Tradmetallerne i Sinsid har fulgt opp sin stilsikre singel «Sarcophagus» med låta «Time is Ticking», og signaliserer med det at et nytt album nok er på vei. Ingen store overraskelser dukker opp her, og som «Sarcophagus» er dette en tre minutter lang metallåt av den gamle skolen som høster godt av en no-bullshit-tilnærming. Sinsid kommer dermed nokså godt ut av dette, særlig gjennom noen av gitarsolosegmentene, uten at «Time is Ticking» stikker seg ut helt nevneverdig. Dette er helt ålreit 80-tallsmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – «A Thousand Light-years Unfold»
Selvutgitt
Antallet låter som har blitt sluppet fra Mortemias prosjekt ‘The Covid Aftermath Sessions’ er nå åtte, og med tanke på at vi fikk servert hele tolv stykker gjennom ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er det grunn til å tro at det ikke stopper riktig ennå. «A Thousand Light-years Unfold» er uansett navnet på det nyeste innslaget, og mannen bak Mortemia, Morten Veland, har denne gangen fått med seg Alteriums Nicoletta Rosselini på vokal.
Låta åpner lite blygt og temmelig usjarmerende med noen ordentlig masete synther, men heldigvis klarer Veland og Rosselini å redde det godt igjen. Hovedtemaet driver godt litt utover i låta, og refrenget er blant de bedre Mortemia har mønstret i dette prosjektet. Habilt power metal-snacks i disse Eurovision-dager, altså, selv om låta rundes av litt rart og snaut med et pianoparti som får lite tid til å utfolde seg.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – «Into Cold Winternight»
Ute nå via Purity through Fire
I slutten av februar ga den über-flittige undergrunnsmusikeren «Peregrinus» oss den første forsmaken på sin kommende tredjeskive under banneret Unholy Craft, dette via demo-utgaver av låter fra ‘Saa Mørkt, Saa mektig’. Nå har vi endelig mottatt litt ytterligere informasjon rundt plata, som vil bli sluppet 21. juni via plateselskapet Purity through Fire.
Selv om vi allerede har fått høre tre av låtene fra skiva, er «Into Cold Winternight» den første låta vi hører med fiks ferdig produksjon. Denne produksjonen er selvfølgelig fremdeles lav-oppløst og ruskete – noe annet hadde vært sjokkerende gitt prosjektets opphavsmann – men på en måte som gagner musikken heller enn å spenne bein på den. Låtmessig er «Into Cold Winternight» temmelig ordinær kost for Unholy Craft, med stormende, smuldrende svartmetall ala førsteskiva ‘Naar All Tid er Omme’, som visstnok vokser seg majestetisk mot slutten som følge av noen tårnende tilleggsgitarer. «Into Cold Winternight» er ikke det mest oppsiktsvekkende materialet jeg har hørt fra dette hold, men er like fullt et solid tillegg til Unholy Crafts hurtig voksende låtbibliotek.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Solus Grief – «Mass of Stolen Fires»
Ute nå via Purity through Fire
Det at vi i Metallurgi blir nødt til å skrive om ikke bare én men TO låter skrevet av «Peregrinus» i denne ukas singelpost, burde si det meste om karens forrykende arbeidstempo. For folk som ikke kjenner musikeren er Solus Grief hans atmosfæriske svartmetallprosjekt, og vi kan også røpe at det er det av karens prosjekter som har gitt mest gjenlyd i hjertene til bloggens skribenter; dette som følge av den fremragende skiva ‘With a Last Exhale’ fra 2022.
Nå er det duket for nok en Solus Grief-utgivelse, og i denne omgang er det snakk om en split med Altertum, hvilket er et av de mange prosjektene til den ditto arbeidsomme musikeren som kaller seg «Ggatzshrieegk» (Infernal Wind, Moonshrine, Vorgfang. Førstesingelen «Mass of Stolen Fires» er en langt mer turbulent sak en vi er vant til å høre fra Solus Grief, og veksler mellom voldsomme black/death-partier, atmosfæriske lommer i middels tempo, samt noen stemningsfulle post-svartmetalliske avbrekk. Disse avbrekkene er spesielt effektive sett i lys av det ellers krevende terrenget, og gir følelsen av å stå i stormens øye og titte opp på nattehimmelen gjennom et slør av dis og iskrystaller. Som alltid krever det litt tålmodighet å komme seg gjennom en Solus Grief-låt, og jeg må nok innrømme at jeg aldri har satt spesielt stor pris på de støyete vokalfiltrene som «Peregrinus» svøper stemmen sin i. Likevel er «Mass of Stolen Fires» en effektiv dose turbulent men atmosfærisk svartmetall, hvilket for øyeblikket er nok til å holde den gryende mettheten for «Peregrinus»-prosjekter på armlengdes avstand.
Ny uke, nok en singel fra de flittige arbeidsmaurene og veteranene i Khold. De to foregående singlene fra gruppas kommende skive ‘Du Dømmes til Død’ var temmelig enkle og forutsigbare Khold-låter, men også drivende og effektive – hvilket beskriver brorparten av prosjektets materiale gjennom deres nå 24 år som band. Sånn sett er det lite som er nytt under solen på «Galgeberg og Retterbakke», som mest av alt forsterker inntrykket av at kvartettens kommende skive kommer til å bli en solid men noe ordinær plateopplevelse sett i lys av gruppens øvrige diskografi. Det er tydelig at Khold er svært komfortable med hvor de befinner seg som band for øyeblikket, og folk som er ute etter flunkende nye ideer og eksperimentering gjør godt i å lete andre plasser. Fans av Khold vil dog trolig være godt fornøyd med det bandet har levert på «Galgeberg og Retterbakke».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Beaten to Death – «My Hair Will Be Long until Death»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
De kaotiske grindcore-yndlingene i Beaten to Death er endelig tilbake, og det med en ellevill liten fysak av en singel ved navn «My Hair Will Be Long Until Death». Det er som alltid snakk om sprelsk og lettere utilregnelig grindcore med alskens krumspring, finter og lurerier sveiset til karosseriet, og noe annet hadde vel kanskje vært grunn til bekymring når det gjelder akkurat denne gjengen med musikere.
En sprakende og nesten komisk forvrengt gitar slenger noen raske hugg i retning lytterens nakke ved åpningen av «My Hair…» før splintene og streif-skuddene fra bandets uforlignelige grindcore-kløsterbombe viser seg å utgjøre en langt større fare for lytterens liv og helse. Beaten to Death har virkelig mestret det å ramle seg fremover som et slags hurtig sammen-spikra bakgårds-orkester med årenes løp, og det er vanskelig å ikke engste seg for at det hele kommer til å dette fra hverandre i det gjengen peiser på i hundre og hælvete gjennom singelens drøye to minutter. Selvfølgelig disker gjengen også opp ukonvensjonelle elementer som valsende emo-seksjoner og melodiske svartmetallgitarer som forsøker å riste av seg vårens slaps og sludd med krappe bevegelser, og dermed er Beaten to Deaths retur til den norske metallscenen annonsert på høyst karakteristisk vis. Det frydes!
PS: Bandets nye skive, ‘Sunrise over Rigor Mortis’ slippes samme dato som jeg skal bli kvitt mandlene, altså 31. mai. Tilfeldig, eller en gave fra de barmhjertige metallgudene? Det spørsmålet får leseren avgjøre.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Bismarck – «Sky Father»
Ute nå via Dark Essence Records
Bismarck omtaler seg selv som «det tyngste bandet fra den norske vestkysten», og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor basert på deres nyeste singel, «Sky Father». Massive, brautende gitarriff deiser ned i hodet på lytteren – hvilket for øvrig sender tankene i retning britiske Conan -, understøttet av hardtslående grooves og toppet med sludgy, brølt vokal. Den noe tilbakeholdte, post-aktige broen som brukes som kontrast til den øvrige tyngden gjør også referanser til band som Rongeur og Dwaal passende, selv om det skal sies at den friske, skoglige auraen til sistnevnte har blitt erstattet med en langt mer foruroligende dunkelhet på «Sky Father». Der er i det hele tatt snakk om stoner/doom som makter å frembringe noe mer enn bare feite gitartoner og enkle riff, hvilket hever Bismarck godt over den noe anonyme majoriteten av band som befolker sjangeren i 2024.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Haust – I’m Not Here For You
Ute nå via Fysisk Format
De norske black’n’roll-legendene i Haust, med medlemmer man ellers finner i blant annet Okkultokrati, slipper sin første skive på nesten ti år i april: ‘Negative Music’. To imponerende, sinte og utålmodige singler har allerede blitt servert i den anledning, og en måned før slippet har nå «I’m Not Here For You» meldt sin ankomst.
Om noe, får denne låta fram hvor unik og kul vokalen formodentlig kommer til å bli på ‘Negative Music’, og jeg får aldri nok av hvor merkelig, ravgal og sutrete den høres ut her. På knappe tre minutter får Haust her også vist fram de deilige fuzz-gitarene og – ja! – ganske lekre melodier, og forventningene til de åtte sporene vi ennå ikke har fått hørt forblir dermed høye.
Skrevet av Alexander Lange
Oberst – «Bad Run»
Ute nå via Indie Recordings
Nok en låt fra post-hardcore-kvartetten Obersts kommende skive ‘Tails’ er ute. Denne heter «Bad Run», og rendyrker bandets melankolske og melodiske tilnærming til sjangeren. Gitararbeidet på denne låta er særlig imponerende, og kliner blant annet til med en herlig melodirekke i introsegmentet. Hovedtemaet fortoner seg videre som både fengende og småseigt, og låta innevarsler en god produksjonsdrakt på plata som plasserer seg mellom det rå og det luftige – selv om jeg skulle ønske det låt enda litt mer hardtslående i refrenget.
Skrevet av Alexander Lange
Uncanny – «Uncut»
Ute nå via Overhead Productions
Det instrumentale progmetall-bandet Uncanny slipper skiva ‘Shroomsday’ i mai, og har nå sluppet andresingelen «Uncut» etter å imponert med «Music for the Faint Hearted» for noen uker siden. Mens den sistnevnte låta sendte klare assossiasjoner til lignende norske band a la Astrosaur og Addiktio, fortoner «Uncut» seg som et klarere pek i retning klassiske math metal- og djent-uttrykk – uten at man nødvendigvis slutter å tenke på de to nevnte bandene. Rytmeleken her er god, og vitner om en trio med god kontroll på materialet selv om jeg nok kunne tenkt meg et litt kortere og mer konsentrert produkt akkurat i denne omgang.
Skrevet av Alexander Lange
UMA – «The Burning Sphere»
Selvutgitt
UMA er et av utallige prosjekter som har sin opprinnelse i Buskerud Folkehøyskoles sagnomsuste metall-linje, og består av Ruun/Celestial Scourges Eirik Waadeland og Ruun/Inchoations Eivind Ditlev Molin. Prosjektets natur er eksperimentelt, og virker først og fremst som en sandkasse der de to musikerne kan kaste rundt seg med ideer uten å bekymre seg så mye for sluttresultatet.
Dette er i alle fall inntrykket jeg får av bandets nye singel «The Burning Sphere». Knusende, Chat Pile-aktig sludge står side ved side med svermende, black/death-aktige utbrudd – det hele dyttet inn i en oppstykket og usammenhengende låtform som gir nakkesleng så vel som det fremkaller forvirring. Jeg minnes tidvis den kreative rastløsheten til soloprosjektet til Simen Jakobsen Harstad, men det skal sies at «The Burning Sphere» virker enda mindre raffinert og blankpusset enn materialet Jakobsen leverte på ‘Stallo’ fra 2022. Det er ikke til å legge skjul på at det større bildet uteblir for mitt eget vedkommende, men den eksplosive og noe ugjennomtrengelige blokken med eksperimentell sludge vi får servert på «The Burning Sphere» er fremdeles et spennende og interessant kuriosa i lys av den norske metallscenen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Night King – «Magic Star»
Selvutgitt
Night King er et nytt tradmetallband fra Vestlandet, hvis debutskive ‘Inferno’ slippes den 26. april via bandet selv. Tradmetall av rendyrket sort er ikke nødvendigvis overskuddsvare i Norge, og det er vel strengt tatt kun i Night Kings hjemtrakter at vi finner nevneverdig interesse for sjangertradisjonen her til lands.
Night Kings form for tradmetall henter noe inspirasjon fra hardråkkens antemiske arena-former, men ikke i like stor grad som f.eks vestlendingene i Magick Touch. Refrenget til bandets andresingel «Magic Star» fremstår faktisk vel så kraftmetallisk som tradmetallisk, med en oppstemt tonalitet som forsterker budskapet om håpefullhet og pågangsmot som formidles i teksten. Utenom refrengene er det snakk om ganske tradisjonstro tradmetall, med tunge 80-tallsriff og vokalmelodier som stadig vekk filer i toppen av registeret. Det er ikke til å komme fra at «Magic Star» låter temmelig ruskete, hvor spesielt produksjonsjobben og det noe anstrengte toppregisteret til bandets vokalist trenger litt jobb for å menge seg blant artistene som befolker sjangerbresjen i dag. Entusiasmen er likevel til å ta og føle på, så vi får se hva bandet har stelt i stand på resten av skiva, som slippes om en drøy måneds tid.
«Stonerpunk»-trioen Bokassa har lenge vært et forfriskende uhøytidelig innslag på både konsertscenen og på plate. Bandets energiske kombinasjon av feite stoner-riff og jagende metallpunk fenget allmennheten nok til å gi dem gjeve muligheter som å gjeste store utendørsfestivaler, turnere med Metallica og å turnere mellomstore scener innlands, og det så virkelig ut som at et større gjennombrudd var på vei etter slippet av ‘Crimson Riders’ i 2019.
Vi vet dog alle mann hva året 2020 har hatt å si for både band og spillesteder. Det er liten tvil om at 2020 er året som har stanset flest gryende musikkarrierer etter årtusenskiftet – om ikke også i tiårene som kom forut – og heller ikke Bokassa har sluppet unna de negative følgene av å være et oppadstormende band i forkant av pandemien. Bandet har i intervjuer nevnt at tiden i etterkant har vært krevende, og at deres tidligere aspirasjoner om verdensherredømme har blitt redusert til et ønske om å holde hjulene i gang så lenge det lar seg gjøre.
