Tradmetallerne i Sinsid har fulgt opp sin stilsikre singel «Sarcophagus» med låta «Time is Ticking», og signaliserer med det at et nytt album nok er på vei. Ingen store overraskelser dukker opp her, og som «Sarcophagus» er dette en tre minutter lang metallåt av den gamle skolen som høster godt av en no-bullshit-tilnærming. Sinsid kommer dermed nokså godt ut av dette, særlig gjennom noen av gitarsolosegmentene, uten at «Time is Ticking» stikker seg ut helt nevneverdig. Dette er helt ålreit 80-tallsmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – «A Thousand Light-years Unfold»
Selvutgitt
Antallet låter som har blitt sluppet fra Mortemias prosjekt ‘The Covid Aftermath Sessions’ er nå åtte, og med tanke på at vi fikk servert hele tolv stykker gjennom ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er det grunn til å tro at det ikke stopper riktig ennå. «A Thousand Light-years Unfold» er uansett navnet på det nyeste innslaget, og mannen bak Mortemia, Morten Veland, har denne gangen fått med seg Alteriums Nicoletta Rosselini på vokal.
Låta åpner lite blygt og temmelig usjarmerende med noen ordentlig masete synther, men heldigvis klarer Veland og Rosselini å redde det godt igjen. Hovedtemaet driver godt litt utover i låta, og refrenget er blant de bedre Mortemia har mønstret i dette prosjektet. Habilt power metal-snacks i disse Eurovision-dager, altså, selv om låta rundes av litt rart og snaut med et pianoparti som får lite tid til å utfolde seg.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – «Into Cold Winternight»
Ute nå via Purity through Fire
I slutten av februar ga den über-flittige undergrunnsmusikeren «Peregrinus» oss den første forsmaken på sin kommende tredjeskive under banneret Unholy Craft, dette via demo-utgaver av låter fra ‘Saa Mørkt, Saa mektig’. Nå har vi endelig mottatt litt ytterligere informasjon rundt plata, som vil bli sluppet 21. juni via plateselskapet Purity through Fire.
Selv om vi allerede har fått høre tre av låtene fra skiva, er «Into Cold Winternight» den første låta vi hører med fiks ferdig produksjon. Denne produksjonen er selvfølgelig fremdeles lav-oppløst og ruskete – noe annet hadde vært sjokkerende gitt prosjektets opphavsmann – men på en måte som gagner musikken heller enn å spenne bein på den. Låtmessig er «Into Cold Winternight» temmelig ordinær kost for Unholy Craft, med stormende, smuldrende svartmetall ala førsteskiva ‘Naar All Tid er Omme’, som visstnok vokser seg majestetisk mot slutten som følge av noen tårnende tilleggsgitarer. «Into Cold Winternight» er ikke det mest oppsiktsvekkende materialet jeg har hørt fra dette hold, men er like fullt et solid tillegg til Unholy Crafts hurtig voksende låtbibliotek.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Solus Grief – «Mass of Stolen Fires»
Ute nå via Purity through Fire
Det at vi i Metallurgi blir nødt til å skrive om ikke bare én men TO låter skrevet av «Peregrinus» i denne ukas singelpost, burde si det meste om karens forrykende arbeidstempo. For folk som ikke kjenner musikeren er Solus Grief hans atmosfæriske svartmetallprosjekt, og vi kan også røpe at det er det av karens prosjekter som har gitt mest gjenlyd i hjertene til bloggens skribenter; dette som følge av den fremragende skiva ‘With a Last Exhale’ fra 2022.
Nå er det duket for nok en Solus Grief-utgivelse, og i denne omgang er det snakk om en split med Altertum, hvilket er et av de mange prosjektene til den ditto arbeidsomme musikeren som kaller seg «Ggatzshrieegk» (Infernal Wind, Moonshrine, Vorgfang. Førstesingelen «Mass of Stolen Fires» er en langt mer turbulent sak en vi er vant til å høre fra Solus Grief, og veksler mellom voldsomme black/death-partier, atmosfæriske lommer i middels tempo, samt noen stemningsfulle post-svartmetalliske avbrekk. Disse avbrekkene er spesielt effektive sett i lys av det ellers krevende terrenget, og gir følelsen av å stå i stormens øye og titte opp på nattehimmelen gjennom et slør av dis og iskrystaller. Som alltid krever det litt tålmodighet å komme seg gjennom en Solus Grief-låt, og jeg må nok innrømme at jeg aldri har satt spesielt stor pris på de støyete vokalfiltrene som «Peregrinus» svøper stemmen sin i. Likevel er «Mass of Stolen Fires» en effektiv dose turbulent men atmosfærisk svartmetall, hvilket for øyeblikket er nok til å holde den gryende mettheten for «Peregrinus»-prosjekter på armlengdes avstand.
Like sikkert som at sola står opp hver dag, er det at Darkthrone kommer til å slippe ny skive – om ikke hvert år – så i alle fall annethvert. Fjoråret så intet nytt materiale fra dette hold, så det kom ikke som noen stor overraskelse da ‘It Beckons Us All’ ble annonsert ved månedsskiftet. Om det ikke var noen stor overraskelse, så var det i alle fall en gledelig en, ettersom Kolbotn-duoen er blant de mest inspirerende grinebiterne vi har å se opp til her til lands.
Og det virker som at det er grinebiting vi har med å gjøre på «Black Dawn Affiliation». Nok en gang skimter jeg spor av «autentisitet vs posør»-tematikken som preget bandets crustpunk-inspirerte periode på 2000-tallet, denne gangen filtrert gjennom det noe obskure og uforståelige tekstforfatterskapet som har preget bandets senere skiver. Dette aspektet ved bandets virke er definitivt en smakssak, men musikalsk sett er det lite å utsette på dersom du har sansen for metallens klassiske byggesteiner presentert på idiosynkratisk og personlig vis. «Black Dawn Affiliation» blander arkaisk farts- og tradmetallisk riffing med Darkthrones helt spesielle, førstebølges-beslektede aura av fandenivoldskhet og ondskap, og pynter så kombinasjonen med atmosfæriske elementer som ulende synther, dramatisk renvokal og bekmørk korsang. Det er snakk om nok en ubestridelig effektiv dose klassisk ekstremmetallkunst fra gutta i Darkthrone, selv om det som alltid trolig vil treffe tradisjons-bevisste ekstremmetallfans hardere enn den gjengse lytter. Jeg lar meg i alle fall begeistre!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Whoredom Rife – «Den Vrede Makt»
Ute nå via Terratur Possessions
Whoredom Rife fortsetter å være blant den norske svartmetallens mest storslåtte eksportvarer på «Den Vrede Makt», tittelsporet fra bandets kommende tredjeskive. Kimende gitarer gir et øyeblikks ro i låtas intro, men de ytterlige syv minuttene vies til den mektige, voldsomme men melodiske svartmetallen som vi kjenner igjen fra bandets fabelaktige andreskive ‘Winds of Wrath’ fra 2021. Whoredom Rife mestrer virkelig balansen mellom atmosfæriske kvaliteter og håndfaste ideer, og dette skyldes nok til dels den fantastiske lydproduksjonen. Jeg har generelt sett lite å komme med av refleksjoner i denne omgang, annet enn å komme med en spådom om at Whoredom Rife nok en gang står i fare for å blåse mye av den internasjonale konkurransen av banen med sin kommende skive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
RendezvousPoint – «Oslo Syndrome»
Ute nå via Long Branch Records
Rendezvous Point er en velkjent størrelse innenfor norsk metall av den mer fordøyelige og tilgjengelige sorten, og består i tillegg av en gjeng særdeles habile musikere. Samlet kan de vise til erfaring fra Bernhoft, Leprous, Ihsahn, og mye, mye mer, og den mest kjente for metallfolk er sannsynligvis Baard Kolstad, som må kunne omtales som en av landets mest profilerte unge trommeslagere. Uansett er en ny plate på vei fra kvintetten, og låta «Oslo Syndrome» er smakebit nummer to derfra.
Her er det på ingen måte snakk om noe flinkisband strippet for sjel; «Oslo Syndrome» er en leken, punchy og utrolig fengende låt der progressive tendenser pakkes inn i en herlig pakke på tre minutter. Stilistisk er dette som en miks av sprettballene i Addiktios musikk og melodihåndverket til band som Leprous og Asmodean. Ekstremmetallere vil kanskje fnyse på nesa av dette, men for de fleste andre bør dette kunne slå an som bare det.
Skrevet av Alexander Lange
Octohawk – «Quantum Age»
Ute nå via Crime Records
Sludge-metallerne i Octohawk ser igjen ut til å brygge på noe spennende når de snart skal følge opp debututgivelsen ‘Animist’ – en koloss av en plate vi i Metallurgi til dels hadde svært stor sans for. Blandingen av høy energi og utilgivelig trøkk ser ut til å ivaretas – og vel så det – på førstesingelen fra plata: «Quantum Age».
Dette er en særdeles omskiftelig låt, der hyppige og uforutsigbare taktskifter tvinger frem prog-assossiasjoner. Det blir nesten litt vel intenst og uoversiktelig, men Octohawk redder seg høvelig godt inn med brutaliteten i musikken. I tillegg har låta en velkommen og noe mer fordøyelig andre halvdel som løfter låta og stemningen på overbevisende vis. Produksjonen er dessverre noe voldsom, særlig med en vel høy, Korn-aktig basslyd, men det står ikke i veien for at jeg ser fram til plateslippet.
Skrevet av Alexander Lange
Nattsvermer – «Phantom»
Selvutgitt
Rogalendingene i Nattsvermer har sluppet det første siden de slapp sin selvtitulerte debutskive i fjor, da i form av låta «Phantom». Om dette indikerer et større prosjekt vet jeg ikke, men det er i alle fall noe som følger naturlig i fotsporene til plata. Her møter hardrock-tendenser lik de Metallica utforsket på slutten av 1990-tallet 2000-tallets groove- og alternativmetall. Resultatet er ikke all verdens i mine ører, men er likevel en habil komposisjon som særlig treffer godt i refrenget.
Skrevet av Alexander Lange
Vald Heks – «Chantraine»
Selv-utgitt
Tre år etter sin debut-utgivelse, EP-en ‘Aether’, er Vald Heks endelig klare med sin første plate. ‘Forest Witch’ har slippdato 19. april, og i den anledning har vi allerede fått et par singler å bryne oss på; først den noe High on Fire-aktige bråtebrannen «Your Blood», og nå den lengre og mer atmosfæriske «Chantraine».
I min omtale av ‘Aether’ konkluderte jeg med at Vald Heks hadde et sammensatt og spennende, eksperimentelt uttrykk, men at uklare låtformer, diffuse overganger og utett teknisk spill reiste barrierer mellom musikken og lytteren. Denne observasjonen gjør seg dessverre også gjeldende på «Chantraine», om kanskje i mindre grad enn på ‘Aether’. Selve uttrykket er temmelig spennende – en detaljert og atmosfærisk form for doom-metall som slekter på sjangerens romantiske og gotiske varianter fra 90-tallet – men låta virker temmelig svevende og uklar som følge av mangelfulle rammer. Mange av låtas deler virker å gå litt i ring, og min teori er at dette skyldes at vokalmelodiene ofte virker å mangle retning, spesielt på versene.
Dette er synd, ettersom vokalistens dype, Type O Negative/Woods of Ypres-aktige røst gir Vald Heks et tydelig særpreg å skilte med. Det skal også sies at diffusheten ikke ligger som en tåke over hele «Chantraine», men at enkelte partier også er tydeligere, og dermed mer effektive for min egen del. Sånn sett er det tøffe doom-riffet som dukker opp i låtas andre halvdel et høydepunkt, spesielt i det bandet øker tempoet og introduserer en nydelig melodi på toppen. Vald Heks har med andre ord fremdeles noen utfordringer å løse for å gjøre seg tilgjengelig for de bredere lytterskarene, men «Chantraine» viser også at bandet fremdeles har et spennende perspektiv på sjangerblanding og uttrykk som er temmelig unikt i lys av den norske scenen. Spent er jeg uansett på å dykke inn i resten av ‘Forest Witch’, som slippes allerede på fredag.
Khold har med tiden vist seg å være en av de mer stabile og konsistente leverandørene av groove-tung svartmetall på norsk jord. Bandets kombinasjon av drivende black’n’roll, hamrende riff og grufullt poetiske tekster er fullstendig ulikt alt annet som produseres her til lands, og fortsetter å gi avkastning til tross for at kvartetten har levert et aldri så lite vognlass av plater med nært sagt identisk innhold. Subtile forskjeller er dermed av stor betydning i Kholds univers, og på ‘Du Dømmes til Død’ inneholder akkurat nok av disse til at skiva ikke oppleves som overflødig gitt bandets lange utgivelseshistorikk.
I tillegg har ‘Du Dømmes til Død’ en tematisk ramme som bidrar ytterligere med å skille den fra mengden av Khold-utgivelser. Bandets tekstforfatter, Hilde Nymoen, har på ‘Du Dømmes til Død’ undersøkt bruken av dødsdom og henrettelser opp gjennom Norges historie, og filtrert råstoffet gjennom sin sedvanlige dystre, rå poesi. I andres hender kunne ‘Du Dømmes til Død’ brått blitt en ensformig, blodig parade av halshugging og heksebrann, men Nymoen finner stadig nye perspektiver å anskue skyggesidene av norsk rettspraksis fra. Derav får vi låttekster om skarpretterskap som går i arv («Lædel»), hemmelige fødsler – hvilket ble straffet med døden i Norge frem til 1842 – («Dølgsmål»), og ja, en hel drøss med låter om halshugging og heksebrann.
