob Mules Records.

Stilistisk synes jeg dette bandet enkelt kan plasseres i det nokså godt utforskede skjæringspunktet mellom alternativmetall og groove metal. Jeg får mange assossiasjoner til mange kommersielle suksesser fra det tidlige 2000-tallet, og både riffene og vokalen gir også en smak av 1990-tallets grunge.

Jeg synes også Nattsvermer ved flere anledninger på denne skiva utviser en god kontroll på materialet. Dette gjelder særlig begynnelsen på skiva; etter et effektivt, guffent preludium sørger «The Devil’s Den» for en representativ og solid åpning, og deretter står «Controlled» for platas desiderte høydepunkt for min del med noen kriminelt fengende temaer.

Også «The Voice Inside» er et godkjent innslag, særlig med tanke på de skikkelig skitne gitarene som brutaliserer midtpartiet. Deretter tar ‘Nattsvermer’ imidlertid en skikkelig dupp. «Polaris» liker jeg rett og slett ikke i det hele tatt, noe som er et resultat av at jeg synes det til tider høres temmelig atonalt ut. I tillegg synes jeg Nattsvermer drar det hele alt for langt ut. Den påfølgende interluden «Rash» byr heldigvis på et fett riff, men føles også som et litt merkelig stykke musikk der riffet simpelthen fader inn og ut og jeg føler det kunne blitt utnyttet bedre.

Etter dette nokså skuffende midtpartiet synes jeg heldigvis det tar seg opp, selv om det nok aldri når helt opp til nivået på starten av skiva. En lekker detalj i produksjonen på «Lost in Life» frisker det imidlertid skikkelig opp, og «Bad Knee» krydrer til med noen massive lydbilder og en stilig gitarsolo. Etter en litt rotete komposisjon i form av «Breathe», som riktignok byr på en flott avslutning, redder også bandet seg inn med et friskt pust med «Nattsvermer», der de slår skikkelig fra seg i god pønk-ånd. Det avslutter en plateopplevelse jeg har et litt ambivalent forhold til grunnet noen merkelige valg særlig i midtpartiet, men som like fullt har gode høydepunkter man kan bygge mye på.

Skrevet av Alexander Lange

Malum – In Nauseam

Malum er en anonym svartmetallduo som har oppstått fra asken til et foreløpig ukjent, tidligere prosjekt. Bandet spiller en type svartmetall som kombinerer ulmende råskap med en altoppslukende, nedslått atmosfære, det hele kronet av store grooves, bittersøt melodikk og beske skrik. Malums basale uttrykk ble først introdusert på en to-låters EP fra 2022 som bar navnet ‘Ad Mortem’, og gruppens Mgla-beslektede svartmetall fremsto temmelig velutviklet og komplett allerede da. På debutskiva ‘In Nauseam’ broderer duoen ut dette utgangspunktet ytterligere, og fremhever spesielt det atmosfæriske elementet med en miks som siver ut av anlegget som en ugjennomtrengelig, sort sky.

Den voldsomme oppgraderingen på produksjonsfronten blir veldig tydelig om du hopper fra debut-EPen og rett over i «Into the Vast Horizons», åpningssporet på bandets nye skive. Malums atmosfæriske kvaliteter var definitivt tilstede og synlige på ‘Ad Mortem’, men den første drønnende akkorden på «Into the Vast Horizons» annonserer ettertrykkelig at ‘In Nauseam’ er et ganske annet beist enn sin forgjenger. Basstrommene lander som velrettede knyttnever i mellomgulvet, og gitarenes ruver som katedralske fasader rundt lytteren. Det hele danner en atmosfærisk tetthet som er nærmest kvelende, og i midten av denne lydtåken finner vi bandet anonyme vokalist, som presenterer sine filosofiske avhandlinger rundt nytteløshet og eksistens via beske skrik og hese utrop.

Samlet sett, er dette modusen som ligger til grunne for samtlige av ‘In Nauseam’s seks låter. Malum virker langt mer opptatt av å opprettholde en spesifikk stemning enn å tilby voldsomme mengder variasjon, selv om det heldigvis også er litt av sistnevnte å vise til på debutskiva. Det er kanskje ikke fryktelig mye som skiller de tre låtene som åpner ‘In Nauseam’ fra hverandre foruten riffene og melodienes eksakte konturer, men på «Emptiness» innfører Malum et ekstra giftig knivstikk i form av fandenivoldske triller og en – om mulig – enda mørkere tonalitet. «To Live is to Suffer» er dog en enda viktigere bidragsyter når det kommer til å holde liv i skivas andre halvdel, ettersom detaljer som de kantete Deathspell-gitarene, trommisens aksentuerende cymbalspill og noen ekstra lidenskapelige hyl fra bandets vokalist hever låta et lite hakk over sine omkransende kumpaner. Det er kanskje ikke snakk om de riktig store greiene, men på en såpass ensrettet skive som ‘In Nauseam’ kan små forskjeller skape en stor effekt på lytteropplevelsen.

Er det én ting som hindrer ‘In Nauseam’ fra å hevde seg som en utmerket svartmetallskive i lys av det norske plateåret, så er det at Malums musikk slekter temmelig tungt på undegrunns-favorittene i Mgla. De dystre men store trommegroovene, den eksistensielle tematikken og gitarmelodienes falmede storslåtthet; alle de uttrykksmessige kompassnålene virker å peke i retning det nihilistiske, polske bandet. Det er ingen tvil om at Malum har levert en kruttsterk og beundringsverdig skive med ‘In Nauseam’, men om de ønsker å tre ordentlig ut fra skyggen til sine likesinnede forgjengere har de fremdeles en jobb å gjøre.

Til slutt kan det være verdt å nevne at ‘In Nauseam’ er en temmelig upåklagelig debutskive, til tross for kritikken jeg har rettet mot den. Bandet har tatt utgangspunkt i en temmelig spesifikk, uttrykksmessig slagplan, og den mesterlige utførelsen av denne gir bandet en strålende grobunn for videreutvikling og raffinering. ‘In Nauseam’ er også i seg selv en strålende, innhyllende og effektiv plateopplevelse, og bør sjekkes ut av samtlige fans av intens men mørk, melodisk og atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Morax – Rites and Curses

Morax er et enmanns-prosjekt stiftet av Remi Andrè Nygård, som for de fleste nok er kjent via sitt medlemskap i det fremragende black/thrash-bandet Inculter. Inculter kan sies å stå i stormens øye når det kommer til en aldri så liten oppblussing av høykvalitets-ekstremmetall på Vestlandet; hvilket jo kanskje ikke er så rart med tanke på at besetningene til Reptilian og Sepulcher – samt Inculter selv – overlapper temmelig grovt. Nå virker det som at Remi har funnet ut at det ikke er nok å levere skive på skive med vital, eksplosiv klassisisme, men at enda eldre, metalliske frekvenser må få sitt utløp.

Resultatet er Morax, en tradmetallisk enhet som skuer tilbake til 80-tallets mørke, historiefortellende tradisjoner. Sånn sett er det en viss eim av Mercyful Fate/King Diamond å spore i det forheksede universet som manes frem på debut-EPen ‘Rites and Curses’, men også andre, mer spesifikke referanser melder seg over utgivelsens spilletid. «Face the Reaper» brenner med høyintensitet og demonstrerer en rødglødende riffkunst på linje med legendariske band som britiske Satan, og «Yours Now» har et avslappet men struttende ganglag som minner om norske Flight. Som følge av sin okkulte tematikk minner sistnevnte også litt om The Devil’s Blood, hvilket aldri er en dum ting i min bok.

‘Rites and Curses’ er en debututgivelse som både demonstrerer Remis intime kjennskap til tradmetallens fundamentaler, samt byr på enorm variasjon i både modus og atmosfære fra låt til låt. «Face the Reaper» utviser som nevnt et tradmetallisk lynne som grenser til ondskapsfull speedmetall; «Be My Guillotine» har et nydelig, doom-påvirket refreng, og «Yours Now» sniker seg som nevnt langt nærmere det okkulte hardrock-landskapet enn sine forgjengere. Selve kronen på verket må nok sies å være den syv minutter lange «The Curse», som etter det akustiske mellomspillet «Adoration» reiser seg som et tradmetallisk fjell ved EP-ens ende.

Og det er vel for så vidt i denne ambisiøse låta at prosjektets potensial blir tydeligst. Remi sjonglerer en drøss med ideer over låtas syv minutter, og fletter det sammen til et integrert reisverk som når tårnende høyder på det fabelaktige, melodiske refrenget. Alt i alt har jeg vanskelig for å erklære ‘Rites and Curses’ for å være noe annet enn en innertier, hvis eneste skavank kan sies å være noen flisete toner i vokalens høyere register. Morax sin debut-EP demonstrerer tydelig at Remi har flere talenter enn å skrive heseblesende thrashriff i Inculter, og for min egen del er jeg spent som faen på hva karen kan finne på å gjøre på en fullengder. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Solus Grief – What If This Was Everything

Av personligheten Peregrinus’ mange prosjekter, er Solus Grief det av dem der han først og fremst dyrker den atmosfæriske svartmetallen. Prosjektets første skive kom i fjor i form av ‘With a Last Exhale’, som snek seg inn på vår toppliste over årets beste plater på grunn av de sterke, stemningsfulle og mørke strekkene av svartmetall som ble manet frem. Med det tror jeg vi også kan slå fast at Solus Grief er Peregrinus’ sterkeste prosjekt, selv om han særlig gjennom Kvad har sluppet noen svært sterke låter; med det var det knyttet stor spenning til prosjektets nye plate ‘What If This Was Everything’.

Dette er en skive der jeg synes Solus Grief demonstrerer godt hvordan atmosfærisk svartmetall kan lene seg på mange ulike virkemidler innenfor svartmetallsjangeren uten å miste sin mørke, atmosfæriske kjerne. På ‘What If This Was Everything’ gjør Peregrinus bruk av både stampende grooves, hypnotiske gitarer, klassiske metallriff og mere til samtidig som at det alltid er atmosfærisk og suggererende, noe som i utgangspunktet gjør det til en svært prisverdig prestasjon innenfor denne under-undersjangeren.