Og det er vanskelig å ikke føle på at pessimismen har sneket seg inn i Bokassas musikk på deres nye skive, ‘All Out of Dreams’ (jeg mener, tittelen taler vel egentlig for seg selv). Der forgjengeren ‘Molotov Rocktail’ var som et eksperiment i å tøye uhøytideligheten som allerede lå i bandets musikk til nye ekstremer, føles det litt ut som at bandet tviholder på feststemtheten til knokene hvitner på ‘All Out of Dreams’. Uttrykksmessig er det lite som har endret seg – Bokassa er fremdeles mestere i å kombinere tunge riff, fengende melodier og punkens fremdrift til forrykende effekt – men der forgjengeren var som et stillbilde av festens absolutte klimaks, oppleves ‘All Out of Dreams’ litt som et nach fylt av folk som egentlig begynner å bli gira på å dra hjem.
Det betyr likevel ikke at det finnes flust av gode grunner til å digge Bokassas nye skive. Åpningsduoen «The Ending Starts Today» og «Garden of Heathen» sparker inn døra til nachspielet med iver og entusiasme, hvor spesielt den lavmælte, alternative 90-tallsvokalen på refrenget til førstnevnte er en liten genistrek. Tittelsporet er også en temmelig treffsikker skuddsalve av en låt, hvor elementer som retro-spillmusikk, et ‘svært The Hunter’-aktig riff og dunkle gitar-digresjoner veves sammen til en hendelsesrik men kompakt låtkonstruksjon. Det er generelt sett grunn til å applaudere Bokassa for låtarrangementene de har stabla sammen på sin nye skive, ettersom de er gjennomgående detalj- og innholdsrike uten at det går ut over deres brede og umiddelbare appell.
Dessverre oppfatter jeg ofte ‘All Out of Dreams’ som litt platt. Dette skyldes delvis en produksjonsjobb som jeg mener er altfor velpolert og strigla til å gjenspeile bandets appell i en live-arena, men også det at skiva er fylt til randen av koringer og ad libs som fremstår grusomt halvhjerta. I likhet med på ‘Molotov Rocktail’ sliter jeg også litt med å falle for Bokassas kødne lynne på ‘All Out of Dreams’. Etter min mening perfeksjonerte ‘Divide & Conquer’ og ‘Crimson Riders’ allerede kombinasjonen av musikalsk tyngde og uhøytidelighet, og platene vi har fått servert etter pandemien har blåst opp både låttittel-puns og fotballkoringer til et nivå som virker anstrengt. Sånn sett byr ‘All Out of Dreams’ på de samme utfordringene for min egen del som ‘Molotov Rocktail’ gjorde i 2021, men det er ingen tvil om at Bokassa er et band som fortjener å fortsette å turnere i både innland og utland av den grunn – de er virkelig gode på det de gjør. Fans av fengende metallpunk med tunge riff og rockefot bør uansett finne mye å like på ‘All Out of Dreams’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Golden Core – Kosmos Brenner
Ute nå via Helvetes Indre Kretser
Ti år er gått siden Johannes Thor Sandal og Simen Jakobsen Harstad dannet Golden Core, bare ni og elleve år gamle. De er riktignok langt fra de eneste som begynte å pusle med røffe riff og hardtslående trommebrekk på et lite øvingsrom i den alderen, men få andre kan nok vise til en tilsvarende merittliste ti år senere. Før lanseringen av ‘Kosmos Brenner’ kunne duoen allerede vise til to fullengdere og et nokså sterkt knippe med singler.
Den lange og intense opptakten til denne tredjeskiva, som fikk en slags totalforløsning på en jubileums- og lanseringskonsert på Parkteatret i Oslo sist lørdag, bærer selv nok bud om bandets posisjon i den norske metallscenen. De fleste med en viss oversikt har nok hørt om dem, og de er blitt en helt sentral del av en bølge av unge band som ellers består av for eksempel Nagirčalmmiid og Gloombound.
‘Kosmos Brenner’ er et ambisiøst og gjennomtenkt prosjekt, der oversettelser av tekst fra norrøn mytologi anfører temaet: Livskraftens fødsel og eksistens i kaoset som dannes av evige motsetninger av ild og is, lys og mørke og varme og kulde. Flittig bruk av velkjente norrøne gloser i flere av låttitlene og et heftig platecover bidrar til en umiddelbar og effektiv tematisk legering. ‘Kosmos Brenner’ tar sånn sett også stafettpinnen videre fra bandets forrige plate, ‘Fimbultýr’, der norrøn tematikk og tekster på islandsk også var å finne.
Rent stilistisk er det også snakk om en viss videreføring av gamle takter. På ‘Kosmos Brenner’ er imidlertid Golden Cores musikkdristigere, mer dynamisk, mer variert og rett og slett mer interessant enn før. Kombinasjonen av mye erfaring og ung alder kan antas å ligge bak den spenstige musikalske smeltedigelen bandet tar i bruk, der de ut fra sitt kjente grunnlag i progressiv stoner-metall stadig skyter inn elementer av både svartmetall, post-rock/metall og hardcore.
Sandals ravgale vokal og Harstads kreative og røffe riffhåndverk utgjør grunnfjellet på ‘Kosmos Brenner’, og platas hovedinnslag består gjerne av en kjerne der tunge riff, dynamisk gaulevokal og spenstige taktskifter dominerer. Rundt dette tar imidlertid Golden Core seg altså mange friheter. Etter det lavmælte preludiet “Ár var alda” åpner for eksempel ti-minutteren “Ginnungagap” med en herlig, drømmende og lett svartmetallbris som kombinerer Enslaveds progressive tagning på sjangeren med lydbilder man ellers finner i musikken til band som Krallice og Botanist. De åpne refrengene mellom de grovkornede stoner-versene og den eksplosive avslutningen sender videre lytteren langt opp i Alcestosfæren uten at Golden Core mister grepet om en egenartet og fortsatt noe grovkornet finish.
På den andre siden av skalaen har vi femminutteren “De Dødes Hær”, som byr på det mest trykkende og drivende på ‘Kosmos Brenner’. Her sendes assossiasjonene til band som Mastodon og Converge, selv når blast-beats antenner det hele på annet vis og flørter med svartmetallen de siste par minuttene. Post-metallske takter dukker igjen opp på giganten “Tåkeheimen”, der traskende vers preget av gitarchugging bygger opp til nok et klimaks, som på tross av at jeg synes oppbyggingen blir litt vel tørr produksjonsmessig, låter helt strålende på tampen av plata.
Tittellåta var det første vi hørte fra ‘Kosmos Brenner’, og denne utgjør et flott midtpunkt på plata. Blandingen av skjærende og lyse akkorder, blytunge grooves og en særs god gjesteopptreden fra Ruuns, UMAs og Celestial Scourges Erik Waadeland gjør introduksjonen her upåklagelig. At disse elementene forlates såpass brått bare et par minutter uti er dermed nesten litt synd, og også litt rart, all den tid resten av låta er en interessant ferd med mange kule vendinger og et minneverdig refreng.
‘Kosmos Brenner’ er nemlig for all del omskiftelig, selv om de lengste og oppbyggende strekkene i de to ti-minutterne til en viss grad motvirker et slikt inntrykk. Dette inntrykket styrkes på en annen side av preludiet, postludiet og de to interludene, der post-rock- og ambient-hint sniker seg inn i ulik drakt. Disse steller ‘Kosmos Brenner’ til tider i fare for å bli litt vel omskiftelig og sprikende. Idéene i seg selv er imidlertid gode, og særlig “Þorn af akri” imponerer stort med herlig bruk av vokal og tangenter og lekre hint til folkemusikalsk inspirasjon.
‘Kosmos Brenner’ kunne altså vært hakket mer fokusert på sine knappe 38 minutter. En mer forsiktig og konservativ tilnærming til materialet kunne imidlertid gått utover spenstigheten, dristigheten og kreativiteten til Golden Core på denne plata, som tross alt er det jeg er mest imponert over. Uttrykksmessig er det duoen pusler med her svært interessant, og oppå det hele kommer en kruttsterk produksjonsdrakt og en lidenskapsfølelse som smitter. Og man sitter virkelig igjen med en følelse at mye arbeid har blitt lagt inn i dette prosjektet. Det i seg selv gjør mye bra med en plateopplevelse som jeg uansett anbefaler på det sterkeste, og jeg tror det bærer bud om en spennende utvikling for Golden Core fremover.
Skrevet av Alexander Lange
Hjemlengsel – Nimmermeer
Ute nå via Duplicate Records
‘Nimmermeer’ er den første fullengderen til bandet Hjemlengsel, noe som kan fremstå litt merkelig med tanke på at forrige og eneste utgivelse – en selvtitulert EP – kom ut så tidlig som i 2010. Plata kan uansett ses på som et spennende innslag i norsk metall, da det her er snakk om langdryg, tung og atmosfærisk doom metal; en sjanger som ellers ikke blir utforsket så mye her til lands, og som i norsk sammenheng er nokså dominert av band som Funeral og Abyssic.
Det er uansett snakk om umiskjennelig doom metal her, der Hjemlengsel på seks låter fordelt på en time geleider lytteren gjennom velprodusert og sorgtung blytyngde og melankoli. Hovedelementet er utvilsomt gitarene, som veksler mellom mørke, tunge riff, gråtende melodier og forsiktige, atmosfæriske innslag av clean-gitar.
Jeg synes det gir mening å dele ‘Nimmermeer’ i tre deler: En introduksjon bestående av de to første låtene på mellom seks og åtte minutter, en midtdel som fylles av den hele 23 minutter lange «Eit Glimt Inn I Framtida Skimta Gjennom Nostalgiens Mystiske Slør», og et avslutningsstrekk bestående av tre låter som i mine ører lener seg tydelig mot den roligere og snillere siden av Hjemlengsels musikk.
Om noe bidrar det til en variert plateopplevelse som flyter nokså godt, og alle de tre delene har noe spesielt og prisverdig ved seg. Det desidert mest interessante synes jeg imidlertid kommer i den første. Hjemlengsel har over det hele det jeg synes er en ganske spesiell tagning på doom metal, der de tunge stemningene på sitt beste fremstår majestetiske samtidig som at det ligger en merkelig ro i atmosfæren. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom de underlige gitarmelodiene og -harmoniene i introduksjonsstrekket. Det låter virkelig fengslende til tider, og noe av tonespråket minner meg – av alle ting – en hel del om det franske svartmetallbandet Blut Aus Nord. Så krydres altså dette med noen blytunge riff som særlig i «Das Meer Und Die Sonne Nimmermehr» når et toppnivå.
Mange av grepene videreføres på godt vis i den nevnte 23-minutteren, og jeg synes særlig den Ahab-aktige riffinga de første minuttene fungerer utmerket. Hjemlengsel evner også å sirkle denne giganten rundt en melodisk kjerne som fungerer greit, men det er ikke å legge skjul på at denne låta tidvis blir det kanskje tydeligste uttrykket på at låtstrukturene på denne skiva kan bli noe retningsløse uten at de fengslende stemningene veier helt opp for det.
De tre siste låtene klarer heller aldri å imponere meg like mye som de tre første, og det mest oppsiktsvekkende her er den merkverdig oppstemte andrehalvdelen av «Fjøreplytt» og de flotte strykerne på avslutningslåta «Mezzo Legato, Sognando». På sistnevnte synes jeg også Hjemlengsel koker opp noen sterke melodier på slutten. Ellers synes jeg disse tre låtene blir i overkant anonyme, og de står for et litt vel langdrygt og, ja, retningsløst avslutningsstrekk på ‘Nimmermeer’.
‘Nimmermeer’ kan nok ende opp som en litt utfordrende lytteropplevelse for mange; melodiene og tonalitetene er ofte merkelige, strukturene på låtene likeså, og det hjelper selvsagt ikke med en 23 minutter lang doom metal-låt i midten. For meg er det også dette som gjør ‘Nimmermeer’ til en interessant lytteropplevelse, og all den tid det er snakk om et tveegget sverd her, synes jeg Hjemlengsel koker opp noe kult og ganske unikt når de får det til å klaffe. Noen av atmosfærene her er nemlig upåklagelige.
Skrevet av Alexander Lange
Nachash – Promo 2023
Selv-utgitt
Nachash er en ondskapsfullt, 80-talls-påvirket black/death-enhet fra Oslo som siden 2011 har gjestet den norske scenen med sitt nærvær med (u)jevne mellomrom. Både debut-EPen ‘Conjuring the Red Death Eclipse’ og førsteskiva ‘Phantasmal Triunity’ mottok strålende tilbakemeldinger fra kyndig personell i sin tid, og nytt materiale fra denne gjengen burde utgjøre strålende nyheter for fans av ekstremmetall som skaper nye underverker ut av gamle tradisjoner.
Nachash trekker frem band som Funereal Presence, Faustcoven og Malokarpatan på sin Bandcamp-side, hvilket for kjennere burde signalisere utbroderte låststrukturer og en viss besk fremtoning inspirert av 80-tallets ondskapsfulle speed metal, samt svartmetallens førstebølge. Dette er definitivt passende referanser for musikken vi finner på bandets nyeste promo, som for øvrig er hentet fra den kommende andreskiva ‘Eschaton Magicks’. Dette betyr dog ikke at ‘Promo 2023’ er like fartsmetallisk forankret som Malokarpatans ‘Nordkarpatenland’ eller like strukturelt utsvevende som Funereal Presences ‘Achatius’. Det jeg egentlig vil frem til, er at Nachash har et like solid instinkt for sammensmelting av gamle metalliske stilarter og spennende låtskriving som de nevnte gruppene, hvilket er en sjeldenhet i kontekst av norsk undergrunnsmetall.