‘Du Dømmes til Død’ tar ikke nødvendigvis lytteren på en reise fra A til B, men består av en rekke grusomme stillbilder hentet fra en mørk, norsk fortid. Dette passer egentlig Khold fint, ettersom bandet stort sett skriver enkle men effektive låter med temmelig tradisjonelle låtformer. Det bør likevel nevnes at «Myrdynk» utgjør en usedvanlig seig, dunkel og avmålt åpning på en plate, og at det ikke er før singelen «Vanviddfaren» og det dramatiske, skingrende tittelsporet at Khold virkelig begynner å sparke fra seg. Fra dette punktet får vi servert Khold i all sin umiskjennelige form, hvor kun subtile forskjeller skiller låt fra låt – om de så alle sammen er temmelig solide.
Som vanlig finner vi flust av drivende black’n’roll og hamrende riff på ‘Du Dømmes til Død’, men Khold har som nevnt injisert låtene sine med noen halv-nye elementer i denne omgang. Dunkel, atmosfærisk gitarklimpring utgjør for eksempel en effektiv kontrast til den ellers drivende tyngden på flere av platas låter. I tillegg får vi passende nok et par riff som strekker seg i retning dødsmetallisk tyngde på låter som tittelsporet og singelen «Galgeberg og Retterbakke», i tillegg til et par eksplosive svartpønk-partier. Disse elementene klarer nok ikke å bryte opp Kholds formular fullstendig, og allerede på «Trolldomsdømt» kjenner jeg personlig at de utallige drivende trommegroovene har begynt å gjøre meg noe fartsblind.
Totalt sett er ‘Du Dømmes til Død’ atter en bunnsolid Khold-plate, og en god oppfølger til den stilfulle kraftpakken ‘Svartsyn’ fra 2022. For lyttere som har sett seg lei gruppens grunnleggende metodikk vil plata utvilsomt oppleves som «nok en Khold-plate», og foruten skivas tematiske rammeverk er det nok lite som skiller ‘Du Dømmes til Død’ fra gruppas øvrige diskografi. Personlig koser jeg meg fortsatt med Kholds umiskjennelige og unike tagning på svartmetall, det til tross for at skiva er relativt blottet for overraskelser og ny innsikt for dedikerte følgere av bandets produksjon til nå.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Deception – Daenacteh
Ute nå via Mighty Music
Metallurgi fikk i 2021 bakoversveis av rogalandsbandet Deceptions plate ‘The Mire’, og plasserte den like godt på førsteplass over årets beste norske metallplater. Dette er en symfonisk og progressiv death metal-plate med en vanvittig kvalitet i låtskriversegmentet, der brutalitet møter rent fengende partier og mestring av progressive låtstrukturer. ‘Daenacteh’ er sånn sett ikke en hvilken som helst oppfølger, og jeg kan si med en gang at bakoversveisen ikke er like markant denne gangen; like fullt er det snakk om en solid prestasjon fra det som definitivt er blant Norges beste death metal-band.
«If it ain’t broken, don’t fix it» får en slags ressonnans på denne plata, da ‘Daenacteh’ både stilistisk og strukturmessig ligger nærme ‘The Mire’. Deception går umiddelbart hardt ut med en kort kraftplugg denne gangen også med «Sulphur Clouds», som gir et utmerket førsteinntrykk med sin intensitet, sine overganger og sitt forbilledlige refreng som får bandet til å høres ut som en slags dødsmetallisk Dream Theater. Låta glir sømløst over i «King of Salvation», som blant bekrefter Deceptions evne til å fange lytteren gjennom minneverdige enkeltmelodier og -riff.
Likevel kommer den litt til kort ved å demonstrere det jeg mener blir en svakhet på ‘Daenacteh’, nemlig at plata er hakket overprodusert og overstimulerende. Jeg tviler ikke på at fans av sjangeren ikke har noe problem med de noen ganger overdådige symfoniske elementene og kompleksiteten i overgangene og strukturene her, men for meg har Deceptions styrke ofte ligget i bandets evne til å balansere dette med tilgjengelighet. Når jeg hører på ‘Daenacteh’ spør jeg meg noen ganger for eksempel om de symfoniske elementene, som for øvrig ligger litt nølende til i produksjonen, egentlig er nødvendige – selv om de noen ganger, som i hovedpartiet til «Monophobic», definitivt er det.
Dette står imidlertid ikke i veien for å konstatere at Deception mønstrer noen upåklagelige høydepunkter på ‘Daenacteh’. Det beste kommer i platas andre tolåtsbunt. «Iblis’ Mistress» er regelrett fantastisk med sitt seige og dramatiske hovedtema, sitt revnende refreng, sine illevarslende ride-bjeller og sin totalt skamløse djent-flørt, og «Assailants» topper det deretter. Her serverer Deception et råtøft og nesten stoner-aktig riff som blir basis for et blytungt og tøft refreng; dessuten treffer bandet blink i produksjonen her med en fantastisk vokal i bakgrunnen når hovedtemaet er på sitt mest intense.
«Assailants» samsvarer også best med platas merkelige, mytologiske ørkentema, som for øvrig vitner om at lanseringstidspunktet helt, helt, helt sikkert er godt koordinert med Warner Bros., Denis Villeneuve og resten av teamet bak Dune: Part Two, som ble offer for mitt popcorntyggende tryne hele to ganger mellom de mange gjennomlyttingene av denne plata. Tematikken er dessverre ellers ikke så overbevisende, og mister litt sjarmen gjennom den noe sjelløse og (delvis) AI-genererte(?) visuelle presentasjonen.
Forutenom «Dhariyan», som for meg fremstår som en mer uinspirert versjon av «Assailants», serverer imidlertid Deception stort sett fra øverste hylle når det gjelder låtskriving. «Monophobic» er et strålende midtpunkt med sitt storslåtte refreng, og avslutninga på plata er sterk. De galloperende ledegitarene på «Be Headed on Your Way» er en herlig kuriositet før ti-minutteren «Daughters of the Desert» runder av det hele. Denne låta når ikke opp til bandets tilsvarende gigant «Asphyxia», men imponerer like fullt med en svært god oppbygging og en voldsom, symfonisk avslutning.
‘Daenacteh’ har noen svakheter, men det er mest i lys av en viss forgjenger av skyhøy kvalitet. Det er nemlig først og fremst en sterk, underholdende og fengslende dødsmetallplate som ikke levner noen tvil om Deceptions intensjon om å kapre flere metallhjerter. Jeg håper nok på noen flere nyskapende sprell i neste omgang, men nøyer meg likevel med å slå fast at ‘Daenacteh’ er verdt din oppmerksomhet – om den så falmer litt i skyggen av ‘The Mire’.
Skrevet av Alexander Lange
Coffin Storm – Arcana Rising
Ute nå via Peaceville Records
Jeg vet ikke om mange supergrupper fra Kolbotn, men det splitter nye prosjektet Coffin Storm er i alle fall det. Her har Darkthrones Gylve «Fenriz» Nagell slått seg sammen med Aura Noirs Ole Jørgen «Apollyon» Moe og Olav «Bestial Tormentor» Knutsen, som på sin side er kjent fra for eksempel Infernö. Sistnevnte står bak strengeinstrumentene på prosjektets debut ‘Arcana Rising’, mens Apollyon bidrar med slagverkskunst og miksejobb. Fenriz leverer på sin side ravgale vokalprestasjoner som kan minne om det han har mønstret på enmannsprosjektet Isengard, og som ifølge han selv er inspirert av bandet Agent Steels teatralske sprell – så vel som en hel del annet.
‘Arcana Rising’ føles i det hele tatt som en eneste stor hyllest til 70- og 80-tallets tungmetall, og er på ingen måte en innovativ prestasjon. Samtidig føles materialet friskt og inspirert, noe som både skyldes høy kvalitet på selve musikken, en åpenbar professoral kunnskap om inspirasjonsmaterialet blant utøverne og en overbevisende produksjon og presentasjon. Det nydelige albumcoveret setter tonen for en okkult lytteropplevelse som først og fremst er en råtøff riffest av den gamle skolen der tradisjonell tungmetall, doom metal og et ørlite dryss thrash metal går sammen i en sterk enhet. På den måten minner det litt om Darkthrones to siste plater; andre har beskrevet det som noe nærliggende Mercyful Fate, noe som nok er en mer presis sammenligning.
Åpningslåta «Over Frozen Moors» var den eneste smakebiten vi fikk fra ‘Arcana Rising’ i forkant av slippet, og er en forholdsvis dekkende demonstrasjon av grunnelementene på plata – uten at Coffin Storm ruller ut sin fullstendige virkemiddelmatrise. Et bunnsolid hovedriff og noen medhjelpere er drivkreftene mellom de grøssende refrengene, og som platas korteste låt klokker den inn på intet mindre enn seks minutter. Låtene ellers er bittelitt lenger, mer ett noe utstrakt tilfelle på ti minutter, og låtlengdene indikerer en viktig karakteristikk ved ‘Arcana Rising’. Coffin Storm tar seg nemlig god tid med den taktfaste riffinga. Fordi riffene stort sett er innmari bra blir plata dermed som marinade for metallører, og det er aldri slik at bandet drar det for langt ut, og de balanserer stort sett godt mellom driv og seighet.
Denne balansen demonsteres for eksempel godt på tittellåta, der et blytungt og nokså melodisk refreng bryter opp riffinga på strålende vis. Rent progressive tendenser dyrkes på sin side i den nevnte timinutteren «Open the Gallows», som er platas desidert beste låt. Hektisk riffing baner innledningsvis vei for noen herlige ledegitarer, og deretter følger blant annet platas feteste hovedtema og et refreng som treffer en perfekt balanse mellom det teatralske og storslåtte.
Platas B-side er ikke fullt så god som A-siden, mest på grunn av at jeg synes «Eighty-Five and Seven Miles» har et litt vel gnagende hovedriff. Coffin Storm redder seg imidlertid godt inn igjen med nok et herlig refreng og gitarsolo på «Ceaseless Abandon», og avslutninga «Clockwork Cult» er en strålende oppsummering med sitt seige doom-riff og blendende avslutning. ‘Arcana Rising’ er med det på alle måter en sterk prestasjon, og er et verdig pek tilbake på metallens hjørnesteinsbedrifter. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
The Fallen Divine – Atlas
Selv-utgitt
The Fallen Divine er en progressiv, melodisk dødsmetall-kvartett fra Oslo som ble opprettet i 2009. Bandet var aktive i musikkmiljøer som tilgrenset mitt eget rundt tiårs-skiftet, og jeg husker godt hvor massivt det føltes ut at debutskiva deres ‘The Binding Cycle’ ble sluppet på selveste Indie Recordings. Det føltes definitivt ut på den tiden som at større ting var i vente for den relativt unge gjengen, men foruten EPen ‘The Event Horizon’ fra 2018 har det vært temmelig stille i etterkant av debuten. Dette endrer seg i år, ettersom den hardt tilkjempede andreskiva ‘Atlas’ endelig treffer markedet, dette for bandets egen maskin.
Stilistisk sett er det snakk om progressiv, melodisk dødsmetall skrevet av en gjeng som trolig har vokst opp med mye av den samme musikken som meg selv. Dette vil si at teknikker, grooves og teksturer fra band som Lamb of God, Gojira, Mastodon og spesielt Opeth gjør seg til kjenne i bandets musikk, selv om dette trolig skyldes motorisk minne heller enn et nøye kalkulert forsøk på sjangerblanding. Om man skal bruke norske grupper som referanse, er det egentlig ingen band jeg kan komme på som gjør nøyaktig det samme som The Fallen Divine gjør på ‘Atlas’. Enkelte thrash-elementer, samt lange, innviklede og tekniske låtkonstruksjoner gjør det mulig å peke til band som Vorbid og 66crusher, men sammenlikning med disse vil heller ikke være helt treffende for atmosfæren og det sammensatte uttrykket som er presentert på ‘Atlas’.
Det var tydelig allerede på ‘The Binding Cycle’ at The Fallen Divine var opptatt av menneskeheten som sett gjennom en videst mulig linse, og tematikk sentrert rundt sivilisasjoners fall og oppstandelse, indre konflikter og livets store spørsmål virker å stå sentralt i bandets låttekster nå som da. På ‘Atlas’ synes jeg å skimte en tematisk rød tråd som strekker seg fra start til slutt; et overhengende narrativ som for min egen del minner om Dantes berømte ‘Gudommelige Komedie’. Misnøye med både egen og samfunnets tilstand leder til en reise ned i sjelens dypeste avgrunn, som deretter leder til en tur opp til tilsvarende svimlende høyder. I løpet av reisen oppnår protagonisten både innsikt og aksept for tingenes tilstand, og det blir gjort tydelig at dissonansen mellom alt som er godt og alt som er vondt er en essensiell og uunngåelig del av tilværelsen.
Om skivas tematiske bakteppe virker litt kryptisk og innviklet, så vil nok musikken også oppleves som utfordrende. Åpningssporet «Pilgrimage» er sånn sett en passende litmus-test, ettersom den ti minutter-lange låta er fylt til randen av et intrikat vev av motiver, rytmiske krumspring og strukturelle finurligheter. Heldigvis fletter The Fallen Divine også inn en del melodier, hvor spesielt den minneverdige melodien sunget av Crecendeds Maria Løschbrandt Kvist fungerer som et viktig musikalsk landemerke på «Pilgrimage».
Og dersom åpningsduoen bestående av «Pilgrimage» og «Ashen Snowfall» oppleves som noe overveldende, så setter The Fallen Divine en marsjfart som er noe enklere å følge på singelen «Run, Run Away», «The Impossible» og «Phantom Fears». I tillegg finnes det en del umiddelbare gleder å erfare over ‘Atlas’ timelange spilletid, deriblant fengende folkemetalliske melodier, jazzy, akustiske Opeth-broer og flotte, episke akkordrekker. Kombiner dette med bandets skyhøye tekniske ferdigheter og en miks som skaper rom for både klarhet og slagkraft, så vil utfordringene som ‘Atlas’ byr på raskt overskygges av dens mange kvaliteter.