Dette kommer blant annet sterkt til uttrykk i åpningslåta «Upon the Winds My Breath Left», som først blander virkelig deprimerende svartmetallakkorder med taktfaste grooves. Solus Grief bygger også opp denne låta svært godt, der trommene bidrar til å åpne det opp mot slutten med noen mer opplysende gitarleads som etter hvert eksploderer i pur aggresjon og skikkelig røffe riff.

Videre synes jeg Solus Grief maler flotte lydbilder i den påfølgende «Within the Fires», der middelaldersk atmosfære a la Yellow Eyes får prege stemningene. Avslutningen er også helt nydelig. Det er imidlertid ikke å stikke under en stol at det nok blir litt langvarig, og det gjelder nok særlig tittellåta som kommer etterpå, som i mine ører definitivt er platas svakeste låt der temaene også sliter med å overbevise.

Problemene forsvinner ikke helt i avslutningslåta «Of the Earth Cold». Her kompenserer imidlertid Solus Grief ved å levere noen av de feteste riffene på plata, som sender øyeblikkelige assossiasjoner til Darkthrones spenstige innveving av tradisjonelt-metallsk riffhåndverk. Oppi dette er det synd at vokalen over det hele gjør meg noe mindre entusiastisk; prestasjonene er isolert sett gode, men blir for ensformige der lange, jamrende skrik tas nesten konstant i bruk. Ellers er ‘What If This Was Everything’ en sterk plate jeg anbefaler; særlig i det instrumentale er sjangerforståelsen fremoverlent, interessant og imponerende.

Skrevet av Alexander Lange

Soulless Exhaustion – The Art in Atrocities

Soulless Exhaustion er en (tidligere?) duo fra Norge og Finland som skriver rå svartmetall med tydelige elementer av DSBM-ens estetikk (depressiv, suicidal svartmetall). Gruppa slapp debutskiva ‘Tales of Terror and Fear’ helt på tampen av 2022, en skive som demonstrerte bandets nitriste, apokalyptiske tematikk og lav-oppløste, hjemmesnekrede hjemme-innspillinger. Nå har bandet altså sluppet andreskiva, en tilsvarende dyster og ugjennomtrengelig sak ved navn ‘The Art in Atrocities’.

Per bandets Bandcamp kan det dog virke som at besetningen har endret seg siden slippet av debuten i 2022. Encyclopaedie Metallum lister fremdeles opp de to medlemmene som sto bak ‘Tales of Terror and Fear’ som bandets nåværende besetning, men i Bandcamp-bioen står det at Soulless Exhaustion nå kun består av den anonyme musikeren «Sjelløs». Dette betyr trolig at vi har fått enda et aktivt enmanns-svartmetallband i vårt lange land; atter et symptom på en sjangerfremvekst som nesten er som en musikalsk epidemi å regne.

«Sjelløs» har uttalt at bandet ønsker å «fange en enda sterkere følelse av frykt, sorg og mørke» på sin nye skive. Dette registreres ikke i særlig grad når jeg hører på ‘The Art in Atrocities’, ettersom tematikken låtene utforsker er temmelig lik den vi fant på debuten. Dermed finner vi nok en gang en låt om atomkrig tidlig i låtlista, mangt et endetidsscenario og rikholdige mengder åndelig og fortapelse over skivas ni låter. Også musikken holder seg til lydbilder og effekter vi kjenner fra ‘Tales of Terror and Fear’, med lange utbroderte, støyende låter ala Vadatajs som balanseres med mer yndige ambient-strekk.

Og det er vel muligens ambient-partiene som overbeviser aller mest i denne omgang. Skivas første par ordentlige låter – «Nuclear Fear» og «Astroid» – presenterer prosjektets basale uttrykk på greit vis, hvilket består av et ugjennomtrengelig svartmetall-sound som hjemsøkes av mørke melodier og den «Peregrinus»-aktige (Solus Grief, Kvad, Unholy Craft) vokalen til «Sjelløs» selv. Det fremstår likevel litt som en åpenbaring når det åpner seg et nydelig synth-landskap et par minutter ut i låt-mammuten «An Familiar Dread». Det er nesten litt sjokkerende å finne et parti som gjør et såpass sterkt inntrykk midt i en skive som strever med å utmerke seg, men det er altså det som skjer på nettopp denne låta.

Også skivas andre høydepunkt har tilleggs-instrumenteringen å takke for sin suksess. «Broken Dreams» starter egentlig helt greit som følge av en svingende groove og en noenlunde episk tilnærming til atmosfæriske svartmetall, men det er ikke før broens 90-talls romantikk entrer bildet at låta begynner å heve seg over øvrigheten. Det er muligens et enkelt trekk å bygge et ruvende, stormende klimaks rundt en simpel piano-frase, men i Soulless Exhaustions tilfelle skaper dette et øyeblikks fokus i en ellers omflakkende skive.

Det er kanskje ikke fryktelig mye som har endret seg siden ‘Tales of Terror and Fear’, men «An Familiar Dread» og «Broken Dreams» bør likevel trekkes frem som ubestridte favoritter i Soulless Exhaustions låthistorikk til nå. Kritikken jeg har å komme med er mer eller mindre det samme som sist: skiva er fryktelig lang, produksjonen er lo-fi på en litt kjip, digital måte, og tematikken fremstår mer edgy enn den fremstår virkelig mørk og skremmende. Det er dog ingen tvil om at «Sjelløs» har låtskriveregenskaper som hever seg over normen innenfor rå svartmetall – for ikke å si en temmelig utmerket sans for virkningsfull ambient – så fans av Bandcamp-svart og DSBM kan med fordel undersøke karens siste skive, ‘The Art in Atrocities’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Bokassa – “All Out Of Dreams”

Bokassas forrige singel, “Garden of Heathen”, imponerte meg, og sendte mange assossiasjoner til bandets glansdager rundt slippet av den velrenommerte andreskiva ‘Vultures’. Nå har bandet sluppet nok en bit fra sitt kommende prosjekt, som også er solid, men som ikke imponerer vel så mye som trioens forrige sprell.

Riffene er tunge, produksjonen er god, refrenget treffer passe godt, og post-choruset/bridgen åpner opp lydbildet på en overbevisende måte. Likevel blir det hele litt vel anonymt, og får meg til å lure på om Bokassa kommer til å sette seg litt fast i eget, små-harry rock’n’roll-spor. I forlengelse av det tror jeg likevel Bokassa leverer det fansen forventer og vil ha – og stemningen på konsertene vedlikeholdes nok med slike spor som bare fy.

Skrevet av Alexander Lange

Inculter – “Death Reigns”

Metallurgi startet først opp i 2020, og derfor er det rom for at band vi ikke kjenner så godt til i den norske metal-scenen overrasker oss med nye utgivelser. Det gjelder i aller høyeste grad vestlendingene i Inculter, som slapp skive sist i 2019 og nå er ute med en helt forrykende singel ved navn “Death Reigns”. Her snakker vi skikkelig deilig, brutal og dynamisk thrash som er obligatorisk for alle som allerede har blitt imponert av band som Nekromantheon og Shakma.

Denne låta åpner i umiskjennelig Slayer-stil, og den lander etter hvert i et strålende skjæringspunkt mellom forrykende tempo og en tyngde som kiler nervene i solar plexus. “Death Reigns” byr også på roligere partier med clean-gitar som skaper god variasjon. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Drittmaskin – “Norsk Pønk Må Dø”

Låta “Norsk Pønk Må Dø” er det første materialet vestlandsbandet Drittmaskin har gitt ut siden de slapp den solide andreplata ‘Svartpønk’ for ca. to år siden. Tittelen på denne plata har også blitt flittig brukt som sjangerbeskrivelse for musikken dette bandet spiller, der de i og for seg har et ganske pønka image, men blander inn ganske tydelige svartmetallelementer særlig gjennom gitararbeidet.

Men (den norske) pønken skal altså til livs på denne låta, og Drittmaskin leverer her en nokså thrasha lytteropplevelse som heller ikke gir slipp på bandets fandenivoldske energi. Låtskrivermessig er det likevel lite nytt å spore på det helt overordnede, men det er kult at bandet ikke lar den litt romsligere og tydeligere produksjonen gå på bekostning av faenskapsenergien. Med det er dette en solid prestasjon fra Drittmaskin.

Skrevet av Alexander Lange

Kraanium – «Massive Piles of Festering Remains»

Kraaniums nye skive ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ slippes om en snau måned, og i den anledning har bandet sendt nok en seig og blodig musikalsk spyttklyse i vår retning. Som på førstesingelen «Braindead Skullfucking» dreier det seg om brutal og slam-befengt dødsmetall av pureste sort; og det av en type som tilsynelatende ønsker å utfordre resten av slammens internasjonale musikkmiljø til et våpenkappløp: type tung.

Kraanium er med andre ord seg selv lik på deres nyeste singel, og det er kanskje like greit. Vokalisten gurglerog hveser som en bjørn med lungebetennelse, trommisen banker dritten ettertrykkelig ut av trommesettet, og gitaristene tevler ivrig om hvem som kan introdusere den mest ignorante grooven til den allerede patologisk ignorante miksturen av rytmisk huleboerskap som er «Massive Piles of Festering Remains». Det er med andre ord slam fra øverste hylle, hvilket vi selvfølgelig burde ha lært oss å forvente fra den smått legendariske gjengen i Kraanium. Anbefales til… ja, dere vet hvem dere er.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Flukt – «Walls within Walls – The Pallbearer»

«Walls within Walls – The Pallbearer», andre singel fra Flukts kommende andreskive ‘Omen ov Darkness’, velger en ganske annen rute gjennom skogen enn sin forgjenger. Der «The Idol in Bronze» var en tettpakket men fokusert låt som balanserte godt mellom svartmetallens aggressive og melodiske egenskaper, virker «Walls within Walls…» mindre sikker på hvor den skal gjøre av sine mange ulike bestanddeler. Det er ikke akkurat det at den uttrykksmessige balansen mangler på Flukts nye låt, men uttrykket svinger såpass ofte at man kan lure på om bandet har gått seg vill i sitt eget musikalske materiale fra tid til annen.