Utover dette er det ikke så fryktelig mye å si om ‘Promo 2023’, annet enn at det er en utrolig lovende første titt på bandets kommende skive. Fans av riffdrevet, klassisk ekstremmetall med ondskapsfull atmosfære og punk-beslektet fremdrift bør allerede ha fått ferten av dette, og kastet seg over utgivelsen som en utsultet ulveflokk. Jeg mener at Nachash på enkelte måter kan sidestilles med band som Sepulcher, Inculter og Reptilian, ikke nødvendigvis fordi de likner i uttrykket, men fordi de alle er noe oversette i forhold til kvaliteten på musikken de leverer. Det er dermed god grunn til å ha høye forventninger til Nachash sin kommende andreskive ‘Eschaton Magicks’; de blir mest sannsynlig besvart.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Unholy Craft – Saa Mørkt, Saa Mektig (Demo ’24)
Ute nå via Sonorous Night (eget selskap)
Enmannsprosjektet Unholy Craft gav nylig ut det som virker å være tidlige skisser av låter til en kommende tredjeskive. Unholy Craft har i senere tid blitt det av de mange prosjektene til den mystiske undergrunnsfiguren «Peregrinus» som holder høyest aktivitetsnivå, og dette har sammenfalt med en utviklingskurve som har vært temmelig betydelig, uten at dette nødvendigvis har gått utover prosjektets grunnleggende sound. Demoen ‘Saa Mørkt’, Saa Mektig’ spinner videre på trenden som har vært definerende for Unholy Craft til nå, som er en gradvis utvikling fra enklere låtstrukturer med spuriøse forbindelser til sann svartmetall, til langt mer hektiske og involverte låtkonstruksjoner med tydelige nikk i retning den norske andrebølgen. Det er generelt sett litt mye som foregår på demoens tre låter, og jeg har vansker med å trekke noen ytterligere slutninger enn at prosjektets tredjeskive kan vise seg å være den mest sammensatte, varierte og utbroderte utgivelsen «Peregrinus» har utgitt under banneret til nå. Vi venter i spenning på fortsettelsen, og lar oss for øyeblikket fascinere av den atypiske, rå svartmetallen til en av den norske undergrunnens mest aktive komponister.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Belfalas – Cries of the Coming Wind
Selv-utgitt
Dersom du likte skiva til den instrumentale ekstremmetallduoen Koersive som vi skrev om tidligere denne måneden, men skulle ønske den hadde et mer episk snitt, så kan du med fordel sjekke ut debutdemoen til enmannsprosjektet Belfalas. Prosjektets bakmann, Karelius «Ihlang» Johansen, skriver melodisk dødsmetall av en type som er storslått nok til å rettferdiggjøre bandnavnet, som er hentet fra en region i Tolkiens omfattende og fabelaktige fantasy-univers. Utstrakt bruk av ledegitarer og symfoniske elementer avslører Johansens forbindelser til band som Askheimr og Eldamar, hvilket forsterkes av at førstnevntes Erlend Andersen (også fra Sjakal) gjester med en solo på demoens fjerde låt. Johansen hinter til at en utgave med vokal muligens vil dukke opp på et senere tidspunkt, og dette støtter jeg helhjertet, ettersom de episke låtkonstruksjonene virker å skrike etter et fantasy-narrativ som kan fullbyrde uttrykket. Foreløpig er Belfalas et prosjekt forbeholdt de spesielt interesserte, men det er ikke vanskelig å spore potensialet som ligger gjemt i musikkens prangende, melodiske landskaper
Kun et par uker med utålmodig venting står mellom oss og den nye Aeternus-skiva, og for å gjøre denne venteperioden litt lettere for oss har bandet sluppet en ny låt ved navn «Wresting Worm». Låta følger på mange måter opp den noe disige, subtile og utsvevende førstesingelen «Existentialist Hunter», men selvfølgelig på en måte som bevarer bandets ekstremmetalliske kredens i plettfri stand.
For når jeg sier bruker adjektiver som «disig», «subtil» og «utsvevende», så er det mer i relasjon til bandets videre diskografi enn i noen absolutt forstand. «Wresting Worm» er utvilsomt forankret i bekmørk black/death, men er også gjennomsyret av melankolsk melodikk og gitarer som vever seg rundt i lydbildet heller enn å storme. I tillegg har låta en aura av oppløftende, tradmetallisk spiritus ved seg, hvor enkelte partier strider frem med selvsikre skritt og triumf i blikket. Det virker dog som at vi har med et mer reflektert og søkende Aeternus å gjøre på ‘Philosopher’, – i alle fall basert på singlene vi har fått servert – hvilket virker temmelig passende for et band som var med på å skape den noe underbrukte termen «dark metal» (herved «mørk metall». Vi fornorsker det som fornorskes kan!).
Skrevet av Fredrik Schjerve
Inculter – «Morbid Origin»
Ute nå via Edged Circle Productions
«Morbid Origin» er singel nummer to fra thrash metal-bandet Inculters kommende skive, og den er også tittellåta. Etter å ha fått en femminutters kruttønne av en førstesingel i «Death Reigns», slår Inculter på stortromma her gjennom å servere en singel på over åtte minutter. Med det er det også snakk om en litt tregere og storslått affære.
«Morbid Origin» er også en fantastisk låt, og peker mot at plateutgivelsen kan bli usedvanlig sterk. De første minuttene preges av herlige NWOBHM-referanser der både riff, soloer og vokal er på toppnivå, og både her og utover er låta godt og omhyggelig bygget opp. Avslutningen er på sin side helt nydelig, der militante, eventyrlige 80-talls-leads glaseres i en Opeth-aktig følelse for folketonale elementer. Anbefales på det sterkeste.
Skrevet av Alexander Lange
Last Lightning – «Dager uten Natt»
Ute nå via Hvitekrist Records (eget selskap)
Last Lightning har brukt den siste tida på å bl.a. spille konserter i Polen og å varme opp for Taake på Vulkan Arena, hvilket ville vært mer enn nok å bedrive tiden med for de aller fleste unge band. Til tross for dette høye aktivitetsnivået har bandet funnet tid til å spille inn en ny låt, som det for øyeblikket er uvisst om hører til en plate eller er ment å være en alenestående singel. Det begynner uansett å føles ut som en stund siden andreskiva ‘The Unholy Ritual’ traff markedet, så «Dager uten Natt» er et gledelig gjensyn med den standhaftige gruppen fra Ås.
Noen nydelige akkorder senker et andektig nattemørke over låtas åpning, før mørket må vike for det glødende, frenetiske solospillet som følger bandets inntog. «Dager uten Natt» tilhører utvilsomt de samme melodiske, Vestlandske, naturtilbedende svartmetall-tradisjonene som Last Lightning alltid har favorisert, men akkurat som på andreskiva virker det som at bandet har vokst desto mer inn i uttrykket. «Dager uten Natt» flyter langt bedre enn bandets tidligere materiale, og innehar en langt større tetthet av fengende, gode ideer. Det er med andre ord lett å la seg varme av bandets ulmende og romantiske, melodiske svartmetall; i alle fall frem til bandet stamper ut glørne med noen avsluttende, segne akkorder. Solide greier fra gutta i Last Lightning!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Messier 16 – «Death Poem II: Hollow’s Death Drive»
Selv-utgitt
Messier 16 har tydeligvis latt seg inspirere av en trend som skylte over det internasjonale musikklandskapet rett i forkant av pandemien, da artister som Moses Sumney, Denzel Curry og Kevin Abstract delte opp skivene sine og slapp dem i omganger heller enn i én pakke. En mer lokal inspirasjonskilde kan ha vært Mortemia, som rullet ut ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ én for én låt på månedsbasis frem til slippdatoen. «Death Poem II: Hollow’s Death Drive» er nemlig den tredje av de fire «ordentlige» låtene på bandets kommende skive, hvorpå den siste blir tilgjengelig – sammen med de mange mellomspillene – når plata slippes neste fredag.
I likhet med de to foregående singlene, viser det andre dødsdiktet frem nok en distinkt side ved Messier 16s virke. Åpningens krystalliske post-plukking gir først inntrykket av at låta skal følge opp førstesingelens storslåtte post-svartmetall, men den dramatiske, synkoperte stormen som følger med bandets entré er en helt annen enn den som raget på forgjengeren. Et passende stikkord kan være «modernitet», ettersom rytmiske hugg og atmosfæriske ledegitarer sender tankene i retning den djent-beslektede, moderne gitarmusikken til band som Chimp Spanner og Scale the Summit. Til tross for uttrykkets sammensatte struktur, er det dog ikke sjangerblandingen som fanger oppmerksomheten min når jeg lytter til «Death Poem II:..», men den vonde desperasjonen som river gjennom helhetsinntrykket som piggtråd. Låtas mange ulike bestanddeler skygger nemlig banen for å gjøre plass til det fullstendige bildet de maler, hvilket er et fullstendig fengslende, gripende et. «Death Poem II:..» er uten tvil min favoritt fra ‘Death Poems’ til nå, og jeg ser veldig frem til å høre den i kontekst av skiva om en ukes tid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kingseeker – «Young & Naive»
Selvutgitt
Metalcore-bandet Kingseeker har stadig imponert oss i Metallurgi. Debutplata glimtet til med noen sterke låter, og fjorårets EP ‘Grief’ snek seg jammen inn på vår liste over de beste fem norske metall-EP’ene fra 2022. Etter alle solemerker brygger bandet nå på nok et prosjekt; før singelen det her er snakk om, «Young & Naive», slapp de låta «…and I explode», og etter sigende er mer på vei.
«Young & Naive» er en kort og kraftig låt som spiller på Kingseekers styrker, noe som gjenspeiles best i det herlige, melodiske refrenget. Ellers er det verdt å nevne at versene er temmelig dynamiske med sine veksler mellom rolige deler, bassdrevne partier og gitarriff der den gode gitarlyden får utfolde seg. Med det er det snakk om solide saker, selv om det ikke nødvendigvis er snakk om så mange nye takter fra bandet.
Skrevet av Alexander Lange
Thale – «Oppstandelse»
Ute nå via Svart Records (eget selskap, ikke det finske).
Thale er en svartmetallisk trio fra Halden som imponerte stort med sin debut-EP ‘Daudens Kalde Auge’, som med enkelhet maktet å knabbe en plass på lista vår over 2021s beste EP-er/demoer. Nå har bandet annonsert at debutskiva ‘Helvete’ er på vei, og førstesingelen «Oppstandelse» varsler om at vi ikke bør forvente noen karbonkopi av ‘Daudens Kalde Auge’s og dens mangfoldige suksesser.
Det er flere forskjeller å spore mellom bandet tidligere og nåtidige materiale, men den mest tydelige vil nok for de aller fleste være produksjonen. ‘Daudens Kalde Auge’ kom kledd i en lavoppløst og pistrete men likevel gjennomskuelig miks, hvilket utgjør en stor kontrast til den langt på nær profesjonelle, kraftfulle miksen som rammer inn materialet på «Oppstandelse». Det som kanskje i størst grad overrasket meg selv var den nesten Kvelertak-aktige synkoperingen og de fargesprakende harmoniserte ledegitarene, som visstnok ikke skaper enn like oppløftende og feststemt effekt som de gjør hos det legendariske bandet fra Stavanger. Nei, de rock-og -core-beslektede rytmene mister all sin festlige potens i det den kvelende sorte røyken til de mer kakofoniske svartmetall-strekkene velter over landskapet. Alt i alt har returen til Thale bydd på den ene overraskelsen etter den andre, og jeg er veldig nysgjerrig på hva annet som venter oss når ‘Helvete’ treffer strømmetjenestene, hvilket trolig vil være tidlig i 2024.
Agabas’ debutskive ‘Voluspå’ var et av 2021s desidert kuleste overraskelser innenfor den norske metallscenen. Kombinasjonen av jazz og ekstremmetall var ikke bare uhyre appellerende, fengende, leken og interessant; Agabas unngikk også å gjøre seg for lik lignende forsøk. Innslaget av hardcore-tendenser og pønka tekster var forfriskende som fy i miksturen, og resulterte i en plate jeg har kost meg veldig, veldig mye med.
En ny utgivelse fra bandet, som altså går under navnet ‘A Hate Supreme’ og er lansert via Vinter Records, er dermed definitivt basis for en spennende begivenhet. Likevel ble jeg ikke helt overbevist av singelen jeg hørte fra ‘A Hate Supreme’, som gikk under navnet “Evneveik”. Agabas hadde riktignok ikke gitt slipp på jazzmetallen sin, og mye er fett i energien og uttrykket til bandet her. Likevel fremstår Agabas litt mindre sinnsykt og eventyrlystent enn før her, og i produksjonen manglet noe av råskapen som gjorde debuten ekstra fet.
Dessverre er dette også noe av inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha hørt hele ‘A Hate Supreme’. Misforstå meg rett; drivet i åpninga “Megafon i et ekkokammer” er godt, refrenget i “Steg etter steg” er spenstig som bare det, og det er i det hele tatt mye godt å si om overtenningen som ofte ligger i lufta her og som fortsatt må sørge for et ellevilt live-show. Likevel føler jeg at noen hovedingredienser, særlig synkopene, breakdownsene og paringa mellom gitar, bass og saksofon resirkuleres i overkant mye; i så måte forsvinner overraskelsesmomentet ganske fort.
Det er midten av plata som imponerer meg mest. De spinnville blast-beat-partiene og saksofon-anfallene i “Overstimulert” og “Det sorte hav” er fantastiske øyeblikk, og “Agabas” peker seg ut med variasjonen sin. Men avslutninga på plata blir anonym i forhold til det som har kommet tidligere på skiva. Det kule forsøket på et a-ha-cover avslutningsvis krydrer det godt til helt til slutt, men det blir for lite, for sent. Agabas er fortsatt et skikkelig interessant band som bringer med seg noe helt unikt, men forventningene har på dette tidspunktet også blitt høye, og den kjente utfordringen ved å lage en tilfredsstillende post-gjennombruddsplate har ikke gått så bra som jeg håpet.
Skrevet av Alexander Lange
Hammerfilosofi – The Desolate One
Ute nå via ATMF
Hammerfilosofi er et nytt, anonymt band som peiler seg inn på den ortodokse svartmetallbølgen som for øyeblikket skyller over den norske kyststripa (spesielt Trøndelagskysten), både i uttrykk og filosofi. Det er altså snakk om svartmetall som ønsker å se sivilisasjonen drukne i et hav av flammer, samtidig som den løfter frem en slags luciferiansk tilnærming til individuell vekst via en «voldelig, katartisk indre reise». Sånn sett føyer prosjektet seg med enkelhet inn i den nevnte bølgen kjennetegnet via band som Funeral Harvest, Beyond Man og Ritual Death, hvilket er en bølge som har brakt med seg noe av den beste norske svartmetallen fra senere år.
Hammerfilosofi skiller seg endog noe fra de nevnte bandene rent uttrykksmessig. Debutskiva ‘The Desolate One’ kan nemlig neppe klassifiseres som noen rendyrket ortodoks svartmetallskive, ettersom tunnel-gravende dødsmetall og industrielle elementer setter vel så tydelige stempler på musikken. Dermed er ortodoks black/death en taksonomi som muligens er lettere å svelge, og med det av en sort som er dynket i rituell atmosfære og gjenklingende, underjordisk ambients.