Gitt mylderet av ideer og detaljer som fyller ‘Atlas’ til randen, er det nær sagt umulig å avlegge noen endelig dom før jeg har plata på anlegget i noen måneder. Det er uansett liten tvil om at The Fallen Divines andreskive er en imponerende musikalsk bragd som tilbyr et særegent perspektiv på progressiv metall her til lands, og det virker på alle måter som at all tiden bandet har viet til skrivingen av plata har gitt avkastning. Personlig synes jeg at hakket mer variasjon i vokalen hadde vært på sin plass (mer renvokal, muligens?), og vokalistens -core-aktige sound og kadens vil nok jage vekk mer tradisjonelle prog-dødsmetalliske lyttere. ‘Atlas’ er en storartet, ambisiøs musikalsk odyssé, og en av de større severdighetene innenfor norsk, progressiv metall i senere tid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
UDÅD – UDÅD
Ute nå via Peaceville Records
UDÅD er det nye sideprosjektet til Thomas Eriksen som kjent fra Mork, hvor målet etter sigende har vært å finne tilbake til den lavoppløste, rå sjarmen til sistnevntes debutplate ‘Isebakke’. Ord som «rått», «primitivt» og «ekte» blir slengt rundt i beskrivelsen av prosjektets selvtitulerte debutskive på Bandcamp, hvor også den norske andrebølges-svartmetallen fra det tidlige 90-tallet trekkes frem som en kreativ ledestjerne.
Og ‘UDÅD’ låter stort sett pistrete og rå, med sprakende gitarlyd og trommer som hamrer ut statiske beats i bakgrunnen av lydbildet. Sånn sett er både målet om å gjenfinne noe av ‘Isebakke’s magi, samt å redusere ambisjonsnivået og kompleksiteten som vi finner i Morks senere musikk oppnådd. Jeg vil likevel ikke påstå at ‘UDÅD’ har spesielt mye til felles med svartmetallens fundamentale dokumenter fra 90-tallet utenom en noe mer frynsete produksjon. Til det er både harmoniene og melodiene for oppdaterte, og ‘UDÅD’ låter nok mest som Eriksens lett gjenkjennelige låtskriversignaturer gitt en noe enklere og mer dempet karakter.
Platas første halvdel har et tålmodig, moderat ganglag og en skogslig atmosfære som minner meg om Gjendøds flotte ‘I Utakt med Verden’ fra 2022. Denne referansen blir desto mer gjeldende når man tar i betraktning basspillet på ‘UDÅD’, som tilfører en mengde ulike fargefasetter som følge av sin rastløse, aktive drodling. Dette kan spesielt merkes på singelen og det tidlige høydepunktet ‘Avgudsdyrker’, som også kan skilte med noen av skivas nydeligste, stauteste melodier. Stormende, aggressive øyeblikk er det lite av til å begynne med, og det er ikke før «Den Virkelige Apokryf» at vi får en vaskeekte, svartmetallisk blast beat på skiva.
‘UDÅD’ er en skive som virkelig skinner dersom den spilles sammenhengende fra start til slutt. En av Eriksens største styrker som låtskriver er hans evne til å fylle platene sine med både variasjon og meningsfylte, minneverdige hendelser, og ‘UDÅD’ er en sann reise i så forstand. Platas innhyllende kvaliteter gjør stort sett opp for at den mangler noen av Morks mer umiddelbare, punchy aspekter, og dersom du i tillegg tar i betraktning de lange strekkene med hypnotiske repetisjoner vi finner i låter som «Blodnatten» og den besatte, gnagende avslutningslåta «Antropofagens Hunger», blir det tydelig at ‘UDÅD’ er en skive laget for konsentrert lenestols-lytting og gåturer i mørklagte skogholt. ‘UDÅD’ er dermed nok en suksess for Eriksen, om så den ikke er like enestående som fjorårets ‘Dypet’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Náttligr – Midvinternatt
Selv-utgitt
Náttligr er en kvintett fra Trondheim som debuterte med en rufsete og overfylt – om ikke helt merittløs – skive i fjor ved navn ‘Ravatal’. Min egen omtale avslører at min tid med plata var relativt krevende, men at jeg på sikt lot meg fascinere av spesielt de tydelige nikkene i retning svartmetallens førstebølge, dette i form av krokete Celtic Frost-riff og Root-aktige, eksentriske vokalbidrag. Det virker nå som at Náttligr har lagt mye av førstebølge-elementene bak seg, og de to låtene fra bandets kommende andreskive – her samlet som en to-låters EP ved navn ‘Midvinternatt – har en langt tydeligere eim av den norske andrebølgen i all sin primitive beskhet.
Den enkle, klassiske formen musikken til Náttligr har tatt på ‘Midvinternatt’ oser kraftig av Darkthrone, hvor plater som ‘A Blaze in the Northern Sky’, ‘Under a Funeral Moon’ og kanskje spesielt ‘Transilvanian Hunger’ virker å ha fungert som ledestjerner for bandet. Dette blir tydelig allerede i løpet av de sprakende, vinterlige og golde åpningsøyeblikkene til «Régi Sír» («gammel grav» på ungarsk), og forsterkes når isvindene pisker for fullt på «Helvete Kaller». Vokalen er like hemningsløs og eksentrisk som på ‘Ravatal’, men i denne omgang minner det mer om den brølte galskapen til «Nocturno Culto» på de nevnte skivene Darkthrone-skivene, og dette fungerer bedre for meg personlig enn på forgjengeren.
Det meste ved ‘Midvinternatt’ fungerer strengt tatt bedre for meg enn materialet på debutskiva til Náttligr. Bandet har kanskje ristet av seg noe av egenarten sin med overgangen til mer tradisjonell andrebølges-svartmetall, men både låtskriving, vokal og produksjon er kraftig forbedret fra den amatørmessige ‘Ravatal’. Ja, enkelte skavanker er det fremdeles å finne i bandets musikk – som det skranglete solospillet og den rotete outroen på «Helvete Kaller» -, men dette gir også musikken et visst element av punk-rockens «gi faen»-mentalitet. Kombiner det med et nydelig maleri produsert av én av bandets egne medlemmer, og forventningene til bandets kommende skive er vesentlig høyere enn det de hadde vært om vi kun hadde ‘Ravatal’ å gå etter.
Misotheist – Vessels by Which the Devil is Made Flesh
Ute nå via Terratur Possessions
Misotheists ‘From the Glory of Your Redeemer’ var den beste norske svartmetallplata som ble sluppet i 2021 – i alle fall om man skal tro Metallurgis lille tomannsredaksjon. Etter å ha lansert den selvtitulerte debutplata tre år tidligere, etablerte dette enmannsprosjektet seg ytterligere som en viktig spiller i svartmetallbastionen Trondheim med denne skiva, der plateselskapet Terratur Possessions også har stått for en rekke andre høyst prisverdige utgivelser innenfor sjangeren de siste årene. Forventningene til denne nye plata, som følger opp ‘For the Glory of Your Redeemer’ nokså formulaisk med tre nye, fryktinngytende låter, ble dermed umiddelbart høye da den ble annonsert for bare kort tid siden.
Mannen bak Misotheist, Brage Kraabøl, er ellers også å finne i Enevelde, der han på samme måte som her legerer svartmetallen sin med en usedvanlig mørk og aggressiv growlevokal. Mens Kråbøl i Enevelde legger seg mer eller mindre tett opp mot typisk norsk svartmetall, kjennetegnes Misotheist av sine lange, dissonante og komplekse komposisjoner, noe som gjør at den fulle pakka nikker tydelig mot franske og islandske varianter innenfor sjangeren a la Deathspell Omega, Aosoth og Svartidaudi.
‘Vessels by Which the Devil is Made Flesh’ er med sine nesten førti minutter Misotheists lengste plate til nå. Det sier ikke all verdens med tanke på at de foregående skivene bare er noen minutter kortere, men signaliserer like fullt et nytt ambisjonsnivå når antallet låter ikke er økt; Misotheist slår blant annet på stortromma her med en tjue minutter lang avslutningslåt ved navn «Whitewashed Tombs». De to andre låtene varer i henholdsvis tolv og seks minutter. Med det er det snakk om ganske progressive og flerfasseterte låtkonstruksjoner – om så på litt ulike måter.
Den seks minutter lange tittellåta er på sin side noe av det mest tekniske og fartsfylte jeg har hørt Kråbøl koke opp, og er definitivt også den låta her som i størst grad peker i nye retninger for Misotheist. Det er også den beste låta. Krallice-aktig gitarlek velter over i et nærmest fengende dissonant hovedtema; dette følger lytteren gjennom resten av låta i litt ulike former som et slags leit motif, både når Urfausts IX bidrar med herlig og frisk gjesteopptreden og når Misotheist byr på en turboetappe av de sjeldne mot slutten.
De to andre låtene følger i større grad i fotsporene til ‘For the Glory of Your Redeemer’, og lykkes i stor grad godt med det. «Stigma» åpner plata særdeles godt når skjøre, dissonante akkorder velter over i et hardtslående hovedtema, og etter et nokså dynamisk midtparti lander komposisjonen godt i en storslått avslutning. Også den nevnte «Whitewashed Tombs» imponerer på tross av at noen temaer blir noe gnagende de første ti minuttene; Misotheist byr avslutningsvis på en strålende oppbygging fra noen melankolske ambient-toner til det mest harmoniske plata har å by på.
Det er likevel vanskelig å bli like imponert av disse to låtene som det jeg ble av ‘For the Glory of Your Redeemer’, rett og slett fordi det ikke slår meg som like nytenkende. Over det hele, synes jeg også vokalen blir i overkant høylytt og dominerende til tider, og noe av den mørke mystikken som har ligget over Misotheists utgivelser tidligere, er ikke like toneangivende i produksjonen.
Like fullt er det en kjensgjerning at ‘Vessels by Which the Devil is Made Flesh’ blir bedre og bedre jo mer jeg hører på den. Misotheist er utrolig god til å gjøre mye ut av de dissonante basiselementene i musikken, og har også på denne skiva konstruert noen særdeles imponerende låter som med sine lengder og detaljrikdommer byr på utrolig mye snadder for svartmetallnerder. Og om mye her minner vel mye om den forrige skiva, vitner tittellåta om at Kråbøl kan få mer ut av dette prosjektet enn som så.
Skrevet av Alexander Lange
Terror Machine – A Mountain of Death
Ute nå via Stench From Below Records
Terror Machine er et ekstremmetallband fra Vennesla som består av medlemmer fra bl.a. bandet Flukt. Stilen som utforskes på bandets nyeste EP ‘A Mountain of Death’ er krigsmetall, og det av en sort som kontrasterer eksplosive fremrykk med store, treskende grooves.
Personlig foretrekker jeg krigsmetallen min kledt i lærjakke med pigger, patronbelte og Blasphemy-t-skjorte, så de noe groove-metal-aktige seksjonene som dukker opp på samtlige av EPens tre låter faller nok ikke fullstendig i smak for mitt vedkommende. Jeg koser meg i mye større grad når jeg befinner meg i kampens hete, og spesielt de frenetiske thrash-sekvensene som river gjennom midtseksjonen til «Shed the Blood» får adrenalinen til å pumpe gjennom årene mine for full maskin. Slike heseblesende strekk finner man på samtlige av ‘A Mountain of Death’s tre låter, men det krever en viss toleranse for jump-the-fuck-up-grooves for å karre seg helskinnet gjennom det øvrige låtmaterialet som Terror Machine presenterer på sin andre EP.
Sånn sett var ‘A Mountain of Death’ en blandet affære for min egen del, men jeg tar likevel med meg EPen i skreppa som et sjeldent eksempel på vaskeekte krigsmetall produsert på norsk sokkel.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Tornekratt – Hvor Lidelsen Blir Fri
Selv-utgitt
Tornekratt er et band bestående av tre kompiser som elsker å møtes i en eller annen garasje, fortære øl i festlig kameraderi, og kanalisere all ølen og kameraderiet inn i kjølige og beske svartmetall-låter. Bandet har etter sigende stått for samtlige av leddene i produksjonen av sin debutplate ‘Hvor Lidelsen Blir Fri’, om det så er snakk om innspilling, miksing, mastring, cover-art og logodesign. Dette må selvfølgelig ha vært utrolig tidkrevende, så jeg begynner like så godt omtalen av skiva med å gi gjengen en velfortjent klapp på skulderen for sin beundringsverdige innsats.
Stilistisk sett dreier det seg først og fremst om svartmetall av melodisk art. Tankene beveger seg i retning vestlandsgutta i Heimland i det «Chamber of Sorrows»s åpningsseksjon runger ut av anlegget, men det tar ikke lang tid før Randy Blythe-aktig growling og i overkant brutale, digitale trommer bryter alle forbindelser til akkurat den nisjen innenfor norsk, melodisk svartmetall. Kombinasjonen av svartmetall og Lamb of God-beslektet growling gjør det mer naturlig å sette Tornekratts debutskive i bås med det trønderske bandet Blodtørst, som bruker mye av de samme elementene for å skape et ganske annet, men like truende musikalsk beist.
Det er ikke til å komme fra at beslutningen av å gjøre absolutt ALT selv kan sies å ha eksplodert i trynet på Tornekratt på enkelte måter. Spesielt produksjonen er så røff at den gir demo-vibber, hvor heldigitale trommer, pistrete gitarer og tørrlagte vokaler enten kolliderer med hverandre eller skiller seg som olje og vann. Miksen varierer også temmelig kraftig fra låt til låt, hvilket i kombinasjon med noen voldsomme stilistiske digresjoner gjør at låter som «Dark Requiem» og «Sorgens Kvale» låter som to vidt forskjellige band.
Det at produksjonsjobben er såpass røff gjør det også å vanskelig å pløye gjennom det som er en ganske lang plate fra start til slutt. Strengt tatt mener jeg skiva hadde stått sterkere uten de tre siste låtene, hvor «Leshen» er en demolåt fra om lag et år siden, og «Sorgens Kvale» og «Dødens Marsj Del II» fremstår temmelig malplasserte med sine relativt rendyrkede post-black metal-uttrykk. Hadde man så byttet rekkefølge på «Gehennas Porter» og tittelsporet hadde man sittet igjen med en langt mer stilistisk koherent skive, som også ender med det jeg mener er platas desiderte høydepunkt.