Om så «Walls within Walls…» virker litt oppstykket, så kan låta i det minste smykke seg med noen velfungerende enkeltdeler. Åpningens seige og dissonante fremmarsj er akkurat passe skrekkinngytende, og de raskere partiene har en genuin fandenivoldskhet ved seg. Låtas avsluttende akkordspill kommer dog ut av ingensteds, og understreker at Flukt har gått noen strukturelle utfordringer i møte på sin nye singel. Bandet vinner visstnok en del poeng på både riffgjerninger og et sound som hever seg over gjennomsnittet, så det er fremdeles liten grunn til å tro at ‘Omen ov Darkness’ kommer til å skuffe når den slippes mot slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue»

Det er nå to år siden Messier 16 slapp debutskiva ‘Iota’, som til tross for noen produksjonsmessige ubalanser imponerte med sitt friske tonespråk og intrikate låtskriving. Nå har bandet annonsert at oppfølgeren kommer 17. november, et firedelt, konseptuelt ladet verk ved navn ‘Death Poems’.

Låtene på ‘Death Poems’ tar for seg historiene til fire tragiske og tilsynelatende ekte skikkelser, med tekster basert på deres egne selvmordsbrev. Skivas første singel, «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue» omhandler de siste timene i livet til en soldat under første verdenskrig, som etter et mentalt sammenbrudd legger seg ned på den frosne marken for å dø. Dette er åpenbart brutal og utrolig sårbar tematikk, men Messier 16 unngår å virke utnyttende gjennom sin respektfulle og empatiske musikalske behandling av materialet.

«Death Poem I:..» er en låt som beveger seg fra kammermusikalsk intimitet til storstilte, cinematiske panoramaer uten å blunke. Den ‘Vulnicura’-aktige, såre åpningen er et spesielt virkningsfullt trekk, men også versenes stormende, atmosfæriske svartmetall bidrar til å plassere lytteren ute i snøføyka sammen med den stakkars soldaten. Den totale opplevelsen av «Death Poem I:..» er dog temmelig bombastisk, og det er definitivt fare for at det bikker over dersom skivas øvrige låter forsøker å tangere eller toppe denne når det kommer til intensitet. Det virker uansett som at Messier 16 har tatt et stort og selvsikkert steg i sin musikalske utvikling i forkant av sin kommende andreskive, og jeg er svært spent på å finne ut av hvordan bandet har satt sin egen progressive svartmetall opp mot det såre tematiske materialet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Withered Branch – “3rd Strike”

Sinnametall-bandet Withered Branch har etter slippet av singelen “Victims” i august sendt nye, brutale lydbølger fra Innlandet. Her snakker vi et herlig sammensurium av groove metal og death metal, som ligger så godt i skjæringspunktet mellom Lamb of God og Florida-dødsmetall at jeg synes militærshorts-metall kanskje er en enda bedre beskrivelse.

“3rd Strike” baseres på et enkelt og effektivt riff som omgis med chugging og noen strålende klarheter av noen gitarakkorder. Oppå det hele ligger en habil vokalprestasjon, og under dundrer trommene og bassen godt. Det er snakk om nokså enkle og lite innovative greier, men det fungerer veldig godt, og det er snakk om en solid låt som utstråler en herlig brutalitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – “Kråkevisa”

Samlingen av ulike versjoner av folkevisa “Kråkevisa” har blitt supplert av Morten Velands power metal-prosjekt Mortemia. Jeg har ikke kompetansen til å vurdere denne opp mot så mange andre versjoner, men all den tid denne føles litt som en slags power metal-lekse, er den også godt utført, og tilfører nok en energi og bombast som har manglet i katalogen tidligere. Og Wardrunas Linn Fay Hellas vokalprestasjon er utvilsomt god.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Dark Delirium – «Kingseeker»

Vi har foreløpig ikke fått noen konkret bekreftelse om at Dark Deliriums fjerdeskive er på vei, men med tanke på utgivelses-trøkket bandet har holdt siden sin oppstart i 2020 er den trolig ikke langt unna. Denne teorien styrkes av at bandet har sluppet flere singler de siste par månedene, hvor «Kingseeker» er den nyeste dem.

Hvorvidt «Kingseeker» er en aldri så liten hyllest til det norske metalcore-bandet med samme navn vet jeg ikke, men det er slettes ikke utenkelig med tanke på at bandene deler enkelte stilistiske trekk. Dark Delirium har på sine senere singler beveget seg noe vekk fra sin tidligere gotiske og post-inspirerte melo-death, og i retning en teatralsk og episk form for fantasy-preget metalcore. Den melodiske dødsmetallen er dog ikke fullstendig fordunstet fra bandets sound, ettersom breakdownet som dukker opp flere ganger over «Kingseeker» inneholder et snev av den festivalklare tyngden til moderne In Flames.

Som låt er ikke «Kingseeker» blant de sterkeste konstruksjonene Dark Delirium har levert til nå, ettersom den noe uklare strukturen og de hyppige overgangene gjør at det føles ut som at vi er på vei mot en idé eller et høydepunkt som aldri kommer. Det er likevel en singel som er lett å høre på, og spesielt produksjonen holder et standard som vitner om profesjonalitet og betydelige kommersielle ambisjoner. Dark Delirium er et band i konstant søken etter sitt neste skritt fremover, og «Kingseeker» er definitivt et respektabelt steg i så henseende.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Withered Branch – «Victims»

Withered Branch er et selverklært «sinnametall-band» fra Toten bestående av fire karer ved navn Kent, Tommy, Jørn og Tony. Bandet gav i 2021 ut debutskiva ‘Skies’, en skive som dessverre gikk den vanligvis oppmerksomme redaksjonen til Metallurgi hus forbi. Nå har vi endelig muligheten til å rette opp denne overseelsen noenlunde, ettersom bandet var greie nok til å underrette oss om en nye singel var rett rundt hjørnet.

«Victims» er en blytung, sludge-befestet låt som ikke er redd for å lirke elementer av groove-metall inn i sitt rytmiske DNA. Vokalist/gitarist Kent låter litt som en mer dødsmetallisk versjon av Goat the Heads huleboer extraordinaire Per Spjøtvold, og har mye av skylda for at bandet låter så uhorvelig sinna ut som de gjør. Låta er temmelig enkelt konstruert, men broens core-inspirerte dødsmetallriff og Zakk Wylde-ske gitarsolo sørger for å mikse opp formularet noe. «Victims» er en god singel som burde få spesielt groove- og sludge-fans til å flokke seg rundt høyttalerne, og gjør det åpenbart at undertegnede må få kastet seg rundt og sjekket ut bandets debutskive fra 2021. Solide saker!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrvandrer – «Hvileløs»

Etter å ha disket opp rolig, melankolsk svartmetall eller simpelthen rene shoegaze-låter de siste årene, kaster enmannsprosjektet Myrvandrer lytteren inn i særdeles voldsomme takter i sin nye singel «Hvileløs». Særlig introduksjonen bærer preg av et heftig trøkk, og her får jeg assossiasjoner til blant annet Blut Aus Nords løsninger på plata ‘Hallucinogen’.

Det betyr ikke at Myrvandrer skifter beite helt, og særlig på slutten får man igjen smaken på litt eldre takter når et blendende, Deafheaven-aktig klimaks inntreffer. «Hvileløs» vitner sånn sett snarere om en sunn, interessant videreutvikling for prosjektet som det blir spennende å høre flere resultater av.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Dep – Utstøtt

Dep er et ungt metallband fra Steinkjer som formelig oser av den kaotiske energien som florerer på øvingsrom som hovedsakelig benyttes av tenåringer. Trioen – som tidligere var en duo – fikk enorm medfart etter sin opptreden på MGP junior i fjor, og deres bidrag under nevnte konkurranse har til nå høstet formidable 180 000 avspillinger på Spotify. Dette gav mersmak for gutta av åpenbare grunner, og bandet har nå sett sitt snitt til å spille inn og gi ut sin debut-EP ‘Utstøtt’.

Basert på den shitpost-inspirerte innspillingsdokumentaren som ligger på Youtube, kan man anta at Dep er en lite selvhøytidelig gjeng. Dette kan være greit å ha i bakhodet i møte med bandets bombastiske Spotify-bio, som blant annet hevder at «bandet revolusjonerer metallmusikken på sin nye EP». Noen omkoding av metall-sjangerens underliggende språk forekommer altså ikke på ‘Utstøtt’, men det du faktisk finner på EP-en, er fire varierte og solide låtkonstruksjoner skrevet av et band som har et langt større verktøyskrin en alderen skulle tilsi.

Bandets uttrykk kan sies å befinne seg i krysningspunktet mellom dødsmetall og groove metall. Til tross for EP-ens korte spilletid finner vi dog flere utsving fra dette utgangspunktet, som den ravgale vaudeville-energien til den Kaizers Orchestra-aktige (eller kanskjePensées Nocturnes, for de mest psykotiske leserne) låta «One Out of Six», eller de progressive dødsmetall-tendensene som dukker opp på tittelsporet. I tillegg inneholder ‘Utstøtt’ et bonusspor som best kan oppsummeres som en rituell feiring av (og identifisering med) rumpetrollet, som grunnet sin skamløse mengde kødd ironisk sett er den låta som treffer meg best på utgivelsen.

For Dep har et stykke å gå når det kommer til å klargjøre både sound og låtskriving. Det som i utgangspunktet virker som et groove-fiksert dødsmetall-uttrykk på åpningssporet «Climate Change», utvider seg deretter til å innbefatte så mange ulike elementer at bandets kjerneidentitet blir vanskelig å få øye på. Det er selvfølgelig svært vanlig for unge band å baske med nettopp denne utfordringen, så dette er mer en observasjon enn en bitende kritikk på det nåværende punktet i bandets utvikling. Debut-EPen til Dep kan dermed kjennetegnes via sin tilnærming til metall-sjangeren som en lekeplass, hvilket er et godt utgangspunkt for et band som har et uttalt ønske om å revolusjonere metall-sjangeren (om dette i det hele tatt var en seriøs uttalelse). Sånn sett kan Dep i likhet med Nagirčalmmiid feires som et av de mer spennende prospektene blant den norske metallens yngste garde.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dimmu Bongir – Hvis Pipen Tar Oss

Dimmu Bongir er nok et nyopprettet alter ego for den ravgale duoen som står bak eminente Bad Noise Records, nemlig Satan og Kjartan. Det vil nok ikke komme som et sjokk for noen at det i denne omgang dreier seg om klassisk svartmetall, og det med en usunn og overdreven tematisk fiksering på djevelens ugress. Det som burde komme som et sjokk for absolutt alle er at ‘Hvis Pipen Tar Oss’ er en av de beste hyllestene til klassisk norsk svartmetall vi har fått servert i senere tid.