Musikken til Hammerfilosofi er også preget av utstrakt bruk av hypnotisk repetisjon, hvilket er en tendens som blir grundig etablert allerede på åpningssporet «The Torch». Låta fortoner seg mer eller mindre som en uavbrutt, sort elv av black/death, som kun brytes opp av noen temmelig brå overganger bestående av industrielle lydeffekter. Denne elven renner mer eller mindre direkte inn i oppfølgingslåta «The Crossed Bones», hvis miasmatiske strøm av Verbum-aktig, dødsmetallisk droning gjør det tydelig at vi har med en temmelig stillestående men atmosfærisk potent skive å gjøre.
Dette tveeggete sverdet svinges dog ikke på samtlige av låtene på ‘The Desolate One’. «Odi Profanum Vulgus et Arceo» og «Abyssal Season» skiller seg temmelig klart ut fra resten av platas låter, i kraft av langt mer fandenivoldsk, dødsmetallisk riffing og sistnevntes nesten Immolation-aktige, rytmiske oppbrudd. Jeg vil uansett si at den mer generelle modusen Hammerfilosofi jobber i på ‘The Desolate One’ overbeviser. Dette som følge av at skiva føles genuint investert i sin egen filosofi, hvilket reflekteres i både den visuelle utformingen, den kompromissløse produksjonsjobben og den besatte vokalen til bandets Attila Csihar-aktige vokalist.
Oppsummeringsvis bør jeg nok ikke unnvære å nevne at låtene på ‘The Desolate One’ også oppleves som noe stillestående og udefinerte. Trommene – som i mine ører for øvrig låter digitale – fremstår som passive strukturelle elementer fremfor den individualiserte agenten man kanskje skulle forvente basert på bandets filosofi. Dermed er ‘The Desolate One’ vel så preget av uforløst potensiale som av sin genuint illevarslende og grufulle atmosfære, noe som gir et håp om et desto mer inntrykksfullt opus lenger frem i tid. Anbefales fans av ortodoks svartmetall og rituell, atmosfærisk black/death.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dracïspex – …Over Ossified Oceans…
Selv-utgitt
Dracïspex er et prosjekt som utgår fra et lite og nokså mystisk ekstremmetallmiljø på østlandet det har kommet noen usedvanlig gode utgivelser fra de siste par årene. Eller, jeg tror i alle fall det. Dracïspex er nemlig et enmannsprosjekt som styres av en som omtaler seg om E.R., som også er aliaset til Erlend Rønning i Dødskvad, og musikken til Dracïspex minner også mistenkelig mye om dette bandet som ifølge oss i Metallurgi slapp fjorårets beste norske metall-EP. Om det stemmer, har vi også med mannen bak Syndexioi å gjøre, så vel som en del av blant annet Stygian Ruin og et miljø bestående av skikkelser i blant annet Obliteration og Eternality.
Men nok om det; Dracïspex er i alle fall et prosjekt som beveger seg i skjæringspunktet mellom svartmetall og death metal, og ‘…Over Ossified Oceans…’ er prosjektets første utgivelse. Musikken er på alle måter obskur og mystisk, og preges av et romslig, rått lydbilde, høylytte skarptrommer som har et nærmest ritualistisk preg, nærmest skummel growlevokal, isende synther og monstrøse gitarriff. Det er snakk om en stil som jeg egentlig synes er nokså unik der den, på samme måte som Dødskvads to EP’er, kombinerer brutalitet og atmosfære på en spennende og overbevisende måte.
Der platas første minutter introduserer denne innmaten på umiskjennelig vis, evner også Dracïspex å variere litt og skape en ganske god flyt utover på plata. På slutten av andrelåta “Consuming the Living Codex” kommer et roligere parti etter noen voldsomme, thrasha gitarsoloer, noe som skaper en perfekt inngang til den påfølgende “Awakening the Dracolïche”, som er et av mine favorittlåter på plata med sine grøssende synther og heftige blast-beat-partier.
Ambient-tendensene rendyrkes videre i “Unholy Eidolon”, som også introduserer et nokså groovy death metal-håndverk som fungerer utmerket. Etter dette imponerer blant annet tung riffing i “Obisidian Tomb”, en blast-beat-eksplosjon av de sjeldne i “Floating in the Antechamber” og en sterk oppbygging i “Crumbling Parapets”. Dracïspex runder av plata med ambient-sporet “Remnants of the Extïspex”, som i seg selv ikke er så veldig minneverdig, men som like fullt demonstrerer prosjektets finfølelse for atmosfære.
Og det er kombinasjonen av svært effektive og unike stemninger og mye variasjon som gjør ‘…Over Ossified Oceans…’ så imponerende. Dette er en hardtslående, guffen og interessant skive, som på tross av å ikke være spesielt moderne i noen forstand kommer ut som usedvanlig fremoverlent. Anbefales!
Om man ser bort fra en pause mellom 2006 og 2010, har svartmetallbandet Tsjuder holdt det gående i hele 30 år når det nå er aktuelt med sin sjette plate ‘Helvegr’. Gjennombruddet kom i 2004 med klassikeren ‘Desert Northern Hell’, og generelt har bandet utmerket seg gjennom en ekstra hektisk og fartsfylt form for svartmetall som gjør at det fort havner i samme kategori som for eksempel 1349.
Med det kan Tsjuder også enkelt sammenlignes med nyere band som Nordjevel og ymse blackthrash-påfunn. Bandets musikk er imidlertid såpass voldsom og hurtig at jeg ikke bare vil omtale den som en blanding av svartmetall og thrash metal; på ‘Helvegr’ leverer Tsjuder først og fremst usedvanlige og herlige overtenninger. Som før, er det heseblesende trommespill, riff som føles som flammende virvelvinder og illsint vokal som er de mest gjennomgående elementene i musikken.
Det er også det som umiddelbart møter lytteren når «Iron Beast» sparker i gang ballet på ‘Helvegr’. Denne låta er en utmerket lakmustest for hva som er i vente, og Tsjuder kommer videre svært godt ut av å strø tilsvarende korte raseriutbrudd utover skiva. Særlig godt liker jeg de sinnssyke gitarriffene som driver «Gamle-Erik» fremover og den hemningsløse, hese vokalen som får bre seg over hektikken i «Faenskap og Død».
Tsjuder har dessuten en sans for litt lengre komposisjoner på ‘Helvegr’, og de lykkes særdeles godt med disse. På «Surtr» og «Gods of Black Blood» kombineres hurtigheten med enkelte mer melodiske partier, noe som for øvrig fremhever den høye kvaliteten det er på gitarsoundet på ‘Helvegr’. I de lengre låtene på ‘Helvegr’ kan stemningene låte ganske så mektige, og dette gjelder nok særlig tittellåta, som er en brutal, svær og nydelig låt på syv og et halvt minutt som livnærer seg gjennom seige moll-arpeggioer og tøffe riff innimellom.
Det virker som at Tsjuder forsøker å gi plata en rød tråd gjennom et melodisk tema som gjentar seg i ulike former, blant annet på tittellåta og «Surtr». Dette ender opp som en halvhjerta affære, særlig når den får runde av skiva på «Hvit Død». Dette sporet er en underlig og kjedelig avslutning, og plata hadde rett og slett vært bedre uten dette. Det er synd, for ‘Helvegr’ er ellers et uhyre sterkt stykke arbeid som i seg selv vitner om tre tiår med erfaring. Anbefales på det sterkeste.
Skrevet av Alexander Lange
Favoritt uke 28: Sworn – A Journey Told through Fire
Selv-utgitt
Å høre på ‘A Journey Told through Fire’ er som å stirre inn i den ildrøde horisonten til et voldsomt og panoramisk endetids-scenario. Fra det knitrende bålet på introen til «A Godless Domain», til det endeløse flammehavet som råder ved tittelsporets slutt; Sworns fjerdeskive er en storslått, malerisk avbildning av en verden oppslukt av flammer. I hendene til de fire Bergenserne fremstilles ikke denne ødeleggelsen dog som et utelukkende negativt fenomen, men som en nødvendig rydding av syk utmark for å gjøre rom for frisk nyvekst.
Denne makrokosmiske bråtebrannen blir selvfølgelig skildret via tilsvarende storslått og rensende ekstremmetall. Sworn sin episke tagning på melodisk svartmetall har over årenes løp vokst i både størrelse og omfang, og på ‘A Journey Told through Fire’ kan uttrykket deres best beskrives som en ruvende sonisk katedral bygd reist på et fundament bestående av Vestlandske svartmetalltradisjoner. I tillegg til dette sper Bergens-kvartetten inn en betydelig mengde melodisk dødsmetall, og da kanskje helst av den himmelspjærende sorten som produseres av band som Insomnium, samt Be’lakor på ‘Of Breath and Bone’.
I tråd med den bombastiske tematikken, heves sceneteppet med en utpreget dramatisk gest på åpningssporet «A Godless Domain». Dunkle fangehullsgitarer og dyster narrasjon legger i utgangspunktet et kvelende mørke over terrenget, før kraftige trommeslag og ulmende gitarer bader natten i hvitglødende gnister. Fra øyeblikket den fulle besetningen entrer scenen står musikken mer eller mindre i lys lue ut skiva – med unntak av noen korte, meditative luftlommer som dukker opp med jevne mellomrom.
Det råder en tydelig ambivalens i musikken til Sworn, hvor låtene oppfattes som storslåtte og trollbindende i det ene øyeblikket og sorgtunge og gravalvorlige i det neste. Denne følelsen av indre konflikt når dødelig potens på skivas høydepunkter, hvor spesielt singelen «Grand Eclipse» og «Visions of Fire» må trekkes frem. Førstnevnte maler et bilde av et ildrødt, kokende hav i kraft av sine strømmende, melodiske svartmetallgitarer, og sistnevnte bruker stratosfærisk synth til å kaste en skimrende glød over et allerede fullkomment sound. Det finnes strengt tatt ikke noen ordentlige dødpunkter på Sworns fjerde skive, men de nevnte låtene utmerker seg som de to pureste destillatene av bandets styrker som så langt har sett dagens lys.
Når det kommer til kritiske bemerkninger har jeg egentlig bare én. Jeg kan nemlig ikke unngå å legge merke til at samtlige av låtene på ‘A Journey Told through Fire’ er bygd opp temmelig likt, hvor to ruvende bølgetopper er adskilt på midten av en roligere bølgedal. Dette gir skiva en viss forutsigbarhet, hvilket selvfølgelig går hardest utover de avsluttende låtene. Det er likevel ingen tvil om at Sworn har produsert et fremragende stykke episk, melodisk svartmetall på ‘A Journey Told through Fire’, en skive som står som nok et imponerende monument til den Vestlandske svartmetallscenens rikholdige tradisjoner.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Favoritt uke 29: Eternity – Mundicide
Ute nå via Soulseller Records
Oslo-bandet Eternity har holdt på i tjue år, men har vært inaktive på utgivelsesfronten i hele 13 av dem. Dette var mellom 2006 og 2019, da de slapp andreskiva ‘To Become the Great Beast’. Heldigvis har det ikke gått like lang tid før neste plate ‘Mundicide’ nå er på trappene, muligens bandets sterkeste prestasjon til nå.
Mye av Eternitys materiale, også på ‘Mundicide’, vitner om tette stilistiske bånd til den klassiske svartmetallskolen. Men på tross av å levere besk skrikevokal, blast-beats og fartsfylte gitarpartier fremstår ikke uttrykket like aggressivt som mye av vår kjære 90-tallsbølge. Dette er noe Eternity lykkes godt med, og gjennom store deler av plata imponerer bandet med en type svartmetall som utmerker seg både ved å være ganske melodisk og ved å inneha noen stilige, subtile likhetstrekk med tradisjonell tungmetall.
Særlig lar jeg meg imponere litt ut i skivas løp, der Eternity etter en habil åpning bestående av blant annet førstesingelen «Journey towards the Darkside», ruller ut kruttsterke, melodiske partier i tittellåta og «Hymn». Kombinasjonen av tonaliteten og aggresjonen minner om materiale av band som Ulver og Mgła, og særlig sistnevnte låt kommer godt ut med et hovedriff som umiddelbart setter seg på hjernebarken – i positiv forstand. Også den norskspråklige «Pest! Frykten i den andres øye» imponerer meg av samme grunn, og bidrar til å danne en sterk kjerne i utgivelsen.
Eternity skal også ha kred for å ha satt sammen en forholdsvis variert utgivelse. «Gunmetal Sky» og «O Discordia» er to kortere og mer direkte låter, der særlig førstnevnte peker seg ut gjennom sitt klare speed metal-preg. Kult er det, men det blir også en noe mindre imponerende affære som følge av det kleine og usjarmerende rimet «It’s time to die! Gunmetal sky!» i refrenget. Presentasjonen er i det hele tatt ikke alltid helt på topp på ‘Mundicide’, der jeg også må trekke fram at jeg synes albumcoveret er temmelig stygt og mye mindre innbydende enn det som faktisk skjer av musikk på skiva.
For når det gjelder det musikalske, stemmer det aller meste på ‘Mundicide’ – særlig i midtstrekket. Eternity imponerer også med den ti minutter lange avslutningslåta «The Seventh Seal», som på tross av å ikke treffe meg like sterkt som visse andre høydepunkter er en habil og profesjonelt konstruert låt, særlig ved hjelp av noen intense oppbygninger og melodier i andre halvdel.
Skrevet av Alexander Lange
Favoritt uke 30: Nemesis – Nemesis
Ute nå via Duplicate Records
Nemesis er et temmelig nytt soloprosjekt stiftet av Sondre Berge Engedal, bedre kjent som bassisten til proto-doom-bandet Dunbarrow fra Haugesund. Engedals debututgivelse under aliaset, ‘Demo .:.’, åpenbarte musikerens særegne tagning på svartmetall, som kombinerer både tradisjonelle elementer med moderne nyvinninger. Dette var nok til å imponere det undervurderte norske plateselskapet Duplicate Records, som utga nevnte demo i 2019, i tillegg til bandets fullverdige platedebut nå i år.