Det er vanskelig for meg å anbefale ‘Hvor Lidelsen Blir Fri’ når produksjonen er såpass flisete som den er. Tornekratts sterkeste kort er nok for øyeblikket deres evne til å veve sammen svartmetalliske melodier, hvor spesielt det Eternality/Moldé Volhal-aktigetittelsporet utmerker seg på dette grunnlaget. Jeg tror nok mye er gjort dersom produksjonsjobben får seg en oppstramming, uttrykket blir noe mindre sprikende, samt at bandet finner seg en ekte trommis, så det er ingen grunn til å avskrive Tornekratt per merittene til deres førsteskive. Jeg ønsker gutta gratulerer med en hardt tilkjempet debutplate, så får vi se hvordan erfaringsgrunnlaget de har skaffa seg på veien kan gagne dem på en eventuell andreskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Tordner – Av Skygger
Selv-utgitt
Tordner er et anonymt enmannsband som skriver svartmetall i skjæringspunktet mellom den rå svartmetallen som for øyeblikket oversvømmer Bandcamp, og mer klassisk svartmetall. Denne sammensmeltingen er tydelig representert ved albumcoveret til prosjektets debutplate ‘Av Skygger’, hvor en av skissene til den norske naturalistmaleren Christian Krogh har blitt endret via enkle, digitale filtre man kan finne på hvilken som helst gratis bilderedigeringstjeneste på nett i 2024.
Og hadde man klippet ut den Unholy Craft-aktige, hysteriske vokalen, så hadde en låt som «Grått» lagt seg temmelig tett opp til den norske andrebølgens produksjons- og låtskriveridealer. Kjølige, iskalde gitarer vever et enkelt men hypnotisk vev, hvorunder trommene raser med besatte blast beats og tumlende basspedaler. I tillegg finner vi noen langsommere partier rundt låtas midtdel, hvor suggererende rytmikk og åpne akkorder danner en potent, tåkete atmosfære.
Åpningsstrekket på «Skikkelser» demonstrerer også at Tordner er i stand til å bruke elementære bestanddeler til å skape en stor effekt. Det er ingenting ved gitarakkordene, -melodien eller de drivende blast beatsene som hever seg over det rent ordinære i svartmetallisk forstand, men likevel lar jeg meg rive med av det hypnotiske, musikalske uværet som raser gjennom låta. Det viser seg dog fort at Tordner ikke har planer om å strekke seg så mye utover de stilistiske grensene som etableres av de første par låtene på ‘Av Skygger’, og allerede på tredjelåta «Aldri» begynner følelsen av deja vu og sette i hos undertegnede.
‘Av Skygger’ er en skive som er forbeholdt fans av enkel, hypnotisk og isnende kald svartmetall. Vokalen vil nok for enkelte gi sterke assosiasjoner til den rå svartmetallens støyfiltrerte hyling, så jeg vil nok ikke kunne anbefale skiva uforbeholdent til fans av rendyrket, tradisjonstro svartmetall. Debuten til Tordner er nok for oppskriftsmessig og simplistisk til å fange oppmerksomheten min over tid, men jeg angrer ikke på tiden jeg har brukt på skiva i forkant av omtalen. Helt ålreite saker.
Under følger en seleksjon av de mest oppsiktsvekkende platene fra januar og februar, i alle fall i følge Metallurgis stolte redaksjon. God lesning!
Januar
Sovereign – Altered Realities
Plateselskap: Dark Descent Records Undersjanger: Death/thrash
Utdrag fra vår omtale: «Når det kommer til dødsthrash av gammel ånd men ny giv, er det ingen tvil om at Sovereign har gått samtiden en høy gang på debutskiva ‘Altered Realities’. Måten bandet beveger seg gjennom de kompliserte instrumentalforløpene med både dødelig presisjon og organisk flyt er direkte inspirerende, og jeg sliter med å finne aktører selv på den internasjonale scenen som har gitt meg en liknende opplevelse i senere tid. ‘Altered Realities’ er rett og slett en ekstremmetallplate av ypperste kvalitet, og en utgivelse som burde stå støtt blant våre norske favoritter ved årets ende.»
Beste låter: «Nebular Waves», «The Enigma of Intelligence»
Plateselskap: Prophecy Productions Undersjanger: Atmosfærisk/post-black metal
Utdrag fra vår omtale: «Utenom den litt vel skrale produksjonen er […] ‘The Deepening’ en sterk prestasjon, som ikke minst gjør den norske svartmetallen en aldri så liten tjeneste gjennom å sette den mer i dialog med nyere, utenlandske tagninger på sjangeren. Jeg anbefaler den for alle som har sansen for atmosfærisk, melankolsk og mektig svartmetall.»
Beste låter: «Der Guder Dør», «True North Beckoning»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Brutal death metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Nonagon’ fremstår for min egen del som den mest optimaliserte utgaven av Blood Red Throne vi har fått til dags dato. […]‘Nonagon’ (er) nok en suksess for Norges største dødsmetallband, og en skive som burde lande som en hundre-tonns asteroide i dødsmetalliske miljøer verden over.»
Beste låter: «Seeking to Pierce», «Tempest Sculptor», «Every Silent Plea»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Progressiv metal
Utdrag fra vår omtale: «Madder Mortem har alltid vært undersungne helter i den norske metallscenen, men med ‘Old Eyes, New Heart’ har bandet levert en skive som har markert Norge på det internasjonale utgivelseskartet i det fortsatt unge plateåret 2024. ‘Old Eyes, New Heart’ er en fantastisk skive, og en soleklar anbefaling til samtlige av bloggens åpensinnede lesere.»
Beste låter: «Coming from the Dark», «Master Tongue», «The Head That Wears the Crown»
Utdrag fra vår omtale: «Det er […] ingen tvil om at Sepulcher har levert atmosfærisk, eventyrlysten dødsthrash på høyde med den internasjonale toppstandarden med ‘Veins of the World’. Det er kun et fåtall band der ute som klarer å dyrke frem ny, florerende biologisk vekst på dødsmetalls forråtnede skrott i 2024, hvor Obliteration og Sepulcher kanskje er de to bandene på norsk jord som for alvor skyver grensene for både kvalitet og egenart. Sånn sett er ‘Veins of the World’ en soleklar anbefaling for fans av tradisjons-befestet men selvrealisert dødsthrash, og en uforventet pangstart på det nye året for norsk ekstremmetall.»
Utdrag fra vår omtale: «‘Kosmos Brenner’ kunne altså vært hakket mer fokusert på sine knappe 38 minutter. En mer forsiktig og konservativ tilnærming til materialet kunne imidlertid gått utover spenstigheten, dristigheten og kreativiteten til Golden Core på denne plata, som tross alt er det jeg er mest imponert over. […] man sitter virkelig igjen med en følelse at mye arbeid har blitt lagt inn i dette prosjektet. Det i seg selv gjør mye bra med en plateopplevelse som jeg uansett anbefaler på det sterkeste, og jeg tror det bærer bud om en spennende utvikling for Golden Core fremover.»
Beste låter: «Ginnungagap», «þorn Af Akri», «De Dødes Hær»
Plateselskap: Mnemosyne Productions/ Candlelight Records Undersjanger: Progressiv metal
Utdrag fra vår omtale: ‘IHSAHN’ er ikke Ihsahns beste plate – til det er ‘After’ for bra. Men på grunn av jevnt over sterk låtskriving, helt rå produksjon, overbevisende presentasjon og mang et tegn på en enorm arbeidsinnsats hevder den seg virkelig i kampen om andreplassen, og det sier sitt.
Beste låter: «TWICE BORN», «BLOOD TRAILS TO LOVE», «HUBRIS AND BLUE DEVILS»
Plateselskap: Century Media Records Undersjanger: Progressiv metal/black metal
Utdrag fra vår omtale: «Den timelange reisen gjennom ‘Fall’ er en detaljrik, episk og fargesprakende affære, […] ‘Fall’ vil av god grunn falle i smak hos brede skarer av metallfans verden over – den er tross alt komponert, fremført og produsert av en gjeng som virkelig vet hva de holder på med .
Beste låter: «Summits», «Nordic Anthem», «Northward»
Plateselskap: Svart Records (eget selskap) Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Kombinasjonen av stormende, kakofonisk svartmetall og punkete grooves byr noen helt fenomenale øyeblikk i løpet av ‘Helvete’s kompakte spilletid. […] ‘Helvete’ er […] en skive som virkelig fenger i øyeblikket, og som tar såpass mange interessante valg at mer åpensinnede fans av svartmetall vil gjøre godt i å sjekke den ut.
Beste låter: «Gravlagt i Sorger (Glemt av Gud)», «Oppstandelse», «Vrede»
In Vains utstrakte promotering i forkant av deres kommende femteskive ‘Solemn’ fortsetter med singelen «Shadows Flap their Black Wings». I likhet med de to første singlene fra skiva er det snakk om progressiv ekstremmetall som krysskobler de melodiske bølgetoppene til band som Insomnium og Omnium Gatherum med progressive lystflukter, og pakker det hele inn i episke og storstilte produksjonsverdier.
Og jeg synes nok at «Shadows…» er en enda sterkere singel enn sin forgjenger. Der jeg følte at «At the Going Down of the Sun» manglet det lille ekstra i form av minneverdige ideer for å virkelig å skinne, kan jeg peke mot flere slike ideer på In Vains nye singel. For det første er refrenget kronet av en svært fengende, rensunget melodi; for det andre får vi endelig meske oss med en av In Vains større prog-eskapader på låtas prangende og fargerike instrumental-bro; og til slutt har vi det elleville solospillet og den bombastiske blåserekka som introduseres i løpet av låtas storslåtte finale. «Shadows…» er med andre ord et vaskeekte spetakkel som bruker all sin makt for å underholde lytteren, hvilket veier opp for det noe uheldige -core-preget ved den lyse growlingen, og det med enkelhet. Det begynner å bli en stund siden sist vi hørte fra In Vain, og basert på deres nye singel virker det som at bandets retur kommer til bli en severdighet fans av melodisk ekstremmetall sent kommer til å glemme.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – Embolism
Selvutgitt
«Embolism» er den tredje og siste singelen fra det kommende fjerdealbumet til rogalandsbandet Dark Delirium. De to foregående har i all hovedsak lovet godt og bært bud om at denne skiva nok blir den proffest lydende til nå fra bandet, som spesialiserer seg på en effektiv mikstur av melodisk dødsmetall og metalcore.
Mye går også rett vei på «Embolism». Riffene fungerer som solide rettesnorer, og bidraget til Nekonomicon løfter låta et hakk når dette bandets vokalist tilføyer storslagenhet og en kontrast til Simeon Ekses vokal mot slutten. Det sistnevnte blir for min del låtas største ankepunkt; der jeg vil si at det på mange andre av bandets låter handler mest om smak og behag for meg når det gjelder denne vokalen, tror jeg at jeg med større sikkerhet kan si at det rett og slett blir litt vel mye Robb Flynn-aktig metalcore-vokal i denne omgang. Det står likevel heldigvis ikke i veien for at plata blir en spennende affære.
Skrevet av Alexander Lange
Deception – «Be Headed On Your Way»
Ute nå via Mighty Music
Nå er det neimen bare litt over to uker til den sanne Metallurgi-favoritten Deception slipper plata ‘Daenacteh’, og vi har fått servert det som formodentlig er siste smakebit derfra: «Be Headed On Your Way». Lista har allerede blitt lagt nokså høyt av de to første singlene, der særlig «Iblis’ Mistress» har imponert meg stor.
«Be Headed On Your Way» er noe mindre bombastisk enn denne, og ligner sånn sett mer på førstesingelen «Monophobic» der uttrykket ligger noe nærmere progressiv og teknisk enn symfonisk dødsmetall. Låtas x-faktor ligger i hovedtemaet, som har en herlig, lang gitarmelodi som slynger seg rundt taktstrekene. I det øvrige byr Deception på soliditet og få overraskelser, der de dyrker noen av de mer brutale sidene av sitt DNA.
Skrevet av Alexander Lange
Udåd – «Avgudsdyrker»
Ute nå via Peaceville Records
Udåd er det nye soloprosjektet til Morks Thomas Eriksen, som etter å ha reflektert over debutskiva til nevnte band, ‘Isebakke’, fikk behov for å gå tilbake til et mer basalt, svartmetallisk uttrykk. Resultatet av denne nostalgitrippen ble debutskiva til Udåd, som slippes 15. mars via Peaceville Records.
Første – og muligens eneste, gitt at slippdatoen er rett rundt hjørnet – singel fra skiva er «Avgudsdyrker», en substansiell låt på rundt syv minutter som stort sett står til forventningene man kan han dannet seg av å lese forrige avsnitt. Produksjonen er langt mer pistrete og sprakende enn på Mork sine senere utgivelser, og selve låtkonstruksjonen er mindre sofistikert enn de rike, atmosfæriske komposisjonene vi fikk på spesielt ‘Dypet’ i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at Eriksen har blitt dypt formet av den musikalske reisen han har hatt med hovedprosjektet sitt i nå ti år, og «Avgudsdyrker» er følgelig mer sofistikert i sitt melodiske vev enn sin inspirasjonskilde ‘Isebakke’. Det er ikke så mye mer å si om «Avgudsdyrker» – dette er atmosfærisk og melodisk svartmetall av kjent herkomst – men jeg kan likevel påpeke at låta er sterk nok til at jeg danner meg noen forventninger til debutskiva, som vi kun trenger å vente et par uker for å høre i sin helhet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kråbøl – «Perish»
Ute nå via Terratur Possessions
Den norske metallscenen har mange ildsjeler som sitter og pumper ut uhorvelige mengder materiale på gutterommet eller i hjemmestudioet, men det er svært få av dem som i tillegg klarer å sørge for at hver eneste utgivelse fremstår som et helhetlig, velpolert produkt. Brage Kråbøl (Misotheist, Enevelde) er et aldri så lite unikum i så henseende, ettersom samtlige av utgivelsene han har gitt ut via de nevnte prosjektene har vært verdt å skaffe seg, kanskje spesielt for fans av nidarosisk svartmetall. Det viser seg nå at det er flere i Kråbøl-flokken som sitter på musikalske ferdigheter av betydning, ettersom intet mindre enn fire av dem har vært delaktige i skapelsen av den kommende debutskiva til Kråbøl.