Hadde det ikke vært for det parodiske elementet sentrert rundt bandets komisk forhøyede rus-inntak, hadde jeg faktisk omfavnet ‘Hvis Pipen Tar Oss’ helhjertet som en tilbakeskuende svartmetallplate av kvalitet. Kompisduoen har nemlig truffet spikeren ettertrykkelig på hodet hva gjelder både produksjon, rytmegitarspill og bruk av keyboard – til den grad at jeg mener fans av plater som ‘The Shadowthrone’ og ‘For All Tid’ vil kunne gledes over en gjennomlytting av skiva blottet for ironisk distanse.

Likevel kan vi ikke bare late som at ‘Hvis Bongen Tar Oss’ er noe annet enn den humoristiske lavterskel-utgivelsen den er. Trangen til å fortrenge denne kunnskapen er stor i det «Bongblåst Del 2» ruller ut den første av skivas utallige, nydelige keyboard-arrangementer, men dette blir så og si umulig i det en av gutta disker opp med en ICS Vortex-etterlikning som låter vel så likt en viss monsieur Hegerberg. Utfordringen blir ikke akkurat mindre av at denne parodien følges opp av en solo som kunne fått Felder og Walsh fra The Eagles til å bli røde (i øya) av sjalusi.

Nei, hvor enn mye jeg har lyst til å trekke frem musikken, så er den kun et bakteppe for Satan og Kjartans lavt-hengende, humoristiske frukter. Noteringsverdige (h)øyeblikk finner vi på «Transylvanian Munchies», – som MÅ være den første svartmetall-låta i verden som refererer til pizzakjeden Dominos – samt «Røk Hans Pip», som beretter om en rituell innrøyking som finner sted midt i den kristne jaktsesongen. Jeg skal ikke late som at gutta slår vitse-ballene fullstendig ut av banen på ‘Hvis Pipen Tar Oss’, men til å være en parodisk metallskive som trolig har sin hele og fulle opprinnelse i fredagsfylla kunne den definitivt vært dårligere stilt.

Det er likevel en del av meg som håper på at Bad Noise-opphavsmennene en dag vil skrive en svartmetallskive i samme stil, minus uten den lettbeinte kødde-faktoren. Gang på gang har gutta vist at det er svartmetall-sjangeren som ligger enklest tilgjengelig for dem, – som f.eks med prosjektet Nitrist – og låter som «Pagan Rips» og «Hvis Pipen Tar Oss» er rett og slett kruttsterke dersom man velger å fokusere på det musikalske. Dermed blir ‘Hvis Pipen Tar Oss’ en bittersøt opplevelse, en skive av tvilsom kvalitet jeg fremdeles elsker å bruke tid på.

PS, til Satan og Kjartan: Om dere akter å utvikle denne ideen videre, gir jeg dere herved løyve til å stjele disse ideene fra meg: Hemperor, Mayhemp, Ved Bongens Ende; og selvfølgelig ‘A Blaze in the Northern Sky’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nidvinter – Winter Wars

Den rå svartmetall-duoen Nidvinter er tilbake med ny utgivelse kun to snaue måneder etter ‘Demo MMXXIII’. Bandets demo avslørte en viss kyndighet når det kom til å mane frem eldgamle, svarmetalliske uttrykk, men bar preg av en tydelig slagside som følge av usammenhengende låtstrukturer og et svingende, stilistisk terreng. ‘Winter Wars’ retter kanskje ikke opp i alle ujevnhetene som preget forgjengeren, men er likevel et merkbart steg frem i bandets utvikling.

Den Kvad-aktige tilnærmingen til kvelende, rå svartmetall-støy som kjennetegnet bandets forrige demo viser atter en gang sitt beske fjes på «Reign of Ruin». Låta anvender gitarhåndverk hentet fra hedenske, melodiske svartmetalltradisjoner på godt vis, men avspores av stadige rytmiske oppbrudd og en mildt sagt overraskende disco-beat. Utgivelsen får en oppsving med tittelsporet, som etterlater den rå svartmetallens digitale støy til fordel for en mer organisk miks som bedre emulerer andrebølgens produksjonskvaliteter. «Winter Wars» løftes også av noen aldeles gyselige hyl i låtas andre halvdel, hvilket sender tankene i retning Grevens hemningsløse kauking på de tidlige utgivelsene til Burzum.

Forbindelsene til tidlig Burzum opprettholdes på demoens desiderte høydepunkt «Kristalmaane». Låtas iskalde synth-plukk gir umiddelbare assosiasjoner til ‘Filosofem’, men den hypnotiske strømmen av skåldende gitarer sender også tankene i retning skiver som ‘Hvis Lyset Tar Oss’ og Darkthrones ‘Transilvanian Hunger’. Nidvinter bruker kanskje i overkant lang tid på å la den sorte flammen dø ut ved låtas ende, men dette vil neppe oppfattes som et problem av fans av den tidlige andrebølgens mer langstrakte komposisjoner.

Som helhetlig utgivelse er ‘Winter Wars’ fremdeles for splittet i uttrykket til virkelig å fengsle. Endringer i produksjonsteknikker og kvalitet gjør at låtene høres ut som at de tilhører forskjellige band, hvilket spesielt er merkbart ved overgangen mellom den mer typiske, rå svartmetall-miksen til «Reign of Ruin» og den mer organiske «Winter Wars». Dersom man zoomer inn på enkeltspor er det dog større grunn til begeistring, og spesielt «Kristalmaane» må nok en gang trekkes frem for sin autentisk-klingende frem-maning av gamle svartmetalliske landskaper. Fans av rå svartmetall vil trolig finne noe å like ved samtlige av sporene på ‘Winter Wars’, men mer tradisjonelle svartmetall-hoder gjør best i å fokusere på tredjelåta «Kristalmaane».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ormabol/ Hrafnsmerki – Blod og Frost

Ormabol er et nytt band fra Vestlandet som siden desember 2022 har gitt ut tre låter bestående av en gryende form for svartmalt folkemetall. Disse låtene dukket nylig opp på en split med det Cubanske, melodiske svartmetallbandet Hrafnsmerki, en utgivelse som ble snekra sammen av de tvilsomme kuratorene til det Kolombianske plateselskapet Masters of Kaos.

Der mye av det jeg har hørt fra Masters of Kaos har vært sjokkerende middelmådig, er de tre låtene til Ormabol forfriskende solide i forhold. Det melodiske svartmetall-stempelet bandet har fått av internasjonale metall-arkivarer slår meg dog som noe villedende, ettersom bandets uttrykk er fullstendig blottet for både blast beats, tremolo-gitarer og hese skrik. Det er strengt tatt kun de folketonale melodiene på «Ormabol» som kan fortolkes i retning norsk andrebølge; resten av bandets musikk kan best beskrives som folkemetall blottet for stilens sedvanlige sprell og festligheter.

Ormabols største styrker kan sies å være deres latente låtskriverferdigheter, de fengende, melodiske gitarlinjene og deres karismatiske, kaukende frontmann. Dialekten til Bjørn Are Stamnes er godt synlig selv gjennom gitarist/vokalistens brautende growling, og dette gir et hint av regional karakter som spiller godt inn i bandets folkemytiske tekster. Det finnes for øyeblikket lite som er særdeles oppsiktsvekkende ved bandets musikk, men med kun tre låter presentert for offentligheten kan vi med fordel vente en stund før vi lar akkurat det bli et problem.

Som utgivelse synes jeg splitten er noe mangelfull, kanskje først og fremst fordi uttrykkene til Ormabol og Hrafnsmerki ikke komplimenterer hverandre i særlig stor grad i mine øyne. Jeg synes dog i tillegg at hverken produksjonsjobben eller platecoveret imponerer i særlig stor grad, hvilket gjør ‘Blod og Frost’ til en utgivelse som først og fremst er myntet på undergrunns-arkivarene blant oss. Det finnes dog et unektelig potensiale å spore hos vestlendingene i Ormabol, og generelt sett synes jeg deres side av splitten utgjør en solid introduksjon til deres foreløpig enkle men effektive folkemetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Corroder – Both Feet in the Grave

Corroder er et av undergrunnsbandene som jeg virkelig har blitt investert i å følge siden bloggens oppstart i 2020. Personlig har jeg en dyptgripende interesse for musikk som bygger på utviklingen som ekstremmetallen gikk gjennom fra midten av 80-tallet til midten/slutten av 90-tallet, hvilket er en musikkhistorisk arv som ikke utforskes i stor nok grad av norske band etter min mening. Moderne ekstremmetall virker å være langt mer inspirert av andre- og tredjegenerasjons-band fremfor oldtidens legender – norske som internasjonale. Dette er forståelig nok, med tanke på at yngre generasjoner har en tendens til å utforske sine egne lokale scener i tid og rom før de gyver løs på støvete blåtegninger og annaler fra tidligere tiår. Likevel mener jeg at den beste ekstremmetallen skrives av folk som står på skuldrene til bølgens tidlige kjemper, og at effektiv regelbrytning og viderebygging fordrer en viss oversikt over sjangrenes utviklingshistorikk.

Case in point: trønderske Corroder. Over sine til nå tre utgivelser har bandet mer eller mindre reprodusert dødsmetallens opprinnelsesmyte, hvor den ekstreme thrashmetallen til demoen fra 2021 gradvis har bant vei for den velbalanserte døds/thrash-hybridiseringen til deres nye EP ‘Both Feet in the Grave’. Kvintetten har gjort det smertelig tydelig at de ikke bare klarer å tyde de gamle skriftene, men at de også er i stand til å tale språket flytende. Intet ekstremmetallband bør dog se seg fornøyd med å klare å reprodusere gamle språkformer og syntaks, og selve ildprøven består av å tilføre sin egen kunnskap – om det så gjøres via kommentarer eller videreutvikling.

Corroder har kanskje ikke kommet så langt i arbeidet at et definerende verk er umiddelbart forestående. Over de fem låtene som utgjør den konsentrerte sprengladningen ‘Both Feet in the Grave’, blir det dog klart at spirene til dette fremtidige verket allerede ligger latente i bandets musikk. Bandets uttrykk kan i grovt forenklede grep beskrives som Abhorration med tydeligere forankring i norske ekstremthrash-tradisjoner, men som alltids kaster bandet et par skruballer i lytterens retning som kompliserer dette bildet. Blant annet finner vi et par øyeblikk som sender tankene i retning tidlige progressive og tekniske tendenser innenfor thrash og dødsemetall, hvilket er det mest naturlige i verden for folk som har fordypet seg i ekstremmetall ved skiftet mellom 80- og 90-tallet.