I motsetning til hos karens hovedprosjekt, er det åpenbart ikke svansende grooves og klassiske riff som står øverst på agendaen på Nemesis‘ selvtitulerte debutskive. Derimot får vi servert en obskur, dissonant form for svartmetall som befinner seg i skjæringspunktet mellom amatørmessig og avantgardistisk som følge av en lav-oppløst men høyst atmosfærisk produksjonsjobb. Prosjektets uttrykk kan sies å hente inspirasjon fra franske Deathspell Omega i mer enn én forstand, ettersom både kaotiske, svermende lydbilder og forvridde groover i middeltempoet setter sitt preg på plateopplevelsen. Dette utgangspunktet kombineres dog med en utpreget ritualistisk og okkult tilnærming til black/death; en type auditiv jævelskap som mest av alt minner om Verbums fantastiske ‘Exhortation to the Impure’ fra i fjor.
«A Bleeding World» kaster oss rett inn i det dissosiative, ulmende og kakofoniske lydbildet som kjennetegner plata som helhet. Den ugjennomtrengelige miksen kombinert med de labyrintiske låtformene gjør ‘Nemesis’ til en utfordrende skive å gi seg i kast med til å begynne med, men låtenes støvete katakomber skjuler skatter og rikdom som gradvis gjør seg til kjenne over flere lytt. Andrelåta og tidlige høydepunkt «Rite of Fire» byr på en enklere inngang sånn sett, ettersom åpningstemaets svingende Deathspell-møter-Mastodons-‘Leviathan’-groove er en av skivas tydeligst formulerte ideer.
Videreføringen av den knusende black/doomen fra «Rite of Fire»s sluttstrekk til åpningen av «In Total Torment» utgjør en av skivas mange gode makrostrukturelle trekk, før skivas andre halvdel åpnes av nok et høydepunkt med «Death’s Lullaby». Nok en gang samler de diffuse skyene av dissonerende svartmetall seg til en lettere anskuelig form, før broens skåldende hetebølger av kaotiske blastbeats og skingrende gitarer kaster oss ut i villrede – denne gangen for godt. Skivas to avsluttende spor bygger stor spenning ved å fortette og fortynne det musikalske kaoset, «Casting A Shadow»s tålmodige introduksjon utløser denne spenningen via maniske gitarlinjer og noen fabelaktige, gyselige hyl.
Å høre på debutskiva til Nemesis er litt som å traske gjennom en serie nedstøvede steinpassasjer i en glemt katakombe, bare for å så vidt klare å karre seg til utgangen innen hele sulamitten kollapser. Plateopplevelsen er preget av både ubehag, frykt og dødelig nysgjerrighet, en potent cocktail av følelser som kanskje i størst grad fremkalles av den distinkte, lav-oppløste produksjonsjobben. Det er ingen tvil om at Nemesis fremdeles har flust av takhøyde å vokse inn i som prosjekt, men som debutskive er ‘Nemesis’ å regne som en distinkt triumf. ‘Nemesis’ kan nok ikke skilte med noen enorm breddeappell, men fans av tussmørk, atmosfærisk svartmetall med substansen i behold vil trolig se tilbake på debutskiva til Nemesis som en av årets sterkere bidrag innenfor nisjen.
Nocturnal Breed er thrash metal-hjertebarnet til et knippe veteraner innenfor den norske ekstremmetallscenen. Trioens mest kjente kort er sannsynligvis Kenneth “Destroyer” Svartalv, som tidligere har spilt i blant annet Gehenna, og er det eneste medlemmet i Nocturnal Breed som har vært med helt siden starten i 1996. Bandet har med ‘Carry the Beast’ nå lansert syv fullengdere, så vel som en hel del småutgivelser i tillegg, i løpet av sin nesten 30 år lange fartstid.
Med det serverer Nocturnal Breed også her en god håndfull stilsikre metallåter som beveger seg i skjæringspunktet mellom thrash metal og NWOBHM (new wave of british heavy metal), tidvis med et lite dryss av svartmetall. Tidlig på skiva ruller de ut låta “Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)”, som med sin lynraske gitarriffing ender opp som et av platas klare høydepunkter. Nocturnal Breed koker opp mange av de samme kvalitetene i låter som “Raise the Flag (And the Hordes Will Follow)”, “Salt the Wounds” og avslutningen “I Ain’t Marching No More”, som sammen med førstnevnte utgjør platas thrash-metallske, stilistiske stamme. Her utviser bandet en solid forståelse for inspirasjonskildene, og leverer låter som mange thrash- og speed-metal-entusiaster vil kunne sette stor pris på.
Men om disse låtene inneholder platas mest gjennomgående kvaliteter, melder det seg et problem når samtlige burde ha blitt rundet av tidligere. Dette problemet er enda større andre steder på plata. Tittellåta er for eksempel i utgangspunktet et kult preludium, men jeg klarer ikke forstå at den skal vare i fem minutter; det samme kan sies om interluden “Atomic Cruiser”. Når det gjelder platas lengste låt, niminutteren “Knights of Denim”, inneholder denne mange deler som fungerer godt isolert sett; hovedtemaet fenger på tross av å gjøre bruk av den velkjente akkordrekka i Iron Maidens “Children of the Damned”, og den gufne orgelbruken ut i låta er et friskt pust. Likevel blir denne låta også en utstrukket affære, særlig i lys av resten av utgivelsen.
Bunnpunktet kommer likevel i låta “Lady Vampire”, som riktignok har et kult hook, men der verstemaet melkes i uutholdelige mengder og den allerede ganske slitsomme skrikevokalen isoleres mer i lydbildet enn på plata ellers. Jeg kan forstå poenget med å gjøre denne låta til en grøssende affære i 80-tallsstil, men gjennomføringen er rett og slett ikke mye å skryte av.
Vokalen kan i det hele tatt fungere nokså avskrekkende ellers også. Jeg forstår Nocturnal Breeds intensjoner, og vokalprestasjonen kan på noen tidspunkter sende enkelte heldige assosiasjoner til et band som Accept. Stort sett, og i alle fall på “Lady Vampire”, er imidlertid den voldsomt hese skrikevokalen i større grad et irritasjonsmoment som minner om de verre dagene til band som Guns’n’Roses og Cirith Ungol. På avslutningslåta får vi servert litt dypere registre, men heller ikke dette går så bra, og minner meg mest om Motörheads avdøde Lemmy Kilmister på sitt aller mest slitne.
Nocturnal Breed er riktignok ikke helt ferdige etter avslutningslåta, og har tre bonuslåter på lager. Her skjer det i grunnen en del kult, selv om særlig låtstrukturene gjør det forståelig at låtene ikke har blitt fullverdige deler av sluttproduktet. Og mye av det jeg synes er litt spennende på ‘Carry the Beast’, som de mer stemningsfulle og orgelbaserte partiene, får mer utløp her. Til syvende og sist synes jeg likevel denne plata er en ganske forvokst affære som til tider er nokså slitsom å høre på. På sitt beste serverer imidlertid Nocturnal Breed det de kan best, og for blodfans av den hardeste 80-talls-metallen er det en del å hente her.
Skrevet av Alexander Lange
Avertia – Midnight Returns
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Avertia dukket for alvor opp på Metallurgis radar da de slapp tredjeskiva ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ i 2021. Bandets slående vakre men likevel tungt forankrede svartmetall besteg nye høyder på nettopp denne skiva, hvilket gjorde det naturlig å inkludere den på listen over årets platebegivenheter her på bloggen. Tiden i etterkant har Vestlands-banden brukt på å breie seg ut og teste litt av hvert av utgivelsesformater, og både akustiske komposisjoner og samarbeider med artister som Fjøsnisse og Helge Grønhaug har sett dagens lys i løpet av de siste par åra.
For min egen del treffer Avertia dog en helt spesiell nerve på sine plateutgivelser. Singlene som ble sluppet i forkant av ‘Midnight Returns’ var av et klart høyere kaliber enn bandets øvrige produksjon etter ‘Når Nordavinden…’, og de varslet for så vidt om at en om-kalibrering av bandets sound kom til å ta plass på bandets fjerdeskive. ‘Midnight Returns’ er definitivt en annen skive enn sin forgjenger, uten at bandets faste lyttere burde bekymre seg for at deres særegne, melankolske magi har fordunstet av den grunn. Bandets melodiske teft er nemlig fullstendig bevart på deres nye skive, selv om den nå deler plass med en utpreget mørk og nattlig atmosfære.
Platas reise begynner under en fjellhylle, hvor «Ild og Regn» gir et øyeblikks ly i forkant av den korte men strabasiøse fotturen vi har i vente. Åpningens fredfulle bål-knitring gir fort etter for Darkthronesk svartmetall i det «Snakkes i Helvete» kaster lytteren ut i det stormende Vestlands-været. Låtas åpningsmelodi – som smeller som ekkoet av et horn mellom Sogns fjellvegger – åpenbarer bandets sterke tilknytninger til deres regionale svartmetall-tradisjoner umiddelbart, et sound som Avertia i senere tid har bidratt med sitt eget, unike perspektiv på.
Det tidlige høydepunktet «Dark Patterns» utgjør punktet på plata hvor forkastingslinjen mellom gamle og nye Avertia kommer tydeligst til syne.
‘Midnight Returns’ er i det store og det hele gjennomsyret av en tankefull og mørklagt atmosfære, og åpningsstrekket til «Dark Patterns» benytter seg av denne meditative men ruskete vibben på utmerket vis. Det er dog i låtas avsluttende minutter at den helt store magien oppstår. Hylende gitarer og ekstatiske Liturgy-harmonier skaper et klimaks av det helt sjeldne; et skybrudd som bader skivas ellers mørklagte fjellsider i blendende lys. Den påfølgende avslutningen er temmelig klumsete håndtert, men dette klarer ikke ødelegge for den lynende inspirasjonen som pulserer gjennom låtas beste øyeblikk.
«Light of Our Dying Sun» og «Mulm og Mørke» er både platas to mest karakteristiske numre, og dets største syndebukker. Førstnevnte er et klart høydepunkt, i kraft av sitt stadig skiftende stemningsleie og tankefulle affekt, men sistnevnte viderefører denne stemningen uten å bidra med nye og utfyllende refleksjoner. Ettersom plata kun varer i tretti minutter er dette et problem, ettersom disse to låtene sammen utgjør halvparten av skivas spilletid.
‘Midnight Returns’ oppleves litt som et mellomsteg for Avertia, ettersom nye elementer introduseres uten at deres rolle har blitt fullstendig avklart. Det er likevel snakk om en plateopplevelse som fengsler oppmerksomheten i øyeblikket, og som byr på både ruvende tinder og slake dalfører hva gjelder musikalske øyeblikk. Det ‘F.O.A.D’-aktige coveret oppleves nok som upassende i forhold til skivas reflekterende innhold, og bidrar sammen med skivas korte spilletid til at ‘Midnight Returns’ ikke fremstår som en like stor begivenhet som ‘Når Nordavinden…’ gjorde i 2021. Avertias fjerdeskive er likevel et interessant steg på reisen mot en substansiell og variert platediskografi, og en plate som burde falle i smak for både fans av bandet og av Vestlandets melodiske tradisjoner generelt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jernlov – Resurrection
Ute nå via Nordic Mission
Hva gjør en årelang svartmetall-fan når en gryende Gudstro gjør det vanskelig å relatere til undersjangerens utpregede fokus på blasfemi, satanisme og religionsforakt? Det var nettopp denne kinkige situasjonen som ledet til opprettelsen av Jernlov, et svartmetallprosjekt som gir multi-instrumentalist Alf Petter Fjørtoft en mulighet til å dyrke sin kjærlighet for ekstremmetall uten at det kommer i konflikt med musikerens verdigrunnlag. På sin andreskive ‘Resurrection’ gir Fjørtoft, Trommis «Zuriel» og en rekke gjestevokalister seg i kast med et knippe låter inspirert av livets prøvelser, så vel som den hjelpende hånden troen rekker ut i møte med disse.
Musikalsk sett har Fjørtoft uttalt at han er vel så stor fan av dødsmetall og thrash som av svartmetall, og elementer av disse sjangrene gjør seg også til kjenne på ‘Resurrection’s ti låter. Det eksisterer dog liten tvil om at svartmetallen utgjør den sentrale pilaren i Jernlovs sound, og med det en type som slekter på 2000-tallets produksjonsmessige og kommersielle oppskalering av sjangeren. Sånn sett kan Dimmu Borgir være et passende sammenlikningsobjekt for det Fjørtoft og «Zuriel» har fått til på ‘Resurrection’, selv om skiva er altfor variert til å kunne oppsummeres av en enslig referanse.
Jernlov og Nordic Mission har sammen sørget for at presentasjonen til ‘Resurrection’ er gjennomført og profesjonell. Dette gjenspeiles i både platecover og produksjon, som gir assosiasjoner til den nevnte profesjonaliseringen av svartmetallen på 2000-tallet. Dersom man tar noen skritt innenfor ‘Resurrection’s imponerende fasade, blir det dog tydelig at Jernlov har noen uløste utfordringer når det gjelder både låt- og storstruktur. Som følge oppleves bandets andreskive tidvis mer som en samleplate bestående av bidrag fra forskjellige artister, heller enn den full-lengderen den er tiltenkt å være.
Dette skyldes det stadig skiftende uttrykket, så vel som det utvidede vokalmannskapet som gjester plata. Skivas to første låter presenterer Jernlov som et bombastisk og dødsmetall-berørt svartmetallband, men «Lost Direction» fremstår med sin dundrende, fartsmetalliske åpning som et produkt av et helt annet band. Bedre blir det ikke av at Ronny Hanielsen fra Luteøks gjør sitt beste for å kanalisere en enda røffere Lemmy Kilmister, som til tross for at det funker bra på låta i seg selv bidrar til å skape en desto skarpere kontrast til de tilgrensende låtene.
Når det kommer til låtskrivinga, fremstår brorparten av skivas ti låter som en serie gode ideer sydd sammen på sporadisk vis. Låter som «Disciples in the North» og «Fortapt» har begge fabelaktige, storslåtte åpningssekvenser, men detter gradvis sammen til en sydende masse av løst forbundede leads og evinnelige blast beats/ dobbelbass. Blant låtene som kommer best ut er skivas andresingel «Salvation», men selv denne låtas majestetiske fremtoning får en ripe i lakken som følge av sin ufortjente brå avslutning.