Denne plata har fått tittelen ‘Never’, og da snakker vi altså om det ytterste laget på bjørketreet, ikke om det engelske ordet for «aldri». Dette virker passende i møte med andresingelen «Perish», ettersom det er snakk om svartmetall som er innhyllet av skoglig mystikk i langt større grad enn Misotheists voldsomme, okkulte tirader og Eneveldes dunkle introspeksjon. Stilistisk sett dreier det seg om svartmetall som slekter tungt på den norske andrebølgens mer hypnotiske og atmosfæriske faksjoner, med mørke melodiske strofer som tidvis bryter ut i intense, krigerske riffutblåsninger. Jeg liker spesielt godt hvordan låtas beveger seg lengre inn i skogens dyp i sin andre halvdel, der et sett med gitarstemmer snakker i munnen på hverandre og gir følelsen av å være omringet av vesener som hvisker fra skyggene. Alt i alt virker Kråbøl å være nok et lovende prosjekt for opphavsmannen prosjektet er oppkalt etter, og jeg venter i spenning på den innhyllende, atmosfæriske lytteopplevelsen ‘Never’ ser ut til å være.
Mye har blitt skrevet om Blood Red Thrones rolle som konsistente leverandører av dødsmetall; spesielt i et norsk sjangerlandskap som ikke vier særlig mye oppmerksomhet til stilarten i utgangspunktet. Over nå 26 år har bandet levert skiver som kombinerer oldtidens sjangerfundamentaler med nyere oppfinnelser, hvor spesielt de siste tjue åra har blitt viet til et brutal og groove-fiksert, dødsmetallisk variant. Bandets 11. skive, ‘Nonagon’, byr ikke på nevneverdig med overraskelser i forhold til dette, men kan likevel sies å være en betydningsfull skive i lys av prosjektets utgivelseshistorikk.
‘Nonagon’ fremstår for min egen del som den mest optimaliserte utgaven av Blood Red Throne vi har fått til dags dato. Den kraftfulle, mektige lydproduksjonen fremhever bandets rytmiske brutalitet og knusende grooves på ypperlig vis, og er polert nok til å understreke Blood Red Thrones posisjon som internasjonale, dødsmetalliske utøvere av rang. I tillegg er bandets nye vokalist, Sindre Wathne Johnsen, en enda mer dynamisk vokalist enn sin forgjenger Yngve «Bolt» Christiansen, hvor spesielt mannens dype register gir en ytterligere tyngde-dimensjon til en skive som allerede er nesten komisk brutal.
Til tross for at Blood Red Throne virker interesserte i lite annet enn rytmisk brutalitet og massive grooves, tar de seg likevel tiden til å gi ‘Nonagon’ en passende dramatisk åpning. «Epitaph Inscribed» åpner med et stemningsfullt, molltonalt landskap, før et brutalt, luskende Cannibal Corpse-riff klubber oss over hodet med gjentatte, nådeløse hugg. Effekten er litt som å bevitne albumcoverets kosmiske storm legge hele planeter i ruiner på avstand, før biter av de nevnte planetene begynner å pepre vår egen klode i stykker, dette til allmenn misnøye.
Og fra dette punktet er intet nytt under den blodrøde solen, selv om vi finner enkelte øyeblikk og låter som utmerker seg – mest som følge av kvalitetsnivå enn noe annet. «Ode to the Obscene» bruker hyppige vekslinger i tekstur for å skape en følelse av kaos og fremdrift; singelen «Seeking to Pierce» har en åpning som virkelig oser av klassisk Death, og «Every Silent Plea» – utgitt som «Latrodectus» i februar i fjor – demonstrerer at bandets ukompliserte låtskriving fremdeles er substansiell nok til å vokse godt på deg over tid. Mest oppsiktsvekkende er kanskje låta «Split Tongue Sermon», som blander idiotiske huleboer-grooves og breakdowns med noen tvistende riff som virker innspirert av dødsmetall, og topper det hele med ravgale, radioaktive ledegitarer og et Will Ramos-aktig gnomevræl.
Utenom låtene nevnt ovenfor, er materialet på ‘Nonagon’ til forveksling likt tidligere utgivelser vi har fått fra Blood Red Throne. Det er aldri snakk om noe annet enn effektiv, modernisert dødsmetall, men plateopplevelsen oppleves mer og mer statisk jo lenger inn i andre halvdel man kommer. Dette skyldes dog ikke bare låtskrivingen, men også produksjonen. Blood Red Throne har definitivt aldri lått mektigere eller mer destruktivt enn på sin nye skive, men de komprimerte verdiene gjør også at opplevelsen fremstår som udynamisk og øredøvende fra start til slutt. Det er dog ingen tvil om at ‘Nonagon’ er en sterk dødsmetallplate, og om jeg virker i overkant kritisk i denne omtalen så er det fordi Blood Red Throne selv har satt en høy standard det blir naturlig å måle dem opp i mot. Sånn sett er ‘Nonagon’ nok en suksess for Norges største dødsmetallband, og en skive som burde lande som en hundre-tonns asteroide i dødsmetalliske miljøer verden over.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vemod – The Deepening
Ute nå via Prophecy Productions
‘The Deepening’ er den andre plata til Namsos-bandet Vemod, og for øvrig det første de har sluppet siden debutplata ‘Venter På Stormene’ kom for hele tolv år siden. Sistnevnte må kunne ses på som interessant i norsk sammenheng både nå og da, da Vemod her, i stedet for å sverge full troskap til våre hjemlige svartmetalltradisjoner, kunne ligne en del på de franske og amerikanske svartmetallvariantene som ble kjent under merkelappen «post-black metal». Komposisjonene var langstrukne og atmosfæriske, stemningene mer melankolske og meditative enn utpreget mørke, mystiske og krigerske, og elementer fra sjangre som shoegaze og post-rock var ofte tydelige.
Om noe, kan ‘The Deepening’ sies å befeste Vemods posisjon som et viktig norsk referansepunkt innenfor for en slik tilnærming til svartmetallen. Det betyr riktignok ikke at musikken er utpreget frankofil og amerikanisert, for å si det sånn; melodiske tendenser og atmosfærer som minner om vestlandske band som Windir dukker stadig opp, og ikke minst sender mange av låtskrivingsgrepene i de lange låtene tankene i retning Djevel. Det sistnevnte er heller ikke så rart, da et av medlemmene her også er å finne i nettopp Djevel. Utover dette vil jeg imidlertid i stor grad assossiere Vemod med mange av de atmosfæriske grepene til Alcest, deriblant den silkemyke korvokalen i «Der Guder Dør» og på tittellåta, og det melankolske tonespråket til Agalloch. Fans av for eksempel Wolves in the Throne Room vil utvilsomt ha glede av det som foregår på denne skiva.
‘The Deepening’ er uansett stort sett en fengslende og sterk plateopplevelse. Inklusivt et preludium og en kort interlude består plata av seks låter, der hovedinnslagene ligger på mellom seks og hele 17 minutter. Best går det på platas a-side, der den 13 minutter lange «Der guder dør» sparker svartmetallballet i gang svært godt gjennom en todelt komposisjon. Sterke, melodiske akkordrekker skaper en stormende og flott førstehalvdel før lydbildet åpner seg mer gjennom luftigere post-rock-nikk de siste minuttene. Noe av det samme skjer på «True North Beckons», men her går det i mine ører faktisk enda litt bedre, da jeg opplever låtkonstruksjonen som hakket mer kreativ, variert og dynamisk.
Det upåklagelige og vakre intermezzoet ‘Fra drømmenes bok I» følger, der herlige, romklangbefengte stemmer legger seg oppå hverandre lag for lag. Resten av b-siden, «Inn i lysande natt» og tittellåta, byr deretter på noen av platas største enkelthøydepunkter. Like fullt eksponerer de imidlertid platas største svakheter.
Førstnevnte imponerer meg ved å fremstå som en slags forhekset post-punk-instrumental, og den skiller seg sånn sett også ut gjennom sitt kontinuerlige, fengende og standhaftige driv. Produksjonen kommer imidlertid til kort her. Stort sett kan jeg tilgi at produksjonen på ‘The Deepening’ er i overkant spinkel, men på denne låta synes jeg det blir tydelig at dette er et problem, og at det står i veien for at de gode låtidéene når sitt fulle potensiale; det fremstår noe skissemessig.
Så har vi den litt over 16 minutter lange tittellåta, som i og for seg spiller på mange av de samme styrkene som a-sidens giganter. I tillegg er det kult at clean-vokalen får spille en såpass stor og mer aktiv rolle i noen av verstemaene her. Når de går inn i sin vante, silkemyke modus mot slutten er det også flott, men dette varer alt for lenge. Når ‘The Deepening’ er over sitter jeg dermed igjen med et inntrykk av at Vemod kunne disiplinert seg noe på låtskrivingsfronten, noe som er litt synd når så mye annet tross alt fungerer så godt her. Utenom den litt vel skrale produksjonen er nemlig ‘The Deepening’ en sterk prestasjon, som ikke minst gjør den norske svartmetallen en aldri så liten tjeneste gjennom å sette den mer i dialog med nyere, utenlandske tagninger på sjangeren. Jeg anbefaler den for alle som har sansen for atmosfærisk, melankolsk og mektig svartmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Sovereign – Altered Realities
Ute nå cia Dark Descent Records
Kjennere av riffdrevet, tradisjons-befestet dødsthrash har lenge holdt et øye med spirene i norske Sovereign. Siden sin innkomst i 2018 har bandet kun sluppet en liten håndfull singler, som på hendig vis ble samlet på EPen ‘Neurotic’ i 2020. Innholdet i disse singlene var dog såpass oppsiktsvekkende – fylt til randen av sjeldne riffkunster og glemte låtskriverferdigheter som de var – at det gikk varmt for fans av nisjeuttrykket verden over. I en æra preget av enkle løsninger, stilistisk mimelek og lavterskel-utgivelser gjør man klokt i å bite seg merke i genuin lidenskap og vilje til å pushe håndverket sitt til et nytt nivå, og Sovereign fra start liten tvil rundt hvorvidt de var seriøse i sitt musikalske virke.
Til tross for bandets kruttsterke utgangspunkt, forutså nok de færreste i hvilken grad Sovereign kom til å feie samtiden av banen på debutskiva ‘Altered Realities’. ‘Altered Realities’ er en type skive vi ikke lenger får i hopetall for tiden – i alle fall ikke i Norge! – nemlig en riffdrevet ekstremmetall-plate som er tydelig forankret i det sene 80-tallets stolte tradisjoner, men som bruker musikernes særegne ferdigheter og ambisjoner for å skyve kunstformen til nye høyder. Dette er definitivt store ord å brase ut av portene med, men en rask skumming gjennom de innviklede, destruktive og sofistikerte maskinkretsene til ‘Altered Realities’ burde være nok til å overbevise samtlige med en viss interesse for klassisk dødsthrash.
Jeg skal likevel innrømme at de aller første øyeblikkene mine med debutskiva til Sovereign gav meg noe hodebry, spesielt hva gjaldt produksjonen. Det er ingen tvil om at bandet har ønsket å skru klokka tilbake til en høyst spesifikk, ekstremmetallisk epoke med miksen på ‘Altered Realities’, men til å begynne med syntes jeg gitarene låt noe livløse og blasse. Ikke et godt utgangspunkt for en skive som tar sikte på å være århundrets riff-fest! Det skal likevel sies at produksjonen har vokst på meg over tid, og nå for tiden synes jeg denne litt kjølige distansen gir et desto mer maskin-aktig, hensynsløst og umenneskelig preg som komplementerer platas sci-fi-estetikk på nydelig vis.
Når det kommer til selve komposisjonene, er det lite annet å gjøre enn å bøye seg i støvet. Sovereigns låter kan sammenliknes med ruvende, biomekaniske beist som fremdeles drypper av den slibrige væsken som fyller albumcoverets futuristiske oppbevaringstanker. Dette vil si at de er labyrintiske, kompliserte konstruksjoner preget av halsbrekkende tekniske manøvrer, som med sine hyppige rytmeskifter i tillegg kan være overraskende vanskelig å få grep på. Motpolen til denne flinkis-tendensen er en aldeles nådeløs aggressivitet, hvilket er nok til å piske lytteren gjennom de første par gjennomlyttingene til låtformene begynner å feste seg. Dette punktet demonstreres best på det tidlige høydepunktet «Nebular Waves», som etter åpningens destruktive hugg legger ut på en thrashende riff-odyssé definert av nesten latterlige nivåer av fremdrift.
I tillegg gjenspeiles coverets sci-fi-estetikk i en bruk av synth som sender tankene i retning band som Nocturnus og Pestilence, samt via noen sjokkerende vokal-effekter i platas andre halvdel. Denne tendensen gjør sitt inntog for alvor på låta «The Enigma of Intelligence», men videreutvikles helt frem til den monumentale avslutningslåta «Absence of Unity». På dette punktet har jeg uten unntak latt meg rive med av Sovereigns maniske tunnelsyn, og de tårnende riffene og katastrofale panoramaene til «Absence of Unity» byr dermed på en desto mektigere avslutning i kraft av sitt noe langsommere tempo.