Åpningssporet «Massacrer» åpenbarer Corroders finjusterte døds/thrash-hybridisering allere i åpningssekundene. De byksende trommegroovesene og tunnelgravende, dødsmetalliske frasene viser at bandet har filt bort mesteparten av sveisesømmene siden fjorårets ‘Tombs of Terror’, og denne prosessen virker å ha satt på plass noen viktige brikker for bandet. Riffene kopierer ikke lenger av dødsthrashens fundamentale tekster, men bruker egne kreative, spennende perspektiver for å kommentere på dem. Dermed går «Hangman» fra et Slayersk utgangspunkt til broens semi-progressive, harmoniserte edderkoppgange, og «Trenches of Truth» fra en brutalitet ca ’92 til spurtende ‘Severed Survival’seksjoner og piskende, teknisk thrash-rytmikk.

På dette punktet er jeg allerede solgt, og de to korte avslutningssporene fungerer mer eller mindre som to velrettede nådeskudd i pannen på undertegnede. Corroder er åpenbart ennå på et tidlig punkt i sin egen utviklingskurve, men resultatene er allerede så jævlig sterke at jeg må holde meg i skinnet for ikke å la hype-toget fullstendig overkjøre meg (spoiler alert: har ikke nubb). Jeg skulle ønske jeg kunne tilbudt bloggens lesere en mindre biasert tagning på Corroders tredje utgivelse, men dette er altså så rett opp min gate at å forsøke å bevare en nøktern, kritisk holdning hadde vært nytteløst. Dermed får dere selv gjøre dere opp en mening rundt hvorvidt ‘Both Feet in the Grave’ høres ut som deres greie; fans av norsk ekstremthrash og amerikansk dødsmetall ved overgangen til 90-tallet bør kjenne sin egen besøkelsestid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Karavan – Unholy Mountain

Ute nå via Evil Noise Productions/Black Sun

‘Unholy Mountain’ er debutalbumet til stoner/doom-bandet Karavan fra Bryne, som riktignok har brukt litt tid på å bygge forventninger til skiva si. Det er nesten to år siden første singel, «Throne», ble sluppet, og den andre og siste kom i fjor i form av «Bonfire Ritual». Imidlertid har det hele tida vært klinkende klart hva bandet prøver på, der de gjennom disse to singlene serverte solid og skikkelig, skikkelig fuzzy stoner-riff som fikk et ekstra sett med tenner gjennom besk skrikevokal.

Det gjør at musikken til Karavan også har en, om så uintendert, side til svartmetallens tidlige dager, og selv om den satanistiske innpakningen mangler, minner det meg en del om Lord Mortvms strålende debutskive ‘Diabolical Omens of Hell’ fra 2020 der vi fikk klassiske stoner-riff i black metal-drakt. Sammenligningen er i utgangspunktet nokså søkt, men er litt interessant nettopp på grunn av det; det musikalske overlapper nemlig en hel del på tross av det stilistiske grunnlaget er svært ulikt.

Om Lord Mortvm hadde stålkontroll på presentasjonen, har imidlertid Karavan flere stjerner i boka når det gjelder selve låtskrivinga. Riffene på ‘Unholy Mountain’ holder en jevn og høy kvalitet, og bør være en sann gave for de som har sansen for blant annet Sleeps musikk. «Throne» åpner det hele på strålende vis i form av å være en nokså intens stoner/doom-låt, og bandet følger opp dette godt i den påfølgende «Chase the Dragon» som blant annet inneholder et klimaks der gitarene får en skarp, kul og merkelig lydkarakter.

«Bonfire Rituals» og «Mars» utgjør sammen med «Rot» midtstrekket på ‘Unholy Mountain’, der de to førstnevnte står for noen av de tregeste partiene på plata. Særlig kommer «Mars» godt ut i mine ører her, der Karavan i andre halvdelen jammer utrolig flott og intenst på et flerrende og urseigt hovedtema.

Den tre minutter lange og instrumentale «Rot» er på sin side et noe raskere innslag, og er sånn sett velkommen på en plate som ofte står litt i fare for å bli litt ensformig. Så skal det sies at «Demon Slime» følger opp noen av trekkene fra «Rot» og også blir et av platas sterkeste låter. Den ni minutter avslutningslåta går imidlertid litt i fella, og føles som en litt for lang hale som inneholder litt for mye av det vi allerede har fått høre en god del av. Både stilistisk, låtskrivermessig og produksjonsmessig imponerer likevel Karavan mye med ‘Unholy Mountain’, først og fremst fordi det er snakk om så usedvanlig aggressiv stoner/doom. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Astralplane – Sly Serpent II

Astralplane ble først kjent for meg rundt slippet av førstesingelen til plata det her er snakk om. «Burning Time», som den heter, imponerte meg også stort, og vitnet om en brødretrio (for det er det dette bandet er) som hadde stålkontroll på samspillet i sin søken etter solid, grovkornet og organisk stoner-rock og -metall. På bandets nyeste plate ‘Sly Serpent II’, er det heller ikke mye som tyder på at de har noen intensjon om å legge vekk den tradisjonstro tilnærmingen til musikken som ikke minst preget den seks år gamle debutskiva ‘Sly Serpent’. Her er alt spilt live inn i studio uten spesielt mange moderne produksjonstriks, og inspirasjonskildene kan først og fremst, nei, kanskje utelukkende, spores tilbake til 1960- og 1970-tallet.

Det gjelder ikke minst åpningslåta «Hulder», der Astralplane lar et riff som er som dratt ut av baken på en god, gammel Led Zeppelin-utgivelse introdusere lytteren for deres univers i denne omgangen. De obligatoriske Black Sabbath-assossiasjonene kommer naturligvis også smygende ganske raskt, og jeg vil også påstå at Astralplane nok i større grad enn mange andre stoner-band implementerer noen blues rock-elementer gjennom sitt organiske samspill. Dette kommer imidlertid først og fremst til uttrykk litt senere på skiva i tospannet «H. C. I. K.»/»Three Kings».

Den nevnte niminutteren «Burning Time» gjør seg også godt i platesammenheng med sitt seige, flotte driv og stilige jam-preg. Det er i det hele tatt ganske åpenbart gjennomgående at materialet her, i alle fall det meste av det, har vokst fram organisk på øvingsrommet, og andre jam-høydepunkter kommer for eksempel gjennom låta «End Of The Night», som sender meg assossiasjoner til lignende krumspring fra power-trioen Kanaan. Energinivået er selvsagt ikke like høyt og detaljrikdommen i produksjonen ikke like blendende, men Astralplane kommer like fullt ofte godt ut av å gjøre det på sin måte, som ikke minst også er preget av en dunkel stemning som stadig ligger over musikken.

Likevel har jeg noen problemer med ‘Sly Serpent II’ til tider. Særlig strekket bestående av «Reverend» og «Setting Sun» synes jeg blir litt vel langdrygt, seigt og rudimentært i låtskrivingssegmentet, og det kan nok hende at Astralplane her – og noen andre steder – klamrer seg såpass mye til inspirasjonskildenes metoder at det blir for uinteressant å høre på selv om samspillet er aldri så godt.

Jeg synes imidlertid det går vesentlig bedre på den gigantiske tittellåta som også avslutter ‘Sly Serpent II’. Spilletida på 14 minutter rettferdiggjøres av omhyggelig og delikat oppbygging av temaer, og som på «Burning Time» blir seigheten her ganske så deilig av den ulmende og stadig underliggende intensiteten. Dette er definitivt Astralplane på sitt beste, og tyder kanskje på at det er de lengste og mest omhyggelige komposisjonene de kommer best ut. Så tror jeg nok også at ‘Sly Serpent II’ først og fremst er for de som digger dette sjangerlandskapet fra før, og det er ingen tvil om at en nesegrus beundring fra ymse 60- og 70-talls-helter gjennomsyrer denne skiva – på godt og vondt.

Skrevet av Alexander Lange

Confabulation – Declaration of Irreverence

Det bergenske bandet Confabulation er på en heidundrandes snurr for øyeblikket, hvor samtlige av utgivelsene deres fra og med debuten ‘Mental Alchemy’ fra 2020 har bydd på råsterk thrashcore med bein i nesa og blod på tann. Nå er bandet ute med nok en mini-utgivelse, og ‘Declaration of Irreverence’ gir god grunn til å forvente store ting av andreskiva (som forhåpentligvis ikke er altfor langt unna).

Confabulations nye EP begynner med en nydelig, ambivalent liten instrumental-introduksjon, før gutta slår over i et herlig, melodeath-aktig thrash-gir på høydepunktet «Bloodletter». Tekstene på ‘Declaration of Irreverence’ holder ingenting igjen i sin utlevering av menneskelige onder, hvor fenomen som fremmedfrykt, dronekrig og passivitet blir stilt opp etter veggen og beskutt av Daniel Fregstads sylskarpe vokal-missiver. Sånn sett er definitivt den konfronterende hardcore-kvoten oppfylt på bandets nye materiale, og det er rått å overvære hvordan bandet angriper denne grufulle tematikken som en samlet, destruktiv front.

Confabulation har mer eller mindre hatt låtskriverevnene på plass fra start, og disse er skarpe som alltid på bandets fire nye låter. «Unblinking Eye» gjør sitt beste for å kanalisere Nuclear Assaults lynende riffing over en nådeløs d-beat; «The Greatest Sin was Silence» svinger innom et noe mer catchy, moderne thrashlandskap som nyter godt av den skarpe og punchy produksjonsjobben, og «Godless Prayer» øker aktiviteten mot EP-ens konklusjon via en puslespill-tilnærming til hyperaktiv låtskriving. Det hele lander som et hagleskudd i brystet på en meters-avstand, og det er vanskelig å ikke konkludere med at ‘Declaration of Irreverence’ er bandets beste utgivelse til nå.