Til tross for all denne kritikken vil jeg understreke at ‘Resurrection’ er en skive som har et solid potensiale til å treffe relativt bredt blant svartmetallfansen. Som sagt er skivas presentasjon forseggjort og proff, og prosjektet har også et solid grep om den semi-moderne svartmetallens mektige og stormende ekstremitet. En skive kan dog ikke kun evalueres basert på førsteinntrykket det gir, men må også gi avkastning over tid i form av meningsbærende låter rammet inn i en solid, helhetlig struktur. På den fronten er det fortsatt en del som gjenstår for Jernlov, om så potensialet til å skape en mektig plateopplevelse definitivt gjør seg til kjenne i ‘Resurrection’s beste øyeblikk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Autonomie – No Peace, Only Violence
Ute nå via Fysisk Format
Autonomie er et nytt og ungt band fra Stavanger som har valgt å spesialisere seg i vågal og fandenivoldsk thrash- metal. EP’en ‘No Peace, Only Violence’ er deres første utgivelse, men kvartetten har allerede klart å komme under vingene til det eminente plateselskapet Fysisk Format. Om det skyldes noen forrykende konserter eller strategiske demo-utsendinger vet jeg ikke, men ‘No Peace, Only Violence’ tyder i alle fall på at plateselskapet har oppdaget en thrash- metal-spire med mye potensiale.
Jeg skal være forsiktig med å dra umiddelbare sammenligninger med nasjonale storheter som Nekromantheon og Shakma selv om noen likheter definitivt er der; til det har musikken på ‘No Peace, Only Violence’ en for rå og upolert karakter. Dette handler imidlertid også om Autonomies stilistiske valg. På én side flørter bandet en hel del med hardcore-elementer her, aller mest i første halvdel av låta “Krigspatriot”, så vel som i tospannet “Drunken Assault”/“Riot Kill”. For det andre minner musikken mer om den ungdommelige og friske thrashmetallen fra begynnelsen av 80-tallet enn den mer tekniske og raffinerte utgaven som kom litt utover i tiåret.
Riffene er ikke nødvendigvis så komplekse, men de er ofte effektive. Eksempelvis treffer Autonomie en god nerve med riffene i “Doomsday”, som åpner ballet etter preludiumet og trolig er EP’ens sterkeste låt. Også måten bandet bygger rundt riffet i avslutninga på “Krigspatriot” fungerer svært godt, og en skamløs solo som sender assossiasjonene rett til Kirk Hammetts prestasjoner på ‘Kill ‘Em All’ kommer som en herlig bonus på “Nuclear Death”.
At mye fungerer på ‘No Peace, Only Violence’, betyr ikke at Autonomie ikke har noe å jobbe med. Uttrykket er fortsatt litt sprikende, og peker i mange retninger på tross av at EP’en bare varer i omtrent 20 minutter. Noen av idéene er nok også litt vel rå og kunne hatt godt av et ekstra lag med kompleksitet. Med tanke på at dette er et ungt band er det imidlertid ikke så rart, og det kan nok også ses på som fordelaktig at bandet sparker fra seg på måten det gjør på ‘No Peace, Only Violence’. Jeg anbefaler i alle fall at du gir dem de 20 minuttene med oppmerksomhet som denne EP’en krever.
Uaar er et svartmetall-påvirket hardcore/crossover thrash-band fra Oslo. Bandet har gitt ut et par korte og eksplosive EP-er siden sin oppstart i 2015, og er nå ute med en splitter ny EP kalt ‘Landøyde’. Landøyde er en giftig plante som på mange måter kan regnes som et ugress, og tar man innover seg låttekstene til utgivelsens fire låter er det lett å tenke seg at planten skal fungere som en metafor på mennesket – i all vår destruktive, virus-liknende glans.
Med såpass nådeløst samfunnskritisk tematikk er det klart at thrash- og hardcore-sjangrene utgjør en passende musikalsk motpart til låttekstene. Bandet låner dog en drøss av elementer fra svartmetall i tillegg, hvilket kanskje er aller tydeligst på åpningssporet «Rotter og Lik». Dersom man ikke kjenner Uaar fra tidligere kan det være lett å la seg lure av åpningens vemodige, melodiske svartmetall, men det tar ikke lange tida før bandet åpenbarer sin solide forankring i thrashende hardcore. Allerede på andresporet «Den Gamle Mann» fremstår bandet litt som en svertet utgave av Trønderske Ghetto Ghouls, og avslutningssporet «Seiler Alene» åpnes med en mer eller mindre rendyrket sjokkbølge av d-beat og crossover.
Uaar har med ‘Landøyde’ levert en kort og konsis molotov-cocktail av en EP. Utgivelsens fire låter er gjennomgående dynamiske og velstrukturerte, og byr i tillegg på et par overraskelser – hvorav det kravlende, dødsmetalliske riffet som gjester på «Den Gamle Mann» er den mest verdsatte. Alt i Alt er ‘Landøyde’ en velkalibrert og destruktiv kortutgivelse, og anbefales fans av svartmetall-påvirket -core og thrash.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Okkultation – The Cryptic Manuscript
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Okkultations debut-utgivelse kan best beskrives som en nådeløs klasebombing av riff og ekstreme trommeteknikker. Den destruktive og mektige, thrash-påvirkede svart/dødsmetallen vi finner på ‘The Cryptic Manuscript’ kommer temmelig overraskende på meg gitt gruppas besetning, ettersom det er Christer Korsvold fra Funeral Void, Pandemonial og tidligere Thy Grief som står bak musikken. Nei, hverken Funeral Void og Pandemonial er fremmede for et ødeleggende riff eller to, men det heseblesende, krigerske gitararbeidet som utgjørOkkultations grunnvoll fremstår som temmelig foruten presedens i Korsvolds virke frem til nå.
Strengt tatt er det ikke så mange norske band som kan skilte med tilsvarende riff-tetthet og fartsgladhet som Okkultation – i alle fall ikke innenfor et black/death-paradigme. Den svermende syklonen av riff og rytmikk som Korsvold maner frem på åpnings- og tittelsporet består i større eller mindre grad gjennom hele skivas første halvdel, før mellomspillet «Echo Dementia» byr på et nødvendig pusterom – om så dette sporet er temmelig uinteressant i seg selv. Det bør nevnes at musikken til Okkultation tidvis påtar seg en viss keiserlig, Behemoth-aktig fremtoning, hvilket bidrar til å gi musikkens stadige hyperaktivitet en ytterligere dimensjon.
Når vi først snakker om ytterligere dimensjoner, bør det også nevnes at Okkultation kaster et par skruballer i lytterens retning i løpet av spilletiden. Åpningen på «Seeds of Awe» byr på et midlertidig opphold i et vel så destruktivt black/thrash-landskap; «Wicked Procession of Transcended» følger sine evigvarende svartmetall-strofer inn i broens vidåpne lydrom, og «Conceived to Fade» posisjonerer seg langt tettere opp mot grensen til dødsmetallens rike enn skivas øvrige spor. Nå skal det også sies at sistnevnte spor hemmes dramatisk av et betydelig mangel på synkronisitet mellom gitarer og trommer, hvilket fremstår som en noe uforståelig overseelse i lys av det utmerkede håndverket vi finner ellers på ‘The Cryptic Manuscript’.
Så mener jeg også at ‘The Cryptic Manuscript’ er for kort og formativ i uttrykket til å betegnes som en full-lengder. Utgivelsen fremstår først og fremst som en overpresterende demo, som demonstrerer et potent og effektivt uttrykk uten at det nødvendigvis danner en overbevisende storstruktur. Som utgangspunkt er ‘The Cryptic Manuscript’ dog uhyre lovende, og folk som savner en viss aggresjon og destruktivitet i det norske riffmaskineriet gjør godt i å sjekke ut skivas tre første låter.
Da Abbath og Immortal skilte veier i 2015 var det mange som bekymret seg om fremtiden til et av den norske andrebølgens høyest elskede band. ‘Northern Chaos Gods’ stilnet dog denne tvilen en stakket stund, i kraft av sin hensynsløse aggresjon og kruttsterke låtskriving. I senere tid har dog ytterligere av Immortals medlemmer rømt skuta, og dermed har skepsisen og tvilen nok en gang slått røtter i bandets fanbase.
Singlene i forkant av slippet av ‘War Against All’ fjernet i alle fall all frykt om at den nye skiva kom til å være en Demonaz-skive kamuflert som en Immortal-utgivelse. Tittelsporets krigerske eksplosivitet og «Wargod»s paraderende, triumferende spiritus var hentet rett ut ifra Immortals regelbok, og var i tillegg sterke nok låter til at forventningene til skiva igjen fikk seg en ordentlig oppsving. Nå har dog ‘War Against All’ vært ute i et par ukers tid, og jeg har etter flust med lytting og drøfting begynt å gjøre meg opp en mening rundt hvor den komplette skiva befinner seg i forhold til bandets øvrige diskografi.
På ‘War Against All’ har vi for første gang å gjøre med et Immortal som virker å mangle inspirasjon. ‘Northern Chaos Gods’ representerer kanskje ikke det største utviklingsmessige steget i bandets historikk, men på ‘War Against All’ kan bandets utviklingsmessige bane sies å ha nådd en komplett stans. Immortals episke, krigerske og trad-fargede svartmetall er definitivt tilstede i all sin glans over skivas åtte spor, men som følge av et manglende idégrunnlag senker det seg en følelse av stagnering ned over skiva etterhvert som den spiller. Kombiner dette med en produksjon som ofrer forgjengerens kaotiske, blodsutgytende brodd til fordel for en større men hakket mer glattpolert miks, og det blir klart at ‘War Against All’ ikke er blant Immortals beste plateutgivelser.
Det finnes dog en del lyspunkter, deriblant skivas åpningsstrekk. Tittelsporet kaster oss rett ut i Blashyrkhs vinterlige slagmarker igjen, og er med sin skarpe låtskriving og hensynsløse intensitet en perfekt åpning på en Immortal-skive. «Thunders of Darkness» går deretter enda hardere til verks, før «Wargod» setter opp en skjoldmur bestående av knusende og stødig marsjerende gitarriff. Når den velkjente, akustiske gitarklimpringen brer seg som en isfront i platas indre, er det lett å tenke at ‘War Against All’ er en soleklar suksess av en moderne Immortal-skive. Det at «No Sun» repeterer et av riffene fra tittelsporet nesten note for note kan dermed oppfattes som et intensjonelt trekk, selv om det i retrospekt trolig heller er et tidlig tegn på idé-underskuddet som preger skivas andre halvdel.
Platas B-side begynner dog temmelig solid, med den tradmetalliske, heroiske stopp-start-riffinga til «Return to Cold», samt den episke, instrumentale fjellformasjonen «Nordlandihr». Sistnevnte driver definitivt den enslige akkordrekken sin til fullstendig utmattelse, men henter seg inn med hjelp av noen flotte melodier og det faktum at instrumentalformatet er utgjør et temmelig friskt pust i bandets låt-historikk. Det er dog på de to avsluttende sporene at idémaskineriet stopper fullstendig opp. «Immortal» er definitivt ikke en sterk nok låt til å fungere som offisiell kjenningslåt for bandet, og «Blashyrkh My Throne» haler ut sine allerede resirkulerte ideer til de virkelig begynner å tære på tålmodigheten. Sånn sett kan platas avsluttende strekk oppleves litt som å gå seg vill i en snøstorm, for deretter å oppdage at man har gått forbi samme plassen et utall ganger tidligere.
Kanskje er det nettopp Immortals ruvende historikk og kanon som får det til å knyte seg hos Demonaz og co. ‘War Against All’ virker fullstendig trollbundet av bandets eksisterende låt-univers, og referanser til tidligere låter og plater ligger strødd som sorte lik over skivas nedsnødde slagmark. Det skal sies at en skive av dette kaliberet hadde imponert stort dersom den ble utgitt av et mindre etablert band, men som den tiende Immortal-utgivelsen kan den ikke unngå å skuffe en smule. ‘War Against All’ er dog en solid skive med et par-tre ordentlige høydepunkter, så ta uansett en titt eller ti på skiva dersom du er fan av bandet eller krigersk svartmetall fra tidligere.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Black Viper – Volcanic Lightning
Ute nå via Edged Circle Productions
Black Viper har fort blitt en av Norges mest respekterte leverandører av ondskapsfull trad/fartsmetall. Platedebuten ‘Hellions of Fire’ viste et band som ikke var redde for å spre sine skjellete vinger, men som knyttet sammen klassisk, lynende riffhåndverk til storstilte og varierte komposisjoner. Utsøkte riff med klassisk snitt ser dog ut til å være en gitt gode når man har Arild Myren Torp (Nekromantheon, Obliteration, Abhorration) blant rekkene, så spørsmålet i forkant av bandet nye EP var definitivt hvorvidt den nye enheten ville være i stand til å hente frem denne magien uten ham.
‘Volcanic Lightning’ er med sine 17 minutter en knapp utgivelse, men EP-ens fire låter sender likevel et klart signal om at bandets håndverk lever i beste velgående gjennom sin nye besetning. Dette burde kanskje ikke komme som noen overraskelse med tanke på at det er Deathhammers Cato Stormoen som står for gitararbeidet på utgivelsen, men det er likevel kjekt å få det trøkt i trynet via fire doser eksplosiv og ildnende trad/fartsmetall.
Ettersom tre av låtene på ‘Volcanic Lightning’ er forbeholdt instrumentaler og en coverlåt, er tittelsporet utgivelsens definitive trekkplaster. Bandet virker klare over dette, og serverer like så godt en av de absolutt største riffbombene de har produsert til dags dato. «Volcanic Lightning» fremstår mer som en destruktiv kjedereaksjon enn en låt, hvor tumlende trommebrekk, avsindig hyling og flerrende gitarspor skytes inn fra alle kanter som et godt koordinert omringningsangrep. Dette sporet er altså så fullstendig nedlesset i detaljer og inspirerte grep, og er uten tvil verdt prisen til EP-en som helhet.
Utgivelsens gjenstående låter kan ansees som kuriositeter, men av den typen som faktisk er verdt å spinne fra tid til annen. Spesielt coveret av det klassiske undergrunnsbandet Warlord er oppsiktsvekkende, ettersom det åpenbarer hvor dynamisk og omfangsrik den klassiske tradmetallen var i forhold til den moderne kopi-kulturen som virker dominerende i dag. «Ride of the Icarus» og «Phantom» er i seg selv respektable instrumentaler, hvor spesielt sistnevnte presenterer en uslåelig parade av glemte riffkunster.