Når det kommer til dødsthrash av gammel ånd men ny giv, er det ingen tvil om at Sovereign har gått samtiden en høy gang på debutskiva ‘Altered Realities’. Måten bandet beveger seg gjennom de kompliserte instrumentalforløpene med både dødelig presisjon og organisk flyt er direkte inspirerende, og jeg sliter med å finne aktører selv på den internasjonale scenen som har gitt meg en liknende opplevelse i senere tid. ‘Altered Realities’ er rett og slett en ekstremmetallplate av ypperste kvalitet, og en utgivelse som burde stå støtt blant våre norske favoritter ved årets ende. Ingen dårlig prestasjon for en skive utgitt i januar!.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattmann – Et Jordsmonn av Døde
Selv-utgitt
Nattmann er en svartmetall-duo fra Stavanger, som over et knippe EP-utgivelser har utforsket dystre historier fra Norges periode under Dansk styre. EPene ‘Udaad’ og ‘I Uvigslet Mark’ ble begge tatt vel imot her på bloggen, om så spede spilletider og manglende egenart ble hentet frem som forbedringspunkter for gruppen. Denne kritikken blir kanskje ikke fullstendig besvart på bandets tredje EP, men ‘Et Jordsmonn av Døde’ utgjør likevel nok et skritt i riktig retning for det lovende prosjektet.
Stilistisk sett henter Nattmann brorparten av sin inspirasjon fra den norske andrebølgens fundamentale reisverker. Bandets svartmetall låter kjølig, værbitt og forblåst, med melodiske remser som blafrer i en strøm av mollakkorder og stormende blastbeats. Intensiteten til de mer turbulente partiene balanseres dog med stampende og valsende riff i middels tempo, samt orkestrale elementer som kaster et slør av teatralsk dramatikk over det hele.
En av Nattmanns største styrker for øyeblikket, er at samtlige aspekter ved prosjektet fremstår veldig gjennomført. Alt fra logoen (i alle fall den med hoder på stake som bandet brukte på ‘I Uvigslet Mark’) til det faktum at flere av tekstene er skrevet på dansk men fremført på norsk, bidrar til å underbygge det tematiske fokuset på grusomheter begått under unionstiden med Danmark. Et annet styrkende element er vokalen til «Raate», som i all sin beskhet og fortellerske intensitet sender tankene i retning store sjangerskikkelser som Sigurd Wongraven og Morks Thomas Eriksen.
Med sine 18 minutter er ‘Et Jordsmonn av Døde’ en hakket mer substansiell EP enn sine forgjengere, men jeg ønsker meg fremdeles et mer ambisiøst verk fra duoen i nær fremtid. I tillegg skulle jeg ønske at musikken var like distinkt i sin utforming som det tekstlige, og ikke så tydelig innrammet av eksisterende svartmetalltradisjoner som den er. Høydepunktet «Skafottsalme» er sånn sett et skritt i riktig retning. «Skafottsalme» er preget av en melodisk rikdom som visstnok slekter tungt på Vestlandets stolte tradisjoner, men som er inspirert nok til at jeg minnes de sterkeste øyeblikkene på skivene til band som Mork og Nattverd fra senere tid. Om Nattmann klarer å være mer dristige i sine musikalske valg, samt å videreføre styrkene som er bakt inn i låttekstene og låter som «Skafottsalme», har jeg ingen tvil om at prosjektet er i stand til å levere en debutplate som markerer seg i kontekst av den norske svartmetallscenen.
Plateselskap: Majestic Mountain Records Undersjanger: Stoner metal
Utdrag fra vår omtale: «Tempoet er ofte ganske så høyt til stoner-musikk å være, og når skeive takter og potent rock’n’roll-faktor også ramler inn til tider, er det snakk om partier som føles fantastisk organiske og fengende. […] Saint Karloff viser seg […] også fra en annen og mer prog-preget side på ‘Paleolithic War Crimes’. «Nothing To Come» og avslutningslåta «Supralux Voyager» er to flotte odyseer på henholdsvis syv og åtte minutter som i stor grad får prege albumets andre halvdel. Her er stoner-elementene mindre fremtredende, og Saint Karloff setter her større lit til lange oppbygginger og atmosfæriske og folkemusikk-aktige partier. Det kan minne om lengre låter fra andre lignende norske band som Kryptograf og Håndgemeng, men Saint Karloff gjør det kanskje til og med enda litt bedre. Særlig avslutningslåta er helt nydelig, og lar de velproduserte og ekspansive lydbildene gå i en fullbyrdet forening med bandets upåklagelige samspill.»
Beste låter: «Psychedelic Man», «Death Don’t Have No Mercy», «Supralux Voyager»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Thrash metal
Vestlandsbandet Inculter er et av flere norske band som har sørget for en særdeles sterk hjemlig thrash-scene de siste årene. Med sin nyeste skive, ‘Morbid Origin’, viser de også for alvor hvordan de skiller seg ut i toppen, der de byr på en lytteropplevelse som føles hakket mer dynamisk og tradisjonstro enn de fleste andre norske innenfor sjangeren. Inculter vet å skru opp turboen, aktivere sin fandenivoldskhet og flørte med speed metal- og death metal-tendenser, men avbalanserer også dette mot tregere og langt mer nikkevennlige affærer underveis. Tospannet bestående av «Extinction» og tittellåta er nok særlig egnet for å demonstrere denne tosidigheten på plata, som for øvrig preges av svært habile prestasjoner, nær sagt perfekt produksjon og upåklagelig riffhåndverk.
Beste låter: «Death Reigns», «Extinction», «Morbid Origin»
Utdrag fra vår omtale: «‘REFLECTIONS////VOID’ er MYE å ta innover seg. Skivas 36 minutter utarter seg mer som en kjedereaksjon enn en tradisjonell skive, med en forakt for gjenbruk av riff og ideer som tilfredsstiller kravene til en musikalsk ADHD-diagnose. […] Men i tillegg til å bli bowlet fullstendig over ende av den uttrykksmessige og tekniske kompleksiteten, blir jeg også slått i bakken av hvor musikalsk det hele oppleves. Den overveldende idétettheten som preger ‘REFLECTIONS////VOID’ fra ende til annen oppleves nemlig ikke anstrengt, men som en strøm av sammenhengende gester – til tross for stadige oppbrudd og digresjoner. […] Det er ingen tvil om at Thefalls har slått en gedigen fulltreffer på sin nye skive, og personlig har jeg ingen tvil om at plata kommer til å stå som et av mine personlige høydepunkter fra den norske metallscenen ved årets ende.»
Beste låter: «Patterns Emerge (I)», «Nadir (I)», «The Hardest Part is Over»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Avant-garde black metal
Utdrag fra vår omtale: «‘In Death I Shall Arise’ – debutskiva til Oslo-bandet Tilintetgjort – er en skive som synes å se for seg en alternativ tidslinje innenfor norsk metallhistorie. På denne tidslinjen, gikk ikke de avantgardistiske tendensene til det norske svartmetallmiljøet i retning de moderne, industrielle flatene til Dødheimsgard sin monumentale ‘666 International’, men beholdt sin forankring i den tidlige svartmetallens punkete og primitive affekt. Fra dette springbrettet bestående av rendyrket andrebølge, springer dog Tilintetgjort ut i en temmelig særegen musikalsk visjon; en visjon preget av et psykoaktivt ladet møte med døden, kosmos, og de grufulle sannhetene som ligger skjult ute i det store intet. […] ‘In Death I Shall Arise’ er en av de mest distinkte norske metall-debutene i nyere tid, og et aldri så lite landemerke innenfor vår beskjedne men betydelige avantgardistiske tradisjon.»
Beste låter: «Mercurial», «Hex», «Dommedagsmonument»
Plateselskap: Petroleum Records Undersjanger: Black’n’roll/hardcore punk
Utdrag fra vår omtale: «Kvelertak vil nok aldri klare å slå rive sin egen debutskive ned fra tronen for min egen del – den hadde en alt for stor påvirkning på meg i mine tidlige år til at det virker sannsynlig. Det som dog ikke er usannsynlig, er at ‘Endling’ på sikt kan vise seg å være den sterkeste av bandets øvrige skiver. Skivas ti låter viser et band som makter å leke seg med både form, uttrykk og innhold, samtidig som de aldri er i fare for å fjerne seg fra den musikalske identiteten som gjorde dem til et internasjonalt navn for drøye ti år siden. Som min egen medskribent på bloggen sa i en tidligere omtale: «Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, så hater du dette». Kvelertak er og forblir Kvelertak, og akkurat det ser jeg all mulig grunn til å være fornøyd med.»
Beste låter: «Døgeniktens Kvad», «Endling», «Svart September»
Plateselskap: Peaceville Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Det er melodiene Mork oppdriver på mange av låtene her som får meg til å sperre opp øynene mest. Hovedtemaet i andre låt, «Forført Av Kulden», er for eksempel helt nydelig, og blander en nesten Burzum-aktig iskulde i gitarproduksjonen med direkte fengende tendenser. «Svik» følger opp dette på strålende vis, der Windirsk melodihåndverk går hånd i hånd med et nærmest pop-aktig teft. […] Først og fremst sementerer denne plata en positiv utvikling av Mork som profesjonaliserer, definerer og forbedrer uten at respekten for grunnelementene bortfaller. Og jeg vil påstå at Mork i større grad blir en unik spiller i svartmetallandskapet med denne skiva, da den mer saktegående og melodiske tilnærmingen – i ledtog med produksjonen – også utfordrer noen etablerte grenser.»
Beste låter: «Forført av Kulden», «Høye Murer (feat. HJELVIK)», «Tilbake til Opprinnelsen»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «[S]tort sett synes jeg Taake løser det godt og byr på komplekse låter som henger godt sammen. Dette gjelder særlig den enorme avslutningslåta «Et Uhyre av en Kniv», som klokker inn på hele 13 minutter og byr på en rekke strålende melodier og akkordrekker; fra de nesten blackgaze-aktige arpeggioene i de første minuttene til de storslåtte og suggererende akkordrekkene avslutningsvis. Når noen minimalistiske, mørke og dissonante gitarakkorder runder av det hele over feedback-støy er det som at man er vitne til etterdønningene av et storslått skue. Og skuet er et av Taakes mest ambisiøse og interessante prosjekter til nå. ‘Et Hav av Avstand’ anbefales på det sterkeste.»
Beste låter: «Denne forblaaste Ruin av en Bro», «Et Uhyre av en Kniv»
Utdrag fra vår omtale: «Atena har bygget forventninger til ‘Subway Anthem’ i nesten ett år nå (…) og plata skuffer heller ikke. Tung, deilig produksjon, vokalprestasjoner som utstråler perfekt, jamrende emo-energi, harde breakdowns, melankoli og noen sinnssykt fengende melodier og refrenger gjennomsyrer denne plata, og gjør det til en metalcore-plate som holder høy internasjonal standard. […] Atena mestrer metalcore-sjangeren uhyre godt på ‘Subway Anthem’, og man ender egentlig bare opp med å ønske seg mer av det – og kanskje et sjangermessig kvantesprang ut i noe uutforsket. Jeg har ingen problemer med å si at Indie Recordings kanskje har sluppet sin beste utgivelse i år, og at Atena har bydd på noe som konkurrerer i toppen når det gjelder høydepunkter innenfor hardere norsk musikk i år.»
Beste låter: «Poison Pure», «Slip Away», «Peeling Skin»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Death metal/trønderdoom/Åge-metall
Utdrag fra vår omtale: «[D]eretter kommer nok et høydepunkt i form av «Kustus». Dette er en fryktelig tung og fin låt der et dommedagsfremkallende verstema parres med et egentlig ganske så vakkert refreng, og det hele blir rett og slett ordentlig storslått. Når de mer tilbakelente og melodiske rocke-tendensene i «Spark og Speinning» har fått scenetid og bandet gjennomfører en usedvanlig sterk prestasjon på bare to minutter i «Sluk», har vi å gjøre med en første platehalvdel som består med glans. Til nå har egentlig ikke plata en eneste svakhet i all sin sjarm og kreativitet. […] [I] all hovedsak vil jeg understreke at dette er en utrolig interessant, underholdende og imponerende plateopplevelse. Særlig er det på grunn av sjangerblandingen som kommer til uttrykk gjennom både musikk og tekstlig innretning, og den eneste grunnen til at denne ikke er ukas favoritt er fordi vi plukka den opp så sent (så det er faktisk bare vår feil).»
Beste låter: «Kustus», «Spark og Speinning», «Innrøkt Åkle»
Plateselskap: Peaceville Records Undersjanger: Avant-garde black metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Black Medium Current’ er et utrolig enigmatisk, komplisert og likevel overraskende tilgjengelig stykke eksperimentell metall, som står for en av de mer unike musikalske visjonene som har blitt produsert av den norske musikkscenen i det fortsatt unge 20-tallet. […] [D]er skivas A-side oppleves som en kaotisk men seriøs granskning av fundamentale eksistensielle konsepter, byr B-siden på et rystende gjennombrudd, etterfulgt av et svalestup ned i psykens dype, formløse avgrunn. […] Etter denne eksistensielle selv-utslettelsen er bunnen av avgrunnen nådd, og «Requiem Aeternum» står igjen som siste holdeplass på skivas utfordrende, rikholdige og tankevekkende reise. ‘Black Medium Current’s mystiske avslutningsspor er som et urovekkende og vakkert glimt av en helt annen verden, et vektløst og unektelig inntrykksfullt punktum på en helt spesiell plateopplevelse.»
Beste låter: «Et Smelter», «Halow», «Det Tomme Kalde Mørke»
Det er nå tre år og tre måneder siden vi bestemte oss for å opprette bloggen Metallurgi. På den tiden herjet pandemien fremdeles for full maskin, og Metallurgi var på mange måter den eneste kanalen vi hadde for å holde kontakten med et elsket musikkfelt som for øyeblikket var tvunget i knestående. Med dette i bakhodet, er det definitivt grunn til å feire at vi nå går inn i vår tredje listesesong som blogg. For det første, er det grunn til å feire at pandemien offisielt har blitt kansellert, og at konsertvirksomheten her til lands har begynt å returnere til nivået det lå på før nedstengningene. For det andre er det verdt å feire at Metallurgi – som i utgangspunktet var et typisk pandemiprosjekt uten videre ambisjoner – fortsatt holder det gående etter tre år som blogg. Dette er ingen selvfølge for et nettsted som er drevet ene og alene på frivillig arbeid, og det skal sies at vi ikke tar det døyt for gitt i det vi entrer bloggens fjerde år.