For det eneste som egentlig mangler på Confabulations nyeste EP er en verdig konklusjon. «Godless Prayer» bygger opp et helvetes momentum, så den kjernefysiske bakgrunnsstrålingen som siver ut over horisonten ved låtas slutt oppleves som noe antiklimatisk – om enn tematisk passende. Man kan alltids skrive større hooks, fetere riff og spille enda fortere, men jeg føler egentlig at Confabulation har funnet en god balanse mellom låtskriverkløkt og ektefølt hostilitet på ‘Declaration of Irreverence’. Personlig savner jeg kanskje en noe røffere og mer frynsete produksjonsjobb, men dette er en preferanse og ikke et must. Confabulation trapper opp offensiven mot inhumane offensiver på sin nyeste EP, ‘Declaration of Irreverence’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – Den som Terger i Avgrunnen

Grimmferd, soloprosjektet til Tor Kenneth Jensen, har siden pandemien testet ut mange ulike stilarter og tematiske vinklinger i jakten på sin kreative nordstjerne. På fjorårets debutskive virket det dog som at karen hadde funnet seg til rette i svartmetallsjangeren, om så enkelte stilistiske utsving tydet på at en viss uttrykksmessig rastløshet fremdeles preget musikeren. På andreskiva ‘Den om Terger i Avgrunnen’ har denne rastløsheten roet seg betraktelig, og resultatet er den mest koherente Grimmferd-utgivelsen til nå.

Kirkeklokker, torden og dyster fangehull-synth runger ut i salen i det sceneteppet heves på åpningssporet «Somnum Somnia (Initium)». Dette åpningssporet er i overkant langdrygt og simpelt, men det er akkurat simpelheten ved denne introduksjonen som gjør at den ekstreme åpningen til «Serpentin» fungerer så bra. Etter litt vektløs, svartmetallisk gitarspilling åpner Grimmferd en krigersk syklon som kaller på intensiteten til tidlig Enslaved, før noen luskende vers og et punchy refreng markerer låta som en av prosjektets beste til nå. Den aller beste er dog «Helvetes Fangehull», som etter et Djerv-aktig åpningsriff svinger innom både brutal dødsmetall og et refreng med bismak av både Satyricon og Mork.

Akkurat som på ‘SKYGGESULT’ fra 2022 møter Grimmferd dog på problemer på andre halvdel av ‘Den som Terger i Avgrunnen’. Låtene «Where the Ravaged Dies» og «Natteskrik» er – til tross for gode, enkeltstående ideer – preget av den samme formløsheten som har stukket kjepper i hjulene for effektiviteten til prosjektets tidligere låter, i tillegg til at de ulike instrumentene tidvis sykler så langt unna hverandre tonalt sett at det blir umulig å ignorere. I tillegg må jeg stille spørsmål ved «Kunstneren», ettersom valget med å avslutte skiva med en fem minutter-lang, improvisert piano-instrumental er temmelig uforståelig for undertegnede – spesielt når de to stemmene tråkker sånn på hverandres føtter som de gjør.

Min helhetlige vurdering er likevel at Grimmferd har tatt et betydelig steg frem på sin nyeste utgivelse. Kombinasjonen av Satyriconsk svartmetall-driv og mørkere og tyngre, groove-baserte ideer gir god avkastning på de beste låtene på ‘Den som Terger i Avgrunnen’. Skrikevokalen har også blitt noe bedre siden førsteskiva, – selv om den fortsatt kan raffineres videre – og de mørke growlsene fungerer alldeles utmerket sammen med den nyvunnede tyngden til Grimmferds mer dødsmetall-lenende øyeblikk. Det store bildet uteblir forblir uskarpt på ‘Den som Terger i Avgrunnen’, men det sentrale motivet har endelig tatt form idet Grimmferd entrer sitt fjerde år som prosjekt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sod Roof – Descending

Den midt-norske metalkvartetten Sod Roof har sluppet sin første utgivelse i form av EP’en ‘Descending’, som inneholder tre låter og litt over et kvarter med musikk som skal innevarsle bandets konsertmateriale. Sod Roofs musikk ligger i mine ører i et skjæringspunkt mellom melodisk death metal og groove metal, der tunge riff og brutal growlevokal stadig suppleres med melodiske innslag.

Best synes jeg det går på den midterste av de tre låtene, «Warlord», som med sine fire minutter også er den korteste låta vi finner her. Det er nok først og fremst fordi Sod Roof her har en noe mer disiplinert og enkel låtform enn på de andre låtene «Sod roof» og «Descending». På disse låtene synes jeg til tider bandet bygger opp en del god intensitet, og sistnevnte har også et ålreit klimaks, men strukturelt blir det litt for rotete.

Ellers er mye av riffarbeidet her helt ålreit, selv om jeg synes riffene ofte blir litt for rudimentære og sånn sett har et uforløst potensiale. Aller mest jobb synes jeg imidlertid Sod Roof bør sette inn i produksjonsleddet, der jeg særlig synes trommene ikke låter så godt – spesielt basstrommene som leverer særs lite trykk i miksen. Bandet låter heller ikke alltid så tight. ‘Descending’ er sånn sett en helt ok EP med noen mangler jeg håper Sod Roof tar tak i, men den leverer nok energi til at jeg tror dette bandet kan få til noen sterke konserter.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Taake – «Et Uhyre av en Kniv»

Et av norsk svartmetalls mest suksessfulle enmannsprosjekter noensinne, Ørjan «Hoest» Stedjebergs Taake, slipper den 1. september sin syvende fullengder: ‘Et Hav av Avstand’. Første (og kanskje eneste) smak på det som kommer har kommet i form av låta «Et Uhyre av en Kniv», som er en låt på hele 13 minutter. Formodentlig er denne låta heller ikke den eneste av et slikt kaliber på plata, som kun skal inneholde fire låter.

Ambisjonsnivået synes sånn sett både å være høyt og verdig Taakes nesten 30 år lange virke. «Et Uhyre av en Kniv» innevarsler også et svært spennende og interessant prosjekt som kan ende opp med å matche disse ambisjonene og fornye Taakes veletablerte uttrykk. Innmaten er langt fra ukjent, der det er snakk om fortsatt ganske rå svartmetall med noe folketonal glasur. Men det hele fremstår mer storslått og grandiost enn tidligere, godt hjulpet av låtlengden og en rekke svære, og ikke minst strålende, temaer og melodier.

Taake leker nok litt med ilden når det gjelder lengden og låtas lineære struktur, og jeg lurer fortsatt litt på om den hadde trengt å være så lang. Likevel gjør Hoest stort sett en imponerende jobb med å holde momentumet ved like her, og mye tyder på at vi som har hatt glede av for eksempel Helheims og Kampfars skiver de siste par årene har en sterk plateopplevelse i vente.

Skrevet av Alexander Lange

Fight the Fight – «Monarch»

Med fornyelser i besetningen skal Oslo-bandet Fight the Fight slippe sitt første album siden 2020s ‘Deliverance’ senere i år, og første singel ut er «Monarch». Denne treminutteren synes jeg representerer både kontinuitet og polering av bandets uttrykk, som må kunne beskrives som en cocktail av flere moderne metal-undersjangere; her finnes både nikk til groove metal, industriell metall, metalcore, djent, og nu metal, og da med et ganske brutalt fortegn.

«Monarch» er i all hovedsak en solid sprengladning, som først og fremst imponerer med en sterk vokalprestasjon, kult klimaks og en heftig groove som alle som har kost seg med What the Five Fingers Said to the Faces «Blackspiraldance» bør kunne ha stor glede av. Låta er nok vel overprodusert i mine ører, men det står ikke veien for at jeg gleder meg til å høre mer av hva bandet har å by på på plata.

Skrevet av Alexander Lange

Superlynx – «Into the Sun»

Det er nå to år siden Superlynx fortryllet det norske metallpublikummet med sin rituelle ørkenrock på tredjeskiva ‘Electric Temple’, og dermed er tiden definitivt moden for nye auditive trylleformler kastet fra dette hold. Noe av det som best karakteriserer musikken til Superlynx for min egen del, er måten de kombinerer ørkenrockens ulmende hete med en følelse av vidåpne rom, hvilket transporterer sinnet til et nattlig ritual utført mellom kurvende sanddyner. På «Into the Sun» tar bandet derimot skrittet ut i det stekende dagslyset, det uten å miste noe av sin tilslørende mystikk.

Sånn sett kan «Into the Sun» dernest sies å være det nærmeste Superlynx noensinne har kommet en sommerlåt. Denne teorien støttes av teksten, hvor en flyktig protagonist fortaper seg i det glitrende og refraktære sollyset der hun/han ligger og dupper under vannoverflaten. Ytterligere støtte kommer i form av akkordprogresjonen som underligger låtas refreng, som er injisert med et potent ekstrakt av vestkyst-rock. Gitarene både glinser av svette og virker dynket i luftbåren støv på samme tid, bassen murrer som en slumrende ørkenskapning, og vokalen til Pia Isaksen har den dronende, rituelle gløden som vi har lært å forvente av den eminente Oslo-trioen. «Into the Sun» er et gledelig gjensyn med en sterk musikalsk personlighet på den norske scenen, og en auditiv hetetokt som burde tilfredsstille det som er av ørkenrock- og doom-fans til lands.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Avertia – «Snakkes i Helvete»

Der «Light of Our Dying Sun» var en omstreifende og funderende affære, er andresingelen fra Avertias kommende skive en langt mer direkte skuddladning. Åpningens staute og folketonale melodi legger i utgangspunktet en introspektiv tåke over tilstelningene, men idet versets Darkthrone-aktige aggresjon treffer øregangene evaporerer denne umiddelbart. Drivende riff veksler med Avertias spesielle og umiskjennelige form for nostalgisk melankoli, og det hele leder frem til et eksplosivt andrevers der tittelen brøles ut av et fulltallig mannskap. «Snakkes i Helvete» er en relativt simpel låt, men hinter likevel til et mangfoldig idégrunnlag på bandets kommende ‘Midnight Returns’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Storm – «House of Cards»

Det er nå kun en dag til Storm sparker i gang festivalsesongen med et etterlengtet sett på Tons of Rock i Oslo, og i den forbindelse har den talentfulle unge musikeren sluppet en ny låt. Leo Davadi Sundli var jo faktisk så ung da han spilte inn debut-EPen ‘Invincible’ i fjor at han har gått gjennom stemmeskiftet siden den gang. Dette har garantert ført til en del utfordringer knyttet til tilpasning av vokal, men på «House of Cards» virker det som at Leo allerede har funnet seg noenlunde til rette i sin nye stemme.