‘Volcanic Lightning’ oppleves definitivt som en litt snau utgivelse, sett at det er fem år siden den utmerkede debuten så dagens lys. Metall som er forankret i tradisjon og samtidig utviser en sterk egenkarakter er dog såpass sjelden vare at det er verdt å feire hvert eneste eksempel vi finner – om det så kun er snakk om en enkel låt. Dermed anbefaler jeg Black Vipers ‘Volcanic Lightning’ til samtlige fans av trad- og fartsmetallens tidlige undergrunnsklassikere, samtidig som jeg folder hendene og trygler de onde maktene om en oppfølger til ‘Hellions of Fire’ i nær fremtid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Bolverk – Svarte Sekunder
Ute nå via WormHoleDeath
Allerede året etter at de forstyrret sinnsroen til Metallurgis skribenter med debutskiva ‘Uaar’, er Sarpsborg-bandet Bolverk tilbake med nok en leveranse av sin særegne ekstremmetall. Dette fremstår kanskje ikke like sjokkerende etter at man har lært at materialet på ‘Svarte Sekunder’ ble komponert i samme tidsrom som debuten, men det som ER imponerende, er at andreskiva fremstår som en mer raffinert utgave av forgjengeren. Dette er en pussig dynamikk jeg ikke har vært borti noe særlig tidligere, så kudos til Bolverk for deres gode kuratoriske evne når det kommer til låtseleksjon i forhold til plateprosjekter.
Til tross for sitt økte raffinement, er det basale innholdet i musikken til Bolverk fremdeles temmelig likt på ‘Svarte Sekunder’ som på ‘Uaar’. Dette vil si at kjernen i platas uttrykk er krigersk, mektig og vagt progressiv black/death, som i tillegg har blitt påsveiset en drøss med lånelementer fra stiler som tradmetall og folkemetall. I tillegg har mange av ideene bandet kommer opp med en viss uforklarlig eksentrisitet ved seg; som om Voivods bisarre romskip hadde kræsjlandet på den norske vestkysten anno 793. Det er en sjelden glede når et band fullstendig unngår ditt forsøk på å klassifisere dem, og Bolverk virker så langt temmelig resistente mot våre ellers presise metallurgiske analyser.
De knusende akkordene og hylende gitarene som åpner «Beastly Ways of Man» er en effektiv introduksjon til Bolverks destruktive lydbilde, som nå fremstår som enda hakket mer brutalt enn det gjorde for et års tid siden. Dette skyldes i stor grad det noe mer dødsmetalliske gitararbeidet på den nye skiva, hvilket virker å ha oppmuntret bandets fabelaktige trommis Lucass Edquist til å toppe seg selv med en absolutt heroisk innsats bak settet. Dette gjør at krigsskildringene til vokalist Bjørn «Narrenschiff» Holter på låta «Jericho Trumpet» får et tilstrekkelig destruktivt bakteppe å utspille seg foran, hvilket bidrar til å gi skiva et narrativt løft.
En av Bolverks mest effektive nyvinninger på ‘Svarte Sekunder’, er den noble og triumferende tradmetallen som pulserer gjennom låter som «Banner of Ophidia» og «Mett av Dage». Dette tillegget tilfører musikken et episk snitt, og bidrar også med å tempere noe av den voldsomheten som kommer til uttrykk på skivas mer ekstreme seksjoner. Det er dog ikke alt Bolverk prøver seg på som kommer heldig ut på deres nye skive, hvorav den Antimatter-aktige ren-vokalen på den ellers formidable «Somber Soliloquy» kanskje er det elementet som stikker seg mest ut. I tillegg må jeg påpeke noe som plager meg i ganske stor grad, og det er at tematikk, musikalsk innhold og visuell estetikk ikke harmoniserer i det hele tatt på ‘Svarte Sekunder’. Platecoveret kombinert med bandets tilbakeskuende ekstremitet gir inntrykket av at skiva kommer til å være tematisk sentrert rundt eldre historiske og mytiske fenomener, og dermed fremstår låttekster om luftkrig og religiøs misjonering over telefon som temmelig malplasserte.
Hvilket er synd, for ‘Svarte Sekunder’ er en virkelig interessant og enestående plate definert av sine utømmelige lagre av distinkte, minneverdige ideer. Det er også utrolig hvor mange ulike stilarter Bolverk klarer å kombinere uten at musikken fremstår som rotete – hvilket er spesielt imponerende når det kommer til folkemetallen som plutselig blir toneangivende på skivas to siste låter. Det skal dog sies at bandet har en tendens til å skrive temmelig innviklede, labyrintiske konstruksjoner, med den sideeffekt at enkelte riff og ideer repeteres i overkant mange ganger i løpet av en låt. Til tross for sine skavanker er ‘Svarte Sekunder’ dog et lysende originalt og underholdende verk, som burde verdsettes i enda større grad enn fjorårets kruttsterke ‘Uaar’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Strange Horizon – Skur 14
Ute nå via Apollon Records
Blant skivene vi gjerne skulle trukket tydeligere frem i fjor, er debutskiva til Strange Horizon kanskje den utgivelsen som troner høyest på lista. For det første ble den utgitt i akkurat den perioden bloggen var satt på pause, hvilket naturligvis førte til at vi ikke fikk skrevet en ordinær omtale av skiva. I tillegg falt ‘Beyond the Strange Horizon’ utenfor bloggens toppliste ved årets ende med en hårsbredd – og da mener jeg en virkelig en hårsbredd. Sluttresultatet var at bloggens kjærlighet for en av Norges flottere tradisjonelle doom-skiver i senere tid forble uformidlet til folket, hvilket selvfølgelig smerter for en blogg som har som mål å arkivere de viktigste hendelsene i norsk metall for ettertiden.
Verden er dog ikke fullstendig urettferdig, og nå sitter jeg altså endelig med muligheten til å skryte av Strange Horizon sitt deilige, tilbakeskuende doom-håndverk. Anledningen er slippet av bandets andreskive ‘Skur 14’, som bevarer trioens sound samtidig som det foretar et ørlite tematisk skifte. For der ‘Beyond the Strange Horizon’ virket delvis situert i et fantasy-univers – fullt av trollmenn, tempelriddere og sort magi – fremstår ‘Skur 14’ naturligvis som en ode til bandets titulære øvingslokale i Bergen by.
Bandets form for doom er fortsatt utvilsomt inspirert av visdommen til sjangerens tidlige grupper som St. Vitus, Count Raven, Trouble og Reverend Bizarre. Likevel er det ikke til å legge lokk på at gruppen rett og slett rocker noe jævlig på sin nye skive, i alle fall etter de to første sporene å dømme. «The Road» finter oss til å begynne med ut med en avslappet folk-introduksjon, før lyden av en ølboks som åpnes signaliserer inntoget til en aldeles svansende tromme-og-bass-groove. Deilige riff, enkle leads og halvpresis kauking slår seg sammen til en effektiv og sjarmerende dose doomrock, hvilket eskalerer til en form for drivende, forpunket tradmetall på «Cursed and Cast Out».
Til tross for at disse to låtene fungerer aldeles utmerket, er det unektelig ekstra gjevt når Strange Horizon skrur ned tempoet på «Candles» og «Tusser og Troll». Førstnevnte er muligens bandets sterkeste enkeltlåt til nå, med sine klassiske, tordnende doom-riff og vokaler som fremmer sitt budskap om outsider-solidaritet med brølende entusiasme. Likevel er det nok avslutningssporet «Tusser og Troll» som i størst grad setter spor blant skivas fire låter. Over 14 minutter maner bandet frem et fabelaktig lydlandskap, som fra en luskende og meditativ groove utvikler seg til et kaotisk og trollsk, rituelt klimaks, før bandet gradvis trekker seg tilbake en yndig skogsidyll verdig en Worm Ouroboros-skive.
Som følge av sin korte spilletid, føles ikke ‘Skur 14’ ut som en fullt så stor begivenhet som debuten fra i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at skiva er vel så bra kvalitetsmessig som sin forgjenger, og alt i alt foretrekker jeg kanskje den korte og konsise men utforskende plateopplevelsen ‘Skur 14’ byr på. Strange Horizon er gode på det de holder på med, og jeg ser frem til å se hvordan bandet utvikler låtskriveregenskapene og band-dynamikken i årene som kommer. Fans av klassisk doom bør i alle fall kjenne sin besøkelsestid og sjekke ut ‘Skur 14’ sporenstreks!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Augmented Fury – Cosmos
Usignert, ute på div. strømmetjenester
Augmented Fury er et enmannsprosjekt dannet av nordlendingen som kaller seg Nekrosis, og som tidligere var å finne i det nå oppsplitta Sjukdom. Det er også et ganske spinnvilt prosjekt, der mannen gjør det han kan for å skru opp intensiteten til det fulle. Her snakker vi tremolomelodier nesten hele veien gjennom, trommemaskin og en stilistisk, svartmetallsk cocktail som sender assossiasjoner til band som Anaal Nathrakh, 1349 og Tsjuder. På debut-EP’en ‘Cosmos’ leverer Nekrosis sånn sett en heseblesende halvtime som i all hovedsak leverer varene på potent vis.
Det begynner med et høydepunkt i det Augmented Fury leverer en forrykende intensitet og en sylskarp hovedmelodi i åpningslåta «Armageddon Rise». Og herfra er det egentlig tut-og-kjør helt til tittellåta runder av EP’en. Hovedingrediensene fungerer i all hovedsak godt gjennom det hele, men det er ofte også snakk om en ganske enkel oppskrift med få ingredienser, noe som gjør at låter som «Med Knokkelklang og Klagesang» og «Stygian Serpent Lord» blir litt anonyme i helheten, også på tross av litt tyngre partier innimellom.
Andre låter drar i andre retningen og bidrar med variasjon. Både med tanke på dette og det rent kvalitative stikker særlig låta «Hideous End» seg ut med sitt mer riffbaserte håndverk. Den påfølgende «Winter Beast» skiller seg også ut i positivt henseende; her er det imidlertid først og fremst fordi denne i likhet med åpningen demonstrerer Augmented Furys grunnformler på best vis.
Så må det sies at «The Catalyst Evil» også bidrar med noe variasjon. Jeg er imidlertid usikker på hvor godt Augmented Fury gjør seg på en lenger utgivelse med nåværende verktøykasse. Så er spørsmålet om det noen gang blir nødvendig; det at grunnuttrykket i seg selv er solid gir meg inntrykket av at Augmented Fury er inne på noe virkelig sterkt. ‘Cosmos’ imponerer nemlig mye på grunn av sin forrykende intensitet, og alt tyder på at Nekrosis får til mye av det han prøver på.
Skrevet av Alexander Lange
Death of Giants – Ventesorg
Ute nå via Das Ende Records
Bakgrunnen for lanseringen av Death of Giants‘ plate ‘Ventesorg’ er blant de mindre hyggelige jeg har kommet over. Dette prosjektet er dannet av Morten Søbyskogen; en mann som tidligere har gjort seg bemerket i Frail Grounds og Somewhere Beyond, men som her står bak en skive som er skrevet til minne om hans kone Sandra som døde av kreft for fem år siden. ‘Ventesorg’ er følgelig en mørk, sorgtung og melodisk doom metal-plate der hovedtemaet er nettopp det som skildres i tittelen – altså opplevelsen a tiden mellom en alvorlig kreftdiagnose og et utfall man vet er uunngåelig.
Musikken er med det også på alle måter med på å bygge opp under atmosfærene tekstene maner frem. Søbyskogen plasserer seg musikalsk sett nokså trygt innenfor en mer moderne, gotisk doom metal-tradisjon a la Paradise Lost og Isole, men gjør det også med mye profesjonalitet i bunn. ‘Ventesorg’ er en velprodusert plate med solide riff og melodier hele veien gjennom, og åpner også sterkt med «Was It All a Dream» etter preludiet «Premonition». Ikke lenge etter kommer også det som i mine ører er platas høydepunkt i form av «Distance», som først og fremst peker seg ut med noen særdeles potente melodier.
‘Ventesorg’ lider imidlertid litt av å ligge vel tett opp mot sjangerens giganter, og særlig «A Sense of Urgency» blir en noe forglemmelig affære av den grunn. Heller ikke Iron Maiden-coveret «Only the Good Die Young» får meg helt på kroken, og her er det vel så mye det tekstlige som drar i feil retning. All respekt for Søbyskogens personlige prosjekt til tross, så synes jeg nemlig tekstene til tider blir litt vel enkle og overtydelige til at jeg synes de er spesielt interessante som lytter.
Det er heldigvis mer av det musikalske som imponerer. Søbyskogen skrur nemlig opp ambisjonsnivået noen hakk og leverer en hele elleve minutter lang avslutningslåt i form av «Das Ende Ist Da», som ender opp som et verdig punktum blant annet med en god oppbygning, sterke melodier og noen skikkelig fete industriellmetallske gitarriff. Med det ender egentlig det aller meste av ‘Ventesorg’ opp som nokså godt, om det så er noen litt generiske og anonyme trekk her og der.
Skrevet av Alexander Lange
Selvforakt – Selvforakt
Ute nå via IGH
Selvforakt er et pønka og svartmetallsk crust-band fra Tromsø, som med sin sinte, bergenske vokalist i front nå har sluppet sin selvtitulerte debut-EP. Kvartettens nordlige opphav gjør det mulig å plassere bandet inn i et fellesskap av lignende band fra samme landsdel, som sist gjorde seg bemerket gjennom Reaping Fleshs kruttsterke skive fra i fjor. Selvforakt er imidlertid enda litt mer direkte og fandenivoldsk enn disse Bodø-væringene, og råskapen bandet mønstrer kan til tider sende assossiasjoner til band som Blodkvalt.
‘Selvforakt’ åpner forfriskende effektivt og ukomplisert med et knippe sterke, power chord-baserte låter som veksler mellom det pønka («Blodspor»), blytunge («Desperat») og grindcore-aktige («Dystopi»). EP’ens stilistiske spennvidde blir likevel ikke tydelig før «Evig Vinter» dukker opp, som med sine Mayhemske moll-arpeggioer ruller ut EP’ens første åpenbare svartmetalltendenser. På dette tidspunktet har også de to første ambient-snuttene, som i alt teller fire og kalles «Frykt» med et påfølgende nummer, skapt smågufne og velkomne pustepauser.