2023 har vært et usedvanlig produktivt år for den norske metallscenen. Om jeg skulle ha forsøkt å oppsummere hvordan det har vært å forsøke å dekke det norske utgivelsesåret som en helhet med et apparat bestående av to skribenter, så ville stikkord som «mild desperasjon», «en følelse av konstant overveldelse» og «et race mot den jævla klokka» stått sentralt. Nå står vi likevel seirende her på slutten av året, med en noe overmodig følelse av at vi står igjen med et heldekkende bilde av årets plateproduksjon her til lands.
Det ble tidlig klart for oss at en alminnelig topp 50-liste ville hatt problemer med å romme alle de betydelige hendelsene vi har fått servert i plateformat i 2023, og for å redde vår egen nattesøvn har vi rasket sammen denne hederlige listen over utgivelser som vi rett og slett ikke kunne tillate oss å la være å nevne. Denne vill bli etterfulgt av lista over årets beste EP-er og demoer i morgen, før årets topp 50 vil bli rullet ut fra onsdag til lørdag. Kvaliteten på årets beste norske metallskiver har vært jevn, og i år har det vært spesielt vanskelig å rangere dem.
Som alltid ønsker vi å takke alle dere som har lest, kommentert, delt eller på andre måter engasjert dere i bloggens arbeid, om dere så har vært her fra starten eller har hevet dere på lasset i senere tid. Det hadde vært jævlig trist å sitte og pumpe ut omtale etter omtale til lyden av dørgende stillhet, så tro oss når vi sier at vi setter stor pris på all kontakten vi får med både lesere, band og selskaper. Vi deler jo tross alt et felles mål, får vi tro, hvilket er å bidra til at den norske metalltradisjonen skal bestå og få fortsette å utvikle seg med uforminsket kraft i årene som kommer.
Så uten videre om og men, her er noen plater og EP’er vi ikke kunne unnvære å nevne i forbindelse med årets listekalas – i ubestemt rekkefølge!
Fredrik Schjerve og Alexander Lange
Dimmu Bongir – Hvis Pipen Tar Oss
Plateselskap: Bad Noise Records Undersjanger: Symfonisk black metal
Da jeg og Alexander opprettet Metallurgi i 2020, hadde jeg aldri trodd at jeg en dag ville sitte og seriøst vurdere å inkludere en parodisk svartmetallskive om å røyke weed og hylle Satan i topplisten over årets beste norske plater. Dette ble jeg dog strengt nødt til i år, ettersom de to kødne barndomskompisene som står bak Bad Noise Records slapp en sjokkerende sterk plate under monikeren Dimmu Bongir. ‘Hvis Pipen Tar Oss’ endte dessverre ikke opp på lista til slutt – til det har det norske plateåret rett og slett vært for sterkt – men jeg føler likevel for å uttrykke min sterke og uforbeholdne kjærlighet for den overraskende autentisk-klingende symfoniske svartmetallen som Dimmu Bongir har tryllet frem på sin første skive. Det er åpenbart at gutta har et sterkt forhold til den norske andrebølgen, og denne intime kjennskapen skinner igjennom selv de mest flåsete (om fabelaktig presise) ICS Vortex-etterlikninger. ‘Hvis Pipen Tar Oss’ er en skive som overvinner sitt eget, lavterskel-premiss, og står dermed igjen som en av årets mer minneverdige opplevelser i kraft av sine glitrende, orkestrale melodier og sterke, periode-spesifikke riffhåndverk.
Beste låter: «Bongblåst Del 2», «Transylvanian Munchies»
Plateselskap: RFL Entertainment Undersjanger: Heavy/power metal
Transmission er prosjektet til Thomas Carlsen, som de siste årene har sittet i vår nordligste landsdel med en åpenbar visjon om å gjenskape magien, storslagenheten og pompøsiteten i mye av metallmusikken fra 1980-tallet. Etter å ha sluppet debut-EP’en ‘Redemption’ for noen år siden, var tiden omsider inne for debutskiva ‘A Brave Horizon’ i år, og denne utgivelsen representerer definitivt et solid steg fram for Carlsens prosjekt selv om det ennå ikke slår oss helt i bakken. Sjangerhåndverket er ofte veldig godt, særlig i melodisegmentet, og ikke minst står det respekt av mengden arbeid som må ligge bak denne utgivelsen.
Beste låter: «The Fire Within», «Force Majeure» «Crownless»
Plateselskap: Duplicate Records Undersjanger: Atmosfærisk black metal
Den selv-titulerte debut-plata til enmanns-bandet Nemesis kan definitivt omtales som rå og lav-oppløst av natur. Dette vil trolig vekke en dyp frykt hos lesere som har tilbragt litt for mange netter i Bandcamps dypeste sjakter, hvor ni av ti klikk leder til et bedritent svartmetallband som kamuflerer egen manglende kompetanse bak lag på lag med billig, digitalt støy. Det er dog ingen grunn til frykt i møte med musikken til Nemesis. Den lavoppløste produksjonen er faktisk en viktig brikke i prosjektets uttrykksmessige puslespill, ettersom den bader låtenes okkulte og surrealistiske svartmetall i en aura av ytterligere mystikk. ‘Nemesis’ har faktisk et såpass støvete og eldgammelt preg over seg at den tidvis oppleves som et oppgravd artefakt av ukjent opprinnelse, hvilket definitivt ikke er noen dårlig salgsargument i svartmetallens undergrunns-sfærer.
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Black metal
Hengestaur har blitt en liten husfavoritt her i Metallurgi etter slippet av EP’ene ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’ for litt over to år siden. Selv om kvaliteten på musikken har vært litt for varierende til at utgivelsene til bandet har kommet så veldig høyt på listene våre, har duoen alltid klart å omgi musikken sin med en fascinerende, mystisk og unik aura – og når det sitter, sitter det skikkelig. Det gjelder ikke minst på årets utgivelse, plata ‘Ånesott’, som inneholder noen kruttsterke øyeblikk i skjæringspunktet mellom tradisjonell og mer melodisk svartmetall. Aller best går det på låta «Misfærd», som er et sant høydepunkt i år når det gjelder enkeltlåter.
Beste låter: «Misfærd», «Njords Barm», «Antarktis Sol»
Da Fixation slapp debutskiva ‘More Subtle than Death’ i september, fremsto skiva som et utrolig friskt pust i et norsk sjangerlandskap hvor moderne, kommersiell metall er kraftig underrepresentert. En godt mottatt EP fra 2020, samt gode prestasjoner i live-arenaen hadde sørget for å skape god blest rundt Oslo-bandet, og med Norges største metall-plateselskap i ryggen og et knippe sterke singler i påsan så det ut til at 2023 kom til å bli Fixations år. ‘More Subtle than Death’ viste seg dessverre ikke å være den ubestridte listetopperen mange hadde håpt at den skulle være, men det er utvilsomt en skive som bør applauderes for sine gode kommersielle låtskriverprestasjoner og profesjonelle sound. Låter som «Ignore the Disarray» viser at Fixation utvilsomt har et talent for fengende, pop-metalliske konstruksjoner, så det er i større grad kvalitetssikring enn nye ferdigheter som må på plass for at bandet skal levere en internasjonal blåkkbøster av en skive. Potensialet er definitivt til stede, så det skal bli spennende se hvor de neste årene fører Fixation hen. Metallurgi forventer i alle fall store ting!
Plateselskap: Nordic Mission Undersjanger: Black metal
Luteøks står sammen med Dimmu Bongir for årets bidrag av parodiske skråblikk mot den ellers så selvhøytidelige svartmetallsjangeren. Plata deres, ‘Barely True Norwegian Black Metal’, er en ganske så lang plate, og mye av humoren treffer ikke helt i mine øyne. Men plateopplevelsen er ofte også fornøyelig til de grader, og kanskje viktigst av alt koker bandet opp noen uhyre sterke temaer og melodier underveis som kunne sklidd rett inn på en mer…høytidelig utgivelse. Luteøks gjør seg sånn sett ikke så avhengig av det humoristiske aspektet, men glimter tidvis også til når det gjelder dette.
Beste låter: «Prikkedøden», «We Sail», «Shaved Vengeance»
Plateselskap: Norwegian Dark Arts Undersjanger: Melodisk black metal
Avertia klarte i 2021 å sikre seg en plass på bloggens toppliste med en håsbredd – dette med den nydelige skiva ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – og det er nå kun en ussel hårsbredd som står mellom bandet og årets toppliste. ‘Midnight Returns’ er en langt mer dyster og introvert plateopplevelse enn sin forgjenger, hvor bandets glitrende, himmelspjærende melodikk ofte settes til side til fordel for traskende, nedstemt riffing. Avertia har et talent for å fylle musikken sin med minneverdige hendelser, og det er flere øyeblikk på ‘Midnight Returns’ som med enkelhet rivaliserer de beste øyeblikkene på ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’. Den korte spilletiden og en Darkthrone-aktig cover-estetikk som ikke står helt i stil med platas innhold var nok til å vippe Avertia under grensa i denne omgang, men ikke la det stoppe deg fra å nyte bandets utsøkte, dunkle og personlige svartmetall på ‘Midnight Returns’.
Beste låter: «Dark Patterns», «Light of Our Dying Sun»
Med sine seige, grovkorna og saftige gitarriff vet jærbuene i Karavan å produsere stoner/doom av høy kvalitet på sin debutskive ‘Unholy Mountain’. Ikke minst har bandet også en interessant stilistisk ingrediens i form av den obskure skrikevokalen, som tilfører et guffent, hissig og spesielt element til musikken. Det gjør at skiva skiller seg en hel del ut i mengden av stoner-skiver i år, og noen sterke låtskriverprestasjoner gjør at denne skiva nok var en av de her som var nærmest å snike seg inn på topp 50-lista.
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Black metal/crust
Selvforakts selvtitulerte debutskive er som skapt for de av oss som har latt oss imponere av band som Reaping Flesh og Blodkvalt de siste årene. Selv om bandet ikke når helt opp til disse to nærliggende sammenligningene på denne utgivelsen, inneholder denne skiva noen særdeles forfriskende, primale og aggressive øyeblikk som innevarsler et høyt potensiale. I tillegg gjør de noe litt eget ved å blande inn crust punk inn i sin stilistiske miks a la Darkthrone.
Beste låter: «Blodspor», «Nerstranda Warrior», «La De Dø»
Plateselskap: Formkraft Produksjon (eget selskap) Undersjanger: Death metal
Bergenske Contorted og deres debut-EP, ‘Deities of Uncreation’, kom susende inn som en uforventet, dødsmetallisk komet mot årets slutt. EP-en kom seg i utgangspunktet usett forbi bloggens ellers høysensitive radar, og det oppsto dermed meget oppstuss da vi plutselig ble oppmerksomme på en utgivelse som var sterk nok til å true årets toppliste over EP-er, som mer eller mindre var satt i stein allerede. ‘Deities of Uncreation’ befinner seg følgelig på denne hederlige lista først og fremst fordi vi ikke har fått tid til virkelig å fordøye den. Dette er en aldri så liten glipp fra vår side, ettersom Contorteds kyndige kombinasjon av klassisk og semi-moderne dødsmetall åpenbart er noteringsverdig og interessant nok til å bli nevnt i samme åndedrett som resten av den norske EP-fiffen for året. Vi oppfordrer samtlige lesere med et fnugg av interesse for dødsmetall til å sjekke ut ‘Deities of Uncreation’, og venter i spenning på fortsettelsen til dette unge men svært lovende bandet.
Beste låter: «Deities of Uncreation», «Carnal Endeavor»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Thrash/doom metal
Scions EP ‘Burden’ er en herlig og forfriskende ukomplisert kuriositet som hengir seg til klassiske og grunnleggende triks innen tungmetallen. På bare litt over et kvarter får vi servert en solid bunke med riff som beveger seg mellom doom-metallens tyngde og thrash-metallens frenetiske tilsnitt. Til slutt får bandet også spyttet inn noen hint til både punk og svartmetall med min personlige favoritt, «Buckets of Blood».
Troll er et band som muligens har blitt noe oversett i konteksten av norsk svartmetallhistorie, med tanke på at bandet ble dannet allerede i 1992 da «Nagash» kun var 14 år gammel. Bandets debutskive fra 1996, ‘Drep De Kristne’, kan med fordel omtales som en kult-klassiker innenfor den tidlige symfoniske svartmetallen, og kan sees i forbindelse med de tidlige utgivelsene til band som Dimmu Borgir, Emperor og Limbonic Art. Årene etter årtusenskiftet har brakt Troll til mange ulike hjørner av det symfoniske svartmetall-kartet, men det er nettopp bandets tidlige periode som kommer tilbake for å hjemsøke oss på bandets femteskive ‘Trolldom’.
Det er stjerneklart og trolsk idet «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)» sine kjølige keyboards utøver sin mørke magi på lytteren. Den snerrende, flersporede vokalen til «Nagash» gir liv til de luskende flokkene av eventyriske beist som beveger seg i ly av nattemørket, som med maniske ul og kaklende latter terroriserer både gårdsdyr og landsbyboere. Det er et visst musikal-aktig, teatralsk preg over musikken på ‘Trolldom’, hvor uhyggelig, dyster tematikk fremstilles på en leken måte som underholder heller enn å skremme. Dette demonstreres aller tydeligst på den spretne og nesten tegneserie-aktige broen til «The Soil Runs Red».