«House of Cards» er nok en høykommersiell krafttønne reist på en grunnvoll av moderne metalcore. Påvirkningene fra band som Bring Me the Horizon, Motionless in White og Yungblud er fremdeles umulige å ignorere, men skarp låtskriving, fengende hooks og mengder av ungdommelig iver og attitude veier i stor grad opp for dette. Jeg synes kanskje at det plutselige utbruddet av trap-beats på låtas andre vers er håndtert på litt klumsete vis, og flere av vokalmelodiene gir så sterke assosiasjoner til Bring Me the Horizons ‘Post Human: Survival Horror’ at det må bemerkes. «House of Cards» har til tross for disse punktene (kanskje til og med som følge av dem) mengder av kommersielt potensial, og jeg ser frem til å se karen utfordre noen av de større og mer veletablerte gutta fra Tons-scenen på torsdag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Agabas – «Evneveik»

Et av de friskeste og mest oversette platene innenfor norsk metall de siste årene må være Agabas‘ ‘Voluspá’, som slo oss i bakken for to år siden med det som var som en slags ungdommelig, fandenivoldsk og oppoversparkende nytolkning av Shinings ‘Blackjazz’. «Dødsjazz» var bandets selvutnevnte sjanger, og i år får vi mer når bandet slipper sin andre fullengder via Vinter Records.

På første singel herfra er ingrediensene definitivt på plass, med temaer som spretter av herlig energi og synkopering, en strålende vokalprestasjon som er med på å gi uttrykket et klart hardcore-preg og et fett klimaks som kommer i form av en breakdown mot slutten. Det lille, effektive jazz-ekstra kommer denne gangen i form av en saksofon som har erstattet klarinetten fra sist. Helt opp til debutskivas høydepunkter når imidlertid ikke Agabas her, mye fordi jeg synes det hele fremstår litt mer polert enn sist og de ikke byr på så mange nye og overraskende elementer. Det håper jeg vi får mer av på plata som jeg uansett er sikker på at vil bli en sterk og live-vennlig energibombe.

Skrevet av Alexander Lange

Borgarting – «Hat»

Svartmetallbandet Borgarting slapp første singel fra deres kommende plate ‘Beist’ allerede i fjor høst, men det er først nå, med lanseringa av andresingelen «Hat», at vi vet at plata er på vei. Plata lanseres via italienske Dusktone den 14. juli, og alt tyder på at vi kommer til å få servert en nokså brutal svartmetallplate som er tradisjonstro i uttrykket, men moderne i produksjonstermer.

Med det skiller Borgarting seg lite fra mange andre band innenfor scena på «Hat», noe som fort innebærer at låtskrivinga må imponere nevneverdig for at det skal være verdt å sjekke ut. Heldigvis kommer bandet ganske så greit ut i så måte, og selv om ikke alt på denne låta fester seg på hjernebarken, leveres blant annet et knusende refreng som utnytter mange av fordelene i den punchy og harde produksjonen.

Skrevet av Alexander Lange

Slaamaskin – «Du»

Slaamaskins meget utstrakte promotering i forkant av September-slippet av skiva ‘Trollveggen’ fortsetter med den kontant titulerte tredjesingelen «Du». «Du» fremstår som hakket mer strømlinjeformet og konsis enn sine svært sjangerblandende kumpaner i «Forfall» og «Fossekall», og er dermed kanskje den av de tre låtene som har gjort meg mest begeistret personlig. Dette betyr ikke at bandet holder seg fullstendig unna den musikalske stol-leken på «Du», og både metallisk hardcore, crossover-spekket thrash og groove-orientert metall gjør seg til kjenne over singelens kompakte spilletid. Den ignorante brutaliteten som slippes løs på lytteren rundt låtas avslutningsstrekk er spesielt verdt å nevne, og alt i alt er «Du» nok en solid singel fra de sinte Vestlendingene i Slaamaskin.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Stargazer – Life Will Never Be The Same

Alle musikkutgivelser med mål om å tyne etablerte sjangeruttrykk fremfor å fornye dem, bør i mine øyne, dersom det skal være minneverdig på noen som helst måte, ha en såpass høy kvalitet på enkeltidéer og utførelse at ethvert ønske om innovasjon blir sekundært. Det er helt klart noe som gjelder innenfor så å si alle sjangre, men innenfor metallen blir dette kanskje tydeligst for meg selv innenfor melodisk, tradisjonell tungmetall. For hvert år dukker det opp noen virkelig sterke tradmetall-utgivelser som det er umulig ikke å sette pris på; samtidig er sjangerens storhetstid såpass lenge siden og grunntrekkene såpass velutforsket at det ofte er litt for lett å stemple nye utgivelser som pappametall og gå videre fordi idéene ikke skiller seg nok ut. Stargazers nye plate ‘Life Will Never Be The Same’ er for meg et vitnesbyrd på begge sider av denne tradmetallske medaljen, og inneholder både herlig, klassisk metallhåndverk og idéer som blir så typiske at de går i glemmeboka.

Bare for å adressere en elefant i rommet med en gang: ‘Life Will Never Be The Same’ er et særdeles profesjonelt utført prosjekt. Det holder nok å peke på den solide spillinga som gjennomsyrer utgivelsen for å illustrere dette, men den upåklagelige vokalprestasjonen til Tore André Helgemo er ett tydelig tegn på dette; selve tilstedeværelsen av 20-årig TNT-bassist og Åge Aleksandersen og sambandet-medlem Morty Black et annet. En gjennomgående kontroll på hva bandet driver med er uansett et av de største kvalitetene ved denne utgivelsen, og er med på å frembringe noen store høydepunkter.

Flest av disse ligger nok i platas åpningsstrekk. Den energiske åpningen «Can You Conceive It” har noen herlige vokalmelodier i verset, «Live My Dream» har det samme i refrengene, og «Rock the Sky» byr på noen av platas mest catchy øyeblikk. Også ellers synes jeg Stargazer holder hodet standhaftig over vann gjennom det hele, og det er egentlig bare balladen «Live Today» som i mine ører synker for langt ned i klisjésumpen.

Likevel synes jeg plata etter åpningsstrekket er litt tynt befolket av høydepunkter, og det eneste jeg synes er skikkelig minneverdig er power-balladen «Heartbroken», som mestrer formatet godt og endog introduserer noen nesten doom metal-aktige gitarriff. Låter som «Don’t Kill», «Will I Come to Heaven» og “Turn Off The Light” synes jeg rett og slett blir for anonyme, og når bandet bryner seg på en instrumental-låt i «Beyond the Moon», blir det litt langdrygt tross noen gode gitarmelodier. Låtene «Take Me Home» og «Push Me» kommer dermed godt, men litt seint, da jeg nok her synes jeg har fått min dose av musikken Stargazer byr på på ‘Life Will Never Be The Same’. Likevel må det sies at denne plata er en prisverdig prestasjon, og at det klør etter å høre på de låtene som Stargazer får til best. Det bør derfor ikke være noen tvil om at fans av sjangeren bør sjekke ut denne fullengderen, om det så ikke er så mange andre som vil se det helt store.

Skrevet av Alexander Lange

Sublime Eyes – From Light unto Darkness

Sublime Eyes fra Stavanger har i lengre stunder hatt en stabil tilstedeværelse på den norske metallscenen. Bandets besetning har vært den samme siden slippet av EP-en ‘Reign of the Sun’ i 2013, og sammen har de skrevet og gitt ut to skiver med melodisk dødsmetall av høy kvalitet. Nå har vi dog ikke hørt fra kvintetten siden før pandemien, så det var på høy tid at vi mottok et livssignal fra et av Norges mest fremtredende melodiske dødsmetallband.

På nyåret begynte plutselig singlene å piple ut på strømmetjenestene, og det ble straks tydelig at vi hadde en ny Sublime Eyes-utgivelse i vente. I tillegg til å by på etterlengtet nytt materiale, har bandet også invitert med seg en del noteringsverdige gjester på sin nye EP ‘From Light unto Darkness’. Disse er Hallgeir Skretting Enoksen fra Purified in Blood, Tobias Netzell fra bl.a In Mourning, og Oliver «Ol» Drake fra Evile. Samtlige av gjestene har kommet med bidrag som er med på å gi materialet et løft, selv om ikke er noen tvil om at det er Sublime Eyes sin låtsignatur som er hovedattraksjonen på EP-en.

Materialet som kvintetten har stelt i stand for oss på ‘From Light unto Darkness’, er generelt sett sterkt. Bandets mørke og tunge, men også filmatiske melo-death byr på et potent og mektig lydbilde å fortape seg i, uten at dette nødvendigvis hadde vært nok til å fange lytteren dersom ikke idégrunnlaget hadde vært tilsvarende sterkt. «Nightstalker» og «Victims from the Grave» er begge velutformede og detaljrike låter, men det er først på «Controlled by Fear» og «Mørket» at jeg føler at Sublime Eyes begynner å strekke seg etter eksellense. «Controlled by Fear» når til syvende og sist ikke helt opp, ettersom det fabelaktige musikalske grunnlaget blir noe tøylet inn av låttekstens velmenende men noe banale polemikk. På «Mørket» stemmer dog det aller meste. Massive riff med et tydelig skjær av mørk dramatikk renner inn i strekk som er preget av en Lysjakt-aktig, brutal melankoli, og den nydelige soloen til «Ol» Drake er det siste strøket som fullfører verket.

Så får det bare være sånn at det akustiske arrangementet av «Med Tiden Gror» fra tredjeskiva ‘Corrocean’ – som låter litt som en kombinasjon av en Pantera-ballade fra ‘The Great Southern Trendkill’ og Bjørn Eidsvåg – ikke helt lander for meg personlig. Det som betyr noe er at Sublime Eyes har returnert fra sin lille pandemi-dvale, og at de har gjort det med en utgivelse som befester deres stilling som viktige norske ambassadører av kvalitets-melodeath. ‘From Light unto Darkness’ er en EP som både gir umiddelbar avkastning og avkastning over tid, i kraft av sitt storslåtte, presise maskineri og rike detaljnivå. Dette burde være nok til å mette fansen en stakket stund, selv om jeg håper at vi har også har en skive å se frem til i nær fremtid. ‘From Light unto Darkness’ er i alle fall anbefalt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eldkling – The End of Eternity

Etter å ha sluppet en håndfull med singler i fjor og i år, er power metal-duoen Eldkling omsider klar med sin debutplate ‘The End of Eternity’. De to østfoldingene har i og for seg en erfaring innenfor gamet som strekker seg ganske langt tilbake, da Eldkling fungerer som en slags revitalisering av prosjektet Ravenlord, som rullet ut noen få demo-utgivelser på starten av 2000-tallet. ‘The End of Eternity’ bærer også preg av at mennene bak har en viss rutine innenfor sjangeren, og er en habil power metal-plate med noen prisverdige høydepunkter.