Etter dette synes jeg det topper seg. «Nerstranda Warrior» er et strålende midtpunkt på EP’en med noen tendenser som sender tankene rett til Darkthrones crust-eskapader på det tidlige 2000-tallet. Også «Eg Spyr» er herlig, og blander sammen pønken og svartmetallen i Selvforakts uttrykk på en svært appellerende måte. Bandet leker imidlertid litt med ilden når låtene blir litt vel oppstykket, blant annet med implementerte ambient-snutter, noe som nok går hardest utover «Nerstranda Warrior» på tross av at enkeltpartiene samtidig gjør låta til et av utgivelsens beste.
Selvforakt runder imidlertid av sterkt. «La De Dø» drar ned tempoet igjen med EP’ens kanskje feteste hovedriff, og «Siste natt» er et knusende punktum med noe fascinerende svartmetallsk akkordspill, blytung chugging og spenstig ambient-lek mot slutten. ‘Selvforakt’ blir litt rotete av noen av skiftene mellom rå crust og lavmælt ambient, men det hindrer ikke denne utgivelsen fra å være en beundringsverdig debut. Anbefales!
Morten Velands Mortemia er i full gang med å rulle ut låter fra albumet ‘The Covid Aftermath Sessions’, og nå er tredje låt ute: «The Hourglass». Til nå har vi fått et Madonna-cover i form av «Frozen» og den egenkomponerte «The Endless Shore», som var habil, men som dessverre ikke imponerte meg fullt så mye Mortemias tidligere høydepunkter tatt i betraktning.
«The Hourglass» er bedre. Gjestevokalist Ambre Vourvahis, som ellers har sitt hovedvirke i tyske Xandria, gjør et strålende innslag som står i stil med låtas melodramatiske energi, og selv om komposisjonen er temmelig generisk, slår den an til en viss grad via en god produksjon, fengende melodier og sterke musikerprestasjoner. Den kunne sikkert gjort seg godt i en viss musikkonkurranse som går av stabelen i disse dager, og gir vann i munnen i påvente av de andre låtene fra prosjektet.
Skrevet av Alexander Lange
Atena – «Poison Pure»
Ute nå via Indie Recordings
Det er virkelig, virkelig duket for noe spennende når metalcore-kvartetten Atena skal slippe plata ‘Subway Anthem’ gjennom Indie Recordings i høst. Singlene derfra har til nå bydd på noen helt vanvittige høydepunkter, særlig i form av låta «Slip Away» og power-balladen «Oh My». Nå har bandet sluppet nok en singel: «Poison Pure».
«Poison Pure» er nok ikke det blant det aller beste i singelbunten. Men som du kanskje har skjønt, sier dette mest om de andre låtene enn denne. «Poison Pure» fremstår litt rotete og merkelig strukturelt sett, men byr også på noen herlige, breakdown-aktige vers og et – som vanlig – strålende refreng som også får en fin, om så litt lang, oppbygning mot slutten. I det hele tatt peker også denne låta mot en utgivelse som etter alt å dømme vil være et sterkt norsk statement i skjæringspunktet mellom metalcore og post-hardcore. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Hate Angel –Music of Torture
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Hate Angel lanserte sitt debutalbum ‘Kill for Passion’ i forfjor, og er et band som i det hele tatt har vært spennende å følge med på. Med et knippe utgivelser, mange kule låter og nokså omfattende endringer i besetning, har de nemlig utviklet seg en hel del siden oppstarten. Den nye låta «Music of Torture» passer også inn i dette narrativet, om det så er snakk om små steg.
Stilistisk representerer «Music of Torture» en kontinuitet ved at bandets stilige blanding av thrash metal, black metal og death metal holdes ved like og raffineres. Både komposisjonsmessig, produksjonsmessig og prestasjonsmessig sitter det meste bedre enn på ‘Kill for Passion’, og Hate Angel byr på noen brutale virvelvinder av noen riff. Den merkelige og brå avslutningen trekker ned, men likevel er dette en sterk statusoppdatering fra bandet.
Skrevet av Alexander Lange
Nexorum – «The Pestilential Wind»
Ute nå via Non Serviam Records
Vi har nå nådd tredje og trolig siste singel-slipp i forkant av Nexorums kommende andreskive ‘Tongue of Thorns’, og det er på høy tid at jeg kaster fra meg forventningene om at skiva kommer til å utgjøre en naturlig oppfølger til ‘Death Unchained’ fra 2020. Bandet har åpenbart gått videre fra det moderne, dødsmetalliske soundet som preget debutskiva, så det er på tide å vurdere den nye musikken på sine egne premisser fremfor mine egne. Tredjesingelen «The Pestilential Wind» gjør jobben enklere i så henseende, ettersom det er det mest overbevisende nummeret blant de tre vi har hørt så langt.
Et seigt og forvridd riff legger seg som en giftig dis over låtas åpningsparti, hvis sykdomsbærende bris komplimenteres av svartmetalliske akkorder og en illevarslende vokal-drone. Denne brisen tar seg tidlig opp i styrke, og allerede ved versets inntog har vi med en black/death-kuling av type sterk å deale med. Den rytmiske fremdriften, de mørke, gravende gitarene og den beske vokalen til Terje Olsen gir låta et ustoppelig preg, som en luftbåren pest som ikke lar seg bremse av lukkede vinduer og dører. Et ritualistisk refreng fortetter den dramatiske atmosfæren betraktelig, før bandets stormende black/death når orkanstyrke ved låtas utgang. Jeg savner kanskje en tydelig melodi eller et motiv som kunne ha gjort «The Pestilential Wind» til et umiskjennelig landemerke i skivas fulle låtliste, men det kan godt hende at låtas eskalerende og mannevonde natur fikser dette på egenhånd. Låta er uansett en sterk en, og en god grunn til å slutte å sutre over bandets uttrykksmessige utvikling i forkant av ‘Tongue of Thorns’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eternity – «Journey towards the Darkside»
Ute nå via Soulseller Records
Eternity er en kuriøs størrelse innenfor den norske ekstremmetallscenen, og i likhet med prosjekter som Kharon og Ildfar har det tross et langt virke først fått skikkelig liv i seg på utgivelsesfronten de siste årene etter en lang pause. I 2019 ble plata ‘To Become the Dark Beast’ sluppet, og nå står snart neste plate for tur i form av ‘Mundicide’. Første singel herfra er «Journey towards the Darkside».
På denne låta forener Eternity det rifftunge og atmosfæriske, og oppdriver først og fremst et svært sterkt riffarbeid som nyter godt av en produksjonsdrakt som er litt feitere enn den på ‘To Become…’. Jeg tror imidlertid komposisjonen kunne vært hakket mer disiplinert, og det hele hadde truffet noe bedre om låta var litt kortere. Men noen kruttsterke partier – ikke bare i form av riff, men også melodier – kan jeg love uansett.
Skrevet av Alexander Lange
Bolverk – «Beastly Ways of Man»
Ute nå via WormHoleDeath
Bolverk kom i fjor ut som fra ingensteds og blåste hatten ettertrykkelig av hodene på Metallurgi-redaksjonen med debutskiva ‘Uaar’. Denne landet på en respektabel 29. plass på fjorårets toppliste, så det er en glede å se at bandet allerede er tilbake med nytt stoff. Andreskiva ‘Svarte Sekunder’ består visstnok av materiale som er skrevet i samme tidsrom som materialet på ‘Uaar’, men utgjør i følge bandet og plateselskapet WormHoleDeath et logisk neste steg for Bolverks idiosynkratiske ekstremmetall.
Knusende akkorder og hylende ledegitar introduserer det som lover å være en brutal åpning på den kommende skiva, i det «Beastly Ways of Man» åpenbarer sitt mektige black/death-lydbilde. Noe av det som gjorde ‘Uaar’ så minneverdig, var den subtile men unektelige eksentrisiteten som pulserte gjennom bandets særegne ekstremmetall, og denne tendensen gjør seg fortsatt bemerket – kanskje aller mest via broens durstemte utskeielser. De uforutsigbare og innviklede låtstrukturene er tydeligvis også bevart fra forgjengeren, hvilket er et definitivt pluss for en kar med sans for nitidig detaljjakt som meg selv. Alt i alt er «Beastly Ways of Man» en appetittvekkende smakebit på den nye skiva, selv om jeg har nok erfaring med musikken til Bolverk til å ikke danne meg for rigide forventninger til totalen basert på en enkelt låt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jernlov – «The Final Prayer»
Ute nå via Nordic Mission
Jernlov er en svartmetallisk duo som slapp debutskiva si ‘Crucified’ på det norske selskapetNordic Mission. Duoen er blant de få norske bandene som kombinerer svartmetallisk estetikk med kristen tematikk, hvilket gjør «un-black metal»-scenen sentrert rundt figurer som den mytiske undergrunnskikkelsen Kenneth Nattesorg til et naturlig sammenlikningsobjekt. Musikalsk sett er det dog lite som knytter de to prosjektene sammen, hvilket blir klart og tydelig etter noen gjennomspillinger av Jernlovs nyeste singel «The Final Prayer».
«The Final Prayer» er første singel fra bandets kommende skive ‘Resurrection’, som også utgis via Nordic Mission. Bandet henter åpenbart inspirasjon fra den norske svartmetallscenen, men baker i tillegg inn byksende riff og tyngre rytmiske elementer fra henholdsvis thrash- og dødsmetallen. Det hele låter forholdsvis moderne som følge av den oppdaterte lydproduksjonen, samt det massive refrenget og dets moderne dødsmetall-konnotasjoner. Et tumlende og aggressivt lydbilde sørger for en brutal førstetitt på materialet på den kommende skiva, selv om den konstante strømmen av dobbelbass gjør at låta også fremstår litt enspore – til tross for det varierte gitararbeidet. Oppsummert er «The Final Prayer» en solid førstesingel, om kanskje ikke en spesielt oppsiktsvekkende en.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Viction – «The Enemy»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Viction er et ungt melodeath/thrash-band som har røtter i rock- og metall-linja på Buskerud Folkehøgskole. Av tidligere utgivelser har de bare et fåtall låter på nevnte folkehøyskole sin ‘Ungt Blod’-serie å skilte med, men til tross for dette har de allerede oppnådd forholdsvis mye. I fjor vant de den norske Metal 2 the Masses-konkurransen, og fikk dermed spille et sett på den enorme utendørsfestivalen Bloodstock i England. Nylig annonserte bandet også debutskiva ‘Darkness, We Are God’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Første smakebit på skiva har vi dog fått i form av singelen «The Enemy».
«The Enemy» befinner seg i skjæringspunktet mellom thrash og melodisk dødsmetall, med et moderne skjær som inntrer gjennom både produksjonsvalg og låtas riff-seleksjon. Et fellestrekk jeg har lagt merke til ved flere av bandene som har oppstått på metall-linja i Buskerud, er at det ofte er vanskelig å spore nettopp hvilken metalltradisjon bandene har latt seg inspirere av. Det gjør at musikken kan fremstå tidløs, men også litt rotløs. Viction er et godt eksempel på dette, ettersom de aldri står i fare for å kopiere tidligere helter, men heller ikke helt har funnet et sound som gjør at de skiller seg fra massene av andre unge, likesinnede ekstremmetallband verden over.
Det er dog ikke noe krav om at man skal gjenoppfinne hjulet på sin debutskive; det viktigste er at man leverer en solid plateopplevelse som fungerer som utgangspunkt for videre utvikling. Sånn sett varsler «The Enemy» om at ‘Darkness, We Are God’ kommer til å kunne være nettopp dette utgangspunktet for Viction. Låtskrivinga er generelt sett skarp, med minneverdige refrenger, chuggende, teutonisk riffing og heseblesende gitarsoloer rundt hvert hjørne. På tekst-fronten fremstår bandet fortsatt noenlunde grønne, hvor spesielt broens tirade gir en bismak av Robb Flynn sine banale kamprop i Machine Head. Det er likevel mye å sette pris på ved Victions ‘The Enemy’, og jeg ser frem til å høre bandet utforske soundet sitt på ‘Darkness, We Are God’, når enn den slippes.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eldkling – «Forever Changed»
Ute nå via Twelve Loop Twelve
Power metal-duoen i Eldkling har definitivt hatt et aktivt år til nå. I februar slapp de den habile debutskiva ‘The End of Eternity’, for noen uker siden slapp de et cover av Europe-låta «Ninja», og nå er de jammen også ute med en ny originallåt i form av «Forever Changed».
Eldkling er et band som jeg fra begynnelsen av synes hadde en viss sjarm gjennom noen sterke melodier, men som likevel ikke har nådd helt opp til noen nasjonale storheter som Mantric Momentum. «Forever Changed» styrker for så vidt dette inntrykket; faktisk er dette blant bandets aller beste låter, først og fremst på grunn av et hovedriff som sitter svært godt og noen gode overganger. Det blir imidlertid en litt lang låt, og jeg skulle ønske man fikk levert litt mer trøkk i produksjonen. Men dette utstråler en hel del potensiale. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Paracrona – «Carry the Cross»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Paracrona er et splittert nytt svartmetallband, hvis debutskive ‘Sun God’ kommer ut 24. mai. Stilistisk sett er det snakk om en episk form for progressiv svartmetall, som har et utpreget moderne sound som følge av en polert produksjonsjobb og en udiskriminerende tilnærming til sjangerblanding. Verdt å nevne er det at Baard Kolstad står for tromminga på skiva, til tross for at det ikke virker som han er en del av bandets faste line-up.
Den første singelen fra den kommende skiva, «Carry the Cross», er en låt som er så proppfull av musikalske hendelser at den fremstår som mye lenger enn den i realiteten er. Dundrende tammer og hese skrik leder oss inn i låtas ukjente farvann, før den ellers ordinære åpningssekvensen avbrytes av et skeivt rytmisk landskap preget av Kolstads umiskjennelige trommesignatur. Tårnende synther og snedige gitarløp blåser opp lydbildet ytterligere, før et strekk som kunne vært hentet fra Zustand Nulls ‘Existence Nihil’ leder rett inn i et riff som oser av svensk dødsmetall. På dette punktet i beskrivelsen har du som leser trolig fått et solid inntrykk av den svimlende variasjonen som er å finne på Paracronas debutsingel, selv om jeg må få understreke at det hele fungerer overraskende bra i praksis. Det skal bli spennende å høre hvordan resten av skiva fortoner seg, ettersom Paracrona fremstår som et dyktig band med en tydelig kreativ agenda for øye – selv om det er vanskelig å si nøyaktig hva denne agendaen går ut på basert på kun én låt.
Metallurgi 