‘Trolldom’ er en skive som holder et gjennomgående høyt nivå, men som mangler de helt store høydepunktene. Unntaket er «Ancient Fire», som med sine isnende moll-arpeggioer i synth minner om de mer robuste høydepunktene på Tsjuders ‘Helvegr’ fra tidligere i år – gitt en symfonisk, teatralsk overhaling selvsagt. Det finnes selvfølgelig andre øyeblikk som utmerker seg, men ‘Trolldom’ fortoner seg i det store og det hele som en noe uvikende lydvegg av vrengte gitarer, atmosfærisk synth og hese skrik. Resultatet av dette er at skiva huskes mer for sitt distinkte stilistiske perspektiv enn for enkeltlåter eller -partier.
Med en kort og konsis spilletid på 37 minutter er det dog lav terskel for å tre inn i det mørke og eventyriske universet som Troll har manet frem på ‘Trolldom’. Denne formen for tradisjonell, symfonisk svartmetall – om så med noe oppdaterte grooves og produksjonsverdier – er relativt sjelden vare her til lands i 2023, så et hvert kompetent og halvdistinkt bidrag ønskes velkommen med åpne armer. ‘Trolldom’ er, passende nok, en potent trylleformel som transporterer sinnet tilbake til svartmetallens tidligere dager her til lands, og er med det en flott julegave for fans av undersjangerens symfoniske strømninger.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Messier 16 – Death Poems
Selv-utgitt
Messier 16 er et progressivt metallband som ble opprettet i 2017 av Jonas Ulrik Eide, som med debutskiva fra 2021, ‘Iota’, tok et selvsikkert første skritt inn i den yrende Oslo-scenen. Bandets musikk var allerede på den tiden slående original, og ble videre definert av intrikat og sofistikert låtskriving som utmerket seg til tross for en temmelig komprimert og ubalansert miks. Som store fans av både Emperors siste plater og Ihsahns første par, lot Metallurgi-redaksjonen seg følgelig gire opp av Messier 16 sitt relaterte uttrykk, og ‘Iota’ gjorde seg dermed fortjent til en 26. plass på vår liste over 2021s beste norske skiver.
To år har gått siden den gang, og det virker som at mye har endret seg i Messier-campen i løpet av denne tiden. Jeg referer ikke nødvendigvis til endringene i besetning som har blitt gjort nylig – selv om disse også er betydelige –, ettersom Messier 16 først og fremst virker å være et utløp for Eide sine kreative visjoner. Nei, jeg referer først og fremst til bandets uttrykk, som har tatt et ytterligere, svært betydelig steg i retning egenart siden slippet av ‘Iota’. Jeg vil ikke gå så langt som å påstå at ‘Death Poems’ er en definerende skive for Messier 16; skivas halvtimelange spilletid er rett og slett for kort til å få samlet alle de ulike stilistiske trådene som er vevet gjennom de fire låtene. Det er likevel ingen tvil om at bandet for øyeblikket har valgt en uvanlig rute gjennom den forvokste skauen som er norsk metall.
Dersom dere har fulgt bloggens virke en stund, er dere allerede kjent med mange av tankene mine rundt konseptet Messier 16 utforsker på ‘Death Poems’. Platas fire låter (dersom man ser bort ifra mellomspillene) er alle bygget rundt hvert sitt selvmordsbrev, skrevet av ekte personer som gikk gjennom massive prøvelser i løpet av sin tid på kloden. Dette er åpenbart utrolig sårbar tematikk, og den store frykten er jo at det kan fremstå som at man utnytter ekte lidelse for å skåre billige emosjonelle poeng hos lytteren. Denne følelsen sitter jeg heldigvis ikke igjen med etter å ha hørt gjennom ‘Death Poems’; tvert i mot oppleves plata som et empatisk og ektefølt forsøk på å dramatisere og – på sitt vis – hedre fire tragiske skjebner.
Platas første «dikt», «Patience’s Callous Virtue», beretter om de siste øyeblikkene til en ung soldat under første verdenskrig. Åpningens eteriske og såre lydbilde plasserer oss i et slags mellomsjikt mellom liv og død, hvor tonale utsving øker dramatikken i det soldaten forsøker å velge mellom den minste av to onder. Låta beveger seg senere inn i langt mer turbulente, rasende, og til slutt nesten ekstatiske lender, men denne følelsen av å stå ovenfor et umulig valg ligger som en tåke av desperasjon over hele låta. Denne følelsen strekker seg for øvrig over i andrelåta «Hollow’s Death Drive», som med sitt hastige tempo og lynende fraser gjør at valget mellom liv og død føles nesten uutholdelig presserende.
Tredjediktet «Barefoot’s Self-Suppression» utgjør deretter et stampende og groovy avbrekk fra den altoppslukende dramatikken som ruver over første halvdel av ‘Death Poems’. Dette gir lytteren overskuddet som kreves for å gi seg i kast med platas tårnende finale, den langt mer krasse, dissonante og torturerte «Unknown’s Skywide Twin». Låta, som omhandler den hjerteskjærende historien om selvmordet til Virginia Woolf, er en langt tydeligere dramatisering av sitt tematiske innhold enn skivas første tre låter, hvor Woolfs gradvise eskalerende, maniske psykose gjenspeiles i musikkens kakofoniske avant-gardisme. Denne mørke, Ulcerate– og Gorguts-aktige siden ved Messier 16 er vel så overbevisende som den svartmetalliske, og tilbyr nok en sti fremover for et band som tilsynelatende har utallige å velge mellom.
Kombinasjonen av gripende konseptuelt innhold, kompositorisk raffinement og stilistisk oppfinnsomhet gjør ‘Death Poems’ til en av de mer distinkte og minneverdige plateopplevelsene den norske scenen har produsert i 2023. Skiva er dog ikke fullstendig foruten skavanker; jeg synes for eksempel fremdeles at produksjonsjobben er for «loud» og komprimert, og at den spede spilletiden plasserer utgivelsen i et format-messig limbo mellom miniplate og fullverdig LP. Det viktigste poenget jeg har å komme med er dog at Messier 16 har lekt med ilden i sitt valg av tematisk innhold, og kommet ut av prosessen med en andreskive som brenner av både kreativ vitalitet og poetisk intensitet. Slike vågestykker er vel verdt å feire i et tidvis passivt, kontemporært musikalsk landskap.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Rosa Faenskap – Jeg blir til deg
Ute nå via Fysisk Format
‘Jeg blir til deg’ er debutplata til trioen Rosa Faenskap. Albumslippet føles imidlertid mer ut som en slags kulminasjon enn et første steg ut i eteren, da det er snakk om et band som har gitt mye lyd fra seg – både når det gjelder musikk og publisitet – en god stund. Allerede før bandet hadde sluppet musikk, fanget det interessen til de booking-ansvarlige bak Øya-festivalen for to/tre år siden, som noterte seg bandets uvanlige vinkling inn mot svartmetall ut fra et innlegg på Instagram.
Rosa Faenskaps musikk er nemlig, for å bruke bandets egne ord, både en kjærlighetserklæring og en krigseklæring mot denne sjangeren. Nærmere bestemt er det snakk om et band som gjør skeiv kamp og tematikk til spydspissen for musikken sin, noe som i sjangerlandskapet må kunne sies å være både nytenkende og beundringsverdig. Svartmetallen har nok ristet av seg noe av sitt mest lugubre tankegods siden 1990-tallet, men vil alltid ha en historie og en virkelighet der både høyreekstremisme og et visst drap på Lillehammer dessverre har en plass. I så måte er Rosa Faenskaps innretning verdifull og ikke minst interessant – også i et større perspektiv enn det som gjelder selve svartmetallen.
I mine ører er imidlertid ikke musikken på ‘Jeg blir til deg’ egentlig så utpreget svartmetallsk. Også uten et konservativt og kjipt svartmetall-purist-perspektiv mener jeg det er fullstendig rimelig å karakterisere det meste her som mer eller mindre umiskjennelig post-hardcore, om det så er noe med primaliteten og råskapen i musikken som tidvis overlapper ganske mye med svartmetall (blast-beats er det riktignok også noe av). Sånn sett sitter også sammenligningene særlig med Deafheaven løst, som jo også har tette forbindelser til post-hardcoren. Som dette amerikanske bandet minner Rosa Faenskap mye om band som Touché Amore gjennom en herlig, rå melankoli i musikken, om amerikanerne – i alle fall i mine ører – imidlertid ligger tettere opp mot svartmetallen enn trioen vi har med å gjøre her.
Men nok sjangerplukk; Rosa Faenskap gjennomfører hva enn de gjør på en god og egenartet måte, ikke minst fordi tematikken står i stil med den ganske pønka følelsen de skaper rundt låtene. Aller best går det på de mest hardtslående og upolerte låtene, der åpningslåta «Livredd», «Skjør» og den fantastiske «Paradis» peker seg ut som favoritter hos undertegnede. Mer post-metallske takter kokes opp i låter som den ni minutter lange «Aldri», der trioen for all del danner noen herlige lydbilder og oppbygninger. Likevel er produksjonen aller best når det dyttes opp i trynet på lytteren med en gang, noe som ikke minst skyldes Rosa Faenskaps gode øre for detaljer særlig i gitararbeidet. Støyrock-tendensene er herlige når de dukker opp.
‘Jeg blir til deg’ er også en godt oppbygget plate, som blant annet har imponert meg gjennom bruk av interludesene som fungerer utmerket som små overganger mellom de ofte hektiske låtene. Det jeg har størst problemer med er deler av produksjonen, der gitar-chugginga låter temmelig tamt til tider og frekvensene i bass- og skarptromma nærmer seg hverandre i overkant mye. Først og fremst vil jeg imidlertid berømme Rosa Faenskap for en sterk og viktig plate anno 2023 som føles ordentlig gjennomtenkt, verdifull og velutført. Jeg synes det også er veldig kult at bandet skriver tekstene sine på norsk; for min egen del gjør det plateopplevelsen mye mer ektefølt . Og det med skikkelig, skikkelig sterk låtskriving i bunn. Fortsettelsen blir skikkelig spennende.
Skrevet av Alexander Lange
Syn – Villfarelse
Ute nå via Terratur Possessions
Da Terratur Possessions annonserte artistprogrammet til andre utgave av plateselskapets egne festival, Cæremonia Nidrosiæ, var det én logo som skilte seg ut i kraft av å være fullstendig ukjent for undertegnede. Mysteriet Syn har ikke løst seg fullstendig siden den gang – det eneste vi vet med sikkerhet er at prosjektet inneholder et medlem av Askeregn –, men debutskiva ‘Villfarelse’ demonstrerer nok en gang at kurasjonen til Terratur Possessions er temmelig enestående sett i lys av den norske plateselskaps-standen. ‘Villfarelse’ er nemlig en utgivelse som kan skilte med både særegenhet og et tydelig perspektiv på svartmetallsjangeren, om så den ikke er blant de sterkeste som har blitt utgitt på selskapet i senere år.
Terraturs egne O.A.A. henter frem referanser som Ulver og Forgotten Woods fra 90-tallet, samt Vemod og Askeregn fra nyere tid for å beskrive hvor hen i undersjanger-landskapetSyn befinner seg på sin debutskive. Det er ingen tvil om at andrebølgens mer nasjonalromantiske, folketradisjons-fokuserte strømninger er å spore i prosjektets DNA, men det er også mye ved musikken på ‘Villfarelse’ som minner meg om andre, mer moderne utviklinger innenfor tradisjonen. Vemod og Askeregn er gode pekepinner i så henseende, men følerne mine plukker også opp signaler fra den andre siden av Nordsjøen, der band som Fluisteraars, Iskandr og Turia er i ferd med å utvikle en Nederlandsk signatur på svartmetallens natur-tilbedende tradisjoner.
Det er først og fremst produksjonsvalgene som sender tankene mine i nevnte retning. Miksen på ‘Villfarelse’ er ikke mange steinkastene unna miksen til skiver som Fluisteraars‘mesterlige ‘Gegrepen Door de Geest der Zielsontluiking’, hvilket vil si at den låter organisk og passe rå, men uten at dette går utover klarheten i lydbildet. I tråd med Kittelsen-maleriet som pryder platecoveret innehar musikken også et slags eventyrlig aspekt, men et mørkt og urovekkende et som vekker en følelse av å spurte gjennom tjukke skauen på flukt fra et eller annet høyst unaturlig utyske.
Åpningssporet «Daudatale» begynner beskjedent, med lyden av et knitrende bål og en storm som truer i det fjerne. Det tar dog ikke mange sekundene før slusene åpner seg og strie strømmer svartmetalliske gitarer fosser nedover fjellsiden. Det blir tydelig allerede på åpningslåta at mye av bandets personlighet og særpreg skyldes en utpreget eksentrisk og hemningsløs vokalprestasjon, og samtlige av skivas ni låter kommer utstyrt med et bredt sortiment av beske skrik, dyriske brøl og glefsende deklamasjoner. Vokalistens fleksible og lidenskapelige narrasjon kan sies å være skivas mest konsistent fengslende element, hvilket gir Syn en styrke å lene seg på i strekkene hvor de går seg litt vill i sin egen, musikalske utmark.
For jeg savner kanskje de helt store og uforglemmelige musikalske gestene når det kommer til Syns debutskive. Bandets svartmetalliske signatur er aldri noe annet enn effektiv og innbydende over ‘Villfarelse’s ni låter, men jeg savner flere øyeblikk som «Daudatale»s melodiske åpningsmotiv, den nedslåtte dødsmarsjen på «Til Giljotin», og den utbroderte, stupende progresjonen som baner seg gjennom tittelsporets åpningsminutter. Som følge av et noe mangelfullt hendelsesforløp opplever jeg som regel de siste to sporene som noe overflødige, der «Gjetergang» kunne ha utgjort en ekstatisk finale på en mer kondensert utgave av skiva. Til tross for dette er ‘Villfarelse’ en skive som kommuniserer klart og tydelig at Syn har noe eget å komme med i lys av vår nasjonale svartmetallscene, og jeg ser frem til å høre hvordan låtene gjør seg mellom Byscenens fire vegger når Cæremonia Nidrosiæ går av stabelen i januar.
Metallurgi 