Åpnings- og tittellåta gir for eksempel et svært godt førsteinntrykk, og bærer bud om at Eldkling har knukket noen koder når det gjelder å servere minneverdige power metal-refrenger – noe som jo utvilsomt må kunne sies å være en hovedingrediens i enhver respektabel utgivelse innenfor sjangeren. Og også andre steder på denne plata glimter Eldkling til i så måte; både «Gates to Hell» og «Night of the Dead» piffer opp ‘The End of Eternity’ med noen herlige refrengmelodier.

Det er tiltrengte øyeblikk, for selv om innmaten i ‘The End of Eternity’ aldri blir dårlig, bærer den ofte litt for mye preg av en litt kjedelig tilstrekkelighet. Særlig når blendende energisk power metal trues litt av grensedragninger mot gråere tungmetall i låter som «Revolution», falmer fascinasjonen min for prosjektet Eldkling har bygget opp her.

Heldigvis har duoen også noen andre ess i ermet. Den noe anonyme «Unspoken» får for eksempel en overraskende velfungerende vitamininnsprøytning av EnesErik E., som bidrar med sin svartmetallske skrikevokal. Utover dette må tolvminutteren «Find Your Way» nevnes som et av platas desidert største høydepunkter. På tross av å skille seg mye fra de øvrige låtenes lengde og form, er dette en særdeles vellykket kjempe, som på tross av å ikke bla opp de helt åpenbare enkelthøydepunktene ender opp som en god progressiv power metal-låt der Dream Theater-vibber sniker seg inn.

«Find Your Way» glir også lekkert inn i avslutningslåta «Lost Souls», som blir en storslått avslutningslåt på en plate som tidvis imponerer med et knippe sterke melodier og smittende energi. Anbefales for alle med den minste interesse for krikene og krokene i den norske power metal-undergrunnen.

Skrevet av Alexander Lange

Nattmann – Udaad

EP’en ‘Udaad’ er den første utgivelsen til svartmetallduoen Nattmann, som akter å bruke sjangerens uhyggelige drakt til å tematisere grusomhetene som foregikk fra 1600- til 1800-tallet. Om noe, legger dette bandet her et solid grunnfundament for videre eskapader, der den demonstrerer en god kontroll på sjangerhåndverket, en overbevisende innretning mot tematikken og noen idéspor som kan innby til en merkbar egenart.

Introduksjonen «1684» er for det første en interessant liten sak, der den med båndopptak på dansk og skeive takter gjør jobben med å pirre interessen nokså utmerket. Låta «Nattmann» bidrar deretter med solid mid-temposvartmetall, før «Stegle og hjul» gjør det samme og endog introduserer litt clean-vokal på vellykket vis. Det som nok imponerer meg mest på ‘Udaad’ må likevel være skrikevokalen, som jeg synes er såpass besk at den er sammenlignbar med Doedsadmirals vederstyggeligheter i Nordjevels materiale.

Jeg synes imidlertid det er synd at denne EP’en er så kort med sine ni minutter. Elementene som frisker opp det nokså basale svartmetalluttrykket her hadde hatt godt av litt mer utforskning, og utgivelsen føles mer som en demo enn en EP kun på grunn av lengden. Vi får imidlertid tro at potensialet vil få større utløp ved neste anledning, som jeg synes man må kunne glede seg til ut fra det lille vi får høre på ‘Udaad’.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Clone Industry – Deceiver

Clone Industrys nye EP – om den i det hele tatt er ny – er en sann nostalgitripp for de av oss som vokste opp på 2000-tallet. Både den hjemmesnekra logoen, det høykontrasterte cover-bildet og det faktum at bandets eneste sosiale medium er Myspace tyder på at ‘Deceiver’ mest sannsynlig ble spilt inn rundt begynnelsen av det nye årtusenet. Til tross for dette ble utgivelsen først gjort tilgjengelig for massene i år, så siden det ikke finnes noe informasjon å oppdrive om EP-ens opprinnelses-år på nett, så får vi bare anta at den er splitter ny og skjenke den en omtale.

For å ytterligere komplisere situasjonen, virker bandets uttrykk direkte hentet fra Myspace-epoken. Myspace fylte på 2000-tallet den rollen Bandcamp fyller i dag, i kraft av å være et nettsted der band kan utgi musikken sin fullstendig gebyrfritt og uavhengig av hvor de befinner seg på spekteret mellom amatørskap og profesjonalitet. Dette førte til en eksplosjon av ulike – for ikke å si ufullstendige – uttrykk, og Myspace-tiden var følgelig preget av både uinspirerte kopier av bedre band og merksnodige sjangerkombinasjoner. Clone Industrys uttrykk på ‘Deceiver’ er et eksempel på sistnevnte; en ubestemmelig kombinasjon av elementer fra blant annet groove, thrash og dødsmetall.

«Ufullstendig» er også et ord man dessverre må slenge rundt seg om man skal foreta en ærlig vurdering av ‘Deceiver’. «Take This Blood» pumper ut en serie moderne døds/thrashende riff, og velger på uforståelig vis å kombinere dette med yndig kvinnevokal av Evanescencesk herkomst. «Designated Killer» klarer seg bedre på denne fronten, men blir også avsporet av den testosteronfylte og i overkant macho tilnærmingen til tekstskriving som var fullstendig altoppslukende ved årtusenskiftet. Legg inn et hagleskudd eller to og du har med et sant produkt av 2000-tallets Myspace-scene å gjøre – på godt og vondt.

Men Clone Industry gjør også mye riktig på sin første EP. Riffene på skiva er gjennomgående solide, og bandet er åpenbart i besittelse av ferdigheter av både teknisk og kompositorisk sort. Tittelsporet er sånn sett muligens den beste demonstrasjonen av gruppas potensial, der noen seriøst smidige og kreative vendinger knyttes sammen til en innviklet konstruksjon som av alle ting sender tankene i retning Death. Gudene vet om vi noensinne kommer til å få høre mer fra Clone Industry, eller om dette kun var en dumping av filer for å bevare dem for ettertiden. ‘Deceiver’ er uansett en interessant kuriositet; et relikvie som demonstrerer mange av de tingene 2000-tallet gjorde riktig, så vel som de elementene vi gjorde godt av å etterlate i fortiden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Soulless Exhaustion – Tales of Terror and Fear

Soulless Exhaustion er et samarbeidsprosjekt mellom de anonyme musikerne «Syking» fra Norge og «Akka» fra Finland. Per metallarkivene virker det som at førstnevnte tar seg av innspilling, vokal og samtlige instrumenter, og at sistnevnte kun tar seg av tilleggs-vokal. Denne ansvarsfordelingen gjør det nærliggende å tenke at Soulless Exhaustion uttrykker «Syking» sin musikalske visjon først og fremst, selv om et flernasjonalt prosjekt som dette sjelden oppstår uten at man deler substansielle tanker og ideer rundt musikken man ønsker å lage.

Soulless Exhaustion sitt basale uttrykk er forankret i sjangrene rå svartmetall og DSBM (depressiv, suicidal svartmetall); undersjangre som ikke akkurat er underrepresentert på den populære musikkplattformen Bandcamp. Bandet er dog ikke blant de mest typiske eksemplarene innenfor disse uttrykkene, men snur og vender på formularet akkurat nok til å distansere seg fra røkla. På debutskiva ‘Tales of Terror and Fear’ skriver bandet både mer utbrodert rå-svart på linje med landsbrødrene i Vadatajs, samt suggererende og ambient-påvirket svartmetall som er hakket vanskeligere å spore blant dagens utøvere.

Men først må vi gjennom det aggressive og støyende åpningssporet «Atomic War». Etter en ustemt og vindskeiv gitar-introduksjon, åpner slusene seg for å slippe inn en skåldende bølge av andrebølges-svartmetall og flyalarmer. «Atomic War» er skivas desidert mest ekstreme øyeblikk, og å lytte til låta er som å kjempe mot et vassdrag mens piskende vinder slenger sur nedbør og kongler rett i trynet på deg. Deretter får vi den sjokkerende 180-graders svingen «Denial of Fate», hvor industrielle grooves og ulmende atmosfærer sender tankene i retning en form for DSBM-inspirert Godflesh, før en skjærsild av ildnende støy åpenbarer en avgrunn i midten av låta.

«Denial of Fate» er ikke den eneste overraskende vendingen på plata, tvert imot fortsetter bandet å undersøke den rå svartmetallen fra overraskende vinkler gjennom hele skiva. «Funeral March» bygger et nedbrutt og dystopisk byggverk oppå et sample av en av Frédéric Chopins mest distinkte pianostykker; «Nightmare» introduserer drivende black’n’roll til bandets ellers dystre lynne; og «Soulless Exhaustion» er et rendyrket ambient-nummer fylt til randen av glitrende, iskrystall-synther. Denne variasjonen gjør at skiva blir litt usammenhengende og omskiftelig, men dette er ikke noen stor synd i en ofte ensformig undersjanger som rå svartmetall.

Den beste av skivas mange eksperimenter er etter min mening «Soulless Exhaustion». Låtas meditative og lydmalende synth-landskap er en flott boble å fortape seg i, og byr på en sårt tiltrengt pause fra den kvelende og dystre svartmetallen som fyller resten av skiva. Resten av skiva treffer og bommer litt om hverandre, selv om det må nevnes at skiva generelt sett befinner seg i det mer personlige og amatørmessige sjiktet av den rå svartmetallen. For fans av kølsvart og lav-oppløst Bandcamp-svartmetall byr ‘Tales of Terror and Fear’ neppe på noen grunnleggende ny opplevelse, men det finnes litt av hvert å hente i de dystre påfunnene som fyller den siste skiva til Soulless Exhaustion.

Skrevet av Fredrik Schjerve